Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel II Banker og andre kredittinstitusjoner

KOM (2005) 343 endelig Kommisjonens forslag til forordning som krever at visse typer informasjon skal vedlegges betalingstransaksjoner.

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 26. juli 2005 frem forslag til en forordning som krever at visse typer informasjon skal vedlegges betalingstransaksjoner (KOM(2005) 343 endelig).

Som en del av de siste årenes kamp mot terrorisme har EU vedtatt en rekke regler for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering. Mange av reglene er gjennomføring av anbefalinger fra Financial Action Task Force (FATF), som er en internasjonal organisasjon opprettet av G-7 landene i 1989. Forslaget til forordning bygger på FATFs spesialanbefaling VII om tiltak mot terrorfinansiering.

Generelt

Formålet med forslaget er å gjøre det vanskeligere å hvitvaske penger og finansiere terrorvirksomhet gjennom å sikre sporbarheten til betalingstransaksjoner. Etter forslaget kreves at informasjon om betaler (avsender) skal følge betalingstransaksjoner formidlet av betalingsformidlere etablert i EØS-området. Normalt skjer betalingsformidling gjennom minst to separate formidlere – en som representerer betaleren og en som representerer mottakeren. Informasjonens innhold beror på om en eller begge av disse holder til i EØS-området.

Informasjonsplikten til betalerens formidler

Dersom bare en av betalingsformidlerne er etablert i EØS-området, skal transaksjonen vedlegges ”fullstendig informasjon” om betaleren. Med slik informasjon menes opplysninger om betalerens navn, adresse og kontonummer. Adressen kan erstattes med fødselsdag- og sted, personnummer eller kundeidentifikasjonsnummer. Før transaksjonen gjennomføres skal formidleren kontrollere at opplysningene stemmer på bakgrunn av informasjon hentet til veie fra en troverdig og uavhengig kilde. Når det gjelder transaksjoner til mottakere utenfor EØS-området som ikke er på mer enn 1000 euro, kan imidlertid formidleren selv bestemme om og i hvilken grad en slik kontroll skal gjennomføres ut fra en vurdering av om transaksjonen innebærer noen reell fare for hvitvasking eller terrorfinansiering.

Hvis begge betalingsformidlerne holder til i EØS-området, er det tilstrekkelig å vedlegge betalerens kontonummer eller annen unik identifikasjon som gjør det mulig å spore transaksjonen tilbake til betaleren. Imidlertid kan mottakerens betalingsformidler kreve at det gis fullstendig informasjon også i disse tilfellene. Slik informasjon skal i så fall gis innen tre arbeidsdager etter at forespørselen ble mottatt.

Betalerens formidler plikter å oppbevare de ovennevnte informasjon i minst fem år etter at transaksjonen er gjennomført.

Kontrollplikten til mottakerens formidler

Mottakerens betalingsformidler er pålagt å ha effektive prosedyrer for å kunne kontrollere om det foreligger tilstrekkelig informasjon om betaler, jf. ovenfor. Dersom informasjonen mangler eller er ufullstendig, kan formidleren enten avvise transaksjonen eller be om fullstendig informasjon. I de sistnevnte tilfellene kan han velge om pengene skal utbetales umiddelbart eller om de skal holdes tilbake til informasjonen er mottatt. Dersom det gjentatte ganger ikke gis tilfredsstillende informasjon, skal formidleren enten avvise transaksjonen eller avbryte samarbeidsforholdet med formidlingsmotparten, samt melde fra om situasjonen til de relevante tilsynsmyndighetene.

Formidleren plikter å bevare opplysningene han har mottatt om betaleren i minst fem år.

Plikten andre formidlere har til å videreføre informasjon

I enkelte tilfeller står det en eller flere betalingsformidlere mellom betalerens og mottakerens formidlere. Disse plikter å videreføre informasjonen de mottar til den neste formidleren i betalingskjeden.

Merknader

Finansdepartementet har kompetanse til ved forskrift å fastsette regler om hvilke opplysninger om avsender som skal følge en betalingstransaksjon, jf. hvitvaskingsloven § 18 nr. 3. Forordningen vil derfor sannsynligvis kunne gjennomføres i norsk rett ved forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Norge deltar i det internasjonale arbeidet for å motarbeide hvitvasking og terrorfinansiering bl.a. gjennom medlemskap i Financial Action Task Force (FATF) og som observatør i EU-kommisjonens kontaktkomité for hvitvaskingsspørsmål. Aktuelle instanser involvert er Finansdepartementet, Justisdepartementet og Kredittilsynet.

Status

Kommisjonens forslag er til behandling i EU-parlamentet.

KOM (2005) 483 revidert forslag til direktiv om harmonisering av medlemsstatenes lover og forskrifter om forbrukerkreditt

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 11. september 2002 frem forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om harmonisering av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser om forbrukerkreditt, KOM (2002) 443 final. På bakgrunn av til dels omfattende endringsforlag fra Europaparlamentet har Kommisjonen nå satt frem et revidert direktivforslag.

Direktivforslaget tar sikte på å erstatte eksisterende direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EØF).

Direktivet skal gjelde for alle kredittavtaler, jf. artikkel 2 nr. 1, med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Ifølge artikkel 2 nr. 2 skal direktivet blant annet ikke gjelde for:

• kredittavtaler som er sikret ved pant i fast eiendom eller en sikkerhetsstillelse som er vanlig brukt til dette formål i medlemsstaten
• kredittavtaler hvor lånebeløpet overstiger EUR 50 000 (om lag NOK 400 000)
• leiekontrakter som utelukker overdragelse av eiendomsretten til leieren og dennes fordringhaver

For en del typer kredittavtaler – blant annet kassakreditter og kredittavtaler der lånebeløpet ikke overstiger EUR 300 (om lag NOK 2 400) – gis direktivet bare begrenset anvendelse.

I kapittel II foreslås det regler om markedsføring av kreditt samt om informasjon og praksis forut for inngåelse av avtalen. Det fastsettes også regler om rådgivningsplikt for kredittyter.

I kapittel III foreslås det regler om at statene må sikre at kreditorer fra andre medlemsland gis samme tilgang til nasjonale kredittopplysningsbaser som nasjonale kreditorer har.

Kapittel IV inneholder forslag om nærmere bestemmelser om utforming av kredittavtaler, herunder hvilken informasjon som må tas med i kredittavtalen. Det foreslås videre at forbrukeren skal ha rett til å gå fra avtalen innen en frist på 14 dager (angrerett). Det foreslås også nærmere regulering av rett til førtidig tilbakebetaling.

I kapittel V foreslås det bestemmelser om beregning av årlige omkostninger i prosent (effektiv rente).

Kapittel VI inneholder forslag om at medlemsstatene skal sørge for at kredittformidlere er underlagt tilsyn eller regulering samt at det må påses at kredittformidlere i sin markedsføring gir visse særskilte opplysninger.

Kapittel VII har bestemmelser om gjennomføringen. Her fremgår blant annet at direktivet med enkelte unntak er et fullharmoniseringsdirektiv og bare kan fravikes når det er gitt uttrykkelig tillatelse til dette, jf. artikkel 21. På noen områder kan medlemsstatene fastsette andre regler enn det som følger av direktivet, men disse reglene kan ikke anvendes overfor utenlandske tjenestetilbydere (prinsippet om gjensidig anerkjennelse).

Statene pålegges også å fastsette egnede sanksjoner overfor dem som bryter bestemmelser som er fastsatt til gjennomføring av direktivet. Slike sanksjonsbestemmelser skal være effektive, rimelige og virke avskrekkende.

Det fastsettes at direktivet ikke har virkning for allerede etablerte kredittavtaler, med unntak for tidsubegrensede kredittavtaler hvor det oppstilles en særlig overgangsordning.

Merknader

Dersom direktivforslaget blir vedtatt, vil en del lover og forskrifter trolig måtte endres, hovedsakelig kredittkjøpsloven og finansavtaleloven.

Direktivet ser ikke ut til å medføre særlig økonomiske eller administrative konsekvenser for staten.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet deltok på et høringsmøte Kommisjonen arrangerte i juli 2001 og ga i etterkant av dette skriftlige merknader til Kommisjonen. Direktivforslaget ble sendt på høring i midten av oktober 2002. På bakgrunn av høringen ble det gitt innspill til Kommisjonen i juli 2003. Det reviderte direktivforslaget ble sendt på høring i oktober 2005.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.