EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 26. september 2008

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Barne- og likestillingsdepartementet

Finansdepartementet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Landsbruks- og matdepartementet

Miljøverndepartementet

Olje- og energidepartementet

Samferdselsdepartementet

Utenriksdepartementet

 

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING 

Vedlegg VI  Trygd

32005 R 0647  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/7(vedlegg VI AID gr3)          

Sammendrag av innhold 

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 som senere endret, er en del av EØS-avtalen (avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132). 

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet, kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.


Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 31.07.2003 (KOM(2003)468 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det inneholdt de sedvanlige årlige justeringer for 2003 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

Det ble dessuten foreslått visse materielle endringer med sikte på å ta hensyn til nyere rettspraksis i EF-domstolen. Dette gjelder bl.a. forslaget om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 4 nr. 2a som nå er vedtatt.

Endringen er begrunnet i nyere rettspraksis fra EF-domstolen (dom av 8. mars 2001 i sak C-215/99 Friedrich Jauch mot Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter (ECR 2001 I-1901) og 31. mai 2001 i sak C-43/99 Ghislain Leclere og Alina Deaconescu mot Caisse nationale des prestations familiales (ECR 2001 I-4265)) og behov for å presisere nærmere hva som menes med særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser.

I Jauch-saken overprøvde EF-domstolen oppføringen av en østerriksk ytelse i vedlegg IIa, og tilkjennega at den aktuelle ytelsen (Pflegegeld) ikke kvalifiserte for eksportunntak i henhold til artikkel 10a da den ikke var å anse som en fullt ut særlig ikke-avgiftsbasert ytelse som nevnt i artikkel 4 nr. 2a. Etter domstolens mening dreier det seg i disse tilfellene om ordinære supplerende ytelser til syketrygden etter artikkel 4 nr. 1 litra a) og b) i forordning nr. 1408/71.

Det presiseres at det i bestemmelsen dreier seg om supplerende ytelser som skal ”garantere pågjeldende personer en minste stønad til livsopphold (eksistensgrunnlag) i relasjon til den økonomiske og sosiale situasjonen i vedkommende medlemsstat eller som utelukkende gjelder særlig beskyttelse av funksjonshemmede, nært knyttet opp mot vedkommendes sosiale miljø (omgivelser) i medlemsstaten”.

Endring av artikkel 9a i forordning nr. 1408/71 gjelder forlengelse av referanseperioden, dvs. utvidelse av det tidsrom innen hvilket opptjeningstiden for en ytelse skal være tilbakelagt. Når referanseperioden kan forlenges med perioder med løpende ytelser etter en medlemsstats lovgivning pga alder, uførhet, sykdom, arbeidsløshet og yrkesskade (unntatt pensjon) eller evt perioder med barneomsorg der, skal det samme gjelde tilsvarende perioder med ytelser eller omsorg i andre medlemsstater. Det er gjort unntak for tidsrom med pensjonsytelser på grunnlag av yrkesskade. Unntaket er ifølge domstolen ugyldig (dom av 18. april 2002 i sak C-290/00 Johann Franz Duchon mot Pensionsversicherungsanstalt der Angestellten), og artikkel 9a er endret i samsvar med dommen.

Endringen av artikkel 23 i forordning nr. 1408/71 innebærer en presisering av at kontantytelser ved sykdom og fødsel skal beregnes utelukkende på grunnlag av inntekten vedkommende har hatt i den kompetente stat. Dette gjelder både ved beregning på grunnlag av gjennomsnittlig inntekt og normert inntekt. Det foreslås også et nytt nr. 2a hvor det presiseres at dette også gjelder selv om hele eller deler av referanseperiode/opptjeningstiden er tilbakelagt etter lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater. 

Den opprinnelige foreslåtte endringen av artikkel 33 nr. 1 i forordning nr. 1408/71 er bestemt utsatt og vil bli behandlet i forbindelse med den nye gjennomføringsforordningen. Det befinner seg mao fortsatt på forslagsplanet. Formålet er å presisere at den kompetente institusjon kan trekke syketrygdavgift på grunnlag av alle pensjoner vedkommende får utbetalt, hvis den nasjonale lovgivning gir mulighet for det. Det vil si at man knesetter prinsippet om parallellisme mellom dekning av ytelser ved sykdom, graviditet og fødsel og adgangen til å kreve avgifter for dette. Det vil fremgå at pensjonister skal være sidestilt med aktive arbeidstakere, som i henhold til artikkel 14d skal anses å ha hele sin ervervsmessige beskjeftigelse på den kompetente medlemsstats territorium. Videre kan det kun foretas trekk i pensjon når vedkommende medlem får motytelser i form av utgiftsdekning fra vedkommende medlemsstat/institusjon. Etter forslaget skal det ved beregningen av avgiftene til syketrygden tas hensyn til de beløp som faktisk utbetales, dvs. netto utbetalt pensjon, etter at det evt. er trukket skatter og avgifter i det land som plikter å utrede ytelsene.

Forslaget er begrunnet i domstolens dom av 15. juni 2000 i sak C-302/98 Manfred Sehrer mot Bundesknappschaft og hensynet til å unngå at vedkommende samlet må betale mer enn om han eller hun utelukkende hadde pensjon fra en medlemsstat. Det fremholdes i motivene at det i koordineringssammenheng fremstår som rimelig og forholdsmessig (appropriate and proportionate) å legge nettopensjonene til grunn for avgiftsberegningen, for å forhindre problemer for den frie personbevegelighet i grenseoverskridende tilfeller, som følge av forskjellene mellom syketrygdordningene i medlemsstatene og hvordan de blir finansiert.

Andre endringer i forordning nr. 1408/71:


- Opphevelse av artikkel 35 nr. 2

- Bestemmelsen gjelder angivelsen av hvilken ordning en selvstendig næringsdrivende skal ha naturalytelser fra under midlertidig opphold når begge de berørte land har særordninger med dårligere dekning for denne gruppa enn for arbeidstakere når det gjelder helsetjenester.  Anvendelsen av bestemmelsen bygger på en forutsetning om at minst to medlemsstater har slike ordninger. Det er ikke lenger tilfelle. Da det bare er Belgia som har hatt et slikt skille, er bestemmelsen overflødig og oppheves.


- Opphevelse av artikkel 69 nr. 4

- Bestemmelsen gjelder bare Belgia og oppheves bl a på bakgrunn av domstolens dom av 13. juni 1996 i sak C-170/95 Office national de l'emploi mot Calogero Spataro.


- Tilføyelse av en ny artikkel 95f

- Tilføyelsen gjelder en overgangsregel for Tyskland som følge av at visse særordninger for selvstendig næringsdrivende, som har vært unntatt fra forordningen iht artikkel 1 bokstav j) femte ledd, blir omfattet fra 1. januar 2004.

- Tilføyelse av en ny artikkel 95g

- Tilføyelsen gjelder en overgangsregel for Østerrike som følge av at EF-domstolen i dom av 8. mars 2001 i sak C-215/99 Friedrich Jauch mot Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter gjorde oppføringen av den østerrikske pleietrygdytelsen (Pflegegeld) i vedlegg IIa ugyldig, da den etter domstolens mening var en ordinær avgiftsbasert og eksportabel kontantytelse ved sykdom som nevnt i artikkel 4 nr. 1 bokstav a) og b) i forordning (EØF) nr. 1408/71. Formålet med overgangsregelen er å sikre at de som på grunnlag av artikkel 10a nr. 3 i forordning 1408/71 før 8. mars 2001 var tilstått eller hadde satt fram krav om pleieytelse i henhold til østerriksk lovgivning, beholder retten til denne ytelsen så lenge de fortsatt er bosatt i Østerrike.


Endringer av vedleggene til forordning nr. 1408/71:

Det er videre foretatt diverse endringer i vedleggene til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 (vedlegg II, IIa, III, IV og VI). De viktigste endringene her gjelder vedlegg II, IIa og III.

Endringer i vedlegg II:

Under ”W. Finland” er vedtatt å oppføre den nye finske engangsstønaden ved utenlandsadopsjon.

Endringer i vedlegg IIa:

Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt. Det foretas en viss sanering/reduksjon av antallet slike ordninger (fra totalt 85 til 66) bl.a. på bakgrunn av de ovennevnte dommer i Jauch- og Leclere-sakene (C-215/99 og C-43/99) der oppføringen av henholdsvis den østerrikske pleietrygdordningen og en luxembourgsk fødselsstønad ble erklært ugyldig. Bildet er ikke entydig. For enkelte gamle medlemsland er det tale om en økning. Det vises til tabellen nedenfor. De nye ordningene som er oppført, gjelder minimumsordninger med stønad til livsopphold for personer som oppfyller visse av trygdens tradisjonelle kriterier (eks. alder, uførhet), men som har liten eller ingen opptjening i de ordinære trygde- og pensjonsordningene i vedkommende medlemsstat. Det omfatter bl.a. den svenske ordningen Äldreförsörjningsstød (lov 2001/835). Saneringen gjelder kun de gamle medlemsstatene. For de nye medlemsstatene er oppføringene identisk med Tiltredelsesakten av 2003. Vedlegget slik det er gjengitt i vedtaket side 5, er mao fullstendig.

Oppføringer i vedlegg IIa Tidligere  Etter vedtaket

Belgia



3



2

 

Tsjekkiske republikk



1



1



Danmark 



2



1



Tyskland



0



1



Estland



2



2



Hellas



9



1



Spania



3



4



Frankrike



3



3



Irland



12



6



Italia



7



8



Kypros



3



3



Latvia



2



2



Litauen



2



2



Luxembourg  



2



1



Ungarn



3



3



Malta



2



2



Nederland 



0



2



Østerrike



2



1



Polen



1



1



Portugal



9



2



Slovenia



3



3



Slovakia



1



1



Finland



4



5



Sverige



3



3



UK  



8



6




Slik situasjonen har utviklet seg, jf ny artikkel 4(2a), er det ifølge forordningen bare ordninger som oppfyller følgende to kriterier som kvalifiserer for opptak i vedlegget:


1.  Ytelser av sosialhjelpsliknende art som sikrer et livsoppholdsminimum (subsistensminimum) for personer med liten eller ingen opptjening i de ordinære trygdeordningene, og som knytter seg nært til den økonomiske og sosiale kontekst (miljø) i bostedsstaten. 


2.  Ytelser som kun har til formål å sikre funksjonshemmede en særlig beskyttelse, og er relatert til behovet for sosial integrasjon i bostedsstaten/det nære miljø.


Saneringen av vedlegget bygger på dette. Det utelukker at følgende ytelser kan oppføres:


·    ytelser med sikte på å bevare eller forbedre ervervsevnen
·    ytelser med sikte på å kompensere for ekstrautgifter for funksjonshemmede barn 
·    pleietrygdytelser av samme type som domstolen behandlet i Jauch-saken og anså være kontantytelser ved sykdom.

Det er videre et absolutt vilkår at ytelsene skal være ikke-avgiftsbasert, dvs. finansiert av rene skattemidler uten noen form for øremerking.


Endringer i vedlegg III:

Vedlegget gjelder bestemmelser i andre avtaler som fortsatt skal gjelde til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Også her er det en vesentlig sanering/reduksjon av antallet oppføringer. Bakgrunnen er avgjørelser i EF-domstolen, herunder spesielt sak C-55/00 Elide Gottardo mot INPS (jf. OJ C 122 29.04.2000), som antas å gjøre de fleste oppføringene enten overflødige (III A) eller i strid med fellesskapsretten (III B - unntak fra likebehandlingsprinsippet i artikkel 3 nr. 1, jf artikkel 3 nr. 3 og 7 nr. 2c, i avtaler mellom medlemsland). Oppføringer som er til fordel for alle medlemsstatenes borgere (som for eksempel artikkel 7 i den nordiske konvensjonen om dekning av merutgifter ved hjemreise pga sykdom) eller som er knyttet til bestemte historiske situasjoner (krig/grenseendringer av betydning for folk i visse områder), kan opprettholdes og da i III A.


Samtlige opptegnelser i vedlegg III B foreslås strøket da de anses som stridende mot det generelle likebehandlingsprinsippet i Traktatens artikkel 12 og 39. De oppføringer som gjelder eksport av ytelser til tredjeland kan utgå som unødvendige (enten ligger de utenfor forordningens anvendelsesområde og skal av den grunn ikke oppføres.


Saneringen henger sammen med at man i forhandlingene med de 10 kandidatlandene som blir medlemmer i EU fra 1. mai 2004, har lagt rettstilstanden som gjelder etter den senere rettspraksis til grunn, og da må også medlemslandene bringe sine Vedlegg III-oppføringer i samsvar med dette.


For øvrig foreslås visse endringer i vedlegg IV, del B (særordninger for selvstendig næringsdrivende) for Italia og Tyskland, og vedlegg VI (anvendelsen av visse medlemsstaters lovgivning) for Danmark, Tyskland, Frankrike, Irland og Det forente kongerike.


Endringer av rådsforordning (EØF) nr. 574/72:

Artikkel 4 nr. 11 og artikkel 32a henviser til vedlegg 11 (særordning for naturalytelser til selvstendig næringsdrivende som skal ha dårligere dekning) og foreslås opphevet på samme måte som artikkel 35 nr. 2 i forordning 1408/71 og bilaget selv, jf ovenfor.

Tilføyelse av en ny artikkel 10b og endring av artikkel 12a gjelder formaliteter i forbindelse med lovvalgsregler og blanketter for tjenestemenn og arbeidstakere i internasjonal transport jf hhv artikkel 13 nr. 2 bokstav d) og artikkel 14 nr. 2 bokstav a) i forordning 1408/71. Av hensyn til rettssikkerheten bør institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse, for disse to kategorier av arbeidstakere sørge for å forsyne tjenestemannen eller arbeidstakeren med den dertil egnede attest på at vedkommende er omfattet av denne lovgivning (E 101).


Endringer av vedleggene til forordning nr. 574/72:

Endring av vedlegg 2 gjelder endringer av svensk kompetent institusjon for arbeidsledighetstrygd.

Endringen i vedlegg 4 gjelder tilføyelse av tysk kontaktorgan for særordninger for selvstendig næringsdrivende som forvaltes av yrkestilknyttede pensjonsinstitusjoner.

Endring av vedlegg 10 gjelder endringer av danske og tyske institusjoner.

Opphevelse av vedlegg 11:
Vedlegget anga de ordninger det var vist til i artikkel 35 nr. 2 og som hadde dårligere dekning for gruppa selvstendig næringsdrivende når det gjaldt naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel enn for arbeidstakere under midlertidig opphold når begge de berørte land har slike ordninger. Vedlegg 11 oppheves som en konsekvens av at artikkel 35 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 er opphevet, jf ovenfor.

Merknader 

Endringene dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke vil medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Etter endringene i artikkel 4(2a) er det imidlertid nå bare sosialhjelpsliknende ordninger som sikrer livsoppholdsminimum eller gir funksjonshemmede en særlig beskyttelse, som kan unntas fra eksport (utbetaling i andre medlemsland). Antallet opptegnelser i vedlegg IIa er følgelig vesentlig redusert. De norske ytelsene grunnstønad og hjelpestønad og utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn for etterlatte forsørgere oppfyller ikke de nye vilkårene i artikkel 4(2a) og oppføringene i vedlegget må derfor tas ut.

Det ble i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vedtatt at de aktuelle ytelsene fra 1. juli 2007 skal utbetales i utlandet (andre EØS-land og Sveits) til personer som omfattes av EØS-avtalen. Saken ble omtalt i St.prp. nr. 69 (2006-2007) om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2007, s. 85, som tok opp de budsjettmessige konsekvensene av omleggingen. Den aktuelle bevilgningsøkningen (5 mill. kroner over kap. 2661 post 70) ble vedtatt i Stortinget 15. juni 2007.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og inkluderingsdepartementet finner den EØS-relevant og akseptabel.   

32006 R 0629  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 629/2006 av 5. april 2006 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71  (vedlegg VI AID gr3)           

Sammendrag av innhold 

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 som senere endret, er en del av EØS-avtalen (avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132).

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet, kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

Rettsakten inneholder de sedvanlige årlige justeringer for 2004 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Formålet er å oppdatere og ajourføre Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 for å ta hensyn til de nevnte endringer og især endringer som har funnet sted i lovgivningen i de nye medlemsstatene etter at tiltredelsesforhandlingene ble avsluttet. Forslaget har ytterligere til formål å fullføre forenklingen av prosedyrene for tilståelse av sykehjelp i utlandet som ble innført ved forordning (EF) nr. 631/2004 ved å gjennomføre dem også i forbindelse med yrkesskade og yrkessykdommer.

Forslagets artikkel 1 - Endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71:

Endringene av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71gjelder kun vedleggene til forordningen, nærmere bestemt: Vedlegg I, II, IIa, III, IV og VI. De viktigste endringene her gjelder Vedlegg II, IIa og III.

Endringer i vedlegg I del II:

I vedlegg I del II er det gitt definisjoner av begrepet ”familiemedlem” når det nasjonalt ikke er mulig å skille ut slike fra andre trygdede. Under ”V. Slovakia” foreslås å oppføre ny definisjon som følge av ny nasjonal lovgivning.

Endringer i vedlegg II del I:

I vedlegg II del I er oppført særordninger for selvstendig næringsdrivende som i henhold til artikkel 1, litra j) fjerde ledd ikke skal være omfattet av forordningens anvendelsesområde. Unntakene oppført under ”H. Frankrike” foreslås strøket som følge av endringer i nasjonal lovgivning. 

Endringer i vedlegg II del II: 

Vedlegg II del II gjelder særlige ytelser ved fødsel og adopsjon som i henhold til artikkel 1, litra u) i) ikke skal være omfattet av forordningens anvendelsesområde. Opptegnelsene under ”E. Estland”,

”L. Latvia” og ”S. Polen” foreslås endret som følge av ny nasjonal lovgivning. Opptegnelsen under

”N. Luxembourg” foreslås strøket som følge av domstolens dom i sak C-43/99 Leclerc. 

Endringer i vedlegg IIa: 

Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt.

Opptegnelsene under ”D. Tyskland”, ”L. Latvia”, ”S. Polen” og ”V. Slovakia” foreslås endret som følge av ny nasjonal lovgivning. Den tyske opptegnelsen gjelder innføring av en ny ”arbeidsløshetsytelse II” som er en ytelse av blandet art mellom trygd og sosialhjelp. Den er inntektsprøvd og uten avgiftsbetaling, og oppfyller etter Kommisjonens mening kriteriene for opptegnelse i vedlegget. Dette gjelder dog ikke det tidsbegrensede tillegget som ytes i en overgangsperiode på 2 år, og som tilsvarer en viss prosentandel av differansen mellom ytelsesbeløpet i henhold til den tidligere avgiftsbaserte ”arbeidsløshetsytelse I” og ”arbeidsløshetsytelse II”. Øvrige endringer er vesentlig presiseringer. 

Endringer i vedlegg III: 

Vedlegget gjelder bestemmelser i andre avtaler som fortsatt skal gjelde, til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

Her foreslås en ytterligere sanering/reduksjon av antallet (unødvendige/foreldede) oppføringer i likhet med de som ble foretatt i forordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 jf. KOM(2003)468. Bakgrunnen er avgjørelser i EF-domstolen, herunder spesielt sak C-55/00 Elide Gottardo mot INPS (jf. OJ C 122 29.04.2000), som antas å gjøre de fleste oppføringene enten overflødige (III A) eller i strid med fellesskapsretten (III B - unntak fra likebehandlingsprinsippet i artikkel 3 nr. 1, jf artikkel 3 nr. 3 og 7 nr. 2c, i avtaler mellom medlemsland). Oppføringer som er til fordel for alle medlemsstatenes borgere (som for eksempel artikkel 7 i den nordiske konvensjonen om dekning av merutgifter ved hjemreise pga sykdom) eller som er knyttet til bestemte historiske situasjoner (krig/grenseendringer av betydning for folk i visse områder), kan opprettholdes og da i vedlegg III A. En rekke opptegnelser i vedlegg III A og de fleste opptegnelser i vedlegg III B foreslås strøket.  Gjenværende opptegnelser renummereres.

Det vil være et tilsvarende saneringsbehov også i forbindelse med EØS-avtalen, jf. i denne forbindelse også merknadene til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 om de sedvanlige årlige justeringer for 2004. Dette tilsier følgende endringer: I samsvar med bl.a. betraktning 4 fjernes således i avtalens vedlegg VI nr. 1 tilpasning (n) (som gjelder Vedlegg III A til Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71) på tilsvarende måte de opptegnelsene som ikke lenger oppfyller vilkårene (punktene 331, 337, 345, 359, 370, 371 og 373) samt alle punkter som indikerer at det mellom avtalelandene ikke foreligger noen avtale eller avtalebestemmelser som fortsatt skal gjelde. De gjenstående punkter blir renummerert. Dette gjelder bl.a. punktene som refererer til artikkel 10 i den nordiske konvensjon av 15. juni 1992, som (tentativt) blir nye punkter 32 til 38. Samtidig justeres ordlyden ubetydelig og bringes på linje med den nye formuleringen i forordning (EF) nr. 647/2005. Alle opptegnelser i tilpasning (o), punktene 318, 331, 337, 345, 370 og 371(som gjelder Vedlegg III B) strykes.

For øvrig foreslås visse endringer i vedlegg IV, del A (Type A-pensjoner) (B. Tsjekkia), del B (særordninger for selvstendig næringsdrivende) (B. Tsjekkia) og del C (ordninger hvor beregningen iht artikkel 46 nr. 1 alltid gir minst like mye som beregningen iht artikkel 46 nr. 2 (B. Tsjekkia og E. Estland) og del D (ytelser og avtaler som nevnt i artikkel 46b nr. 2) (V. Slovakia), og vedlegg VI (anvendelsen av visse medlemsstaters lovgivning) for så vidt gjelder sondringen mellom arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende i Nederland.  

Forslagets artikkel 2 - Endring av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 gjelder:

Opphevelse av artikkel 60 nr. 5 og 6:

Bestemmelsene gjelder ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom (naturalytelser) og er identisk med bestemmelsene i artikkel 17 nr. 6 og 7 om underretning til kompetent institusjon om sykehusinnleggelse og tilståelse av større naturalytelser som ble opphevet ved forordning (EF) nr. 631/2004. Av forenklingshensyn og hensyn til sammenheng i regelverket foreslås artikkel 60 nr. 5 og 6 likeledes opphevet. 

Endring av artikkel 62: 

Endringen innebærer utvidelse av de forenklede prosedyrer for oppnåelse av naturalytelser som følge av opphevelsen av artikkel 20 og endringen av artikkel 21 ved forordning (EF) nr. 631/2004. Vedkommende kan etter dette henvende seg direkte til tjenesteyter og oppnå behandling ved å legge frem Det europeiske helsetrygdkort for denne uten først å gå veien gjennom institusjonen på oppholdsstedet.  

Endring av artikkel 63 nr. 2: 

Endringen er en direkte følge av endringen av artikkel 60 (opphevelsen av nr. 5 og 6)

Endring av artikkel 66 nr. 1:

Endringen er en direkte følge av opphevelsen av artikkel 20 ved forordning (EF) nr. 631/2004.  

Forslagets artikkel 3 – Ikrafttredelse:

Endringene trer i kraft dagen etter offentliggjørelsen i EF-tidende, dvs. 28. april 2006, med unntak av endringene i Vedlegg III (bilaterale avtaler) som omfatter nye medlemsstater. Sistnevnte får anvendelse med virkning fra 1. mai 2004.

Merknader 

Endringene vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. Som nevnt ovenfor, vil det være et tilsvarende saneringsbehov i forhold til EFTA-landenes opptegnelser bl.a. i vedlegg III til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen. Antallet opptegnelser reduseres som følge av at de enten er unødvendige og/eller ikke lenger fyller de nye kriteriene. Dette gjelder bilaterale avtaler hvor Island, Liechtenstein eller Norge er part og som gjelder utbetaling i tredjeland (utenfor EØS). Det gjelder videre alle de nåværende angivelser av at det ikke er avtaler eller bestemmelser som skal gjelde.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og inkluderingsdepartementet finner den EØS-relevant og akseptabel.  

32006 D 0442 Den administrative kommisjon for trygds beslutning nr. 207 av 7. april 2006 om fortolkning av artikkel 76 og 79 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71 og artikkel 10 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 574/72 om samtidig rett til familieytelser og barnetrygd  (vedlegg VI AID gr3)

Sammendrag av innhold 

Beslutningen gjelder tolkning og presisering av hva som ligger i uttrykket ”som følge av inntektsgivende arbeid” i artikkel 76 og artikkel 79 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Dette er av betydning i forhold til prioriteringsreglene for rett til familieytelser.


Dersom det foreligger overlappende rett til familieytelser for et familiemedlem ”som følge av inntektsgivende arbeid” i to stater, skal staten der dette medlemmet er bosatt, være primærland, og retten til ytelser etter lovgivningen i det andre landet skal i henhold til artikkel 76 suspenderes i samme utstrekning. Artikkel 79 nr. 3 i forordningen inneholder en tilsvarende bestemmelse om ytelser til pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge sine foreldre.


Videre skulle, i henhold til beslutning nr. 119, også tidsrom med ytelser bl a ved sykdom, svangerskap/fødsel og arbeidsløshet, regnes som inntektsgivende arbeid etter de nevnte bestemmelsene. Det samme gjaldt under betalt ferie og fravær (permisjon), streik eller lockout.


Beslutning nr. 207 nr. 1 innebærer en presisering av at ikke kun betalt fravær (permisjon), men også ubetalt permisjon på grunnlag av barneomsorg skal være likestilt med tidsrom med inntektsgivende arbeid så lenge som dette permisjonsfraværet er ansett som likeverdig med slik yrkesaktivitet i samsvar med nasjonal lovgivning. Beslutningens nr. 2 innebærer en tilsvarende presisering i forhold til  artikkel 10 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972. Presiseringene er en følge av rettspraksis, jf domstolens dom i sak C-543/03 Dodl/Oberhollenzer.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a). rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og inkluderingsdepartementet finner den EØS-relevant og akseptabel.  

Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik vehandling av kvinner og menn  

32007 L 0030  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/30/EF av 20. juni 2007 om endring av rådsdirektiv 89/391/EØF, dets særdirektiver og rådsdirektivene 83/477/EØF, 91/383/EØF, 92/29/EØF og 94/33/EF med sikte på å forenkle og rasjonalisere rapportene om gjennomføring  (vedlegg XVIII AID gr3)

Sammendrag av innhold

En rekke direktiver pålegger medlemsstatene å rapportere om gjennomføringen av direktiver på HMS-området. De ulike direktivenes bestemmelser om slik rapportering stiller ulike krav til hyppigheten og innholdet i rapporteringen. Direktivet tar sikte på å harmonisere rapporteringshyppigheten og innholdet i rapportene.

Rapportering i henhold til de ulike direktivene skal nå skje hvert femte år. Den første rapporten skal imidlertid dekke en lengre periode. Strukturen skal være mest mulig konform, og dette skal sikres ved at rapporteringen skjer gjennom besvarelse av et spørreskjema formulert av Kommisjonen.  

Implementeringsfrist i EU er 31.12.2012.

Følgende direktiver, som er en del av EØS-avtalen, harmoniseres med hensyn til rapporteringens innhold og hyppighet:


    •       Direktiv 89/391/EØF om iverksetting av tiltak som forbedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen
    •       Direktiv 83/477/EØF om vern av arbeidstakere mot farer ved å være utsatt for asbest i arbeidet
    •       Direktiv 91/383/EØF om utfylling av de tiltak som forbedrer sikkerheten og helsen på arbeidsplassen for arbeidstakere som har et tidsbegrenset eller midlertidig arbeidsforhold
    •       Direktiv 92/29/EØF om minimumskrav til helse og sikkerhet for bedre medisinsk behandling om bord på fartøyer
    •       Direktiv 94/33/EF om vern av unge personer på arbeidsplassen
    •       Direktiv 89/654/EØF om minimumskrav til sikkerhet og helse på arbeidsplassen
    •       Direktiv 89/655/EØF om minimumskrav til sikkerhet og helse i forbindelse med arbeidstakernes bruk av arbeidsutstyr i arbeidet
    •       Direktiv 89/656/EØF om minimumskrav til sikkerhet og helse iforbindelse med arbeidstakernes bruk av personlig verneutstyr i arbeidet
    •       Direktiv 90/269/EØF om minimumskrav til sikkerhet og helse i forbindelse med manuell håndtering av tunge gjenstander som særlig kan føre til ryggskader hos arbeidstakerne
    •       Direktiv 90/270/EØF om minimumskrav til sikkerhet og helse i forbindelse med arbeid med dataskjermutstyr
    •       Direktiv 92/57/EØF om gjennomføring av minimumskrav tilsikkerhet og helse på midlertidige eller mobile byggeplasser
    •       Direktiv 92/58/EØF om minimumskrav til sikkerhets- og/ellerhelseskilting på arbeidsplassen
    •       Direktiv 92/85/EØF om iverksetting av tiltak som forbedrer helse og sikkerhet på arbeidsplassen for gravide arbeidstakere og arbeidstakere som nylighar født eller som ammer
    •       Direktiv 92/91/EØF om minimumskrav med sikte på å forbedre vernet av arbeidstakernes sikkerhet og helse i boringsrelatert utvinningsindustri
    •       Direktiv 92/104/EØF m minimumskrav med sikte på å forbedre vernet av arbeidstakernes sikkerhet og helse i utvinningsindustri i dagbrudd eller under jord
    •       Direktiv 93/103/EF om minimumskrav til sikkerhetog helse ved arbeid om bord på fiskefartøyer
    •       Direktiv 98/24/EF om vern av helsa og tryggleiken til arbeidstakarar mot risiko i samband med kjemiske agensar på arbeidsplassen
    •       Direktiv 1999/92/EF om minimumskrav for å bedre vernet av sikkerheten og helsen til arbeidstakere som kan utsettes for fare gjennom eksplosive atmosfærer
    •       Direktiv 2002/44/EF om minstekrav til helse og tryggleik med omsyn til eksponering av arbeidstakarar for risikoar i samband med fysiske agensar (vibrasjon)
    •       Direktiv 2003/10/EF om minstekrav til helse og sikkerhet med hensyn til eksponering av arbeidstakere for risikoer i forbindelse med fysiske agenser (støy)
    •       Direktiv 2004/40/EF om minstekrav til helse og sikkerhet med hensyn til eksponering av arbeidstakere for risikoer i forbindelse med fysiske agenser (elektromagnetiske felt)
    •       Direktiv 2006/25/EF om minstekrav til sikkerhet og helse med hensyn til eksponering av arbeidstakere for risikoer i forbindelse med fysiske agenser (kunstig optisk stråling)

Merknader

I henhold til EØS-avtalen skal ESA utarbeide rapporter vedrørende det aktuelle direktiv i samme utstrekning som Kommisjonen skal utarbeide slike rapporter. I praksis blir rapporten utarbeidet på bakgrunn av norske myndigheters svar på et spørreskjema utarbeidet av ESA.  

Det vil ikke være behov for lov- eller forskriftsendringer.

Direktivet innebærer bare en ren teknisk forenkling i forhold til tidsperioden og innholdet for rapporteringen i henhold til det enkelte direktiv på HMS-området. Ut over dette er ikke norske interesser berørt.

I og med at Norge allerede rapporterer på de ovennevnte direktivene, vil harmoniseringen av hyppighet og innhold neppe få særlige administrative, økonomiske, budsjettmessige eller rettslige konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Arbeids- og inkluderingsdepartementet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


BARNE- OG LIKESTILLINGSDEPARTEMENTET    

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING  

Vedlegg XX  Miljø  

Kapittel I  Allment  

32008 D 0276  Kommisjonsvedtak 2008/276/EF av 17. mars 2008 om endring av vedtak 2005/338/EF med sikte på lenging av det tidsrommet som miljøkriteria for tildeling av fellesskapsmiljømerket til campingplasstenester, skal gjelde for  (vedl XX kap I BLD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2008/276/EF omhandler forlengelse av gyldighetstiden for tidligere vedtak angående miljømerking av campingplasser. 

Det er nylig igangsatt revisjons av kriteriene for campingplasstjenester, og nye kriterier vil sannsynligvis foreligge i løpet av 2009.

Merknader

EUs miljømerkeordning ”Blomsten” er frivillig, i likhet med den nordiske miljømerkeordningen ”Svanen”.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking i Norge vurderer rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Barne- og likestillingsdepartementet slutter seg til denne vurderingen.

32008 D 0277  Kommisjonsvedtak 2008/277/EF av 26. mars 2008 om endring av vedtak 2001/405/EF med sikte på lenging av det tidsrommet som miljøkriteria for tildeling av fellesskapsmiljømerket til mjukpapirprodukt, skal gjelde for  (vedl XX kap I BLD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2008/277/EF omhandler forlengelse av gyldighetstiden for tidligere vedtak angående miljømerking av mykpapir.

Nye kriterier for mykpapir (toalettpapir, kjøkkenpapir, papirlommetørklær etc.) er utviklet, og disse er til diskusjon innad i Kommisjonen. De vil sannsynligvis bli lagt fram for avstemning i løpet av høsten 2008.

Merknader

EUs miljømerkeordning ”Blomsten” er frivillig, i likhet med den nordiske miljømerkeordningen ”Svanen”.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking i Norge vurderer rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Barne- og likestillingsdepartementet slutter seg til denne vurderingen.


FINANSDEPARTEMENTET  

RETTSAKTER SOM KREVER LOV- ELLER BUDSJETTENDRING SAMT RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM VURDERES Å GRIPE VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET  

Vedlegg IX  Finansielle tjenester  

Kapittel II  Banker og andre kredittinstitusjoner  

32007 L 0064  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked og om endring av direktiv 97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av direktiv 97/5/EF  (vedlegg IX kap II FIN gr1)

Sammendrag av innhold

Etter forslag fra Kommisjonen (KOM (2005) 603 final) i desember 2005 vedtok Europaparlamentet 24. april 2007 direktiv om betalingstjenester. Direktivet ble formelt vedtatt i EU 13. november 2007.  

Direktivet regulerer tre hovedområder:

·         a) Harmonisering av markedsadgangen for betalingsformidlere som ikke er kredittinstitusjoner 

·         b) Ånhet om vilkår og regler for betalingsformidlingen og informasjonskrav til tilbyderne av tjenestene 

·         c) Rettigheter og forpliktelser for brukere og tilbydere av betalingstjenester. 

Ad a) Betalingsformidlere – Kapittel  II

Kapittel II fastsetter krav om konsesjon for, og krav til, foretak som skal tilby betalingstjenester og som ikke er kredittinstitusjoner, e-pengeinstitusjoner eller postgiroinstitusjoner, såkalte betalingsinstitutter. Definisjoner og avgrensningen av virksomhetsområdet for direktivet er fastsatt i kapittel I.  Det er krav om at betalingsinstituttene skal være underlagt tilsyn. I Kommisjonens forslag var det ikke lagt opp til at betalingsinstituttene skulle være pålagt kapitalkrav. Rådet og Parlamentet ble imidlertid enige om at det skal stilles krav til foretakenes likviditet og soliditet. Foretak som oppfyller vilkårene i EU-konformt nasjonalt regelverk har rett til å etablere virksomhet i andre EU-stater og å yte grenseoverskridende virksomhet basert på tillatelse og tilsyn i hjemlandet. Det er også kommet til enighet mellom Rådet og Parlamentet at betalingsinstituttene kan yte kreditt i inntil tolv måneder, så lenge kreditten kun ytes i tilknytning til et betalinsgformidlingsoppdrag.  

Ad b) Åpenhet om vilkår for betalingsformidling – Kapittel III

Kapittel III fastsetter bl.a. minimumsvilkår for tjenesteyterens opplysningsplikt og hvordan informasjon skal gis til betaleren og betalingsmottakeren. Reglene skiller mellom enkeltstående betalingsoppdrag og rammekontrakter for betalingsoppdrag. 

Ad c) Rettigheter og forpliktelser – Kapittel IV

Kapittel IV fastsetter bl.a. reglene for autorisasjon av betalingsoppdrag, utførelse av betalingsoppdrag, maksimum tid et betalingsoppdrag kan ta, betalingsformidlerens ansvar for transaksjonen og midlene, betalers ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner, straff og utenomrettslige klageordninger. Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv var et fullharmoniseringsdirektiv, se artikkel 78. Etter behandling i Rådet og Europaparlamentet er det gjort flere unntak fra prinsippet om fullharmonisering.

Merknader

Direktivet vil kreve endringer i norsk regelverk. Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) kapittel 4a regulerer foretak som har tillatelse til å drive valutavirksomhet, herunder betalingsformidling med utlandet. Disse foretak må ha konsesjon som finansieringsforetak etter lovens § 3-3. Konsesjonsreglene må tilpasses direktivets bestemmelser om konsesjonskrav for betalingsinstitutter. Blant annet vil betalingsinstituttene være underlagt regelverket om ansvarlig kapital. Det stilles imidlertid lempeligere krav til foretak som utelukkende driver virksomhet som betalingsformidler, enn til kredittinstitusjoner. Dette medfører behov for endringer i reglene om ansvarlig kapital i samsvar med direktivets bestemmelser. Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) kapittel 2 Innskudd og betalingsoppdrag, stiller blant annet krav til opplysningsplikt (§ 15), adgang til ensidig endring av avtalevilkår (§ 19), regler om valuteringstidspunkter (§27), m.m. Bestemmelsene må endres og tilpasses direktivets krav. 

Lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. Loven regulerer bl.a. systemer for betalingstjenester basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Det må vurderes om lovens kapittel 3 om Systemer for betalingstjenester må endres i samsvar med betalingstjenestedirektivet.  

Fordi direktivet krever lovendring, vil beslutningen i EØS-komiteen bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103.

Sakkyndige instansers merknader 

Finansdepartementet, Justisdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Forbrukerombudet, Kredittilsynet og Norges Bank har vært involvert i den norske prosessen for vurdering av direktivet. Etter det opprinnelige forslaget fra Kommisjonen var det flere forhold ved direktivet som ble vurdert som usikre og/eller uheldig fra norsk side. Dette gjaldt blant annet muligheten for å opprettholde norsk ”null float” og et tilstrekkelig godt forbrukervern ved misbruk av betalingskort. De sakkyndige instanser anser at den endelige direktivteksten i tilstrekkelig grad ivaretar norske posisjoner.

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET  

Vedlegg XXI  Statistikk

32008 R 0177  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 177/2008 av 20. februar 2008 om etablering av et felles rammeverk for bedriftsregister for statistiske formål og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 2186/93 (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold 

Formålet med forordningen er å etablere en felles ramme for bedriftsregistre for statistiske formål til erstatning for rådsforordning (EF) nr. 2186/93, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Slike statistiske bedriftsregistre er et viktig grunnlag for blant annet felles og enhetlige populasjoner, for samordning av undersøkelser, for konstruksjon av statistiske enheter og for studier av avgang og tilgang av enheter i registret.

Forordningen definerer de ulike enheter som foretak, lokal enhet, lokal bransjeenhet og foretaksgruppe/konsern. Videre beskriver forordningen hvilke enheter registeret skal omfatte og gir en spesifikasjon av hvilke variabler som skal være knyttet til de enkelte enheter. Det er også beskrevet krav til oppdatering og hvilke data som skal oversendes Kommisjonen (Eurostat). Forordningen vil legge grunnlaget for utveksling av konfidensielle data mellom landene for å sikre kvaliteten på informasjon om multinasjonale selskaper. Slik informasjon skal behandles som konfidensiell etter de regler som gjelder. Landene skal også oversende detaljerte data for de enkelte foretak knyttet til flernasjonale foretaksgrupper til Kommisjonen (Eurostat). Det nye gjelder spesielt føringen av multinasjonale selskaper (konsern).

Detaljert iverksetting av forordningen vil skje gjennom en komitologiprosedyre der statistikkprogramkomiteen fungerer som komité i forhold til Kommisjonen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Konsernknytninger og inngående direkteinvesteringer etableres i dag ved hjelp av informasjon fra Aksjonærregisteret som kilde. For å dekke kravene om multinasjonale selskaper er det viktig at utenlandske aksjonærer er entydig registrert i Aksjonærregisteret (AR). Dette er så langt ikke fullstendig og det arbeides med saken i forhold til Skattedirektoratet som er eier av AR. For å dekke utgående FDI dvs. norske selskapers eierskap i utlandet, vil SSB være avhengig av andre lands registreringer/den påtenkte databasen i Eurostat over multinasjonale selskaper. Populasjonsarbeidet knyttet til konsern med mer er anslått til ett årsverk dvs. ca 700 000 kroner, som vil bli dekket innenfor eksisterende budsjettrammer. Rettsakten vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0364 Kommisjonsforordning (EF) nr. 364/2008 av av 23. april 2008 om iverksetting av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 716/2007 når det gjelder teknisk format for overføring av Fellesskapets statistikk om struktur og aktivitet knyttet til utenlandskontrollerte foretak og innvilgning av unntak for enkelte medlemsland (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsfordningen er knyttet til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 716/2007 om Fellesskapets statistikk om struktur og aktivitet knyttet til utenlandskontrollerte foretak (FATS). Kommisjonsforordningen spesifiserer det tekniske formatet for overføring av FATS. Dette er nødvendig for å redusere risiko for feil ved dataoverføringen, sikre harmoniserte og sammenlignbare datasett samt hurtigere datainnsamling. Videre spesifiserer forordningen unntak for enkelte medlemsstater som har behov for større tilpasninger i sine nasjonale systemer, herunder innvilgning av unntak fra eventuelle nye krav som følge av forundersøkelsene.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Rettsakten vil bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som har lagt opp til at Norge får fullstendig unntak for rapportering av utgående FATS for referanseårene 2007-2008. Bakgrunnen for dette er at Skattedirektoratet etter 2007 ikke lenger krever rapportering om disse data fra norske foretak eller tilknyttede virksomheter i utlandet, og at en ny undersøkelse om utgående FATS dermed må utvikles f.o.m. referanseåret 2007.

Statistisk sentralbyrå har også lagt opp til at Norge gis unntak fra NACE Rev. 1.1. seksjon J for referanseårene 2007-2010. Bakgrunnen for dette er at Norge p.t. ikke har mulighet til å beregne produksjonsverdi for alle foretak innenfor seksjon J (f. eks banker og forsikringsselskaper). 

Forslaget vedrørende teknisk format for overføring er uproblematisk for Statistisk sentralbyrå.

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.


FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET  

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING  

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter  

32008 D 0049 Kommisjonsvedta  2008/49/EF av 12. desember 2007 om gjennomføring av informasjonssystemet for det indre marked (IMI) med hensyn til vern av personopplysninger (protokoll 31 FAD gr3)

Sammendrag av innhold

I mars 2006 ga medlemslandene sin støtte til Kommisjonens forslag om å utvikle IMI. EFTA-landene stilte seg positive til dette. IMI ble utviklet for å forbedre kommunikasjonen mellom medlemsstatenes forvaltninger. Det er et elektronisk verktøy som setter utveksling av informasjon i system slik at medlemslandene hver dag får et mer effektivt samarbeid i implementeringen av indre markedsregelverk. Målet er at de administrative byrdene skal minke, og at effektivitet og prestasjonsevne skal øke i det daglige samarbeidet mellom medlemslandene. Kommisjonsvedtaket fastsetter hvordan IMI skal brukes og forpliktelsene som gjelder for vern av personopplysninger. 

Norge har de siste par årene vært med i Europakommisjonens arbeid med å utvikle informasjonssystemet for det indre marked (IMI). IMI skal i første omgang benyttes til samarbeid om visse yrkesgrupper som omfattes av EUs reviderte yrkeskvalifikasjonsdirektiv (2005/36/EF). I første omgang gjelder det leger, fysioterapeuter, farmasøyter og revisorer. Systemet skal gradvis tas i bruk for flere yrkesgrupper. IMI skal også tas i bruk til det administrative samarbeidet knyttet til tjenestedirektivet og etter hvert andre direktiver. Medlemslandene er ikke forpliktet til å ta i bruk IMI som verktøy for å samarbeide. Derimot kreves det effektivt administrativt samarbeid om gjennomføringen av de ovenfor nevnte direktiver. Alle medlemslandene har meldt fra at de er innstilt på å ta i bruk IMI til yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Norge har signalisert positiv innstilling til å ta i bruk systemet. Kommisjonsvedtaket fastsetter funksjoner, rettigheter og forpliktelser for myndigheter og ansatte hos disse som skal benytte IMI til administrativt samarbeid i det indre marked. Vedtaket angir de ulike rollene brukerne av systemet kan ha, og hva de enkelte rollene innebærer. Formålet er å sikre at kravene til vern av personopplysninger overholdes ved bruk av systemet.

Merknader

Norge deltar aktivt i arbeidet med IMI og er i kontakt med berørte parter. Utvikling av IMI er forankret i EUs IDABC-program (Elektroniske tjenester mellom forvaltning, næringsliv og innbyggere) der Norge deltar gjennom EØS-avtalen. Kommisjonsvedtaket krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader:

Kommisjonsvedtaket har vært vurdert av Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabelt.

HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET    

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET  

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel XII Næringsmidler  

R 0109  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 109/2008 av 15. januar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 1924/2006 om ernærings- og helsepåstander på matvarer  (vedlegg II kap XII HOD gr2)

Sammendrag av innhold

Endringsforordningen gjelder overgangsbestemmelser for påstander som henviser til barns utvikling og helse. Kategorien av påstander som relateres til barns utvikling og helse ble inkludert sent i prosessen i arbeidet med påstandforordningen (1924/2006), og overgangsbestemmelser ble ikke tatt med for denne kategori påstander.  

Produkter med påstander som relateres til barns utvikling og helse finnes allerede på markedet i medlemslandene. For å unngå tilbaketrekking av produkter, gir endringsforordningen samme overgangsbestemmelser for påstander relatert til barn utvikling og helse som overgangsbestemmelser for andre helsepåstander omtalt i påstandsforordningen.

Endringer i forordningen tillater produkter med påstander relatert til barns utvikling og helse i en overgangsperiode på 6 måneder dersom det er sendt inn søknad til Kommisjonen fra industrien innen 19.01.08 og fra myndighetene innen 31.01.08.

Merknader

Rettsakten medfører egentlig ikke behov for regelverksendring, men av tekniske årsaker vil den bli tatt inn i forskrift om ernæring og helsepåstander. Endringsforordningen er ikke sendt på høring. Norge har ikke sendt inn søknader om påstander relatert til barns utvikling og helse til Kommisjonen innen 31.01.08 fordi slike påstander ikke var aktuelle å ta med i arbeidet Mattilsynet gjorde i sammenstillingen av påstander som ble innsendt i forbindelse med listen etter artikkel 13 i forordning (EF) nr. 1924/2006. 

Da Norge ikke har sendt inn søknader om påstander relatert til barns utvikling og helse, anses forordningens bestemmelser vedrørende overgangsperioder for bruk av slike påstander ikke relevante. Høring anses derfor som "åpenbart unødvendig", jf forvaltningslovens § 37 fjerde ledd bokstav c.  

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.  

32008 L 0017  Kommisjonsdirektiv 2008/17/EF av 19. februar 2008 om endring av enkelte av vedleggene til rådsdirektivene 86/362/EØF, 83/363/EØF og 90/642/EØF når det gjelder maksimalgrenseverdier for acefat, acetamiprid, acibenzolar-S-metyl, aldrin, benalaksyl, benomyl, karbendazim, klormekvat, klorotalonil, klorpyrifos, klofentezin, cyflutrin, cypermetrin, cyromazin, dieldrin, dimetoat, ditiokarbamater, esfenvalerat, famoksadon, fenheksamid, fenitrotion, fenvalerat, glyfosat, indoksakarb, lambda-cyhalotrin, mepanipyrim, metalaksy-M, metidation, metoksyfenozid, pymetrozin, paraklostrobin, pyrimetanil, spiroksamin, tiakloporid, tiofanat-metyl og trifloksystrobin  (vedlegg II kap XII HOD gr2)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer enkelte grenseverdier i næringsmidler for plantevernmidlene som er nevnt i tittelen. Bakgrunnen er at Kommisjonen har mottatt informasjon om ny eller endret bruk som kunne betinge endringer. Langtidseksponeringen av forbrukerne via næringsmidler som kan inneholde rester av disse stoffene er vurdert i henhold til EUs prosedyrer og praksis samt at det er tatt hensyn til WHOs retningslinjer. Basert på disse vurderingene er det satt grenseverdier som sikrer at ADI (akseptabelt daglig inntak) ikke blir overskredet. For de fleste av stoffene har det også blitt fastsatt ARfD (akutt referansedose). For disse er også korttidseksponeringen via hvert enkelt næringsmiddel som kan inneholde rester vurdert på samme måte. Grenseverdiene er satt slik at inntak av næringsmidlene ikke vil føre til at ARfD blir overskredet og dermed til akutte toksiske skadevirkninger. 

Når godkjent bruk av plantevernmidler ikke fører til påviselige rester i næringsmidler, det ikke er noen godkjent bruk eller det ikke finnes nødvendige data for å sette grenseverdier, settes grenseverdiene på den analytiske bestemmelsesgrensen. 

Fastsettelse eller endringer i midlertidige grenseverdier på fellesskapsnivå er ikke til hinder for at medlemsstatene kan sette midlertidige grenseverdier for acetamiprid, acibenzolar-S-methyl, famoksadon, fenhexamid, glyfosat, indoksakarb, mepanipyrim, metoxyfenozid, pymetrozin, pyraklostrobin, tiakloprid og trifloksystrobin for en periode på 4 år. Deretter blir Fellesskapets grenseverdier gjeldende.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôr. 

12 av stoffene er godkjent i Norge. Endringene i grenseverdiene for disse får ingen konsekvenser for norsk bruk. 

Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler der Helse- og omsorgsdepartentet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.  

Kapittel XIII  Legemidler  

32008 R 0061  Kommisjonsforordning (EF) nr. 61/2008 av 24. januar 2008 om endring av vedlegg II til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en fellesskapsprosedyre for fastsettelse av grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse for dinoproston  (vedlegg II kap XIII HOD gr2)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonsforordning (EF) nr. 61/2008 omhandler dinoproston – et hormon i gruppen prostaglandiner på linje med dinoprost og dinoprost tometamin som er oppført på vedlegg II til forordning 2377/90 i gruppen organiske komponenter. Dinoproston brytes hurtig ned til dinoprost i dyret, og det er derfor foreslått å oppføre dinoproston på vedlegg II til forordningen på lik linje med dinoprost og dinoprost tometamin. Vedlegg II omhandler stoffer hvor man ikke trenger å fastsette en grenseverdi for rester i animalske produkter.

Merknader

Gjeldende regelverk er forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse. Ved gjennomføring av foreliggende forordning må forskriften endres.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært på forhøring hos Statens legemiddelverk (SLV), Den Norske veterinærforening, Kjøttbransjens landsforening, Landbrukssamvirkets felleskontor, Fagsenteret for fjørfe, Fiskeri og havbruksforeningens landsforening, Tine, Helsetjenesten for svin og Norges veterinærhøgskole. SLV opplyser om at vi ikke har noen preparater som inneholder dinoproston med markedsføringstillatelse i Norge. Mattilsynet har ikke mottatt noen andre merknader til rettsakten.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har vurdert rettsakten og funnet den EØS-relevant og akseptabel.  


LANDBRUKS-  OG MATDEPARTEMENTET    

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET  

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold  

Kapittel I  Veterinære forhold  

32006 R 0688  Kommisjonsforordning (EF) nr. 688/2006 av 4. mai 2006 om endring av vedleggene III og XI til  europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder overvåking av overførbare spongiforme encefalopatier og spesifisert risikomateriale av storfe i Sverige  (vedlegg I kap I LMD gr2)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten opphever de unntakene/fordelene Sverige fikk iht. til bestemmelsene i forordning (EF) nr. 999/2001 pga. av landets gunstige BSE-status. Dette fordi det i mars 2006 ble diagnostisert BSE i Sverige for første gang.  

Sverige har til nå hatt lov til kun å teste 10 000 friske storfe eldre enn 30 måneder ved slakting. Andre land - unntatt Norge - må teste alle over 30 måneder. I tillegg har Sverige hatt muligheten til, på visse betingelser, å tillate bruk av noe av det som er definert som spesifisert risikomateriale (SRM) hos storfe, nemlig ryggrad og dorsalrotgangliene. Denne muligheten har de ikke benyttet seg av.

Merknader 

Rettsakten medfører egentlig ikke behov for regelverksendring, men siden den er en forordning, må den gjennomføres som norsk forskrift. Det er derfor nødvendig med endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) for å ta inn henvisning til at rettsakten gjelder som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettakten EØS-relevant og akseptabel. 

32007 R 0722  Kommisjonsforordning (EF) nr. 722/2007 av 25. juni 2007 om endring av vedleggene II, V, VI, VIII, IX og XI til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående forebygging, kontroll og bekjempelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier  (vedlegg I kap I LMD gr2)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedleggene II, V, VI, IX og XI i forordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til BSE-status, spesifikt risikomateriale (SRM) og kategorisering av land og import til Fellesskapet av levende dyr og animalske produkter.   

Endringene, som var gjeldende fra 1. juli 2007 da overgangsordningene utgikk, består bla i ny BSE-kategorisering med tre klasser; neglisjerbar, kontrollert og ukontrollert risiko, på lik linje med OIE sin kategorisering.  

Ad vedlegg II:

Kategorisering bygger på risikovurdering, overvåkingsdata, opplæringsprogrammer, meldesystem og laboratorieundersøkelser. Hva som kreves er nærmere beskrevet i vedlegget. Både tredjeland og medlemsland kategoriseres iht til dette. Norge vil antagelig i første omgang komme i klasse "kontrollert risiko".

Ad vedlegg V: 

SRM-bestemmelsene som stod i vedlegg XI er tatt inn. Det vil være lik SRM for alle kategorier i motsetning til OIE som har ulik definisjon av SRM avhengig av kategori. To punkter angående SRM er overflyttet til artiklene.

Ad vedlegg VI:

Da det ikke foreligger en beslutning om BSE-kategorisering i henhold til artikkel 5, stk. 2 eller 4, i forordning (EF) nr. 999/2001, finner forordningens artikkel 9 og vedlegg VI ikke anvendelse. Ettersom det nye kategoriseringssystemet skal anvendes i EU fra 1. juli 2007, blir vedlegg VI endret.

Ad vedlegg VIII:

Forbudet mot å eksportere levende storfe født eller oppvokst i Storbritannia før 1. august 1996 til andre land, er flyttet fra vedlegg XI, kapittel D, pkt 5 a til vedlegg VIII, kapittel A, del II. Betingelsene vedr.  markedsføring og eksport av levende dyr, sæd, embryoer, samt egg og produkter av animalske produkter og betingelsene vedr. samhandel med visse animalske produkter er endret i tråd med det nye kategoriseringssystemet. 

Ad vedlegg IX: 

Vilkårene for import av dyr og produkter til EØS fra tredjeland for de ulike kategoriene er listet opp.    

Importvilkårene for produkter av hjortedyr fra Canada og USA til EØS er flyttet fra vedlegg XI til vedlegg IX.

Ad vedlegg XI:

Vedlegg XI er opphevet. Vilkårene med overgangsbestemmelser er flyttet til henholdsvis vedlegg VIII og IX. SRM-bestemmelsene er flyttet til vedlegg V.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongioforme encefalopatier (TSE).  

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32007 R 0727  Kommisjonsforordning (EF) nr. 727/2007 av 26. juni 2007 om endring av vedleggene I, III, VII og X til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående forebygging, kontroll og bekjempelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier  (vedlegg I kap I LMD gr2)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedleggene I, III, VII og X i forordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til definisjoner, overvåking, bekjempelse av skrapesjuke, prøvetaking og analysemetoder.        

Ad endringer i vedlegg I: 

Tidligere har EU ikke sondret mellom ulike typer skrapesyke. Nå er ”TSE hos småfe”, ”skrapesyke hos småfe”, ”klassisk skrapesyke hos småfe” og ”atypisk skrapesyke hos småfe” definert, jf. vedlegg I, pkt 2. Grunnlaget for definisjonene er uttalelse gitt av European Food Safety Authority (EFSA).   

Ad endringer i vedlegg III: 

Storfe: Alle deler av et storfe som tester positivt på hurtigtest på slakteriet skal iht gjeldende regelverk destrueres. Det gjelder også slaktet før og to slakt etter på slaktelinjen. Dette blir nå utvidet til å gjelde også dersom resultatet er usikkert.  Det enkelte land kan velge å vente med å destruere slaktene før og etter til resultatet av konfirmatorisk test er positiv eller usikker. For Norge er dette en lite aktuell problemstilling, da Norge ikke har hatt positive prøver. Dersom et land velger å avvente konfirmatorisk test, må de sørge for at slaktene oppbevares slik at de fremdeles er egnet til tenkt bruk.   

Småfe: I etterkant av funn av BSE hos en geit i 2005 og tre uvanlige prøvesvar fra sau i 2006 hvor BSE ikke kunne utelukkes, satte EU i gang økt overvåking av småfe mhp TSE i to år. Resultatene foreligger og ingen tilfeller av BSE hos småfe er avdekket. Overvåkingen av småfe reduseres derfor til et nivå som er mer i tråd med faglig kunnskap.  For Norges del vil dette bety at vi ikke lenger trenger å teste normalslaktet geit. I dag tester vi 5000 dyr. Videre vil det bety en halvering av antall geiter (fra 1000 til 500)  av ”fallen stock” (dvs. dyr som selvdør eller blir avlivet uten å være ment til humant konsum) som skal testes. Når det gjelder sau opprettholdes dagens testing, dvs. 10 000 normalslakt og 10 000 ”fallen stock”.  Det innføres en bestemmelse om at landene skal forsøke å styre overvåkingen slik at store besetninger (>100 dyr) blir stikkprøvetestet hvert år. For Norges del vil dette være mest aktuelt ved normalslakt av sau, da vi uansett har forpliktet oss til å prøveta all ”fallen stock” av småfe jf. Norges tilleggsgaranti mhp skrapesyke.  Endringen i overvåkingen ble innført i EU 1. juli 2007 , jf. artikkel 3 i forordning (EF) nr. 727/2007. Rettsakten ble tatt inn på nasjonalt grunnlag fra samme dato.   

Genotyping småfe: Iht gjeldende regelverk skal det ved påvisning av TSE hos sau analyseres for prion protein genotyper. Nå står det listet opp hvilke kodoner dette gjelder:136, 154 og 171. Ved påvisning av atypisk skrapesyke skal det i tillegg omfatte kodon 141. I forbindelse med gjeldende overvåkingsprogram for genotyping av sau hvor minst 600 sauer genotypes, skal det her også omfatte for kodon 141. Norge oppfyller allerede i dag disse endringene.  

Ad endringer i vedlegg VII:

Endringene gjelder både klassisk og atypisk skrapesyke. De tidligere strategiene er ikke fjernet, men det er lagt til noen alternative strategier som landene kan benytte seg av dersom de ønsker det. Mattilsynet ønsker ikke å endre gjeldende bekjempelsesstrategi for klassisk skrapesyke i denne omgang. En eventuell endring vil kreve en grundigere gjennomgang. I tillegg har Norge søkt og fått godkjent tilleggsgaranti for skrapesyke, noe som krever ytterligere dokumentasjon angående sykdommen ved innførsel av levende småfe til Norge. I søknaden som lå til grunn for godkjenningen ble blant annet vårt bekjempelsesprogram for klassisk skrapesyke beskrevet. Dersom vi endrer denne strategien nå, må vi notifisere dette og tilleggsgarantien vår bli vurdert på nytt.  I dokumentet som høres åpnes det for at dyr fra flokker med klassisk skrapesyke sendes til slakt med vilkår om at alle over 18 måneder testes for TSE. Det er trolig flere land i EU som vil benytte seg av dette alternativet. Det er ikke lov å eksportere levende dyr eller avlsprodukter fra slike besetninger. Det er opp til de enkelte land å velge strategi. Norge velger benytte seg av unntak fra avliving ved påvist atypisk skrapesyke, som er strategien Norge har jobbet for å få gjennomført i EØS. Dette innebærer at følgende strategi gjelder for atypisk skrapesyke Nor98: 

·         Positive flokker skal følges opp med økt prøvetaking i 2 år, dvs at i denne perioden skal       all ”fallen stock”, samt alle normalslaktede dyr testes for TSE. Dette gjelder alle dyr over 18 mnd.

·         Det er ikke tillatt å eksportere dyr eller avlsprodukter av dyr fra besetningen i denne perioden. I tillegg velger Norge å båndlegge besetningen i 2 år, og dyr kan kun tas ut av flokken i forbindelse med slakt eller fellesbeite

·         Det enkelte land avgjør om flokken skal genotypes, men dette skal ikke få forvaltningsmessige konsekvenser. Ev. genotyping gjøres av et visst antall dyr i kasus-besetningen uten oppfølgende genotyping ved rekruttering av nye dyr.   

·         Alt småfe i besetningen skal være identifisert.

·         Det er ikke krav om at noen dyr skal avlives i forbindelse med bekjempelse av Nor98

Ad endringer i vedlegg X :

Det stilles strengere krav til uttak og analysering av prøvemateriale for å sikre at også atypiske varianter av TSE oppdages, jf. endringene i vedlegg X, kapittel C, pkt. 1 og 3.2 (b). EU viser nå til Community Reference Laboratory sine retningslinjer som må følges. Dersom det oppdages flere positive småfe med TSE i en flokk, trenger nå kun de to første positive dyrene i flokken per år følges opp med diskriminerende testing. Dette har kommet inn pga at enkelte land har veldig mange positive dyr i hver flokk og nå bruker for mye ressurser og penger på oppfølgende testing. Positive flokker skal følges opp med økt prøvetaking i to år, dvs at i denne perioden skal alle selvdøde dyr eller som blir avlivet uten å være ment til humant konsum (fallen stock) samt alle normalslaktede dyr testes for TSE. Dette gjelder dyr eldre enn 18 måneder.  

Merknader 

Rettsakten er allerede gjennomført på nasjonalt grunnlag i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongioforme encefalopatier (TSE) ved forskriftsendring av 28.06.07.    

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.  

32007 R 1275  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1275/2007 av 29. oktober 2007 om endring av vedlegg IX til europaparlaments-og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 om fastettelse av regler for å forebygge, bekjempe og utrydde visse overførbare spongiforme encefalopatier  (vedlegg I kap I LMD gr2)

Sammendrag av innhold

Rettsakten retter opp en feil som oppsto da forordning (EF) nr. 722/2007 endret mange av vedleggene i forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen), deriblant vedlegg IX som er regler for import av bl.a animalske produkter. De nye importreglene i forordning (EF) nr. 722/2007 (som i hovedsak tar for seg de nye TSE-kategoriene) viser til kjøttprodukter som definert i forordning (EF) nr. 853/2004 (Hygiene2) og hadde en uttilsiktet konsekvens ved at import av behandlede tarmer sluttet å være regulert. Denne feilen er rettet opp i forordning (EF) nr. 1275/2007 ved at behandlede innvoller er tilføyd listen over de produktene som må oppfylle importbetingelser avhengig av hvilke BSE-kategori det landet innvollene kommer fra har. Det er samtidig tilføyd regler som dekker det tilfellet at innvollene opprinnelig kommer fra et land med neglisjerbar BSE-risiko men er eksportert som behandlede innvoller fra et land med dårligere BSE-status, slik at denne handelen kan fortsette i tråd med de overgangsreglene som gjaldt frem til 1. juli 2007.

Merknader

Forordningen er hjemlet i forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen) art 23. Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE). Rettsakten ventes implementert i Norge samtidig med forordning (EF) nr. 722/2007 som den endrer, slik at feilen som oppsto midlertidig i EU er rettet opp ved implementeringen i norsk regelverk.  

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalgene fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING  

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold  

Kapittel I  Veterinære forhold  

32007 D 0667  Kommisjonsvedtak 2007/667 av 15. oktober 2007 om tillatelse til bruk av risikostorfe i Tyskland til slutten av deres produktive liv etter offisiell påvisning av BSE  (vedlegg I kap I LMD gr3)

Sammendrag av innhold

Rettsakten retter seg mot Tyskland. Rettsakten gir Tyskland tillatelse til å bruke risikostorfe i Tyskland til slutten av deres produktive liv etter offisiell påvisning av BSE. Tyske myndigheter

skal sikre at disse dyrene er sporbare i database, kun flyttes for destruksjon og ikke sendes til andre EØS-stater eller tredjeland.   

Merknader

Forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen) art 13 nr. 1 har krav om at alle dyr skal avlives og destrueres, samt at risikoprodukter destrueres i henhold til forordning (EF) nr. 1774/2002 (biproduktsforordningen) etter at TSE er bekreftet. I henhold til TSE-forordning art 13 nr. 1 annen underparagraf kan medlemsstater søke om unntak fra denne bestemmelsen slik at storfe likevel kan brukes til slutten av deres produktive liv. Tyskland har fått innvilget en slik søknad i kommisjonsvedtak 2007/667/EF slik at storfe vil kunne brukes til melkeproduksjon også etter offisiell påvisning av BSE.  

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk. Rettsakten retter seg utelukkende mot Tyskland. Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon,  som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalgene fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.  


MILJØVERNDEPARTEMENTET  

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET  

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel XV Farlige stoffer  

32007 R 1238 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1238/2007 av 23. oktober 2007 om de kvalifikasjoner som kreves av medlemmene av Det europeiske kjemikaliebyrås klageinstans (vedlegg II kap XV MD gr2)

Sammendrag av innhold

Gjennom forordning (EF) nr. 1907/2006 gis det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA) myndighet til å treffe individuelle beslutninger om registrering av kjemiske stoffer. Gjennom REACH-forordningen er det dessuten opprettet et klageutvalg (Board of Appeal) hvor avgjørelsene mht slike individuelle beslutninger kan påklages. Bestemmelser i forordning (EF) nr. 1907/2006 gir Kommisjonen myndighet til å vedta hvilke kvalifikasjoner som medlemmene av klageutvalget skal ha. Klageutvalgets leder bør ha erfaring innen EU-rett. 

Følgende kvalifikasjoner kreves av klageutvalgets medlemmer:

1. Klageutvalget settes sammen av medlemmer med tekniske og juridiske kvalifikasjoner. Lederen for klageutvalget skal ha juridiske kvalifikasjoner.

2. De teknisk kvalifiserte medlemmene og deres varaer skal ha universitetseksamen eller tilsvarende kvalifikasjoner, samt inngående yrkeserfaring innenfor fagområdene risikovurdering, eksponeringsvurdering eller risikohåndtering i spørsmål om kjemiske stoffers helse- eller miljørisiko eller innenfor relaterte områder.

3. De juridisk kvalifiserte medlemmene og deres varaer skal ha juridisk embedseksamen og ha godkjent erfaring innen EU-rett.

Merknader

Forordningen krever endring av forskrift 30. mai 2008 nr. 516 om registrering, vurdering, godkjenning og negrensning av kjemikalier (REACH).

Norge er deltar aktivet med i arbeidet med REACH og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Spesialutvalge fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32007 R 1354  Rådsforordning (EF) nr. 1354/2007 av 15. november 2007 om tilpasning til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1907/2006 om registrering, vurdering og godkjenning og begrensninger av kjemikalier (REACH) som følge av Bulgarias og Romanias tiltredelse  (vedlegg II kap XV MD gr2)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 1907/2006 om REACH ble fastsatt før Bulgaria og Romania ble medlemmer i EU, og bestemmelser i forordningen må derfor tilpasses i anledning de to nye medlemslandenes tiltredelse. Definisjonen av innfasningsstoffer må derfor endres slik at den også omfatter stoffer som er produsert eller sluppet på markedet i Bulgaria og Romania før de tiltrådte Den europeiske union på samme vilkår som for stoffer som er produsert eller sluppet på markedet i de andre medlemsstatene. Artikkel 3.20 b og c endres ved at datoen "1. januar 2007" legges til.

Merknader

Forordningen krever endring av forskrift 30. mai 2008 nr. 516 om registrering, vurdering, godkjenning og negrensning av kjemikalier (REACH).

Norge deltar aktivt i arbeidet med REACH og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.                


OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING  

Vedlegg IV  Energi  

32005 R 1775  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1775/2005 av 28. september 2005 om adgangsvilkår til gasstransmisjonsnettverk  (vedlegg IV OED gr3)         

Sammendrag av innhold

Kommisjonen fremla 10. desember 2003 en pakke med nye forslag innenfor energiområdet når det gjelder infrastruktur og forsyningssikkerhet. Med denne pakken foreslo Kommisjonen nye skritt for å bidra til det indre energimarkeds funksjon, forsyningssikkerhet og for å oppnå målsettingene på miljøområdet. Pakken må sees i sammenheng med energimarkedspakken som ble vedtatt i 2003, som medfører full markedsåpning for el- og gassmarkedene fra 2007. 

Manglende samkjøring når det gjelder tariffering, prosedyrer for å reservere kapasitet og operasjonell praksis har hindret at gassinfrastrukturens fysiske potensial utnyttes optimalt. Disse problemene ble ikke tilfredstillende behandlet i gassdirektiv II. Kommisjonen anså derfor at det var behov for en forordning om adgangsvilkår for gasstransmisjonsnett. Bestemmelsene er basert på de frivillige retningslinjene om dette som er utviklet i Madrid-forum, der Kommisjonen konsulterer medlemsland, nasjonale regulatorer, nettverksoperatører og brukere samt kunder, og der det arbeides konsensusbasert. Norge har også deltatt i Madrid-forum. 

Forordningen om adgangsvilkår til gasstransmisjonsnettverk er hjemlet i artikkel 95 (indre marked).

Hovedbestemmelsene i forordningen er som følger:

 ·         Formålet er å fastlegge ikke-diskriminerende regler om adgang til overføringsnettet  (artikkel 1).

·         Tariffene skal være transparente og avspeile de faktiske omkostningene. Tariffene og beregningsmetodene av disse skal anvendes på en ikke-diskriminerende måte  (artikkel 3). 

·         Operatør av overføringsnett skal sikre at de tilbyr tjenester på et ikke-diskriminerende grunnlag til alle nettkunder  (artikkel 4).

·         Operatør av overføringsnett skal offentliggjøre detaljerte opplysninger om de tjenester de tilbyr, samt informere om tekniske opplysninger som er nødvendig for at brukerne av nettet skal få en effektiv nettadgang.  Det skal også offentliggjøres ledig kapasitet i nettet  (artikkel 6).

·         Der det er relevant vil det vedtas retningslinjer for å oppnå det minimum av harmonisering som er nødvendig for å oppnå forordningens mål. Disse retningslinjene vil nærmere regulere adgangstjenester for tredjepart, kapasitetsfordeling samt nærmere bestemmelser om hvilke tekniske opplysninger som er nødvendig for at brukerne skal få en effektiv adgang til systemet  (artikkel 9).

·         Medlemsstatene skal innføre sanksjonsbestemmelser som skal anvendes ved overtredelse av forordningen  (artikkel 13).

·         Forordningen kommer ikke til anvendelse for medlemsstater som har fått unntak fra artikkel 28 i direktiv 2003/55/EF (gassmarkedsdirektiv II) så lenge unntaket gjelder. Ved en søknad til Kommisjonen kan medlemsstatene også få en forlengelse av unntaket på inntil to år etter at dette unntaket utløper  (artikkel 16)

Merknader 

Forordningen er å anse som en videre detaljering av de regler og prinsipper som er fastsatt i gassmarkedsdirektiv I og II. 

Kommisjonen bistås av en regulatorisk komité for gass, etablert av gassmarkedsdirektiv II (2003/55/EF) og bestående av representanter fra regulatormyndighetene i medlemslandene.

Oppstrømsreglene i gassmarkedsdirektivet I (ikke endret i gassmarkedsdirektivet II) er gjennomført ved endringer i petroleumsloven (Ot.prp. nr. 81 (2001-2002)) og i petroleumsforskriften, nytt kapittel 9, og i ny forskrift 20. desember 2002 nr. 1724 om fastsettelse av tariffer mv. for bestemte innretninger for slike oppstrøms gassrørledningsnett. I Kommisjonens forslag er oppstrømsrørledninger unntatt, og det antas ikke å være behov for endringer i oppstrømsreguleringen som følge av forordningen. 

Naturgassloven har gjennomført en rekke av definisjonene i gassmarkedsdirektiv I. Olje- og energidepartementet utformet i 2003 forskrift til lov om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassforskriften) på nedstrømssektoren. Forskriften er utformet i medhold av lov 28. juni 2002, nr. 61 om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassloven) § 4.

Naturgassforskriften trådte i kraft 1. januar 2004. I lys av gassdirektiv II er det foreslått noen endringer i naturgassloven. Disse ble fremlagt av Regjeringen 7. april 2006.  

Norge har status som ”marked under oppbygging”, jf. artikkel 28 i direktiv 2003/55/EF. Dette unntaket innebærer at forordning (EF) nr. 1775/2005 ikke vil gjelde for Norge.

Sakkyndige instansers merknader  

Forslaget til forordning og endelig vedtak har vært sendt på høring til relevante aktører (Olje- og energidepartementets kontaktutvalg for EØS-saker).

Olje- og energidepartementet har mottatt høringssvar fra EBL, Statoil, Norsk Gassforening, Dong Norge AS, Paladin, OER, Norske Shell AS, OD, OLF og Enova.

Olje- og energidepartementet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET  

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel II Jord- og skogbrukstraktorer  

32008 L 0002 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/2/EF av 15. januar 2008 om synsfelt og vindusviskere for jordbruks- og skogbrukstraktorer med hjul (vedlegg II kap II SD gr2)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 74/347/EØF av 25. juni 1974 om synsfelt og vindusviskere til jordbruks- skogbrukstraktorer er blitt endret flere ganger. Direktiv 74/347/EØF er et av særdirektivene til direktiv 74/150/EØF, som er erstattet av rådsdirektiv 2003/37/EF av 26. mai 2003 som omhandler typegodkjenning av jordbruks- og skogbrukstraktorer m.m. For å klargjøre og gjøre regelverket mer brukervennlig er direktiv 74/347/EØF med senere endringer kodifisert/samlet i direktiv 2008/2/EF. Det vil si at dette direktivet erstatter direktiv 74/347/EØF, direktiv 79/1073/EØF, direktiv 82/890/EØF og direktiv 97/54/EØF. Direktivet gjelder for traktorer med maksimum hastighet på 40 km/t.

Merknader

Direktivet ble vedtatt i EU den 15. januar 2008. Forslag til norske gjennomføringsregler har, med forbehold om innlemmelse i EØS-avtalen, vært på høring. Direktivet kommer til anvendelse i EU fra den 1. mai 2008.

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) kap. 31 må endres for å implementere direktivet. Henvisninger til tidligere direktiv blir opphevet, og erstattet med henvisning til direktiv 2008/2/EF. Det skjer dermed ingen realitetsendringer i de tekniske krav ved implementeringen av direktivet. Direktivet vil således ikke medføre økonomiske konsekvenser for Norge. Det vil heller ikke medføre administrative konsekvenser utover mindre redaksjonelle endringer i forskriften.

Norge stiller seg positive til direktivet da regelverket blir enklere og mer brukervennlig.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Spesialutvalge fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Vedlegg XIII Transport  

Kapittel III Transport med jernbane  

32006 D 0861  Kommisjonsvedtak 2006/861/EF av 28. juli 2006 om den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne som gjelder for delsystemet "Rullende materiell - godsvogner" (CR TSI WAG) i det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog  (vedlegg XIII kap III SDgr2)

Sammendrag av innhold

Formålet med CR TSI WAG er å sette en minimumsstandard for rullende materiell – godsvogner – som skal trafikkere det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet, for å legge til rette for økt grensekryssende godstrafikk på jernbane i Europa. TSI-en (TSI - technical specification of interoperability = teknisk spesifikasjon for samtrafikkevne) tar ikke for seg alle aspekter knyttet til godsmateriellets samtrafikkevne, områder hvor TSI-en ikke setter minimumsstandarder omtales som «open points», dette gjelder bl.a. klimatiske egen­skaper og kapasitet i form av for eksempel maksimalt tillatt aksellast, metervekt og vognprofil. Medlemslandene skal noti­fi­sere nasjonalt regelverk omfattet av «open points» i TSI-en til Kommisjonen. CR TSI WAG gjel­der ved nybygg av godsmateriell, og ved oppgraderinger eller fornyelser av gods­materi­ell (som krever ny godkjenning av materiellet fra tilsynsmyndighetene), som skal trafikkere hele eller deler av det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet. CR TSI WAG forutsetter at det finnes et nas­jonalt infrastruktur- og vognregister som inneholder relevante opplysninger og som skal kunne benyt­tes for å vurdere på hvilke strekninger materiell med gitte egenskaper kan benyttes. ERA – European Railway Authority – er i ferd med å definere standarder for slike registre, standardene for­ven­tes å bli fastsatt i løpet av 2008. Statens jernbanetilsyn vil starte implementeringen av nasjonale registre for Norge når standardene for registrene er fastsatt.  

I henhold til kommisjonsvedtakets art. 2 skal EU-landene innen 6 måneder etter notifisering over­sende til Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene en liste over de eksisterende tekniske reg­ler som skal benyttes der TSI-en mangler fastsatte regler - «open points» - når det gis tillatelse til ibruk­taking av godsvogner som er omfattet av TSI-en. Den enkelte medlemsstat skal på tilsvarende måte gi opplysninger om hvilke prosedyrer som vil bli benyttet ved samsvarsvurdering og verifi­ser­ing ved bruk av ovennevnte regler. Videre skal det opplyses om hvilke organer som i den enkelte medlemsstat er utpekt til å gjennomføre disse prosedyrene for samsvarsvurdering og verifisering.  

I henhold til kommisjonsvedtakets art. 3 skal EU-landene innen 6 måneder etter at TSI-en har trådt i kraft oversende til Kommisjonen alle nasjonale, bilaterale og multilaterale avtaler som i stor utstrekning gir lokal eller regional samtrafikkevne. Det kan være avtaler mellom medlemsstater, tredjeland, infrastrukturforvaltere og jernbaneforetak. 

Sammendrag av innholdet i de tekniske spesifikasjonene: 

De konkrete tekniske spesifikasjonene (selve TSI-en) for godsvogner er gitt i vedlegget (med ytter­ligere tillegg) til kommisjonsvedtaket. Det geografiske og tekniske virkeområdet, samt formål fremgår av kapittel 1 i TSI-en. Kapittel 2 gir en definisjon av delsystemet – godsvogner – del­sys­temets funksjon og grensesnitt. Kapittel 3 refererer de grunn­leggende krav i samtrafikk­direktivet og hen­viser til hvor de enkelte kravene er mer detaljert regulert i de senere kapitlene i TSI-en. Kapittel 4 spesifiserer de funksjonelle og tekniske krav som skal opp­fylles av delsystemet og dets grensesnitt til andre delsystemer. Kapittel 5 regulerer hvilke sam­trafik­kom­ponenter og grensesnitt det finnes europeiske spesifikasjoner for, herunder europeiske stan­dar­der (EN), og som er nødvendige for å oppnå samtrafikkevne i det transeuropeiske kon­ven­sjonelle jern­banesystemet. Kapittel 6 regulerer hvilke prosedyrer som skal benyttes ved sam­svars­verifi­sering og vurdering av bruksegnethet. Kapittel 7 angir implementeringsstrategi for TSI-en. Det spesifiseres nærmere i hvilken grad TSI-en gjelder ved fornyelse og oppgradering. Det gis dessuten en oversikt over alle bestemmelser for sær­til­feller i kapittel 7.7 (herunder nasjonale unntak fra TSI-en). Det er et stort antall bilag til TSI-en. Disse inneholder detaljerte tekniske krav og beskrivelser av spesielle tilfeller. I stor grad er TSI-en en videreføring av eksisterende standarder som er etablert i regi av UIC- RIV. 

Spesielle unntak som fremgår direkte av TSI-en: 

I arbeidet med TSI-en har Norge i samarbeid med Finland, Sverige, Estland, Latvia og Litauen fått innvilget unntak fra krav om komposittbremseklosser av spesielle typer (TSI-en/Vedlegget punkt 7.7.2.3.1.5). Unntaket gjelder til metoder for uttesting av komposittbremseklosser for vinterklima er utviklet. Norge og Finland har også fått innvilget et særkrav til hjulmateriale (TSI-en/Vedlegget punkt 7.7.2.2.4.2).

Merknader

Gjeldende norsk regelverk:

CR TSI WAG regulerer alt vesentlig forhold som i dag dekkes av interne bestemmelser hos jernbaneforetak og infrastrukturforvalter og eksisterende internasjonale avtaler om grense­over­skridende godstransport på jernbane. Enkelte forhold i jernbanelovgivningen berøres også.  

Forskrift 19. desember 2005 nr. 1621 om krav til jernbanevirksomhet på det nasjonale jern­bane­net­tet (sikkerhetsforskriften) berører for eksempel § 13-3 - som omhandler parkeringsbrems. I paragrafens annet ledd kreves at «Rullende materiell skal ha parkeringsbrems eller annet utstyr for sikker par­ker­ing av det rullende materiellet». I henhold til denne paragrafen skal alt rullende materiell ha parkeringsbrems (av hensyn til topografiske forhold) mens CR TSI WAG 4.2.4.1.28 sier at det ikke er krav om parkeringsbrems på alle vogner. Norge har behov for tilpasningstekst til dette punktet. Også følgende forskrifter inneholder bestemmelser som også er omhandlet i TSI-en:

  • forskrift 4. desember 2001 nr. 1335 om trafikkstyring og togframføring på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (togframføringsforskriften)
  • forskrift 4. desember 2001 nr. 1336 om signaler og skilt på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (signalforskriften)
  • forskrift 18. desember 2002 nr. 1679 om opplæring av personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (opplæringsforskriften). 

Endringer i norsk regelverk: 

Vedtaket vil bli implementert gjennom forskrift. 

Videre må følgende forskrifter vurderes justert:

  • forskrift 4. desember 2001 nr. 1335 om trafikkstyring og togframføring på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (togframføringsforskriften)
  • forskrift 4. desember 2001 nr. 1336 om signaler og skilt på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (signalforskriften)
  • forskrift 18. desember 2002 nr. 1679 om opplæring av personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (opplæringsforskriften).

Samtidig oppheves forskrift 9. februar 2005 om etablering av grunnleggende krav for delsystemene støy, godsvogner og telematikkapplikasjoner for godstransport på konvensjonell jernbane.   

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32008 D 0164  Kommisjonsvedtak 2008/164/EF av 21. desember 2007 om den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne vedrørende "bevegelseshemmede personer" i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog og høyhastighetstog  (vedlegg XIII kap III SDgr2)

Sammendrag av innhold

TSI-en (TSI - technical specification of interoperability = teknisk spesifikasjon for samtrafikkevne) omfatter krav til at både infrastruktur og rullende materiell skal tilrettelegges for personer med redusert mobilitet både for konvensjonell jernbane og høyhastighetsbaner. Når tog, stasjoner og andre relevante deler av infrastrukturen oppfyller kravene i TSI-en, vil dette sikre interoperabilitet og sikre personer med redusert mobilitet den samme tilgangen til jernbane i hele det transeuropeiske jernbanesystemet. TSI-en inneholder minimumskrav. Det hindrer ikke den enkelte stat fra å innføre tilleggskrav for å forbedre tilgjengelighet så lenge dette ikke innebærer urimelige kostnader for jernbaneforetakene, eller er til hinder for interoperabilitet på det transeuropeiske jernbanenettet. En forbedret tilgjengelighet til tog og stasjoner for personer med redusert mobilitet, vil i følge TSI-en potensielt øke antallet passasjerer.   

TSI-en gjelder for ny infrastruktur og nytt rullende materiell, samt for oppgraderinger og fornyelse av infrastruktur og rullende materiell som krever ny tillatelse fra jernbanetilsynet for ibruktaking, jf. omtale under TSI-en kap. 7 nedenfor vedr unntak for eksisterende infra­struktur og materiell. I hvilke tilfeller TSI-en vil få anvendelse eller ikke, vil være en kon­kret vurdering av tiltakshaver, «notified body» og godkjennende myndighet (Statens jern­banetilsyn) i den enkelte sak, jf. forskrift 10. april 2006 nr. 411 om samtrafikkevnen i det konvensjonelle jernbanesystem § 17 femte ledd. TSI-en vil derimot ikke gjelde for arbeid som innebærer en ren utskifting av komponenter og ordinære vedlikeholdsaktiviteter.  Kommisjonsvedtaket består av preambel, 4 artikler og vedlegg med 7 kapitler. Det er flere bilag til TSI-en som inneholder detaljerte krav på enkelte av områdene.  

Kommisjonsvedtaket: 

Artikkel 1 slår fast hjemmelsgrunnlaget for TSI-en.  I artikkel 2 redegjøres for hva som gjelder i forhold til «open points», dvs. områder som er omfattet av TSI-ens virkeområde, men hvor TSI-en ikke fastsetter spesifikke regler. Videre redegjøres det for at medlemslandene innen 6 mnd. etter notifisering skal oversende Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene en liste over eksisterende tekniske regler som skal benyttes når det gis tillatelse til ibruktaking av de delsystemer som er omfattet av TSI-en. De enkelte medlemslandene skal tilsvarende gi opplysninger om hvilke prosedyrer som vil bli benyttet ved samsvarsvurdering og verifisering ved bruk av ovennevnte regler (nasjonale regler). Medlemslandene skal opplyse om hvilke organer som er utpekt til å gjennomføre prosedyrene for samsvarsvurdering og verifisering.  Art 3 viser til at kommisjonsvedtaket gjelder fra 1. juli 2008.

Artikkel 4 slår fast at kommisjonsvedtaket gjelder for medlemsstatene.   

TSI-ens vedlegg: 

Det geografiske og tekniske virkeområdet av, samt formålet med TSI-en fremgår av kapittel 1 i TSI-en.  Kapittel 2 inneholder sentrale definisjoner, herunder hvem som omfattes av uttrykket «personer med redusert mobilitet».  Kapittel 3 gjengir de grunnleggende krav i interoperabilitetsdirektivet og gir henvisning til hvor de enkelte kravene mer detaljert er regulert i de senere kapitlene i TSI-en.  Kapittel 4 inneholder detaljerte funksjonelle og tekniske krav til delsystemet infrastruktur (punkt 4.1) og til rullende materiell (punkt 4.2). For infrastruktur stilles det primært krav relatert til stasjoner, fra ankomst til plattform. Kravene til rullende materiell berører de fleste elementer i materiellet. Punkt 4.3 gir ytterligere definisjoner som brukes i TSI-en.  Kapittel 5 regulerer hvilke samtrafikkomponenter og grensesnitt det må utarbeides euro­pe­iske spesifikasjoner for, herunder europeiske standarder (EN), som er nødvendig for å oppnå samtrafikkevne i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystemet.  Kapittel 6 fastsetter hvilke prosedyrer som skal benyttes med samsvarsverifisering og vurdering av bruksegnethet.  Kapittel 7 angir rammer for implementeringen av TSI-en, herunder strategiske føringer. Det legges opp til en stegvis suksessiv tilpasning.  

TSI-ens krav gjelder primært når ny infra­struk­tur og nytt rullende materiell tas i bruk. For eksisterende infrastruktur og rullende mate­riell vil TSI-ens krav komme til anvendelse ved fornyelse og opp­gradering, når for­nyel­sen/­oppgraderingen er av en slik karakter at den krever ny god­kjen­ning fra tilsynet for ibruk­taking. Generelt sett omfatter ny godkjenning av eksisterende infrastruktur og materi­ell kun de del-komponenter som er omfattet av fornyelsen/­opp­grader­ingen. I forbindelse med fornyelse/oppgradering av eksisterende infrastruktur er det en del unntak for bl.a. minimumsdimensjoner og funksjonelle krav for gangveier, trapper over-/underganger, ramper, rulletrapper, heiser, plattformbredde, plattform høyde og offset ifm. fornyelse, og verneverdige bygninger. For eksisterende rullende materiell er det unntak for krav som krever strukturelle endringer i materiellet (døråpninger, rammer, kollisjonspilarer, karos­seri, og andre inngrep som innebærer at materiellets strukturelle integritet evt. måtte revur­deres), det er også unntak for krav til seter og rullestolsplasser med mindre hele togets sete­layout omfattes av fornyingen/­opp­graderin­gen, det er også unntak for rullestolplasser dersom dørarrangementet o.l. ikke tillater passering av rullestoler. 

Merknader

Gjeldende norsk jernbanelovgivning har spredte bestemmelser om tilrettelegging av rul­lende materiell og infrastruktur for personer med redusert mobilitet. Disse kravene er stort sett begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn eller som tekniske spesifikasjoner for samtrafikk­evne jf. samtrafikkforskriften § 4 første ledd bokstav g. Jernbaneverket og togoperatørene har derutover interne regler og standarder for universell utforming av materiell og infrastruktur. 

Andre relevante bestemmelser: 

TSI-en vil ha virkning på Jernbaneverkets og jernbaneforetakenes interne regler og instrukser på de områdene som TSI-en regulerer.  

Endringer i norsk regelverk: 

Vedtaket vil bli gjennomført ved fastsettelse av ny forskrift. Se for øvrig kommentarer under sakkyndige instansers merknader fra Statens jernbanetilsyn. 

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsvedtaket er sendt på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. Nedenfor følger et sammendrag av høringsuttalelsene. 

NSB AS:   

NSB AS viser til behov for norske særkrav hva gjelder avstand fra plattform til spormidt. Denne formelen er annerledes i Norge enn i TSI-en. NSB AS mener TSI-en hindrer mulig­het til å overstyre forrigling i dørene dersom det er feil som gjør at fullautomatiske bevege­lige trinn i innstigningspartiene ikke går helt ut. Det vises også til at de i noen tog har leke­områder for barn, der døråpnerknappen er plassert høyere enn tilgjengelighetskravene i TSI-en. Motivasjonen for dette er at NSB AS anser det som en større risiko at barn kommer på avveie, enn at de mister mulighet for selvevakuering.  

NSB Gjøvikbanen AS: 

NSB Gjøvikbanen AS viser også til behov for særkrav hva gjelder avstand fra plattform til spormidt. 

Flytoget AS: 

Flytoget er bekymret for at det vil bli kostbart å benytte notified body (dvs en virksomhet som foretar samsvarsvurderinger mellom felleseuropeiske krav og standarder og materiell/­infrastruktur som skal godkjennes for i bruktaking iht. samtrafikkforskriften) ved innføring av TSI-er. Flytoget frykter det kan være mangel på tilgjengelige notified bodies i Norge og at det kan være store kostnader å måtte oversette dokumentasjon til et annet språk fordi notified body kanskje ikke kan lese norsk. Flytoget mener i tillegg det vil bli dyrere for Norge enn andre land fordi vi har små serier med materielltyper.  

Jernbaneverket:

Jernbaneverket fremholder viktigheten av å fremme unntak fra krav om avstand fra platt­form­kant til spormidt. Jernbaneverket har [i brev til Samferdselsdepartementet] fremmet behov for et permanent «specific case» for avstand mellom plattformkant og spormidt, med bakgrunn i at det norske maksimalt tillatte tverrprofil/bredde for rullendemateriell er større enn det som brukes ellers i Europa. Det vil ha store praktiske og økonomiske konsekvenser å endre denne avstanden i Norge, særlig med henblikk på ombygging av plattformer og utskifting av rullende materiell. Jernbaneverket gjør oppmerksom på at prinsippene om universell utforming går lengre enn det ambisjonsnivå som er lagt i TSI-en. Videre viser Jern­bane­ver­ket til at TSI-en har et relativt begrenset omfang da den primært omfatter ny infrastruktur/­rullende materiell, og samtidig gir visse unntak for nye stasjoner med få reisende.  Av forhold med særlige konsekvenser fremhever Jernbaneverket spesielt: krav om til­gjen­ge­lig atkomstvei og plattformhøyde. Her er det vesentlige utfordringer for eksisterende infrastruktur, og i den grad kravene gjøres gjeldende i enkelte tilfeller ved ombygging [som krever ny godkjenning for ibruktaking fra Statens Jernbanetilsyn (SJT)], vil dette kunne medføre store kostnader. Jernbaneverket påpeker videre at der det vurderes [at] TSI-en skal gjøres gjeldende for eksi­sterende forhold når vedlikeholdstiltak omfatter mer enn kun ren utskifting av kom­ponenter og vedlikeholdsaktiviteter, er dette nødvendigvis ikke knyttet til prioriteringer gitt av sam­funns­økonomiske nyttevurdering.

Funksjonshemmeds fellesforbund (FFO):

FFO påpeker at det er viktig å få frem at kravene i TSI-en kun er å oppfatte som mini­mum­skrav, siden mange av kravene ikke går langt nok i å sikre universell utforming. FFO mener gruppen som tilhører personer med redusert mobilitet er større enn det som er angitt i TSI-en. 

Norges handikappforbund (NHF): 

NHF har en rekke kommentarer som reflekterer at man mener at TSI-en ikke går så langt som organisasjonen ønsker.  

Statens jernbanetilsyn (SJT): 

SJT har følgende kommentarer til høringsuttalelsene:  

«Det er riktig som NSB AS viser til at TSI-en krever at man ikke skal kunne åpne dørene før stigetrinn er helt ute. Det må derimot være å anse som en beskrivelse av normal­situasjon. Mulighet for å overstyre sikkerhetssystemer i avvikssituasjoner mener SJT ikke er i strid med TSI-en. TSI-en kan ikke forventes å beskrive alle varianter av avvikssitusjoner som kan oppstå i tillegg til å beskrive normal funksjonalitet. I forhold til NSB AS tog med lekeområde bestrides det ikke at NSB AS sin vurdering kan være sikkerhetsmessig god. Det er derimot ingen ting med dette forholdet som gjør at vi kan påberope særkrav. Dersom dette er et viktig forhold så bør TSI-en oppdateres i neste revisjon. Per i dag må tilsynet anta at det ble gjort en god vurdering når TSI-en ble laget.  

Når det gjelder flytogets innspill om notified body kan det medføre riktighet at bruk av notified body aggregerer ekstra kostnader. Forholdet er ikke spesifikt for denne TSI-en, men gjelder generelt jf. samtrafikkforskriften.  

Jernbaneverkets kommentar angående unntak fra krav om avstand fra plattformkant til spormidt er slik SJT ser det vesentlig å få inn i TSI-en. Nesten alle EU-landene har egne «specific case» på akkurat samme kravet, med ulike formler for beregning av denne avstanden. Formulering av forslag til «specific case» er allerede oversendt SD fra JBV. SJT stiller seg bak forslaget.  Flere aktører viser til at TSI-en er lite ambisiøs sammenlignet med det som praktiseres i Norge (blant annet gjennom krav i offentlige innkjøpsavtaler, samt samarbeid mellom NSB og handikapforeninger). FFO og handikapforbundet påpeker viktigheten av at det stilles strengere norske krav enn TSI-en. SJT mener det er viktig å se alle krav til infrastruktur og rullende materiell i forhold til personer med redusert mobilitet samt universell utforming under ett samt vurdere hvordan TSI-en vil forholde seg til annet generelt norsk regelverk som eksisterer eller som er på forslagsstadiet (eksempelvis plan og bygningslov samt forordning om internasjonale jernbanepassasjerers rettigheter og plikter). Det vises i den forbindelse til SJTs innspill til SD (brev av 31. oktober 2007) i forbindelse med lovforslag om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder Jernbaneverkets innspill om krav om tilgjengelig atkomstvei og plattformhøyde vil SJT komme med følgende kommentar: I henhold til TSI-ens punkt 7.3.1.6 er ikke kravet om plattformhøyde ved fornyinger obligatorisk. Det gjelder ved oppgraderinger. Det er SJTs vurdering at kravet om plattformhøyde uansett ville måtte bli oppfylt dersom man skal oppgradere en plattform uavhengig av TSI-en. I forhold til kravet om fri atkomstvei så gjøres kravet i all hovedsak gjeldende ved alle oppgraderinger eller fornyinger. Det er vanskelig å se at dette skulle være strengere krav enn det jernbaneverket allerede legger til grunn når de oppgraderer mellomplattformer.” 

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Kapittel VI Sivil luftfart  

32008 R 0715 Kommisjonsforordning (EF) nr. 715/2008 av 24. juli 2008 om endring av forordning (EF) nr. 474/2006 om opprettelse av fellesskapslisten over luftfartsselskaper som er underlagt driftsforbud i Fellesskapet (vedlegg XIII kap VI SDgr2) 

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2111/2005 om opprettelsen av en fellesskapsliste ("svarteliste") over luftfartsselskaper underlagt driftsforbud i Fellesskapet og plikten luftfartsselskapet har til å gi passasjerer informasjon om identiteten til utførende luftfartsselskap, inneholder de grunnleggende reglene om opprettelse av fellesskapslisten, hvordan denne skal ajourføres, hvilke midlertidige tiltak medlemsstatene kan ta og når ekstraordinære tiltak kan benyttes. Forordningen gir også regler om hvordan passasjerer skal informeres om identiteten til det utførende luftfartsselskapet.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 473/2006 gir utfyllende regler til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2111/2005, kapittel II. Kommisjonsforordningen angir prosedyrer for hvordan oppdatering av svartelisten skal skje. Videre beskrives hvordan de involverte myndigheter for selskapet skal involveres i prosessen, hvordan operatøren har rett til å forsvare seg og hvordan medlemsstatene skal notifisere Kommisjonen ved innføringen av et driftsforbud. Kommisjonsforordning (EF) nr. 474/2006 inneholder den første svartelisten, og er på samme måte som forordningen (EF) nr. 473/2006 hjemlet i forordningen (EF) 2111/2005. Svartelistingen gjennomføres ved et vedlegg A som inneholder opplisting av de selskaper som er utestengt fra å operere i EU/EØS-området, samt et vedlegg B som opplister selskaper som er underlagt operative restriksjoner som forutsetning for å operere i EU/EØS-området.

Forordning (EF) nr. 474/2006 er senere endret (oppdatert) gjennom følgende kommisjonsforordninger: 910/2006, 1543/2006, 235/2007, 787/2007, 1043/2007, 1400/2007 og 331/2008. 

Kommisjonsforordning (EF) nr. 715/2008 er den åttende oppdateringen av svartelisten. Oppdateringen har skjedd etter de vanlige prosedyrene beskrevet i basisforordningene 2111/2005 og 473/2006. 

Kommisjonsforordning (EF) nr. 715/2008 medfører følgende endringer av svartelisten:

Selskapet Mahan Air (Iran) er gjennom oppdateringen tatt ut av svartelisten (vedlegg A). Dette er gjort på grunnlag av at selskapet har dokumentert å ha implementert alle nødvendige tiltak for å bedre sikkerheten til et akseptabelt nivå. 

Alle selskaper fra Kirgisistan er fra tidligere svartelistet gjennom oppføring i vedlegg A. Kirgisiske myndigheter nå har informert Kommisjonen om opprettelsen av to nye selskaper. Samtidig er det dokumentert at kirgisiske myndigheter har inndratt tillatelsene til to selskaper. Som en konsekvens av dette endres svartelisten (vedlegg A) tilsvarende, ved oppføring av to nye selskaper og at de opphørte selskapene er fjernet fra den samme listen.

Alle selskaper fra Indonesia er tidligere svartelistet gjennom oppføring i vedlegg A. Indonesiske myndigheter har ikke kunnet dokumentere å ha implementert de nødvendige sikkerhetstiltak. Det er derfor besluttet å opprettholde svartelistingen av selskapene fra Indonesia.  Indonesiske myndigheter har gitt Kommisjonen en oppdatert liste over godkjente indonesiske flyselskaper. Svartelisten (vedlegg A) er derfor oppdatert i henhold til listen fra de indonesiske myndighetene. 

Kommisjonen har mottatt dokumentasjon som viser alvorlige sikkerhetsmangler ved enkelte flyselskaper fra Gabon. Myndighetene i Gabon har reagert med å iverksette omfattende tiltak for å korrigere forholdene. På grunnlag av disse tiltakene har Kommisjonen besluttet likevel å tillate at de to aktuelle selskapene kan operere i EU/EØS-området, forutsatt visse begrensninger. Selskapene er derfor oppført i svartelistens vedlegg B fremfor en total utestenging gjennom oppføring i vedlegg A. 

Forordning 715/2008 nevner i tillegg flere selskaper hvor det foreligger opplysninger om et utilfredsstillende sikkerhetsnivå, men hvor det enda ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til hvorvidt selskapene skal svartelistes. Dette skyldes både utilstrekkelig dokumentasjon, og at de aktuelle selskapene og myndighetene har iverksatt korrigerende tiltak som Kommisjonen ønsker å se utviklingen av. Forordningen nevner derfor at disse selskapene holdes under særlig oppsikt i tiden fremover. Dette gjelder Iran Air, Yemen Airways, alle flyselskaper fra Kambodsja og alle flyselskaper fra Filippinene.

Forordningen nevner og at russiske myndigheter den 25. april 2008 vedtok en beslutning hvor en rekke angitte russiske flyselskaper og fartøyindivider utestenges fra å operere i EU/EØS- området samt Sveits. Det fremgår og at Russiske myndigheter og Kommisjonen har en dialog i denne saken. Til opplysning opererer ingen av de angitte selskapene eller fartøyindividene innenfor norsk territorium.

Merknader

Rettsaktene omtalt ovenfor (t.o.m forordning 331/2008) er innarbeidet i norsk rett.

Det følger av EØS-komiteens beslutning 145/2007 at Norge er forpliktet til å innta endringer i svartelisten (474/2006) i norsk rett samtidig med Fellesskapet. Forordning 715/2008 inneholder ingen endringer som gjør det aktuelt å benytte reservasjonsbestemmelsen i punkt (b) i tilpasningsteksten for forordning 2111/2005. Forordning 715/2008 ble gjennomført i nasjonal rett ved forskrift av 28. juli 2008 om endring i forskrift om flyselskaper som er underlagt driftsforbud og om plikt til å informere passasjerene om identiteten til det flyselskap som skal utføre en flyreise (svartelistingsforskriften).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktene som omhandler oppdateringer av svartelisten har tidligere vært vurdert av spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget har funnet rettsaktene EØS-relevante og akseptable.  

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING  

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering  

Kapittel I Kjøretøyer  

52007 SC 0169 Fortolkende kommisjonsmelding om framgangsmåter for registrering av motorvogner med opprinnelse i en annen medlemsstat (vedlegg II kap I SDgr3)

Sammendrag av innhold

Med bakgrunn i gjeldende EU-lovgivning og praksis ved EF-domstolen har Kommisjonen utgitt en fortolkning av de fellesskapsrettslige prinsipper som gjelder ved registrering av motorvogn fra en annen medlemsstat. Meldingen fra Kommisjonen omtaler regelverket i forhold til hvilke godkjenningsprosedyrer som kan gjennomføres for kjøretøy som ønskes registrert i et annet medlemsland, hvilken dokumentasjon som kan kreves, henholdsvis hvilken dokumentasjon som skal anerkjennes av medlemsstatene på dette området. Oppsummeringen nedenfor tar for seg hovedpunktene i meldingen med enkelte kommentarer fra Vegdirektoratet flettet inn fortløpende.

Sammenstillingen av hvordan EF-lovgivningen er å forstå på dette området er blitt gjort for å sikre at regelverket blir fulgt i de respektive land, som igjen skal gjøre det enklere for borgere og virksomheter å kjøpe en motorvogn i et annet medlemsland enn der hvor de har sitt bosted. Dette skal sikre at regelverk og praksis i de enkelte land er i samsvar med prinsippet om fri fly av varer. Det understrekes at det kun er domstolen som har kompetanse til å avgjøre spørsmål vedrørende fortolkning av fellesskapsretten.

Meldingen erstatter tidligere fortolkning (96/C 143/04) om typegodkjenning og registrering av kjøretøy, som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat. Den tidligere fortolkende melding etterfølger kommisjonsmerknad 88/C 281/08 som partene i følge EØS-avtalen vedlegg 1 skal ta i betraktning. Meldingen er ikke formelt sett rettslig bindende, men grunnleggende EØS-rettslige avtaleplikter om harmonisering av regelverkt og lojalitet tilsier i utgangspunktet at tolkningsuttalelsen også blir tatt til følge i Norge.  

Tolkningsuttalelsen omfatter kjøretøy som er kjøpt nye i en annen medlemsstat enn der hvor de ønskes registrert, og motorvogner som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat.

Når et kjøretøy skal registreres i et annet medlemsland enn der hvor det er kjøpt eller tidligere registrert, kan det som hovedregel ikke foretas ny teknisk kontroll av kjøretøyet dersom dette alt er gjort i det annet medlemsland.  

Det foreligger tre etapper ved godkjenning/registrering:

 1.Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper

2. Teknisk kontroll av brukte kjøretøy

3. Registrering av kjøretøy 

Nedenfor følger enkelte regelverkstolkninger vedrørende godkjenning/registrering i de tre etappene: 

1.  Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper   

Det må her skilles mellom EU-typegodkjenning, nasjonal typegodkjenning og enkeltgodkjenning.  

1.1  EU-typegodkjenning

Som innehaver av typegodkjenning utsteder fabrikanten COC (samsvarserklæring), som viser at kjøretøyet er i samsvar med den godkjente kjøretøytypen. Medlemsstatene kan kun tillate registrering, salg eller at nye typegodkjente kjøretøy tas i bruk når disse ledsages av en gyldig COC.   

Det må ikke stilles krav om at nye kjøretøy, som er typegodkjente og ledsages av gyldig COC, må godkjennes på nytt med mindre det er klart at kjøretøyet er endret etter at det forlot fabrikken. Nasjonale bestemmelser som krever ny godkjenning i slike tilfeller er i strid med EØS-reglene.    

1.2  Nasjonal godkjenning

For et nytt kjøretøy som ikke er typegodkjent, kan et medlemsland kreve at det skal godkjennes nasjonalt. Dette kan enten foretas som en nasjonal typegodkjenning eller nasjonal enkeltgodkjenning. Disse prosedyrene er normalt ikke omfattet av fellesskapsretten. 

Nasjonal typegodkjenning er i Norge aktuelt først og fremst i forbindelse med avgiftsmessig klassifisering, hvor det stilles tekniske tilleggskrav for enkelte kjøretøygrupper som vilkår for at kjøretøyene skal få avgiftslette. 

Enkeltgodkjenning skal fortrinnsvis benyttes ved import av enkeltkjøretøy fra tredjeland som ikke oppfyller EUs krav til typegodkjenning, og for unike kjøretøy. Bruktimporterte kjøretøy som har vært godkjent i et medlemsland skal ikke kontrolleres på ny etter de samme tekniske tester som er utført i en annen medlemsstat. (Det skal altså ikke skje en dupliserende kontroll.) Det stilles også blant annet krav til aktivitet og samarbeid mellom de nasjonale myndigheter i forhold til å kunne fremskaffe dokumentasjon for hvilke kontroller som er utført ved søknad om godkjenning av enkeltkjøretøy. 

Merknader

Dette vil etter Vegdirektoratets oppfatning kunne innebære at det er tilstrekkelig at et kjøretøy fremvises med registreringsdokumentasjon, eksempelvis vognkort, og at registreringsmyndighetene i bestemmelseslandet kan ha en aktivitetsplikt i forhold til å fremskaffe øvrig dokumentasjon fra andre lands myndigheter som man anser nødvendig når det gjelder å kunne kontrollere om alle de tekniske krav som stilles til kjøretøyet har vært kontrollert/dokumentert og er oppfylt.   

Det fremheves også at medlemsstatene ikke må stille unødige tekniske krav i sine forskrifter som innebærer at kjøretøyene må endres før de kan godkjennes nasjonalt. Kjøretøy som tidligere har vært godkjent i en annen medlemsstat (uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert) kan bare nektes godkjent dersom det fremstår som en reell risiko for allmennheten eller trafikksikkerheten. I denne forbindelse skal det tas i betraktning proporsjonalitets- og effektivitetshensynet i forhold til hvilke midler man velger for å sikre de overordnede hensyn.    

I praksis innebærer dette at myndighetene i det land hvor kjøretøyet søkes godkjent må vurdere de tekniske egenskaper ved kjøretøyet ut fra de forskrifter som gjaldt da kjøretøyet ble godkjent i opprinnelsesmedlemsstaten (dette fremgår også av kjøretøyforskriften § 1-7 i dag). Myndighetene må se hen til de tester og attester som er utstedt av andre godkjenningsmyndigheter. Supplerende tester kan bare kreves dersom de nødvendige opplysninger mangler på attestene som kan fremskaffes fra annet medlemsland. Det kan bare kreves dokumentert tekniske krav som går ut over andre medlemslands bestemmelser, dersom det kan påvises at dette er nødvendig ut fra tvingende allmenne hensyn og kravet til proporsjonalitet er oppfylt.    

Vegdirektoratet forutsetter ut fra meldingen at dersom kjøretøyet er blitt endret etter siste godkjenning i et medlemsland, må kjøretøyet fremstilles til ny teknisk godkjenning i bestemmelseslandet.  

I Norge blir det stilt krav om dokumentasjon på at et kjøretøy tilfredsstiller de tekniske bestemmelser som gjelder for kjøretøyet, når kjøretøyet er nasjonalt godkjent i utlandet. For kjøretøy som innehar EU-typegodkjenning og som ikke har blitt ombygd/oppbygd i etterkant, blir det kun utført en id-kontroll.   

For å kunne kontrollere at et kjøretøy er i god stand på registreringstidspunktet, kan et medlemsland gjennomføre teknisk kontroll før kjøretøyet blir registrert. Det er imidlertid en forutsetning at denne kontrollen er obligatorisk ved all omregistrering av kjøretøy uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert i samme eller et annet medlemsland. Den tekniske kontrollen skal minst oppfylle de samme prosedyrer som godkjenningen av kjøretøyets tekniske egenskaper, dvs at kontrollen må skje etter objektive kriterier som er kjent på forhånd, kjøretøyet må ikke utsettes for dupliserende kontroll, og kontrollen må være lett tilgjengelig og kunne gjennomføres innenfor en rimelig tidsfrist.   

Teknisk kontroll, tilsvarende periodisk kjøretøykontroll, skjer tidligst ett år etter at kjøretøyet har blitt førstegangsregistrert i Norge.  

Ved registrering tillater medlemsstaten at kjøretøyet tas i bruk. Det omfatter altså identifisering av kjøretøyet og tildeling av et registreringsnummer.

Ved registrering av nye kjøretøy kan man be om å få forelagt godkjenningsdokumentasjon.

Har kjøretøyet tidligere vært registrert i en annen medlemsstat, kan man utelukkende be om å få forelagt original eller kopi av ikke-harmonisert vognkort fra en annen medlemsstat (dette vil gjelde for kjøretøy som er førstegangsregistrert før 1. juni 2004), eller vognkort som oppfyller kravene i direktiv 1999/37/EF. EU-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning (vel også enkeltgodkjenning) kan som hovedregel bare kreves utlevert dersom kjøretøyet ikke innehar et vognkort som er i henhold til direktiv 1999/37/EF, og myndighetene ikke er i stand til å identifisere kjøretøyet tilstrekkelig presist. Videre kan det kreves blant annet bevis på betalt moms og forsikringsbevis. 

Det tillates for øvrig kjøring på prøvenummerskilter i et kortere tidsrom, selv om det i forbindelse med dette ikke er utstedt et ordentlig vognkort og kjøretøyet ikke er tilstrekkelig identifisert. Midlertidige kjennemerker tillates også brukt over kortere tidsrom inntil endelig registrering skjer.

Fri ferdsel kan bare begrenses av hensyn til trafikksikkerheten (førerens egenskaper, overholdelse av nasjonale trafikkbestemmelser, kjøretøyets tekniske stand), når det er begrunnet mistanke om at kjøretøyet er stjålet, eller myndighetene har begrunnet tvil om attestenes gyldighet.

Også registreringsattester som utstedes for motorkjøretøy som er midlertidig registrert i et annet medlemsland, eller er utstyrt med prøvekjennemerke, skal anerkjennes som gyldige registreringsattester. 

Dette vil neppe kunne gjelde for kjøretøy som får prøvekjennemerker i Norge, da vi i Norge ikke utsteder registreringsattest ved utlevering av prøvekjennemerker. Midlertidige registreringsattester inneholder ikke alltid navn på eier og kan mangle andre nødvendige opplysninger. Det bør således gjelde et slags minimumskrav til hva som kan aksepteres av midlertidige registreringsattester. 

Til grunn for fortolkningen ligger de regelverk som er utviklet for å lette innførsel og registrering av utenlandske kjøretøy i en annen medlemsstat, blant annet rådsdirektiv 70/156/EØF med senere endringer, kommisjonsforordning nr. 1400/2002 og rådsdirektiv 1999/37/EF med endringer. Dette lovverket regulerer EU-typegodkjenningssystemet, forordningen om gruppefritak fra anvendelsen av konkurransereglene på salg og service av motorvogner og harmonisering av registreringsattester (vognkort) for kjøretøy.   

De norske bestemmelsene på dette området fremgår hovedsakelig av forskrift 4.oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy og forskrift 8. august 2002 nr. 875 om periodisk kontroll og utekontroll av kjøretøy. 

Det fremgår av fortolkningen at det ikke kan stilles krav om at nye, EU-typegodkjente kjøretøy som innehar gyldig attest om typegodkjenning, skal kunne kreves fremstilt til ny teknisk godkjenning i det landet de ønskes registrert, med mindre kjøretøyene har blitt ombygd etter at de forlot fabrikanten. Denne fortolkningen er gjeldende fortolkning i Norge.

Ved bruktimport i Norge skjer det imidlertid en forvaltningskontroll av kjøretøyene. Dette innebærer ikke at det blir gjennomført en teknisk kontroll av kjøretøyets funksjonelle deler, men en bekreftelse på at kjøretøyet oppfyller de forskriftsmessige krav/vilkår for å kunne godkjennes. Dersom kjøretøyet innehar EU-typegodkjenning skjer det kun en id-kontroll av kjøretøyet. Det bør vurderes nærmere hvorvidt omfanget av den myndighetskontrollen som i dag skjer av importerte kjøretøy med nasjonal godkjenning fra et annet medlemsland, er i strid med forbudet mot dupliserende kontroller.  

Det fremgår også av meldingen at det ikke skal stilles unødige krav om at motorvogner skal endres teknisk sett for å kunne godkjennes i et annet medlemsland. Toll- og avgiftsdirektoratet forutsetter i sitt avgiftsregelverk at visse tekniske krav er oppfylt for at et kjøretøy skal kunne få avgiftslette, som for eksempel begravelsesbiler og varebiler klasse 2. Vegdirektoratet anser ikke dette for å komme i konflikt med kravet i EU-retten til at det ikke kan stilles øvrige tekniske krav til kjøretøy utover det som fremgår av EU-typegodkjenningen.  

Det presiseres at meldingen utelukkende er en tolkningsuttalelse fra Kommisjonen som, til tross for at Norge, ved at denne er innlemmet i EØS-avtalen, plikter å ta hensyn til de retningslinjer Kommisjonen gir, ikke krever særskilt gjennomføring i norsk rett ved lov- eller forskriftsendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Spesialutvalge fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

UTENRIKSDEPARTEMENTET    

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING   

EØS-komitébeslutning om endring av protokoll 32 om finansregler for gjennomføring av EØS-avtalens artikkel 82 (prot 32 UDgr3)

Sammendrag av innhold

Revisjonen tar sikte på å tilpasse og forenkle protokoll 32 slik at den bedre speiler Kommisjonens eksisterende budsjettstruktur og prosedyre. Revisjonen har også som målsetting å beskrive budsjettprosessen i EØS på en mer helhetlig og detaljert måte. 

Den viktigste endringen består i at bidragene fra EØS/EFTA-landene ikke lenger skal innbetales to ganger i året. Fra og med 2009 vil det kun bli en innbetaling i året som skal skje senest 31. august. Det slås videre fast at EØS/EFTA-landene skal motta krav om innbetaling minst 15 dager før fristen utløper. De øvrige endringene er av teknisk karakter.

Merknader

Endringene forventes ikke å få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. De forenklede og tilpassede reglene vil lette de administrative rutinene i forbindelse med innbetaling av EØS/EFTA-landenes bidrag.

Sakkyndige instansers merknader

Utenriksdepartementet tilrår at EØS-komitébeslutningen om revisjon av protokoll 32 tas. De berørte fagdepartementene er orientert om saken.