Historisk arkiv

Vedlegg XX Miljø

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Generelt

KOM (2001) 139 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøbeskyttelse gjennom strafferetten

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag til direktiv ble fremmet 15. mars 2001. EUs miljølovgivning skriver seg 25 år tilbake, og i dag finnes om lag 200 direktiver/forordninger på området. Fremdeles forekommer en rekke tilfeller av manglende overholdelse av rettsaktene. Kommisjonen mener i lys av dette at sanksjonene som er etablert av medlemslandene, ikke er tilstrekkelige for å oppnå full etterlevelse av regelverket, og har derfor foreslått et direktiv som pålegger medlemslandene å ha tilstrekkelige strafferettslige sanksjoner ved brudd på reglene.

Forslaget inneholder strafferettslige minimumsregler til beskyttelse av miljøet. Det inneholder en oppregning av handlinger som skal være straffbare, såfremt de er i strid med forordninger/direktiver og etterfølgende nasjonale gjennomføringer av disse. Relevante forordninger/direktiver er uttømmende listet opp i vedlegg til forslaget. Forslaget inneholder m.a.o. ikke en liste over nye ulovlige handlinger, men omfatter kun handlinger som er i strid med allerede vedtatt fellesskapslovgivning. Direktivet krever som et minimum at de forsettlige og grovt uaktsomme overtredelsene på de nevnte områdene skal være straffbare. Direktivet krever at fysiske personer skal kunne straffes (i alvorlige tilfeller med frihetsberøvelse), og at det skal innføres sanksjoner rettet mot virksomhetene. Disse sanksjonene skal kunne omfatte bøter/administrative avgifter, tap av rett til offentlig støtte, midlertidig eller permanent næringsforbud og rettslig overvåkning. Medlemslandene står i stor grad fritt mht å velge egnede sanksjoner så lenge de er effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Medlemslandene står videre fritt til å ha/innføre strengere sanksjoner.

Merknader

Et stort flertall av miljødirektivene som omfattes av forslaget, er gjennom EØS-avtalen en del av norsk rett. De aller fleste av direktivene er gjennomført med hjemmel i forurensningsloven og produktkontrolloven, mens enkelte andre er gitt i medhold av annen miljølovgivning. Lovene har omfattende sanksjonsbestemmelser og en foreløpig vurdering av disse tilsier at forslagets krav til kriminalisering er ivaretatt på disse områdene. Det vil imidlertid bli foretatt en mer grundig vurdering av dette, samt forslagets forhold til EØS-avtalens virkeområde, når en endelig avklaring av forslagets fremtid i EU foreligger, se nedenfor.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget behandles i EØS-spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Miljøverndepartementet vil vurdere høring av Kommisjonens forslag dersom EF-domstolen setter til side Rådets rammebeslutning (se avsnittet under).

Direktivets fremtid er nå høyst usikker grunnet institusjonell uenighet om i hvilken søyle i samarbeidet regulering av miljøkriminalitet skal finne sted. Medlemslandene har ikke ønsket å regulere miljøkriminalitet under første søyle (Det europeiske fellesskap). Rådet vedtok i stedet i januar 2003 en rammebeslutning om strafferettslig beskyttelse av miljøet under tredje søyle (justis- og politisamarbeid). Kommisjonen, med sterk støtte fra Europaparlamentet, mener den strafferettslige beskyttelsen av miljøet skal behandles under første søyle, og at det ikke er rettslig grunnlag for slike regler innenfor rammen av tredje søyle. Kommisjonen har våren 2003 gått til EF-domstolen med påstand om at rammebeslutningen må settes til side.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2004) 364 forslag til forordning om etablering av et europeisk utslippsregister og endring av rådsdirektiv 91/689/EØF om avfall og direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 7. oktober 2004 frem et forslag til Parlaments- og rådsforordning om etablering av et europeisk utslippsregister. Rettslig basis er art 175 (miljø).

Kommisjonens forslag til forordning skal i hovedsak sørge for at utslippsregistre (såkalte PRTR) slik de er beskrevet i UN/ECE- protokollen om PRTR blir etablert på fellesskapsnivå. PRTR- protokollen er utviklet under Århus-konvensjonen som omhandler tilgang til miljøinformasjon, deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolprøving på miljøområdet. Protokollen ble vedtatt på den femte ministerkonferansen ?Environment for Europe? som ble holdt i Kiev i mai 2003. Norge har undertegnet protokollen.

Det overordnede formålet med å etablere et utslippsregister er å samle inn informasjon om utslipp fra ulike kilder (primært punktkilder så langt) for så å gjøre informasjonen elektronisk tilgjengelig for offentligheten på en forståelig måte. Forslaget til forordning innebærer en plikt for en rekke virksomheter til å rapportere om utslipp av stoffer til ansvarlig myndighet i det aktuelle medlemsland. Medlemsland skal deretter oversende data til Kommisjonen.

Den foreslåtte forordningen vil erstatte en kommisjonsbeslutning fra 2000 (2000/479/EF) som etablerte et europeisk utslippsregister (Europen Pollutant Emission Register, EPER). Hjemmel for etablering av EPER var IPPC- direktivets (96/61/EF) artikkel 15 (3). Formålet med IPPC-direktivet er integrert forebygging og begrensning av forurensning, og direktivets vedlegg I angir hvilke virksomheter som er omfattet av kravene. Dette er forurensende virksomheter innenfor visse bransjer og av en viss størrelse.


Forslaget til forordning er å betrakte som en videreutvikling av det allerede etablerte EPER . Det nye utslippsregisteret (PRTR) utvides til nå også å omfatte:


• flere typer virksomheter enn de som omfattes av IPPC direktivet. Reguleringen utvides med rapportering fra følgende aktiviteter:
• Gruvedrift (dagbrudd og underjord),
• Avløpsrenseanlegg med kapasitet over 100 000 PE,
• Industrielle renseanlegg som betjener utslipp fra aktiviteter som omfattes av denne reguleringen med kapasitet større enn 10 000 m3 per dag,
• Anlegg for produksjon av impregnert (kjemisk) tre og trematerialer med kapasitet større enn 50 m3 per døgn,
• Akvakultur, med en produksjonskapasitet større 1000 tonn fisk eller skalldyr per år,
• Skipsverft med kapasitet for båter like eller lenger enn 100 m.

• en økning fra 50 til 90 stoffer som skal rapporteres,
• Transfer, som betyr at avfall som fraktes bort fra en virksomhet også skal inkluderes. Bestemmelsen omfatter både avfall og farlig avfall,

• utslipp til jord, som forstås som deponering samt injisering til grunnen,
• utslipp fra diffuse kilder der dette finnes eller etter retningslinjer fra kommisjonen,

• årlig rapportering mot tidligere rapportering hvert 3. år.


Kommisjonen har foreslått at første rapporteringsår er 2007.

Merknader

I Norge har de fleste virksomheter som omfattes av forslaget til forordning krav om å rapportere sine utslipp til forurensningsmyndighetene. Kravet om egenrapportering er nedfelt som vilkår i utslippstillatelsene til virksomhetene jf. forurensningsloven § 11 jf § 16. Den norske egenrapporteringen ble etablert i 1992 og oppfyller i hovedsak kravene til rapportering i forslaget til forordning. Kravet om åpenhet er ivaretatt gjennom at informasjon om utslipp og avfall fra de enkelte virksomheter legges ut på SFTs hjemmeside på internett.

Dersom forordningen inntas i EØS-avtalen vil den naturlige gjennomføringsmåten være forskrift gitt med hjemmel i forurensningsloven.

Norske myndigheter har allerede etablert systemer som skal ivareta en rask og effektiv innsamling og videreformidling av rapporterte data. Allerede i dag rapporterer SFT om årlige utslipp fra de fleste av de virksomheter som omfattes av forordningen. Dette gjøres via EEA (Det europeiske miljøbyrå) i København til Kommisjonen. Forslag til forordning vil derfor ikke innebære særlige administrative eller økonomiske konsekvenser verken for berørt næringsliv eller forurensningsmyndighetene. Det er imidlertid behov for samkjøring og koordinering av rapportene fra virksomheter som omfattes av forordningen, da både fylkesmannen og SFT mottar slike rapporter. Norske myndigheter v/SFT deltar i EUs ekspertgruppe for PRTR. Det er i denne gruppen EPER ble fremforhandlet og hvor debatten om videreutvikling av EPER for å gjennomføre PRTR-protokollen under Århus-konvensjonen har funnet sted.

Sakkyndige instansers merknader:

I lys av at forordningens forpliktelser ikke vil innebære store konsekvenser for næringslivet anses det unødvendig å sende forslag til forordning på nasjonal høring, men heller avvente dette til endelig forordning er vedtatt.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2005)016 Rapport om implementeringen av EUs handlingsplan for miljøteknologi i 2004

Sammendrag av innhold

Handlingsplanen ses i lys av Lisboa-strategien. Planen ses også i nær sammenheng med EUs rammeprogram for forskning og Miljøhandlingsprogrammet. Aktiviteter knyttet til oppfølging av handlingsplanen representerer gode muligheter for å bidra til styrket samarbeid mellom norske og europeiske aktører på miljøteknologiområdet. Norske aktører har kommet langt i et internasjonalt perspektiv, og norske deltakere vil kunne gi verdifulle bidrag til EUs videre arbeid med miljøteknologi.

Handlingsplanen skisserer sentrale virkemidler for en styrket satsing på miljøteknologi, samt mulige barrierer mot utvikling, introduksjon og implementering. Den beskriver 11 prioriterte tiltaksområder som skal følges opp av Kommisjonen og nasjonale og regionale myndigheter, i samarbeid med næringsliv og forskningsmiljøer. Disse omfatter blant annet:

etablering av teknologiplattformer som skal samle forskere, industri, finansieringsinstitusjoner, beslutningsaktører og andre berørte. Formålet er å finne frem til langsiktige visjoner og virkemidler for å realisere markedspotensialet for aktuelle teknologiområder. Det er blant annet etablert teknologiplattformer for hydrogen og brenselsceller, solenergi og vannforsynings- og sanitærteknologi, kjemikaler, samt miljøteknologi for stålindustrien. fastsetting av ambisiøse miljøprestasjonsmål i tilknytning til nye produkter, prosesser og tjenester (for eksempel gjennom miljømerking).

EU-kommisjonen har blant annet utgitt en veileder for å stimulere til at innkjøpsordninger bidrar til å fremme miljøteknologi.

Videre arbeider Kommisjonen med å styrke finansieringsordninger gjennom etablerte finansieringsinstitusjoner og ordninger. Kommisjonen vil også styrke forskning på miljøteknologi, og satse på tiltak for demonstrasjon, testing og spredning av teknologiske løsninger.

Merknader

Det er etablert en arbeidsgruppe (High Level Working Group) under Kommisjonen som skal arbeide i forhold til oppfølgingen av handlingsplanen. Norge har fått plass i denne gruppen, og er representert ved Miljøverndepartementet.

EU-kommisjonen la i januar 2005 frem en melding med rapport om status og fremdrift for implementering av Handlingsplanen (KOM (2005) 16 endelig: Report on the implementation of the Environmental Technologies Action Plan in 2004). Rapporten skal også inngå i en samlet vurdering av status for Lisboastrategien ved vårtoppmøtet i mars i år.

Rapporten peker på at implementeringen av Handlingsplanen er i godt gjenge. Blant annet er miljøteknologiprosjekter blitt prioritert i tilknytning til Rammeprogrammet for forskning. Videre er det etablert en rekke teknologiplattformer, og det er etablert nettverk for testsentra og verifikasjon. Det er dessuten iverksatt flere prosesser for å styrke finansiering av miljøteknologiprosjekter. Rapporten peker i tillegg på betydningen av grønne innkjøp, og at Kommisjonen i 2004 utga en håndbok for dette. Rapporten gir også anbefalinger i forhold til videre utvikling og oppfølging. Det legges der vekt på videre vurderinger av finansiering, miljøprestasjonsmål og utvikling av indikatorer for måling av fremgang knyttet til utvikling av markedet for miljøteknologi.

Norge ved Miljøverndepartementet avleverte en rapport til EU-kommisjonen i september 2004 om miljøteknologi i Norge og norske synspunkter på videre utvikling av Handlingsplanen. I denne rapporten beskrives norske erfaringer og mulige norske bidrag - blant annet knyttet til samarbeidsprosjekter med andre medlemsland, og derigjennom mulighetene som ligger i de nye finansieringsmekanismene.

SFT har i 2005 fått tildelt ekstra midler over statsbudsjettet for å styrke sitt arbeid med miljøteknologi. Bidrag til oppfølging av EUs handlingsplan er ett av områdene SFT skal arbeide i forhold til. SFT er også bedt om å tilrettelegge for at norske aktører kan benytte de muligheter som ligger i de nye EØS-finansieringsmekanismene. Miljøteknologiprosjekter vil være et naturlig satsingsområde fra norsk side i samarbeid med de nye medlemslandene.

Videre vil det i miljøvernforvaltningens arbeid med miljøteknologi bli lagt vekt på: a) stimulere til økt forskning på miljøteknologi og bedre utnyttelse av forskningsresultatene b) legge til rette for at norske bistandsmidler i større grad kan fremme utvikling og bruk av miljøteknologi c)styrke informasjons- og kompetansearbeidet, og gjøre Statens forurensningstilsyn til myndighetenes kompetanseorgan for miljøteknologi

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

KOM(2005)0020 EUs kvikksølvstrategi

Sammendrag av innhold

Miljørådet ba i desember 2002 EU kommisjonen om å utarbeide en helhetlig strategi om kvikksølv, inkludert tiltak for å beskytte helse og miljø fra kvikksølvutslipp, som skulle ferdigstilles i løpet av 2004.

Bakgrunnen for strategien er bl.a. internasjonale aktiviteter under UNEP (Global Mercury Assessment) der en har hatt økt fokus på kvikksølv. I global sammenheng ser man at kvikksølv har de samme uønskede egenskapene som organiske miljøgifter (POPs), både med hensyn på effekter og global spredning. Kvikksølvutlippene globalt er økende, og EU står for en betydelig eksport av kvikksølv til det globale markedet.

EUs miljøvernministere fikk i 2002 seg forelagt en rapport fra Kommisjonen om utfasing av kvikksølv, spesielt i kloralkaliindustrien. Både internasjonale forpliktelser i OSPAR-konvensjonen og EUs eget system for regulering av industriutslipp legger opp til utfasing av kloralkalieproduksjon basert på kvikksølvteknologi de nærmeste årene. Dette vil medføre store utfordringer mhp kvikksølvet som frigjøres fra denne industrien, og har vært en viktig årsak til at Rådet etterspør en samlet kvikksølvstrategi.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

Kapittel II Vann

KOM (2003) 550 endelig - Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om beskyttelse av grunnvann mot forurensning

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for nytt grunnvannsdirektiv er EUs rammedirektiv for vann (direktiv 2000/60/EF) artikkel 17 som forutsetter at det skal utarbeides et eget datterdirektiv for grunnvann. Prosessen med å utarbeide et slikt direktiv startet i november 2001, og EU- kommisjonen vedtok 19. september 2003 sitt forslag til grunnvannsdirektiv (KOM(2003) 550 endelig). EU-parlamentet avsluttet første lesning 28. april 2005 og sendte sine endringsforslag til Rådet. Rådet stemte over saken 24. juni 2005 og en kompromisstekst ble vedtatt ved flertallsbeslutning. Kommisjonen støtter kompromissteksten. Pga. uenighet mellom Rådet og Parlamentet går direktivforslaget nå til annen høring i Parlamentet.

Grunnvannsdirektivet skal utfylle rammedirektivet for vann og andre relevante direktiver (som f.eks. deponi-, drikkevanns- og nitratdirektivene). Forslaget til direktiv gir kriterier for vurdering av god kjemisk tilstand for grunnvann, samt kriterier for "identifikasjon og reversering av vesentlige og vedvarende stigende tendenser i konsentrasjonen av forurensende stoffer i grunnvann”. Grunnvannsdirektivet skal også integrere kravene i kommisjonens eksisterende grunnvannsdirektiv (direktiv 80/68/EØF), som iht. rammedirektivet for vann faller bort i 2013.

Hovedmålet med grunnvannsdirektivet er å forhindre og kontrollere forurensning av grunnvann. Dette gjøres ved at det etableres felles EU-kvalitetsstandarder for nitrater og pesticider. Videre skal medlemsstatene etablere terskelverdier for stoffer som bidrar til at grunnvannsforekomster blir karakterisert som "i faresonen", herunder for syv naturlig forekommende og to syntetiske stoffer fastlagt av EU. Det stilles krav om at negative utviklingstrender i forurensningssituasjonen skal identifiseres og reverseres og om tiltak for å forhindre og begrense forurensning fra punktkilder og diffuse kilder.

Administrative ordninger, herunder unntaksmuligheter, rullering av tiltaksprogram og forvaltningsplaner, samt krav til overvåking, følger av rammedirektivet for vann.

Kommisjonens forslag om en felles kvalitetsstandard på maksimalt 50 mg/l Nitrat i grunnvann lå urørt frem til behandlingen i Rådet våren 2005, der særlig Danmark og Spania hevdet at den foreslåtte standarden var for streng. En kompromisstekst ble nådd slik at det i Rådets forslag henvises til nitratdirektivets krav for aktiviteter som faller inn under dette direktivet. Sverige, Tyskland, Italia og Ungarn går imot denne endringen. Videre ønsker Tyskland og Italia at direktivet skal etablere felles EU-kvalitetsstandarder for alle stoffene det iht. gjeldende forslag skal etableres nasjonale terskelverdier for.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

Norge har gjennomført det eksisterende grunnvannsdirektivet (direktiv 80/68/EØF) ved en henvisningsforskrift hjemlet i forurensningsloven, se forskrift av 28. juli 1995 nr. 961 om gjennomføring av direktivene i EØS-avtalens vedlegg XX om utslipp av farlige stoffer til vann. Denne regulerer forurensningssiden og forvaltes av SFT. I praksis forvaltes grunnvann i SFT på enkeltsaksnivå ved at SFT stiller vilkår i utslippstillatelser som regulerer/hindrer forurensning av grunnvann.

Det antas ikke å være behov for lovendring til gjennomføring av direktivet. Forskrift til gjennomføring av direktivet kan hjemles i eksisterende lovgivning, herunder forurensningsloven.

Implementering av grunnvannsdirektivet kan få økonomiske konsekvenser bl.a. i forbindelse med tiltak for beskyttelse av grunnvann og krav om overvåking av grunnvannskvalitet. Konsekvensene må imidlertid vurderes i lys av kravene i rammedirektivet for vann, ettersom administrative ordninger, overordnede miljømål og krav til overvåking følger av dette direktivet.

I henhold til rammedirektivet for vann skal det utføres en innledende karakterisering av grunnvann basert på eksisterende informasjon. Norske myndigheter er i ferd med å avslutte dette karaktersieringsarbeidet. Det foreløpige resultatet av karakteriseringen viser at om lag 90% av norske grunnvannsforkomster har god status, ca. 9 % har usikker status og ca. 1% har dårlig status. Resultatene skal senere i høst kvalitetssikres av regionale myndigheter.

Den innledende karakteriseringen vil være utgangspunkt for en ytterligere systematisk karakterisering. Resultatene av karakteriseringen vil være avgjørende for å kunne vurdere behovet for ytterligere karakterisering, tiltak og overvåking mv.

Sakkyndige instansers merknader

SFT har hatt kommisjonens direktivforslag av 19. september 2003 på nasjonal høring.

SFT mottok kommentarer fra Folkehelseinstituttet, LO, Statsbygg, Sosial- og helsedirektoratet, Landbruksdepartementet, NORVAR, NVE, Forsvarsbygg, Jordforsk, NIVA og NGU. Generelt er alle instanser positive til forslaget til nytt grunnvannsdirektiv.


Flere uttalelser forutsetter samordning med implementeringen av rammedirektiv for vann. Dette understrekes av Landbruksdepartementet, NORVAR og NVE, som også eksplisitt sier at direktivet må knyttes til forurensningslovgivningen.

Sosial- og helsedirektoratet peker på problemet med avisingsvæske og grunnvann. De anser at tilsyn med slike forurensninger må inkluderes når det stilles opp kriterier for vurdering av grunnvannets kjemiske status. Folkehelseinstituttet påpeker at effekter av plantevernmidler i grunnvannet er for lite kjent.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2003) 847 Forslag til europaparaments- og rådsdirektiv om forurensning fra visse farlige stoffer til vann (kodifisert versjon)

Sammendrag av innhold

Forslaget innebærer en strømlinjeforming og kodifisering av direktiv 76/464/EØF som har vært endret mange ganger, bl.a. gjennom innføring av rammedirektivet for vann (2000/60/EF). Forslaget inneholder ikke substansielle endringer i forhold til gjeldende regelverk.

Direktiv 76/464/EØF regulerer utslipp av visse farlige stoffer til vann.

Merknader

Direktiv 76/464/EØF er gjort gjeldende i norsk rett gjennom forskrift om gjennomføring av direktivene i EØS-avtalens vedlegg XX om utslipp av farlige stoffer til vann. Kravene oppfylles gjennom Statens forurensningstilsyns (SFT) arbeid med utslippstillatelser.

Forslaget forventes ikke å få konsekvenser i Norge utover det rent administrative gjennom oppdatering av henvisningene i norsk regelverk.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2005)505 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om etablering av en ramme for Fellesskapets tiltak innenfor havmiljøpolitikken

Sammendrag av innhold

EUs sjette miljøhandlingsprogram fra juli 2002 forutsetter at det skal utvikles syv tematiske strategier, herunder en marin strategi. Som et første steg la EU-kommisjonen i oktober 2002 frem en melding om beskyttelse og bevaring av det marine miljø (KOM (2002) 539 endelig), Towards a strategy to protect and conserve the marine environment.
På dette grunnlag inviterte Kommisjonen i samarbeid med det danske formannskapet i desember 2002 til en konferanse i Køge i Danmark for å drøfte problemstillinger i tilnytning til strategien. Både medlemslandene, søkerlandene, EFTA-landene og en rekke organisasjoner deltok på konferansen. Norge var representert ved FKD og MD.

Etter konferansen, i rådskonklusjoner av 7. mars 2003, ba Rådet Kommisjonen om å legge frem et utkast til marin strategi innen mai 2005. I konklusjonene ber Rådet blant annet om at utkastet til strategi legger vekt på mål for forvaltningen, behovet for implementering av eksisterende regelverk og økosystemtilnærming. Behovet for et utstrakt samarbeid med de regionale konvensjonene og med tredjeland understrekes.

Forslaget til direktiv er prosessuelt og overordnet. Det inneholder ikke konkrete miljømessige krav til økonomiske aktiviteter, men kun krav til medlemslandenes forvaltningssystemer for havområdene. Direktivforslaget gjelder havområdene utenfor grunnlinjen under nasjonal jurisdiksjon, herunder territorialfarvannet og den 200 n. mils eksklusive økonomiske sonen (EEZ). Det kan være noe uklart om havområdet over kontinentalsokkelen omfattes i den grad den går lenger ut enn EEZ.


Hovedpunktene i direktivforslaget gjelder:

  • Mål om å sikre ”god miljømessig status” i europeiske havområder innen 2021
  • Komitologiprosedyre for fastsettelse av mer konkrete miljøkvalitetsmål/indikatorer/standarder som til sammen representerer ”god miljømessig status”
  • Krav om å utvikle regionale marine strategier for de ulike regionale havområdene (Marine Regions - havregion) i perioden 2009-2016

En av havregionene er det nord-østlige Atlanterhav.

Havregionen kan deles opp ytterligere i subregioner samsvar med en særskilt liste hvor norske havområder ikke er særskilt nevnt.

  • Strategiene skal omfatte utredninger av miljøtilstand og påvirkningsfaktorer, overordnede mål og miljøkvalitetsmål/indikatorer samt et overvåkningsprogram. Innen 2016 skal strategiene inneholde en tiltaksplan. Tiltak skal iverksettes inne 2018
  • Tiltak vedrørende fiskeri og radioaktivitet omfattes ikke, idet det vises til EUs felles fiskeripolitikk og EURATOM-avtalen. Påvirkning av havområdet fra fiskerier og bruk av radioaktivt materiale omfattes imidlertid av kravene til utredning av miljøtilstand og påvirkningsfaktorer og av de miljøkvalitetsmål som skal etableres
  • Prosedyre for unntak fra krav der ”god miljømessig status” ikke kan oppnås gjennom nasjonale virkemidler
  • Kommisjonen skal etter behov standardisere overvåkning og vurdering av miljøtilstanden
  • Koordinering på regionalt nivå gjennom eksisterende organisasjoner (OSPAR, HELCOM etc.)
  • Notifisering og godkjenning gjennom EU-kommisjonen av hele og deler av strategiene
  • Prosedyre for oppdatering av strategiene

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet/Rådet

Kapittel III Luft

KOM (2003)0492 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om visse fluorerte klimagasser

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen kunngjorde 11.8.03 et forslag til forordning om regulering av visse fluorerte drivhusgasser.

Forslaget omhandler en ny EU-forordning for å redusere utslippene av de sterke drivhusgassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelhexafluorid (SF6) gjennom bestemmelser knyttet til utslippsbegrensning, rapportering og bruk.

Forslaget er en del av EUs "European Climate Change Program" som ble etablert i juni 2000 for å identifisere ytterligere kostnadseffektive tiltak for å møte EUs forpliktelse under Kyoto-protokollen, og det bygger i stor grad på arbeidet til "working group on fluorinated gases".

Hovedformålet er å introdusere harmoniserte kostnadseffektive tiltak som sikrer oppsamling av brukt gass, minimaliserer lekkasjer og begrenser bruken til de mest nødvendige områder.

Forordningen er ment å supplere allerede eksisterende regelverk (96/61/EC for blant annet aluminiums produksjon) og frivillige avtaler (halvledere, elektriske brytere og skumproduksjon) innen EU. Det er videre lagt vekt på å sikre overensstemmelse med eksisterende lovgivning knyttet til ozonnedbrytende gasser ((EC) 2037/2000) og å hindre at tiltakene er kontraproduktive i forhold til utfasingen av KFK og HKFK.

Hovedfokus er på minimalisering av lekkasjer og oppsamling av brukt gass. Dette skjer gjennom å stille krav til bokføring av gassforbruk og regelmessige lekkasjekontroller for stasjonære kjøleanlegg, luftkjølingsutstyr og varmepumper med fyllingsmengder over 3 kg. Videre kreves det systemer for deteksjon av lekkasjer for store anlegg med fyllingsmengde over 300 kg. For de fleste typer utstyr og gassflasker stilles det også krav om forsvarlig oppsamling av brukt gass.

Medlemslandene må, innen 2 år etter at forordningen har trådt i kraft, ha etablert programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass. Kommisjonen skal orienteres om disse programmene etter retningslinjer som vil bestemmes seinere. For produsenter, importører og eksportører som behandler mer enn ett tonn gass årlig vil det stilles særskilte krav til rapportering til Kommisjonen.

Forordningen legger opp til en utfasing av sterke fluorerte gasser (globalt oppvarmingspotensial (GWP)større enn 150) i luftkondisjonerings­anlegg i nye personbiler og varebiler f.o.m. 2009 t.o.m. 2013. Dette innebærer i praksis at HFK-134a (GWP=1300) erstattes av HFK-152a (GWP=140) eller naturlige kuldemedier som CO2 og hydrokarboner. For å sikre fleksibilitet i overgangsperioden skal det innføres systemer for handel med kvoter og opptjening av kreditter.

Det innføres forbud mot bruk av SF6 til magnesiumsstøping f.o.m. 2007, men med unntak for støperier med forbruk på under 500 kg i året. Ett år etter ikrafttredelse av forordningen forbys (med mulig unntak vedr. hensyn til nasjonale sikkerhetskrav) bruk av HFK i enkomponent skum. To år etter ikrafttredelse forbys bruk av fluorerte gasser i nye vinduer. Det innføres også en del forbud og restriksjoner på områder der bruken allerede er sterkt synkende og hvor det generelt finnes gode alternativer.

Merknader

Utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien, bruk av høyspentbrytere og lignende som inneholder SF6 samt produksjon av høyspentbrytere med SF6, er regulert gjennom bransjeavtaler. Bruk av SF6 i magnesiumsindustrien er underlagt konsesjonsbehandling etter forurensningsloven.

I henhold til St.meld. nr. 15 (2001-2002) er prosessutslippene fra magnesium- og aluminiumsindustrien aktuelle for vurdering i et nasjonalt kvotesystem.

Bruk av HFK og PFK til andre formål er regulert gjennom forskrift om særavgifter kapittel 3-18, og vil også bli omfattet av kommende refusjonsforskrift.

Eksisterende bransjeavtaler, praktisering av forurensningsloven og forskrift om særavgifter og kommende refusjonsforskrift for HFK/PFK gir trolig i de fleste henseender større incentiver til å redusere utslippene enn forordningen alene ville gitt.

Dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen, må den som sådan gjennomføres i norsk rett. Dette forutsetter vedtagelse av en ny forskrift.

Forordningens bestemmelser om bruk av SF6 i magnesiumsstøperier kan medføre skjerping av utslippstillatelsene til magnesiumsindustrien. Forordningen kan også få konsekvenser for norsk produksjon av isolasjonsskum. Kravet til luftkondisjoneringsanlegg i kjøretøy vil videre kunne medføre endring i forskrift om krav til kjøretøy. Det må etableres programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass.

Utover dette antar vi at gjeldende ordninger og praksis kan videreføres. Det antas ikke at forordningen vil få direkte konsekvenser for bestemmelsene om avgift på HFK og PFK i forskrift om særavgifter eller den kommende refusjonsforskriften for HFK og PFK.

Mange av tiltakene omtalt i forordningen omfatter anvendelsesområder som i praksis ikke forekommer i Norge i dag.

Sakkyndige instansers merknader

Miljøverndepartementet har hatt forslaget til forordning på høring og mottatt svar fra 13 høringsinstanser. Et flertall av høringsinstansene ser enten positivt på forslaget til forordning eller har ingen konkrete merknader til dette. Flere høringsinstanser ønsker at forordningens bestemmelser om lekkasjekontroll og kompetansebyggende tiltak skal komme i stedet for og ikke i tillegg til avgiften på HFK/PFK.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet/Rådet.

KOM (2004) 0550 Forslag til rådsforordning om endring europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2037/2000 med hensyn til basisåret for tildeling av kvoter av hydroklorfluorkarboner til de medlemsstatene som tiltrådte den 1. mai 2004

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 2037/2000 om stoffer som bryter ned ozonlaget (ozonforordningen) etablerer et system der Kommisjonen, innenfor rammene av en nedtrappingsplan, tildeler kvoter til produsenter og importører av hydroklorfluorkarboner (HKFK) som bestemmer hvor store mengder HKFK de har lov til å omsette.

Forslaget til forordning går ut på å endre basisåret for tildeling av kvoter for HKFK til produsenter og importører i de ti nye medlemslandene som tiltrådte EU 1. mai 2004. I henhold til ozonforordningen er 1999 basisåret for tildeling av HKFK-kvoter. Kommisjonen foreslår at importører og produsenter i EUs ti nye medlemsland i stedet tildeles kvoter med utgangspunkt i deres markedsandeler i 2002 og 2003. På den måten sikrer man at aktører som var aktive på markedet i 2002/2003, men ikke i 1999, får utdelt kvoter og kan videreføre sin forretning.

Merknader

Forslaget vil ikke få konsekvenser for miljøet, da den samlede HKFK-kvoten ikke endres. Forslaget vil heller ikke få konsekvenser for Norges kvote for produksjon og import av HKFK.

Sakkyndige instansers merknader

Utkastet til rettsakt har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø hvor Nærings- og handelsdepartementet, Moderniseringsdepartementet, Olje- og Energidepartementet, Landbruks- og Matdepartementet, Utenriksdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Statens forurensningstilsyn og Miljøverndepartementet er representert.

Forslaget berører Norge i liten grad og vurderes foreløpig som relevant og akseptabelt.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2005)447 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om luftkvalitet og renere luft for Europa

Sammendrag av innhold

Direktivforslaget er en oppfølging av forslag til tematisk strategi for luftforurensning, og er en del av "Clean Air for Europe" (CAFE-programmet). Forslaget til direktiv om luftkvalitet og renere luft i EU innebærer en endring av rammedirektivet for luftkvalitet 96/62/EF, samt datterdirektivene 1999/30/EF, 2000/69/EF, 2002/3/EC, og rådsbeslutning 97/101/EF (jf. EØS-komitebeslutning nr. 76/1998, nr.138/2001, nr. 97/2001, nr. 175/2002, og nr. 97/1998).

Direktivforslaget innebærer en forenkling av EUs eksisterende bestemmelser for lokal luftkvalitet, først og fremst gjennom en sammenslåing og revisjon av nevnte direktiv. Direktiv 2004/107/EF om tungmetaller og PAH vil bli inkludert i sammenslåingen på et senere tidspunkt. I tillegg foreslås nye krav knyttet til PM2.5, det foreslås å gi medlemslandene mulighet til å søke om utsettelse av oppfyllelse av tidsbestemte krav til luftkvalitet, og det stilles nye krav til rapportering av tiltaksplaner, overvåkningsprogram og kvalitetssikring av luftkvalitetsvurderinger. Det tas sikte på at direktivet skal tre i kraft 31/12-2007.

I direktivforslaget foreslås nye krav knyttet til de mindre partiklene (PM2.5). Det foreslås å innføre et "konsentrasjonstak" (concentration cap) for partikler PM2.5 for beskyttelse av menneskets helse som er juridisk bindende. Dette konsentrasjonstaket relaterer seg til partikler som er mindre (PM2.5) enn de som er regulert i dag (PM10). Bakgrunnnen for fokus på PM2.5 er at disse partiklene sannsynligvis utgjør en større helserisiko, samt er en bedre indikator for antropogene bidrag til svevestøv enn PM 10. Verdien for konsentrasjonstaket er foreslått som årsmiddelverdi på 25 mikrogram/m3. Konsentrasjonstaket skal ikke overskrides innen 2010 og skal gjelde overalt.

I tillegg til et konsentrasjonstak foreslås en forpliktelse til å redusere den generelle eksponeringen for PM2.5 uttrykt som en målsetting basert på en %-vis reduksjon av gjennomsnittlig bybakgrunnsnivå i løpet av en treårsperiode. Det første treårsgjennomsnittet skal regnes fra årene 2008, 2009 og 2010. Det foreslås en reduksjon på 20% som skal oppnås innen 2020 og reduksjonen er foreløpig formulert som en målsetting. Fem år etter direktivets ikrafttredelse vil kommisjonen revidere bestemmelsene knyttet til PM 2.5, særlig med tanke på å etablere juridisk bindende reduksjonsmål knyttet til eksponering.

Grenseverdiene for svoveldioksid, karbonmonoksid, partikler (størrelse PM10), bly, bensen og nitrogendioksid/nitrogenoksid beholdes slik de er regulert per i dag. Grenseverdiene for beskyttelse av menneskets helse og grenseverdier for beskyttelse av vegetasjon samles hver for seg, og verdiene beholdes som tidligere. Måleverdiene og langtidsmålet for bakkenær ozon beholdes i sin nåværende form. Grenseverdien for PM10 for 2005 beholdes, mens den indikative verdien for PM10 i 2010 utgår.

Med dette forslag til direktiv innfører Kommisjonen mulighet til å søke om utsettelse for oppnåelse av visse grenseverdier i direktivet med opp til fem år. Det forutsetter at planer og program for utslippsreduserende tiltak viser at grenseverdien vil bli nådd med ny frist. Det samme vil gjelde for grenseverdier som skulle oppnås innen 2005, men som på grunn av for eksempel klimatiske eller spredningsmessige forhold ikke er nådd. Disse fristene kan utsettes til 31/12-2009.

Kommisjonsforslaget innebærer også nye krav til overvåkning av PM2.5. Overvåkningskravene blir lik eksisterende krav knyttet til bl.a. PM10. I tillegg vil det bli krav om målinger og kjemisk analyse av PM 2.5 på bakgrunnsstasjoner. Det skal være en stasjon per 100.000 km2. Kommisjonen legger vekt på at det økte måleomfanget vil bedre kunnskapen om partikler, og dermed bidra til å bedre modellapparatet. Dette vil på sikt medføre at beregninger kan erstatte målinger og dermed medføre besparelser på måleprogrammene.

Eksisterende rapporteringsforpliktelser under de ulike direktivene og Rådsbestemmelse 97/101/EF vil på sikt bli effektivisert og samkjørt gjennom dette direktivet. Kommisjonen vil basere all fremtidig rapportering på elektronisk form, med utgangspunkt i rammeverket til INSPIRE. Dette er foreløpig ikke en del av direktivet. Eksisterende bestemmelser vil derfor gjelde intill videre. Forslaget innebærer en forenkling og modernisering av rapporteringskravene som trolig vil minske den administrative byrden for medlemslandene.

Merknader

Direktivene som nå foreslås samlet i ett direktiv er implementert i Norge gjennom forurensningsforskriftens kap. 7 om lokal luftkvalitet. Kommisjonsbeslutning 97/101/EF er implementert gjennom årlige oppdrag til NILU om rapportering av data gjennom EIONET. Norge har også fastsatt nasjonale mål for stoffene NO2, PM10, SO2 og benzen. Disse er gjennomgående noe strengere enn EU’s grenseverdier.

Direktivet vil medføre endringer i kap. 7 i forurensningsforskriften. Dette vil gjelde de deler av direktivet som er nye i forhold til de gamle direktivene. Dette er først og fremst det nye konsentrasjonstaket for PM 2,5 fra 2010, mål for reduksjon av gjennomsnittlig eksponering for PM 2,5 fra 2010 og frem til 2020, mål og krav til målinger/rapportering knyttet til PM2,5, samt ev. innføring av en mulighet til å utsette frister for overholdelse av grenseverdier. Gjennom endring av forskriften forventes rettsakten å få rettslige konsekvenser for kommunene og anleggseiere. Ut fra prinsippet om forurenser betaler vil direktivet ha økonomiske konsekvenser for flere bykommuner, Statens vegvesen og noe industri. Også SFT vil bli berørt. I første omgang vil dette bli knyttet til det økte overvåkingsprogrammet. Kostnadene vil omfatte etablering og drift av målinger og måleutstyr, inkl. kvalitetssikring og rapportering. Berørte kommuner vil i tillegg få økte administrative kostnader knyttet til oppfølgingen av kravene. Innføring av konsentrasjonstaket for PM2,5 fra 2010 betyr i første omgang ingen reel skjerpelse i forhold til eksiterende PM10-krav. Bakgrunn for dette er at Kommisjonen har satt konsentrasjonstaket på 25mg/m3 som årsgjennomsnitt ut i fra eksisterende kunnskap om vektforholdene mellom PM10 og PM2,5 konsentrasjoner i Europa og at det er forutsatt at dette konsentrasjonstaket ikke vil medføre ytterligere tiltak og økonomisk belastning i forhold til å oppnå grenseverdiene for PM10 fra 2005. Implementering av det foreslåtte konsentrasjonstaket fra 2010 vil derfor ikke medføre ytterligere reduksjon av PM 2.5 konsentrasjoner utover de som vil være et resultat av overholdelse av PM10 kravene. De helsemessige virkninger vil derfor ikke bli vesentlig påvirket. Ved en implementering og gjennomføring av målet for 20 % reduksjon av gjennomsnittlig eksponering for PM 2.5 fra 2010 og frem til 2020, vil det imidlertid oppnåes en ikke ubetydelig helsegevinst. I tillegg vil kunnskapsnivået knytte til svevestøv bli bedret gjennom etablering av et mer omfattende overvåkningssystem. Dette vil gi større mulighet til å vurdere målrettede tiltak enn tidligere.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har foreløpig ikke vært på høring. Forslaget har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø og funnet foreløpig relevant og akseptabel.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2005)459 Begrensning av klimaeffektene fra luftfartssektoren

Sammendrag av innhold

Flytrafikken representerer et raskt voksende bidrag til klimagassutslippene, men internasjonal lufttransport er ikke omfattet av forpliktelsene under Kyotoprotokollen på grunn av vanskeligheter med å komme til enighet om hvordan ansvaret for utslippene skulle fordeles. Partene i Kyotoprotokollen ble i stedet enige om å arbeide med utslippsreduksjoner gjennom ICAO ("International Civil Aviation Organization"). ICAO har stilt seg positive til kvotehandel, men arbeidet har foreløpig ikke resultert i konkrete tiltak for å redusere klimagassutslipp fra fly. På denne bakgrunn har EU lansert en strategi for å redusere klimagassutslippene fra lufttransport innen EU-området.

Kommisjonen offentliggjorde den 27. september 2005 en meddelelse ("Commission Communication") om begrensning av de skadelige klimaeffektene fra luftfartssektoren. Kommisjonen gjennomgår i meddelelsen en rekke alternativer for å redusere klimagassutslippene fra fly. Det konkluderes med at det er mest kostnadseffektivt å inkludere luftfart i EUs kvotehandelssystem.

Merknader

Det skal opprettes en arbeidsgruppe med representanterer fra medlemsstatene samt andre interessenter (”stakeholders”). Første møte i arbeidsgruppen fant sted 28. november 2005, og det legges opp til tre møter i januar, februar og mars 2006. Arbeidsgruppen skal diskutere detaljene i et kvotehandelssystem for fly, blant annet spørsmål om hvordan klimaeffektene fra fly bør beregnes, hvordan kvoteallokering skal finne sted, og hvilke flyvninger som skal inkluderes.

Gruppen skal spille inn til Kommisjonen som tar sikte på å fremme et lovforslag i juni 2006, samtidig med revideringen av det eksisterende kvotedirektivet. Dersom forslaget om endringer i kvotedirektivet får tilslutning i Europaparlamentet og Rådet, vil luftfartssektoren i teorien kunne inkluderes i kvotehandelen allerede i 2008. Alternativt vil luftfart først inkluderes i kvotehandelen etter utløpet av 2012. Det er i utgangspunktet også teknisk mulig å innlemme luftfart i midten av Kyoto-perioden 2008-2012.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknolog

KOM(2003)821 Kommisjonens melding til Parlamentet og Rådet om EUs gjennomføring av Bonn Guidelines om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling under Konvensjonen om biologisk mangfold

Sammendrag av innhold

Kommisjonen foreslår en rekke tiltak for å gjennomføre internasjonale retningslinjer, de såkalte Bonn Guidelines om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling av utbyttet, som ble vedtatt av partsmøtet for FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD) i 2002.

Retningslinjene er frivillige og målsettingen er å veilede brukere og leverandører av genressurser da slike ressurser utveksles mellom land og internt i landene. Retningslinjene vil også kunne fungere som modell for land som skal utvikle lovgivning og/eller politikk på dette området.

Europa er historisk sett en viktig bruker av genetiske ressurser i både forskning og produktutvikling for eksempel innenfor legemiddelindustrien. Dette gjelder både genressurser fra naturen og genressurser som finnes i genbanker og botaniske haver. Genetiske ressurser defineres i CBD som genmateriale fra dyr, planter og mikrober som inneholder funksjonelle arveenheter.

Mesteparten av jordens genetiske materiale finnes i u-landene, men det er i hovedsak i-landene som har den teknologiske kapasitet til å nyttiggjøre seg disse ressursene for kommersielle formål.

Kommisjonen foreslår i meldingen tiltak som myndigheter og private aktører (genbanker, forskningsinstitusjoner, selskaper, og universiteter) bør følge ved utveksling av genressurser. Disse oppfordres til å lage standardavtaler, såkalte Material Transfer Agreements som er i samsvar med CBD og Bonn Guidelines med leverandører/leverandørland av genressurser. Selskaper bør følge disse internasjonale forpliktelsene i sin virksomhet gjennom EUs arbeid med "Corporate Social Responsibility".

Videre foreslår Kommisjonen tiltak for hvordan EUs patentlovgivning kan støtte opp om CBD og Bonn Guidelines. Det foreslås at opprinnelsen for genressurser og tradisjonell kunnskap bør oppgis i patentsøknader og at dette bør vurderes som et vilkår for å få patent. Dette går altså lenger enn EUs patentdirektiv som kun inneholder en oppfordring til å oppgi geografisk opprinnelse for genressurser i patentsøknader. Kommisjonen foreslår at en slik opprinnelsesklasul på fellesskapsnivå bør være et bindende forpliktelse ("self-standing obligation"). På denne måten kan man bidra til at eventuelle fordeler fra kommersiell utnyttelse av genressurser kanaliseres tilbake til leverandørlandet. Samtidig vil man bidra til at CBDs krav om forhandssamtykke ved uttak av genressurser overholdes.

I meldingen foreslås også vurdering av en internasjonal sertifiseringsordning som kan bevise at genressurser er innhentet i samsvar med CBD og Bonn Guidelines. Slike sertifiseringsordninger for selskaper eksisterer allerede på frivillig basis i EU/EØS gjennom EMAS (EC Eco-Management and Audit Scheme).

Meldingen foreslår også at hensynet til CBD og Bonn Guidelines integreres i EUs bistandsarbeid.

Meldingen er en oppfølging av internasjonale retningslinjer under FNs konvensjon om biologisk mangfold. Retningslinjene om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling, de såkalte Bonn Guidelines, ble vedtatt av partsmøtet i 2002.

Status

De foreslåtte tiltakene drøftes i en ekspertgruppe under Kommisjonen.

Kapittel V Avfall

KOM (2003)319 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om håndtering av avfall fra mineralindustrien

Sammendrag av innhold

Formålet med det nye direktivforslaget er å forhindre eller redusere negative helse- og miljømessige effekter i forbindelse med håndtering av avfall fra mineralindustrien. Forslaget omfatter krav som skal ivareta både forurensningsmessige og sikkerhetsmessige hensyn. Direktivforslaget omfatter avfall fra alle deler av den landbaserte utvinningsindustrien - utvinning, behandling og lagring av mineralressurser. Termiske behandlingsprosesser regnes i denne sammenheng ikke som behandling, og avfall fra metallurgisk industri er derfor ikke omfattet. For å unngå overlapping med lignende lovgivning og for å unngå unødvendige administrative krav omfatter direktivet ikke lavrisikoavfall, slik som ikke-forurenset jord og avfall fra prospektering av mineralressurser. I tillegg gjelder det lempeligere krav for ikke-farlig og inert avfall (inert = avfall som ikke gjennomgår noen betydelig fysisk, kjemisk eller biologisk omdanning). Videre er følgende avfallstyper unntatt:

  • Avfall som ikke er typisk for mineralindustrien (husholdningsavfall, spillolje, batterier, utrangerte kjøretøyer etc).
  • Avfall fra offshorevirksomhet
  • Avfall som flyttes til en lokalitet utenfor selve bedriftsområdet for deponering

Merknader

Direktivforslagets betydning for norske virksomheter vil variere avhengig av art og mengde avfall som oppstår i den enkelte virksomhet. Direktivet vil omfatte mange små anlegg i Norge, men som følge av at de fleste av disse bare genererer inert og ikke-farlig avfall, vil de bare bli omfattet av enkelte av direktivets krav. Kun et fåtall større virksomheter i Norge vil bli omfattet av direktivet i sin helhet.

Virksomheter som bare genererer inert og ikke-farlig avfall, må oppfylle følgende krav, forutsatt at de har mellomlager eller deponi for avfall:

- avfallsplan må utarbeides

- krav til stabilitet i avfallsanlegget

- vurdering av potensialet for generering av sigevann, tiltak og behandling av sigevann om nødvendig

Kravet om stabilitet og kravet om utarbeidelse av avfallsplaner anses ikke som en byrde av betydning for den enkelte bedrift, og er noe som enhver bedrift bør ha på plass i dag. Krav til vurdering av potensialet for generering av sigevann og dokumentasjon på at avfallet er inert, kan være en belastning. Innen pukk og grusbransjen vil det dreie seg om lagrede hauger med finstoff inne på bedriftsområdet, som virksomheten har problemer med å få solgt. I dag reguleres ikke dette som avfall, men regnes som mineralmasser. Direktivet medfører derfor en utvidelse av avfallsbegrepet som kan være uheldig. For å minske byrden, både økonomisk og administrativt, er det viktig at direktivet ikke stiller for formalistiske krav til hvordan dokumentasjonen skal gis. Miljøverndepartementet har gitt innspill til Kommisjonen om dette.

Sakkyndige instansers merknad

Forslaget har ikke vært på full høring til berørte parter i Norge, men SFT har vært i kontakt med Prosessindustriens landsforening (PIL), Pukk- og grusleverandørenes landsforening (PGL) og Bergvesenet for å innhente synspunkter på forslaget:

Prosessindustrien Landsforening (PIL) peker spesielt på at det er skjevheter i forhold til praksis i bygg og anleggsbransjen når det gjelder dokumentasjon før massedeponering. Videre at det er galt å definere hele jordskorpen som avfall, og da særlig kun når industrien er involvert. PIL ser også at dokumentasjonskravet i artikkel 13 vedrørende avrenningsspørsmål, kan medføre store kostnader for banale problemstillinger, og at dette må vurderes kritisk. PIL er også opptatt av en tydeligere positiv holdning til marin lagring av mineralavfall.

Pukk- og grusleverandørenes landsforening (PGL) mener i utgangspunktet at pukk og grus/inerte deler av bransjen ikke burde inngå i direktivet, men dersom alternativet er plassering i et strengere direktiv (deponidirektivet), kan de allikevel leve med at det ligger i dette direktivet, forutsatt at man får fornuftige dokumentasjonskrav. Det påpekes også at definisjonene av hva som er inert og ikke-farlig og uforurenset jord er uklar.

PGL viser til explanatory note i utkastet til direktiv der det påpekes en ønsket balanse mellom økt miljøgevinst og dokumentasjonskrav. Kostnadene ved implementering av direktivet skisseres til at 50 % skal dekkes av pukk og grus (aggregates) på tross av at problemet er stabilitet i dammer og mulig forurensing av omgivelsene som begge oppstår i andre deler av mineralbransjen. PGL , Bergindustriens landssammenslutning (BIL) og Steinindustriens landssammenslutning (SIL), vil når det gjelder finansielle garantier legge opp til at hoveddiskusjonen om et hensiktsmessig system i Norge tas i høringsrunden til mineralloven.

Bergvesenet påpeker at når det gjelder spørsmålet om garantiordninger må det ses i sammenheng med utkastet til ny minerallov §60. Hjemmelen i §60 anses ikke god nok til uten videre å omfatte forurensning. Bergvesenet mener at det bør være tilstrekkelig med en hjemmel for både opprydding og forurensning.

Forslaget har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø der relevante departementer er representert.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2003) 379 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap

Sammendrag av innhold

Forslaget endrer rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap (transportforordningen). Rådsforordningen er en del av EØS- avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94), bind 12A, s. 285). Transportforordningen regulerer grensekryssing av alle typer avfall som ikke faller under annet regelverk, og gir regler om hvilke prosedyrer som skal følges for den enkelte avfallstype og transport. Norge implementerte transportforordningen i 1994.

Hensikten med revisjonen er å harmonisere EUs regelverk med Basel-konvensjonens regelverk (1989) og OECDs oppjusterte regelverk fra 1992 C(92)39 revidert til C(2001)107 på området. Forslaget er en fullstendig omstrukturering av eksisterende forordning, samt forenklinger og presiseringer. Det er også forslag om enkelte substansielle endringer. For eksempel:

- Antall prosedyrer når det gis tillatelse er redusert fra to til en.

- Det skal det alltid gis skriftlig samtykke fra eksport- og importmyndighetene.

- Listene over avfall er redusert fra tre til to, men er blitt mer innviklet å bruke.

- Søknaden om eksport skal sendes gjennom eksport myndighetene. I dag kan søkeren også sende den direkte til importmyndighetene.

- Kriteriene for når det kan gis avslag på en søknad er utvidet ved at det blir krevd at avfallsanlegget skal oppfylle IPPC direktivet (Integrated Pollution Prevention and Control, Direktiv 96/61) og BAT krav (Best Available Techniques).

- Det skal etableres et passende overvåknings- og kontrollsystem for nasjonal transport av avfall som skal være i samsvar med det som gjelder for transport mellom EU-landene. Det vil si for alle typer avfall og behandlinger med unntak av grønt avfall som skal gjenvinnes. Norge har i dag et system som tilfredsstiler dette for farlig avfall (deklarasjonssystem). Hvorvidt det vil bli påkrevd å etablere et tilsvarende nasjonalt system for avfall som skal destrueres er ikke klart.

Merknader

Såfremt det ikke må etableres et nasjonalt kontrollsystem for avfall som skal destrueres, vil endringene kun påføre myndighetene og industrien relativt små ekstrabelastninger.

Kommisjonen mener at endringene vil påføre myndighetene og industrien liten ekstrabelastning.

I forslaget til forordning er det eget kapittel om eksport til EFTA-land. Det må trolig avklares om det er nødvendig med egne formuleringer i en ny, norsk forskrift for å stadfeste om det bare er denne delen av forordningen som skal gjelde for Norge eller om hele regelverket skal gjelde innenfor EØS-området.

Rådets forslag til endring vil kreve ny endring av transportforskriften.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2003) 731 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om avfall (konsolidert versjon)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en sammenstilling av det opprinnelige rammedirektivet for avfall fra 1975 (75/442) og endringene som er gjort i dette siden vedtakelsen. For å forenkle og gjøre lovgivningen lettere tilgjengelig for borgerne, har Kommisjonen besluttet at alle rettsakter skal konsolideres senest etter at rettsakten er blitt endret for tiende gang. Forslaget endrer ikke eksisterende lovgivning.

Merknader

Det opprinnelige rammedirektivet for avfall og alle senere endringer er tatt inn i norsk rett. Forslaget vil ikke få rettslige, administrative eller økonomiske konsekvenser i Norge.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2004)162 Forslag til direktiv om typegodkjenning av kjøretøy med hensyn til gjenbrukbarhet, material- og energigjenvinning av kjøretøyet og endring av direktiv 70/156/EF

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv ble fremmet av Kommisjonen 11. mars 2004. Nye person- og varebiler under 3500 kg (kjøretøygruppe M1 og N1) skal formgis på en slik måte at minimumskrav med hensyn til gjenbrukbarhet, material - og energigjenvinning av kjøretøyet overholdes. Forslaget medfører behov for endringer i direktiv 70/156/EØF om typegodkjenning av kjøretøy og dermed behov for å endre kjøretøyforskriften. Målene er allerede fastsatt i direktiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøy, og omfatter gjenbruk og materialgjenvinning av opptil 85 % av kjøretøyets masse i kilo, samt material- og energigjenvinning av opptil 95 % av kjøretøyets masse i kilo. Målene knyttet til material- og energigjenvinning skal gjelde alle nye kjøretøy som er satt på markedet 36 måneder etter at direktivet er gjort gjeldende. Kjøretøy laget for spesielle formål (ambulanser og begravelsesbiler) er unntatt. Forslaget inneholder også en liste over deler som ikke skal gjenbrukes på grunn av mulig sikkerhets- eller miljørisiko. Disse kravene vil gjelde fra 12 måneder etter at direktivet er gjort gjeldende.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2004)516 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om oppbygging av en infrastruktur for geografisk informasjon i i Europa (INSPIRE)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 23. juli 2004 fram forslag til direktiv om oppbygging av en infrastruktur for geografisk informasjon i Fellesskapet , KOM(2004) 516. Forslaget rettslige grunnlag refererer til traktatens miljømål, jf. artikkel 174. Forslaget relaterer seg ikke til spesifikke internasjonale avtaler. Kommisjonen har angitt forslaget å være EØS-relevant.Direktivet vil gi en rettslig ramme for etablering og drift av en infrastruktur for geografisk informasjon i Europa (INSPIRE). Forslaget fokuserer på behovene innenfor miljøpolitikken, men kan som en enhver generell geografisk infrastruktur også utnyttes innenfor andre sektorer. INSPIRE skal sikre tilgang til offentlig forvaltet geografisk informasjon over hele Europa. Med geografisk informasjon menes for eksempel informasjon om vegnett, administrative grenser, vassdrag, bebyggelse, befolkningsstatistikk, høydedata og geologiske forhold.

INSPIRE skal bygge på de enkelte lands nasjonale geografiske infrastrukturer. Geografiske data fra ulike etater og forvaltningsnivå skal kunne sammenstilles og gjøres tilgjengelig på tvers av administrative grenser og organisatoriske skiller. Dette forutsetter at det blir etablert felles standarder og tjenester for elektronisk søk og uttak av geografiske data. INSPIRE skal bane vei for en gradvis harmonisering av geografisk informasjon mellom medlemsstatene, men er i seg selv ikke et program for innsamling av ny informasjon.

Når direktivet er vedtatt, vil den videre rettsutviklingen, herunder den videre harmonisering og detaljering av regelverket, bli delegert kommisjonen etter komitologiprosedyren.

INSPIRE er forutsatt gjennomført gradvis i løpet av en 6-års periode fra direktivet trår i kraft.

Merknader

INSPIRE føyer seg i utgangspunktet til gjeldende norsk politikk, jf. St. meld. nr. 30 (2002-2003) “Norge digitalt” et felles fundament for verdiskaping.

INSPIRE vil innebære at nasjonal harmonisering heretter må tilpasse seg et felles europeisk regelverk. I tillegg etablerer direktivforslaget en forpliktende tempoplan som kan få budsjettmessige konsekvenser for offentlig virksomhet.

Norge kan trekke fordel av en utstrakt nasjonal standardisering på området. Direktivet kan antakelig implementeres som forskrift med mindre endringer i miljøinformasjonsloven eller plan- og bygningsloven, men spørsmålet må utredes nærmere.

Forslaget antas ikke å medføre administrative konsekvenser av betydning.

Kommisjonen begrunner forslaget med at dette gir både miljømessige og bredere samfunnsgevinster, inkludert gevinster for privat sektor. Bare de rene miljøgevinstene er tallfestet til mellom 230 og 600 mill. kr pr år per medlemsstat. Kommisjonen antar at kostnadene for offentlig virksomhet i gjennomsnitt vil beløpe seg til i gjennomsnitt 30-45 mill kr pr år per medlemsstat. Det er grunn til å regne med at hovedtyngden av disse kostnadene allerede er innarbeidet i budsjettene for norske organers vedkommende.

Sakkyndige instansers merknader:

Miljøverndepartementet sendte 18. oktober 2004 ut en orientering om direktivforslaget til departementene, miljøvernetatene og berørte fagmiljøer med forespørsel om eventuelle konsekvenser med høringsfrist 15. januar 2005.

Hovedinntrykket fra høringen var positivt. INSPIRE er et viktig tiltak for å gjøre geografisk informasjon tilgjengelig i samfunnet. Norge ligger godt an for å kunne følge opp direktivet forutsatt at ”Norge digitalt” etableres som planlagt. Det er knyttet usikkerhet til hvordan deler av direktivet vil slå ut, bl.a. i hvor langt direktivet vil gå i harmonisering av ulike datasett.

Rettsakten behandles i spesialutvalget for miljø, og er funnet foreløpig relevant og akseptabel.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.