Vedlegg VIII Etableringsrett

KOM (2004) 2 endelig/3 forslag til direktiv om tjenester i det indre marked

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la i januar 2004 frem et forslag til direktiv om tjenester i det indre marked. Fri bevegelighet for tjenester er en av de fire friheter i det indre marked som er etablert gjennom EØS-avtalen. I dette ligger en rett for tjenesteyter til fritt å kunne tilby sine tjenester på midlertidig basis i en annen EØS-stat, samt å kunne etablere seg i en annen EØS-stat for å kunne drive mer permanent tjenesteyting i denne staten. Formålet med direktivet er å sørge for at det indre marked for tjenester fungerer som forutsatt i EF-traktaten og EØS-avtalen, ved å fjerne barrierer som hindrer fri bevegelse av tjenester og å sikre fri etablering for tjenesteytere. Forslaget ses i sammenheng med målene i EUs vekst- og sysselsettingsstrategi (tidligere Lisboa-strategien). I tillegg er det en rekke bestemmelser som har til formål å sikre gjensidig tillit mellom myndighetene i medlemsstatene. Direktivet etablerer rutiner for administrativt samarbeid på myndighetsnivå i forbindelse med tilsyn av tjenesteytere og deres ytelser.

Direktivet gjelder i utgangspunktet alle kommersielle tjenester. Tjenester som allerede omfattes av reguleringer som ivaretar de hensyn det nye direktivet skal ivareta, er unntatt. Finan­sielle tjenester, elektronisk kommunikasjon og de fleste transporttjenester er derfor ikke omfattet. I forslaget fra Kommisjonen ble det lagt opp til at direktivet skulle vedtas i løpet 2005 og tre i kraft 2007. Direktivforslaget drøftes nå i Konkurranseevnerådet (Rådet) og i Europaparlamentet (Parlamentet) og plenumsbehandlingen i Parlamentet er utsatt til januar 2006.

Merknader

Direktivforslaget har skapt til dels stor debatt i flere medlemsland, og det er derfor grunn til å vente endringer i forslaget. Også i Norge har direktivforslaget vært hyppig diskutert i media. Norske kommentarer til forslaget ble sendt i november 2004, der det bl.a. ble understreket at hensynet til fri bevegelse av tjenester må balanseres med hensynet til helse, miljø, sikkerhet, forbrukerinteresser og lokaldemokrati. Flere av de norske kommentarene gjenspeiles i kommentarene fra de øvrige medlemslandene og det er derfor grunn til å tro at Norges interesser kan bli ivaretatt i den videre prosessen.

Det er særlig direktivforslagets innføring av opprinnelseslandsprinsippet som har skapt debatt. Prinsippet innebærer at en midlertidig tjenesteyter som lovlig yter tjenester i en stat, fritt skal kunne yte slike tjenester i de øvrige medlemsstatene. Det er tjenesteyterens opprinnelsesland som har ansvaret for kontrollen med tjenesteyteren og dennes tjenester, men kontrollen skal skje i samarbeid med myndighetene der tjenestene leveres.

Opprinnelseslandsprinsippet skal kun gjelde for midlertidig tjenesteyting, ikke for fast etablerte tjenesteytere. Fast etablerte tjenesteytere må overholde regelverket i det landet de til enhver tid er etablert.

Opprinnelseslandsprinsippets konsekvenser for helsetjenester er et av diskusjonstemaene. Flere land, herunder Norge, har uttrykt bekymring for at ikke statene selv skal kunne pålegge midlertidig helsepersonell å følge reglene til den staten helsetjenesten ytes i. Et innspill fra flere land i EU er å unnta helsetjenester fra direktivets virkeområde.

Fra flere hold har det vært uttrykt bekymring for effektene av direktivet for arbeids- og ansettelsesvilkårene for arbeidstakere som arbeider midlertidig i Norge. Det er imidlertid slik at opprinnelseslandsprinsippet ikke gjelder for det såkalte utsendingsdirektivet som allerede er vedtatt. Rent konkret betyr dette at helse-, miljø- og sikkerhetsregelverket (HMS-regelverk) i den norske arbeidsmiljøloven med tilhørende forskrifter uansett kommer til anvendelse på utenlandske arbeidstakere som yter tjenester i Norge. Dette er i tråd med målsettingen om at vi i Norge ønsker å ha et høyt nivå for helse, miljø og sikkerhet uavhengig av hvilken nasjonalitet den enkelte arbeidstaker har. Det er også norske myndigheter som fører kontroll og tilsyn med at disse reglene følges i Norge.

Når det gjelder spørsmålet om lønnsvilkår er dette ansett for å være et forhold forbeholdt partene i arbeidslivet. I forbindelse med EØS-avtalen ble det vedtatt en lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Denne loven vil fortsatt gjelde uavhengig av tjenestedirektivet. Arbeidslivets parter kan i medhold av loven henvende seg til en partssammensatt nemnd og kreve at lønns- og arbeidsvilkår i bransjens tariffavtaler gjøres gjeldende for de utsendte arbeidstakerne.

Diskusjonen om tjenestedirektivet handler i stor grad om rekkevidden av opprinnelseslandsprinsippet og konsekvensene av dette for de ulike rettsområdene. Direktivforslaget innfører selv unntak fra prinsippet, men spørsmålet er om unntakene er vidtrekkende nok i forhold til de interesser medlemslandene ønsker å verne om. Flere land, herunder Norge, etterlyser også en presisering av opprinnelseslandsprinsippets konsekvenser for de ulike områdene det etter forslaget skal omfatte. I tillegg diskuteres direktivforslagets virkeområde, og om ikke dette bør innskrenkes.

Sakkyndige instansers merknader

De norske kommentarene som ble sendt til EU i november 2004 var resultatet av en høring av forslaget. De fleste høringsinstansene var positive til forslaget, men mange ba om en klargjøring av virkeområdet og effekter av forslaget på enkeltområder. Forslaget er behandlet i spesialutvalget for handelsforenkling der alle departementene kan delta.

KOM (2004) 374 Hvitbok om tjenester av allmenn betydning

Sammendrag av innhold

Hvitboken ble presentert 12. mai 2004. Der orienterer Kommisjonen om sin videre tilnærming vedrørende tjenester av allmenn betydning basert på innspillene til Grønnboken som kom i mai 2003.

Hvitboken nedfeller Kommisjonens konklusjoner og tilnærming på dette området. Kommisjonen understreker at Fellesskapet og medlemsstatene har delt ansvar for å sikre brukerne tilgang til velfungerende og effektive tjenester av allmenn betydning. Det er medlemsstatenes rolle og ansvar å definere, organisere, finansiere og føre tilsyn med tilbudet av tjenester av allmenn karakter. Fellesskapets interesse er i dette på overordnet nivå å sikre næringslivets og forbrukernes effektive tilgang til disse tjenestene og sikre økt rettssikkerhet/klarere rettslige rammer for tilbudet.

Hvitboken skisserer ulike tiltak i en fremtidig strategi for å sikre at alle gis en effektiv tilgang til tjenester av allmenn betydning. Det konkluderes i denne forbindelse med at det på det nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å foreslå et generelt rammeverk på europeisk nivå. Man vil styrke den sektorvise tilnærming, men på samme tid bl.a. sikre en enhetlig politikk mht. problemstillinger som berører forbrukerinteressene, tilsyn og evaluering av allmenne tjenester, anvendelse av statsstøtteregelverket og strukturfond for støtte til slike tjenester.

Hvitboken definerer en rekke prinsipper som vil utgjøre retningslinjene for Kommisjonens politikk for tjenester av allmenn betydning. Kommisjonen vektlegger behovet for evaluering av tjenester av allmenn betydning, og har derfor satt i gang arbeid med å utvikle en felles europeisk metode for evaluering.

Kommisjonen mener at det er behov for et klart og transparent rammeverk i forbindelse med finansiering av offentlige tjenesteforpliktelser. Kommisjonen legger derfor opp til en evaluering av EU-regelverket for å sikre et slikt rammeverk. Kommisjonen har også lagt frem en grønnbok om aspekter knyttet til anskaffelser i forbindelse med offentlig-privat-samarbeid, og har fremmet en meddelelse om sosial- og helsetjenester i Fellesskapet. Europaparlamentet behandlet meddelelsen i månedskiftet mars/april 2005. Kommisjonen vil videre foreta en bredere evaluering og kvalitetskontroll av tjenester av allmenn interesse, både på felleskapsnivå og på nasjonalt plan.

Status

Bl.a. på grunn av behandlingen av tjenestedirektivet avventer man behandlingen av selve hvitboken. Det er derfor ikke aktuelt på det nåværende tidspunkt å foreslå et generelt rammeverk på europeisk nivå. Man har imidlertid valgt å gå videre innenfor noen få områder i hvitboken, eksempelvis grønnboken om aspekter knyttet til anskaffelser i forbindelse med offentlig-privat samarbeid.