EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 7. november 2008

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Finansdepartementet

Landbruks- og matdepartementet

Miljøverndepartementet

Nærings- og handelsdepartementet (Gjelder også Fiskeri- og kystdepartementet)

Samferdselsdepartementet

 

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING

Vedlegg VI Trygd

32008 R 0101  Kommisjonsforordning (EF) nr. 101/2008 av 4. februar 2008 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (vedlegg VI AID gr3)

Sammendrag av innhold

Ved rådsforordning (EF) nr. 1399/1999 (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 av 28. januar 2000) ble artikkel 122 i forordning (EØF) nr. 574/72 endret slik at det ble mulig å endre alle vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter anmodning fra den eller de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter etter uttalelse fra Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere. Endringene av vedleggene innebærer således bare at avgjørelser truffet av de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter innlemmes i en fellesskapsrettsakt.

Artikkel 122 (Særlige bestemmelser vedrørende endring av vedlegg) lyder etter dette således: "Etter anmodning fra den eller de pågjeldende medlemsstater eller deres kompetente myndigheter kan vedleggene til gjennomføringsforordningen endres ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter enstemmig uttalelse fra Den administrative kommisjon."

Kommisjonsforordning (EF) nr. 101/2008 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71 endrer vedlegg 1 til 7, 9 og 10 til rådsforordning (EØF) nr. 574/72 (artikkel 1). Vedleggene gjelder i hovedsak navn på utpekte nasjonale institusjoner, forbindelsesorganer m.v. Vedlegg 5 gjelder gjensidige (bi- og multilaterale) oppgjørsavtaler for utgifter til helsetjenester mv. mellom medlemsstater. Rettsakten trådte i kraft i EU 25.02.2008 (artikkel 2).

Merknader

Rettsakten er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 122. Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Rettsakten krever ikke endringer i forhold til norsk rett.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og inkluderingsdepartementet finner den EØS-relevant og akseptabel. 

 

 

FINANSDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM KREVER LOV- ELLER BUDSJETTENDRING SAMT RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM VURDERES Å GRIPE VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg IX  Finansielle tjenester

Kapittel II  Banker og andre kredittinstitusjoner

32007 L 0064  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked og om endring av direktiv 97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av direktiv 97/5/EF
(vedlegg IX kap II FIN gr1)

Sammendrag av innhold

Etter forslag fra Kommisjonen (KOM (2005) 603 endelig) i desember 2005 vedtok Europaparlamentet 24. april 2007 direktiv om betalingstjenester. Direktivet ble formelt vedtatt i EU 13. november 2007.

Direktivet regulerer tre hovedområder:

• a) Harmonisering av markedsadgangen for betalingsformidlere som ikke er kredittinstitusjoner

• b) Åpenhet om vilkår og regler for betalingsformidlingen og informasjonskrav til tilbyderne av tjenestene 

• c) Rettigheter og forpliktelser for brukere og tilbydere av betalingstjenester.

Ad a) Betalingsformidlere – Kapittel  II
Kapittel II fastsetter krav om konsesjon for, og krav til, foretak som skal tilby betalingstjenester og som ikke er kredittinstitusjoner, e-pengeinstitusjoner eller postgiroinstitusjoner, såkalte betalingsinstitutter. Definisjoner og avgrensningen av virksomhetsområdet for direktivet er fastsatt i kapittel I.  Det er krav om at betalingsinstituttene skal være underlagt tilsyn. I Kommisjonens forslag var det ikke lagt opp til at betalingsinstituttene skulle være pålagt kapitalkrav. Rådet og Parlamentet ble imidlertid enige om at det skal stilles krav til foretakenes likviditet og soliditet. Foretak som oppfyller vilkårene i EU-konformt nasjonalt regelverk har rett til å etablere virksomhet i andre EU-stater og å yte grenseoverskridende virksomhet basert på tillatelse og tilsyn i hjemlandet. Det er også kommet til enighet mellom Rådet og Parlamentet at betalingsinstituttene kan yte kreditt i inntil tolv måneder, så lenge kreditten kun ytes i tilknytning til et betalinsgformidlingsoppdrag.

Ad b) Åpenhet om vilkår for betalingsformidling – Kapittel III
Kapittel III fastsetter bl.a. minimumsvilkår for tjenesteyterens opplysningsplikt og hvordan informasjon skal gis til betaleren og betalingsmottakeren. Reglene skiller mellom enkeltstående betalingsoppdrag og rammekontrakter for betalingsoppdrag.

Ad c) Rettigheter og forpliktelser – Kapittel IV
Kapittel IV fastsetter bl.a. reglene for autorisasjon av betalingsoppdrag, utførelse av betalingsoppdrag, maksimum tid et betalingsoppdrag kan ta, betalingsformidlerens ansvar for transaksjonen og midlene, betalers ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner, straff og utenomrettslige klageordninger. Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv var et fullharmoniseringsdirektiv. Etter behandling i Rådet og Europaparlamentet er det gjort flere unntak fra prinsippet om fullharmonisering.

Merknader

Direktivet vil kreve endringer i norsk regelverk. Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) kapittel 4a regulerer foretak som har tillatelse til å drive valutavirksomhet, herunder betalingsformidling med utlandet. Disse foretak må ha konsesjon som finansieringsforetak etter lovens § 3-3. Konsesjonsreglene må tilpasses direktivets bestemmelser om konsesjonskrav for betalingsinstitutter. Blant annet vil betalingsinstituttene være underlagt regelverket om ansvarlig kapital.

Det stilles imidlertid lempeligere krav til foretak som utelukkende driver virksomhet som betalingsformidler, enn til kredittinstitusjoner. Dette medfører behov for endringer i reglene om ansvarlig kapital i samsvar med direktivets bestemmelser. Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) kapittel 2 Innskudd og betalingsoppdrag, stiller blant annet krav til opplysningsplikt (§ 15), adgang til ensidig endring av avtalevilkår (§ 19), regler om valuteringstidspunkter (§27), m.m. Bestemmelsene må endres og tilpasses direktivets krav. 

Lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. regulerer bl.a. systemer for betalingstjenester basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Det må vurderes om lovens kapittel 3 om Systemer for betalingstjenester må endres i samsvar med betalingstjenestedirektivet. 

Fordi direktivet krever lovendring, vil beslutningen i EØS-komiteen bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103.

Sakkyndige instansers merknader 

Finansdepartementet, Justisdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Forbrukerombudet, Kredittilsynet og Norges Bank har vært involvert i den norske prosessen for vurdering av direktivet. Etter det opprinnelige forslaget fra Kommisjonen var det flere forhold ved direktivet som ble vurdert som usikre og/eller uheldig fra norsk side. Dette gjaldt blant annet muligheten for å opprettholde norsk ”null float” (dvs. at renter på beløp som overføres ikke tilfaller banken i overføringsperioden, men tilfaller hhv. den som overfører beløpet og betalingsmotaker) og et tilstrekkelig godt forbrukervern ved misbruk av betalingskort. De sakkyndige instanser anser at den endelige direktivteksten i tilstrekkelig grad ivaretar norske posisjoner.

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg XXI Statistikk
 
32008 R 0295  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 295/2008 av 11. mars 2008 om strukturstatistikk for næringslivet  (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å gi en omarbeiding av den eksisterende rådsforordningen nr. 58/97 om statistikk over foretaksstrukturer, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Den forordningen er endret og tilpasset gjennom flere senere forordninger. Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å lage en omarbeidet versjon, som samtidig kunne ivareta nye behov. Målet har også vært å bidra til forenkling og minimering av oppgavebyrde for å kunne dekke nye behov.

Den nye forordningen vil gi et utvidet rammeverk for innsamling, bearbeiding, overføring og analyse av statistikk om næringslivets struktur, aktivitet og konkurransedyktighet.

Utvidelsene tar utgangspunkt i styrking av statistikk for tjenesteytende næringer og statistikk over nyetableringer og avgang av foretak.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forordningen. Rettsakten vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.  Administrative og økonomiske konsekvenser er beskjedne.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0451 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 451/2008 av 23. april 2008 om opprettelse av en ny statistisk produktgruppering etter næring (CPA), og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 3696/93 (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Gjeldende regulering på området er rådsforordning 3696/93 som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Rådsforordningen erstattes av den nye europaparlaments- og rådsforordningen.

Målet med forordningen er å opprette en ny statistisk aktivitetstilknyttet produksjonsklassifikasjon (CPA). Den statistiske aktivitetstilknyttede produktklassifikasjonen (CPA) ble opprettet i 1993 til bruk for harmonisering av økonomisk statistikk. Klassifikasjonen er nært forbundet med NACE, som er den statistiske nomenklatur for økonomiske aktiviteter.

Forordningen tar høyde for den økonomiske utviklingen de siste 15 årene, den gjennomgripende revisjonen av NACE og andre internasjonale produktklassifikasjoner. Den reviderte utgaven gir et bedre bilde av den økonomiske virkeligheten og er i større grad sammenlignbar med andre internasjonale nomenklaturer, herunder FNs sentrale produktnomenklatur. Klassifikasjonen bidrar som referanseramme for best mulig sammenligning av statistiske data om produksjon, forbruk, utenrikshandel og transport. Forordningen inneholder en bestemmelse om at medlemslandene kan innføre en nasjonal statistisk nomenklatur som er konsistent med CPA, for å ta høyde for karakteristiske nasjonale forhold.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av rettsakten som ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser. Forordningen vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0452 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 452/2008 av 23. april 2008 om utarbeiding og utvikling av statistikk over utdanning og livslang læring 
(vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å sikre utviklingen av sammenlignbar statistikk og indikatorer innenfor områdene utdanning, opplæring og annen livslang læring, ved å etablere et rammeverk for pågående datainnsamlinger, og fremtidige forutsigbare innsamlingsbehov. Et unntak er den opplæringen som foregår i regi av bedrifter og foretak, som allerede er dekket av en egen forordning (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1552/2005 om statistikk med hensyn til yrkesrettet opplæring i foretak).

Forordningen er hjemlet i artikkel 285 (1) i traktaten som gir grunnlag for å iverksette tiltak for innsamling av statistikk.

Forordningen er inndelt i tre delområder (artikkel 3):

Statistikk om utdanningssystemene, Voksnes deltakelse i livslang læring (Adult education survey) og Annen statistikk om utdanningsfeltet som ikke er dekket av de to første områdene. Disse områdene er beskrevet i egne vedlegg når det gjelder formål, omfang, tema som skal dekkes og periodisitet.

Detaljert iverksetting av forordningen skjer gjennom komitologi (artikkel 6), der de mer presise spesifikasjonene blir fastlagt og tilpasset med detaljeringsgrad og tidsfrister. Forslag til kommisjonsforordninger vil formelt behandles i Statistikkprogramkomiteen der Norge og andre EØS/EFTA-land er representert på direktørnivå, og med full talerett og der standpunkter blir notert.

  
Merknader

Rettsakten vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. Data som skal rapporteres blir allerede, eller kan bli samlet inn av Statistisk sentralbyrå med hjemmel i statistikkloven, uten behov for endringer i lov eller forskrifter. Statistisk sentralbyrås kilder vil være enten data fra offentlige administrative registre der hvor slike finnes og de inneholder de nødvendige variablene, eller via tilleggsmoduler til eksisterende utvalgsundersøkelser hvor relevant målgruppe er inkludert. Nye undersøkelser kan bli aktuelt, spesielt for AES (Adult Education Survey), men ellers er intensjonen å unngå nye, store undersøkelser.

For de delene av rettsakten som berører data som allerede samles inn, vil deler av disse databehovene allerede være knyttet direkte eller indirekte opp mot andre eksisterende rettsakter innenfor statistikksamarbeidet. Noen eksempler er opplysninger om igangværende og avsluttede utdanningsaktiviteter for elever/studenter (Arbeidskraftsundersøkelsen, AKU) og offentlige institusjoners utgifter (Nasjonalregnskapet).

Ansvaret for datarapporteringene vil som i dag i sin helhet ligge hos Statistisk sentralbyrå. Slik sett vil det ikke være noen administrative konsekvenser av forordningen. I den grad det er snakk om innhenting av nye data som nå ikke samles inn, vil forordningen kunne gi økt krav til datarapportering.

I utgangspunktet vil Statistisk sentralbyrå da forsøke å benytte eksisterende offentlige administrative kilder hvis de inneholder den nødvendige og relevante informasjonen av god nok kvalitet. Men i de tilfeller hvor administrative kilder ikke benyttes, vil det kunne bli behov for egne spesialundersøkelser hvor respondentene selv (som regel eleven/studenten) kan bli pålagt oppgaveplikt.

Omfanget av dette er foreløpig vanskelig å fastslå, fordi det også vil avhenge av de detaljerte kravene som kommer i form av kommisjonsforordninger. Det er foreløpig ikke beregnet noen økonomiske konsekvenser av forordninger. Men det som synes klart, er at fremtidige AES-undersøkelser gjennomført etter dagens retningslinjer, vil kreve relativt betydelige ressurser noe som vil kreve prioritering i forhold til andre statistikkprodukter. EU vil bidra med penger for å dekke deler av kostnadene ved neste gjennomføring. Eurostat sitt bidrag antas basert på tidligere erfaringer å bli på mellom 50 % og 67 % av totale kostnader. Resten av kostnadene ved undersøkelsen må dekkes på nasjonalt nivå, enten over Statistisk sentralbyrås ordinære budsjett, over budsjett for internasjonalt samarbeid, eller ved bidrag fra andre.

Område 1: Statistikk om utdanningssystemene
Målsetningen med reguleringen av dette området er å sikre sammenlignbar statistikk om utdanningssystemene innenfor EØS/EFTA. Norge har støttet forslaget på dette området i forbindelse med diskusjon av forslaget i nevnte arbeidsgrupper. Dette området vil inkludere hva som er siste avtale mellom UNESCO Institute of Statistics (UIS), OECD og EU (Eurostat), kjent som UOE-rapporteringen, jf. artikkel 6-3(c).  Denne rapporteringen omfatter data om bl.a. igangværende utdanningsaktiviteter, avsluttede utdanningsaktiviteter, og data om personell og kostnader i sektoren.

Statistisk sentralbyrå har påpekt overfor Eurostat at det er viktig å ta hensyn til at for stadig flere land (deriblant Norge) vil kilden for de statistiske data som leveres til Eurostat, i hovedsak stamme fra administrative dataregistre. Det vil derfor bli gitt adgang til å levere estimater som skal beskrives i egne kvalitetsrapporter.

Område 2: Voksnes deltakelse i livslang læring
Dette området vil dekke fremtidige gjennomføringer av Adult Education Survey (AES), en undersøkelse hvor målsetningen er å fremskaffe statistikk om både voksne som deltar og voksne som ikke deltar i livslang læring. AES omfatter også datainnsamling innenfor mange andre områder (bl.a. deltakelse i kulturaktiviteter). AES består også av både obligatoriske spørsmål, og en del frivillige spørsmål.

Norge (SSB) deltok derfor allikevel i gjennomføringen av den første AES i 2007, og planlegger derfor også å gjennomføre neste undersøkelse i 2011 eller 2012. Detaljene knyttet til neste undersøkelse vil bli lagt frem av Eurostat i 2008 eller 2009 i form av kommisjonsforordning.

Område 3: Annen statistikk på utdanningsfeltet
Norsk oppfatning av dette delområdet er at det er noe diffust definert. Med bruk av ord som ”other” og ”such as” er det usikkerhet om grensen for relevans fra et utdanningsperspektiv for at en undersøkelse kan bli definert inn under teksten. I forordningen nevnes områder som forskning, økonomisk vekst, arbeidsmarked, fattigdom og sosial inkludering som relevante. Det legges derimot begrensninger i at kun eksisterende statistikk-kilder skal benyttes for å samle inn ny statistikk til det internasjonale nivået. Statistisk Sentralbyrå kan derfor nå akseptere teksten.
Sakkyndige instansers merknader
Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget i Working Group of Education and Training Statistics og i statistikkprogramkomiteen (SPC). Norske kommentarer fra Statistisk sentralbyrå til Eurostat har vært formidlet til de ulike delene av forslaget. Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0453 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 453/2008 av 23. april 2008 om kvartalsstatistikk over ledige stillinger i Fellesskapet  (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å innføre en rettslig ramme for kvartalsstatistikker over ledige stillinger i fellesskapsområdet, for å sikre en harmonisert datainnsamling i samsvar med brukernes behov. Brukerne er her ulike. For det første har Kommisjonen og Den europeiske sentralbanken behov for kvartalsvise data over ledige stillinger for å kunne overvåke endringer sett i forhold til den økonomiske aktiviteten.

Data om ledige stillinger inngår også i de viktigste europeiske økonomiske indikatorene og skal anvendes til vurdering av arbeidsmarkedsforholdene i EU/Euro-området innenfor rammen av ØMU-handlingsplanen. Videre har denne type statistikk høy prioritet hos Rådet til bruk som grunnlagsmateriale for å kunne vurdere arbeidsledigheten, mangelen på kvalifisert arbeidskraft, flaskehalser, og ulikheter i tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet inndelt etter region og næring.

Tidligere er data om ledige og besatte stillinger blitt samlet i landene på svært uensartet måte. Blant annet på grunn av ulike metoder for datafangst, ulikt detaljeringsnivå og begrenset sammenlignbarhet i definisjoner imøtekommer denne formen for innsamling ikke lenger brukernes behov. For Norge betyr dette at NAVs statistikk over registrerte ledige stillinger ikke tilfredsstiller kravene i forordningen.

Dessuten vil statistikken kunne brukes til nasjonale formål for vurdering og overvåking av arbeidsmarkedet og som grunnlag for beslutninger vedrørende arbeidsmarkedspolitikken.

Europaparlaments- og rådsforordningen vil bli supplert av en gjennomføringsforordning vedtatt av Kommisjonen.

Medlemslandene kan få økonomisk støtte fra Kommisjonen til datainnsamlingen de tre første årene.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Utvikling og testing må skje i 2009 og er beregnet til kr. 1,25 millioner. De årlige driftskostnadene fra og med 2010 er beregnet til kr. 1,8 mill.. Man kan søke om å få økonomiske støtte fra Kommisjonen for inntil 70 % av kostnadene ved datainnsamlingen de tre første årene. Forordingen vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå og Rådgivende utvalg for arbeidsmarkedsstatistikk, som finner den EØS-relevant og akseptabelt.

32008 R 0472 Kommisjonsforordning (EF) nr. 472/2008 av 29. mai 2008 om gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 1165/98 om konjunkturstatistikk
(vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Forordningen gjennomfører rådsforordning 1165/98 som har til formål å etablere en felles ramme for utarbeidingen av fellesskapsstatistikker for konjunktursvingninger, og er en naturlig følge av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1893/2006 om innføring av en standard for næringsgruppering NACE Revisjon 2, og om endring av rådsforordning (EØF) nr. 3037/90 og visse forordninger innenfor særlige statistikkområder, herunder konjunkturstatistikkområdet. I den nye forordningen fastsettes detaljeringsnivå, form, første referanseperiode og referanseperiode for innberetning i henhold til ny standard for næringsgruppering NACE Revisjon 2.

Merknader

Forordningen har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Forordningen vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0606 Kommisjonsforordning (EF) nr. 606/2008 av 26. juni 2008 om endring av kommisjonsforordning (EF) nr. 831/2002 om gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 322/97 om fellesskapsstatistikker, med hensyn til adgang til fortrolige data for vitenskapelige formål (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 831/2002 om fellesskapsstatistikker, med hensyn til adgang til fortrolige data for vitenskapelige formål, inntatt i vedlegg XXI i EØS-avtalen, oppstiller vilkårene for forskeres tilgang til konfidensielle data fra Fellesskapet til statistisk bruk i forskningen. I forordningen listes opp de ulike aktuelle datakildene for forskers tilgang til konfidensielle data. Frigivelse av opplysninger for et bestemt forskningsprosjekt skal nektes dersom den nasjonale myndigheten som sendte inn opplysningene ønsker det.

Formålet med den nye forordningen er å etterkomme et økende behov fra forskere og det vitenskapelige miljø til å kunne motta konfidensielle data fra strukturundersøkelsen om landbruket (Farm Structure Servey). Ved å ta denne undersøkelsen med på listen over tilgjengelige data gjøres forskere bedre i stand til å studere sammenhengen mellom de ulike kjennetegn for de enkelte landbruksenheter, for eksempel dyrket areal, husdyrbestand og arbeidskraft. Det vil også gi forskere mulighet til å forbedre de regionale landbruksmodellene og -indikatorene som per i dag er basert på aggregerte data.

Merknader

Forordningen har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Forordningen vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.

FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg XV Statsstøtte

32008 R 0800  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 800/2008 av 6. august 2008 om erklæring av visse støttekategoriers forenlighet med det felles marked i henhold til traktatens artikkel 87 og 88 (alminnelig gruppeunntaksorordning) (vedlegg XV FAD gr2)

Sammendrag av innhold
Forordning (EF) nr. 800/2008 samler de eksisterende gruppeunntakene om offentlig støtte til opplæring, små og mellomstore bedrifter, sysselsetting og regionale investeringer. Forordninger erstatter dermed de tidligere forordningene om tildeling av offentlig støtte.

I tillegg innfører forordningen nye typer gruppeunntak. Dette gjelder støtte til miljøtiltak, forskning, utvikling og innovasjon, kvinnelige entreprenører og støtte i form av risikokapital.

Etter artikkel 61 (1) i EØS-avtalen (artikkel 87 i EF-traktaten) er offentlig støtte til næringsdrivende som hovedregel forbudt. Visse støtteformer kan likevel være lovlige i henhold til unntakshjemlene i EØS-avtalen. Norske myndigheter må som hovedregel forhåndsmelde slik støtte til EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som treffer vedtak om å godkjenne støtten før denne kan iverksettes, jf. artikkel 62 i EØS-avtalen og protokoll 3 til ODA-avtalen (artikkel 88 i EF-traktaten).

Rådsforordning (EF) nr. 994/98 delegerer kompetanse fra Rådet til Kommisjonen når det gjelder myndighet til å fastsette hvordan reglene om offentlig støtte skal anvendes i praksis, og særlig hvordan unntakshjemlene skal anvendes og hvilke tyoer støtte en kan frita fra plikten til melding. Med hjemmel i rådsforordning (EF) nr. 994/1998 har Kommisjonen vedtatt flere forordninger om unntak fra plikten til melding, blant annet gruppeunntak for støtte til opplæring, små og mellomstore bedrifter, sysselsetting og regionale investeringar, og nå forordning (EF) nr. 800/2008.

Samlingen av eksisterende og nye gruppeunntak i et supergruppeunntak er en oppfølging av State Aid Action Plan: Less and better targeted state aid: a roadmap for state aid reform 2005 – 2009 (SAAP) som Kommisjonen lanserte 07.05.2005. Denne samlingen av gruppeunntak er også i tråd med EUs strategi for forenkling av regelverket.

Når vilkårene i forordningen/gruppeunntakene er oppfylt, kan myndighetene gi offentlig støtte uten forhåndsmelding til ESA, noe som ellers er et vilkår for å gi støtte. Ved bruk av gruppeunntak skal støttegiver sende forenklet melding til Fornyings- og administrasjonsdepartementet, som videresender den til ESA, etter iverksetting av støtten (støtteordningen). Dette er i samsvar med eksisterende regler om gruppeunntak. Gruppeunntakene skal gjelde fram til 31.12.2013.

Forordningen vil ha materielle følger for Norge fordi adgangen til å gi støtte etter eksisterende gruppeunntak blir endret. Endringene innebærer i hovedsak en forenkling av regelverket og noe økte rammer for støtteintensitet. I tillegg er forordningen noe innskrenkende i forhold til gjeldende gruppeunntak (støtten må vere transparent, insentiveffekt må påvises for store bedrifter mv.)

Den viktigste endringen er likevel at prosedyren for å gi støtte blir endret. Endringen innebærer at flere typer offentlig støtte (miljøtiltak, forskning, utvikling og innovasjon til store bedrifter, kvinnelige entreprenører og støtte i form av risikokapital) nå skal kunne gis uten melding til og uten å få en forhåndsgodkjenning fra ESA. Det vil si at støtte skal kunne gis raskere enn før fordi det blir kortet ned på byråkratisk arbeid.

Forordningen skal gjelde på alle sektorer, men det er spesielle regler for hvilke unntak som gjelder for blant annet kull-, stål-, landbruks- og fiskerisektoren. Forordningen skal ikke gjelde offentlig støtte til foretak som er i vanskeligheter, eller støtte til foretak som har en utestående tilbakebetalingssak med myndighetene. Dette er en innskrenkning i forhold til dagens regelverk. I praksis blir det ikke så stor forskjell fordi støtte til foretak som er i vanskeligheter, ofte har blitt sett på som krisestøtte og omstruktureringsstøtte som må meldes til ESA. Når det gjelder støtte til støttemottaker som har utestående tilbakebetalingssaker, har heller ikke ESA godtatt det i særlig grad.

Støtte etter gruppeunntakene kan bare gis som såkalt transparent støtte. Dvs. at det må være klart ved tildelingen av støtten hvor mye støtte som skal gis. Kravet om at støtten skal være transparent er en innskrenkning i forhold til dagens gruppeunntak for SMB (små og mellomstore bedrifer), opplæring og sysselsetting.

Når det blir gitt summer som er større enn det som er bestemt, må støttetildelingen meldes til ESA før tildeling kan skje. For investeringsstøtte til SMB fastsettes for eksempel beløpsgrensen til 7,5 millioner euro per foretak per investeringsprosjekt. Summer under denne grensen kan nyte godt av gruppeunntaket, mens høyere summer må meldes til og godkjennes av ESA på forhånd.

Det kan gis offentlig støtte under de ulike delene av forordningen (for eksempel støtte til SMB og miljøstøtte) så lenge støtten blir gitt til ulike kostnader. Støtte under gruppeunntakene kan også gis i tillegg til annen støtte, for eksempel bagatellmessig støtte, såfremt den blir gitt til ulike kostnader og såfremt den ikke går over høyeste tillatte støtteintensitet i dette gruppeunntaket.

Det kan bare gis støtte etter gruppeunntaket når aktiviteten/prosjektet ikke ville blitt utført om det ikke ble gitt støtte. For SMB regner en med at dette kravet til insentiveffekt er oppfylt dersom foretaket har søkt  myndighetene om støtte før iverksettingen av aktiviteten/prosjektet. For store bedrifter blir det krevd noe mer dokumentasjon for å regne insentiveffekten for oppfylt.

Regionalstøtte
Støtte til investeringer i områder som kvalifiserer for regionalstøtte, kan få unntak fra plikten til å gi melding. Forordningen er i hovedsak en videreføring av eksisterende gruppeunntak for regionalstøtte, jf. forordning (EF) nr. 1628/2006.

Miljøstøtte
Bestemmelsen om at miljøstøtte kan gis uten melding til ESA er ny. Det skal gjelde unntak fra plikten til å gi melding for investeringsstøtte til utbedring i driften utover EU-standarder, kjøp av kjøretøy i transportsektoren som har bedre standarder enn EU-standarder, tidlig tilpassing til EU-standarder for SMB, energisparetiltak, kombinert produksjon av kraft og varme, utnytting av fornybar energi og miljøstudier. Miljøstøtten kan under visse vilkår gis som skatte- og avgiftslettelse.

Gruppeunntaket bygger på miljøretningslinjene. Støtte til alle disse formålene kan i dag godkjennes etter miljøretningslinjene. Støtteintensiteten i gruppeunntaket er gjennomgående noe lavere enn i retningslinjene. Det er også flere formål som kan motta miljøstøtte etter retningslinjene som ikke er unntatt plikten til å gi melding i forordningen.

Støtte til små og mellomstore bedrifter (SMB)
a) Investeringsstøtte og sysselsettingsstøtte til SMB
Det kan gis investeringsstøtte til SMB. Støtte kan gis til investeringer uten nærmere angitte formål. Regelverket omfatter investeringer både i materielle og immaterielle aktiva. Forordningen innebærer en økning i støtteintensitet som kan gis i støtte til SMB. Dette henger sammen med den generelle harmoniseringen av støtte til SMB gjennom hele forordningen. Utover dette svarer reglene i hovedsak til tidligere gruppeunntak.

b) Støtte til SMB for ekstern rådgivningshjelp og for å delta på messer
Det kan gis støtte til SMB for å skaffe seg ekstern rådgivningshjelp og for å delta på messer. Reglene svarer i hovedsak til tidligere gruppeunntak for SMB.

c) Støtte i form av risikokapital til SMB
Adgangen til å gi støtte i form av risikokapital uten melding er også ny. Forordningen bygger på eksisterende retningslinjer om risikokapital. Som for unntak fra plikten til melding av miljøstøtte mv., er forordningen her strengere enn retningslinjene (mindre omfattende definisjoner, forordningen gjelder bare investeringer i investeringsfond) fordi det skal være helt klart at støtte etter forordningen ikke uroer konkurransen mer enn det som kan aksepteres uten en konkret vurdering.

d) Støtte til kvinnelige entreprenører
Dette er en ny form for støtte som kan gis i tråd med EØS-avtalen. Gjeldende retningslinjer eller gruppeunntak åpner ikke for at det kan gis støtte til kvinnelige entreprenører. Små foretak etablert av kvinner skal kunne få inntil 1 million euro i støtte.

Forskning, utvikling og innovasjon (FoUoI)
Det eksisterende gruppeunntaket for støtte til små og mellomstore bedrifter i deres FoU-aktiviteter blir videreført i forordningen. Gruppeunntaket blir utvidet til å omfatte støtte til store foretak og til en rekke innovasjonsaktiviteter.

Opplæringsstøtte
Gruppeunntaket for opplæringsstøtte blir videreført i store trekk. Det kan fortsatt gis støtte til spesiell og generell opplæring i foretaket.

Sysselsettingsstøtte
Forordningen skiller nå mellom støtte til sysselsetting av dårlig stilte arbeidstakere og funksjonshemmede, og generell sysselsettingsstøtte til SMB. Dette er en forenkling som ikke endrer støttegiverens handlingsfrihet noe særlig.

Merknader

De eksisterende gruppeunntakene er gjort til norsk rett ved forskrift om gjennomføring av EØS-regler om unntak fra notifikasjonsplikt for enkelte former for offentlig støtte av 05.12.2003 nr. 1429.

Norge var aktiv i påvirkningen i forbindelse med arbeidet med forordningen i Kommisjonen. Relevante departementer og interessegrupper ble kontaktet og bedt om innspill. På bakgrunn av innspill sendte Norge skriftlige merknader til forslaget. Norge har generelt vært positiv til den nye forordningen. Utover dette har vi meldt inn at utregningen av kostnader som kan gi rett til å få miljøstøtte burde endres, fordi det ikke er riktig å sammenligne med konvensjonelle alternativer. Vi har ment at det burde kunne gis støtte til det prosjektet myndighetene mener er best og mest kostnadseffektivt. Det er ikke alltid et alternativ for støttemottaker å investere i ikke-fornybar energi, og det blir derfor galt å sammenligne med et slikt prosjekt.

Norge har også vært uenig i kravet om at insentiveffekt må påvises for store bedrifter, og i forbindelse med miljøstøtte i form av skattelette/-fritak. Vi har også ment at flere innovasjonsaktiviteter bør kunne støttes i samsvar med forordningen. I tråd med våre og andre lands kommentarer ble forordningen utvidet når det gjelder hvilke innovasjonsaktiviteter som kan støttes. Likeledes ble kravet til insentiveffekt lettet når det skal gis miljøstøtte i form av skattelette/-fritak.

Forordningen innebærer i første rekke forenklede prosessuelle regler ved at
norske myndigheter kan gi støtte til flere formål uten å forhåndsmelde støtten til ESA. Dette vil redusere ulempen for nasjonale myndigheter knyttet til arbeid med melding av støtte til miljøtiltak, forskning, utvikling og innovasjon, kvinnelige entreprenører og støtte i form av risikokapital.

Forordningen forlenger gjeldende administrative prosedyrer i forbindelse med støtte til opplæring, små og mellomstore bedrifter, sysselsetting og regionale investeringer. Forordningen innebærer at de samme støtteordningene som i dag ikke må meldes til ESA, heller ikke må meldes fram til 2013, og dermed kan settes i verk raskere. Uten forordningen må støtteytere benytte andre prosessuelle regler. Det vil si å melde støtten til og få en godkjenning på forhånd av ESA.

Det vil nå være en forordning der de aller fleste unntak fra plikten til melding blir samlet. Å samle flere gruppeunntak i en forordning letter tilgangen til relevant regelverk for støttegivere og støttemottakere.

Reglene vil medvirke til at det vil bli lettere på forhånd å se hva slags støtte som kan være lovlig, og føre til mindre rettslig uvisshet knyttet til støtten. Samtidig vil støttegiver måtte vurdere om vilkårene i regelverket er oppfylt.

Gruppeunntakene har vært brukt relativt aktivt i Norge. Støttegivere har funnet prosedyrene for gruppeunntakene nyttige og har spart tid og ressurser på disse. De fleste gruppeunntakene gjelder støtte til opplæring og til små og mellomstore bedrifter.

Forskriftsendringen vil ventelig få små økonomiske konsekvenser for Norge, da støtteordninger under gruppeunntakene likevel ville kunne ha blitt godkjent av ESA, jf. artikkel 61 (3) i EØS-avtalen. Det vil være opp til hver støttegiver om vedkommende ønsker å benytte de nye forenklede prosedyrereglene og slik sett tildele mer støtte enn tidligere.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for offentlig støtte, der Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Justisdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kunnskapsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 
LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I Plantesanitære forhold

EØS-komitébeslutning om endring av EØS-avtalens vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold -  Tilpasninger som gir norsk tilgang til EUs  munn- og klovsykevaksinebank (vedlegg I kap I LMD gr3)

Sammendrag av innhold 

Beslutningen gjelder norsk tilgang til EUs munn- og klovsykevaksinebank. 

Norge var tidligere medlem av den internasjonale MKS-banken. Da denne ble nedlagt i 2004, deltok Dyrehelsetilsynet/Mattilsynet i et arbeid med å opprette en frittstående vaksinebank i samarbeid med enkelte land. Da dette ikke førte fram, ble Kommisjonen forespurt om norsk tilgang til Fellesskapets vaksinebank, noe de nå har akseptert.

Prosedyrene for tilgang til vaksinebanken tas inn i EØS-avtalen som en tilpasning til artikkel 83 i rådsdirektiv 2003/85/EF om fellesskapstiltak for å bekjempe munn- og klovsyke, om oppheving av direktiv 85/511/EØF og vedtak 89/531/EØF og 91/665/EØF, og om endring av direktiv 92/46/EØF.
Tilgangen gjelder kun for Norge, og gjelder ikke for Island og Liechtenstein.

Merknader 

Beslutningen medfører ikke behov for endring i norsk regelverk. I tilfelle det skulle bli behov for å bruke vaksiner fra denne vaksinebanken, vil Norge måtte dekke utgiftene til dette.

Sakkyndige instansers merknader 

Prosedyrene har vært vurdert og er akseptert av Mattilsynet og Landbruks- og matdepartementet, som tilrår at EØS-komitébeslutningen tas.

 
MILJØVERNDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg XX  Miljø

Kapittel III  Luft

32004 R 2077  Kommisjonsforordning (EF) nr. 2077/2004 av 3. desember 2004 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2037/2000 vedrørende innsatskjemikalier  (vedlegg XX kap III MD gr2)

Sammendrag av innhold 

Endringsforordningen endrer vedlegg VI til forordning (EF) nr. 2037/2000 om ozonreduserende stoffer. Vedlegget omhandler prosesser hvor bruken av hydrofluorkarboner (HKFK) som prosesshjelpestoff, reguleres særskilt i forordningen (bruken er untatt det generelle forbudet og tillatt i noen tilfeller). Endringsforordningen tar bort muligheten til bruk i to tilfeller (punkt 7 og 11 i forordning (EF) nr. 2037/200) og legger til et nytt bruksområde gjennom bokstav j.

Forordningen er en følge av beslutningene X/14 og XV/6 under Montrealprotokollen, som Norge er part til.

Merknader

Forordning (EF) nr. 2037/2000 har hjemmel i artikkel 175(1) i Romatraktaten.
Forordning (EF) nr. 2037/2000 er inkorporert i norsk rett i produktforskriften kap. 6. Forordning (EF) nr. 2077/2004 vil kreve endring i forskriften.

Rettsakten ventes ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32006 R 0842  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 842/2006 av 17. mai 2006 om visse fluorholdige klimagasser  (vedlegg XX kap III MD gr2)

Sammendrag av innhold 

Formålet med forordningen er å redusere utslippene av de moderate til sterke klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6).   

Forordningen supplerer allerede eksisterende regelverk (direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning som bl.a. har betydning for aluminiumsproduksjon) og frivillige avtaler (halvledere, elektriske brytere og skumproduksjon) innen EU. Det er videre lagt vekt på å sikre overensstemmelse med eksisterende lovgivning knyttet til ozonnedbrytende gasser (forordning (EF) nr. 2037/2000, ozonforordningen) og å hindre at tiltakene er kontraproduktive i forhold til utfasingen av klorfluorkarboner (KFK) og hydroklorfluorkarboner (HKFK). 

Hovedfokus er minimalisering av lekkasjer og oppsamling av brukt gass fra typiske bruksområder. Det stilles krav til bokføring av gassforbruk og regelmessige lekkasjekontroller for stasjonære kjøleanlegg, luftkjølingsutstyr, varmepumper og brannvernsystemer med fyllingsmengder over 3 kg, jf. artikkel 3. Videre kreves det systemer for deteksjon av lekkasjer for store anlegg med fyllingsmengde over 300 kg, jf. artikkel 3 nr. 3. For de fleste typer produkter og utstyr stilles det også krav om oppsamling av brukt gass med tanke på gjenvinning eller destruksjon, jf. artikkel 4. 
 
Medlemslandene må etablere programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass, jf. artikkel 5. Programmene må tilfredsstille minimumskrav som skal utarbeides av Kommisjonen. Kommisjonen skal orienteres om programmene. Det enkelte land plikter å anerkjenne sertifikater utstedt i et annet EU-land. 

For produsenter, importører og eksportører som behandler mer enn ett tonn gass årlig, stilles særskilte krav til rapportering til Kommisjonen, jf. artikkel 6. Det stilles også krav om merking av produkter og utstyr som inneholder fluorerte gasser, jf. artikkel 7. I forholdet til enkelte anvendelsesområder kreves det utfasing av fluorerte klimagasser, jf. artikkel 9 og vedlegg II.

Bruk av SF6 til magnesiumsstøping forbys f.o.m. 2008, men med unntak for støperier med forbruk på under 850 kg i året, jf. artikkel 8 nr. 1. Omsetning av nye produkter inneholdende enkomponent skum med HFK i forbys ett år etter ikrafttredelse av forordningen (med unntak som vedrører hensyn til nasjonale sikkerhetskrav), omsetning av nye vinduer med fluorerte klimagasser til husholdninger forbys f.o.m. ikrafttredelse av forordningen og forbudet utvides etter ett år til å gjelde alle vinduer. Det innføres også en del forbud og restriksjoner på områder der bruken allerede er sterkt synkende og hvor det generelt finnes gode alternativer.  

Merknader 

Norge har allerede et omfattende virkemiddelregime for fluorerte klimagasser:
Import/produksjon av HFK og PFK har siden 1. januar 2003 vært avgiftsbelagt. Den 1. juli 2004 ble avgiften supplert med en refusjonsordning, som bl.a. stimulerer til at mest mulig brukt vare samles inn slik at utslipp unngås. Utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien og bruk og produksjon av høyspentbrytere og lignende som inneholder SF6 er regulert gjennom bransjeavtaler.

Eksisterende bransjeavtaler, praktisering av forurensningsloven, vedtak om avgift på HFK/PFK og refusjonsordningen for HFK/PFK gir trolig i de fleste henseender større insentiver til å redusere utslippene enn forordningen. Forordningen vil likevel bidra til å bedre kontroll og oppfølging på enkelte områder, som for eksempel omsetning og installasjon av mindre varmepumper, hvor det for tiden er liten myndighetskontroll. 

Gjennomføring av forordningen forutsetter fastsettelse av en ny forskrift. Miljøverndepartementet tar sikte på å gjennomføre forordningen ved henvisning, det vil si at selve teksten i forordningen ikke gjentas i forskrifts form, men at det fastsettes en forskrift som henviser til det relevante vedlegget i EØS-avtalen. Forskriften foreslås hjemlet i produktkontrolloven.

Forordningen krever at det etableres programmer for opplæring og sertifisering av personell. Gjennomføring av forordningen antas ikke å få konsekvenser for avgifts- og refusjonsordningen.
Mange av tiltakene omtalt i forordningen omfatter anvendelsesområder som i praksis ikke forekommer i Norge i dag.

Sakkyndige instansers merknader

Miljøverndepartementet hadde forslaget til forordning på høring i 2003 og mottok svar fra 13 høringsinstanser. Et flertall av høringsinstansene så enten positivt på forslaget til forordning eller hadde ingen konkrete merknader. Flere høringsinstanser ønsket at forordningens bestemmelser om lekkasjekontroll og kompetansebyggende tiltak skal komme i stedet for og ikke i tillegg til avgiften på HFK/PFK. Bransjen er godt kjent med regelverket.

Kapittel V Avfall

32007 R 1379  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1379/2007 av 26. november 2007 om endring av vedlegg IA, IB, VII og VIII til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1013/2006 om transport av avfall, for å ta hensyn til de tekniske framskritt og endringer vedtatt innenfor rammen av Basel-konvensjonen  
(vedlegg XX kap V MD gr2)

Sammendrag av innhold
Forordningen endrer enkelte vedlegg til eksport/importforordningen (1013/2006). Det dreier seg om skjemaer som skal fylles ut ved grensekryssende transport av avfall.

• I vedlegg IA (meldingsskjema) er layout endret og enhetsbetegnelsene er endret fra kg og liter til tonn og m3.

• I vedlegg IB (transportskjema) er det i tillegg til de samme endringene som i IA også lagt til en ny boks 17 for at mellommottaker skal kunne bekrefte at avfallet er mottatt.

• I vedlegg VII (informasjonsdokument for grønt avfall) er det i tillegg til de samme endringene som i IA også henvist til vedlegg IC i fotnote 1. IC gir retningslinjer for utfylling av skjemaene.

• I vedlegg VIII (retningslinjer for miljømessig god forvaltning) er innholdet teknisk oppdatert med retningslinjer vedtatt på den åttende partskonferansen for Basel-konvensjonen. Disse finnes under punkt 1, underpunkt 5 til 9.

Endringene er forårsaket i endringer under Basel-konvensjonen om kontroll av grensekryssende transport av farlig avfall, som igjen er begrunnet med teknisk utvikling og endring.

Merknader

Endringene er av teknisk karakter, og rettsakten vil kreve forskriftsendring.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET (Gjelder også Fiskeri- og kystdepartementet)

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

32008 R 0324 Kommisjonsforordning (EF) nr. 324/2008 av 9. april 2008 fastsetjing av reviderte framgangsmåtar for gjennomføring av inspeksjonar frå Kommisjonen når det gjeld sjøfartstryggleik (vedlegg XIII kap V NHD gr2)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er vedtatt med hjemmel i artikkel 9 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 725/2004 om tiltak for økt terrorberedskap på skip og i havneterminaler, samt artikkel 13 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/65 om styrket havnesikkerhet. Forordningen opphever kommisjonsforordning (EF) nr. 884/2005 om etablering av prosedyrer for Kommisjonens gjennomføring av inspeksjoner innen maritim sikkerhet og terrorberedskap. Innholdet i forordningen er i hovedsak det samme som i forordning (EF) nr. 884/2005, men slik at direktiv 2005/65 er føyd til i flere av bestemmelsene. I tillegg er det gjort enkelte presiseringer.

Merknader 

Ettersom forordningen i all hovedsak viderefører prosedyrene etter forordning (EF) nr. 884/2005, forventes ikke nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser for næringen eller de offentlige myndighetene. 

Forordningen vil kreve endring av forskriftene som gjennomfører forordning (EF) nr. 884/2005: Forskrift 22. juni 2004 nr. 972 om sikkerhet og terrorberedskap om bord på skip og flyttbare innretninger og forskrift 3. juli 2007 nr. 825 om sikring av havner og havneterminaler mot terrorhandlinger mv.
 
Forordningen er med unntak av følgende punkter identisk utformet med forordning (EF) nr. 884/2005: I artikkel 1 er det tilføyd et nytt annet ledd som tilføyer at forordningen også etablerer prosedyrer for overvåking av direktiv 2005/65 sammen med inspeksjoner på medlemsstatsnivå.
 
Artikkel 2 om definisjoner er blitt endret slik at også direktiv 2005/65 er tilføyd i definisjonen av kommisjonsinspeksjon. Det samme er gjort i bestemmelsen nr. 4, 6, 7 og 8. Videre er definisjonen av Marsec (Kommisjonens komité for maritim sikkerhet og beredskap) tatt ut av artikkel 2 og flyttet til forordningen artikkel 5 nr. 4. Dessuten er det tatt inn en definisjon av "havn" i bestemmelsen nr. 11.
 
Det følger allerede av direktiv 2005/65 artikkel 13 at Kommisjonen skal overvåke medlemsstatenes gjennomføring av direktivforpliktelsene, og at dette skal gjøres i sammenheng med inspeksjoner som nevnt i forordning 725/2004. Tilføyelsen av henvisningen til dette direktivet i forordning 324/2008 innebærer således ikke noe nytt, men gjør det klart at prosedyren som ble etablert ved forordning 884/2005 også skal brukes ifht direktiv 2005/65.
 
I forordningen for øvrig er henvisning til direktiv 2005/65 tilføyd i følgende bestemmelser: artikkel 4 første ledd, artikkel 7 annet ledd bokstav c, artikkel 8 annet ledd, artikkel 10 sjette ledd, artikkel 11 fjerde ledd, artikkel 12 annet ledd, artikkel 13 første ledd, artikkel 14 og artikkel 16.
 
I artikkel 8 annet ledd er det presisert hva en eventuell overvåking av gjennomføringen skal innebære ved inspeksjon av havner. I samme bestemmelse er det også presisert at skip som er utpekt for inspeksjon kan byttes ut med andre skip . I artikkel 9 om forberedelse til inspeksjon går det fram at Kommisjonen skal utpeke en revisjonsleder ("team leader"), samt at det nasjonale kontaktpunktet kan utpeke en koordinator for inspeksjonen som skal forholde seg til revisjonslederen. I artikkel 10 om utførelsen av inspeksjonen er det presisert at dersom det under inspeksjonen avdekkes større avvik, skal revisjonsleder straks informere det nasjonale kontaktpunktet om dette. En tilsvarende bestemmelse fantes ikke i 884/2005. Videre er det i artikkel 11 om inspeksjonsrapportene presisert at medlemsstaten skal informere inspiserte enheter om relevante resultater fra inspeksjonen, men at rapporten ikke skal utleveres. I artikkel 16 er det tatt inn et nytt ledd hvor det framgår at Kommisjonen også skal varsle de øvrige medlemsstatene om større avvik som er blitt tilfredsstillende rettet opp.
 
Inkluderingen av henvisningene til direktiv 2005/65 er klargjørende i forhold til det som allerede følger av direktivet artikkel 13, og gjør regelverket lettere å forholde seg til. Det endrer ikke på utførelsen av inspeksjonene eller hvordan medlemsstatene skal forholde seg til Kommisjonen. I forhold til gjeldende rett, hvor prosedyrene i forordning 884/2005 skal følges, innebærer ikke den nye forordningen budsjettmessige eller administrative konsekvenser verken for Sjøfartsdirektoratet eller Kystverket. Securityinspeksjoner i andre land blir som før en oppgave for Sjøfartsdirektoratet, ettersom Kystverket ikke kommer til å delta i selve inspeksjonene pga kravet om erfaring fra havnestatskontroller. Det er heller ikke aktuelt å delta i inspeksjoner i det land vedkommende er ansatt.
 
Gjeldende inspeksjonsforordning 884/2005 er gjennomført i norsk rett i forskriftene 22. juni 2004 nr 972 om sikkerhet og terrorberedskap om bord på skip og flyttbare innretninger og 3. juli 2007 nr 825 om sikring av havner og havneterminaler. Disse forskriftene er hjemlet i hhv skipssikkerhetsloven § 39 og havne- og farvannsloven § 11a. De samme hjemlene kan benyttes for gjennomføring av kommisjonsforordning 324/2008.
 
I henhold til ODA-avtalen del II om topilarsystemet i EØS-avtalen, er det ESA som skal ha den overordnede myndigheten i forhold til inspeksjoner av maritim sikkerhet og terrorberedskap i Norge. For å sikre at norske interesser blir best mulig ivaretatt ble følgende tilpasningstekst lagt til da forordning 884/2005 ble tatt inn i EØS-avtalen: ”Ved inspeksjonar kan Kommisjonen nytte nasjonale inspektørar utpeikt av EFTA-statane og EFTAs overvåkingsorgan kan nytte nasjonale inspektørar utpeikt av EF-medlemsstatane. Når høvesvis Kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan gjennomfører inspeksjonane sine, kan dei innby kvarandre til å ta del som obsertatørar.”  Tilsvarende tekst er tatt inn ved innlemmelse av forordning 324/2008 i EØS-avtalen for å sikre et helhetlig system for inspeksjoner på dette området.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0540 Kommisjonsforordning (EF) nr. 540/2008 av 16. juni 2008 om endring av vedlegg II til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 336/2006 om gjennomføring av Den internasjonale norm for sikkerhetsstyring (ISM) i Fellesskapet, med hensyn til skjemaenes utforming (vedlegg XIII kap V NHD gr2)

Sammendrag av innhold

Endringen som følger av forordning (EF) nr. 540/2008 er utelukkende en redaksjonell endring, og endrer vedlegg II til den opprinnelige rettsakten forordning (EF) nr. 336/2006.

FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO, vedtok ved resolusjon MSC 179(79) at skjemaformatet til the International Safety Management Code (ISM-koden) sitt samsvarsdokument skulle endres med virkning fra 1. juli 2007.

I henhold til artikkel 2 (1) i forordning 336/2006 er ISM-koden definert som det som fremgår av vedlegg I til rettsakten i sin til enhver tid gjeldende versjon. Ut fra hensynet til klarhet og brukervennlighet, bør også vedlegg II til forordning 336/2006 oppdateres i henhold til skjemaformatene som ble vedtatt av IMOs sjøsikkerhetskomité, MSC.

Merknader

Lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) § 7 pålegger rederier å etablere, gjennomføre, dokumentere og verifisere et system for sikkerhetsstyring i rederiets organisasjon og om bord på det enkelte skip. Gjennom forordning (EF) nr. 336/2006 pålegges medlemsstatene å implementere ISM-koden for visse kategorier og størrelser av skip. Nevnte forordning er gjennomført i norsk rett ved forskrift 14. mars 2008 nr. 306 om sikkerhetsstyringssystem på norske skip og flyttbare innretninger (sikkerhetsstyringssystem forskriften).

Det følger av vedlegg B til nevnte forskrift at skjemaer som verifiserer at ISM-kodens vilkår er oppfylt, skal inneha bestemte opplysninger. Formen og innholdet i skjemaene følger av Norges folkerettslige forpliktelser under Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS) kapittel IX som viser til ISM - koden. De skjema som benyttes av Norge er i henhold til IMOs resolusjon MSC 179(79), hvilket innebærer at forordning (EF) nr. 540/2008 ikke vil innebære administrative konsekvenser utover at § 5 i sikkerhetssystemforskriften må endres, ved at en henvisning til forordningen inntas.
Gjennomføringen av forordningen vil ikke få budsjettmessige konsekvenser for Norge.

De tiltak som Kommisjonen har fremmet gjennom forordningen er støttet av Komiteen for sjøsikkerhet og hindring av forurensning fra skip (COSS).
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET

 
RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg XIII  Transport

Kapittel VI Sivil luftfart

32008 R 0358 Kommisjonsforordning (EF) nr. 358/2008 av 22. april 2008 om endring av forordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet  (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 358/ 2008 av 22. april 2008 gjelder opphevelse av kravet om størrelsen på håndbagasjen på grunn av minimal sikkerhetsgevinst som følger av et slikt krav.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet inneholder detaljerte supplerende sikkerhetskrav, i tillegg til de krav som følger av forordning (EF) nr. 2320/2002.

Forordning (EF) nr. 622/2003 er endret en rekke ganger, blant annet ved forordning (EF) nr. 1546/2006. Forordning (EF) nr. 1546/2006 inneholder begrensninger i hva som kan medtas inn på sikkerhetsbegrenset område og ombord i luftfartøy. I tillegg til å etablere forbud mot å medta væske over en viss mengde gjennom sikkerhetskontrollen, inneholdt forordningen et forbud mot å medta som håndbagasje kofferter o.l. over en viss størrelse. Den tillatte størrelsen på ett kolli håndbagasje var fastsatt til 56 cm x 45 cm x 25 cm. Forordning (EF) nr. 1546/2006 er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 27. april 2007 nr. 446 om endring av forskrift 30. april 2004 nr. 715 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten.

Forordning (EF) nr. 1546/2006 ble kunngjort i Den europeiske unions tidende 17. oktober 2006, og trådte dermed i kraft i EU 6. november 2006, med unntak av bestemmelsene knyttet til et forbud mot håndbagasje over en viss størrelse, som i hehold til forordningens ordlyd skulle tre i kraft seks måneder etter publisering i Den europeiske unions tidende. Kommisjonen vedtok så å utsette iverksettelsen.

Forordning (EF) nr. 437/2007 fastsatte at ikraftsettelse av bestemmelsene knyttet til forbudet mot håndbagasje over en viss størrelse, først skulle tre i kraft 6. mai 2008. Forordning (EF) nr. 437/2007 ble publisert i Den europeiske unions tidende 21. april 2007 og trådte etter sin ordlyd i kraft 5. mai 2007. Forordningen er inkorporert i norsk rett, jf. forskrift av 5. november 2007 nr. 1223 som endret forskrift av 30. april 2004 nr. 715 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten. Kommisjonen vedtok deretter som nevnt forordning (EF) nr. 358/2008 den 22. april 2008 med det formål å oppheve kravene i regelverket om størrelsen på håndbagasjen.

Merknader

Sikkerhetskravet om størrelsen på håndbagasjen har vært gjenstand for kritikk av Europaparlamentet, luftfartsmiljøet m.v., og forordning (EF) nr. 358/2008 om opphevelse av dette kravet har vært ansett som positivt i Norge.

Forordning (EF) nr. 358/2008 trådte etter sin ordlyd i kraft 5. mai 2008 i EU, og følgelig er det ikke lenger noe krav i EUs security-regelverk knyttet til håndbagasjens størrelse.
 
Som det fremgår av ovenstående har kravet til håndbagasjens størrelse aldri trådt i kraft i EU. Det har ikke vært ansett behov for høring av forordning (EF) nr. 358/2008 i Norge. Luftfartsmiljøet har for lengst innrettet seg etter denne forordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
 
 
RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING

Vedlegg XI  Telekommunikasjonstjenester

32008 D 0286  Kommisjonsvedtak 2008/286/EF av 17. mars 2008 om endring av vedtak 2007/176/EF vedrørende liste over standarder og/eller spesifikasjoner for elektroniske kommunikasjonsnettverk, tjenester og tilhørende fasiliteter og tjenester  (vedlegg XI SD gr3)

Sammendrag av innhold

Vedtaket endrer vedtak 2007/176/EF vedrørende etablering av en liste over standarder og/eller spesifikasjoner for elektroniske kommunikasjonsnettverk, tjenester og tilhørende fasiliteter.  Endringen består kun i at en ny standard for digital kringkasting til mobile terminaler ("Digital Video Broacasting Handheld - DVB-H") ETSI EN 302 304 inkluderes i listen.

ETSI EN 302 304 spesifiserer transmisjonssystemer som bruker ETSI-standarden for digital videokringkastning (DVB) til å overføre multimediatjenester over digitale bakkenett til håndholdt brukerutstyr på en effektiv måte. Standarden gjøres ikke obligatorisk, men er anbefalt og retningsgivende på linje med de andre standardene som listen inneholder.

Hensikten med listen er å oppfordre til bruk av harmoniserte standarder for å sikre samvirke av nett og tjenester, samt øke valgfriheten for brukere av elektroniske kommunikasjonstjenester. Listen inneholder primært standarder og/eller spesifikasjoner knyttet til grensesnitt for samtrafikk mellom, eller tilgang til, elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester. Det er lagt vekt på at de aktuelle standardene er relevante for dagens marked og har potensial for fremtidig utvikling og bruk. Uferdige standarder og eldre etablerte standarder er ikke inkludert. Det samme gjelder standarder hvor det antas at markedet selv vil ivareta interoperabilitet mellom nett og tjenester samt sikre valgfrihet for brukerne. 

Listen inneholder ingen obligatoriske standarder. Listen kommer i tillegg til standardene for minimumstilbud av overføringskapasitet (leide samband) publisert i Den europeiske unions tidende 25.07.2003 som er tatt inn i norsk regelverk i ekomforskriften § 2-3. Denne bestemmelsen er imidlertid nå foreslått fjernet som følge av kommisjonsvedtak 2008/60/EF om endring (opphevelse) av kommisjonsvedtak 2003/548/EF om minimumstilbud av leide samband.   

For standarder som ikke er eksplisitt nevnt i den aktuelle listen, oppfordres det i samsvar med art.17 i direktiv 2002/21/EF til bruk av standarder fra europeiske standardiseringsorganisasjoner, f.eks ETSI. Dersom slike ikke finnes oppfordres til bruk av internasjonale standarder og rekommandasjoner fra organisasjoner som ITU, ISO og IEC.

Merknader

De aktuelle standardene og/eller spesifikasjonene som inngår i listen er ikke obligatoriske, men vil være retningsgivende for norske aktører som anlegger elektroniske kommunikasjonsnett og tilbyr elektroniske kommunikasjonstjenester.
 
Rettsakten vurderes ikke å medføre behov for endringer i gjeldende norsk regelverk for elektronisk kommunikasjon. Ekomloven § 2-3 og bestemmelser i ekomforskriften gir hjemmel for telemyndigheten til å pålegge bruk av standarder ved behov. I slike tilfeller vil det være naturlig å ta utgangspunkt i Kommisjonens liste over standarder.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel VI Sivil luftfart

32008 R 0287 Kommisjonsforordning (EF) nr. 287/2008 av 28. mars 2008 om forlengelse av gyldighetstiden nevnt i artikkel 2c nr. 3 i forordning (EF) nr. 1702/2003  (vedlegg XIII kap VI SD gr3)

Sammendrag av innhold

For luftfartøy som faller inn under artikkel 2c i forordning 1702/2003 og tilfredsstiller de spesifikke krav til luftdyktighet som fremkommer der, kan de nasjonale myndigheter i utgangspunktet utstede luftdyktighetsbevis med gyldighet frem til 28. mars 2008. Luftdyktighetsbeviset begrenses til å gjelde de operasjoner fartøyet hadde luftdyktighetsbevis for pr. 28. mars 2007.

Artikkel 2c (3) i forordning 1702/2003 gir Kommisjonen anledning til å forlenge gyldighetsperioden referert til i artikkel 2c(2) med inntil 18 måneder, dvs til 28. september 2009. Vilkårene er at prosessen med typesertifisering av den aktuelle flytypen er igangsatt av EASA før 28. mars 2008, og at EASA antar at prosessen kan være avsluttet innen utløpet av den forlengede gyldighetsperioden.
 
EASA traff 15. februar 2008 en beslutning som innebærer at vilkårene for å forlenge gyldighetsperioden angitt i forordning 1702/2003 artikkel 2c(2) er oppfylt for noen spesifikke typer luftfartøy. EASA opplyser i nevnte beslutning at byrået har mottatt og akseptert søknader om sertifisering og/eller vurdering av typesertifikatene utstedt av sertifiserende myndighet i tidligere Sovjetunionen. Dette gjelder luftfartøy av typen Antonov AN-26 og AN-26B (fly), og av typen Kamov-32A11BC og Kamov-32A12 (helikopter).
 
EASA antar at sertifiseringsprosessen for de nevnte flytypene kan være avsluttet  innen 28. september 2009, og vilkåret for forlengelse av gyldighetstiden er dermed oppfylt. Kommisjonen har på denne bakgrunn vedtatt forordning 287/2008 som forlenger gyldighetstiden for de nevnte typene av luftfartøy til 28. september 2009.

Merknader

Forordningen har vært forelagt Luftfartstilsynet til uttalelse. Luftfartstilsynet har lagt til grunn at forordning 287/2008 ikke vil ha konsekvenser i Norge, og det foreligger derfor ingen merknader til saken. Forordning 287/2008 gjelder forlengelse av gyldighetsperiode for luftdyktighetsbevis for russiske luftfartøytyper som pr i dag ikke opererer i Norge. Forordningen anses derfor ikke å ha konsekvenser for norske forhold.

Sakkyndige instansers merknader

Som følge av at forordningen ikke antas å ha konsekvenser for Norge har Samferdselsdepartementet ikke funnet det nødvendig å innhente synspunkter fra andre instanser enn Luftfartstilsynet. Samferdselsdepartementet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.