Historisk arkiv

Antatt EØS-relevante forslag til EF-regelverk pr. desember 2007

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Utgiver: Europaportalen

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Finansdepartementet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Justis- og politidepartementet

Kultur- og kirkedepartementet

Kunnskapsdepartementet

Landbruks- og matdepartementet

Miljøverndepartementet

Nærings- og handelsdepartementet

Olje- og energidepartementet

Samferdselsdepartementet

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET

Vedlegg VI  Trygd KOM (2006) 16  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om fastsetting av regler om gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger - KOM(2006)16 endelig utgave av 31.01.2006 (2006/0006 (COD)) (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder regler om gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger som skal erstatte forordning (EØF) 1408/71. Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (jf. artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare).


Hensikten med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig og mer håndterlig for de enkelte personer og institusjoner som skal administrere den. Forslaget gjelder i hovedsak administrative
gjennomføringsbestemmelser, herunder regler om saksbehandling og elektronisk utveksling av opplysninger mellom institusjonene og lagring av informasjon. Den foreslåtte gjennomføringsforordning er følgelig ment å erstatte den nåværende forordning (EØF) 574/72.


Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15. Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.


Forslaget til ny gjennomføringsforordning ble fremlagt av Kommisjonen 31. januar 2006
(KOM(2006)16 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det europeiske fellesskap artikkel 42 og 308 samt forordning nr. 883/2004 artikkel 89. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.


Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass de nødvendige regler for den praktiske gjennomføring av forordningen. Bestemmelsene er strukturert etter kapittelinndelingen i grunnforordningen i likhet med forordning nr. 574/72 i dag. Forskjellen er vesentlig at forslaget har til formål å forenkle og modernisere bestemmelsene saklig, språklig og fremstillingsmessig og å forbedre og effektivisere utvekslingen av opplysninger mellom institusjonene ved elektroniske midler. Dette innebærer helt klare og entydige regler om hvor en person som har opptjent rettigheter i to eller flere medlemsstater, skal henvende seg, hvilken institusjon eller institusjoner det er som har ansvaret for at han får sine ytelser, at de er beregnet korrekt og at det skjer til rett tid. Det er således fastsatt frister for behandling og responstider for å fullføre administrative trinn i saksbehandlingen på de ulike områder (jf s. 5 5. avsnitt). Etter artikkel 17 nr. 3 skal avgjørelse om lovvalg etter artikkel 13 i forordning nr. 883/2004 (arbeid i to eller flere medlemsstater) finne sted innen én måned etter at vedkommende arbeidstaker har oversendt opplysningene om forholdet til den utpekte institusjonen i bostedslandet. Etter artikkel 26 nr. 2 skal den kompetente institusjon besvare anmodning om tillatelse til planlagt behandling fra institusjonen på bostedet innen 15 dager. I mangel av svar på slik henvendelse, skal tillatelse anses gitt.


Artikkel 6 fastlegger at institusjonen i bostedslandet, evt. institusjonen vedkommende først var i berøring med, midlertidig skal ha det foreløpige ansvar som kompetent institusjon inntil kompetanseforholdet er endelig avklart.


Artikkel 29 gjelder trygdeavgifter for pensjonister til dekning av utgifter i forbindelse med sykebehandling/helsetjenester etter forordningen (helsedelen) og fastsetter at man ved avgiftsberegningen, i samsvar med artikkel 30 i forordning nr. 883/2004, kan legge til grunn vedkommendes samlede pensjonsinntekter, inkludert pensjon opptjent i henhold til en eller flere andre medlemsstaters lovgivning[1]. Dette er i samsvar med EF-domstolens dom i sak C-50/05 Nikula. Det presiseres at det ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for avgiften kun er de faktisk utbetalte pensjonsbeløp som skal tas i betraktning.


Kapittel III, artiklene 70 til 81 gjelder bestemmelser om gjennomføring og gjensidig bistand ved tilbakekreving av feilutbetalinger, motregning og innkreving av utestående fordringer, herunder ubetalte avgifter. Fristen for stadfesting av dokument om eksekvering av eksigible krav er 3 måneder (artikkel 76).

       
Antallet vedlegg er etter forslaget redusert fra 10 til 4.


Vedlegg 1 omfatter bestemmelser i bilaterale administrasjonsavtaler som forblir i kraft samt nye gjennomføringsbestemmelser som avtales bilateralt, jf. artikkel 8 nr. 1 og 9 nr. 2. Dette tilsvarer dagens vedlegg 5 og omfatter bl.a. oppgjørsavtaler og ikke-refusjonsavtaler.
Ved innlemmingen i EØS-avtalen tas følgelig inn de avtaler som er anført der.


Vedlegg 2 gjelder oppføring av særlige ordninger for tjenestemenn iht artikkel 31 og 41. Dette gjelder nærmere bestemt Spania og Tyskland.


Vedlegg 3 gjelder rundsumsoppgjør for utgifter til helsetjenester. Hovedregelen for oppgjør mellom de berørte institusjoner er refusjon av de faktiske utgifter, jf artikkel 61, men med mulighet for å få utgiftene refundert i form av rundsumsoppgjør der hvor forholdene tilsier det. De aktuelle medlemsstater skal oppføres i dette vedlegget.


Vedlegg 4 gjelder oversikt over kompetente myndigheter og institusjoner, utpekte organer og kontaktorganer. Slike oversikter skal iht. artikkel 83 nr. 4 samles i offentlig tilgjengelige databaser, opprettet til dette formål. Adressen til basene skal angis i vedlegg 4.


Gjennomføringsforordningen vil etter forslaget tre i kraft seks måneder etter at den er offentliggjort i EF-tidende og får i alle deler direkte anvendelse i medlemsstatene, jf artikkel 91 i forslaget.

Merknader

Forslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er til vurdering i relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd.  

[1]  Bestemmelsene gjelder forhold som i dag er regulert i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 33 nr. 1. 

KOM (2001) 344  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 og 574/72 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132). Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Koordineringen består bl.a. i å gi lovvalgsregler, dvs. regler som fastsetter hvilket lands lovgivning på det trygdemessige område som får anvendelse i de konkrete tilfeller. Arbeidstakere er således i utgangspunktet underlagt trygdelovgivningen i den medlemsstat hvor de arbeider (artikkel 13 nr. 2 bokstav a). Det finnes særlige regler når en arbeidstaker vanligvis har lønnet arbeid på to eller flere medlemsstaters område (artikkel 14 nr. 2). I slike tilfeller er arbeidstakeren eksempelvis underlagt lovgivningen i den medlemsstaten hvor vedkommende bor, forutsatt at han utøver en del av sin ervervsmessige beskjeftigelse der, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland (artikkel 14 bokstav b nr. 2 i)).

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen med hjemmel i Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap artikkel 42 og 308, og er fremmet i lys av Europaparlamentets gjentatte anmodninger om behov for en alternativ lovvalgsregel for personlige assistenter til medlemmer av Europaparlamentet. Denne gruppen er i dag omfattet av de ordinære lovvalgsreglene i forordningens artikkel 13 og 14. Forslaget går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver. Endringen vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet en rett til at velge hvilken trygdeordning som skal gjelde for dem, i likhet med den mulighet som hjelpepersonale ansatt ved EUs institusjoner allerede har, jf. rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 nr. 3. Retten til å velge kan bare utøves én gang, og får virkning fra tidspunktet for tiltredelsen av tjenesten. For assistenter som allerede er ansatt, er det foreslått overgangsbestemmelser som innebærer at valgretten kan utøves innenfor en frist på tre måneder etter ikrafttredelsen av endringsforordningen. Forslaget gjelder bare  arbeidstakere i vedkommende europaparlamentarikeres tjeneste og ikke tjenesteytere, dvs. personer som kun yter de nevnte MEP en tjeneste av tidsbegrenset (punktuell) karakter.

Forslaget vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet rett til å velge mellom:

Lovgivningen i arbeidslandet i henhold til artikkel 13 nr. 2 bokstav a) eller evt. bostedslandet i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) i), når vedkommende vanligvis utfører lønnet arbeid i to eller flere medlemsstater, herunder i bostedslandet, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland, eller evt. arbeidsgiverens hjemland eller bostedsland i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) ii), hvis assistenten ikke bor i noen av de medlemsland hvor han eller hun arbeider.

Lovgivningen vedkommende sist var omfattet av.

Lovgivningen i den medlemsstat hvor vedkommende er statsborger.

I motsetning til hva som gjelder for EUs hjelpepersonale etter artikkel 16 nr. 3 i forordningen, er det meningen at assistentens rett til at velge skal gjelde alle områder av trygden som er omfattet av forordning (EØF) nr. 1408/71, herunder familieytelser, hvor det gjelder særlige regler for EUs hjelpepersonale.

Det foreslås videre nærmere bestemmelser i forordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 14 om hvordan retten til å velge skal anvendes. De berørte medlemmer av Europaparlamentet skal herunder underrette den kompetente institusjon om forholdet, og vedkommende institusjon utsteder lovvalgsblankett som attest på at assistenten er omfattet av lovgivningen i det  pågjeldende land med kopi til institusjonene i de øvrige berørte land. Disse institusjoner skal gi den kompetente institusjon de opplysninger som er nødvendige med henblikk på å fastsette de avgifter som arbeidsgiveren/-giverne og/eller assistenten skal betale i henhold til denne lovgivning. De særlige bestemmelser i artikkel 14 nr. 4 i forordning (EØF) nr. 574/72 som får anvendelse når tysk lovgivning er valgt, skal etter forslaget også gjelde for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet på samme måte som for EUs hjelpepersonale.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg uten at det har fremkommet merknader.

KOM (2002) 405  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

KOM(2002) 405 endelig utgave av 16.07.2002 inneholder forslag om en mindre revisjon av Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet.

Det opprinnelige forslaget, som ble fremlagt av Kommisjonen 25.06.2001 (KOM(2001) 344 endelig utgave går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver.

Europaparlamentet (EP) vedtok i plenum 11.06.2002 en rapport inneholdende fem endringsforslag til Kommisjonens forslag KOM(2001) 344 endelig utgave av 25.06.2001. Av de fem forslag til endringer av endringsforslaget går Kommisjonen kun med på å ta inn én av endringene i sitt endringsforslag. Det gjelder forslag 3 om en tilføyelse i fjerde betraktning i preambelet med referanse til muligheten av at én assistent kan være ansatt av flere MEP. Presiseringen kan ifølge Kommisjonen være klargjørende.

De øvrige fire endringsforslag fra EP (forslag 1, 2, 4 og 5) kan den derimot ikke gå med på. Det gjelder:

Omformulering av ”MEP assistenter”(til ”assistenter til MEP”). Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av forslaget til definisjon i artikkel 1(1).

Tilføyelse av en betraktning 3a inneholdende en ytterligere begrunnelse for valgadgangen, in casu finansiell kilde (fellesskapsbudsjett). Avvist med begrunnelse: Valgretten er begrunnet i den spesifikke karakter av den direkte og underordnende forbindelse mellom MEP og assistent, og ikke av opphavet for lønn og avgiftsinnbetaling.

Presisering i artikkel 1 w) av at assistenten kan ha ansettelsesavtale for et kortere tidsrom enn perioden vedkommende MEP er valgt for. Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av ordlyden i Kommisjonens tekst. En har her brukt ”i løpet av mandatperioden” (”during their term of office”), ikke ”for mandatperiodens varighet” (”for the duration of their term of office”).

Forslag om en tilføyelse i artikkel 14(4) i forordning (EØF) nr. 574/72 om at assistenter til medlemmer av Europaparlamentet som har valgt tysk lovgivning, fortsatt skal ha mulighet til å være omfattet av ordningen i det Land (delstat) hvor de senest var bosatt. Avvist med begrunnelse: Unødvendig for å sikre korrekt anvendelse av valgretten i den tyske ordningen. Kommisjonen har vist til den tyske regjering, hvilket ifølge den synes å garantere fullstendig sosial beskyttelse.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg uten at det har fremkommet merknader.

 

KOM (2006) 7  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om endring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger og fastlegging av innholdet i vedlegg XI  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder endringer og tilføyelser til forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger som skal erstatte forordning 1408/71. Formålet med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig for den vanlige bruker og mer håndterlig for dem som skal administrere den.


Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15. Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

 

Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare). Forslaget som er fremmet av kommisjonen gjelder vedlegg XI samt enkelte bestemmelser (artikler) i forordningen.
Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 24. januar 2006 (KOM(2006)7 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

 

Forslagets innhold og formål:

Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass vedlegg XI til den nye forordningen, jf forordning nr. 883/2004 artikkel 83 som fastsetter at innholdet i vedlegget må være bestemt før den kommer til anvendelse. Vedlegget inneholder særlige bestemmelser om anvendelsen av medlemsstatenes lovgivning, dvs. nærmere presiseringer om hvordan de enkelte medlemslands ordninger og ytelser skal koordineres.

 

Vedlegget tilsvarer og erstatter vedlegg VI i forordning nr. 1408/71. Visse regionale ytelser for Tyskland og Østerrike som var med i et tidligere forslag, er likevel tatt ut som følge av senere utvikling av rettspraksis fra EF-domstolen.[1] I samsvar med det overordnede formål bak moderniseringen og forenklingen, inneholder vedlegg XI vesentlig færre opptegnelser enn det nåværende vedlegg VI (44 mot tidligere 132). Det vises til nedenstående tabell.


Oppføringer i aktuelle vedlegg                 Nåværende vedlegg VI[2]              Forslag vedlegg XI

Belgia

12

0

Tsjekkiske republikk

0

0

Danmark

10

5

Tyskland

18

6

Estland

0

1

Hellas

10

0

Spania

9

4

Frankrike

9

2

Irland

9

2

Italia

0

0

Kypros

1

1

Latvia

0

0

Litauen

0

0

Luxembourg 

8

0

Ungarn

0

0

Malta

0

0

Nederland

7

5

Østerrike

7

5

Polen

1

0

Portugal

1

0

Slovenia

0

0

Slovakia

0

0

Finland

5

3

Sverige

5

4

UK 

20

6

I tillegg er det foretatt tilpasninger i Vedlegg I.II (definisjon av familiemedlemmer for Frankrike) og VIII (tilfeller hvor man kan se bort fra pro rata-beregningen etter forordningen; dette gjelder nærmere bestemt ordninger i Tyskland, Danmark, Nederland, Østerrike, Polen og UK).

 

Det er dessuten gjort enkelte tekniske tilpasninger i forordning (EØF) nr. 883/2004. Det gjelder artikkel 14 nr. 4 (frivillig trygd), artikkel 51 nr. 3 (referansen til vedlegg XI erstattes av ordene ”om nødvendig”), 52 nr.4 (ny bokstav b), som presiserer at man også kan se bort fra pro rata-beregningen etter forordningen når det gjelder innskuddsbaserte pensjonsordninger) og artikkel 56 nr. 1 bokstav c) (referansen til vedlegg XI erstattes av ordene ”om nødvendig”).

Forordningen vil tre i kraft dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende og får anvendelse fra datoen for gjennomføringsforordningens ikrafttreden, jf artikkel 2 i forslaget. 

Merknader

Endringene fremstår som lite kontroversielle, og vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. En må påregne en tilsvarende oppmerksomhet om saneringsbehovet og hva som skal oppføres i vedlegg XI for EFTA-landenes vedkommende i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen. Dette gjelder i forhold til de eksisterende opptegnelser i vedlegg VI til Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 med krav om at antallet opptegnelser reduseres og at ordninger som ikke lenger fyller kriteriene tas ut. Island har i dag 3 vedlegg VI-opptegnelser, Liechtenstein har 2 og Norge har 4. For vårt vedkommende dreier det seg om presiseringer vedrørende bestemmelser i folketrygdloven om hhv overkompensasjon, omsorgspoengopptjening, beregning av uføre- og etterlattepensjon i spesielle tilfeller og trygdedekning for studenter med lån eller stipend fra Statens lånekasse.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert i relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd.


[1] Se bl.a. dom av 21. februar 2006 og generaladvokat Kokotts uttalelse av 20. oktober 2005 i sak C-286/03 Silvia Hosse mot Land Salzburg.
[2] Tidligere opphevede merknader som er blitt stående som ”åpne punkter”, er holdt utenfor.

KOM (2007) 159  Forslag til parlaments- og rådsforordning (EF) om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 - KOM(2007)159 endelig utgave av 30.03.2007  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold 

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15.

 

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de skal gis i bostedslandet, etter lovgivningen der. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Det finnes egne bestemmelser om rett til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

 

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 30. mars 2007 (KOM(2007)159 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

 

Forslagets innhold og formål:

Forslaget inneholder de sedvanlige årlige justeringer for 2006 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Formålet er å oppdatere og ajourføre Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, nærmere bestemt dens vedlegg, for å ta hensyn til de nevnte endringer og dermed sikre korrekt og enhetlig anvendelse av koordineringsreglene. Det er lagt opp til at dette blir den siste årlige oppdateringen av forordning nr. 1408/71, og at det fremover blir den nye forordning (EF) nr. 883/2 som vil bli gjenstand for denne årlige reguleringen. Den nye forordningen skal tre i kraft samtidig med ny gjennomføringsforordning. 

 

Forslagets artikkel 1 - Endring av Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71: 

Endringene gjelder kun vedleggene til forordning nr. 1408/71, nærmere bestemt: 

Vedlegg I, II, IIa, III, IV, VI og VIII. Det vises til vedlegget til endringsforordningen. De viktigste endringene her gjelder Vedlegg VI. 

Endringer i vedlegg I del I 

I vedlegg I del I er det gitt definisjoner av begrepene ”arbeidstaker” og ”selvstendig næringsdrivende” når dette ikke kan utledes av nasjonal lovgivning. Under I. Irland foreslås å endre definisjonene som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005).

 Endringer i vedlegg I del II

 I vedlegg I del II er det gitt definisjoner av begrepet ”familiemedlem” når det nasjonalt ikke er mulig å skille dem fra andre medlemmer (trygdede). Under I. Irland foreslås å endre definisjonen som følge av ny nasjonal helselovgivning (Health Acts 2004).

 Endringer i vedlegg II del I og II

Vedlegg II del I angir særlige ordninger for selvstendig næringsdrivende som ikke omfattes av forordningens materielle omfang. Endringen gjelder merknaden under H. Frankrike.

 Vedlegg II del II gjelder engangsstønader ved fødsel og adopsjon som ikke omfattes av forordningens materielle omfang etter artikkel 1 u) 1). Endringen gjelder ordningene oppført under S. Polen.

 

Endringer i vedlegg IIa

 

Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt.

 

Under I. Irland foreslås å endre ordlyden i opptegnelsen som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005). Forslaget er av rent språklig art og innebærer ingen materielle endringer.

 

Endringer i vedlegg III A

 

Vedlegget gjelder bestemmelser i bilaterale og andre avtaler som var i kraft før forordningen fikk anvendelse for vedkommende medlemsstater og som fortsatt skal gjelde, til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

 

Her foreslås ordlyden i punkt 13. Tyskland - Ungarn og 24. Ungarn – Østerrike endret som følge av endringer i ungarsk lovgivning som har gjort enkelte av de oppførte avtalebestemmelsene overflødige.

 

Endringer i vedlegg IV

 

Vedlegg IV, del A gjelder angivelse av lovgivning som nevnt i artikkel 37(1) med Type A-pensjoner, dvs. ordninger hvor størrelsen på uførepensjon er uavhengig av trygdetidens lengde. Under I. Irland foreslås å endre ordlyden i opptegnelsen som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005).

 

Under Q. Nederland foreslås å endre ordlyden som følge av ny nasjonal lovgivning (Wet werk en inkomen naar arbeidsvermogen (WIA) av 10. november 2005).

 

Vedlegg IV, del C gjelder ordninger hvor beregningen iht artikkel 46 nr. 1 alltid gir minst like godt resultat som beregningen iht artikkel 46 nr. 2), og hvor sistnevnte følgelig kan unnlates. Dette gjelder ikke lenger ytelsen oppført under O. Ungarn, som følgelig vil måtte strykes.

Derimot skal det under R. Østerrike oppføres ytelser etter den nye pensjonslovgivningen (Allgemeines Pensionsgesetz (APG) av 18. november 2004), hvor den komparative beregningen ikke er nødvendig.

  

Endringer i vedlegg VI

 

Vedlegg VI gjelder presiseringer vedrørende anvendelsen av nasjonal lovgivning. Endringene gjelder følgende:

 

C. Danmark: I punkt 6 strykes ordene ”20. desember 1989”. I punkt 11 presiseres vilkårene for arbeidsledighetsytelsen ”flexjob”.

 

Q. Nederland: I punkt 4 gis presiseringer av regler som følger av ny nasjonal lovgivning ved arbeidsuførhet (Wet werk en inkomen naar arbeidsvermogen (WIA) av 10. november 2005).

 

R. Østerrike: Punkt 10 bygges ut slik at det fremgår hvordan perioder i utlandet skal medregnes for beregning av ytelser etter den nye pensjonslovgivningen (Allgemeines Pensionsgesetz (APG) av 18. november 2004).

 

Endringer i vedlegg VIII

 

Vedlegg VI gjelder ordninger hvor ytelser til barn som har mistet en av eller begge sine foreldre utelukkende blir gitt i form av familieytelser eller særskilte eller supplerende stønader.

 

Under I. Irland foreslås å endre ordlyden i opptegnelsen som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005).

 

Forslagets artikkel 2 – Ikrafttreden 

 

Forordningen skal tre i kraft tredje dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende.

Merknader

Forslaget nødvendiggjør ingen endringer i norsk nasjonal lovgivning. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt.

Sakkyndige instanser merknader

Forslaget vil bli vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd. 

 

 

  Vedlegg XVIII  Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn   KOM (2005) 246  Endret forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 2003/88/EF om visse aspekter i forbindelse med tilretteleggelse av arbeidstiden  (vedlegg XVIII AID)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen vedtok 22. september 2004 et forslag til Europaparlamentets og Rådets direktiv om endringer av direktiv 2003/88/EF om visse aspekter i forbindelse med tilretteleggelse av arbeidstiden (arbeidstidsdirektivet). Dette forslaget ble sendt til Europaparlamentet og Rådet 22. september 2004.

Bakgrunnen for Kommisjonen forslag er dels at direktivets artikkel 19 og 22 (1) krever at bestemmelsene skal tas opp til fornyet vurdering innen 23. november 2003, og dels en konsekvens av EF-domstolens tolkninger av direktivet som blant annet kommer til uttrykk i Simap (C-303/98) og Jaeger (C-151/02) dommene.

Artikkel 19 gir partene adgang til å fastsette en gjennomsnittsberegningsperiode på inntil ett år for beregningen av den ukentlige maksimale arbeidstiden på 48 timer. Myndighetenes tilsvarende adgang er begrenset til 6 måneder. Artikkel 22 er den såkalte opt-out bestemmelsen som gir adgang til å unnlate å anvende begrensningen på 48 timer for den maksimale ukentlige arbeidstiden. Bruk av opt-out bestemmelsen forutsetter blant annet at den enkelte arbeidstaker gir sitt samtykke til dette, og at vedkommende ikke lider noen skade dersom de ikke er villige til å gi slikt samtykke.

Det følger av EF-domstolens uttalelser i Simap og Jaeger dommene at all den tid arbeidstakeren står til disposisjon for arbeidsgiver på arbeidsstedet skal regnes som arbeidstid i forhold til direktivets rammer, uavhengig av om arbeidsperioden består av lange perioder uten aktivt arbeid. Videre uttaler EF-domstolen at i de tilfeller der den daglige hvileperioden fravikes på vilkår at arbeidstakerne skal gis ”kompenserende hvile” (artikkel 3), må den kompenserende hvilen komme umiddelbart etter at det er arbeidet utover direktivets normalramme.

Kommisjonens forslag innebar en større fleksibilitet i adgangen til å regulere inaktivt arbeid og fravike kravet til daglig og ukentlig arbeidsfrie perioder. Det ble foreslått at også myndighetene ved lov/forskrift skulle få tilsvarende adgang som partene til å fastsette en gjennomsnittsberegningsperiode for den maksimale ukentlige arbeidstiden på ett år. Kommisjonen foreslo også en rekke begrensninger i opt-out bestemmelsen, og krav om at den skulle vurderes på nytt etter fem år, med sikte på en eventuell utfasing av bestemmelsen.

Europaparlamentet avga uttalelse til de foreslåtte endringene ved sin førstegangsbehandling av forslagene 11. mai 2005. På bakgrunn av Europaparlamentets behandling har Kommisjonen 31. mai 2005 kommet med et nytt forslag til endringer i direktivet. Den nye forslaget inneholder enkelte endringer og presiseringer av det første forslaget.

I det foreliggende forslaget åpnes det i artikkel 19 opp for at det også ved lov/forskrift kan fastsettes en gjennomsnittsberegningsperiode for den ukentlige arbeidstiden på inntil ett år. Medlemslandene skal i så fall treffe de nødvendige tiltak for å sikre at arbeidsgivere i god tid informerer og hører arbeidstakerne, og/eller deres representanter om innføring av en slik referanseperiode. I tillegg kreves at arbeidsgiver treffer nødvendige tiltak som skal forebygge eller avhjelpe all risiko for helse og sikkerhet som er knyttet til en slik referanseperiode.

Når det gjelder opt-out bestemmelsen i artikkel 22 foreslår Kommisjonen at medlemslandene for en periode på høyst tre år fra direktivets iverksettelse kan unnlate å anvende begrensningen på 48 timer for den maksimale ukentlige arbeidstid (artikkel 6), dersom unntaket følger av avtaler inngått av partene i arbeidslivet eller ved nasjonal lovgivning. Medlemslandene kan ut fra vilkårene i arbeidsmarkedet, be Kommisjonen om å få forlenget denne perioden. Det stilles ingen nærmere krav til hva Kommisjonen skal legge vekt på i sin vurdering av en slik søknad, men Kommisjonen skal begrunne sin avgjørelse.

Kommisjonen foreslår videre begrensninger i opt-out bestemmelsen for å sikre at arbeidstakers samtykke til å arbeide utover 48 timer i uken blir mer reelt. Det foreslås at arbeidsgiver ikke kan be om en slik avtale ved tiltredelse eller i prøvetiden, og at en slik avtale bare kan gjøres gjeldende for ett år av gangen. Med mindre det åpnes for noe annet i tariffavtalen kan en slik avtale ikke resultere i en arbeidstid som overstiger 55 timer noen enkelt uke.

Senest tre år etter iverksettelsen av direktivet skal Kommisjonen legge frem en rapport for Europaparlamentet, Rådet og EUs økonomiske og sosiale komité om gjennomføringen av bestemmelsene i direktivet, og da særlig artikkel 19 og 22. Kommisjonens tidligere forslag som tok sikte på å fase ut bestemmelsen, er fjernet i det foreliggende forslaget.

Det foreslås i artikkel 2 å definere begrepene ”on-call time”, ”workplace” og ”inactive part of on-call time”. Det foreslås at de inaktive periodene av on-call time (perioder der arbeidstaker står til rådighet for arbeidsgiver på arbeidsplassen, men ikke utfører oppgaver), ikke skal anses som arbeidstid med mindre det ved lov eller tariffavtaler fastsettes noe annet. Det foreslås imidlertid at de inaktive periodene ikke kan regnes med ved beregningen av den daglige (artikkel 3) og ukentlige (artikkel 5) hvileperioden.

I artikkel 17 (2) foreslås det en presisering som åpner for at den kompenserende hvilen kan komme innen en rimelig periode. Hva som skal anses å være en rimelig periode fastsettes ved lov eller tariffavtaler.

I artikkel 2b foreslås det en ny bestemmelse som pålegger medlemsstatene å oppfordre arbeidslivets parter til å inngå avtaler som gjør det enklere å forene arbeidsliv og familieliv. Medlemslandene skal sørge for at arbeidsgiver i god tid informerer arbeidstakerne om endringer i organiseringen av arbeidstiden. Arbeidstakerne kan be om endringer i organiseringen av arbeidstiden, og arbeidsgiver plikter å vurdere en slik anmodning ved å ta hensyn til både arbeidsgiver og arbeidstakers behov for fleksibilitet.

Kommisjonen foreslår videre enkelte presiseringer i preambelen til direktivet.

 

KOM (2006) 664  Utkast til kommisjonsdirektiv vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest  (vedlegg XVIII AID)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har utarbeidet et direktivutkast vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest. Direktivet er en kodifisering av eksisterende EU-regelverk på området. 

 

Bakgrunnen for direktivutkastet er å oppnå en forenkling og større klarhet og transparens i regelverket på dette området. Regelteknikken med innføring av endringsdirektiv uten sammenstilling i et revidert direktiv gjør imidlertid direktivbestemmelsene vanskelige tilgjengelige, og dermed også lett uklare. Det vises i direktivutkastet til en beslutning fattet av Kommisjonen 1 april 1987 (COM (87) 868 PV), hvor Kommisjonen instruerte sin stab om at alle endringer i regelverket burde bli kodifisert etter ikke mer enn ti endringer, som ble satt som et maksimumskrav i forhold til hvor ofte revisjoner av hele direktivet burde skje i forhold til bruk av endringsdirektiver.

 

Det vises likevel til at slike kodifiseringer like fullt må skje i henhold til vedtatte legislative prosedyrer. For EU-landene sin del, ble det 20 desember 1994 inngått en avtale mellom Rådet og Kommisjonen hvor det blir gitt adgang til å benytte en akselerert prosedyre ved kodifisering i de tilfeller hvor det ikke er substansielle materielle endringer involvert.

 

Hensikten bak dette utkastet er en kodifisering av Rådsdirektiv 83/477/EØS av 19 september 1983 vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest (det andre individuelle direktivet i henhold til Artikkel 8 i direktiv 80/1107/EØS). Dette direktivutkastet vil erstatte de tidligere direktivene som er inkorporert i det. Det opplyses i direktivutkastet at innholdet i de tidligere direktivene opprettholdes, og at utkastet begrenser seg til en samling og konsolidering av allerede gjeldende bestemmelser.

Merknader

Utkastet berører forskrift av 26 april 2005 nr. 362 om asbest. Denne forskriften gjennomfører EØS-avtalen vedlegg 2 kapittel XV nr. 4 (direktiv 76/769/EØF sist endret ved direktiv 1999/77/EF) og vedlegg XVIII nr. 5 (direktiv 83/477/EØF sist endret ved direktiv 2003/18/EF).

 

Dersom utkastet vedtas, må henvisningene oppdateres. Siden utkastet kun er en kodifisering av eksisterende regelverk, og disse allerede er implementert i norsk rett, vil det ikke være behov for ytterligere regelverksendringer annet enn den formelle henvisningen i forskriftsteksten som en konsekvens av dette direktivutkastet.

 

På grunn av det begrensede behovet for revisjon i nasjonalt regelverk, anses det heller ikke at utkastet har økonomiske konsekvenser for private eller offentlige myndigheter.

 

-FINANSDEPARTEMENTET  

Vedlegg IX  Finansielle tjenester

Kapittel I  Forsikring  

KOM (2006) 000  Forslag til direktiv om endringer i direktiv 92/49/EØF (Skadeforsikring), 2002/83/EF (livsforsikring), 2004/39/EF (verdipapir), 2005/68/EF (reassuranse) og 2006/48/EF (kredittinstitusjoner) når det gjelder prosedyrer og kriterier for vurdering av erverv og økning av eierandeler i finansiell sektor  (vedlegg IX kap I FIN)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la frem forslag til direktiv som nevnt 12. september 2006. Europaparlamentet vedtok direktivforslaget 14. mars d.å. slik det har blitt endret av Rådet. Direktivendringene blir dermed vedtatt etter kun en runde (”first reading”). Formelt vedtak i Rådet gjenstår før publisering.

 

Direktivet skal bidra til å lette fusjoner mellom og oppkjøp i selskaper i finansiell sektor, herunder erverv av kvalifiserte eierandeler, over landegrensene. De nye reglene skal gjelde for områdene skade- og livsforsikring, reassuranse, verdipapirhandel og kredittinstitusjoner. Direktivet krever klare tidsfrister for å vurdere søknader om tillatelser til slike erverv (i utgangspuntet 60 arbeidsdager, og med klart definerte kriterier for forlengelse av fristen), og fastsetter uttømmende hvilke kriterier det kan legges vekt på ved vurderingen.

 

Direktivet krever full harmonisering.

 

Direktivet er gitt med hjemmel i traktaten om det Europeiske Fellesskap, jf. artikkel 47, 2 og artikkel 55.

Merknader

I Norge reguleres kjøp av kvalifiserte eierandeler i og fusjoner mellom finansinstitusjoner av finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 og 2-3 og verdipapirhandelloven § 7-4. I samsvar med gjeldene EØS-lovgivning er det i dag en saksbehandlingsfrist på 3 måneder. Lovreglene angir hvilke kriterier det skal legges vekt på ved vurderingen av om en erverver er egnet. Kriteriene det kan legges vekt på i vurderingen er i dag ikke uttømmende oppregnet. 

 

Gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktivet vil kreve endringer i det norske regelverket. Kompetansen til å gi tillatelse til erverv av kvalifisert eierandel tilligger etter loven Kongen, og er delegert til Finansdepartementet. Kredittilsynet har kompetanse til å avgjøre noen saker. I øvrige saker gir Kredittilsynet tilråding til Finansdepartementet. 

 

Forslaget antas å ikke medføre særlige økonomiske konsekvenser.

KOM (2007) 361 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om adgang til å starte og utøve forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet (Solvency II)  (vedlegg IX kap I FIN)

Sammendrag av innhold

 

EU Kommisjonen la 10. juli 2007 frem utkast til nytt direktiv om forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet. Direktivforslaget trekker opp hovedlinjene for nye solvenskrav for forsikringsselskap samtidig som det slår sammen bestemmelsene i tidligere vedtatte forsikringsdirektiver.

 

Bakgrunnen er at forsikringsselskapene skal underlegges krav til tekniske avsetninger og solvens (kapital) som bedre reflekterer risikoen i forsikringsselskapet enn dagens regler. De nye reglene er innarbeidet i et konsolidert direktiv som blant annet innarbeider livdirektivet (2002/83/EF), skadedirektivene (73/239/EØF, 88/357/EØF og 92/49/EØF), reassuransedirektivet (2005/68/EF), direktiv om reorganiserings- og avvikling av forsikringsselskap (2001/17/EF) og forsikringsgruppedirektivet (98/78/EC).

 

Direktivet er et såkalt rammedirektiv som trekker opp hovedprinsippet for reguleringen. Mer utfyllende regler, såkalte ”implementing measures” i form av direktiver og forordninger, skal utarbeides og vedtas av Kommisjonen etter rådføring med EIOPC (forsikringskomiteen på nivå 2 med representasjon fra finansdepartementene i medlemsstatene), og med utgangspunkt i forslag og råd fra tilsynskomitéen CEIOPS .

 

Det er allerede aktiv virksomhet i Rådet og Parlamentet, hvor de respektive arbeidsgruppene og komiteene har begynt å drøfte direktivforslaget. Det er allerede kommet flere forslag til endringer i direktivet, bl.a. har en rekke land satt i gang et initiativ for å endre reglene om tilsyn med forsikringsgrupper (hvor Kommisjonen i all hovedsak foreslår at hovedtilsynsansvaret for alle selskaper i en forsikringsgruppe ligger hos den myndighet som har tilsyn med morselskapet).

 

CEIOPS har allerede satt i gang arbeidet med å lage detaljerte forslag til utfyllende bestemmelser på nivå 2. Disse bestemmelsene må tre i kraft samtidig med direktivet. Blant annet blir det utført konsekvensberegninger (Qantitative Impact Studies) basert på innspill fra selskapene. Den tredje rapporten (QIS 3) ble publisert 20. november 2007.

 

Etter planen skal de nye kravene for forsikringsselskapene gjelde fra 2012.

Merknader

Norske livsforsikringsselskap har pensjonsforpliktelser med lang løpetid. En mulig konsekvens av det nye regelverket er at norske livsforsikringsselskap vil få økt kapitalkravet fordi det ikke er tilgang på obligasjoner med tilstrekkelig lang løpetid i det norske markedet. De nye kapitalkravene vil trolig utformes slik at dersom løpetiden på investeringen er lavere enn løpetiden på forpliktelsene vil kapitalkravet øke. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Kredittilsynet har reist denne problemstillingen for Kommisjonen, og Storebrand har hatt møte med saksordfører i Parlamentet. Det er foreløpig uklart hva resultatet vil bli, da mer utfyllende bestemmelser om kapitalkrav vil komme i et senere utfyllende direktiv.

 

Videre har Norge ved Finansdepartementet og Kredittilsynet sluttet seg til den gruppen land som forsøker å påvirke Rådet og Parlamentet til å endre Kommisjonens prinsippforslag om tilsyn med forsikringsgrupper. Slik forslaget står, vil det innebære en utvanning av Kredittilsynets ansvar for tilsyn med datterselskaper i Norge av forsikringsselskaper fra andre land, samt dårligere tilgang på vesentlig informasjon om disse selskapene.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet vil være EØS-relevant. Endelig norsk posisjon vil bli etablert når direktivet er vedtatt. Finansdepartementet og Kredittilsynet deltar aktivt i ekspertgrupper og i komiteer under Kommisjonen, og i tilsynskomiteen CEIOPS med underliggende arbeidsgrupper.

 

 

Kapittel II  Banker og andre kredittinstitusjoner   KOM (2005) 603  Kommisjonens forslag til direktiv om betalingstjenester i det indre marked  (vedlegg IX kap II FIN)

Sammendrag av innhold 

Etter forslag fra Kommisjonen (KOM (2005) 603 final) i desember 2005 vedtok Europaparlamentet 24. april 2007 direktiv om betalingstjenester. Endelig vedtak i Rådet ble fattet 15. oktober 2007. Publisering i Den europeiske unions tidende er forventet å finne sted i november/desember 2007. Direktivet har derfor enda ikke fått et formelt direktivnummer.

 

Direktivet regulerer tre hovedområder:

a) Harmonisering av markedsadgangen for betalingsformidlere som ikke er kredittinstitusjoner 

b) Ånhet om vilkår og regler for betalingsformidlingen og informasjonskrav til tilbyderne av tjenestene 

c) ettigheter og forpliktelser for brukere og tilbydere av betalingstjenester 

 

Ad a) Betalingsformidlere - Kapittel II fastsetter krav om konsesjon for, og krav til, foretak som skal tilby betalingstjenester og som ikke er kredittinstitusjoner, e-penge institusjoner eller postgiroinstitusjoner, såkalte betalingsinstitutter. Definisjoner og avgrensningen av virksomhetsområdet for direktivet er fastsatt i Kapittel I. 

Det er krav om at betalingsinstituttene skal være underlagt tilsyn. I Kommisjonens forslag var det ikke lagt opp til at betalingsinstituttene skulle være pålagt kapitalkrav. Rådet og Parlamentet har imidlertid blitt enige om at det skal stilles krav til foretakenes likviditet og soliditet. Foretak som oppfyller vilkårene i EU-konformt nasjonalt regelverk har rett til å etablere virksomhet i andre EU-stater og å yte grenseoverskridende virksomhet basert på tillatelse og tilsyn i hjemlandet. Det er også kommet til enighet mellom Rådet og Parlamentet at betalingsinstituttene kan yte kreditt i inntil tolv måneder, så lenge kreditten kun ytes i tilknytning til et betalinsgformidlingsoppdrag. 

 

Ad b) Åpenhet om vilkår for betalingsformidling – Kapittel III fastsetter bl.a. minimumsvilkår for tjenesteyterens opplysningsplikt og hvordan informasjon skal gis til betaleren og betalingsmottakeren. Reglene skiller mellom enkeltstående betalingsoppdrag og rammekontrakter for betalingsoppdrag. 

 

Ad c) Rettigheter og forpliktelser – Kapittel IV fastsetter bl.a. reglene for autorisasjon av betalingsoppdrag, utførelse av betalingsoppdrag, maksimum tid et betalingsoppdrag kan ta, betalingsformidlerens ansvar for transaksjonen og midlene, betalers ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner, straff og utenomrettslige klageordninger. 

Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv var et fullharmoniseringsdirektiv, se artikkel 78. Etter behandling i Rådet og Europaparlamentet er det gjort flere unntak fra prinsippet om fullharmonisering.

Merknader

Direktivet vil kreve endringer i norsk regelverk.  

Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven). Kapittel 4a regulerer foretak som har tillatelse til å drive valutavirksomhet, herunder betalingsformidling med utlandet. Disse foretak må ha konsesjon som finansieringsforetak etter lovens § 3-3. Slike foretak vil bl.a. være underlagt regelverket om ansvarlig kapital. 

Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). Loven regulerer i kapittel 2 innskudd og betalingsoppdrag. Flere bestemmelser må endres i samsvar med direktivets krav. 

Lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. Loven regulerer bl.a. systemer for betalingstjenester basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Det må vurderes om lovens virksomhetsområde skal utvides til å omfatte de rene betalingsformidlingsforetakene og om regelverket må endres i samsvar med betalingstjenestedirektivet. 

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet, Justisdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Forbrukerombudet, Kredittilsynet og Norges Bank har vært involvert i den norske prosessen for vurdering av direktivet. Kredittilsynet har i sine kommentarer til Kommisjonens direktivforslag stilt spørsmål ved om det norske betalingssystemet vil kunne miste enkelte av sine fordeler ved gjennomføring av direktivforslaget. Det vises til at den infrastruktur som er etablert og videreutviklet i Norge har vist seg å være svært robust og driftssikker. Mangel på enhetlig infrastrukturløsning vil på sikt kunne gi ulemper ut fra en forbrukersynsvinkel. Videre er Kredittilsynet av den oppfatning at direktivforslaget kan innebære et ikke-ubetydelig samfunnsmessig effektivitetstap ved å tillate ulike tilbydere av betalingssystemer å operere under forskjellige rammebetingelser.

Norges Bank pekte i sin høringsuttalelse på at det kan være et spørsmål om Norge kan opprettholde sitt ”null-float” regime, slik Kommisjonens direktivforslag var utformet. Finansdepartementet og Norges Bank har, etter at Kommisjonen fremla sitt forslag, søkt å avklare hvorvidt det norske null-float regimet kan opprettholdes. Slik teksten nå foreligger etter behandling i Rådet og i Europaparlamentet, og på bakgrunn av fortalens punkt 27, er Finansdepartementet av den oppfatning at norske regler vedrørende null-float trolig kan opprettholdes ved rent nasjonale betalingstransaksjoner. Finansdepartementet har også forelagt spørsmålet for Justisdepartementet som ansvarlig departement for finansavtaleloven, som også er av den oppfatning at mye taler for at direktivets regler om overføringshastighet ”… – til tross for en noe annen tilnærming til spørsmålet – vil lede til ”null float” ved betalingsoverføringer”, med enkelte mulige unntak. Finansdepartementet er også gjennom EFTA-sekretariatet blitt informert om at komiteen for økonomiske og finansielle saker i Europaparlamentet er av tilsvarende oppfatning. 

Barne- og likestillingsdepartementet og forbrukerombudet pekte i sine merknader til Kommisjonens forslag på at dagens forbrukervern ved misbruk av kredittkort ville bli vesentlig svekket dersom Kommisjonens forslag til direktiv ble vedtatt, særlig reglene om maksimalt ansvar ved tap som følge av grov uaktsomhet fra kortholders side, og bevisbyrderegler.  Den endelige direktivteksten tillater imidlertid at medlemslandene kan redusere ansvaret for kortholder dersom denne ikke har opptrådt svindelaktig eller på annet vis med forsett (intent). Norge vil derfor, etter Finansdepartementets oppfatning, fortsatt kunne ha nasjonale regler som begrenser kortholders ansvar for misbruk som skyldes uaktsomhet og grov uaktsomhet fra kortholders side. 

Et annet spørsmål har vært hvorvidt nasjonale regler om bevisbedømmelse og bevisbyrde kunne opprettholdes som en følge av Kommisjonens forslag.  Den endelige direktivteksten innebærer etter Finansdepartementets oppfatning at slike regler skal fastsettes i henhold til nasjonal rett i det enkelte medlemsland.

 

Vedlegg XXI Statistikk  

KOM (2005) 112  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om etablering av et felles rammeverk for bedriftsregister for statistiske formål og opphevelse av rådsforordning (EØF) nr. 2186/93  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold 

Formålet med forordningen er å etablere en felles ramme for bedriftsregistre for statistiske formål til erstatning for rådsforordning (EF) nr. 2186/93, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Slike statistiske bedriftsregistre er et viktig grunnlag for blant annet å koordinere undersøkelser, for konstruksjon av statistiske enheter og for studier av avgang og tilgang av enheter i registret.

Forordningen innfører ulike definisjoner når det gjelder blant annet foretak, lokal enhet og foretaksgruppe. Videre beskriver forslaget hvilke enheter registeret skal omfatte og hvilke datakilder som skal benyttes. Det er også gitt en spesifikasjon av hvilke variable som i utgangspunktet skal være knyttet til de enkelte enheter. Det er også beskrevet krav til oppdatering og hvilke data som skal oversendes Kommisjonen (Eurostat). Forordningen vil legge grunnlaget for utveksling av konfidensielle data mellom landene for å sikre kvaliteten på informasjon om multinasjonale selskaper. Slik informasjon skal behandles som konfidensiell etter de regler som gjelder. Landene skal også oversende detaljerte data for de enkelte foretak knyttet til flernasjonale foretaksgrupper til Kommisjonen (Eurostat).

 

Detaljert iverksetting av forordningen vil skje gjennom en komitologiprosedyre der statistikkprogramkomiteen fungerer som komité i forhold til Kommisjonen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

 

Forordningen vil kreve betydelig innsats for å registrere tilknytningen mellom foretak, både i Norge og mellom Norge og utlandet. Data om konsernknytninger og direkteinvesteringer er planlagt å innhentes med Aksjonærregisteret som kilde. For å dekke kravene om multinasjonale selskaper forutsettes at utenlandske aksjonærer er entydig registrert i Aksjonærregisteret. Ellers vil det være en manuell oppgave å innhente disse. Ekstra innsats er foreløpig anslått til ca 1 årsverk, eller ca 600 000 kroner.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2005) 625 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om produksjon og utvikling av statistikk om utdanning og livslang læring  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å sikre utviklingen av sammenlignbar statistikk og indikatorer innenfor områdene utdanning, opplæring og annen livslang læring, ved å etablere et rammeverk for pågående datainnsamlinger, og fremtidige forutsigbare innsamlingsbehov. Et unntak er den opplæringen som foregår i regi av bedrifter og foretak, som allerede er dekket av en egen forordning (Regulation (EC) No 1552/2005 of the European Parlament and of the Council 7. September 2005 on statistics relating to vocational training in enterprises).

 

Forslaget er hjemlet i artikkel 285 (1) i traktaten som gir grunnlag for å iverksette tiltak for innsamling av statistikk.

Forslaget er inndelt i tre delområder (artikkel 3)

·         Statistikk om utdanningssystemene

·         Voksnes deltakelse i livslang læring (Adult education survey)

·         Annen statistikk om utdanningsfeltet som ikke er dekket av de to første områdene.

 

Disse områdene er beskrevet i egne vedlegg når det gjelder formål, omfang, tema som skal dekkes og periodisitet.

 

Det forutsettes at detaljert verksetting skjer gjennom komitologi (Artikkel 6), der de mer presise spesifikasjonene blir fastlagt og tilpasset med detaljeringsgrad og tidsfrister. Forslag til kommisjonsforordninger vil formelt behandles i Statistikkprogramkomiteen der Norge og andre EFTA-/EØS-land er representert på direktørnivå, og med full talerett og der standpunkter blir notert.  

Merknader

Det vil ikke være behov for lov- eller forskriftsendringer. Data som skal rapporteres blir allerede, eller kan bli samlet inn av Statistisk sentralbyrå med hjemmel i statistikkloven, uten behov for endringer i lov eller forskrifter. Statistisk sentralbyrås kilder vil være enten data fra offentlige administrative registre der hvor slike finnes og de inneholder de nødvendige variablene, eller via tilleggsmoduler til eksisterende utvalgsundersøkelser hvor relevant målgruppe er inkludert. Nye undersøkelser kan bli aktuelt, spesielt for AES (Adult Education Survey), men ellers er intensjonen å unngå nye, store undersøkelser.

 

For de delene av rettsakten som berører data som allerede samles inn, vil deler av disse databehovene allerede være knyttet direkte eller indirekte opp mot andre eksisterende rettsakter innenfor statistikksamarbeidet. Noen eksempler er opplysninger om igangværende og avsluttede utdanningsaktiviteter for elever/studenter (Arbeidskraftsundersøkelsen, AKU) og offentlige institusjoners utgifter (Nasjonalregnskapet).

 

Ansvaret for datarapporteringene vil som i dag i sin helhet ligge hos Statistisk sentralbyrå. Slik sett vil det ikke være noen administrative konsekvenser av forslaget. I den grad det er snakk om innhenting av nye data som nå ikke samles inn vil forslaget kunne gi økt krav til datarapportering.  I utgangspunktet vil Statistisk sentralbyrå da forsøke å benytte eksisterende offentlige administrative kilder hvis de inneholder den nødvendige og relevante informasjonen av god nok kvalitet. Men i de tilfeller hvor administrative kilder ikke benyttes, vil det kunne bli behov for egne spesialundersøkelser hvor respondentene selv (som regel eleven/studenten) kan bli pålagt oppgaveplikt. Omfanget av dette er foreløpig vanskelig å fastslå, fordi det også vil avhenge av de detaljerte kravene som kommer i form av kommisjonsforordninger. Det er foreløpig ikke beregnet noen økonomiske konsekvenser av forslaget. Men det som synes klart er at fremtidige AES-undersøkelser gjennomført etter dagens retningslinjer, vil kreve relativt betydelige ressurser noe som vil kreve prioritering i forhold til andre statistikkprodukter.  EU vil bidra med penger for å dekke deler av kostnadene ved neste gjennomføring. Eurostat sitt bidrag antas basert på tidligere erfaringer å bli på mellom 50 % og 67 % av totale kostnader. Resten av kostnadene ved undersøkelsen må dekkes på nasjonalt nivå, enten over Statistisk sentralbyrås ordinære budsjett, over budsjett for internasjonalt samarbeid, eller ved bidrag fra andre.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget i Working Group of Education and Training Statistics og i statistikkprogramkomiteen (SPC). Norske kommentarer fra Statistisk sentralbyrå til Eurostat har vært formidlet til de ulike delene av forslaget.

 

Område 1: Statistikk om utdanningssystemene

Målsetningen med reguleringen av dette området er å sikre sammenlignbar statistikk om utdanningssystemene innenfor EU/EØS. Norge har støttet forslaget på dette området i forbindelse med diskusjon av forslaget i nevnte arbeidsgrupper. Dette området vil inkludere hva som er siste avtale mellom UNESCO Institute of Statistics (UIS), OECD og EU (Eurostat), kjent som UOE-rapporteringen, jf. Artikkel 6-3(a).  Denne rapporteringen omfatter data om bl.a. igangværende utdanningsaktiviteter, avsluttede utdanningsaktiviteter, og data om personell og kostnader i sektoren.

 

Statistisk sentralbyrå har påpekt ovenfor Eurostat at det er viktig å ta hensyn til at for stadig flere land (deriblant Norge) vil kilden for de statistiske data som leveres til Eurostat i hovedsak stamme fra administrative dataregistre. Slike registre vil ofte ha større dekningsgrad på den statistiske enheten enn utvalgsundersøkelser (som regel personer), men samtidig ulempen med at endringer i spørsmål og definisjoner ikke vil være like enkelt. Dette fordi vi ikke kan pålegge registereierne å endre sine registre i henhold til de krav som stilles til statistikken, vi kan bare anbefale. Hvis registereierne ikke frivillig gjør nødvendige endringer i sine registre, kan dette medføre et behov for tillegg i andre utvalgsundersøkelser eller mindre spesialundersøkelser, se punkt under gjeldende norsk rett.

 

Område 2: Voksnes deltakelse i livslang læring

Norge har så langt signalisert at vi ikke kan godta gjeldende utkast på dette delområdet. Dette området vil dekke fremtidige gjennomføringer av Adult Education Survey (AES), en undersøkelse hvor målsetningen er å fremskaffe statistikk om både voksne som deltar og voksne som ikke deltar i livslang læring. Norge (Kunnskapsdepartementet og SSB) har investert mye i en utvidet LLL-modulen i Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU). AES vil kunne gi noe av de samme svarene som LLL-modulen, men omfatter også datainnsamling innenfor mange andre områder (bl.a. deltakelse i kulturaktiviteter). AES består også av både obligatoriske spørsmål, og en del frivillige spørsmål.

 

LLL-modulen i AKU blir i utgangspunktet pålagt ca hvert hver 5 år. Kunnskapsdepartementet har for Norge finansiert en utvidet modul, både i omfang og hyppighet. Gjennomføringen av AES anses å være svært ressurskrevende og for Norge sin del lite formålstjenlig ved siden av LLL-modulen i AKU. Statistisk sentralbyrå vil i utgangspunket ikke ha egne ressurser til å kunne gjennomføre en pålagt undersøkelse i den størrelsen som foreslås. Kunnskapsdepartementet har også inntil nylig vært skeptiske til å omprioritere nasjonale midler fra LLL-modulen til AES de årene det vil være et slikt behov. På nasjonalt nivå vil Kunnskapsdepartementet på nytt vurdere nødvendig finansiering på området, samtidig som det i forbindelse med utformingen av kommisjonsforordningen må forsøkes å påvirke slik at den obligatoriske delen av undersøkelsen ikke blir større enn nødvendig, for dermed å holde kostnadene ved undersøkelsene nede.

 

Eurostat gjennomfører for tiden første utgave av AES basert på gentlemen’s agreement. Norge deltar ikke i denne runden. Erfaringene fra denne undersøkelsen vil også danne grunnlaget for fremtidige undersøkelser, som da kan bli pålagt. Ut fra gjeldende forslag antas neste gjennomføring av AES tidligst å finne sted i 2011.

Område 3: Annen statistikk på utdanningsfeltet

Norsk oppfatning av dette delområdet er at det er for diffust definert. Norge har derfor foreløpig ikke kunnet godta gjeldende forslag. Med bruk av ord som ”other” og ”such as” er det usikkerhet om grensen for relevans fra et utdanningsperspektiv for at en undersøkelse kan bli definert inn under den foreslåtte tekst. I forslaget nevnes områder som forskning, økonomisk vekst, arbeidsmarked, fattigdom og sosial inkludering som relevante. Det er Statistisk sentralbyrås inntrykk at flere andre land har ytret den samme bekymringen i en nylig gjennomført kommentarrunde blant EU-landene. På SPC-møtet i mai 2005 foreslo da også Statistisk sentralbyrå at kun eksisterende statistikk-kilder skal brukes for å samle inn ny statistikk innenfor dette delområdet. Dette for å unngå en for stor økning i rapporteringsbyrde og rapporteringskostnader. Forslaget nå forutsetter at data i de fleste tilfellene skal være fra eksisterende datakilder.

KOM (2005) 653  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om endring av rådsforordning (EF) nr. 2223/96 når det gjelder overføring av tall fra nasjonalregnskapet  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å revidere rapporteringsprogrammet for nasjonalregnskapstall innenfor rammen av ESA95 til EU/Eurostat. Det opprinnelige rapporteringsprogrammet er blitt 10 år gammelt og i løpet av den tiden har politiske prioriteringer og brukerbehov endret seg etter skiftende trekk i økonomien. Gjennomgang av programmet startet i 2003, viktige brukere av nasjonalregnskapstall ble kontaktet og nasjonalregnskapsmiljøet ble konsultert om hvilke muligheter som var til stede. Ut av prosessen med å finne en rimelig balanse mellom nye brukerbehov og tekniske beskrankninger med å frambringe nye tall, ble resultatet et forslag som skulle avløse Vedlegg B i ESA95 forordningen fra 1996 (Rådsforordning nr. 2223/96). Forslaget integrerer fortsatt ikke all overføring av data til ESA 95. Flere tabeller blir fortsatt overført basert på separate rettsregler (kommisjonsforordning nr. 264/2000 (tabell 25), Europaparlaments- og rådsforordning nr. 501/204 (tabell 27), Rådsforordning nr. 1222/2004 (tabell 28) og Europaparlaments- og rådsforordning nr.1161/2005 (tabell 8). 

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Tre Eurostat arbeidsgrupper har vært involvert på områdene nasjonalregnskap, finansregnskap og regionalstatistikk, ved siden av å ha blitt behandlet på høyere hold i CMFB-komiteen og SPC (Statistical Programme Committee).

 

Forordningen vil gi bedre tilgjengelighet til nasjonalregnskapsdata, som også vil bedre kvaliteten på nasjonalregnskapsdata på europeisk nivå og dermed føre til positiv virkning på økonomiske og sosiale data i sin alminnelighet.

 

Det understrekes også at det reviderte publiseringsprogrammet er et ledd i det generelle arbeidet med å harmonisere nasjonalregnskapet internasjonalt. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå og i særdeleshet i Seksjon for nasjonalregnskap, som finner det relevant og akseptabelt, men med visse kritiske merknader. Disse ble framført i august 2004 i form av mulige krav om unntak/overgangsordninger for Norge på spesifikke poster og tabeller i programmet. Generelle punkter var FISIM allokeringen (som imidlertid gjennomføres ved hovedrevisjonen desember 2006), trygdeforvaltningen som integrert del av statsforvaltningen (vanskelig å få spesifisert hver for seg) og eksport og importdata til og fra EU-institusjonen (som Norge ikke har statistikk for). Unntakskrav kunne ellers relatere seg til flere av tabellene og spesifikke poster der (om lag ti av tabellene kan ha innslag som er problematiske, men i stor grad dreier det seg om detaljinnslag). Tabell 6 om konto for finanstransaksjoner er et mer fundamentalt problem å dekke, men Norges Bank har rapportert data med en annen innfallsvinkel enn den som er mulig i Statistisk sentralbyrå fra de finansielle sektorbalanser (balanseendringer istedenfor transaksjoner).

KOM (2006) 66  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om strukturstatistikk for næringslivet  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å gi en omarbeiding av den eksisterende rådsforordningen nr. 58/97 om statistikk over foretaksstrukturer, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Den forordningen er endret og tilpasset gjennom flere senere forordninger. Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å lage en omarbeidet versjon, som samtidig kunne ivareta nye behov. Målet har også vært å bidra til forenkling og minimering av oppgavebyrde for å kunne dekke nye behov.

 

Den nye forordningen vil gi et utvidet rammeverk for innsamling, bearbeiding, overføring og analyse av statistikk om næringslivets struktur, aktivitet og konkurransedyktighet.

 

Utvidelsene tar utgangspunkt i styrking av statistikk for tjenesteytende næringer og statistikk over nyetableringer og avgang av foretak.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Administrative og økonomiske konsekvenser er beskjedne.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabel.

KOM (2006) 135  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om etablering av felles regler for å fremskaffe basisinformasjon om kjøpekraftspariteter og for beregning og formidling av disse  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å etablere felles regler for å skaffe fram det datagrunnlag som trenges for å produsere kjøpekraftspariteter (KKP-er) for alle EØS-land, samt for beregning og formidling av slike.

 

KKP-er er omregningsfaktorer som er nødvendige i internasjonale sammenlikninger der en ønsker å sammenlikne økonomiske størrelser som for eksempel bruttonasjonalprodukt (BNP) eller konsum per innbygger. Slike økonomiske størrelser er i utgangspunktet uttrykt i hvert enkelt lands valuta og prisnivå. Dette fører til at land med høyt prisnivå vil få sin posisjon overvurdert i forhold til land med lavt prisnivå, og omvendt. Bruk av KKP-er som omregningsfaktorer i stedet for nominelle valutakurser sikrer at tallene for hvert enkelt land uttrykkes i et felles prisnivå og en felles (beregningsteknisk) valuta. Dette er nødvendig for å sikre sammenliknbarhetene mellom landene.

 

Et eksempel på institusjonell bruk av KKP-er er beregningen av støtte over EUs strukturfond. Slik støtte tildeles regioner der prisnivåjustert bruttoregionalprodukt per innbygger ligger under 75 prosent av gjennomsnittet i EU. Her benyttes KKP-ene nettopp som prisnivåjusteringsfaktorer. En tilsvarende bruk av KKP-er finner vi i andre internasjonale sammenlikninger der en ønsker å nøytralisere virkningen av at landenes prisnivå er forskjellig. KKP-er brukes også sekundært i rene analyser av prisnivåforskjeller mellom land.

 

KKP-ene er resultatet av et internasjonalt statistisk samarbeid som omfattes av EØS-avtalen. Kvaliteten på resultatene for et gitt land avhenger av at samtlige medlemsland lever opp til høye standarder for kvalitetssikring. Det stilles derfor strenge krav til felles forståelse av konsepter og metoder. Forslaget til forordning regulerer Kommisjonens og medlemslandenes forpliktelser i forbindelse med innhenting av data, i hovedsak gjennom prisundersøkelser i landene og innrapportering av allerede eksisterende data, samt beregningsopplegg og publiseringspraksis. Opplegget som skisseres i forslaget er blitt gradvis implementert over flere år, slik at det nå primært er snakk om en kodifisering av eksisterende praksis.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Siden innholdet i forordningen de facto allerede er implementert, har det ingen ytterligere administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 258  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om statistikk om plantevernmidler  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning har sin bakgrunn i erkjennelsen av at bruken av pesticider, og da særlig gjennom plantevernmidler har en negativ virkning på menneskers helse og på miljøet. Rådet og Parlamentet har understreket behovet for at disse negative virkningene reduseres. I arbeidet med å lage en strategi på dette område har kommisjonen sett behov for detaljert, harmonisert og relevant statistikk over tilbud, salg og bruk av pesticider innenfor fellesskapsområdet. Forordningen som nå foreslås skal sikre innsamling av slik sammenlignbare data fra alle EU-landene. Dataene skal brukes til å kalkulere risikoindikatorer samt måle utviklingen av bruken og virkningene over tid.

 

Mens dagens regelverk først og fremst dekker vilkår for godkjennelse av plantevernmidler i markedet, og krav i forhold til restverdier av slike midler i næringsmidler, dekker denne forordningen selve bruken av plantevernmidler. Gjennom forordningen etableres det et helhetlig rammeverk for innsamling og spredning av data fra medlemslandene om markedets tilbud og bruk av plantevernmidler.

 

Forordningen vil blant annet instruere medlemslandene på følgende områder: l:

-          å samle data regelmessig (årlig med hensyn til markedsføring, i løpet av en femårsperiode med hensyn til bruken av plantevernmidler i jordbruket)

-          hvordan data skal samles (bruk av representative spørreundersøkelser, oppgaveplikter for distribusjonsleddet/ profesjonelle brukere, administrative kilder eller en kombinasjon av alle disse kildene, inklusive statistiske estimeringsprosedyrer basert på kvalifisert skjønn eller modellering).

-          hvordan data skal overføres til kommisjonen

I følge forslaget skal Kommisjonen dessuten foreta noen tekniske tilpasninger samt fastlegge kriteriene for kvalitetsevalueringen og formatet for overføringen av dataene.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget og har i den forbindelse konsultert Mattilsynet. Forordningen er EØS relevant. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 864  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om medlemslandenes innberetning av statistiske opplysninger om akvakulturproduksjon (akvakulturnæringen)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å kunne overvåke og vurdere situasjonen i akvakulturnæringen.  Akvakulturnæringen har hatt en sterk vekst de senere år, og utformingen av EUs felles fiskeripolitikk (Common Fisheries Policy) krever et større spekter av data enn det som er tilgjengelig i dag. I tillegg kommer at bedre data på området vil bidra til virkeliggjøring av kommisjonens strategi for utvikling av den europeiske akvakulturnæringen (COM/2002/0511).

 

Forslaget er utarbeidet parallelt med et forslag fra EUs generaldirektorat for fiskerinæringen (DG Fish) om et bedre rammeverk om innrapportering av økonomiske data (Data Collection Regulation DCR). Kommisjonen vil bestrebe seg på at begreper og definisjoner i den foreslåtte forordningen samordnes i størst mulig grad med en fremtidig lovgivning om datainnsamling (DCR).

 

Forordningen vil erstatte forordning nr. 788/96.

 

Det nærmere innholdet i forordningen omfatter krav til medlemslandene om å innrapportere data på blant annet følgende områder:

-                     volum og verdiskaping i akvakulturnæringen fordelt på arter, miljø (saltvann vs. ferskvann) og teknologi (årlig)

-                     volum og verdiskapning knyttet til ”fangstbasert” akvakulturproduksjon (hvert tredje år).

-                     volum på salg fra klekkeri- og settefiskanlegg (smolt fra utklekkingsanlegg) brukt i næringen og andelen som eventuelt er sluppet ut i det fri for å øke den naturlige foryngelsen (hvert tredje år)

-                     akvakulturbedriftene produksjonsstørrelse og bruk av teknologi (hvert tredje år)

Merknader

Forordningen vil pålegge medlemslandene økte administrative og økonomiske kostnader ved at kravene til innrapportering øker. Adgang til bruk av utvalgsundersøkelser, og mulighet for unntak fra krav om datainnsamling i tilfeller der dette vil skape spesielle problemer for de nasjonale myndighetene vil bidra til å redusere disse kostnadene. Forslaget har også samme formål og er i stor grad sammenfallende med FNs Mat- og landbruksorganisasjon sin undersøkelse FISHSTAT AQ (aquaculture questionnaire) som en del EU medlemmer og Norge allerede deltar i.

 

Både Fiskeridirektoratet og Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen er EØS relevant. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Fiskeridirektoratet og Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 565  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av rådsforordning (EF) nr. 577/98 om tilrettelegging av en arbeidskraftsundersøkelse i Fellesskapet  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning knytter seg til rådsforordning (EF) nr. 577/98 om arbeidskraftsundersøkelsene (AKU), som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS avtalen. Det foreslås en endring slik at variabellisten for undersøkelsen, skal utvides med "lønn i hovedjobben". Dette blir en obligatorisk variabel. Samtidig fjerner man en mer omfattende, men frivillig variabel om inntekt. 

 

Forslaget slik det foreligger, sier at man godtar data om lønn fra administrative registre og at man i slike tilfeller kan rapportere data innen 18 måneder og ikke innen de tidsfristene som ellers gjelder.

Merknader 

Statistisk sentralbyrå har deltatt i forberedelsene på flere måter. Statistisk sentralbyrå har deltatt på møte i Working group for Labour Market Statistics og videre gjennomført et utviklingsprosjekt med EU-støtte, for å teste ut bruk av data fra administrative registre. Med bruk av administrative data, vil utgiftene bli relativt beskjedne, og kan håndteres innen Statistisk sentralbyrås ordinære budsjettramme. Forslaget har ingen administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå har argumentert for at man kan bruke data fra administrative registre. Statistisk sentralbyrå mener dette kan gi data av minst like god kvalitet og i tillegg får man lavere oppgavebyrde, og finner derfor det foreliggende forslaget relevant og akseptabelt

KOM (2006) 599  Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om etablering av ”European Statistical Governance Advisory Board”  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forslaget er å nedsette et rådgivende organ for statistisk styring på europeisk nivå. Hensikten er å øke europeisk statistikks troverdighet. Utvalget skal gi råd til Kommisjonen og rapportere om gjennomførelsen av Code of Practice (retningslinjene for europeisk statistikk). Utvalget skal bestå av fem medlemmer. Eurostat er kun observatør i utvalget. Medlemmene utnevnes personlig og innehar ekspertkompetanse innen statistikk. Utvalgets medlemmer utpekes av Kommisjonen etter høring av Europaparlamentet og Rådet for en periode for 3 år.

Merknader

En eventuell norsk deltakelse i organet er ikke avklart. Forslaget har ingen økonomiske og administrative konsekvenser for Norge. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå støtter forslaget om etablering av ”European Statistical Governance Advisory Board”.

 

KOM (2006) 653  Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om nedsettelse av et europeisk rådgivende utvalg for fellesskapets politikk for statistisk informasjon (European Advisory Committee on Community Statistical Information Policy)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Det europeiske rådgivende utvalg for statistisk informasjon på det økonomiske og sosiale området (CEIES) ble nedsatt ved rådsavgjørelse 91/116/EØF for å bistå Rådet og Kommisjonen med å koordinere fellesskapets mål for statistisk informasjon med særlig fokus på brukernes og oppgavegivernes behov. Endrede forhold, blant annet utvidelsen av fellesskapet tilsier behov for endringer i utvalgets rolle, mandat, sammensetning og prosedyrer. Det forslås derfor å erstatte CEIES med et nytt utvalg. Rådsavgjørelse 91/116/EØF foreslås opphevet ved etableringen av det nye utvalget

 

Det nye utvalget skal bidra til å forbedre styringen av det europeiske statistiske system og forbedre fellesskapsstatistikkens kvalitet. I likhet med CEIES skal det nye utvalget ha tett samarbeid med Utvalget for det statistiske program og Utvalget for penge- kredittmarkeds- og betalingsbalansestatistikken, og skal høres tidlig i prosessen med utarbeidelsen av fellesskapets statistikkprogram. Det nye utvalget skal fungere som et organ for statistikkbrukerne, oppgavegiverne og statistikkprodusentene.

 

Utvalget skal bistå Rådet, Parlamentet, og Kommisjonen med å sikre at det ved koordineringen av mål og prioriteringer i fellesskapets politikk for statistisk informasjon tas høyde for brukerbehovene og de omkostningene som påføres dataleverandørene og dataprodusentene. Bistanden skal omfatte alle områder innenfor området statistisk informasjon.

 

Utvalget skal bestå av 25 medlemmer som utnevnes for en periode på 4 år og kan gjenvelges en periode. Utvalget skal bestå av Generaldirektøren for Eurostat, 14 medlemmer utnevnt av kommisjonen etter høring av Europaparlamentet og rådet og 10 medlemmer utnevnt direkte relevante organer herunder Europaparlamentet, Rådet og Den Europeiske Sentalbank.

Merknader

Norge har deltatt med to representanter i CEIES som dette nye organet erstatter. Det er antatt at Norge vil bli representert i det nye organet. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå støtter forslaget om nedsettelse av et europeisk rådgivende utvalg for fellesskapets politikk for statistikk informasjon.

KOM (2006) 655  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om opprettelse av en ny statistisk aktivitetstilknyttet produktklassifikasjon (CPA) og om opphevelse av rådsforordning 3696/93  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Målet med forordningen er å opprette en ny statistisk aktivitetstilknyttet produksjonsklassifikasjon (CPA). Den statistiske aktivitetstilknyttede produktklassifikasjonen (CPA) ble opprettet i 1993 til bruk for harmonisering av økonomisk statistikk. Klassifikasjonen er nært forbundet med NACE som er den statistiske nomenklatur for økonomiske aktiviteter. Forslaget tar høyde for den økonomiske utviklingen de siste 15 årene, den gjennomgripende revisjonen av NACE og andre internasjonale produktklassifikasjoner. Den reviderte utgaven gir et bedre bilde av den økonomiske virkeligheten og er i større grad sammenlignbar med andre internasjonale nomenklaturer, herunder FNs sentrale produktnomenklatur. Klassifikasjonen bidrar som referanseramme for best mulig sammenligning av statistiske data om produksjon, forbruk, utenrikshandel og transport. Forslaget inneholder en bestemmelse om at medlemslandene kan innføre en nasjonal statistisk nomenklatur som er konsistent med CPA, for å ta høyde for karakteristiske nasjonale forhold

 

Gjeldende bestemmelse på området er rådsforordning 3696/93 tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Denne vil bli erstattet av den foreslåtte forordningen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget som ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 687  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om Fellesskapets statistikkprogram for 2008-2012  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forslaget er å fastsette et omfattende strategisk program for den offisielle fellesskapsstatistikken. Programmet er en videreføring av dagens statikkprogram for 2003-2007, og omfatter en plan for utarbeidelse og levering av produkter og tjenester til brukerne av statistikk, kvalitetsforbedring av statistikken og den videre utvikling av det europeisk statistiske system (EES – det fellesskap som omfatter Eurostat, de nasjonale statistikkbyråene og andre nasjonale myndigheter som er ansvarlig for utarbeidelse og formidling av europeisk statistikk).

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget.

Statistikkprogrammet 2008-2012 har en finansiell ramme på 274,2 mill. euro for hele femårsperioden. Dette innebærer en gradvis vekst i budsjettet for statistikkproduksjon i Kommisjonen (Eurostat), noe som vil ha en direkte konsekvens for Norges økonomiske forpliktelser. Norges forpliktelser knyttet til statistikkprogrammet er beregnet til kr 14 millioner i 2008. På bakgrunn av den gradvise økningen av budsjettet og økningen av kostnadene til Statistisk sentralbyrås fire eksperter i Eurostat, er det antatt at den økonomiske forpliktelsen vil øke med rundt kr 250 000 hvert år. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 850  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om energistatistikk  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Utviklingen av en felleseuropeisk energipolitikk og -lovgivning nødvendiggjør omfattende og sammenlignbar statistikk for å kunne verifisere i hvilken grad målene på området nås. Også den store betydningen som energiforbruket har på miljøet, herunder oppfølgingen av Kyotoavtalen nødvendiggjør presise data på området.

 

Formålet med forslaget er å formalisere og rettsliggjøre innsamlingen og legge til rette for sammenlignbar fellesskapsstatistikk om energiproduksjon, import og eksport, energiforbruk og energitransformasjon. Forslaget er en formalisering av den innrapportering som medlemslandene i dag utfører på frivillig basis. Intensjonen er følgelig ikke å etablere et nytt statistikkområde, men å etablere en rettslig basis for å gjøre energidata tilgjengelig. For å sikre sammenlignbare metoder og data tar forslaget til forordning utgangspunkt i dagens datainnsamling og samarbeid på internasjonalt nivå.

Merknader

Forordningen øker ikke oppgavebyrden på oppgavegiverne. Oppgavegiverne pålegges ingen nye oppgaveplikter og det skjer ingen økning i omfanget at data som allerede samles inn på frivillig basis. Tilsvarende vil forordningen ha få konsekvenser på medlemslandene.

 

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftinger om forslaget i to av de årlige møtene i Eurostats Energy Statistics Comittee, og det har deltatt i en skriftlig kommentarrunde. Forordningen er EØS relevant. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 46  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om statistikk om folkehelsen, helse og sikkerhet i arbeidet (arbeidsmiljø)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å etablere et rammeverk for systematisk utarbeidelse av statistikk på områdene folkehelse og arbeidsmiljø, i form av en rekke minimumsdata. Inntil nå har datainnsamlingen på dette området ikke vært rettslig forankret, men har vært avtalebasert i en ”gentlemans`s agreement” innenfor rammen av fellesskapets statistiske program. Den nåværende situasjonen har vært kjennetegnet ved at det ikke har vært mulig å oppnå tilstrekklig sammenlignbarhet og aktualitet. 

 

I forordningens hoveddel fastlegges de generelle prinsippene, og i bilagene 1-5 beskrives hovedinnholdet i datainnsamlingen på 5 emneområder. Disse områdene er 1) helsestatus og helsefaktorer, 2) helsetjenester, 3) dødsårsaker, 4) arbeidsulykker, 5) sykdom og andre helseproblemer relatert til arbeid.

 

Elementene i metode og datainnsamling vil bli fastsatt i kommisjonens gjennomføringsforordning og vil bli nærmere forklart i manualer og retningslinjer.

 

Forslaget må ses i sammenheng med rettsakter som oppstiller garantier for beskyttelse av fysiske personer ved utarbeidelsen av fellesskapsstatistikker om folkehelse og arbeidsmiljø. Dette gjelder forordningene nr. 322/97 og nr. 1588/90 om oversendelse av fortrolige statistiske opplysninger til Eurostat, og direktiv nr. 95/46 og forordning nr. 45/2001 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget gjennom ulike grupper under Partnerskap for helsestatistikk i Eurostat. Dette gjelder de tre områdene under folkehelsestatistikk (helsestatus og helsefaktorer, helsetjenester og dødsårsaker). Forslaget har også vært behandlet på direktørmøtet for sosialstatistikk. Statistisk sentralbyrå har imidlertid hittil ikke vært representert i de gruppene i Eurostat som har ansvaret for statistikk over helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Direktoratet for arbeidstilsynet (DAT) har delvis representert Norge på disse møtene. Forordningen er EØS relevant. Hvis Statistisk sentralbyrå skal utarbeide statistikk over arbeidsulykker og yrkessykdommer kreves det endringer i hjemmelsgrunnlaget for å avgi diagnosedata fra yrkesskadetrygden til statistisk bruk.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Dataleveransene til Eurostat på området Folkehelse omfatter de fleste helsestatistikker som utarbeides i Statistisk sentralbyrå, og krever årlig ca. to månedsverk. Forordningen forutsetter at disse statistikkene fortsetter i minst samme omfang som i dag. Den delen av forordningen som gjelder statistikken over helse og sikkerhet på arbeidsplassen har enda større konsekvenser, da det i dag ikke utarbeides tilstrekkelig tilfredsstillende statistikk. For de ulike statistikker kan konsekvensene oppsummeres slik:

 

1) Helsestatus og helsefaktorer: Eventuelle krav om samtidighet i gjennomføring av utvalgsundersøkelser og krav til hvordan utvalgene trekkes kan komme i konflikt med nasjonale opplegg og prioriteringer. Forordningen er inkonsistent i forhold til kravet om samtidighet: Under kap 3. Legal elements of the proposal, Proportonality principle står det at den framtidige European Health Interview Survey (EHIS) vil avvikles samtidig hvert femte år I alle medlemsland mens Vedlegg 1 begrenser seg til at statistikken skaffes til veie minst hvert femte år. Det er antatt at arbeidet med EHIS vil kreve 5 årsverk fra og med 2009.

 

2) Helsetjenester: Statistisk sentralbyrå rapporterer statistikk over personell, kapasitet i sykehusene og behandlede pasienter til Eurostat. Innrapporteringen er samordnet med rapportering til OECD. Forordningen forutsetter derfor at det fortsatt utarbeides offisiell statistikk på disse områdene.  En del helsetjenestedata innhentes gjennom intervjuundersøkelser. I dag rapporterer Norge et mindretall av disse indikatorene.

 

3) Dødsårsaker: Dødsårsaksstatistikken utarbeides etter retningslinjer gitt av Verdens helseorganisasjon (WHO). Forordningen følger disse anbefalingene med noen mindre tillegg. Eurostat forutsetter at landene tar i bruk automatisk koding av dødsårsak for å få en bedre harmonisering av dødsårsakskodingen. Omleggingen til automatisk koding ved bruk av programmet ACME er i tråd med dette.

 

4) Arbeidsulykker og 5) Yrkessykdommer og andre helseproblemer: Arbeidstilsynet (DAT) har til nå representert Norge i Eurostat på disse områdene og det er Arbeidstilsynets data om arbeidsulykker som er rapportert til Eurostat. Norge har til nå ikke rapportert data om yrkessykdommer og andre helseproblemer. DATs statistikk over arbeidsulykker tilfredsstiller ikke kravene i forordningen. Den omfatter blant annet ikke alle sektorer, da det er andre myndigheter som har tilsynsansvar med deler av arbeidslivet. I tillegg skiller ikke statistikken fra DAT mellom alvorlige og mindre alvorlige ulykker.

DAT har fått bevilget midler fra Eurostat for å teste ut fase 3 i statistikken over arbeidsulykker, (dvs. harmonisering av variabler og klassifikasjoner av årsaker og omstendigheter ved ulykkeshendelsen som kan bidra til å fastslå i hvilke situasjoner og under hvilke omstendigheter ulykken inntreffer) bygget på det planlagte skaderegisteret knyttet til Norsk pasientregister (NPR). Disse dataene vil bli trukket fra et utvalg sykehus, og vil ikke fullt tilfredsstille kravene i forordningen til en statistikk over arbeidsulykker.

 

Arbeidsdelingen mellom Statistisk sentralbyrå og DAT er ikke endelig avklart. Lovgivningen setter her visse grenser. I dag er det imidlertid ikke lovhjemmel for avlevering av diagnosedata fra yrkesskadetrygden til Statistisk sentralbyrå. Hvis SSB begrenser sin rolle til å være pådriver og koordinerer vil arbeidet med å etablere nye statistikker kunne anslås på nåværende tidspunkt til et halvt årsverk. Hvis SSB skal overta et større statistikkansvar er det vanskelig i dag å gi en pålitelig kalkyle over hvilke ressurser som kreves. Det er imidlertid antatt at arbeidet vil kreve 5 årsverk fra og med 2009.

 

Eurostat samler også inn Informasjon om arbeidsulykker og arbeidsrelaterte helseproblemer oppstått de siste 12 måneder gjennom de nasjonale arbeidskraftsundersøkelsene. Norge deltok ikke i undersøkelsen i 1999, men deltar i undersøkelsen som pågår nå. Kravene i forordningen på dette området er derfor allerede tilfredsstilt.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 69  Forslag til europaparlaments-og rådsforordning om folke- og boligtelling  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

På nær sagt alle EUs politikkområder er befolknings- og boligdata av høy kvalitet helt avgjørende for å kunne formulere operasjonelle mål og for å kunne evaluere framgang. Sammenlignbare folketellingsdata er grunnlaget for årlige befolkningsestimater, spørreundersøkelser og regionale analyser. Gode befolkningsdata er også helt avgjørende for politikkutforming og er videre av betydning for prosessuelle regler i EU-systemet (stemmevekt fordelt etter innbyggertall og lignende).

 

Forslaget danner basis for innsamling av sammenlignbare data for personer, husholdninger og boliger på EU-nivå. Bakgrunnen for forslaget er negative erfaringer fra folke- og boligtellingen i 2001 som bygget på en ”Gentlemens agreement”, og ikke hadde grunnlag i europeisk lovgivning. Erfaringene viste at avtaleformen ikke sikret den nødvendige datakvaliteten. Store nasjonale variasjoner med hensyn til referansetidspunkt, manglende punktlighet i leveringen og ufullstendige og inkonsistente data nevnes som hovedårsakene til utilfredsstillende kvalitet for EUs folke- og boligtelling i 2001. 

 

Sett i lys av erfaringer fra folketellingen i 2001 foreslås nå en forordning som klargjør ansvars – og rollefordelingen i forbindelse med de tiårige folke- og boligtellingene og som stiller felles krav til datakvalitet og dokumentasjon av datainnsamling, bearbeiding og resultater. Valg av metode for å produsere de nødvendige data overlates til det enkelte medlemsland. Dette inkluderer valg av datakilder. Samtidig oppstiller forordningen en kvalitetsgaranti samt krav til sammenlignbarhet på europeisk nivå.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen er EØS relevant. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Forslaget til forordning er faglig sett basert på anbefalingene fra Conference of European Statisticians for folke- og boligtellinger 2010 (CES-anbefalingene). Disse anbefalingene ville, også uten en europeisk lovgivning på området, vært grunnlaget for den norske folke- og boligtellingen i 2011. Forordningen medfører derfor i utgangspunktet ingen endringer i planleggingen av neste telling. Det nye er at Norge nå vil være lovpålagt å levere alle data og at avvik fra de oppstilte krav ikke vil være akseptabelt.

 

I følge planene skal folke- og boligtellingen i 2011 for første gang være basert utelukkende på data fra administrative registre. Slik datasituasjonen er i 2007 ville det ikke vært mulig å produsere alle de data som kreves. Fram mot 2011 er det derfor nødvendig å gjennomføre tiltak både hos de ansvarlige registermyndigheter og i SSB. Særlig viktig er det å fullføre arbeidet med å kvalitetssikre boligopplysninger i GAB-registeret (Grunneiendommer, adresser og bygninger) samt registrering av entydig boligadresse i Det sentrale folkeregister. Også på andre områder må tiltak gjennomføres. Det vil blant annet være nødvendig å gjennomføre en spørreskjemaundersøkelse for å supplere informasjon om utdanning fullført i utlandet. Dersom datakvaliteten fram mot 2011 ikke blir tilfredsstillende, vil det bli nødvendig for Statistisk sentralbyrå å samle inn tilleggsdata gjennom spørreskjema, fortrinnsvis til et utvalg av husholdninger.

 

For å kunne tilfredsstille kravene i den foreslåtte forordningen er det altså nødvendig å sikre ressurser til nødvendige tiltak samt til en eventuell tilleggsinnsamling av data.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 76  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om kvartalsvis statistikk om ledige stillinger  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å innføre en rettslig ramme for kvartalsstatistikker over ledige stillinger i fellesskapsområdet, for å sikre en harmonisert datainnsamling i samsvar med brukernes behov. Brukerne er her ulike. For det første har Kommisjonen og Den europeiske sentralbanken behov for kvartalsvise data over ledige stillinger for å kunne overvåke endringer sett i forhold til den økonomiske aktiviteten. Data om ledige stillinger inngår også i de viktigste europeiske økonomiske indikatorene og skal anvendes til vurdering av arbeidsmarkedsforholdene i EU/Euroområdet innenfor rammen av ØMU-handlingsplanen. Videre har denne type statistikk høy prioritet hos Rådet til bruk som grunnlagsmateriale for å kunne vurdere arbeidsledigheten, mangelen på kvalifisert arbeidskraft, flaskehalser, og ulikheter i tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet inndelt etter region, aktivitet og bransje.

 

Tidligere er data om ledige og besatte stillinger blitt samlet i landende på svært uensartet måte. Blant annet på grunn av ulike metoder for datafangst, ulikt detaljeringsnivå og begrenset sammenlignbarhet i definisjoner imøtekommer denne formen for innsamling ikke lenger brukernes behov. For Norge betyr dette at NAVs statistikk over registrerte ledige stillinger ikke tilfredsstiller kravene i forslaget til forordning.

 

Dessuten vil statistikken kunne brukes til nasjonale formål for vurdering og overvåking av arbeidsmarkedet og som grunnlag for beslutninger vedrørende arbeidsmarkedspolitikken.

 

Europaparlaments- og rådsforordningen vil bli supplert av en gjennomføringsforordning vedtatt av Kommisjonen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen ventes vedtatt høsten 2007 vil stille krav til innsamling og utarbeiding av ny statistikk på området. Utvikling og testing må skje i 2009 og er beregnet til 1,2 millioner. De årlige driftskostnadene fra og med 2010 er beregnet til kr. 1,7 mill. eller kr. 900 000 avhengig av hvilken modell som må velges for datafangsten. Alle beløp i 2007.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå og Rådgivende utvalg for arbeidsmarkedsstatistikk, som finner det relevant og akseptabelt.

 

KOM (2007) 245  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om undersøkelser av strukturen og produksjonsmetodene i jordbruket  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Statistikk om strukturen og produksjonsmetoder i jordbruket anses nødvendig for gjennomføringen av fellesskapets jordbruks- og distriktspolitikk. Statistiske undersøkelser om strukturen er blitt gjennomført siden 1966. Forordningene om disse undersøkelsene har alltid inneholdt tidsbegrensede bestemmelser.

 

Formålet med denne forordningen er å fastlegge den rettslige rammen for neste telling av jordbruksbedriftene, som skal finne sted i 2010 med oppfølginger i 2013 og 2016. I tilegg inneholder forordningen et krav om undersøkelse av produksjonsmetodene i jordbruket med 2010 som referanseår. Undersøkelsen er hovedsakelig relatert til miljøforhold. Begrunnelsen for undersøkelsen er mangelen på statistiske opplysninger om den enkelte jordbruksbedrifts metoder i jordbruksproduksjonen. Informasjon om produksjonsmetodene skal knyttes opp mot strukturinformasjonen om jordbruksbedriftene og gi supplerende statistikk til utvikling av jordbrukspolitikken og forbedre kvaliteten av jordbruksindikatorene.

 

For å redusere oppgavebyrden i størst mulig grad legger forordningen opp til bruk av administrative kilder og undersøkelser basert på utvalg. Medlemslandene er selv ansvarlig for hvordan innsamlingen av opplysninger skal skje.

 

Gjeldende rådsforordning på området nr. 571/88 om tilrettelegging av Fellesskapets undersøkelser om strukturen til driftsenheter i jordbruket foreslås oppheves.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

 

Statistisk sentralbyrå planlegger å samordne den ovenfor nevnte tellingen i 2010 med nasjonale behov. Utover telling av jordbruksbedrifter er det registrert sterke nasjonale behov for bedre statistikk om landbrukseiendommer samt ressurser og aktivitet knyttet til disse. Statistikk over landbrukseiendommer vil i sin helhet bli basert på bearbeiding av data fra administrative registre. For jordbruksbedriftene må en del av dataene samles inn via spørreskjema. Foreløpige kalkyler tilsier et totalt finansieringsbehov på 13–16 millioner kroner for årene 2008–2012 for i hovedsak å kunne dekke EØS-krav. Dersom en holder eiendommer utenom, som strengt tatt ikke er en del av EØS-kravet kan behovet reduseres med 2–2,5 millioner kroner. Kravene til undersøkelsen av produksjonsmetodene i jordbruket og de oppfølgende strukturundersøkelsene i 2013 og 2016 forventes ivaretatt igjennom den årlige utvalgsbaserte landbruksundersøkelsen og administrative datakilder.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

 

KOM (2007) 433  Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om program for modernisering av den europeiske nærings- og handelsstatistikken (MEETS-programmet)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med MEETS-programmet er å imøtekomme endrede behov på nærings- og handelsstatistikkområdet. Samtidig er det en viktig målsetning å redusere de administrative byrdene på næringslivet, og programforslaget skal følgelig ses i sammenheng med kommisjonens sterke fokus på om målsetning om bedre regulering og reduksjon av skjemaveldet.

 

Europaparlaments- og rådsvedtaket fastsetter rammene for programmet, mens kommisjonen skal fastsette et årlig arbeidsprogram. Det årlige arbeidsprogrammet skal inneholde konkretisering og prioritering av aktiviteter under det enkelte hovedmål.  

 

De sentrale rettsaktene på området nærings- og handelsstatistikk, dvs. rådsforordning 58/97 om strukturstatistikk og rådsforordning 2186/93 om fellesskapskoordinering av foretaksregistre for statistsk bruk kan som følge av programmet bli revidert for å oppnå en mer effektiv innsamling og bruk av dataene.

 

For evaluering av programmets resultater skal kommisjonen overlevere en foreløpig rapport om implementeringen av MEETS-programmet til europaparlamentet og rådet senest 31. desember 2011. Endelig rapport skal leveres senest innen 31. juli 2014.

 

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Programmet har et totalt budsjett på kroner 42,50 millioner Euro for årene 2008-2013. Det årlige økonomiske bidraget fra Norge i perioden 2008-2013 ventes å variere mellom kroner 600 000 og kr 1, 5 mill, med et gjennomsnitt på ca kr. 900 000. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 627  Forslag til europaparlamentets- og rådsforordning om europeisk statistikk  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forslaget innebærer en revisjon og modernisering av dagens rettslige rammeverk for utviklingen, produksjonen og publiseringen av europeisk statistikk. Dette anses nødvendig for å kunne møte dagens og fremtidige behov og utfordringer. Et hovedmål med revisjonen er å klargjøre og definere EES (European Statistical System) sin rolle som produsent og publiserer av europeisk statistikk. I forslaget defineres EES som fellesskapet mellom Eurostat, nasjonale statistikkbyråder og andre nasjonale myndigheter i det enkelte medlemsland som er ansvarlig for utvikling, produksjon og publisering av europeisk statistikk.

 

Forslaget innholder innebærer en rettsliggjøring av en rekke begreper som tidligere ikke har vært definert. Videre klargjøres Eurostat og de nasjonale statistikkbyråenes sine roller. Det følger av forslaget at Code of Practice skal gjelder for all produksjon og publisering av europeisk statistikk.

Forslaget innebærer også ny regulering av forskeres tilgang til konfidensielle data for forskningsformål. Essensen her er at forskere skal gis kontrollert tilgang til slike data dersom nasjonale myndigheter gis sitt samtykke. De nærmere reglene for slik tilgang skal reguleres i en kommisjonsforodning.

 

Forslaget innebærer en institusjonell forenkling ved at de tidligere komiteene SPC (Statistical Programme Committee) og konfidensialitetskomiteen (Comittee on Statistical Confidenciality) slås sammen til en komitee: ESS Comittee

 

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget, og har hatt merknader til deler av dette, særlig knyttet til bestemmelsen om tilgjengeliggjøring av anonyme mikrodatafiler. Det antas at forslaget ikke innebærer behov for lov- eller forskriftsendringer. Dette må endelig avklares når forordningen er endelige forordningen er vedtatt. Forslaget har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

 


-FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET    

Vedlegg XV  Statsstøtte  

Utkast til forordning om opprettelsen av ett samlet gruppeunntak fra notifikasjonsplikten i ODA-avtalen protokoll 3 del I artikkel 1 (3)  (vedlegg XV FAD)

Sammendrag av innhold

EU-Kommisjonen har publisert et revidert førsteutkast til ny kommisjonsforordning om ett stort gruppeunntak (på engelsk General block exemption regulation - GBER). Kommisjonen foreslår å samle eksisterende, og inkludere noen nye gruppeunntak i en felles forordning.

 

Rådsforordning (EF) nr. 994/1998 delegerer kompetanse fra Rådet til Kommisjonen når det gjelder myndighet til å bestemme hvordan reglene om offentlig støtte skal anvendes i praksis, og spesielt hvilke typer støtte som kan unntas notifikasjonsplikten i artikkel 87 EC (tilsvarer EØS-avtalen artikkel 61). Med hjemmel i rådsforordning 994/1998 har EU-kommisjonen utarbeidet flere forordninger om gruppeunntak. Dette er:

- gruppeunntak for støtte til små og mellomstore bedrifter (SMB) (kommisjonsforordning nr. 364/2004 og kommisjonsforordning nr. 70/2001 om FoU-støtte til SMB),

- støtte til opplæring (kommisjonsforordning nr. 363/2004 og kommisjonsforordning nr. 68/2001)

- støtte til sysselsetting (kommisjonsforordning nr. 2204/2002)

- støtte til regionale investeringer  (kommisjonsforordning nr. 1628/2006)

 

Disse fire gruppeunntakene er tatt inn i forskrift om gjennomføring av EØS-regler om unntak fra notifikasjonsplikt for enkelte former for offentlig støtte av 5. desember 2003 nr. 1429.

I tillegg til å samle disse gruppeunntakene i en forordning, foreslås innført tre nye typer gruppeunntak:

- miljøstøtte

- støtte i form av risikokapital

- støtte til forskning og utvikling (FoU) til store bedrifter

 

 

Når vilkårene i gruppeunntakene er oppfylt, kan myndighetene tildele offentlig støtte uten forhåndsnotifisering til ESA, noe som ellers er et vilkår for å tildele støtte. Ved anvendelse av gjeldende gruppeunntak sender støttegiver forenklet melding til ESA via FAD etter iverksettelse av støtte(ordninge)n. Gruppeunntakene skal gjelde frem til 31. desember 2013.

 

Kommisjonens intensjoner om å samle eksisterende og nye gruppeunntak i ett supergruppeunntak er en oppfølging av State Aid Action Plan: Less and better targeted state aid: a roadmap for state aid reform 2005 - 2009 (SAAP) fra 7. juni 2005. Denne samlingen av gruppeunntak er også i tråd med EUs strategi for forenkling av regelverket. I norske myndigheters merknader til SAAP var vi positive til en samling av eksisterende og nye gruppeunntak i ett supergruppeunntak. Å samle flere gruppeunntak i ett supergruppeunntak vil lette tilgangen til relevant regelverk for støttegivere og støttemottakere.

 

Det er ventet at Kommisjonen vil publisere et andreutkast til supergruppeunntak første kvartal 2008, og den nye forordningen ventes vedtatt av før 30. juni 2008.

Merknader

Supergruppeunntaket vil tas inn i EØS-avtalen og vil medføre en endring av forskrift av 5. desember 2003 nr. 1429.

 

Forordningen er bygget opp med et felles kapittel først, og så et kapittel der hvert gruppeunntak er behandlet i hver sitt underkapittel.

 

Fellesbestemmelser:

Hvis alle vilkårene i gruppeunntaket er oppfylt, er støttetildelingen unntatt notifikasjonsplikt til ESA. Gruppeunntakene gjelder i utgangspunktet både for enkelttildelinger og for støtteordninger, og enkelttildelinger under disse, jf. artikkel 3.

 

Supergruppeunntaket får anvendelse på alle sektorer, jf. artikkel 1. Men, det er spesielle regler for hvilke unntak som gjelder for kull-, stål- landbruks- og fiskerisektoren. Forordningen får ikke anvendelse på: eksportrelaterte aktiviteter, støtte til fremme av nasjonale varer i stedet for importerte varer, støtte til foretak i vanskeligheter, støtte til foretak som har en utestående tilbakebetalingssak med norske myndigheter. Disse to siste forholdene, at støtte ikke kan gis til foretak i vanskeligheter og til foretak med utestående tilbakebetalingssaker er en innskrenkning i forhold til dagens regelverk. I praksis blir det likevel ikke nødvendigvis en stor forskjell fordi støtte til foretak i vanskeligheter ofte har blitt ansett som krisestøtte og omstruktureringsstøtte som måtte notifiseres. I notifikasjoner må støttegiver i dag også fylle ut hvorvidt støttemottaker har utestående tilbakebetalingssaker, og således vektlegges det allerede i dag (dette gjelder FoU til store bedrifter, miljøstøtte, risikokapital). Kommisjonen har siden 2005 praktisert at utbetalinger av ny lovlig støtte må vente til evt. ulovlig støtte er tilbakebetalt (den såkalte Deggendorf-doktrinen). I forhold til eksisterende gruppeunntak er det imidlertid en innskrenkning av støttegivers skjønnsfrihet.

 

I artikkel 2 gis flere definisjoner, som er felles for alle unntakene. I artikkel 4 beskrives beregningsmåten for støtteintensitet. Hvis støtten tildeles i flere omganger skal bl.a. referanserenten benyttes for å regne om hva støtteintensiteten blir.

 

Støtte etter gruppeunntakene kan bare gis som såkalt transparent støtte. Dvs. at det må være klart ved tildelingen av støtten hvor mye støtte som gis. I artikkel 5 gis det konkrete føringer på når lån, garantier, skatteforanstaltninger og tilbakebetalingspliktige lån anses transparente. Støtte i form av kapitaltilførsel og i form av risikokapital (utover det unntaket for risikokapital tillater) er ikke transparent støtte. Kravet om at støtten skal være transparent er en innskrenkning i forhold til dagens gruppeunntak for SMB, opplæring og sysselsetting.

 

I artikkel 6 står beløpsgrensene for når gruppeunntakene ikke lengre kommer til anvendelse. Når det tildeles beløp over de gitte størrelsene må støttetildelingen altså notifiseres til ESA før tildeling kan skje. For investeringsstøtte til SMB foreslås f.eks. beløpsgrensen til 7,5 millioner euro per foretak per investeringsprosjekt. Beløp under denne grensen kan nyte godt av gruppeunntaket, mens høyere beløp må forhåndsmeldes til og -godkjennes av ESA.

 

Det kan gis offentlig støtte under de ulike gruppeunntakene så lenge støtten gis til forskjellige støtteberettigede kostnader. Støtte under gruppeunntakene kan også kumuleres med annen støtte, f.eks. bagatellmessig støtte, såfremt det gis til forskjellige kostnader og kumulasjonen medfører at høyest tillate støtteintensitet i dette gruppeunntaket ikke overstiges. Denne regelen er lik som dagens regler om kumulasjon i gruppeunntakene for SMB, opplæring og sysselsetting. Dvs. at dersom det for samme kostnader tillates en høyere støtteintensitet i et vedtak fra ESA (basert på ESAs retningslinjer) så kan ikke støttegiver forholde seg til den støtteintensiteten når det gis flere typer støtte hvis det medfører at øvre støttetak i denne forordningen overstiges. Bagatellmessig støtte kan gis til samme kostnader opp til øvre tillatte støtteintensitet i denne forordningen, men eventuell bagatellmessig støtte utover dette må gis til andre kostnader. I artikkel 7 oppstilles også egne kumulasjonsregler for støtte til arbeidsuføre, og støtte i form av risikokapital. Risikokapital er den eneste type støtte som ikke har såkalte identifiserbare støtteberettigede kostnader, og kumulasjon med risikokapital er det derfor begrenset mulighet til.

 

Det kan bare gis støtte etter gruppeunntaket når støtten har insentiveffekt, jf. artikkel 8. Det foreligger insentiveffekt hvis aktiviteten/prosjektet ikke ville blitt utført om det ikke ble gitt støtte. For SMB anses insentiveffekten oppfylt hvis foretaket har søkt myndighetene om støtte før iverksettelsen av aktiviteten/prosjektet. For store bedrifter kreves noe mer dokumentasjon for å anse insentiveffekten for oppfylt, se artikkel 8.3. Kravet om at insentiveffekt på påvises for store bedrifter er et nytt krav.

 

Støttegiver må senest 10 dager før iverksettelsen rapportere til ESA hvor mye og hva slags støtte som gis, jf. artikkel 9. Rapporteringen skal skje elektronisk. ESA sender en bekreftelse på mottatt melding innen fem dager etter mottak, og gir støttegiver et idenfikasjonsnummer for saken. Når støtten trer i kraft må støttegiver publisere all informasjon om støtten, med indentifikasjonsnummeret gitt av ESA, på internett. Reglene om identifikasjonsnummer og melding før iverksettelse er nye i forhold til eksisterende gruppeunntak. Støttegiver må nå være mer føre var enn tidligere ovenfor ESA.

 

Regionalstøtte (og sysselsettingsstøtte):

Støtteordninger til investeringer i områder som kvalifiserer for regionalstøtte kan unntas notifikasjonsplikt. Dette gjelder også støtteordninger for sysselsetting. Forslaget er i hovedsak en videreføring av eksisterende gruppeunntak for regionalstøtte, jf. forordning (EF) nr. 1628/2006.

 

Regionalstøtte til store investeringsprosjekter må notifiseres hvis foretaket mottar mer enn 75 % av den totale støttemengde en investering med støtteberettigede kostnader på 100 millioner euro kunne mottatt,  jf. artikkel 6.2. Unntaket vil forhindre at store prosjekter deles opp i mindre prosjekter for å kunne nyte godt av unntaket, og setter dermed regler for hva som skal anses som samme prosjekt, jf. fortalen punkt 33.

 

Enkelttildelinger av regionalstøtte og av sysselsettingsstøtte tillates bare etter GBER når støtten supplerer regionalstøtte/sysselsettingsstøtte i tråd med en støtteordning, og enkelttildelingen ikke overstiger 50 % av støtten til foretaket, jf. artikkel 11.1.

 

I forhold til eksisterende gruppeunntak er kravet om insentiveffekt, ID-nummer og kravene i art. 9, kravene om transparent støtte og definisjonen av støtteberettigede kostnader i art. 10 nye krav.

 

Støtte til SMB:

a) Investeringsstøtte og sysselsettingsstøtte til SMB - section 2

Det foreslås at det fremdeles kan gis investeringsstøtte til SMB enkeltvis, og i tråd med støtteordninger.  Støtteintensiteten er 20 % til små bedrifter og 10 % til mellomstore bedrifter.  Dette er en økning i hvor mye som kan gis i støtte til SMB og henger sammen med den generelle harmoniseringen av støtte til SMB gjennom hele GBER.

 

Det foreslås at støtte på over 7,5 millioner euro per foretak per prosjekt må notifiseres til ESA. Taket for når enkelttildelinger i dag må notifiseres til ESA er støtte over 15 millioner euro og støtteberettigede kostnader som overstiger 25 millioner euro. Støttegiver må dermed raskere enn etter gjeldende regelverk, notifisere støttetildelinger til ESA.

 

Regionale bonuser som kan tildeles etter eksisterende gruppeunntak kan ikke legges til støtteintensiteten i det nye unntaket. Men, det kan gis regionalstøtte i tillegg til SMB så lenge vilkårene for dette er oppfylt, se fortalen punkt 31 og 34. Støttegiver må dermed velge hva som er fokus, er det støtte til en SMB så anvendes art. 12, er det regional utvikling så anvendes art. 11.

 

Støtte kan gis til investeringer uten nærmere angitte formål. Regelverket omfatter investeringer både i materielle og immaterielle aktiva. Se artikkel 2 (9) og (10), 10 og 12 i sammenheng for å kartlegge hvilke kostnader som kan støttes.

 

Det foreslås en liten innskjerping på når insentiveffekten skal anses oppfylt for støtte til SMB. Bedriftene må nå søke om støtte før prosjektet settes i verk. Tidligere var det ikke nødvendig med handling fra foretakenes side, det var en presumsjon for at insentiveffekten var oppfylt for SMB. Dette nye kravet kan medføre at det blir vanskeligere å iverksette generelle skatte- og avgiftsordninger.  

 

b) Støtte til SMB for ekstern rådgivningsbistand og for å delta på messer - section 4

Etter artikkel 20 og 21 kan det gis støtte til SMB for å skaffe seg ekstern rådgivningsbistand og for å delta på messer. Støtteintensiteten er 50 %.  Reglene her er like som i dagens gruppeunntak for SMB. Støtte på over 2 millioner euro per foretak per prosjekt må notifiseres til ESA, dette er et nytt krav.

 

c) FoU til SMB

Reguleres nå av section 6, se nedenfor. Eksisterende regler videreføres i stor grad.

 

Miljøstøtte:

Forslaget om at miljøstøtte kan gis uten notifikasjon er nytt. Kommisjonen foreslår at det skal gjelde unntak fra notifikasjonsplikten for investeringsstøtte til forbedringer i driften utover EU-standarder, tilpasning til EU-standarder for SMB, energisparingstiltak, kombinert produksjon av kraft og varme og utnyttelse av fornybar energi. Miljøstøtten kan under visse vilkår gis som skatte- og avgiftslettelser, jf. artikkel 19.

 

Støtte til alle disse formålene kan i dag godkjennes etter miljøretningslinjene. Støtteintensitetene i gruppeunntaket er gjennomgående noe lavere enn i retningslinjene, men små bedrifter kan få noe høyere bonus (20 prosentpoeng) enn i retningslinjene (10 prosentpoeng). Det er flere formål som kan motta miljøstøtte etter retningslinjene som ikke unntas notifikasjonsplikt i dette forslaget, dette er f.eks. støtte til rensing av forurensede industriområder, flytting av foretak og driftsstøtte til energisparing mv. Dette er fordi gruppeunntaket må klare regler for hva slags støtte som automatisk er forenlig med EØS-avtalen, mens retningslinjene legger opp til en konkret vurdering fra ESA og mer støtte mv. kan forsvares i konkrete situasjoner. 

 

Kommisjonen understreker at revisjonen av miljøretningslinjene og innføringen av gruppeunntak for miljøstøtte vurderes i sammenheng. Gruppeunntaket bygger på retningslinjene.

 

Støtte i form av risikokapital:

Forslaget om at støtte i form av risikokapital kan gis uten notifisering er også nytt. Forslaget bygger på eksisterende retningslinjer om risikokapital

Definisjonene er mindre omfattende (færre ord/uttrykk) i utkastet til gruppeunntak (art. 22), enn hva de er i gjeldende retningslinjer. Utkastet til gruppeunntak gjelder bare investeringer i investeringsfond (art. 23.2), mens de eksisterende retningslinjene har et videre anvendelsesområde (para 40 i de eksisterende retningslinjene). Grensen for hver tranche er EUR 1 million i utkastet til gruppeunntak, mens den i de eksisterende retningslinjene er EUR 1,5 millioner.

Utkastet til gruppeunntak begrenser den perioden det kan investeres i samme bedrift til 6 år (artikkel 23.5). En tilsvarende begrensing finnes ikke i de eksisterende retningslinjene. Kommisjonen understreker at gruppeunntaket er strengere enn retningslinjene fordi det skal være helt klart at støtte etter GBER ikke forstyrrer konkurransen mer enn det som kan aksepteres.

 

FoU:

Det eksisterende gruppeunntaket for prosjektstøtte og støtte til tekniske forstudier til små- og mellomstore virksomheter i deres FoU-aktiviteter, videreføres i forslaget. Gruppeunntaket utvides også til også å omfatte støtte til store virksomheter. Prosjektstøtte til store bedrifter er i dag regulert i de nye retningslinjene for FoUoI. Forslaget innebærer de samme kravene for prosjektstøtte til store bedrifter som følger av de nye retningslinjene for FoUoI, men unntas her notifikasjonsplikt. 

 

Prosjektstøtte kan nå gis til noen flere formål i forhold til eksisterende gruppeunntak for FoU til SMB, fordi Kommisjonen har endret definisjonen av stadiet nærmest markedet. Støtte til innovasjonsaktiviteter tas ikke inn i GBER.

 

Støtte til SMBers kostnader i forbindelse med oppnåelse av industrielle rettigheter er også nytt i forhold til eksisterende gruppeunntak for SMB. Beløpsgrensene for individuell notifisering av prosjektstøtte og støtte til tekniske forstudier tilsvarer de grenser som er fastsatt i de nye retningslinjene. Nytt er at det i gruppeunntakets artikkel 6 e) spesifiseres et tak for individuell notifisering av støtte i forbindelse med industrielle rettigheter på € 2 millioner.

 

Opplæringsstøtte:

Gruppeunntaket for opplæringsstøtte videreføres i store trekk. Det kan fremdeles gis støtte til spesiell og generell opplæring i foretaket. Definisjonene av disse begrepene er noe endret, men stort sett de samme som tidligere.

 

Støtteintensitetene er 25 % til spesiell, og 60 % til generell opplæring. (Satsene var tidligere 25 % og 50 %.) Støttegiver får dermed et noe økt handlingsrom for å støtte generell opplæring.

Det kan som tidligere gis 10 prosentpoeng tillegg for støtte til dårlig stilte arbeidstakere.

Det foreslås at det kan gis bonus på 20 prosentpoeng til små bedrifter og 10 prosentpoeng til mellomstore bedrifter. Maksimalt kan det nå gis 80 % i støtte til opplæring (eks: støtte til generell opplæring av dårlig stilte arbeidstakere i en liten bedrift vil derfor ikke få 90 % i støtte). Det kan ikke lenger gis regional bonus, men det kan gis regionalstøtte og opplæringsstøtte samtidig. Spesialreglene om opplæringsstøtte til maritim transport er også fjernet.

 

Støtte på over 2 millioner euro per prosjekt må notifiseres til ESA, tidligere var denne grensen 1 million euro. Støtteberettigede kostnader er noe endret, jf. art. 30.4 f).

 

Sysselsettingsstøtte:

Section 8 regulerer støtte til sysselsetting av dårlig stilte arbeidstakere og funksjonshemmede. Generelle støtteordninger for å fremme sysselsetting reguleres nå av section 1 "Regional aid", eller av section 2 "SME Investment aid". Dette er en forenkling som ikke endrer støttegivers muligheter. Generelle støtteordninger for å fremme sysselsetting kan etter dagens regelverk også bare gis i virkeområdet for regionalstøtte, eller til SMB. Dobbeltbehandlingen i flere regelverk foreslås fjernet, og section 8 om sysselsetting er rendyrket til støtte til hjelp for enkeltpersoner.

 

Det foreslås at det skal kunne gis enkelttildelinger, ikke bare støtteordninger om sysselsetting. Det innføres derfor en grense for når støttegiver må notifisere ESA (støtte på mer enn 5 millioner euro per prosjekt per foretak vedr. støtte til dårlig stilte arbeidstakere, og 10 millioner euro vedr. funksjonshemmede).

 

Til hvilke formål det kan gis sysselsettingstøtte, og tillatt støtteintensiteter endres noe. Definisjonene av dårlig stilte arbeidstakere og funksjonshemmede endres og forenkles, jf. artikkel 2 (16) og (17). Støtte til kompensasjon for ekstra utgifter vedr. sysselsetting av funksjonshemmede kan noen nye formål støttes, jf. artikkel 33. Begrepet "supported employment" innføres bl.a., se også artikkel 2 (19).

Sakkyndige instansers merknader

Det var møte i spesialutvalget og referansegruppen for offentlig støtte 16. mai 2007. EØS-notatet og norske kommentarer til Kommisjonen ble utarbeidet av flere i spesialutvalget. Det reviderte førsteutkastet ble behandlet skriftlig i spesialutvalget og referansegruppen i september 2007, det kom ikke inn merknader til dette utkastet og Norge sendte ingen kommentarer i denne omgang.  

 

 

Vedlegg XVI  Offentlig innkjøp  

KOM (2006) 195  Kommisjonens forslag til endringer i klage- og håndhevelsesdirektiv 89/665/EØF og 92/13/EØF  (vedlegg XVI FAD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har fremlagt et forslag til direktiv om endringer av direktiv 89/665/ /EEC og 92/13/EØF, som stiller krav til de nasjonale bestemmelser om håndhevelse av reglene om offentlige anskaffelser. Direktivforslagets formål er å harmonisere medlemslandenes håndhevelsesregler, og stimulere leverandører til økt deltagelse ved offentlige kontrakter gjennom å sikre bedre inngrepmuligheter før offentlige kontrakter inngås. 

Direktivforslagets hovedinnhold er:

Det innføres en minimumsfrist –”standstill” på 10 dager fra det tidspunktet leverandørene som har deltatt i en konkurranse blir varslet om oppdragsgivers tildelingsbeslutning, og til kontrakt kan inngås. Kortere frister kan gis i enkelte tilfeller. Det gis unntak for visse kontrakter, eksempelvis kontrakter inngått innenfor en rammeavtale der vilkårene for kontraktstildeling er fastsatt ved inngåelsen av rammeavtalen.

I de tilfeller oppdragsgiver kan tildele kontrakter uten kunngjort konkurranse skal det innføres en minimumsfrist –”standstill” på 10 dager fra det tidspunkt tildelingsbeslutningen gjøres kjent gjennom en forenklet kunngjøring til kontrakt kan inngås. Unntak gis for hastetilfeller.

Dersom oppdragsgiver ulovlig inngår kontrakt før utløpet av 10 dagersfristen vil kontrakten anses ikke å ha virkning. Følgende av at kontrakten ikke anses å ha virkning overlates til nasjonal gjennomføring. Frist for å påklage ulovlige inngåtte avtaler på dette grunnlag er 6 måneder etter at kontrakten trer i kraft.

Merknader

Rettslig grunnlag – EF traktatens artikkel 95.

Regler om håndhevelse og prosedyrebestemmelsene om offentlige anskaffelser som følger av EØS-avtalen er gjennomført i norsk rett ved lov om offentlige anskaffelser (LOV-1999-16-07-69) og forskrift om offentlige anskaffelser (FOR-15-06-2001-616) og forskrift om innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (FOR-2003-12-05-1424). Det er vedtatt endringer i lov om offentlige anskaffelser (LOV-2006-19-05-16), og ny forskrift om offentlige anskaffelser (FOR- 2006-04-07-402) og ny forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene (FOR- 2006-04-07-403). Disse vil tre i kraft fra 1. januar 2007.

Håndhevelsesbestemmelsene slik implementert i Norge i dag er at leverandører, eller andre med rettslig interesse, som mener at oppdragsgiver har brutt prosedyrebestemmelsene kan reise sak for domstolene. Retten kan bare gripe inni prosessen i tiden før kontrakt er inngått. Etter dette tidspunktet må leverandørene nøye seg med å rette et krav om erstatning mot oppdragsgiver.   

 

Kommisjonens initiativ i forbindelse med forsvarsanskaffelser  (vedlegg XVI FAD)

Sammendrag av innhold

Omtalen behandler Kommisjonens initiativ til klargjøring og endring av regelverket om forsvarsanskaffelser som ikke er unntatt fra EØS-avtalen, jf EØS-avtalen artikkel 123. Forsvarsanskaffelser unntatt fra EØS-avtalen og mellom EU-statene regulert i det mellomstatlige samarbeidet European Defence Agency (EDA) behandles ikke i dette rammenotatet.

 

Kommisjonsmelding
EU Kommisjonen vedtok 11. mars 2003 en Kommisjonsmelding "Towards a European Union defence equipment policy" (Com (2003) 113 final). Denne meldingen varslet syv initiativer for å styrke den industrielle og teknologiske basen for Europeisk forsvar og øke kvaliteten på offenlige anskaffelser av forsvarsmateriell.

 

Grønnbok
Som et av syv tiltak kom Kommisjonen i 2004 med en Grønnbok om forsvarsanskaffelser COM (2004) 608. Grønnboken lanserte en debatt om å åpne markedet for forsvarsanskaffelser mellom medlemslandene på en måte som er i tråd med de spesielle sidene ved forsvarsanskaffelser.

Kommisjonen ønsket gjennom grønnboken ”om offentlig innkjøp av forsvarsmateriell” å lansere en debatt om hvorvidt det er ønskelig å etablere egne regler for anskaffelser av forsvarsmateriell. Kommisjonen pekte på at det kan være hensiktsmessig å utarbeide et eget regelverk, fordi det kan legge til rette for en bedre europeisk industriproduksjon av forsvarsmateriell og mer effektiv ressursbruk av offentlige midler.

Kommisjonen pekte på flere negative følger av at EU markedet er fragmentert og at de nasjonale ordningene ikke er mer samkjørt. Spesielt ble det nevnt at budsjettnedskjæringer og omstruktureringer av væpnede styrker, innebærer at det enkelte lands marked er for lite til å avskrive forskningsinvesteringer i forbindelse med våpenssystemer. Dette får negative konsekvenser for forskning og innovasjon på området. Videre, drøftet Kommisjonen ulike problemstillinger knyttet til medlemslandenes bruk av unntaksbestemmelsen ved kjøp av forsvarsmateriell, behovet for fortolkningsdokument om unntakets virkeområde, mulig nytt direktiv for forsvarsmateriell, bruk av gjenkjøpordninger, fordelene med å samordne det europeiske markedet på sektoren, mulighetene for frigjøring av ressurser til forskning på utvikling av forsvarsmateriell. m.v.    

Kommisjonen mente at medlemslandene i for stor grad legger til grunn at unntaksbestemmelsen i Traktaten art 296 (tilsvarer EØS art 123) kommer til anvendelse ved kjøp av forsvarsmateriell enn det formålet med bestemmelsen eller gjeldene rettspraksis tillater.

Høringen av Grønnboken ble oppsummert og konkludert i en Kommisjonsmelding 6. desember 2005.

Kommisjonens meddelese om anvendelse av EF-traktatens artikkel 296 

Den 7. desember 2006 vedtok Kommisjonen en meddelelse (fortolkningsdokument) om anvendelsen av unntaket i EF-traktaten artikkel 296. Meddelelsen innebærer ikke en endring av bestemmelsen, men klarlegger vilkårene får å anvende unntaket. Hensikten er å hindre feiltolking og misbruk av bestemmelsen.

 

Kommisjonens videre arbeid

Kommisjonen har i sitt "Legislative and Work Programme for 2007" kapittel 18, varslet tre initiativ om forsvarsanskaffelser: 

1) Communication on defence industries and markets [Ikke videre omtalt i dette EØS-notatet]
2) Proposal for a Regulation on the Transfer of Defence Products [Ikke videre omtalt i dette EØS-notatet]
3) Proposal for a Directive on the coordination of procedures for award of public contracts in the defence sector [Direktiv om forsvarsanskaffelser]”
 

Nytt direktiv om forsvarsanskaffelser som ikke er omfattet av EF-traktaten artikkel 296

 

Historikk

På møtene i rådgivende komité i desember 2006 fremgikk det at mange medlemsland mener at reglene i direktiv 2004/18 ikke er fleksible nok for forsvarsanskaffelser som ikke er omfattet av EF-traktaten artikkel 296. Det ble derfor diskutert om det var behov for et eget direktiv for forsvarsanskaffelser, for å lage mer fleksible regler. Et mer fleksibelt regelverk vil begrense misbruket av unntaket i artikkel 296 og gjøre det lettere å overholde regelverket.

Kommisjonen har i et spørreskjema bedt om medlemslandenes synspunkt på hva som bør reguleres, og hvordan. Norge har i sitt svar til spørreskjemaet støttet Kommisjonens initiativ til å utarbeide et eget direktiv for forsvarsanskaffelser, blant annet på grunn av behovet for fleksibilitet. Norge understreket også at anskaffelser omfattet av EF-traktaten artikkel 296 ikke må omfattes av direktivet, og at det ikke må få konsekvenser for den eksisterende ordningen med gjenkjøpsavtaler.

 

På bakgrunn av disse innspillene utarbeidet Kommisjonen et utkast til hvordan sensitive innkjøpskontrakter skal reguleres. 3. april 2007 sendte Kommisjonen ut et utkast som skal danne grunnlaget for videre diskusjoner: ”Defence procurement – working paper on a possible directive”, CC/2007/06/EN. Utkastet er vedlagt dette EØS-notatet.

 

Sammendrag av forslagets innhold og merknader gitt i rådgivende komité 24. april 2007

 

Utkastet ble diskutert på møte i rådgivende komité den 24. april 2007. Disse spørsmålene ble særlig behandlet:

Lovgivningsteknikk
Kommisjonen foreslår å innarbeide nye, mer fleksible regler i dagens direktiv. Noen land ønsket et eget direktiv om forsvarsanskaffelser i stedet. Kommisjonen mener imidlertid det er mer brukervennlig å innarbeide endringene i dagens direktiv, men sa at de vil komme tilbake til dette spørsmålet.

Virkeområde
Kommisjonen foreslår at de mer fleksible reglene skal gjelde for ”sensitive kontrakter”, nærmere definert som:
- forsvarsanskaffelser som gjelder kjøp av våpen, ammunisjon og krigsmateriale, og
- visse sivile kontrakter som gjør det nødvendig å gi tilgang til taushetsbelagt informasjon og som er nødvendig for å bekjempe organisert kriminalitet og terrorisme, beskytte viktig infrastruktur, og grensene til EU eller krisehåndtering utenfor EU.

Det var bred enighet om at reglene skulle omfatte også de sistnevnte sivile kontraktene. Men flere land ønsket at definisjonen av hva som omfattes for både forsvarsanskaffelser og sivile, sensitive kontrakter skulle gjøres enda klarere.

Prosedyrer
Kommisjonen foreslår mer fleksible innkjøpsprosedyrer for slike sensitive kontrakter:
-  Oppdragsgiver kan fritt velge å benytte konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring.
-  oppdragsgiver kan benytte konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring når ekstremt tidspress som skyldes væpnede konflikter eller kriser, gjør det umulig å følge de ordinære fristene.

Noen land ønsket at det skulle defineres nærmere i hvilke tilfeller en kan benytte konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring.

Det ble også tatt til orde for mer fleksible regler for tilleggskontrakter. Kommisjonen var åpne på at de ikke hadde klart å komme på noen bedre forslag for tilleggsleveranser, de mente dages direktivbestemmelser var tilstrekkelige og foreslo at disse ble fulgt, men var åpne for konkrete forslag.

Sikkerhet ved levering og informasjon
Kommisjonen foreslår bl.a. at det skal være mulig for oppdragsgiver ved sensitive kontrakter å bruke visse tildelingskriterier, og kreve bevis for, at leverandøren har tilstrekkelig teknisk evne, og/eller på en profesjonell måte, kan dokumentere at de har tilstrekkelig leveringskapasitet (inkludert tilleggsleveranser og behov som oppstår ved kriser) og håndtere sensitiv informasjon. Det foreslås også at en ikke trenger å beskrive teknisk spesifikasjon som vil inneholde taushetsbelagt informasjon i kunngjøring eller konkurransegrunnlaget.

Medlemslandene støttet forlagene. 

Kommisjonens initiativer vedrørende konsesjoner  (vedlegg XVI FAD)

Sammendrag av innhold

Fortolkningsmeddelelse

Kommisjonen publiserte i april 2000 en fortolkningsmeddelelse om konsesjoner i EU-lovgivningen. Her redegjør Kommisjonen for reglene som gjelder for hhv bygge- og anleggskonsesjoner og tjenestekonsesjoner. For bygge- og anleggskonsesjoner gjelder i dag særlige regler i anskaffelsesdirektivet, hovedsakelig om kunngjøring. I tillegg gjelder de traktatbaserte prinsippene om fri bevegelighet, likebehandling, ikke-diskriminering, gjennomsiktighet, mv. For tjenestekonsesjoner gjelder utelukkende disse prinsippene. Hvordan disse prinsippene skal  tolkes for konsesjoner, er ved flere anledninger blitt presisert av EU-domstolen.

 

Grønnbok

30. april 2005 presenterte Kommisjonen en Grønnbok ”om offentlig-privat partnerskap og offentlige kontrakter og konsesjoner”, KOM(2004) 327. Formålet med Grønnboken var å lansere en debatt om anvendelsen av EU-reglene om offentlige kontrakter og konsesjoner ved inngåelse av offentlig-privat partnerskap (OPP). Kommisjonen etterspurte i den forbindelse medlemsstatenes erfaringer og bruk av OPP-kontrakter for å kunne identifisere eventuel uensartet praksis og usikkerhet ved anvendelsen av EU-reglene. Videre reiste Kommisjonen spørsmål om det er nødvendig med mer detaljerte prosedyreregler for tjenestekonsesjoner for å sikre tilstrekkelig åpenhet og lettere deltagelse i konkurrensen om slike kontrakter på tvers av landegrensene. 

 

Grønnboken ble sendt på høring til medlemslandene og private interessenter. Resultatet av høringen er oppsummert i et kommisjonsnotat av 3. mai 2005, SEC(2005) 629. Størstedelen av parterne som deltok i høringen bekreftet at det er et behov for økt rettssikkerhet omkring de EU-bestemmelsene som regulerer inngåelsen av konsesjoner. Det var imidlertid divergerende meninger om hvorvidt dette skal oppnås gjennom lovgivning eller gjennom et ikke-bindende fortolkningsinstrument.

 

Kommisjonsmeddelelse

I november 2005 sendte Kommisjonen en meddelelse til Europa-parlamentet, Rådet, Det Europeiske Økonomiske og Sosiale Utvalg og Regionsutvalget, KOM(2005) 569. I meddelelsen ble de forslag til politikk, som Grønnbokshøringen munnet ut i, fremlagt; Kommisjonen fant at et lovgivningsinitiativ vedrørende konsesjoner syntes å være den beste fremgangsmåte, men at yterligere analyser måtte foretas.

 

Parlamentsbeslutning

Parlamentet fattet i oktober 2006 en beslutning (2006/2043(INI)), hvor Parlamentet tilkjennegir at det er et behov for lovgivningsinitiativer som  fastsetter terskelverdier og enkle prosedyreregler for konsesjonskontrakter.     

 

Kommisjonens videre arbeid

På møtene i rådgivende komité for offentlige anskaffelser i hhv. juni og oktober 2007 ble spørsmålet om regulering av konsesjoner behandlet. Kommisjonen la i den forbindelse frem to arbeidsdokumenter, der det stilles en rekke spørsmål om konsesjoner som medlemslandene er invitert til å gi innspill på. Disse spørsmålene kan oppsummeres i følgende ti hovedpunkter:

 

  • Hva karakteriserer en konsesjonskontrakt i forhold til en alminnelig kontrakt om en offentlig anskaffelse; hvordan skal en konsesjon defineres?
  • Skal det samme regelsettet gjelde for både bygge- og anleggskonsesjoner og tjenestekonsesjoner?
  • Hvilke prosedyreregler skal gjelde for tildeling av tjenestekonsesjoner?
  • Hvilke terskelverdier skal gjelde for tjenestekonsesjoner?
  • Skal det være en maksimal varighet for konsesjoner? Hvis ikke, hvordan bør dens passende varighet fastsettes i den konkrete situasjonen?
  • Skal det klargjøres i hvilket omfang det er adgang til å endre i kontrakten under konsesjonens løpetid?
  • Skal reglene om kontrakter tildelt av konsesjonshaver som gjelder for bygge- og anleggskonsesjoner også gjelde for tjenestekonsesjoner?
  • Skal reglene for konsesjoner inneholde særlige bestemmelser om private initiativer til OPP?
  • Skal reglene om konsesjoner også gjelde for forsyningssektoren, og i så fall i hvilket omfang?
  • Hvilke regler skal gjelde for håndhevelsen?

 

Kommisjonen vil arbeide videre med mulige initiativer i regi av rådgivende komité for offentlige anskaffelser, hvor Norge er representert.

 

Protokoll 26 om myndighet og oppgaver for EFTAs overvåkningsorgan i forbindelse med statsstøtte  

Kommisjonens forslag til endringer i skjemaer for notifikasjon av støtte - gjennomføringsforordning  (prot 26 FAD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har utarbeidet et utkast til revisjon av kommisjonsforordning (EF) nr. 794/2004 av 21. april 2004, tilsvarende ESAs implementeringsbeslutning 195/04/COL av 14. juli 2004, endret ved beslutning 319/05/COL av 14. desember 2005. Implementeringsbeslutningen fastsetter utformingen av notifikasjonsskjemaene ved notifikasjon av støtte til ESA, men presiserer også innholdet av andre sider av det praktiske samarbeidet mellom Norge og ESA i statsstøttesaker. Endelig vedtak i Kommisjonen ventes primo 2008. Den reviderte kommisjonsforordningen krever beslutning av EØS-komiteen for inntagelse i EØS-avtalens protokoll 26 artikkel 2.

 

Det ble avholdt møte om revisjonsarbeidet i spesialutvalget for offentlig støtte og i referansegruppen 13. september 2007.

 

Oversikt over foreslåtte endringer:

 

Det foreslås at medlemsstatene skal utforme en egen ikke-konfidensiell versjon av notifikasjonene og av all korrespondanse i forbindelse med notifikasjonene som de mener inneholder konfidensiell informasjon for å lette Kommisjonens (ESAs) arbeide når de skal publisere vedtak. For å bedre gjennomsiktigheten i praktiseringen av regelverket om offentlig støtte er det foreslått at medlemslandene i hvert støttetildelingsbrev til den endelige støttemottager skal referere til ESAs støtteidentifikasjonsnummer på det relevante støtteskjemaet.

 

Fristberegningen tilpasses de elektroniske kommunikasjonskanalene for oversendelse av notifikasjoner og informasjon, som for Norge er ESA-portalen. Metoden for å beregne renten ved tilbakebetaling av ulovlig støtte oppdateres slik at renten beregnes på samme måte som referanserenten. Metoden for fastsettelsen av referanserenten ventes vedtatt i 2008.

For å lette Kommisjonens (ESAs) muligheter til å vurdere et støttetiltaks innvirkning på konkurransesituasjonen i EØS-markedet har Kommisjonen tatt inn spørsmål i notifikasjonsskjemaene om et støttetiltaks potensial for å vri konkurransen og å påvirke samhandelen. Det er uklart hvilken dybde en slik analyse krever og dermed om innføringen av disse spørsmålene i større grad enn i dag pålegger medlemsstatene å gjennomføre konkurranseanalyser i forbindelse med tolkningen av EØS-avtalens artikkel 61 (1) bokstav c.

Del II av Annex I slettes for å unngå at medlemsstatene gir den samme informasjon til Kommisjonen (ESA) to ganger i forbindelse med samme notifikasjon.

I forbindelse med nye retningslinjer vedrørende risikokapital i SMBer og FoUoI endres de spesielle skjemaene i forbindelse med notifikasjon av slike støtteordninger og av enkeltstøttetildelinger. Skjemaene får et mye større omfang. Dette skyldes i hovedsak at spørsmålene er langt mer detaljerte og tilpasset de forskjellige støttealternativene i retningslinjene.

Skjemaet for forenklet notifikasjon av støtte endres slik at det inntas et nytt punkt der medlemslandet erklærer at alle forpliktelser i forbindelse med en tidligere godkjent støtteordning forblir gyldige i sin helhet også under den nye notifiserte støtteordningen. En slik erklæring skal bidra til å fremme gjennomsiktighet og skape rettslig sikkerhet ved praktiseringen av statsstøttereglene. 


-HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold  

Kapittel I  Veterinære forhold  

KOM (2007) 90 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning om avskaffelse av forskjellsbehandling med hensyn til transportpriser og transportvilkår, i henhold til artikkel 79(3) i EF-traktaten og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 om næringsmiddelhygiene  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er ment å redusere forvaltningsmessige byrder for små virksomheter som leverer til sluttforbruker. Forordning 852/2004, artikkel 5 stiller krav til alle virksomheter med unntak av primærprodusenter om at de skal innføre, gjennomføre og opprettholde permanente framgangsmåter som er basert på HACCP - prinsippene. Artikkel 2 i endringsforslaget endrer artikkel 5 i forordning (EF) nr. 852/2004 ved tilføyelse av setningen: " uten at andre krav i denne forordning berøres, skal nr. 1 ikke gjelde for mikro-virksomheter, som nevnt i Kommisjonsanbefaling 2003/361/EF av 6. mai 2003 og som hovedsaklig selger til sluttforbruker.

Kommisjons anbefaling 2003/361/EF artikkel 2 definerer mikrovirksomhet til å være en virksomhet med færre enn 10 ansatte og en omsetning på mindre enn 2 mill. EUR (ca. 16. mill. NOK).

 

I tilknyttede arbeidsdokumenter til endringsforslaget påpekes det at de hygieniske krav til regelverket kan etterleves ved anvendelse av GHP (retningslinjer for god hygienisk praksis) uten å anvende HACCP.

Merknader

Rettsakten vil føre til endring i forordning (EF) nr. 852/2004, artikkel 5. Endringen vil også føre til endring av EU-kommisjonens veiledningsdokument om gjennomføringen av framgangsmåter basert på HACCP-prinsippene og om forenkling av gjennomføringen av HACCP-prinsippene i visse næringsmiddelforetak. § 5a i internkontrollforskriften vil oppheves ved implementeringen av nytt hygieneregelverk. Dette vil føre til at disse virksomhetene i realiteten vil stå uten noen krav til farevurdering i og med at artikkel 5 og krav til HACCP faller bort.

 

Rettsakten vil få både administrative og økonomiske konsekvenser for norske myndigheter. Dette skyldes at det vil måtte settes inn større ressurser for tilsyn på slike virksomheter. Intensjonen med nytt hygieneregelverk vil være å pålegge virksomhetene å styre farer. Hvis det ikke er krav til vurdering av farer gjennom HACCP og § 5a i Internkontrollforskriften, kan dette føre til at Mattilsynet må følge opp virksomhetene tettere for å sikre trygg mat.

 

For mikrovirksomhetene vil dette medføre både en økonomisk og administrativ lettelse.

Mattilsynets må etablere et system for å holde oversikt over omsetning og antall ansatte. Det vil også bli kunne bli mulighet for virksomhetene å organisere seg slik at de unngår krav om HACCP ved en organisatorisk endring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er til vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel XII  Næringsmidler  

KOM (2004) 290  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om næringsmidler bestemt til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov   (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 89/398/EF har vært endret flere ganger. Kommisjonen fremmer forslaget for å rydde opp i alle endringene av ovennevnte direktiv. Formålet er å få en samlet, logisk oppbygging av regelverket og samle noe informasjon i vedlegg.

Merknader

Det er ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget vurderes av Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

KOM (2003) 467  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ekstraksjonsmidler anvendt ved fremstilling av næringsmidler og næringsmiddelingredienser  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forslaget foreslår å konsolidere europaparlaments- og rådsdirektiv 88/344/EØF om ekstraksjonsmidler til fremstilling av næringsmidler og dets tre endringsdirektiver 92/115/EØF, 94/52/EF og 97/60/EF. Konsolideringen medfører at direktiv 88/344/EF med endringsdirektiver oppheves.

Forslaget inneholder ingen materielle endringer i forhold til dagens direktiver.

Merknader

Forslaget krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1380 om ekstraksjonsmidler til fremstilling av næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget vurderes av Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

 

Kapittel XIII  Legemidler   

KOM (2005) 567  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om produkter til avansert terapi og endring av direktiv 2001/83/EF og forordning EF nr. 726/2004  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Forskning og utvikling innen biologi, bioteknologi og medisin har resultert i at vi har fått gen- og cellebasert produkter som kan benyttes til forebygging og behandling av sykdommer og kroppslige dysfunksjoner hos mennesker. Innen bioteknologien er dessuten et nytt område utviklet, vevsteknologi, som kombinerer vitenskapen om cellebiologi, molekylær biologi, materialvitenskap og materialteknologi. Hensikten med vevsteknologi er å regenerere, reparere eller erstatte humant vev. For tiden benyttes vevsteknologi ved behandling av sykdommer og skader på hud, brusk og ben. Mer komplekse produkter er allerede under utvikling og kan komme ut på fellesskapsmarkedet om ikke lenge.

Genterapi, somatisk celleterapi og vevsteknologi er tre former for såkalt avansert terapi. Disse avanserte terapiene forventes å få vesentlig innflytelse på folkehelsen, ved å endre medisinsk praksis og forbedre pasientenes livskvalitet.

Terapiene har flere vitenskapelige, reguleringsmessige og økonomiske fellestrekk:

- De er basert på komplekse og innovative fremstillingsprossesser.

- Tilgangen til vitenskaplige og juridiske ekspertise som kan vurdere terapiene er begrenset. Det er derfor viktig å samle denne ekspertisen på fellesskapsnivå, blant annet for å sikre et høyt nivå på beskyttelsen av folkehelsen.

- Sporbarhet fra donor til pasient, langsiktig pasientoppfølgning og en effektiv strategi for håndtering av risiko etter at produktet er godkjent, er svært viktig for alle tre former for avansert terapi.

- Produkter til avansert terapi utvikles vanligvis av små og mellomstore bedrifter, av spesialiserte avdelinger hos større aktører, av sykehus eller vevsbanker. Virksomhetene gjennomgår rask og oftest radikal innovasjon.

Regelverket som gjelder for produktene er fragmentert og til dels ufullstendig. Produkter til genterapi og somatisk celleterapi er klassifisert som legemidler og omfattes av felleskapslovgivningen. Vevsteknologiske produkter er ikke klassifisert som legemiddel og er ikke omfattet av fellesskapslovgivningen. Dette innebærer at det anvendes ulike nasjonale fremgangsmåter med hensyn til klassifisering og godkjennelse, noe som hindrer "fri flyt" av produktene til avansert terapi. Det er derfor hensiktsmessig at produkter til avansert terapi blir underlagt en felles regulering som tar hensyn til produktenes vitenskaplige og tekniske egenskaper og de særlige forhold som gjør seg gjeldende for berørte økonomiske aktører.

 

Formålet med forordningen er:

- Å sikre et høyt beskyttelsesnivå av pasientenes helse.

- Å harmonisere markedsadgangen og få det indre markedet til å fungere bedre ved å etablere et skreddersydd og fullstendig regelverk for godkjenning og overvåkning (etter godkjenning) av produkter til avansert terapi.
- Å styrke konkurranseevnen for europeiske virksomheter som arbeider på dette området.
- Å skape klarhet i rettstilstanden samtidig som det sikres tilstrekkelig fleksibilitet på det tekniske plan.

 

Forordningens virkeområde foreslås å være produkter til genterapi, somatisk celleterapi og vevsteknologi og som enten er fremstilt industrielt eller under anvendelse av en industriell prosess (det vil si faller inn under det generelle anvendelsesområdet for fellesskapets lovgivning).

Produkter til avansert terapi som fremstilles og anvendes på sykehus, på bakgrunn av at legen har bestemt at pasienten skal få slik behandling, vil derimot ikke omfattes av forordningen.

Nåværende krav til produkter til genterapi og somatisk celleterapi berøres ikke av forslaget. Den vesentlige endringen i forhold til disse produktene er at det opprettes ett nytt utvalg (se under) som skal høres i forbindelse med søknad om markedsføringstillatelse.

 

De viktigste bestemmelsene i forordningen er:

 

1. Definisjon av hva som regnes som produkter til avansert terapi, jf. artikkel 2

Produkter til avansert terapi regnes som legemidler dersom de enten:

- er legemidler til genterapi som definert i bilag I til direktiv 2001/83/EF eller

- er legemidler til somatisk celleterapi som definert i bilag I til direktiv 2001/83/EF eller

- er vevsteknologiske produkter som definert i forslaget. I henhold til forordningens artikkel 2 nr. 1 (b) er et vevsteknologisk produkt et produkt som inneholder bearbeidede celler eller vev og som fremstår som om det har egenskaper til å kunne regenerere, reparere eller erstatte humant vev. Vedlegg I til forordningen beskriver nærmere hva som er å anse som et vevsteknologisk produkt.

 

2. Prosedyre for søknad om markedsføringstillatelse, jf. kapittel 3.

Det foreslås en obligatorisk sentralisert markedsføringstillatelse på fellesskapsplan for alle legemidler til avansert terapi, herunder vevsteknologiske produkter.

På grunn av at vurderingen av legemidler til avansert terapi ofte krever spesiell kunnskap foreslås det at EMEA oppretter en komitè for avanserte terapier (CAT). CAT sin hovedoppgave skal være å gi vitenskapelige råd om data i tilknytning til produkter til avansert terapi (se nærmere i forordningens kapittel 7 om sammensetning av og oppgavene til komitèen). CHMP skal konferere med CAT i forbindelse med vurdering av søknad om markedsføringstillatelse for produkter til avansert terapi.

 

3. Tekniske krav, jf. artikkel 7 og 8.

Det stilles spesifikke tekniske krav til produktene til avansert terapi. Når det gjelder produkter til genterapi og somatisk celleterapi går de tekniske kravene frem av vedlegg I til direktiv 2001/83/EF og supplerende retningslinjer. Det foreslås å følge samme fremgangsmåte for vevsteknologiske produkter. Det vil si at spesifikke tekniske krav også for slike produkter skal gå frem av vedlegg I til direktiv 2001/83 og supplerende retningslinjer.

 

4. Overvåkning etter godkjennelsen, sporbarhet m.v., jf. kapittel 15.

Fordi produkter til avansert terapi kan forbli i menneskekroppen lenger enn (konvensjonelle) legemidler, stiller forordningen krav om langsiktig pasientoppfølgning og overvåkning. Det stilles også krav til at det skal være mulig å spore både pasienten, produktet og det opprinnelige materialet.

 

Etiske aspekter:

På bakgrunn av uenighet mellom medlemsstatene når det gjelder spørsmålet om anvendelse av fosterstamceller, omfattes dette ikke av forordningen. Forbud mot eller adgang til anvendelse av fosterstamceller må derfor reguleres på nasjonalt plan.

I henhold til artikkel 3 bør produkter basert på humane celler og vev bør, som det går frem av direktiv 2004/23/EF, baseres på frivillig og vederlagsfi donasjon, at donor og mottager er anonyme m.v. Direktiv 2004/23/EF er implementert i Norge ved forskrift 7. april 2006 nr. 391 om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev.

Merknader

- Forordningen grenser mot regelverk på områdene bioteknologi, legemidler, medisinsk utstyr, biobanker og transplantasjon.

- Det antas mest hensiktsmessig å implementere forordningen i legemiddelforskriften.

- Det må vurderes om det er nødvendig med endringer i regelverk på områdene som nevnt over.

- Dersom Norge skal delta i komitèen for avanserte terapier (CAT) vil det kunne påføre norsk legemiddelmyndighet utgifter. Det må vurderes om det er nødvendig med en tilpasningstekst for å sikre norsk deltakelse i CAT.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i Spesialutvalget for handelsforenkling der alle departementer, Post- og teletilsynet og Vedgirektoratet er representert.

 

 

Kapittel XXX  Medisinsk utstyr  

Forslag til kommisjonsbeslutning om implementeringen av den europeiske databasen for medisinsk utstyr (EUDAMED)  (vedlegg II kap XXX HOD)

Sammendrag av innhold 

Omtalen gjelder utkast til kommisjonsbeslutning om ikrafttredelse og praktisk gjennomføring av Den europeiske databasen for medisinsk utstyr (European database for Medical Devices), heretter kalt EUDAMED, i samsvar med direktiv 93/42/EØF art 14a.4 og direktiv 98/79/EF art. 12.3.

Det følger av direktiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr som endret ved direktiv 98/79/EF art. 14a og direktiv om medisinsk ustyr til in vitro-diagnostikk 98/79/EF art. 12 at det skal innføres en obligatorisk europeisk database. Databasen skal være tilgjengelig for kompetente myndigheter i Europa og være til hjelp for å utføre de forpliktelser som er tillagt disse i regelverket for medisinsk utstyr. Databasen skal inneholde en oversikt over produsenter og deres utstyr. I tillegg skal den inneholde data knyttet til sertifikater som blir utstedt, endret, suplementert, suspendert, tilbaketrukket eller nektet utstedt. Til sist vil databasen inneholde informasjon om hendelser knyttet til medisinsk utstyr og medlemslandenes tiltak som følge av dette.

Beslutningen innebærer en forpliktelse for det enkelte EØS-medlemsland til å legge inn data, som nevnt ovenfor, etter en spesiell metode som omhandlet i beslutningens vedlegg. Beslutningen spesifiserer også hvilke data som ikke skal legges inn i EUDAMED. Forpliktelsen innebærer at det enkelte EØS-medlemsland skal sørge for at produsenter, ansvarlige representanter og tekniske kontrollorgan sender inn relevante data til den kompetente myndigheten.

 

Det enkelte EØS-medlemsland skal sørge for å bruke en bestemt nomenklatur når dataene legges inn. I tillegg skal landene sørge for at tekniske kontrollorgan og produsenter har tilgang til den informasjon de har rapportert inn og som skal legges inn i EUDAMED. Beslutningen åpner også for at medlemsland kan gi andre innsyn i dataene, forutsatt at dataene ikke er omfattet av taushetsplikten.

 

Beslutningen skal tre i kraft 20 dager etter dens publisering i Official Journal of the European Union.

 

Når det gjelder direktiv 90/385/EØF om aktivt implanterbart medisinsk utstyr har dette direktivet foreløpig ingen bestemmelse om plikt til å legge inn informasjon som nevnt ovenfor i en Europeisk database. Beslutnings forord gjør det imidlertid klart at data knyttet til aktivt implanterbart medisinsk utstyr kan legges inn på en frivillig basis. EU-kommisjonen vil arbeide for å endre direktivet på dette punktet.

Merknader

Regelverket som bestemmer at EUDAMED skal innføres og at det enkelte EØS-medlemsland har forpliktelser i forbindelse med dette er allerede tatt inn i direktiv 98/79/EF om medisinsk utstyr til in vitro-diagnostikk og direktiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr. Disse direktivene med endringer er inkorporert i EØS-avtalen vedlegg  II kap. XXX nr. 1 (direktiv 93/42/EØF endret ved direktiv 98/79/EF, direktiv 2000/70/EF og direktiv 2001/104/EF) og  nr. 2 (direktiv 98/79/EF), og tatt inn i lov og forskrift om medisinsk utstyr.

De spesifikke bestemmelsene om EUDAMED jf. direktiv 98/79/EF art. 23 og direktiv 93/42/EØF art. 14 a er ikke inkorporert direkte i forskriftsteksten, da disse retter seg direkte til ansvarlig forvaltningsmyndighet. Data som kreves lagt inn i basen vil imidlertid gjennom dagens regelverk bli innrapportert til Sosial- og helsedirektoratet gjennom ulike bestemmelser i forskrift om medisinsk utstyr.

Det nye europeiske/globalt gjeldende kodeverket for medisinsk utstyr, GMDN (Global Medical Device Nomenclature) er utviklet av det europeiske standardiseringsorganet CEN i samarbeid med EU-kommisjonen og den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO. Kodeverket inneholder i underkant av 18.000 termer fordelt på 12 utstyrskategorier. Ved hjelp av GMDN kodeverket kan et produkt, eller en gruppe av like produkter bli klassifisert ved hjelp av en valgt generisk beskrivelse og sin unike kode. GMDN vil dermed sikre en entydig beskrivelse av utstyret. GMDN skal brukes ved CE-merking av medisinsk utstyr, og ved registrering av utstyret i EUDAMED. Sosial- og helsedirektoratet krever bruk av GMDN ved registrering i den nasjonale databasen og vil selv bruke dette ved videre rapportering inn i EUDAMED.

Når det gjelder partsinnsyn og andres innsyn i innrapporterte data reguleres dette av offentlighetsloven og forvaltningsloven. Det er således ikke behov for endring i lov eller forskrift.

Det er viktig at Norge implementerer databasen for å kunne følge med på det internasjonale markedet. Dette vil være til hjelp ved markedsovervåkningstiltak både nasjonalt og internasjonalt. Norge har deltatt i Kommisjonens arbeidsgruppe for EUDAMED, og deltar også i Kommisjonens ekspertgruppe for medisinsk utstyr hvor dette drøftes.

Det knytter seg ingen rettslige konsekvenser til beslutningen.

Administrativt vil beslutningen ikke føre til særlig økte oppgaver for Sosial- og helsedirektoratet, slik EUDAMED kan benyttes i dag. Det diskuteres i fremtiden å integrere flere oppgaver i EUDAMED. Om disse vil føre med seg økte administrative og økonomiske konsekvenser er umulig å si per i dag.

-JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET    

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel X  Elektrisk utstyr  

Forslag til endring av rådsdirektiv 73/23/EØF av 19. februar 1973 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr bestemt til bruk innenfor visse spenningsgrenser  (vedlegg II kap X JD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 73/23/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr bestemt til bruk innenfor visse spenningsgrenser (lavspenningsdirektivet) trådte i kraft 19. februar 1973. Direktivet skal sikre at elektrisk utstyr som omsettes på det europeiske markedet er sikkert. Med elektrisk utstyr menes her utstyr bestemt til bruk ved en merkespenning på mellom 50 og 1000 V for vekselstrøm og 75 og 1500 V for likestrøm (lavspenningsutstyr). Vedlegg I til direktivet angir sikkerhetskrav, blant annet til utførelse og merking, som utstyret må oppfylle før det kan plasseres på markedet. Som dokumentasjon på at sikkerhetskravene er oppfylt skal det utarbeides en samsvarserklæring med bakgrunn i teknisk underlagsdokumentasjon samt påføres CE-merke. Erklæringen utarbeides av ansvarlig fabrikant eller dennes ansvarlige representant. Oppfyller utstyret relevante harmoniserte standarder på området antas det at sikkerhetskravene i direktivet er oppfylt. Direktivet pålegger medlemslandene å iverksette alle nødvendige tiltak for å sikre at kravene i direktivet blir oppfylt.

 

Blant annet på bakgrunn av behovet for å samsvare direktivet med Kommisjonens retningslinjer om ”den nye metode”, jf Rådets Resolusjon av 7. mai 1985 om en ny metode i forbindelse med teknisk harmonisering og standarder er det igangsatt et arbeid for å revidere lavspenningsdirektivet. Det foreslås også visse materielle endringer i direktivet, se pkt. 3. Norge har blant annet foreslått å utvide direktivets virkeområde ved å fjerne spenningsgrensen for elektriske komponenter som omfattes av direktivet og foreta en risikovurdering av utstyr under 50 V (lavvoltsutstyr).

 

På oppfordring fra Kommisjonen har landene og fabrikantorganisasjonene kommet med innspill til endret direktivtekst. De viktigste endringsforslagene er å:

 

·         Fjerne spenningsgrensen

Det har vist seg at også utstyr under 50 V, som er dagens spenningsgrense, kan være brannfarlig. Man ønsker imidlertid en risikovurdering av slikt utstyr, slik at man får holdt utenfor utstyr det ikke er knyttet noe fare til, blant annet batteridrevne klokker.

 

·         Bedre sporbarheten

I sporbarhet ligger muligheten til å finne tilbake til den som er ansvarlig for markedsføringen av utstyret. Dette er viktig med blant annet tanke på tilbaketrekking av farlige produkter fra markedet.

 

·         Innføre helse-, miljø- og ergonomikrav overfor produsentene basert på sikkerhet for forbrukerne innen de nevnte områder.

 

Det er pr. dags dato uklart når frist for gjennomføring i medlemslandene blir. Arbeidet med revisjon av direktivet har av ulike grunner foreløpig stanset.

 

På bakgrunn av behovet for å oppdatere direktivet i forhold til de endringer som allerede er gjort siden direktivet var nytt i 1973 kom det nylig en kodifisert utgave. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/95/EF av 12. desember 2006 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr bestemt til bruk innenfor visse spenningsgrenser (kodifisert versjon) ble publisert i OJEU L 374 av 27.12.2006, p. 10-19. Direktivet trådte i kraft 20 dager etter publikasjonen, det vil si den 16. januar 2007. Det tidligere rådsdirektiv 73/23/EØF ble opphevet fra samme dato. Direktivet inneholder ingen materielle endringer i forhold til rådsdirektiv 73/23/EØF.

Merknader

Rådsdirektiv 73/23/EØF er gjennomført i norsk rett ved forskrift om elektrisk utstyr (feu) av 10. august 1995, hjemlet i lov av 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (tilsynsloven) § 10, § 11 og § 13, jf. fullmakt fra Kommunal- og arbeidsdepartementet av 15. august 1995. Direktivets sikkerhetskrav er implementert kap. II "Generelle bestemmelser".  Forskriften håndheves av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

 
Feu går imidlertid lenger enn direktivet på dette området. Mens direktivet i dag er begrenset til å omfatte elektrisk utstyr over 50 V gjelder feu for alt elektrisk utstyr, jf. feu § 1. I tillegg er det spesielle bestemmelser som kun gjelder for lavspenningsutstyr (utstyr mellom 50 V og 1000 V for vekselstrøm og 75 V og 1500 V for likestrøm) i kap. III.

Det er i Norges interesse å få direktiv med et større anvendelsesområde og bedre sporbarhet. Dette for å få direktivet på linje med dagens feu som dekker alt elektrisk utstyr, mens LVD i dag kun omfatter lavspenningsutstyr (se ovenfor).

Rettslige konsekvenser:

Det er ennå usikkert hva som blir omfanget av endringene i feu. I arbeidsgruppen er det enighet om fjerning av nedre spenningsgrense og økt sporbarhet med skjerpede krav til merking på produkt. Dette vil eventuelt tas inn i dagens feu kap. II og III.

 

Når det gjelder de foreslåtte kravene vedrørende helse, miljø og ergonomi må det vurderes om dagens regelverk gå langt nok til å omfatte disse. Det blir et spørsmål om tilsynsloven fullt ut hjemler den type krav, da den har fokus på ren elektrisk sikkerhet. Dette er noe som må diskuteres nærmere når vedtatt revidert direktiv foreligger.

 

 

Kapittel XXIX  Eksplosive varer til sivil bruk   Forslag til direktiv om merking av sivile eksplosiver for å forhindre tyveri, misbruk og for å hjelpe politiet i å spore eksplosivenes opphav  (vedlegg II kap XXIX JD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 93/15 EØF av 5.april 1993 om harmonisering av bestemmelsene om markedsføring og kontroll med eksplosive varer til sivilt bruk, gir de grunnleggende sikkerhetskrav for hvordan hver eksplosiv vare skal utformes, framstilles og leveres slik at det utgjør en minst mulig fare for menneskers liv og helse, og at skade på eiendom og miljø unngås.

Det er avhengighet av bruk av sivile eksplosiver i fm anleggsbransje m.m., men samtidig må innbyggernes sikkerhet ivaretas gjennom reduksjon av risiko for misbruk av sivile eksplosiver. Oversikt over lagerbeholdning og trygg oppbevaring og logistikk er viktig både for å forebygge tyveri og ved bistand til politiet m.t.p. å spore eksplosiver på avveie. 

 

Gjennom merking av eksplosivene vil tyveri og tap bli raskere oppdaget, samt at det vil gjøre politiets arbeid med å spore eksplosivenes opphav enklere. Et harmonisert europeisk merkesystem vil gjøre det lettere å identifisere dem som innehar eksplosiver på lovlig vis. Alle ledd i næringskjeden blir pålagt å holde kontroll over eksplosiver i sitt eie. Medlemsstatene blir i artikkel 3 pålagt å se til at dette kravet følges.

Merkingen skal inneholde en unik kode som skal gjengis på alle eksplosiver og tennmidler. Hva merkingen skal inneholde framgår av direktivets vedlegg: produsent, produksjonsland, produksjonssted, dato og produkttype. Medlemsstaten skal gi produsent og importør den aktuelle koden, samt foreta den nødvendige kontrollen.

Enkelte typer av eksplosiver er unntatt i ht artikkel 2. Dette gjelder bl.a for ammunisjon og eksplosiver som blir laget/blandet på anleggsstedet og som pumpes rett oppi borehullet.

 

 

Utarbeidelse av EUs handlingsplan for å forhøye sikkerheten rundt eksplosiver  (vedlegg II kap XXIX JD)

Sammendrag av innhold

Etter terrorbombene i Madrid 11. mars 2004, og senere i London 7. juli 2005, har det oppstått gradvis større konsensus blant EUs medlemsland om å finne frem til et mest mulig harmonisert system for å forhindre at eksplosiver, detonatorer og utstyr til å fremstille hjemmelagde bomber faller i hendene på uvedkommende. Kommisjonen har derfor pekt ut sikkerheten rundt håndtering av eksplosiver og andre farlige stoffer som et satsingsområde. Det har foregått et intensivt arbeide i EU for å utarbeide grunnlagsmateriale til en ”EU-Action Plan on Enhancing the Security of Explosives. 

Aksjonsplanen ble vedtatt av Kommisjonen 6.november 2007 og spenner over en rekke praktiske tiltak, forskning, utdanning og regelverksutvikling.

 

Planen har betydning for DSBs eksplosivregelverk mht. krav til håndtering og oppbevaring, andre land-, luftfarts- og maritime myndigheters regelverk med tanke på deteksjon, politi- og tollmyndigheters arbeid om å avdekke ulovlig handel/smugling av eksplosiver, samt politiets kriminaltekniske arbeid. Aksjonsplanen berører også miljø- og landbruksmyndigheter m.v. når det gjelder utarbeidelse av liste over andre farlige stoffer og kjemikalier som er egnet for misbruk, og som man dermed mener trenger økt kontroll i forhold til omsetting og håndtering.

 

Aksjonsplanen er oversendt til Parlamentet og Rådet.

 Vedlegg XIII  Transport  

Kapittel I  Innlandstransport   KOM (2006) 852  Sammenslåing av direktivene om transport av farlig gods 94/55/EF (ADR) og 96/49/EF (RID) med fremtidige bestemmelser om internasjonal transport av farlig gods på innlands vannveier (ADN)  (vedlegg XIII kap I JD)

Sammendrag av innhold

Det har foregått et arbeid i DG-TREN om mulig sammenslåing av direktivene for transport av farlig gods, for å innføre en felles ordning som omfatter alle aspekter av innenlandstransport av farlig gods. Forslaget er vedtatt av Kommisjonen den 22. desember 2006.

 

Så langt innebærer forslaget at man ajourfører nåværende fire direktiv og fire kommisjonsbeslutninger og samler dem i en enkelt rettsakt, samt at man utvider EU-reglenes anvendelsesområde til også å omfatte transport på innenlands vannveier. Basisdirektiv 94/55/EC av 21. november 1994 om medlemsstatenes tilpassning av nasjonale regelverk for transport av farlig gods på veg (ADR) og basisdirektiv 96/49/EC om medlemsstatenes tilpassning av nasjonale regelverk for transport av farlig gods på jernbane (RID), samt de fremtidige internasjonale regler for transport av farlig gods på innenlandske vannveier (ADN-avtalen) samkjøres altså i en rettsakt.

 

Forslaget tar eksisterende internasjonale regler inn i fellesskapsretten, og utvider virkeområdet for de internasjonale reglene slik at de også gjelder for innenlands transport. Det argumenteres for at transport av farlig gods av natur er et internasjonalt anliggende i og med at slik transport i stor grad er grenseoverskridende, og at den beste måten å få et høynet sikkerhetsnivå, få øket mulitmodal transport og forenkle transportlovgivningen m.m. er å samkjøre regelverket på EU-nivå.

 

Status:

Forslaget til ny direktivtekst er i 2007 blitt behandlet av Rådet og Parlamentet. Det gjenstår juridisk språkvask, og det ventes at denne prosessen avsluttes 18.desember 2007. Signaler tyder på at direktivet publiseres i januar 2008.

Kapittel V  Sjøtransport  

KOM (2005) 000  Forslag til forordning om ansvaret for passasjerer ved ulykker til sjøs og på innenlands vannveier  (vedlegg XIII kap V JD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning gjennomfører 2002-protokollen til Atenkonvensjonen 1974 om transport av passasjerer og deres reisegods til sjøs ("2002-Atenkonvensjonen"), som regulerer transportørens erstatningsansvar. 2002-Atenkonvensjonen inneholder strengere regler om ansvarsgrunnlaget, høyere ansvarsgrenser og nye regler om forsikringsplikt, og styrker derved passasjerenes erstatningsrettslige vern ved ulykker til sjøs betydelig i forhold til reglene i den opprinnelige Atenkonvensjonen av 1974 .

2002-Atenkonvensjonen er fremforhandlet og vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization(IMO), og Norge var en sentral pådriver i arbeidet med å få konvensjonen vedtatt.

Ansvarsreglene i 2002-Atenkonvensjonens skiller mellom "shipping incidents" (forlis, stranding, sammenstøt, kantring, eksplosjon, brann og feil med skipet) og andre typer av ulykker. Ved "shipping incidents" er ansvarsgrunnlaget ved død og personskade på passasjer objektivt opp til 250 000 SDR pr. passasjer. Over denne ansvarsgrensen er ansvaret subjektivt med omvendt bevisbyrde opp til den øvre ansvarsgrensen på 400 000 SDR pr. passasjer. Ved andre hendelser enn "shipping incidents" er ansvaret subjektivt opp til den øvre ansvarsgrensen på 400 000 SDR pr. passasjer. (Nasjonal rett kan bestemme at den øvre ansvarsgrensen skal være høyere enn 400 000 SDR.)

Transportøren plikter å ha forsikring for sitt ansvar under konvensjonen for et beløp tilsvarende 250 000 SDR pr. passasjer som skipet er sertifisert for. Skadelidte har et direktekrav mot assurandøren under denne forsikringen

2002-Atenkonvensjonen gjelder bare ved internasjonale passasjertransporter til sjøs. I forslaget til forordning foreslås at tilsvarende regler også skal gjelde for innenriks passasjertransport til sjøs og for transport av passasjerer på innenlands vannveier.

I forslaget til forordning foreslås i tillegg følgende regler som ikke følger av 2002-Atenkonvensjonen:

- særregler om ansvaret ved skade på medisinsk utstyr og bevegelseshjelpemidler tilhørende passasjerer med redusert bevegelsesevne

- regler om at transportøren plikter å informere passasjerene om deres rettigheter

- regler om at de skadelidte skal ha rett til å motta et visst erstatningsbeløp på forskudd kort tid etter ulykken

Merknader

Norge er ikke tilsluttet den opprinnelige Atenkonvensjonen av 1974, men har likevel i sjøloven kapittel 15 gjennomført tilsvarende regler om ansvarsgrunnlaget som i 1974-Atenkonvensjonen.

Etter sjøloven § 418 gjelder det i dag et uaktsomhetsansvar for bortfrakteren ved passasjerulykker til sjøs. Om skaden er inntruffet i forbindelse med forlis, sammenstøt, stranding, eksplosjon, brann eller feil ved skipet, gjelder det en omvendt bevisbyrde, slik at bortfrakteren må bevise at det ikke er utvist uaktsomhet. Ansvarsgrensen i sjøloven § 422 er 400.000 SDR pr. passasjer, hvilket er det samme beløpet som i 2002-Atenkonvensjonen. Reglene om passasjeransvar i sjøloven kapittel 15 gjelder uten hensyn til om det dreier seg om innenlandstransport eller om internasjonal transport.

En gjennomføring av 2002-Atenkonvensjonen i sjøloven kapittel 15 vil innbære at reglene om ansvarsgrunnlaget må skjerpes tilsvarende som i konvensjonen, ved at ansvaret for "shipping incidents" gjøres objektivt opp til en grense på 250.000 SDR pr. passasjer. Videre må det gis regler om obligatorisk ansvarsforsikring.

Atenkonvensjonen regulerer ikke den globale ansvarsgrensen for passasjerskader i sjøloven kapittel 9, (en ansvarsgrense for det samlede ansvaret etter en ulykke), som i dag er på 175.000 SDR pr. passasjer skipert er sertifisert for, jf. sjøloven § 175 første ledd. Det vil likevel være en naturlig konsekvens av 2002-Atenkonvensjonen at globabegrensningsbeløpet i sjøloven kapittel 9 økes noe, slik at globalgrensen blir mer i samsvar med den økte passasjerbeskyttelsen i 2002-Atenkonvensjonen. 

En gjennomføring av 2002-Atenkonvensjonen vil medføre at norske myndigheter må foreta stikkprøvekontroller av at passasjerskip som går til norsk havn, har den pliktige forsikringen. Dette vil innbære en noe økt administrativ byrde for skipskontrollen, men antakelig vil denne ikke være betydelig. Videre vil norske myndigheter (Sjøfartsdirektoratet) måtte utstede forsikringssertifikater til norske passasjerskip. Dette vil medføre en viss administrativ byrde, særlig om også innenriksfergene omfattes av plikten til å ha forsikringssertifikat.

For rederinæringen vil premiekostnadene antakelig øke noe som følge av forsikringskravet. Hvor mye avhenger blant annet av utviklingen generelt i det internasjonale forsikringsmarkedet og av om det inntreffer store ulykker med passasjerskip. For sjøforsikringsnæringen vil premieinntektene øke tilsvarende som rederienes premiekostnader øker. Samtidig vil kostnadene til reassuranse kunne øke. Det vil også være en mulighet for at skadeutbetalingene vil øke. Hvor mye vil avhenge av hvilke ulykker som inntreffer. Fra sjøforsikringsnæringens side er det uttrykt bekymring for at de nye kravene til obligatorisk ansvarsforsikring medfører så betydelig risiko, at det kan komme til å skape behov for strukturelle endringer i P&I-næringen (forsikringsselskaper som tilbyr ansvarsforsikring til skip).

For passasjerene vil reglene medføre en bedret erstatningsrettslig beskyttelse, ved reglene om strengere ansvarsgrunnlag og ved reglene om pliktig ansvarsforsikring med direktekrav mot transportøren. I Norge gjelder det som nevnt over, allrede en øvre ansvarsgrense på 400.000 SDR pr. passasjer. Der norsk rett regulerer forholdet, innebærer derfor ikke en gjennomføring av konvensjonen høyere ansvarsgrenser. (I Norden forøvrig er imidlertid den øvre ansvarsgrensen 175.000 SDR pr. passasjer.)

 

KOM (2005) 590  Forslag til direktiv om etterforskning av sjøulykker  (vedlegg XIII kap V JD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv omhandler etterforskning av sjøulykker og har som formål å fremme sjøsikkerhetsarbeidet. Direktivforslaget bygger på tilsvarende regler gitt av FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization (IMO), jf. Code for the Investigation of Marine Casualties and Incidents, November 1997 (IMO Assembly Resolution A.849) (IMO-koden). IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker er for tiden under revisjon, og det er ikke endelig avklart hvordan nye IMO-regler vil bli og hvilke følger en ny IMO-kode eventuelt vil få for den endelige utformingen av direktivet.

Direktivforslaget inneholder blant annet regler om hvilke sjøulykker som skal undersøkes, hvem som skal ha hovedansvaret for undersøkelsene, og hvilke prosedyrer som skal følges. Dersom direktivet blir vedtatt, vil det være et minimumsdirektiv og medlemsstatene kan gi ”additional measures”, jf. art. 20. 

Forslaget pålegger på visse vilkår medlemsstatene en plikt til å undersøke sjøulykker i samsvar med reglene i direktivet. Undersøkelsesplikten er knyttet til ”serious or very serious marine casualties”. Begrepene ”serious or very serious marine casualties” skal forstås i samsvar med de tilsvarende begrepene i den gjeldende IMO-koden. Det vil i hovedsak si at ulykker med tap av skip eller menneskeliv eller med alvorlig forurensning som følge, samt ulykker som involverer brann, eksplosjoner, strukturelle skader som gjør skipet usjødyktig osv. skal etterforskes. 

Etter forslaget har en stat plikt til å undersøke en sjøulykke som involverer skip som seiler under statens flagg, ulykker som skjer innenfor statens jurisdiksjonsområde eller ulykker som i vesentlig grad berører statens interesser.

Det foreslås at etterforskningen skal skje ved et permanent undersøkelsesorgan med etterforskere som har særlig kunnskap om arbeid med sjøulykker. Undersøkelsesorganet skal være uavhengig, særlig i forhold til statlige organer som har ansvar for sjøsikkerhetsarbeid. Selve etterforskningsarbeidet skal foregå uavhengig og uforstyrret av andre parallelle undersøkelser av ulykken. Hovedformålet er å kartlegge årsakene til ulykken. Undersøkelsene skal ikke knytte seg til fordeling av ansvar og skyld. Særlige berørte stater skal gis adgang til å delta i arbeidet. I saker der flere stater har plikt til å undersøke ulykken skal statene søke å enes om hvem som skal lede etterforskningen. Andre stater skal deretter avholde seg fra å utføre parallell etterforskning.

Undersøkelseskommisjonen skal inngi en rapport, og direktivforslaget inneholder detaljerte regler om hva rapporten skal inneholde. Rapporten skal sendes Kommisjonen. Medlemsstatene plikter å følge opp undersøkelseskommisjonens sikkerhetsanbefalinger. 

Direktivforslaget legger opp til et samarbeid mellom statene og mellom den enkelte stat og Kommisjonen. Det skal etableres en informasjonsdatabase i regi av European Maritime Safety Agency (EMSA).

Merknader

Etter endringer i sjøloven ved lov 7. januar 2005 nr. 2 er det gitt nye regler om undersøkelse av sjøulykker i kapittel 18 avsnitt II (planlagt ikrafttredelse 1. juli 2008). Reglene i sjøloven er basert på de samme prinsippene som IMO-koden. Det etterforskningssystemet det legges opp til i EU-direktivet hviler følgelig på de samme prinsipper som de nye reglene i sjøloven om etterforskning av sjøulykker, hvor det er lagt opp til at etterforskningen skal skje ved en uavhengig undersøkelseskommisjon. Enkelte tilpasninger i norsk rett vil likevel være nødvendig.

Direktivforslaget går noe lenger enn norske regler når det gjelder en stats plikt til å undersøke en ulykke, og hvilke ulykker som skal undersøkes. Undersøkelsesplikten etter sjøloven gjelder ulykker med norske skip der noen om bord er omkommet eller er kommet betydelig til skade, eller at sjøulykken involverer et norsk passasjerskip. Undersøkelseskommisjonen vil ikke ha plikt, men en rett, til å undersøke sjøulykker som for eksempel involverer utenlandske skip innenfor norsk jurisdiksjonsområde. Hvorvidt det skal gjennomføres en etterforskning vil da i utgangspunktet være opp til undersøkelseskommisjonens skjønn. Det er likevel forutsatt at undersøkelseskommisjonen skal undersøke flere ulykker enn de som omfattes av undersøkelsesplikten.

I tilfeller der den norske undersøkelseskommisjonen har plikt etter sjøloven til å gjennomføre en undersøkelse, kan ikke ansvaret for undersøkelsen overlates til en annen stat. Sjøloven § 482 tredje ledd tredje punktum åpner likevel for at ansvaret for undersøkelsen kan overlates til en særskilt kommisjon som er opprettet av flere berørte stater i fellesskap for å undersøke ulykken.

Sjølovens regler om undersøkelsesrapport stiller mindre detaljerte krav til rapportens innhold enn reglene i direktivforslaget. Etter sjøloven er det i større grad opp til undersøkelsesmyndigheten å avgjøre rapportens innhold.

 

KOM (2005) 593  Forslag til direktiv om erstatningsansvar og krav til finansiell sikkerhet for skipseiere  (vedlegg XIII kap V JD)

Sammendrag av innhold

Direktivforslaget tar sikte på å etablere felles europeiske regler om rederens ikke-kontraktsrettslige erstatningsansvar. Formålet er å innføre regler som på noen punkter er strengere enn det som gjelder etter de internasjonale konvensjonene om dette som er vedtatt i FNs sjøfartsorganissjon IMO (International Maritime Organization), og som Kommisjonen finner utilfredsstillende. For det første mener Kommisjonen at det er uheldig at de internasjonale  konvensjonene om rederens erstatningsansvar gir rederen rett til å begrense sitt ansvar også i tilfelle av grov uaktsomhet. For det andre mener Kommisjonen at det ikke gjelder en bred nok forpliktelse for rederen til å ha ansvarsforsikring.

 

Direktivforslaget inneholder følgende:

 

1. Medlemsstatene skal pålegges å ratifisere 1996-protokollen til London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav ("1996-begrensningskonvensjonen"), og pålegges videre å anvende alle reglene i den konvensjonen i forbindelse med rederens ansvar. Dette er ment å være et første skritt. Som et annet skritt, tar Kommisjonen sikte på at 1996-begrensningskonvensjonen skal reforhandles i IMO for å bli mer i tråd med EUs syn.

 

2. Skip hjemmehørende i stater som ikke er tilsluttet 1996-begrensningskonvensjonen skal underlegges strengere regler for rederen enn i den konvensjonen, ved at grov uaktsomhet på skipets side skal medføre at retten til ansvarsbegrensning bortfaller. Formålet med dette forslaget synes å være at Kommisjonen mener dette vil føre til at flere stater på verdensbasis vil tiltre 1996-begrensningskonvensjonen. Videre mener Kommisjonen at reglene i 1996-begrensningskonvensjonen om at rederen har rett til ansvarsbegrensning også i tilfelle av grov uaktsomhet, og bare mister denne retten ved forsettlig skadeforvoldelse, svekker reglenes preventive effekt.

 

3. Alle skip skal pålegges å ha en ansvarsforsikring tilsvarende et beløp som er minst det dobbelte av ansvarsgrensen under 1996-begrensningskonvensjonen. Medlemsstatene plikter å påse at skip under eget flagg har den pliktige forsikringen. Skip hjemmehørende i en medlemsstat skal videre forpliktes å ha forsikring til dekning av ansvaret for sjøfolk som etterlates, i tråd med IMO Resolution A 930(22). Medlemsstatene skal utstede forsikringssertifikater til skip under eget flagg, og kan utstede sertifikater til skip fra tredjeland.

 

4. Medlemsstatene plikter å sikre at ethvert skip fra tredjeland som går inn i den økonomiske sonen til medlemsstaten, har slik forsikring som kreves.

Merknader

Ad 1 - forslaget om å gjennomføre 1996-begrensningskonvensjonen

Norge er tilsluttet 1996-begrensningskonvensjonen, og har gjennomført reglene der i sjøloven kapittel 9. Reglene omhandler rederens rett til å begrense det samlede erstatningsansvaret etter en skipsulykke til et visst maksimumsbeløp. Bakgrunnen for dette tradisjonelle systemet med ansvarsbegrensning til sjøs knytter seg til måten sjøforsikringsmarkedet fungerer på. Det er ikke et formål med begrensningsreglene at de i praksis skal innebære at de skadelidte ikke får full erstatning. Meningen er at begrensningskonvensjonen i utgangspunktet skal innebære tilstrekkelig høye ansvarsgrenser. Likevel har man i noen spesielle tilfelle sett eksempler på at begrensningsbeløpet har vært for lavt, for eksempel i saken med "Green Ålesund".

Siden Norge allerede har gjennomført reglene i 1996-begrensningskonvensjonen, får det i utgangspunktet ikke betydning for norsk rett at denne konvensjonen gjennomføres i EU.

Forslaget lider imidlertid av en vesentlig svakhet, sett fra de skadelidtes synsvinkel. Det tas i forslaget ikke høyde for at 1996-begrensningskonvensjonen tillater de kontraherende statene å gjøre et forbehold som unntar viktige typer krav fra konvensjonen, slik at man kan innføre høyere ansvarsgrenser. Dette gjelder krav i anledning hevning, fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av et skip som er sunket, strandet, forlatt eller blitt vrak, samt alt som er eller har vært ombord i skipet (inkludert bunkersoljen). I tillegg gjelder det alle krav i anledning fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av skipets last. Blant annet på bakgrunn av erfaringene i saken med "Green Ålesund", har Norge gjort et slikt forbehold. Ved endringslov til sjøloven 17. juni 2005 nr. 88, i kraft 1.11.2006, innføres betydelig høyere ansvarsgrenser for slike krav enn i 1996-begrensningskonvensjonen. Med Kommisjonens forslag slik det nå lyder, ville man i den norske sjøloven antakelig måtte gå tilbake til å anvende de lavere ansvarsgrensene som følger av 1996-begrensningskonvensjonen her. Det vil være i strid med Kommisjonens formål om å bedre erstatningsdekningen etter sjøulykker, dersom forslaget skulle forhindre statene i å gjøre et slikt forbehold til 1996-begrensningskonvensjonen og operere med høyere ansvarsgrenser for krav som er omfattet av forbeholdet. Kommisjonen drøfter ikke dette i forslaget, og har muligens ikke vært oppmerksom på problemstillingen.

 

Ad 2 - forslaget om at skip fra stater som ikke er tilsluttet 1996-begrensningskonvensjonen skal underlegges andre og strengere regler om adgangen til å begrense sitt ansvar

I den norske sjøloven gjelder 1996-begrensningskonvensjonens regler uten hensyn til hvor skipet hører hjemme. Bakgrunnen for dette er at konvensjonsforpliktelsene ikke knytter seg til hvor skipet er flagget, men til hvor ansvarssubjektet (rederen) hører hjemme. 1996-begrensningskonvensjonen gir imidlertid mulighet for å unnta skip under flagg fra en stat som ikke er tilsluttet konvensjonen.

 

Ad 3 - forslaget om en generell forsikringsplikt

I FN's sjøfartsorganisasjon IMO er følgende internasjonale konvensjoner vedtatt som inneholder krav til pliktig ansvarsforsikring som gjelder krav fra tredjemenn:

Internasjonal konvensjon 27. november 1992 om erstatningsansvar for oljesølsskade ("CLC-konvensjonen"), som pålegger oljetankere en forsikringsplikt for oljesølskade,

Internasjonal konvensjon 3. mai 1996 om erstatningsansvar for skade i forbindelse med transport av farlige og skadelige stoffer til sjøs ("HNS-konvensjonen"), som pålegger skip som fører slikt gods å ha en forsikring for skade forårsaket av skader stoffene forårsaker i forbindelse med sjøulykker,

Internasjonal konvensjon 23. mai 2001 om ansvar for forurensningsskade forårsaket av bunkersolje ("bunkersoljekonvensjonen"), som pålegger alle skip over 1000 bruttotonn å ha forsikring for ansvar for skade forårsaket av bunkersoljesøl opp til de gjeldende ansvarsgrensene i 1996-begrensningskonvensjonen, og  

Nairobikonvensjonen om vrakfjerning, 2007, med regler om fjerning og merking av vrak samt om rederens erstatningsansvar for vrakfjerningskostnader samt en foriskringsplikt for dette ansvaret

Av disse konvensjonene er det foreløpig bare CLC-konvensjonen, som i norsk rett er gjennomført i sjøloven kapittel 10, som er i kraft. De øvrige konvensjonene nevnt over, som alle er undertegnet av Norge, vil antakelig tre i kraft innen få år, forutsatt at de blir ratifisert av EUs medlemsstater. På norsk side arbeides det med å forberede ratifikasjoner. I Ot.prp. nr. 77 (2006-2007) foreslår Justisdepartementet at Norge ratifiserer den internasjonale konvensjon 2001 om erstatningsansvar for bunkersoljesølskade. I mai 2007 vedtok IMO også Når disse IMO-konvensjonene er trådt i kraft, vil alle de viktigste typene sjørettslig erstatningskrav utenfor kontrakt bli dekket av en internasjonal forsikringsplikt og internasjonale regler om objektivt ansvar mv. Det kan derfor stilles spørsmål ved om en slik generell forsikringsplikt som foreslås i tillegg i direktivet, i nevneverdig grad vil styrke de skadelidtes erstatningsrettslige beskyttelse.

Det skal etter direktivforslaget utstedes et forsikringssertifikat til alle skip. Utstedelse av slike forsikringssertifikater vil antakelig kunne skje elektronisk, men vil likevel kunne medføre en administrativ byrde for myndighetene. For skip over 1000 tonn vil denne ekstra administrative byrden antakelig være av mindre betydning når bunkerskonvensjonen trer i kraft, fordi disse skipene uansett vil måtte ha et forsikringssertifikat i den forbindelse. Bunkerskonvensjonen unntar imidlertid skip under 1000 tonn fra forsikringplikt. Grunnen til det er at man under forhandlingene om bunkerskonvensjonen mente det ville innebære en uforholdsmessig stor administrativ byrde i forhold til formålet, om man måtte utstede forsikringssertifikat til alle disse små fartøyene under 1000 tonn. Det vil på samme måte antakelig medføre en uforholdsmessig administrativ byrde om myndighetene må utstede forsikringssertifikater til alle disse små skipene på grunn av et EU-direktiv.

Når det gjelder de større skipene, som gjerne har sin ansvarsforsikring i en P&I-klubb, er det mulig at et slikt forsikringskrav som Kommisjonen foreslår, vil medføre visse økte kostnader. Erfaringer tilsier at for de mindre fartøyene, som ofte har sin forsikring utenfor P&I systemet, så vil en ny forsikringsplikt generelt kunne medføre betydelig økte premiekostnader.

Kommisjonen arbeider for at medlemsstatene skal ratifisere de ovennevnte IMO-konvensjonene.

Et viktig spørsmål som ikke er drøftet i Kommisjonens dokument, er om medlemsstatene skal kunne akseptere forsikringssertifikater som er utstedt i en stat utenfor EU. Artikkel 9 i forslaget kan tyde på at det ikke er meningen at de skal kunne gjøre det, men det er usikkert om dette er meningen. Spørsmålet har betydelig praktisk betydning, fordi man ellers vil være avhengig av at medlemsstatene i EU har kapasitet å sjekke forsikringen og utstede forsikringssertifikater til alle skip fra stater utenfor EU, hvilket antakelig kan være noe problematisk.

 

Ad 4 - forslaget om at medlemsstatene skal sikre at alle skip som går inn i den økonomiske sonen må ha slik forsikring som kreves

Medlemsstatene plikter etter forslaget å kontrollere at alle skip som går inn i deres økonomiske sone har forsikring, og det legges opp til at skipene selv skal rapportere til kyststatens myndigheter at det har slik forsikring som kreves. Kontrollen vil antakelig medføre en administrativ byrde for norske myndigheter.

Etter direktivforslaget skal den pliktige forsikringen dekke et beløp tilsvarende det dobbelte av ansvarsgrensen etter 1996-begrensningskonvensjonen. Det er også en noe videre adgang til direktekrav mot forsikringsselskapet enn under IMO-konvensjonene som nevnes over, ved at bevisst fremkallelse av skadetilfellet (såkalt "wilful misconduct") på rederens side ikke er et forsvar for selskapet. Den alminnelige P&I forsikringen er i dag ikke beløpsbegrenset. Forslaget vil derfor muligens innebære at skipenes allminnelige forsikring vil bli beløpsbegrenset på en måte forsikringen ikke er i dag, med mindre skipene fortsetter å ha forsikring for høyere beløp. I så fall vil forslaget kunne virke mot sin hensikt når det gjelder formålet om å bedre forsikringsdekningen, forsåvidt gjelder det overveldende flertallet av verdensflåten (95%) som i dag uansett har P&I forsikring. 

Sammenfatningsvis kan man si at direktivet på noen punkter vil styrke de skadelidtes posisjon i forhold til reglene som ellers vil gjelde under 1996-begrensningskonvensjonen og de øvrige IMO-konvensjonene nevnt over. Dette gjelder for det første punktet om at rederen skal miste sin rett til ansvarsbegrensning ved grov uaktsomhet, og ikke, som i IMO-konvensjonene, først ved forsett. Regelen om at direktekrav mot forsikringsgiveren også gjelder der rederen bevisst har fremkalt skadetilfellet, vil også innebære en fordel. Disse fordelene vil i praksis neppe være av slik betydning at de vil oppveie for de ulempene som vil følge dersom direktivet blir vedtatt slik det lyder nå, og som er nevnt over.

 


-KULTUR- OG KIRKEDEPARTEMENTET

Vedlegg X  Audiovisuelle tjenester  

KOM (2005) 646  Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 89/552/EØF om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene  (vedlegg X KKD)

Sammendrag av innhold

Nåværende direktiv er en del av EØS-avtalen og har som formål å sikre uendret videresending av fjernsynssendinger innenfor EU/EØS-området. Sendingene må være i samsvar med visse minimumskrav til bl.a. omfang av og innhold i reklame, sponsing i sendingene og beskyttelse av mindreårige mot programmer som inneholder pornografi eller vold i strid med nasjonale regler. Direktivet inneholder også kvotebestemmelser som skal sikre produksjon og distribusjon av europeiske program, samt en bestemmelse som skal sikre at en betydelig del av befolkningen får tilgang til viktige begivenheter. Det enkelte medlemsland kan fastsette mer detaljerte eller strengere regler for de kringkastingsselskap som hører under deres jurisdiksjon. 


Følgende endringer i direktivet er foreslått:

Utvide virkeområdet til alle typer audiovisuelle medietjenester uansett hvilken plattform de leveres fra. Det skal være en gradert regulering basert på en sondring mellom lineære (for eksempel tradisjonell kringkasting) og ikke-lineære tjenester (for eksempel on-demand-tjenester).

Et sett av minimumsregler som skal gjelde for alle typer audiovisuelle medietjenester. Disse vil omfatte kjerneområder i gjeldende tv-direktiv som beskyttelse av mindreårige, identifikasjon av medietjenestetilbyderen, identifikasjon av kommersielle budskap og kvalitative restriksjoner for kommersielle budskap.

 Rett for tilbydere av lineære tjenester til å sende korte nyhetsreportasjer om viktige begivenheter.

Et mer liberalt reklameregelverk i form av bl.a. mer fleksibelt regelverk for reklameavbrudd og legalisering av produktplassering i visse programmer.

Krav om at de nasjonale tilsynsmyndighetene skal være uavhengige.

Merknader

Lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting med tilhørende forskrifter gjennomfører gjeldende direktiv. På enkelte områder har Norge benyttet muligheten til å ha strengere regler enn direktivet, for eksempel ved forbud mot alkoholreklame og reklame særlig rettet mot barn.
Hvis et nytt direktiv innlemmes i EØS-avtalen vil dette kreve endringer i kringkastingsloven med forskrifter. Dersom forslaget om å utvide direktivets virkeområde til å omfatte også ikke-lineære tjenester følges opp, kan dette få konsekvenser også for annen lovgivning, bl.a. ehandelsloven.


De norske interessene i forbindelse med revisjonen av tv-direktivet har vært fremmet ved flere anledninger, bl.a. i fire EFTA-uttalelser som Norge har tatt initiativet til. 

EFTA-uttalelsen i 2003 inneholdt bl.a. følgende hovedpunkter:

Viktig at direktivet fortsatt blir et minimumsdirektiv, dvs. at medlemslandene har adgang til å ha strengere nasjonal regulering.

Bestemmelsene om beskyttelse av mindreårige må ikke svekkes.

Reguleringen av reklame og sponsing bør i stor utstrekning beholdes.

EFTA-uttalelsen i 2005 inneholdt bl.a. følgende hovedpunkter:

Positiv til et nytt regelverk for ikke-lineære tjenester som inneholder de viktigste prinsippene fra tv-direktivet, særlig beskyttelse av mindreårige. Forholdet til andre EU-regelverk samt virkemidler og tilsyn ift. til de ulike tjenestene må utredes nærmere.

Det må tas hensyn til bekymringene mange medlemsland har uttrykt om sendinger fra et medlemsland rettet mot seerne i et annet, såkalte rettede sendinger.

Eksisterende regulering for reklame knyttet til alkohol, tobakk, legemidler og beskyttelse av mindreårige bør beholdes og utvides til ikke-lineære tjenester. Skepsis til en legalisering av produktplassering.

EFTA-uttalelsen fra juli 2006 inneholdt følgende uttalelser i tillegg til de som fremgår av tidligere uttalelser:

Pengespill bør unntas direktivets virkeområde.

Det er nødvendig å finne en egnet løsning for rettede sendinger. En mulig løsning kan være en tilsvarende bestemmelse som finnes i Europarådets fjernsynskonvensjon om at slike rettede sendinger skal følge mottakerlandets reklameregelverk.

Presisere at medlemsland har adgang til å ha strengere regulering enn minimumsreglene i direktivet selv på områder som også reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis (UCP-direktivet 2005/29/EF).

EFTA-uttalelsen fra mars 2007 kommenterte utfallet av parlamentets avstemning. Kommentarene videreførte posisjonene fra tidligere uttalelser.

Sakkyndige instansers merknader

Kultur- og kirkedepartementet har behandlet forslaget til revisjon av TV-direktivet i samarbeid med berørte departementer. Det er arrangert to offentlige høringer. I 2005 ble et høringsmøte om fremlagte temanotater arrangert, og det ble innhentet skriftlige høringsuttalelser fra berørte parter. I 2006 har direktivforslaget til EU-Kommisjonen vært på høring med høringsfrist 10. mars. Det har innkommet en rekke høringsuttalelser bl.a. fra markedsaktører, medieforskere og berørte departementet og underliggende etater. Høringsuttalelsene har vært sprikende. Disse har blitt vurdert i forbindelse med utarbeidelse av EFTA-uttalelser. Siste EFTA-uttalelse ble også forelagt berørte departementer før den ble sendt ut. Revisjonsprosessen har også vært diskutert i spesialutvalg for kommunikasjoner en rekke ganger. 


-KUNNSKAPSDEPARTEMENTET    

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter  

KOM (2007) 395 Forslag til programmet Erasmus Mundus II 2009-2013  (prot 31 KD)

Sammendrag av innhold

Målsetningen med programmet er å bidra til å styrke kvaliteten og attraktiviteten på europeisk høyere utdanning  og samarbeid med 3.lands høyere læresteder utenfor EU/EØS-området.

 

Programmet har 3 tiltak:

 

Tiltak 1 vil etter forslaget være Erasmus Mundus fellesprogram inkludert stipendordning. Dette tiltaket vil blant annet støtte etableringen av utvalgte Erasmus Mundus masterprogram, Erasmus Mundus doktorgradsprogram, stipender til studenter og akademikere. Nytt her er altså at det nå vil kunne bli gitt støtte til utvikling av felles europeiske doktorgradsprogram. Videre vil det etter det forslaget også kunne gis stipender til europeiske studenter, noe som også er nytt. Slike stipender vil være såkalte "full-study scholarships" og de vil kunne gis både i tilknytning til master- og doktorgradsprogram. En kan imidlertid ikke få støtte for samme aktivitet fra flere EU-programmer, noe som vil innebære at en ikke kan få Erasmus Mundusstipend om en får støtte fra Livslang læringsprogrammet (Erasmusdelen) eller Marie Curiestipend fra 7. rammeprogram for forskning. Videre vil det kunne gis stipender for kortere perioder til akademikere (europeiske eller fra tredjeland) som besøker institusjoner som deltar i programmet.

 

Tiltak 2 vil etter forslaget være Erasmus Mundus partnerskap med høyere utdanningsinstitusjoner i tredjeland og vil også inkludere en stipendordning. Denne delen av programmet er en sterkere integrering av de såkalte "vindu for eksternt samarbeid" som finnes i dagens program. Slike partnerskap er ment å etablere samarbeid mellom institusjoner i Europa og verden utenfor, uten at det nødvendigvis blir etablert felles master- eller doktorgradsprogram. Samarbeidet vil kunne omfatte kompetanseoverføring, utveksling av studenter på alle nivå opp til postdoktor og ordninger for godkjenning av studieperioder samt utveksling av undervisningspersonale. I forbindelse med slik samarbeid vil det etableres stipendordninger under programmet. Målet er å styrke institusjoner i tredjelands evne til internasjonalt samarbeid.

 

Tiltak 3 vil etter forslaget støtte tiltak som tar sikte på å styrke attraktiviteten til europeisk høyere utdanning. Dette kan dreie seg om aktiviteter knyttet til utvikling av tilgjengeligheten av utdanningstilbud, kvalitetssikringsordninger, godkjenningsordninger, utvikling av læreplaner, mobilitet og så videre. I en slik sammenheng kan det gis støtte til studier, konferanser, nettverk, piloter eller liknende. Organisasjoner i minst tre ulike europeiske land må være med for at aktiviteten skal være støtteberettiget. Inkludert i tiltak 3 ligger også den teknisk-administrative støtten rundt programmet, til Executive Agency, evalueringer, analyser og eksperter til søknadsvurdering.

 

Erasmus Mundus II vil for hele perioden ha et totalbudsjett på om lag 950 millioner euro dersom forslaget går gjennom. Det er viktig å være oppmerksom på at det etter forslaget er ulike finansieringskilder for de ulike tiltakene. Tiltak 1 og 3 er foreslått gitt et totalbudsjett på 493,7 millioner euro. Disse vil tas fra den delen av EU-budsjettet hvor Norge vanligvis bidrar når vi deltar i programmet (A1 om konkurransekraft og vekst). Tiltak 2 vil etter forslaget ha et budsjett opp mot 460 millioner euro. Disse tas fra ulike fond og instrumenter for EUs globale aktiviteter som for en stor del vil falle inn under det som kan kategoriseres som bistandsmidler.

Merknader

Forslaget er EØS-relevant, og Norge har deltatt i det forberedende arbeidet. Norge deltar i dagens Erasmus Mundusprogram og en rekke norske institusjoner er med og tilbyr Erasmus Mundus mastergrader sammen med europeiske partnere. Forslaget fra Kommisjonen er merket EØS-relevant og i artikkel 9 i forslaget åpnes det for deltakelse fra EØS/EFTA-land, kandidatland, land på Vest-Balkan og Sveits. Disse vil i så tilfelle kategoriseres som "europeiske land" sammen med medlemslandene, og ikke som tredjeland.

Blant norske universiteter, høyskoler og andre relevante aktører det interesse for fortsatt norsk deltakelse. Lærestedene har hatt god uttelling i nåværende program. De deltar i 14 av de 103 felles Erasmus Mundus mastergrader som er opprettet. Dette er meget bra aktivitet tatt i betrakting at Norge har rundt 2 % av antallet europeiske studenter. Norge har ved flere anledninger blitt trukket frem som et godt eksempel på at et lite land kan oppnå høy aktivitet i Erasmus Mundus-programmet. I det nye programmets tiltak 2  vil også norske universiteter og høyskoler få mulighet til å samarbeide med 3. –land innenfor rammene av et Erasmus-lignende program. Dette vil bl.a. gi gode muligheter for å styrke de akademiske nettverk med de såkalte BRIC(S)-land.

Det samlende ramme for programmet er 950 MEUR, EFTAs andel er 2.28, Norges andel av EFTA er ca 97 %(avhengig av BNP).

Status

Kommisjonen la frem forslaget 12.07.2007 og det er videresendt til Rådet og Europaparlamentet. Det er sannsynlig at felles anbefaling vil foreligge høst 2008.

 

KOM (2006) 479  Europeisk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring  (prot 31 KD)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la 5. september 2006 frem revidert forslag om å etablere europeisk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (EQF) som refererer til læringsutbytte relatert til åtte nivåer. Hensikten med et slikt overordnede rammeverk er å legge til rette for at de nasjonale kvalifikasjonssystemene skal bli lettere å sammenligne, gi økt mobilitet blant elever, studenter og arbeidstakere og fremme livslang læring bl.a. ved at det blir lettere å innplassere realkompetanse.

Europaparlamentet har nå godkjent EQF-anbefalingen med noen endringer som er forhandlet frem i samarbeid med Rådet.

 

Det anbefales at nasjonale kvalifikasjonssystemer relateres til EQF innen 2010. Det fremstilles ikke som en nødvendighet at de enkelte land utformer nasjonale kvalifikasjonsrammeverk for å foreta denne sammenligningen, men det pekes på at utviklingen av nasjonale kvalifikasjonsrammeverk vil øke mulighetene for et velfungerende europeisk system. Videre er anbefalingen at vitnemål og andre relevante dokumenter som beskriver kvalifikasjoner, skal ha en klar referanse til et EQF-nivå fra 2012.

 

Det foreslås at hvert land oppnevner et nasjonalt koordineringspunkt som skal støtte og koordinere forholdet mellom det nasjonale kvalifikasjonssystemet og EQF.

 

Det foreslås å etablere en EQF rådgivningsgruppe under EU-kommisjonen med representanter fra medlemslandene for å sikre koordinering og oppfølgning av arbeidet på europeisk nivå.

Merknader

Implementeringen av EQF gjennomføres på frivillig basis og vil ikke medføre juridiske forpliktelser.

 

EQFs nivå 6-8 er i samsvar med Bolognaprosessens kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning.

 

Når det gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i tilknytning til regulerte yrker, er det kvalifikasjonsdirektivene som får anvendelse for statene i EØS-området.

Status

Europaparlamentet godkjente 24.10.2007 EQF-anbefalingen med noen endringer som er forhandlet frem i samarbeid med Rådet. Det gjenstår en endelig godkjenning i Rådet, men ettersom COREPER, de faste representantenes komité i Rådet, allerede har sagt seg enig i teksten som det ble stemt over i Parlamentet, anses dette som en formalitet.

 

Anbefalingen er EØS-relevant, og Norge har deltatt i det forberedende arbeidet.

KOM(2006) 604  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om opprettelse av Det europeiske teknologiske institutt (EIT)  (prot 31 KD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la i fjor høst fram sitt formelle forslag om å etablere et nytt European Institute of Technology (EIT). Instituttet skal etter planen bedre koblingen mellom industri/næringsliv, forskning og utdanning for å styrke Europas innovasjonsevne. Koblingen akademia, næringsliv og utdanning blir derfor sentral for EIT.

 

EIT skal ikke bli et stort institutt i tradisjonell forstand, men vil være en relativt lett formell organisasjonsstruktur som skal legge til rette for etableringen av nettverk gjennom såkalte Knowledge and Innovation Communities (KICs). Dette vil være grupper bestående av forsknings- og utdanningsinstititusjoner og industri/næringslivsaktører som sammen søker på felles prosjekter med elementer av forskning, innovasjon og utdanning.

 

Forslaget behandles nå i Rådet og Europarlamentet. Rådet kom fram til en politisk enighet om forslaget i juni i år, og Europaparlamentet hadde sin første gangs behandling i september. Det ser nå ut til å være politisk enighet om det meste, med ett unntak, nemlig finansiering. Kommisjonen hadde opprinnelig foreslått om lag 308 mil. euro til EIT for hele perioden fra 2008-2013. Forslaget kom imidlertid etter at EUs langtidsbudsjett var vedtatt – hvor det ikke var satt av penger til et slikt tiltak. Dessuten henger dette spørsmålet til dels sammen med de vansker en nå har knyttet til finansieringen av det planlagte GPS-satelittsystemet Galileo. Ambisjonen er imidlertid å komme fram til enighet i løpet av 2007.

 

En kan også merke seg at energi og klimaforandring er særlig aktuelle områder for etableringen av de første KICs.

Merknader

Norge som EØS-land var ikke nevnt i Kommisjonens opprinnelige forslag om EIT. Etter at man fra Norge uformelt har signalisert interesse for å kunne delta i dette sammen med de øvrige EFTA-land og Sveits, har imidlertid Rådet og Europarlamentet foreslått en endring slik at forslaget nå eksplisitt sidestiller medlemsland og andre europeiske land. NTNU og UIB har allerede vist interesse gjennom å være med på felleseuropeiske søknader hvor formålet er å teste ut nettverksamarbeid med relevans for EIT.

 

Dersom budsjettet blir omtrent som antydet i Kommisjonens forslag, vil norsk deltakelse for hele 6-årsperioden antakelig koste i området 55 millioner kroner, hvorav det vesentligste vil komme i slutten av perioden. Det er ikke tatt endelig stilling til hvorvidt Norge skal delta i EIT, og hvordan norsk deltakelse ev. skal finansieres.


-LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold  

Kapittel I Veterinære forhold   Kommisjonens arbeidsdokument for Fellesskapets handlingsplan for dyrs vern og velferd 2006 – 2010  (vedlegg I kap I LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Handlingsplanen består av en meddelelse fra Kommisjonen til Europaparlamentet og Rådet og et arbeidsdokument utarbeidet av Kommisjonen.

 

Dokumentene er strategidokumenter og gir føringer for det videre arbeidet med dyrevern og dyrevelferd i EU i perioden 2006 til 2010. Meldingen til Europaparlamentet og Rådet består av en innledning, mål Kommisjonen ønsker å oppnå på dyrevelferdets området, fremtidige tiltak og økonomiske vurderinger i forhold til det videre arbeidet med planen.  

 

For å de fastsatte målene i meldingen, legger Kommisjonen opp til en strukturert tilnærming i fem hovedaksjonsområder:

 

1.           En forbedring av minstekravene for vern av dyr og dyrenes velferd.

2.           Å prioritere å fremme en politisk-  og fremtidsorientert forskning på dyrevern- og dyrevelferdsområdet og anvendelsen av 3 R- prinsippet.

3.           Å innføre enhetlige velferdsindikatorer for dyr.

4.           Å sikre at dyreholdere og dyrepassere, samt allmennheten, i større grad blir involvert i og informert om gjeldende dyrevernsbestemmelser og bevisstgjøres sin rolle i forhold til å fremme god dyrevern og dyrevelferd

5.           Videre støtte av internasjonale initiativer til sensibilisering og samhandling på dyrevernsområdet og utviklingen av nye tiltak.

 

På bakgrunn av meldingen til Europaparlamentet og Rådet, har Kommisjonen utarbeidet et arbeidsdokument, som skal utgjøre det strategiske grunnlaget for det videre arbeidet med den foreslåtte aksjonsplanen.

 

Arbeidsdokumentet følger meldingens inndeling i fem hovedområder og utfyller den på de enkelte punkter.

 

Kommisjonen peker på utviklingen som har skjedd på dyrevernområde hittil, men konstaterer at det fortsatt er potensiale for forbedringer, blant annet når det gjelder å heve minstekravene, og med tanke på å gi fellesskapets rettsakter anvendelse på andre arter enn de som er regulert i dag. Blant annet bemerkes det at det har skjedd en utvikling i forhold til velferdsindikatorer hos fisk, og at blant annet Verdens Dyrehelseorganisasjon (OIE) arbeider med retningslinjer for dyrevern i forhold til oppdrettsfisk. Videre nevnes områder som fangst av og handel med ville dyr, hold av dyr i zoo, salg av selskinn og dyreforsøk.

 

Det påpekes at det har skjedd en vesentlig utvikling i forbrukernes interesse og bevissthet rundt dyrevern og dyrevelferd. Kommisjonen fremhever betydningen av at forbrukeren gjennom produktmerking gis anledning til å treffe informerte avgjørelser med hensyn til produktvalg og at det er viktig at denne utviklingen støttes av en regelverksutvikling på området.

 

Kommisjonen fremhever betydningen av at det føres en ensartet kontroll med at bestemmelsene etterleves i alle medlemsland. Som et middel for å oppnå dette nevnes forordning (EF) nr. 882/2004 om offentlig kontroll for å sikre at fôrvare- og næringsmiddelregelverket samt bestemmelser om dyrs helse og velferd overholdes, som legger opp til at de ansvarlige myndigheter kan gis en skolering i enhetlige tilsynsrutiner, som et supplement til nasjonale opplæringstiltak.

 

Videre nevnes muligheten for å opprette et informasjonsforum som kunne bli stilt til medlemslandenes rådighet for å lette informasjonsflyten mellom medlemslandene vedrørende nasjonale erfaringer med gjennomføringstiltak, og dermed lette prosessen med å finne frem til de beste løsningene.

 

For å lette informasjonsflyten og unngå unødvendig ressursbruk ved forvaltningen av informasjonen, er det foreslått at denne videreformidles og bearbeides elektronisk ved hjelp av moderne informasjonsteknologi og tjenesten e-government.

 

Når det gjelder forsøksdyr, pekes det på at fellesskapet har et særlig ansvar for å finne alternative metoder for dyreforsøk. Det er også uttrykt at fellesskapet har et stort ansvar i forhold til fangst av og handel med ville dyr og truede arter, og opprettholdelsen av det biologiske og genetiske mangfoldet og kontroll med den biologiske utviklingen ved f. eks. kloning. Mulige følger for dyrenes velferd må bli undersøkt.

 

Innenfor rammene av en felles fiskeripolitikk peker Kommisjonen på at organisasjonenes og Europarådets anbefalinger må tas hensyn til ved utformingen av eventuelle dyrevernsbestemmelser for oppdrettsfisk.

 

Denne omtalen er kun ment å gi en kort oversikt over de tema aksjonsplanen og arbeidsdokumentet tar for seg og leseren henstilles til å sette seg inn i rettsaktene for ytterligere detaljer.

EUs dyrehelsestrategi 2007-2013 (vedlegg I kap I LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Prosessen med ny dyrehelsepolitikk i EU ble startet opp høsten 2004. Etter en omfattende gjennomgang av området med en rekke aktører i medlemslandene, samt en evaluering av dagens ordning, ble Europakommisjonens Community Animal Health Policy 2007 – 2013 (CAHP) lansert den 19. september 2007.

 

Bakgrunnen for prosjektet er hovedsakelig de store kostnadene som bekjempelsen av alvorlig smittsomme dyresjukdommer representerer for EU, spesielt etter utvidelsene. Mulige tiltak for å redusere Fellesskapsutgiftene har vært et sentralt tema. Alternative finansieringsformer som inkluderer private forsikringsordninger og forskyvning av kostnadene over på husdyreier i forbindelse med utbruddene, har vært foreslått. Husdyreiers ansvar for å beskytte egen virksomhet mot smitte har vært diskutert. En langt større innflytelse på politikk- og regelverksutforming fra aktører innen næringene, er også signalisert.

 

Miljøhensyn, SPS–avtalens krav og bistand til utviklingsland er elementer i en helhetlig ny dyrehelsepolitikk. I tillegg til bistandsaspektet, er det kalkulert med en større beskyttelseseffekt ved å bekjempe dyrehelseproblemene på opprinnelsesstedet enn gjennom grensekontroll ved innførsel til EU.

Merknader

Mattilsynet har iverksatt prosjektet ”framtidig landdyrhelseforvaltning” som er en direkte oppfølging av ”New Community Animal Health Policy”. Prosjektet involverer næringen og andre interessegrupper og vil være en viktig arena for å identifisere norske interesser.

Norges holdning er at en dyrehelseplan på en hensiktsmessig måte må balansere ansvaret mellom offentlige og private erstatnings- og forsikringsordninger for viktige sykdommer. Balansepunktet vil fremstå som ulikt innenfor havbruksnæringen og tradisjonelt husdyrbruk.

 

Innen tradisjonelt husdyrbruk bør en dyrehelseplan være basert på gode offentlige ordninger eller obligatoriske forsikringsordninger for viktige sykdommer. En overføring av generelt ansvar til næringer/enkeltpersoner vil svekke dyrehelsen. Innen havbruksnæringen bør en dyrehelseplan på en hensiktsmessig måte balansere det offentlige og private ansvaret for å etablere erstatnings- ordninger for viktige fiskesykdommer. For å sikre kontrollen med viktige sykdommer vil Norge legge vekt på utvikling av bedre og mer gjennomarbeidede tiltaksplaner mot de fiskesykdommene som er viktigst for Norge. Troverdig dokumentasjon av helsesituasjonen til akvakulturdyr og kvaliteten på produktene er viktig for en næring som opererer i et konkurranseutsatt internasjonalt marked

 

De nasjonale overvåkings- og kontrollprogrammene har vist seg å være nyttige for å sikre den gode norske dyrehelsa.

 

I forbindelse med den nye dyrehelsestrategien vurderer EU å utvide bruken av vaksinasjon. Fremskritt innen forskning som fører til utvikling av moderne vaksiner og bedre testmetoder er betingelsen.

 

Vi må møte fare for økt smittepress som følge av global handel med skjerpet innsats mot illegal aktivitet. Den gode kontrollen som gjøres ved våre grensekontrollstasjoner må videreføres.

 

Europakommisjonens ”TSE-veikart ” (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen presenterte sitt TSE - veikart 15. juli 2005 (COM (2005) 322), se http://ec.europa.eu/food/food/biosafety/bse/roadmap_en.pdf

 

Flere forhold indikerer at utviklingen av TSE – epidemien går i riktig retning innenfor EU som følge av de risikohåndteringstiltak som er iverksatt gjennom de siste ti årene. Målet de kommende år er å lempe på bestemmelsene i TSE-forordningen (999/2001), samtidig som et høyt nivå av mattrygghet fastholdes. Disse lempingene bør være basert på risikoanalyser og ta om bord teknologiske framskritt og ny vitenskap. Europakommisjonen har lagt opp en kort- og en langsiktig strategi for å nå disse målene.

 

Lempningene vil være knyttet til alle deler av TSE-forordningen. Dette vil gjelde tiltak på fôrområdet og tiltak knyttet til overvåking, kontroll og bekjempelse i husdyrpopulasjonen samt tiltak knyttet til testing og bedømmelse av slaktedyr og fjerning og håndtering av spesifisert risikomateriale (SRM) fra slaktedyr. En forventer at tiltakene vil ha positive effekter for forbrukerne, matindustrien og primærproduksjonen.

 

EU har lenge hatt et forbud mot bruk av fiskemel i fôr til drøvtyggere av frykt for at fiskemelet kan være forurenset med kjøtt- og beinmel, og dermed innebære en risiko for overføring av kugalskap. I tillegg har det ikke vært tilstrekkelig tilgang på gode nok tester for å avdekke forurensning.

 

Europakommisjonens ”TSE Road Map”, herunder forbudet mot bruk av fiskemel i fôr til drøvtyggere, vært behandlet i Europaparlamentet flere ganger. På plenarmøte 10. juli 2007 ga Europaparlamentet sin støtte til et fremlegg fra Fiskerikomitéen angående "Production of fishmeal and fish oil." Europaparlamentet setter seg ikke lengre imot at også voksne drøvtyggere fôres med fiskemel og oppfordrer Rådet og Europakommisjonen til å bidra til at fôringsforbudet oppheves.

Merknader

Norge er harmonisert med EU på TSE-området. I motsetning til EUs medlemsland, er BSE til nå ikke påvist i Norge.

 

Det er viktig for Norge at tiltak knyttet til overvåking, kontroll og bekjempelse i husdyrpopulasjonen, til testing og bedømmelse av slaktedyr og til fjerning og håndtering av spesifisert risikomateriale (SRM) fra slaktedyr, står i forhold til den reelle risikoen knyttet til forekomsten av TSE i Norge.

 

EUs forbud mot fiskemel i fôr til drøvtyggere fører til problemer for eksport av norsk fiskemel. I tillegg har det stor økonomisk betydning for norsk husdyrbruk å kunne bruke fiskemel. BSE er til nå ikke påvist i Norge.

 

Etter norsk syn, er forbudet unødvendig (det er ingen reell fare med fiskemel), og er derfor ikke proporsjonalt med formålet, som er å hindre spredning av kugalskap. ESA er informert om at Norge ikke har til hensikt å gjennomføre forbudet i norsk rett, selv om forbudet er innlemmet i EØS-avtalen. 

 

I regi av Nordisk Ministerråd er det igangsatt et arbeid for å øke nordisk og nasjonal nytteverdi ved å optimalisere TSE-tiltakene. Målet er å redusere og å tilpasse de fastsatte prøvetakingsprogrammene. Danmark presenterte et nordisk forslag for Europakommisjonen i februar. Forslaget er vel mottatt og passes inn i TSE-forordningens pågående endringsprosesser.

 

Norge er, sammen med andre EØS - land, pådriver i Europakommisjonens arbeid for å redusere bekjempelsestiltakene i forbindelse med atypisk skrapesjuke (NOR98).

KOM (2006) 684  Forslag til forordning om forbud mot markedsføring og innførsel i og utførsel fra Fellesskapet av skinn fra hunder og katter samt produkter hvor slike skinn inngår  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget tar sikte på å forby all innførsel og utførsel, samt omsetning av pels eller produkter laget av pels fra hund (Canis familiaris) og katt (Felis catus). Forbudet gjelder både forholdet til tredjeland og i Fellesskapet. Unntatt fra det generelle forbudet er ifølge forslagets artikkel 4, pels som stammer fra dyr som ikke ble holdt eller avlivet med pelsproduksjon som formål og personlige gjenstander eller husholdningsartikler som blir ført inn eller ut av Fellesskapet. Forslaget har bakgrunn i at forbrukere i Fellesskapet i økende grad har uttrykt bekymring over handelen med og bruk av pels og pelsprodukter fra hund og katt innenfor medlemslandene. Mange forbrukere opplever i dag en stor usikkerhet i forhold til sitt valg av produkter, knyttet til produktenes opprinnelse og materialvalg i forhold til dyreart. Kommisjonen har derfor utarbeidet forslaget, blant annet med tanke på å gjenopprette forbrukernes tillit til detaljhandelen.

 

Det er i forslaget vist til at det allerede eksisterer ulike former for frivillig merking som følge av initiativ fra pelsnæringene i Italia, Tyskland, Storbritannia og Norge. Kommisjonen mener likevel at en frivillig merkeordning ikke er tilstrekkelig effektivt til å gjenopprette forbrukernes tillit til markedet. Det vises til at det i media har fremkommet at pels og pelsprodukter fra hund og katt har vært innført og omsatt under fiktiv merking for å villede forbrukerne. Kommisjonen har videre vurdert og forkastet et alternativ som pålegger produsentene en plikt til å merke alle pels og pelsprodukter generelt, da dette ble ansett for å være mindre effektiv og for belastende for pels- og tekstilnæringen. Spesielt ville utgiftene ved merking bli utforholdsmessig høye der pels eller pelsproduktet bare utgjør en veldig liten del av produktet.

 

Forslaget er vurdert opp mot GATT og funnet forenlig med avtalen. Restriksjonene av hensyn til offentlig orden er etter Kommisjonens (og Rådets) oppfatning verken diskriminerende eller vilkårlige. Medlemsstatene velger selv hvilke sanksjoner de anser for å være tilstrekkelig avskrekkende, forholdsmessige og nødvendige for å gjennomføre forordningen nasjonalt og melder virkemiddelbruken tilbake til Kommisjonen.   

 

Forslagets artikkel 3 pålegger medlemsstatene plikt til å holde Kommisjonen informert årlig om analysemetoder som benyttes for å identifisere artsopprinnelsen til pels og pelsprodukter. Kommisjonen vil benytte disse opplysningene til å holde seg orientert om utviklingen av analysemetoder og vurdere om det er hensiktsmessig å innføre en ensartet analysemetode.

Merknader

Det er i dag hjemmel i matlovens § 20 til gi forskrifter for å hindre produksjon, bearbeiding, import eller omsetning av innsatsvarer eller næringsmidler fra dyr eller deler av dyr som har vært behandlet på en dyrevernmessig uakseptabel måte. Denne bestemmelsen knytter seg til det dyrevelferdsmessige aspektet, isolert fra hvilken dyreart det dreier seg om. Den foreslåtte forordningen favner etter Mattilsynets vurdering videre enn innsatsvarer og næringsmidler etter matloven. Det antas at virkeområdet i Kommisjonens forslag favner noe videre enn adgangen til å gi restriksjoner på innførsel, utførsel og omsetning av pels- og pelsprodukter med hjemmel i matloven og dyrevernloven i dag, idet den primært knytter seg til arten og bare indirekte til dyrevelferdsmessige hensyn. I forslaget til ny dyrevelferdslov er det også foreslått at Kongen i forskrift kan stille krav til, fastsette forbud mot eller begrensning av omsetning og bruk av produkter fra dyr som er omfattet av loven, samt begrense, fastsette krav til eller forbud mot import av slike produkter for å ivareta lovens formål. Det er i tillegg foreslått en bestemmelse om at merking, presentasjon, reklame og markedsføring av produkter som stammer fra dyr, skal gi tilstrekkelig informasjon og ikke være egnet til å villede og at Kongen kan gi nærmere forskrifter om informasjon, merking, presentasjon, reklame og markedsføring, herunder forbud mot markedsføring som er uønsket ut fra hensynet til dyrevelferd, og om vilkår for bruk av frivillige merkeordninger.

 

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved unntaket for dyr som ikke ble holdt eller avlivet med pelsproduksjon for øyet, idet det kan åpne for nye problemstillinger angående opphav og merking. Det kan videre finnes glidende overganger mellom dyr som ble holdt eller avlivet med pelsproduksjon som formål og dyr som for eksempel primært ble holdt og avlivet i kjøttproduksjon. Hunder og katter blir som kjent også i noen land holdt med kjøttproduksjon som formål. Mattilsynet mener at det ikke er grunnlag for å anta at forbrukerne er mer komfortable med at pelsproduktet stammer fra hunder og katter som ble holdt i kommersiell kjøttproduksjon enn om dyret ble holdt og avlivet med pelsproduksjon for øyet. Det ville eventuelt være mer hensiktsmessig å avgrense mot hunder og katter som ble holdt og avlivet med produksjon av kjøtt-, pels- eller biprodukter for øyet, for å unngå den kommersielle utnyttelsen av dyrene i strid med dyrevelferdshensyn.

 

Kommisjonens forslag er i tråd med Mattilsynets målsettinger og syn på virkemiddelbruk i arbeidet med å fremme god dyrevelferd, forutsatt at de nødvendige regelverksendringer blir foretatt. Det antas at forordningen vil kreve endringer og tilpasninger i norsk lov dersom forordningen i sin nåværende form blir del av EØS-avtalen.

  

Utkast til forordning om gjennomføring av direktiv 90/426/EØF og direktiv 90/427/EØF vedrørende metoder for identifisering av dyr av hestefamilien (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten implementerer direktiv 90/426/EØF og dir 90/427/EØF vedrørende metode for identifisering av hest. Gjennomføringsfrist er 1. juli 2008. Alle hester født etter denne dato skal identifiseres i samsvar med denne forordningen. Medlemsstatene kan bestemme at også hester født før denne datoen skal være identifisert i samsvar med denne forordningen.

Prinsipper:

Alle hester skal ha:Unikt livsvarig ID-dokument (hestepass)(hesteholder er ansvarlig) -Utstedes etter at det er verifisert at hesten ikke er identifisert tidligere-Link mellom dyret og id-dokumentet skal kunne verifiseres til en hver tid (mikrochip/signalement)

 

For hester for avl og produksjon må passet minst inneholde del II, III, IX, og X.Hester født etter 1. juli 2008 skal identifiseres på omtalte måte. Føll skal identifiseres før avvenning (føll ved fot), før 31. desember i fødselsåret eller senest ved 6 måneders alder. Importert hest skal identifiseres senes 30 dager etter tollbehandling.

 

ID-dokument for registrerte hester (hester som er registrert av godkjent instans eller som er berettiget til registrering hos slik instans) skal utstedes av

1)      Godkjent avlsorganisasjon

2)      Internasjonal organisasjon som har ansvaret/ivaretar hester for konkurranser eller veddeløp. ID-dokumentet for hester for avl og produksjon skal utstedes av kompetent myndighet i MS. 

 

Avstamningsopplysninger skal inkluderes i passet. Det innføres krav om mikrochip. 

 

Passutsteder skal registrere følgende opplysninger:

a)      Dato for utstedelse

b)      Navn og adresse på personen som fikk passet utstedt

c)      Hestens fødselsår og dato

d)      Fødselsland

e)      Kjønn

f)       Microchipnummer

g)      Identifikasjonsnummer

h)      Informasjon om evt. erstatningsdokument Informasjonen skal oppbevares i minst 35 år, eller minst 2 år etter dyrets død. Hesten skal gis et universelt hestelivstidsnummer (UELN)

 

Medlemsstatene kan vedta å opprette en sentral database.

 

Medlemsstatene kan bestemme at utstedende instans skal kommunisere opplysningene i art. 12 til en sentral database når det gjelder dyr identifisert i landet.Medlemsstatene skal gjøre den sentrale databasens navn, adresse og 6-siffret UELN-compatibel ID-kode tilgjengelig for andre medlemsstater og publisere dette på en web-side. Kommisjonen skal publisere listen over sentrale databaser. Medlemsstatene skal ha alle hesteholdene registret i en database. Denne kan være en del av den sentrale databasen. 

 

Eier er ansvarlig for at hesten har pass når den forlater hesteholdet. (Unntak: til fots lokalt). Det skal kreves pass ved slakting. (evt.unntak < 12 mnd). ”Smart card” kan tillates nasjonalt, evt. også bilaterale avtaler om det. Utsteder kan utstede et midlertidig dokument med minst UELN, som gjelder nasjonalt.

 

Medlemsstatene kan tillate forenklet dokument uten signalement hvis det finnes mikrochip (f.eks frysemerking) (forutsetter at Kommisjonen underrettes). Hvis smittsomme sykdommer, kan passet suspenderes. Hvis død, retur til utsteder. Duplikat av pass medfører ”not intended for food production”.

 

Når det ikke er mulig å reetablere identitet medfører dette at nytt pass merkes med ”not intended for food production”. I utgangspunkt regnes alle hester som matproduksjonsdyr. Det krever en aktiv handling av eier for å definere hesten som ikke-egnet til mat. Før behandling av veterinær skal dyret identifiseres bl.a. med hensyn til status som næringsmiddelproduserende dyr.Hvis behandlingen medfører konsekvenser for dette, skal veterinær endre dyrets status i passet (seksjon IX ,del II og del III). Vedtakene 93/623/EØF og 2000/68/EF oppheves.

 

Overgangstid:

Hester identifisert før 30. juni 2008 og i samsvar med vedtakene 93/623/EØF og 2000/68/EF er å se på som identifisert i samsvar med denne forordningen.  Disse passene skal tilfredsstille kravene i denne forskriften senest 31. desember 2009. Hester født før 30. juni 2008 og ikke identifisert i samsvar med vedtakene 93/623/EØF og 2000/68/EF skal identifiseres innen 31. desember 2009.

Vedlegget beskriver delene i hestepasset.

 

 

Kapittel II  Fôrvarer  

Forslag til kommisjonsforordning om endring av vedlegg IV til forordning (EF) nr. 183/2005 om krav til fôrhygiene  (vedlegg I kap II LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Forslaget omhandler endring av vedlegg IV til forordning (EF) nr. 183/2005 om krav til fôrhygiene (fôrhygieneforordningen). Vedlegg IV til fôrhygieneforordningen setter, sammen med artikkel 10, krav til hvilke virksomheter som skal godkjennes ut fra bruk av tilsetningsstoffer i fôr.

 

Etter endringen vil virksomheter som produserer koksidiostatika og histomonostatika, samt fôr og premikser som inneholder slike tilsetningsstoffer, være godkjenningspliktige.

 

I tillegg er systematikken i vedlegg IV endret for å få samsvar med systematikken for inndeling av tilsetningsstoffer i kategorier i forordning (EF) nr. 1831/2003 om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer.

Merknader

Forslaget medfører behov for endringer i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer (fôrvareforskriften). Det pågår nå arbeid med å oppdatere fôrvareregelverket som følge av fôrhygieneforordningen og utkast til endringsforordning er inkludert i dette arbeidet. 

 

Administrative konsekvenser

Virksomhetene som produserer tilsetningsstoffene som omhandlet i vedlegg IV, samt virksomheter som bruker disse tilsetningsstoffer i fôr må godkjennes. Det følger av artikkel 18 i fôrhygieneforordningen at det er en overgangsordning for godkjenning frem til 2008, noe som gir litt tid til å foreta nye godkjenninger.

 

Økonomiske konsekvenser

Da det i dag er godkjenningsplikt for virksomheter som tilvirker koksidiostatika antas det at forordningen ikke medfører økte økonomiske utgifter for virksomhetene ut over det som vil følge av fôrhygieneforordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er sendt t.o. til Spesialutvalget for landbruk, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

Forslag om offentlig kontroll ved import av fôrvarer og næringsmidler av ikke animalsk opprinnelse med kjente eller nye risikoer fra tredjeland jf. artikkel 15.5, i forordning (EF) nr. 882/2004  (vedlegg I kap II LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har under DG SANCO opprettet en arbeidsgruppe som skal utarbeide et felles kontrollsystem for import av fôrvarer og næringsmidler av ikke-animalsk opprinnelse med kjente eller nye risikoer fra tredjeland, slik dette fremgår av artikkel 15.5 i forodning (EF) nr. 882/2004. Det skal utarbeides en positivliste over hvilke fôrvarer og næringsmidler av ikke-animalsk opprinnelse som skal være gjenstand for denne intensive offentlige kontrollen, som skal gjennomføres på bestemte innførselssteder i EU/EØS -området. Man søker å utarbeide et kontrollsystem som stort sett samsvarer med det kontrollsystem man allerede har for animalske produkter og levende dyr mv. med obligatorisk forhåndsvarsel, dokument, identitets og fysisk kontroll, og melding sendt via det elektroniske Traces systemet.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er sendt t.o. til Spesialutvalget for landbruk og Spesialutvalget, som begge har representanter fra Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet.

 

 

Kapittel III  Plantesanitære forhold  

Utkast til kommisjonsdirektiv som gir visse unntak ved godkjenning av sorter av jordbruksvekster som er naturlig tilpasset lokale eller regionale forhold og truet av genetisk erosjon, og unntak ved omsetning av såvare av disse sortene (SANCO/3322/06rev9 10.01.2007)  (vedlegg I kap III LMD)

Sammendrag av innhold 

Direktivet fastsetter unntak fra rådsdirektiv 2002/53/EF, kommisjonsdirektiv 2003/90/EF om prøving og godkjenning av plantesorter, kommisjonsforordning (EF) 930/2000 om navnsetting av plantesorter og rådsdirektiv 66/401/EØF, rådsdirektiv 66/402/EØF, rådsdirektiv 2002/54/EF, rådsdirektiv 2002/56/EF og rådsdirektiv 2002/57/EF om omsetning av såvare av fôrvekster, korn, bete, olje- og fibervekster og settepotet. Dette er unntak knyttet til ønsket om bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser gjennom markedsføring og dyrking. Unntak skal kun gis for sorter som kvalifiserer for betegnelsen bevaringsverdige. Betingelsen for å kunne betegne en sort som bevaringsverdig er at den er truet av genetisk erosjon og interessant i forhold til bevaring av plantegenetiske ressurser. Det vil være myndighetene i hvert enkelt land som godkjenner bevaringsverdige sorter.

Det gis generelt unntak fra krav om DUS-test (distinct, uniform, stabil), men det stilles fortsatt krav til sorten slik at det i praksis først og fremst er mindre strenge krav til ensartethet.  Det gis også generelt unntak fra krav om verdiprøving, men det skal blant annet foreligge en beskrivelse av sorten og dokumentasjon som viser resultater fra uoffisielle tester og praktiske forsøk med kultivering, reproduksjon og bruk. Det vil ikke være tillatt å godkjenne en sort som bevaringsverdig dersom den allerede står oppført på EUs felles sortsliste. Det vil heller ikke være tillatt å godkjenne en sort som bevaringsverdig før det har gått to år fra den ble tatt ut av sortslista eller to år etter at sorten var tillatt å omsette. Sorter med planterettsbeskyttelse eller sorter som er søkt rettsbeskyttet, kan ikke godkjennes som bevaringsverdige. Direktivet åpner for at det ved navnsetting kan gis unntak fra de fleste vanlige bestemmelsene om sortsbetegnelse.

Det stilles ikke krav om at såvare av bevaringsverdige sorter skal være sertifisert for å kunne omsettes. Det stilles imidlertid tilnærmet samme kvalitetskrav til såvaren med unntak av krav til sortsrenhet. Såvare skal prøvetas og analyseres i henhold til internasjonale metoder, for å sjekke om kvalitetskravene er tilfredsstillende. Det er kun såvare med kjent opphav som skal kunne omsettes.Myndighetene skal sikre at såvaren er gjenstand for etterkontroll for å kontrollere sortsekthet og -renhet.

Myndighetene skal identifisere området/ene en sort tradisjonelt/historisk har blitt dyrket (opprinnelsesområde) og skal tillates omsatt. Myndighetene skal videre sikre at vedlikehold av sorten og såvareproduksjon skjer i samme område, eller for såvareproduksjon i andre utpekte, godkjente områder for såvareproduksjon. Ved godkjenningsbehandling av en sort, samt ved identifisering av opprinnelsesområde, skal myndighetene støtte seg til vurderinger gitt av en organisasjon/etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser.

Omsetning av såvare av en bevaringsverdig sort er i hvert enkelt land begrenset til 0,5 % av den totale omsetningen av arten den bevaringsverdige sorten tilhører eller såvare tilsvarende det kvantum som trengs til å så 1000 daa. For artene åkerert, hvete, bygg, mais, poteter, oljeraps og solsikke gis det kun anledning til å omsette maksimalt 0,3 % av totalt omsatt såvare. Mengde omsatt vare av alle bevaringsverdige sorter av en art, skal ikke overstige 10 % av årlig omsetning av arten eller hvis 10 % utgjør mindre enn 1000 daa, er det tillatt å omsette et kvantum tilsvarende det som skal til for å så 1000 daa.

Direktivet gir eksakte bestemmelser for hvordan såvare av bevaringsverdige sorter skal merkes.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 13. september 1999 nr 1052 om såvarer og forskrift 1. oktober 1999 nr 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter.

 

Opplegget med godkjenning av bevaringsverdige sorter avviker noe fra den ordinære sortsgodkjenningen. Det stilles ikke krav til DUS-test og verdiprøving som normalt er en langvarig og ressurskrevende prosess, men det stilles fortsatt krav om dokumentasjon ved søknad om godkjenning, som Mattilsynet må ha en faglig vurdering av. Dette vil ved siden av å kreve forskriftsendringer trolig også kreve enkelte tilpasninger i relevant fagsystem. Det legges opp til et forpliktende samarbeid mellom myndighet og organisasjon eller etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser. Siden det for bevaringsverdige sorter ikke stilles krav om offentlig sertifisert såvare for å kunne omsette, men tilnærmet samme kvalitetskrav, vil dette bety økt grad av ansvar til såvarevirksomhetene. 

 

Myndighetene må notifisere og rapportere til ESA om følgende:

 

-           Organisasjon eller etat med kompetanse på på plantegenetiske ressurser som Mattilsynet får uttalelser fra.

-           Ved godkjenning av andre områder for såvareproduksjon enn såvareproduksjon kun i sortens opprinnelsesområde

-           På forespørsel fra COM/ESA eller de andre landa, omsatt mengde såvare av bevaringsverdige sorter i landet

 

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel XII  Næringsmidler  

Utkast til forordning om husdyrproduksjon: Oppdatering av vedlegg 8 og produksjonsstandarder for kyllingoppdrett  (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold

EUs regelverk for økologisk landbruk har ikke regulert kyllingoppdrett. Et regelverk på dette området har vært etterspurt over lengre tid, og Kommisjonen har nå tatt initiativet til å starte utviklingen av et regelverk. Følgende tillegg til forordning (EØF) nr. 2092/91, med tilhørende endringsforordninger nr. (EF) 1804/99 og nr. (EF) 2254/2004, vedlegg I B, er foreslått:

Saktevoksende raser er definert som raser med maksimum daglig tilvekst på 35 g for slaktekylling, 105 g for hannkalkuner og 75 g for hunnkalkuner.

Maksimum flokkstørrelse er satt til 6600 dyr.

Kyllinger skal ha tilgang til uteareal fra de er fullstendig fjærdekte, og senest når de er 7 uker gamle.  

Dagens regler (forordning (EF) nr. 2254/2004) gir mulig til å innføre opp til 18 uker gamle kyllinger til eggproduksjon når økologiske kyllinger ikke er å oppdrive. Dette er en unntaksmulighet som i følge dagens regler gjelder på ubestemt tid. I det nye forslaget til regler for kyllingoppdrett er det imidlertid foreslått at denne unntaksmuligheten skal utgå 31.07.2006. Etter denne datoen må ikke-økologiske kyllinger være under 3 dager gamle når de tas inn i en økologisk besetning.

Følgende tillegg/endringer i vedlegg VIII er foreslått:

-           Det kan være maksimalt 21 kg levendevekt kylling per m2 innendørs, minst 2,5 m2 per dyr utendørs og det skal være minst 15 cm vaglepinne per dyr.

-           Det kan være maksimalt 7 verpehøns per rede (tidligere 8).

Merknader

Forordning (EØF) nr. 2092/91 ,med tilhørende endringsforordninger (EF) nr. 1804/91 og (EF) nr. 2254/2004, regulerer dyrehold i økologisk landbruk, og har flere generelle regler som også vil gjelde for kyllingoppdrett.

 

Hvis vedtatt, vil rettsakten føre til en endring i økologiforskriften. 

 

Utkast til kommisjonsforordning om endring av vedlegg I til rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler  (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har lagt fram forslag om å åpne opp for bruk av en andel fôr fra egne arealer i første karensår (arealer under omlegging til økologisk landbruk). Bruk av fôr fra arealer i første karensår er ikke tillatt brukt til økologiske husdyr per i dag.

 

Kommisjonen foreslår at maksimalt 20 % av fôret på årsbasis kan komme fra egne arealer i første karensår, enten gjennom beiting eller høsting av arealer med eng eller flerårige vekster. En forutsetning er at disse arealene ikke vært drevet økologisk de siste tre årene. Hvis man benytter en andel fôr fra arealer i første karensår, vil mengden fôr fra arealer i andre karensår som tillates brukt bli redusert med tilsvarende andel.

Merknader

Hvis vedtatt, krever rettsakten endring i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler (økologiforskriften).

Rettsakten vil ikke få noen administrative konsekvenser. Endringen vil imidlertid kunne få små, men positive økonomiske konsekvenser for gårdbrukere som lettere kan benytte avlinger fra arealer i første karensår.

 

Kapittel XV  Farlige stoffer  

Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om markedsføring av plantevernmidler  (vedlegg II kap XV LMD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 91/414/EØF om markedsføring av plantevernmidler i EU skal erstattes av en ny europaparlaments- og rådsforordning. Forslag til nytt regelverk ble fremlagt av Kommisjonen i juli 2006.

Hensikten med å innføre nytt regelverk for markedsføring av plantevernmidler i EU, er å styrke beskyttelsen av helse og miljø, bidra til bærekraftig utvikling av landbruket, redusere bruk av forsøksdyr, styrke konkurranseevnen for produsenter og øke tilgjengeligheten av plantevernmidler for brukerne. Det er også et mål å strømlinjeforme og forenkle godkjenningsprosedyrene. 

Forslaget innebærer store endringer i forhold til rådsdirektiv 91/414/EØF. De viktigste endringene er:

-           Hjemles i EU-traktatens Art 37(2) og Art. 152(4)(b). (91/414/EØF i Art. 43)

-           Innfører kriterier for godkjenning av virksomme stoffer

-           Innfører krav til agronomisk effekt

-           Innfører kriterier for godkjenning av lavrisiko stoffer og "basic substances" (stoffer som ikke primært er i bruk som plantevernmidler, -    men likevel har en viss effekt)

-           Innfører godkjenningsordninger for safenere og synergister

-           Innfører sammenligning (comparative assessment) og substitusjonsprinsippet

-           Innfører kriterier for kandidater for substitusjon

-           Innfører forbud mot bruk av uakseptable formuleringsstoffer - disse settes på en negativliste.

-           Innfører differensierte godkjenningsperioder (7, 10 el 15 år)

-           Innfører godkjenningsperiode for fornyet godkjenning som ikke skal overskride 10 år.

-           Setter avviklingsperioden ved ikke fornyet godkjenning til ett år for salg og maksimum 2 år for bruk, lagring og destruksjon av lager dersom årsaken til avviklingen er risiko for helse eller miljø. Forøvrig ingen bestemt frist, men avviklingen skal ikke skje i den normale bruksperioden.

-           Innfører sonevis godkjenning av preparater (3 soner)

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet, og det kan forventes endringer under veis i beslutningsprosessen.

Merknader

Norge har unntak fra Rådsdirektiv 91/414/EØF i EØS-avtalen. Når nytt regelverk vedtas i EU, vil vårt unntak kunne bli tatt opp til diskusjon.

 

Det anses som svært viktig å beholde et restriktivt regelverk og en forvaltning av plantevernmiddelområdet som ivaretar høy beskyttelse av miljø, brukere og konsumenter. Dette innebærer blant annet at det også fremover må tas hensyn til spesielle norske miljøforhold ved vurdering av de plantevernmidler som skal benyttes i Norge. Utkastet ser i noen grad ut til å nærme seg det norske regelverket, bl.a. er substitusjonsprinsippet inkludert, samt kriterier for godkjenning av virksomme stoffer på fellesskapsnivå. På den annen side vil krav om obligatorisk anerkjennelse av plantevernmidler som er godkjent av et annet land innenfor sonen være vanskelig for Norge å akseptere. Likeledes anses det for uheldig at det ved fornyet godkjenning av plantevernmidler er foreslått en ubegrenset godkjenningsperiode. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er til vurdering i Spesialutvalget for handelsforenkling.

 

Forslag til rammedirektiv som implementerer tiltak for å oppnå bærekraftig bruk av plantevernmidler  (vedlegg II kap XV LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til rettsakt er et nytt direktiv som skal supplere EU's nye forordning for markedsføring av plantevernmidler.  Det er hjemlet i art. 175 i EU - traktaten. Rettsakten skal gjelde for plantevernmidler, men intensjonen er å implementere den også for biocider seinere.

 

Det inneholder bestemmelser som pålegger medlemslandene å:

 

-           lage handlingsplaner med mål, tiltak og tidsfrister for å redusere risikoen og påvirkningen av helse og miljø ved bruk av plantevernmidler. De skal oppmuntre til utvikling og introduksjon av alternative tilnærminger eller teknikker slik som integrert bekjempelse for å redusere avhengigheten av plantevernmidler der det er mulig.

-           sørge for både grunnleggende og supplerende opplæring av brukere, distributører og rådgivere. Det skal opprettes et sertifiseringssystem som dokumenterer tilstrekkelig kunnskap. 

-           sørge for at de som omsetter plantevernmidler til profesjonelle brukere har nok personale som har gjennomgått opplæring. sørge for at plantevernmidler godkjent til profesjonelt bruk bare selges til brukere med sertifikat og at forhandlere som selger plantevernmidler til ikke profesjonelle brukere gir informasjon om risikoen ved bruk av plantevernmidler.

-           innføre informasjonstiltak overfor publikum om risikoen for helse og miljø ved bruk av plantevernmidler samt informere om bruk av ikke kjemiske metoder.

-           sørge for at sprøyteutstyr til profesjonelt bruk inspiseres med regulære intervall. Det skal etableres et sertifiseringssystem som verifiserer at kravene er tilfredsstilt.

-           forby spredning fra luftfartøy, men det kan gis dispensasjon i helt spesielle tilfelle

-           innføre bestemmelser for å beskytte vannmiljøet, særlig ved å etablere buffersoner og for drikkevannskilder, sikkerhetssoner. Det skal innføres tiltak for å hindre avdrift ved sprøyting nær overflate- og grunnvann.

-           forby eller redusere bruken av plantevernmidler på områder som brukes av publikum eller sensitive grupper samt offentlige steder som parker, skolegårder, idrettsarenaer mv.

-           sørge for at profesjonelle brukeres lagring, håndtering og avfallshåndtering ikke fører til risiko for helse eller miljø

-           innføre nødvendige tiltak for å oppmuntre til "low pesticide-input" bekjempelse eller bruk av produkter med den laveste risikoen for helse og miljø.

-           utvikle harmoniserte risikoindikatorer bl.a. ved hjelp av statistiske data som er samlet inn i henhold til en forordning som skal utvikles av ESTAT.

 

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet, og det kan forventes endringer under veis i beslutningsprosessen.

Merknader

Rettsakten gjelder forhold som hittil ikke har vært regulert i EU. Forslaget dekker de fleste av bestemmelsene i gjeldende norsk forskrift når det gjelder omsetning og bruk, men den norske forskriften er mer detaljert på enkelte områder. Kravene til opplæring inneholder stort sett de samme temaene som det norske autorisasjonskurset. Integrert bekjempelse er sterkt vektlagt, noe som ikke er nedfelt i forskriften i Norge, men er en del av den norske handlingsplanen  for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler. Flere av momentene som inngår i direktivet, inngår som tiltak i den norske handlingsplanen. 

 

Da dette er et rammedirektiv, vil det være anledning til å ha strengere nasjonale bestemmelser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er til vurdering i Spesialutvalget for handelsforenkling. Det er under vurdering hvorvidt rettsakten er EØS-relevant og akseptabel.

 

Kapittel XXVII  Alkoholsterke drikker  

KOM (2005) 125  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om definisjon, betegnelse, presentasjon og merking av alkoholsterke drikker  (vedlegg II kap XXVII LMD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har fremmet forslag til ny forordning om alkoholsterke drikker, hvor hensikten er å gjøre regelverket på dette området mer anvendelig, lettere leselig og klarere på grunnlag av de gjeldende definisjoner for alkoholsterke drikker. Videre vil bestemmelsene i de gjeldende forordningene for alkoholsterke drikker (forordning (EØF) nr. 1576/89 og forordning (EØF) nr. 1014/90 bli samlet i en forordning.

 

Det nye forslaget til forordning er tilpasset nye tekniske krav og til WTO-reglene, og den innholder også kriterier for anerkjennelse av nye geografiske betegnelser.

 

For å gjøre reglene for alkoholsterke drikker mer systematisk, foreslås alkoholsterke drikker klassifisert i tre kategorier med utgangspunkt i gjeldende produktdefinisjoner. Ved forordningen fastsettes det et sammenhengende system basert på tradisjonelle metoder og de fastsatte kategorier. Formålet er å gi forbrukerne klar informasjon om produktene. Det åpnes for at merkingskravene, innen EU og det enkelte medlemsland, kan være strengere enn de generelle merkingsbestemmelsene.

 

Forordningen omfatter regler for geografiske betegnelser for alkoholsterke drikker.

 

Kapittel I inneholder definisjoner og en helt ny klassifisering av alkoholsterke drikker. Kategori A (alkoholsterke drikker) er alkoholsterke drikker som ikke kan tilsettes landbruksalkohol, og bare kan inneholde andre aromastoffer enn naturidentiske aromastoffer og aromapreparater. I kategori B (særskilte alkoholsterke drikker) kan landbruksalkohol og naturlig naturlige eller naturidentiske aromastoffer og aromapreprater tilstettes, men i begrenset omfang. Kategori C (andre alkoholsterke drikker) er en åpen gruppe for andre alkoholsterke drikker.

 

Kapittel II inneholder bestemmelser om betegnelser på, presentasjon og merking av alkoholsterke utover generelle merkekrav gitt i direktiv 2000/13/EF.

 

Kapittel III inneholder bestemmelser om geografiske betegnelser, mens kapittel IV inneholder administrative bestemmelser.

 

Bilag I inneholder tekniske definisjoner og krav for fremstilling av alkoholsterke drikker, i bilag II finnes en oversikt over de ulike alkoholsterke drikkene, og deres klassifisering, og i bilag III er det en oversikt over de beskyttede geografiske betegnelsene.  

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. august 1998 nr. 855 om vin, alkoholsterke og aromatiserte drikker m.v. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

 

Protokoll 47 om opphevelse av tekniske hindringer for handel med vin   KOM (2007) 372 Forslag til rådsforordning om felles markedsordning for vin og om endring av visse forordninger  (prot 47 LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er utarbeidet av Kommisjonen som et ledd i de løpende reformer av den felles landbrukspolitikken, som omfatter alle hovedsektorer bortsett fra vin, frukt og grønnsaker, og vil erstatte Rådsforordning (EF) nr. 1493/1999, som er innlemmet i EØS-avtalen Protokoll 47.

 

Kommisjonen viser til en stadig dårligere likevekt mellom produksjon og etterspørsel av vin, og de voksende utfordringer som er knyttet til europeisk og internasjonalt marked for vin, stiller krav til reform av sektoren. Det foreslås en lang rekke tiltak for å forbedre EUs landbrukspolitikk på dette området og derved styrke konkurranseevnen til vinprodusentene i EU.

 

Kommisjonen foreslår en klarere, mer koherent og dermed mer markedsorientert vinklassifisering og –merking. Begrepet EU-kvalitetsviner er basert på geografisk opprinnelse EU ønsker å bekrefte, tilpasse, fremme og styrke dette begrepet over hele verden. Kvalitetspolitikken vil bli gjort klarere, enklere, mer gjennomsiktig og dermed mer effektiv ved å blant annet å skape klarere rammer for vin med geografisk betegnelse i overensstemmelse med den horisontale kvalitetspolitikken i EU (forordning (EF) nr. 510/2006).

 

Videre foreslår Kommisjonen å forenkle reglene om merking ved å utarbeide et felles regelsett for all type vin. Reglene i det horisontale merkedirektivet 2000/13/EF foreslås supplert i nødvendig omfang for å imøtekomme de særlige behovene i vinsektoren for obligatorisk og frivilling merking. Det vil dekke forbrukernes behov og i større grad være i overensstemmelse med politikken for vinkvalitet. Dette innebærer blant annet bedre informasjon til og beskyttelse av forbruker og full orientering om produktenes opprinnelse gjennom hensiktsmessige merkeregler for sporbarhet.

Merknader

De delene av forslaget som berører EUs landbrukspolitikk på vinområdet er ikke være EØS-relevante, jf avgrensningen i Protokoll 47, og omtales ikke her. Reglene om kvalitet og merking vil imidlertid være omfattet av virkeområdet til Protokoll 47:

 


-MILJØVERNDEPARTEMENTET

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel XV  Farlige stoffer  

Forslag til direktiv om endring av rådsdirektiv 76/769/EØF om begrensninger på omsetning og bruk av farlige stoffer og produkter  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Forslag til restriksjoner for kadmium - 11. tekniske tilpasning til direktiv 76/769/EØF:

Det har vært diskutert forslag til en teknisk tilpasning til direktiv 76/769/EØF med sikte på å utvide reguleringen til å omfatte PVC-plast. Videre arbeid avventes om det må identifiseres produktgrupper som må unntas fra en eventuell regulering samt å vurdere innsamlingsmål for slike produktgrupper. Belgia har sluttført risikovurdering og påbegynt en risikoreduksjonsstrategi for kadmium og kadmiumoksider.

 

Arbeidsdokument for forslag til en endring av direktiv 76/769/EØF vedr. stoffene DEGBE, DEGME og DCM:

DEGBE - 2-(2-butoxyethoxy) ethanol:

Kommisjonen har lagt frem et utkast til regulering av DEGBE i produkter eller stoffblandinger i konsentrasjoner lik eller høyere enn 5 % i sprayfarger som omsettes til vanlige forbrukere.

DEGME - 2-(2-methoxyethoxy) ethanol:

Kommisjonen har lagt frem et forslag til regulering av DEGME i produkter eller stoffblandinger i konsentrasjoner lik eller høyere enn 1 % for farger eller fargefjerningsmidler som omsettes til vanlige forbrukere.

Videre arbeid med DEGBE og DEGME ligger på vent.

DCM - diklormetan:

Det har vært diskusjon på møter i arbeidsgruppen for direktiv 76/769/EØF. Det har vært avholdt møte i forum for "Paint stripping agents". Det var ulike meninger om hvorvidt det er nødvendig med restriksjoner for bruk av diklormetan til malingsfjerning. Det foreligger ingen mer informasjon om ev videre arbeid med dette.

Akrylamid:

Forslag om reduksjon av bruken av akrylamid til tetting i vannlekkasjer har vært diskutert. Det har også vært arrangert en workshop for å belyse behovet for fortsatt bruk av akrylamid. Norge deltok med ekspert. Det ble konkludert med at bruk av akrylamid kan erstattes med andre tettemidler til storskalabruk (tilsvarende den norske forskriften), men at det fortsatt var behov for bruk av akrylamid til småskalabruk på noen enkelte områder. I hht. opplysninger fra norsk bransje (produsenter, importører, brukere og Produktregisteret) benyttes ikke akrylamid til tetting av vannlekkasje til noen formål i Norge idag.

Merknader

Forskrift 1. juni 2004 nr 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften).

Myndighetene deltar aktivt i arbeidgruppen for begrensningsdirektivet. Myndighetene er i kontakt med berørte parter.

 

Forslag til 30. tekniske tilpasning til rådsdirektiv 67/548/EØF om klassifisering og merking av farlige stoffer  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Regelverket om klassifisering og merking av kjemikalier er et viktig verktøy for å redusere og forebygge helse- og miljøskader forårsaket av kjemikalier. Det stilles krav til hvordan kjemiske stoff skal klassifiseres og hvordan et kjemisk stoff skal merkes. Klassifiseringen og merkingen av et stoff kan bl.a. få betydning for omsetningen. Stoff som merkes "giftig" eller "meget giftig" kan i praksis ikke selges til vanlige forbrukere. Merking kombinert med sikkerhetssetninger (eks. "oppbevares utilgjengelig for barn") og risikosetninger (eks. "farlig ved svelging") på emballasjen.

Systemet skal sikre at brukere, både arbeidstakere og vanlige forbrukere, skal få informasjon om kjemikaliers farlige egenskaper og mulige skadevirkninger slik at de kan ta nødvendige forhåndsregler.

Forslag til 30. tekniske tilpasning til direktiv 1967/548/EØF omfatter klassifisering av en del stoffer som tidligere ikke er klassifisert, i tillegg til reklassifisering av stoffer på grunn av ny kunnskap. Forslaget inneholder ny eller endret klassifisering for ca 900 stoffer. Omlag halvparten av disse er nye stoffer, resterende skal reklassifiseres.

Merknader

Forskrift 16. juli 2002 om klassifisering, merking mv. av farlige kjemikalier med senere endringer. En gjennomføring vil medføre behov for endringer i denne forskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Forslag til rettsakt har vært oppe i Spesialutvalget for handelsforenkling.

 

 

Vedlegg XX  Miljø  

Kapittel I  Generelt  

KOM(2005)505  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om etablering av en ramme for Fellesskapets tiltak innenfor havmiljøpolitikken  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

EUs sjette miljøhandlingsprogram fra juli 2002 forutsetter at det skal utvikles syv tematiske strategier, herunder en marin strategi. Som et første steg la EU-kommisjonen i oktober 2002 frem en melding om beskyttelse og bevaring av det marine miljø (KOM (2002) 539 endelig) -  Towards a strategy to protect and conserve the marine environment.     


Den 24. oktober 2005 presenterte EU-kommisjonen en melding med den marine strategien, vedlagt et direktivforslag og en konsekvensutredning. Meldingen omhandler ikke andre virkemidler enn direktivet og det er derfor bare direktivet som behandles i det følgende.


Direktivet skal utgjøre den miljømessige "pilaren" i den fremtidige maritime politikken som nå er under utarbeidelse. 

 

Forslaget til direktiv er prosessuelt og overordnet. Det inneholder ikke konkrete miljømessige krav til økonomiske aktiviteter, men kun krav til medlemslandenes forvaltningssystemer for havområdene. Direktivet gjelder havområdene utenfor grunnlinjen under nasjonal jurisdiksjon, herunder territorialfarvannet og den 200 n. mils eksklusive økonomiske sonen (EEZ). Det kan være noe uklart om havområdet over kontinentalsokkelen omfattes i den grad den går lenger ut enn EEZ. 


Hovedpunktene i direktivet gjelder:


•        Mål om å sikre "god miljøtilstand" i europeiske havområder innen 2021.


•        Kommisjonens forslag forutsatte at mer konkrete miljøkvalitetsmål/indikatorer/standarder for "god miljøtilstand" skulle fastsettes ved komitologiprosedyre. Parlamentet/Rådet har imidlertid utviklet forslag til slike standarder som skal inngå i selve direktivet.


•        Krav om å utvikle regionale marine strategier for de ulike regionale havområdene (Marine Regions - havregion) i perioden 2009-2016. En av havregionene er det Nord-østlige Atlanterhav. Havregionen kan deles opp ytterligere i "sub-regions" i samsvar med en særskilt liste hvor norske havområder ikke er særskilt nevnt.  


•        Strategiene skal omfatte utredninger av miljøtilstand og påvirkningsfaktorer, overordnede mål og miljøkvalitetsmål/indikatorer, samt et overvåkningsprogram. Innen 2016 skal strategiene inneholde en tiltaksplan. Tiltak skal iverksettes innen 2018.


•        Tiltak vedrørende fiskeri og radioaktivitet omfattes ikke, idet det vises til EUs felles fiskeripolitikk og EURATOM-avtalen. Påvirkning av havområdet fra fiskerier og bruk av radioaktivt materiale omfattes imidlertid av kravene til utredning av miljøtilstand og påvirkningsfaktorer og av de miljøkvalitetsmål som skal etableres.


•        Prosedyre for unntak fra krav der "god miljøtilstand" ikke kan oppnås. 


•        Kommisjonen skal etter behov standardisere overvåkning og vurdering av miljøtilstanden.


•        Koordinering på regionalt nivå gjennom eksisterende organisasjoner (OSPAR, HELCOM etc.).


•        Notifisering og godkjenning gjennom EU-kommisjonen av hele og deler av strategiene.


•        Prosedyre for oppdatering av strategiene.

Merknader 

Direktivet foreslås hjemlet i EF-traktaten 175(1).

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget behandles i spesialutvalget for miljø, der berørte departementer er representert. 

 

SFT inviterte 2. desember 2005 på sine nettsider om synspunkter på direktivforslaget, med frist for innspill 3. februar 2006. En e-post ble 11. januar 2006 sendt til en rekke personer for å gjøre oppmerksom på invitasjonen. SFT mottok svar fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norges Fiskarlag, LO og Thore Stoveland. LO ønsker foreløpig ikke å kommentere direktivforslaget, mens NIVA og Norges Fiskarlag gir uttrykk for at direktivet vil kunne gi positive resultater for miljøet i norske havområder.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

 

KOM (2006) 232 endelig  Forslag til rammedirektiv om jordbeskyttelse  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

EUs sjette miljøhandlingsprogram fra juli 2002 forutsetter at det skal utvikles syv tematiske strategier, herunder en strategi for beskyttelse av jordsmonnet. Kommisjonen presenterte sitt forslag til en slik strategi 22. september 2006 (Thematic Strategy on Soil Protection). Det ble innledningsvis identifisert åtte trusler mot jord:  erosjon, tap av organisk innhold, forurensning, nedbygging, jordpakking, tap av biodiversitet, forsaltning  og  flom/skred . Med jord forstås i denne sammenhengen den jorden som utgjør det øverste laget av jordskorpen mellom berggrunnen og overflaten, med unntak av grunnvann.

 

Strategien består av tre deler: 1) En melding (communication) med prinsipper for EU Soil Protection Policy, 2) et rammedirektiv for beskyttelse av jord og 3) en konsekvensutredning med miljømessige, økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

 

I rammedirektivet går man videre med konkrete krav/bestemmelser ift syv av de åtte identifiserte truslene.  Tap av biodiversitet  inngår ikke eksplisitt i direktivet, da man både føler behov for økt forskning/kunnskap og fordi man anser at dersom man håndterer de andre syv truslene, så vil man også ivareta hensynet til biodiversitet. I rammedirektivet foreslår Kommisjonen at forurensning og nedbygging håndteres på nasjonalt/regionalt nivå, mens de resterende truslene håndteres på risikoområde-nivå.

 

Erosjon, tap av organisk innhold, forsaltning, jordpakking, skred (artiklene 6-8):

For disse prosessene innebærer direktivforslaget at medlemsstatene innen fem år fra gjennomføringsdato må kartlegge risikoområder der det er avgjørende dokumentasjon for eller rimelig grunn til mistanke om, at disse prosessene har pågått, pågår eller kan ventes å finne sted i nær fremtid. Denne listen må revideres hvert tiende år. Vedlegg 1 til direktivet inneholder en oversikt over parameter som, for hver av prosessene, minst må inn i kartleggingen.

Alle medlemslandene må innen syv år fra gjennomføringsdato lage et handlingsprogram for de kartlagte risikoområdene og innen åtte år iverksette handlingsprogrammet.

 

Nedbygging  (artikkel 5):

For å bevare flest mulig av jordfunksjonene, må medlemslandene treffe egnede tiltak for å forhindre forsegling eller, når forsegling gjennomføres, avbøte virkningene av den.

 

Forurensning  (artiklene 9-14):

Dette er den prosessen der direktivet inneholder flest oppfølgingspunkter:

 

- Forebygging

Medlemslandene skal treffe egnede tiltak for å begrense tilsiktede eller utilsiktede tilførsler av farlige stoffer til jord.

 

- Register over forurensede eiendommer

Medlemslandene skal identifisere forurensede lokaliteter, dvs. eiendommer der det er dokumentert tilstedeværelse av farlige stoffer i konsentrasjoner som medfører en signifikant risiko for menneskers helse eller miljøet.

Landene skal opprette et nasjonalt register over slike forurensede lokaliteter. registeret skal være offentlig og skal revideres hvert femte år.

 

- Kartlegging og undersøkelse

Innen fem år fra gjennomføringsdatoen skal ansvarlig myndighet som et minimum kartlegge steder der det har vært eller er virksomhet innen de potensielt jordforurensede bransjene listet i vedlegg 2. kartleggingen skal revideres regelmessig.

Ansvarlig myndighet skal undersøke de identifiserte lokalitetene etter en i direktivet oppsatt timeplan. der det er nødvendig skal det gjennomføres en stedspesifikk risikoanalyse.

 

- Rapport om jordlagets tilstand

Ved salg av eiendommer der det finner sted eller har funnet sted en potensielt jordforurensede virksomhet oppført i vedlegg 2 til direktivforslaget, skal medlemstatene sørge for at eieren eller den potensielle kjøperen forelegger den kompetente myndighet og den andre part i handelen en rapport om jordlaget tilstand. Rapporten skal utarbeides av en person eller et organ som utpekt og godkjent av medlemsstaten. Minimumsinnholdet i rapportene er spesifisert i direktivet.

 

- Opprydningstiltak

Meldlemsstatene skal sørge for at de dokumentet forurensede lokalitetene blir ryddet opp slik at de ikke medfører vesentlig risiko for menneskers helse eller miljøet.

Landene må etablere egnede finansieringsmeksniskmer for opprydning av forurensede lokaliteter der ingen kan holdes som ansvarlig iht. lovverket.

- Opprydningsstrategi

Medlemslandene skal innen syv år fra gjennomføringsdato utarbeide nasjonale opprydningsstrategier med spesifisert minimumsinnhold, bl.a. en liste i prioritert rekkefølge over de forurensede lokaliteter som skal ryddes opp.

Strategien skal  være i kraft innen åtte år fra gjennomføringsdato og skal revideres minst hvert femte år.

Felles tiltak for alle prosesser  (artikkel 15-17):

- Folkeopplysning

Medlemslandene skal treffe tiltak for å øke befolkningens kunnskap om jords betydning for menneskers og økosystemets overlevelse og om kunnskap vedrørende bærekraftig utnyttelse av jord.

- Rapportering

medlemslandene skal innen åtte år fra gjennomføringsdato og hvert femte år rapportere fremdriften til Kommisjonen.

Merknader

Rammedirektiv er et minimumsdirektiv, med stor frihet for det enkelte medlemsland til selv å bestemme mål, kriterier, kartleggingsomfang, tiltak, virkemidler m.m. Fokus er på overvåkning, definisjoner og å skaffe rimelig sammenlignbar informasjon. På forurensningsområdet, hvor direktivet stiller flest krav, har Norge allerede i flere år jobbet systematisk og en rekke ulike virkemidler er utarbeidet. Direktivet forventes således ikke å få vesentlige konsekvenser for Norge. 

Sakkyndige instansers merknader

Faktanotater om jordstrategien, herunder rammedirektivet for jord, har vært behandlet på flere møter i spesialutvalget for miljø. Det har vært begrensede merknader fra sakkyndige instanser.

Norge har ikke vært representert i styringsgruppen (advisory forum) i forbindelse med arbeidet med jordstrategien. Norske fagmiljøer har vært involvert i konsultasjonsfasen for jordstrategien, på arbeidsgruppenivå. Dette arbeidet ble avsluttet i 2004.

Innenfor Miljøverndepartementets ansvarsområder, er det særlig forholdet mellom jordstrategien og regelverket på avfall/slam og forurensning/forurenset grunn som er av interesse. I forhold til Landbruks- og matdepartementets ansvarsområder, er det av særlig interesse at det ikke blir etablert et for krevende overvåkings-/kartleggingsregime, samt at man ivaretar fokus på nedbygging av landbruksjord og behovet for å beholde åpent land (lavintensivt landbruk/beitemark) for å beskytte biodiversitet.

 

KOM (2003) 821  Kommisjonens melding til Parlamentet og Rådet om EUs gjennomføring av Bonn Guidelines om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling under Konvensjonen om biologisk mangfold  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen foreslår en rekke tiltak for å gjennomføre internasjonale retningslinjer, de såkalte Bonn Guidelines om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling av utbyttet, som ble vedtatt av partsmøtet for FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD) i 2002.

 

Retningslinjene er frivillige og målsettingen er å veilede brukere og leverandører av genressurser da slike ressurser utveksles mellom land og internt i landene. Retningslinjene vil også kunne fungere som modell for land som skal utvikle lovgivning og/eller politikk på dette området.

 

Europa er historisk sett en viktig bruker av genetiske ressurser i både forskning og produktutvikling for eksempel innenfor legemiddelindustrien. Dette gjelder både genressurser fra naturen og genressurser som finnes i genbanker og botaniske haver. Genetiske ressurser defineres i CBD som genmateriale fra dyr, planter og mikrober som inneholder funksjonelle arveenheter.

 

Mesteparten av jordens genetiske materiale finnes i u-landene men det er i hovedsak i-landene som har den teknologiske kapasitet til å nyttiggjøre seg disse ressursene for kommersielle formål.

 

Kommisjonen foreslår i meldingen tiltak som myndigheter og private aktører (genbanker, forskningsinstitusjoner, selskaper, og universiteter) bør følge ved utveksling av genressurser. Disse oppfordres til å lage standardavtaler, såkalte Material Transfer Agreements som er i samsvar med CBD og Bonn Guidelines  med leverandører/leverandørland av genressurser. Selskaper bør følge disse internasjonale forpliktelsene i sin virksomhet gjennom EUs arbeid med "Corporate Social Responsibility". 

 

Videre foreslår Kommisjonen tiltak for hvordan EUs patentlovgivning kan støtte opp om CBD og Bonn Guidelines. Det foreslås at opprinnelsen for genressurser og tradisjonell kunnskap bør oppgis i patentsøknader og at dette bør vurderes som et vilkår for å få patent. Dette går altså lenger enn EUs patentdirektiv som kun inneholder en oppfordring til å oppgi geografisk opprinnelse for genressurser i patentsøknader. Kommisjonen foreslår at en slik opprinnelsesklasul på fellesskapsnivå bør være et bindende forpliktelse ("self-standing obligation"). På denne måten kan man bidra til at eventuelle fordeler fra kommersiell utnyttelse av genressurser kanaliseres tilbake til leverandørlandet. Samtidig vil man bidra til at CBDs krav om forhandssamtykke ved uttak av genressurser overholdes.       

 

I meldingen foreslås også vurdering av en internasjonal sertifiseringsordning som kan bevise at genressurser er innhentet i samsvar med CBD og Bonn Guidelines. Slike sertifiseringsordninger for selskaper eksisterer allerede på frivillig basis i EU/EØS  gjennom EMAS (EC Eco-Management and Audit Scheme).

 

Meldingen foreslår også at hensynet til CBD og Bonn Guidelines integreres i EUs bistandsarbeid.

 

Meldingen er en oppfølging av internasjonale retningslinjer under FNs konvensjon om biologisk mangfold. Retningslinjene om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling, de såkalte Bonn Guidelines, ble vedtatt av partsmøtet i 2002.

 

Utkast til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljørapportering  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Saken er satt på dagsorden gjennom EUs 6. miljøhandlingsprogram. Bakgrunnen er nødvendigheten av å sikre en rimelig balanse mellom EU-institusjonenes behov for informasjon fra medlemslandene og hensynet til rapporteringsbyrden som landene pålegges.

 

Direktivets hovedhensikt er å gi en juridisk ramme for gjennomføring av en helhetlig og løpende vurdering av miljørapporteringen til EUs institusjoner og innføre juridiske mekanismer som gir økt fleksibilitet mht. mulighet for oppdatering av rapporteringskrav. Dette skal sikre en forenkling av rapporteringsregimet gjennom bl.a. harmonisering og, der det er hensiktsmessig, utfasing av rapporteringskrav.

 

Direktivet skal også medvirke til å begrense rapporteringen til forhold som generelt oppfattes å ha relevans for utforming, gjennomføring og evaluering av miljøpolitikken. Det er også en hensikt å bidra til å forbedre kvaliteten på rapporteringen mht. dataenes pålitelighet, den geografiske dekningen og sammenlignbarheten mellom medlemslandene.

 

Det finnes allerede et juridisk grunnlag for å kreve informasjon om graden og måten EUs lovgiving blir implementert i medlemslandene på. Direktivet vil i tillegg gi et grunnlag for å kunne kreve at medlemslandene leverer data vedrørende bredere spørsmål knyttet til tilstand og utvikling i miljøet og data som vil bli brukt til å måle hvor effektiv miljøpolitikken er.

 

Grønnbok om tilpasning til klimaendringer  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen planlegger å legge frem en grønnbok om tilpasning til klimaendringer. Det forventes at dokumentet kan legges fram i tredje kvartal 2006. Grønnboken er en del av den samlede klimapolitikken under Europen Climate Change Programme (ECCP) Klimaet er i endring.

Selv om man får redusert de menneskeskapte utslipp av klimagasser vesentlig innen overskuelig fremtid, viser forskningen at vi må forvente ytterligere endringer i klimaet de neste 50-100 år. Det forventes at grønnboken vil vise behovet for å overveie en kostandseffektiv miks av tilpasningstiltak og utslippsreduserende tiltak.

Det er behov for mer forskning om effektene av klimaendringer, spesielt er det behov for mer kunnskap om klimaendringenes effekter på lokalt og regionalt nivå. Både private og offentlige aktører må få tilgang til kunnskap om kostnadseffektive tilpasningstiltak. De mest sårbare områder forventes å være lavtliggende kystnære områder, elvebredder og fjellområder. I tillegg kommer områder som er utsatt for ekstremvær. De mest sårbare økonomiske sektorene er de som er avhengige av klimaet. Det vil si landbruk, fiskeri, skogsbruk og turisme. Utviklingsland er derfor også ofte mer sårbare enn andre land, siden de i høyere grad er avhengige av slike klimasårbare sektorer, samtidig som de sjelden har kapasitet til å tilpasse seg.

Merknader

Det ser så langt ikke ut til at det i grønnboken vil bli lagt opp til å foreslå bindende regelverk. Grønnboken vil således ikke få rettslige konsekvenser på EØS-avtalen eller i Norge.

Norge er i gang med et eget arbeid om tilpasning til klimaendringer. I 2003 ga Miljøverndepartementet Cicero Senter for klimaforskning i oppdrag å utarbeide en forstudie med oversikt over alternative tilnærminger til arbeidet med nasjonale tilpasningstiltak. Det vurderes nå hvordan vi kan få til en helhetlig nasjonal tilnærming til tilpasning til klimaendringer. I 2005 ble det avholdt et interdepartementalt seminar om tilpasning til klimaendringer hvor det var representanter fra alle departementer og relevante forskningsmiljøer. Seminaret ble fulgt opp med skriftlig rapportering fra nesten alle sektordepartementer. Departementene ble bedt om å beskrive på hvilke måter deres ansvarsområde var sårbart for klimaendringer, hvilke kunnskapsbehov de fortsatt ser og mulige konkrete tiltak. Disse skriftlige innspill er nå satt sammen til en rapport som vil bli brukt som en del av underlaget for det videre arbeid med tilpasninger til klimaendringer i Norge.

 

KOM (2004) 038  Utvikling av en handlingsplan for miljøteknologi  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 26. mars 2003 fram en melding om utvikling av en handlingsplan for miljøteknologi,  Developing an action plan for environmental technology,  KOM (2003) 131 final. Den 28. januar 2004 la Kommisjonen så fram et forslag til handlingsplan,  Stimulating Technologies for Sustainable Development: An Environmental Technologies Action Plan for the European Union,  KOM (2004) 38 final.

 

Et av formålene med handlingsplanen er å overvinne barrierene som eksisterer for å ta i bruk ny miljøteknologi, enten det gjelder forutsetningene for overgang fra tradisjonell til ny teknologi eller det dreier seg om manglende tilgang til kapital. Gjennom denne satsingen er ambisjonen også å nå målsettinger for bærekraftig utvikling på en kostnadseffektiv måte, skape nye arbeidsplasser på høyt teknologisk nivå og samtidig styrke EU-områdets konkurranseevne i en global økonomi. 


Handlingsplanen ses på som et innspill til oppfølging av Lisboa-strategien. Handlingsplanen ses også på som et verktøy for å nå målet om å bryte den direkte forbindelsen som ofte har eksistert mellom økonomisk vekst og negative miljøeffekter. I gjennomføringen av Lisboa-strategien snakker man derfor om 'bærekraftig vekst'. Handlingsplanen ses videre i nær sammenheng med EUs rammeprogram for forskning og det sjette miljøhandlingsprogrammet. I tillegg ses handlingsplanen som ledd i EUs oppfølging av FN-toppmøtet for bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002. Handlingsplanen er utarbeidet av generaldirektoratene for forskning og miljø. 


Handlingsplanen beskriver 11 prioriterte tiltaksområder som skal følges opp av Kommisjonen og nasjonale og regionale myndigheter, i samarbeid med næringsliv og forskningsmiljøer. Dette omfatter blant annet:


- etablering av tre teknologiplattformer som skal samle forskere, industri, finansiertingsinstitusjoner, beslutningsaktører og andre berørte. Disse skal sammen bygge opp langsiktige visjoner og virkemidler for å realisere markedspotensialet for utvalgte teknologiområder. Disse er: 1) hydrogen og brenselsceller (oppstart i 2004), 2) solenergi (oppstart i 2004), 3) vannforsynings- og sanitærteknologi (oppstart i 2005). 


- fastsetting av ambisiøse miljøprestasjonsmål i tilknytning til nye produkter, prosesser og tjenester (for eksempel gjennom miljømerking). 


- mobilisering av risikokapital for investeringer i miljøteknologi, spesielt innenfor klima- og energiområdet, og i forhold til små og mellomstore bedrifter. 


Videre tar handlingsplanen sikte på å styrke forskning på miljøteknologi, støtte demonstrasjon og utprøving av ny, lovende teknologi - og styrke samordningen av EU-programmer på dette området. Det skal også etableres nettverk av testsentra for å prøve ut yteevne og fastsette standarder.

 

KOM (2005) 0020 endelig  EUs kvikksølvstrategi  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Miljørådet ba EU-kommisjonen i 2002 om å utarbeide en helhetlig strategi for kvikksølv, inkludert tiltak for å beskytte helse og miljø fra kvikksølvutslipp. Kommisjonen la frem strategien i januar 2005.


Bakgrunnen for strategien er bl.a. internasjonale aktiviteter under UNEP (Global Mercury Assessment) der en har hatt økt fokus på kvikksølv. I global sammenheng ser man at kvikksølv har de samme uønskede egenskapene som organiske miljøgifter (POPs), både med hensyn på effekter og global spredning. Kvikksølvutslippene globalt er økende, og EU står for en betydelig eksport av kvikksølv til det globale markedet.


EUs miljøvernministre fikk i 2002 seg forelagt en rapport fra Kommisjonen om utfasing av kvikksølv, spesielt i kloralkaliindustrien. Både internasjonale forpliktelser i OSPAR-konvensjonen og EUs eget system for regulering av industriutslipp legger opp til utfasing av kloralkalieproduksjon basert på kvikksølvteknologi de nærmeste årene. Dette vil medføre store utfordringer med henblikk på kvikksølvet som frigjøres fra denne industrien, og har vært en viktig årsak til at Rådet etterspør en samlet kvikksølvstrategi. 

KOM (2005) 670  Tematisk strategi om bærekraftig bruk av naturressurser  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Formålet med strategien er å oppnå mer bærekraftig bruk av naturressurser ved å redusere den  miljømessig påvirkning  av ressursbruk i EU og globalt i en stadig voksende økonomi (frakobling mellom økonomsk vekst og miljøbelastning). Med naturressurser menes i denne sammenheng alle ressurser fra naturen dvs. både fornybare og ikke fornybare naturressurser, samt naturen evne til å absorbere forurensning. Målet er å skape mer verdier ved å øke ressurseffektiviteten, redusere miljøbelastningen gjennom å forbedre miljøeffektiviteten, samt fremme bedre alternativer der mer miljøriktig bruk ikke kan oppnås.

 

Strategien tar bl.a. utgangspunkt i resultatene i FN-rapporten om tilstanden i verdens økosystemer ”Millenium Ecosystem Assessment Report” som viser at i løpet av de siste 50 årene har menneskene endret økosystemene raskere og mer omfattende enn i noen annen sammenlignbar periode i menneskets historie.   

 

For å kunne endre de negative trendene ser EU-kommisjonen behov for å utvikle nødvendige instrumenter som kan identifisere den negative miljømessige påvirkningen av ressursbruk (materialer og energi) gjennom hele livsløpet fra uttak, transport, produksjon og bruk til avfallshåndtering (vugge til grav).

 

Strategien har en 25 års tidshorisont og fokuserer på å forbedre kunnskapsgrunnlaget, utvikle overvåkningsinstrumenter og fremme strategiske tilnærminger i spesifikke økonomiske sektorer, medlemsland og internasjonalt.

 

Strategien forslår følgende spesifikke tiltak:
    •       Etablere et  datasenter under EU-kommisjonen  som skal samle inn all tilgjengelig kunnskap om naturressurser og gi informasjon til beslutningstakere.
    •       Ta initiativ til et  internasjonalt panel i samarbeid med UNEP  som skal gi uavhengige vitenskapelige råd om globale aspekter ved ressursbruk.
    •       Utvikling av nasjonale programmer i medlemslandene under veiledning av et ”høynivå-forum” med representanter fra Kommisjonen, medlemsland og andre relevante parter.
    •       Vurdering av miljømessig påvirkning av ressursbruk i sektorvise handlingsplaner som Kommisjonen vil utarbeide som del av strategien for vekst og sysselsetning.
    •       Innen 2008 utvikle indikatorer som skal overvåke og synliggjøre fremskritt i forhold til strategiens mål.

Merknader

Strategien er en av sju ”tematiske strategier” foreskrevet under det sjette miljøhandlingsprogrammet (2002 – 2012) og er nært relatert til den tematiske strategien om avfall.

 

Det er gjennomført en kostnadsvurdering av strategien i EU, og det er anslått at kostnadene knyttet til EUs budsjett er ca 4.1 mill euro per år de første tre årene, og mellom 300.000,- og 550.000,- per år for medlemslandene. Kostnader for Norge avhenger av i hvilken grad vi følger opp strategien nasjonalt.   

Sakkyndig instansers merknader  

Strategien behandles i spesialutvalget for miljø.

KOM (2005) 718 endelig  Tematisk strategi for bymiljø  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Ved gjennomgangen av det 6. miljøhandlingsprogram ba Parlamentet EU-kommisjonen om å  lage forslag til en tematisk strategi for bymiljø og spesifikt drøfte temaene indikatorer, bytransport (frakobling av økonomisk vekst og transportvekst, endring i reisemiddelfordeling slik at miljø- og helsevennlige transportformer får økt andel).

Fire av fem EU-medborgere bor i byer, der miljøproblemer gjerne konsentreres og ny økonomisk aktivitet utformes. Målene i strategien omfatter informasjonsutveksling, forskning og forbedret forvaltning. Strategien berører tema som byplanlegging, transport, klima, biologisk mangfold, jordvern, kulturarv, forskning, helse etc.

Dårlig luftkvalitet, avfallsproblemer, høy trafikktetthet, drivhusgassutslipp og støy er eksempler på miljø/helseutfordringer i byer. Faktorer som må tas hensyn til, er endringer i livsstil (f.eks. økt bilbruk, flere singelhushold, økt ressursbruk pr. innbygger og demografiske endringer), klimaendringer, økt flomfare og reduksjon i bruk av fossilt brensel. I tillegg må sektorene samhandle bedre; ny politikk for å fremme bruk av "renere" busser kan f.eks. motvirkes av økt tilgjengelighet av parkeringsplasser.

Tradisjonelt sett har Kommisjonen foreslått direktiver innenfor lokal luftkvalitet, støy, avfallshåndtering, m.v. Dette er miljøproblemer som i første rekke har sitt opphav i byene. Kommunikasjonen representerer således en nytenkning fra Kommisjonen, hvor en tar initiativet til en prosess der byene selv oppfordres til å ta et helhetlig grep og løse miljøutfordringene områdevis gjennom ulike modeller for miljøstyring.

Merknader

Kommisjonen har hovedsaklig arbeidet gjennom ekspertgruppe for bymiljø og fire arbeidsgrupper. Alle arbeidsgruppene avsluttet sitt arbeid høsten 2003, og KOM(2004)60 Final "Towards a Thematic Strategy on Urban Environment" ble lagt frem 11. januar 2004.  Høringsprosessen førte til sluttdokumentet KOM(2005)718 final, "Thematic Strategy on Urban Environment som Kommisjonen la fram 11.januar 2006. På grunn av byenes ulike utfordringer, er det ikke aktuelt for EU å utvikle nytt regelverk for å nå målene i strategien. Målene skal nås gjennom samarbeid mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer, informasjonsutveksling, forskning og gode eksempler. EU vil støtte lokale initiativ, bl.a. gjennom eksisterende programmer og utviklingsfond. 

Strategien skaper en arena for internasjonalt samarbeid om bymiljø, areal- og transportpolitikk. Administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser vil bli vurdert underveis i oppfølgingen.  De vil på de aktuelle tidspunkter bli innpasset i de økonomiske og miljømessige rammene som da foreligger. Det er ikke behov for å endre norsk lovgivning eller regelverk på området. 

 

KOM (2006) 216 endelig  Stans i tapet av biologisk mangfold i 2010 og framover i den hensikt å opprettholde økosystemtjenester for menneskers velvære  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la i mai 2006 fram sin melding om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010 og videre fram i tid.  Allerede på EUs toppmøte i Gøteborg (2001) ble målet om å stanse tap av biomangfold vedtatt i EU. Målformuleringen er senere i en noe modifisert utgave vedtatt under Konvensjonen om biologisk mangfold (COP6, 2002) og på toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 (WSSD). Under EfE (Environment for Europe) vedtok miljøministrene i Kiev i 2003 at målet er å stanse tap av biomangfold i Europa.

   

Kommunikasjonen har inkludert vesentlige funn fra Millennium Ecosystem Assessment. Man ser på bredden av verdier fra økosystemer som den basis dette er for menneskers overlevelse og velvære. Dette bidrar til bred tilnærming til biomangfold fra EU-kommisjonens side. 

Kommisjonen har utarbeidet en ny handlingsplan som tar utgangspunkt i konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), og samordner medlemslandenes innsats på dette feltet.

 

Planen har følgende hovedpunkter:


    1.     Biomangfold i EU; (Natura 2000, regional planlegging, fremmede arter)
    2.     Globalt biomangfoldarbeid (mer effektivt internasjonalt styresett på miljøområdet,  bistand, handel)
    3.     Biomangfold og klima (tilpasningsarbeid)
    4.     Det vitenskapelige grunnlaget (i EU og globalt) 

Det er utarbeidet en konsekvensvurdering i tilknytning til kommunikasjonen. Her er det blant annet vurdert ulike tilnærminger for å løse denne oppgaven; a) "business as usual", b) "EU Action Plan" og c) "EU Action Plan + regulations" . Det er vurdert at b) "EU Action Plan" er den beste tilnærmingen til utfordringen. Utviklingen av nye reguleringer er vurdert til å ta for lang tid i forhold til år 2010.

 

For å sikre biomangfold innen EU er det fokusert sterkt på Natura 2000 (habitatdirektivet (92/43/EEC) og fugledirektivet (79/409/EC)). Natura 2000 er ikke omfattet av EØS-avtalen. Videre legges det vekt på å integrere biomangfoldhensyn i landbruks- og regionalpolitikken samt i fiskeripolitikken. Det er igangsatt arbeid med å utvikle en helhetlig strategi for invaderende fremmede arter. 

Merknader 

Norge er ikke juridisk forpliktet til å følge opp denne meldingen fra EU. Samtidig arbeider Norge etter de samme internasjonale forpliktelsene. St.meld.nr. 21 (2004-2005) angir Norges tiltaksplan for 2010-målet. 

 

Kapittel II  Vann  

KOM (2006) 397  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøkvalitetskrav innen vannpolitikken og endring av direktiv 2000/60/EF  (vedlegg XX kap II MD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for at Kommisjonen nå har lagt fram et forslag til datterdirektiv om prioriterte stoffer under vannrammedirektivet er de føringene som er lagt i rammedirektivets artikkel 16 (”Strategier mot vannforurensning”). Det sies her bl.a. at kommisjonen skal legge fram forslag til liste over prioriterte stoffer, forslag til felles utslippsbegrensninger innenfor felleskapsområdet og forslag til harmoniserte miljøkvalitetsstandarder for vann, sediment og biota. Disse forslagene skal så behandles av Rådet og Parlamentet med tanke på å fastsette et felles regelverk for medlemslandene.

En liste over 33 prioriterte stoffer er allerede vedtatt av EU gjennom Europaparlaments- og Rådsvedtak 2455/2001/EF av 20. november 2001. Kommisjonen har også vurdert å ta inn bestemmelser om felles utslippbegrensninger i det nye datterdirektivet, i tråd med rammedirektivets føringer om dette, men konkluderte med at dette ikke er hensiktsmessig. I stedet anbefales det at det bør være opp til myndighetene i de enkelte landene å sørge for at vannkvalitetsstandardene overholdes ved å iverksette nødvendige tiltak.

Det viktigste gjenstående punktet er således å utarbeide et forslag til miljøkvalitetsstandarder, og dette er derfor hovedelementet i det framlagte forslaget til datterdirektiv.

Hovedelementet i forslaget til datterdirektiv er som nevnt ovenfor de foreslåtte miljøkvalitetsstandardene (Environmental Quality Standards) for de prioriterte stoffene, heretter kalt ”EQS-verdier”. Vannrammedirektivet krever at medlemslandene skal ha som mål å oppnå ”god vannstatus” i alle vannforekomster innen utgangen av 2015, og de foreslåtte EQS-verdiene vil inngå blant kriteriene som skal brukes for å avgjøre om dette målet oppnås.

I forslaget til direktiv er det foreslått at 12 av de prioriterte stoffene får status som ”Priority Hazardous Substances”, og dermed blir omfattet av en målsetting om at alle utslipp i medlemslandene skal stanses innen 2025, jf rammedirektivets artikkel 4(I)(a)(iv). Dette tilsvarer det såkalte generasjonsmålet for miljøgifter som først ble formulert på nordsjøkonferansen i Esbjerg i 1995, og som senere er tatt opp som mål i det bindende OSPAR-samarbeidet og vedtatt som nasjonalt resultatmål i norsk kjemikaliepolitikk.

For de øvrige stoffene på prioritetslista (21 stoffer), som ikke er definert som PHS, gjelder en målsetting om at utslippene skal reduseres kontinuerlig, jf rammedirektivets artikkel 4(I)(a)(iv).

Det er foreslått at medlemslandene skal kartlegge tilførsler av alle stoffer som omfattes av direktivforslaget (både prioriterte stoffer og stoffer listet opp i part B i Annex 1) til nedbørfeltene i løpet av ett år innenfor perioden 2007-2009.

Det er foreslått at EQS-verdier for henholdsvis årlig gjennomsnittskonsentrasjon og maksimalkonsentrasjon i vannforekomstene for alle stoffer som er listet opp i direktivet. Vannprøver skal tas slik at de er representative for vannforekomsten.

Nær utslippskilder kan det defineres overgangssoner der det tillates overskridelser av EQS-verdiene, såkalte ”transitional areas of exceedance”. Medlemslandene skal imidlertid søke å redusere størrelsen på disse sonene over tid, bl.a. ved å gjennomgå tillatelser iht IPPC-direktivet på nytt.

I tillegg til EQS-verdier for overflatevann, er det foreslått EQS-verdier for biota (vannlevende organismer) for de tre stoffene metylkvikksølv, heksaklorbenzen og heksaklorbutadien. Iht til vannrammedirektivet skulle kommisjonen i utgangspunktet også ha lagt fram forslag til EQS-verdier for biota og sediment for de andre stoffene på lista, men dette har av flere grunner foreløpig ikke latt seg gjøre.

Det er tatt et spesielt forbehold om at de foreslåtte EQS-verdier for nikkel og bly vil kunne bli endret når den pågående risikovurderingen av disse stoffene er avsluttet.

Det er foreslått at det nye datterdirektivet skal erstatte de gamle datterdirektivene under 74/464/EØF som omhandler utslipp av farlige stoffer til vann, d.v.s. 82/176/EØF, 83/513/EØF, 84/156/EØF, 84/491/EØF og 86/280/EØF, med virkning fra 22.12.12.
Det er også foreslått at Annex X i vannrammedirektivet (2000/60/EF) blir erstattet av Annex II i datterdirektivet. Dette innebærer i praksis at prioritetslisten tas inn som en del av selve vannrammedirektivet.

Fristen for å implementere datterdirektivet i medlemslandenes lovverk er foreslått satt til 18 måneder etter ikrafttredelse.

Merknader

Europaparlamentet styrket forslaget vesentlig i sin første lesning. De foreslo å utvide listen med de 33 opprinnelige stoffene med 28 nye stoffer, bla. miljøgifter som PFOS og TBBPA. Noen av disse skal vurderes ut fra utfasingsmålet.  I tillegg skal flere av de de opprinnelige stoffene falle inn under målet (ha status som ”Priority Hazardous Substances”). Europaparlamentet har også lagt til grenseverdier for sedimenter og biota ikke bare i vann som foreslått av Kommisjonen.

Behandlingen i Rådet går i motsatt retning, der standardene i større grad blir firvillige og der krav om å redusere størrelse på overgangssoner fernes.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget behandles i spesialutvalget for miljø der relevante departementer er representert.

 

Kapittel III  Luft   KOM (2005) 446 endelig  Tematisk strategi om luftforurensning  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la 21. september 2005 fram sin tematiske strategi for luftforurensning (KOM (2005)446 endelig). Strategien bygger på EUs sjette miljøhandlingsprogram (6EAP) fra 2001 hvor det legges vekt på integrering av politikk og tiltak for å oppnå bedre helse- og miljømessige effekter. Strategien fastsetter foreløpige (”interim”) mål for beskyttelse av helse og miljø. Den skal følges opp med konkrete forslag til endringer av direktiver om lokal luftkvalitet, nasjonale utslippstak og regulering av utslipp fra enkeltkilder.

 

Den tematiske strategien ble utarbeidet under Kommisjonens ”Clean Air for Europe”-program (CAFE). CAFE har generelt som oppgave å utvikle en langsiktig strategisk og integrert politikk for å beskytte mot negative helse- og miljøeffekter av luftforurensning. Det er nedsatt en styringsgruppe under CAFE-programmet der alle medlemslandene er med. Andre interessenter, herunder EFTA-landene, deltar som observatører. Styringsgruppen blir brukt til konsultasjoner, men har ingen beslutningsmyndighet.

   

Under arbeidet med strategien er det vurdert i hvilken grad eksisterende regelverk er tilstrekkelig for å nå målene fra 6EAP innen 2020. Det er tatt utgangspunkt i basisfremskrivinger av hvilke forbedringer som kan forventes i 2010 og 2020 i forhold til 2000 for helse og miljø hvis vedtatt politikk blir gjennomført på en effektiv måte. Basert på dette er det gjort vurderinger av skadekostnader knyttet til miljø og helse fram til 2020. Analysene som er gjennomført viser at det fortsatt vil være vesentlig negativ påvirkning på helse og naturmiljø selv med effektiv implementering av gjeldende regelverk. 

 

Strategien anbefaler derfor å modernisere eksisterende regelverk og at det fokuseres mer på de mest alvorlige forurensningene, samt at det gjøres mer for å integrere miljømessige hensyn i annen politikk og programmer.


Mål :

Strategien fastslår at de langsiktige målene i artikkel 7 i 6EAP knyttet til helse og miljø ikke kan nåes på kort eller mellomlang sikt, men at det er et potensial for vesentlige forbedringer innenfor et slikt tidsperspektiv. Ulike scenarier for helse- og miljømål er analysert med tilhørende kostnad og nytteverdi. Det er valgt målsettinger for år 2020 for 6 områder relatert til helse og naturmiljø på bakgrunn av basis­framskrivningene og analyser, bl.a. av hvilke utslippsreduksjoner som anses teknisk mulig å gjennomføre og makroøkonomiske konsekvenser av ulike ambisjonsnivåer.  


Områdene som det er gitt målsettinger for, er angitt nedenfor. Målsettingene er fremstilt som prosentvis forbedring for EU-landene samlet, i forhold til situasjonen i år 2000. En stor del av reduksjonene vil kunne oppnås ved tiltak som allerede er besluttet og implementert i medlemslandene. Tabellen viser også hvilke forbedringer som ventes å følge av eksisterende regelverk.

 

KOM (2005) 634   Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om å fremme rene kjøretøy  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Formålet er å redusere forurensning og energibruk fra veitrafikken og bidra til å fremme et marked for "rene" eller miljøvennlige kjøretøy. Direktivforslaget setter krav til at minst 25% av årlige offentlige innkjøp av tyngre kjøretøy (over 3,5 tonn) skal være såkalte særlig miljøvennlige kjøretøy ("enhanced environmentally friendly vehicles", som definert i European Performance Standard, ref. direktiv 2005/55/EF). Innkjøp inkluderer både rene kjøp og leasing. I utgangspunktet begrenser direktivforslaget seg til de kjøretøykategoriene hvor det offentlige har betydelige markedsandeler, som busser og tyngre kjøretøy/lastebiler/søppelbiler o.l. Som et videre trinn foreslår Kommisjonen at kravene kan utvides til flere kjøretøykategorier, som personbiler og varebiler. Det forventes at direktivforslaget vil bidra til utvikling av kjøretøy som bruker mindre drivstoff, til kjøretøy som kan kan bruke høyere andeler biodrivstoff, og til utvikling og bruk av alternative motorteknologier og drivstoff, som naturgass, biogass, LPG, hydrogen, elektrisitet og hybrider.

Det er gitt signaler høsten 2006 fra Kommisjonen om at direktivforslaget kan bli trukket tilbake, endret eller erstattet.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området

Det er i dag ingen slike regler om offentlige innkjøp. Dagens regelverk for offentlig innkjøp regulerer prossess, ikke miljø/kvalitet.

Det er i norske interesser at utslipp fra veitrafikken reduseres, og det er gjennom arbeidet med den snart ferdige handlingsplanen for miljø- og samfunnsansvar i offentlige innkjøp lagt opp til staten bør gå foran med et godt eksempel.

Det er foreløpig ikke avklart om det foreligger nødvendig lovhjemmel for en eventuell implementering av foreliggende direktivforslag.

 

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Forslaget vil kunne medføre økte kostnader for det offentliges innkjøp av kjøretøy.

Sakkyndiges instansers merknader

Saken har foreløpig ikke vært behandlet i spesialutvalget. Det avventes videre inititiativ fra Kommisjonen mht. endringer i foreliggende forslag.

KOM (2006) 818  Forslag til direktiv om endring av direktiv 2003/87/EF for å innlemme luftfartssektoren i EUs kvotesystem for handel med klimagasser  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunn:

Flytrafikken representerer et raskt voksende bidrag til klimagassutslippene, men internasjonal luftfart er ikke omfattet av forpliktelsene under Kyotoprotokollen på grunn av vanskeligheter med å komme til enighet om hvordan ansvaret for utslippene skulle fordeles. Partene i Kyotoprotokollen ble i stedet enige om å arbeide med utslippsreduksjoner gjennom ICAO ("International Civil Aviation Organization"). ICAO har stilt seg positive til kvotehandel, men arbeidet har foreløpig ikke resultert i konkrete tiltak for å redusere klimagassutslipp fra fly. På denne bakgrunn har Kommisjonen foreslått at luftfartssektoren innlemmes i det eksisterende kvotesystemet for handel med klimagasser.

Historikk

EU Kommisjonen offentliggjorde i september 2005 en meddelelse (”Commission Communication”) om begrensning av de skadelige klimaeffektene fra luftfartssektoren. Kommisjonen gjennomgikk i meddelelsen en rekke alternativer for å redusere klimagass­utslippene fra fly. Det konkluderes med at det er mest kostnadseffektivt å inkludere luftfart i EUs kvotehandelssystem.

I miljørådsmøtet i desember 2005 ga ministrene uttrykk for sterk støtte til planene om å utvide kvotesystemet slik at det også omfatter utslipp fra luftfart. Rådet ba Kommisjonen legge frem et konkret lovforslag innen utløpet av 2006.

Kommisjonen opprettet i 2005 en arbeidsgruppe med medlemmer fra medlemsstatene samt andre interessenter (”stakeholders”). Norge var ikke representert her. Arbeidsgruppen offentliggjorde en rapport med sine funn i april 2006 (etter fire møter). Arbeidsgruppen diskuterte detaljene i et kvotehandelssystem for fly, blant annet spørsmål om hvordan klimaeffektene fra fly bør beregnes, hvordan kvoteallokering skal finne sted, hvilke enheter som skal være kvotepliktige og hvilke flyvninger som skal inkluderes.

Europaparlamentet uttalte seg i juni 2006 om hvordan klimaeffektene fra luftfart bør reduseres. Parlamentet gikk med stort flertall inn for å inkludere luftfart i kvotesystemet. Parlamentet viste til at utslippene fra luftfart må reduseres på mest mulig kostnadseffektiv måte, og at innlemming i kvotesystemet bør være én del av en omfattende virkemiddelpakke for å redusere utslippene. Kvotetildelingen burde gjøres på EU-nivå ved salg. Parlamentet ba også om at Kommisjonen foreslår alternative virkemidler for å dekke klimaeffektene fra luftfart som ikke skyldes utslipp av CO2. Parlamentet uttalte at det bør søkes innført avgifter på bruk av flybensin i alle flyvninger mellom EU-flyplasser, og viste til betydningen av å oppnå resultater i de pågående reforhandlingene av de bilaterale luftfartsavtalene som hindrer avgiftslegging av internasjonale flyvninger.

USA har uttalt at amerikanske flyvninger må holdes utenfor kvotesystemet og at kvoteplikt for amerikanske fly vil bryte med Chicagokonvensjonen. EU er ikke enig i at innlemmelse av luftfart i kvotesystemet innebærer et brudd med Chicagokonvensjonen.

Kommisjonens forslag
Kommisjonen fremmet 20.12.2006 et forslag om endring av kvotedirektivet med tanke på å inkludere CO2-utslippene fra luftfartssektoren i EUs kvotesystem. Forslaget innebærer at alle flyvninger internt i EU/EØS-området (også innenriks) blir kvotepliktige fra 2011, mens systemet fra 2012 utvides til også å omfatte flyvninger til og fra EU/EØS. I henhold til dette forslaget vil flyselskapene måtte svare klimakvoter tilsvarende sine utslipp av CO2. Tildelingen vil bli harmonisert på EU-nivå og vil være basert på flyselskapenes gjennomsnittlige årlige utslipp i basisperioden 2004-2006. Dette vil begrense den sterke veksten i utslippene fra sektoren. For perioden 2011-12 vil flyselskapene få tildelt 100 % av dette kvotegrunnlaget, men en viss andel av dette skal selges. Andelen som skal selges vil tilsvare gjennomsnittlig salgsnivå i de statene som har foreslått salg i sine nasjonale tildelingsplaner (NAP). Dette er ventet å bli ca. 3 %. Kvoter skal kunne omsettes fritt mellom luftfartssektoren og det øvrige kvotesystemet. Fordi internasjonal luftfart ikke er omfattet av utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen vil kvotene som tildeles luftfartssektoren ikke bli fulgt av en kyotokvote (AAU). Flykvotene vil følgelig ikke kunne brukes direkte av andre sektorer til oppgjør for deres kvoteplikt. Flyselskapene vil imidlertid kunne kreve utvekslet en flykvote mot en kyotokvote som kan selges til og brukes av andre sektorer. Flyselskapene vil kunne bruke de prosjektbaserte mekanismene tilsvarende det gjennomsnitt som er foreslått av medlemsstatene for øvrige kvotepliktige sektorer.

 

Innvirkning på billettprisen:

Gitt at flyselskapene viderefører kostnadene fullt ut til passasjerene regner man med at kostnadene ved en gjennomsnittlig flyreise tur/retur innen EU vil øke med mellom 16 og 72 kroner. En tur/retur-billett interkontinentalt vil bli noe dyrere på grunn av større utslipp. Kvotepliktens betydning for billettprisen vil uansett bli langt lavere enn virkningen av de siste års økte oljepriser.

Merknader

Regjeringen er opptatt av å få etablert tilstrekkelige virkemidler knyttet til utslipp fra fly. Vi arbeider også for at klimagassutslipp fra internasjonal luftfart blir omfattet av forpliktelsene under Kyotoprotokollen.

Dersom kvotedirektivet tas inn i EØS-avtalen og dersom luftfart blir tatt med i kvotedirektivet, vil også norske flyselskaper bli kvotepliktige i samsvar med bestemmelsene i direktivet.

Norge har CO2-avgift på innenlandsk bruk av flybensin. Denne avgiften er på 54 øre pr. liter bensin eller ca. 200 kroner pr. tonn CO2. Det er ikke avgift på bensin brukt til internasjonal luftfart fordi en rekke bilaterale avtaler mellom EU-landene og tredjeland er til hinder for slik avgiftslegging.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens initiativ til å begrense klimaeffektene fra luftfartssektoren ble presentert for spesialutvalget 7. desember 2005 og 26. april 2006 og på EU/EØS-referansegruppen for miljø 19. april 2006.

 

KOM (2007) 18  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 98/70/EF mht. krav til bensin, diesel og gassolje og introduksjon av en mekanisme for overvåking og reduksjon av utslipp av klimagasser fra veitrafikk, og om endring av rådsdirektiv 1999/32/EF mht. krav til drivstoff for fartøy på innenlandske vannveier og oppheving av direktiv 93/12/EF  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 31. januar 2007 fram forslag om endring av direktiv 98/70 om kvaliteten til bensin og dieselolje samt forslag om endring av direktiv 1999/32. Forslaget innebærer krav og standarder for flere typer drivstoff, både til veitrafikk, anleggsmaskiner og traktorer og til fartøyer på innenlandske vannveier. Forslaget vil innebære økt bruk av biodrivstoff.

Forslaget har som formål å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren og bedre lokal luftkvalitet.Et sentralt element i forslaget er at det skal stilles krav om at drivstoffprodusenter og leverandører skal redusere utslippene av klimagasser fra produksjon, transport og bruk av drivstoff med 10% mellom 2011 og 2020. For å øke bruken av biodrivstoff i EU, foreslås det videre at det etableres en egen bensintype hvor det tillates en høyere andel oksygenater enn i vanlig bensin, inkludert opptil 10 % etanol. Dette vil blant annet forhindre uønsket høyt damptrykk.

Videre opprettholdes forslaget om å redusere svovelinnholdet i vanlig autodiesel til 10 mg/kg fra 1. januar 2009. Kommisjonen foreslår også tilsvarende krav til svovelinnhold i anleggsdiesel fra 1. januar 2010. For drivstoff til fartøyer på innenlandske vannveier skjerpes svovelkravene til maksimalt 300 mg/kg fra 1. januar 2010 og videre til 10 mg/kg fra 1. januar 2012. Samtidig foreslås det at kravene til PAH i autodiesel skjerpes fra 11 % til 8 % fra 1. januar 2009.

Merknader

Direktivet er hjemlet i EF-traktatens artikkel 95 og 175.

 

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

 

Norge har gjennomført eksisterende direktiv 98/70/EF om kvaliteten til bensin og dieselolje med senere endringer i forskrift av 1. juni 2004 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 3-16. Forskriften er hjemlet i forurensningsloven. Eksisterende direktiv 1999/32/EF om svovelinnhold i ulike petroleumsprodukter er gjennomført i forurensningsforskriften kapittel 8 - Svovelinnhold i fyringsoljer og produktforskriften kapittel 3 under § 3-23-Svovelinnhold i maritimt drivstoff. Innlandsfartøy er ikke inkludert her.

Forurensningsforskriften § 3-16 stiller allerede krav om at maksimalt tillatt svovelinnhold på 10 mg/kg i autodiesel fra 1. januar 2009. Samme bestemmelse ble endret 6. november 2007 slik at kravet til maksimalt svovelinnhold for autodiesel til bruk i ikke-veigående maskiner og landbrukstraktorer fra 1. januar 2009 også er 10mg/kg. Dette er i tråd med det handlingsrommet som ligger i dagens direktiv og innebærer at Norge innfører et maksimalkrav på 10 mg/kg for anleggsdiesel ett år tidligere enn i EU. Krav til svovelinnhold i drivstoff til fartøyer på innenlandske vannveier er ikke regulert i dag. Behov for en forskriftsendring på dette området må vurderes nærmere.

Forurensningsforskriften § 3-16 tillater i dag maksimalt 11% PAH i autodiesel. Det stilles ingen krav i norsk regelverk til reduksjoner i klimagassutslippene fra drivstoff vurdert ut fra klimagassutslipp pr. energienhet. 

Det stilles per i dag ingen krav i norsk regelverk til biodrivstoffer og reduksjoner i klimagassutslippene fra drivstoff. Statens forurensningstilsyn sendte 7. november på høring forslag om omsetningspåbud for biodrivstoff. Forslaget innebærer at fra og med 2008 skal minst to volumprosent av årlig omsatt mengde drivstoff til veitrafikk bestå av biodrivstoff, økende til minst fem volumprosent fra og med 2009. Forslaget er i samsvar med regjeringens strategi for økt bruk av biodrivstoff som ble presentert i revidert nasjonalbudsjett 2007. Regjeringen vil arbeide videre med en nasjonal målsetning om 7 volumprosent biodrivstoff fra 2010 i tråd med Soria Moria- erklæringen.

 

Økonomiske og administrative konsekvenser:

 

Forskriftsendringen om maksimalt 10 mg/kg svovelinnhold i anleggsdiesel fra 1. januar 2009, vil gi et fremtidig bidrag til forbedringer av lokal luftkvalitet, spesielt partikkelsituasjonen i byer og tettsteder. Reduserte utslipp av svovel og nitrogenoksyder bidrar også til mindre miljøbelastning i form av forsuring og overgjødsling.

Krav til ny bensintype som er mer egnet for innblanding av bioetanol, vil kreve forskriftsendring med hensyn til oksygenater og damptrykk. Konsekvensene av denne endringen vil trolig ikke medføre kostnader av betydning for bransjen.

Skjerpelse av PAH kravet i autodiesel vil ut fra foreløpig betraktning heller ikke bidra til nevneverdige merkostnader.

Det må foretas en nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av de øvrige elementene i endringsdirektivet. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget behandles i spesialutvalget for miljø der berørte departementer er representert.

 

KOM (2005) 447  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om luftkvalitet og renere luft for Europa  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la frem forslag til direktiv om luftkvalitet og renere luft for Europa 21. september 2005.

 

Direktivforslaget er en oppfølging av forslag til tematisk strategi for luftforurensning, og er en del av "Clean Air for Europe" (CAFE-programmet). Direktivforslaget innebærer en endring av rammedirektivet for luftkvalitet 96/62/EF, og datterdirektivene 1999/30/EF, 2000/69/EF, 2002/3/EC, samt rådsbeslutning 97/101/EF (jf. EØS-komitebeslutning nr. 76/1998, nr.138/2001, nr. 97/2001, nr. 175/2002, og nr. 97/1998).

Direktivforslaget innebærer en forenkling av EUs eksisterende bestemmelser for lokal luftkvalitet, først og fremst gjennom en sammenslåing og revisjon av nevnte direktiv. Direktiv 2004/107/EC om tungmetaller og PAH vil bli inkludert i sammenslåingen på et senere tidspunkt. I tillegg foreslås nye krav knyttet til de mindre partiklene, PM2.5. Det foreslås å gi medlemslandene mulighet til å søke om utsettelse av oppfyllelse av tidsbestemte krav til luftkvalitet, og det stilles nye krav til rapportering av tiltaksplaner, overvåkningsprogram og kvalitetssikring av luftkvalitetsvurderinger. Det tas sikte på at direktivet skal tre i kraft 31/12-2007.

 

Nye krav knyttet til PM2.5:

 

1) Kommisjonen foreslår å innføre et juridisk bindende "konsentrasjonstak" (concentration cap) for partikler PM2.5 for beskyttelse av menneskets helse. Partikler av størrelse PM2.5 er mindre enn enn de som er regulert i dag (PM10). Bakgrunnnen for fokus på PM2.5 er at disse partiklene sannsynligvis utgjør en større helserisiko, og er en bedre indikator for antropogene bidrag til svevestøv enn PM10. Konsentrasjonstaket er foreslått som årsmiddelverdi på 25 mikrogram/m3, som ikke skal overskrides innen 2010 og gjelde overalt. 

 

2) Kommisjonen foreslår en forpliktelse til å redusere den generelle eksponeringen for PM2.5 uttrykt som en målsetting basert på en prosentvis reduksjon av gjennomsnittlig bybakgrunnsnivå i løpet av en treårsperiode. Det første treårsgjennomsnittet skal regnes fra årene 2008, 2009 og 2010. Det foreslås en reduksjon på 20% som skal oppnås innen 2020. Fem år etter direktivets ikrafttredelse vil kommisjonen revidere bestemmelsene knyttet til PM2.5, særlig med tanke på å etablere juridisk bindende reduksjonsmål knyttet til eksponering. 

 

Grenseverdiene for svoveldioksid, karbonmonoksid, partikler (størrelse PM10), bly, benzen og nitrogendioksid/nitrogenoksid beholdes slik de er regulert per i dag. Grenseverdien for PM10 for 2005 beholdes, mens den indikative verdien for PM10 i 2010 utgår. Målverdiene og langtidsmålet for bakkenær ozon beholdes i sin nåværende form.

 

Kommisjonen foreslår mulighet til å søke om utsettelse for oppnåelse av visse grenseverdier i direktivet med opp til fem år (fleksibilitetsordning). Det forutsetter at planer og programmer for utslippsreduserende tiltak viser at grenseverdien vil bli nådd med ny frist. Det samme vil gjelde for grenseverdier som skulle oppnås innen 2005, men som på grunn av for eksempel klimatiske eller spredningsmessige forhold ikke er nådd. Disse fristene kan utsettes til 31/12-2009.

 

Kommisjonsforslaget innebærer også nye krav til overvåkning av PM2.5. Overvåkningskravene blir lik eksisterende krav knyttet til bl.a. PM10. I tillegg vil det bli krav om målinger og kjemisk analyse av PM2.5 på bakgrunnsstasjoner. Det skal være en stasjon per 100.000 km2. Kommisjonen legger vekt på at det økte måleomfanget vil bedre kunnskapen om partikler, og dermed bidra til å bedre modellapparatet. Dette vil på sikt medføre at beregninger kan erstatte målinger og dermed medføre besparelser på måleprogrammene.

 

Eksisterende rapporteringsforpliktelser under de ulike direktivene og Rådsbestemmelse 97/101/EF vil på sikt bli effektivisert og samkjørt gjennom dette direktivet. Kommisjonen vil basere all fremtidig rapportering på elektronisk form, med utgangspunkt i rammeverket til INSPIRE. Dette er foreløpig ikke en del av direktivet. Eksisterende bestemmelser vil derfor gjelde inntil videre. Forslaget innebærer en forenkling og modernisering av rapporteringskravene som trolig vil minske den administrative byrden for medlemslandene.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området

Direktivene som nå foreslås samlet i ett direktiv er implementert i Norge gjennom forurensningsforskriftens kap. 7 om lokal luftkvalitet. Kommisjonsbeslutning 97/101/EF er implementert gjennom årlige oppdrag til NILU om rapportering av data gjennom EIONET. Norge har også fastsatt nasjonale mål for stoffene NO2, PM10, SO2 og benzen. Disse er gjennomgående noe strengere enn EUs grenseverdier.

 

Rettslige konsekvenser i Norge:

Direktivet vil medføre endringer i eksisterende regelverk, kap. 7 i forurensningsforskriften. Dette vil gjelde de deler av direktivet som er nye i forhold til de gamle direktivene. Dette er først og fremst det nye konsentrasjonstaket for PM2.5 fra 2010, mål for reduksjon av gjennomsnittlig eksponering for PM2.5 fra 2010 og frem til 2020, mål og krav til målinger/rapportering knyttet til PM2.5, samt ev. innføring av en mulighet til å utsette frister for overholdelse av grenseverdier. Gjennom endring av forskriften forventes rettsakten å få rettslige konsekvenser for kommunene og anleggseiere.

 

Økonomiske og administrative konsekvenser i Norge:
Ut fra prinsippet om forurenser betaler vil direktivet ha økonomiske konsekvenser for flere bykommuner, Statens vegvesen og noe industri. Også SFT vil bli berørt. I første omgang vil dette bli knyttet til det økte overvåkingsprogrammet. Kostnadene vil omfatte etablering og drift av målinger og måleutstyr, inkl. kvalitetssikring og rapportering. Berørte kommuner vil i tillegg få økte administrative kostnader knyttet til oppfølgingen av kravene. 

 

Betydning for helse:

Innføring av konsentrasjonstaket for PM2.5 fra 2010 betyr i første omgang ingen reell skjerpelse i forhold til eksisterende PM10-krav. Bakgrunn for dette er at kommisjonen har satt konsentrasjonstaket på 25mikrogram/m3 som årsgjennomsnitt ut i fra eksisterende kunnskap om vektforholdene mellom PM10 og PM2.5 konsentrasjoner i Europa og at det er forutsatt at dette konsentrasjonstaket ikke vil medføre ytterligere tiltak og økonomisk belastning i forhold til å oppnå grenseverdiene for PM10 fra 2005. Implementering av det foreslåtte konsentrasjonstaket fra 2010 vil derfor ikke medføre ytterligere reduksjon av PM2.5 konsentrasjoner utover de som vil være et resultat av overholdelse av PM10 kravene. De helsemessige virkninger vil derfor ikke bli vesentlig påvirket. Ved gjennomføring av målet om 20 % reduksjon av gjennomsnittlig eksponering for PM2.5 fra 2010 og frem til 2020, vil det imidlertid oppnås en ikke ubetydelig helsegevinst. I tillegg vil kunnskapsnivået knyttet til svevestøv bli bedret gjennom etablering av et mer omfattende overvåkningssystem. Dette vil gi større mulighet til å vurdere målrettede tiltak enn tidligere.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært forelagt spesialutvalget for miljø der relevante departementer er representert. Forslaget anses som foreløpig relevant og akseptabelt. I tillegg har forslaget vært forelagt referansegruppen for miljø der berørte interessegrupper er representert (blant annet miljøorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner, direktoratene og relevante forskningsinstitusjoner). Foreliggende direktivforslag har ikke vært på høring. Direktivforslaget er omtalt på MDs hjemmesider og det er blitt informert om direktivforslaget i Bedre Byluftforum der bl.a. kommuner og samferdselsmyndigheter deltar.

Kapittel IV  Kjemikalier, industriell risiko og bioteknologi   KOM (2006) 636  Forslag til forordning om forbud mot eksport av kvikksølv og krav til lagring av overskuddskvikksølv  (vedlegg XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 26. oktober 2006 frem forslag til forordning om forbud mot eksport av kvikksølv og krav til trygg lagring av metallisk kvikksølv. Regelverksutviklingen er et ledd i oppfølgingen av EUs kvikksølvstrategi av 28.01.2005 (Community strategy concerning mercury, COM(2005)20final).

 

Kommisjonens forslag innebærer forbud mot eksport av metallisk kvikksølv (flytende kvikksølv) ut av EU fra 1. juli 2011. Forbudet er et ledd i EUs arbeid med å redusere global eksponering av kvikksølv og må sees i sammenheng med det øvrige arbeidet som bl.a. omfatter utfasing av kvikksølv i produkter (jfr. begrensingsdirektivet). Eksportforbudet vil bidra til å redusere tilbudet av kvikksølv på verdensmarkedet og dermed helse- og miljøkonsekvensene som følge av bruken av metallisk kvikksølv.

 

Videre krever forordningen at kvikksølv som ikke lenger tillates brukt i kloralkali-industrien eller som dannes i forbindelse med petroleums- eller gruvevirksomhet skal lagres forsvarlig når eksportforbudet trer i kraft i 2011.

 

Forordningen legger opp til at  metallisk kvikksølvavfall  som skal lagres, skal enten lagres i saltgruver (sluttbehandling) eller i dedikerte anlegg (i så fall med tanke på fremtidig slutt­disponering). Forordningen forutsetter derfor at enkelte krav i ”deponidirektivet” og i ”avfallseksportforordningen” må fravikes. Kravene i deponidirektivet skal ikke gjelde for metallisk kvikksølv, uansett lagringstid, og grensekryssende transport av kvikksølvavfall internt i EU skal ikke kunne hindres med hjemmel i nærhetsprinsippet, prinsippet om prioritet for gjenvinning eller selvhjelpsprinsippet. Forordningen krever videre spesifikke risikovurderinger og tilpassede tillatelser for lagringsløsningene.

 

Forordningen krever at kvikksølv som dannes i forbindelse med petroleums- eller gruvevirkesomhet, skal lagres, men setter ikke spesifikke krav til selve lagringen slik som det gjøres for metallisk kvikksølv. At kvikksølvet skal lagres innebærer at gjenvinning ikke skal forekomme.

 

Forordningen inkluderer rapporteringskrav og -rutiner til EU-kommisjonen.

Merknader

Forordningen er foreslått hjemlet i artikkel 133 ECT og artikkel 175 ECT. Det vurderes nå om den bare skal være hjemlet i artikkel 175 ECT.

 

Forordningsforslaget er av stor betydning for gjennomføring av EUs kvikksølvstrategi og for internasjonalt arbeid med kvikksølv. Norge har vært positiv til bl.a. eksportforbud og krav til lagring av overskuddskvikksølv i forbindelse med utvikling av kvikksølvstrategien.


Forordningens krav om forsvarlig lagring av kvikksølv gjelder bare for metallisk kvikksølvavfall. Kravet gjelder ikke for produkter som inneholder kvikksølv­forbindelser, legeringer (amalgam) eller flytende metallisk kvikksølv (måle­instrumenter som termometre, blodtrykksmålere osv).

 

Kloralkali-industrien: Det finnes ikke kloralkali-industri som benytter kvikksølvteknologi i Norge i dag. Tidligere anlegg (Hydro på Herøya og Borregard i Sarpsborg) er nedlagt, og opprydningen i ”gamle synder” er stort sett ferdig eller under kontroll. Det finnes ikke kvikksølvholdig avfall fra denne industrien som faller inn under forordningens virkeområde.


Petroleumsvirksomheten: Kvikksølv finnes naturlig i olje og gass, og må fjernes fra gassen for å beskytte prosessutstyr. Det dannes dermed et avfall som inneholder små mengder kvikksølvsulfid (< 1%). Mengden kvikksølv avhenger av reservoarspesifikke forhold. Rapporter fra petroleumsindustrien viser at avfallet eksporteres til EU/EØS for gjenvinning av bl.a. kvikksølv, kobber, svovel m.fl.


Kvikksølvholdig avfall vil forekomme på norsk sokkel så lenge det foregår olje- og gassproduksjon, og industrien vil måtte finne alternative disponeringsløsninger når gjenvinning av kvikksølv blir forbudt. Muligheter til å gjenvinne kvikksølv fra avfallet vil opphøre og disponeringsrutiner for avfallet må endres. Dagens deponier i Norge (se avsnitt nedenfor) har tilstrekkelig kapasitet til å ta imot avfallet [1]  dersom dette blir aktuelt, men dette kan kreve en forbehandling.


Smelteverk  i Norge som produserer kvikksølvavfall er begrenset til Boliden i Odda (produksjon av sink). Kvikksølvet forekommer som kvikksølvsulfid, avfallet støpes inn i betongsarkofager og sluttdeponeres i fjellhaller på bedriftens område.


Deponi: Som følge av at deponidirektivet, som er gjennomført i norsk deponiforskrift, forbyr deponering av flytende avfall, finnes ingen deponi for  metallisk  (flytende) kvikksølv i Norge. Kvikksølv som skal deponeres må først stabiliseres slik at det ikke lenger er flytende. Vi har to deponier i Norge (NOAH AS på Langøya og Miljøteknikk Terrateam AS i Mo-i-Rana) som har tillatelse til å ta imot slikt avfall.

 

Norsk industri bruker ikke metallisk kvikksølv i sin produksjon, og det dannes heller ikke nevneverdige mengder avfall som inneholder flytende metallisk kvikksølv i Norge i dag. Det kvikksølvholdige avfallet som oppstår sendes til et av de to anleggene nevnt ovenfor, eventuelt eksporteres til et EU-land. Som følge av de små avfallsmengdene er det ikke bygget opp noen mellomlagringskapasitet i Norge. Norge er derfor per i dag ikke et land det er naturlig å sende metallisk kvikksølv til for lagring.  


Behov for endring av regelverket: 

Forhold knyttet til EUs eksport og import fra tredjeland faller i utgangspunktet utenfor EØS-avtalens virkeområdet. Relevansen av forordningens forbud mot eksport for Norge må derfor vurderes nærmere. Norge har imidlertid notifisert til ESA et forslag om forbud mot kvikksølv i produkter. Det norske forslaget til regelverk om bruk av kvikksølv i produkter omfatter et forbud mot eksport av kvikksølv/kvikksølvforbindelser som stoff/stoffblanding og i faste bearbeidede produkter. Forslaget er til vurdering med ventet ikrafttredelse i god tid før EUs eksportforbud. Forslaget er mer ambisiøst enn EUs forslag til eksportforbud bl.a ved at det omfatter også kvikksølvforbindelser og produkter, eksport og import ut og inn fra Norge, og tidligere ikrafttredelse enn EUs forbud. Forordningens virkeområde omfatter per i dag ikke produkter slik det norske forslaget gjør, men det foreslås at det skal vurderes at produkter kan bli omfattet av forordningen ved senere revidering. 

 

Forordningens krav om og til lagring, samt rapporteringsprosedyrer anses foreløpig som relevant for Norge. Disse kravene vil det være mest naturlig å gjennomføre i avfallsforskriften. Som følge av at forordningen gir unntak fra deponidirektivet og transportforordningen må det også gjøres endringer i de norske forskriftene som gjennomfører dette regelverket.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært behandlet i spesialutvalget for miljø og funnet foreløpig relevant og akseptabel.

Nærings- og handelsdepartementet  etterspurte betydningen for petroleumsbransjen av at kvikksølv fra rensing av naturgass ikke lenger kan eksporteres for gjenvinning. Kravet til lagring gjelder for det gjenvunnet kvikksølvet og ikke for kvikksølvholdig avfall. Forslaget er derfor ikke til hinder for at andre komponenter gjenvinnes. Det vurderes slik at bortfall av gjenvinnningsmuligheter for kvikksølv ikke vil føre til vesentlige merutgifter (eller tap av inntekt) for petroleumsselskapene.

 


 [1]  Det genereres 25-50 tonn kvikksølvholdig avfall årlig på Kårstø, mens NOAH AS har tillatelse til å ta imot og deponere 250 000 tonn farlig avfall årlig.

 

-----

KOM (2006) 920  Forslag til europaparlements- og rådsdirektiv om endring av direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer, mht. Kommisjonens gjennomføringskompetanse  (vedlegg XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

De foreslåtte endringene gjelder prosedyrene for å vedta fremtidige endringer i direktiv 2001/18/EF. Det foreslås at endringer i vedlegg II, del C og D, vedlegg III-VI og vedlegg VII del C, fastsettelse av særlige kriterier og informasjonskrav for bestemte typer GMO og fastsettelse av terskelverdier for krav om merking av GMO skal vedtas etter den nye regulatoriske prosedyren "regulatory procedure with scrutiny". Denne prosedyren ble innført som ny art. 5a i rådsvedtak 1999/468/EF om Kommisjonens utøvelse av gjennomføringsmyndighet ved rådsvedtak 2006/512/EF.

Den nye prosedyren gir Europaparlamentet større innflytelse på nye gjennomføringsregler. I motsetning til den vanlige regulatoriske prosedyren innebærer denne nye prosedyren "with scrutiny" at også forslag fra Kommisjonen som komitéen under direktivet er enig i, skal forelegges Rådet og Parlamentet, som begge kan motsette seg forslaget med hhv. kvalifisert og vanlig flertall innen 3 måneder. Hvis komitéen er mot forslaget, skal det også som før oversendes Rådet og Parlamentet. Rådet har 2 måneder på seg til å ta stilling til forslaget med kvalifisert flertall. Parlamentet har 4 mnd. på seg til å fatte vedtak med flertall, og kan hindre at forslaget vedtas selvom Rådet støtter forslaget eller ikke fatter noe vedtak.

Merknader

Forslaget endrer direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer og oppheving av direktiv 90/220/EØF. Utkast til EØS-komité-beslutning om innlemmelse av direktiv 2001/18/EF ligger til behandling i Kommisjonen. Direktiv 90/220/EØF, som direktiv 2001/18/EF erstatter, er en del av EØS-avtalen, jf. vedlegg XX, del IV nr. 25.

Forslaget gjelder prosedyrer for vedtakelse i EU av fremtidige endringer i direktivet og krever derfor ingen endringer i norsk rett. Det får ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for private eller offentlige myndigheter i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget ble vedtatt fremmet 22. desember 2006 og vil behandles i Spesialutvalget for miljø 13.02.2007.

 

KOM (2003) 302  Strategi for integrert produktpolitikk, IPP  (vedlegg XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

Utgangspunktet for Integrert produktpolitikk er livsløpstenking i forhold til uttak av råvarer, produksjon, bruk og kassering av produkter og tjenester. IPP bygger på livsykus­perspektivet, medvirkning fra alle aktører, markedsdrevet innretning, anvendelse av optimal blanding av ulike instrument.  Formålet er å utvikle frivillige virkemidler som kan bidra til utviklingen av grønnere produkter og som skal støtte opp under offentlige reguleringer.

 

Strategien skal sees på som et tillegg til andre strategier så som det sjette miljøhandlingsprogram og dets tematiske strategier, handlingsprogrammet for miljøteknikk og Lisboaprosessen. Strategien er også Kommisjonenes bidrag til 10 års rammeverket for program for bærekraftig produksjon og forbruk som ble besluttet på toppmøtet i Johannesburg 2002.

 

 

Kapittel V  Avfall   

KOM (2006) 914  Forslag til direktiv om endring i direktiv 2002/96/EF om avfall fra elektriske og elektroniske produkter, for så vidt angår myndighet tillagt Kommisjonen i gjennomføringsbestemmelser  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 22. desember 2006 fram et forslag til endring av direktiv 2002/96/EF om elektrisk og elektronisk avfall (WEEE). Endringene medfører nye prosedyrer for Kommisjonen når denne vedtar utfyllende bestemmelser til direktivet. Opprinnelig skulle Kommisjonen vedta utfyllende bestemmelser etter prosedyrene i rådsbeslutning 1999/468/EF. Denne rådsbeslutning ble endret ved rådsbeslutning 2006/512/EF. Forslaget til endringer i WEEE-direktivet sikrer at disse endringene gjenspeiles i direktivet. Det fremgår av beslutning 2006/512/EF at denne er av en slik karakter at det ikke er krav om gjennomføring i nasjonal rett. 

 

KOM (2005) 667  Forslag til nytt rammedirektiv for avfall  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til nytt rammedirektiv for avfall er en revisjon av det eksisterende rammedirektivet for avfall, Council Directive 75/442/EEC av 15. juli 1975. Formålet er å forenkle og modernisere regelverket. Direktivet om farlig avfall (91/689/EØF) foreslås innlemmet i det nye rammedirektivet, og direktivet om spillolje (75/439/EØF) foreslås opphevet. Regler om spillolje er tatt inn i forslaget til nytt rammedirektiv. Forslaget legger videre opp til en forenkling og klargjøring av definisjonene i avfallsregelverket. Avfallsdefinisjonene er ikke foreslått endret, men det er foreslått å klargjøre definisjonene av gjenvinning og gjenbruk, og å innføre en definisjon av materialgjenvinning.

Forslaget bygger på en målsetning om livssyklustenkning og kostnadseffektivitet i avfallspolitikken. Avfallspolitikken ses i sammenheng med naturressursstrategien (KOM(2005)670). Avfallshierarkiet opprettholdes som det styrende prinsippet. Det nye rammedirektivet introduserer videre krav om nasjonale programmer for forebygging av avfall.

Det er foreslått at Kommisjonen skal fastsette kriterier for når avfall slutter å være avfall. Slike kriterier vil kun bli etablert for noen utvalgte avfallstyper, for eksempel kompost, som har lav miljørisiko og potensiell miljønytte. Kriteriene vil bli utformet på et senere tidspunkt.

Merknader

Direktivforslaget er hjemlet i EF-traktaten artikkel 175.

Følgende punkter i forslaget antas å få følger for gjennomføring av direktivet i Norge:

Forslaget inneholder en definisjon av energiutnyttelse ("recovery"), som innebærer at forbrenning av avfall bare skal regnes som energiutnyttelse når det forbrennes med en energieffektivitet som er større enn 0,60 for anlegg eldre enn 2009, og 0,65 for anlegg med tillatelse etter 1. januar 2009. I utslippstillatelser til norske forbrenningsanlegg er det stilt krav om 50 % energiutnyttelse. Gjennomsnittet ligger på 70-75 %. Den foreløpige vurderingen er at de fleste norske anlegg trolig vil klare kravet i direktivet om 60/65 % energiutnyttelse. Dette må uansett vurderes nærmere for hvert enkelt anlegg.

Kriteriene Kommisjonen skal fastsette for når avfall opphører å være avfall vil trolig få konsekvenser for Norge, særlig i forbindelse med eksport og import. Det er imidlertid vanskelig å fastslå hva konsekvensene blir før kriteriene er fastsatt.

Direktivforslaget fastslår at farlig avfall skal skilles ut fra andre typer avfall, dersom avfallstypene er blandet. Dette skal gjøres av virksomhet med særskilt tillatelse. Dersom bestemmelsen skal tolkes strengt, kan det få økonomiske konsekvenser i Norge ved at det for eksempel blir mer kostnadskrevende å rive et bygg, når kun virksomheter med særskilt tillatelse kan brukes. Det er imidlertid vanskelig å vurdere konsekvensene fullt ut på dette stadium, fordi det er usikkert hvordan bestemmelsen vil bli tolket.

Det innføres krav om at myndighetene skal føre et register over alle virksomheter som samler inn eller transporterer avfall, eller formidler avfallsbehandling uten å ha tillatelse etter art. 19 i direktivforslaget. Norge hadde tidligere et eget avfallsregister som ble lagt ned fordi man mente Statistisk Sentralbyrås (SSB) registre over avfallsanlegg var tilstrekkelige. Den foreløpige vurderingen er at SSBs registre trolig vil være tilstrekkelige også etter det nye rammedirektivet, men det er grunn til å vurdere dette nærmere.

Det stilles krav om at landene innen tre år etter ikrafttreden skal etablere program for avfallsforebygging. Dette er nytt i norsk sammenheng, og vil få konsekvenser. Etablering av en eventuell statlig virksomhet som det påtenkte "Gjenova" vil kunne fylle dette kravet.

I følge forslaget skal landene sikre at spillolje blir samlet inn og forsvarlig håndtert. I det gamle spilloljedirektivet ble regenerering av spillolje til ny baseolje favorisert, noe Norge fikk unntak fra. Den foreslåtte nye regelen er i tråd med ordningen i Norge, og vi ser positivt på at spillolje nå er foreslått behandlet som annet farlig avfall.

Kommisjonen skal etablere en komité til å bistå i sitt arbeide med å følge opp rammedirektivet. Dette anses som positivt for Norge, fordi vi får mulighet til å påvirke det videre arbeidet på alle punkter der det sies at Kommisjonen skal utarbeide mer detaljerte regler.

De øvrige bestemmelsene i forslaget anses stort sett å være i tråd med norsk regelverk, og vil i liten grad innebære rettslige konsekvenser for Norge. På enkelte områder kan det imidlertid være behov for mer detaljert regulering, blant annet når det gjelder krav til nasjonale avfallsplaner. Det presiseres at det kun er gjort foreløpige vurderinger av hvilke konsekvenser forslaget vil få for norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget behandles i spesialutvalget for miljlø der berørte departementer er representert, og er foreløpig ansett som relevant og akseptabelt. Forslaget har også vært forelagt referansegruppen for miljø, der berørte interessegrupper er representert (blant annet miljøorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner, direktoratene og relevante forskningsinstitusjoner). 

 

KOM (2003) 301  Tematisk strategi om forebygging og gjenvinning av avfall  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Som en oppfølging av EUs sjette miljøhandlingsprogram, la Kommisjonene i mai 2003 fram en meddelelse om en tematisk strategi for forebygging og gjenvinning av avfall (KOM (2003) 301, Towards a thematic strategy on the prevention and recycling of waste). Kommisjonenen er nå i ferd med å sluttføre denne prosessen, og med det legge frem et endelig forslag til strategi.

Hovedformålet med forslaget er å optimalisere avfallsregelverket i EU, i hovedsak knyttet til rammedirektivet for avfall (75/442/EF). Arbeidet er også et ledd i Kommisjonens høyt profilerte satsing på ”better regulation”, der avfallsfeltet er utpekt som et særlig aktuelt område. Rammedirektivets grunnleggende struktur og sentrale bestemmelser vil ligge fast, men det er avdekket behov for en rekke forenklinger og tilpasninger. Det er imidlertid ikke vurdert som nødvendig å introdusere nye, omfattende reguleringer på avfallsfeltet.

Strategien foreslår å klargjøre enkelte av definisjonene knyttet til rammedirektivet for avfall. Dette gjelder i hovedsak definisjonen av avfall og grensegangen mellom gjenvinnings- og sluttbehandlingsoperasjoner.

Forslaget innebærer også at rammedirektivet bedre tilpasses en situasjon der det meste av avfallshåndteringen nå er dekket av egne reguleringer. Dette innebærere blant annet et forslag om å introdusere et mål som fokuserer på reduksjon av miljøeffektene fra avfall og avfallsbehandling. Det er også foreslått å forsterke bruken av standarder på ulike områder, gjennom bruk av minimumsstandarder, definisjoner på gjenvinning og kriterier for når avfall slutter å være avfall.

Forslaget vil bl.a. forenkle eksisterende regelverk ved at direktivet om spillolje (75/439/EØF) oppheves, og at direktivet om farlig avfall (91/689/EØF) integreres i rammedirektivet for avfall. En opphevelse av spilloljedirektivet vil bl.a. innebære at dagens prioritet til regenerering framfor energiutnyttelse oppheves.

 

Kapittel VI  Støy    

Utkast til kommisjonsbeslutning om regler for overvåkning, inkludert materialspesifikasjoner og om dataformatet for informasjon som skal rapporteres iht. direktiv om avfall fra elektriske og elektroniske produkter (WEEE-direktivet)  (vedlegg XX kap VI MD)

Sammendrag av innhold

Etter artikkel 7 (3) i direktiv om kasserte elektriske og elektroniske produkter (WEEE) skal Kommisjonen utarbeide detaljerte regler for overvåkning av medlemslandenes oppfyllelse av direktivets gjenvinningsmål, herunder de materialspesifikke målene. Etter artikkel 12 (1) skal det i tillegg fastsettes et format for hvordan medlemstatene skal rapportere informasjon om slik gjenvinning, samt omsetning, innsamling og eksport av elektrisk og elektronisk avfall. Kommisjonen behandler i utkastet til Kommisjonsbeslutning om overvåkning og rapportering iht. WEEE-direktivet de to temaene samlet.

 

-NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel XIX  Generelle bestemmelser innen området tekniske handelshindringer   Forslag til en juridisk metode for harmonisering av regelverk som sikrer fri bevegelse for industriprodukter i det indre marked (ny og gammel metode)  (vedlegg II kap XIX NHD)

Sammendrag av innhold

Prinsippet om fri flyt av varer er en av de sentrale reglene i EØS-avtalen. EØS-avtalen inneholder en rekke regler som skal sikre at dette prinsippet etterleves. Tekniske handelshindringer er en type hindringer på den frie bevegelighet av varer, som skyldes at statene opererer med ulike produktkrav og standarder. For å redusere risikoen for slike tekniske handelshindringer er det et mål å  harmonisere produktkravene i alle EØS-landene. 

"Den nye metode" er en stadig vanligere måte å harmonisere produktkrav på. Metoden innebærer kort fortalt at kun vesentlige krav som berører helse, miljø- og/eller sikkerhetsaspekter ved et produkt nedfelles i direktiver. Direktivene henviser så til europeiske standarder som utarbeides av europeiske standardiseringsorganisasjoner på oppdrag fra EU og EFTA. Dersom et produkt er i samsvar med standardene, oppfylles kravene. Produkter som oppfyller kravene, påføres et CE-merke. Dette merket sikrer fri sirkulasjon i hele EØS.

 

Behovet for regelendringer:

 

Ulik håndheving av fellesreglene om markedskontroll, utpeking av tekniske kontrollorgan, bruk av akkreditering med mer har medført usikkerhet for økonomiske aktører, myndighetene og forbrukerne i EØS-området. CE-merket har heller ikke den nødvendige tillit hos de ulike aktørene i markedet og bedrifter møter blant annet krav om tilleggstesting- og merking. Europakommisjonen (Kommisjonen) ønsket på denne bakgrunn å styrke tilliten til CE-merket ved å revidere ulike elementer i den nye metode, se Kommisjonens meddelelse 7. mai 2003 om en bedre anvendelse av nye metode og rådets resolusjon 10. november 2003 om Kommisjonens meddelelse. 

 

Arbeidet frem mot varepakken:

 

Norge har tidligere deltatt i Kommisjonens arbeid  med å revidere den nye metode. Revideringsdokumentene er fortløpende sendt på høring til nasjonal referansegruppe for handelsforenkling, der departementene, direktoratene, arbeidslivets parter, standardiseringsorganisasjonene, mv. er representert. Det er gitt EFTA-innspill til de viktigste dokumentene i prosessen. Både myndigheter, næringsliv og forbrukere har underveis i prosessen hovedsakelig støttet revideringsforslagene.   

 

Prosessen rundt varepakken i EU og Norge:

 

Kommisjonen la frem forslag til en såkalt "varepakke" 14. februar 2007.

Det har vært en lang og grundig prosess rundt varepakken. NHD sendte forslagene på bred høring i Norge i mars 2007. I høringsrunden kom det inn 25 uttalelser, 15 med merknader. Innspillene var hovedsakelig positive, med enkelte tekniske merknader. Det er utformet en felles EFTA-kommentar på bakgrunn av høringsuttalelsene, som ble sendt til Rådet og Parlamentet den 06.07.2007. NHD sendte 11.10.2007 en nasjonal kommentar på KOM(2007)37 om akkreditering og markedskontroll. Det ble uttrykt bekymring for at Skipsutsyrsdirektivet (96/98/EC) var omfattet av forslaget, men at en for øvrig støttet en regulering; jamfør EFTA-kommentaren.

 

Varepakken:

 

Den foreslåtte "varepakken" består av tre  regelverksforslag.

To av forslagene gjelder det såkalte harmoniserte vareområdet, der det finnes felles EØS-krav til industrivarer. Det ene forslaget er en forordning som omhandler akkrediterings- og markedskontrollkrav i forbindelse med markedsføring av produkter (KOM 2007/37). Det andre forslaget er en beslutning om et felles rammeverk for markedsføring av produkter (KOM 2007/53). Det tredje forslaget gjelder det ikke-harmoniserte vareområdet, der prinsippet om gjensidig godkjenning gjelder. Dette forslaget behandles i et eget faktanotat, da vi sannsynligvis kommer til å implementere varepakken som to separate lover (en for det harmoniserte og en for det ikke-harmoniserte vareområdet)  En hovedmålsetning med alle regelverksforslagene i varepakken, er å gjøre flyten av varer i EØS-området enklere for næringslivet og tryggere for forbrukerne.

 

Nærmere om innholdet i beslutningen (KOM 2007/53):

 

Beslutningen fastsetter overordnede retningslinjer til bruk ved fremtidig regelverk som omhandler harmonisering av krav for markedsføring av produkter. Beslutningen definerer felles elementer (f.eks. definisjoner, krav til økonomiske aktører og ulike samsvarsvurderingsprosedyrer som lovgiver kan velge mellom), og fastsetter retningslinjer for hvordan disse elementene skal benyttes. Beslutningen fastsetter også bestemmelser om CE-merket.

 

Nærmere om innholdet i forordningen (KOM 2007/37):

 

Forordningen inneholder to hovedsett av regler. Et som omhandler akkreditering og et som omhandler markedskontroll.

Akkreditering:

Det finnes ingen bestemmelser på fellesskapsnivå om akkreditering. Dette har medført ulike fremgangsmåter og systemer i EØS-landene, slik at akkreditering håndteres forskjellig. Kommisjonen foreslår derfor felles regler for akkreditering med felles prinsipper for organisering av akkrediteringsarbeidet. Dette vil styrke EØS-landenes tillit til at andre lands utpekte kontrollorganer er kompetente og dermed også tilliten til deres testresultater og sertifiseringer. 

Markedskontroll:

Markedskontroll er overvåkning og kontroll med produkter som blir satt på markedet. For å sikre lik og effektiv håndheving av produktdirektivene i EØS, innfører forordningen minimumskrav til organisering av markedskontrollen nasjonalt og krav til deltakelse i administrativt samarbeid, herunder utveksling av informasjon mellom EØS-landene. Markedskontrollen skal organiseres på en slik måte at den sikrer at produkter på markedet er i samsvar med regelverket. Hvert EØS-land skal informere Kommisjonen og de andre EØS-landene om sine markedskontrollmyndigheter. Forordningen legger videre opp til at myndighetene må sørge for at det nasjonale akkrediteringsorganet deltar i systemet for såkalte "peer evaluations" (kollegakontroller). Det er den europeiske akkrediteringsorganisasjonen EA, som er ansvarlig for systemet med kollegakontroller.

Merknader

Norge og EFTA har deltatt med innspill til arbeidet på Kommisjonsnivå. Norge har i hovedsak vært positiv til og stilt seg bak forslagene i varepakken. Vi mener som utgangspunkt at varepakken er i tråd med norske interesser. Den er viktig fordi den kan bidra til å effektivisere handelen med våre viktigste handelspartnere i EU. Ca. 70 % av vår eksport og import kommer fra EU-landene. Frie varebevegelser er en viktig drivkraft for konkurranseevne og økonomisk vekst i EØS-området, og harmonerer med målsetningene i Lisboa-strategien.

 

Det er viktig for vår åpne økonomi at landene i det indre marked etterlever ett felles regelverk. For norsk næringsliv er det viktig å unngå unødvendig belastende kostnader ved å måtte tilpasse produkter lovlig omsatt i Norge til andre lands nasjonale bestemmelser. Det samme gjelder kostnader knyttet til tilleggstesting og tilleggsmerking. I tillegg er det viktig å understreke at varepakken legger opp til høye beskyttelsesnivåer for forbrukere og miljøet. Forbrukernes tillit til produktene som omsettes i det indre marked skal styrkes gjennom bedre regelverk, lik håndheving, klarere prosedyrer og administrativt samarbeid mellom landene.

 

Varepakken vil medføre behov for endringer i norsk regelverk, under forutsetning av at den innlemmes i EØS-avtalen. Akkrediterings- og markedskontrollfunksjonen må endres og styrkes. Forberedelsene til lovarbeidet har startet, i samarbeid med berørte departement.  Det foreslåtte regelverket vil virke horisontalt, dvs. at det vil favne over flere departementers fagområder. Det er derfor opprettet en interdepartemental arbeidsgruppe der man kan diskutere regelverksforslaget, samt gjennomføringen i norsk rett.

Status

Forslaget til varepakken behandles nå i Europaparlamentet og Rådet med sikte på vedtak første halvår 2008.

 

KOM(2007)36 Forslag til regulering på det ikke-harmoniserte vareområdet som fastslår prosedyrer der myndighetene ønsker å anvende en teknisk regel på et  produkt som lovlig markedsføres i et annet medlemsland  (vedlegg II kap XIX NHD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunn: 

Prinsippet om gjensidig godkjenning innebærer at en vare som lovlig kan selges i ett EØS-land, i utgangspunktet også kan selges i andre EØS-land. Dette gjelder for vareområder som ikke er harmonisert i EF-retten. Prinsippet fremgår ikke uttrykkelig av EØS-avtalen, men er hjemlet i EØS-avtalen artikkel 11 (TEF artikkel 28) som gir forbud mot kvantitative importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning. Prinsippet ble slått fast av EF-domstolen i Cassis de Dijon-saken fra 1979, og er senere utviklet i en rekke saker for domstolen. Unntak fra prinsippet kan begrunnes i hensyn som fremgår av EØS-avtalen artikkel 13 (TEF artikkel 30) eller er godtatt av EF- eller EFTA-domstolen (såkalt tvingende hensyn). Slike unntak må være nødvendige og proporsjonale.

 

Myndigheter og bedrifter har hatt manglende kjennskap til prinsippet om gjensidig godkjenning. I tillegg har det hersket usikkerhet om prinsippets nærmere innhold og omfang. Mangel på administrativt samarbeid og effektive nettverk mellom EØS-landenes ansvarlige myndigheter har også begrenset prinsippets virkning. En slik mekanisme er viktig for å unngå at tvister havner i rettsapparatet, en prosess som er både tidkrevende og kostbar. 


For å sørge for en bedre anvendelse av prinsippet om gjensidig godkjenning av varer, la Europakommisjonen (Kommisjonen) frem et forslag om å regulere visse elementer av prinsippet. Forslaget ble lagt frem 14. mai 2007, og er en del av en mer omfattende regulering også kalt "Varepakken". Kommisjonen har foreslått at reguleringen gjøres i forordningsform. Forslaget er hjemlet i EF-traktaten artikkel 95.  


Virkemidler:

 

Kommisjonen foreslår flere tiltak for å forbedre anvendelsen av prinsippet om gjensidig godkjenning. For det første foreslås det å regulere prosedyrer myndighetene må følge når de ved markedskontroll oppdager produkter som ikke er i samsvar med nasjonalt regelverk. Det tas med andre ord ikke sikte på å regulere prinsippet som sådan. 

Videre foreslår Kommisjonen at EØS-landene skal opprette "Product Contact Points". Deres oppgave vil være å gi informasjon om de tekniske regler som gjelder, eller å henvise til ansvarlig myndighet.

 

I tillegg til disse forslagene, viser dokumentet til at reguleringen også bør ses i sammenheng med andre tiltak, f.eks. prosedyren for melding av forslag til nasjonale tekniske regler etter 98/34-direktivet. Direktivet er gjennomført i Norge ved EØS-høringsloven.

 

Prosedyrer:

 

Forslaget fra Kommisjonen inneholder prosedyrer som nasjonale myndigheter må følge dersom de vurderer å anvende en teknisk regel på et produkt som lovlig markedsføres i en annen medlemsstat, og på denne måte nekter adgang eller krever endring for produktet. Dersom myndighetene finner at et produkt ikke er i overensstemmelse med nasjonale tekniske krav, må de kontakte produsenten/importøren for å få teknisk informasjon om produktet. De må få navnet på medlemsstaten der varen er lovlig produsert og, om nødvendig, få en vareprøve. Videre kan medlemsstaten kontakte produksjonsstaten for å få informasjon om produktet er lovlig produsert og hvilke regler som gjelder der.


Deretter må nasjonale myndigheter vurdere  nødvendigheten av å anvende regelen i det bestemte tilfellet og proporsjonaliteten av å anvende  regelen, herunder om alternative, mindre restriktive tiltak kan anvendes. Importøren må informeres om resultatet av testen.


Dersom nasjonale myndigheter har til hensikt å begrense markedsadgangen for et produkt, må de (i) skriftlig informere importøren om at man akter å anvende en teknisk regel; (ii) spesifisere den tekniske regel som beslutningen skal baseres på; (iii) vise til tilstrekkelig teknisk eller vitenskaplig dokumentasjon. Denne må vise at beslutningen er legitim i forhold til EF-traktatens artikkel 30 eller tvingende grunner av almen interesse, samt at det er nødvendig at regelen anvendes og mindre restriktive tiltak ikke er anvendbare; (iv) gi operatøren anledning til å komme med kommentarer innen 20 virkedager før et vedtak blir truffet; (v) ta tilbørlig hensyn til disse kommentarene i begrunnelsen for vedtaket; og (vi) gi operatøren beskjed om det endelige vedtaket og hvordan vedtaket kan påklages.


Administrativt samarbeid:

 

Det foreslås at medlemslandene skal opprette et nasjonalt kontaktpunkt ("Product Contact Points"), som skal gi informasjon om tekniske regler og informasjon om relevante myndigheter.  

Merknader

Norge og EFTA støtter en regulering av ikke harmoniserte produkter. Dette anses nødvendig for å sikre en korrekt anvendelse av prinsippet om gjensidig godkjenning. En regulering vil også gjøre prinsippet mer kjent blant myndighetene og produsentene. Det er særlig viktig for en liten og åpen økonomi som vår å operere i et marked som etterlever prinsippet. For norsk næringsliv er det viktig å unngå unødvendig belastende kostnader ved å tilpasse produkter lovlig omsatt i Norge til andre lands nasjonale bestemmelser, eller kostnader til tilleggstesting og -merking, i tillegg til belastningen ved tiden og ressursene som går med til dette.

 

Regulering av prinsippet om gjensidig godkjenning vil medføre endringer i norsk regelverk.

 

Status:

 

Dokumentet har tidligere vært diskutert på møter i Kommisjonens rådgivende gruppe for varer (Senior Officials Group on Standardisation and Conformity Assessment Policy (SOGS)). På møtene i SOGS fremgikk det at EØS-landene var delt i oppfatningen om det var behov for en regulering av prinsippet. Generelt var de mindre landene for en regulering i tråd med Kommisjonens forslag. De større landene var mer skeptiske, og har bedt Kommisjonen foreta ytterligere konsekvensanalyser av forslaget. Det ble også påpekt at forslaget ikke måtte innføre for mange nye administrative byrder.  

NHD har hatt Kommisjonens forslag på høring, der vi særlig ba om kommentarer til hvorvidt Norge bør støtte en regulering av prinsippet i tråd med Kommisjonens forslag. Høringsinstansene stilte seg positive til en regulering av prinsippet. Vi har også i tidligere internettkonsultasjoner, etter å ha innhentet uttalelser fra norske høringsinstanser, støttet en regulering. Det ble gitt muntlige EFTA-kommentarer på møtet i SOGS 21. september 2006. Disse ble sendt skriftlig til Kommisjonen i begynnelsen av oktober 2006.

 

Kommisjonen la frem et forslag til forordning om gjensidig godkjenning som del av en større pakke på vareområdet 14. februar 2007. "Varepakken" inneholder også forslag om et nytt regelverk for akkreditering og markedskontroll og et forslag til beslutning om CE-merking, ny metode og utpeking av tekniske kontrollorgan.

 

Kommisjonens forslag ble sendt på høring i Norge med høringsfrist 1. mai 2007. Det kom inn 25 uttalelser. Innspillene var hovedsakelig positive, med enkelte tekniske merknader. Med bakgrunn i disse ble forslag til kommentarer sendt EFTA, med sikte på å få til en felles EFTA-kommentar. Felles EFTA kommentar ble sendt Europarådet og Europaparlamentet den 06.07.2007, der varepakken nå behandles.

Forslag til direktiv om utvidelse av direktiv 98/34/EF til å omfatte ytterligere tjenester  (vedlegg II kap XIX NHD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 98/34/EF, som endret ved 98/48/EF, om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter og regler om informasjonssamfunnstjenester, vurderes utvidet.
 
I henhold til direktiv 98/34/EF må alle EØS-statene sende forslag til nasjonale tekniske regler og regler om informasjonssamfunnstjenester på høring til ESA, Europakommisjonen (Kommisjonen), EØS-statene og Sveits før de kan vedtas. Formålet med direktivet er å forhindre at det vedtas ulovlige hindringer for fri bevegelse av varer eller for fri bevegelse av eller hindringer for etableringsadgangen for informasjonssamfunnstjenester på det indre marked.  
 

Kommisjonen har på møter i komiteen for tekniske regler og standarder (98/34-komiteen) i flere år snakket om en utvidelse av direktiv 98/34/EF til flere tjenester. Det er på tjenesteområdet liten grad av harmonisering av regelverket og derfor stor grad av nasjonal regulering.

 

Vedlegg XIII  Transport  

Kapittel V  Sjøtransport  

KOM (2005) 190 -15  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 1406/2002 vedrørende ansettelsesvilkår for ledelsen i EMSA  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personell (president, administrerende direktør og underdirektør) i EUs 20 desentraliserte byråer.

De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat.

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen.[1] Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år.

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge ikke har stemmerett i EMSAs styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell. Dessuten følger det av EMSAs prosedyreregler at Norge ikke kan inneha direktørstillingen i EMSA.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet , Justisdepartemenet, Utenriksdepartementetog Finansdepartementet er representert.

Status

Forslaget er til behandling I Parlamentet/Rådet.


[1] The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.

KOM (2005) 190 -13  Forslag til europaparlaments-og rådsforordning om endring av forordning 1321/2004 vedrørende ansettelsesvilkår for ledelsen i GNSS Supervisory Authority  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personnell (president, administrerende direktør og underdirektør) i EUs 20 desentraliserte byråer.

De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat.

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen.[1] Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU-kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje én gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år.

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge på nåværende tidspunkt ikke deltar i GNSS supervisory authoritys styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport hvor Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet er representert.

Status

Forslaget er til behandling i Parlamentet og Rådet.


[1] The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.

KOM (2005) 587  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om felles regler og standarder for klasseselskap og inspeksjon av skip og om relevante aktiviteter i sjøfartsadministrasjoner  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Formålet med forslaget er å endre det nåværende systemet for EUs godkjennelse av klasseselskap slik dette er etablert gjennom direktiv 94/57/EF, som endret av direktiv 2001/105/EF, særlig med henblikk på å:

 

- Forsterke kontrollsystemet av godkjente organisasjoner.

- Harmonisere det eksisterende dobbeltsystemet for ordinær og begrenset godkjennelse.

- Forenkle og forbedre strukturen til EUs kriterier for godkjennelse.

- Endre systemet for straff.

- Klargjøre omfanget av og gjøre lettere anvendelsen av visse bestemmelser i direktivet.

- Direktiv 94/57/EF omformes for å gjøres klarere.

- For at klasseselskapene skal kunne utføre sine plikter på en tilfredsstillende måte kreves streng uavhengighet, høyt spesialisert teknisk kompetanse og stram kvalitetsledelse.

- Det etableres en felles profesjonell standard for den virksomhet som klasseselskapene driver. Dette vil sikre rettferdig konkurranse internt i EU og at sikkerheten og beskyttelsen av miljøet holdes på et likt og tilfredsstillende nivå.

- Godkjennelse skal kun gis klasseselskaper på grunnlag av faktisk kvalitets- og sikkerhetsytelse. Det skal videre tas hensyn til de godkjente selskapenes juridiske status og deres forretningsstruktur for å sikre ensartet anvendelse av kriteriene for godkjennelse og for effektiv kontroll.

- Bestemmelsene i direktivet skal oppdateres kontinuerlig i tråd med utviklingen i internasjonale fora.

- Kommisjonen må gis myndighet til å kreve at klasseselskaper foretar nødvendige forebyggende og avbøtende tiltak, og til å bruke nødvendige tvangsmidler som bøter og dagsbøter, eller i verste fall tilbaketrekkelse av godkjenningen.

- EUs inspektører må få tilgang til alle skip og skipsarkiver i klasseselskapet, uavhengig av skipets flaggstat.

- Godkjente klasseselskaper skal opprette et uavhengig fellesorgan som skal sikre vedvarende forbedringer og produktivt samarbeid med Kommisjonen.

- EMSA skal gi nødvendig støtte til å gjennomføre dette direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport hvor Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert.

 

KOM (2005) 586  Forslag til direktiv om korrekt gjennomføring av flaggstatskrav  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er fremsatt som en del av den såkalt "tredje sjøsikkerhetspakken" fra Kommisjonen. Pakken inneholder i alt 7 forslag. 
Hovedformålet med forslaget til direktiv er at medlemsstater korrekt skal implementere internasjonale konvensjoner for å sikre at skip på internasjonal reise oppfyller relevante regler til skips sikkerhet og hindring av forurensning av det marine miljø. Kommisjonen foreslår en del tiltak for å nå denne målsettingen, bl.a. ved å stille kvalitetskrav til flaggstatsadministrasjonen og ved å utvikle harmoniserte fortolkingsregler. Forslaget bygger på IMO (International Maritime Organisation) koden res. A 847(20).  Denne er ikke bindende for flaggstater internasjonalt. Kommisjonen ønsker å gjøre koden obligatorisk med gjennomføring av sertifisering av flaggstatene og med et kvalitetsikringssystem, som skal være gjenstand for revisjon.

Merknader

For Sjøfartsdirektoratet vil forslaget, hvis det blir vedtatt, medføre store administrative og budsjettmessige konsekvenser. Først i forbindelse med å få Sjøfartsdirektoratet ISO sertifisert. Det vil bli et omfattende arbeid med utarbeidelse og tilretteleggelse av prosedyrer. Det vil også bli større oppfølgning av skip i form av besiktelser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert. Det fremkom ingen særskilte kommentarer til forslaget.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

 

KOM (2005) 588 endelig  Utkast til direktiv om havnestatskontroll  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen forslag til endring av direktiv om havnestatskontroll er 1 av 7 forslag til tiltak  for økt sjøsikkerhet som ble fremmet 23. november 2005 i den 3dje sikkerhetspakken etter oljesølsulykkene med Erika og Prestige. Som ledd av oppfølgingen av forslaget er det forventet endring i forordningene om EMSA s mandat.
Bakgrunn for forslaget om endret havnestatsdirektiv er tre-delt. Gjeldende direktiv 95/21/EC har hatt atskillige endringer siden det ble fastsatt i 1995, og det er behov for en konsolidert versjon for å gjøre regelverket for havnestatskontroll mer forståelig og oversiktlig. Videre har PMOU og EU- medlemsstater (MS) påpekt behov for justeringer i kontrollordningen for å oppnå et regime som gir alle MS lik anledning til oppfyllelse av kontrollforpliktelsene uavhengig av statenes geografisk plassering. I tillegg medførte oljesølsulykkene med Erika og Prestige et ønske om å ytterligere målrette havnestatskontrollen som virkemiddel mot operasjon av sub-standard skip i EU/EØS-området.

Sammendrag av innhold

Forslaget er en reform av havnestatsregimet i tråd med Lisboa-strategien, med vekt på vekst og sysselsetting i maritim næring. Formålet med forslaget er å redusere operasjon av lav-standard skip og dermed gi en mer rettferdig konkurransesituasjon.
 
Forslaget konsoliderer og oppdaterer gjeldende rettsakter og åpner for innføring av et nytt mer risikobasert kontrollregime for utvalg av skip til havnestatskontroll gjennom komitologiprosedyren. Gjeldende krav til 25% kontroll av skipsanløp i EU erstattes med ett nytt hovedprinsipp hvor alle fremmede skip som anløper havn innen EU skal underlegges havnestatskontroll. Kontrollforpliktelsen for den enkelte stat beregnes på grunnlag av samlede anløp i EU og forutsetter økt samarbeid mellom medlemsstatene gjennom en ny felles informasjonsdatabase. Kontrollregimet er utarbeidet av Paris MOU (frivillig avtale om havnestatskontroll som omfatter 25 stater og 2 samarbeidsstater)  i samarbeid med Kommisjonen.
 
Det innføres insitament ved redusert kontroll for gode skip. Regelverket skjerpes ved hyppigere kontroll av lav-standard skip, strengere kontroll av  bl.a. sjøfolks arbeids- og levekår og utvidelse av reglene om nektelse av anløp til å gjelde alle typer skip. Kommisjonen vil publisere liste over lav-standard skip (Black list).
 
Det foreslås at administrasjonene kan foreta kontroll uansett tid på døgnet, og innfører felles kvalifikasjonskrav til havnestatsinspektører. Medlemsstatene pålegges løpende rapportering til Kommisjonen som kan foreta besøk i administrasjonene for å sikre effektiv gjennomføring av rettsakten.
 
Det foreslåtte direktivet opphever direktiv 95/25 om havnestatskontroll med endringsdirektiv.

Merknader

Det er viktig at forhandlingene av forslaget ikke medfører ulike kontrollordninger i EU og under Paris MOU. Dette for å kunne videreføre samarbeidet om havnestatskontroll med ikke- medlemsstater i EU, herunder Russland og Canada.

Sakkyndige instansers merknader

Norge er generelt positiv til det nye regimet som blant annet er ment å imøtekomme problem  med oppfyllelse av kontrollforpliktelsen på 25% for nordlige stater i Europa ved at de fleste skip er kontrollert før de når våre farvann.
 
Industrien er generelt positiv til det nye regimet med vekt på virkemiddel mot lav-standard skipsfart og insitament for gode operatører. De mener imidlertid at det kun er informasjon om det konkrete skip som skal legges til for nektelse av anløp og havnestatskontroll, og ikke som foreslått data om skipets flagg og reder.

Status

Forhandlingene om nytt kontrollregime under Paris MOU er i hovedsak avsluttet og i prinsipp akseptert av Kommisjonen, mens den nye informasjonsdatabasen nå er til utarbeiding i samarbeid mellom EMSA og Paris MOU. Rettsakten var senest på agenda i transportrådsmøtet 6. til 8. juni 2007 og felles posisjon forventes i transportrådsmøtet 13. – 14. desember 2007.

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter  

KOM (2004) 477  Forslag til rådsforordning om implementering av utbyggings og driftsfasene til det europeiske satelittbaserte radionavigasjonsprogrammet  (prot 31 NHD)

Sammendrag av innhold

Formålet med forslag til rådsforordning 477/2004 er å sikre den offentlige finansieringen av utbyggings- og driftsfasene til Galileo gjennom opprettelsen av en egen budsjettlinje på Fellesskapsbudsjettet med avsetning av det forventede finansielle behov på 1 milliard euro i perioden 2007 – 2013.

Galileoprogrammet skal få på plass et verdensomspennende satellittbasert navigasjonssystem for sivile formål. Det har betydelige teknologiske, politiske og økonomiske konsekvenser. Markedet for denne teknologien vokser med 25 pst. årlig, og det forventes skapt 100 000 arbeidsplasser som følge av Galileo.

   

Norge deltar gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA i Galileos utviklingsfase. Norge har bedt EU om forhandlinger om en bilateral samarbeidsavtale om Galileo slik at Norge kan delta i utviklingsfasen av Galileo også på EU-siden. En avtale forventes å være ferdigforhandlet i løpet av 2006. Dersom Norge skal delta i utbyggings- og driftsfasene til Galileo må dette gjøres gjennom et tillegg til den kommende bilaterale samarbeidsavtalen med EU.

Merknader

I framtiden vil Galileo og GPS være de viktigste navigasjonssystemene. Systemene vil være uavhengige men kompatible slik at mottakerne kan ta inn begge signalene. To selvstendige systemer vil gi økt sikkerhet. Dette er viktig både for kritiske navigasjonsoperasjoner (eksempelvis blindflyging, landing, havneanløp, posisjonering av boreskip og -plattformer) og for systemer som synkroniseres ved hjelp av nøyaktig tid fra satellittnavigasjonssystemer (eksempelvis kraftforsyningen og betalingssystemer).  

Med stort territorium, spredt befolkning og økende økonomisk aktivitet i områder med røft klima, mørketid og ekstremt vær er satellittbasert navigasjon spesielt godt anvendbart for Norge. Norge har særlige interesser i forhold til utformingen av Galileo og dekningen i nordområdene, der GPS har dårligst dekning. Ivaretakelse av disse interessene kan best gjøres gjennom deltakelse i utbyggings- og driftsfasene av Galileo.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i speialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

 

-OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET  

Vedlegg IV  Energi  

KOM(2007)529 (endelig)  Forslag til justering i direktiv 2003/55/EF om felles regler for det indre gassmarked  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for forslaget til justering av gassmarkedsdirektiv II fra 2003 er manglende fremdrift i utviklingen av et åpent gassmarked siden 2003, jf. fremdriftsrapporten til Kommisjonen om gjennomføringen av direktivet og Kommisjonens sektorundersøkelse av energimarkedene i 2006. Det europeiske råd (EU-toppmøtet den 8.-9. mars 2007) anmodet Kommisjonen om å komme tilbake med en revisjon av gassmarkedsdirektiv II (dvs. 2003/55/EF).

Justering av Gassmarkedsdirektivet (2003/55/EF) er et element i en større energimarkedspakke som består av fem ulike forslag. Endringer av gassmarkedsdirektivet (2003/55/EF) må derfor leses i sammenheng med de øvrige deler av "energimarkedspakken".

 

Hovedinnhold i justeringene i gassmarkedsdirektivet er som følger:

 

Regional solidaritet:

Av hensyn til forsyningssikkerheten innenfor det indre gassmarked skal medlemslandene samarbeide for økt regional og bilateral solidaritet. Samarbeidet skal avhjelpe situasjoner som kan lede til betydelig tilbudssvikt for et medlemsland. Kommisjonen skal holdes informert om dette samarbeidet (artikkel 5a).

 

Effektiv unbundling:  

I direktivforslaget anvendes vesentlig plass til å presisere reglene for effektiv unbundling. Forslaget innebærer en valgmulighet mellom to opsjoner; eierskapsmessig skille og uavhengigig systemoperatør (Independent System Operator eller en ISO). Eierskapsmessig skille innebærer at en transmisjonssystemoperatør (TSO) ikke kan være en del av en gruppe som er aktive i salg og produksjon. En ISO betyr at eierandeler forblir i en vertikalt integrert struktur men at de tekniske systemoperasjoner blir plassert i et uavhengig selskap.

Det fremgår av forklaringer og fortekster at Kommisjonens fortrukne opsjon er eierskapsmessig skille. Nytt i direktivet er at det kreves at en TSO skal sertifiseres og godkjennes som TSO av nasjonal regulator og dette skal notifiseres til Kommisjonen. Kommisjonen kommer dermed inn som en godkjenningsinstans overfor allerede nasjonalt sertifiserte TSO'er. Også LNG systemoperatører skal utpekes av medlemslandene (artikkel 7).

Landene kan anmode om unntak fra eiermessig skille og etablere en ISO. En rekke tilleggskrav for en ISO gjør at økt regulatorisk kontroll skal sikre reell uavhengighet (artikkel 9).

 

Taushetsplikt:

TSO, eier av transmisjonssystem, eller eier eller systemoperatør for LNG-anlegg har taushetsplikt med hensyn til kommersielle sensitive opplysninger. Det gis nærmere bestemmelser for konfidensialitet (artikkel 10).

 

Adgang til lagringsanlegg:  

Medlemslandene skal definere og publisere kriterier som ligger til grunn for å fastsette om adgang til lagringsanlegg er nødvendig for å sørge for effektiv adgang til markedet for tilbydere.

 

Nasjonale regulatorer: 

Det introduseres egne bestemmelser som gjelder utpeking og godkjenning av en enkelt nasjonal regulator. Medlemslandene må garantere for uavhengigheten til det regulatoriske organ slik at denne opptrer upartisk og transparent. Regulator skal være funksjonelt uavhengig av enhver offentlig og privat aktør og agere uavhengig av markedsinteresser og ikke motta instrukser fra myndigheter. Det introduseres i forslaget også krav om at myndighetene skal sikre budsjettmessig autonomi og som legger begrensinger på hvor lenge ledelsen hos en regulator kan inneha en gitt posisjon (artikkel 24a).

Det introduseres nye overordnede politiske målformuleringer for regulatorenes virke. De skal samarbeide innen rammen av det nye europeiske byrået, bidra til utvikling av de regionale markeder, fjerne handelsrestriksjoner på grensene, fremme energieffektvitet og FoU og samarbeid med konkurranse myndighetene i de respektive land (artikkel 24b).

De oppgaver og den kompetanse en regulator skal ha er beskrevet på et relativt detaljert nivå. Blant annet innebærer dette regulering av TSO'er og DSO'er, samarbeid om grensekryssende handel med tilgrensende nasjonale regulatorer, iverksette beslutninger fra byrået og en lang rekke andre oppgaver ( artikkel 24c).

Nå det gjelder grensehandel må regulatorene samarbeide og fremskaffe nødvendig informasjon til det foreslåtte byrået. Det skisseres en prosedyre mellom nasjonale regulatorer hvor byrået kan bestemme om hvilket regulatorisk regime som skal gjelde for grensehandel (artikkel 24d).

Byrået og Kommisjonen kommer i en ny posisjon når det gjelder å vurdere om en nasjonal regulators beslutninger er i tråd med vedtatte retningslinjer under forordning 1775/2003. Det skal legges opp til en prosedyre hvor Kommisjonen kan overprøve nasjonale regulatorers vedtak og instruere disse til omgjøre disse. (artikkel 24e).

Det introduseres krav til at forsyningsselskaper skal holde relevante data (pris, volum m.m), relatert til gasstransaksjoner med engroskunder og TSO'er, tilgjengelig for nasjonale myndigheter i minst fem år. Regulerende myndighet kan selv velge å gjøre elementer av denne informasjonen tilgjengelig for andre markedsaktører såfremt ikke sensitive opplysninger om individuelle markedsdeltakere eller transaksjoner frigis (artikkel 24f).

 

Komite: 

Det er foreslått etablert en komité som skal assistere Kommisjonen i arbeidet med direktivet.

Merknader

Rettsakten er EØS-relevant og vil bli behandlet i de formelle EØS-organer.

Sakkyndige instansers merknader

Saken er sendt på høring til relevante aktører i Norge og frist for er satt til 1.12.2007.

KOM (2007) 530  Forslag til forordning om etablering av et byrå for for europeisk  samarbeid mellom energiregulatorer  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Forslaget om etablering av et byrå for samarbeid mellom energiregulatorer (ACER) ble fremmet av Kommisjonen den 19.september som en del av energimarkedspakken. Dette er en oppfølging av EU-toppmøtets vedtak om en "uavhengig mekanisme" som kan ta beslutninger i saker av grenseoverskridende karakter ("crossborder-issues"). Saken ligger nå til forhandlinger i Råd og Europaparlament og det er forventet at disse vil strekke seg godt inn i 2008. Direktivet er hjemlet i artikkel 95 og er kategorisert som EØS-relevant.

Bakgrunnen for forslaget er at de enkelte regulatorer hver for seg ikke har tilstrekkelig myndighet i enkelte spørsmål. Etter Kommisjonens syn foreligger det et regulatorisk hull ("gap") i noen spørsmål som grensekryssende handel. Hittil har Kommisjonen tilrettelagt for mer uformelle fora som Firenze forum (elektrisitet) og Madrid forum ( naturgass). I tillegg har Kommisjonen formalisert et samarbeid av rådgivende karakter i ERGEG ("European Regulatory Group for Electricity and Gas").  Tanken bak dette forslaget er å medvirke ytterligere til et formalisert konsultasjonsforum mellom regulatorene på europeisk nivå, bidra til koordinering og samarbeid mellom uavhengige nasjonale regulatorer.   

Etter å ha vurdert forskjellige opsjoner foreslo Kommisjonen en struktur på samarbeidet mellom nasjonale energiregulatorer gjennom etableringen av et nytt byrå  (ACER). De foreslåtte oppgaver som skal ligge under et byrå vil utfylle de oppgaver som ligger hos nasjonale regulatorer.

 

Etableringen av et byrå for samarbeid mellom energiregulatorer skal være utfyllende i forhold til de oppgaver som er nevnt i forslaget til justering i direktivene i 2003/54/EF (elmarkedsdirektiv 2) og og 2003/55/EF (gassmarkedsdirektiv 2). I disse forslagene er kompetanse for de nasjonale regulatorer listet opp (artikkel 1).

 

Byrået skal være et fellesskapsorgan og egen juridisk person. Lokaliseringen er ubestemt (artikkel 2).

 

Hovedstrukturen er et administrativt styre, et regulatorisk styre, en direktør med stab og en ankeinstans (artikkel 3).

 

Typen av vedtak et byrå kan fatte er listet opp og varierer fra å komme med meninger ("issue opinions"), komme med meninger i forhold til regulatoriske organer, gi råd til kommisjonen og vedtakskompetanse i nærmere spesifiserte enkeltsaker. Det er en viktig avgrensning at et byrå ikke skal ha normativ, dvs. lovgivende myndighet (artikkel 4)

ACER er foreslått å få en rolle i forhold til det europeiske nettverk av TSOer for henholdsvis elektrisitet og naturgass ( se egne forslag i energimarkedspakken om etablering av dette TSO-samarbeidet). Blant annet skal ACER komme med meningsytringer ("duly justified opinions") om årlige arbeidsprogram og 10-årige investeringsplaner. Oppgaven er mer av overvåkende karakter når det gjelder forholdet til TSO-samarbeidet (artikkel 6).

ACER skal få en rolle i forhold til nasjonale regulatorer, det skal fremme samarbeid mellom nasjonale regulatorer, men kan også opptre som en klageinstans for nasjonale regulatorer. ACER kan informere og konsultere Kommisjonen om spørsmål knyttet til retningslinjer under 2003/54/EF, 2003/55/EF og forordningene 1228/2003 og 1775/2005 (artikkel 7)

 

Byrået er foreslått å få vedtakskompetanse knyttet til  "decide on the regulatory regime" i saker som knytter sammen infrastruktur i to medlemsland.  Tanken er at ACER skal kunne gripe inn der det oppstår konflikter mellom nasjonale regulatorer. (artikkel 7.7)

 

Det er også foreslått at et byrå skal kunne få en viss kompetanse ved vurdering av unntak for ny infrastruktur hvor denne krysser mer en en medlemsstat (artikkel 8).

 

Det organisatoriske rammen for byrået er beskrevet utførlig og det skal etableres et adminstrativt styre, et regulatorisk styre, en direktør m/stab og en ankeinstans (artikkel 9-16).

 

Budsjettet til ACER blir omlag 6-7 millioner EURO og staben skal være 40-50 personer rekruttert over en tre årsperiode ( detaljerte planer er vedlagt i forordningens vedlegg).

 

Deltakelse fra tredjeland er mulig. ( dvs. " countries which are not members of the European Union and which have concluded agreements with the the Community to this effect"). Saken er i tittel katalogisert som EØS-relevant og det tas eksplisitt høyde for EFTA-deltakelse.

 

Saken drøftes nå i Rådet og Europarlamentet. Det er, i likhet med de andre delene av den såkalte energimarkedspakken av 19.september 2007, ikke ventet et ferdig forhandlingsresultat før i andre halvdel av 2008.

 

KOM (2007) 528 endelig  Forslag til justering i direktiv 2003/54/EF om felles regler for det indre elektrisitetsmarked  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for forslaget til justering av elektrisitetsdirektiv II fra 2003 er manglende fremdrift i utviklingen av et åpent elektrisitetsmarked siden 2003, fremdriftsrapporten til Kommisjonen om gjennomføringen av direktivet og Kommisjonens sektorundersøkelse av energimarkedene i 2006. Det europeiske råd (EU-toppmøtet den 8.-9. mars 2007) anmodet videre Kommisjonen komme tilbake med en revisjon av eldirektiv II (dvs. 2003/54/EF). Kommisjonen fikk dermed et mandat til å lage et nytt forslag til justering av direktivet på viktige punkter.

 

De viktigste mangler som har vært avdekket i Kommisjonens undersøkelser er for mye vertikal integrasjon innen energiselskapene, dvs. at systemoperatørene ikke er skilt ut fra ande aktiviteter som produksjon og salg. Videre har undersøkelsene avdekket manglende kompetanse for nasjonale regulatorer, manglende samarbeid og koordinering mellom systemoperatørene (TSOene) og høy grad av markedskonsentrasjon.

 

Justering av elektrisitetsdirektivet (2003/54/EF) er et element i en større energimarkedspakke som består av fem ulike forslag. Endringer av elektrisitetsdirektivet (2003/54/EF) må derfor leses i sammenheng med de øvrige deler av "energimarkedspakken".

 

Hovedinnhold i justeringene i elektrisitetsdirektivet er som følger:

 

Regionalt samarbeid. Medlemslandene skal samarbeide med hveradre for å fremme integrasjon av markedene på regionalt nivå. Landene skal fremme samarbeidet mellom systemoperatørene og fremme harmonisering av rammeverk. Det geografiske området som dekkes av "regionale samarbeid" skal være på linje med de geografiske områder som Kommisjonen trekker opp ( artikkel 5a). 

 

Effektiv unbundling:

I direktivforslaget anvendes vesentlig plass til å presisere reglene for "effektiv "unbundling". Forslaget innebærer en valgmulighet mellom to opsjoner;  "eierskapsmessig skille ("ownership unbundling") og uavhengigig systemoperatør ("Independent System Operator elle en ISO") Det fremgår av forklaringer og fortekster at Kommisjonens fortrukne opsjon er eierskapsmessig skille.

Eierskapsmessig skille innebærer at en TSO ikke kan være en del av en gruppe som er aktive i salg og produksjon. Nytt i direktivet er at det kreves at en TSO skal sertifiseres og godkjennes som TSO av nasjonal regulator og dette skal notifiseres til Kommisjonen. Kommisjonen kommer dermed inn som en godkjenningsinstans overfor allerede nasjonalt sertifiserte TSOer ( artikkel 8 )

 

Reglene for en uavhengig systemoperatør ("Independent System Operator" - ISO) er helt eksplisitt en nest beste løsning i henhold til Kommisjonens forslag. Landene kan anmode om unntak fra eiermessig skille ("unbundling") forutsatt godkjenning av nasjonal reguleringsmyndighet og notifisering til Kommisjonen. En ISO betyr at eierandeler forblir i en vertikalt integrert struktur men at de tekniske system-operasjoner blir plassert i et uavhengig selskap. En rekke tilleggskrav for en ISO gjør at økt regulatorisk kontroll skal sikre reell uavhengighet (artikkel 10).

 

Tredjeland og kontroll over TSOer. Det introduseres sterke begrensninger på kontroll og erverv av TSOer fra juridiske personer i tredjeland. Land med avtaler med EU er i forslaget unntatt fra denne regelen (artikkel 8a).  I tillegg ligger det inne en type absolutte resiprositetskrav til effektiv "unbundling" av TSOer i det TSOer i tredjeland skal forbys å få kontroll over en TSO internt i EU såfremt TSO i tredjeland ikke er gjenstand for "effektiv unbundling" (artikkel 8b2). 

 

Nasjonale regulatorer:

Det introduseres egne bestemmelser som gjelder utpeking og godkjenning av en enkelt nasjonale regulator. Medlemslandene må garantere for uavhengigheten til det regulatoriske organ slik at denne opptrer upartisk og transparent. Regulator skal være funksjonelt uavhengig av enhver offentlig og privat aktør og agere uavhengig av markedsinteresser og ikke motta instrukser fra myndigheter. Det introduseres i forslaget også krav om at myndighetene skal sikre budsjettmessig autonomi og som legger begrensinger på hvor lenge ledelsen hos en regulator kan inneha en gitt posisjon (artikkel 22a)

 

Det introduseres nye overordnede politiske målformuleringer for regulatorenes virke. Dette innebærer at en skal samarbeide innen rammen av det nye europeiske byrået, at en skal bidra til utvikling av de regionale markeder, at en skal fjerne handelsrestriksjoner på grensene, at en skal fremme energieffektvitet og FoU og samarbeid med konkurranse myndighetene i de respektive land (artikkel 22b).

 

De oppgaver og den kompetanse en regulator skal ha er beskrevet ned på et relativt detaljert nivå. Blant annet innebærer dette regulering avtransmisjons- og distribusjonsselskaper, samarbeid om grensekryssende handel med tilgrensende nasjonale regulatorer, iverksette beslutninger fra byrået og en lang rekke andre oppgaver ( artikkel 22c)

 

Nå det gjelder grensehandel er regime for dette at regulatorene må samarbeide og fremskaffe nødvendig informasjon til det foreslåtte byrået. Det skisseres en prosedyre mellom nasjonale regulatorer hvor byrået kan bestemme om hvilket regulatorisk regime som skal gjelde for grensehandel (artikkel 22 d)

Byrået og Kommisjonen kommer i de justeringer som er foretatt i en ny posisjon når det gjelder å vurdere om en nasjonal regulators beslutninger er i tråd med vedtatte retningslinjer under forordning 1228/2003. (artikkel 22 e).

 

De legges opp til en bredere rapportering av data vedrørende kontrakter og transaksjoner (artikkel 22f)

 

Komite:

Det er foreslått etablert en komité som skal assistere Kommisjonen i arbeide med direktivet.

 

Saken behandles nå i Rådet og Europaparlamentet. Det er ikke forventet et forhandlingsresultat vedrørende dette direktivet før i andre halvdel av 2008 når en har en løsning på alle forslag som inngår i energimarkedspakken.

 

KOM (2007) 531 (endelig)  Justering av forordning (EF) nr. 1228/2003 om betingelser for adgang til nettverk for grensekryssende elektrisitet  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Som en del av en større energimarkedspakke ble det den 19. september fremlagt et forslag til justering av forordning 1228/2003 om betingelser for adgang til nettverket for grensekryssende elhandel. Bakgrunnen for dette forslaget har vært ønsket om å bidra til bedre effektivitet i grensehandelen i det indre elektrisitetsmarkedet og etablere en formell EU-mekanisme for samarbeid mellom TSO-ene i Europa. Det overordnede formål er å medvirke til bedre integrasjon av elmarkedene i Europa/EU gjennom bedre kraftflyt over grensene og mer harmoniserte regler for dette. Et slikt formalisert samarbeid mellom TSO-ene skal avløse eller utfylle et mer frivillig samarbeid som for elektrisitet har skjedd gjennom ETSO. Dette frivillige samarbeidet vurderes nå fra Kommisjonens side å være utilstrekkelig.  Kommisjonen vil derfor utstyre TSO-samarbeidet med konkrete oppgaver for å gi det en mer formell tyngde. Forslaget er basert på artikkel 95 i traktaten og er knyttet til et indre marked og er EØS-relevant.

 

Hovedinnhold:   

Det forslås opprettet en ny formell struktur gjennom ”European Network of Transmission System Operators for Electricity” ( ENTSO).  (En parallell organisasjon for naturgass er også foreslått etablert gjennom justering av gassforordningen 1775/2005). ENTSO skal sikre en optimal styring og fornuftig utvikling av det europeiske transmisjonsnettverket (artikkel 2a).

Etableringen av ENTSO skal skje ved at TSOene selv sender utkast til statutter, en liste med fremtidige medlemmer og prosedyrer for konsultasjon med berørte parter. Det nye byrået og Kommisjonen skal kunne uttale seg om dette forslaget etter fastlagt prosedyre (artikkel 2b).

En lang rekke oppgaver er lagt til det nye ENTSO. Blant annet skal det utvikles og vedtas tekniske markedskoder, felles styringsverktøy, 10 års investeringsplaner, en vurdering av samlet produksjonskapasitet (”generation adequacy”), et årlig arbeidsprogram og perspektiver for kraftbalanse (sommer/vinter) (artikkel 2c para.1).

Hva som ligger i vedtaket av tekniske markedskoder er søkt detaljert gjennom en bred opplisting som inneholder en lang rekke forhold knyttet til systemsikkerhet, adgangsregler, flaskehalser, balansetjenester og reservekraft og regler knyttet til kompensasjon mellom TSOene ( dvs. inter-TSO kompensasjonsmekanisme) (artikkel 2c para.3).

Det nye byrået for samarbeid mellom energiregulatorer får en overvåkingsfunksjon i forhold til ENTSO. Blant annet vil byrået få forelagt den 10 årige investeringsplanen og årlige arbeidsprogram til uttalelse (artikkel 2d).

Kommisjonens mer proaktive rolle er beskrevet i en prosedyre hvor Kommisjonen kan anmode ENTSO med å komme med forslag til tekniske markedskoder på de områder som er nevnt i artikkel 2c (para3). Et slikt initiativ skal være basert på en forutgående konsultasjon med  byrået. Dersom ikke de tekniske markedskoder vedtatt av ENTSO ikke sikrer et effektivt fungerende elmarked, kan de aktuelle spørsmål bringes inn i komitologi under forordning 1228/2003. Det som beskrives er i realiteten en to-stegsprosedyre hvor en først søker å utvikle markedskodene gjennom ENTSO vedtak. Dersom dette ikke lykkes går en videre med komitologi ( artikkel 2e, para 1-4).

En viktig del av rammen for ENTSO er å ha gode konsultasjonsprosedyrer med berørte parter. Dette betyr at ENTSO skal konsultere aktuelle aktører når tekniske markedskoder utvikles under artikkel 2c(1) og (3). All dokumentasjon skal være offentlig tilgjengelig (artikkel 2f).

Kostnader ved ENTSOs virksomhet sal dekkes av TSOene selv. Dette betyr at det ikke er et eget EU budsjett for dette) (artikkel 2g).

Det skal innenfor rammen av ENTSO etableres regionale samarbeidsstrukturer som skal bidra til vedtak av de oppgaver som er listet opp. Det skal således lages regionale investeringsplaner hvert andre år. Den geografiske avgrensning av regionale samarbeidsstrukturer skal defineres av Kommisjonen (artikkel 2h).

Det foretas justeringer i etablert rammeverk når det gjelder prosedyre for unntak knyttet til bygging av nye elektrisietetsforbindelser (”interconnectors”). Det nye nå er at det foreslåtte byrået for en rolle (”case by case”) i å vedta disse unntakene. Byråets vedtak skal sendes videre til Kommisjonen som etter de prosedyrer som er forslått kan overpøve vedtaket (artikkel 7).

ENTSO får tildelt en proaktiv rolle i utviklingen av internasjonale og grenseoverskridene sluttbruker markeder (”retail markets”) (artikkel 7a).Det er foretatt justeringer i teksten vedrørende retningslinjer for inter TSO kompensasjonsmekanismen. Den underliggende tråd i endringer her er at en ønsker å spesifisere detaljer rundt metoden for inter-TSO mekanismen ( artikkel 8).

Merknader

Endringer i forordning 1228/2003 om betingelser for adgang til nettverk for grensekryssende elektrisitet er som resten av energimarkedspakken basert på artikkel 95 i EU-traktaten og EØS relevant. Den eksisterende forordning er en del av EØS-avtalen. 

Fra norsk side må forslaget om å formalisere TSO samarbeidet mellom systemoperatører for elektrisitet vurderes i en EØS-sammenheng og en deltakelse i ENTSO er i utgangspunktet vurdert å være ønskelig. Statnett SF deltar i dag i det såkalte ETSO samarbeidet. Det må nå vurderes hvilke endringer i vedtaksstruktur som vil skje når ETSO samarbeidet endres i retning av et mer formalisert EU-samarbeid og hvilke konsekvenser dette vil få i en EØS-kontekst.  

For Statnett SF vil det være helt sentralt å kunne delta i de nye formelle strukturer nå de blir vedtatt. Statnett SF har deltatt i ETSO og vil være intersssert i å delta så tett som mulig i en ny smaarbidsmekanisme mellom TSOer i Europa.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget vil drøftes i de relevante EØS-fora på vanlig måte. Forslaget fra Kommisjonen er sendt ut på ekstern høring i Norge med frist 1.12.2007.

 

KOM (2007) 532 (endelig)  Justering av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1775/2005 om betingelser for adgang til gasstransmisjonsnett  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Som en del av en større energimarkedspakke ble det 19. september fremlagt et forslag til justering av forordning 1775/2005 om betingelser for adgang til gastransmisjonsnettet. Bakgrunnen for dette forslaget har vært ønsket om å bidra til bedre effektivitet i gassmarkedet. Det overordnede formål er å medvirke til bedre integrasjon av gassmarkedene i Europa/EU gjennom bedre flyt over grensene og mer harmoniserte regler for dette. Forslaget er basert på artikkel 95 i traktaten og er knyttet til et indre marked og er EØS-relevant. 

 

Det forslås opprettet en ny formell struktur gjennom ”European Network of Transmission System Operators for Gas” (ENTSOG).  

ENTSOG skal sikre en optimal styring og fornuftig utvikling av det europeiske transmisjonsnettverket (artikkel 2a).

Etableringen av ENTSOG skal skje ved at TSO'ene selv sender utkast til vedtekter, en liste med fremtidige medlemmer og prosedyrer for konsultasjon med berørte parter. Det nye byrået og Kommisjonen skal kunne uttale seg om dette forslaget etter fastlagt prosedyre (artikkel 2b).

En lang rekke oppgaver er lagt til det nye ENTSOG. Blant annet skal det utvikles og vedtas tekniske markedsregler, felles styringsverktøy, 10 års investeringsplaner, et årlig arbeidsprogram og perspektiver for kraftbalanse (sommer/vinter) (artikkel 2c).

Det nye byrået for samarbeid mellom energiregulatorer får en overvåkingsfunksjon i forhold til ENTSOG. Blant annet vil byrået få forelagt den 10 årige investeringsplanen og årlige arbeidsprogram til uttalelse (artikkel 2d).

Kommisjonen kan anmode ENTSOG om å komme med forslag til tekniske markedsregler (artikkel 2e).

ENTSOG skal konsultere aktuelle aktører når tekniske markedsregler utvikles. All dokumentasjon skal være offentlig tilgjengelig (artikkel 2f).

Kostnader ved ENTSOGs virksomhet sal dekkes av TSO'ene selv (artikkel 2g).

Det skal innenfor rammen av ENTSOG etableres regionale samarbeidsstrukturer som skal bidra til vedtak av de oppgaver som er listet opp. Det skal lages regionale investeringsplaner hvert andre år (artikkel 2h).

Artikkel 4a beskriver krav til LNG- og lagersystemoperatører for å sikre tredjepartsadgang. Det skal blant annet tilbys tjenester på et ikke-diskriminerende grunnlag.

Artikkel 5a og 6a beskriver prinsipper for kapasitetstildeling og prosedyrer for håndtering av kapasitetsbegrensninger i lager- og LNG-anlegg og krav til transparens i slike. Hver TSO, lager- og LNG-systemoperatør skal ta nødvendige grep for å muliggjøre og forenkle handle med kapasitetsrettigheter (artikkel 8).

For å fremme utviklingen av velfungerende og gjennomsiktige grenseoverskridende detaljmarkeder på regionalt plan skal medlemslandene sørge for å fastlegge oppgaver og forpliktelser for aktørene (artikkel 8a).

 

Endringer i forordning 1775/2005 er lagt frem sammen med fire andre juridiske tekstforslag i ”energimarkedspakken” av 19.september 2007. Hele pakken drøftes nå i Rådet og Europaparlamentet. Det er forventet at hele pakken kan bli vedtatt med de endringsforslag Rådet og EP måtte vedta innen en tidsramme anslått til fra 12 til 18 måneder.

Forslaget vil drøftes i de relevante EØS-fora på vanlig måte. Forslaget fra Kommisjonen er sendt ut på en ekstern høring i Norge med frist 1.12.2007 med henblikk på en EØS-posisjon. Det gjøres oppmerksom på at den opprinnelige forordning 1775/2005 ennå ikke er vedtatt i EØS-komiteen.

Endringer i forordning 1775/2005 om betingelser for adgang til gasstransmisjonsnett er som resten av energimarkedspakken basert på artikkel 95 i EU-traktaten og EØS relevant. Den eksisterende forordning er en del av EØS-avtalen. 

KOM (2006) 843  Meddelelse fra Europakommisjonen om bærekraftig kraftproduksjon fra fossile energikilder - mål nær nullutslipp fra kull etter år 2020  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la den 10. januar frem en meddelelse om en energipolitikk for Europa ("Communication on an Energy Policy for Europe"). Dokumentet er et resultat av en høringsrunde i 2006 knyttet til Grønnboken om forsyningssikkerhet, bærekraftig energi og konkuranseevne. "Communication on an Energy Policy for Europe" er en del av EUs strategiske energi gjennomgang og inneholder en rekke meddelelser i en ny stor "energipakke", en av disse meddelelsene er meddelelsen om bærekraftig kraftproduksjon fra fossile energikilder: mål nær null utslipp etter 2020 ("Communication on Sustainable power generation from fossil fuels").

Målet med "Communication on Sustainable power generation from fossil fuels" er å presentere en samlet oversikt over nødvendige tiltak for at fossile energikilder, og da særlig kull, fortsatt kan bidra til forsyningssikkerhet og til diversifisering av energiforsyningen i Europa og i verden på en måte som er forenlig med bærekraftig utvikling og klimamål. I meddelelsen er det tatt hensyn til det arbeid som er blitt utført, og de uttalelser som har blitt fremsatt i 2006 innenfor rammen av det andre europeiske klimaprogram (ECCPII), høynivåekspertgruppen på konkurranseevne, energi og miljø (HLG), forberedelsen av det syvende rammeprogram for forskning (RP7) og teknologiplattformen for nullutslipp fra kraftverk som baserer seg på fossile energikilder (Zero Emission Fossil Fuel Power Plant Technology Platform, ZEP). Meddelelsen avspeiler også høringene i European Fossil Fuels Forum og reaksjonene på overnevnte Grønnbok.

Over 50 % av EUs kraft stammer fra fossile energikilder: 30 % av EUs kraft stammer fra kull, og gass står også for en stor andel. Det er forventet at bruken av kull i kraftproduksjon vil øke både i EU og i verden forøvrig. Det slås fast at kull kun kan være et verdifullt bidrag i EUs og verdens energiforsyningssikkerhet og økonomi dersom det utvikles teknologier som muliggjør en dramatisk reduksjon av CO2-utslippene. Meddelsen er viktig med henblikk på EUs arbeid med karbonfangst og lagring (Carbon Capture and Storage – CCS)  

 

CCS-teknologier er utenkelig uten en meget effektiv kullkonvertering som gjør det mulig å begrense virkningene av energitapet som er forbundet med anvendelse av CCS-teknologier, derfor vil det fortsatt være fokus på ”rent-kull teknologier” (clean-coal).

Meddelelsen fokuserer hovedsaklig på mulighetene for en bærekraftig anvendelse av kull, men det påpekes at mange av de foreslåtte løsningene (for eksempel CO2-fangst og lagring) skal kunne anvendes for andre fossile energikilder, og da særlig gass.

 

Kommisjonen vil:

 

1) øke finansieringen av F&U på energiområdet betydelig og dermed gjøre demonstrasjon av bærekraftige fossile brennstoffteknologier til ett av de prioriterte områdene i 2007-2013. Kommisjonen oppfordrer også medlemsstatene til å forplikte seg til F&U og demonstrasjon på dette området. Kommisjonen vil søke å sikre at innsatsen på EU-plan og på medlemsstatsplan supplerer industriens innsats innenfor rammen av Zero Emission Fossil Fuel Power Plant Technology Platform. En europeisk, strategisk energiteknologiplattform vil være et passende instrument i forbindelse med den overordnede koordinering av slike F&U- og demonstrasjonsbestrebelser og i forbindelse med optimering av synergien på så vel EU-plan som på nasjonalt plan.

 

2) undersøke, bl.a. gjennom en inngående konsekvensanalyse som skal gjennomføres i 2007: mulige tiltak med henblikk på at oppnå demonstrasjon av bærekraftig fossile energikilder, bærekraftige kullteknologier. Kommisjonen vil på dette grunnlag avgjøre hvordan den best kan støtte design, konstruksjon og drift av 12 storskala demonstrasjonsanlegg innen kull- og gasskraftanlegg med CO2-rensing. Anleggene skal være i produksjon fra 2015, og teknologien skal være tilgjengelig innen 2020.

 

3) vurdere, på grunnlag av de seneste og planlagte investeringer, om man i nye kraftverk som anvender fossile brennstoff, og som oppføres eller vil bli oppført i EU, anvender de beste tilgjengelige teknologier (BAT) med hensyn til effektivitet, og om nye kull- og gassfyrte anlegg, hvis de ikke er utstyrt med CCS-teknologier, er forberedt til at det senere kan installeres CCS-utstyr (forberedt til CO2-fangst). Kommisjonen vil overveie, dersom dette viser seg å ikke være tilfelle, å fremsette forslag om juridisk bindende instrumenter snarest mulig etter at det er foretatt en egentlig konsekvensanalyse.

 

4) vurdere i 2007 de potentielle risiki forbundet med CCS og fastsette krav til godkjennelse av CCS-aktiviteter og til en passende forvaltning av de påviste risiki og følgevirkninger. Når det er utviklet en sunn forvaltningsramme, kan den kombineres med endringer av eksisterende miljølovgivning på EU-plan for å fjerne alle uønskede hindringer for CCS-teknologier. Kommissionen vil også vurdere, om eksisterende instrumenter skal endres (slike som ”the Environmental Impact Assessment Directive” eller ” the Integrated Pollution Prevention and Control Directive”), eller om det skal fremsettes forslag til en selvstendig lovgivningsramme. Den vil vurdere, hvilke aspekter av lovgivningen som fortrinnsvis skal behandles på EU-plan eller alternativt på nasjonalt plan. Kommisjonen vil i begynnelsen av 2007 gjennomføre en offentlig internetbasert høring om forskjellige CCS-muligheter for å sikre en ordentlig inkludering av den europeiske befolkning i evalueringen av miljøintegriteten og -sikkerheden i forbindelse med fangst, transport og geologisk lagring av CO2. Ved revisjonen av EU's kvotehandelssystem (EU ETS) vil Kommisjonen se på anerkjennelse av CCS-aktiviteter i EUs kvotesystem. Etter planen skal det fremsettes ett forslag til revisjon kvotehandelsdirektivet i Kommisjonens arbeidsprogram for 2007; forslaget vil omfatte perioden fra 2013 og vil sikte mot å oppnå den nødvendige lovgivningsmessige stabilitet. I forslaget vil man forsøke å fastsette ensartede spilleregler i overensstemmelse med de reelle CO2-fordeler både mellom forskjellige CCS-muligheter og i hele EU med hensyn til investering i CCS-teknologier. Kommisjonen vil også overveie midlertidige løsninger hvor det tas høyde for CCS-aktiviteter som gjennomføres i perioden 2008-2012.

 

5) støtte anerkjennelsen av CCS-aktiviteter som respekterer relevante miljøbeskyttelsesforanstaltninger som en del av en bredere vifte av energiløsninger som er nødvendig for å gjennomføre en global klima avtale. CCS bør anerkjennes i forbindelse med Den Grønne utviklingsmekanismen (CDM).

 

6) støtte passende endringer av internasjonale konvensjoner (f.eks. konvensjonen om beskyttelse av havmiljøet i det nordøstlige Atlanterhav – ”OSPAR-konvensjonen"). Dette vil Kommisjonen gjøre samtidig med at den støtter utviklingen av rammer for risikostyring i forbindelse med CCS.

 

7) Kommisjonen mener det er behov for klare og forutsigbare, langsiktige rammer for å fremme en friksjonsfri og hurtig overgang til en CCS-utstyrt kraftproduksjon på grunnlag av kull. Dette er nødvendig for å sette kraftprodusenter i stand til å gjennomføre de nødvendige investeringer og den nødvendige forskning i sikker forvisning om at deres konkurrenter vil følge en tilsvarende vei. På grunnlag av de opplysninger som foreligger på nåværende tidspunkt, mener Kommisjonen at alle nye kullfyrte kraftverk bør være utstyrt med CCS i 2020. Eksisterende anlegg bør deretter gradvis følge samme fremgangsmåte. Kommisjonen vil i 2007 gjennomføre en analyse omfattende en bred offentlig høring om spørsmålet, så den kan treffe en beslutning både om timing av en eventuell CCS-forpliktelse og om den mest hensiktsmessige form og karakter av denne forpliktelse. Kommisjonen vil på grunnlag av en slik analyse vurdere hvordan den optimale plan for installering av CCS-utstyr skal se ut for kraftverk som anvender fossile brennstoff i perioden etter at de bærekraftige kullteknologiers kommersielle levedyktighet er blitt demonstrert.

 

8) Kommisjonen har allerede skapt grunnlag for ett tett samarbeid med Kina med partnerskapsavtalen mellom EU og Kina om klimaendringer i 2005 og det etterfølgende avtalememorandum i 2006 som fokuserer på felles CCS-demonstrasjon. Samarbeidet følger en prosess i tre faser, begynnende med utforskning, deretter utformning og planlegging av et konkret demonstrasjonsprosjekt, som skal oppføres og drives i den avsluttende fase. Prosjektets første fase skal være avsluttet i 2008, mens driften av demonstrasjonsprosjektet opprinnelig var planlagt til 2020. Kommisjonen vil, samtidig med at den bestreber seg på å fremskynde det igangsatte europeiske samarbeidet med Kina innenfor demonstrasjon av CCS (fremskynde iverksettelsesdatoen betydelig i forhold til 2020), se på mulighetene for å utvide samarbeidet om demonstrasjonsprosjekter i andre sentrale vekstøkonomier (som for eksempel India og Sør-Afrika), og den vil forsøke å fremme vedtak av en politikk til fremming av bæredyktighet og lovgivningsrammer i disse landene. Kommisjonen vil undersøke mulighetene for medfinansiering av slike prosjekt og for tett samordning av demonstrasjonsprosjekter i EU og i tredjeland. Samtidig vil Kommisjonen søke å identifisere og utnytte synergivirkninger med bestrebelsene som utfoldes i andre land som bruker kull (herunder USA, Japan, Australia).

Sakkyndige instansers merknader

Saken behandles i spesialutvalget for energi hvor Finansdepartementet, Fornyingsdepartementet, Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Det ble orientert om saken på møtet i spesialutvalget 13. april. 

KOM(2007)1  Meddelelse fra Europakommisjonen om en energipolitikk for Europa  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la den 10. januar 2007 frem en meddelelse om en energipolitikk for Europa (”Communication on an Energy Policy for Europe”). Dokumentet er et resultat av en høringsrunde i 2006 knyttet til Grønnboken om forsyningssikkerhet, bærekraftig energi og konkurranseevne. ”Energy Policy for Europe” er en del av EUs strategiske energigjennomgang og inneholder en rekke meddelelser i en ny stor ”energipakke”. Meddelelsen fra Europakommisjonen utgjør et viktig grunnlag for en videre politisk drøftelse av mer langsiktige visjoner for energifeltet i Europa i både rådet under det tyske formannskapet i EU, samt i Europaparlamentet våren 2007. Dokumentet ”Energy Policy for Europe” består av forskjellige tiltak for å nå hovedmål i energipolitikken knyttet til bærekraftig utvikling, forsyningssikkerhet og konkurranseevne. Et foreslått strategisk mål for energipolitikken til EU er forpliktelsen til å redusere CO2 utslippene med 20 % i 2020 (i EU totalt med 1990 som basisår). En slik mål vil også være et bidrag til EUs miljømål. I internasjonale forhandlinger vil EUs mål være en 30 % reduksjon i klimagassutslippene for alle industriland i 2020. De globale utslipp må reduseres med 50 % i 2020 som betyr at industriland må foreta kutt i størrelsesorden 60-80 %. EuropaKommisjonen uttrykker at dette vil kreve at EU påtar seg en global lederrolle spesielt innen energiområdet. I ”Energy Policy for Europe” sees EUs energi og klimapolitikk i sammenheng.Bærekraftig utvikling, forsyningssikkerhet og konkurranseevne skisseres som hovedmålene i EUs energipolitikk. Europakommisjonen beskriver en rekke tiltak i en handlingsplan (”action plan”) for oppnå hovedmålene.

 

Hovedpunktene i denne handlingsplanen er som følger:

 

1) EU vil forplikte seg til elektrisitets- og gassmarkedsliberalisering slik at det blir en realitet. Det foreslås at en arbeider videre med konkrete forslag til regelendringer som peker i retning av bedre utskilling av overføringsleddet i gass- og elektrisitetsselskaper, en styrking av de nasjonale regulatorer samt et bedre samarbeid mellom regulatorer på europeisk nivå. Nye direktivforslag vil foreslås i løpet av 2007.

 

2) EU vil arbeide med de mekanismer som står til rådighet innen forsyningssikkerhets- og beredskapspolitikken på energiområdet. 

 

3) Kvotehandelssystemet for klimagasser skal forbli et sentralt element også etter 2012.

 

4) EU må i følge Kommisjonens ”Energy Policy for Europe” arbeide for at den blir den mest energieffektive region i verden med en forbedring i energieffektiviteten med 20 % i 2020. En rekke tiltak er her er allerede lagt frem i en handlingsplan for energieffektivisering i oktober 2006. Det tas sikte på en internasjonal avtale om energieffektivisering.

 

5) EU opprettholder ambisjonen om å forbli en verdensleder innen fornybar energi. I 2020 skal en sikre at 20 % av all energi kommer fra fornybar energi. Det skisseres forslag til et nytt veikart for fornybar energi. (”Renewable Energy Road Map”) med innsats innen elektrisitet, oppvarming og transport-sektoren (biodrivstoff). Ny lovgivning kan forventes i løpet av 2007. 

 

6) Det skal fremlegges en målrettet strategisk energiteknologiplan i løpet av 2007 med realistiske ressurser. En opptrappet innsats skal gå til blant annet til fortsatt utviklingsarbeid innen vind, solenergi, hydrogen og kull- og gasskraftanlegg med karbonrensing.

 

7) EU-kommisjonen vil ha som ambisjon at EU viser globalt lederskap innen utvikling av teknologier for karbonfangst og deponering. Et gunstig regulatorisk rammeverk og FoU skal bidra til dette. Målet er at inntil 12 demonstrasjonsanlegg innen kull- og gasskraftanlegg med karbonrensing er i produksjon innen 2015, og at teknologien skal være tilgjengelig innen 2020.

 

8) EU-kommisjonen slår fast at 15 % av elproduksjonen i EU kommer fra kjernekraft og at kjernekraftopsjonen er et valg for det enkelte medlemsland. Et program for kjernekraft i EU må basere seg på de høyest mulige standarder. Det tas sikte på å etablere en høynivågruppe. 

 

9) Ut fra at EU ikke alene kan nå sine energi- og klimamål vil det kreves en internasjonal energipolitikk for EU hvor EU taler med en stemme. I de eksterne energirelasjoner skal det arbeidet videre med de dialoger og samarbeidsrelasjoner som er utviklet .

 

10) Det skal utvikles et bedre overvåkings- og observasjonssystem for utvikling av energipolitikken. Målet er å strømlinjeforme rapporteringsforpliktelser som påhviler medlemsland og EU-kommisjonen.

 

Status:  Denne energihandlingsplanen ble vedtatt av Det europeiske råd på overordnet nivå 9. mars 2007. Som en oppfølging av dette vedtaket har Kommisjonen allerede foreslått fem juridiske tekster i enegimarkedspakken (se over). På øvrige områder er det forventet nye forslag sent i 2007 og tidlig i 2008. Dette gjelder bl.a. innen fornybar energi, strategisk energiteknlogiplan og karbonfangst og lagring. En kan også forvente nye forslag innen energieffektivisering.

Sakkyndige instansers merknader

Saken behandles i Spesialutvalget for energi, hvor Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljødepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

 

KOM(2006)1005  Forslag til rådsvedtak om justering av Energy Star-avtalen og forordningen om Energy Star (Energy Star-programmet)  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Energy Star-avtalen er en avtale mellom EU og USA om merking av kontorutstyr med henblikk på å stimulere til at energieffektivt utstyr kommer på markedet. Energy Star -avtalen mellom USA og EU er nå fornyet gjennom rådsvedtak av 18.12.2007 og publisert i OJ av 28.12.2006. Rådet i EU sluttet seg til denne avtalen gjennom rådsvedtak av 18.12.2006. Parallelt med den nye Energy Star avtalen skjer en videreføring/justering av forordning 2422/2001 om et fellesskapsprogram for energimerking av kontorutstyr, som ble vedtatt av Rådet og Europaparlamentet 6. november 2001. Forordningen er basert på den avtale som ble inngått mellom EU og USA 19. desember 2000 om å ta i bruk merket "Energy Star" i EU. Energy Star er en merkeording som tilbys produsenter av energieffektivt elektrisk kontorutstyr som PC-monitorer, kopimaskiner, printere etc. Formålet med merkeordningen er å vise konsumentene at produktet tilfredstiller gitte energieffektivitetskrav og dermed er miljøvennlig. Merket ble tatt i bruk i USA i 1993.

Forordningen som gjennomfører Energy Star ordningen i EUs juridiske rammeverk er hjemlet i EU-traktatens art. 175, og ble inntatt i EØS-avtalen 3. desember 2004. Forskriften trådte i kraft for EFTA landene 3. juni 2005.

I den nye avtalen er det tatt inn noen endringer som styrker kravene til energieffektivitet i denne frivillige merkeordningene slik at spesifikasjonene  oppmuntrer til forbedringer i energieffektiviteten. Det er innført et 25 prosentmål som betyr at en skal søke å oppnå at de felles spesifikasjoner skal omfatte kun 25 prosent av modellene i markedet hvor data foreligger. Energy Star ordningen skal gjøre det mulig for konsumentene å identifisere lett de mest energieffektive produkter på dette området ved at Energy Star logoen er synlig på apparatene. Gjennom den nye avtalen er noe mer kompetanse overført til Energy Star Board (ECESB).  

I justering av forordningen om Energy Star som iverksetter lovgivningen i EU har en styrket regelverket som går på koblingen mot offentlige innkjøpsregler. Dette innebærer at ved offentlige innkjøp skal en for disse produktene spesifisere energieffektivitetskrav som ikke er mindre enn de felles spesifikasjoner som er gjengitt for Energy Star.  

 

Kommisjonen og EUs-medlemsland har nå inngått en ny Energy Star avtale med USA  (OJ 28.12.2006) , som viderefører avtalen i fem nye år. Noe av bakgrunnen til at EU ønsker å fortsette avtalen, er blant annet at energieffektivitet er en av hovedpilarene i energipolitikken til EU. Den nye avtalen tilrettelegger i større grad for at oppdateringen av nye energieffektiviteskrav gjøres enklere. Dette for å gjøre programmet mer fleksibelt og enklere å tilpasse den raske teknologiske utviklingen.

På bakgrunn av kriteriene i den nye avtalen antas det at ca. 25 % av modellene på markedet i dag kvalifiserer til merket.

 

Den nye avtalen er vedtatt i EU, og det foreligger enighet mellom Europarlamentet og Rådet om forordningen.

I EFTA energiarbeidsgruppe drøftes nå hvordan avtalen og forordningen kan inkorporeres i EØS-avtalen.  Dette bør gjøres på en måte som følger samme fremgangsmåte som ved vedtaket for de første fase av Energy Star programmet. 

 

Norge har vedtatt og implementert den gamle Energy Star-avtalen, og anser også den nye avtalen som EØS-relevant. Den nye avtalen og forordningen bør derfor implementeres i EØS-avtalen. Måten en skal inkorporere den nye avtalen og forordningen om Energy Star i EØS er under drøftelse i EFTA. Siden dette regelverket knytter seg til sirkulasjon av energieffektive produkter i det indre energimarkedet er det fordelaktig for Norge og delta i det nye avtaleverket. Hvilken tilknytningsform dette skal ha, drøftes i EFTA, men alt tyder på at en gjensidig forståelse med USA gjennnom "exchange of letter" samt å inkorporere selve EU-forordningen i EØS-avtalen, fortsatt er en rasjonell tilnærming. 

 

-SAMFERDSELSDEPARTEMENTET 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel I  Kjøretøyer  

KOM (2003) 147  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om støtteben til motorsykkel med to hjul som endret ved KOM(2006)262  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal direktivet kodifiseres for at det skal være enklere å lese og enklere å bruke.

Dette forslaget har til hensikt å foreta en slik kodifisering av 93/31/EØF av 14. juni 1993 om støtteben på motorsykler med to hjul og senere endringsdirektiv. Forslaget endrer ikke innholdet i disse direktivene, men er kun en sammenskriving. 

 

Forslaget KOM(2003)147 har blitt endret ved KOM(2006)262. Det er foretatt endringer i preamblen nr 1,5 og 6 mens nr 2,3 og 4 utgår. Videre er det foretatt mindre endringer i art 1,2,4 og 7, i Bilag I (pkt 6.2.3), i Tillegg 1 samt i Bilag II.

 

Nedenfor følger en sammenlikningstabell av artiklene i direktiv 93/31/EØF og direktivforslaget.

 

      Direktiv 93/31/EØF              Direktivforslaget

Artikkel 1 – 3

Artikkel 1 – 3

Artikkel 4(1)

Artikkel    -

Artikkel 4 (2)

Artikkel 4

-

Artikkel 5

-

Artikkel 6

Artikkel 5

Artikkel 7

Bilag

Bilag I

Tillegg 1

Tillegg 1

Tillegg 2

Tillegg 2

-

Bilag II

-

Bilag III

 

KOM (2003) 145  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om fastholdelsesinnretninger for passasjerer på motorsykkel med to hjul som endret ved KOM (2006)265  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal dette kodifiseres for at det skal være lettere å lese og enklere å bruke.

Dette forslaget innebærer en kodifisering av direktiv 93/32/EØF av 14. juni 1993 om holdeinnretninger for passasjerer på motorsykler med to hjul med endringsdirektivene. Forslaget endrer ikke innholdet i direktivene som kodifiseres, men er kun en sammenskriving.

Forslaget til kodifisering er foretatt på grunnlag av en foreløpig konsolidering, hvor artiklene er nummerert på nytt.

I KOM(2006)265 er det foretatt mindre endringer i forhold til KOM(2003)145. Det presiseres at direktivet blir et særdirktiv til  typegodkjenningsdirektiv 2002/24/EF. Dette innebærer at bestemmelser i direktiv 2002/24/EF som omhandler systemer, komponenter og separate tekniske enheter til kjøretøyet kommer til anvendelse i dette direktivet. 


Sammenligningstabell

  Direktiv 93/32/EØF              Dette direktivet

Artikkel 1,2  og 3

Artikkel 1,2 og 3

Artikkel 4(1)

Artikkel    -

Artikkel 4 (2)

Artikkel 4

-

Artikkel 5

-

Artikkel 6

Artikkel 5

Artikkel 7

Bilag

Bilag I

Tillegg 1

Tillegg 1

Tillegg 2

Tillegg 2

-

Bilag II

-

Bilag III

KOM (2006) 556  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om merking av betjeningsorganer, kontrolllamper og indikatorer på motorkjøretøyer med to eller tre hjul  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal direktivet kodifiseres for at det skal være lettere å lese og enklere å bruke. Formålet med forslaget er å foreta en kodifisering av rådsdirektiev 93/29/EØF av 14. juni 1993 vedr. merking av betjeningsorganer, kontrollamper og indikatorer på kjøretøy med to eller tre hjul. Forslaget endrer ikke innholdet i tidligere rettsakter, men er kun en sammerstilling av tidligere endringer. I det tilfelle artikelen har fått nye nummer, vil sammenhengen mellom de gamle og de nye numrene vises i bilag IV.

  

Vedlegg XI  Telekommunikasjonstjenester  

KOM (2006) 594 – Forslag til direktiv om endring av rådsdirektiv 97/67/EF om felles regler for utvikling av et indre marked for posttjenester i Fellesskapet og forbedring av tjenestenes kvalitet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold 

Endringsdirektivet tar sikte på å endre direktiv 97/67/EF, tidligere endret ved 2002/39. Formålet med direktivet er å oppnå et indre postmarked for EU-land. Utkast til direktiv foreslår full markedsliberalisering av posttjenester fra 1. januar 2009.

 

Dette skal gjennomføres ved å lage harmoniserte prinsipper for reguleringen i et åpent marked, samtidig som et visst nivå av posttjenester skal sikres i alle EU- land (de universelle tjenstene). Direktivutkastet legger opp til store valgmuligheter for medlemslandene ved implementering av direktivet. Direktivutkastet inneholder regler som skal sikre posttilbudet. Noen av disse er begrunnet i regulatoriske forhold, og andre er mer markedsbaserte. Hovedmålsettingen er at reglene skal sikre markedsåpning i alle EU land. Medlemsland gis stor fleksibilitet med hensyn til hva som vil være den mest effektive og passende mekanismen for å åpne markedet, samtidig som prinsippene om objektivitet, gjennomsiktighet, ikke-diskriminering, proporsjonalitet og minst mulig markedsvridning må respekteres.

 

De viktigste forslagene til endringer er:
    •       Avvikling av alle sær- og eneretter. Dette er på grunnlag av en ny artikkel 7, punkt 1.
    •       Ny artikkel 11a som omhandler tilgang til infrastruktur. Konkurrenter kan få tilgang til postbokser og postkasser, postnummersystem og adressedatabaser. Det foreslås ingen endringer i reguleringen av tilgang nedstrøms til sortering og levering.
    •       USO videreføres, og det vil fremdeles være opp til hvert medlemsland hvordan dette skal organiseres og finansieres. Offentlig finansiering, statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester eller andre metoder for å fordele nettokostnadene mellom operatørene kan anvendes, jf artikkel 4 og 3 (3).
    •       Post skal leveres og samles inn minst fem ganger i uka, og bestemmelsene om overkommelig pris videreføres.
    •       Det er fortsatt adgang til å ha enhetsporto på enkeltsendinger, men bruken bør begrenses og kun anvendes der hvor konkurransen vil være begrenset etter liberaliseringen. Definisjonen av enhetsporto følger av i artikkel 2 punkt 20.
    •       Endringer i artikkel 22 skal sikre et stabilt skille av funksjonene til ulike regulatoriske myndigheter, samarbeid mellom nasjonale regulatører, rett til å klage på vedtak fra regulatørene og samarbeid mellom regulatørene. Videre skal det introduseres en ny artikkel 22a som gir regulatørene mulighet til å innhente informasjon fra markedsaktører når det er forholdsmessig og rettferdiggjort, eller av statistiske behov.

 

Kommisjonen la fram forslaget 18. oktober 2006. Flere medlemsland har ønsket å utsette liberaliseringstidspunktet. Norge har samarbeidet aktivt overfor EU-land som har vært skeptiske til liberaliseringsforslaget. På den annen side er det ventet at Nederland og Tyskland vil åpne sine markeder fra 2008. Sverige, Finland og Storbritannia har tidligere gjort det samme.

 

Forslaget har vært behandlet i rådsarbeidsgruppen for post, og i ulike komiteer i Europaparlamentet, som i samlet behandling (første høring) 11. juli 2007 la grunnlaget for videre behandling. COREPER behandlet i september 2007 et kompromissforslag, som ble lagt fram for Ministerrådet i oktober. Ministerrådet sa seg enig i kompromissforslaget, som først og fremst utsetter den foreslåtte datoen for full liberalisering til 31. desember 2010. Likevel er 9 navngitte land gitt mulighet for å utsette liberaliseringen i ytterligere to år, til 31. desember 2012. Disse er de nye medlemslandene Kypros, Tsjekkia, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Romania og Slovakia, og i tillegg Hellas (på grunn av vanskelig topografi /mange øyer) og Luxembourg (på grunn av liten befolkning).

 

Dessuten kan medlemsland som liberaliserer før 31. desember 2012, i perioden 1. januar 2011 til 31. desember 2012 nekte å gi autorisasjon for tjenester innenfor det hittidige enerettsområdet til postoperatører som fortsatt har enerett i et annet medlemsland (resiprositet).

 

Det er ventet at endelig vedtak vil skje våren 2008.

KOM (2007) 480  Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning av 22. august 2007 om utvelgelse og autorisasjon av systemer som leverer mobile satellittjenester (MSS)  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag til europaparlaments og rådsbeslutning om utvelgelse av og utstedelse av tillatelser til systemer som leverer mobile satellittjenester (mobile satellite services, MSS) er gitt med rettsgrunnlag i MSS-beslutningen, Commission Decision of 14 February 2007 on the harmonised use of radio spectrum in the 2 GHz frequency bands for the implementation of systems providing mobile satellite services, 2007/98/EF. MSS-beslutningen ble vedtatt for å sikre frekvenser til MSS-systemer på et harmonisert grunnlag i alle medlemsstater. Imidlertid dekker ikke beslutningen prosedyrer for utvelgelse og utstedelse av tillatelser til operatører.

Om en nærmere beskrivelse av MSS og CGC (complementary ground component, dvs. supplerende jordbaserte komponenter) vises det til tidligere notat i EØS-notatbasen vedrørende MSS-beslutningen.

MSS-beslutningen og nærværende forslag fra Kommisjonen omhandler kun 2 GHz-båndet, som omfatter frekvensene fra 1980 til 2010 MHz for jord-til-rom-kommunikasjon og frekvensene fra 2170 til 2200 MHz for rom-til-jord-kommunikasjon.

Bakgrunnen for forslaget til europaparlaments og rådsbeslutning er således å sørge for innføringen av rammebestemmelser for en EU-dekkende samordnet utvelgelses- og autorisasjonsprosess, med det formål å tillate faktisk anvendelse av 2 GHz-bånd til MSS og oppnå målsetningene for det indre marked for elektronisk kommunikasjon. Dersom medlemsstatene fritt fikk velge ulike operatører av mobile satellittsystemer ville dette både kunne føre til at operatørene ikke ville kunne tilby paneuropeisk dekning av sine tjenester og en oppsplitting av det indre marked, i tillegg til mulige komplekse, skadelige interferenssituasjoner. Dette har sin bakgrunn i at satellittkommunikasjon overskrider nasjonale grenser og forvaltes derfor bedre gjennom fellesskapsregulering enn i rent nasjonal lovgivning. Tjenestenes mobile karakter betyr også at borgere som reiser innen EU vil få adgang til slike tjenester i hele EU-området.

Det er kun utvelgelsen av operatørene som vil få tildelt en spesifikk del av frekvensene til mobil satellittkommunikasjon som skal foregå gjennom en sentralisert beslutningsprosess. Selve tildelingen av frekvenstillatelsene skal utstedes av den enkelte medlemsstat på grunnlag av harmoniserte tillatelsesvilkår. Medlemsstatene vil kunne tilføye spesifikke vilkår på områder som ikke samordnes av beslutningen forutsatt at de er i overensstemmelse med EU-lovgivningen.

Utgiftene til å gjennomføre forslaget vil hovedsakelig være begrenset til selve utvelgelsesprosessen. Forslaget innebærer en forenkling av de administrative prosedyrer for så vel offentlige myndigheter (på EU- eller medlemsstatsplan) som private parter. Samordningen av utvelgelsen vil minske den administrative byrde i forbindelse med tildeling av frekvenser i hver medlemsstat. Medlemsstatene vil samarbeide i Kommunikasjonsutvalget under Kommisjonens veiledning. Overlapping av administrative prosedyrer vil således bli begrenset. I stedet for å ha 27 ulike nasjonale prosedyrer for utvelgelse får søkerne adgang til en samordnet prosedyre.

I henhold til EUs rammebestemmelser for elektronisk kommunikasjon skjer utvelgelse av satellittoperatører på nasjonalt plan. Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven kapittel 6. Når det gjelder håndhevelse av bestemmelsene i ekomloven kapittel 6, tas det også i dag hensyn til forpliktelser som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen. Med forslaget til beslutning vil det bli fastlagt fellesskapsprosedyrer for felles utvelgelse på EU-plan av operatører av mobile satellittsystemer, samt regler for de nasjonale myndigheters samordnede utstedelse av tillatelser til de utvalgte operatørene.

 

KOM (2007) 367  Forslag til direktiv om opphevelse av rådsdirektiv 87/372/EØF om frekvensbånd reservert for koordinert introduksjon av offentlige paneuropeiske digitale landbaserte mobile kommunikasjoner i fellesskapet (GSM-direktivet)  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv inneholder kun en opphevelse av direktiv 87/372/EF (GSM-direktivet).

Samtidig med opphevelsen av GSM-direktivet kjører Kommisjonen et parallelt løp der det foreslås en ny kommisjonsbeslutning som skal gi det rettslige grunnlaget for at GSM-frekvensene kan benyttes til tredje generasjons mobiltjenester (3G) så snart GSM-direktivet er opphevet. Se eget EØS-notat om dette forslaget til kommisjonsbeslutning.

Formålet med å oppheve GSM-direktivet er å gi grunnlag for en ny regulering som vil gi tilbydere av 3G-tjenester en mulighet til å anvende GSM-frekvensene 900 MHz og 1800 MHz, for eksempel for nedlastning av video til mobiltelefon. Dette for å sikre en tilpasning til den teknologiske utviklingen, slik at flere tjenester kan tas i bruk og frekvensene kan utnyttes mer optimalt. GSM-direktivet fremstår i dag som utdatert jf. de siste års utvikling innen trådløs teknologi.

 

KOM (2007) XXX  Forslag til kommisjonsbeslutning om harmonisering av 900 og 1800 MHZ frekvensbåndene for fremme av pan-europeiske elektroniske kommunikasjonstjenester i Fellesskapet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til kommisjonsbeslutning åpner for at frekvensbåndene 900 MHz og 1800 MHz ("2G-båndene") skal kunne brukes til annen mobilteknologi enn GSM-teknologi. Disse frekvensbåndene er pr. i dag reservert for bruk til GSM-mobilsystemer gjennom GSM-direktivet.

I EU foregår det et parallelt løp med å oppheve direktiv 87/372/EF (GSM-direktivet) gjennom et nytt direktivforslag. Se omtale ovenfor om dette direktivforslaget. Det er en forutsetning for at kommisjonsbeslutningen skal kunne tre i kraft at GSM-direktivet oppheves.

 

Formålet med forslaget er å gjøre det enklere og mer lønnsomt for tilbyderne av elektroniske kommunikasjonstjenester å tilby og utvikle trådløse teknologier. Dersom forslaget vedtas vil det medføre økt tilgjengelighet til nye trådløse tjenester, noe som vil være positivt fra et forbrukersynspunkt.

Det er meningen at eksisterende frekvensbruk for GSM fortsatt skal være beskyttet for videre bruk så lenge det er et rimelig behov for denne tjenesten i medlemslandene.

En viktig begrunnelse for å åpne GSM-båndene for annen mobilteknologi er hensynet til teknologi- og servicenøytralitet, som er en uttrykt målsetning i EU-Kommisjonen, jf. Radio Spectrum Policy Groups WAPECS Opinion 23. november 2005 med sikte på en mer fleksibel bruk av spektrum i Europa. Dette er også en målsetning i den pågående revisjonen av regelverkspakken for elektronisk kommunikasjon.

 

Forslaget til kommisjonsbeslutning presiserer at all annen bruk enn til GSM i de aktuelle frekvensbåndene må ta hensyn til den tekniske utformingen av GSM-systemet og unngå skadelig interferens. Kommisjonen mener det er mulig at GSM fortsetter som tjeneste i båndene, sammen med nye tjenester, så lenge en gjør tjenestene kompatible for "sameksistens" i frekvensbåndene.

Videre foreslås det å åpne opp for effektiv bruk av "pan-europeiske" elektroniske kommunikasjonstjenester. For å bli vurdert som pan-europeisk tjeneste, må den samme tjeneste eller servicefunksjonalitet være tilgjengelig for alle sluttbrukere i EU/EØS. I vedlegget til forslaget er UMTS den eneste standarden som for tiden er spesifisert til å oppfylle de tekniske kravene til pan-europeiske elektroniske kommunikasjonstjenester, og som samtidig er kompatible med GSM. Kommisjonen peker på at ved bruk av UMTS i GSM-båndene vil en kunne øke bredbåndskapasiteten i mobilnettene betydelig. Eksempelvis vil det være mulig med overføring av data- og multimediatjenester.

 

Vedlegg XIII  Transport  

Kapittel II  Veitransport  

KOM (2007) 265 endelig/3  Forslag til ny forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen kunngjorde 23. mai 2007 forslag til tre nye forordninger for å regulere vegtransportsektoren:

- KOM(2007)265final/3 Forslag til forordning om felles regler for adgang til markedet for internasjonal godstransport.

- KOM(2007)264final/2 Forslag til forordning om felles regler for adgang til markedet for internasjonal persontransport.

- KOM(2007)263final Forslag til forordning om felles regler for adgang til yrket innenfor vegtransport.

Dette notatet omhandler den første rettsakten.

Alle de tre forslagene i pakken går ut på å fornye, forenkle og revidere gjeldende regelverk på området. Det er imidlertid enkelte nyheter i forslaget, særlig vedrørende adgangen til å drive kabotasjevirksomhet, som byr på utfordringer for å skape tilstrekkelig enighet til å få det vedtatt.

 

Forslaget til ny forordning går i stikkordsform ut på følgende:

 

Innholdet i forordning (EØF) nr. 881/92, forordning 3118/93 og direktiv 2006/94/EF blir slått sammen til en ny forordning. Virkeområdet vil derfor utgjøre all internasjonal godstransport på veg som utføres mellom medlemsstatene (grensekryssende transport) eller innenfor en medlemsstat av en transportør som ikke er hjemmehørende der (kabotasje). Tredjelandstransport med ikke-medlemsstater er ikke berørt, med unntak av transittering av en medlemsstat.

Visse transportformer er unntatt. Dette gjelder egentransport, transport av post som del av offentlig tjenesteyting, transport av skadde kjøretøyer og transport med kjøretøyer med tillatt totalvekt som ikke overstiger 3, 5 tonn inklusive tilhenger.

Internasjonal godstransport skal skje med en fellesskapstillatelse og, hvis sjåføren er statsborger i en tredjestat, en førerattest.

Fellesskapstillatelsen, de attesterte kopiene og førerattesten skal utstyres med pregestempel og signatur fra utstedende myndighet. I tillegg skal tillatelsene og førerattestene påføres et serienummer som skal føres i det sentrale register som er skissert i henhold til forslaget til ny forordning om adgang til yrket sammen med opplysninger om transportvirksomheten.

Myndighetene skal kontrollere at vilkårene for å inneha tillatelsene og førerattestene er oppfylt, og kan tilbakekalle hvis vilkårene for innehavelse ikke er oppfylt.

Innehavere av fellesskapstillatelse har rett til å utføre kabotasje innenfor rammene av forordningen. Etter en grensekryssende transport kan transportøren gjennomføre tre påfølgende kabotasjeturer innenfor en uke etter leveringen av varene fra den grensekryssende turen. Disse turene må dokumenteres ved at nærmere angitte opplysninger skal påføres et fraktbrev for å muliggjøre kontroll.

Når kabotasjekjøring foregår må transportøren følge vertsstatens regler om transportvilkår, kjøretøyenes vekter og dimensjoner, spesielle regler som gjelder for transport av farlig gods, levende dyr og lettbedervelige varer, arbeidstid, kjøre- og hviletid og merverdiavgift på transporttjenester.

Gjensidig bistand og utveksling av opplysninger mellom statene skal foregå gjennom spesielle kontaktpunkter som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler om adgang til yrket.

Det oppstilles mer detaljerte regler for sanksjoner fra etableringsstatens myndigheter, bl.a. som følge av opplysninger om overtredelser som har forekommet på andre staters territorium. Overtredelsesstatens myndigheter skal underrettes om hvilke sanksjoner som ilegges. Myndighetene i overtredelsesstaten skal innen en måned oversende nærmere opplysninger om overtredelsene til etableringsstatens myndigheter. Opplysninger om overtredelser og sanksjoner skal registreres i et nasjonalt register som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler om adgang til yrket.

Utvalget som er nedsatt i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18 skal bistå Kommisjonen ved anvendelse av forordningen. Kommisjonen skal årlig motta rapport fra medlemsstatene om hvor mange fellesskapstillatelser, attesterte kopier og førerattester som innehas av transportørene.

 

Gjeldende norsk rett på området:

Forordningene som foreslås erstattet er i dag implementert i norsk rett gjennom forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje § 2.

Rettslige, administrative og økonomiske konsekvenser

Dagens forskriftsbestemmelser må endres for å implementere forslaget.

De ansvarlige myndighetene må endre enkelte rutiner og følge tettere opp visse forhold. I tillegg må det utvikles et nytt register som kan knyttes opp til de andre nasjonale registrene, alternativt må det gjøres tilpasninger i dagens registre. Dette vil medføre utviklingskostnader.

For næringen er det først og fremst bestemmelsene om kabotasje som kan gi merkbare konsekvenser. Dette avhenger av om forslaget blir vedtatt som det står, om det blir en strengere regulering eller om det blir en mer liberal regulering.

Sakkyndige instansers merknader

Som nevnt i posisjonsnotatet om forslag til forordning om felles regler om adgang til yrket, er det tidligere blitt antydet fra ulike hold i næringen hva de ønsker. De tre forslagene har vært ute på høring. Brorparten av høringssvarene begrenset seg til å omtale den delen av forslaget som gjelder adgangen til å drive kabotasje. Høringssvarene er tilgjengelige på www.regjeringen.no.

 

KOM (2007) 264 endelig/2  Forslag til ny forordning om adgang til markedet for internasjonal persontransport  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den såkalte "vegpakken" som ble fremlagt av Kommisjonen 23. mai 2007 (se under omtalen av forslaget til forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport).

 

Formålet bak forslaget er å fornye, forenkle og revidere gjeldende regelverk på området. Innholdet kan oppsummeres som følger:

 

Innholdet i forordning (EØF) nr. 684/92 og forordning (EF) nr. 12/98 blir slått sammen til en ny forordning. Virkeområdet blir dermed internasjonal persontransport i og utenfor rute innenfor EØS med kjøretøyer med over ni seter, inkludert førersetet. Dette gjelder både transport mot vederlag og transport for egen regning. Ved transport med tredjeland vil forordningen bare gjelde for transittering av medlemsland. Videre gjelder forordningen innenlands transport på midlertidig basis i et annet land enn etableringslandet.

Internasjonal transport skal skje med en fellesskapslisens. Myndighetene utsteder et antall attesterte kopier som svarer til det antallet busser som transportøren disponerer over. Det er adgang til å fastsette at fellesskapslisensen også kan gi adgang til nasjonal transport i etableringslandet.

 

Fellesskapslisensen og de attesterte kopiene skal utstyres med pregestempel og signaturen til utstedende myndighet. I tillegg skal lisensene påføres et serienummer som skal føres i det sentrale registeret som er skissert i henhold til forslaget til ny forordning om felles regler om adgang til yrket, sammen med øvrige opplysninger om virksomheten.  

Myndighetene skal kontrollere at vilkårene for å inneha en fellesskapslisens er oppfylt, og kan tilbakekalle den hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt.

Forordningen deler persontransport inn i fire undergrupper: Rutetransport, spesiell rutetransport (transport av arbeidstakere/elever til og fra arbeidsplassen/skolen), turbiltransport (transport utenfor rute) og transport for egen regning. Det gjelder til dels ulike tillatelsesregimer for disse transportkategoriene. Alle, med unntak av transport for egen regning, krever imidlertid fellesskapslisens som nevnt under punkt 2.

 

Rutetransport krever egen tillatelse i tillegg til fellesskapslisensen. Tillatelsens egenskaper, søkeprosess, transportørens plikter m.m. er regulert i forordningen. De opplistede grunnene for å avslå en søknad er blitt færre, og viser bl.a. til visse typer transport innenfor kollektivtransportforordningen. Prosedyrene mellom de berørte myndighetene foreslås forenklet noe for å gjøre prosessen raskere. Når en tillatelse er utstedt, skal alle de berørte myndigheter få tilsendt en kopi. Passasjerene skal utstyres med en billett som skal inneholde nærmere spesifisert informasjon.

 

Turbiltransport er ikke underlagt krav til en egen tillatelse, men det kreves et eget kontrolldokument/kjøreskjema som må fylles ut før hver tur. 

 

Kabotasje er tillatt for turbiltransport, spesiell rutetransport når det foreligger en kontrakt mellom transportøren og oppdragsgiveren, og rutetransport når det er en del av internasjonal rute og det er meningen å møte transportbehovet innenfor et bymessig område eller til og fra tilstøtende bymessige områder. Ved utføring av kabotasje skal vertslandets regler følges, særlig hva gjelder vilkår i transportkontrakter, vekter og dimensjoner for kjøretøyer, krav til befordring av enkelte kategorier av passasjerer (barn og personer med redusert mobilitet), arbeidstid, kjøre- og hviletid og merverdiavgift. Et eget kontrolldokument/kjøreskjema skal utfylles på forhånd og medbringes i kjøretøyet ved kabotasjekjøring utenfor rute.

 

Kontrollører skal ha adgang både til kjøretøyene og virksomhetens kontorer for å kontrollere at bestemmelsene i forordningen blir overholdt.

 

Gjensidig bistand og utveksling av opplysninger mellom statenes myndigheter skal foregå gjennom spesielle kontaktpunkter som oppnevnes i tråd med den foreslåtte forordningen om felles regler for adgang til yrket.

 

Det oppstilles mer detaljerte regler for sanksjoner og oppfølging fra etableringsstatens myndigheter, bl.a. som følge av opplysninger om overtredelser som har forekommet på andre staters territorium. Overtredelseslandets myndigheter skal underrettes om hvilke sanksjoner som ilegges. Myndighetene i overtredelseslandet skal innen en måned oversende nærmere opplysninger om overtredelsene til etableringsstatens myndigheter. Opplysninger om overtredelser og sanksjoner skal registreres i et nasjonalt register som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler for adgang til yrket.

 

Statene kan seg imellom inngå bilaterale eller multilaterale avtaler om ytterligere liberalisering av transportene som er dekket av forordningen.

 

Utvalget som er nedsatt i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18 skal bistå Kommisjonen ved anvendelse av forordningen. Kommisjonen skal årlig motta rapport fra medlemsstatene om eksisterende rutetillatelser og utført kabotasjekjøring.

 

Gjeldende norsk rett på området:

I Norge er gjeldende forordninger implementert i forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje § 4.

 

Rettslige, administrative og økonomiske konsekvenser:

Forskriften må endres ved en eventuell implementering av forslaget.

Forslaget medfører at ansvarlig myndighet må endre på enkelte rutiner. I tillegg kommer kostnader ved en eventuell tilknytning til andre myndigheters register. Se mer om dette under de andre to posisjonsnotatene.

For næringen vil konsekvensene bli få og lite merkbare. Søkere til internasjonale bussruter vil få enklere og raskere saksbehandling.

Sakkyndige instansers merknader

Under høringen gjorde Transportbedriftenes Landsforening det klart at det ikke ville være i tråd med intensjonene bak revisjonen om det ble mer omstendelig å søke om å opprette internasjonale bussruter. Vegdirektoratet har påpekt at det bør være tilsvarende kabotasjeregime for persontransport som for godstransport, men at det etter forslaget er behandlet ulikt.

 

KOM (2007) 263 endelig/2  Forslag til ny forordning om felles regler for adgang til yrket som vegtransportør  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den såkalte "vegpakken" som ble fremlagt av Kommisjonen 23. mai 2007 (se under omtalen av forslag til ny forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport).

Formålet bak forslaget er å harmonisere ytterligere kravene som stilles for å kunne utøve yrket som transportør (løyvehaver). Dagens regulering gir et så stort spillerom for medlemsstatene at variasjonene i kravene til å utøve yrket som transportør kan medføre konkurransevridninger. Forslaget skal bøte på denne situasjonen gjennom strengere minstekrav, mindre nasjonalt handlingsrom og tydeligere regler for oppfølging, kontroll og sanksjonering.

 

Innholdet kan oppsummeres som følger:

 

Virkeområdet dekker alle innehavere av vegtransporttillatelse (i Norge turvogn- og godsløyve) og alle som søker slik tillatelse. Unntatt er virksomheter som skal drive godstransport med kjøretøyer eller vogntog med mindre enn 3, 5 tonn totalvekt, persontransport med kjøretøyer med mindre enn ni sitteplasser eller egentransport av gods eller personer.

Det oppstilles fire kvalitative kriterier for å kunne utføre vegtransportyrket:

For det første må virksomheten være faktisk og varig etablert i medlemsstaten. Dette innebærer at virksomheten skal ha faste lokaler der det skal være mulig å gjennomføre en bedriftskontroll, det skal være innregistrert kjøretøy(er) i staten og det skal være en driftssentral med nødvendig utstyr og parkeringsareal på stedet. Virksomheten skal utpeke en transportleder som skal være ansvarlig for å oppfylle kravene til vandel og faglige kvalifikasjoner. Transportlederen er den som faktisk og vedvarende leder virksomhetens transportarbeid.

For det andre oppstilles et vandelskrav. Både virksomheten og transportlederen må oppfylle kravene slik de er spesifisert.

For det tredje må virksomheten ha tilstrekkelig økonomisk evne som kan dokumenteres gjennom omsetningsaktiva av en viss størrelse og et ikke for stort forhold mellom verdier og gjeld. Alternativt kan den økonomiske evnen dokumenteres ved en bankgaranti pålydende en nærmere angitt størrelse.

For det fjerde kreves det tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner som skal oppfylles av transportlederne. Emnene som skal gjennomgås er spesifisert i vedlegg til forslaget. Et kurs på minst 140 timer må følges, og eksamen fra godkjent institusjon må foreligge. Søkere som har minst fem års ledererfaring eller andre former for høyere, relevant utdannelse kan få fritak.  

Det skal utpekes en transportleder av virksomheten som skal være ansvarlig for å oppfylle kravet til vandel og faglig dyktighet.

Forslaget inneholder egne bestemmelser om saksbehandling og kontroll. Det skal utføres bedriftskontroller hos virksomhetene etter mønster av direktiv 2006/22/EF. Risikoklassifiseringssystemet som skal tas i bruk etter sistnevnte direktiv skal utvides i tråd med forslaget artikkel 10 nr. 2.

Det oppstilles regler for hvilke forhold som utløser en advarsel og eventuelt en tilbakekalling av løyve/tillatelse. I tillegg kan myndighetene erklære transportlederen som uegnet i alle medlemsstater til å lede en transportvirksomhet.

Hver stats myndigheter skal bruke et register der visse opplysninger skal føres. Disse registrene skal knyttes sammen slik at myndighetene kan gjøre oppslag i alle de andre statenes registre om visse forhold. Det skal også utpekes nasjonale kontaktpunkter for utveksling av opplysninger mellom statenes myndigheter.

For å forenkle mulighetene til å etablere seg i andre stater etableres en ordning med attestasjoner for oppfyllelse av kravene til vandel, økonomisk evne og faglige kvalifikasjoner fra opprinnelseslandet.

Til slutt inneholder forslaget sanksjoneringsregler, overgangsbestemmelser og rapporteringsplikt. I tillegg skal Kommisjonen bistås av utvalget som er satt ned i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18.

 

Gjeldende norsk rett på området:

Gjeldende norsk rett er basert på direktiv 96/26/EF som endret, og fremkommer av yrkestransportloven §§ 4, 5, 12, 25, 26, 27, 28, 29, 35, 40 og 41. Videre inneholder yrkestransportforskriften utfyllende bestemmelser i §§ 1-11, 16 og 23.

Dagens norske løyveordning for godsløyve og turvognløyve oppfyller kravene i nevnte direktiv. Fylkeskommunen er løyvemyndighet. På flere punkter går den norske reguleringen lenger enn minstekravene i direktivet.  

 

Rettslige, administrative og økonomiske konsekvenser:

Forslaget vil kunne få visse rettslige og administrative konsekvenser for det offentlige:

Yrkestransportloven og yrkestransportforskriften må omarbeides på flere, vesentlige punkter.

Løyvemyndigheten må innarbeide nye rutiner i forbindelse med saksbehandling og oppfølging av løyvehavere.

I tillegg vil forslaget kunne få konsekvenser, særlig administrative, for private:

Kravene til å få tildelt løyve skjerpes noe.

Kravene som stilles til nåværende løyvehavere skjerpes noe etter en overgangsperiode.

Det nye regelverket kan føre til hyppigere kontroller.

I dag har fylkeskommunene et felles saksbehandlingsregister for løyvesaksbehandling. Vegdirektoratet har et eget register for behandling av søknader om fellesskapstillatelse og fellesskapslisens. Vandelsmessige forhold er ikke er del av disse registrene, og kommer bare til myndighetenes kunnskap ved fremleggelse av politiattest. I Norge vil ikke alle overtredelser fremkomme på politiattesten hvis de har blitt avgjort ved ileggelse av gebyr eller forenklet forelegg. Det kan derfor bli problematisk etter gjeldende norsk rett å registrere alle overtredelser av betydning i disse systemene slik forslaget krever. Det krever en spesiell ordning for denne sektoren ved en implementering av en ordning som foreslått.

Sakkyndige instansers merknader

I 2006 foretok Kommisjonen en konsultasjonsprosess, der Norge fremmet en del innspill til hvordan regelverket på dette ormådet bør utformes og hva det bør inneholde. I brev fra Samferdselsdepartementet av 9. august 2006 til Kommisjonen (saksnr. 06/1265) oppsummeres disse synspunktene. En del merknader kommer også frem i høringen, selv om få instanser har noen konkrete merknader til den delen av forslaget som omhandler adgang til yrket.

 

KOM (2006) 569 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om forvaltning av veginfrastrukturens sikkerhet

Sammendrag av innhold

Kommisjonen meddelte i sin hvitbok av 2001 om den europeiske transportpolitikk fram til 2010 og i sin meddelelse om et europeisk handlingsprogram for trafikksikkerhet av 2003, at den ville ta et initiativ vedrørende veginfrastrukturens sikkerhet. Det foreliggende forslag til infrastrukturdirektiv er en oppfølging av dette, og et bidrag til å nå EUs mål om å halvere antall drepte i vegtrafikken innen 2010. Målet med direktivforslaget er å integrere sikkerhetsaspektet i alle faser av planlegging, prosjektering og drift av veginfrastruktur i det trans-europeiske nett. Forslaget skal sikre at veginfrastrukturforvaltere får den nødvendige veiledning, utdannelse og informasjon for å kunne øke vegnettets sikkerhet til gavn for trafikanter og befolkning som helhet.

Direktivforslaget er forankret i EF-traktaten artikkel 71.

 

Krav til konsekvensanalyser finnes i dag i Plan- og bygningsloven. For øvrig finnes det ikke lovmessige krav når det gjelder blackspotanalyse, trafikksikkerhetsrevisjon eller trafikksikkerhetsinspeksjon. Derimot finnes rutiner for slike tiltak internt i Statens vegvesen. Det gjelder Håndbok 115 om Blackspotanalyser og Håndbok 222 om Trafikksikkerhetsrevisjoner og -inspeksjoner.

 

Dersom direktivet blir innført, vil det få en viss betydning for trafikksikkerhetsarbeidet i Statens vegvesen, fordi innsatsen innen trafikksikkerhetsrevisjon og trafikksikkerhetsinspeksjon vil måtte intensiveres på det trans-europeiske nett. Det vil imidlertid ikke få noen konsekvenser for den enkelte borger.

 

Det er ingen norske lover eller forskrifter som må endres dersom dette forslaget blir vedtatt.

 

KOM (2006) 79 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om bedre sikring av forsyningskjeden

Sammendrag av innhold

Utkast til forslag om europaparlaments- og rådsforordning om bedre sikring av forsyningskjeden, KOM (2006) 79, ble fremmet av Kommisjonen 27. februar 2006.

 

Formålet med den foreslåtte forordningen er å bedre sikkerheten i forsyningskjeden, for i høyere grad å beskytte den samlede europeiske godstransporten mot eventuelle terrorangrep. Forslaget supplerer allerede iverksatte sikkerhetsregelverk innen luftfart og maritim sektor.

 

Forslaget innebærer en forpliktelse for medlemsstatene til å etablere innbyrdes kompatible, nasjonale ordninger for å bedre sikkerheten i forsyningskjeden. Det foreslås opprettet en frivillig ramme av minstekrav, som fire utpekte kategorier av forsyningskjeden skal oppfylle for å kunne oppnå status som ”sikker operatør”. ”Sikre operatører” bør få fordeler gjennom raskere behandling i sikkerhets- og tollkontroller, samt økt anseelse i markedet.

 

Forslaget innebærer at medlemsstatene utpeker en kompetent myndighet for sikring av forsyningskjeden, med henblikk på tildeling av status som ”sikker operatør”. Medlemsstatene skal i henhold til forslaget også utnevne et nasjonalt kontaktpunkt for å ivareta nødvendig kommunikasjon mot andre medlemsstater og mot EU-kommisjonen. Forslaget innebærer videre at status som ”sikker operatør” som er tildelt av en medlemsstat, anerkjennes av de øvrige medlemsstaters myndigheter.

Merknader

Det finnes ikke generelle EU-regler eller generelle norske regler om sikring av forsyningskjeden på landtransportområdet. Det finnes imidlertid spesielle bestemmelser om sikringshensyn (security) i forskrift av 1. desember 2006 nr. 1331 om transport av farlig gods på veg og jernbane, som følge av tilsvarende bestemmelser i ADR/RID-direktivene gjeldende for transport av "High Consequence Dangerous Goods".

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har blitt behandlet i spesialutvalget for transport. Forslaget har også vært drøftet i Samferdselsdepartementets rådgivende forum for sivil transportberedskap, der etater, virksomheter og næringen er representert.

 

 

Kapittel III  Transport med jernbane   KOM (2004) 144  Forslag til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen fremmet 3. mars 2004 et forslag til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane, COM (2004) 144, 2004/0050 (COD).

 

Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, Artikkel 251.

 

Bakgrunnen for forslaget er et ønske om økt transport av gods med jernbane i Europa. I EU er det åpnet for økt konkurranse for internasjonal godstransport. Gjennom jernbanepakke II, som ble vedtatt våren 2004, vil hele det europeiske jernbanenettett bli åpnet for godstransport (fra 1. januar 2006 for internasjonal godstransport og fra 1. januar 2007 for nasjonal godstransport). Videre ble det i jernbanepakke II lagt opp til felles sikkerhetsregler og krav om interoperabilitet mellom de ulike jernbanesystemene. Disse tiltak vil lette muligheten for økt godstransport med jernbane. Imidlertid mener EU-kommisonen at det også bør stilles krav til kvaliteten på den godstransport som utføres slik at kundene vil finne det attraktivt å bruke jernbanen. Derfor foreslår EU-kommisjonen et utkast til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane.

 

De regler om kompenasjonsordninger i godstransport som finnes i dag er hjemlet i den internasjonale jernbanekonvensjonen COTIF, bilag CIM, enhetlige rettsregler for avtale om internasjonal transport av gods på jernbane. De minimumskravene som stilles i h.h.t. konvensjonen er imidlertid ikke av særlig relevans, da bl.a. erstatningsbeløpene er meget lave. Forslaget til forordning tar imidlertid utgangspunkt i CIM, men reflekterer bedre behovene i dagens transportmarked. Samtidig understrekes at avtalefrihet er viktig, slik at man i forordningen kun stiller noen minimumskrav om erstatning, kvalitetskrav, erstatningsnivå, infrastrukturforvalters ansvar og informasjon til kunder m.v.

 

Forslaget regulerer plikter for jernbaneforetakene og deres kunder til å definere kvalitetskrav for godstransport med jernbane, herunder kompensasjonsordninger. Forordningen skal gjelde for all nasjonal og internasjonal godstransport i EU. Forslaget skal også gjelde transport til og fra tredjeland i tilfelle det er inngått avtale med tredjeland som omfattes av forordningen. 

 

Kvalitetskrav for godstransport med jernbane skal som nevnt ovenfor i utgangspunktet baseres på avtale mellom partene. Imidlertid må følgende krav være inkludert i kontrakten for at den skal være gyldig:

a) enighet om tidspunkt for overlevering av gods, vogner etc mellom jernbaneforetak og godskunder

b) ankomsttid og kompensasjon i tilfelle forsinkelser

c) kompensasjon ved tap eller skade på gods

d) kompensasjon i tilfelle jernbaneforetaket innstiller tog  

e) kompensasjon i tilfelle kunden kansellerer transportoppdraget

f) partene skal bli enige om hensiktmessige prosedyrer for å kontrollere at kvaliteten i kontrakten ivaretas.

 

Oppfyller ikke partene kontraktskravene kommer erstatningsreglene til anvendelse. F. eks. er erstatning for tap eller skadet gods satt til maksimum 75 Euro pr. kilo manglende masse. Dette kan imidlertid i visse tilfeller fravikes i kontrakt slik at maksimumsbeløpet blir større enn nevnt.

 

Erstatning for forsinkelse skal avtales i kontrakten. For ”block trains” skal f.eks. erstatningen ikke være lavere enn 5 % eller være over 25 % av transportprisen. Kompensasjon i tilfelle manglende informasjon om forsinkelser skal ikke være lavere enn 5 % av transportprisen. Det er også inntatt bestemmelser om kompensasjon for indirekte tap. Denne skal ikke overstige 4 ganger transportprisen.

 

Partene skal enes om en prosedyre som skal brukes i tilfelle det oppstår uenighet om den inngåtte kontrakten.

 

I tilfelle infrastrukturforvalter er ansvarlig for forsinkelser er denne ansvarlig overfor jernbaneforetaket.   

 

Ansvar i h.h.t. ”ordinære” standardvilkår, som bl.a. skyld, force majeure eller omstendigheter som ikke kan unngås, omfattes ikke av utkast til forordning.

Merknader

I Norge finnes ikke særskilt regelverk om erstatning i forbindelse med godstransport mer jernbane, unntatt for internasjonal godstransport med jernbane i henhold til de regler som er nevnt i den internasjonale jernbanekonvensjonen COTIF, jf. lov 10. desember 2004 nr. 82 om internasjonal jernbanetrafikk og om samtykke til at Norge tiltrer Protokoll av 3. juni 1999 om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980 (COTIF-loven).

 

Lovhjemmel må vurderes nærmere.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. De fleste høringsinstanser mener at det bør vises tilbakeholdenhet med å regulere forhold som prinsipielt bør avtales direkte mellom partene i markedet.

 

Forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for transport.

 

KOM (2005) 190  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå som omhandler "term of office" til administrerende direktør i ERA  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endringer i reglene om tilsetning og forlengelse av mandatperioden for administrerende direktør, artikkel 31 pkt. 3. Forlengelse av mandatperioden kan i følge forslaget kun gjøres etter en evaluering fra Kommisjonen og for maksimalt 4 år. En evaluering skal særskilt være basert på resultat og innsats fra den første mandatperioden samt på byråets oppgaver og forpliktelse i årene fremover.

Begrunnelse for endringen er å harmonisere reglene for ledende personell i de europeiske byråene. Tilsvarende endringer gjøres i nærmere 20 andre byråer.   

Merknader

For Norge har endringen liten praktisk betydning. Norge har som EØS-medlem ikke stemmerett i ERA's styre, og kan ikke delta i valget av administrerende direktør.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget sendes ikke på høring, da innholdet ikke er av særlig relevans for Norge. 

 

KOM (2006) 785  Forslag til forordning om endring av forordning (EF) nr. 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til endring i forordning 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå, KOM(2006)785, 2006/0274 (COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1).

Bakgrunnen for forslaget er å lette jernbanetransport over landegrensene, slik at godkjenningsprosedyrene for rullende materiell i de enkelte landene i forbindelse med grensekryssende trafikk forenkles. Rullende materiell som er godkjent i et EU/EØS-land skal ikke behøve gjennomgå en ny godkjenningsprosedyre utover det som er nødvendig for den infrastrukturen som skal trafikkeres. I den forbindelse foreslås det å legge ytterligere oppgaver til det europeiske jernbanebyrået, European Railway Agency (ERA).

 

Nedefor følger de sentrale endringene i ERA-forordningen:

1. ERA skal samle inn informasjon om og granske de nasjonale reglene om tillatelse til ibruktaking av rullende materiell, herunder gruppere disse i h.h.t. foreslått ny artikkel 14a i sikkerhetsdirektivet. Dette arbeid skal skje i samråd med de nasjonale sikkerhetsmyndighetene.

2. ERA skal kunne kontrollere at de tekniske kontrollorganer som medlemslandene har utpekt i h.h.t. direktiv 2001/16/EF og 96/48/EF om samtrafikkevnen i jernbanesystemene, oppfyller vilkårene i disse direktivenes vedlegg VII.

3. I ny artikkel 16a foreslås det at ERA skal vurdere forholdet mellom vogninnehavere og jernbaneforetak hva gjelder vedlikehold. Denne vurderingen skal særlig omfatte vogninnehavernes kompetanse (organisering, personell og utstyr) for å gjennomføre vedlikehold på de vogner det har ansvar for, om det har de nødvendige verktøy for å overvåke og påse at vognene er i den stand som er påkrevd i h.h.t. regelverket m.v. Kommisjonen skal på bakgrunn av ERAs vurdering, om nødvendig, utarbeide en rekommandasjon om innføring av en frivillig eller obligatorisk sertifiseringsordning for vogninnehavere.

ERA skal følge utviklingen og implementeringen av det europeiske trafikkstyringssystemet (ERTMS), og støtte Kommisjonen i koordineringen av innstalleringen av ERTMS langs med TEN-nettets transportkorridorer. Videre skal ERA i den forbindelse sammen med de tekniske kontrollorganene og de nasjonale sikkerhetsmyndighetene overvåke prosedyrene for verifisering og ibruktaking av særskilte prosjekter.

ERA foreslås videre å bli tillagt ad hoc-oppgaver, enten gjnnom avtale med Kommisjonen eller på forespørsel fra Kommisjonen. Slike ad hoc-oppgaver må være i samsvar med byråets mål i h.h.t. artikkel 1.  

Merknader

Gjeldende norsk regelverk:

ERA-forordningen er implementert i norsk rett gjennom egen forskrift, ERA-forskriften, av 16. desember 2005, nr. 1490.

Endringer i norsk regelverk:

Forslaget vil kreve endringer i ERA-forskriften.

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Utvidelse av ERA's arbeidsområde vil kreve økte ressurser i ERA, både personell og økte budsjetter. Dette antas også å innebære noe økt tilskudd fra Norge til ERAs virksomhet. Norge betaler i dag ca 2,3 mill kr årlig justert i forhold til andelen av ERAs budsjett og aktuell valutakurs. Økte ressurser og et større aktivitetsnivå i ERA vil samtidig innebære økte oppgaver for sikkerhetsmyndighetene, og for Norges del for Statens jernbanetilsyn.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært sendt på høring til myndigheter, organisasjoner og aktørene i jernbanemarkedet.  

Jernbaneverket har ikke merknader til forslaget isolert sett.

Norsk Lokomotivmannsforbund forventer at Norges representant i ERA innehar en kompetranse som kan vurdere hele risikobildet innenfor sektoren, inkludert arbeidsmiljø og miljøforurensing. Dette er spesielt viktig om ERA får den tiltenkte oppgaven med klassifisering og sammenstilling av nasjonale regler som er skissert i forslaget. Videre mener man at forslaget om å tillegge ERA oppgaver i forhold til ERTMS-systemet er logisk.

Det var ikke andre merknader til forslaget.

 

KOM (2004) 143  Forslag til forordning om passasjerers rettigheter og plikter ved internasjonal jernbanetransport  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la den 3. mars 2004 frem forslag til forordning om passasjerers rettigheter og plikter ved internasjonal jernbanetransport, COM(2004) 143, 2004/0049 (COD).

 

Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). Forslaget skal vedtas etter medbestemmelsesprosedyren, jf. Romatraktaten, Artikkel 251.

 

Bakgrunnen for forslaget er bl.a. ønsket om å styrke rettighetene for passasjerer på internasjonale jernbanetransporter. Forslaget setter minimumskrav til informasjon som skal gis til de reisende før, på og etter reisen, avtalevilkår, jernbaneforetaks erstatningsansvar ved ulykker, forsinkelser og innstilte tog, krav om assistanse for funksjonshemmede, krav om samarbeid mellom jernbaneforetak samt stiller krav om etablering av et klageorgan.

 

Nærmere om innholdet:


Virkeområde

Forslaget innfører rettigheter og plikter for passasjerer i internasjonal jernbanetransport. Disse internasjonale transporter må utføres av jernbaneforetak som har lisens i h.h.t direktiv 95/18/EF, for at forordningen kommer til anvendelse. Forordningen gjelder også for tredjeland som EU har avtale med. Forslaget kommer til anvendelse på elektronisk informasjon og reservasjonssystemer for jernbane (CRST) som omfatter informasjon om internasjonale jernbanereiser, salg av billetter og reservasjon av slike reiser. Forordningen foreslås også å gjelde for turoperatører som selger jernbanereiser.

 

Informasjon og billetter
Minimumskrav til informasjon før reisen gjelder bl.a. rutetider og betingelser for raskeste reise og for laveste pris, tilgjenglighet for funksjonshemmede, tilgjenglighet for sykler. tilgang til plasser for røykere/ikke-røyker, første og andre klasse, herunder sovevogner, service om bord og opplysninger om pågående aktiviteter som kan forsinke reisen mv. Opplysninger skal også omfatte andre jernbaneforetak som inngår i den aktuelle transporten.

 

Under reisen skal det gis informasjon om følgende:

-          service ombord

-          neste stasjon

-          forsinkelser

-          korresponderende tog m.v.

-          sikkerhet og ”security”

Informasjonen skal som et minimum gis på det språk der reisen foregår.

 

Etter reisen skal det gis informasjon om følgende:

- prosedyrer og steder for mistet bagasje

- prosedyrer for å fremlegge klager

 

Billetten skal som et minimum inneholde informasjon om hvilket jernbaneforetak som utfører transporten, gyldighet, betingelser for å bruke billetten, billettpris, inkludert skatter og avgifter.

 

En systemleverandør som tilbyr billetter må ikke diskriminere jernbaneforetak som vil delta i edb-baserte reservasjonssystemer.

 

Jernbaneforetak/turoperatører skal tilby billetter for internasjonale jernbanetransporter i alle tilfeller til hovedstasjoner og foretakene må samarbeide for å kunne tilby billetter for internasjonale reiser. Det er satt krav om at man skal tilby billetter som gjelder hele strekningen, og om hvordan disse kan bestilles, for eksempel på hovedstasjoner, via telefon/internett uten ekstra kostnad og i visse tilfeller også ombord på togene.

 

Erstatningsansvar for jernbaneforetak

Jernbaneforetaket er ansvarlig for død og skade på passasjerer når ulykken inntruffet på toget eller i forbindelse med på- og avstigning. Jernbaneforetaket er også i slike tilfeller ansvarlig for passasjerers personlige effekter, inkludert håndbagasje, som blir skadet eller gått tapt. I øvrige tilfeller er jernbaneforetaket kun ansvarlig for bagasje som går tapt eller blir skadet om dette kan skyldes selskapet (opp til 1 800 EUR). Annen bagasje som jernbaneforetaket har tatt ansvaret for, vil de være erstatningsansvarlig for opp til 1 300 EUR.  

Jernbaneforetak plikter å ha forsikring i h.h.t. direktiv 95/18/EF, og det foreslås et minimum forsikringsbeløp på 310 000 EUR pr. passasjerer.

 

Jernbaneforetaks erstatningsansvar ved død eller skade er ubegrenset. For skade som ikke overstiger 220 000 EUR skal jernbaneforetak ikke kunne fraskrive eller begrense sitt ansvar. Utover dette beløpet skal jernbaneforetaket ikke være ansvarlig hvis det kan bevise at det ikke har opptrådt uaktsomt eller med forsett. Ved død eller skade skal jernbaneforetak innen 15 dager forskuttere en utbetaling på minst 21 000 EUR for å dekke akutte økonomiske behov.

 

Jernbaneforetak er ansvarlig for forsinkelser, herunder forsinkelser som innebærer tapt korrespondanse og/eller innstilt internasjonal transport, herunder indirekte tap dersom forsinkelsen overstiger en time.  Dette gjelder imidlertid ikke om årsaken alene skyldes eksepsjonelle omstendigheter, f. eks naturkatastrofer, terror eller krig.  

 

F eks. vil reisende ved internasjonal togreise på opp til 4 timers lengde og med en forsinkelse på over 120 minutter få 100 % kompensasjon. Ved tapt korrespondanse eller innstilt tog skal passasjerer kunne velge mellom å få tilbake pengene for billetten og om det er relevant, en retur billett, eller få endret billetten til bestemmelsesstedet med sammenlignbar transport. Passasjerer har også rett til å få informasjon om forsinkelser m.v. så snart som mulig og maksimalt 10 minutter etter den opprinnelige avgangstiden. Samtidig skal passasjerer, avhengig av ventetider m.v., få mat og drikke, hotellovernatting, transport til overnattingsstedet og lignende.  

 

Erstatningsreglene vil også gjelde i tilfelle deler av jernbanetransporten foretas med ferje, om ikke erstatningsbestemmelsene med den maritime transporten er mer fordelaktig for passasjerene. Innstilles jernbanetransporten og reisen isteden må foretas med annet transportmiddel vil likevel reglene i denne forordning komme til anvendelse.

 

Utføres transporten av flere jernbaneforetak vil disse være solidarisk ansvarlige i tilfelle skade m.v. Jernbaneforetakenes ansvar omfatter også feil begått av eget personale og andre personer som brukes for å utføre transporten, for eksempel ansatte hos infrastrukturen. 

 

Krav på grunnlag av jernbaneforetaks ansvar for passasjerers død eller skade bortfaller tre år fra ulykken eller hos andre berettigede tre år fra passasjerers død, maksimum fem år fra da ulykken inntraff.  
  

Forordningen inneholder videre bestemmelser om regress mot infrastrukturforvalter og bestemmelser om at reglene i forordningen ikke kan begrenses i kontrakt.

 

Funksjonshemmede

Den som er ansvarlig for jernbanestasjoner skal tilby funksjonshemmede assistanse ved av- og påstigning samt i forbindelse med korresponderende tog. Krav til assistanse må fremsettes minst 24 timer i forveien av jernbaneforetak eller turoperatør.

 

Jernbaneforetak og/eller turoperatør skal tilby funksjonshemmede assistanse ombord på toget samt ved av- og påstigning. Også her skal slike krav fremsette minsts 24 timer i forveien.

 

Stasjonsansvarlig skal opprette plasser, på og utenfor stasjonen, hvor funksjonshemmede kan opplyse om sin ankomst til stasjonen og be om assistanse.

 

Kvalitet og ”security”

Jernbaneforetak skal treffe adekvate tiltak for å sørge for et høyt ”security”-nivå på stasjoner og på tog.

 

Jernbaneforetak skal utarbeide kvalitetskrav for internasjonale jernbanereiser, som bl.a. skal gjelder informasjon, prinsipper om håndtering av forstyrrelser, renhold, hvordan håndtere klager og assistanse som tilbys til funksjonshemmede. Det stilles også krav til at jernbaneforetak hvert år skal offentliggjøre, sammen med årsrapporten, sine kvalitetskrav og hvordan disse følges opp.  

 

Klager

Jernbaneforetak som utfører internasjonale jernbanetjenester skal etablere en klageordning. Klager kan fremmes på de språk som brukes i de land hvor reisen foregikk, på det språk hvor billetten ble kjøpt, eller på engelsk, fransk eller tysk. Det skal svares på det språk som klagen er fremsatt på. Som hovedregel skal en klage besvares innen 20 arbeidsdager etter mottagelsen.   

 

Håndhevelse

Medlemslandene skal utpeke et organ ansvarlig for håndhevelse av forordningen. Når det er hensiktsmessig skal organet treffe nødvendige tiltak for å sikre at passasjerrettighetene i h.h.t forordningen respekteres. Organet skal være uavhengig av infrastrukturforvalter, avgiftsorgan, fordelingsorgan eller jernbaneforetak. Slike organer skal samarbeide over landegrensene bl.a. slik at de samme prinsippene for beslutninger blir lagt til grunn i de ulike landene. Passasjerer kan klage til disse organer eller andre klageorgan som er opprettet i medlemsstaten, om et påstått brudd på reglene i forordningen.

 

Medlemslandene skal påse at det blir ilagt straff for overtredelser i forordningen. 

 

Kommisjonen skal bistås av en komité i h.h.t. direktiv 91/440/EF.   

 

Passasjerers forpliktelser

Jernbaneforetak kan kreve at passasjerer:

- uten gyldig billett skal, i tillegg til transportprisen, betale et tilleggsgebyr som ikke overstiger 100 % av transportprisen

- som nekter å betale transportprisen eller tilleggsgebyret, skal avbryte reisen.

 

For øvrig skal jernbaneforetakene kreve at passasjerer som   representerer en sikkerhets- eller ”security”-risiko, eller for øvrig er til bry, avslutter reisen uten kompensasjon.

Merknader

I Norge finnes ikke særskilt regelverk om passasjerrettigheter ved internasjonal jernbanetransport, unntatt i den internasjonale jernbanekonvensjonen COTIF, bilag A, CIV, Enhetlige rettsregler for avtale om internasjonal transport av reisende på jernbanene, jf. lov 10. desember 2004 nr. 82, COTIF-loven. Den foreslåtte forordningen bygger på COTIF, CIV, men inneholder i tillegg områder som ikke er dekket av denne, slik som krav til informasjon til passasjerer, rettigheter for funksjonshemmede, krav om kompensasjon for indirekte tap, klageordninger m.v.

Lovhjemmel må vurderes nærmere.

Sakkyndige instanser merknader

Forslaget har vært på bred høring i Norge. Forbrukermyndigheter og forbrukerorganisajoner er positive til forslaget. Også operatørene og Jernbaneverket er positive til ønsket om om å ivareta kundeperspektivet og kunderettighetene i et europeisk jernbanemarked. Imidltertid pekes det på at forslaget til dels virker å være lite gjennomarbeidet og mange bestemmelser virker uklare. Videre påpekes  det fra flere høringsinstanser at kravene som blir stilt innenfor de ulike transportområdene må utformes på en slik måte at det ikke oppstår konkurransevridning. Forslaget er behandlet i spesialutvalget for transport.

 

KOM (2004) 232  Forslag til direktiv om lisensiering av jernbaneforetak – kodifisering av direktiv 95/18/EF  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for kodifiseringen (samling av rettsregler i ett regelverk) er at Kommisjonen i 1987 besluttet at all EU-lovgivning som hadde blitt endret maksimalt ti ganger skulle kodifiseres. Formålet med en slik kodifisering er å unngå et svært fragmentert regelverk fordelt på for eksempel et opprinnelig direktiv og mange endringsdirektiv.

 

Når det gjelder kodifiseringen av direktiv 95/18/EF, foreslås dette foretatt for å samle et regelverk som av årsaker som er nevnt ovenfor er spredt i endringsbestemmelser.

 

Kodifiseringen medfører ingen endringer mht. substans.

 

Direktivet omhandler krav til jernbaneforetak for å få utstedet en lisens i medlemslandet. En slik lisens utstedt i et medlemsland vil gjelde i hele EU-området. Organ som usteder lisen må være uavhengig av jernbaneforetaket.

Merknader

Direktiv 95/18/EF er implementert i norsk rett, jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1490 om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften).

Sakkyndige instansers merknader

Forslag har ikke vært sendt på høring da det ikke inneholder noen realitetsendringer. Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport.

 

KOM (2006) 0783  Forslag til direktiv om samtrafikkevnen på Fellesskapets jernbanesystem  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til direktiv om samtrafikkevnen på Felleskapets jernbanesystem, KOM(2006)783, 2006/ 0273(COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 og Artikkel 156. Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, Artikkel 251.

Forslag til direktiv, som er et s.k. "ny metode-direktiv" slår sammen direktiv 96/48/EF om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystemet for høyhastighetstog og direktiv 2001/16/EF om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonell jernbane. Sammenslåingen er et ledd i Kommisjonens arbeid med å forenkle regelverk. Begrunnelsen for sammenslåingen er videre at de materielle bestemmelsene i de opprinnelige direktivene allerede i utgangspunktet i hovedsak er identiske, og at de tekniske krav som stilles til samtrafikkevnen i de ulike jernbanesystemene i hovedsak er/vil bli harmonisert. Videre er det i forbindelse med sammenslåingen foretatt materielle endringer på bakgrunn av at EU-kommisjonen har foreslått å lette jernbanetransport over landegrensene gjennom å endre godkjenningsprosedyrene for rullende materiell i de enkelte landene i forbindelse med grenseoverskridende trafikk. Disse endringer krever også en del mindre endringer i interoperabilitetsdirektivet. Det er videre foretatt redaksjonelle endringer i den forbindelse og på bakgrunn av den kommende jernbanepakke III, bl.a. hva gjelder henvisninger til regelverk m.v.   

 

Nærmere om forslaget:

 

Det er bl.a. foreslått følgende endringer:

- Også vognholder skal kunne søke om å få godkjent rullende materiell. I dag er det kun jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere som kan søke om dette.

- Unntaksbestemmelsen i artikkel 7(a) om ikke å anvende tekniske spesifikasjoner (TSIer) for prosjekter som befinner seg på et fremskredet stadium er nå blitt nærmere definert, jf. artikkel 2 (s),

- Det er innført en overgangsbestemmelse for samtrafikkkomponenter slik at de som allerede er utviklet skal kunne integreres i delsystemer på tross av at disse ikke helt er i overensstemmelse med den aktuelle TSIen, jf. artikkel 10, pkt. 5,

- ERA skal gis anledning til å oppdatere og publisere visse tekniske bilag i TSIer, jf. artikkel 6, pkt. 9, 

- Etter at det er gitt tillatelse til ibruktaking for et delsystem må det også oppfylle gjeldende krav til drift og vedlikehold. Det er derfor tatt inn en henvisning til sikkerhetsdirektivets artikler 10 og 11 i artikkel 14,

- En teknisk uttalelse fra ERA skal av Kommisjonen kunne besluttes å kunne brukes frem til en endring av en TSI er foretatt, i tilfelle det anses å være nødvendig å gjennomføre en endring raskt. Dette på grunn av at prosedyrene for endringer i TSIer er omstendelige og tar lang tid, jf. artikkel 17, pkt. 3,

- Det er foretatt endringer i artikkel 18 om teknisk kontrollorgans verifiseringer av delsystemer som muliggjør verifisering på flere stadier og som vil innebære større fleksibilitet.

- ERA skal utarbeide en veiledning som bl.a. skal beskrive nærmere hvordan implementering av registre for infrastruktur og rullende materiell skal utformes. En slik veiledning skal vedtas av Kommisjonen, artikkel 24 pkt. 3.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk: 

Samtrafikkdirektivene er implementert i norsk regelverk gjennom samtrafikkforskriften av 10. april 2006 nr. 411 og høyhastighetsforskriften av 10. april 2006 nr. 410.

 

Endringer i norsk regelverk:

Forslaget krever endringer i samtrafikkforskriften og høyhastighetsforskriften.

 

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Gjennom å utvide antall objekter som kan søke om godkjenning av rullende materiell vil dette kunne kreve noe økte ressurser hos Statens jernbanetilsyn, avhengig av antall søknader.

ERA's utvide rolle i forbindelse med oppdatering og publisering av tekniske bilag i de tekniske spesifikasjonene må vurderes nærmere i forhold til EØS-avtalen i forbindelse med en evt. implementering av endringsforordningen.

For øvrig antas ikke forslaget å ha noen særskilte konsekvenser.

Sakkyndige instanser merknader

Forslaget har væer sendt på høring til relevante myndigheter, organisasjoner og aktører i jernbanemarkedet.

Det er kun SINTEF IKT, Jernbaneverket og Statens jernbanetilsyn som har hatt kommentarer til forslaget. Forslaget om sammenslåing av interoperabilitetsdirektivene er positivt mottatt av høringsinstansene.

SINTEF IKT har videre noen kommentarer av svært detaljert teknisk karakter.

Jernbaneverket mener at det bør utarbeides retningslinjer for hvordan unntak fra forskriften skal praktiseres slik at søknader kan utformes på et tidig stadium og slik at saksbehandlingen ikke får konsekvenser for fremdriften i prosjektene.

Statens jernbanetilsyn påpeker at det gjennom innforing av en ordning som innebærer at også vognholder kan søke om godkjenning av rullende materiell vil dette øke arbeidsbelastningen i tilsynet og kreve økte ressurser. For øvrig ser tilsynet kun positive konsekvener av forslaget.

 

KOM (2006) 784  Forslag til direktiv om endring av direktiv 2004/49/EF om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til direktiv som endrer direktiv 2004/49/EF om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner, KOM(2006)784, 2006/0272(COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, Artikkel 251.

Forslaget skal lette jernbanetransport over landegrensene gjennom å forenkle godkjenningsprosedyrene for rullende materiell i de enkelte landene i forbindelse med grenseoverskridende trafikk, slik at et rullende materiell som er godkjent i et EU/EØS-land ikke skal behøve gjennomgå en ny godkjenningsprosedyre i et annet land utover det som er nødvendig for den infrastruktur som skal trafikkeres. Det vil i følge Kommisjonen derfor være nødvendig å bl.a. foreta endringer i artikkel 14 i sikkerhetsdirektivet som omhandler tillatelse til ibruktaking av rullende materiell som allerede er i bruk. Det foreslås at det kun skal være nødvendig å søke om ny tillatelse til ibruktaking om det settes spesifikke nasjonale krav som ikke er omfattet av den opprinnelige tillatelsen, for eksempel på grunn av utformingen av det jernbanenettet som jernbaneforetaket ønsker å operere på.

 

Tillatelse til ibruktaking:


Det foreslås at den som ønsker å kjøre på et annet jernbanenett enn det der det rullende materiellet opprinnelig er godkjent, skal oversende til sikkerhetsmyndigheten i det land det ønsker å trafikkere, dokumentasjon med teknisk informasjon om det rullende materiellet sammen med informasjon om hvilket jernbanenett som det ønsker å kjøre på. Den tekniske dokumentasjonen skal inneholde følgende:

a) informasjon som på den ene siden dokumenterer at tillatelse til ibruktaking av materiellet er gitt i et annet EU-land, og som på den andre siden dokumenterer hvilke prosedyrer som er fulgt for å vise at det rullende materielt tilfredsstiller gjeldene sikkerhetskrav,
b) informasjon som viser tekniske data, vedlikeholdsprogram og driftsegenskaper,
c) fortegnelse som viser hvordan vedlikehold og drift tidligere har vært ivaretatt, og eventuelt tekniske endringer som er foretatt etter at det rullende materiellet fikk tillatelse til ibruktaking,
d) informasjon som viser at det rullende materiellets tekniske og driftsmessige egenskapene er kompatibelt med den infrastruktur som materiellet skal operere på, som for eksempel signalsystemer, sporvidde, maksimum tillatt aksellast mv.

Sikkerhetsmyndighetene i de enkelte landene skal ikke kunne kreve en ny tillatelse til ibruktaking som innebærer utlevering av ny informasjon om punktene a) og b) ovenfor. Imidlertid skal sikkerhetsmyndighetene i de enkelte landene kunne be om ytterligere informasjon for å kunne gjøre risikoanalyser eller for å utføre tester på jernbanenettet for å kunne verifisere at informasjonen som det refereres til i c) og d) ovenfor, er i tråd med gjeldene nasjonalt regelverk (som er notifisert til EU-kommisjonen i h.h.t. sikkerhetsdirektivet og interoperabilitetsdirektivet). Sikkerhetsmyndigheten skal i samråd med søkeren bestemme omfanget og innholdet i tilleggsinformasjonen, risikoanalysene og/eller testene.

Videre er det satt tidsfrister for behandling av søknader om tillatelse til ibruktaking av rullende materiell. I tilfelle myndigheten ikke avgjør søknaden innen angitte frister vil søknaden anses å være innvilget. Søkeren kan, i tilfelle søknaden ikke ble innvilget, innen en måned be om at søknaden tas opp til fornyet prøving. En avslag kan påklages til klageorganet i h.h.t. artikkel 30 i 2001/14/EF som er det nasjonale markedsovervåkingsorganet på jernbane (som i Norge er Statens jernbanetilsyn).

 

Klassifisering av nasjonale regler:


Det foreslås en ny artikkel 14 a i direktivet. Denne bestemmelse omhandler klassifisering av nasjonale regler. For å lette prosedyrene som nevnt i artikkel 14 er det listet opp parametere som bør kontrolleres i forbindelse med ibruktakingen, jf. nytt bilag VI. Videre forslås det å dele inn de nasjonale reglene i tre grupper:
- Gruppe A: internasjonale standarder og nasjonale regler som anses å være i samsvar (sikkerhetsmessig) med de nasjonale reglene i andre medlemsstater
- Gruppe B: Alle regler som ikke faller inn under A eller C
- Gruppe C: Regler som er strengt nødvendige og som må sees i sammenheng med den relevante infrastrukturen.

Det europeiske jernbanebyrået, ERA, skal sammenstille de nasjonale reglene som nevnt ovenfor i et felles dokument. I dette arbeidet skal også de nasjonale sikkerhetsmyndighetene delta.

 

Vedlikehold:


For et rullende materiell (del av et rullende materiell), som det er gitt tillatelse til ibruktakting for, skal det også finnes et utpekt rettsubjekt som har ansvaret for vedlikeholdet av hver vogn. Rettsubjektet kan være jernbaneforetaket selv, underleverandør eller vogninnehaver. Vedlikeholdsprosedyrer m.v. skal kunne dokumenteres, og i tilfelle jernbaneforetak bruker vogner som tilhører flere ulike vogninnehavere, skal jernbaneforetaket fastsette nødvendige prosedyrer som verifiserer samsvar med gjeldende krav, jf. forslag til ny artikkel 14b.

 

Det er også foretatt noen redaksjonelle endringer.

Merknader

Forslaget vil kreve endringer i lisens- og sikkerhetsforskriftene.

 

Økonomiske og administrative konsekvenser:

 

For aktørene i jernbanemarkedet, også SJT, vil ressursbruken og kostnadene i forbindelse med søknadsprosessen, herunder prosessen for behandling av søknader, for rullende materiell reduseres, noe som er hensikten med forslaget.

Forslaget kan imidlertid innebære noe økte kostander for tilsyn knyttet til rullende materiell, på bakgrunn av at tilsynsvirksomheten må trappes opp når man ut fra standardiseringshensyn, ikke lenger i forbindelse med godkjenningsprosedyren kan stille alle de fra norsk side ønskede (eventuelt nødvendige) kravene. Kostnadene er imidlertid avhengig av antall utenlandske jernbaneforetak som ønsker å trafikkere det norske jernbanenettet og som bruker gammelt materiell, og er fra land som har et lavere sikkerhetsnivå enn Norge. For søkere fra land som har omtrent samme sikkerhetsnivå som Norge, for eksempel Tyskland og Sverige, følger tilsynet allerede i dag det foreslåtte regimet fra EU-kommisjonen.

 

Gjennom at ERA blir pålagt noen nye oppgaver iht. direktivet vil antakelig den norske kontingenten øke noe. Norge betaler i dag en årskontingen til ERA på ca 2,3 mill.      

Sakkyndige instansers merknader

Samferdselsdepartementet har sendt forslaget på høring til myndigheter, organisasjoner og jernbaneaktørene i markedet. Flertallet av høringsinstansene er i hovedsak positive til forslaget. Imidlertid mener LO og Norsk Lokomotivmannsforbund (som stort sett har de samme kommentarene) at forslaget  ikke tar arbeidsmiljøhensyn, og Statens jernbanetilsyn mener at sikkerheten kan bli svekket og foreslår derfor noen endring i forslaget slik at sikkerheten kan opprettholdes.

 

Flytoget mener at forslaget øker fleksibiliteten i forhold til å kunne operere på strekninger i andre land med eget materiell, og er positive til forslaget.

 

Finansdepartementet påpeker at dersom forslaget innebærer økt bevilgningsbehov over statsbudsjettet, forutsetter man at kostnadene dekkes over de til enhver tid gjeldende budsjettrammene. 

 

For Jerbane støtter prinsipielt initiativet fra EU-kommisjonen. Det er positivt å forenkle og samordne regelverket på europeisk plan. Nye regler må ha som mål å spare den enkelte operatør for tid og penger.

 

LO og Norsk Lokomotivmannsforbund har kommet med svært identiske høringsuttalelser og redegjøres derfor for samlet.

Forenkling av godkjenningsprosedyrene slik som EU foreslår, vil kunne føre til at viktige nasjonale regler utelates, spesielt innenfor HMS-området. Det kan ikke aksepteres at regler som omhandler HMS og trafikksikkerhet, må vike til fordel for konkurransevilkårene. Gjennomføres forslaget vil det bli nødvendig å foreta en gjennomgang av Arbeidstilsynets rolle og myndighet i jernbanebransjen, sett i forhold til Statens jernbanetilsyn. Statens jernbanetilsyn har i liten grad sett det som sitt myndighetsansvar å vurdere HMS og trafikksikkerhet i sammenheng. Der har man sett togmateriell bli godkjent hvor det er grunn til å stille spørsmål til kriteriene det opererer med på områdene arbeidsmiljø og miljøforurensning. Norsk Lokomotivmannsforbund forventer videre at Norges representant i ERA innehar kompetanse som innebærer at hele risikobildet kan vurderes. Dette er spesielt viktig om ERA får oppgaven med å klassifisere og sammenstille nasjonale regler. Forslaget forutsetter videre kvalitetssikring av de aktører som vedlikeholder rullende materiell i forhold til vedlikeholdskompetanse og vedlikeholdssystem. Dersom dette ikke er til stede, må det drives nasjonal kontroll med rullende materiell. LO er av den oppfatning at ERA ikke har kommet langt nok i sitt arbeid, og at full mulighet til å fastsette nasjonale krav til vedlikeholdsoperatørene er nødvendig inntill en felles sertifiseringsordning er på plass i EU/EØS. LO påpeker videre at ERA har få sanksjonsmuligheter overfor useriøse aktører.

 

Jernbaneverket er meget positiv til de endringer som foreslås for å forenkle de nasjonale prosedyrene for godkjenning av rullende materiell som allerede er i bruk. Det er positivt at en eier av rullende materiell skal kunne søke om tillatelse til ibruktaking uten å være et jernbaneforetak. I forbindelse med søknaden om godkjenning av rullende materiell må det avklares at det gis mulighet til å involvere infrastrukturforvalter i prosessen slik som det er i Norge og Sverige i dag. I dag kommuniserer søker parallelt med Jernbaneverket om en kompatilibitetserklæring og Statens jernbanetilsyn om tillatelse til å ta i bruk. Jernbaneverkets kompatibilitetserklæring er et av de dokument som inngår i søknaden til tilsynet. 

 

Statens jernbanetilsyn er positiv til forslaget som innebærer en forenkling av prosedyrene for å ta i bruk materiell som er bygget i henhold til de felles tekniske spesifikasjonene. Men at materiell som ikke er bygget i henhold til disse skal underlegges gjennsidig aksept kan ha negative sikkerhetsmessige konsekvenser, noe som kan motvirkes i viss grad gjennom å øke tilsynets aktivitet. Dette kan føre til økte kostnader for tilsynet. Forslaget innebærer også et brudd på sikkerhetsprinsippet knyttet til bevisbyrde og krav til forsvarlig saksbehandling. Dette er etter Statens jernbanetilsyns menig svært betenkelig.

Så lenge det ikke finnes et utviklet referanseverdi relatert til sikkerhetsnivået på jernbanen i hver enkel medlemsstat er det ikke sikkert at det eksisterende sikkerhetsnivået i et land vil være akseptabelt i et annet land. Direkte aksept av godkjenning fra andre EU/EØS-land kan dermed senke sikkerhetsnivået i en stat. Norge antas å ha et relativt høyt sikkerhetsnivå, og denne problemstilling vil derfor være aktuell for Norge.

Tilsynet ser det for øvrig som fornuftig slik forslaget legger opp til å klassifisere reglene, og å søke å redusere behovet for nasjonale regler. 

 

KOM (2004) 139  Forslag til direktiv om endring av direktiv 91/440/EØF om utviklingen av Fellesskapets jernbaner  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la den 3. mars 2004 frem et forslag til direktiv som endrer direktiv 91/440/EØF om utvikling av Fellesskapets jernbaner COM (2004) 139, 2004/0047 (COD). Forslaget innebærer liberalisering av internasjonal passasjertransport med jernbane, inkludert kabotasje, fra 2010. Et jernbaneforetak som skal utføre internasjonal passasjer- transport må ha lisens fra det land det er etablert og fått utstedet sikkerhetssertifikat fra de landene der transporten skal utføres.

 

Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71. Forslaget skal vedtas etter medbestemmelsesprosedyren, jf. Romatraktaten, Artikkel 251.

 

Bakgrunnen for Kommisjonens forslag er ønsket om få økt andelen transporter med jernbane i Europa, herunder få en mer effektiv jernbanetransport. Liberalisering av passasjertransport må også sees i sammenheng med utarbeidelse av felles krav til sikkerhetsregler og til passasjerrettigheter. Videre har EU-parlamentet gitt klart uttrykk for at man ønsker å liberalisere denne type transport.   

 

På passasjerområdet er det i dag i EØS-regelverket kun åpnet opp for at internasjonale sammenslutninger (sammen-slutninger av minst to jernbaneforetak etablert i ulike EØS-stater) kan utføre internasjonal passasjertransport under forutsetning av at disse har lisens for den jernbanevirksomheten som skal utføres, samt sikkerhetssertifikat.

 

Av forslag til endringer i direktiv 91/440/EØF, artikkel 10, paragraf 3 (a), fremgår det at medlemslandene senest 1. januar 2010 skal åpne opp jernbanenettet for internasjonal passasjertransport, inkludert kabotasje. 

 

Av artikkel 10 paragraf 3 (b) fremgår det at medlemsstatene kan begrense tilgangen til nettet på en strekning som inngår i offentlig kjøp av persontransporttjenester under forutsetning av at slike kjøp er i overensstemmelse med gjeldende EU-regelverk[1] om offentlig kjøp av persontransporttjenester.

 

En slik begrensning kan imidlertid kun gjøres når det er strengt nødvendig for å opprettholde den økonomiske balansen (grunnlaget) for kjøpsavtalen, og at begrensningen av konkurransen har blitt godkjent av ”regulatory body” i h.h.t. direktiv 2001/14/EF artikkel 30.   

 

Alle henvisninger til internasjonale sammenslutninger av jernbaneforetak er strøket i endringsdirektivet.

 

[1] Rådsforordning nr. 1191/69 (EØF) av 26. juni 1969 om medlemsstatenes tiltak i forbindelse med forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse innen transport med jernbane, på vei og innlands vannvei 

Merknader

I lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) § 8 kan Kongen (delegert til Samferdselsdepartementet, jf. kgl.res. 22. november 1996 nr. 1076) bestemme at den som har tillatelse til å drive trafikkvirksomhet, kan få tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, herunder gi nærmere bestemmelser om omfanget og vilkårene for slik tillatelse. En slik åpning for konkurranse som foreslås vil kreve forskriftsendring.

 

"Regulatory-body"-myndigheten i h.h.t. artikkel 30 i direktiv 2001/14/EF er i Norge lagt til Statens jernbantilsyn. Den godkjenningsordning som ligger i forslaget, er ikke tillagt "regulatory-body"-funksjonen som Statens jernabnetilsyn har i dag, og en slik utvidelse av denne må i tilfelle nedfelles i regelverket.

 

Det er uvisst i hvor stor grad forslaget vil påvirke utgiftene for statlig kjøp av persontransporttjenester. Dette er imidlertid avhengig av om det norske markedet anses å være interessant for internasjonal transport, inkludert kabotasje, for internasjonale operatører.

 

Forslaget kan være et ledd i økt jernbanetransport over landegrensene.

Sakkyndige instanser merknader 

Forslaget har vært sendt på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. Høringsinstansene har i hovedsak uttalt seg positivt til forslaget. Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport.

 

KOM (2004) 142  Forslag til direktiv om sertifisering av lokførere og ombordpersonale på felleskapets jernbanenett  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la den 3. mars 2004 frem et forslag til direktiv om sertifisering av lokførere og ombordpersonale på fellesskapets jernbanenett, COM(2004) 142, 2004/0048(COD). Forslaget innebærer innføring av sertifikat for lokførere og annet ombordpersonale med sikkerhetsansvar på fellesskapets jernbanenett.

 

Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71. Forslaget skal vedtas etter medbestemmelsesprosedyren, jf. Romatraktaten, Artikkel 251.

 

Bakgrunnen for Kommisjonens forslag er et ønske om å fjerne de tekniske hindringene for grenseoverskridende trafikk i et felles europeisk jernbanemarked og innføring av krav til interoperabilitet samt ytterligere å øke sikkerheten på jernbaneområdet.

 

Det foreslås en gradvis gjennomføring av direktivet. I første fase fra 2006-2008 skal medlemslandene implementere direktivet i nasjonal rett, samt etablere et register for lisenser. Under fase 2 fra 2008-2010 skal lokførere i grense-overskridende trafikk sertifiseres og i siste fase fra 2010-2015 andre lokførere og ombordpersonale. Et sertifikat vil bli delt inn i to deler: ett individuelt sertifikat (lisens) som stiller krav til kvalifikasjoner, alder, helse, både fysisk og psykisk, m.v., og som vil gjelde i hele fellesskapet, samt et kompletterende sertifikat som er knyttet opp til jernbanevirksomheten (foretaket eller infrastrukturforvalteren) der vedkommende er ansatt, og som vil inneholde spesifikke krav som er nødvendige for å kjøre på den aktuelle infrastrukturen og som er tilpasset det rullende materiellet som skal brukes. Det individuelle sertifikatet skal utstedes av et medlemslands jernbanesikkerhetsmyndighet (denne oppgaven kan av sikkerhetsmyndigheten under visse forutsetninger delegeres videre til akkrediterte personer eller organer). Det sertifikat som er knyttet opp mot virksomheten, skal utstedes av jernbaneforetaket eller av infrastrukturforvalteren.     

 

Forslaget setter også krav til opplæringsprogram, herunder opplæringsmetoder, eksamen og kunnskaper om rullende materiell og infrastruktur, samt språk (i h.h.t tekniske spesifikasjoner i interoperabilitetsdirektivene, slik at lokfører i sikkerhetskritiske situasjoner kan kommunisere med infrastrukturforvalter).

 

Den kompetente myndigheten skal offentliggjøre prosedyrene for å få utstedt en lisens. En lisens skal utstedes på språket i det landet der lisensen er utstedt, senest tre uker fra det tidspunktet alle relevante dokumenter er mottatt. En lisens må fornyes hvert femte år.

 

Lisensholder skal med jevne mellomrom gjennomgå medisinske tester samt teste kunnskaper om strekninger og rullende materiell. Det stilles krav til at jernbaneforetak/ infrastrukturforvaltere skal etablere et system for å kontrollere at lisensholder overholder kravene som er satt til lisens og sertifikat. Det kompletterende sertifikatet opphører hvis ansettelsen i foretaket opphører. Foretaket skal informere den kompetente myndigheten om dette.   

 

En beslutning fra den kompetente myndigheten skal kunne påklages.

 

Kompetent myndighet skal opprette register over alle utstedte lisenser, herunder endrede og inndratte lisenser. Myndigheten skal samarbeide med European Rail Agency og skal påse at samtrafikkevnen også er ivaretatt. Jernbaneforetak skal ha register på de kompletterende sertifikatene. Registre skal i h.t. forslaget etableres i perioden 2006-2008.

 

Tilgang til opplæring må skje på ikke-diskriminerende grunnlag i h.h.t. forslaget til sikkerhetsdirektiv (jernbanepakke II).

 

Hvert femte år skal medlemslandene evaluere prosessene vedrørende sertifikatutstedelse m.v., herunder vurdere de krav til kunnskap og kompetanse etc. som stilles.

 

Direktivforslaget foreslår også at det skal utstedes sertifikat for annet personale enn lokførere. Slike krav vil enten stilles i relevante tekniske spesifikasjoner, utarbeides av European Rail Agency og fastsettes av Kommisjonen, eller om slike ikke finnes, skal minimumskrav utarbeides av kompetent myndighet i hvert enkelt land.  

 

Kompetent myndighet i hvert medlemsland skal påse at kravene i h.h.t. direktivet er oppfylt, bl.a. gjennom inspeksjoner. Medlemslandene skal påse at det finnes et sanksjonssystem i tilfelle brudd på regelverket som implementerer direktivet.   

 

Tunnelbane og trikk kan unntas fra direktivet. Det samme gjelder nett som er atskilt fra det øvrige jernbanenettet, og som bare transporterer passasjerer lokalt, samt privat infrastruktur som kun transporterer egen godstransport.

Merknader

Forskrift 18. desember 2002 nr. 1678 om krav til helse for personell med arbeidsoppgaver av betydning for sikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (helsekravforskriften) setter minimumskrav til helse i jernbanevirksomheten, og retter seg kun til den enkelte virksomhet som pliktsubjekt. Forskrift 18. desember 2002 nr. 1679 om opplæring av personell med oppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane (opplæringsforskriften) retter seg mot den enkelte virksomhet som pliktsubjekt, og inneholder kun minimumskrav til opplæring.

 

Forslaget krever forskriftsendring.  

Sakkyndige instanser merknader

Forslaget har vært på høring til relevante myndigheter og organisasjoner i Norge, og høringsinstansene er i hovedsak positive til forslaget. Forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for transport.

  

Kapittel VI  Sivil luftfart  

KOM (2005) 190 -16  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 1592/2002 vedrørende "terms of office" til ledende personell i EASA  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personell (president, administrerende direktør og underdirektører) i EUs 20 desentraliserte byråer.

 

De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat.

 

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen.[1] Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år.

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge ikke har stemmerett i EASAs styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell.

Sakkyndige instansers merknader

Saken ble behandlet I Spesialutvalget for transport 15. september 2006.


[1] The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.

KOM (2005) 429  Forslag til forordning om felles bestemmelser om sikkerhet i sivil luftfart  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Europarlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2320/2002 av 16. desember 2002 om fastsettelse av felles bestemmelser om sikkerhet i sivil luftfart, heretter kalt rammeforordningen, trådte i kraft i EU-landene 19. januar 2003. Forordningen ble utarbeidet som en følge av hendelsene knyttet til 11. september 2001. Kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 av 4. april 2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet inneholder detaljerte sikkerhetskrav. Det er vedtatt diverse kommisjonsforordninger for å utfylle rammeforordningen.  Erfaringene over tid har vist at rammeforordningen er for detaljert, og at det er behov for en strukturell endring.

Forslaget til ny/revidert rammeforordning representerer derfor primært en opprydning og forenkling av forordningsteksten i nr. 2320/2002. F. eks. regler om operasjonelle og tekniske standarder er foreslått tatt ut av forordningen. Videre er uklarheter i forordningsteksten søkt endret. I forslaget er det imidlertid inntatt et kapittel om bl.a. bruk av "in-flight security officer", [1]dvs. bevæpnet politi, autoriserte vakter o.l. ombord i fly, og det representerer en substansiell utvidelse av forordningens virkeområde og en utvidelse av Kommisjonens kompetanse. For tiden er det ikke noe EU-lovgivning som regulerer forhold av denne karakter. Det legges til grunn i forslaget at det enkelte land avgjør om det skal innføres en slik ordning.
I gjeldende rammeforordning er videre en ”lufthavn” ethvert område i en medlemsstat som er åpen for kommersiell lufttransport. I forslaget er virkeområdet for forordningen utvidet til å gjelde alle lufthavner med sivil luftfart innenfor EU/EØS området.
 
Hovedregelen er at det skal være felles sikkerhetsstandarder i medlemslandene. Det er foreslått et viktig unntak. EU-kommisjonen kan (etter visse prosedyrer) gi retningslinjer som gir medlemsstatene mulighet for å operere med sikkerhetsstandarder som er basert på lokal risikovurdering. Det er foreslått hjemmel til å gi EU-Kommisjonen en viss myndighet mht å godta tredjelands sikkerhetsstandarder. Det er også foreslått at medlemsstaten skal ha straffebestemmelser som kan anvendes på overtredelser av reglene i forordningen. Straffebestemmelser av denne karakter må være effektive, stå i forhold til overtredelsen og bidra til å forhindre gjentagelse. I likhet med gjeldende rammeforordning omhandler ikke forslaget noe om hvordan sikkerhetstiltakene skal finansieres. Det er fortsatt overlatt til det enkelte land å bestemme finansieringsmåten.

Forslaget er nå gjenstand for forliksprosedyre, ettersom EP og Rådet ikke kom til enighet i forbindelse med 2. høring.


[1] I forslaget til forordning er det gitt følgende definisjon: ”…means a person who is employed by a State to travel on an aircraft of the air carrier licensed by it with the purpose of protecting that aircraft and its occupants against acts of unlawful interference”.

 

Merknader

Norge har implementert EUs regelverk om sikkerhet i sivil luftfart, og det er nedfelt i forskrift av 30. april 2004 nr. 715 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten. Utarbeidelsen av forslaget til ny rammeforordning har skjedd i arbeidsgrupper, ledet av EU-Kommisjonen. Medlemmene i arbeidsgruppene er hentet fra EUs komité vedr. sikkerhet i sivil luftfart (AVSEC), der Norge har observatørstatus.  Diverse høringsinstanser har vært involvert under EUs arbeid med forslaget. Forslaget kan i stor grad sammenlignes med en ordinær lov som angir de overordnede rammer og prinsipper (rettslige standarder). Det er følgelig de fremtidige, utfyllende kommisjonsforordninger som vil ha betydning for hvordan regelverket i praksis vil bli. Norge er representert i arbeidsgrupper som er nedsatt av EU-Kommisjonen for å utforme utkast til kommisjonsforordning som skal erstatte ovennevnte nr. 622/2003. F. eks. når det gjelder lufthavner som i dag ikke er åpne for kommersiell lufttransport, vil forslaget få konsekvenser som vi foreløpig ikke har oversikt over - før det utfyllende regelverket foreligger. I forslaget til forordning legges det opp til at nasjonalstatene gis en stor grad av fleksibilitet til å fastsette sikkerhetstiltak - ut fra en lokal risikovurdering. Det kan være behov for å bygge opp kompetanse hos luftfartsmyndighetene til å foreta slik risikovurdering. Det må videre vurderes ev. behov for nye bestemmelser i luftfartsloven som regulerer overtredelser av forordningen, ut i fra de retningslinjer som forordningen krever.

 

Sakkyndige instansers merknader

Samferdselsdepartementet sendte den 9. februar 2006 EUs daværende forslag til ny rammeforordning ut på høring, og det innkom merknader som fortsatt er relevante i lys av foreliggende utkast til rammeforordning.
Justisdepartementet (JD) viste i sin høringsuttalelse av 29. mars 2006 til gjeldende praksis om bruk av ”air marshals” ombord i fly, og la til grunn at forslaget ikke ville medføre endring i gjeldende norsk syn på bruk av ”air marshals”. JD har videre i sin høringsuttalelse (nr.2) av 30. mars 2006 oversendt brev av 29. mars 2006 fra Sysselmannen på Svalbard. Det vises til at virkeområdet for gjeldende forordning er foreslått endret, slik at alle lufthavner med sivil luftfart skal omfattes. På Svalbard er det flere landingsplasser for ikke-allmen bruk, og som er åpne for ervervsmessig luftfart. Det gjelder: Sveagruva, Ny Ålesund og Kapp Heer.
Posten Norge AS (Posten) tok i sin høringsuttalelse av 30. mars 2006 utgangspunkt i gjeldende regelverk som pålegger postoperatørene omfattende krav til sikkerhetskontroll for post som skal med fly. For å kunne tilpasse seg de skjerpede sikkerhetskravene måtte Posten gjøre betydelige endringer i interne produksjonsprosesser. Sikkerhetskontrollen medfører at overføringstidene på flyplassene måtte forlenges. F. eks. kundenes innleveringsfrister ble fremskyndet. I tillegg kommer merkostnader ved gjennomlysning av posten. Posten er i prinsippet enig i formålet med endringsforslaget. Men, Posten går imot forslaget om å fjerne kapittelet om post, dvs. Posten går imot at postsektoren underlegges bestemmelsene for fraktsektoren. Dette synet har også Post Europ meddelt EU-Kommisjonen, da det er et syn som deles av europeiske postselskaper. Gjeldende regelverk tar hensyn til de reelle ulikheter mellom postsektoren og fraktsektoren – mht produksjonsprosessene og markedsmessig særtrekk. Postsektoren karakteriseres av masseforsendelser (bulkvolumer) som består av enkeltvise sendinger, mens fraktsektoren transporterer individuelle varepartier. Postsendinger utgjør mindre risiko, jfr. at krav til sikkerhetskontroll ikke gjelder for brev av en viss tykkelse mm. I Sverige og Finland sendes innenlandsposten med egne postfly. I Norge er postfremføringen i langt større grad enn i andre europeiske land basert på flytransport. De nye kravene vil da særlig ramme postsektoren i Norge, dersom dagens bestemmelser for postsektoren ikke videreføres. For Posten vil det resultere i redusert servicenivå for kundene og økte produksjonskostnader. Hvis dagens regler videreføres, har Posten ingen innvendinger til forslaget. Slik forslaget for tiden foreligger, synes det som om posten i hovedsak har nådd fram med sitt syn.


Oslo Lufthavn (OSL) anførte i sin høringsuttalelse av 30. mars 2006 at foreliggende forslag ikke endrer realiteten mht de securitykrav som skal være implementert ved lufthavnene. OSL er medlem av Airport Councils International – Europe (ACI) og har via ACI’s Security Committee gitt uttalelser i de tidligere faser av den reviderte forordningen. 

Norsk flytekniker organisasjon (NFO) påpeker i sin høringsuttalelse av 31. mars 2006 hvor vanskelig det er med regler som gjør at de som skal reparere fly ikke kan komme i kontakt med passasjerer. Det blir nærmest umulig å reparere et fly som er i drift med korte bakkestopp. NFO mener derfor at det er viktig at ansatte og nødvendig verktøy er sikkerhetsklarert på forhånd.
Finansdepartementet (FIN) uttalte i brev av 5. april 2006 at dersom forslaget vedtas, vil FIN gi eventuelle merknader først når forslaget skal gjennomføres i norsk rett, samt at det foreligger en beskrivelse av de økonomiske og administrative konsekvensene.
Konkurransetilsynet anførte i sin høringsuttalelse av 31. mars 2006 at utkastet ikke reiser konkurranserettslige spørsmål av betydning.
SHT,Transportbrukernes Fellesorganisasjon, Politidirektoratet, Barne- og likestillingsdepartementet og Forsvarsdepartementet hadde ingen merknader.

Saken har vært behandlet I Spesialutvalget for transport

 

KOM (2005) 579  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av forordning (EF) nr. 1592/2002 om felles regler på for sivil luftfart og om opprettelse av et europeisk byrå for flysikkerhet (EASA)  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Formål:

Formålet med forslaget er i første rekke å utvide EASAs kompetanse til også å omfatte luftfartsoperasjoner, sertifisering av flygebesetninger og forhold knyttet til 3. lands luftfartøyer, da EASA i dag kun har kompetanse innenfor områdene teknisk sertifisering og vedlikehold av luftfartøyer m.v.[1]

 

Forslagets innhold:

Forslaget består av endringer til selve EASA-forordningen, nye vedlegg til forordningen med bl.a. forslag til overordnede regler (såkalte ”Essential Requirements”) for sertifisering av flygebesetninger og drift av luftfartøyer samt forslag til endringer i Vedlegg II. (Sistnevnte er en liste over kategorier av luftfartøy som ikke omfattes av EASA-forordningen.)[2] Forordningen vil senere bli fulgt opp gjennom mer detaljerte regler (såkalte ”Implementing Rules”, her også omtalt som ”IR”.)[3]

 

Nærmere om forslaget vedr. luftfartsoperasjoner:

Angående luftfartsoperasjoner, foreslår EU-Kommisjonen at Fellesskapet skal ha kompetanse for dette saksfeltet - uansett om det er tale om ervervsmessig luftfart eller ikke. Hva gjelder ervervsmessig luftfartsvirksomhet foreslås regler om sertifisering av operatører i tråd med dagens nasjonale regelverk som bygger på eksisterende felles-europeiske regler. Nærmere regler om dette vil bli gitt i form av IRer, og vil likeledes bygge på eksisterende felles-europeiske regler.  Nasjonale luftfarts­myndigheter skal håndheve regelverket, herunder utstede sertifikater til nasjonale operatører. EASA skal på sin side utstede godkjennelser til operatører fra tredjeland. EASA kan også utstede godkjennelser til EU-operatører dersom nasjonale luftfartsmyndigheter i vedkommende EU-land ber om dette. Videre skal EASA kunne fatte vedtak og utarbeide veiledende materiale knyttet til operative forhold, samt dispensere fra regelverket. Hva gjelder ikke-ervervsmessig luftfartsvirksomhet foreslås det differensierte regler avhengig av luftfartøyenes kompleksitet. Slik luftfarts­virksomhet vil ikke kreve sertifikat, kun en form for egenerklæring om at virksomheten er i samsvar med regelverket dersom den utføres med komplekse luftfartøy.

 

Nærmere om forslaget vedr. sertifisering av flybesetninger:

Angående sertifisering av piloter, foreslår EU-Kommisjonen at Fellesskapet skal ha kompetanse, uansett om disse pilotene er involvert i ervervsmessig luftfartsvirksomhet eller ikke. Hva gjelder piloter i ervervsmessig luftfartsvirksomhet foreslås det innført regler om kvalifikasjonskrav for sertifikat, herunder godkjenning av flyskoler og sertifisering av ”syntetisk treningsutstyr” (simulatorer). Dette er også i tråd med dagens regelverk. Nærmere regler om dette vil bli gitt i form av IRer, og vil bygge på eksisterende felles-europeiske regler som er grunnlaget for dagens nasjonale regelverk.  Nasjonale luftfartsmyndigheter skal håndheve regelverket overfor og sertifisere nasjonale subjekter (organisasjoner, syntetisk treningsutstyr og personer), mens EASA vil forestå dette overfor 3. lands subjekter.

Hva gjelder piloter i ikke-ervervsmessig luftfartsvirksomhet foreslås det igjen differensierte sertifikatregler, avhengig av luftfartøyets kompleksitet og/eller det luftrom de flyr i. Slike piloter vil enten måtte inneha et sertifikat som vil bygge på dagens regelverk eller et nytt amatørflyversertifikat. Kvalifikasjonskravene for det sistnevnte sertifikat, herunder de medisinske kravene, foreslås satt lavere enn kravene for tilsvarende flysertifikat i dag. Videre foreslås det at utstedelse av slike sertifikater kan gjøres av uavhengige ”Assessment bodies”. Nærmere regler for piloter i ikke-ervervsmessig luftfartsvirksomhet, herunder akkreditering av ”Assessment bodies”, vil bli gitt i form av IRer. Selve akkrediteringen av slike organ foreslås lagt både til EASA og til den enkelte nasjonale luftfartsmyndighet, slik at det enkelte organ kan velge hvem som skal akkreditere det.

Hva gjelder kabinbesetning foreslås det at slikt personale skal inneha en attestasjon, som dokumenterer at  nærmere bestemte kvalifikasjonskrav oppfylles. Til orientering inneholdt ikke det tidligere forslaget fra EASA kvalifikasjonskrav for slikt personale.

 

Nærmere om forslaget vedr. forhold knyttet til 3. lands luftfartøyer:

Hva angår luftfartsvirksomhet utført av 3. lands operatører, foreslår EU-Kommisjonen at disse skal underlegges det samme regelverket, herunder de samme operasjonelle krav for bruk av luftrommet, som EU-operatører. I den forbindelse foreslås det også at 3. lands operatører involvert i ervervsmessig luftfartsvirksomhet må kunne attestere etterlevelse av regelverket. Kontroll med dette, og utstedelse av et sertifikat til 3. lands operatører, vil bli lagt til EASA. Det blir pekt på at arbeidet med å utstede attestasjon/sertifikat til utenlandske operatører vil effektiviseres ved inngåelse av bilaterale avtaler med hjemlandet til vedkommende operatør om gjensidig anerkjennelse av sertifikater m.v. (Bilaterale flysikkerhetsavtaler. (Engelsk benevnelse: Bilateral Aviation Safety Agreement - BASA.)) For øvrig foreslås det her at ansvaret for EUs såkalte SAFA-direktiv [4] blir overført til EASA, herunder at direktivet blir omgjort til en IR.  

 

Nærmere om andre elementer i forslaget:

-   Det foreslås at ”Qualified entites”, som utfører sertifiseringsoppgaver på vegne av EASA eller nasjonale luftfartsmyndigheter, skal akkrediteres av EASA. Videre foreslås det at Kommisjonen kun skal fatte beslutninger om nasjonale avvik, der disse ikke er i samsvar med EASA-forordningen og/ eller underordnet regelverk.

-   Det foreslås å etablere et ”Executive Board”, som skal virke som et arbeidsutvalg innenfor dagens styre (”Management Board”) – bl.a. med fullmakt til å vedta strategiske retningslinjer knyttet til Byråets oppgaver, organisering og funksjoner samt forberede og kontrollere gjennomføringen av styrets beslutninger. Dette er i tråd med et forslag fra Kommisjonen til en avtale mellom EU-institusjonene angående en felles overordnet styringsstruktur for EU-byråene.   

Merknader

Norge ble medlem av EASA 1. juni 2005. Fra samme tidspunkt trådte EASA-forskriften i kraft. Denne forskriften gjennomførte bl.a. EASA-forordningen i norsk rett. I tillegg ble ytterligere to forskrifter vedtatt. Disse to forskriftene gjennomfører de såkalte Implementing Rules innenfor områdene sertifisering og vedlikehold av luftfartøyer. Forslaget vil innebære at EASA-forskriften må endres. 

 

Det foreliggende forslag vil, i all hovedsak, innebære en ansvarsfordeling mellom EASA og nasjonale luftfartsmyndigheter, der EASA vil få ansvaret overfor 3. lands subjekter mens nasjonale luftfartsmyndigheter vil få ansvaret overfor nasjonale subjekter. Dette er i samsvar med den ansvarsfordeling som allerede er etablert i forordning 1592/2002 mellom EASA og nasjonale luftfartsmyndigheter når det gjelder sertifisering og vedlikehold av luftfartøyer.  

 

Administrative, økonomiske, budsjettmessige og rettslige konsekvenser

 

Konsekvenser for norske luftfartsaktører:                          

Forslaget vil trolig innebære begrensede konsekvenser for norske luftfartsaktører, da det i første rekke vil være de mer detaljerte ”implementing rules” som vil stille de særskilte krav som aktørene må etterleve. Fra EU-Kommisjonen er det blitt presisert at disse vil bygge på JAAs regelverk, som Norge allerede har gjennomført med hjemmel i luftfartsloven. 

 

Forutsatt at forslaget om et amatørflygersertifikat blir vedtatt kan dette innebære større valgfrihet og lavere kostnader knyttet til en eventuell flygerutdanning. Dette kan kanskje igjen bidra til økt rekruttering til flygeryrket. På den annen side er det en viss bekymring for at forslaget kan få negative sikkerhetsmessige konsekvenser og konsekvenser for kundegrunnlaget til dagens norske flyskoler. Dersom Assessment Bodies (eks. private organisasjoner) skal kunne utstede privatflygersertifikat (noe som i dag gjøres av Luftfartstilsynet), vil det kunne aktualisere en begrenset delegering av myndighet til disse. Hjemmelen for dette finnes allerede i luftfartsloven, men er så langt ikke benyttet.

 

Konsekvenser for Luftfartstilsynet og andre offentlige instanser:

Forslaget vil trolig innebære begrensede konsekvenser for Luftfartstilsynet, med unntak av forslaget om et amatørflygersertifikat. I utgangspunktet legges det opp til den ansvarsfordeling som allerede eksisterer mellom EASA og de nasjonale luftfartsmyndighetene innenfor området vedlikehold, der de nasjonale myndighetene er ansvarlig for å utstede godkjennelser og sertifikater overfor nasjonale aktører og tar betalt for tjenestene iht. sitt nasjonale gebyrregelverk. Hvis forslaget om et amatørflygersertifikat blir vedtatt vil dette innebære administrative og økonomiske konsekvenser for Luftfartstilsynet. Tapte gebyrinntekter for Luftfartstilsynet vil trolig være i størrelsesordenen 4 millioner kroner. Dette tallet må imidlertid justeres mot lavere personalkostnader, som følge av tapte arbeidsoppgaver og mindre behov for personell.

Sakkyndige instansers merknader

Saken ble behandlet i Spesialutvalget for transport 12. juni 2007.

EASAs diskusjonsdokument fra 2004 og EASAs forslag til endring av EASA-forordningen fra 2005 har begge vært sendt på høring. I forbindelse med EASAs diskusjonsdokument mottok Luftfartstilsynet kun materielle kommentarer fra Flyselskapenes Landsforening (Nå: NHO Luftfart). Kommentarene fra Foreningen var i det vesentligste i tråd med Luftfartstilsynets syn. I forbindelse med EASAs forslag til endring av EASA-forordningen mottok Luftfartstilsynet kun svar fra Justisdepartementet, Moderniseringsdepartementet og Toll- og avgiftsdirektoratet. Ingen av instansene hadde merknader til forslaget.  Luftfartstilsynet har vært, og er fortsatt, i mot å introdusere et nytt sertifikat med lavere krav enn dagens krav til amatørflygersertifikat. 


[1] Jfr. EASA-forordningens artikkel 7, der det fremgår at Kommisjonen skal ”… snarest mulig … fremlegge egnede forslag [om drift av luftfartøyer og sertifisering av flygebesetninger] for Europaparlamentet og Rådet.”. Videre artikkel 12 (2) litra b, der det fremgår at EASA skal ”… bistå Kommisjonen ved å forberede de tiltak som skal treffes i forbindelse med gjennomføringen av denne forordning.”


[2] Som en konsekvens av dette er det overlatt til Medlemslandene å fastsette regler ang. drift av luftfartøyer og sertifisering av flybesetninger for så vidt angår slike luftfartøy. 

 
[3] Reglene vil trolig bygge på dagens sikkerhetsregler utviklet av Det europeiske samarbeidsforumet ”Joint Aviation Authorities” (heretter ”JAA”).

 

[4] Direktiv 2004/36 om sikkerhet forbundet med tredjelands luftfartøyer som benytter Fellesskapets lufthavner. Kalles også ”SAFA-direktivet”.  (SAFA: ”Safety of foreign aircraft”.)

 

KOM (2006) 396  Forslag til forordning om felles regler for driften av lufttransporttjenester i Fellesskapet  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Formål:

Forslaget om felles regler for utøvelsen av flytransporttjenester i Fellesskapet er en revisjon av de tre rettsaktene som i sin tid utgjorde den såkalte ”tredje luftfartspakke”, og som markerte et viktig ledd i gjennomføringen av EUs Indre marked på luftfartsområdet. (Rådsforordningene 2407/92, 2408/92 og 2409/92, hhv. om driftstillatelser (lisenser) til luftfartsselskaper, om adgangen til flyruter innenfor Fellesskapet, og om takster og rater i lufttrafikk.)  Disse rettsaktene trådt i kraft 1. januar 1993, og det er ikke foretatt endringer i dem i mellomtiden. Formålet med forslaget er å revidere regelverk i lys av erfaringene og i lys av utviklingen i luftfartsmarkedet i EU siden den gang. EU-kommisjonen hevder også at Medlemslandene praktiserer regelverket ulikt, og at dette har negative konsekvenser for det indre markedet for luftfart.  

Med den foreslått revisjonen blir de tre rettaktene slått sammen til én rettsakt.

 

Forslagets innhold:

Det er tale om en omfattende tekst som inneholder en lang rekke endringer både av redigeringsmessig og materiell art. I tillegg til selve meddelelsen som bl.a. inneholdt teksten til forslaget la EU-kommisjonen også frem et eget dokument med en konsekvensanalyse av forslaget. I løpet av 2003 - 2004 gjennomførte EU-kommisjonen en konsultasjonsprosess ang. behovet for revisjon av den tredje luftfartspakken, og forslaget som er fremlagt bygger på resultatene derfra.

 

De viktigste endringsforslagene dreier seg om følgende:

-   Mer presise og strenge krav til kontroll med lisensene til luftfartsselskaper

Det stilles strengere krav til økonomisk soliditet for å få lisens. Videre stilles det krav om at myndighetene fører tettere kontroll med den økonomiske situasjonen til nye luftfartsselskaper. Det forutsettes at nasjonale myndigheter skal være mer pro-aktive mht. å trekke tilbake en lisens når det er grunnlag for det. Kommisjonen gis en mulighet til å kreve at en lisens trekkes tilbake. Det legges opp til at EASA på et senere tidspunkt kan få en rolle ifm. utstedelse av slike lisenser.

 

-   Mer presise og strenge krav ang. leasing av luftfartøyer

Det stilles strengere krav til analyse av sikkerhetsnivået hos selskaper som luftfartøyer leies inn fra. Leasing av fly (dry lease) fra tredjeland tillates kun i unntakstilfeller, og kun for en kortere periode. Videre forutsettes det at leasing av fly med mannskap (wet lease) fra tredjeland kun skjer hvis resiprositet er sikret. Muligheten for å kreve at luftfartøy som benyttes av luftfartsselskapere hjemmehørende i EU skal registreres i det EU-landet der selskapet har sin lisens, foreslås fjernet.

 

-   Mer presise bestemmelser ang. ”forpliktelser til offentlig tjenesteytelse (FOT)”

FOT skal kun innføres til/fra regionale lufthavner slik de blir defineret i regelverket. Det foreslås noen administrative forenklinger, bl.a. mht. publisering av FOT-ruter. Men det stilles også nye krav til at medlemsstaten vurderer nødvendigheten av foreslåtte FOT i forhold til økonomiske utviklingsbehov i den aktuelle regionen. Det åpnes for at Kommisjonen med 2 måneders frist kan kreve dokumentasjon av slike vurderinger, samt en økonomisk analyse av den aktuelle regionen og virkningen av FOT på den økonomiske utviklingen.

Maksimal kontraktsperiode forlenges fra 3 til 4 år; og til 5 år for spesielt definerte områder  - såkalte ’ultra-perifere regioner’, jfr. Artikkel 299 i Traktaten. (Norge har ingen områder som er definert som ultra-perifere.) Det innføres en hasteprosedyre som kan benyttes for å finne en ny operatør for en kortere tid ved plutselig opphør av trafikken, f.eks. som følge av at den opprinnelige operatør har gått konkurs eller trukket seg fra kontrakten av andre grunner. Det legges opp til at kontrakter for FOT-ruter som hovedregel skal inngås separat for hver enkelt rute, men det åpnes for at det inngås kontrakt for en gruppe av ruter der dette kan forsvares utfra operasjonell effektivitet.  

-   Regler som knytter sammen markedet for intra-EU trafikk med markedet for trafikk mellom EU og tredjeland

Eventuelle begrensninger i bilaterale avtaler mht. å ta trafikk mellom ethvert EU-land og tredjeland for ethvert EU-selskap foreslås fjernet. Tilsvarende gjelder prisfastsetting.

Det foreslås at rettighetene for flyselskaper fra tredjeland til å trafikkere ruter innenfor EU skal forhandles av EU og ikke av de enkelte EU-land. Det foreslås å begrense retten til overflyging av EU for selskaper hjemmehørende i land som ikke er part i internasjonale avtaler som gir slik rett.   

-   Mer presise og enklere regler ang. fordeling av trafikken mellom flere lufthavner som betjener samme by e.l.

Reglene om definering av lufthavnsystemer osv, erstattes av en enkel regel som gir et medlemsland mulighet til å fordele trafikken mellom flere lufthavner på basis av objektive kriterier, men kun etter at forslaget er behandlet og godkjent av Kommisjonen.

 

-   Muligheten for inngrep i prisfastsettingen fjernes, og erstattes av krav til åpenhet ang. prissetting og (geografisk) ikke-diskriminering

Det settes krav til flyselskapene om å oppgi fullstendige opplysninger til publikum om sine priser, inkl. tilhørende prisvilkår; og prisene skal oppgis inklusiv alle gjeldende skatter og avgifter. Det skal ikke være tillatt å diskriminere mht. prissetting basert på geografiske kriterier. (Dvs.: Nasjonalitet eller bosted til kunden eller reisebyrået/billettselger.)

Merknader

Forslaget er hjemlet i Traktatens transportkapittel (Art. 80.2).  Eksisterende regelverk er tatt inn i EØS-avtalen, og er innarbeidet i norsk rett som forskrift med hjemmel i § 16.1 i luftfartsloven som omhandler rettsakter som inkorporeres i EØS-avtalen. Den nye rettsakten forutsettes implementert på samme måte. Det er ikke noe som tyder på at det er nødvendig å endre luftfartsloven.

 

Konsekvenser for norske luftfartsaktører:

Det fremgår av en uformell høringsrunde blant berørte instanser at forslaget om innstramming i reglene om leasing oppfattes som belastende for norske luftfartsaktører. De antyder at dette vil kunne påvirke deres konkurransesituasjon negativt.

 

Konsekvenser for Luftfartstilsynet og andre offentlig instanser:

Luftfartstilsynet påpeker at skjerpede krav til tilsyn med den økonomiske soliditeten hos flyselskapene vil medføre økte kostnader for dem. Det samme gjelder skjerpede krav til tilsyn ifm. leasing av luftfartøy fra tredjeland. Men størrelsesorden er ikke angitt.

Endringene i regelverket for FOT-ruter kan påvirke kostnadene for Samferdselsdepartementet både positivt og negativt. Muligheten for å inngå FOT-kontrakter på 4 år (i stedet for 3 år) kan samlet sett føre til at kravet om kompensasjon går noe ned, men det er ikke mulig å anslå størrelsesorden. Eventuelle krav fra Kommisjonen om mer grundig motivasjon for FOT-kravene kan på den andre side innebære økte administrative og økonomiske kostnader for departementet.  I dag er Konkurransetilsynet delegert myndighet til å treffe vedtak om gjennomføring i EØS-avtalen av forordning 2709/92 (takster og rater i lufttrafikk).  Det må tas stilling til hvor ansvaret for oppfølging (håndheving) av de to gjenstående artiklene om prisregulering (Art. 22 og 24) i den nye forordningen skal plasseres.  

Sakkyndige instansers merknader

Saken ble behandlet i Spesialutvalget for transport 12. juni 2007.

 

Forslaget har vært på uformell høring hos berørte instanser:

-    Luftfartstilsynet er stort sett positiv til de nye kravene mht. kontroll med lisenser, men gjør oppmerksom på at dette vil medføre økte kostnader for dem. Det samme gjelder de nye kravene til kontroll ifm. leasing. Luftfartstilsynet er negativ til at Kommisjonen skal ha noen kompetanse ifm. tilbakekalling av lisenser. Luftfartstilsynet ønsker å opprettholde kravet om at luftfartøy registreres i landet der flyselskapet har lisens. (Dette er ivaretatt i revidert versjon av artikkel 12.1.)

-     FAD og Konkurransetilsynet påpeker viktigheten at regelverket blir utformet på en slik måte at det er ”konkurransenøytralt” overfor aktørene  -  ikke minst mellom etablerte og nye aktører. FAD stiller spørsmål ved at det foreslås at kun flyselskap hjemmehørende i EU skal kunne være ”prisledende” på ruter innenfor EU. (Dette elementet er fjernet i revidert versjon av forslaget.) De uttaler seg generelt positivt om elementer i forslaget som gjør regelverket klarere.

-    Forbrukerombudet er generelt positiv til forslagets elementer som angår informasjon til kundene om priser m.v.

-    NHO Luftfart er positiv til strengere kontroll med lisenser, men påpeker at man ikke har tatt høyde for problemet med såkalte ”virtuelle flyselskap” som i flere tilfeller har vist seg å være useriøse aktører. Dessuten ber de spesielt om at de nye reglene ikke må medføre at staben i Luftfartstilsynet utvides. (Jfr. at virksomheten i prinsippet finansieres vha. gebyrer på luftfartsaktørene.) NHO Luftfart er positiv til klarere regler ang. leasing, men påpeker at de foreslåtte regler ang. leasing fra tredjeland er for strenge. De mener de vil slå negativt ut for mindre aktører som har større behov for fleksibilitet mht. leaset materiell. NHO Lufttart legger mye vekt på at de foreslåtte reglene om FOT-ruter er lite fleksible, og mener bl.a. at noen ruter i Norge burde kvalifisere for 5-årskontrakter. NHO Luftfart støtter kravet om fullstendig informasjon til kundene om priser m.v., men påpeker at kravet må gjelde samtlige instanser og kanaler for kjøp av flybilletter  -  ikke bare til flyselskapene. (Begrepet "other ticket seller" er innført i revidert versjon av forslaget.)