Antatt EØS-relevante forslag til EF-regelverk pr. juni 2008

Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Finansdepartementet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Justis- og politidepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET


Vedlegg VI  Trygd
 
KOM (2006) 16  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om fastsetting av regler om gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger - KOM(2006)16 endelig utgave av 31.01.2006 (2006/0006 (COD))  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder regler om gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger som skal erstatte forordning (EØF) 1408/71. Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (jf. artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare).

Hensikten med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig og mer håndterlig for de enkelte personer og institusjoner som skal administrere den. Forslaget gjelder i hovedsak administrative
gjennomføringsbestemmelser, herunder regler om saksbehandling og elektronisk utveksling av opplysninger mellom institusjonene og lagring av informasjon. Den foreslåtte gjennomføringsforordning er følgelig ment å erstatte den nåværende forordning (EØF) 574/72.

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15. Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

Forslaget til ny gjennomføringsforordning ble fremlagt av Kommisjonen 31. januar 2006 (KOM(2006)16 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det europeiske fellesskap artikkel 42 og 308 samt forordning nr. 883/2004 artikkel 89. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass de nødvendige regler for den praktiske gjennomføring av forordningen. Bestemmelsene er strukturert etter kapittelinndelingen i grunnforordningen i likhet med forordning nr. 574/72 i dag. Forskjellen er vesentlig at forslaget har til formål å forenkle og modernisere bestemmelsene saklig, språklig og fremstillingsmessig og å forbedre og effektivisere utvekslingen av opplysninger mellom institusjonene ved elektroniske midler. Dette innebærer helt klare og entydige regler om hvor en person som har opptjent rettigheter i to eller flere medlemsstater, skal henvende seg, hvilken institusjon eller institusjoner det er som har ansvaret for at han får sine ytelser, at de er beregnet korrekt og at det skjer til rett tid. Det er således fastsatt frister for behandling og responstider for å fullføre administrative trinn i saksbehandlingen på de ulike områder (jf s. 5 5. avsnitt). Etter artikkel 17 nr. 3 skal avgjørelse om lovvalg etter artikkel 13 i forordning nr. 883/2004 (arbeid i to eller flere medlemsstater) finne sted innen én måned etter at vedkommende arbeidstaker har oversendt opplysningene om forholdet til den utpekte institusjonen i bostedslandet. Etter artikkel 26 nr. 2 skal den kompetente institusjon besvare anmodning om tillatelse til planlagt behandling fra institusjonen på bostedet innen 15 dager. I mangel av svar på slik henvendelse, skal tillatelse anses gitt.

Artikkel 6 fastlegger at institusjonen i bostedslandet, evt. institusjonen vedkommende først var i berøring med, midlertidig skal ha det foreløpige ansvar som kompetent institusjon inntil kompetanseforholdet er endelig avklart.

Artikkel 29 gjelder trygdeavgifter for pensjonister til dekning av utgifter i forbindelse med sykebehandling/helsetjenester etter forordningen (helsedelen) og fastsetter at man ved avgiftsberegningen, i samsvar med artikkel 30 i forordning nr. 883/2004, kan legge til grunn vedkommendes samlede pensjonsinntekter, inkludert pensjon opptjent i henhold til en eller flere andre medlemsstaters lovgivning[1]. Dette er i samsvar med EF-domstolens dom i sak C-50/05 Nikula. Det presiseres at det ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for avgiften kun er de faktisk utbetalte pensjonsbeløp som skal tas i betraktning.

Kapittel III, artiklene 70 til 81 gjelder bestemmelser om gjennomføring og gjensidig bistand ved tilbakekreving av feilutbetalinger, motregning og innkreving av utestående fordringer, herunder ubetalte avgifter. Fristen for stadfesting av dokument om eksekvering av eksigible krav er 3 måneder (artikkel 76).
       
Antallet vedlegg er etter forslaget redusert fra 10 til 4.

Vedlegg 1 omfatter bestemmelser i bilaterale administrasjonsavtaler som forblir i kraft samt nye gjennomføringsbestemmelser som avtales bilateralt, jf. artikkel 8 nr. 1 og 9 nr. 2. Dette tilsvarer dagens vedlegg 5 og omfatter bl.a. oppgjørsavtaler og ikke-refusjonsavtaler.
Ved innlemmingen i EØS-avtalen tas følgelig inn de avtaler som er anført der.

Vedlegg 2 gjelder oppføring av særlige ordninger for tjenestemenn iht artikkel 31 og 41. Dette gjelder nærmere bestemt Spania og Tyskland.

Vedlegg 3 gjelder rundsumsoppgjør for utgifter til helsetjenester. Hovedregelen for oppgjør mellom de berørte institusjoner er refusjon av de faktiske utgifter, jf artikkel 61, men med mulighet for å få utgiftene refundert i form av rundsumsoppgjør der hvor forholdene tilsier det. De aktuelle medlemsstater skal oppføres i dette vedlegget.

Vedlegg 4 gjelder oversikt over kompetente myndigheter og institusjoner, utpekte organer og kontaktorganer. Slike oversikter skal iht. artikkel 83 nr. 4 samles i offentlig tilgjengelige databaser, opprettet til dette formål. Adressen til basene skal angis i vedlegg 4.

Gjennomføringsforordningen vil etter forslaget tre i kraft seks måneder etter at den er offentliggjort i EF-tidende og får i alle deler direkte anvendelse i medlemsstatene, jf artikkel 91 i forslaget.

Merknader

Forslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett.
Sakkyndige instansers merknader
Forslaget er til vurdering i relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd.

[1]  Bestemmelsene gjelder forhold som i dag er regulert i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 33 nr. 1.

KOM (2001) 344  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 og 574/72 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132). Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Koordineringen består bl.a. i å gi lovvalgsregler, dvs. regler som fastsetter hvilket lands lovgivning på det trygdemessige område som får anvendelse i de konkrete tilfeller. Arbeidstakere er således i utgangspunktet underlagt trygdelovgivningen i den medlemsstat hvor de arbeider (artikkel 13 nr. 2 bokstav a). Det finnes særlige regler når en arbeidstaker vanligvis har lønnet arbeid på to eller flere medlemsstaters område (artikkel 14 nr. 2). I slike tilfeller er arbeidstakeren eksempelvis underlagt lovgivningen i den medlemsstaten hvor vedkommende bor, forutsatt at han utøver en del av sin ervervsmessige beskjeftigelse der, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland (artikkel 14 bokstav b nr. 2 i)).

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen med hjemmel i Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap artikkel 42 og 308, og er fremmet i lys av Europaparlamentets gjentatte anmodninger om behov for en alternativ lovvalgsregel for personlige assistenter til medlemmer av Europaparlamentet. Denne gruppen er i dag omfattet av de ordinære lovvalgsreglene i forordningens artikkel 13 og 14. Forslaget går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver. Endringen vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet en rett til at velge hvilken trygdeordning som skal gjelde for dem, i likhet med den mulighet som hjelpepersonale ansatt ved EUs institusjoner allerede har, jf. rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 nr. 3. Retten til å velge kan bare utøves én gang, og får virkning fra tidspunktet for tiltredelsen av tjenesten. For assistenter som allerede er ansatt, er det foreslått overgangsbestemmelser som innebærer at valgretten kan utøves innenfor en frist på tre måneder etter ikrafttredelsen av endringsforordningen. Forslaget gjelder bare  arbeidstakere i vedkommende europaparlamentarikeres tjeneste og ikke tjenesteytere, dvs. personer som kun yter de nevnte MEP en tjeneste av tidsbegrenset (punktuell) karakter.

Forslaget vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet rett til å velge mellom:

Lovgivningen i arbeidslandet i henhold til artikkel 13 nr. 2 bokstav a) eller evt. bostedslandet i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) i), når vedkommende vanligvis utfører lønnet arbeid i to eller flere medlemsstater, herunder i bostedslandet, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland, eller evt. arbeidsgiverens hjemland eller bostedsland i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) ii), hvis assistenten ikke bor i noen av de medlemsland hvor han eller hun arbeider.
Lovgivningen vedkommende sist var omfattet av. Lovgivningen i den medlemsstat hvor vedkommende er statsborger.

I motsetning til hva som gjelder for EUs hjelpepersonale etter artikkel 16 nr. 3 i forordningen, er det meningen at assistentens rett til at velge skal gjelde alle områder av trygden som er omfattet av forordning (EØF) nr. 1408/71, herunder familieytelser, hvor det gjelder særlige regler for EUs hjelpepersonale.
Det foreslås videre nærmere bestemmelser i forordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 14 om hvordan retten til å velge skal anvendes. De berørte medlemmer av Europaparlamentet skal herunder underrette den kompetente institusjon om forholdet, og vedkommende institusjon utsteder lovvalgsblankett som attest på at assistenten er omfattet av lovgivningen i det  pågjeldende land med kopi til institusjonene i de øvrige berørte land. Disse institusjoner skal gi den kompetente institusjon de opplysninger som er nødvendige med henblikk på å fastsette de avgifter som arbeidsgiveren/-giverne og/eller assistenten skal betale i henhold til denne lovgivning. De særlige bestemmelser i artikkel 14 nr. 4 i forordning (EØF) nr. 574/72 som får anvendelse når tysk lovgivning er valgt, skal etter forslaget også gjelde for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet på samme måte som for EUs hjelpepersonale.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.
Sakkyndige instansers merknader
Forslaget er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg uten at det har fremkommet merknader.


KOM (2002) 405  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

KOM(2002) 405 endelig utgave av 16.07.2002 inneholder forslag om en mindre revisjon av Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet.

Det opprinnelige forslaget, som ble fremlagt av Kommisjonen 25.06.2001 (KOM(2001) 344 endelig utgave går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver.

Europaparlamentet (EP) vedtok i plenum 11.06.2002 en rapport inneholdende fem endringsforslag til Kommisjonens forslag KOM(2001) 344 endelig utgave av 25.06.2001. Av de fem forslag til endringer av endringsforslaget går Kommisjonen kun med på å ta inn én av endringene i sitt endringsforslag. Det gjelder forslag 3 om en tilføyelse i fjerde betraktning i preambelet med referanse til muligheten av at én assistent kan være ansatt av flere MEP. Presiseringen kan ifølge Kommisjonen være klargjørende.

De øvrige fire endringsforslag fra EP (forslag 1, 2, 4 og 5) kan den derimot ikke gå med på. Det gjelder:

Omformulering av ”MEP assistenter”(til ”assistenter til MEP”). Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av forslaget til definisjon i artikkel 1(1).
Tilføyelse av en betraktning 3a inneholdende en ytterligere begrunnelse for valgadgangen, in casu finansiell kilde (fellesskapsbudsjett). Avvist med begrunnelse: Valgretten er begrunnet i den spesifikke karakter av den direkte og underordnende forbindelse mellom MEP og assistent, og ikke av opphavet for lønn og avgiftsinnbetaling.

Presisering i artikkel 1 w) av at assistenten kan ha ansettelsesavtale for et kortere tidsrom enn perioden vedkommende MEP er valgt for. Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av ordlyden i Kommisjonens tekst. En har her brukt ”i løpet av mandatperioden” (”during their term of office”), ikke ”for mandatperiodens varighet” (”for the duration of their term of office”).

Forslag om en tilføyelse i artikkel 14(4) i forordning (EØF) nr. 574/72 om at assistenter til medlemmer av Europaparlamentet som har valgt tysk lovgivning, fortsatt skal ha mulighet til å være omfattet av ordningen i det Land (delstat) hvor de senest var bosatt. Avvist med begrunnelse: Unødvendig for å sikre korrekt anvendelse av valgretten i den tyske ordningen. Kommisjonen har vist til den tyske regjering, hvilket ifølge den synes å garantere fullstendig sosial beskyttelse.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg uten at det har fremkommet merknader.

 

KOM (2006) 7  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om endring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger og fastlegging av innholdet i vedlegg XI  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder endringer og tilføyelser til forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger som skal erstatte forordning 1408/71. Formålet med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig for den vanlige bruker og mer håndterlig for dem som skal administrere den.

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15. Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.
 
Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare). Forslaget som er fremmet av kommisjonen gjelder vedlegg XI samt enkelte bestemmelser (artikler) i forordningen.

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 24. januar 2006 (KOM(2006)7 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.
 
Forslagets innhold og formål:

Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass vedlegg XI til den nye forordningen, jf forordning nr. 883/2004 artikkel 83 som fastsetter at innholdet i vedlegget må være bestemt før den kommer til anvendelse. Vedlegget inneholder særlige bestemmelser om anvendelsen av medlemsstatenes lovgivning, dvs. nærmere presiseringer om hvordan de enkelte medlemslands ordninger og ytelser skal koordineres.
 
Vedlegget tilsvarer og erstatter vedlegg VI i forordning nr. 1408/71. Visse regionale ytelser for Tyskland og Østerrike som var med i et tidligere forslag, er likevel tatt ut som følge av senere utvikling av rettspraksis fra EF-domstolen.[1] I samsvar med det overordnede formål bak moderniseringen og forenklingen, inneholder vedlegg XI vesentlig færre opptegnelser enn det nåværende vedlegg VI (44 mot tidligere 132). Det vises til nedenstående tabell.

Oppføringer i aktuelle vedlegg Nåværende vedlegg VI[2] Forslag vedlegg XI
Belgia 12 0
Tsjekkiske republikk 0 0
Danmark 10 5
Tyskland 18 6
Estland 0 1
Hellas 10 0
Spania 9 4
Frankrike 9 2
Irland 9 2
Italia 0 0
Kypros 1 1
Latvia 0 0
Litauen 0 0
Luxembourg 8 0
Ungarn 0 0
Malta 0 0
Nederland 7 5
Østerrike 7 5
Polen 1 0
Portugal 1 0
Slovenia 0 0
Slovakia 0 0
Finland 5 3
Sverige 5 4
UK 20 6



I tillegg er det foretatt tilpasninger i Vedlegg I.II (definisjon av familiemedlemmer for Frankrike) og VIII (tilfeller hvor man kan se bort fra pro rata-beregningen etter forordningen; dette gjelder nærmere bestemt ordninger i Tyskland, Danmark, Nederland, Østerrike, Polen og UK).
 
Det er dessuten gjort enkelte tekniske tilpasninger i forordning (EØF) nr. 883/2004. Det gjelder artikkel 14 nr. 4 (frivillig trygd), artikkel 51 nr. 3 (referansen til vedlegg XI erstattes av ordene ”om nødvendig”), 52 nr.4 (ny bokstav b), som presiserer at man også kan se bort fra pro rata-beregningen etter forordningen når det gjelder innskuddsbaserte pensjonsordninger) og artikkel 56 nr. 1 bokstav c) (referansen til vedlegg XI erstattes av ordene ”om nødvendig”).
 
Forordningen vil tre i kraft dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende og får anvendelse fra datoen for gjennomføringsforordningens ikrafttreden, jf artikkel 2 i forslaget.

Merknader

Endringene fremstår som lite kontroversielle, og vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. En må påregne en tilsvarende oppmerksomhet om saneringsbehovet og hva som skal oppføres i vedlegg XI for EFTA-landenes vedkommende i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen. Dette gjelder i forhold til de eksisterende opptegnelser i vedlegg VI til Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 med krav om at antallet opptegnelser reduseres og at ordninger som ikke lenger fyller kriteriene tas ut. Island har i dag 3 vedlegg VI-opptegnelser, Liechtenstein har 2 og Norge har 4. For vårt vedkommende dreier det seg om presiseringer vedrørende bestemmelser i folketrygdloven om hhv overkompensasjon, omsorgspoengopptjening, beregning av uføre- og etterlattepensjon i spesielle tilfeller og trygdedekning for studenter med lån eller stipend fra Statens lånekasse.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert i relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd.

[1] Se bl.a. dom av 21. februar 2006 og generaladvokat Kokotts uttalelse av 20. oktober 2005 i sak C-286/03 Silvia Hosse mot Land Salzburg.
[2] Tidligere opphevede merknader som er blitt stående som ”åpne punkter”, er holdt utenfor.
 
 
KOM (2007) 159  Forslag til parlaments- og rådsforordning (EF) om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 - KOM(2007)159 endelig utgave av 30.03.2007  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15.
 
Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de skal gis i bostedslandet, etter lovgivningen der. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Det finnes egne bestemmelser om rett til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.
 
Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 30. mars 2007 (KOM(2007)159 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.
 
Forslagets innhold og formål:
 
Forslaget inneholder de sedvanlige årlige justeringer for 2006 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Formålet er å oppdatere og ajourføre Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, nærmere bestemt dens vedlegg, for å ta hensyn til de nevnte endringer og dermed sikre korrekt og enhetlig anvendelse av koordineringsreglene. Det er lagt opp til at dette blir den siste årlige oppdateringen av forordning nr. 1408/71, og at det fremover blir den nye forordning (EF) nr. 883/2 som vil bli gjenstand for denne årlige reguleringen. Den nye forordningen skal tre i kraft samtidig med ny gjennomføringsforordning.
 
Forslagets artikkel 1 - Endring av Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71: 
Endringene gjelder kun vedleggene til forordning nr. 1408/71, nærmere bestemt: 
Vedlegg I, II, IIa, III, IV, VI og VIII. Det vises til vedlegget til endringsforordningen. De viktigste endringene her gjelder Vedlegg VI.
 
Endringer i vedlegg I del I
 
I vedlegg I del I er det gitt definisjoner av begrepene ”arbeidstaker” og ”selvstendig næringsdrivende” når dette ikke kan utledes av nasjonal lovgivning. Under I. Irland foreslås å endre definisjonene som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005).
 
Endringer i vedlegg I del II
 
I vedlegg I del II er det gitt definisjoner av begrepet ”familiemedlem” når det nasjonalt ikke er mulig å skille dem fra andre medlemmer (trygdede). Under I. Irland foreslås å endre definisjonen som følge av ny nasjonal helselovgivning (Health Acts 2004).
 
Endringer i vedlegg II del I og II
 
Vedlegg II del I angir særlige ordninger for selvstendig næringsdrivende som ikke omfattes av forordningens materielle omfang. Endringen gjelder merknaden under H. Frankrike.
 
Vedlegg II del II gjelder engangsstønader ved fødsel og adopsjon som ikke omfattes av forordningens materielle omfang etter artikkel 1 u) 1). Endringen gjelder ordningene oppført under S. Polen.
 
Endringer i vedlegg IIa
 
Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt.
 
Under I. Irland foreslås å endre ordlyden i opptegnelsen som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005). Forslaget er av rent språklig art og innebærer ingen materielle endringer.
 
Endringer i vedlegg III A
 
Vedlegget gjelder bestemmelser i bilaterale og andre avtaler som var i kraft før forordningen fikk anvendelse for vedkommende medlemsstater og som fortsatt skal gjelde, til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.
 
Her foreslås ordlyden i punkt 13. Tyskland - Ungarn og 24. Ungarn – Østerrike endret som følge av endringer i ungarsk lovgivning som har gjort enkelte av de oppførte avtalebestemmelsene overflødige.
 
Endringer i vedlegg IV
 
Vedlegg IV, del A gjelder angivelse av lovgivning som nevnt i artikkel 37(1) med Type A-pensjoner, dvs. ordninger hvor størrelsen på uførepensjon er uavhengig av trygdetidens lengde. Under I. Irland foreslås å endre ordlyden i opptegnelsen som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005).
 
Under Q. Nederland foreslås å endre ordlyden som følge av ny nasjonal lovgivning (Wet werk en inkomen naar arbeidsvermogen (WIA) av 10. november 2005).
 
Vedlegg IV, del C gjelder ordninger hvor beregningen iht artikkel 46 nr. 1 alltid gir minst like godt resultat som beregningen iht artikkel 46 nr. 2), og hvor sistnevnte følgelig kan unnlates. Dette gjelder ikke lenger ytelsen oppført under O. Ungarn, som følgelig vil måtte strykes.
Derimot skal det under R. Østerrike oppføres ytelser etter den nye pensjonslovgivningen (Allgemeines Pensionsgesetz (APG) av 18. november 2004), hvor den komparative beregningen ikke er nødvendig.
 
Endringer i vedlegg VI
 
Vedlegg VI gjelder presiseringer vedrørende anvendelsen av nasjonal lovgivning. Endringene gjelder følgende:
 
C. Danmark: I punkt 6 strykes ordene ”20. desember 1989”. I punkt 11 presiseres vilkårene for arbeidsledighetsytelsen ”flexjob”.
 
Q. Nederland: I punkt 4 gis presiseringer av regler som følger av ny nasjonal lovgivning ved arbeidsuførhet (Wet werk en inkomen naar arbeidsvermogen (WIA) av 10. november 2005).
 
R. Østerrike: Punkt 10 bygges ut slik at det fremgår hvordan perioder i utlandet skal medregnes for beregning av ytelser etter den nye pensjonslovgivningen (Allgemeines Pensionsgesetz (APG) av 18. november 2004).
 
Endringer i vedlegg VIII
 
Vedlegg VI gjelder ordninger hvor ytelser til barn som har mistet en av eller begge sine foreldre utelukkende blir gitt i form av familieytelser eller særskilte eller supplerende stønader.
 
Under I. Irland foreslås å endre ordlyden i opptegnelsen som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005).
 
Forslagets artikkel 2 – Ikrafttreden 
 
Forordningen skal tre i kraft tredje dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende.

Merknader

Forslaget nødvendiggjør ingen endringer i norsk nasjonal lovgivning. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt.

Sakkyndige instanser merknader

Forslaget vil bli vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd.

 

KOM (2007) 376  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av vedleggene til forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder endringer av vedleggene til forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger, som skal forenkle og modernisere trygdekoordineringen innenfor EU. Formålet med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig for den vanlige bruker og mer håndterlig for dem som skal administrere den. Forordningen skal erstatte forordning (EØF) 1408/71, som er den som gjelder i dag. Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15.

Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel skal også gis etter lovginingen i bostedslandet. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.  

Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass; vedlegg II og X er ennå ikke klare. Forslaget som er fremmet av kommisjonen, gjelder fastsettelse av disse to vedlegg, samt endring og oppdatering av de øvrige vedleggene. Dette er primært betinget av hensynet til de i alt 12 nye medlemsstatene som har kommet med etter at forordningen ble vedtatt 29. april 2004.

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 3. juli 2007 (KOM(2007)376 endelig utgave)   med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

Forslagets innhold og formål:
  
Forslagets artikkel 1 – Endringer av vedleggene til forordning nr. 883/2004  
Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass alle vedleggene til den nye forordningen, jf forordning nr. 883/2004 artikkel 83 som fastsetter at innholdet i vedleggene må være bestemt før den kommer til anvendelse. Vedleggene inneholder angivelse av tidligere avtaler mellom to eller flere medlemsstat som fortsatt skal forbli i kraft (vedlegg II) og de særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser av blandet art, som kun kommer til utbetaling i bostedslandet, og således er unntatt fra den generelle eksportforpliktelsen i forordningen (vedlegg X). Disse to vedleggene, som p.t. er ”tomme” for innhold og opptegnelser, vil når de ”fylles” tilsvare hhv dagens vedlegg III og IIa i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. I samsvar med det overordnede formål bak moderniseringen og forenklingen mv inneholder de nye vedleggene vesentlig færre oppføringer enn de tilsvarende nå.De øvrige vedleggene som blir endret som følge av forslaget, inneholder allerede materielle bestemmelser og angivelser, men trengs å kompletteres med tilsvarende angivelser for de medlemsstaters vedkommende som har sluttet seg til fellesskapet etter 29. april 2004. Noen av disse vedlegg har også tilsvarende parallelle vedleggsbestemmelser i den gjeldende forordning, Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.
Vedleggene I (I) (bidragsforskott som faller utenfor forordningens materielle omfang), III og IV (helsetjenester) har ingen pendanter i eksisterende regelverk.
 
Nærmere om endringene: 
 
1. Vedlegg I
Vedlegg I (I) (bidragsforskott) og I(II) (engangsstønad ved fødsel og adopsjon) gjelder ytelser som faller utenfor forordningens materielle omfang i henhold til artikkel 1 (z) og er oppdatert bl a med hensyn på de nye medlemsstatene som har kommet til etter 30. april 2004. Tilføyelsene i I(I) gjelder Bulgaria, Luxembourg, Polen, Slovenia og Slovakia, i  I(II) Bulgaria, Den tsjekkiske republikk, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Polen, Romania, Slovenia og Slovakia.

Etter forordning 883/2004 artikkel 8 (1) trer forordningen, som en generell hovedregel, i stedet for bestemmelser i tidligere trygdeavtaler mellom medlemsstatene som gjelder samme forhold og personkrets. Enkelte bestemmelser kan opprettholdes, og må da oppføres i vedlegget her. 

Vedlegg II A gjelder bestemmelser i tidligere avtaler mellom to eller flere medlemsstater som fortsatt skal forbli i kraft, og vil alt i alt omfatte 35 opptegnelser. Av disse er det 13 som dekker en begrenset personkrets og ikke får anvendelse på alle personer som omfattes av forordningen. Disse bestemmelsene er også oppført i vedlegg II B. Vedleggene tilsvarer vedlegg III A og B i forordning 1408/71.3. Vedlegg III

Vedlegget gjelder helsetjenester for familiemedlemmer til grensearbeidere og er uten motstykke i eksisterende regelverk. Nye oppføringer (begrensninger i rettigheter i kompetent stat/utenfor bostedslandet) gjelder Estland, Italia, Litauen og Ungarn.

4. Vedlegg IV
Vedlegget gjelder helsetjenester for pensjonister og har heller ikke noen parallell i eksisterende regelverk. De nye oppføringene (utvidelse av rettigheter ved retur til kompetent stat) gjelder Bulgaria, Den tsjekkiske republikk, Kypros og Ungarn. Opptegnelsen for Italia slettes.

5. Vedlegg V
Vedlegget gjelder helsetjenester for tidligere grensearbeidere (utvidelse av rettigheter). Det er ingen parallell i gjeldende regelverk (forordning 1408/71). Det er ikke foreslått nye oppføringer her.

6. Vedlegg VI
Vedlegg VI gjelder ”type A-lovgivning”, dvs. ordninger hvor størrelsen på ytelsene ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde. Ordningene er gjenstand for særskilt koordinering i henhold til artikkel 44 (1). Når en person bare har vært omfattet av slike ordninger, skal hele ytelsen tilstås fra ett av landene etter risikoprinsippet. Som hovedregel vil dette være der hvor vedkommende er trygdet på tidspunktet for stønadstilfellet (uføretidspunktet). Dette står i kontrast til det proratariske prinsipp som gjelder når minst ett land med type B-lovgivning (ordninger hvor ytelsene utmåles i forhold til trygdetiden) er inne i bildet, og hvor hvert av landene er ansvarlig for å utbetale en delpensjon i forhold til trygdetiden der. De nye oppføringene gjelder Den tsjekkiske republikk, Estland og Latvia.

7. Vedlegg VII
Vedlegg VII gjelder tabeller som angir samsvar mellom medlemsstatenes lovgivning med hensyn til vilkårene for og graderingen av uførhet. Etter hovedregelen i artikkel 46 i forordning 883/2004 bedømmer den enkelte medlemsstat hvorvidt vedkommende oppfyller kravene til uførhet og graden av uførheten. Etter artikkel 46 kan imidlertid de enkelte medlemsstatene bestemme at en avgjørelse i en annen medlemsstat også skal legges til grunn for rettigheter etter deres lovgivning fordi vilkårene er parallelle og likeartede, eller med andre ord samsvarende. For at en slik avgjørelse skal bli bindende må forpliktelsen om samsvar være nedfelt i vedlegg VII. Vedlegg VII tilsvarer vedlegg V i forordning 1408/71. Det er for tiden kun fire land som er oppført i vedlegget (Belgia, Frankrike, Italia og Luxembourg). Etter forslaget vil det bare bli tre, og da de tre førstnevnte, idet Luxembourg vil trekke seg. Som følge av endringer i luxembourgsk lovgivning de senere år, er det ikke lenger samsvar mellom denne og lovgivningen i noen av de andre medlemslandene.     

8. Vedlegg VIII
Vedlegg VIII gjelder tilfeller hvor pro rata-beregningen etter artikkel 52 (1) b) kan unnlates (del 1) eller hvor den ikke kommer til anvendelse/ikke er aktuell (del 2).
Etter artikkel 52 (4) kan man unnlate å foreta pro rata temporis-beregningen når det er fastslått at beregningen etter nasjonale regler alltid gir et like bra eller bedre resultat. Disse skal oppføres i del 1. Det er ikke foreslått nye oppføringer her.

Etter artikkel 52 (5) kommer pro rata-beregningen ikke til anvendelse på ordninger hvor trygdetidsperioder og lengden på slike er uten betydning. Det gjelder eksempelvis innskuddsbaserte og fonderte ordninger som for eksempel det nye pensjonssystemet i Sverige fra 2003 og ordningene i flere av de nye medlemsstatene. Vedlegg IX gjelder ytelser som grunner seg på sammenfallende eller overlappende perioder mv, og som det er anledning til å samordne på nærmere vilkår. Formålet med slik samordning er å forhindre overpensjonering mv, dvs. at man får to eller flere fulle ytelser av samme art for samme tidsrom. Artikkel 54 angir mulighetene og begrensningene for å anvende nasjonale samordningsregler. En forutsetning for å foreta samordning, er at det er fastsatt bestemmelser om dette i nasjonal lovgivning.

Samordningsreglene kan imidlertid ikke anvendes på pro rata-ytelser beregnet etter artikkel 52 (1) b), dvs. at pro rata-beløpet utgjør en nedre grense for hva som kan avkortes. Videre er samordning begrenset til ytelser som gis fullt ut, uavhengig av trygdetiden (Type A-ytelser) eller som utmåles på grunnlag av fremtidig trygdetid. De aktuelle ytelser må også være oppført i Vedlegg IX, hhv i del I (Type A-ytelser) eller del II (fremtidig medregning). En ytterligere begrensning ligger i at adgangen til å anvende interne samordningsregler faller bort dersom det er inngått avtale mellom to eller flere medlemsstater om ikke å medregne fremtidig trygdetid mer enn én gang. Slike avtaler skal anføres i Vedlegg IX del III.

Endringene i henhold til forslaget gjelder hhv. Latvia, Nederland og Sverige.

Vedlegg X gjelder særlige ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art, dvs. ytelser som ligger i grenselandet mellom sosialhjelp og trygd. I henhold til artikkel 70 i forordning 883/2004 er ytelser av denne type unntatt fra det generelle eksportkravet i forordningen, og kommer kun til utbetaling i bostedslandet. Det er en forutsetning av at de er oppført i vedlegg X. Vedlegg X tilsvarer vedlegg IIa i forordning 1408/71. 

11. Vedlegg XI
Vedlegg XI gjelder særlige bestemmelser om anvendelsen av medlemsstatenes lovgivning, dvs. nærmere presiseringer om hvordan de enkelte medlemslands ordninger og ytelser skal koordineres. Vedlegget tilsvarer og erstatter vedlegg VI i forordning 1408/71. Et komplett forslag til oppdatering av vedlegget, som omfatter alle medlemsstater med unntak av Bulgaria og Romania, er allerede lagt fram for rådet (KOM(2006)7 endelig utgave av 24. januar 2006). Forslaget omfatter derfor bare opptegnelser for de to sistnevnte land.

Forslagets artikkel 2 – Ikrafttreden:   

Forordningen skal tre i kraft tredje dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende.

Merknader 

Endringene fremstår som lite kontroversielle, og vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om formelle justeringer, til dels av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. Det påregnes ingen problemer eller oppmerksomhet om våre to gjenværende oppføringer i vedlegg X i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen.

 

KOM(2007) 439 endelig utgave av 23.07.2007  Forslag til Rådsforordning (EF) om utvidelse av bestemmelsene i rådsforordning (EF) nr. 883/2004 og rådsforordning (EF) nr.  […] til tredjelandsborgere som ikke allerede er omfattet av disse bestemmelsene utelukkende på grunn av sin nasjonalitet  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forordning (EØF) nr. 883/2004 og nr. […], som vil erstatte hhv. forordning (EØF) nr.
1408/71 og 574/72, inneholder i likhet med disse bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord har de til formål å sørge for at personer som bor og flytter fra et land til et annet innen fellesskapet, kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Vedkommende vil også komme inn under reglene som forhindrer dobbelt trygdedekning og avgiftsplikt i forordningen.

Forordning 883/2004 gjelder for EU-borgere og visse kategorier av tredjelandsstatsborgere (flyktninger, statsløse og EU-statsborgeres familiemedlemmer og etterlatte som fastsatt i forordningen), jf artikkel 2. Forordning (EF) nr. 859/2003 utvider rekkevidden av bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 til også å omfatte tredjelandsstatsborgere med lovlig opphold (i betydningen bosted) i EU-området som pga sin nasjonalitet ikke allerede har vært omfattet, men som oppfyller de øvrige bestemmelser i forordningen. Siktemålet er å sikre likebehandling av den aktuelle gruppen med EU-statsborgere på trygdeområdet. Anvendelsen av forordningen gir ikke de berørte personer noen større adgang til fri bevegelighet eller til å bosette seg eller ta arbeid i en annen medlemsstat. Forordningen ble vedtatt 14. mai 2003 på grunnlag av forslag fra Kommisjonen av 6. februar 2002.

Formålet med det aktuelle forslaget er å erstatte forordning nr. 859/2003 og utvide
bestemmelsene i forordning 883/2004 og gjennomføringsforordningen til denne (som ennå ikke er vedtatt og følgelig ikke har fått noe nummer) til tredjelandsborgere som ikke allerede er omfattet av disse bestemmelsene utelukkende på grunn av sin nasjonalitet. Ifølge Kommisjonen er det både nyttig og nødvendig å gjenta (restate) de eksisterende bestemmelsene for disse tredjelandsborgerne i en ny forordning som erstatter forordning 859/2003. Forordning 883/2004, vedtatt 29. april 2004, vil komme til anvendelse fra datoen for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden. Det vises for øvrig til forordning 883/2004 artikkel 90 nr. 1 bokstav a) der det fremgår at forordning 1408/71 forblir i kraft for så vidt gjelder forordning nr. 859/2003 inntil den sistnevnte er blitt endret eller opphevet.

Teknisk sett er forslaget en ren gjentakelse av forordning 859/2003. Dette vil forenkle forvaltningen og tolkningen av regelverket, øke rettssikkerheten og redusere de administrative kostnadene.

Hjemmelsgrunnlaget er et annet enn for forordning 883/2004 og forordning nr. 1408/71. Etter forslaget skal den nye forordningen, i likhet med forordning 859/2003, hjemles i artikkel 63 nr. 4 i avdeling IV i EF-traktaten, ikke artiklene 42 og 308 som forordning 883/2004.  Dette innebærer også at forslaget vil kunne vedtas etter prosedyren i artikkel 67 i traktaten (enstemmighet i Rådet etter høring (konsultasjon) av Europa-parlamentet).

Avdeling IV i EF-traktaten får imidlertid ikke anvendelse for Danmark som har en opt-out fra denne delen. Det samme gjelder for så vidt UK og Irland, men disse to landene har gjort bruk av opt-in-muligheten som de har og har tilsluttet seg til utvidelsen. Danmark deltar ikke ved avstemningen over og vil ikke være bundet av den foreslåtte forordning.

Det presiseres at den foreslåtte nye forordning ikke innebærer en endring av forordning 883/2004 (det er med andre ord ikke en endringsforordning til denne), men en egen (selvstendig/frittstående) forordning om utstrekning av dens anvendelsesområde (personkrets). Henvisningen til bestemmelsene i forordning nr. 883/2004 er imidlertid dynamisk, dvs. at det er de til enhver tid gjeldende bestemmelser/utgaver av denne, inkludert eventuelle senere endringer, som fremover automatisk også vil gjelde for den personkrets det er tale om her.

For så vidt gjelder de (svært begrensede) materielle endringer som følge av forordning 883/2004 vises til egen omtale. Den vesentligste endringen er at personkretsen ble utvidet til ikke-yrkesaktive personer som er medlem av en medlemsstats trygdeordning og statsborger mv i en medlemsstat.

Utvidelsen til ikke-yrkesaktive tredjelandsborgere som følge av forslaget, vil ifølge Kommisjonen ikke ha noen vesentlige økonomiske og finansielle følger av følgende to grunner:

-   det ubetydelige antallet personer som vil bli berørt
-   at koordineringen av rettighetene og kompetansen for disse personer vil bli tillagt bostedslandet.   

Siktemålet er at den nye forordningen skal tre i kraft samtidig med forordning 883/2004, det vil tentativt si i 2009 - 2010. Dette av hensyn til rettslig sikkerhet og enhet.

Bemerkninger til de enkelte artikler:

Artikkel 1
Artikkelen fastsetter at bestemmelsene i forordning (EF) nr. 883/2004 og dens gjennomføringsforordning skal få tilsvarende anvendelse på tredjelandsborgere som utelukkende på grunn av sin nasjonalitet ikke allerede er omfattet av disse forordningene, samt på deres familiemedlemmer, forutsatt at de er lovlig bosatt (legally resident) på en medlemsstats territorium. Videre må vedkommende, som det heter, være i en situasjon som ikke utelukkende er begrenset til én medlemsstats territorium.

Artikkel 2
Artikkelen inneholder overgangsbestemmelser til vern om opptjente eller tilståtte rettigheter m.v. som innebærer at det skal tas hensyn til rettigheter opptjent før endringsforordningens ikrafttredelse, men det presiseres at forordningen ikke gir rett til ytelser for tidsrom før 1. juni 2003. Ytelser som ikke er utløst med engangsbeløp, skal omregnes etter forordningen med virkning fra dette tidspunkt. 

Artikkel 3
Den nye forordningen skal tre i kraft den tredje dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende, og skal få virkning (anvendelse) fra datoen for ikrafttredelsen av gjennomføringsforordningen til forordning nr. 883/2004. Fra samme dato oppheves Rådsforordning (EF) nr. 859/2003. Den nye forordningen skal i sin helhet være bindende og direkte anvendbar i medlemsstatene.
Merknader
Når det gjelder rettsgrunnlaget, er forslaget hjemlet i traktatens avdeling IV (Visa, asyl, innvandring m.v.), artikkel 63 nr. 4 vedrørende betingelsene for tredjelandsstatsborgeres innvandring og opphold.

Disse bestemmelsene er ikke en del av EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av ekspertene i EØS/EFTA-landene, som ikke har funnet det EØS-relevant.

 

Vedlegg XVIII  Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

KOM (2005) 246  Endret forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 2003/88/EF om visse aspekter i forbindelse med tilretteleggelse av arbeidstiden  (vedlegg XVIII AID)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen vedtok 22. september 2004 et forslag til Europaparlamentets og Rådets direktiv om endringer av direktiv 2003/88/EF om visse aspekter i forbindelse med tilretteleggelse av arbeidstiden (arbeidstidsdirektivet). Dette forslaget ble sendt til Europaparlamentet og Rådet 22. september 2004.

Bakgrunnen for Kommisjonen forslag er dels at direktivets artikkel 19 og 22 (1) krever at bestemmelsene skal tas opp til fornyet vurdering innen 23. november 2003, og dels en konsekvens av EF-domstolens tolkninger av direktivet som blant annet kommer til uttrykk i Simap (C-303/98) og Jaeger (C-151/02) dommene.

Artikkel 19 gir partene adgang til å fastsette en gjennomsnittsberegningsperiode på inntil ett år for beregningen av den ukentlige maksimale arbeidstiden på 48 timer. Myndighetenes tilsvarende adgang er begrenset til 6 måneder. Artikkel 22 er den såkalte opt-out bestemmelsen som gir adgang til å unnlate å anvende begrensningen på 48 timer for den maksimale ukentlige arbeidstiden. Bruk av opt-out bestemmelsen forutsetter blant annet at den enkelte arbeidstaker gir sitt samtykke til dette, og at vedkommende ikke lider noen skade dersom de ikke er villige til å gi slikt samtykke.

Det følger av EF-domstolens uttalelser i Simap og Jaeger dommene at all den tid arbeidstakeren står til disposisjon for arbeidsgiver på arbeidsstedet skal regnes som arbeidstid i forhold til direktivets rammer, uavhengig av om arbeidsperioden består av lange perioder uten aktivt arbeid. Videre uttaler EF-domstolen at i de tilfeller der den daglige hvileperioden fravikes på vilkår at arbeidstakerne skal gis ”kompenserende hvile” (artikkel 3), må den kompenserende hvilen komme umiddelbart etter at det er arbeidet utover direktivets normalramme.

Kommisjonens forslag innebar en større fleksibilitet i adgangen til å regulere inaktivt arbeid og fravike kravet til daglig og ukentlig arbeidsfrie perioder. Det ble foreslått at også myndighetene ved lov/forskrift skulle få tilsvarende adgang som partene til å fastsette en gjennomsnittsberegningsperiode for den maksimale ukentlige arbeidstiden på ett år. Kommisjonen foreslo også en rekke begrensninger i opt-out bestemmelsen, og krav om at den skulle vurderes på nytt etter fem år, med sikte på en eventuell utfasing av bestemmelsen.

Europaparlamentet avga uttalelse til de foreslåtte endringene ved sin førstegangsbehandling av forslagene 11. mai 2005. På bakgrunn av Europaparlamentets behandling har Kommisjonen 31. mai 2005 kommet med et nytt forslag til endringer i direktivet. Den nye forslaget inneholder enkelte endringer og presiseringer av det første forslaget.

I det foreliggende forslaget åpnes det i artikkel 19 opp for at det også ved lov/forskrift kan fastsettes en gjennomsnittsberegningsperiode for den ukentlige arbeidstiden på inntil ett år. Medlemslandene skal i så fall treffe de nødvendige tiltak for å sikre at arbeidsgivere i god tid informerer og hører arbeidstakerne, og/eller deres representanter om innføring av en slik referanseperiode. I tillegg kreves at arbeidsgiver treffer nødvendige tiltak som skal forebygge eller avhjelpe all risiko for helse og sikkerhet som er knyttet til en slik referanseperiode.

Når det gjelder opt-out bestemmelsen i artikkel 22 foreslår Kommisjonen at medlemslandene for en periode på høyst tre år fra direktivets iverksettelse kan unnlate å anvende begrensningen på 48 timer for den maksimale ukentlige arbeidstid (artikkel 6), dersom unntaket følger av avtaler inngått av partene i arbeidslivet eller ved nasjonal lovgivning. Medlemslandene kan ut fra vilkårene i arbeidsmarkedet, be Kommisjonen om å få forlenget denne perioden. Det stilles ingen nærmere krav til hva Kommisjonen skal legge vekt på i sin vurdering av en slik søknad, men Kommisjonen skal begrunne sin avgjørelse.

Kommisjonen foreslår videre begrensninger i opt-out bestemmelsen for å sikre at arbeidstakers samtykke til å arbeide utover 48 timer i uken blir mer reelt. Det foreslås at arbeidsgiver ikke kan be om en slik avtale ved tiltredelse eller i prøvetiden, og at en slik avtale bare kan gjøres gjeldende for ett år av gangen. Med mindre det åpnes for noe annet i tariffavtalen kan en slik avtale ikke resultere i en arbeidstid som overstiger 55 timer noen enkelt uke.

Senest tre år etter iverksettelsen av direktivet skal Kommisjonen legge frem en rapport for Europaparlamentet, Rådet og EUs økonomiske og sosiale komité om gjennomføringen av bestemmelsene i direktivet, og da særlig artikkel 19 og 22. Kommisjonens tidligere forslag som tok sikte på å fase ut bestemmelsen, er fjernet i det foreliggende forslaget.

Det foreslås i artikkel 2 å definere begrepene ”on-call time”, ”workplace” og ”inactive part of on-call time”. Det foreslås at de inaktive periodene av on-call time (perioder der arbeidstaker står til rådighet for arbeidsgiver på arbeidsplassen, men ikke utfører oppgaver), ikke skal anses som arbeidstid med mindre det ved lov eller tariffavtaler fastsettes noe annet. Det foreslås imidlertid at de inaktive periodene ikke kan regnes med ved beregningen av den daglige (artikkel 3) og ukentlige (artikkel 5) hvileperioden.

I artikkel 17 (2) foreslås det en presisering som åpner for at den kompenserende hvilen kan komme innen en rimelig periode. Hva som skal anses å være en rimelig periode fastsettes ved lov eller tariffavtaler.

I artikkel 2b foreslås det en ny bestemmelse som pålegger medlemsstatene å oppfordre arbeidslivets parter til å inngå avtaler som gjør det enklere å forene arbeidsliv og familieliv. Medlemslandene skal sørge for at arbeidsgiver i god tid informerer arbeidstakerne om endringer i organiseringen av arbeidstiden. Arbeidstakerne kan be om endringer i organiseringen av arbeidstiden, og arbeidsgiver plikter å vurdere en slik anmodning ved å ta hensyn til både arbeidsgiver og arbeidstakers behov for fleksibilitet.

Kommisjonen foreslår videre enkelte presiseringer i preamblet til direktivet.

KOM (2006) 664  Utkast til kommisjonsdirektiv vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest  (vedlegg XVIII AID)

Sammendrag av innhold

Omtalen gjelder direktivutkast fra Kommisjonen vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest (COM (2006) 664 final), som er en kodifisering av eksisterende EU-regelverk på området. Utkastet erstatter   Rådsdirektiv 83/477/EØS av 19 september 1983 vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest (det andre individuelle direktivet i henhold til Artikkel 8 i direktiv 80/1107/EØS). 

Omtalen er utarbeidet av Direktoratet for arbeidstilsynet og er oppdatert pr. 05. januar 2007.  

Kommisjonen har utarbeidet et direktivutkast vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest. Direktivet er en kodifisering av eksisterende EU-regelverk på området. 
 
Bakgrunnen for direktivutkastet er å oppnå en forenkling og større klarhet og transparens i regelverket på dette området. Regelteknikken med innføring av endringsdirektiv uten sammenstilling i et revidert direktiv gjør imidlertid direktivbestemmelsene vanskelige tilgjengelige, og dermed også lett uklare. Det vises i direktivutkastet til en beslutning fattet av Kommisjonen 1 april 1987 (COM (87) 868 PV), hvor Kommisjonen instruerte sin stab om at alle endringer i regelverket burde bli kodifisert etter ikke mer enn ti endringer, som ble satt som et maksimumskrav i forhold til hvor ofte revisjoner av hele direktivet burde skje i forhold til bruk av endringsdirektiver.
 
Det vises likevel til at slike kodifiseringer like fullt må skje i henhold til vedtatte legislative prosedyrer. For EU-landene sin del, ble det 20 desember 1994 inngått en avtale mellom Rådet og Kommisjonen hvor det blir gitt adgang til å benytte en akselerert prosedyre ved kodifisering i de tilfeller hvor det ikke er substansielle materielle endringer involvert.
 
Hensikten bak dette utkastet er en kodifisering av Rådsdirektiv 83/477/EØS av 19 september 1983 vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest (det andre individuelle direktivet i henhold til Artikkel 8 i direktiv 80/1107/EØS). Dette direktivutkastet vil erstatte de tidligere direktivene som er inkorporert i det. Det opplyses i direktivutkastet at innholdet i de tidligere direktivene opprettholdes, og at utkastet begrenser seg til en samling og konsolidering av allerede gjeldende bestemmelser.

Merknader

Utkastet berører forskrift av 26 april 2005 nr. 362 om asbest. Denne forskriften gjennomfører EØS-avtalen vedlegg 2 kapittel XV nr. 4 (direktiv 76/769/EØF sist endret ved direktiv 1999/77/EF) og vedlegg XVIII nr. 5 (direktiv 83/477/EØF sist endret ved direktiv 2003/18/EF). 

Dersom utkastet vedtas, må henvisningene oppdateres. Siden utkastet kun er en kodifisering av eksisterende regelverk, og disse allerede er implementert i norsk rett, vil det ikke være behov for ytterligere regelverksendringer annet enn den formelle henvisningen i forskriftsteksten som en konsekvens av dette direktivutkastet.

På grunn av det begrensede behovet for revisjon i nasjonalt regelverk, anses det heller ikke at utkastet har økonomiske konsekvenser for private eller offentlige myndigheter.

 

FINANSDEPARTEMENTET


Vedlegg IX Finansielle tjenester

KOM (2007) 361 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om adgang til å starte og utøve forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet (Solvency II)  (vedlegg IX kap I FIN)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen la 10. juli 2007 frem utkast til nytt direktiv om forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet. Direktivforslaget trekker opp hovedlinjene for nye solvenskrav for forsikringsselskap samtidig som det slår sammen bestemmelsene i tidligere vedtatte forsikringsdirektiver. Direktivforslaget stadfester at det nye soliditetsregelverket vil bygge på en 3-pilarstruktur tilsvarende Basel II regelverket. I forslaget til det nye direktivet omfatter pilar 1 de generelle kvantitative bestemmelser for beregning av kapitalkravene som alle virksomhetene omfattes av, pilar 2 omfatter kvalitative regler for institusjonenes risikostyring og internkontroll ,tilsynsmessig overvåkning og kontroll av selskapene, samt nærmere hjemler for tilsynet til å fastsette høyere kapitalkrav for enkeltinstitusjoner, mens pilar 3 blant annet inneholder regler om selskapenes opplysningsplikt overfor offentligheten og myndighetene. Etter planen skal direktivforslaget være gjenstand for drøfting mellom Kommisjonen, Parlamentet og Rådet i 2008 og vedtas i 2009. 

Bakgrunnen er at forsikringsselskapene skal underlegges krav til tekniske avsetninger og solvens (kapital) som bedre reflekterer risikoen i forsikringsselskapet enn dagens regler. De nye reglene er innarbeidet i et konsolidert direktiv som blant annet innarbeider livdirektiv<a target="_blank"></a>et (2002/83/EF), skadedirektivene (73/239/EØF, 88/357/EØF og 92/49/EØF), reassuransedirektivet (2005/68/EF), direktiv om reorganiserings- og avvikling av forsikringsselskap (2001/17/EF) og forsikringsgruppedirektivet (98/78/EC).  

Direktivet er et såkalt rammedirektiv som trekker opp hovedprinsippet for reguleringen. Mer utfyllende regler, såkalte ”implementing measures” i form av direktiver og forordninger, skal utarbeides og vedtas av Kommisjonen etter rådføring med EIOPC (forsikringskomiteen på nivå 2 med representasjon fra finansdepartementene i medlemsstatene), og med utgangspunkt i forslag og råd fra tilsynskomitéen CEIOPS .  

Det har kommet flere forslag til endringer i direktivet, bl.a. har en rekke land satt i gang et initiativ for å endre reglene om tilsyn med forsikringsgrupper (hvor Kommisjonen i all hovedsak foreslår at hovedtilsynsansvaret for alle selskaper i en forsikringsgruppe ligger hos den myndighet som har tilsyn med morselskapet). 

CEIOPS har allerede satt i gang arbeidet med å lage detaljerte forslag til utfyllende bestemmelser på nivå 2. Disse bestemmelsene må tre i kraft samtidig med direktivet. Blant annet blir det utført konsekvensberegninger (Qantitative Impact Studies) basert på innspill fra selskapene. Den tredje rapporten (QIS 3) ble publisert 20. november 2007. Den fjerde runden med konsekvensberegninger (QIS 4) som frontes av Kommisjonen vil bli gjennomført i andre kvartal 2008. QIS 4 anses som spesielt viktig både i forbindelse med (de avsluttende) drøftingene av Solvens II-direktivet og som en del av grunnlaget for arbeidet med de gjennomføringstiltak og utfyllende regler som vil bli igangsatt for fullt i løpet av 2008. 
Etter planen skal de nye kravene for forsikringsselskapene gjelde fra 2012.

Merknader 

Norske livsforsikringsselskap har pensjonsforpliktelser med lang løpetid. En mulig konsekvens av det nye regelverket er at norske livsforsikringsselskap vil få økt kapitalkravet fordi det ikke er tilgang på obligasjoner med tilstrekkelig lang løpetid i det norske markedet. De nye kapitalkravene vil trolig utformes slik at dersom løpetiden på investeringen er lavere enn løpetiden på forpliktelsene vil kapitalkravet øke. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Kredittilsynet har reist denne problemstillingen for Kommisjonen, og Storebrand har hatt møte med saksordfører i Parlamentet. Det er foreløpig uklart hva resultatet vil bli, da mer utfyllende bestemmelser om kapitalkrav vil komme i et senere utfyllende direktiv.  Videre har Finansdepartementet og Kredittilsynet sluttet seg til den gruppen land som forsøker å påvirke Rådet og Parlamentet til å endre Kommisjonens prinsippforslag om tilsyn med forsikringsgrupper. Slik forslaget står, vil det innebære en utvanning av Kredittilsynets ansvar for tilsyn med datterselskaper i Norge av forsikringsselskaper fra andre land, samt dårligere tilgang på vesentlig informasjon om disse selskapene.   
 

Vedlegg XXI Statistikk

KOM (2005) 625  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om produksjon og utvikling av statistikk om utdanning og livslang læring  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å sikre utviklingen av sammenlignbar statistikk og indikatorer innenfor områdene utdanning, opplæring og annen livslang læring, ved å etablere et rammeverk for pågående datainnsamlinger, og fremtidige forutsigbare innsamlingsbehov. Et unntak er den opplæringen som foregår i regi av bedrifter og foretak, som allerede er dekket av en egen forordning (Regulation (EC) No 1552/2005 of the European Parlament and of the Council 7. September 2005 on statistics relating to vocational training in enterprises).

Forslaget er hjemlet i artikkel 285 (1) i traktaten som gir grunnlag for å iverksette tiltak for innsamling av statistikk.
Forslaget er inndelt i tre delområder (artikkel 3)
• Statistikk om utdanningssystemene
• Voksnes deltakelse i livslang læring (Adult education survey)
• Annen statistikk om utdanningsfeltet som ikke er dekket av de to første områdene.

Disse områdene er beskrevet i egne vedlegg når det gjelder formål, omfang, tema som skal dekkes og periodisitet.

Det forutsettes at detaljert verksetting skjer gjennom komitologi (Artikkel 6), der de mer presise spesifikasjonene blir fastlagt og tilpasset med detaljeringsgrad og tidsfrister. Forslag til kommisjonsforordninger vil formelt behandles i Statistikkprogramkomiteen der Norge og andre EFTA-/EØS-land er representert på direktørnivå, og med full talerett og der standpunkter blir notert.  

Merknader

Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. Data som skal rapporteres blir allerede, eller kan bli samlet inn av Statistisk sentralbyrå med hjemmel i statistikkloven, uten behov for endringer i lov eller forskrifter. Statistisk sentralbyrås kilder vil være enten data fra offentlige administrative registre der hvor slike finnes og de inneholder de nødvendige variablene, eller via tilleggsmoduler til eksisterende utvalgsundersøkelser hvor relevant målgruppe er inkludert. Nye undersøkelser kan bli aktuelt, spesielt for AES (Adult Education Survey), men ellers er intensjonen å unngå nye, store undersøkelser.

For de delene av rettsakten som berører data som allerede samles inn, vil deler av disse databehovene allerede være knyttet direkte eller indirekte opp mot andre eksisterende rettsakter innenfor statistikksamarbeidet. Noen eksempler er opplysninger om igangværende og avsluttede utdanningsaktiviteter for elever/studenter (Arbeidskraftsundersøkelsen, AKU) og offentlige institusjoners utgifter (Nasjonalregnskapet).

Ansvaret for datarapporteringene vil som i dag i sin helhet ligge hos Statistisk sentralbyrå. Slik sett vil det ikke være noen administrative konsekvenser av forslaget. I den grad det er snakk om innhenting av nye data som nå ikke samles inn vil forslaget kunne gi økt krav til datarapportering.  I utgangspunktet vil Statistisk sentralbyrå da forsøke å benytte eksisterende offentlige administrative kilder hvis de inneholder den nødvendige og relevante informasjonen av god nok kvalitet. Men i de tilfeller hvor administrative kilder ikke benyttes, vil det kunne bli behov for egne spesialundersøkelser hvor respondentene selv (som regel eleven/studenten) kan bli pålagt oppgaveplikt. Omfanget av dette er foreløpig vanskelig å fastslå, fordi det også vil avhenge av de detaljerte kravene som kommer i form av kommisjonsforordninger. Det er foreløpig ikke beregnet noen økonomiske konsekvenser av forslaget. Men det som synes klart er at fremtidige AES-undersøkelser gjennomført etter dagens retningslinjer, vil kreve relativt betydelige ressurser noe som vil kreve prioritering i forhold til andre statistikkprodukter.  EU vil bidra med penger for å dekke deler av kostnadene ved neste gjennomføring. Eurostat sitt bidrag antas basert på tidligere erfaringer å bli på mellom 50 % og 67 % av totale kostnader. Resten av kostnadene ved undersøkelsen må dekkes på nasjonalt nivå, enten over Statistisk sentralbyrås ordinære budsjett, over budsjett for internasjonalt samarbeid, eller ved bidrag fra andre.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget i Working Group of Education and Training Statistics og i statistikkprogramkomiteen (SPC). Norske kommentarer fra Statistisk sentralbyrå til Eurostat har vært formidlet til de ulike delene av forslaget.

Område 1: Statistikk om utdanningssystemene
Målsetningen med reguleringen av dette området er å sikre sammenlignbar statistikk om utdanningssystemene innenfor EU/EØS. Norge har støttet forslaget på dette området i forbindelse med diskusjon av forslaget i nevnte arbeidsgrupper. Dette området vil inkludere hva som er siste avtale mellom UNESCO Institute of Statistics (UIS), OECD og EU (Eurostat), kjent som UOE-rapporteringen, jf. Artikkel 6-3(a).  Denne rapporteringen omfatter data om bl.a. igangværende utdanningsaktiviteter, avsluttede utdanningsaktiviteter, og data om personell og kostnader i sektoren.

Statistisk sentralbyrå har påpekt ovenfor Eurostat at det er viktig å ta hensyn til at for stadig flere land (deriblant Norge) vil kilden for de statistiske data som leveres til Eurostat i hovedsak stamme fra administrative dataregistre. Slike registre vil ofte ha større dekningsgrad på den statistiske enheten enn utvalgsundersøkelser (som regel personer), men samtidig ulempen med at endringer i spørsmål og definisjoner ikke vil være like enkelt. Dette fordi vi ikke kan pålegge registereierne å endre sine registre i henhold til de krav som stilles til statistikken, vi kan bare anbefale. Hvis registereierne ikke frivillig gjør nødvendige endringer i sine registre, kan dette medføre et behov for tillegg i andre utvalgsundersøkelser eller mindre spesialundersøkelser, se punkt under gjeldende norsk rett.

Område 2: Voksnes deltakelse i livslang læring
Norge har så langt signalisert at vi ikke kan godta gjeldende utkast på dette delområdet. Dette området vil dekke fremtidige gjennomføringer av Adult Education Survey (AES), en undersøkelse hvor målsetningen er å fremskaffe statistikk om både voksne som deltar og voksne som ikke deltar i livslang læring. Norge (Kunnskapsdepartementet og SSB) har investert mye i en utvidet LLL-modulen i Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU). AES vil kunne gi noe av de samme svarene som LLL-modulen, men omfatter også datainnsamling innenfor mange andre områder (bl.a. deltakelse i kulturaktiviteter). AES består også av både obligatoriske spørsmål, og en del frivillige spørsmål.

LLL-modulen i AKU blir i utgangspunktet pålagt ca hvert hver 5 år. Kunnskapsdepartementet har for Norge finansiert en utvidet modul, både i omfang og hyppighet. Gjennomføringen av AES anses å være svært ressurskrevende og for Norge sin del lite formålstjenlig ved siden av LLL-modulen i AKU. Statistisk sentralbyrå vil i utgangspunket ikke ha egne ressurser til å kunne gjennomføre en pålagt undersøkelse i den størrelsen som foreslås. Kunnskapsdepartementet har også inntil nylig vært skeptiske til å omprioritere nasjonale midler fra LLL-modulen til AES de årene det vil være et slikt behov. På nasjonalt nivå vil Kunnskapsdepartementet på nytt vurdere nødvendig finansiering på området, samtidig som det i forbindelse med utformingen av kommisjonsforordningen må forsøkes å påvirke slik at den obligatoriske delen av undersøkelsen ikke blir større enn nødvendig, for dermed å holde kostnadene ved undersøkelsene nede.

Eurostat gjennomfører for tiden første utgave av AES basert på gentlemen’s agreement. Norge deltar ikke i denne runden. Erfaringene fra denne undersøkelsen vil også danne grunnlaget for fremtidige undersøkelser, som da kan bli pålagt. Ut fra gjeldende forslag antas neste gjennomføring av AES tidligst å finne sted i 2011.

Område 3: Annen statistikk på utdanningsfeltet
Norsk oppfatning av dette delområdet er at det er for diffust definert. Norge har derfor foreløpig ikke kunnet godta gjeldende forslag. Med bruk av ord som ”other” og ”such as” er det usikkerhet om grensen for relevans fra et utdanningsperspektiv for at en undersøkelse kan bli definert inn under den foreslåtte tekst. I forslaget nevnes områder som forskning, økonomisk vekst, arbeidsmarked, fattigdom og sosial inkludering som relevante. Det er Statistisk sentralbyrås inntrykk at flere andre land har ytret den samme bekymringen i en nylig gjennomført kommentarrunde blant EU-landene. På SPC-møtet i mai 2005 foreslo da også Statistisk sentralbyrå at kun eksisterende statistikk-kilder skal brukes for å samle inn ny statistikk innenfor dette delområdet. Dette for å unngå en for stor økning i rapporteringsbyrde og rapporteringskostnader. Forslaget nå forutsetter at data i de fleste tilfellene skal være fra eksisterende datakilder.

KOM (2006) 655  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om opprettelse av en ny statistisk aktivitetstilknyttet produktklassifikasjon (CPA) og om opphevelse av rådsforordning 3696/93  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Målet med forordningen er å opprette en ny statistisk aktivitetstilknyttet produksjonsklassifikasjon (CPA). Den statistiske aktivitetstilknyttede produktklassifikasjonen (CPA) ble opprettet i 1993 til bruk for harmonisering av økonomisk statistikk. Klassifikasjonen er nært forbundet med NACE som er den statistiske nomenklatur for økonomiske aktiviteter. Forslaget tar høyde for den økonomiske utviklingen de siste 15 årene, den gjennomgripende revisjonen av NACE og andre internasjonale produktklassifikasjoner. Den reviderte utgaven gir et bedre bilde av den økonomiske virkeligheten og er i større grad sammenlignbar med andre internasjonale nomenklaturer, herunder FNs sentrale produktnomenklatur. Klassifikasjonen bidrar som referanseramme for best mulig sammenligning av statistiske data om produksjon, forbruk, utenrikshandel og transport. Forslaget inneholder en bestemmelse om at medlemslandene kan innføre en nasjonal statistisk nomenklatur som er konsistent med CPA, for å ta høyde for karakteristiske nasjonale forhold

Gjeldende bestemmelse på området er rådsforordning 3696/93 tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Denne vil bli erstattet av den foreslåtte forordningen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget som ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 778  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om statistikk om plantevernmidler  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning har sin bakgrunn i erkjennelsen av at bruken av pesticider, og da særlig gjennom plantevernmidler har en negativ virkning på menneskers helse og på miljøet. Rådet og Parlamentet har understreket behovet for at disse negative virkningene reduseres. I arbeidet med å lage en strategi på dette område har kommisjonen sett behov for detaljert, harmonisert og relevant statistikk over tilbud, salg og bruk av pesticider innenfor fellesskapsområdet. Forordningen som nå foreslås skal sikre innsamling av slik sammenlignbare data fra alle EU-landene. Dataene skal brukes til å kalkulere risikoindikatorer samt måle utviklingen av bruken og virkningene over tid.

Mens dagens regelverk først og fremst dekker vilkår for godkjennelse av plantevernmidler i markedet, og krav i forhold til restverdier av slike midler i næringsmidler, dekker denne forordningen selve bruken av plantevernmidler. Gjennom forordningen etableres det et helhetlig rammeverk for innsamling og spredning av data fra medlemslandene om markedets tilbud og bruk av plantevernmidler.

Forordningen vil blant annet instruere medlemslandene på følgende områder: l:
- å samle data regelmessig (årlig med hensyn til markedsføring, i løpet av en femårsperiode med hensyn til bruken av plantevernmidler i jordbruket)
- hvordan data skal samles (bruk av representative spørreundersøkelser, oppgaveplikter for distribusjonsleddet/ profesjonelle brukere, administrative kilder eller en kombinasjon av alle disse kildene, inklusive statistiske estimeringsprosedyrer basert på kvalifisert skjønn eller modellering).
- hvordan data skal overføres til kommisjonen

Ifølge forslaget skal Kommisjonen dessuten foreta noen tekniske tilpasninger samt fastlegge kriteriene for kvalitetsevalueringen og formatet for overføringen av dataene.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget og har i den forbindelse konsultert Mattilsynet. Forordningen er EØS relevant. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.
Sakkyndige instansers merknader
Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 850  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om energistatistikk  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innholdet

Utviklingen av en felleseuropeisk energipolitikk og -lovgivning nødvendiggjør omfattende og sammenlignbar statistikk for å kunne verifisere i hvilken grad målene på området nås. Også den store betydningen som energiforbruket har på miljøet, herunder oppfølgingen av Kyotoavtalen nødvendiggjør presise data på området.

Formålet med forslaget er å formalisere og rettsliggjøre innsamlingen og legge til rette for sammenlignbar fellesskapsstatistikk om energiproduksjon, import og eksport, energiforbruk og energitransformasjon. Forslaget er en formalisering av den innrapportering som medlemslandene i dag utfører på frivillig basis. Intensjonen er følgelig ikke å etablere et nytt statistikkområde, men å etablere en rettslig basis for å gjøre energidata tilgjengelig. For å sikre sammenlignbare metoder og data tar forslaget til forordning utgangspunkt i dagens datainnsamling og samarbeid på internasjonalt nivå.

Merknader

Forordningen øker ikke oppgavebyrden på oppgavegiverne. Oppgavegiverne pålegges ingen nye oppgaveplikter og det skjer ingen økning i omfanget at data som allerede samles inn på frivillig basis. Tilsvarende vil forordningen ha få konsekvenser på medlemslandene.

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftinger om forslaget i to av de årlige møtene i Eurostats Energy Statistics Comittee, og det har deltatt i en skriftlig kommentarrunde. Forordningen er EØS relevant. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2006) 864  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om medlemslandenes innberetning av statistiske opplysninger om akvakulturproduksjon (akvakulturnæringen)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å kunne overvåke og vurdere situasjonen i akvakulturnæringen.  Akvakulturnæringen har hatt en sterk vekst de senere år, og utformingen av EUs felles fiskeripolitikk (Common Fisheries Policy) krever et større spekter av data enn det som er tilgjengelig i dag. I tillegg kommer at bedre data på området vil bidra til virkeliggjøring av kommisjonens strategi for utvikling av den europeiske akvakulturnæringen (COM/2002/0511).

Forslaget er utarbeidet parallelt med et forslag fra EUs generaldirektorat for fiskerinæringen (DG Fish) om et bedre rammeverk om innrapportering av økonomiske data (Data Collection Regulation DCR). Kommisjonen vil bestrebe seg på at begreper og definisjoner i den foreslåtte forordningen samordnes i størst mulig grad med en fremtidig lovgivning om datainnsamling (DCR).

Forordningen vil erstatte forordning nr. 788/96.

Det nærmere innholdet i forordningen omfatter krav til medlemslandene om å innrapportere data på blant annet følgende områder:
- volum og verdiskaping i akvakulturnæringen fordelt på arter, miljø (saltvann vs. ferskvann) og teknologi (årlig)
- volum og verdiskapning knyttet til ”fangstbasert” akvakulturproduksjon (hvert tredje år).
- volum på salg fra klekkeri- og settefiskanlegg (smolt fra utklekkingsanlegg) brukt i næringen og andelen som eventuelt er sluppet ut i det fri for å øke den naturlige foryngelsen (hvert tredje år)
- akvakulturbedriftene produksjonsstørrelse og bruk av teknologi (hvert tredje år)

Merknader

Forordningen vil pålegge medlemslandene økte administrative og økonomiske kostnader ved at kravene til innrapportering øker. Adgang til bruk av utvalgsundersøkelser, og mulighet for unntak fra krav om datainnsamling i tilfeller der dette vil skape spesielle problemer for de nasjonale myndighetene vil bidra til å redusere disse kostnadene. Forslaget har også samme formål og er i stor grad sammenfallende med FNs Mat- og landbruksorganisasjon sin undersøkelse FISHSTAT AQ (aquaculture questionnaire) som en del EU medlemmer og Norge allerede deltar i.

Både Fiskeridirektoratet og Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen er EØS relevant. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Fiskeridirektoratet og Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 46  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om statistikk om folkehelsen, helse- og sikkerhet på arbeid (arbeidsmiljø)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å etablere et rammeverk for systematisk utarbeidelse av statistikk på områdene folkehelse og arbeidsmiljø, i form av en rekke minimumsdata. Inntil nå har datainnsamlingen på dette området ikke vært rettslig forankret, men har vært avtalebasert i en ”gentlemans`s agreement” innenfor rammen av fellesskapets statistiske program. Den nåværende situasjonen har vært kjennetegnet ved at det ikke har vært mulig å oppnå tilstrekklig sammenlignbarhet og aktualitet. 

I forordningens hoveddel fastlegges de generelle prinsippene, og i bilagene 1-5 beskrives hovedinnholdet i datainnsamlingen på 5 emneområder. Disse områdene er 1) helsestatus og helsefaktorer, 2) helsetjenester, 3) dødsårsaker, 4) arbeidsulykker, 5) sykdom og andre helseproblemer relatert til arbeid.

Elementene i metode og datainnsamling vil bli fastsatt i kommisjonens gjennomføringsforordning og vil bli nærmere forklart i manualer og retningslinjer.

Forslaget må ses i sammenheng med rettsakter som oppstiller garantier for beskyttelse av fysiske personer ved utarbeidelsen av fellesskapsstatistikker om folkehelse og arbeidsmiljø. Dette gjelder forordningene nr. 322/97 og nr. 1588/90 om oversendelse av fortrolige statistiske opplysninger til Eurostat, og direktiv nr. 95/46 og forordning nr. 45/2001 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget gjennom ulike grupper under Partnerskap for helsestatistikk i Eurostat. Dette gjelder de tre områdene under folkehelsestatistikk (helsestatus og helsefaktorer, helsetjenester og dødsårsaker). Forslaget har også vært behandlet på direktørmøtet for sosialstatistikk. Statistisk sentralbyrå har imidlertid hittil ikke vært representert i de gruppene i Eurostat som har ansvaret for statistikk over helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Direktoratet for arbeidstilsynet (DAT) har delvis representert Norge på disse møtene. Forordningen er EØS relevant. Hvis Statistisk sentralbyrå skal utarbeide statistikk over arbeidsulykker og yrkessykdommer kreves det endringer i hjemmelsgrunnlaget for å avgi diagnosedata fra yrkesskadetrygden til statistisk bruk.

Administrative og økonomiske konsekvenser
Dataleveransene til Eurostat på området Folkehelse omfatter de fleste helsestatistikker som utarbeides i Statistisk sentralbyrå, og krever årlig ca. to månedsverk. Forordningen forutsetter at disse statistikkene fortsetter i minst samme omfang som i dag. Den delen av forordningen som gjelder statistikken over helse og sikkerhet på arbeidsplassen har enda større konsekvenser, da det i dag ikke utarbeides tilstrekkelig tilfredsstillende statistikk. For de ulike statistikker kan konsekvensene oppsummeres slik:

1) Helsestatus og helsefaktorer: Eventuelle krav om samtidighet i gjennomføring av utvalgsundersøkelser og krav til hvordan utvalgene trekkes kan komme i konflikt med nasjonale opplegg og prioriteringer. Forordningen er inkonsistent i forhold til kravet om samtidighet: Under kap 3. Legal elements of the proposal, Proportonality principle står det at den framtidige European Health Interview Survey (EHIS) vil avvikles samtidig hvert femte år I alle medlemsland mens Annex 1 begrenser seg til at statistikken skaffes til veie minst hvert femte år. Det er antatt at arbeidet med EHIS vil kreve 5 årsverk fra og med 2009.
 
2) Helsetjenester: Statistisk sentralbyrå rapporterer statistikk over personell, kapasitet i sykehusene og behandlede pasienter til Eurostat. Innrapporteringen er samordnet med rapportering til OECD. Forordningen forutsetter derfor at det fortsatt utarbeides offisiell statistikk på disse områdene.  En del helsetjenestedata innhentes gjennom intervjuundersøkelser. I dag rapporterer Norge et mindretall av disse indikatorene.

3) Dødsårsaker: Dødsårsaksstatistikken utarbeides etter retningslinjer gitt av Verdens helseorganisasjon (WHO). Forordningen følger disse anbefalingene med noen mindre tillegg. Eurostat forutsetter at landene tar i bruk automatisk koding av dødsårsak for å få en bedre harmonisering av dødsårsakskodingen. Omleggingen til automatisk koding ved bruk av programmet ACME er i tråd med dette.

4) Arbeidsulykker og 5) Yrkessykdommer og andre helseproblemer: Arbeidstilsynet (DAT) har til nå representert Norge i Eurostat på disse områdene og det er Arbeidstilsynets data om arbeidsulykker som er rapportert til Eurostat. Norge har til nå ikke rapportert data om yrkessykdommer og andre helseproblemer. DATs statistikk over arbeidsulykker tilfredsstiller ikke kravene i forordningen. Den omfatter blant annet ikke alle sektorer, da det er andre myndigheter som har tilsynsansvar med deler av arbeidslivet. I tillegg skiller ikke statistikken fra DAT mellom alvorlige og mindre alvorlige ulykker.
DAT har fått bevilget midler fra Eurostat for å teste ut fase 3 i statistikken over arbeidsulykker, (dvs. harmonisering av variabler og klassifikasjoner av årsaker og omstendigheter ved ulykkeshendelsen som kan bidra til å fastslå i hvilke situasjoner og under hvilke omstendigheter ulykken inntreffer) bygget på det planlagte skaderegisteret knyttet til Norsk pasientregister (NPR). Disse dataene vil bli trukket fra et utvalg sykehus, og vil ikke fullt tilfredsstille kravene i forordningen til en statistikk over arbeidsulykker.

Arbeidsdelingen mellom Statistisk sentralbyrå og DAT er ikke endelig avklart. Lovgivningen setter her visse grenser. I dag er det imidlertid ikke lovhjemmel for avlevering av diagnosedata fra yrkesskadetrygden til Statistisk sentralbyrå. Hvis SSB begrenser sin rolle til å være pådriver og koordinerer vil arbeidet med å etablere nye statistikker kunne anslås på nåværende tidspunkt til et halvt årsverk. Hvis SSB skal overta et større statistikkansvar er det vanskelig i dag å gi en pålitelig kalkyle over hvilke ressurser som kreves. Det er imidlertid antatt at arbeidet vil kreve 5 årsverk fra og med 2009.

Eurostat samler også inn Informasjon om arbeidsulykker og arbeidsrelaterte helseproblemer oppstått de siste 12 måneder gjennom de nasjonale arbeidskraftsundersøkelsene. Norge deltok ikke i undersøkelsen i 1999, men deltar i undersøkelsen som pågår nå. Kravene i forordningen på dette området er derfor allerede tilfredsstilt.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 69  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om folke- og boligtelling  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

På nær sagt alle EUs politikkområder er befolknings- og boligdata av høy kvalitet helt avgjørende for å kunne formulere operasjonelle mål og for å kunne evaluere framgang. Sammenlignbare folketellingsdata er grunnlaget for årlige befolkningsestimater, spørreundersøkelser og regionale analyser. Gode befolkningsdata er også helt avgjørende for politikkutforming og er videre av betydning for prosessuelle regler i EU-systemet (stemmevekt fordelt etter innbyggertall og lignende).

Forslaget danner basis for innsamling av sammenlignbare data for personer, husholdninger og boliger på EU-nivå. Bakgrunnen for forslaget er negative erfaringer fra folke- og boligtellingen i 2001 som bygget på en ”Gentlemens agreement”, og ikke hadde grunnlag i europeisk lovgivning. Erfaringene viste at avtaleformen ikke sikret den nødvendige datakvaliteten. Store nasjonale variasjoner med hensyn til referansetidspunkt, manglende punktlighet i leveringen og ufullstendige og inkonsistente data nevnes som hovedårsakene til utilfredsstillende kvalitet for EUs folke- og boligtelling i 2001. 

Sett i lys av erfaringer fra folketellingen i 2001 foreslås nå en forordning som klargjør ansvars – og rollefordelingen i forbindelse med de tiårige folke- og boligtellingene og som stiller felles krav til datakvalitet og dokumentasjon av datainnsamling, bearbeiding og resultater. Valg av metode for å produsere de nødvendige data overlates til det enkelte medlemsland. Dette inkluderer valg av datakilder. Samtidig oppstiller forordningen en kvalitetsgaranti samt krav til sammenlignbarhet på europeisk nivå.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen er EØS relevant. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.
Forslaget til forordning er faglig sett basert på anbefalingene fra Conference of European Statisticians for folke- og boligtellinger 2010 (CES-anbefalingene). Disse anbefalingene ville, også uten en europeisk lovgivning på området, vært grunnlaget for den norske folke- og boligtellingen i 2011. Forordningen medfører derfor i utgangspunktet ingen endringer i planleggingen av neste telling. Det nye er at Norge nå vil være lovpålagt å levere alle data og at avvik fra de oppstilte krav ikke vil være akseptabelt.

Ifølge planene skal folke- og boligtellingen i 2011 for første gang være basert utelukkende på data fra administrative registre. Slik datasituasjonen er i 2007 ville det ikke vært mulig å produsere alle de data som kreves. Fram mot 2011 er det derfor nødvendig å gjennomføre tiltak både hos de ansvarlige registermyndigheter og i SSB. Særlig viktig er det å fullføre arbeidet med å kvalitetssikre boligopplysninger i GAB-registeret (Grunneiendommer, adresser og bygninger) samt registrering av entydig boligadresse i Det sentrale folkeregister. Også på andre områder må tiltak gjennomføres. Det vil blant annet være nødvendig å gjennomføre en spørreskjemaundersøkelse for å supplere informasjon om utdanning fullført i utlandet. Dersom datakvaliteten fram mot 2011 ikke blir tilfredsstillende, vil det bli nødvendig for Statistisk sentralbyrå å samle inn tilleggsdata gjennom spørreskjema, fortrinnsvis til et utvalg av husholdninger.

For å kunne tilfredsstille kravene i den foreslåtte forordningen er det altså nødvendig å sikre ressurser til nødvendige tiltak samt til en eventuell tilleggsinnsamling av data.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 76  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om kvartalsvis statistikk om ledige stillinger  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å innføre en rettslig ramme for kvartalsstatistikker over ledige stillinger i fellesskapsområdet, for å sikre en harmonisert datainnsamling i samsvar med brukernes behov. Brukerne er her ulike. For det første har Kommisjonen og Den europeiske sentralbanken behov for kvartalsvise data over ledige stillinger for å kunne overvåke endringer sett i forhold til den økonomiske aktiviteten. Data om ledige stillinger inngår også i de viktigste europeiske økonomiske indikatorene og skal anvendes til vurdering av arbeidsmarkedsforholdene i EU/Euroområdet innenfor rammen av ØMU-handlingsplanen. Videre har denne type statistikk høy prioritet hos Rådet til bruk som grunnlagsmateriale for å kunne vurdere arbeidsledigheten, mangelen på kvalifisert arbeidskraft, flaskehalser, og ulikheter i tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet inndelt etter region, aktivitet og bransje.

Tidligere er data om ledige og besatte stillinger blitt samlet i landende på svært uensartet måte. Blant annet på grunn av ulike metoder for datafangst, ulikt detaljeringsnivå og begrenset sammenlignbarhet i definisjoner imøtekommer denne formen for innsamling ikke lenger brukernes behov. For Norge betyr dette at NAVs statistikk over registrerte ledige stillinger ikke tilfredsstiller kravene i forslaget til forordning.

Dessuten vil statistikken kunne brukes til nasjonale formål for vurdering og overvåking av arbeidsmarkedet og som grunnlag for beslutninger vedrørende arbeidsmarkedspolitikken.

Europaparlaments- og rådsforordningen vil bli supplert av en gjennomføringsforordning vedtatt av Kommisjonen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Utvikling og testing må skje i 2009 og er beregnet til kr. 1,2 millioner. De årlige driftskostnadene fra og med 2010 er beregnet til kr. 1,7 mill. eller kr. 900 000 avhengig av hvilken modell som må velges for datafangsten. Alle beløp i 2007 kroner.
Sakkyndige instansers merknader
Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå og Rådgivende utvalg for arbeidsmarkedsstatistikk, som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 245  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om undersøkelser av strukturen og produksjonsmetodene i jordbruket  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Statistikk om strukturen og produksjonsmetoder i jordbruket anses nødvendig for gjennomføringen av fellesskapets jordbruks- og distriktspolitikk. Statistiske undersøkelser om strukturen er blitt gjennomført siden 1966. Forordningene om disse undersøkelsene har alltid inneholdt tidsbegrensede bestemmelser.

Formålet med denne forordningen er å fastlegge den rettslige rammen for neste telling av jordbruksbedriftene, som skal finne sted i 2010 med oppfølginger i 2013 og 2016. I tilegg inneholder forordningen et krav om undersøkelse av produksjonsmetodene i jordbruket med 2010 som referanseår. Undersøkelsen er hovedsakelig relatert til miljøforhold. Begrunnelsen for undersøkelsen er mangelen på statistiske opplysninger om den enkelte jordbruksbedrifts metoder i jordbruksproduksjonen. Informasjon om produksjonsmetodene skal knyttes opp mot strukturinformasjonen om jordbruksbedriftene og gi supplerende statistikk til utvikling av jordbrukspolitikken og forbedre kvaliteten av jordbruksindikatorene.

For å redusere oppgavebyrden i størst mulig grad legger forordningen opp til bruk av administrative kilder og undersøkelser basert på utvalg. Medlemslandene er selv ansvarlig for hvordan innsamlingen av opplysninger skal skje.

Gjeldende rådsforordning på området nr. 571/88 om tilrettelegging av Fellesskapets undersøkelser om strukturen til driftsenheter i jordbruket foreslås oppheves.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Statistisk sentralbyrå planlegger å samordne den ovenfor nevnte tellingen i 2010 med nasjonale behov. Utover telling av jordbruksbedrifter er det registrert sterke nasjonale behov for bedre statistikk om landbrukseiendommer samt ressurser og aktivitet knyttet til disse. Statistikk over landbrukseiendommer vil i sin helhet bli basert på bearbeiding av data fra administrative registre. For jordbruksbedriftene må en del av dataene samles inn via spørreskjema. Foreløpige kalkyler tilsier et totalt finansieringsbehov på 13–16 millioner kroner for årene 2008–2012 for i hovedsak å kunne dekke EØS-krav. Dersom en holder eiendommer utenom, som strengt tatt ikke er en del av EØS-kravet kan behovet reduseres med 2–2,5 millioner kroner. Kravene til undersøkelsen av produksjonsmetodene i jordbruket og de oppfølgende strukturundersøkelsene i 2013 og 2016 forventes ivaretatt igjennom den årlige utvalgsbaserte landbruksundersøkelsen og administrative datakilder.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 433  Forslag til europaparlaments- og rådsvedtak om program for modernisering av den europeiske nærings- og handelsstatistikken (MEETS-programmet)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med MEETS-programmet er å imøtekomme endrede behov på nærings- og handelsstatistikkområdet. Samtidig er det en viktig målsetning å redusere de administrative byrdene på næringslivet, og programforslaget skal følgelig ses i sammenheng med kommisjonens sterke fokus på om målsetning om bedre regulering og reduksjon av skjemaveldet.

Europaparlaments- og rådsvedtaket fastsetter rammene for programmet, mens kommisjonen skal fastsette et årlig arbeidsprogram. Det årlige arbeidsprogrammet skal inneholde konkretisering og prioritering av aktiviteter under det enkelte hovedmål.  

De sentrale rettsaktene på området nærings- og handelsstatistikk, dvs. rådsforordning 58/97 om strukturstatistikk og rådsforordning 2186/93 om fellesskapskoordinering av foretaksregistre for statistsk bruk kan som følge av programmet bli revidert for å oppnå en mer effektiv innsamling og bruk av dataene.

For evaluering av programmets resultater skal kommisjonen overlevere en foreløpig rapport om implementeringen av MEETS-programmet til europaparlamentet og rådet senest 31. desember 2011. Endelig rapport skal leveres senest innen 31. juli 2014.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Programmet har et totalt budsjett på kroner 42,50 millioner Euro for årene 2008-2013. Det årlige økonomiske bidraget fra Norge i perioden 2008-2013 ventes å variere mellom kroner 600 000 og kr 1, 5 mill, med et gjennomsnitt på ca kr. 900 000. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2007) 627  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om europeisk statistikk  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forslaget innebærer en revisjon og modernisering av dagens rettslige rammeverk for utviklingen, produksjonen og publiseringen av europeisk statistikk. Dette anses nødvendig for å kunne møte dagens og fremtidige behov og utfordringer. Et hovedmål med revisjonen er å klargjøre og definere EES (European Statistical System) sin rolle som produsent og publiserer av europeisk statistikk. I forslaget defineres EES som fellesskapet mellom Eurostat, nasjonale statistikkbyråder og andre nasjonale myndigheter i det enkelte medlemsland som er ansvarlig for utvikling, produksjon og publisering av europeisk statistikk.

Forslaget innholder innebærer en rettsliggjøring av en rekke begreper som tidligere ikke har vært definert. Videre klargjøres Eurostat og de nasjonale statistikkbyråenes sine roller. Det følger av forslaget at Code of Practice skal gjelder for all produksjon og publisering av europeisk statistikk.
Forslaget innebærer også ny regulering av forskeres tilgang til konfidensielle data for forskningsformål. Essensen her er at forskere skal gis kontrollert tilgang til slike data dersom nasjonale myndigheter gis sitt samtykke. De nærmere reglene for slik tilgang skal reguleres i en kommisjonsforodning.

Forslaget innebærer en institusjonell forenkling ved at de tidligere komiteene SPC (Statistical Programme Committee) og konfidensialitetskomiteen (Comittee on Statistical Confidenciality) slås sammen til en komitee: ESS Comittee

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget, og har hatt merknader til deler av dette, særlig knyttet til bestemmelsen om tilgjengeliggjøring av anonyme mikrodatafiler. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. Forslaget har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

KOM (2008) 22  Forslag til rådsforordning (EF) for iverksetting av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 om Fellesskapets statistikk om inntekt og levekår (EU-SILC) med hensyn til listen over sekundære målvariabler for materiell deprivasjon  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forordningen knytter seg til Europaparlaments- og rådsforordning nr. 1177/2003. I henhold til artikkel nr. 6 av nevnte forordning skal sekundærmålområder inkluderes i undersøkelsen hvert år, f.o.m. 2005.

I henhold til artikkel 15 nr. 2 bokstav f) i den nevnte forordningen, er gjennomføringstiltak nødvendige for å fastsette listen over sekundærmålområder og  variabler som hvert år skal inngå i tverrsnittskomponenten i EU SILC.

Sekundærmålområder skal årlig tas med bare i tverrsnittkomponenten, men ellers skal data på hvert av disse områdene samles inn hvert fjerde år eller sjeldnere. For år 2009 bør listen over variabler som skal inngå i sekundærmålområdet materiell deprivasjon, fastsettes. Det bør videre fastsettes variabelkoder og -definisjoner.

Formålet med de sekundære målområdene er å gi et samlet bilde av situasjonen innenfor et spesifikt område knyttet til sosial innlemmelse på et bestemt tidspunkt. Samtidig er det endelige formålet med dette sekundærmålområdet innen 2011/2012 å ha forbedret deprivasjonskomponenten i den årlige EU-SILC undersøkelsen.

Variablene under dette målområdet er knyttet til tre forskjellige enheter; hushold, individ og barn. For alle målvariablene er innsamlingsmåten personlige intervjuer.

Utviklingen av dette målområdet er en direkte oppfølging av beslutninger fattet på Helsinki konferansen om EU-SILC prosjektet som fant sted i november 2006. Konferansen anerkjente behovet for å utvide deprivasjonskomponenten i EU-SILC.  

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

 

Vedlegg XXII  Selskapsrett

KOM (2005) 685  Forslag til direktiv om aksjonæreres utøvelse av stemmeretten i selskaper som er reigstrert i en medlemsstat og hvis aksjer omsettes i et regulert marked og om endring av direktiv 2004/109/EF  (vedlegg XXII FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med direktivforslaget er å legge forholdene bedre til rette for at aksjonærer som befinner seg i et annet land enn der generalforsamlingen holdes, kan delta og avgi stemme. Forslaget inneholder derfor ulike forslag som har til formål å fjerne hindre for slik grensekryssende stemmegivning. I tillegg tas det sikte på å etablere en viss minimumsstandard for aksjonærrettigheter på generalforsamlingen mer generelt.
 
Det foreslås blant annet:

- krav om at innkalling av aksjonærene til generalforsamlingen skal skje med minst 30 dagers varsel, samt nærmere krav til innkallingen,
- regler om aksjonærenes rettigheter på generalforsamlingen når det gjelder å sette saker på dagsordenen, legge frem resolusjonsforslag og stille spørsmål,
- forbud mot såkalt "share blocking" (det vil si et krav om at aksjer "blokkeres" i en viss periode som et vilkår for at aksjeeieren gis rett til å avgi stemme på generalforsamlingen),
- regler om at nasjonal rett kan bestemme at det som et vilkår for å delta på generalforsamlingen skal kreves at personen innen en bestemt dato forut for generalforsamlingen er kvalifisert som aksjonær (en såkalt "record date"-ordning),
- regler om at de selskapene som ønsker det, skal kunne tillate aksjonærene å delta på generalforsamlingen ved elektroniske midler (uten fysisk å være til stede),
- regler som legger tilrette for at aksjeeiere kan avgi sin stemme ved fullmakt, på avstand (elektronisk eller pr. post el.l.), eller gjennom instruksjoner til en eventuell mellommann som sitter med aksjene i sitt eget navn, samt
- regler om fremgangsmåten ved telling av stemmene på generalforsamlingen samt krav om at resultatet av avstemningen skal publiseres på selskapets internettside.

Merknader

Langt på vei er forslagene i direktivet i samsvar med reglene i allmennaksjeloven, men på noen punkter vil lovendringer bli nødvendig, blant annet som følger:

Fristen for innkalling til generalforsamling i allmennaksjeselskaper er i norsk rett minst to uker, jf. allmennaksjeloven § 5-10 annet ledd. Direktivets forslag om en måneds frist vil derfor medføre at denne fristen må forlenges.

I direktivforslaget foreslås en generell rett til å stille spørsmål muntlig på generalforsamlingen eller skriftlig forut for denne, og selskapet er forpliktet til å gi svar. Aksjonærene i norske allmennaksjeselskaper har rett til å få behandlet spørsmål på generalforsamlingen som er meldt til styret i tide til å tas med i innkallingen, eller innen to uker før generalforsamlingen skal holdes, jf. allmennaksjeloven § 5-11. Videre kan aksjonærene kreve at ledelsen (styret, bedriftsforsamling og daglig leder) gir tilgjengelige opplysninger om forhold som kan innvirke på bedømmelsen av årsregnskapet, årsberetningen, selskapets økonomiske stilling og saker som er forelagt generalforsamlingen til avgjørelse, jf. allmennaksjeloven § 5-15. Med dette oppfyller norsk rett allerede i hovedsak direktivforslagets regler om retten til å stille spørsmål, men det kan nok bli aktuelt å vurdere enkelte presiseringer i lovteksten.

Norsk rett inneholder ikke regler om såkalt "shareblocking", og dette er derfor ikke relevant for Norge.

Etter allmennaksjeloven § 5-3 kan selskapet bestemme i vedtektene at aksjonærer som vil delta på generalforsamlingen, skal meddele dette til selskapet innen en bestemt frist, som ikke utløper tidligere enn fem dager før møtet. Dette er en tilsvarende ordning som en slik "record date" som direktivforslaget åpner for. Det må likevel vurderes nærmere i hvilken grad § 5-3 kan opprettholdes.

Den norske allmennaksjeloven krever fysisk deltakelse på generalforsamlingen. Direktivforslagets regler om at selskapene skal kunne tillate elektronisk deltakelse på generalforsamlingen vil derfor nødvendiggjøre en lovendring. Det samme gjelder direktivets regler om stemmegivning med post på forhånd.

I norsk rett har aksjeeierne rett til å møte på generalforsamlingen ved fullmektig. Vilkåret er at fullmektigen legger frem en skriftlig og datert fullmakt, jf. allmennaksjeloven § 5-2. Direktivforslagets regler om rett til å stemme ved fullmektig medfører intet behov for lovendringer.
Allmennaksjeloven tillater utenlandske aksjeeiere å la en forvalter føres inn i aksjeeierregisteret i stedet for eieren selv, jf. allmennaksjeloven § 4-10. En slik forvalter har ikke stemmerett for aksjene. Etter direktivforslaget skal en slik forvalter ha rett til å stemme for aksjene etter aksjeeierens instruksjoner, altså uten formell fullmakt. Dette er ikke i samsvar med de norske reglene om forvalterens rolle, og vil eventuelt kreve lovendring.

Utformingen av direktivforslagets regler om mellommenns adgang til å stemme på generalforsamlingen, sett i sammenheng med utformingen av forslagets artikkel 2 c (ii), som definerer visse mellommenn som aksjeeier, kan reise spørsmål om direktivforslaget pålegger medlemsstatene å tillate bruk av forvalterregistrering. Norsk rett tillater ikke forvalterregistrering for norske aksjonærer. Om direktivet skulle medføre at de norske reglene om dette ikke kunne opprettholdes, ville dette være problematisk. Departementet har drøftet spørsmålet med Kommisjonen, blant annet på et møte i EFTA-arbeidsgruppen om selskapsrett. Kommisjonen har gitt uttrykk for at det ikke har vært meningen at direktivet skal pålegge statene å tillate forvalterregistrering generelt. Det vil si at man fra norsk side fortsatt vil kunne forby forvalterregistrering for norske aksjonærer.

Direktivforslagets regler om telling av stemmer og kravet til publisering av avstemningsresultatet på internett vil også kreve visse tilpasninger i loven. Etter allmennaksjeloven skal resultatet av avstemningen være tilgjengelig for aksjonærene gjennom protokollen, jf. allmennasjeloven § 5-16.
 
Forutsatt at de norske reglene som forbyr norske aksjonærer å benytte seg av forvalterregistrering kan opprettholdes, vil forslaget ikke få administrative eller økonomiske konsekvenser for det offentlige. For norske selskaper vil forslagene heller ikke få omfattende administrative eller økonomiske konsekvenser. Regelen om å tillate selskapene å legge til rette for elektronisk deltakelse på generalforsamling vil antakelig medføre at mange norske børsnoterte selskaper vil velge å åpne for dette. Den nødvendige elektronisk tilretteleggingen vil antakelig innebære enkelte administrative tilpasninger. Også andre regler vil kreve mindre administrative tilpasninger, for eksempel kravet om å legge resultatet av avstemningene på generalforsamlingen ut på selskapets hjemmeside på internett, men uten å medføre noen betydelig administrativ byrde.

Et lovkrav om en såkalt "record date" vil kunne medføre administrative konsekvenser av en viss betydning for selskapene og for aksjonærene, som eventuelt vil måtte vurderes nærmere om en slik ordning skulle innføres i norsk rett. (Direktivet bare åpner for en slik ordning, og pålegger den ikke.)

 

FISKERI- OG KYSTDEPARTEMENTET


Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I  Veterinære forhold

Utkast til kommisjonsvedtak om gjennomføring av rådsdirektiv 2006/88/EF med hensyn til internettbasert informasjonsside for å gjøre informasjon om akvakulturforetak og slakteri- og tilvirkningsanlegg tilgjengelig elektronisk – SANCO/10575/2006 rev. 5  (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

I henhold til rådsdirektiv 2006/88/EF artikkel 6, skal medlemsstater etablere, oppdatere og gjøre offentlig tilgjengelig register over akvakulturforetak og godkjente slakteri- og tilvirkningsanlegg med visse minimumsopplysninger, jf direktivets vedlegg II.

I utkast til kommisjonsvedtak er det gitt en mal for hvordan slik informasjon skal presenteres på det enkeltes lands hjemmesider på internett. Informasjonen skal holdes oppdatert etter hvert som status endres, men der er ikke gitt noen tidsfrist for hvor fort oppdatering må skje. Informasjon på internett er avgjørende for at virksomheter skal kunne finne frem til hvem de kan omsette levende akvakulturdyr, inkludert rogn, til og fra. Presentasjon skal følge fastlagt mal slik at en ikke er avhengig av å kunne språket for å finne frem til den informasjon som trengs.
Frist for gjennomføring av informasjon på internett er 1.8.2009.

Utkast til kommisjonsvedtak om endring av vedlegg I og II til vedtak 2002/308/EF om fastsettelse av lister over godkjente soner og godkjente anlegg med hensyn til en eller flere av fiskesykdommene viral hemorragisk septikemi (VHS) og infeksiøs hematopoetisk nekrose (IHN) – SANCO/10120/2008  (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt endrer listene over soner og anleg som er godkjent fri for fiskesykdommene VHS og/eller IHN. Vedlegg I gir en samlet liste over soner som er godkjent fri for VHS og/eller IHN. Vedlegg II gir en samlet liste over anlegg som er godkjent fri for VHS og/eller/IHN.

Endringer i vedlegg I:
    • Danmark, Frankrike, Italia og Storbritania har fremlagt dokumentasjon som rettferdiggjør at visse soner kan oppnå status som godkjent sone for VHS og IHN.
    • Finland og Frankrike har fremlagt dokumentasjon som rettferdiggjør at visse soner kan oppnå status som godkjent sone for VHS.
    • Tyskland har notifisert påvisning av VHS i et anlegg som medfører at en sone mister sin status som godkjent.
    • Italia har notifisert at visse godkjente programmer for å oppnå status som godkjent sone for VHS og IHN er blitt sluttført, og at sonen kvalifiserer for status som godkjent sone.
 
Endringer i vedlegg II:
    • Østerrike, Tyskland, Frankrike, Italia og Slovenia har fremlagt dokumentasjon som rettferdiggjør at visse anlegg kan oppnå status som godkjent anlegg for VHS og IHN.
    • Danmark har informert om at visse godkjente anlegg for VHS og IHN ikke oppfyller krav til status som godkjent anlegg for VHS, og at disse mister sin status.

Utkast til forordning om dyrehelsemessige krav til omsetning og import av akvakulturdyr og produkter av disse – SANCO/10576/Rev. 6  (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt gir gjennomføringsbestemmelser om:
    • Dyrehelsemessige krav for omsetning av akvariedyr fra lukkede akvakulturanlegg for akvariedyr. Med lukkede akvakulturanlegg for akvariedyr menes zoobutikker, hagesenter, hagedammer, kommersielle akvarier eller grossister som holder akvariedyr, og hvor avløpsvannet enter går til kommunalt avløpsnett eller desinfiseres.
    • Sertifikatkrav mht dyrehelse ved omsetning av akvakulturdyr for utsett, og ved omsetning av akvakulturdyr og visse produkter til konsum.
    • Dyrehelsemessige krav og sertifikatkrav ved import og transitt av akvakulturdyr for utsett, inkludert utsett av akvariedyr i akvakulturanlegg for akvariedyr, og ved import og transitt av akvakulturdyr og visse produkter til konsum. 
 
I artikkel 3 gis krav om omsetning av akvariedyr. Omsetning av akvariedyr av mottakelige arter mellom lukkede anlegg i ulike medlemsstater skal varsles i Traces. Akvakriedyr som holdes i lukkede anlegg kan ikke settes ut uten tillatelse fra offentlig myndighet.
I artikkel 4 til og med 7 gis krav om når forsendelser skal følges av dyrehelsesertifikat ved omsetning innen EU/EØS. Dette er hovedsakelig presiseringer av bestemmelse som er gitt i direktiv 2006/88/EF artikkel 14. Maler for sertifikater er gitt i vedlegg.
I kapittel III gis krav om import fra 3. land av akvakulturdyr for utsett, inkludert akvariedyr, og import av akvakulturdyr og produkter til konsum:
    • Akvakulturdyr som skal importeres til oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne anlegg for akvariedyr og akvariefisk som er av mottakelige arter til lukkede anlegg for akvariedyr, tillates kun fra land eller områder i land som fremkommer på vedlagt liste.
    • Fisk av ikke-mottakelige arter, bløtdyr og krepsdyr som importeres til lukkede anlegg for akvariedyr, tillates kun fra land som er medlem av OIE.
    • Akvakulturdyr eller produkter av slike som importeres for konsum, tillates kun dersom landet det skal importeres fra står på liste over land som tilfredsstiller krav til produksjon av animalske næringsmidler til humant konsum (rådsforordning 854/2004/EF eller i overgangsperioden; kommisjonsforordning (EF) nr. 2076/2005).
    • Nærmere krav som må være oppfylt for import av akvakulturdyr til oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne og lukkede anlegg for akvariedyr fremkommer i sertifikatet i vedlegg III del A.
    • Nærmere krav som må være oppfylt for import av akvakulturdyr og produkter av slike til konsum fremkommer av felles folkehelse- og dyrehelsesertifikat fastsatt i kommisjonsforordning (EF) nr. 2074/2005.
    • Krav til transportvann, transportkontainer og transittsted for å forhindre endring av helsestatus.
    • Begrensninger på utslipp av importerte dyr og transportvann i naturen.

I kapittel IV gis krav om transitt av levende akvakulturdyr, rogn av fisk og usløyd fisk. Det gis tilsvarende betingelser for akvakulturdyr som transitteres gjennom EØS-området til et tredjeland som ved import. For levende dyr som går i transitt og som skal til konsum fastsettes et særskilt sertifikat i vedlegg III del B.

I vedlegg I del A gis modell for dyrehelsesertifikat for omsetning av akvakulturdyr som skal til utsett (oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne anlegg for akvariedyr og kultivering).

I vedlegg I del B gis modell for dyrehelsesertifikat for omsetning av akvakulturdyr og produkter av akvakulturdyr som skal til videre tilvirkning, rensesentraler og lignende virksomheter før konsum.
I vedlegg II gis liste over 3. land og områder i 3. land hvor det er tillatt å importere akvakulturdyr, inkludert akvariedyr, av mottakelige arter som skal til utsett.

I vedlegg III del A gis mal for dyrehelsesertifikat ved import fra 3. land av akvakulturdyr som skal til utsett (oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne og lukkede anlegg for akvariedyr).

I vedlegg III del B gis mal for dyrehelsesertifikat ved transitt av levende akvakulturdyr, rogn av fisk og usløyd fisk som skal til konsum.

I vedlegg III del C gis et tillegg til sertifikatene som skal fylles ut av brønnbåtskipper ved sjøtransport av levende akvakulturdyr i forbindelse med import.

Utkast til forordning om endring av forordning (EF) nr. 2074/2005 med hensyn til krav til dyrehelsesertifikat ved import av fisk, bløtdyr og krepsdyr som skal til konsum – SANCO/10091/2007/Rev. 4  (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt endrer rettsakt som går inn under Hygienepakken. Den endrer vedlegg VI til forordning (EF) nr. 2074/2005 om fastsettelse av gjennomføringstiltak for visse produkter i forordning (EF) nr. 853/2004 (H2), forordning (EF) nr. 854/2004 (H3) og forordning (EF) nr. 882/2004/EF (kontrollforordningen), unntak fra forordning (EF) nr. 852/2004 (H1) og endring av H2 og H3 som gir felles folkehelse- og dyrehelsesertifikater ved import av fiskeprodukter og toskallede bløtdyr som skal til konsum.

Modell for sertifikater som er gitt i forordning (EF) nr. 2074/2005 endres slik at de er i samsvar med dyrehelsekrav som er gitt i direktiv 2006/88/EF (fiskehelsedirektivet) og utkast til forordning om dyrehelsemessige krav for omsetning om import av akvakulturdyr og produkter av disse (SANCO/10576/EF).

Folkehelsekrav til toskallede bløtdyr i H2 vedlegg II seksjon VII gjelder også for levende echinodermer (pigghuder), tunicater (kappedyr) og marine gastropoder (snegler). Omfanget til folkehelsesertifikatene utvides slik at pigghuder, kappedyr og marine snegler inkluderes.

Det gis en overgangsperiode slik at forsendelser som følges av sertifikater utstedt i samsvar med forordning (EF) nr. 2074/2005 som endret av forordning (EF) nr. 1664/2006, kan importeres eller transitteres frem til 1. oktober 2008.  

Merknader

Gjeldende norsk regelverk er forskrift 14. oktober 2003 nr. 1239 om dyrehelsemessige vilkår ved omsetning og import av akvakulturdyr og akvakulturprodukter (omsetningsforskriften). Status for soner i Norge som er godkjent fri for de aktuelle sykdommene fremgår av omsetningsforskriften § 24.

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Oppdaterte lister må til enhver tid være tilgjengelig på Mattilsynets hjemmesider i tilknytning til omsetningsforskriften.
 
Utkast til kommisjonsvedtak om endring av vedlegg IV til rådsdirektiv 2006/88/EF om fastsettelse av liste over vektorarter og trygge livsstadier med hensyn til sykdommer som er listeført i vedlegget  (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens utkast til vedtak er utarbeidet på grunnlag av risikovurdering utarbeidet av EFSA "Possible vector species and live stages of susceptible species not transmitting disease as regards certain fish diseases". 

Vektorarter: 
Rettsakten vil etablere liste over arter som defineres som vektorart for listeførte eksotiske og ikke-eksotiske sykdommer. Vektorart er i rådsdirektiv 2006/88/EF definert som art som ikke er mottakelig for en sykdom, men som sprer infeksjon ved å overføre smittestoff fra en vert til en annen. Vektorarter vil være omfattet av direktivets bestemmelser om omsetning mellom stater, soner og segment med ulik helsestatus, jf. artikkel 17.
I utkast til kommisjonvedtak er de arter som i EFSA-rapporten er identifisert med lav til høy sannsynlighet for å kunne overføre smittestoff, ført opp på listen over vektorarter.  

Trygge livsstader av mottakelige arter:
I utkast til kommisjonsvedtak er det ingen livsstadier av de arter som er mottakelige for listeførte eksotiske og ikke-eksotiske sykdommer som er ført opp på liste over livsstadier som ikke overfører sykdommene. Dersom det var noen livsstadier som ble ført opp på denne listen ville de vært unntatt fra direktivets bestemmelser om omsetning mellom stater, soner og segment med ulik helsestatus, jf. direktivets artikkel 16.  

Kriteriet for at livsstadier av mottakelige arter skal kunne føres opp på en slik liste er at det er vitenskapelig rettferdiggjort at dette livsstadiet ikke overfører sykdommen. Vitenskapelig dokumentasjon kan enten være eksperimentelle eller epidemiologiske studier.

EFSA-rapporten konkluderer med at alle livsstadier (med mulig unntak rogn) av de listeførte mottakelige artene er mottakelig for infeksjon. Videre at på grunn av manglende vitenskapelig dokumentasjon, kan ikke "ekte" vertikal smitte (smitte i rogn) utelukkes for noen av de listførte sykdommene. Smitte med rogn som følge av smitte på rognoverflaten kan reduseres signifikant ved desinfeksjon. Samtidig påpekes det i rapporten at praktiske erfaringer basert på mange års handel med desinfisert rogn, gir bevis for at risikoen for smitteoverføring av VHS og ILA med rogn er svært liten (i rapporten er begrept "remote" brukt). I sin konklusjon påpeker EFSA at det er behov for ytterligere viteskapelige studier for å fremskaffe vitenskapelig dokumentasjon på smitteveier, inkludert mulig vertikal smitteoverføring.

 

FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET


Vedlegg XIV  Konkurranseregler

Kommisjonens hvitbok om erstatningssøksmål ved overtredelse av antitrust-bestemmelsene i EU – Privat håndheving av konkurransereglene i EU  (vedlegg XIV FAD)

Sammendrag av innhold

EF-traktaten art. 81 og 82 og de tilsvarende bestemmelsene i EØS-avtalen art. 53 og 54 håndheves av offentlige myndigheter og av nasjonale domstoler i sivile saker mellom private parter. Betydningen av privat håndheving som et viktig  supplement  til den offentlige håndhevingen ble ytterligere understreket ved vedtagelsen av rådsforordning (EF) nr. 1/2003 om gjennomføring av konkurransereglene fastsatt i traktatens artikkel 81 og 82 ("moderniseringsreformen"). Nasjonale domstoler kan avsi dom om at et forhold er omfattet av en forbudsbestemmelse og at en avtale således er ugyldig mellom partene, samt fastsette forbud mot eller krav om gjennomføring av en bestemt adferd. I tillegg kan nasjonale domstoler tilkjenne erstatning for tap som følge av overtredelsen.

Private søksmål kan finne sted både i etterkant av at en konkurransemyndighet har truffet vedtak om overtredelse av konkurransereglene ("follow-on actions") og på selvstendig grunnlag uten at det foreligger et slikt forutgående vedtak ("stand-alone actions"). Private erstatningssøksmål vil først og fremst føre til at den som lider økonomisk tap som følge av en overtredelse av konkurransereglene, får kompensert sitt tap (reparasjon). Flere erstatningssøksmål vil imidlertid også føre til at foretak avskrekkes fra å begå overtredelser i fremtiden, og således til økt overholdelse av konkurransereglene (prevensjon). Privat håndheving av konkurransereglene har imidlertid til nå funnet sted i meget begrenset grad, både i medlemsstatene og i EFTA-landene. En ekstern undersøkelse gjennomført for Kommisjonen i 2004 ("Ashurstrapporten") viste at regelverket varierer sterkt mellom medlemsstatene på disse områdene, og at rettspraksis var "sterkt underutviklet".

EF-domstolen har i to avgjørelser (2001 og 2006) påpekt at fellesskapsretten krever at enhver person som lider økonomisk skade som følge av overtredelse av traktatens "anti-trust" bestemmelser (artikkel 81 og 82), kan kreve full kompensasjon for tapet, og at det skal finnes effektive virkemidler som gjør det realistisk å utøve denne rettigheten. I mangel av fellesskapsregler på området, får  nasjonal erstatningsrett og sivilprosess  anvendelse på slike søksmål. 

Erstatningssøksmål ved overtredelse av konkurransereglene er generelt vanskelige, bl.a. fordi det både kreves betydelig informasjon om faktum for å få kjennskap til og kunne påvise overtredelse, og for å kvantifisere økonomisk skade som følge av overtredelsen. Det vil videre være betydelig asymmetri mellom overtreder og skadelidte mht. tilgang til slik informasjon. Betydelig usikkerhet mht. utfallet av et søksmål kombinert med nasjonale regler om rettsgebyr og sakskostnader, kan også hindre berettigede søksmål.

For å avdekke og avhjelpe eventuelle hindringer i nasjonal rett for erstatningssøksmål på konkurranseområdet, vedtok Kommisjonen 19. desember 2005 en grønnbok for å identifisere og igangsette en debatt om de viktigste hindringene for et mer effektivt system for erstatningskrav ved overtredelse av konkurransereglene. Grønnboken har vært gjenstand for omfattende offentlig høring, og norske myndigheter har avgitt uttalelse til Kommisjonen i saken ved Fornyings- og administrasjonsdepartementets brev av 24. april 2006.

Kommisjonen Kommisjonen vedtok 2. april 2008 en hvitbok, som viderefører og konkretiserer debatten fra grønnboken. Hovedformålet med grønnboken er å sikre en mer effektiv søksmålsadgang for enhver som lider økonomisk skade som følge av en overtredelse av konkurransereglene. Kommisjonen peker imidlertid også på den preventive virkningen av slike søksmål.

Hvitboken fremsetter konkrete forslag til fellesskapsrettslige tiltak på følgende områder:

    •  Gruppesøksmål
 Kommisjonen foreslår å innføre bestemmelser som sikrer at det kan reises to typer gruppesøksmål for nasjonale domstoler. Dette gjelder for det første søksmål som reises av særskilt utpekte aktører, som forbrukerorganisasjoner, statlige organer eller bransjeorganisasjoner, på vegne av de skadelidte. Slike aktører kan være forhåndsgodkjente eller oppnevnes på  ad hoc  basis. For det andre foreslår Kommisjonen såkalte "opt-in" gruppesøksmål, hvor partene selv beslutter å samle sine krav i ett søksmål. Derimot foreslår ikke Kommisjonen såkalte "opt-out" søksmål.

Kommisjonen peker på at den, under ledelse av DG SANCO, også ser på kollektive erstatningssøksmål i et generelt forbrukerpolitisk perspektiv. Det vil bli publisert en kunngjøring i desember 2008, som vil bli gjenstand for offentlig høring. Det må vurderes om eventuelle generelle tiltak vil være tilstrekkelig til å avhjelpe de problemstillinger som oppstår på konkurranseområdet, eller om det vil være behov for ytterligere tiltak for å sikre effektiv tilgang til erstatning på dette området. 

    •  Bevistilgang
Kommisjonen foreslår et minste felles nivå for tilgang til bevis som befinner seg hos partene, eller i særlige tilfeller hos tredjemenn. Forslaget er basert på tilnærmingen i direktiv 2004/48/EF om håndheving av immaterielle rettigheter. Nasjonale domstoler skal, på visse vilkår, kunne pålegge partene å fremlegge klart angitte kategorier av relevante bevis. Bestemmelsen gjelder både for saksøker og saksøkte. Et pålegg om å fremlegge bevis forutsetter at saksøker først har fremlagt tilstrekkelig bevis til å sannsynliggjøre kravet, og at han fremskaffet alle bevis han med rimelighet kan forventes selv å kunne fremskaffe i saken. Fremleggelse av bevis skal videre være underlagt streng judisiell kontroll av relevansen av og behovet for de aktuelle bevisene, og proporsjonaliteten mellom kravet og fremleggelsesbyrden.

    •  Bindende virkning av nasjonale konkurransemyndigheters vedtak i overtredelsessaker 
Kommisjonen foreslår at  endelige  vedtak av nasjonale konkurransemyndigheter om overtredelse av traktaten artikkel 81 og 82 EF skal binde nasjonale domstoler i et senere erstatningssøksmål om  det samme faktiske forhold  og mellom  de samme partene . Endelige vedtak vil si vedtak som ikke er påklaget, eller som er opprettholdt av en domstol. Saksøker må fortsatt bevise årsakssammenheng og økonomisk tap. Bestemmelsen er basert på artikkel 16 i forordning (EF) nr. 1/2003, som fastsetter at vedtak fattet av Kommisjonen, eller som Kommisjonen har til hensikt å fatte, er bindende på nasjonale domstoler i det samme saksforholdet og mellom de samme partene.

    •  Skyldkrav
Kommisjonen foreslår å innføre en øvre felles ansvarsnorm for overtredelse av konkurransereglene. Dersom det er bevist at det foreligger en overtredelse av disse bestemmelsene, er overtrederen ansvarlig for økonomisk skade som følge av overtredelsen, med mindre det foreligger unnskyldelige omstendigheter. En overtredelse vil bare være unnskyldelig dersom overtrederen, til tross for å ha utvist en høy grad av aktsomhet, ikke med rimelighet kunne forstå at handlingen begrenset konkurransen.

    •  Erstatningsutmåling 
Kommisjonen foreslår å kodifisere gjeldende rettspraksis fra EF-domstolen som en minimumsstandard for erstatningsutmålingen. Dette innebærer at skadelidte har krav på  full  kompensasjon for lidt tap. Dette omfatter faktisk tap, tap av fortjeneste og renter fra skadetidspunktet og til utbetalingstidspunktet.

For å forenkle erstatningsberegningen, vil Kommisjonen utarbeide ikke-bindende retningslinjer for erstatningsutmåling. Kommisjonen vil i den forbindelse vurdere forenklede regler for erstatningsberegning i slike saker.

    •  Overføring av overpris
Kommisjonen foreslår at dersom saksøker har overført overprisen som følge av overtredelsen til et annet ledd i omsetningskjeden, skal saksøkte i erstatningssaken ha adgang til å påberope seg overføring som relevant grunnlag for å påberope seg at saksøker ikke har lidt et økonomisk tap. Saksøkte har bevisbyrden for at det foreligger en overføring av overprisen. Bevisbyrden skal ikke være strengere enn den bevisbyrden saksøker har for å påvise økonomisk tap. 

På samme måte skal en indirekte kjøper kunne påberope seg overføring som relevant grunnlag for å påberpåe seg økonomisk tap. Fordi en indirekte kjøper vil ha større vanskeligheter med å bevise at det foreligger overføring og omfanget av overføringen, foreslår Kommisjonen å innføre en  gjendrivelig presumpsjon  for at overprisen er påført ham i sin helhet.

    •  Foreldelse
Kommisjonen viser til at de som lider skade som følge av overtredelse av konkurransereglene, ofte ikke vil ha mulighet til å kjenne til overtredelsen. Kommisjonen mener derfor at det bør gjelde særskilte foreldelsesregler ved overtredelse av EF-traktaten artikkel 81 og 82. Det foreslås at foreldelsesfristen ikke skal begynne å løpe før (i)overtredelsen opphører, dersom det gjelder en en sammenhengende eller gjentatt overtredelse, og (ii)skadelidte med rimelighet kan forventes å ha kjennskap til overtredelsen og den skaden den har påført ham. 

Det foreslås også å innføre en egen foreldelsesfrist for erstatningssøksmål som reises etter at en konkurransemyndighet har truffet vedtak i det samme saksforholdet ("follow-on" søksmål). Fristen skal være minst to år fra konkurransemyndighetens vedtak er endelig.

    •  Sakskostnader
Kommisjonen foreslår ikke tiltak på fellesskapsnivå for å endre nasjonale regler om sakskostnader, men oppfordrer medlemsstatene til å vurdere sine nasjonale regelverk med sikte på å sikre at sakskostnadene ikke hindrer berettigede søksmål. Kommisjonen peker særlig på prosessuelle regler som fremmer tvisteløsninger, at rettsgebyrer ikke settes uforholdsmessig høyt og at nasjonale domstoler gis anledning til i den enkelte sak å fravike alminnelige sakskostnadsregler, slik at en saksøker ikke ilegges motpartens sakskostnader selv om han taper saken.

    •  Forholdet til lempningsprogrammer
Privat håndheving er bare et supplement til den offentlige håndhevingen av konkurransereglene, og tiltakene for å styrke privat håndheving må ikke undergrave den offentlige håndhevingen av reglene. Det må bl.a. sikres at konkurransemyndighetenes lempningsprogrammer ikke gjøres mindre attraktive. Kommisjonen foreslår derfor at saksøker i en erstatningssak ikke skal kunne fremprovosere informasjon om et kartell som en kartelldeltager har fremlagt for konkurransemyndighetene i forbindelse med en søknad om lempning. Lempningsinformasjon er all informasjon som fremlegges for konkurransemyndighetene av eller på vegne av søkeren om søkerens kjennskap til et kartell og hans rolle i kartellet, og som er fremlagt i forbindelse med en lempningssøknad. Unntaket skal gjelde både Kommisjonens og medlemsstatenes lempningsprogrammer.

I tillegg vil Kommisjonen avskjære at en som søker om lempning, frivillig fremlegger lempningsinformasjonen for skadelidte, f.eks. i en forlikssak. Det vises til at dette kan skade konkurransemyndighetenes etterforskning av saken, og at informasjonen derfor ihvertfall bør avskjæres inntil konkurransemyndigheten har meddelt partene sine innsigelser i saken.   

Kommisjonen ber høringsinstansene også vurdere om det, for å gjøre lempningsprogrammene mer effektive, er ønskelig å begrense erstatningsansvaret for en søker som er blitt gitt full bøtefritagelse. Dette kan f.eks. gjøres ved å frita ham for solidaransvar for skaden i forhold til de øvrige overtrederne, ved å begrense ansvaret til å gjelde erstatning til hans egne direkte og indirekte kjøpere. Bevisbyrden for at vilkårene foreligger, ville påhvile ham. Kommisjonen understreker imidlertid at det må vurderes nøye om det er behov for et slikt tiltak, og hvilke konsekvenser det ville ha for skadelidte og de øvrige kartelldeltagerne.

Frist for merknader til Kommisjonen er  15. juli 2008 .

Arbeidet med saken ledes av Fornyings- og administrasjonsdepartementet, i nært samarbeid med Justisdepartementet. Hvitboken ble sendt på offentlig høring og lagt ut på FADs hjemmeside 16. april, med høringsfrist 26. mai 2008.

Merknader

Hvitboken behandler ikke erstatningssøksmål ved overtredelse av de tilsvarende konkurransereglene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54. De problemstillinger som gjør seg gjeldende ved erstatningssøksmål for overtredelse av EF-trakatens konkurranseregler, vil imidlertid i stor grad gjøre seg gjeldende også ved søksmål for overtredelse av EØS-avtalen. Det må derfor vurderes om eventuelle fellesskapsrettslige tiltak på erstatnings- og sivilprosessens område vil være EØS-relevante. 

Norske myndigheter har ikke endelig vurdert de forslagene som fremsettes i hvitboken. Det har imidlertid generelt blitt lagt til grunn at sivilprosessen ikke omfattes av EØS-avtalen, og at EU-regelverk som innebærer endringer i nasjonal sivilprosess som hovedregel ikke vil være EØS-relevante. Det vises bant annet til at de bestemmelser som regulerer nasjonal sivilprosess i direktiv 2004/48/EF ikke er ansett som EØS-relevante, og således ikke er gjennomført i EØS-avtalen. En del av de tiltakene som Kommisjonen foreslår, er uansett allerede innført i norsk rett. Den nye tvisteloven (lov 17. juni 2006 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister), som trådte i kraft 1. januar 2008, inneholder bl.a. regler om gruppesøksmål (kap. 35), søksmålsadgang for organisasjoner (§ 1-3 og § 1-4), bevistilgang (§26-5 og § 26-6) og sakskostnader (kap. 20). Tvisteloven gjelder på generelt grunnlag, slik at den også vil få anvendelse på erstatningssøksmål i konkurransesaker.

Derimot vil erstatningsrettslige spørsmål som oppstår ved overtredelse av konkurransereglene være tett knyttet til regler som allerede er en del av EØS-avtalen. Det antas derfor at de tiltak som foreslås innen erstatningsretten, som utgangspunkt vil være EØS-relevante.

Det vurderes om det er ønskelig å avgi en norsk uttalelse til Kommisjonen i hvitboken, og om det i så tilfelle bør utarbeides en felles uttalelse fra alle EØS EFTA-landene.

 

Vedlegg XV Statsstøtte

Utkast til forordning om opprettelsen av ett samlet gruppeunntak fra notifikasjonsplikten i ODA-avtalen protokoll 3 del I artikkel 1 (3)  (vedlegg XV FAD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har publisert et tredje utkast til ny Kommisjonsforordning om ett stort gruppeunntak (på engelsk General block exemption regulation - GBER). Kommisjonen foreslår å samle eksisterende, og inkludere noen nye gruppeunntak i en felles forordning.

Rådsforordning (EC) 994/98 delegerer kompetanse fra Rådet til Kommisjonen når det gjelder myndighet til å bestemme hvordan reglene om offentlig støtte skal anvendes i praksis, og spesielt hvilke typer støtte som kan unntas notifikasjonsplikten i artikkel 87 EC (tilsvarer EØS-avtalen artikkel 61). Med hjemmel i Rådsforordning 994/1998 har Kommisjonen utarbeidet flere forordninger om gruppeunntak. Dette er:

    • gruppeunntak for støtte til små- og mellomstore bedrifter (SMB) (Kommisjonsforordning nr. 364/2004 og Kommisjonsforordning nr. 70/2001 om FoU støtte til SMB),
    • støtte til opplæringsstøtte (Kommisjonsforordning nr. 363/2004 og Kommisjonsforordning nr. 68/2001)
    • støtte til sysselsettingsstøtte (Kommisjonsforordning nr. 2204/2002)
    • støtte til regional investeringsstøtte (Kommisjonsforordning nr. 1628/2006)

Disse fire gruppeunntakene er tatt inn i forskrift om gjennomføring av EØS-regler om unntak fra notifikasjonsplikt for enkelte former for offentlig støtte av 5. desember 2003 nr. 1429. 

I tillegg foreslås innført tre nye typer gruppeunntak:
    •  miljøstøtte
    •  støtte i form av risikokapital
    •  støtte til forskning og utviklig (FoU) til store bedrifter

Gruppeunntak for miljøstøtte, støtte i form av risikokapital og støtte til FoU til store bedrifter er inspirert av eksisterende retningslinjer fra ESA på disse områdene. 

Når vilkårene i gruppeunntakene er oppfylte kan myndighetene tildele offentlig støtte uten forhåndsnotifisering til ESA, noe som ellers er et vilkår for å tildele støtte. Ved anvendelse av gjeldende gruppeunntak sender støttegiver forenklet melding til ESA via FAD etter iverksettelse av støtte(ordninge)n. Det foreslås nå at slik melding skal sendes 10 dager før iverksettelse av støtte i tråd med gruppeunntakene. Gruppeunntakene skal gjelde frem til 31. desember 2013.

Kommisjonens intensjoner om å samle eksisterende og nye gruppeunntak i ett supergruppeunntak er en oppfølging av  State Aid Action Plan: Less and better targeted state aid: a roadmap for state aid reform 2005 - 2009 (SAAP)  fra 7. juni 2005. Kommisjonen har også gjentatt dette muntlig på diverse møter i Rådgivende komité, i diverse taler mv. publisert på DG Competitions hjemmesider og i en rapport fra Kommisjonen om anvendelse av Rådsforordning 994/98 og gruppeunntak publisert 8. januar 2007. I norske myndigheters merknader til SAAP var vi positive til en samling av eksisterende og nye gruppeunntak i ett supergruppeunntak. Å samle flere gruppeunntak i ett supergruppeunntak vil lette tilgangen til relevant regelverk for støttegivere og støttemottakere. Denne samlingen av gruppeunntak er også i tråd med EUs strategi for forenkling av regelverket.

Merknader

Supergruppeunntaket vil tas inn i EØS-avtalen og vil medføre en endring av forskrift av 5. desember 2003 nr. 1429.

Forordningen er bygget opp med et felles kapittel først, og så et kapittel der hvert gruppeunntak er behandlet under hver sitt underkapittel. Endringer fra forrige utkast (førsteutkastet fra våren 2007/andreutkastet høsten 2007) til utkastet av mars 2008 er understreket.

1.  Fellesbestemmelser:

Hvis alle vilkårene i gruppeunntaket er oppfylt, er støttetildelingen unntatt notifikasjonsplikt til ESA. Gruppeunntakene gjelder i utgangspunktet både for enkelttildelinger og for støtteordninger, og enkelttildelinger under disse, jf. artikkel 3.

Supergruppeunntaket får anvendelse  på alle sektorer, jf. artikkel 1. Men, det er spesielle regler for hvilke unnntak som gjelder for kull-, stål- landbruks- og fiskerisektoren. Forordningen får ikke anvendelse på: eksportrelaterte aktiviteter, støtte til fremme av nasjonale varer i stedet for importerte varer, støtte til foretak i vanskeligheter, støtte til foretak som har en utestående tilbakebetalingssak med norske myndigheter. Disse to siste forholdene, at støtte ikke kan gis til foretak i vanskeligheter og til foretak med utestående tilbakebetalingssaker er en innskrenkning i forhold til dagens regelverk. I praksis blir det likevel ikke nødvendigvis en stor forskjell fordi støtte til foretak i vanskeligheter ofte har blitt ansett som krisestøtte og omstruktureringsstøtte som måtte notifiseres. I notifikasjoner må støttegiver også fylle ut hvorvidt støttemottaker har utestående tilbakebetalingssaker, og således vektlegges det allerede i dag (FoU til store bedrifter, miljøstøtte, risikokapital). Kommisjonen har siden 2005 praktisert at utbetalinger av ny lovlig støtte må vente til evt. ulovlig støtte er tilbakebetalt (den såkalte Deggendorf-doktrinen). I forhold til eksisterende gruppeunntak er det imidlertid en innskrenkning av støttegivers skjønnsfrihet.

I artikkel 2 gis flere definisjoner , som er felles for alle unntakene.  Individuell støtte er nå definert, mindre endring av definisjonen av dårlig stilte arbeidstakere.  I artikkel 4 beskrives beregningsmåten for støtteintensitet. Hvis støtten tildeles i flere omganger skal bl.a. referanserenten benyttes for å regne om hva støtteintensiteten blir.

Støtte etter gruppeunntakene kan bare gis som såkalt transparent støtte . Dvs. at det må være klart ved tildelingen av støtten hvor mye støtte som gis. I artikkel 5 gis det konkrete føringer på når lån, garantier, skatteforanstaltninger og tilbakebetalingspliktige lån anses transparente. Støtte i form av kapitaltilførsel og i form av risikokapital (utover det unntaket for risikokapital tillater) er ikke transparent støtte. Kravet om at støtten skal være transparent er en innskrekning i forhold til dagens gruppeunntak for SMB, opplæring og sysselsetting.

I artikkel 6 står beløpsgrensene for når gruppeunntakene ikke lengre kommer til anvendelse. Når det tildeles beløp over de gitte størrelsene må støttetildelingen altså notifiseres til ESA før tildeling kan skje. For investeringsstøtte til SMB foreslås f.eks. beløpsgrensen til 7,5 millioner euro per foretak per investeringsprosjekt. Beløp under denne grensen kan nyte godt av gruppeunntaket, mens høyere beløp må forhåndsmeldes til og -godkjennes av ESA. Beløpsgrensene behandles nærmere nedenfor om de enkelte unntakene.

Det kan gis offentlig støtte under de ulike gruppeunntakene så lenge støtten gis til  forskjellige støtteberettigede kostnader . Støtte under gruppeunntakene kan også kumuleres med annen støtte, f.eks. bagatellmessig støtte, såfremt det gis til forskjellige kostnader og kumulasjonen medfører at høyest tillate støtteintensitet i dette gruppeunntaket ikke overstiges. Denne regelen er lik som dagens regler om kumulasjon i gruppeunntakene for SMB, opplæring og sysselsetting. Dvs. at dersom det for samme kostnader tillates en høyere støtteintensitet i et vedtak fra ESA (basert på ESAs retningslinjer) så kan ikke støttegiver forholde seg til den støtteintensiteten når det gis flere typer støtte hvis det medfører at øvre støttetak i denne forordningen overstiges. Bagatellmessig støtte kan gis til samme kostnader opp til øvre tillatte støtteintensitet i denne forordningen, men eventuell bagatellmessig støtte utover dette må gis til andre kostnader. I artikkel 7 oppstilles også egne kumulasjonsregler for støtte til arbeidsuføre, støtte til unge innovative bedrifter  og støtte i form av risikokapital. Risikokapital er den eneste type støtte som ikke har såkalte indentifiserbare støtteberettigede kostnader, og kumulasjon med risikokapital er det derfor begrenset mulighet til.

Det kan bare gis støtte etter gruppeunntaket når støtten har insentiveffekt, jf. artikkel 8. Det foreligger insentiveffekt hvis aktiviteten/prosjektet ikke ville blitt utført om det ikke ble gitt støtte. For SMB anses insentiveffekten oppfylt hvis foretaket har søkt myndighetene om støtte før iverksettelsen av aktiviteten/prosjektet. For store bedrifter kreves noe mer dokumentasjon for å anse insentiveffekten for oppfylt, se artikkel 8.3. Kravet om at insentiveffekt på påvises for store bedrifter er et nytt krav.  Artikkelen er omstrukturert i tredje utkast.  

Støttegiver må senest 10 dager før iverksettelsen rapportere til ESA hvor mye og hva slags støtte som gis, jf. artikkel 9. Rapporteringen skal skje elektronisk. ESA sender en bekreftelse på mottatt melding innen fem dager etter mottak, og gir støttegiver et idenfikasjonsnummer for saken. Når støtten trer i kraft må støttegiver publisere all informasjon om støtten, med indentifikasjonsnummeret gitt av ESA, på internett.  Kravene til publisering i landet er noe redusert i tredje utkast.  Reglene om identifikasjonsnummer og melding  før  iverksettelse er nye i forhold til eksisterende gruppeunntak. Støttegiver må nå være mer føre var enn tidligere ovenfor ESA.  Kommisjonen foreslår nå et alternativ til artikkel 9, konkret at melding ikke må sendes før støtten iverksettes, se forslag til tekst til artikkel 9bis. 

I artikkel 10 står spesialregler om hva som er støtteberettigede kostnader ved investeringsstøtte.  Ny artikkel 11 om årlig rapportering.
 
2.  Regionalstøtte (og sysselsettingsstøtte):

Støtteordninger til investeringer i områder som kvalifiserer for regionalstøtte kan unntas notifikasjonsplikt. Dette gjelder også støtteordninger for sysselsetting. Forslaget er i hovedsak en videreføring av eksisterende gruppeunntak for regionalstøtte, jf. forordning (EF) nr. 1628/2006.
Om støtteintensitet og hva som utgjør støtteberettigede kostnader, se artikkel 11. Regionalstøtteordninger kan ikke innrettes mot spesielle økonomiske aktiveteter innen industri- og tjenestesektoren. Støtteordningener til turisme anses ikke som rettet mot en spesiell sektor. Regionalstøtte kan heller ikke gis til skipsbyggingssektoren eller systetiske fiber-sektoren.
Regionalstøtte til store investeringsprosjekter må notifiseres hvis foretaket mottar mer enn 75 % av den totale støttemengde en investering med støtteberettigede kostnader på 100 millioner euro kunne mottatt,  jf. artikkel 6.2. Unntaket vil forhindre at store prosjekter deles opp i mindre prosjekter for å kunne nyte godt av unntaket, og setter dermed regler for hva som skal anses som samme prosjekt, jf. fortalen punkt 33.

Enkelttildelinger av regionalstøtte og av sysselsettingsstøtte tillates bare etter GBER når støtten supplerer regionalstøtte/sysselsettingsstøtte i tråd med en støtteordning, og enkelttildelingen ikke overstiger 50 % av støtten til foretaket, jf. artikkel 11.1.

Det følger av art. 35.3 at regionalstøtteordninger som iverksettes etter eksisterende gruppeunntak er gyldige ut 2013 såfremt vilkårene i GBER er oppfylte.

I forhold til eksisterende gruppeunntak er kravet om insentiveffekt, ID-nummer og kravene i art. 9, kravene om transparent støtte og definisjonen av støtteberettigede kostnader i art. 10 nye krav.
 
3.  Støtte til SMB:

 a) Investeringsstøtte og sysselsettingsstøtte til SMB - section 2
Det foreslås at det fremdeles kan gis investeringsstøtte til SMB enkeltvis, og i tråd med støtteordninger. 

Etter artikkel 12 er det tillatt med investeringsstøtte til SMB. Støtteintensiteten er 20 % til små bedrifter og 10 % til mellomstore bedrifter.  Etter gjeldende gruppeunntak kan små bedrifter få 15 % og mellomstore 7,5 % støtte til investeringer. Forslaget innebærer dermed en økning i hvor mye som kan gis i støtte til SMB. Dette henger sammen med den generelle harmoniseringen av støtte til SMB gjennom hele GBER. Det foreslås at støtte på over 7,5 millioner euro per foretak per prosjekt må notifiseres til ESA. Taket for når enkelttildelinger i dag må notifiseres til ESA er støtte over 15 millioner euro og støtteberettigede kostnader som overstiger 25 millioner euro. Støttegiver må dermed raskere enn etter gjeldende regelverk, notifisere støttetildelinger til ESA.

Regionale bonuser som kan tildeles etter eksisterende gruppeunntak kan ikke legges til støtteintensiteten i det nye unntaket. Men, det kan gis regionalstøtte i tillegg til SMB så lenge vilkårene for dette er oppfylt, se fortalen punkt 31 og 34. Støttegiver må dermed velge hva som er fokus, er det støtte til en SMB så anvendes art. 12, er det regional utvikling så anvendes art. 11.

Støtte kan gis til investeringer uten nærmere angitte formål. Regelverket omfatter investeringer både i materielle og immaterielle aktiva. I artikkel 10 gis detaljerte regler for hva det kan gis investeringsstøtte til. Reglene er nå noe mer detaljerte enn de eksisterende. Se artikkel 2 (9) og (10), 10 og 12 i sammenheng for å kartlegge hvilke kostnader som kan støttes.

Det foreslås en liten innskjerping på når insentiveffekten skal anses oppfylt for støtte til SMB. Bedriftene må nå søke om støtte før prosjektet settes i verk. Tidligere var det ikke nødvendig med handling fra foretakenes side, det var en presumsjon for at insentiveffekten var oppfylt for SMB. Dette nye kravet kan medføre at det blir vanskeligere å iverksette generelle skatte- og avgiftsordninger. 

 b) Støtte til SMB for ekstern rådgivningsbistand og for å delta på messer - section 4
Etter artikkel 20 og 21 kan det gis støtte til SMB for å skaffe seg ekstern rådgivningsbistand og for å delta på messer. Støtteintensisteten er 50 %.  Reglene her er like som i dagens gruppeunntak for SMB. Støtte på over 2 millioner euro per foretak per prosjekt må notifiseres til ESA, dette er et nytt krav.

 c) FoU til SMB
Reguleres nå av section 6, se nedenfor. Eksisterende regler videreføres i stor grad.
 
4.  Miljøstøtte:

Forslaget om at miljøstøtte kan gis uten notifikasjon er nytt. Kommisjonen foreslår at det skal gjelde unntak fra notifikasjonsplikten for investeringsstøtte til forbedringer i driften utover EU-standarder, tilpasning til EU-standarder for SMB, energisparingstiltak, kombinert produksjon av kraft og varme og utnyttelse av fornybar energi. Miljøstøtten kan under visse vilkår gis som skatte- og avgiftslettelser, jf. artikkel 19.

Støtte til alle disse formålene kan i dag godkjennes etter miljøretningslinjene. Støtteintensitetene i gruppeunntaket er gjennomgående noe lavere enn i retningslinjene, men små bedrifter kan få noe høyere bonus (20 prosenpoeng) enn i retningslinjene (10 prosentpoeng). Det er flere formål som kan motta miljøstøtte etter retningslinjene som ikke unntas notifikasjonsplikt i dette forslaget, dette er f.eks. støtte til rensing av forurensede industriområder, flytting av foretak og driftsstøtte til energisparing mv.  Det foreslås at støtte på over 7,5 millioner euro per foretak per prosjekt må notifiseres til ESA.

Det foreslår flere endringer til artiklene om miljøstøtte. Kommisjonen understreker at revisjonen av miljøretningslinjene og innføringen av gruppeunntak for miljøstøtte vurderes i sammenheng. Gruppeunntaket bygger på retningslinjene.
 
5.  Støtte i form av risikokapital :

Forslaget om at støtte i form av risikokapital kan gis uten notifikasering er også nytt. Forslaget bygger på eksisterende retningslinjer om risikokapital (ESA vedtok 25. oktober 2006 nye retningslinjer for støtte i form av risikokapital til SMB-er, disse er i substans de samme som Kommisjonens retningslinjer).

Utkastet til gruppeunntak inneholder to artikler om støtte i form av risikokapital, artikkel 22 og 23. Artikkel 22 inneholder definisjoner, mens artikkel 23 beskriver hvilke betingelser som må være oppfylt for at risikokapital-ordninger skal falle inn under gruppeunntaket. Artikkel 22 definerer i.a. hva som menes med egenkapital, quasi-egenkapital, privat egenkapital, start-up kapital, ekspansjons-kapital og risikokapital. Artikkel 23.1 fastslår at risikokapitalordninger for SMB-er unntatt fra notifikasjonsplikten dersom de i.a. oppfyller følgende betingelser:
    • Støtten må være i form av deltakelse i et profitt-drevet investeringsfond som drives på en kommersiell måte (artikkel 23.2).
    • Investeringstranchene må ikke overstige EUR 1 million per selskap over en periode på 12 måneder (artikkel 23.3).
    • Tiltaket må være begrenset til finansiering til og med ekspansjonsstadiet for små bedrifter, eller for SMB-er innenfor regionalstøtteområdet. Det begrenses til finansiering opp til start-up stadiet for mellomstore bedrifter utenfor støtteberettigede områder (artikkel 23.4).
    • Ordningen skal minimum investere 70% av det totale budsjettet i form av egenkapital eller quasi-egenkapital. Maksimal investeringsperiode er 6 år (artikkel 23.5).
    • Minimum 50% av kapitalen i investeringsfondene må komme fra privat egenkapital, eller minst 30% for investeringsfond rettet mot bedrifter innenfor regionalstøtteområdet (artikkel 23.6).
    • For å sikre at risikokapitalordningen er profitt-drevet og investeringsfondet er drevet på en kommersiell måte, må det eksistere en forretningsplan og exit strategi for hver investering samt eksistere en avtale mellom en profesjonell forvalter og deltakerne i fondet som knytter forvaltningshonoraret til fondets avkastning (art.23.7/8).

 Utkastet til gruppeunntak og de eksisterende retningslinjene er forskjellige på følgende punkter:
    • Definisjonene er mindre omfattende (færre ord/uttrykk) i utkastet til gruppeunntak (art. 22).
    • Utkastet til gruppeunttak gjelder bare investeringer i investeringsfond (art. 23.2), mens de eksisterende retningslinjene har et videre scope (jfr. para 40 i de eksisterende retningslinjene).
    • Grensen for hver tranche er EUR 1 million i utkastet til gruppeunttak, mens den i de eksisterende retningslinjene er EUR 1,5 millioner.
    • Avgrensningen mht hvilke stadier det kan investeres i bruker ordet "including" (the expansion stage for ....) i utkastet til gruppeunntak (jfr. art 23.4), mens de eksisterende retningslinjene bruker uttrykket "up to" (the expansion stage ....)(jfr. para 43 i de eksisterende retningslinjene).
    • Utkastet til gruppeunntak begrenser den perioden det kan investeres i samme bedrift til 6 år (jfr. artikkel 23.5). En tilsvarende begrensing finnes ikke i de eksisterende retningslinjene.

Kommisjonen understreker at gruppeunntaket er strengere enn retningslinjene fordi det skal være helt klart at støtte etter GBER ikke forstyrrer konkurransen mer enn det som kan aksepteres.
 
6.  FoU:

Det eksisterende gruppeunntaket for prosjektstøtte og støtte til tekniske forstudier til små- og mellomstore virksomheter i deres FoU-aktiviteter, videreføres i forslaget. Gruppeunntaket utvides også til også å omfatte støtte til store virksomheter. Prosjektstøtte til store bedrifter er i dag regulert i de nye retningslinjene for FoUoI. Forslaget innnebærer de samme kravene for prosjektstøtte til store bedrifter som følger av de nye retningslinjene for FoUoI, men unntas her notifikasjonsplikt. 

Prosjektstøtte kan nå gis til noen flere formål i forhold til eksisterende gruppeunntak for FoU til SMB, fordi Kommisjonen har endret definisjonen av stadiet nærmest markedet. Dette stadiet, som tidligere ble omtalt som ’Utvikling før konkurransestadiet’ er nå omdøpt til ’Eksperimentell utvikling’ og omfatter visse innovasjonsaktiviteter som tidligere falt utenfor definisjonen. Støtte til innovasjonsaktiviteter tas ikke inn i GBER.

Støtte til SMBers kostnader i forbindelse med oppnåelse av industrielle rettigheter er også nytt i forhold til eksisterende gruppeunntak for SMB. De nye retningslinjene åpner for støtte i forbindelse med industrielle rettigheter generelt (og ikke kun i forbindelse med patenter som tidligere) [1] . Med det nye gruppeunntaket, er det ikke nødvendig å notifisere slik støtte. Det fremgår av det nye gruppeunntakets artikkel 6 d) at beløpsgrensene for individuell notifisering av prosjektstøtte og støtte til tekniske forstudier, tilsvarer de grenser som er fastsatt i de nye retningslinjene. Nytt er at det i gruppeunntakets artikkel 6 e) spesifiseres et tak for individuell notifisering av støtte i forbindelse med industrielle rettigheter på € 2 millioner (det er ikke spesifisert et slikt tak i de nye retningslinjene for FoUoI).
[1] I de nye retningslinjenes omtale av denne type støtte (avsnitt 5.3), slås det fast at støtte kan gis med samme intensitet som den FoU-aktiviteten som ledet frem til den industrielle rettigheten ville kvalifisert til. Av dette antas at støtte kun kan gis i forbindelse med industrielle rettigheter som er utledet fra tidligere FoU-aktivitet, som definert i retningslinjene. Kostnader i forbindelse med oppnåelse av varemerkerettigheter vil derfor trolig som regel ikke være støtteberettigede i henhold til de nye retningslinjene (dette må eventuelt avklares nærmere med ESA).
 Støtte til unge innovative bedrifter foreslås tillatt i det tredje utkastet, se ny artikkel 32. 
 
7.  Opplæringsstøtte:

Gruppeunntaket for opplæringsstøtte videreføres i store trekk. Det kan fremdeles gis støtte til spesiell og generell opplæring i foretaket. Definisjonene av disse begrepene er noe endret, men stort sett de samme som tidligere.

Støtteintensitetene er 25 % til spesiell, og 60 % til generell opplæring. Satsene var tidligere 25 % og 50 %. Støttegiver får dermed et noe økt handlingsrom for å støtte generell opplæring.
Det kan som tidligere gis 10 prosenpoeng tillegg for støtte til dårlig stilte arbeidstakere. Definisjonen av dårlig stilte arbeidstakere er harmonisert med definisjonene under sysselsettingsstøtte, og dermed noe endret. Det foreslås at det kan gis bonus på 20 prosentpoeng til små bedrifter og 10 prosenpoeng til mellomstore bedrifter. Tidligere var bonus 10 prosenpoeng til alle SMB vedr. spesiell opplæring og 20 prosenpoeng vedr. generell opplæring. Dette er en endring. Maksimalt kan det nå gis 80 % i støtte til opplæring (eks: støtte til generell opplæring av dårlig stilte arbeidstakere i en liten bedrift vil derfor ikke få 90 % i støtte). Det kan ikke lenger gis regional bonus, men det kan gis regionalstøtte og opplæringsstøtte samtidig. Spesialreglene om opplæringsstøtte til maritim transport er også fjernet.

Støtte på over 2 millioner euro per prosjekt må notifiseres til ESA, tidligere var denne grensen 1 million euro. Støtteberettigede kostnader er noe endret, jf. art. 30.4 f).
 
8.  Sysselsettingsstøtte:

Section 8 regulerer støtte til sysselsetting av dårlig stilte arbeidstakere og funksjonshemmede. Generelle støtteordninger for å fremme sysselsetting reguleres nå av section 1 "Regional aid", eller av section 2 "SME Investment aid". Dette er en forenkling som ikke endrer støttegivers muligheter. Generelle støtteordninger for å fremme sysselsetting kan etter dagens regelverk også bare gis i virkeområdet for regionalstøtte, eller til SMB. Dobbeltbehandlingen i flere regelverk foreslås fjernet, og section 8 om sysselsetting er rendyrket til støtte til hjelp for enkeltpersoner.
Det foreslås at det skal kunne gis enkelttildelinger, ikke bare støtteordninger om sysselsetting. Det innføres derfor en grense for når støttegiver må notifisere ESA (støtte på mer enn 5 millioner euro per prosjekt per foretak vedr. støtte til dårlig stilte arbeidstakere, og 10 millioner euro vedr. funksjonshemmede).

Til hvilke formål det kan gis sysselsettingstøtte, og tillatt støtteintensister endres noe. Definisjonene av dårlig stilte arbeidstakere og funksjonshemmede endres og forenkles, jf. artikkel 2 (16) og (17). Dette skyldes at Kommisjonen ønsker å snevre inn hvem som anses som dårlig stilte arbeidstakere mv. Støtte til kompensasjon for ekstra utgifter vedr. sysselsetting av funksjonshemmede kan noen nye formål støttes, jf. artikkel 33. Begrepet "supported employment" innføres bl.a., se også artikkel 2 (19).
 
Se også egne omtaler om endring av rådsforordning 994/98 og om forlengelsen av eksisterende gruppeunntak frem til 30. juni 2008.

Sakkyndige instansers merknader 

Tredjeutkast ble behandlet i møte i spesialutvalget 26. mars 2008, det var få kommentarer til utkastet. Ingen møtte opp til møtet i den eksterne referansegruppen 26. mars 2008. Det ble sendt norske kommentarer til tredjeutkastet 31. mars 2008, disse var i stor grad basert på innspill fra NHD.

Det reviderte førsteutkastet ble behandlet skriftlig i spesialutvalget og referansegruppen i september 2007, det kom ikke inn merknader til utkastet og Norge sender ingen kommentarer i denne omgang.  

Det var møte i spesialutvalget og referansegruppen for offentlig støtte 16. mai 2007. EØS-notatet og norske kommentarer til Kommisjonen ble utarbeidet av flere i spesialutvalget. Norge er positiv til forordningen, men hadde noen mindre merknader til de enkelte bestemmelsene.

Forslag til endring av rådsforordning (EF) nr. 994/98 om anvendelsen av artikkel 92 og 93 i EF-traktaten på visse former for horisontal offentlig støtte  (vedlegg XIV FAD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen publiserte høsten 2006 et første utkast til rådsforordning som endrer rådsforordning (EC) nr. 994/98.

Rådsforordning (EC) 994/98 delegerer kompetanse fra Rådet til Kommisjonen når det gjelder myndighet til å bestemme hvordan reglene om offentlig støtte skal anvendes i praksis, og spesielt hvilke typer støtte som kan unntas notifikasjonsplikten i artikkel 87 EC (tilsvarer EØS-avtalen artikkel 61).

Med hjemmel i rådsforordning (EC) 994/1998 har Kommisjonen utarbeidet flere forordninger om gruppeunntak. Disse forordningene er implementert i norsk rett som forskrift.
I gjeldende rådsforordning (EC) 994/98 artikkel 5 er Kommisjonen pålagt å presentere en rapport til Parlamentet og til Rådet om anvendelsen av forordningen. Utkast til denne rapporten er nå publisert.

Det foreslås i rapporten at Kommisjonens hjemler i rådsforordning 994/98 utvides. Medlemslandene fikk mulighet til å kommentere denne rapporten på møtet i Rådgivende komité 9. november 2006. Det var meget få kommentarer.

Som en oppfølging av rapporten er det publisert et utkast til rådsforordning som endrer rådsforordning 994/98. Det skisseres mulige nye områder Kommisjonen kan gi gruppeunntak på. Dette er:

    • støtte til kultur og til konservering av nasjonal kulturarv,
    • støtte for å reparere skader oppstått som følge av naturkatastrofer,
    • støtte til produksjon, foredling og markedsføring av landbruksprodukter og
    • støtte som har en sosial karakter i transportsektoren.

Utover dette foreslås det endringer til hvordan Kommisjonen må rådføre seg med Rådgivende komité for statsstøtte før vedtakelse av forordninger. Det foreslås at det skal være færre obligatoriske møter i Rådgivende komitée før hver regelendring for å få en mer effektiv prosess. Det bør brukes mest tid på kompliserte regelverk, mens enklere endringer (”minor amendments”) og forlengelser bør behandles raskere. Kommisjonen legger også opp til mer elektronisk saksbehandling, og publisering på Kommisjonens nettsider fremfor i Official Journal. Et annet forslag til endring er at årsrapportering, fra medlemsland til Kommisjonen, om anvendelse av gruppeunntak skal skje elektronisk. Dette er allerede innført for Norges del overfor ESA.     

Merknader 

Kommisjonens intensjoner om å endre rådsforordning 994/98 er en oppfølging av  State Aid Action Plan: Less and better targeted state aid: a roadmap for state aid reform 2005 - 2009 (SAAP)  fra 7. juni 2005. Dette behovet utdypes i utkastet til den nevnte rapporten om anvendelsen av rådsforordning 994/98.

Utkastet til revidert rådsforordning 994/98 vil gi Kommisjonen økt kompetanse til å vedta gruppeunntak. Det er ikke ventet at Kommisjonen vil få kompetanse til å vedta gruppeunntak vedrørende nye og andre typer støtteordninger enn det som i dag kan godkjennes etter regelverket om offentlig støtte. Det materielle handlingsrommet til norske myndigheter er derfor ikke ventet å utvides. Utkastet til endring kan først og fremst få prosessuell betydning for norske myndigheter.

Dersom Kommisjonen benytter seg av nye kompetansehjemler kan det lette det administrative arbeidet for norske myndigheter ved at færre støtteordninger må notifiseres til og godkjennes av ESA i forkant av tildeling.

En endring av rådsforordning 994/98 vil ikke få rettslige konsekvenser i Norge. Når Kommisjonen vedtar nye gruppeunntak etter denne rådsforordningen vil de imidlertid tas inn i norsk rett gjennom forskrift.

Se også egne omtaler om forlengelsen av eksisterende gruppeunntak og om å samle eksisterende og nye gruppeunntak i ett supergruppeunntak.

 

Vedlegg XVI  Offentlige innkjøp

KOM (2007) 766 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om samordning av framgangsmåtene ved inngåelse av visse offentlige bygge- og anleggs-, vare- og tjenestekontrakter på forsvars- og sikkerhetområdet  (vedlegg XVI FAD)

Sammendrag av innhold

Forslaget har til formål å etablere en ny europeisk lovgivningsramme for inngåelse av følsomme offentlige kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet. Formålet er å etablere et effektivt europeisk marked for forsvarsmateriell og samtidig sikre en konkurransedyktig forsvarsindustri.

I utgangspunktet er forsvarsanskaffelser omfattet av det alminnelige innkjøpsdirektivet, 2004/18 EF (heretter innkjøpsdirektivet). Det finnes likevel et unntak i EF-traktatens artikkel 296 (svarer stort sett til EØS-avtalens artikkel 123) vedrørende beskyttelse av vesentlige sikkerhetsinteresser. Dette unntak må ifølge praksis fra EF-domstolen kun anvendes i særlige, klart definerte tilfeller. Unntaksbestemmelsen blir imidlertid i høy grad anvendt som et generelt unntak for forsvarsanskaffelser, hvilket har ført til et segmentert marked for forsvarsanskaffelser

Selv om et konkret innkjøp på forsvars- og sikkerhetsområdet ikke er omfattet av unntaket, er det anerkjent at slike innkjøp kan være sensitive og at det gjør seg særlige forhold gjeldende for disse innkjøp. Direktivet skal derfor regulere innkjøp i denne gråsonen.

Virkeområde:

Direktivforslaget gjelder offentlige forsvarskontrakter som vedrører levering av våpen, ammunisjon og/eller krigsmateriell, mv. samt visse offentlige kontrakter som innebærer følsomme opplysninger og som vedrører beskyttelse mod terrorhandlinger og organisert kriminalitet, grensekontroll og krisemisjoner, jf. artikkel 1.

Dersom direktivet blir vedtatt vil det dermed skje en tredeling av hvordan anskaffelser er regulert etter EØS-avtalen. Noen anskaffelser vil være unntatt etter EØS-avtalen artikkel 123. I et midtre sjikt vil noen anskaffelser være regulert av det nye forsvarsanskaffelsesdirektivet. Vanlige anskaffelser til forsvaret vil fortsatt være regulert av det gjeldende anskaffelsesdirektivet.

Terskelverdiene etter forslaget svarer til de terskelverdier som gjelder etter innkjøpsdirektivet, jf. artikkel 6.

Forslaget finner ikke anvendelse på visse kontrakter inngått i henhold til internasjonale regler (artikkel 8), kontrakter om ervervelse eller leie av jord, fast eiendom, mv (artikkel 9, bokstav a) og visse kontrakter med henblikk på utplassering av militære styrker eller gjennomføring av aller støtte til en militæroperasjon uten for EU (artikkel 9, bokstav b).

Direktivet berører ikke EF-traktatens artikler 30, 45, 46, 55 og 296.

Innhold:

Forslaget er i høy grad basert på oppbygningen av og filosofien bak innkjøpsdirektivet, og det inneholder flere bestemmelser som stort sett er identiske med bestemmelsene i dette direktivet. Det gjelder bl.a. en rekke regler vedrørende alminnelige bestemmelser, konkurransegrunnlaget, offentliggjørelse, frister, kommunikasjon og prosedyreforløp.

Forslaget er imidlertid tilpasset de særlige forhold som gjelder for følsomme offentlige forsvars- og sikkerhetskontrakter. Det er således spesifikke bestemmelser som gir oppdragsgivere mer fleksibilitet og som samtidig gir mulighet for å ta de nødvendige forholdsregler til å sikre informasjons- og leveringssikkerhet.

Prosedyrer:

Oppdragsgiver kan fritt velge å benytte begrenset anbud og konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring uten noen særlige begrunnelse, jf. artiklene 17 og 18.

Konkurransepreget dialog kan anvendes for særlig komplekse kontrakter, jf. artiklene 17 og 19. Bestemmelsen om konkurransepreget dialog svarer til bestemmelsen i innkjøpsdirektivet. Oppdragsgiver kan også i visse særlige unntakssituasjoner benytte konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring, jf. artikler 17 og 20.

Direktivforslaget inneholder derimot ikke mulighet for å benytte prosedyren åpen anbudskonkurranse. En slik prosedyre anses for uegnet for kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet grunnet hensynene til fortrolighet og informasjonssikkerhet.

Oppdragsgiver har mulighet for å inngå rammeavtaler med en eller flere leverandører, jf. artikkel 21. Denne bestemmelsen er identisk med bestemmelsen om rammeavtaler etter det alminnelige innkjøpsdirektivet.

Sikkerhet ved informasjon:

Forslaget inneholder en særlig bestemmelse om informasjonssikkerhet, jf. artikkel 14. Oppdragsgivere kan etter denne bestemmelsen kreve nødvendige foranstaltninger og stille krav vedrørende ivaretakelsen av sikkerheten av følsomme opplysninger. I den forbindelse kan oppdragsgivere kreve at leverandørene dokumenterer tilstrekkelig teknisk evne til å håndtere følsomme opplysninger.

Forslagets bestemmelse om teknisk og/eller faglig evne inneholder også en særlig henvisning til forhold vedrørende informasjonssikkerhet, jf. artikkel 33, stk. 2, bokstav k). Etter denne bestemmelsen kan oppdragsgiver kreve at leverandøren beviser kapasitet til å behandle, oppbevare og gi videre følsomme opplysninger på det krevde sikkerhetsnivå. Oppdragsgiver kan i den forbindelse anmode den nasjonale sikkerhetsmyndigheten i leverandørens land om å etterprøve en rekke forhold. Oppdragsgiver kan også anmode leverandøren om å forplikte seg til å sikre fortrolig behandling av følsomme opplysninger på det krevde sikkerhetsnivået.

Det foreslås også at oppdragsgiver i visse situasjoner ikke i kunngjøring eller konkurransegrunnlaget trenger å beskrive følsomme tekniske spesifikasjoner som kun kan gis videre til den leverandør som får tildelt kontrakten, jf. artikkel 10, stk. 1.

Sikkerhet ved levering:

Også medlemsstatenes særlige behov for forsyningssikkerhet i forbindelse med følsomme kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet berettiger spesifikke bestemmelser. Oppdragsgivere kan for eksempel stille kontraktmessige krav vedr. ivaretakelsen av forsyningssikkerheten, jf. artikkel 15. I den forbindelse kan oppdragsgivere for eksempel kreve at leverandøren i sitt tilbud dokumenterer tilstrekkelig leveringskapasitet og leverer diverse tilsagn fra nasjonale myndigheter i sitt land.

Forsyningssikkerhet er også særlig nevnt som et mulig underkriterium til tildelingskriteriet det økonomisk mest fordelaktige tilbud, jf. artikkel 37.

Gjenkjøp:

Forslaget inneholder ingen særskilte bestemmelser om gjenkjøp.
Merknader
Direktivforslaget er fremmet med henvisning til EF-traktaten, særlig artikkel 47, stk. 2, og artikkel 55 og 95.

Norsk rett og politikk på området:

Utgangspunktet er at forsvarsanskaffelser er omfattet av det norske regelverket om offentlige anskaffelser.

Det finnes imidlertid et unntak i lov om offentlige anskaffelser hvoretter loven ikke gjelder anskaffelser som kan unntas etter EØS-avtalens artikkel 123.

Et tilsvarende unntak finnes i § 1-3 (2) bokstav a) i forskrift om offentlige anskaffelser. Etter denne bestemmelsen får forskriften ikke anvendelse på kontrakter som enten kan unntas i henhold til EØS-avtalens artikkel 123, eller som er erklært hemmelige, eller som bare kan utføres under særskilte sikkerhetstiltak i samsvar med lov 20. mars 1998 nr. 10 (sikkerhetsloven) eller beskyttelsesinstruksen av 17. mars 1972 nr. 3352, eller når det kreves av vesentlige sikkerhetsinteresser.

Forsvarsdepartementet har utarbeidet en intern instruks som gjelder for departementet og alle underliggende etater: Anskaffelsesregelverket for forsvarssektoren (ARF). ARF gjelder primært anskaffelser som er unntatt lov og forskrift om offentlige anskaffelser. Subsidiært kommer ARF utfyllende til anvendelse på anskaffelser som er omfattet av lov og forskrift. Et av hovedprinsippene etter ARF er at alle anskaffelser så langt det er mulig skal baseres på reel konkurranse mellom kvalifiserte leverandører i markedet.

Behov for endringer i regelverket:

Medlemsstatene kan i prinsippet velge å anvende reglene i innkjøpsdirektivet også for følsomme kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet. Forslaget inneholder imidlertid mer fleksible regler når det gjelder slike kontrakter. En implementering av disse mer fleksible reglene vil kreve en endring av anskaffelsesregelverket.

Anskaffelser som faller inn under EØS-avtalens artikkel 123 vil ikke bli påvirket av forslaget, og et nytt direktiv får i prinsippet ikke konsekvenser får når Norge kan påberope seg denne artikkelen. Det er imidlertid i Europa i dag antatt at en rekke anskaffelser unntas det normale anskaffelsesregelverket, fordi det oppfattes som problematisk å følge regelverket, eksempelvis på grunn av krav til sikkerhet, uten at vilkårene for unntak er tilfredstilt. Kommisjonen og ESA har i fraværende eller liten utstrekning håndhevet grensen. Det kan forventes at forslaget til nytt direktiv for visse forsvarsanskaffelser sammen med fortolkningsmeddelelsen om forståelsen av artikkel 296 vil føre til økt håndhevelse av grensen. I praksis er det dermed mulig at grensen for anvendelse av EØS-artikkel 123 blir påvirket.

Økonomiske konsekvenser:

Norske oppdragsgivere er allerede i dag forpliktet til å følge regelverket om offentlige anskaffelser for offentlige kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet som ikke er omfattet av EØS-avtalens artikkel 123. Et nytt direktiv om slike anskaffelser vil derfor føre til at oppdragsgiver får noe større frihet ved visse anskaffelser.

Grensen mellom lovlig bruk av EØS-avtalens artikkel 123 og ”tvilsom praksis” av unntakene vedr. forsvars- og sikkerhetsanskaffelser vil imidlertid bli mer tydelig slik beskrevet ovenfor. Det kan dermed ikke utelukkes at praksis i forbindelse med slike anskaffelser vil bli skjerpet ved at anskaffelsen må følge det nye forsvarsanskaffelsesdirektiv istedenfor (feilaktig) å bli unntatt etter artikkel 123. Såfremt dette er tilfellet vil forslaget kunne få konsekvenser for oppdragsgivere ved at konkurranseutsetting vil måtte brukes i større grad.

På sikt kan økt konkurranseutsetting og et åpent europeisk marked for forsvaranskaffelser føre til at oppdragsgivere vil oppnå økonomiske besparelser. 

Et nytt direktiv om forsvarsanskaffelser vil også føre til at det europeiske marked for forsvarsanskaffelser i høyere grad åpnes for norske leverandører. Dette vil i større grad sikre konkurransedyktige norske leverandører adgang til kontrakter i utlandet.

 

HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET


Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII  Næringsmidler

KOM (2007) 673  Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om tilsetningsstoffer til næringsmidler  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølging av internasjonale avtaler. Forordningen erstatter dagens direktiver på tilsetningsstoffer. Forslagets formål er å oppdatere og fullføre eksisterende regelverk på tilsetningsstoffer. Forordningen er en del av det som kalles "food improvement package", oversatt til næringsmiddelforbedrende stoffer. Denne pakken skal gi fullstendig og samsvarende regelverk på tilsetningsstoffer, aromaer og enzymer til bruk i næringsmidler og felles godkjenningsprosedyrer.

Formål, omfang og definisjoner 
Denne forordningen skal gi bestemmelser for bruk av tilsetningsstoffer i alle næringsmidler, samt merking av tilsetningsstoffer som selges som sådan.
Forordningen definerer hva et tilsetningsstoff er, samt en rekke andre sentrale termer innenfor reguleringen herunder prosesshjelpemidler, funksjonell klasse, ubearbeidet næringsmiddel, uten tilsatt sukker, energiredusert, bordsøtningsmiddel og quantum satis.
Definisjonen av tilsetningsstoffer foreslås ikke endret fra dagens definisjon.

Liste over godkjente tilsetningsstoffer 
Det skal opprettes en positivliste med bruksbetingelser for godkjente tilsetningsstoffer til næringsmidler (vedlegg II ) og til næringsmiddelforbedrende stoffer (vedlegg III). Kun tilsetningsstoffer som er på positivlisten listen kan omsettes og brukes i næringsmidler. Genmodifiserte organismer kan kun inkluderes på listen dersom det er godkjent i henhold til forordning (EF) 1829/2003.

Det foreslås generelle kriterier for godkjenning og bruk av tilsetningsstoffer. Foreslått bruk av tilsetningsstoffer skal ikke medføre en helsefare for forbruker, det skal være et teknologisk behov og forbruker skal ikke villedes.

Tilsetningsstoffet skal bevare matens kvalitet og/eller har en spesifikk effekt under de enkelte produksjonstrinnene. Men tilsetningsstoffet skal ikke villede forbruker med hensyn til kvalitet, eller maskere uhygienisk produksjon. Et tilsetningsstoff som senker et næringsmiddels ernæringsmessige kvalitet kan kun aksepteres dersom produktet ikke er en signifikant komponent i en normal diett eller det er nødvendig for produksjon av et næringsmiddel for grupper med spesielle ernæringsmessige behov.

Søtstoffer skal i tillegg til generelle krav enten erstatte sukker i produksjon av energiredusert mat, mat som ikke bidrar til tannråte eller mat som ikke er tilsatt sukker. Søtstoffer kan holdbarhet gjennom erstatning av sukker, eller i produksjon av mat for spesielle ernæringsmessige behov.
Fargestoffer skal i tillegg til generelle krav enten bevare/friske opp farge der denne er påvirket under de enkelte produksjonstrinnene, gjøre mat mer visuelt tiltalende eller gi farge til mat som ellers er fargeløs.

Når et tilsetningsstoff inkluderes i vedlegg II og/eller vedlegg III skal det spesifiseres navn, E-nummer, bruksbetingelser samt eventuelle restriksjoner på salg av tilsetningsstoffe til direkte til forbruker.

Dersom produksjonsmetoden til et tilsetningsstoff som allerede befinner seg på listen endres signifikant, skal tilsetningsstoffet regnes som et nytt tilsetningsstoff og det er påkrevd med spesifikk godkjenning eller endring i spesifikasjoner.

Grenseverdi skal settes ved den laveste mengde nødvending for å oppnå ønsket effekt, og skal ivareta risikovurderingen som er gjort for stoffet. I de tilfeller det er passende, skal det ikke settes en numerisk grenseverdi, men quantum satis. Grenseverdiene er satt for ferdig tilberedt næringsmiddel såfremt ikke annet er oppgitt.

Når et tilsetningsstoff innlemmes på listen over godkjente stoffer, skal det samtidig vedtas spesifikasjoner som gir kriterier for renhet og identitet.

Det gis en rekke betingelser for bruk av tilsetningsstoffer i næringsmidler:
    • Tilsetningsstoffer skal ikke brukes i ubearbeidete næringsmidler (definert i denne forordningen), såfremt ikke spesifikt godkjent.
    • Fargestoffer og søtstoffer skal ikke brukes i barnemat som definert i direktiv 89/389/EF, herunder næringsmidler til små barn for bestemte ernæringsmessige behov, unntatt når dette er spesifikt godkjent.
    • Kun fargestoffer godkjent i dette direktivet kan brukes til merking direkte på matvarer, enten helserelatert som i direktiv 91/497/EF og forordning (EF) 1274/91 eller dekorering.

Overføring av tilsetningsstoffer (carry-over principle) medfører at man lovlig kan gjenfinne tilsetningsstoffer:
    • I et sammensatt næringsmiddel der tilsetningsstoffet er godkjent for bruk et en av ingrediensene.
    • I et næringsmiddel der tilsetningsstoffet er bruk i et næringsmiddelforbedrende stoff - i samsvar med bruksbetingelsene. Tilsetningsstoffet skal ikke ha effekt i ferdig næringsmiddel, i så tilfelle regnes det som et tilsetningsstoff i næringsmiddelet ikke i det næringsmiddelforbedrende stoffet.
    • I et næringsmiddel som kun brukes i tilberedningen av et sammensatt næringsmiddel, såfremt det sammensatte næringsmiddelet er i samsvar med denne forordningen.

Overføring er ikke akseptabelt i barnemat.

Der det er tolkningsspørsmål skal dette avgjøres av EUs faste komite.

Merking:

Denne forordningen gir spesifikke merkeregler for tilsetningsstoffer som selges som sådan, både til industri og til forbruker. Til industri gis det krav som skal ivareta at mottaker av skal kunne bruke tilsetningsstoffet korrekt. For tilsetningstoffer som selges direkte til forbruker gis det mer begrensede krav, som da kommer i tillegg til kravene i gjeldende merkedirektiver. Det er egne spesifikke merkekrav til bordsøtningsmidler.

Bestemmelser om prosedyre og implementering:

Enhver som produserer eller bruker tilsetningsstoffer skal informere Kommisjonen så snart det foreligger ny vitenskapelig eller teknologisk informasjon som kan ha effekt på risikovurderingen av tilsetningsstoffet.

Dersom Kommisjonen ber om det skal produsent eller bruker av tilsetningsstoff informere om faktisk bruk av tilsetningsstoffet.

Medlemsland forpliktes å etablere et risikobasert system for å overvåke inntak og bruk av tilsetningsstoffer, og rapportere årlig til Kommisjonen og EFSA. Det skal utabeides en felles metodologi for innsamling av data på inntak av tilsetningsstoffer.

Det er den faste komite for næringsmidler som gjør vedtak i saker som angår denne forordningen.

Overgangsbestemmelser og ikrafttredelse: 

Tilsetningsstoffer skal innlemmes i vedlegg II eller III etter en gjennomgang av hvorvidt de er i samsvar med de betingelser som er gitt i denne forordningen. Denne gjennomgangen skal ikke inkludere risikovurdering, og skal være ferdigstilt innen 2 år etter at denne forordningen er vedtatt.

Spesifikasjoner for renhet og identitet av tilsetningsstoffer skal vedtas parallellt med at tilsetningsstoffene innlemmes i vedlegg II og III.

Tilsetningsstoffene som var godkjent for bruk før denne forordningen trer i kraft skal reevalueres av EFSA. Det skal vedtas et evalueringsprogram innen ett år etter at denne forordningen trer i kraft.

Følgende direktiver oppheves: 62/2645/EØF,  65/66/EØF, 78/663/EØF, 78/64/EØF, 81/712/EØF, 89/107/EØF, 94/35/EF, 94/36/EF og 95/2/EF.

Følgende vedtak oppheves: 292/97/EF og 2002/247/EF

Det gis overgangsbestemmelser og følgende bestemmelser skal gjelde inntil (...vedlegg II og III kan vedtas):
    • Artikkel 2(1), (2) og (4) i direktiv 94/35/EF (søtstoffer) samt vedlegg.
    • Artikkel 2(1) - (6), (8), (9) og (10) i direktiv 94/36/EF (fargestoffer) samt vedleggene I-V.
    • Artikkel 2 og 4 i Direktiv 95/2/EF (diverse tilsetningsstoffer) samt vedleggene I-VI. E1103 og E1105, som er enzymer, skal slettes fra dette direktivet fra det øyeblikket en positivliste for enzymer opprettes i forordning for næringsmiddelenzymer.

Tilsetningsstoffer som ikke er i samsvar med bestemmelsene i denne forordningen og som var lovlig plassert på markedet eller merket før 12 måneder etter at denne forordningen ble vedtatt kan omsettes inntil holdvarhetsdato utløper.

Denne forordningen skal tre i kraft den 20. dag etter publisering i Official Journal of the European Journal. Forordningen skal settes gjeldende 1 år etter at forordningen er publisert.

Bruksbetingelser for tilsetningsstoffer i tilsetningsstoffer, enzymer og aroma til bruk i næringnsmidler i del 2, 3 og 5 av vedlegg III skal settes gjeldende fra 1. januar 2011.
 
Vedlegg I:

Definisjoner på de funksjonelle klassene for tilsetningsstoffer. Et tilsetningsstoff skal samsvare med minst en av disse definisjonene for å kunne godkjennes og brukes som tilsetningsstoff.

Vedlegg II:

Positivliste for tilsetningsstoffer godkjent for bruk samt bruksbetingelser.

Vedlegg III:

Positivliste for tilsetningsstoffer godkjent for bruk i tilsetningsstoffer, enzymer og aroma til bruk i næringsmidler.
    1. Bærestoffer til tilsetningsstoffer.
    2. Andre tilsetningsstoffer enn bærere til tilsetningsstoffer.
    3. Tilsetningsstoffer inkludert bærere til næringsmiddelenzymer.
    4. Tilsetningsstoffer inkludert bærere til aroma.
    5. Bærere til næringsstoffer.

Vedlegg IV:
 
Tradisjonelle matvarer der enkelte medlemsland kan fortsette å forby bruk av enkelte tilsetningsstoffer.

Merknader 

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler. I tillegg har Norge i dag noen unntak for bruk av tilsetningsstoffer i tradisjonelle produkter, som leverpostei, saft og sirup. Unntaket gir Norge anledning til å forby bruk av fargestoffer i saft og sirup og andre konserveringsmidler enn sorbinsyre i leverpostei. Dersom Norge skal kunne opprettholde dette må Norge be om tilpasningstekst.
   
Det vil bli administrative konsekvenser da denne EUs regelverk går fra direktiver til forordning. Kriterier og betingelser for bruk av tilsetningsstoffer vil være tilsvarende som i dag. Det vil bli en endring i at dagens direktiver som er organisert etter stoffer skal organiseres etter næringsmiddelgrupper. Det vil være en fordel for Norge som har hatt denne organiseringen over tid ved at det blir en felleseuropeisk enforståelse av bruksbetingelser for tilsetningsstoffer i de enkelte næringsmiddelgrupper, samt hva næringsmiddelgruppene skal omfatte. Det er allerede satt i gang et arbeide for å overføre dagens direktiver, ved at en liten arbeidsgruppe arbeider kun med dette. Norge deltar.

Forslaget pålegger medlemslandene en risikobasert overvåking av bruk av tilsetingsstoffer samt inntak. Landene skal rapportere til Kommisjonen og EFSA årlig om resultatene. Det vil medføre økonomiske konsekvenser for Norge da det per i dag ikke eksisterer en koordinert overvåking av tilsetningsstoffer.

Det gis overgangsordninger slik at dagens organisering består inntil nytt er klart til å vedtas, noe som minimer økonomiske konsekvenser for interessenter.

KOM (2007) 670 endelig  Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om næringsmiddelenzymer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Det foreslås en ny forordning som skal omfatte alle enzymer som brukes i mat, inkludert enzymer brukt som prosesshjelpemidler, for å oppnå en bestemt teknologisk effekt i maten, ikke forbruker.
Forordningen gir generelle betingelser for godkjenning og bruk, herunder opprettelsen av en positivliste, bruksbetingelser og merkeregler for alle næringsmiddelenzymer.  
Enzymer defineres slik: ethvert protein av vegetabilsk, animalsk eller mikrobiell opprinnelse, som kan katalysere en spesifikk biokjemisk reaksjon, uten at egen struktur endres i prosessen, inkludert proenzymer, som er forbindelser som er inaktive eller nesten inaktive prekursorer til enzymer og kan omdannes til aktive enzymer dersom de utsettes for en spesifikk katalytisk endring.

Et næringsmiddelenzym tilsettes næringsmidler for å utføre en teknolgisk funksjon i produksjon, bearbeiding, tilberedning, behandling, pakking, transport eller lagring av næringsmidler. Et næringsmiddelenzympreparat er en blanding av et eller flere næringsmiddelenzymer der stoffer som tilsetningsstoffer og/eller andre ingredienser er blandet inn for å tilrettelegge lagring, salg, standardisering, fortynning eller oppløsning.

Kun næringsmiddelenzymer på positivlisten kan omsettes og brukes i mat i samsvar med bruksbetingelsene. Generelle kriterier for godkjenning og bruk av næringsmiddelenzymer er at de skal ikke medføre en fare for forbrukers helse, det skal være et teknologisk behov og bruken skal ikke villede forbrukeren.

Positivlisten skal angi næringsmiddelets spesifikke navn, bruksbetingelser herunder hvilke matvarer og grenseverdier, og om nødvendig merkekrav til næringsmiddelet for å sikre at forbruker informeres om produktets fysiske tilstand eller spesiell behandling. Det skal etableres kriterier for renhet og identiet av næringsmiddelenzymet (renhetskriterier), signifikant endring av produksjonsmetode skal medføre endring i renhetskriteriene. Genetisk modifiserte enzymer må være godkjent i henhold til forordning (EF) 1829/2003 for å kunne godkjennes i som næringsmiddelenzymer.

Forordningen gir merkekrav til næringsmiddelenzymer som selges som sådan, både til forbruker og til næringsmiddelprodusenter.

Godkjenning av næringsmiddelenzymer skal skje via komitologi og felles godkjenningsprosedyre for tilsetningsstoffer, aroma og enzymer for bruk i næringsmidler. Første steg mot en positivlisten er å etablere et register over alle næringsmiddelenzymer som er i bruk i EØS. Dette skjer ved at det søkes om godkjenning, og næringsmiddelenzymet det søkes om godkjenning for inkluderes i registeret. Registeret sendes til EFSA for vurdering, og en positivliste vedtas samlet når EFSA har vurdert næringsmiddelenzymene i registeret.

Det gis overgangsbestemmelser E1103 invertase og E1105 lysozym som i dag er godkjent som tilsetningsstoffer, og urease, betaglukanase og lysozym brukt i vin i samsvar med forordning (EF) 1493/1999. Det gis videre overgangsbestemmelser for næringsmiddelenzymer, næringsmiddelenzympreparater og mat med næringsmiddelenzymer som ikke er merket i samsvar med betingelsene i denne forordningen.

Alle rettsakter som omhandler næringsmiddelezymer må endres slik at det henvises til denne forordningen. 

Merknader

Det må opprettes en ny forskrift om enzymer til bruk i næringsmidler.

Forordningen vil medføre administrative og økonomiske konsekvenser. Det må opprettes en ny forskrift. Mattilsynet la ut informasjon om kommende forordning på næringsmiddelenzymer allerede i mars 2005 og inviterte berørte aktører om en vurdering av forslaget til rettsakt herunder administrative og økonomiske konsekvenser. Det kom liten respons. Denne forordningen vil medføre at alle enzymer som brukes i ethvert steg av norsk næringsmiddelproduksjon må registreres og godkjennes. Det vil medføre en administriv byrde for både næring og Mattilsynet.
Videre er det den som søker om godkjenning av en enzym som må sørge for å fremskaffe data til en risikovurdering. Det vil medføre en økonomisk kostnad for industrien. Det er sannsynlig at Europeiske interesseorganisasjoner vil samle seg og i felleskap fremskaffe data til vurdering, slik at belastningen for den enkelte medlemsbedriften vil reduseres. Der det ikke er europeiske fellesorganisasjoner, vil dette medføre ekstra arbeid enten på enkeltvirksomheter eller norske næringsmiddelsammenslutninger. Det antas at området fisk er minst dekket på europeisk nivå.

KOM (2008) 0040  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om bestemmelser om matinformasjon til forbrukere  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen publiserte i januar 2008 forslag til ny forordning om matvareinformasjon som vil erstatte det generelle merkeregelverket, 2000/13/EF og næringsdeklarasjonsregelverket, 90/496/EØF.

Forslaget til forordning bruker ikke begrepet ”merking/labelling”, men  ”informasjon”. Dette gjøres for å inkludere ny teknologi som har kommet siden det første merkedirektivet ble vedtatt. Det er i dag andre muligheter for å gi forbrukerne informasjon enn bare ved å merke emballasjen på matvarene..
Formålet med forordningen er å sette forbrukerne i stand til å foreta informerte, trygge, helsefremmende og bærekraftige valg av matvarer. Regelverket skal tilføre forbrukerne relevant, nyttig og berettiget forventet informasjon. Forordningen skal bidra til den frie flyt av varer på det indre markedet og rettferdig konkurranse.
 
Generelt:

Forslaget til forordning er i stor grad en omarbeiding av merkebestemmelser i mange direktiv, samlet og systematisert til én forordning. I forordningen er de obligatoriske merkekravene sammenstilt og tydeliggjort. Materielt sett er innholdet i bestemmelsene i stor grad slik som de er i dag. Men stoffet er systematisert og viktige prinsipper er løftet frem og tydeliggjort. Detaljregulering av mer teknisk karakter er flyttet ut i egne vedlegg. Dette vil lette prosessen med å endre mer tekniske deler av regelverket.

Omfanget av obligatoriske krav til merking forblir som i dag, men med én viktig utvidelse: krav om næringsdeklarasjon (se under). Det innføres også krav til bruk av minimum bokstavsstørrelse på angivelsen av de obligatoriske merkekravene. De skal være minst 3 mm og det skal være en betydelig kontrast mellom bakgrunn og bokstaver.

En av svakhetene ved det eksisterende regelverket er at det ikke sier noe om  hvem  som er ansvarlig for merkingen. I det nye forslaget ansvarliggjøres lederne for virksomhetene i de ulike leddene i næringsmiddelkjeden.

Forordningsforslaget sier eksplisitt at MS (medlemstatene) kan vedta nasjonale bestemmelser  kun  på områder som er særlig angitt. Slike bestemmelser skal ikke være til hinder for den frie flyten av varer. Nasjonale bestemmelser om supplerende obligatoriske krav for spesifikke typer eller kategorier av matvarer, kan bare vedtas for å beskytte folkehelsen eller forbrukerne, hindre bedrageri, eller for å beskytte industriell og kommersiell eiendomsrett, samt for angivelse av opprinnelse og beskyttede geografiske betegnelser, og for å hindre illojal konkurranse. Se også avsnittene om opprinnelsesmerking og allergimerking.

Det gis anledning til å etablere frivillige nasjonale ordninger for noen elementer i merkingen, basert på markeds- og forbrukerønsker. Disse ordningene skal gi bransjene mulighet til å utvikle nye merkeordninger for supplerende uttrykksformer ved næringsdeklarasjon, og for presentasjonsmåten for næringsdeklarasjon. Kommisjonen kan vedta andre områder hvor slike nasjonale ordninger kan etableres.
 
Opprinnelsesmerking:
 
Kravet om opprinnelsesmerking fremstår omtrent slik som det er nå, men det utdypes og tydeliggjøres. Forsåvidt er slik merking fortsatt frivillig, men kravet listes under obligatorisk krav (art. 9 i), fordi opprinnelsessted/land skal oppgis hvor utelatelse av denne opplysningen medfører at forbrukeren kan bli villedet. Opprinnelseslandet skal defineres (art. 2 pkt.3), slik det gjøres i den felles tollkodeks for det europeiske fellesskapet (forordning 2913/92). Dette innebærer at det land hvor matvaren gjennomgikk siste vesentlige bearbeiding eller foredling, anses som opprinnelseslandet. Men hvis stedet/landet for matvarenes opprinnelse ikke er den samme som for produktets betydelige og/eller karakteriserende ingredienser, skal stedet/landet for disse ingrediensene også angis (art.35 pkt. 3). F. eks bringebærsyltetøy produsert i Norge med bringebær fra Polen. For kjøtt (unntatt storfe/kalvekjøtt) kan opprinnelsen kun være ett sted/land hvis dyret er født, oppdrettet og slaktet på samme sted/land. Ellers må det opplyses om hvor dyret er født, oppdrettet eller slaktet (art. 35 pkt. 4).
 
Det fastsettes vilkår for muligheten for etableringen av nasjonale bestemmelser om obligatorisk opprinnelsesmerking (art. 38 pkt. 1 og 2). Hvis MS skal innføre et slikt merkekrav for noen produkter eller kategorier av produkter, kreves sammenhengen mellom noen av produktets kvalitetskjennetegn og opprinnelsen, dokumentert. Likeledes må det dokumenters, at de fleste forbrukere tillegger en slik merking stor verdi.

Næringsdeklarasjon:

I dagens regelverk er det krav om næringsdeklarasjon, dersom det fremsettes ernæringsmessige påstander, slik som "energiredusert", "med mindre salt" og "rik på C-vitamin". I forslaget blir næringsdeklarasjon gjort obligatorisk (art. 9 l), med noen gitte unntak, som listet i vedlegg IV. Dette gjelder for eksempel for ubearbeidede/røkte/modnete matvarer som inneholder én ingrediens eller kategori av ingredienser, krydder, salt, eddik og tilsetningsstoffer. Likeledes unntas produkter med emballasje hvor største overflate er mindre enn 25 cm2, og produkter som selges av privatpersoner og hvor omsetningen ikke er del av regulær næringsvirksomhet.
 
På forsiden av emballasjen (art. 34 pkt. 1) skal innholdet av energi, fett, mettet fett, karbohydrater med særlig angivelse av sukkerarter, og salt, angis uttrykt som mengde pr. 100g/100ml/pr. porsjon. Disse 5 obligatoriske elementene er valgt på grunn av deres sammenheng med økt overvekt og fedmerelaterte sykdommer i befolkningen. Begrensningen i antallet obligatoriske elementer er gjort på bakgrunn av undersøkelser som viser at forbrukerne kan bli overveldet av for mye informasjon på forpakningen.
 
Disse obligatoriske opplysningene skal også angis som prosentandel (art.31 pkt.3) i forhold til et veiledende daglig inntak (GDA). Referansegrunnlaget omhandles i vedlegg XI og baseres på en gjennomsnittlig referanseperson. Denne måten å deklarere næringsstoffer, tilsvarer "GDA-merking" (Guideline daily amount) som er en frivillig merkeordning som er initiert av industrien i Europa. Det gis mulighet for å utvikle frivillige nasjonale merkeordninger for hvordan næringsdeklarasjonen presenteres.
 
Det er frivillig å gi opplysninger om andre angitte næringsstoffer (art.29 pkt.2). Næringsdeklarasjonen kan inkludere mengden av en eller flere av følgende næringsstoffer: transfettsyrer, enumettede fettsyrer, flerumettede fettsyrer, polyoler, stivelse, fiber, protein og mineraler/vitaminer fra vedlegg XI. Men ved bruk av ernærings- eller helsepåstander blir deklarasjon av disse næringsstoffene også obligatorisk.
 
Allergimerking: 

Slik som i dag, kreves det at visse allergifremkallende ingredienser alltid skal angis i merkingen. I den nye forordningen innføres det også krav om at opplysninger om allergener skal kunne gis for uemballerte matvarer, omsatt både i detaljhandel og i storhusholdning (art. 41).
 
Alkohol: 

Krav om ingrediensliste og næringsdeklarasjon for rusbrus. For andre alkoholholdige drikker som øl, vin og sprit, skal disse kravene vurderes innført ved at Kommisjonen skal lage en rapport om emnet innen noen år.
 
Overgangsordninger: 

For kravet om minimum skriftstørrelse er det gitt 3 års overgangstid.
For kravet om obligatorisk næringsdeklarasjon er det gitt 3 års overgangstid for større næringsmiddelforetak. For foretak med mindre enn 10 ansatte og/eller en årlig omsetning på mindre enn et gitt beløp, er overgangstiden satt til 5 år.

Merknader  

Rettsakten vil kreve endring i det eksistrende regelverket. Forskrift 21. desember 1993 nr. 1985 om merking mv.av næringsmidler og forskrift 21. desmber 1993 nr. 1986 om deklarasjon av næringsinnhold, vil bli opphevet, og den nye forordningen vil bli innlemmet i norsk rett ved en ny forskrift.
 
Administrative og økonomiske konsekvenser er under vurdering.
 
KOM (2006) 423  Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om felles godkjenninsprosedyrer for tilsetningsstoffer, enzymer og aromaer til bruk i næringsmidler  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølging av internasjonale avtaler. Forslagets formål er å oppdatere og fullføre eksisterende regelverk på tilsetningsstoffer og aromaer og gi nytt regelverk på næringsmiddelenzymer. Dette forslaget skal gi en felles godkjenningsprosedyre for disse stoffene som er sentralisert, effektiv hensiktsmessig og åpen. Godkjenningsprosedyren baserer seg på risikovurdering som utføres av EFSA og risikohåndtering som utføres av Kommisjonen og medlemslandene gjennom komitologi. En felles godkjenningsprosedyre forenkler regelverket og bidrar til harmonisering i tre relaterte områder.

Generelle prinsipper:

Det skal være en felles prosedyre for risikovurdering og godkjenning av tilsetningsstoffer, enzymer og aromaer til bruk i næringsmidler (heretter kalt fellesprosedyren). Røykaromaer som faller inn under forordning (EF) 2065/2003 er unntatt.

De enkelte spesifikke forordningene på tilsetningsstoffer, aroma og enzymer til næringsmidler (heretter sektorielle forordninger) skal etablere hver sin liste over stoffer godkjent for omsetning og bruk. Det er den enkelte sektorielle forordningen som gir kriterier for akseptabel bruk og omsetning av de enkelte stoffene. Fellesprosedyren gir bestemmelser om prosedyren for å oppdatere disse listene.

Fellesprosedyre:
 
Fellesprosedyren kan initieres enten ved initiativ fra Kommisjonen eller ved at det mottas en søknad. Søkere kan være medlemsland eller interesenter. Kommisjonen skal skriftlig bekrefte at den har mottat søknad innen 14 dager etter søknaden er mottatt. Søknaden skal gjøres tilgjengelig for medlemslandene. Dersom Kommisjonen selv initierer endring, skal medlemslandene informeres og initiativet offentliggjøres.

Kommisjonen skal be om EFSAs vurdering. Unntaket fra dette er dersom forslaget til endring omfatter å fjerne et stoff, endre bruksbetingelse eller spesifikasjoner og endringen ikke vil ha helsemessige effekter. EFSA skal komme med en vurdering innen ni måneder etter å ha mottatt en gyldig søknad. EFSA skal sende vurderingen til Kommisjonen, medlemslandene og dersom aktuelt - søker. Dersom EFSA ber om mer informasjon fra søker, kan de ni månedene utvides i påvente av at søker gir dokumentasjonen innen en gitt tidsfrist. Dersom søker ikke fremskaffer etterspurt informasjon skal vurdering ferdigstilles på basis av den informasjon EFSA har.

Fellesprosedyren skal avsluttes ved at det vedtas en endringsforordning. Etter å ha mottatt EFSAs vurdering skal Kommisjonen utarbeide forslag til endringsforordninng innen frist på ni måneder. Forslaget tar i betraktning den enkelte sektorielle forordnings kriterier samt eventuelle andre relevante faktorer. Tidsfristen kan utvides dersom Kommisjonen av bestemte grunner ser det nødvendig. Medlemsland og søker skal da informeres. Endringsforordningen vedtas gjennom komitologi som beskrevet i kvedtak 1999/468/EF. Dersom det er forhold som tilsier en umiddelbar endring av den enkelte sektorielle forordning er det hasteprosedyrer som ivaretar dette.

Kommisjonen kan avslutte fellesprosedyren når som helst dersom en foreslått endring anses som ikke berettiget. Kommisjonen skal da informere søker og medlemsland så snart som mulig. Søker har krav på en begrunnelse for hvorfor søknaden anses for ikke berettiget.

Diverse bestemmelser:
 
I løpet av 24 måneder etter at den enkelte sektorielle forordningen er vedtatt, skal tiltakene i denne forordningen om felleskapsprosedyre være implementert. Spesielt vekt legges det på tiltak som sikrer innhold, utarbeidelse og presentasjon av søknader, tiltak som sikrer at søknaders validitet kan undersøkes og verifiseres, og tiltak som sier hvilken type informasjon som må inkluderes i EFSAs vurderinger. 

EFSA skal innen seks måneder etter denne forordning er vedtatt gi Kommisjonen et forslag til bestemmelse på hvilke data som er nødvendig for å utføre risikovurdering av de berørte stoffene.
Det skal være åpenhet rundt søknader og vurderinger. EFSA skal publisere vurderingene som gjøres så snart de er ferdigstilt. Informasjon gitt av søker kan behandles konfidensielt kun såfremt offentligjøring medfører betydelig skade på søkers konkurranseevne. Følgene opplysninger er aldri konfidensielle: a) navn og adresse på søker og navn på stoff, b) en tydelig beskrivelse av stoffet med bruksbetingelser, c) informasjon relevant for en risikovurdering, d) der aktuelt - analysemetode. Det er Kommisjonen som bestemmer hva som eventuelt regnes som konfidensielt, etter å ha fått beskjed fra Kommisjonen har søker tre uker til å bestemme hvorvidt søknaden opprettholdes eller ikke. Fram til dette er hele søknaden unntatt offentlighet. Søknaden er tilgjengelig for medlemslandene i denne perioden.

Alle medlemsland må sende inn informasjon om hva som er ansvarlig myndighet for den enkelte sektorielle forordning samt kontaktpunkt.

Ikrafttredelse:
 
Denne forordningen trer i kraft 20 dager etter publisering i Official Journal.
For den enkelte sektorielle forordningen, trer bestemmelsene om fellesprosedyre i kraft, fra den dag den enkelte av de sektorielle forordningene har implementert de nødvendige tiltakene om fellesprosedyre. Dette skal skje innen 24 måneder etter at den enkelte sektorielle forordningen er vedtatt.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler samt forskrift 21. desember 1993 nr. 1379 om aromaer mv til næringsmidler.

Det vil bli administrative konsekvenser da en egen forskrift om felles godkjenningsprosedyrer må vurderes. Samtidig sentraliseres alle godkjenningsprosedyrer slik at disse ikke behandles nasjonalt, men i EU. Dette vil kunne medføre mindre arbeid nasjonalt, selv om en viss veiledning i forkant av at søknad sendes må påregnes. Forslaget medfører en endring fra co-decision til komitologi i EU. Dette vil medføre at endringer ikke lenger behandles i Parlamentet og Rådet som i dag for tilsetningsstoffer. For virksomhetene vil dette medføre en betydelig forbedring i form av at produktutvikling vil i større grad bli mulig. Produktutvikling der det forutsettes en behandling i Parlamentet og Rådet som tar minimum et år oppfattes som et betydelig hinder, både økonomisk og administrativt.

KOM (1999) 339  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 79/112/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om merking og presentasjon av og reklame for næringsmidler beregnet på salg til den endelige forbruker  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 79/112/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 4 s. 272). I henhold til direktivets art. 6 nr. 3 skal det innen fire år fastsettes regler for angivelse av ingredienser og eventuelt av alkoholinnhold for drikkevarer som inneholder mer enn 1,2 volumprosent alkohol. I rådsdirektiv 86/197/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 4 s. 287), fastsettes det at faktisk alkoholinnhold uttrykt i volumprosent skal angis for drikkevarer som inneholder mer enn 1,2 volumprosent alkohol. I forslaget foreslås regler for angivelse av ingredienser i slike drikkevarer.

Merknader

Alkoholholdige drikkevarer som utelukkende ble solgt via Vinmonopolet, var unntatt fra den første merkeforskriften som ble vedtatt i Norge i 1975, og det ble gitt en generell dispensasjon for øl. Unntakene ble opphevet ved endringen av merkeforskriften i 1986. Økt import, økende antall importører og til dels helt nye produkttyper tilsier imidlertid at det er behov for lett tilgjengelige opplysninger om produktenes sammensetning. Merkeforskriften vil eventuelt måtte endres.
Forslaget gir retningslinjer til myndighetene som ikke skal gjennomføres i noen forskrift.

KOM (2004) 290  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om næringsmidler bestemt til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 89/398/EF har vært endret flere ganger. Kommisjonen fremmer forslaget for å rydde opp i alle endringene av ovennevnte direktiv. Formålet er å få en samlet, logisk oppbygging av regelverket og samle noe informasjon i vedlegg.

Merknader

Det er ikke behov for regelverksendring.

KOM (2003) 467  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ekstraksjonsmidler anvendt ved fremstilling av næringsmidler og næringsmiddelingredienser  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forslaget foreslår å konsolidere europaparlaments- og rådsdirektiv 88/344/EØF om ekstraksjonsmidler til fremstilling av næringsmidler og dets tre endringsdirektiver 92/115/EØF, 94/52/EF og 97/60/EF. Konsolideringen medfører at direktiv 88/344/EF med endringsdirektiver oppheves.
Forslaget inneholder ingen materielle endringer i forhold til dagens direktiver.

Merknader

Forslaget krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1380 om ekstraksjonsmidler til fremstilling av næringsmidler.

Forslag til fororordning om fastsettelse av maksimumsgrenser for innhold av vitaminer og mineraler i mat  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

I henhold til forordning (EF) nr. 1925/2006 om tilsetning av vitaminer og mineraler og visse andre stoffer til næringsmidler, artikkel 6, skal det fastsettes maksimumsgrenser for innholdet av vitaminer og mineraler i mat.

Ved fastsettelsen av maksimumsgrenser skal følgende kriterier legges til grunn: Øvre trygge grense (UL), inntak fra kosten samt referanseinntaket for befolkningen (jf. artikkel 6). EFSA/SCF har vurdert alle vitaminene og mineralene som er angitt i forordningens vedlegg I, og har i tillegg vurdert nikkel, tinn, bor, vanadium og silisium.

Forslag til positivliste for aromastoffer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølging av internasjonale avtaler. Formålet med forordningen er å sikre at aromastoffer skal være helsemessig trygge i bruk ved at de er risikovurdert og godkjent.
Det skal derfor lages en positivliste for alle godkjente aromastoffer. Forordning (EF) 2232/96 har gitt de nødvendige betingelsene for å etablere en positivliste. Stoffene ble først samlet i et register 1999/217/EF. Aromastoffene i registeret ble deretter oversendt til EFSA for evaluering. Det har pågått et evalueringsprogram i EFSA siden 2000 (forordning (EF)1565/2000)  og arbeidet er nå i sluttfasen.

En positivliste skal resultere i:
    • En tydelig identifikasjon av godkjente aromastoffer.
    • At bruken av aromastoffer ikke skal medføre helsefare for forbruker.
    • Et praktisk verktøy for industri og medlemsland.

Positivlisten:

Registeret består av ca 2500 aromastoffer som er evaluert, eller nesten ferdig evaluert av EFSA. Stoffer som er evaluert av EFSA, JECFA, Europarådet og SCF og vurdert til å være helsemessig trygge skal inkluderes i den første positivlisten.

Stoffer som ikke kunne evalueres fordi data ikke ble sendt inn i tide, samt nylig notifiserte stoffer som ikke kunne inkluderes pågående evalueringsprogram er ikke inkludert.  

Isometri:

Det er helt bestemte betingelser som knyttes til isomerer. Spesifikasjonene skal angi type isomer og kun den som er angitt er godkjent. Andre isomerer må godkjennes separat.   

Bruksbetingelser:

Stoffer der inntak beregnet ved en bestem inntaksmetode overskrider terskelverdien (threshold of concern) med en faktor 10 skal gis bruksbetingelser for å redusere inntak.

 Overgangsperiode: 

For en rekke stoffer kan ikke EFSA gjennomføre full evaluering grunnet manglende data. Stoffer som ikke er evaluert av EFSA kan ikke inkluderes i positivlisten. Da en rekke av disse er i kommersiell handel og bruk i dag. Det må derfor etableres overgangsordninger som gir industrien mulighet til å fremskaffe mer data, eventuelt fase ut stoffene. Videre må det etableres ordninger som ivaretar utvikling av nye aromastoffer.
 
Forslag til direktiv om fastsettelse av maksimums- og minimumsmengder for innhold av vitaminer og mineraler i kosttilskudd  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

I henhold til direktiv 2002/46/EF om kosttilskudd (gjennomført i norsk regelverk ved forskrift 20. mai 2004 nr. 755 om kosttilskudd), artikkel 5, skal det fastsettes maksimums- og minimumsgrenser for innhold av vitaminer og mineraler i kosttilskudd.

Ved fastsettelsen av maksimumsgrenser skal følgende kriterier legges til grunn; øvre trygge grenser (UL), inntak fra kosten, samt referanseinntaket for populasjonen. EFSA/SCF har vurdert alle vitaminene og mineralene som er angitt i forordningens vedlegg 1, og har i tillegg vurdert nikkel, tinn, bor, vanadium og silisium.


Forslag om endring av register 1999/217/EF om aromastoffer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten om endring av register 1999/217/EF er en oppfølging av internasjonale avtaler. Formålet med endringen er å forby et aromastoff som i risikovurdering har vist seg å være helsemessig uakseptabelt.

Aromastoffet FL 01.0149 er gentoksisk in vitro og in vivo og karsinogent i dyreforsøk. Det er derfor ikke akseptabelt å bruke dette stoffet som aromastoff i mat og det bør forbys. Registeret må endres slik at stoffet tas ut.


Forslag til direktiv om endring av direktiv 96/77/EF om spesifikke renhetskriterier for andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer og søtstoffer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølgelse av internasjonale avtaler. Kriterier for renhet og identitet (renhetskriterier) gis for å sikre at tilsetningstoffer som omsettes og brukes er i samsvar med stoffene som er vurdert av European Food Safety Authority (EFSA).

Formålet med rettsakten er å gi renhetskriterier for nye godkjente tilsetningsstoffer samt endre kriteriene for noen stoffer. EFSA er konsulert der det er relevant.

Endring av renhetskriteierr:
    • Produksjonsmetoden for nisin er endret slik at et sukkerbasert medium kan brukes. EFSA har vurdert prosessen til å være akseptabel.
    • Formaldehyd brukes som konserveringsmiddel under produksjonen av alginsyre (E400), alginater (E401, E402, E403 og E404) og propan-1.2 diol alginat (E405). På grunn av at formaldehyd er toksisk er det nødvendig å sette grenseverdier restmengder i stoffene som omsettes.
    • EFSA har vurdert at delvis hydrolysert guarkjerrnemel er sammenlignbar med vanlig guarkjernemel (E412). Renhetskriteriene må imidlertid endres for å ta i seg økt innhold av salter og sette grenseverdi for enkelte uønskede stoffer som furfural.
    • Magnesiumkarbonat (E504i) er godkjent som tilsetningsstoff men mangler renhetskriterier. Disse foreslås her.
    • Kalsiumhydroksid (E526) og kalsiumoksid (E529) foreslås endres fordi dagens renhetskriterier ikke er mulig å oppfylle med hensyn på rester av urenhetene magnesium- og alkalisalter. Disse grenseverdiene heves derfor. Endringen antas ikke å medføre helsefare da the WHO/FAO Joint Expert Committee on Food Additives (JECFA) også har vurdert stoffene og aksepterer høyere restmengder.
    • Renhetskriteriene for mikrokrystallinsk voks inkluderer ikke syntetiske vokser. Disse foreslås dekket.
    • JECFA har endret anbefalingene for restmengder av tungmetaller. EU speiler dette ved at dette endres fortløpende ved endringer av renhetskriterier.


Forslag til direktiv om endring av direktivene 95/2/EF og 94/36/EF  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en oppfølging av internasjonale avtaler. Alle tilsetningsstoffer skal godkjennes og gis spesifikke bruksbetingelser før de kan brukes. Hensikten er å sikre at bruken av tilsetningsstoffer er helsemessig trygg. På grunn av teknologisk utvikling søkes det om godkjenning av nye stoffer og om ny bruk av allerede godkjente stoffer.

Nedenfor er en oversikt over stoffer og funksjoner. I tillegg oppgir søknadene forslag til spesifikke bruksbetingelser. For alle nye stoffer er det gjennomført risikovurderinger.

Nye tilsetningsstoffer:

    • Cassia gum – emulgator, stabilisator, fortykker og geleringsmiddel.
    • Neotam – søtstoff.
    • Fibrimex– stabilisator, bindemiddel
    • Polyvinylalkohol – overflatebehandlingsmiddel.
    • Polyetylenglykol – overflatebehandlingsmiddel.
    • Bivoks – tentativ
    • Lauric arginat ester – konserveringsmiddel

Utvidelse av allerede godkjent bruk:

    • Nisin i flytende egg – konserveringsmiddel.
    • L-cystein i mat til spedbarn – melbehandlingsmiddel.
    • Trietylsitrat i kosttilskudd – mykgjører.
    • Laktater, acetater og diacetater i kvernet kjøtt – konserveringsmiddel.
    • Dimetyldikarbonat i cider, perry og fruktvin – kaldsterilisering.
    • Stabilisatorer i uaromatiserte, levende fermenterte melkeprodukter.
    • Aluminiumsulfat i pølsetarm – stabilisator.
    • BHT i pølsetarm – antioksidant. 

 
Forslag til direktiv om tilsetningsstoffer – europeiske matvarekategorisystem  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten vil være en oppfølging av internasjonale avtaler. Det er påbegynt et arbeid i EU som vil endre tilsetningsstofforskriften. Det skal lages ny struktur for bruksbetingelser for tilsetningsstoffer i EU/EØS - et europeisk matvarekateogorisystem. Formålet er å forenkle bruken og forståelsen av regelverket.

Dette arbeidet skal i utgangspunktet ikke innebære materielle endringer. Dagens godkjenninger skal overføres til ny struktur. Det vil sannsynligvis bli en opprydning da noen bestemmelser i dag medfører utilsiktede konsekvenser ved overføring.

En mindre EU-gruppe der Norge deltar arbeider med dette. Gruppen tar utgangspunkt i at dette skal være en mekanisk overføring, men vil foreslå mindre endringer i dagens regelverk dersom dette ses som hensiktsmessig eller nødvendig. Alle slike endringer skal behandles i den ordinære arbeidsgruppen for tilsetningsstoffer.

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i Codex’ food categorisation system. Deltakerne består av representanter fra noen medlemsland, inkludert Norge og noen industriorganisasjoner. På hvert møte er det hovedemner og relevant industri inviteres til å gi innspill. Arbeidet vil pågå til 2009-2010. Neste møte vil være i mars og vil ta for seg kategoriene særnær, sukker og fett og oljer.
 
Forslag om spesifikke regler for innhold av andre stoffer med ernæringsmessig eller fysiologisk effekt i kosttilskudd  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2002/46/EF om kosttilskudd (forskrift 20. mai 2004 nr. 755 om kosttilskudd) inneholder foreløpig bare spesifikke regler for tilsetning av  vitaminer og mineraler  til kosttilskudd. Kosttilskudd kan imidlertid inneholde en rekke andre stoffer med ernæringsmessig eller fysiologisk effekt, f.eks. planter, urteekstrakter, fettsyrer, antioksidanter, fiber, etc.

Det er angitt i kosttilskuddirektivet (premiss nr. 8) at spesifikke regler om sammensetning for andre stoffer med ernæringsmessig eller fysiologisk effekt bør utarbeides. Kommisjonen skal jf. kosttilskuddirektivet art. 4.8, innen 12. juli 2007 utarbeide en rapport om reguleringen av andre stoffer i kosttilskudd. Rapporten er imidlertid forsinket pga høy arbeidsmengde i Kommisjoen. Kommisjonen har ikke angitt når rapporten kommer, men har indikert at den vil danne grunnlaget for en videre diskusjon med medlemslandene og interessenter.


KOM (2007) 90 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning om avskaffelse av forskjellsbehandling med hensyn til transportpriser og transportvilkår i henhold til artikkel 79 nr. 3 i EF-traktaten og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 om næringsmiddelhygiene  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er ment å redusere forvaltningsmessige byrder for små virksomheter som leverer til sluttforbruker. Forordning 852/2004, art. 5 stiller krav til alle virksomheter med unntak av primærprodusenter om at de skal innføre, gjennomføre og opprettholde permanente framgangsmåter som er basert på HACCP - prinsippene. Art 2 i endringsforslaget endrer art 5 i forordning 852/2004 ved tilføyelse av setningen: " uten at andre krav i denne forordning berøres, skal nr 1 ikke gjelde for mikro-virksomheter, som nevnt i Kommisjons anbefaling 2003/361/EC av 6. mai 2003 og som hovedsaklig selger til sluttforbruker.
Kommisjons anbefaling 2003/361/EC art 2 definerer mikrovirksomhet til å være en virksomhet med færre enn 10 ansatte og en omsetning på mindre enn 2 mill. EUR (ca. 16. mill. NOK).

I tilknyttede arbeidsdokumenter til endringsforslaget påpekes det at de hygieniske krav til regelverket kan etterleves ved anvendelse av GHP (retningslinjer for god hygienisk praksis) uten å anvende HACCP.

Merknader

Rettsakten vil føre til endring i forordning (EF) nr. 852/2004, art. 5. Endringen vil også føre til endring av Kommisjonens veiledningsdokument om gjennomføringen av framgangsmåter basert på HACCP-prinsippene og om forenkling av gjennomføringen av HACCP-prinsippene i visse næringsmiddelforetak. § 5a i internkontrollforskriften vil oppheves ved implementeringen av nytt hygieneregelverk. Dette vil føre til at disse virksomhetene i realiteten vil stå uten noen krav til farevurdering i og med at art. 5 og krav til HACCP faller bort.

Rettsakten vil få både administrative og økonomiske konsekvenser for norske myndigheter. Dette skyldes at det vil måtte settes inn større ressurser for tilsyn på slike virksomheter. Intensjonen med nytt hygieneregelverk vil være å pålegge virksomhetene å styre farer. Hvis det ikke er krav til vurdering av farer gjennom HACCP og § 5a i Internkontrollforskriften, kan dette føre til at Mattilsynet må følge opp virksomhetene tettere for å sikre trygg mat.

For mikrovirksomhetene vil dette medføre både en økonomisk og administrativ lettelse.
Mattilsynets må etablere et system for å holde oversikt over omsetning og antall ansatte. Det vil også bli kunne bli mulighet for virksomhetene å organisere seg slik de unngår krav om HACCP ved en organisatorisk endring.


Utkast til veiledningsdokument for gjennomføring av holdbarhetsstudier for å oppnås amsvar med mikrobiologiske kriterier for næringsmidler, for Listeria monocytogenes i spiseklare næringsmidler gjennomført i forordning (EF) nr. 2073/2005  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Veiledningsdokumentetet for Listeria monocytogenes er nært knyttet opp til forordning (EF) 2073/2005 om mikrobiologiske kriterier for næringsmidler, og spesielt oppfølging av vedlegg ll til rettsakten. Dette krever at den ansvarlige for virksomheten skal utføre holdbarhetsstudier, om nødvendig, for å verifisere om Listeria monocytogenes kan vokse eller ikke vokse, i det aktuelle produktet, i hele holdbarhetsperioden, under de antatte lagringsforhold.

Veiledningsdokumetet er laget på bestilling av Kommisjonen (DG SANCO). De så at det var nødvendig med praktisk og detaljert veiledning til den ansvarlige for virksomheten, når det gjelder å gjennomføre holbarhetsstudier av Listeria monocytogenes i næringsmidler. Veiledningsdokumentet er utarbeidet av EØS-områdets referanselaboratorium for Listeria monocytogenes (CRL) som ligger i Frankrike, i samarbeid med 8 nasjonale referanaselaboratorier (NRL).

Det har også vært en økning i totalantallet listeriosetilfeller hos mennesker i EØS-området og Kommisjonen (DG SANCO) og andre interessenter har mottatt er oppdatert risikovurdering av Listeria monocytogener i spiseklar mat fra EFSA.

Versjon 1 av veiledningsdokumetet ble presentert på et arbeidsgruppemøte, under DG SANCO, om mikrobiologiske kriterier avholdt 01.02.08. Denne versjonen er sendt på en kort høring av Mattilsynet. Dette for å gi innspill til neste arbeidsgruppemøte. Veilederen er hørt til interessenter som mottar dokumenter i forbindelse med codex hygienkomite.

Utkast til kommisjonsvedtak om endring av vedlegg X til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til listene over hurtigtester  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Dette utkastet til endring av forordning (EF) nr. 999/2001 (SANCO/3393/2007) endrer kapittel C, punkt 4 i vedlegg X i TSE-forordningen og angår godkjente hurtigtester. En av produsentene av hurtigtester har sluttet å produsere en av testene (Institut Pourquier Speed'It BSE), og denne slettes derfor fra listen over godkjente tester i vedlegg X. Utkastet vil føre til endring i forskrift 30.mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførebare spongiforme encefalopatier (TSE).

 

Kapittel XXX  Medisinsk utstyr
 
Forslag til kommisjonsbeslutning om implementeringen av den europeiske databasen for medisinsk utstyr (EUDAMED)  (vedlegg II kap XXX HOD)Sammendrag av innhold

Omtalen gjelder utkast til kommisjonsbeslutning om ikrafttredelse og praktisk gjennomføring av Den europeiske databasen for medisinsk utstyr (European database for Medical Devices), heretter kalt EUDAMED, i samsvar med direktiv 93/42/EØF art 14a.4 og direktiv 98/79/EF art. 12.3.

Det følger av direktiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr som endret ved direktiv 98/79/EF art. 14a og direktiv om medisinsk ustyr til in vitro-diagnostikk 98/79/EF art. 12 at det skal innføres en obligatorisk europeisk database. Databasen skal være tilgjengelig for kompetente myndigheter i Europa og være til hjelp for å utføre de forpliktelser som er tillagt disse i regelverket for medisinsk utstyr. Databasen skal inneholde en oversikt over produsenter og deres utstyr. I tillegg skal den inneholde data knyttet til sertifikater som blir utstedt, endret, supplert, suspendert, tilbaketrukket eller nektet utstedt. Til sist vil databasen inneholde informasjon om hendelser knyttet til medisinsk utstyr og medlemslandenes tiltak som følge av dette.

Beslutningen innebærer en forpliktelse for det enkelte EØS-medlemsland til å legge inn data, som nevnt ovenfor, etter en spesiell metode som omhandlet i beslutningens vedlegg. Beslutningen spesifiserer også hvilke data som ikke skal legges inn i EUDAMED. Forpliktelsen innebærer at det enkelte EØS-medlemsland skal sørge for at produsenter, ansvarlige representanter og tekniske kontrollorgan sender inn relevante data til den kompetente myndigheten.
 
Det enkelte EØS-medlemsland skal sørge for å bruke en bestemt nomenklatur når dataene legges inn. I tillegg skal landene sørge for at tekniske kontrollorgan og produsenter har tilgang til den informasjon de har rapportert inn og som skal legges inn i EUDAMED. Beslutningen åpner også for at medlemsland kan gi andre innsyn i dataene, forutsatt at dataene ikke er omfattet av taushetsplikten.
 
Beslutningen skal tre i kraft 20 dager etter dens publisering i Official Journal of the European Union.
 
Når det gjelder direktiv 90/385/EØF om aktivt implanterbart medisinsk utstyr har dette direktivet foreløpig ingen bestemmelse om plikt til å legge inn informasjon som nevnt ovenfor i en Europeisk database. Beslutnings forord gjør det imidlertid klart at data knyttet til aktivt implanterbart medisinsk utstyr kan legges inn på en frivillig basis. Kommisjonen vil arbeide for å endre direktivet på dette punktet.

Merknader

Regelverket som bestemmer at EUDAMED skal innføres og at det enkelte EØS-medlemsland har forpliktelser i forbindelse med dette er allerede tatt inn i direktiv 98/79/EF om medisinsk utstyr til in vitro-diagnostikk og direktiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr. Disse direktivene med endringer er inkorporert i EØS-avtalen vedlegg  II kap. XXX nr. 1 (direktiv 93/42/EØF endret ved direktiv 98/79/EF, direktiv 2000/70/EF og direktiv 2001/104/EF) og  nr. 2 (direktiv 98/79/EF), og tatt inn i lov og forskrift om medisinsk utstyr.

De spesifikke bestemmelsene om EUDAMED jf. direktiv 98/79/EF art. 23 og direktiv 93/42/EØF art. 14 a er ikke inkorporert direkte i forskriftsteksten, da disse retter seg direkte til ansvarlig forvaltningsmyndighet. Data som kreves lagt inn i basen vil imidlertid gjennom dagens regelverk bli innrapportert til Helsedirektoratet gjennom ulike bestemmelser i forskrift om medisinsk utstyr.

Det nye europeiske/globalt gjeldende kodeverket for medisinsk utstyr, GMDN (Global Medical Device Nomenclature) er utviklet av det europeiske standardiseringsorganet CEN i samarbeid med Kommisjonen og den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO. Kodeverket inneholder i underkant av 18.000 termer fordelt på 12 utstyrskategorier. Ved hjelp av GMDN kodeverket kan et produkt, eller en gruppe av like produkter bli klassifisert ved hjelp av en valgt generisk beskrivelse og sin unike kode. GMDN vil dermed sikre en entydig beskrivelse av utstyret. GMDN skal brukes ved CE-merking av medisinsk utstyr, og ved registrering av utstyret i EUDAMED. Helsedirektoratet krever bruk av GMDN ved registrering i den nasjonale databasen og vil selv bruke dette ved videre rapportering inn i EUDAMED.

Når det gjelder partsinnsyn og andres innsyn i innrapporterte data reguleres dette av offentlighetsloven og forvaltningsloven. Det er således ikke behov for endring i lov eller forskrift.

Det er viktig at Norge implementerer databasen for å kunne følge med på det internasjonale markedet. Dette vil være til hjelp ved markedsovervåkningstiltak både nasjonalt og internasjonalt. Norge har deltatt i Kommisjonens arbeidsgruppe for EUDAMED, og deltar også i Kommisjonens ekspertgruppe for medisinsk utstyr hvor dette drøftes.

Det knytter seg ingen rettslige konsekvenser til beslutningen.
Administrativt vil beslutningen ikke føre til særlig økte oppgaver for Helsedirektoratet, slik EUDAMED kan benyttes i dag. Det diskuteres i fremtiden å integrere flere oppgaver i EUDAMED. Om disse vil føre med seg økte administrative og økonomiske konsekvenser er umulig å si per i dag.

 

Vedlegg VIII  Etableringsrett

Forslag til direktiv om helsetjenester  (vedlegg VIII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 26. september 2006 ut en høringsmeddelelse (”Communication from the Commission – Consultation regarding Community action on health services”) med høringsfrist 31. januar 2007. Formålet med høringen var blant annet å kartlegge hvordan rettslig forutsigbarhet ved grenseoverskridende helsetjenester kan sikres, og å finne egnede tiltak for å styrke samarbeidet mellom medlemslandenes helsetjenester.

Bakgrunnen for høringen er blant annet EF-domstolens praksis. EF-domstolen har slått fast at bestemmelsene i fellesskapsretten også gjelder for helsetjenester, uavhengig av hvordan disse er organisert og finansiert i landene. Prinsippet om fri bevegelse av tjenester omfatter også pasienter som tjenestemottakere. Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) omfattet helsetjenester og inneholdt en særskilt bestemmelse om pasientmobilitet (artikkel 23 – godtgjøring av utgifter til helsehjelp). Bestemmelsen skulle i hovedsak være en kodifisering av EF-domstolens praksis med hensyn til når pasienter har krav på utgiftsdekning fra hjemlandet i forbindelse med (planlagt) helsehjelp mottatt i utlandet.

Som følge av behandlingen av utkast til tjenestedirektiv i Parlamentet og Rådet ble bestemmelsen tatt ut samtidig som helsetjenester ble unntatt fra direktivets virkeområde.

Rådet avga i forbindelse med møte 1.-2. juni 2006 ”Council Conclusions on Common values and principles in EU Health Systems”. Under henvisning til at Kommisjonen hadde varslet arbeid på helsefeltet, ble det pekt på en del verdier og prinsipper som bør legges til grunn i arbeidet.
Kommisjonens høring var lagt bredt opp med en rekke spørsmål. Det ble presisert at høringen omfattet alle former for grensekryssende helsetjenester, uavhengig av om det er helsepersonellet, pasienten eller bare selve tjenesten som krysser grensen.

Kommisjonen har utarbeidet et utkast til direktivforslag om helsetjenester. Tidlige signaler tyder på at det vil omfatte regulering av pasienters rett til dekning av utgifter ved helsehjelp i andre EU/EØS-land og enkelte andre aspekter knyttet til grenseoverskridende helsetjenester.

Merknader

Et direktiv vedrørende helsetjenester vil kunne berøre flere sider av norsk helserettslig regelverk avhengig av hvor omfattende direktivet blir. Det synes foreløpig klart at det iallefall vil regulere pasienters rett til dekning av utgifter til behandling i utlandet.

I norsk regelverk finnes bestemmelser om behandling i utlandet på det offentliges bekostning i første rekke i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) § 2-1. Dersom pasienten har krav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter § 2-1 annet ledd, har pasienten rett til behandling i utlandet dersom det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge, jf. femte ledd. Dersom pasienten har krav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter § 2-1 annet ledd, skal det fastsettes en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at behandlingen ytes. Dersom pasienten ikke har fått helsehjelpen innen fristen, har pasienten rett til behandling uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter i utlandet, jf. fjerde ledd.

En pasient som har ventet lenger enn det som er medisinsk forsvarlig, kan også søke om å få utstedt E112-skjema som gir utgiftsdekning i samsvar med forordning 1408/71 om samordning av trygdesystemer art. 22.

ESA har tatt opp spørsmålet om Norges oppfølgning av EF-domstolens praksis når det gjelder planlagt behandling utenfor sykehus. Norge har foreløpig ikke noe system for refusjon av slike behandlingsutgifter (med unntak av de særlige tilfelle som faller inn under folketrygdloven § 5-24). HOD har påbegynt arbeidet med å utrede nødvendige lovendringer m.m.

Sakkyndige instansers merknader

HOD videreformidlet Kommisjonens høring til en rekke offentlige instanser innen helsesektoren og til organisasjoner da den ble lansert, og ba om innspill fra disse. I lys av mottatte innspill utarbeidet HOD utkast til høringssvar som ble forelagt berørte departement. Norges høringssvar sendt Kommisjonen 31. januar 2007.

Saken behandles i Spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

 

JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET


Kapittel X  Elektrisk utstyr 

Forslag til direktiv om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/95/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr til bruk innenfor visse spenningsgrenser  (vedlegg II kap I JD)

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/95/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr bestemt til bruk innenfor visse spenningsgrenser (kodifisert versjon av lavspenningsdirektivet) trådte i kraft 16. januar 2007. Direktivet skal sikre at elektrisk utstyr som omsettes på det europeiske markedet er sikkert. Med elektrisk utstyr menes her utstyr bestemt til bruk ved en merkespenning på mellom 50 og 1000 V for vekselstrøm og 75 og 1500 V for likestrøm (lavspenningsutstyr). Vedlegg I til direktivet angir sikkerhetskrav, blant annet til utførelse og merking, som utstyret må oppfylle før det kan plasseres på markedet. Som dokumentasjon på at sikkerhetskravene er oppfylt skal det utarbeides en samsvarserklæring med bakgrunn i teknisk underlagsdokumentasjon samt påføres CE-merke. Erklæringen utarbeides av ansvarlig fabrikant eller dennes ansvarlige representant. Oppfyller utstyret relevante harmoniserte standarder på området antas det at sikkerhetskravene i direktivet er oppfylt. Direktivet pålegger medlemslandene å iverksette alle nødvendige tiltak for å sikre at kravene i direktivet blir oppfylt. 

Blant annet på bakgrunn av behovet for å samsvare direktivet med Kommisjonens retningslinjer om ”den nye metode”, jf Rådets Resolusjon av 7. mai 1985 om en ny metode i forbindelse med teknisk harmonisering og standarder er det igangsatt et arbeid for å revidere lavspenningsdirektivet. Det foreslås også visse materielle endringer i direktivet, se pkt. 3. Norge har blant annet foreslått å utvide direktivets virkeområde ved å fjerne spenningsgrensen for elektriske komponenter som omfattes av direktivet og foreta en risikovurdering av utstyr under 50 V (lavvoltsutstyr).  

På oppfordring fra Kommisjonen har landene og fabrikantorganisasjonene kommet med innspill til endret direktivtekst. De viktigste endringsforslagene er å: 

    • Fjerne spenningsgrensen
Det har vist seg at også utstyr under 50 V, som er dagens spenningsgrense, kan være brannfarlig. Man ønsker imidlertid en risikovurdering av slikt utstyr, slik at man får holdt utenfor utstyr det ikke er knyttet noe fare til, blant annet batteridrevne klokker.
 
    • Bedre sporbarheten
I sporbarhet ligger muligheten til å finne tilbake til den som er ansvarlig for markedsføringen av utstyret. Dette er viktig med blant annet tanke på tilbaketrekking av farlige produkter fra markedet.
 
    • Innføre helse-, miljø- og ergonomikrav overfor produsentene basert på sikkerhet for forbrukerne innen de nevnte områder.

Det er pr. dags dato uklart når frist for gjennomføring i medlemslandene blir. Arbeidet med revisjon av direktivet har av ulike grunner foreløpig stanset.
 
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/95/EF av 12. desember 2006 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om elektrisk utstyr bestemt til bruk innenfor visse spenningsgrenser (kodifisert versjon) trådte i kraft 20 dager etter publikasjonen, det vil si den 16. januar 2007. Det tidligere rådsdirektiv 73/23/EØF ble opphevet fra samme dato. Direktivet inneholder ingen materielle endringer i forhold til rådsdirektiv 73/23/EØF.

Merknader

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/95/EF er gjennomført i norsk rett ved forskrift om elektrisk utstyr (feu) av 10. august 1995, hjemlet i lov av 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (tilsynsloven) § 10, § 11 og § 13, jf. fullmakt fra Kommunal- og arbeidsdepartementet av 15. august 1995. Direktivets sikkerhetskrav er implementert kap. II "Generelle bestemmelser".  Forskriften håndheves av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. 

Feu går imidlertid lenger enn direktivet på dette området. Mens direktivet i dag er begrenset til å omfatte elektrisk utstyr over 50 V gjelder feu for alt elektrisk utstyr, jf. feu § 1. I tillegg er det spesielle bestemmelser som kun gjelder for lavspenningsutstyr (utstyr mellom 50 V og 1000 V for vekselstrøm og 75 V og 1500 V for likestrøm) i kap. III.  

Det er i Norges interesse å få direktiv med et større anvendelsesområde og bedre sporbarhet. Dette for å få direktivet på linje med dagens feu som dekker alt elektrisk utstyr, mens LVD i dag kun omfatter lavspenningsutstyr (se ovenfor).  

Endringene som er foreslått vil ikke medføre administrative, økonomiske eller budsjettmessige konsekvenser, fordi de i hovedsak er i overensstemmelse med feu.  

Det er ennå usikkert hva som blir omfanget av endringene i feu. I arbeidsgruppen er det enighet om fjerning av nedre spenningsgrense og økt sporbarhet med skjerpede krav til merking på produkt. Dette vil eventuelt tas inn i dagens feu.  


Når det gjelder de foreslåtte kravene vedrørende helse, miljø og ergonomi må det vurderes om dagens regelverk gå langt nok til å omfatte disse. Det blir et spørsmål om tilsynsloven fullt ut hjemler den type krav, da den har fokus på ren elektrisk sikkerhet. Dette er noe som må diskuteres nærmere når vedtatt revidert direktiv foreligger.

Endringsforslaget slik det nå foreligger er relevant og akseptabelt.

 

Kapittel XXIII  Leketøy

KOM (2009) 9 endelig  Kommisjonens forslag til direktiv om sikkerhet ved leketøy (vedlegg II kap XXIII JD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen fremmet 25. januar 2008 forslag om et nytt direktiv om sikkerhetskrav til leketøy, som skal erstatte det 20 år gamle direktivet 88/378/EØF.  Revisjonen har et todelt formål. Først og fremst oppstilles nye og strengere sikkerhetskrav for å håndtere de nylig identifiserte farene forbundet med leketøy. Videre har revisjonen til formål å styrke produsenters og importørers ansvar for markedsføring av leker, samt forsterke medlemsstatenes forpliktelser innen markedsovervåkning.

Hovedelementene i forslaget er følgende:

1) Fokus på å styrke sikkerhetskravene for leker:

Bruk av kjemikalier i leker (må være i samsvar med REACH). Direktivet oppstiller forbud mot bruk av kreftfremkallende stoffer (såkalte CMR-stoffer: ”carcinogenic, mutagenic or toxic for reproduction”), lavere tillatt grense for bruk av kjemiske stoffer som bly og kvikksølv, og forbud mot eller krav om merking i forhold til allergifremkallende dufter eller parfymer (jf. direktiv 76/768/EØF om kosmetiske produkter).
 
Oppdaterte sikkerhetskrav i forhold til kvelning – ”choking and suffocation” (fysiske og mekaniske krav).

Plikt for produsenten til å utstyre produktet med advarsler. Revisjonen har her til formål å supplere de allerede eksisterende krav på området.

Forbud mot at visse produkter markedsføres sammen med fødevarer. Under det nåværende direktivet er ikke dette regulert. I det reviderte direktivet oppstilles det bl.a forbud mot at man må konsumere maten for å få tilgang til leken, krav om at leken skal markedsføres i en separat pakning i forhold til maten, mv.

Klargjøring av de generelle sikkerhetskravene. Dagens sikkerhetskrav har skapt visse tolkningsproblemer, særlig fordi de generelle sikkerhetskravene refererer til forutsigbar (”forseeable”) bruk av leken ved å ta i betraktning barns normale atferd (”normal behaviour of children”), noe som kan resultere i en snever forståelse av de sikkerhetsmessige problemstillinger. Videre er det essensielt å klargjøre de generelle sikkerhetskrav, da dette er det eneste rettslige grunnlag for å trekke et farlig produkt ut av markedet i de situasjoner hvor nye risikoer blir oppdaget, og som følgelig ikke er dekket av en spesifikk standard. Se nærmere om dette under behandlingen av forholdet til det alminnelige produktsikkerhetsdirektivet (direktiv 2001/95/EF).

2) Mer effektiv og samstemt håndhevelse av direktivet:

Styrking av medlemsstatenes markedskontrolltiltak under det alminnelige produktsikkerhetsdirektivet 2001/95/EF, bl.a ved å tildele markedskontrollmyndighetene spesielle former for kompetanse.
Oppdaterer av hva slags dokumentasjon leketøysprodusenter og importører må oppbevare tilgjengelig for markedskontrollmyndighetene, nærmere bestemt informasjon om hvilke komponenter og materialer som har blitt brukt i leken.
Plikt for produsentene til å legge til rette for samsvarsvurdering.
Regler om testing ved uavhengige testlaboratorier.
Understreker importørens ansvar for leketøyets sikkerhet.
Understreker at CE-merkingen skal være synlig.
Pålegger medlemsstatene å sørge for strengere tilsyn på markedet og grensekontroller.
Pålegger medlemsstatene å ha sanksjoner mot overtredelse av direktivet.

Forholdet til eksisterende regelverk

1) Forholdet til varepakken

Rådsbeslutning KOM (2007) 53 (felles rammeverk for markedsføring av produkter) oppstiller standardartikler som skal bli benyttet i senere ny metode - direktiver. For å oppnå konsistens i forhold til andre sektorspesifikke produktregelverk, inneholder det nye leketøysdirektivet følgende horisontale bestemmelser som nevnt i rådsbeslutning KOM (2007) 53:
• definisjoner,
• generelle forpliktelser for økonomiske operatører
• antakelse om at sikkerhetskravene er oppfylt
• samsvarsvurdering,
• formell protest mot harmoniserte standarder,
• bestemmelser om CE-merking,
• prosedyrer for å håndtere produkter som representerer en risiko, mv.
 
2) Forholdet til det alminnelige produktsikkerhetsdirektivet (APSD) – direktiv 2001/95/EF
 
Det reviderte direktivet har også til formål å klargjøre forholdet mellom leketøysdirektivet og det alminnelige produktsikkerhetsdirektivet. Det reviderte direktivet angir at APSD får anvendelse også på leker, med mindre det er særbestemmelser med samme formål i leketøysdirektivet (lex specialis).  Som nevnt ovenfor var et viktig formål med revisjonen av leketøysdirektivet å klargjøre definisjonen av de grunnleggende sikkerhetskrav. Årsaken til det er at dette – sammen med artikkel 13 i APSD - er eneste hjemmel for å fjerne farlige leker som inneholder ”nye trusler”, og som derfor ikke er dekket av en standard. Et aktuelt eksempel her er magnetiske leketøy.

Merknader

Reglene om produktkontroll i gjeldende leketøysdirektiv er gjennomført i forskrift 1. april 1996 nr. 7 om sikkerhet ved leketøy, med hjemmel i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). Forskriften hører under Justis- og politidepartementet (JD) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), samt Miljøverndepartementet (MD) og Statens forurensningstilsyn (SFT).

Utkast til kommisjonsbeslutning om obligatorisk advarselmerking av magnetleketøy  (vedlegg II kap XXIII JD)

Sammendrag av innhold

De siste to årene har det på verdensbasis vært flere ulykker etter at barn har svelget magneter som har løsnet fra leker. I tillegg kommer et hundretalls forbrukerklager og uhellsrapporter. I 2007 ble en fire år gammel dansk gutt alvorlig skadet da han svelget to magnetdeler med noen timers mellomrom. Delene forårsaket hull på tarmen, noe som har resultert i mange operasjoner, alvorlig bukhulebetennelse og midlertidig stomi. Lignende tilfeller er også rapportert i andre land, og i 2006 omkom et barn i USA etter å ha svelget magneter fra en leke. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har ikke registrert tilsvarende saker i Norge.  

I dag finnes det ikke spesifikke bestemmelser eller standarder for magnetleketøy. Magnetleketøy er kun omfattet av de generelle krav om at leketøy som bringes i omsetning ikke må utgjøre noen fare for helsen eller sikkerheten, jf. direktiv 88/378/EØF om sikkerhet ved leketøy og direktiv 2001/95/EF om alminnelig produktsikkerhet (APSD). Direktivene er gjennomført i norsk rett i henholdsvis forskrift 4. januar 1996 nr. 7 om sikkerhet ved leketøy og lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

I APSD artikkel 13 fremgår det at dersom Kommisjonen blir kjent med en alvorlig risiko som visse produkter representerer for forbrukernes helse og sikkerhet i ulike medlemsstater, kan den etter å ha rådspurt medlemsstatene vedta en beslutning (gjennom komitologiprosedyren, jf. APSD art. 15.2) på bakgrunn av resultatet av denne rådslagningen, dersom vilkårene i artikkel 13.1 bokstav a)-c) er oppfylt. I henhold til direktivets artikkel 13.2. fremgår det at slike beslutninger som vist til under artikkel 13.1 skal gjelde for en periode på høyst ett år, og videre at de kan (i henhold til samme fremgangsmåte) forlenges med ytterligere perioder på ikke mer enn ett år om gangen.

På bakgrunn av den ovenfor nevnte risiko som magnetiske leketøy utgjør har Kommisjonen i medhold av APSD artikkel 13.1 fremmet et forslag om obligatorisk advarselsmerking av magnetleketøy. Forslaget til Kommisjonsbeslutning ble den 28. februar 2008 stemt over og vedtatt av medlemsstatene i komiteen som er nedsatt i henhold til APSD. 24 medlemsstater stemte i favør av Kommisjonens utkast til beslutning, én medlemsstat stemte i mot, én medlemsstat var avholden og én medlemsstat var ikke til stede under møtet.

Utkastet til kommisjonsbeslutning om advarselsmerking av magnetleketøy vil bli forelagt Europaparlamentet (jf henvisningen i APSD art 13, jf art 15 til beslutning 1999/468/EF – komitologiprosedyren), for deretter formelt å bli vedtatt av Kommisjonen. Dette vil skje 21. april 2008. Innen tre måneder etter at Kommisjonen har vedtatt beslutningen, skal EØS-statene sikre at alt magnetleketøy som markedsføres i EØS-området er i overensstemmelse med bestemmelsene i Kommisjonsbeslutningen, og at leketøy som ikke er det, stoppes eller trekkes tilbake fra markedet.

Kommisjonen har bedt Den europeiske standardiseringsorganisasjonen (CEN) om å revidere den relevante europeiske standarden EN 71-1, slik at den dekker de særskilte risikomomenter som er forbundet med magnetleketøy. CEN har fått 2 år til dette arbeidet og skal presentere en revidert standard med konstruksjonsmessige løsninger for produsentene sommeren 2009. Inntil da foreslår Kommisjonen at det settes advarsler på alt magnetleketøy som kan utgjøre en risiko for barn. Advarselsmerkingen er en midlertidig løsning, inntil CEN har ferdigstilt sitt arbeid med standarden. Formålet med advarselsmerkingen er å gjøre foreldrene oppmerksomme på den potensielt alvorlige risiko som foreligger, og sikre ekstra aktpågivenhet.

Merknader

Kommisjonsbeslutningen må implementeres i norsk rett, enten ved en endring i gjeldende forskrift om sikkerhet ved leketøy, eventuelt ved at det vedtas en egen forskrift om advarselsmerking av magnetleketøy. Hjemmel for dette vil være produktkontrollovens § 4, første ledd bokstav a.

 

Vedlegg XIII  Transport

Kapittel I  Innlandstransport

KOM (2006) 852 Forslag til direktiv om sammenslåing av direktivene om transport av farlig gods 94/55/EF (ADR) og 96/49/EF (RID) med fremtidige bestemmelser om internasjonal transport av farlig gods på innlands vannveier (ADN)  (vedlegg XIII kap I JD)

Sammendrag av innhold

Det har foregått et arbeid i DG-TREN om mulig sammenslåing av direktivene for transport av farlig gods, for å innføre en felles ordning som omfatter alle aspekter av innenlandstransport av farlig gods. Forslaget er vedtatt av Kommisjonen den 22. desember 2006.

Så langt innebærer forslaget at man ajourfører nåværende fire direktiv og fire kommisjonsbeslutninger og samler dem i en enkelt rettsakt, samt at man utvider EU-reglenes anvendelsesområde til også å omfatte transport på innenlands vannveier. Basisdirektiv 94/55/EC av 21. november 1994 om medlemsstatenes tilpassning av nasjonale regelverk for transport av farlig gods på veg (ADR) og basisdirektiv 96/49/EC om medlemsstatenes tilpassning av nasjonale regelverk for transport av farlig gods på jernbane (RID), samt de fremtidige internasjonale regler for transport av farlig gods på innenlandske vannveier (ADN-avtalen) samkjøres altså i en rettsakt.

Forslaget tar eksisterende internasjonale regler inn i fellesskapsretten, og utvider virkeområdet for de internasjonale reglene slik at de også gjelder for innenlands transport. Det argumenteres for at transport av farlig gods av natur er et internasjonalt anliggende i og med at slik transport i stor grad er grenseoverskridende, og at den beste måten å få et høynet sikkerhetsnivå, få øket mulitmodal transport og forenkle transportlovgivningen m.m. er å samkjøre regelverket på EU-nivå.


Kapittel V  Sjøtransport

KOM (2005) 592  Forslag til forordning om ansvaret for passasjerer ved ulykker til sjøs og på innenlands vannveier  (vedlegg XIII kap V JD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning gjennomfører 2002-protokollen til Atenkonvensjonen 1974 om transport av passasjerer og deres reisegods til sjøs ("2002-Atenkonvensjonen"), som regulerer transportørens erstatningsansvar. 2002-Atenkonvensjonen inneholder strengere regler om ansvarsgrunnlaget, høyere ansvarsgrenser og nye regler om forsikringsplikt, og styrker derved passasjerenes erstatningsrettslige vern ved ulykker til sjøs betydelig i forhold til reglene i den opprinnelige Atenkonvensjonen av 1974 .

2002-Atenkonvensjonen er fremforhandlet og vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization(IMO), og Norge var en sentral pådriver i arbeidet med å få konvensjonen vedtatt.

Ansvarsreglene i 2002-Atenkonvensjonens skiller mellom "shipping incidents" (forlis, stranding, sammenstøt, kantring, eksplosjon, brann og feil med skipet) og andre typer av ulykker. Ved "shipping incidents" er ansvarsgrunnlaget ved død og personskade på passasjer objektivt opp til 250 000 SDR pr. passasjer. Over denne ansvarsgrensen er ansvaret subjektivt med omvendt bevisbyrde opp til den øvre ansvarsgrensen på 400 000 SDR pr. passasjer. Ved andre hendelser enn "shipping incidents" er ansvaret subjektivt opp til den øvre ansvarsgrensen på 400 000 SDR pr. passasjer. (Nasjonal rett kan bestemme at den øvre ansvarsgrensen skal være høyere enn 400 000 SDR.)

Transportøren plikter å ha forsikring for sitt ansvar under konvensjonen for et beløp tilsvarende 250 000 SDR pr. passasjer som skipet er sertifisert for. Skadelidte har et direktekrav mot assurandøren under denne forsikringen

2002-Atenkonvensjonen gjelder bare ved internasjonale passasjertransporter til sjøs. I forslaget til forordning foreslås at tilsvarende regler også skal gjelde for innenriks passasjertransport til sjøs og for transport av passasjerer på innenlands vannveier.

I forslaget til forordning foreslås i tillegg følgende regler som ikke følger av 2002-Atenkonvensjonen:

- særregler om ansvaret ved skade på medisinsk utstyr og bevegelseshjelpemidler tilhørende passasjerer med redusert bevegelsesevne
- regler om at transportøren plikter å informere passasjerene om deres rettigheter
- regler om at de skadelidte skal ha rett til å motta et visst erstatningsbeløp på forskudd kort tid etter ulykken

Merknader

Norge er ikke tilsluttet den opprinnelige Atenkonvensjonen av 1974, men har likevel i sjøloven kapittel 15 gjennomført tilsvarende regler om ansvarsgrunnlaget som i 1974-Atenkonvensjonen.
Etter sjøloven § 418 gjelder det i dag et uaktsomhetsansvar for bortfrakteren ved passasjerulykker til sjøs. Om skaden er inntruffet i forbindelse med forlis, sammenstøt, stranding, eksplosjon, brann eller feil ved skipet, gjelder det en omvendt bevisbyrde, slik at bortfrakteren må bevise at det ikke er utvist uaktsomhet. Ansvarsgrensen i sjøloven § 422 er 400.000 SDR pr. passasjer, hvilket er det samme beløpet som i 2002-Atenkonvensjonen. Reglene om passasjeransvar i sjøloven kapittel 15 gjelder uten hensyn til om det dreier seg om innenlandstransport eller om internasjonal transport.

En gjennomføring av 2002-Atenkonvensjonen i sjøloven kapittel 15 vil innbære at reglene om ansvarsgrunnlaget må skjerpes tilsvarende som i konvensjonen, ved at ansvaret for "shipping incidents" gjøres objektivt opp til en grense på 250.000 SDR pr. passasjer. Videre må det gis regler om obligatorisk ansvarsforsikring.

Atenkonvensjonen regulerer ikke den globale ansvarsgrensen for passasjerskader i sjøloven kapittel 9, (en ansvarsgrense for det samlede ansvaret etter en ulykke), som i dag er på 175.000 SDR pr. passasjer skipert er sertifisert for, jf. sjøloven § 175 første ledd. Det vil likevel være en naturlig konsekvens av 2002-Atenkonvensjonen at globabegrensningsbeløpet i sjøloven kapittel 9 økes noe, slik at globalgrensen blir mer i samsvar med den økte passasjerbeskyttelsen i 2002-Atenkonvensjonen.

En gjennomføring av 2002-Atenkonvensjonen vil medføre at norske myndigheter må foreta stikkprøvekontroller av at passasjerskip som går til norsk havn, har den pliktige forsikringen. Dette vil innbære en noe økt administrativ byrde for skipskontrollen, men antakelig vil denne ikke være betydelig. Videre vil norske myndigheter (Sjøfartsdirektoratet) måtte utstede forsikringssertifikater til norske passasjerskip. Dette vil medføre en viss administrativ byrde, særlig om også innenriksfergene omfattes av plikten til å ha forsikringssertifikat.

For rederinæringen vil premiekostnadene antakelig øke noe som følge av forsikringskravet. Hvor mye avhenger blant annet av utviklingen generelt i det internasjonale forsikringsmarkedet og av om det inntreffer store ulykker med passasjerskip. For sjøforsikringsnæringen vil premieinntektene øke tilsvarende som rederienes premiekostnader øker. Samtidig vil kostnadene til reassuranse kunne øke. Det vil også være en mulighet for at skadeutbetalingene vil øke. Hvor mye vil avhenge av hvilke ulykker som inntreffer. Fra sjøforsikringsnæringens side er det uttrykt bekymring for at de nye kravene til obligatorisk ansvarsforsikring medfører så betydelig risiko, at det kan komme til å skape behov for strukturelle endringer i P&I-næringen (forsikringsselskaper som tilbyr ansvarsforsikring til skip).

For passasjerene vil reglene medføre en bedret erstatningsrettslig beskyttelse, ved reglene om strengere ansvarsgrunnlag og ved reglene om pliktig ansvarsforsikring med direktekrav mot transportøren. I Norge gjelder det som nevnt over, allrede en øvre ansvarsgrense på 400.000 SDR pr. passasjer. Der norsk rett regulerer forholdet, innebærer derfor ikke en gjennomføring av konvensjonen høyere ansvarsgrenser. (I Norden forøvrig er imidlertid den øvre ansvarsgrensen 175.000 SDR pr. passasjer.)


KOM (2005) 590  Forslag til direktiv om etterforskning av sjøulykker  (vedlegg XIII kap V JD)

Sammendrag av innholdet

Forslaget til direktiv omhandler etterforskning av sjøulykker og har som formål å fremme sjøsikkerhetsarbeidet. Direktivforslaget bygger på tilsvarende regler gitt av FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization (IMO), jf.  Code for the Investigation of Marine Casualties and Incidents, November 1997 (IMO Assembly Resolution A.849)  (IMO-koden). IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker er for tiden under revisjon, og det er ikke endelig avklart hvordan nye IMO-regler vil bli og hvilke følger en ny IMO-kode eventuelt vil få for den endelige utformingen av direktivet.

Direktivforslaget inneholder blant annet regler om hvilke sjøulykker som skal undersøkes, hvem som skal ha hovedansvaret for undersøkelsene, og hvilke prosedyrer som skal følges. Dersom direktivet blir vedtatt, vil det være et minimumsdirektiv og medlemsstatene kan gi ”additional measures”, jf. art. 20. 

Forslaget pålegger på visse vilkår medlemsstatene en plikt til å undersøke sjøulykker i samsvar med reglene i direktivet. Undersøkelsesplikten er knyttet til ”serious or very serious marine casualties”. Begrepene ”serious or very serious marine casualties” skal forstås i samsvar med de tilsvarende begrepene i den gjeldende IMO-koden. Det vil i hovedsak si at ulykker med tap av skip eller menneskeliv eller med alvorlig forurensning som følge, samt ulykker som involverer brann, eksplosjoner, strukturelle skader som gjør skipet usjødyktig osv. skal etterforskes.

Etter forslaget har en stat plikt til å undersøke en sjøulykke som involverer skip som seiler under statens flagg, ulykker som skjer innenfor statens jurisdiksjonsområde eller ulykker som i vesentlig grad berører statens interesser.

Det foreslås at etterforskningen skal skje ved et permanent undersøkelsesorgan med etterforskere som har særlig kunnskap om arbeid med sjøulykker. Undersøkelsesorganet skal være uavhengig, særlig i forhold til statlige organer som har ansvar for sjøsikkerhetsarbeid. Selve etterforskningsarbeidet skal foregå uavhengig og uforstyrret av andre parallelle undersøkelser av ulykken. Hovedformålet er å kartlegge årsakene til ulykken. Undersøkelsene skal ikke knytte seg til fordeling av ansvar og skyld. Særlige berørte stater skal gis adgang til å delta i arbeidet. I saker der flere stater har plikt til å undersøke ulykken skal statene søke å enes om hvem som skal lede etterforskningen. Andre stater skal deretter avholde seg fra å utføre parallell etterforskning.
Undersøkelseskommisjonen skal inngi en rapport, og direktivforslaget inneholder detaljerte regler om hva rapporten skal inneholde. Rapporten skal sendes Kommisjonen. Medlemsstatene plikter å følge opp undersøkelseskommisjonens sikkerhetsanbefalinger. 

Direktivforslaget legger opp til et samarbeid mellom statene og mellom den enkelte stat og Kommisjonen. Det skal etableres en informasjonsdatabase i regi av European Maritime Safety Agency (EMSA).

Merknader

Etter endringer i sjøloven ved lov 7. januar 2005 nr. 2 er det gitt nye regler om undersøkelse av sjøulykker i kapittel 18 avsnitt II (planlagt ikrafttredelse 1. juli 2008). Reglene i sjøloven er basert på de samme prinsippene som IMO-koden. Det etterforskningssystemet det legges opp til i EU-direktivet hviler følgelig på de samme prinsipper som de nye reglene i sjøloven om etterforskning av sjøulykker, hvor det er lagt opp til at etterforskningen skal skje ved en uavhengig undersøkelseskommisjon. Enkelte tilpasninger i norsk rett vil likevel være nødvendig.

Direktivforslaget går noe lenger enn norske regler når det gjelder en stats plikt til å undersøke en ulykke, og hvilke ulykker som skal undersøkes. Undersøkelsesplikten etter sjøloven gjelder ulykker med norske skip der noen om bord er omkommet eller er kommet betydelig til skade, eller at sjøulykken involverer et norsk passasjerskip. Undersøkelseskommisjonen vil ikke ha plikt, men en rett, til å undersøke sjøulykker som for eksempel involverer utenlandske skip innenfor norsk jurisdiksjonsområde. Hvorvidt det skal gjennomføres en etterforskning vil da i utgangspunktet være opp til undersøkelseskommisjonens skjønn. Det er likevel forutsatt at undersøkelseskommisjonen skal undersøke flere ulykker enn de som omfattes av undersøkelsesplikten.

I tilfeller der den norske undersøkelseskommisjonen har plikt etter sjøloven til å gjennomføre en undersøkelse, kan ikke ansvaret for undersøkelsen overlates til en annen stat. Sjøloven § 482 tredje ledd tredje punktum åpner likevel for at ansvaret for undersøkelsen kan overlates til en særskilt kommisjon som er opprettet av flere berørte stater i fellesskap for å undersøke ulykken.
Sjølovens regler om undersøkelsesrapport stiller mindre detaljerte krav til rapportens innhold enn reglene i direktivforslaget. Etter sjøloven er det i større grad opp til undersøkelsesmyndigheten å avgjøre rapportens innhold.

 

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET


Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

KOM (2007) 395  Forslag til Erasmus Mundus II-program 2009-2013  (prot 31 KD)

Sammendrag av innhold

Målsetningen med programmet er å bidra til å styrke kvaliteten og attraktiviteten til europeisk høyere utdanning og samarbeid med tredjelands høyere utdanningsinstitusjoner utenfor EU/EØS-området. Forslaget om en ny programperiode er en videreføring av dagens Erasmus Mundus (2004-2008) med utvidelse til doktorgradsnivå. Kommisjonen foretok en evaluering av programmet i 2007, som ga meget god tilbakemelding og at programmet i det store og hele lever opp til målsetningene. 

Programmet består av tre hoveddeler:  

Tiltak 1 vil etter forslaget være Erasmus Mundus-fellesprogram inkludert stipendordning. Dette tiltaket vil blant annet støtte etableringen av utvalgte Erasmus Mundus-mastergrads- og doktorgradsprogrammer og stipender til studenter og akademikere. Nytt her er altså at det nå vil kunne bli gitt støtte til utvikling av felles europeiske doktorgradsprogrammer. Videre vil det etter forslaget også kunne gis stipender til europeiske studenter, noe som også er nytt. Slike stipender vil være såkalte "full-study scholarships" og de vil kunne gis både i tilknytning til master- og doktorgradsprogrammer. En kan imidlertid ikke få støtte for samme aktivitet fra flere EU-programmer, noe som vil innebære at en ikke kan få Erasmus Mundus-stipend om en får støtte fra Livslang læringsprogrammet (Erasmusdelen) eller Marie Curie-stipend fra 7. rammeprogram for forskning. Videre vil det kunne gis stipender for kortere perioder til akademikere (europeiske eller fra tredjeland) som besøker institusjoner som deltar i programmet.

Tiltak 2  vil etter forslaget være Erasmus Mundus-partnerskap med høyere utdanningsinstitusjoner i tredjeland og vil også inkludere en stipendordning. Denne delen av programmet er en sterkere integrering av de såkalte "vinduer for eksternt samarbeid" som finnes i dagens program. Slike partnerskap er ment å etablere samarbeid mellom institusjoner i Europa og verden utenfor, uten at det nødvendigvis blir etablert felles master- eller doktorgradsprogrammer. Samarbeidet vil kunne omfatte kompetanseoverføring, utveksling av studenter på alle nivåer opp til postdoktor og ordninger for godkjenning av studieperioder samt utveksling av undervisningspersonale. I forbindelse med slikt samarbeid vil det etableres stipendordninger under programmet. Målet er å styrke institusjoner i tredjelands evne til internasjonalt samarbeid.  

Tiltak 3  vil etter forslaget støtte tiltak som tar sikte på å styrke attraktiviteten til europeisk høyere utdanning. Dette kan dreie seg om aktiviteter knyttet til utvikling av tilgjengeligheten av utdanningstilbud, kvalitetssikringsordninger, godkjenningsordninger, utvikling av læreplaner, mobilitet og så videre. I en slik sammenheng kan det gis støtte til studier, konferanser, nettverk, piloter eller liknende. Organisasjoner i minst tre ulike europeiske land må være med for at aktiviteten skal være støtteberettiget. Inkludert i tiltak 3 ligger også den teknisk-administrative støtten rundt programmet, til Executive Agency, evalueringer, analyser og eksperter til søknadsvurderinger.

Budsjettforslag: 

Erasmus Mundus II vil for hele perioden ha et totalbudsjett på om lag 950 millioner euro dersom forslaget går gjennom. Det er viktig å være oppmerksom på at det etter forslaget er ulike finansieringskilder for de ulike tiltakene. Tiltak 1 og 3 er foreslått gitt et totalbudsjett på 493,7 millioner euro. Disse vil tas fra den delen av EU-budsjettet hvor Norge vanligvis bidrar når vi deltar i programmet (A1 om konkurransekraft og vekst). Tiltak 2 vil etter forslaget ha et budsjett opp mot 460 millioner euro. Disse tas fra ulike fond og instrumenter for EUs globale aktiviteter som for en stor del vil falle inn under det som kan kategoriseres som bistandsmidler.

Kommisjonen la fram forslaget 12.07.07, og det har vært behandlet første gang av Rådet og er nå til behandling i Europaparlamentet. Felles anbefaling vil sannsynligvis foreligge høst 2008.

Merknader

Forslaget er EØS-relevant, og Norge har deltatt i det forberedende arbeidet til programforslaget. Norge deltar i dagens Erasmus Mundus-program, og en rekke norske institusjoner er med og tilbyr Erasmus Mundus-mastergrader sammen med europeiske partnere. Norske institusjoner deltar i 14 av de 103 Erasmus Mundus-mastergradene. Dette er god uttelling fra norsk side. Vi deltar i 14 % av mastergradene og betaler ca. 2 % av tilskuddet til programmet. Forslaget fra Kommisjonen er merket EØS-relevant og i artikkel 9 i forslaget åpnes det for deltakelse fra EØS/EFTA-land, kandidatland, land på Vest-Balkan og Sveits. Disse vil i så tilfelle kategoriseres som "europeiske land" sammen med medlemslandene, og ikke som tredjeland.  Blant norske universiteter, høyskoler og andre relevante aktører er det interesse for fortsatt norsk deltakelse. Norge har ved flere anledninger blitt trukket fram som et godt eksempel på at et lite land kan oppnå høy aktivitet i Erasmus Mundus-programmet. I det nye programmets tiltak 2 vil også norske universiteter og høyskoler få mulighet til å samarbeide med tredjeland innenfor rammene av et Erasmus-lignende program. Dette vil bl.a. gi gode muligheter for å styrke de akademiske nettverkene med de såkalte BRIC(S)-landene.  Kommisjonen har varslet at det legale grunnlaget for EØS/EFTA-landene til å delta i tiltak 2 i programmet er usikkert fordi finansieringen kommer fra fond som Utenriksgeneraldirektoratet disponerer. EFTA-sekretariatet skal undersøke om EFTA-landene inviteres til tiltak 2. I utgangspunktet har våre læresteder signalisert at dette er ønskelig. EFTAs foreløpige konklusjon er at dette ikke er EØS-relevant pga at finansiering er fra bistandsfond og ikke over DG Education and Culture sitt budsjett.

 

LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET


Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I  Veterinære forhold

Kommisjonens arbeidsdokument for Fellesskapets handlingsplan for dyrs vern og velferd 2006 – 2010  (vedlegg I kap I LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Handlingsplanen består av en meddelelse fra Kommisjonen til Europaparlamentet og Rådet og et arbeidsdokument utarbeidet av Kommisjonen.

Dokumentene er strategidokumenter og gir føringer for det videre arbeidet med dyrevern og dyrevelferd i EU i perioden 2006 til 2010. Meldingen til Europaparlamentet og Rådet består av en innledning, mål Kommisjonen ønsker å oppnå på dyrevelferdets området, fremtidige tiltak og økonomiske vurderinger i forhold til det videre arbeidet med planen. 

For å nå de fastsatte målene i meldingen, legger Kommisjonen opp til en strukturert tilnærming i fem hovedaksjonsområder:

1. En forbedring av minstekravene for vern av dyr og dyrenes velferd.
2. Å prioritere å fremme en politisk-  og fremtidsorientert forskning på dyrevern- og dyrevelferdsområdet og anvendelsen av 3 R- prinsippet.
3. Å innføre enhetlige velferdsindikatorer for dyr.
4. Å sikre at dyreholdere og dyrepassere, samt allmennheten, i større grad blir involvert i og informert om gjeldende dyrevernsbestemmelser og bevisstgjøres sin rolle i forhold til å fremme god dyrevern og dyrevelferd.
5. Videre støtte av internasjonale initiativer til sensibilisering og samhandling på dyrevernsområdet og utviklingen av nye tiltak.
 
På bakgrunn av meldingen til Europaparlamentet og Rådet, har Kommisjonen utarbeidet et arbeidsdokument, som skal utgjøre det strategiske grunnlaget for det videre arbeidet med den foreslåtte aksjonsplanen.

Arbeidsdokumentet følger meldingens inndeling i fem hovedområder og utfyller den på de enkelte punkter.

Kommisjonen peker på utviklingen som har skjedd på dyrevernområde hittil, men konstaterer at det fortsatt er potensiale for forbedringer, blant annet når det gjelder å heve minstekravene, og med tanke på å gi fellesskapets rettsakter anvendelse på andre arter enn de som er regulert i dag. Blant annet bemerkes det at det har skjedd en utvikling i forhold til velferdsindikatorer hos fisk, og at blant annet Verdens Dyrehelseorganisasjon (OIE) arbeider med retningslinjer for dyrevern i forhold til oppdrettsfisk. Videre nevnes områder som fangst av og handel med ville dyr, hold av dyr i zoo, salg av selskinn og dyreforsøk.

Det påpekes at det har skjedd en vesentlig utvikling i forbrukernes interesse og bevissthet rundt dyrevern og dyrevelferd. Kommisjonen fremhever betydningen av at forbrukeren gjennom produktmerking gis anledning til å treffe informerte avgjørelser med hensyn til produktvalg og at det er viktig at denne utviklingen støttes av en regelverksutvikling på området.

Kommisjonen fremhever betydningen av at det føres en ensartet kontroll med at bestemmelsene etterleves i alle medlemsland. Som et middel for å oppnå dette nevnes forordning (EF) nr. 882/2004 om offentlig kontroll for å sikre at fôrvare- og næringsmiddelregelverket samt bestemmelser om dyrs helse og velferd overholdes, som legger opp til at de ansvarlige myndigheter kan gis en skolering i enhetlige tilsynsrutiner, som et supplement til nasjonale opplæringstiltak.

Videre nevnes muligheten for å opprette et informasjonsforum som kunne bli stilt til medlemslandenes rådighet for å lette informasjonsflyten mellom medlemslandene vedrørende nasjonale erfaringer med gjennomføringstiltak, og dermed lette prosessen med å finne frem til de beste løsningene.

For å lette informasjonsflyten og unngå unødvendig ressursbruk ved forvaltningen av informasjonen, er det foreslått at denne videreformidles og bearbeides elektronisk ved hjelp av moderne informasjonsteknologi og tjenesten e-government.

Når det gjelder forsøksdyr, pekes det på at fellesskapet har et særlig ansvar for å finne alternative metoder for dyreforsøk. Det er også uttrykt at fellesskapet har et stort ansvar i forhold til fangst av og handel med ville dyr og truede arter, og opprettholdelsen av det biologiske og genetiske mangfoldet og kontroll med den biologiske utviklingen ved f. eks. kloning. Mulige følger for dyrenes velferd må bli undersøkt.

Innenfor rammene av en felles fiskeripolitikk peker Kommisjonen på at organisasjonenes og Europarådets anbefalinger må tas hensyn til ved utformingen av eventuelle dyrevernsbestemmelser for oppdrettsfisk.

Dette faktanotatet er kun ment å gi en kort oversikt over de tema aksjonsplanen og arbeidsdokumentet tar for seg og leseren henstilles til å sette seg inn i rettsaktene for ytterligere detaljer.


EUs dyrehelsestrategi 2007-2013  (vedlegg I kap I LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Prosessen med ny dyrehelsepolitikk i EU ble startet opp høsten 2004. Etter en omfattende gjennomgang av området med en rekke aktører i medlemslandene, samt en evaluering av dagens ordning, ble Europakommisjonens Community Animal Health Policy 2007 – 2013 (CAHP) lansert den 19. september 2007.
 
Bakgrunnen for prosjektet er hovedsakelig de store kostnadene som bekjempelsen av alvorlig smittsomme dyresjukdommer representerer for EU, spesielt etter utvidelsene. Mulige tiltak for å redusere Fellesskapsutgiftene har vært et sentralt tema. Alternative finansieringsformer som inkluderer private forsikringsordninger og forskyvning av kostnadene over på husdyreier i forbindelse med utbruddene, har vært foreslått. Husdyreiers ansvar for å beskytte egen virksomhet mot smitte har vært diskutert. En langt større innflytelse på politikk- og regelverksutforming fra aktører innen næringene, er også signalisert.

Miljøhensyn, SPS–avtalens krav og bistand til utviklingsland er elementer i en helhetlig ny dyrehelsepolitikk. I tillegg til bistandsaspektet, er det kalkulert med en større beskyttelseseffekt ved å bekjempe dyrehelseproblemene på opprinnelsesstedet enn gjennom grensekontroll ved innførsel til EU.

Merknader

Mattilsynet har iverksatt prosjektet ”framtidig landdyrhelseforvaltning” som er en direkte oppfølging av ”New Community Animal Health Policy”. Prosjektet involverer næringen og andre interessegrupper og vil være en viktig arena for å identifisere norske interesser.

 

Norges holdning er at en dyrehelseplan på en hensiktsmessig måte må balansere ansvaret mellom offentlige og private erstatnings- og forsikringsordninger for viktige sykdommer. Balansepunktet vil fremstå som ulikt innenfor havbruksnæringen og tradisjonelt husdyrbruk.

Innen tradisjonelt husdyrbruk bør en dyrehelseplan være basert på gode offentlige ordninger eller obligatoriske forsikringsordninger for viktige sykdommer. En overføring av generelt ansvar til næringer/enkeltpersoner vil svekke dyrehelsen. Innen havbruksnæringen bør en dyrehelseplan på en hensiktsmessig måte balansere det offentlige og private ansvaret for å etablere erstatnings- ordninger for viktige fiskesykdommer. For å sikre kontrollen med viktige sykdommer vil Norge legge vekt på utvikling av bedre og mer gjennomarbeidede tiltaksplaner mot de fiskesykdommene som er viktigst for Norge. Troverdig dokumentasjon av helsesituasjonen til akvakulturdyr og kvaliteten på produktene er viktig for en næring som opererer i et konkurranseutsatt internasjonalt marked

De nasjonale overvåkings- og kontrollprogrammene har vist seg å være nyttige for å sikre den gode norske dyrehelsa.

I forbindelse med den nye dyrehelsestrategien vurderer EU å utvide bruken av vaksinasjon. Fremskritt innen forskning som fører til utvikling av moderne vaksiner og bedre testmetoder er betingelsen.

Vi må møte fare for økt smittepress som følge av global handel med skjerpet innsats mot illegal aktivitet. Den gode kontrollen som gjøres ved våre grensekontrollstasjoner må videreføres.


Europakommisjonens ”TSE-veikart ” (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen presenterte sitt TSE - veikart 15. juli 2005 (COM (2005) 322), se
http://ec.europa.eu/food/food/biosafety/bse/roadmap_en.pdf

Flere forhold indikerer at utviklingen av TSE – epidemien går i riktig retning innenfor EU som følge av de risikohåndteringstiltak som er iverksatt gjennom de siste ti årene. Målet de kommende år er å lempe på bestemmelsene i TSE-forordningen (999/2001), samtidig som et høyt nivå av mattrygghet fastholdes. Disse lempingene bør være basert på risikoanalyser og ta om bord teknologiske framskritt og ny vitenskap. Europakommisjonen har lagt opp en kort- og en langsiktig strategi for å nå disse målene.

Lempningene vil være knyttet til alle deler av TSE-forordningen. Dette vil gjelde tiltak på fôrområdet og tiltak knyttet til overvåking, kontroll og bekjempelse i husdyrpopulasjonen samt tiltak knyttet til testing og bedømmelse av slaktedyr og fjerning og håndtering av spesifisert risikomateriale (SRM) fra slaktedyr. En forventer at tiltakene vil ha positive effekter for forbrukerne, matindustrien og primærproduksjonen.

EU har lenge hatt et forbud mot bruk av fiskemel i fôr til drøvtyggere av frykt for at fiskemelet kan være forurenset med kjøtt- og beinmel, og dermed innebære en risiko for overføring av kugalskap. I tillegg har det ikke vært tilstrekkelig tilgang på gode nok tester for å avdekke forurensning.

Europakommisjonens ”TSE Road Map”, herunder forbudet mot bruk av fiskemel i fôr til drøvtyggere, vært behandlet i Europaparlamentet flere ganger. På plenarmøte 10. juli 2007 ga Europaparlamentet sin støtte til et fremlegg fra Fiskerikomitéen angående "Production of fishmeal and fish oil." Europaparlamentet setter seg ikke lengre imot at også voksne drøvtyggere fôres med fiskemel og oppfordrer Rådet og Europakommisjonen til å bidra til at fôringsforbudet oppheves.

Merknader

Norge er harmonisert med EU på TSE-området. I motsetning til EUs medlemsland, er BSE til nå ikke påvist i Norge.

Det er viktig for Norge at tiltak knyttet til overvåking, kontroll og bekjempelse i husdyrpopulasjonen, til testing og bedømmelse av slaktedyr og til fjerning og håndtering av spesifisert risikomateriale (SRM) fra slaktedyr, står i forhold til den reelle risikoen knyttet til forekomsten av TSE i Norge.

EUs forbud mot fiskemel i fôr til drøvtyggere fører til problemer for eksport av norsk fiskemel. I tillegg har det stor økonomisk betydning for norsk husdyrbruk å kunne bruke fiskemel. BSE er til nå ikke påvist i Norge.

Etter norsk syn, er forbudet unødvendig (det er ingen reell fare med fiskemel), og er derfor ikke proporsjonalt med formålet, som er å hindre spredning av kugalskap. ESA er informert om at Norge ikke har til hensikt å gjennomføre forbudet i norsk rett, selv om forbudet er innlemmet i EØS-avtalen. 

I regi av Nordisk Ministerråd er det igangsatt et arbeid for å øke nordisk og nasjonal nytteverdi ved å optimalisere TSE-tiltakene. Målet er å redusere og å tilpasse de fastsatte prøvetakingsprogrammene. Danmark presenterte et nordisk forslag for Europakommisjonen i februar. Forslaget er vel mottatt og passes inn i TSE-forordningens pågående endringsprosesser.

Norge er, sammen med andre EØS - land, pådriver i Europakommisjonens arbeid for å redusere bekjempelsestiltakene i forbindelse med atypisk skrapesjuke (NOR98).


Utkast til forordning om gjennomføring av direktiv 90/426/EØF og direktiv 90/427/EØF vedrørende metoder for identifisering av dyr av hestefamilien (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet implementerer direktiv 90/426/EØF og dir 90/427/EØF vedrørende metode for identifisering av hest. Alle hester født etter denne dato skal identifiseres i samsvar med denne forordningen. MS kan bestemme at også hester født før denne datoen skal være identifisert i samsvar med denne forordningen.

Prinsipper:

Alle hester skal ha:
-Unikt livsvarig ID-dokument (hestepass)(hesteholder er ansvarlig)
-Utstedes etter at det er verifisert at hesten ikke er identifisert tidligere
-Link mellom dyret og id-dokumentet skal kunne verifiseres til enhver tid (mikrochip/signalement)

For hester for avl og produksjon må passet minst inneholde del II, III, IX, og X.Hester født etter en gitt dato (avhengig av fastsettelsen av direktivet) skal identifiseres på omtalte måte. Føll skal identifiseres før avvenning (føll ved fot), før 31. desember i fødselsåret eller senest ved 6 måneders alder. Importert hest skal identifiseres senes 30 dager etter tollbehandling.ID-dokument for registrerte hester (hester som er registrert av godkjent instans eller som er berettiget til registrering hos slik instans) skal utstedes av:

1)      Godkjent avlsorganisasjon
2)      Internasjonal organisasjon som har ansvaret/ivaretar hester for konkurranser eller veddeløp. ID-dokumentet for hester for avl og produksjon skal utstedes av kompetent myndighet i MS. 

Avstamningsopplysninger skal inkluderes i passet. Det innføres krav om mikrochip. 

Passutsteder skal registrere følgende opplysninger:

a)      Dato for utstedelse
b)      Navn og adresse på personen som fikk passet utstedt
c)      Hestens fødselsår og dato
d)      Fødselsland
e)      Kjønn
f)       Microchip-nummer
g)      Identifikasjonsnummer
h)      Informasjon om evt. erstatningsdokument Informasjonen skal oppbevares i minst 35 år, eller minst 2 år etter dyrets død. Hesten skal gis et universelt hestelivstidsnummer (UELN)MS kan vedta å opprette en sentral database.

Medlemsstatene kan bestemme at utstedende instans skal kommunisere opplysningene i art. 12 til en sentral database når det gjelder dyr identifisert i landet.MS skal gjøre den sentrale databasens navn, adresse og 6-siffret UELN-compatibel ID-kode tilgjengelig for andre MS og publisere dette på en web-side. Kommisjonen skal publisere listen over sentrale databaser. MS skal ha alle hesteholdene registret i en database. Denne kan være en del av den sentrale databasen. 

Eier er ansvarlig for at hesten har pass når den forlater hesteholdet. (Unntak: til fots lokalt)Det skal kreves pass ved slakting. (evt.unntak < 12 mnd) Smart card kan tillates nasjonalt, evt. også bilaterale avtaler om det.Utsteder kan utstede et midlertidig dokument med minst UELN, som gjelder nasjonalt.

Medlemsstatene kan tillate forenklet dokument uten signalement hvis det finnes mikrochip ( F.eks frysemerking) (forutsetter at kommisjonen underrettes).Hvis smittsomme sykdommer, kan passet suspenderes. Hvis død, retur til utsteder.Duplikat av pass medfører ”not intended for food production”.

Når det ikke er mulig å reetablere identitet medfører dette at nytt pass merkes med ”not intended for food production”.I utgangspunktet regnes alle hester som matproduksjonsdyr. Det krever en aktiv handling av eier for å definere hesten som ikke-egnet til mat. Før behandling av veterinær skal dyret identifiseres bl.a. med hensyn til status som næringsmiddelproduserende dyr. Hvis behandlingen medfører konsekvenser for dette, skal veterinær endre dyrets status i passet (seksjon IX ,del II og del III). Vedtakene 93/623/EØF og 2000/68/EF oppheves.

Overgangstid:

Det vil bli satt opp en overgangstid i forordningen.
 
Vedlegget beskriver delene i hestepasset.
 

KOM (2007) 710 endelig Forslag til rådsforordning om endring av forordning (EF) nr. 21/2004 når det gjelder datoen for introduksjon av elektronisk identifikasjon av sauer og geiter  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder endring av forordning (EF) nr. 21/2004 når det gjelder tidspunktet for innføring av obligatorisk krav om elektronisk identifikasjon av småfe. Forordning (EF) nr. 21/2004 fastsetter at elektronisk identifikasjon av småfe skal være obligatorisk fra 1. januar 2008. Forslaget går ut på at datoen utsettes inntil det er foretatt en vurdering av de tekniske implikasjonene, kostnadene og konsekvensene ved bruken av elektronisk identifikasjon. Den nye datoen skal fastsettes minst 12 måneder før kravet trer i kraft. Forslaget åpner for at medlemsstatene kan gjøre kravet om elektronisk identifikasjon av småfe obligatorisk før datoen er fastsatt.

Merknader

Dersom forslaget vedtas, vil det kreve endring av forskrift 30. november 2005 nr. 1356 om merking, registrering og rapportering av småfe.
 
Utkast til kommisjonsbeslutning om retningslinjer for å assistere tredjeland når det gjelder å utarbeide og fremlegge informasjon om den generelle organiseringen og ledelsen av ordningene for helsekontroll slik det er lagt opp til i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet til rettsakt utfyller kontrollforordningen art. 47. Artikkelen forutsetter at Kommisjonen skal be tredjestater som har til hensikt å eksportere varer til Fellesskapet, om å legge fram visse opplysninger om den generelle organiseringen og ledelsen av ordningene for helsekontroll. Videre legger kontrollforordningen art. 47 opp til at det skal utarbeides retningslinjer som angir hvordan opplysningene skal utarbeides og fremlegges. Utkastet til rettsakt inneholder slik veiledning.

De opplysningene det tas sikte på å innhente er tilsvarende de som EUs inspeksjonskontor (FVO) innhenter før inspeksjoner i tredjeland eller listing av tredjeland man kan akseptere import fra. Det enkelte EU/EØS-land har hjemmel i SPS-avtalen til å be om slike opplysninger, men det er først ved kontrollforordningen at Kommisjonen har fått et utgangspunkt for å be om dette på fellesskapets vegne. Kommisjonen skal ikke be om andre opplysninger enn de selv er beredt til å sende til det enkelte land.

Kommisjonen har allerede signalisert at rettsakten skal gis som en forordning, ikke som et vedtak slik utkastet foreligger. Grunnen til dette er at Kommisjonen ønsker at rettsakten skal være rettslig bindende.

Utkast til endringer i vedlegget til forordning (EF) nr. 21/2004 om krav til identifisering og registrering av sauer og geiter  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet til rettsakt gjelder endringer i vedlegget til forordning (EF) nr. 21/2004, som omhandler krav til identifikasjon og registrering av sauer og geiter. En av de viktigste endringene går ut på å føye til et nytt nr. A(4) som skal åpne for at myndighetene i den enkelte medlemsstat etter søknad og på individuell basis kan tillate bruk av tatovering som første identifikasjonsmiddel (istedenfor vanlig øremerke), dersom det andre identifikasjonsmiddelet er elektronisk og dyrene ikke skal være gjenstand for samhandel. En annen viktig endring går ut på at kravet i nr. C(2) om at transportdokumenter skal inneholde dyrenes individuelle identifikasjonskoder først skal tre i kraft 3 måneder etter at elektronisk identifikasjon har blitt obligatorisk. Utkastet inneholder i tillegg en del andre mindre endringer og rettelser.

Merknader

Forordning (EF) nr. 21/2004 er gjennomført i norsk rett ved forskrift 30. november 2005 nr. 1356 om merking, registrering og rapportering av småfe. Eventuelle endringer i forordningens vedlegg vil medføre behov for forskriftsendring.

Utkast til kommisjonsforordning om endring av kommisjonsforordning (EF) nr. 1266/2007 når det gjelder tillegg i helsesertifikatenes tekst (Bluetongue)  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt, SANCO/10575/2007, endrer bluetongueforordningen ((EF) nr. 1266/2007) om kontroll, overvåkning og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue. Utkastet føyer til tekst i helsesertifikatene for å tydeliggjøre de helsekrav som gjelder for å kunne unnta dyr, sæd, egg og embryo fra forbudet mot forflytning som gjelder i restriksjonssonene (vedlegg III til forordningen).

 

Kapittel II  Fôrvarer

Forslag til kommisjonsforordning om endring av vedlegg IV til forordning (EF) nr. 183/2005 om krav til fôrhygiene  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt (dokument nr. SANCO/614/2005) omhandler endring av vedlegg IV til forordning (EF) nr. 183/2005 om krav til fôrhygiene (fôrhygieneforordningen). Vedlegg IV til fôrhygieneforordningen setter, sammen med artikkel 10, krav til hvilke virksomheter som skal godkjennes ut fra bruk av tilsetningsstoffer i fôr.

Etter endringen vil virksomheter som produserer koksidiostatika og histomonostatika, samt fôr og premikser som inneholder slike tilsetningsstoffer, være godkjenningspliktige.
I tillegg er systematikken i vedlegg IV endret for å få samsvar med systematikken for inndeling av tilsetningsstoffer i kategorier i forordning (EF) nr. 1831/2003 om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer.

Merknader

Forslaget medfører behov for endringer i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer (fôrvareforskriften). Det pågår nå arbeid med å oppdatere fôrvareregelverket som følge av fôrhygieneforordningen og utkast til endringsforordning er inkludert i dette arbeidet. Saken ble sendt på høring 14. juli 2005 med høringsfrist 13. oktober 2005.     

Administrative konsekvenser 
Virksomhetene som produserer tilsetningsstoffene som omhandlet i vedlegg IV, samt virksomheter som bruker disse tilsetningsstoffer i fôr må godkjennes. Det følger av artikkel 18 i fôrhygieneforordningen at det er en overgangsordning for godkjenning frem til 2008, noe som gir litt tid til å foreta nygodkjenninger.

 Økonomiske konsekvenser 
Da det i dag er godkjenningsplikt for virksomheter som tilvirker koksidiostatika antas det at forordningen ikke medfører økte økonomiske utgifter for virksomhetene ut over det som vil følge av fôrhygieneforordningen.

Forslag til offentlig kontroll ved import av fôrvarer og næringsmidler av ikke-animalsk opprinnelse med kjente eller nye risikoer fra tredjeland, jf. artikkel 15 nr. 5 i forordning (EF) nr. 882/2004  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har under DG SANCO opprettet en arbeidsgruppe som skal utarbeide et felles kontrollsystem for import av fôrvarer og næringsmidler av ikke-animalsk opprinnelse med kjente eller nye risikoer fra tredjeland, slik dette fremgår av artikkel 15.5 i forodning (EF) nr. 882/2004. Det skal utarbeides en positivliste over hvilke fôrvarer og næringmidler av ikke-animalsk opprinnelse som skal være gjenstand for denne intensive offentlige kontrollen, som skal gjennomføres på bestemte innførselsteder i EU/EØS -området. Man søker å utarbeide et kontrollsystem som stort sett samsvarer med det kontrollsystem man allerede har for animalske produkter og levende dyr mv. med obligatorisk forhåndsvarsel, dokument, identitets og fysisk kontroll, og melding sendt via det elektroniske Traces-systemet.
 


Kapittel III  Plantesanitære forhold

Utkast til kommisjonsdirektiv som gir visse unntak ved godkjenning av sorter av jordbruksvekster som er naturlig tilpasset lokale eller regionale forhold og truet av genetisk erosjon, og visse unntak fra krav ved omsetning av såvare av disse sortene – SANCO/3322/6. rev.  (vedlegg I kap III LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget fastsetter unntak fra rådsdirektiv 2002/53/EF, kommisjonsdirektiv 2003/90/EF om prøving og godkjenning av plantesorter, kommisjonsforordning (EF) 930/2000 om navnsetting av plantesorter og rådsdirektiv 66/401/EØF, rådsdirektiv 66/402/EØF, rådsdirektiv 2002/54/EF, rådsdirektiv 2002/56/EF og rådsdirektiv 2002/57/EF om omsetning av såvare av fôrvekster, korn, bete, olje- og fibervekster og settepotet. Dette er unntak knyttet til ønsket om bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser gjennom markedsføring og dyrking. Unntak skal kun gis for sorter som kvalifiserer for betegnelsen bevaringsverdige. Betingelsen for å kunne betegne en sort som bevaringsverdig er at den er truet av genetisk erosjon og interessant i forhold til bevaring av plantegenetiske ressurser. Det vil være myndighetene i hvert enkelt land som godkjenner bevaringsverdige sorter.

Det gis generelt unntak fra krav om DUS-test (distinct, uniform, stabil), men det stilles fortsatt krav til sorten slik at det i praksis først og fremst er mindre strenge krav til ensartethet.  Det gis også generelt unntak fra krav om verdiprøving, men det skal blant annet foreligge en beskrivelse av sorten og dokumentasjon som viser resultater fra uoffisielle tester og praktiske forsøk med kultivering, reproduksjon og bruk. Det vil ikke være tillatt å godkjenne en sort som bevaringsverdig dersom den allerede står oppført på EUs felles sortsliste. Det vil heller ikke være tillatt å godkjenne en sort som bevaringsverdig før det har gått to år fra den ble tatt ut av sortslista eller to år etter at sorten var tillatt å omsette. Sorter med planterettsbeskyttelse eller sorter som er søkt rettsbeskyttet, kan ikke godkjennes som bevaringsverdige. Direktivet åpner for at det ved navnsetting kan gis unntak fra de fleste vanlige bestemmelsene om sortsbetegnelse.
Det stilles ikke krav om at såvare av bevaringsverdige sorter skal være sertifisert for å kunne omsettes. Det stilles imidlertid tilnærmet samme kvalitetskrav til såvaren med unntak av krav til sortsrenhet. Såvare skal prøvetas og analyseres i henhold til internasjonale metoder, for å sjekke om kvalitetskravene er tilfredsstillende. Det er kun såvare med kjent opphav som skal kunne omsettes.Myndighetene skal sikre at såvaren er gjenstand for etterkontroll for å kontrollere sortsekthet og -renhet.

Myndighetene skal identifisere området/ene en sort tradisjonelt/historisk har blitt dyrket (opprinnelsesområde) og skal tillates omsatt. Myndighetene skal videre sikre at vedlikehold av sorten og såvareproduksjon skjer i samme område, eller for såvareproduksjon i andre utpekte, godkjente områder for såvareproduksjon. Ved godkjenningsbehandling av en sort, samt ved identifisering av opprinnelsesområde, skal myndighetene støtte seg til vurderinger gitt av en organisasjon/etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser.

Omsetning av såvare av en bevaringsverdig sort er i hvert enkelt land begrenset til 0,5 % av den totale omsetningen av arten den bevaringsverdige sorten tilhører eller såvare tilsvarende det kvantum som trengs til å så 1000 daa. For artene åkerert, hvete, bygg, mais, poteter, oljeraps og solsikke gis det kun anledning til å omsette maksimalt 0,3 % av totalt omsatt såvare. Mengde omsatt vare av alle bevaringsverdige sorter av en art, skal ikke overstige 10 % av årlig omsetning av arten eller hvis 10 % utgjør mindre enn 1000 daa, er det tillatt å omsette et kvantum tilsvarende det som skal til for å så 1000 daa.

Direktivet gir eksakte bestemmelser for hvordan såvare av bevaringsverdige sorter skal merkes.

Merknader

Hvis rettsakten vedtas, kreves det endring i forskrift 13. september 1999 nr 1052 om såvarer og forskrift 1. oktober 1999 nr 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter.

Opplegget med godkjenning av bevaringsverdige sorter avviker noe fra den ordinære sortsgodkjenningen. Det stilles ikke krav til DUS-test og verdiprøving som normalt er en langvarig og ressurskrevende prosess, men det stilles fortsatt krav om dokumentasjon ved søknad om godkjenning, som Mattilsynet må ha en faglig vurdering av. Dette vil ved siden av å kreve forskriftsendringer trolig også kreve enkelte tilpasninger i relevant fagsystem. Det legges opp til et forpliktende samarbeid mellom myndighet og organisasjon eller etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser. Siden det for bevaringsverdige sorter ikke stilles krav om offentlig sertifisert såvare for å kunne omsette, men tilnærmet samme kvalitetskrav, vil dette bety økt grad av ansvar til såvarevirksomhetene.

Myndighetene må notifisere og rapportere til ESA om følgende:

• Organisasjon eller etat med kompetanse på på plantegenetiske ressurser som Mattilsynet får uttalelser fra.
• Ved godkjenning av andre områder for såvareproduksjon enn såvareproduksjon kun i sortens opprinnelsesområde
• På forespørsel fra COM/ESA eller de andre landa, omsatt mengde såvare av bevaringsverdige sorter i landet.


Utkast til kommisjonsdirektiv om visse unntak ved godkjenning av grønnsaksorter som har tradisjon for å dyrkes i visse regioner og er truet av genetisk erosjon, og grønnsaksorter uten vetydelig verdi for kommersiell produksjon utviklet for å vokse under spesielle betingelser, og unntak ved omsetning av såvare av disse artene – SANCO/3323/6. rev.  (vedlegg I kap III LMD)

Sammendrag av innhold

I forbindelse med godkjenning og omsetning av bevaringsverdige sorter og amatørsorter av grønnsaker fastsetter utkastet til direktiv unntak fra kommisjonsdirektiv 2003/91/EC om prøving og godkjenning av grønnsakssorter, kommisjonsforordning 930/2000/EC om navnsetting av plantesorter og rådsdirektiv 2002/55/EC om omsetning av såvare av grønnsaksorter. Betingelsen for å betegne en sort som bevaringsverdig er at den er truet av genetisk erosjon og er interessant i forhold til bevaring av plantegenetiske ressurser. En amatørsort blir definert som en sort uten særlig verdi for kommersiell produksjon, men utviklet for å vokse under spesielle betingelser.

Det gis generelt unntak fra krav om DUS-test (distinct, uniform, stable), men det stilles fortsatt krav til sorten slik at den er skillbar fra andre sorter. Det tillates større variasjon innen sorten enn hva som normalt tillates i forbindelse med sortsgodkjenning.  Det gis også generelt unntak fra krav om verdiprøving, men det skal blant annet foreligge en beskrivelse av sorten og dokumentasjon som viser resultater fra uoffisielle tester og praktiske forsøk med kultivering, oppformering og bruk. Det vil ikke være tillatt å godkjenne en sort som bevaringsverdig eller som en amatørsort dersom den allerede står oppført på EUs felles sortsliste. Det vil heller ikke være tillatt å godkjenne en sort som bevaringsverdig før det har gått to år fra den er tatt ut av sortslista eller to år etter at sorten er tillatt å omsette. Sorter med planterettsbeskyttelse eller sorter som er søkt rettsbeskyttet, kan ikke godkjennes som bevaringsverdige.

Utkastet åpner for at det ved navnsetting kan gis unntak fra de fleste vanlige bestemmelsene om sortsbetegnelse.  Myndighetene skal identifisere området/ene en sort tradisjonelt/historisk har blitt dyrket (opprinnelsesområde) og skal tillates omsatt. Myndighetene skal videre sikre at vedlikehold av sorten og såvareproduksjon skjer i samme område, eller for såvareproduksjon i andre utpekte, godkjente områder for såvareproduksjon. Ved godkjenningsbehandling av en sort, samt ved identifisering av opprinnelsesområde, skal myndighetene støtte seg til vurderinger gitt av en organisasjon/etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser.  Ved omsetning stilles tilsvarende kvalitetskrav til såvare av bevaringsverdige sorter og amatørsorter, som ved omsetning av ordinær såvare av grønnsaker, klasse "standard". 

Omsetning av såvare av en bevaringsverdig sort er i hvert enkelt land begrenset til 0,5 % av den totale omsetningen av arten den bevaringsverdige sorten tilhører, eller såvare tilsvarende det kvantum som trengs til å så 1000 daa. Mengde omsatt vare av alle bevaringsverdige sorter av en art, skal ikke overstige 10 % av årlig omsetning av arten eller hvis 10 % utgjør mindre enn 1000 daa, er det tillatt å omsette et kvantum tilsvarende det som skal til for å så 1000 daa.
Direktivet gir bestemmelser om hvordan såvaren skal merkes.

Merknader

Hvis rettsakten vedtas, kreves det endring i forskrift 13. september 1999 nr 1052 om såvarer og forskrift 1. oktober 1999 nr 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter.

Opplegget med godkjenning av bevaringsverdige sorter avviker noe fra den ordinære sortsgodkjenningen. Det stilles ikke krav til DUS-test og verdiprøving som normalt er en langvarig og ressurskrevende prosess, men det stilles fortsatt krav om dokumentasjon ved søknad om godkjenning, som Mattilsynet må ha en faglig vurdering av. Dette vil ved siden av å kreve forskriftsendringer trolig også kreve enkelte tilpasninger i relevant fagsystem. Det legges opp til et forpliktende samarbeid mellom myndighet og organisasjon eller etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser.

Myndighetene må notifisere og rapportere til ESA om følgende: 

    •    Organisasjon eller etat med kompetanse på på plantegenetiske ressurser som Mattilsynet får uttalelser fra.

    •    Ved godkjenning av andre områder for såvareproduksjon enn såvareproduksjon kun i sortens opprinnelsesområde

    •    På forespørsel fra COM/ESA eller de andre landa, omsatt mengde såvare av bevaringsverdige sorter i landet

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII  Næringsmidler

Utkast til forordning om husdyrproduksjon: Oppdatering av vedlegg 8 og produksjonsstandarder for kyllingoppdrett  (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold

EUs regelverk for økologisk landbruk har ikke regulert kyllingoppdrett. Et regelverk på dette området har vært etterspurt over lengre tid, og Kommisjonen har tatt initiativet til å starte utviklingen av et regelverk. Følgende tillegg til forordning (EØF) nr. 2092/91, med tilhørende endringsforordninger nr. (EF) 1804/99 og nr. (EF) 2254/2004, vedlegg I B, er foreslått:
Saktevoksende raser er definert som raser med maksimum daglig tilvekst på 35 g for slaktekylling, 105 g for hannkalkuner og 75 g for hunnkalkuner.
Maksimum flokkstørrelse er satt til 6600 dyr.
Kyllinger skal ha tilgang til uteareal fra de er fullstendig fjærdekte, og senest når de er 7 uker gamle. 
Dagens regler (forordning (EF) nr. 2254/2004) gir mulig til å innføre opp til 18 uker gamle kyllinger til eggproduksjon når økologiske kyllinger ikke er å oppdrive. Dette er en unntaksmulighet som i følge dagens regler gjelder på ubestemt tid. I det nye forslaget til regler for kyllingoppdrett er det imidlertid foreslått at denne unntaksmuligheten skal utgå etter en nærmere fastsatt dato. Etter denne datoen må ikke-økologiske kyllinger være under 3 dager gamle når de tas inn i en økologisk besetning.

Følgende tillegg/endringer i vedlegg VIII er foreslått:
- Det kan være maksimalt 21 kg levendevekt kylling per m2 innendørs, minst 2,5 m2 per dyr utendørs og det skal være minst 15 cm vaglepinne per dyr.
- Det kan være maksimalt 7 verpehøns per rede (tidligere 8).

Merknader

Forordning (EØF) nr. 2092/91 ,med tilhørende endringsforordninger (EF) nr. 1804/91 og (EF) nr. 2254/2004, regulerer dyrehold i økologisk landbruk, og har flere generelle regler som også vil gjelde for kyllingoppdrett.

Hvis vedtatt, vil rettsakten føre til en endring i økologiforskriften. 


KOM (2007) XXXX  Forslag til kodifisering av forordning (EF) nr. 1788/2001 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av bestemmelsene om kontrollsertifikatet for import fra tredjestater etter artikkel 11 i rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk produksjonsmetode for landbruksprodukter og slik angivelse på landbruksprodukter og næringsmidler  (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt erstatter gjeldende regelverk om kommisjonsforordning (EF) nr. 1788/2001 av 7. september 2001 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av bestemmelsene om kontrollsertifikatet for import fra tredjestater etter artikkel 11 i rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk produksjonsmetode for landbruksprodukter og slik angivelse på landbruksprodukter og næringsmidler.
 
Kommisjonen arbeider for kodifisering ("sammenslåing" av gjeldene forordninger) av regelverk som har blitt endret mange ganger. Forordning (EF) nr. 1788/2001 som omhandler importkontroll og kontrollsertifikat av økologiske varer fra tredjeland er endret flere ganger. For å gjøre forordningen med tilhørende endringsforordninger mer oversiktelig, har Kommisjonen fått støtte til å kodifisere forordningen.
 
Kodifisering er en teknisk øvelse som ikke endrer det substansielle innholdet i regelverket. Diverse henvisninger vil bli endret, hvilket må følges opp av eksportør, importør, kontrollorgan og kontrollmyndighet.

Merknader

Dersom rettsakten vedtas, kreves det endringer i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler.
Utkastet har ingen endrede administrative eller økonomiske konsekvenser i Norge.
Rettsakten vurderes som relevant og akseptabel.
 
 

MILJØVERNDEPARTEMENTET


Kapittel XV  Farlige stoffer

Forslag i forbindelse med rådsdirektiv 76/769/EØF om begrensninger på omsetning og bruk av farlige stoffer og  produkter  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Forslag til restriksjoner for kadmium - 11. tekniske tilpasning til direktiv 76/769/EØF:
Det har vært diskutert forslag til en teknisk tilpasning til direktiv 76/769/EØF med sikte på å utvide reguleringen til å omfatte PVC-plast. Videre arbeid avventes iom det må identifiseres produktgrupper som må unntas fra en ev regulering samt å vurdere innsamlingsmål for slike produktgrupper. Belgia har sluttført risikovurdering og påbegynt en risikoreduksjonsstrategi for kadmium og kadmiumoksider.

Arbeidsdokument for forslag til en endring av direktiv 76/769/EØF vedr. stoffene DEGBE, DEGME og DCM:
DEGBE - 2-(2-butoxyethoxy) ethanol:
Kommisjonen har lagt frem et utkast til regulering av DEGBE i produkter eller stoffblandinger i konsentrasjoner lik eller høyere 
enn 5 % i sprayfarger som omsettes til vanlige forbrukere.

DEGME - 2-(2-methoxyethoxy) ethanol:
Kommisjonen har lagt frem et forslag til regulering av DEGME i produkter eller stoffblandinger i konsentrasjoner lik eller høyere enn 1 % for farger eller fargefjerningsmidler som omsettes til vanlige forbrukere.

Videre arbeid med DEGBE og DEGME ligger på vent.

DCM - diklormetan:
Det har vært diskusjon på møter i arbeidsgruppen for direktiv 76/769/EØF. Det har vært avholdt møte i forum for "Paint stripping agents". Det var ulike meninger om hvorvidt det er nødvendig med restriksjoner for bruk av diklormetan til malingsfjerning. Det foreligger ingen mer informasjon om ev videre arbeid med dette.

Akrylamid:
Forslag om reduksjon av bruken av akrylamid til tetting i vannlekkasjer har vært diskutert. Det har også vært arrangert en workshop for å belyse behovet for fortsatt bruk av akrylamid. Norge deltok med ekspert. Det ble konkludert med at bruk av akrylamid kan erstattes med andre tettemidler til storskalabruk (tilsvarende den norske forskriften), men at det fortsatt var behov for bruk av akrylamid til småskalabruk på noen enkelte områder. I hht. opplysninger fra norsk bransje (produsenter, importører, brukere og Produktregisteret) benyttes ikke akrylamid til tetting av vannlekkasje til noen formål i Norge idag.

Merknader

Forskrift 1. juni 2004 nr 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften).

Myndighetene deltar aktivt i arbeidgruppen for begrensningsdirektivet. Myndighetene er i kontakt med berørte parter.

Forslag til 30. tekniske tilpasning til rådsdirektiv 67/548/EØF om klassifisering og merking av farlige stoffer  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 1967/548/EØF gir regler om klassifisering, merking og emballering av farlige kjemiske stoffer.
 
Regelverket om klassifisering og merking av kjemikalier er et viktig verktøy for å redusere og forebygge helse- og miljøskader forårsaket av kjemikalier. Det stilles krav til hvordan kjemiske stoff skal klassifiseres og hvordan et kjemisk stoff skal merkes. Klassifiseringen og merkingen av et stoff kan bl.a. få betydning for omsetningen. Stoff som merkes "giftig" eller "meget giftig" kan i praksis ikke selges til vanlige forbrukere. Merking kombinert med sikkerhetssetninger (eks. "oppbevares utilgjengelig for barn") og risikosetninger (eks. "farlig ved svelging") på emballasjen.

Systemet skal sikre at brukere, både arbeidstakere og vanlige forbrukere, skal få informasjon om kjemikaliers farlige egenskaper og mulige skadevirkninger slik at de kan ta nødvendige forhåndsregler.

Forslag til 30. tekniske tilpasning til direktiv 1967/548/EØF omfatter klassifisering av en del stoffer som tidligere ikke er klassifisert, i tillegg til reklassifisering av stoffer på grunn av ny kunnskap. Forslaget inneholder ny eller endret klassifisering for ca 900 stoffer. Omlag halvparten av disse er nye stoffer, resterende skal reklassifiseres.

Merknader

Forskrift 16. juli 2002 om klassifisering, merking mv. av farlige kjemikalier med senere endringer. En implementering vil medføre endringer i denne forskriften.


Vedlegg XX  Miljø

Kapittel I  Generelt

KOM (2003) 821  Kommisjonens melding til Europaparlamentet og Rådet om EUs gjennomføring av Bonn Guidelines om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling under Konvensjonen om biologisk mangfold  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen foreslår en rekke tiltak for å gjennomføre internasjonale retningslinjer, de såkalte Bonn Guidelines om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling av utbyttet, som ble vedtatt av partsmøtet for FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD) i 2002.
 
Retningslinjene er frivillige og målsettingen er å veilede brukere og leverandører av genressurser da slike ressurser utveksles mellom land og internt i landene. Retningslinjene vil også kunne fungere som modell for land som skal utvikle lovgivning og/eller politikk på dette området.
 
Europa er historisk sett en viktig bruker av genetiske ressurser i både forskning og produktutvikling for eksempel innenfor legemiddelindustrien. Dette gjelder både genressurser fra naturen og genressurser som finnes i genbanker og botaniske haver. Genetiske ressurser defineres i CBD som genmateriale fra dyr, planter og mikrober som inneholder funksjonelle arveenheter.
 
Mesteparten av jordens genetiske materiale finnes i u-landene men det er i hovedsak i-landene som har den teknologiske kapasitet til å nyttiggjøre seg disse ressursene for kommersielle formål.
 
Kommisjonen foreslår i meldingen tiltak som myndigheter og private aktører (genbanker, forskningsinstitusjoner, selskaper, og universiteter) bør følge ved utveksling av genressurser. Disse oppfordres til å lage standardavtaler, såkalte Material Transfer Agreements som er i samsvar med CBD og Bonn Guidelines  med leverandører/leverandørland av genressurser. Selskaper bør følge disse internasjonale forpliktelsene i sin virksomhet gjennom EUs arbeid med "Corporate Social Responsibility". 
 
Videre foreslår Kommisjonen tiltak for hvordan EUs patentlovgivning kan støtte opp om CBD og Bonn Guidelines. Det foreslås at opprinnelsen for genressurser og tradisjonell kunnskap bør oppgis i patentsøknader og at dette bør vurderes som et vilkår for å få patent. Dette går altså lenger enn EUs patentdirektiv som kun inneholder en oppfordring til å oppgi geografisk opprinnelse for genressurser i patentsøknader. Kommisjonen foreslår at en slik opprinnelsesklasul på fellesskapsnivå bør være et bindende forpliktelse ("self-standing obligation"). På denne måten kan man bidra til at eventuelle fordeler fra kommersiell utnyttelse av genressurser kanaliseres tilbake til leverandørlandet. Samtidig vil man bidra til at CBDs krav om forhandssamtykke ved uttak av genressurser overholdes.       
 
I meldingen foreslås også vurdering av en internasjonal sertifiseringsordning som kan bevise at genressurser er innhentet i samsvar med CBD og Bonn Guidelines. Slike sertifiseringsordninger for selskaper eksisterer allerede på frivillig basis i EU/EØS  gjennom EMAS (EC Eco-Management and Audit Scheme).
 
Meldingen foreslår også at hensynet til CBD og Bonn Guidelines integreres i EUs bistandsarbeid.
 
Meldingen er en oppfølging av internasjonale retningslinjer under FNs konvensjon om biologisk mangfold. Retningslinjene om tilgang til genressurser og rettferdig fordeling, de såkalte Bonn Guidelines, ble vedtatt av partsmøtet i 2002.

Utkast til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljørapportering  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Saken er satt på dagsorden gjennom EUs 6. miljøhandlingsprogram. Bakgrunnen er nødvendigheten av å sikre en rimelig balanse mellom EU-institusjonenes behov for informasjon fra medlemslandene og hensynet til rapporteringsbyrden som landene pålegges.
 
Direktivets hovedhensikt er å gi en juridisk ramme for gjennomføring av en helhetlig og løpende vurdering av miljørapporteringen til EUs institusjoner og innføre juridiske mekanismer som gir økt fleksibilitet mht. mulighet for oppdatering av rapporteringskrav. Dette skal sikre en forenkling av rapporteringsregimet gjennom bl.a. harmonisering og, der det er hensiktsmessig, utfasing av rapporteringskrav.
 
Direktivet skal også medvirke til å begrense rapporteringen til forhold som generelt oppfattes å ha relevans for utforming, gjennomføring og evaluering av miljøpolitikken. Det er også en hensikt å bidra til å forbedre kvaliteten på rapporteringen mht. dataenes pålitelighet, den geografiske dekningen og sammenlignbarheten mellom medlemslandene.
 
Det finnes allerede et juridisk grunnlag for å kreve informasjon om graden og måten EUs lovgiving blir implementert i medlemslandene på. Direktivet vil i tillegg gi et grunnlag for å kunne kreve at medlemslandene leverer data vedrørende bredere spørsmål knyttet til tilstand og utvikling i miljøet og data som vil bli brukt til å måle hvor effektiv miljøpolitikken er.

KOM (2006) 232 endelig  Forslag til rammedirektiv om jordbeskyttelse  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

EUs sjette miljøhandlingsprogram fra juli 2002 forutsetter at det skal utvikles syv tematiske strategier, herunder en strategi for beskyttelse av jordsmonnet. Kommisjonen presenterte sitt forslag til en slik strategi 22. september 2006 (Thematic Strategy on Soil Protection). Det ble innledningsvis identifisert åtte trusler mot jord:  erosjon, tap av organisk materiale, forurensning, nedbygging, jordpakking, tap av biodiversitet, forsaltning  og  flom/skred . Med jord forstås i denne sammenhengen den jorden som utgjør det øverste laget av jordskorpen mellom berggrunnen og overflaten, med unntak av grunnvann.

Strategien består av tre deler: 1) En meddelelse (communication) med prinsipper for EU Soil Protection Policy, 2) et rammedirektiv for beskyttelse av jord og 3) en konsekvensutredning med miljømessige, økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

I rammedirektivet går man videre med konkrete krav/bestemmelser ift syv av de åtte identifiserte truslene. Tap av biodiversitet inngår ikke eksplisitt i direktivet, da man både føler behov for økt forskning/kunnskap og fordi man anser at dersom man håndterer de andre syv truslene, så vil man også ivareta hensynet til biodiversitet. I rammedirektivet foreslår Kommisjonen at forurensning og nedbygging håndteres på nasjonalt/regionalt nivå, mens de resterende truslene håndteres på risikoområde-nivå.

Erosjon, tap av organisk materiale, forsaltning, jordpakking, skred (artikkelene 6-8:

For disse prosessene innebærer direktivforslaget at medlemsstatene innen fem år fra gjennomføringsdato må kartlegge risikoområder der det er avgjørende dokumentasjon for eller rimelig grunn til mistanke om, at disse prosessene har pågått, pågår eller kan ventes å finne sted i nær fremtid. Denne listen må revideres hvert tiende år. Vedlegg 1 til direktivet inneholder en oversikt over parameter som, for hver av prosessene, minst må inn i kartleggingen.
Alle medlemslandene må innen syv år fra gjennomføringsdato lage et handlingsprogram for de kartlagte risikoområdene og innen åtte år iverksette handlingsprogrammet.

Nedbygging (artikkel 5):

For å bevare flest mulig av jordfunksjonene, må medlemslandene treffe egnede tiltak for å forhindre forsegling eller, når forsegling gjennomføres, avbøte virkningene av den.

Forurensning (artiklene 9-14):

Dette er den prosessen der direktivet inneholder flest oppfølgingspunkter:

- Forebygging
Medlemslandene skal treffe egnede tiltak for å begrense tilsiktede eller utilsiktede tilførsler av farlige stoffer til jord.

- Register over forurensede eiendommer
Medlemslandene skal identifisere forurensede lokaliteter, dvs. eiendommer der det er dokumentert tilstedeværelse av farlige stoffer i konsentrasjoner som medfører en signifikant risiko for menneskers helse eller miljøet.
Landene skal opprette et nasjonalt register over slike forurensede lokaliteter. Registeret skal være offentlig og skal revideres hvert femte år.

- Kartlegging og undersøkelse
Innen fem år fra gjennomføringsdatoen skal ansvarlig myndighet som et minimum kartlegge steder der det har vært eller er virksomhet innen de potensielt jordforurensede bransjene listet i vedlegg 2. Kartleggingen skal revideres regelmessig.
Ansvarlig myndighet skal undersøke de identifiserte lokalitetene etter en i direktivet oppsatt timeplan. Der det er nødvendig skal det gjennomføres en stedspesifikk risikoanalyse.

- Rapport om jordlagets tilstand
Ved salg av eiendommer der det finner sted eller har funnet sted en potensielt jordforurensede virksomhet oppført i vedlegg 2 til direktivforslaget, skal medlemsstatene sørge for at eieren eller den potensielle kjøperen forelegger den kompetente myndighet og den andre part i handelen en rapport om jordlaget tilstand. Rapporten skal utarbeides av en person eller et organ som utpekt og godkjent av medlemsstaten. Minimumsinnholdet i rapportene er spesifisert i direktivet.
 
- Opprydningstiltak
Medlemsstatene skal sørge for at de dokumentet forurensede lokalitetene blir ryddet opp slik at de ikke medfører vesentlig risiko for menneskers helse eller miljøet.
Landene må etablere egnede finansieringsmekanismer for opprydning av forurensede lokaliteter der ingen kan holdes som ansvarlig iht. lovverket.

- Opprydningsstrategi
Medlemslandene skal innen syv år fra gjennomføringsdato utarbeide nasjonale opprydningsstrategier med spesifisert minimumsinnhold, bl.a. en liste i prioritert rekkefølge over de forurensede lokaliteter som skal ryddes opp.
Strategien skal være i kraft innen åtte år fra gjennomføringsdato og skal revideres minst hvert femte år.

Felles tiltak for alle prosesser (artikkel 15-17):

- Folkeopplysning
Medlemslandene skal treffe tiltak for å øke befolkningens kunnskap om jords betydning for menneskers og økosystemets overlevelse og om kunnskap vedrørende bærekraftig utnyttelse av jord.

- Rapportering
medlemslandene skal innen åtte år fra gjennomføringsdato og hvert femte år rapportere fremdriften til Kommisjonen.

Merknader

Rammedirektiv er et minimumsdirektiv, med stor frihet for det enkelte medlemsland til selv å bestemme mål, kriterier, kartleggingsomfang, tiltak, virkemidler m.m. Fokus er på overvåkning, definisjoner og å skaffe rimelig sammenlignbar informasjon. På forurensningsområdet, hvor direktivet stiller flest krav, har Norge allerede i flere år jobbet systematisk og en rekke ulike virkemidler er utarbeidet. Direktivet forventes således ikke å få vesentlige konsekvenser for Norge.

Direktivforslaget gikk gjennom i første behandling i parlamentet 14. november 2007. Forslaget ble behandlet i rådet 20. desember 2007, men der var det ikke mulig å oppnå kvalifisert flertall som kreves for å nå politisk enighet. Tyskland, Frankrike, Nederland, Østerrike og Storbritannia stemte nei til den foreslåtte teksten, på tross av det portugisiske presidentskapets forsøk på å presentere kompromissforslag.

Sakkyndige instansers merknader

Faktanotater om jordstrategien, herunder rammedirektivet for jord, har vært behandlet på flere møter i spesialutvalget for miljø. Det har vært begrensede merknader fra sakkyndige instanser.
Norge har ikke vært representert i styringsgruppen (advisory forum) i forbindelse med arbeidet med jordstrategien. Norske fagmiljøer har vært involvert i konsultasjonsfasen for jordstrategien, på arbeidsgruppenivå. Dette arbeidet ble avsluttet i 2004.

Innenfor Miljøverndepartementets ansvarsområder, er det særlig forholdet mellom jordstrategien og regelverket på avfall/slam og forurensning/forurenset grunn som er av interesse. I forhold til Landbruks- og matdepartementets ansvarsområder, er det av særlig interesse at det ikke blir etablert et for krevende overvåkings-/kartleggingsregime, samt at man ivaretar fokus på nedbygging av landbruksjord og behovet for å beholde åpent land (lavintensivt landbruk/beitemark) for å beskytte biodiversitet.
Direktivforslaget av 22. september 2006 har vært ute på alminnelig høring i Norge. Tilbakemeldingene fra høringen er i all hovedsak positive. Det pekes imidlertid på behovet for mer ressurser/ kompetanse i forvaltningen og ytterligere forskning på området.
 
KOM (2008) 18  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om geologisk lagring av karbondioksid   (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold 

Forslag til nytt direktiv om geologisk lagring av CO2 ble lagt frem 23. januar 2008. Direktivet skal etablere det juridiske rammeverket for en miljømessig sikker lagring av CO2. Det stilles krav om etablering av en konsesjonsordning for leting etter, utbygging og overvåkning av lagringssteder for CO2, tillatelse til lagring av CO2, renhetsgrad for CO2-strømmen, overvåking av lagret CO2, rapportering til myndighetene m.v. På disse punktene bygger direktivforslaget i stor grad på regelverk som allerede er etablert under internasjonale havmiljøkonvensjoner Norge er bundet av (OSPAR-konvensjonen for Nord-øst Atlanteren og den globale London-protokollen). 
 
Kravene skal innarbeides i en tillatelse til lagring som skal utstedes i forbindelse med hvert enkelt lagringsprosjekt. Kommisjonen skal i hvert enkelt tilfelle vurdere medlemsstatenes utkast til tillatelse til lagring og innen seks måneder gi råd til medlemslandene i denne forbindelse. Dersom kommisjonens råd ikke tas til følge skal dette begrunnes.
 
Direktivforslaget stiller også krav om tildeling av tillatelse til leting etter mulige lagringssteder, herunder om tildelingsprosessen. Tillatelsen kan utstedes for maksimalt to år, men mulighet for fornyelse én gang.
 
Det skal foreligge et system for faste og uanmeldte inspeksjoner. Videre inneholder forslaget bestemmelser om avslutning av lagringen, overføring av det juridiske ansvaret for lagringsstedet til staten, finansiell sikkerhet i forbindelse med lagringsprosjekter, adgang for tredjeparter til transportnettverk og lagringssteder m.v..
 
Direktivforslaget regulerer ikke direkte fangst eller transport av CO2 da dette forutsettes dekket av annet EU-regelverk. Forslaget forutsetter likevel at det skal sikres tredjepartsadgang til CO2-rørledninger og lagringssteder for CO2. Det samme gjelder spørsmål om CO2-fangst og lagring og forholdet til kvotedirektivet/kvotehandel, statsstøtteregelverket m.v.

Merknader  

Direktivet foreslås hjemlet i EF-traktaten 175(1). Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

 
KOM (2007) 354  Kommisjonens grønnbok om tilpasning til klimaendringer – hva kan gjøres på EU-nivå?  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold 

Grønnboken er det første helhetlige politiske initiativet rettet mot å styrke Europas evne til å tilpasse seg klimaendringene. Første del av Grønnboken setter klimatilpasning og reduksjon av klimagassutslipp i sammenheng. Tilpasningsutfordringen vil bli vesentlig selv om økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen kan begrenses til om lag 2 °C. Kommisjonen legger videre til grunn at det lønner seg å iverksette tilpasningstiltak raskt.

Grønnboken foreslår fire hovedpilarer i klimatilpasningsarbeidet:
1. Tidlig innsats i EU.
2. Integrering av tilpasningsaspektet i EUs utenriksanliggender.
3. Reduksjon av usikkerhet ved å utvide kunnskapen gjennom integrert klimaforskning.
4. Involvering av det europeiske samfunn, næringsliv og offentlig sektor under utarbeidelsen av tilpasningsstrategier.

Kommisjonen la Grønnboken ut på offentlig høring.

Merknader

Miljøverndepartementet avga i samråd med berørte departementer en samlet høringsuttalelse i brev av 30. november 2007. I brevet til Kommisjonen gis det støtte til behovet for å handle raskt overfor et bredt spekter av berørte samfunnssektorer. Behovet for å integrere tilpasningshensyn på ulike sektorområder, og legge til rette for at nødvendig informasjon om klimaendringene er tilgjengelig for aktuelle beslutningsmyndigheter, understrekes. Videre fokuseres blant annet behovet for å støtte utviklingsland og sårbare regioner som har små muligheter til styrke tilpasningsevnen på egenhånd. Til slutt pekes det på at Arktis er blant områdene som er mest berørt av klimaendringene, og at studier av klimaendringene i Arktis kan gi verdifull innsikt som bør være interessant i en større europeisk sammenheng. En rekke betraktninger knyttet til de ulike tema i Grønnboken gis som et vedlegg i brevet til Kommisjonen.

KOM (2005) 0020 endelig  EUs kvikksølvstrategi  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Miljørådet ba EU kommisjonen i 2002 om å utarbeide en helhetlig strategi om kvikksølv, inkludert tiltak for å beskytte helse og miljø fra kvikksølvutslipp. Kommisjonen la frem strategien januar 2005.

Bakgrunnen for strategien er bl.a. internasjonale aktiviteter under UNEP (Global Mercury Assessment) der en har hatt økt fokus på kvikksølv. I global sammenheng ser man at kvikksølv har de samme uønskede egenskapene som organiske miljøgifter (POPs), både med hensyn på effekter og global spredning. Kvikksølvutlippene globalt er økende, og EU står for en betydelig eksport av kvikksølv til det globale markedet.

EUs miljøvernministere fikk i 2002 seg forelagt en rapport fra Kommisjonen om utfasing av kvikksølv, spesielt i kloralkaliindustrien. Både internasjonale forpliktelser i OSPAR-konvensjonen og EUs eget system for regulering av industriutslipp legger opp til utfasing av kloralkalieproduksjon basert på kvikksølvteknologi de nærmeste årene. Dette vil medføre store utfordringer mhp kvikksølvet som frigjøres fra denne industrien, og har vært en viktig årsak til at rådet etterspør en samlet kvikksølvstrategi.
 

KOM (2005) 718 endelig  Tematisk strategi for bymiljø  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Ved gjennomgangen av det 6. miljøhandlingsprogram ba Parlamentet Kommisjonen om å  lage forslag til en tematisk strategi for bymiljø og spesifikt drøfte temaene indikatorer, bytransport (frakobling av økonomisk vekst og transportvekst, endring i reisemiddelfordeling slik at miljø- og helsevennlige transportformer får økt andel).

Fire av fem EU-medborgere bor i byer, der miljøproblemer gjerne konsentreres og ny økonomisk aktivitet utformes. Målene i strategien omfatter informasjonsutveksling, forskning og forbedret forvaltning. Strategien berører tema som byplanlegging, transport, klima, biologisk mangfold, jordvern, kulturarv, forskning, helse etc. 

Dårlig luftkvalitet, avfallsproblemer, høy trafikktetthet, drivhusgassutslipp og støy er eksempler på miljø/helseutfordringer i byer. Faktorer som må tas hensyn til, er endringer i livsstil (f.eks. økt bilbruk, flere singelhushold, økt ressursbruk pr. innbygger og demografiske endringer), klimaendringer, økt flomfare og reduksjon i bruk av fossilt brensel. I tillegg må sektorene samhandle bedre; ny politikk for å fremme bruk av "renere" busser kan f.eks. motvirkes av økt tilgjengelighet av parkeringsplasser.

Tradisjonelt sett har Kommisjonen foreslått direktiver innenfor lokal luftkvalitet, støy, avfallshåndtering, m.v. Dette er miljøproblemer som i første rekke har sitt opphav i byene. Kommunikasjonen representerer således en nytenkning fra Kommisjonen, hvor en tar initiativet til en prosess der byene selv oppfordres til å ta et helhetlig grep og løse miljøutfordringene områdevis gjennom ulike modeller for miljøstyring.

Merknader

Kommisjonen har hovedsakelig arbeidet gjennom ekspertgruppe for bymiljø og fire arbeidsgrupper. Alle arbeidsgruppene avsluttet sitt arbeid høsten 2003, og KOM(2004)60 Final "Towards a Thematic Strategy on Urban Environment" ble lagt frem 11. januar 2004.  Høringsprosessen førte til sluttdokumentet KOM(2005)718 final, "Thematic Strategy on Urban Environment som Kommisjonen la fram 11.januar 2006. På grunn av byenes ulike utfordringer, er det ikke aktuelt for EU å utvikle nytt regelverk for å nå målene i strategien. Målene skal nås gjennom samarbeid mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer, informasjonsutveksling, forskning og gode eksempler. EU vil støtte lokale initiativ, bl.a. gjennom eksisterende programmer og utviklingsfond.

Strategien skaper en arena for internasjonalt samarbeid om bymiljø, areal- og transportpolitikk. Administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser vil bli vurdert underveis i oppfølgingen.  De vil på de aktuelle tidspunkter bli innpasset i de økonomiske og miljømessige rammene som da foreligger. Det er ikke behov for å endre norsk lovgivning eller regelverk på området.


KOM (2008) 46  Revisjon av rådsdirektiv 91/692/EØF om standardisering og rasjonalisering med hensyn til rapporter om gjennomføring av enkelte miljødirektiver  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

EU-regelverket omfatter pr. i dag ca. 250 miljørettsakter. Det er knyttet til sammen mer enn 100 rapporteringsforpliktelser til disse rettsaktene. Behovet for å sikre en rimelig balanse mellom EU-institusjonenes behov for informasjon fra medlemslandene og hensynet til rapporteringsbyrden dette påfører landene har lenge vært erkjent og er bl.a. uttalt i EUs 6. miljøhandlingsprogram. 

Hensikten med direktiv 91/692/EØF var i sin tid å forenkle og forbedre rapportering og publiseringen av informasjon vedr. oppfølgingen av en rekke miljødirektiver. Direktivet etablerte en 3-årige rapporteringssyklus for rettsakter vedr. henholdsvis luft, vann og avfall og en komitéprosedyre for å fastlegge rapporteringsformatene. Dette papirbaserte rapporteringsregimet har vist seg lite tilpasningsdyktig ift. nye behov og oppleves i økende grad som avleggs. Dette har i sin tur ført til at rapporteringsopplegget i nyere miljødirektiver i mange tilfeller ikke er blitt knyttet til de generelle kravene i direktiv 91/692/EØF. 

Endringen av direktiv 91/692/EØF, som Kommisjonen nå skisserer, har til hensikt å modernisere rapporteringsregimet, herunder å gjøre det elektronisk basert, mer oversiktelig og dermed også mer dynamisk bl.a. ift. behovet for policyrelevant informasjon.

Skissen til endring av direktivet er lansert som en av flere pilarer i etableringen av det felles-europeiske miljøinformasjonssystemet, SEIS, som Kommisjonen har tatt initiativet til å utvikle i samarbeid med Det europeiske miljøbyrået, EEA (jf. COM (2008) 46 - Towards a Shared Environment Information System, SEIS).  Hensikten med SEIS er å sikre tilstrekkelig miljødata og -informasjon til utvikling og oppfølging av miljøpolitikken på lokalt, nasjonalt, regionalt og europeisk nivå og til å sikre en opplyst allmenhet. INSPIRE-direktivet for etablering av en felles-europeisk infrastruktur for geografisk informasjon og GMES-initiativet for etablering av en felles-europeisk overvåkingskapasitet for miljø og sikkerhet bl.a. ved bruk av satellitt-teknologi utgjør andre viktige pilarer i dette miljøinformasjonssystemet. 

Ettersom en viktig hensikt med endringen av direktiv 91/692/EØF er å legge til rette for det felles-europeiske miljøinformasjonssystemet, SEIS, er det en klar og også uttalt kobling mellom denne rettsaktendringen og oppfølgingen av krav og intensjoner i Konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århus-konvensjonen). Det ligger i konseptet for endringen at medlemslandene i større grad skal gjøre relevant informasjon om miljøutviklingen og miljøtiltak alment tilgjengelig heller enn å rapportere slik informasjon eksklusivt til EU-institusjonene.

 

Kapittel II  Vann

KOM (2006) 397  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøkvalitetskrav innen vannpolitikken og endring av direktiv 2000/60/EF  (vedlegg XX kap II MD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for at Kommisjonen nå har lagt fram et forslag til datterdirektiv om prioriterte stoffer under vannrammedirektivet er de føringene som er lagt i rammedirektivets artikkel 16 (”Strategier mot vannforurensning”). Det sies her bl.a. at kommisjonen skal legge fram forslag til liste over prioriterte stoffer, forslag til felles utslippsbegrensninger innenfor felleskapsområdet og forslag til harmoniserte miljøkvalitetsstandarder for vann, sediment og biota. Disse forslagene skal så behandles av Rådet og Parlamentet med tanke på å fastsette et felles regelverk for medlemslandene.

En liste over 33 prioriterte stoffer er allerede vedtatt av EU gjennom europaparlaments- og rådsvedtak 2455/2001/EF av 20. november 2001. Kommisjonen har også vurdert å ta inn bestemmelser om felles utslippbegrensninger i det nye datterdirektivet, i tråd med rammedirektivets føringer om dette, men konkluderte med at dette ikke er hensiktsmessig. I stedet anbefales det at det bør være opp til myndighetene i de enkelte landene å sørge for at vannkvalitetsstandardene overholdes ved å iverksette nødvendige tiltak.

Det viktigste gjenstående punktet er således å utarbeide et forslag til miljøkvalitetsstandarder, og dette er derfor hovedelementet i det framlagte forslaget til datterdirektiv.

Hovedelementet i forslaget til datterdirektiv er som nevnt ovenfor de foreslåtte miljøkvalitetsstandardene (Environmental Quality Standards) for de prioriterte stoffene, heretter kalt ”EQS-verdier”. Vannrammedirektivet krever at medlemslandene skal ha som mål å oppnå ”god vannstatus” i alle vannforekomster innen utgangen av 2015, og de foreslåtte EQS-verdiene vil inngå blant kriteriene som skal brukes for å avgjøre om dette målet oppnås.

I forslaget til direktiv er det foreslått at 12 av de prioriterte stoffene får status som ”Priority Hazardous Substances”, og dermed blir omfattet av en målsetting om at alle utslipp i medlemslandene skal stanses innen 2025, jf rammedirektivets artikkel 4(I)(a)(iv). Dette tilsvarer det såkalte generasjonsmålet for miljøgifter som først ble formulert på nordsjøkonferansen i Esbjerg i 1995, og som senere er tatt opp som mål i det bindende OSPAR-samarbeidet og vedtatt som nasjonalt resultatmål i norsk kjemikaliepolitikk.

For de øvrige stoffene på prioritetslista (21 stoffer), som ikke er definert som PHS, gjelder en målsetting om at utslippene skal reduseres kontinuerlig, jf rammedirektivets artikkel 4(I)(a)(iv).Det er foreslått at medlemslandene skal kartlegge tilførsler av alle stoffer som omfattes av direktivforslaget (både prioriterte stoffer og stoffer listet opp i part B i Annex 1) til nedbørfeltene i løpet av ett år innenfor perioden 2007-2009. 

Det er foreslått at EQS-verdier for henholdsvis årlig gjennomsnittskonsentrasjon og maksimalkonsentrasjon i vannforekomstene for alle stoffer som er listet opp i direktivet. Vannprøver skal tas slik at de er representative for vannforekomsten.
Nær utslippskilder kan det defineres overgangssoner der det tillates overskridelser av EQS-verdiene, såkalte ”transitional areas of exceedance”. Medlemslandene skal imidlertid søke å redusere størrelsen på disse sonene over tid, bl.a. ved å gjennomgå tillatelser iht IPPC-direktivet på nytt.

I tillegg til EQS-verdier for overflatevann, er det foreslått EQS-verdier for biota (vannlevende organismer) for de tre stoffene metylkvikksølv, heksaklorbenzen og heksaklorbutadien. Iht til vannrammedirektivet skulle kommisjonen i utgangspunktet også ha lagt fram forslag til EQS-verdier for biota og sediment for de andre stoffene på lista, men dette har av flere grunner foreløpig ikke latt seg gjøre.

Det er tatt et spesielt forbehold om at de foreslåtte EQS-verdier for nikkel og bly vil kunne bli endret når den pågående risikovurderingen av disse stoffene er avsluttet.
Det er foreslått at det nye datterdirektivet skal erstatte de gamle datterdirektivene under 74/464/EØF som omhandler utslipp av farlige stoffer til vann, d.v.s. 82/176/EØF, 83/513/EØF, 84/156/EØF, 84/491/EØF og 86/280/EØF, med virkning fra 22.12.12.

Det er også foreslått at vedlegg X i rammedirektivet for vann (2000/60/EF) blir erstattet av Annex II i datterdirektivet. Dette innebærer i praksis at prioritetslisten tas inn som en del av selve vannrammedirektivet.

Fristen for å implementere datterdirektivet i medlemslandenes lovverk er foreslått satt til 18 måneder etter ikrafttredelse.

Merknader

Europaparlamentet styrket forslaget vesentlig i sin første høring. De foreslo å utvide listen med de 33 opprinnelige stoffene med 28 nye stoffer, bla. miljøgifter som PFOS og TBBPA. Noen av disse skal vurderes ut fra utfasingsmålet.  I tillegg skal flere av de de opprinnelige stoffene falle inn under målet (ha status som ”Priority Hazardous Substances”). Europaparlamentet har også lagt til grenseverdier for sedimenter og biota ikke bare i vann som foreslått av Kommisjonen.
Behandlingen i Rådet tok hensyn til noen av endringsforslagene, men de fleste ble avvist fordi de og Kommisjonen mente at de var unødvendige eller uønsket. Under annen gangs lesning har svært mange av endringsforslagene fra første lesning blitt reintrodusert og ble vedtatt i miljøkomiteen 6. mai. Det slovenske formannskapet ønsket å unngå forliksprosedyre og søker forhandlinger med parlamentet før plenumsbehandling i parlamentet 16. og 17. juni.


Kapittel III  Luft

KOM (2008) endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om medlemsstatenes innsats for å redusere klimagassutslippene for å oppfylle EUs klimamål for 2020  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

Beslutningen omhandler hvilke utslippsreduksjoner medlemsstatene må foreta i ikke-kvotepliktige samfunnssektorer for å bidra til å oppfylle EUs klimapolitiske målsettinger.

EUs mål er å redusere de samlede utslippene fra alle sektorer med 20 prosent fra 1990-2020. Kommisjonen har foreslått at utslippene i kvotepliktige sektorer skal reduseres med 21 prosent fra 2005 til 2020. Ikke-kvotepliktige sektorer må dermed kutte 10 prosent fra 2005 til 2020 for at EU skal nå det samlede målet. Kuttene i ikke-kvotepliktige sektorer foreslås fordelt mellom medlemsstatene iht. landenes BNP. Det fattigste landet (Bulgaria) kan øke utslippene med 20 % i forhold til 2005, mens de rikeste landene (Irland, Danmark og Luxembourg) må redusere utslippene med 20 % i forhold til 2005.

Kuttene i ikke-kvotepliktig sektor må først og fremst oppnås ved nasjonale virkemidler, men nye virkemidler på EU-nivå vil bidra.

Kvotesystemet omfatter om lag 40 prosent av utslippene fra EU, først og fremst de store punktkildene fra kraftverk og industri. Resten av utslippene som ikke er kvotepliktige stammer fra småkilder for eksempel i transportsektoren, bygg (oppvarming), handels- og servicenæringen, småbedrifter, landbruk og avfall.

Medlemsstatene kan innfri sin forpliktelse til utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene ved å bruke kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene (CDM/JI) tilsvarende 3 prosent av 2005-utslippene i ikke-kvotepliktige sektorer. Denne samlede begrensningen tilsvarer en tredjedel av utslippsreduksjonene som kreves i 2020. Dersom adgangen ikke utnyttes fullt ut kan retten til å levere de overskytende kvotene overføres til andre medlemsstater. Begrensningen i kjøp av kvoter fra andre land skal sikre at det finner sted utslippsreduksjoner innenfor EU. Målet er at dette skal bidra til utvikling av nye utslippsreduserende teknologier.

Dersom det etableres en bindende internasjonal klimaavtale skal EUs overordnede målsettinger skjerpes fra 20 % til 30 % reduksjon fra 1990-2020. Medlemsstatenes individuelle bidrag i henhold til denne beslutningen vil kunne bli justert på grunnlag av utslippsforpliktelsene i den nye avtalen. EUs innsats for å nå målene i den nye avtalen vil imidlertid bli fordelt mellom kilder innenfor og utenfor kvotesystemet etter de samme andeler som foreslått i denne beslutningen. Adgangen til å levere kvoter fra prosjekter i tredjeland vil også kunne bli økt etter inngåelsen av en ny internasjonal klimaavtale. Kommisjonen foreslår at kvoter fra tredjeland skal kunne dekke inntil halvparten av skjerpingen av utslippsmålet. EU vil kun akseptere kvoter fra tredjeland som har ratifisert den nye avtalen.

Endringer i kvotesystemets omfang vil føre til at samlet utslipp som tillates i ikke-kvotepliktige sektorer justeres.

Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 3 i beslutning 2004/280/EF (overvåkningsmekanisme for klimagassutslipp - ikke inntatt i EØS-avtalen) rapportere til Kommisjonen om sine utslipp av klimagasser. Annenhvert år fra og med 2013 skal disse rapportene også inneholde informasjon om medlemsstatenes fremskritt med hensyn til oppfyllelsen av forpliktelsene i henhold til denne byrdefordelingsbeslutningen.

Merknader

Det er fortsatt uklart om beslutningen, og dermed den foreslåtte begrensningen i medlemsstatenes bruk av kvoter fra CDM/JI, vil gjelde for Norge.  

 

KOM (2007) 18  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 98/70/EF mht. krav til bensin, diesel og gassolje og introduksjon av en mekanisme for overvåking og reduksjon av utslipp av klimagasser fra veitrafikk, og om endring av rådsdirektiv 1999/32/EF mht. krav til drivstoff for fartøy på innenlandske vannveier og oppheving av direktiv 93/12/EF  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen la 31. januar 2007 fram forslag om endring av direktiv 98/70 om kvaliteten til bensin og dieselolje samt forslag om endring av direktiv 1999/32. Forslaget innebærer krav og standarder for flere typer drivstoff, både til veitrafikk, anleggsmaskiner og traktorer og til fartøyer på innenlandske vannveier. Forslaget vil innebære økt bruk av biodrivstoff.

Forslaget har som formål å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren og bedre lokal luftkvalitet. Et sentralt element i forslaget er at det skal stilles krav om at drivstoffprodusenter og leverandører skal redusere utslippene av klimagasser fra produksjon, transport og bruk av drivstoff med 10% mellom 2011 og 2020. For å øke bruken av biodrivstoff i EU, foreslås det videre at det etableres en egen bensintype hvor det tillates en høyere andel oksygenater enn i vanlig bensin, inkludert opptil 10 % etanol. Dette vil blant annet forhindre uønsket høyt damptrykk.

Videre opprettholdes forslaget om å redusere svovelinnholdet i vanlig autodiesel til 10 mg/kg fra 1. januar 2009. Kommisjonen foreslår også tilsvarende krav til svovelinnhold i anleggsdiesel fra 1. januar 2010. For drivstoff til fartøyer på innenlandske vannveier skjerpes svovelkravene til maksimalt 300 mg/kg fra 1. januar 2010 og videre til 10 mg/kg fra 1. januar 2012. Samtidig foreslås det at kravene til PAH i autodiesel skjerpes fra 11 % til 8 % fra 1. januar 2009.

Merknader

Direktivet er hjemlet i EF-traktatens artikkel 95 og 175.

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

Norge har gjennomført eksisterende direktiv 98/70/EF om kvaliteten til bensin og dieselolje med senere endringer i forskrift av 1. juni 2004 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 3-16. Forskriften er hjemlet i forurensningsloven. Eksisterende direktiv 1999/32/EF om svovelinnhold i ulike petroleumsprodukter er gjennomført i forurensningsforskriften kapittel 8 - Svovelinnhold i fyringsoljer og produktforskriften kapittel 3 under § 3-23-Svovelinnhold i maritimt drivstoff. Innlandsfartøy er ikke inkludert her. 

Forurensningsforskriften § 3-16 stiller allerede krav om at maksimalt tillatt svovelinnhold på 10 mg/kg i autodiesel fra 1. januar 2009. Samme bestemmelse ble endret 6. november 2007 slik at kravet til maksimalt svovelinnhold for autodiesel til bruk i ikke-veigående maskiner og landbrukstraktorer fra 1. januar 2009 også er 10mg/kg. Dette er i tråd med det handlingsrommet som ligger i dagens direktiv og innebærer at Norge innfører et maksimalkrav på 10 mg/kg for anleggsdiesel ett år tidligere enn i EU. Krav til svovelinnhold i drivstoff til fartøyer på innenlandske vannveier er ikke regulert i dag. Behov for en forskriftsendring på dette området må vurderes nærmere. Forurensningsforskriften § 3-16 tillater i dag maksimalt 11% PAH i autodiesel. Det stilles ingen krav i norsk regelverk til reduksjoner i klimagassutslippene fra drivstoff vurdert ut fra klimagassutslipp pr. energienhet.  Det stilles per i dag ingen krav i norsk regelverk til biodrivstoffer og reduksjoner i klimagassutslippene fra drivstoff.

Statens forurensningstilsyn sendte 7. november på høring forslag om omsetningspåbud for biodrivstoff. Forslaget innebærer at fra og med 2008 skal minst to volumprosent av årlig omsatt mengde drivstoff til veitrafikk bestå av biodrivstoff, økende til minst fem volumprosent fra og med 2009. Forslaget er i samsvar med regjeringens strategi for økt bruk av biodrivstoff som ble presentert i revidert nasjonalbudsjett 2007. I forbindelse med arbeidet med fornybardirektivet – KOM (2008) 19 – arbeides det med å få på plass bærekraftkriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff som det også tas sikte på å innta i drivstoffskvalitetsdirektivet. 

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Forskriftsendringen om maksimalt 10 mg/kg svovelinnhold i anleggsdiesel fra 1. januar 2009, vil gi et fremtidig bidrag til forbedringer av lokal luftkvalitet, spesielt partikkelsituasjonen i byer og tettsteder. Reduserte utslipp av svovel og nitrogenoksyder bidrar også til mindre miljøbelastning i form av forsuring og overgjødsling. Krav til ny bensintype som er mer egnet for innblanding av bioetanol, vil kreve forskriftsendring med hensyn til oksygenater og damptrykk. Konsekvensene av denne endringen vil trolig ikke medføre kostnader av betydning for bransjen. Skjerpelse av PAH kravet i autodiesel vil ut fra foreløpig betraktning heller ikke bidra til nevneverdige merkostnader. Det må foretas en nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av de øvrige elementene i endringsdirektivet. 

KOM (2007)18 og KOM (2007)19 – om bærekraftig biodrivstoff (utdyping av pågående EU-prosesser)  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

EU arbeider med utforming av bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff. Forslag til bærekraftskriterier og rapporteringskrav ble lagt frem i forslaget til fornybar¬direktiv av 23.1. 2008, jf. artiklene 15-21, samt vedlegg. Det tas sikte på at endelig avklart tekst på dette delområdet blir tatt inn i både drivstoffkvalitetsdirektivet (KOM (2007) 018), som forventes fastsatt i løpet av sommeren 2008, og i fornybardirektivet (KOM (2008) 019), som forventes fastsatt våren 2009. Arbeidet med bærekraftig biodrivstoff (såkalt ’sustainability scheme for biofuels’) er løftet ut av de ordinære direktivprosessene og fulgt opp gjennom en egen ad hoc arbeidsgruppe under det slovenske presidentskapet. Arbeids¬gruppen fikk i mandat å utarbeide forslag til en felles Råds- og Kommisjons¬posisjon, med sikte på avstemming i Europaparlamentet sommeren 2008 knyttet til drivstoffkvalitetsdirektivet.

Det er bl.a. foreslått et sett med akseptkriterier for biodrivstoff (og andre flytende biobrensler (bioliquids)), samt rapporteringskrav.

Kun biodrivstoff som tilfredsstiller akseptkriteriene får telle med til:

a) direktivenes mål
b) nasjonale omsetningspåbud (renewable energy obligations)
c) nasjonale økonomiske støtteordninger

Akseptkriteriene går på klimaeffekt, biomangfold og arealer med stor karbonbinding:

• Netto klimaeffekt skal være på minimum 35% besparelse ift fossilt drivstoff, hvor man skal ta hensyn til klimaeffekt fra hele produksjonskjeden fra dyrking/ekstraksjon av råvare og frem til endelig bruk. Klimaeffekten kan beregnes ut fra gitte standardverdier, eller beregnes på grunnlag av reelle data. Eller en kombinasjon.

• Råvarene skal ikke være dyrket/hentet fra områder med høy biodiversitet, definert som skogsområder uten særlig menneskelig påvirkning, verneområder, og gressmarksområder med særlig høy biodiversitet.

• Råvarene skal ikke være dyrket eller hentet fra områder med stor karbonbinding, definert som våtmarker, urørt torvmyr og sammenhengende skogsområder.

• Råvarer dyrket i EU-området skal i tillegg tilfredsstille noen særskilte forhold knyttet til god landbruksmessig praksis.

Kriteriene skiller ut hvilke typer biodrivstoff som får telle med til oppfyllelse av direktivenes målsetninger. De er ikke utformet som rene produktkrav. Biodrivstoff som ikke tilfredsstiller akseptkriteriene vil derfor fortsatt kunne omsettes.

I tillegg foreslås det en del rapporteringskrav, dels fra EU-landene og dels fra EU-kommisjonen selv. Rapporteringen går bl.a. på effekter på råvarepriser, arealbruks¬endringer, biodiversitet, vannressurser og -kvalitet, jordkvalitet, matvaresikkerhet, mattilgang i eksportland, om fattige i u-land har råd til basismatvarer og andre utviklings¬relaterte emner, samt om virkning på bærekraft generelt.

For å fremme bruk av alternative råstoffer, foreslås det at for nasjonale omsetningspåbud, skal biodrivstoff som baseres på alternative råvarer telle dobbelt ift. andre biodrivstoff. Alternative råvarer er definert som avfall, restprodukter, celluloseholdig materiale som ikke brukes til mat (non-food cellulosic material) og lignocelluloseholdige materialer. Det åpnes også for at nasjonale støtteordninger innrettes for å fremme bl.a. slike biodrivstoff.

Det foreslås at Kommisjonen skal kunne akkreditere ulike ordninger, slik at disse anses å tilfredsstille hele eller deler av kriterier og rapporteringskrav. Dette vil i hovedsak tas gjennom komitologi i etterkant av fastsettelse av direktivene.

Merknader

Arbeidsgruppen fikk i mandat å utarbeide forslag til en felles råds- og kommisjonsposisjon, med sikte på avstemming i Europaparlamentet sommeren 2008 knyttet til drivstoffkvalitetsdirektivet.
Det var tidligere tatt sikte på avstemming i slutten av mai, men dette er nå skjøvet frem til juli. Grunnen til utsettelsen synes å være at det gjenstår områder hvor man ennå ikke har klart å nå frem til en enighet om felles forslag. Opplysninger tyder på at det arbeides videre både i arbeidsgruppen og på rådsnivå/Coreper med de gjenstående avklaringene. Arbeidet i EU er unntatt offentlighet og Norge har ikke hatt adgang til å delta i arbeidsgruppen eller følge gruppens arbeid som observatør.

Det synes fortsatt å være en målsetning i EU om å få fastsatt revidert drivstoffkvalitetsdirektiv i løpet av denne sommeren, inkludert bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff.

Det er utarbeidet norsk posisjon på arbeidet i EU med bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff, publisert 8. mai 2008: http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/pressesenter/pressemeldinger/2008/norge-stotter-eus-arbeid-med-a-fremme-ba.html?id=510491


KOM (2006) 818  Forslag til direktiv om endring av direktiv 2003/87/EF for å innlemme luftfartssektoren i EUs kvotesystem for handel med klimagasser  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Flytrafikken representerer et raskt voksende bidrag til klimagassutslippene, men internasjonal luftfart er ikke omfattet av forpliktelsene under Kyotoprotokollen på grunn av vanskeligheter med å komme til enighet om hvordan ansvaret for utslippene skulle fordeles. Partene i Kyotoprotokollen ble i stedet enige om å arbeide med utslippsreduksjoner gjennom ICAO ("International Civil Aviation Organization"). ICAO har stilt seg positive til kvotehandel, men arbeidet har foreløpig ikke resultert i konkrete tiltak for å redusere klimagassutslipp fra fly. På denne bakgrunn har Kommisjonen foreslått at luftfartssektoren innlemmes i det eksisterende kvotesystemet for handel med klimagasser.

Historikk:

Kommisjonen offentliggjorde i september 2005 en  meddelelse  (”Commission Communication”) om begrensning av de skadelige klimaeffektene fra luftfartssektoren. Kommisjonen gjennomgikk i meddelelsen en rekke alternativer for å redusere klimagass¬utslippene fra fly. Det konkluderes med at det er mest kostnadseffektivt å inkludere luftfart i EUs kvotehandelssystem.

I miljørådsmøtet i desember 2005 ga ministrene uttrykk for sterk støtte til planene om å utvide kvotesystemet slik at det også omfatter utslipp fra luftfart. Rådet ba Kommisjonen legge frem et konkret lovforslag innen utløpet av 2006.

Kommisjonen opprettet i 2005 en  arbeidsgruppe  med medlemmer fra medlemsstatene samt andre interessenter (”stakeholders”). Norge var ikke representert her. Arbeidsgruppen offentliggjorde en rapport med sine funn i april 2006 (etter fire møter). Arbeidsgruppen diskuterte detaljene i et kvotehandelssystem for fly, blant annet spørsmål om hvordan klimaeffektene fra fly bør beregnes, hvordan kvoteallokering skal finne sted, hvilke enheter som skal være kvotepliktige og hvilke flyvninger som skal inkluderes.

Europaparlamentet  uttalte seg i juni 2006 om hvordan klimaeffektene fra luftfart bør reduseres. Parlamentet gikk med stort flertall inn for å inkludere luftfart i kvotesystemet. Parlamentet viste til at utslippene fra luftfart må reduseres på mest mulig kostnadseffektiv måte, og at innlemming i kvotesystemet bør være én del av en omfattende virkemiddelpakke for å redusere utslippene. Parlamentet ba også om at Kommisjonen foreslår alternative virkemidler for å dekke klimaeffektene fra luftfart som ikke skyldes utslipp av CO2. 

USA  har uttalt at amerikanske flyvninger må holdes utenfor kvotesystemet og at kvoteplikt for amerikanske fly vil bryte med Chicagokonvensjonen. EU er ikke enig i at innlemmelse av luftfart i kvotesystemet innebærer et brudd med Chicagokonvensjonen.

ICAO Assembly  i september 2007 konkluderte med at innføring av markedsbaserte virkemidler for å redusere klimagassutslipp, f.eks. kvotesystemer, kun skal gjøres på grunnlag av gjensidig samtykke. EU og andre ECAC-land (til sammen 41 land, inkl. Norge) reserverte seg mot denne konklusjonen, og forbeholder seg retten til å innføre markedsbaserte virkemidler mot andre lands vilje.

Kommisjonens forslag, 20. desember 2006:
 
Kommisjonen fremmet 20.12.2006 et forslag om endring av kvotedirektivet med tanke på å inkludere CO2-utslippene fra luftfartssektoren i EUs kvotesystem. Forslaget innebærer at alle flyvninger internt i EU/EØS-området (også innenriks) blir kvotepliktige fra 2011, mens systemet fra 2012 utvides til også å omfatte flyvninger til og fra EU/EØS. I henhold til dette forslaget vil flyselskapene måtte svare klimakvoter tilsvarende sine utslipp av CO2. Tildelingen vil bli harmonisert på EU-nivå og vil være basert på flyselskapenes gjennomsnittlige årlige utslipp i basisperioden 2004-2006. Dette vil begrense den sterke veksten i utslippene fra sektoren. For perioden 2011-12 vil flyselskapene få tildelt 100 % av dette kvotegrunnlaget, men en viss andel av dette skal selges. Andelen som skal selges vil tilsvare gjennomsnittlig salgsnivå i de statene som har foreslått salg i sine nasjonale tildelingsplaner (NAP). Dette er ventet å bli ca. 3 %. Kvoter skal kunne omsettes fritt mellom luftfartssektoren og det øvrige kvotesystemet. Fordi internasjonal luftfart ikke er omfattet av utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen vil kvotene som tildeles luftfartssektoren ikke bli fulgt av en kyotokvote (AAU). Flykvotene vil følgelig ikke kunne brukes direkte av andre sektorer til oppgjør for deres kvoteplikt. Flyselskapene vil imidlertid kunne kreve utvekslet en flykvote mot en kyotokvote som kan selges til og brukes av andre sektorer. Flyselskapene vil kunne bruke de prosjektbaserte mekanismene tilsvarende det gjennomsnitt som er foreslått av medlemsstatene for øvrige kvotepliktige sektorer.

Første høring i Europaparlamentet, 13. november 2007:
 
Parlamentet foreslår at luftfarten internt i EU og luftfart til og fra EU inkluderes samtidig, fra 2011. (Kommisjonen foreslår internt i EU/EØS fra 2011, og til og fra EU/EØS fra 2012.)
Parlamentet ønsker også å innføre en multiplikator for å ta høyde for de negative klimaeffektene av NOx-utslipp i flyhøyde. Inntil det er innført spesifikke virkemidler for å motvirke NOx-effekten på klimaet skal hver kvote som innleveres bare ha halv verdi. Dersom en flytur genererer 100 tonn CO2 vil det ifølge Parlamentets forslag måtte svares 200 klimakvoter.
Parlamentet foreslår at det kun tildeles kvoter tilsvarende 90 % av utslippene i basisperioden (Kommisjonen foreslår 100 %).
Parlamentet foreslår at 25 % av den samlede kvotemengden skal selges til flyselskapene i 2011 og 2012. Inntektene fra salg skal øremerkes klimaendringer.  (Kommisjonen foreslår at andelen salg er den samme for luftfartssektoren som gjennomsnittlig andel salg i andre kvotepliktige sektorer, dvs. ca 3 %.)
For senere handelsperioder ønsker Parlamentet at andelen salg i luftfartssektoren skal være like høy som i den sektoren som får høyest andel salg. (Kommisjonen foreslår at salg til luftfartssektoren i fremtidige kvoteperioder skal besluttes på grunnlag av fremtidige revideringer av kvotedirektivet.)
I motsetning til Kommisjonen ønsker Parlamentet  ikke  at flyselskapene skal kunne kreve utvekslet flykvoter mot Kyoto-kvoter som skal kunne selges til og brukes av andre kvotepliktige sektorer.
Parlamentet åpner også for at det skal kunne tas spesielt hensyn til flyruter som går mellom EU og ultraperifere regioner.
 
Miljørådsmøtet, 20. desember 2007:
 
Miljørådsmøtet foreslår at luftfarten internt i EU og luftfart til og fra EU inkluderes samtidig, fra 2012.
Miljørådsmøtet foreslår at flyselskapene skal få tildelt kvoter tilsvarende 100 % av utslippene i den historiske basisperioden, og at 10 % av den samlede kvotemengden skal selges til flyselskapene. Inntektene fra salg skal øremerkes klimaendringer.
Det skal settes av en kvotereserve som forbeholdes nye operatører og til operatører som opplever en årlig vekst i tonn-kilometer på over 18 %.
Det skal settes et tak på bruk av kvoter fra de prosjektbaserte Kyotomekanismene (CDM/JI) tilsvarende 15 % av innleverte kvoter. (Kommisjonen foreslår en begrensning tilsvarende EU-landenes gjennomsnittlige tak på de kvotepliktige virksomhetenes bruk av kvoter fra CDM/JI.)
Miljørådsmøtet ønsker også å ta hensyn til flyvninger til og fra ultraperifere regioner.
 
Andre høring i Europaparlamentet:
 
Finner sted i løpet av våren 2008. Avstemning i miljøkomiteen ventes å finne sted i juni, mens avstemning i plenum ventes å finne sted i juli.
 
Innvirkning på billettprisen:
 
Gitt at flyselskapene viderefører kostnadene fullt ut til passasjerene regner man med at kostnadene ved en gjennomsnittlig flyreise tur/retur innen EU vil øke med mellom 16 og 72 kroner. En tur/retur-billett interkontinentalt vil bli noe dyrere på grunn av større utslipp.

Merknader

Regjeringen er opptatt av å få etablert tilstrekkelige virkemidler knyttet til utslipp fra fly. Vi arbeider også for at klimagassutslipp fra internasjonal luftfart blir omfattet av forpliktelsene under Kyotoprotokollen.

Forslaget omfatter også norske flyselskaper, som dermed vil bli kvotepliktige i samsvar med bestemmelsene i direktivet.

Norge har CO2-avgift på innenlandsk bruk av flybensin. Denne avgiften er på 65 øre pr. liter bensin eller ca. 255 kroner pr. tonn CO2. Det er ikke avgift på bensin brukt til internasjonal luftfart fordi en rekke bilaterale avtaler mellom EU-landene og tredjeland er til hinder for slik avgiftslegging.


KOM (2008) 16 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 2003/87/EF for å forbedre og utvide EUs kvotesystem  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Direktivforslaget gjelder tredje periode i EUs kvotesystem, og bygger videre på det eksisterende kvotesystemet som opprettes av direktiv 2003/87/EF. Det kan bli behov for endringer for å tilpasse systemet til FNs klimaregime fra 2013.

Kvoteperiodens lengde:

Tredje kvoteperiode skal forlenges til 8 år (2013-2020). Dette er en økning fra 3 år i første kvoteperiode (2005-2007), og fem år i inneværende periode (2008-2012). Det er positivt med lengre kvoteperioder. Dette gir industrien muligheter for langsiktige investeringer, og vil kunne føre til større utslippsreduksjoner. Dette hensynet må imidlertid balanseres opp mot behovet for å revidere reglene i kvotesystemet, for eksempel justere samlet kvotemengde og endre reglene for tildeling av kvoter.

Utvidelse av kvotesystemets omfang:

Direktivforslaget innebærer at kvotesystemet utvides til flere sektorer og flere gasser. Foreløpig inkluderes kun installasjoner hvor det er mulig å beregne utslippene nøyaktig. Dette gjelder  CO2-utslipp  fra anlegg for karbonfangst og -lagring (CCS), luftfart, petrokjemi, ammoniakk og aluminium,  PFK-utslipp  fra aluminium,  N2O-utslipp  (lystgass) fra kunstgjødselproduksjon, både ammoniakk og salpetersyre. Det kreves flere analyser før Kommisjonen vil vurdere om veitrafikk og skipsfart bør inkluderes. Kommisjonen anser foreløpig at utslipp fra jordbruk og skogbruk er uegnet bl.a. på grunn av vanskeligheter med å beregne utslippene nøyaktig.
De nye industrisektorene representerer en økning på ca 100 mill. tonn (ca. 5 %). I tillegg kommer luftfartssektoren som representerer en økning på ca 200 mill. tonn (ca 10 %).
De 14 % minste installasjonene (4 200 stk.) står for 0,7 % av utslippene, og Kommisjonen foreslår at disse kan unntas fra kvoteplikt dersom de underlegges alternative virkemidler for å redusere utslippene.
Kvotesystemet åpner fortsatt for ensidig inkludering av ytterligere aktiviteter og gasser (opt-in).

Inkludering av CO2-håndtering (CCS):
 
Anlegg for CO2-håndtering, både fangst, transport og deponering foreslås inkludert i kvotesystemet fra 2013. Det skal ikke svares kvoter for CO2 som er forsvarlig lagret. Inkludering i kvotesystemet styrker incentivet for å etablere CCS selv om kvoteprisen for tiden ligger vesentlig lavere enn kostnadene ved CO2-håndtering.

Harmonisert tildeling:
 
Kommisjonen foreslår å harmonisere kvotetildelingen på EU-nivå, og dermed å gå bort fra ordningen med nasjonale tildelingsplaner. Medlemsstatene skal imidlertid oversende til Kommisjonen en liste over virksomheter som omfattes av direktivet, og en beregning av hvor mange vederlagsfrie kvoter som skal tildeles til hver virksomhet. Samlet antall kvoter i kvotesystemet skal gradvis nedtrappes.

Kvotereserve til nye virksomheter:

Fem prosent av samlet kvotemengde skal være forbeholdt nye virksomheter, jf. artikkel 10a nr. 5.

Andel salg:

Kommisjonen foreslår å tildele færre kvoter vederlagsfritt. I perioden 2008-2012 skulle minst 90 % av samlet kvotemengde tildeles vederlagsfritt. I perioden 2013-2020 foreslår Kommisjonen å selge ca 2/3 av samlet kvotemengde. De foreslår tre ulike kategorier av anlegg, som skal avgjøre hvordan og hvor mange kvoter de skal få tildelt vederlagsfritt: Den første kategorien dekker energisektoren og anlegg for CO2-håndtering og får ingen kvoter tildelt vederlagsfritt.  (Det åpnes imidlertid for tildeling av vederlagsfrie kvoter til elektrisitetsprodusenter i den grad de leverer høyeffektiv kraftvarme iht. direktiv 2004/8/EF, jf. artikkel 10a nr. 3.) Den andre kategorien omfatter selskap i alle andre sektorer som ikke regnes som konkurranseutsatt med stor risiko for karbonlekkasje. Kommisjonen foreslår for disse selskapene at andelen vederlagsfrie kvoter gradvis reduseres fra ca 80 % vederlagsfritt i 2013 frem til null gratistildeling i 2020. Etter 2020 skal det iht. forslaget ikke tildeles vederlagsfrie kvoter i noen sektorer. Den tredje kategorien omfatter alle anlegg i sektorer som gjennom en studie som skal gjennomføres blir bedømt til å være spesielt utsatt for risiko for karbonlekkasje. Resultatene fra studien skal være klare innen 30. juni 2010, jf. artikkel 10a nr. 9. anleggene i denne kategorien kan få opp tl 100% vederlagsfrie kvoter.

Gitt at andre industriland og andre store utslippsland ikke deltar i et bindende internasjonalt kvoteregime i perioden 2013-2020, vil det kunne bli aktuelt for Kommisjonen å innføre tiltak for å hindre at de globale utslippene øker som følge av at produksjon flyttes fra EU til land utenfor kvotesystemet. Et mulig tiltak er å øke tildelingen av vederlagsfrie kvoter i sektorer som er utsatt for karbonlekkasje. Energiintensive virksomheter som er utsatt for global konkurranse vil i så fall kunne få tildelt opptil 100 % av kvotebehovet vederlagsfritt.(Se ellers avsnitt om karbonlekkasje nedenfor.)

90 prosent av kvotene som selges skal tildeles til medlemsstatene iht medlemsstatenes relative andeler av utslippene i 2005. 10 prosent skal forbeholdes utvalgte medlemsstater med lav BNP og høy vekst for å sikre at disse medlemsstatene får en større andel av inntektene fra salg av kvoter.

Bruk av inntekter fra salg:
 
Kommisjonen foreslår at minst 20 prosent av inntektene skal brukes til å redusere utslipp, forskning, fremme fornybar energi, CO2-håndtering, fond for energieffektivitet, fornybar energi i utviklingsland, avskoging etc. Landenes bruk av inntektene fra salg skal notifiseres til Kommisjonen.

Unngå karbonlekkasje:
 
Det er usikkert om det vil bli etablert et globalt klimaregime i perioden 2013-2020. Det er derfor risiko for såkalt "karbonlekkasje" dersom tildelingen blir for stram i EU. ”Karbonlekkasje” innebærer at globale utslipp øker som følge av at produksjon flyttes til land utenfor kvotesystemet. Bransjer med stor risiko for karbonlekkasje vil iht. forslaget kunne få tildelt en større andel kvoter vederlagsfritt. Kommisjonen vil også vurdere å innføre et utjevningssystem, for eksempel en klimatoll, som likestiller produsenter innenfor og utenfor EU. En mulighet er å knytte kvoteplikt på import av varer som er omfattet av kvotesystemet i EU, eventuelt kombinert med en ordning for å kompensere eksportører, f.eks. ved at eksportører får tildelt vederlagsfrie kvoter tilsvarende utslippsverdien til de eksporterte varene. Dersom et slikt system blir etablert vil det ikke være nødvendig å tildele kvoter vederlagsfritt til konkurranseutsatte sektorer. En tredje mulighet er å kombinere et utjevningssystem med vederlagsfri tildeling til konkurranseutsatte sektorer. Utjevningssystemet må være i samsvar med WTO-regelverket, og det er høyst usikkert om det vil la seg gjøre å etablere et slikt utjevningssystem.

Kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene CDM og JI:

Bruken av kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene (CDM/JI) foreslås harmonisert på EU-nivå. Med mindre bruken av kvoter fra CDM/JI begrenses, frykter Kommisjonen at det vil finne sted få utslippsreduksjoner innenfor EU. Kommisjonen foreslår derfor at bruken av kvoter fra CDM/JI skal opphøre inntil det foreligger en ny internasjonal avtale. Kommisjonen foreslår imidlertid enkelte unntak: De CDM/JI-kvotene som var tillatt brukt, men som ikke ble levert, i perioden 2008-2012, skal kunne brukes i perioden 2013-2020. I tillegg skal det kunne brukes (1) kvoter fra prosjekter i de minst utviklede landene, (2) kvoter fra tredjeland som det er inngått bilaterale avtaler med vedrørende bruken av CDM/JI-kvoter og (3) kvoter fra land som har ratifisert en ny internasjonal klimaavtale. Bruken av disse kvotene skal bare gjelde opp til den enkelte virksomhets tak på bruk av kvoter fra CDM/JI.

U-land tjener penger på å selge kvoter til bedriftene i EU. Forslaget om å stoppe bruken av kvoter fra CDM/JI kan ses på som et middel til å presse u-landene til å bli med i et fremtidig klimaregime.


Kobling til andre land:

Kommisjonen vil legge til rette for gjensidig godkjennelse av kvoter mellom EU-systemet og andre kvotesystemer som har et samlet utslippstak. Sammenkobling av kvotesystemer vil kunne føre til mer kostnadseffektive utslippsreduksjoner.

Merknader 

Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen krever endringer i klimakvoteloven og klimakvoteforskriften.


Kapittel IV  Kjemikalier, industriell risiko og bioteknologi

KOM (2003) 302  Strategi for integrert produktpolitikk – IPP  (vedlegg XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

Utgangspunktet for Integrert produktpolitikk er livsløpstenking i forhold til uttak av råvarer, produksjon, bruk og kassering av produkter og tjenester. IPP bygger på livsykus¬perspektivet, medvirkning fra alle aktører, markedsdrevet innretning, anvendelse av optimal blanding av ulike instrument.  Formålet er å utvikle frivillige virkemidler som kan bidra til utviklingen av grønnere produkter og som skal støtte opp under offentlige reguleringer.

Strategien skal sees på som et tillegg til andre strategier så som det sjette miljøhandlingsprogram og dets tematiske strategier, handlingsprogrammet for miljøteknikk og Lisboaprosessen. Strategien er også Kommisjonenes bidrag til 10 års rammeverket for program for bærekraftig produksjon og forbruk som ble besluttet på toppmøtet i Johannesburg 2002.


Kapittel V  Avfall 
 
KOM (2005) 667  Forslag til nytt rammedirektiv for avfall  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til nytt rammedirektiv for avfall er en revisjon av det eksisterende rammedirektivet for avfall, Council Directive 75/442/EEC av 15. juli 1975. Formålet er å forenkle og modernisere regelverket. Direktivet om farlig avfall (91/689/EEC) foreslås innlemmet i det nye rammedirektivet, og direktivet om spillolje (75/439/EEC) foreslås opphevet. Regler om spillolje er tatt inn i forslaget til nytt rammedirektiv. Forslaget legger videre opp til en forenkling og klargjøring av definisjonene i avfallsregelverket. Avfallsdefinisjonene er ikke foreslått endret, men det er foreslått å klargjøre definisjonene av gjenvinning og gjenbruk, og å innføre en definisjon av materialgjenvinning.

Forslaget bygger på en målsetning om livssyklustenkning og kostnadseffektivitet i avfallspolitikken. Avfallspolitikken ses i sammenheng med naturressursstrategien (KOM(2005)670). Avfallshierarkiet opprettholdes som det styrende prinsippet. Det nye rammedirektivet introduserer videre krav om nasjonale programmer for forebygging av avfall.

Det er foreslått at Kommisjonen skal fastsette kriterier for når avfall slutter å være avfall. Slike kriterier vil kun bli etablert for noen utvalgte avfallstyper, for eksempel kompost, som har lav miljørisiko og potensiell miljønytte. Kriteriene vil bli utformet på et senere tidspunkt.

Merknader

Direktivforslaget er hjemlet i EF-traktaten artikkel 175.

Følgende punkter i forslaget antas å få følger for gjennomføring av direktivet i Norge:

Forslaget inneholder en definisjon av energiutnyttelse ("recovery"), som innebærer at forbrenning av avfall bare skal regnes som energiutnyttelse når det forbrennes med en energieffektivitet som er større enn 0,60 for anlegg eldre enn 2009, og 0,65 for anlegg med tillatelse etter 1. januar 2009. I utslippstillatelser til norske forbrenningsanlegg er det stilt krav om 50 % energiutnyttelse. Gjennomsnittet ligger på 70-75 %. Den foreløpige vurderingen er at de fleste norske anlegg trolig vil klare kravet i direktivet om 60/65 % energiutnyttelse. Dette må uansett vurderes nærmere for hvert enkelt anlegg.

Kriteriene Kommisjonen skal fastsette for når avfall opphører å være avfall vil trolig få konsekvenser for Norge, særlig i forbindelse med eksport og import. Det er imidlertid vanskelig å fastslå hva konsekvensene blir før kriteriene er fastsatt.

Direktivforslaget fastslår at farlig avfall skal skilles ut fra andre typer avfall, dersom avfallstypene er blandet. Dette skal gjøres av virksomhet med særskilt tillatelse. Dersom bestemmelsen skal tolkes strengt, kan det få økonomiske konsekvenser i Norge ved at det for eksempel blir mer kostnadskrevende å rive et bygg, når kun virksomheter med særskilt tillatelse kan brukes. Det er imidlertid vanskelig å vurdere konsekvensene fullt ut på dette stadium, fordi det er usikkert hvordan bestemmelsen vil bli tolket.

Det innføres krav om at myndighetene skal føre et register over alle virksomheter som samler inn eller transporterer avfall, eller formidler avfallsbehandling uten å ha tillatelse etter art. 19 i direktivforslaget. Norge hadde tidligere et eget avfallsregister som ble lagt ned fordi man mente Statistisk Sentralbyrås (SSB) registre over avfallsanlegg var tilstrekkelige. Den foreløpige vurderingen er at SSBs registre trolig vil være tilstrekkelige også etter det nye rammedirektivet, men det er grunn til å vurdere dette nærmere.

Det stilles krav om at landene innen tre år etter ikrafttreden skal etablere program for avfallsforebygging. Dette er nytt i norsk sammenheng, og vil få konsekvenser. Etablering av en eventuell statlig virksomhet som det påtenkte "Gjenova" vil kunne fylle dette kravet.
I følge forslaget skal landene sikre at spillolje blir samlet inn og forsvarlig håndtert. I det gamle spilloljedirektivet ble regenerering av spillolje til ny baseolje favorisert, noe Norge fikk unntak fra. Den foreslåtte nye regelen er i tråd med ordningen i Norge, og vi ser positivt på at spillolje nå er foreslått behandlet som annet farlig avfall.

Kommisjonen skal etablere en komité til å bistå i sitt arbeide med å følge opp rammedirektivet. Dette anses som positivt for Norge, fordi vi får mulighet til å påvirke det videre arbeidet på alle punkter der det sies at Kommisjonen skal utarbeide mer detaljerte regler.

De øvrige bestemmelsene i forslaget anses stort sett å være i tråd med norsk regelverk, og vil i liten grad innebære rettslige konsekvenser for Norge. På enkelte områder kan det imidlertid være behov for mer detaljert regulering, blant annet når det gjelder krav til nasjonale avfallsplaner. Det presiseres at det kun er gjort foreløpige vurderinger av hvilke konsekvenser forslaget vil få for norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget behandles i spesialutvalget for miljlø der berørte departementer er representert, og er foreløpig ansett som relevant og akseptabelt. Forslaget har også vært forelagt referansegruppen for miljø, der berørte interessegrupper er representert (blant annet miljøorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner, direktoratene og relevante forskningsinstitusjoner). 


KOM (2005) 666  Tematisk strategi om forebygging og gjenvinning av avfall  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Som en oppfølging av EUs sjette miljøhandlingsprogram, la Kommisjonene i desember 2005 fram sitt endelige forslag til en tematisk strategi for forebygging og gjenvinning av avfall ( KOM (2005) 666, Taking sustainable use of resources forward: A thematic strategy for the prevention and recycling of waste).

Hovedformålet med forslaget er å optimalisere avfallsregelverket i EU, i hovedsak knyttet til rammedirektivet for avfall (75/442/EF). Arbeidet er også et ledd i Kommisjonens høyt profilerte satsing på ”better regulation”, der avfallsfeltet er utpekt som et særlig aktuelt område.
Rammedirektivets grunnleggende struktur og sentrale bestemmelser vil ligge fast, men det er avdekket behov for en rekke forenklinger og tilpasninger. Det er imidlertid ikke vurdert som nødvendig å introdusere nye, omfattende reguleringer på avfallsfeltet.

Strategien foreslår å klargjøre enkelte av definisjonene knyttet til rammedirektivet for avfall. Dette gjelder i hovedsak definisjonen av avfall og grensegangen mellom gjenvinnings- og sluttbehandlingsoperasjoner.

Forslaget innebærer også at rammedirektivet bedre tilpasses en situasjon der det meste av avfallshåndteringen nå er dekket av egne reguleringer. Dette innebærere blant annet et forslag om å introdusere et mål som fokuserer på reduksjon av miljøeffektene fra avfall og avfallsbehandling. Det er også foreslått å forsterke bruken av standarder på ulike områder, gjennom bruk av minimumsstandarder, definisjoner på gjenvinning og kriterier for når avfall slutter å være avfall.

Forslaget vil bl.a. forenkle eksisterende regelverk ved at direktivet om spillolje (75/439/EEC) oppheves, og at direktivet om farlig avfall (91/689/EEC) integreres i rammedirektivet for avfall. En opphevelse av spilloljedirektivet vil bl.a. innebære at dagens prioritet til regenerering framfor energiutnyttelse oppheves.

Utkast til kommisjonsbeslutning om regler for overvåkning, inkludert materialspesifikasjoner, og om dataformatet for informasjon som skal rapporteres iht. direktiv om avfall fra elektriske og elektroniske produkter (WEEE-direkivet) (vedlegg XX kap VI MD)

Sammendrag av innhold

Etter artikkel 7 (3) i direktiv om kasserte elektriske og elektroniske produkter (WEEE) skal Kommisjonen utarbeide detaljerte regler for overvåkning av medlemslandenes oppfyllelse av direktivets gjenvinningsmål, herunder de materialspesifikke målene. Etter artikkel 12 (1) skal det i tillegg fastsettes et format for hvordan medlemsstatene skal rapportere informasjon om slik gjenvinning, samt omsetning, innsamling og eksport av elektrisk og elektronisk avfall. Kommisjonen behandler i utkastet til kommisjonsbeslutning om overvåkning og rapportering iht. WEEE-direktivet de to temaene samlet.

 

NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET


Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XIX  Generelle bestemmelser innen området tekniske handelshindringer

KOM (2007) 36  Kommisjonens forslag til regulering på det ikke-harmoniserte vareområdet som fastslår prosedyrer der myndighetene ønsker å anvende en teknisk regel på et produkt som lovlig markedsføres i et annet medlemsland - gjensidig godkjenning  (vedlegg II kap XIX NHD)

Sammendrag av innhold 

Prinsippet om gjensidig godkjenning innebærer at en vare som lovlig kan selges i ett EØS-land, i utgangspunktet også kan selges i andre EØS-land. Dette gjelder for vareområder som ikke er harmonisert i EF-retten. Prinsippet fremgår ikke uttrykkelig av EØS-avtalen, men er hjemlet i EØS-avtalen artikkel 11 (TEF artikkel 28) som gir forbud mot kvantitative importrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning. Prinsippet ble slått fast av EF-domstolen i Cassis de Dijon-saken fra 1979, og er senere utviklet i en rekke saker for domstolen. Unntak fra prinsippet kan begrunnes i hensyn som fremgår av EØS-avtalen artikkel 13 (TEF artikkel 30) eller er godtatt av EF- eller EFTA-domstolen (såkalt tvingende hensyn). Slike unntak må være nødvendige og proporsjonale.

Myndigheter og bedrifter har hatt manglende kjennskap til prinsippet om gjensidig godkjenning. I tillegg har det hersket usikkerhet om prinsippets nærmere innhold og omfang. Mangel på administrativt samarbeid og effektive nettverk mellom EØS-landenes ansvarlige myndigheter har også begrenset prinsippets virkning. En slik mekanisme er viktig for å unngå at tvister havner i rettsapparatet, en prosess som er både tidkrevende og kostbar. 

For å sørge for en bedre anvendelse av prinsippet om gjensidig godkjenning av varer, la Kommisjonen frem et forslag om å regulere visse elementer av prinsippet. Forslaget ble lagt frem 14. mai 2007, og er en del av en mer omfattende regulering også kalt "Varepakken". Kommisjonen har foreslått at reguleringen gjøres i forordningsform. Forslaget er hjemlet i EF-traktaten artikkel 95.  

Virkemidler:

Kommisjonen foreslår flere tiltak for å forbedre anvendelsen av prinsippet om gjensidig godkjenning. For det første foreslås det å regulere prosedyrer myndighetene må følge når de ved markedskontroll oppdager produkter som ikke er i samsvar med nasjonalt regelverk. Det tas ikke sikte på å regulere selve prinsippet. Det vil fortsette å gjelde på ulovfestet grunnlag.
Videre foreslår Kommisjonen at EØS-landene skal opprette "Product Contact Points". Deres oppgave vil være å gi informasjon om de tekniske regler som gjelder, eller å henvise til ansvarlig myndighet.

I tillegg til disse forslagene, viser dokumentet til at reguleringen også bør ses i sammenheng med andre tiltak, f.eks. prosedyren for melding av forslag til nasjonale tekniske regler etter 98/34-direktivet. Direktivet er gjennomført i Norge ved EØS-høringsloven.

Prosedyrer:

Forslaget fra Kommisjonen inneholder prosedyrer som nasjonale myndigheter må følge dersom de vurderer å anvende en teknisk regel på et produkt som lovlig markedsføres i en annen medlemsstat, og på denne måte nekter adgang eller krever endring for produktet. Dersom myndighetene finner at et produkt ikke er i overensstemmelse med nasjonale tekniske krav, må de kontakte produsenten/importøren for å få teknisk informasjon om produktet. De må få navnet på medlemsstaten der varen er lovlig produsert og, om nødvendig, få en vareprøve. Videre kan medlemsstaten kontakte produksjonsstaten for å få informasjon om produktet er lovlig produsert og hvilke regler som gjelder der.

Deretter må nasjonale myndigheter vurdere nødvendigheten av å anvende regelen i det bestemte tilfellet og proporsjonaliteten av å anvende  regelen, herunder om alternative, mindre restriktive tiltak kan anvendes. Importøren må informeres om resultatet av testen.

Dersom nasjonale myndigheter har til hensikt å begrense markedsadgangen for et produkt, må de (i) skriftlig informere importøren om at man akter å anvende en teknisk regel; (ii) spesifisere den tekniske regel som beslutningen skal baseres på; (iii) vise til tilstrekkelig teknisk eller vitenskaplig dokumentasjon. Denne må vise at beslutningen er legitim i forhold til EF-traktatens artikkel 30 eller tvingende grunner av almen interesse, samt at det er nødvendig at regelen anvendes og mindre restriktive tiltak ikke er anvendbare; (iv) gi operatøren anledning til å komme med kommentarer innen 20 virkedager før et vedtak blir truffet; (v) ta tilbørlig hensyn til disse kommentarene i begrunnelsen for vedtaket; og (vi) gi operatøren beskjed om det endelige vedtaket og hvordan vedtaket kan påklages.

Administrativt samarbeid:

Det foreslås at medlemslandene skal opprette et nasjonalt kontaktpunkt ("Product Contact Points"), som skal gi informasjon om tekniske regler og informasjon om relevante myndigheter.

Merknader

Mens Kommisjonens arbeid med forslaget til en varepakke, ble flere av arbeidsdokumentene diskutert på møter i Kommisjonens rådgivende gruppe for varer (Senior Officials Group on Standardisation and Conformity Assessment Policy (SOGS)). Flere av dokumentne har også vært diskutert og hørt nasjonalt. Både myndigheter, næringsliv og forbrukere har i hovedsak vært positive til forslagene.

Kommisjonens endelige forslag til regelverk ble lagt frem den 14. februar i fjor. "Varepakken" inneholder også forslag om et nytt regelverk for akkreditering og markedskontroll og et forslag til beslutning om CE-merking, ny metode og utpeking av tekniske kontrollorgan.
Kommisjonens forslag ble sendt på høring i Norge med høringsfrist 1. mai 2007. Det kom inn 25 uttalelser. Innspillene var hovedsakelig positive, med enkelte tekniske merknader. Med bakgrunn i disse ble forslag til kommentarer sendt EFTA, med sikte på å få til en felles EFTA-kommentar. Felles EFTA kommentar ble sendt Europarådet og Europaparlamentet den 06.07.2007.
Etter at Kommisjonen hadde lagt frem sitt forslag, kom det inn en rekke endingsforslag. I november i fjor voterte IMCO over rundt 500 endringsforslag.

Det har hele tiden vært lagt opp til at regelverksforslaget skal vedtas etter første lesning i Parlamentet. Etter IMCOs vedtak ble det avholdt "trialog"-møter mellom Kommisjonen, Rådet og Parlamentet. Formålet med møtene var å komme til enighet om regelverksforslaget, med sikte på å kunne vedta det på første lesing. Dette har vært en meget lukket prosess med hyppige møter. EFTA-landene har ikke deltatt her.

Parlamentet stemte gjennom forslaget i plenum den 21. februar. Det forslaget som ble stemt gjennom inneholdt noen endringer i forhold til Kommisjonens forslag. Hoved endringene her var i) en klargjøring på at bevisbyrden er plassert på myndighetene som vil stoppe en vare, ii) en ny artikkel som gir myndighetene adgang til midlertidig å kunne stoppe en vare umiddelbart der, om det er nødvendig, som for eksempel ved alvorlig risiko, iii) regler om hva virkningene er dersom myndighetene ikke holder tidsfristene, iv) ikrafttredelse av forordningen skal være ni måneder etter publisering i Official Journal.

Det som gjenstår er at Rådet skal avgjøre om de er enige i hovedlinjene og kan vedta teksten etter første lesning. Går avstemmingen som planlagt, kan regelverket bli vedtatt av Rådet i løpet av våren 2008.


KOM (2007) 37 Forslag til forordning om krav til akkreditering og markedskontroll i forbindelse med markedsføring av produkter
KOM (2007) 53 Forslag til beslutning om et felles rammeverk for markedsføring av produkter  (vedlegg II kap XIX NHD)

Sammendrag av innhold 

Prinsippet om fri flyt av varer er en av de sentrale reglene i EØS-avtalen. EØS-avtalen inneholder en rekke regler som skal sikre at dette prinsippet etterleves. Tekniske handelshindringer er en type hindringer på den frie bevegelighet av varer, som skyldes at statene opererer med ulike produktkrav og standarder. For å redusere risikoen for slike tekniske handelshindringer er det et mål å  harmonisere produktkravene i alle EØS-landene. 

"Den nye metode" er en stadig vanligere måte å harmonisere produktkrav på. Metoden innebærer kort fortalt at kun vesentlige krav som berører helse, miljø- og/eller sikkerhetsaspekter ved et produkt nedfelles i direktiver. Direktivene henviser så til europeiske standarder som utarbeides av europeiske standardiseringsorganisasjoner på oppdrag fra EU og EFTA. Dersom et produkt er i samsvar med standardene, oppfylles kravene. Produkter som oppfyller kravene, påføres et CE-merke. Dette merket sikrer fri sirkulasjon i hele EØS.
 
Ulik håndheving av fellesreglene om markedskontroll, utpeking av tekniske kontrollorgan, bruk av akkreditering med mer har medført usikkerhet for økonomiske aktører, myndighetene og forbrukerne i EØS-området. CE-merket har heller ikke den nødvendige tillit hos de ulike aktørene i markedet og bedrifter møter blant annet krav om tilleggstesting- og merking.

Europakommisjonen (Kommisjonen) ønsket på denne bakgrunn å styrke tilliten til CE-merket ved å revidere ulike elementer i den nye metode, se Kommisjonens meddelelse 7. mai 2003 om en bedre anvendelse av nye metode og rådets resolusjon 10. november 2003 om Kommisjonens meddelelse.
 
Arbeidet frem mot varepakken:

Norge har tidligere deltatt i Kommisjonens arbeid  med å revidere den nye metode. Revideringsdokumentene er fortløpende sendt på høring og drøftet i nasjonal referansegruppe for handelsforenkling, der departementene, direktoratene, arbeidslivets parter, standardiseringsorganisasjonene, mv. er representert. Det er gitt EFTA-innspill til de viktigste dokumentene i prosessen. Både myndigheter, næringsliv og forbrukere har underveis i prosessen hovedsakelig støttet revideringsforslagene.  
 
Prosessen rundt varepakken i EU og Norge:
 
Kommisjonen la frem forslag til en såkalt "varepakke" 14. februar 2007.
Det har vært en lang og grundig prosess rundt varepakken. NHD sendte forslagene på bred høring i Norge i mars 2007. I høringsrunden kom det inn 25 uttalelser, 15 med merknader. Innspillene var hovedsakelig positive, med enkelte tekniske merknader. Det er utformet en felles EFTA-kommentar på bakgrunn av høringsuttalelsene, som ble sendt til Rådet og Parlamentet den 06.07.2007. NHD sendte 11.10.2007 en nasjonal kommentar på KOM(2007)37 om akkreditering og markedskontroll. Det ble uttrykt bekymring for at skipsutstyrsdirektivet (96/98/EF) var omfattet av forslaget, men at en for øvrig støttet en regulering; jamfør EFTA-kommentaren.Varepakken gikk igjennom i Europaparlamentet 21. februar 2008. Europarådet er ventet å godkjenne forslaget 23. juni 2008.  Forordningen KOM 37 (2007) trer i kraft 1. januar 2010. Forordningen som omhandler prinsippet om gjensidig godkjenning (KOM 36(2007)) trer i kraft 9 måneder etter at varepakken er endelig vedtatt i EU.
 
Varepakken:

Varepakken består av tre  regelverksforslag. To av forslagene gjelder det harmoniserte vareområdet, der det finnes felles EØS-krav til industrivarer. Det ene forslaget er en forordning som omhandler akkrediterings- og markedskontrollkrav i forbindelse med markedsføring av produkter (KOM 2007/37). Det andre forslaget er en beslutning om et felles rammeverk for markedsføring av produkter (KOM 2007/53). Det tredje forslaget gjelder det ikke-harmoniserte vareområdet, der prinsippet om gjensidig godkjenning gjelder. Dette forslaget behandles i et eget faktanotat, da vi sannsynligvis kommer til å implementere varepakken som to separate lover (en for det harmoniserte og en for det ikke-harmoniserte vareområdet). Hovedmålsetningene med alle  regelverksforslagene i varepakken, er å bedre flyten av varer i EØS-området og samtidig sikre trygge produkter for forbrukerne.
 
Nærmere om innholdet i beslutningen (KOM 2007/53):
 
Beslutningen fastsetter overordnede retningslinjer til bruk ved fremtidig regelverk som omhandler harmonisering av krav for markedsføring av produkter. Beslutningen definerer felles elementer (f.eks. definisjoner, krav til økonomiske aktører og ulike samsvarsvurderingsprosedyrer som lovgiver kan velge mellom), og fastsetter retningslinjer for hvordan disse elementene skal benyttes. Beslutningen fastsetter også bestemmelser om CE-merket. I Parlamentets plenumsvedtak ble de generelle prinsippene om CE-merket flyttet til forordningen KOM (2007)37. De resterende reglene om CE-merket beholdes i beslutningen.
 
Nærmere om innholdet i forordningen (KOM 2007/37):
 
Forordningen inneholder to hovedsett av regler. Et som omhandler akkreditering og et som omhandler markedskontroll.
 Akkreditering Akkreditering er vurdering av samsvarsvurderingsorganer. Alle organ som vurderer hvorvidt et produkt er i samsvar med relevante krav kalles samsvarsvurderingsorgan. Det er grovt sett tre former for akkreditering.  Akkreditering av laboratorier, inspeksjonsorganer og sertifiseringsorganer. Tekniske kontrollorgan er samsvarsvurderingsorgan som utpekes av nasjonale myndigheter for å gjøre samsvarsvurderinger i forbindelse med produktgodkjenningsprosedyrer. Alle tekniske kontrollorgan er registrert i EUs database for tekniske kontrollorgan, NANDO. I alle typer akkreditering er upartiskhet og uavhengighet avgjørende elementer.  

Det finnes ingen bestemmelser på fellesskapsnivå om akkreditering. Dette har medført ulike fremgangsmåter og systemer i EØS-landene, slik at akkreditering håndteres forskjellig. Kommisjonen foreslår derfor felles regler for akkreditering med felles prinsipper for organisering av akkrediteringsarbeidet. Dette vil styrke EØS-landenes tillit til at andre lands utpekte kontrollorganer er kompetente og dermed også tilliten til deres testresultater og sertifiseringer.
Det har ikke skjedd mange endringer akkrediteringsområdet fra Kommisjonens opprinnelige forslag, til den versjonen som Parlamentet vedtok. Sentrale elementer i forslaget er at det skal være ett nasjonalt akkrediteringsorgan. I Norge har Norsk Akkreditering denne oppgaven. Akkrediteringsorganets oppgaver skal klart være adskilt fra andre myndighetsoppgaver. Det skal operere på en ”not for profit”- basis og skal ikke konkurrere med tekniske kontrollorgan eller akkrediteringsorganer i andre land. Akkrediteringsorganet skal utføre akkreditering av alle kontrollorganer som ønsker dette. Land som ikke bruker akkrediteringsorgan til kompetansekontroll av tekniske kontrollorgan, må dokumentere denne  kompetansen til Kommisjonen. Det stilles en rekke konkrete krav til organiseringen og virksomheten til akkrediteringsorganet. Forordningen legger videre opp til at myndighetene må sørge for at det nasjonale akkrediteringsorganet deltar i systemet for såkalte "peer evaluations" (kollegakontroller). Det er den europeiske akkrediteringsorganisasjonen EA, som er ansvarlig for systemet med kollegakontroller. 

Markedskontroll :

Markedskontroll er overvåkning og kontroll med produkter som blir satt på markedet. Markedskontrollmyndighetene gjør stikkprøvebaserte inspeksjoner eller prøver på alle produketer som er, eller skal gjøres, tilgjengelige i markedet. Markedsovervåking gjøres av sektormyndighetene i det enkelte land. Markedsovervåking omtales ofte som ettermarkedskontroll.

Forordningen inneholder to forskjellige elementer som knytter seg til markedskontrollen. Den ene er den myndighetsbaserte som beskrevet. Forordningen inneholder også regler om markedskontroll som knytter seg til importerte produkter fra tredjeland inn på det europeiske markedet. Her spiller tollmyndighetene en avgjørende rolle.

For å sikre lik og effektiv håndheving av produktdirektivene i EØS, innfører forordningen minimumskrav til organisering av markedskontrollen nasjonalt og krav til deltakelse i administrativt samarbeid, herunder utveksling av informasjon mellom EØS-landene. Markedskontrollen skal organiseres på en slik måte at den sikrer at produkter på markedet er i samsvar med regelverket. Hvert EØS-land skal informere Kommisjonen og de andre EØS-landene om sine markedskontrollmyndigheter.

 CE-merket Både forordningen og beslutningen inneholder regler om CE-merket. CE-merking (CE = Communauté Européenne) er det synlige bevis på at et produkt oppfyller kravene som er fastsatt i ett eller flere av ny metode-direktivene og standarder som er basert på disse direktivene. CE-merking er en deklarasjon på at produsenten eller dennes representant garanterer at alle krav som stilles til produktet i det aktuelle direktivet og medfølgende standardarder er oppfylt, og at produsenten/dennes representant tar ansvar for at produktet oppfyller disse kravene.  
Forordningen slår fast at det bare skal være et merke, CE-merket, som skal kunne  settes på produkter som er omfattet av den harmonisert lovgivningen i EU. Ingen andre produkter skal kunne sette på CE-merket. CE-merket utelukker ikke andre ”kvalitetsmerker”, men de må ikke være villedende i forhold til CE-merket. CE-merket skal bli et kollektivt varemerke, og det legges opp til at medlemsstatene kan ta rettslige skritt hvis CE-merket skulle bli misbrukt.


Forslag til direktiv om utvidelse av direktiv 98/34/EF til å omfatte ytterligere tjenester  (vedlegg II kap XIX NHD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 98/34/EF, som endret ved 98/48/EF, om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter og regler om informasjonssamfunnstjenester, vurderes utvidet.
 
I henhold til direktiv 98/34/EF må alle EØS-statene sende forslag til nasjonale tekniske regler og regler om informasjonssamfunnstjenester på høring til ESA, Europakommisjonen (Kommisjonen), EØS-statene og Sveits før de kan vedtas. Formålet med direktivet er å forhindre at det vedtas ulovlige hindringer for fri bevegelse av varer eller for fri bevegelse av eller hindringer for etableringsadgangen for informasjonssamfunnstjenester på det indre marked. 
 
Kommisjonen har på møter i komiteen for tekniske regler og standarder (98/34-komiteen) i flere år snakket om en utvidelse av direktiv 98/34/EF til flere tjenester. Det er på tjenesteområdet liten grad av harmonisering av regelverket og derfor stor grad av nasjonal regulering.


Vedlegg XIII  Transport

Kapittel V  Sjøtransport

KOM (2005) 590  Forslag til direktiv om etterforskning av sjøulykker  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv omhandler etterforskning av sjøulykker og har som formål å fremme sjøsikkerhetsarbeidet. Direktivforslaget bygger på tilsvarende regler gitt av FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization (IMO), jf.  Code for the Investigation of Marine Casualties and Incidents, November 1997 (IMO Assembly Resolution A.849)  (IMO-koden). IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker er for tiden under revisjon, og det er ikke endelig avklart hvordan nye IMO-regler vil bli og hvilke følger en ny IMO-kode eventuelt vil få for den endelige utformingen av direktivet.

Direktivforslaget inneholder blant annet regler om hvilke sjøulykker som skal undersøkes, hvem som skal ha hovedansvaret for undersøkelsene, og hvilke prosedyrer som skal følges. Dersom direktivet blir vedtatt, vil det være et minimumsdirektiv og medlemsstatene kan gi ”additional measures”, jf. art. 20. 

Forslaget pålegger på visse vilkår medlemsstatene en plikt til å undersøke sjøulykker i samsvar med reglene i direktivet. Undersøkelsesplikten er knyttet til ”serious or very serious marine casualties”. Begrepene ”serious or very serious marine casualties” skal forstås i samsvar med de tilsvarende begrepene i den gjeldende IMO-koden. Det vil i hovedsak si at ulykker med tap av skip eller menneskeliv eller med alvorlig forurensning som følge, samt ulykker som involverer brann, eksplosjoner, strukturelle skader som gjør skipet usjødyktig osv. skal etterforskes.

Etter forslaget har en stat plikt til å undersøke en sjøulykke som involverer skip som seiler under statens flagg, ulykker som skjer innenfor statens jurisdiksjonsområde eller ulykker som i vesentlig grad berører statens interesser.

Det foreslås at etterforskningen skal skje ved et permanent undersøkelsesorgan med etterforskere som har særlig kunnskap om arbeid med sjøulykker. Undersøkelsesorganet skal være uavhengig, særlig i forhold til statlige organer som har ansvar for sjøsikkerhetsarbeid. Selve etterforskningsarbeidet skal foregå uavhengig og uforstyrret av andre parallelle undersøkelser av ulykken. Hovedformålet er å kartlegge årsakene til ulykken. Undersøkelsene skal ikke knytte seg til fordeling av ansvar og skyld. Særlige berørte stater skal gis adgang til å delta i arbeidet. I saker der flere stater har plikt til å undersøke ulykken skal statene søke å enes om hvem som skal lede etterforskningen. Andre stater skal deretter avholde seg fra å utføre parallell etterforskning.
Undersøkelseskommisjonen skal inngi en rapport, og direktivforslaget inneholder detaljerte regler om hva rapporten skal inneholde. Rapporten skal sendes Kommisjonen. Medlemsstatene plikter å følge opp undersøkelseskommisjonens sikkerhetsanbefalinger. 

Direktivforslaget legger opp til et samarbeid mellom statene og mellom den enkelte stat og Kommisjonen. Det skal etableres en informasjonsdatabase i regi av European Maritime Safety Agency (EMSA).

Merknader

Etter endringer i sjøloven ved lov 7. januar 2005 nr. 2 er det gitt nye regler om undersøkelse av sjøulykker i kapittel 18 avsnitt II (planlagt ikrafttredelse 1. juli 2008). Reglene i sjøloven er basert på de samme prinsippene som IMO-koden. Det etterforskningssystemet det legges opp til i EU-direktivet hviler følgelig på de samme prinsipper som de nye reglene i sjøloven om etterforskning av sjøulykker, hvor det er lagt opp til at etterforskningen skal skje ved en uavhengig undersøkelseskommisjon. Enkelte tilpasninger i norsk rett vil likevel være nødvendig.
Direktivforslaget går noe lenger enn norske regler når det gjelder en stats plikt til å undersøke en ulykke, og hvilke ulykker som skal undersøkes. Undersøkelsesplikten etter sjøloven gjelder ulykker med norske skip der noen om bord er omkommet eller er kommet betydelig til skade, eller at sjøulykken involverer et norsk passasjerskip. Undersøkelseskommisjonen vil ikke ha plikt, men en rett, til å undersøke sjøulykker som for eksempel involverer utenlandske skip innenfor norsk jurisdiksjonsområde. Hvorvidt det skal gjennomføres en etterforskning vil da i utgangspunktet være opp til undersøkelseskommisjonens skjønn. Det er likevel forutsatt at undersøkelseskommisjonen skal undersøke flere ulykker enn de som omfattes av undersøkelsesplikten.

I tilfeller der den norske undersøkelseskommisjonen har plikt etter sjøloven til å gjennomføre en undersøkelse, kan ikke ansvaret for undersøkelsen overlates til en annen stat. Sjøloven § 482 tredje ledd tredje punktum åpner likevel for at ansvaret for undersøkelsen kan overlates til en særskilt kommisjon som er opprettet av flere berørte stater i fellesskap for å undersøke ulykken.
Sjølovens regler om undersøkelsesrapport stiller mindre detaljerte krav til rapportens innhold enn reglene i direktivforslaget. Etter sjøloven er det i større grad opp til undersøkelsesmyndigheten å avgjøre rapportens innhold.


KOM (2005) 190-15  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 1406/2002 vedrørende ansettelsesvilkår for ledelsen i EMSA  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personnell (president, administrerende direktør og underdirektør) i EUs 20 desentraliserte byråer.

De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat.

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen. [1]  Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år.

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge ikke har stemmerett i EMSAs styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell. Dessuten følger det av EMSAs prosedyreregler at Norge ikke kan inneha direktørstillingen i EMSA.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet , Justisdepartemenet og Finansdepartementet er representert.
 

 [1]  The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.


KOM (2005) 190-13  Forslag til europaparlaments-og rådsforordning om endring av forordning 1321/2004 vedrørende ansettelsesvilkår for ledelsen i GNSS Supervisory Authority  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personnell (president, administrerende direktør og underdirektør) i EUs 20 desentraliserte byråer.

De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat.

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen. [1]  Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år.

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge på nåværende tidspunkt ikke deltar i GNSS supervisory authoritys styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport hvor Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet, Justisdepartementet er representert.
 

 [1]  The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.


KOM (2005) 588 endelig  Utkast til direktiv om havnestatskontroll  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslag til endringsdirektiv om havnestatskontroll av fremmede skip er 1 av 7 forslag i en pakke av tiltak for økt sjøsikkerhet som ble fremmet 23.11.05 som oppfølging av oljesølsulykkene med Erika og Prestige (Den tredje sjøsikkerhetspakken). 

Forslaget innebærer en reform av havnestatsregimet i tråd med Lisboa-strategien, med vekt på vekst og sysselsetting i maritim næring. Forslaget erstatter eksisterende EU-direktiv hvor medlemsstatene er pålagt å inspisere minst 25% av fremmede skip som anløper deres havner, med et nytt regime hvor det totalt i EU skal gjennomføres 100% havnestatskontroll av fremmede skip som anløper EU-havner eller ankringsplass innen havneområdet.  Det innføres insitament ved mindre kontroll av skip med høyeste standard. Formålet med forslaget er å redusere adgang til operasjon av lav-standard skip og dermed gi en mer rettferdig konkurransesituasjon.

Det nye inspeksjonsregimet (New Inspection Regime/ NIR ) er utarbeidet av Paris Memorandum of Understanding om havnestatskontroll (Paris MOU; frivillig avtale om samarbeid om havnestatskontroll mellom 25 medlemsstater, 2 samarbeidsstater og Kommisjonen /EMSA), og vedtatt i prinsipp i Paris MOU i mai 2006. Kommisjonens opprinnelig forslag til rettsakt ble revidert under finsk formannskap H-2006, ved å ta inn NIR i fra Paris MOU. Deretter er forslaget forhandlet mellom Rådet og EP. 

Forslaget forutsetter tettere samarbeid mellom medlemsstatene ved informasjonsutveksling gjennom en ny informasjonsdatabase (New Information System- NIS). Det vektlegges å oppnå harmonisert havnestatskontrollregime under EU og i Paris MOU ved en felles informasjonsdatabase (hybrid database) for å oppnå et bredere virkeområde enn EUs geografiske jurisdiksjonsområde. Hybrid database vil omfatte EU/EØS, Russland, Canada og Kroatia.

Prosjektbeskrivelse for ny felles informasjonsdatabase NIS) for gjennomføring av NIR er utarbeidet av EMSA i samarbeid med Paris MOU. EMSA vil legge prosjektbeskrivelsen ut på anbud ca februar 2008, med planlagt ferdigstillelse av NIS innen 2009.

Risiko for ulykker og miljøkonsekvenser som følge av ulykker er størst fra sub-standard skip. Forslaget åpner for gjennomføring av et mer risikobasert regime for utvalg av skip til havnestatskontroll.

Hovedelementene i det nye inspeksjonsregimet (NIR) er:

- Utvelgelseskriterier:  indikerer den relative prioritet for skip som skal inspiseres. Skipene inndeles i to kategorier; Prioritet I (må inspiseres) og Prioritet II (kan inspiseres).
- Typer av inspeksjon:  omhandler Periodiske inspeksjoner og Tilleggsinspeksjoner. Alle skip er gjenstand for Periodiske inspeksjoner.
- Hyppigheten og tidsvinduet for periodiske inspeksjon blir bestemt av skipets risikoprofil.
- Tilleggsinspeksjoner kan utløses av ”dominerende” og ”uventede” faktorer og vil restarte tidsintervallet for neste periodiske inspeksjon. Profesjonell vurdering legges til grunn for beslutning om tilleggsinspeksjon.
- Inspeksjonsprosedyrer:   innholdet av inspeksjoner er definert i varierende grad innen inspeksjonsmatrisen for hver skipstype. For utvidet inspeksjon er spesielle deler identifisert.

Prosedyrer fra nåværende regime er beholdt i NIR der dette passer. Kontrollforpliktelsen for hver medlemsstat skal til sammen sikre at alle skip som anløper EU-havner, eller ankringsplass innen havneområdets jurisdiksjonsområde, blir kontrollert. Regimet har en ordning for fordeling av kontrollforpliktelsen for medlemsstatene (Fair Share Scheme) som også omfatter en fleksibilitet for obligatoriske inspeksjoner som tar hensyn til spesielle omstendigheter. Herunder fleksibilitet for inspeksjoner om natten / i mørket. Medlemsstatene kan ”miste” opp til 5% av obligatorisk kontroll av høyrisiko skip (prioritet I) og 10% av andre skip (prioritet II). Særlig oppmerksomhet skal imidlertid rettes mot skip som kun har sjeldne anløp i havner innen EU. Medlemsstatene kan i særlige tilfeller utsette inspeksjon i opptil 15 dager. Tapte inspeksjoner skal rapporteres til neste anløpshavn, eventuelt til neste medlemsstat i EU for oppfølging av skipet der. Om medlemstatene blir enige seg i mellom, vil ikke det landet som har videresendt inspeksjonen til neste MS få registrert inspeksjonen som ”miss”. Kommisjonen informeres om overføring av inspeksjoner. 

Det foreslås 3 dagers forhåndsvarsling til relevant myndighet for havnestatskontroll før anløp for skip som skal ha obligatorisk utvidet inspeksjon. Identiteten til skip som ikke oppfyller regelverket vil i større utstrekning bli offentliggjort av Kommisjonen.

Forhåndsvarsling  ankomst:  New Information System (NIS) vil inkludere et komplett bilde av fartøybevegelser, inkludert neste anløpshavn(er). Dette vil gjøre havnestatsinspektører/havnestats co-ordinatorer i stand til å velge båter i henhold til utvelgelsesprosedyren. Det vil også muliggjøre kalkulasjon av regional forpliktelse og den individuelle forpliktelsen for hver medlemsstat.

Kommunikasjon ved tvungen utvidet inspeksjon:  Skip som skal ha periodisk tvungen utvidet inspeksjon og er bestemt for en havn eller ankerplass i en medlemsstat skal varsle havnemyndighet eller kompetent myndighet minimum 3 dager før beregnet ankomst i havnen, eller før avgang siste havn om seilasen er ventet å vare mindre enn 3 dager.Havnestat vil enten utføre utvidet inspeksjon eller hvis det blir bestemt å ikke velge skipet vil skipet bli informert om bestemmelsen.  

Utvalg av skip for kontroll:  (Selection Scheme) er basert på skipets risikoprofil som fremkommer av NIS. Alle skip som anløper EU-området legges inn i databasen og graderes som høy, normal eller lav-risiko skip basert på en kombinasjon av genetiske og historiske parameter. Eksisterende data fra Paris MOUs database SIRENAC legges til grunn for NIS som også vil omfatte nye parameter for vurdering av skipets risiko herunder flagg og klassehistorikk . Totalt inngår  7 parametre: Generiske parametre = skipstype, alder, flagg, RO, operatør. Historiske parametre= mangler siste 36 mnd og antall tilbakeholdelser.

Det innføres insitament ved redusert kontroll av gode skip som kan seile fra 24 og opp til 36 måneder uten havnestatskontroll. Regelverket skjerpes ved hyppigere kontroll av høyrisikoskip som kan seile fra 5 opp til 6 måneder og standard risiko skip som kan seile 10 og opp til 12 måneder uten havnestatskontroll.  

Kommisjonen vil også publisere liste over lav-standard flagg (hvit-, grå- og svartliste). Forslaget  utvider reglene om nektelse av anløp  til å gjelde alle typer skip. I nåværende regime kan ikke lasteskip, som jo er suverent største gruppe, bli nektet anløp. I NIR kan alle typer bli nektet anløp. Nektelse av anløp skjer på ubegrenset tid for skip som er høy- risiko skip (skip som har blitt nektet anløp 2 ganger tidligere og igjen er aktuell for tilbakeholdelse), og adgangen utvides ved å inkludere skip med flagg på Kommisjonens Grå-liste. Nektelse av anløp kan løftes etter 36 måneder etter nærmere vilkår.

Det innføres felles kvalifikasjonskrav til havnestatsinspektører. Herunder ett års tjeneste som flaggstatsinspektør som vilkår for utpeking, løpende treningsprogram og dokumentasjon av kvalifikasjoner ved krav om sertifisering og deretter re- sertifisering hvert 5 år. Kommisjonen / EMSA i samarbeid med Paris MOU utarbeider felles opplæringsprogram for inspektører. Videre skal det utarbeides en elektronisk manual (integrated solution) for havnestatskontroll med ”linker” til det internasjonale regelverket som er kontrollgrunnlaget for NIR (Rule Check). ”Rule Check” er allerede i bruk hos inspektørene, og har blitt høyt verdsatt. Status pr i dag er at vi ikke kan bruke det off-line om bord. Sdir sender ut  20 cd’er til sine inspektører for bruk”off-line”.

Forslaget innfører strengere kontroll av bl.a. sjøfolks arbeids- og levekår ved i større grad å følge opp klager og henvendelser fra sjøfolk vedrørende slike forhold. Dette er i tråd med ILOs  Maritime Labour Convention av februar 2006.  Videre økes bruken av rederbetaling for førstegangsinspeksjon som medfører tilbakeholdelse,  og for etterfølgende inspeksjon med sikte på å oppheve en tilbakeholdelse. Herunder overtid, transport, etc i forbindelse med ekstra besøk om bord. Informasjon fra los tas inn som kilde til informasjon om skip.

For å tilrettelegge for eventuell kontroll av terrorberedskap (forordning 725/2004) er det henvist til prosedyrer utarbeidet under Paris MOU, jfr. forslagets anneks VII.

Kommisjonen i samarbeid med EMSA vil overvåke medlemsstatenes gjennomføring av det nye regimet ved innsamling av data og besøk til medlemsstatene. Det foreslåtte direktivet opphever direktiv 95/21 om havnestatskontroll med senere endringsdirektiv. 

Merknader 

Forslaget er hjemlet i EF-traktatens artikkel 80(2).
 
Norge er medlem av Paris MOU om havnestatskontroll, og regelverket fra dette frivillige arbeidet er i dag implementert i EUs regelverk om havnestatskontroll. EU benytter i dag informasjonsdatabasen SIRENAC under Paris MOU som sitt kontrollverktøy. Gjeldende direktiv 95/21/EF med senere endringer er inkludert i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Direktivets hovedprinsipp er krav til medlemsstatene om kontroll av 25% av fremmede skipsom anløper deres havner. 
 
Endringsforslaget er EØS-relevant og gjennomføring vil kreve ny forskrift om havnestatskontroll. Forskrift om vertsstatskontroll må endres. Det blir ikke behov for lovendringer, og ny skipssikkerhetslov inneholder tilstrekkelig hjemmel til å innta direktivet i norsk rett. Kontrolloppgaver tillagt Kommisjonen skal speiles av ESA  i henhold til EØS-avtalen.
 
For næringen innebærer forslaget mindre administrativ/oppfølgende belastning for ”gode” redere, større administrativ/oppfølgende belastning for ”dårlige” redere.For rederiene vil de administrative konsekvenser i hovedsak knyttes til forhold relatert til tilbakeholdelse og evt. nektelse av anløp til havn. For Sjøfartsdirektoratet er administrative konsekvenser  av havnestatskontroll i henhold til ”Fair Share” beregninger, forventet å ligge på tilnærmet samme nivå som med dagens 25% forpliktelse.
 
For sjøfartsdirektoratet kan det antas at forslaget vil ha følgende konsekvenser: I følge Impact Study 3 fra EMSA vil Norges årlige andel av inspeksjonene bli 595, periodiske og tilleggsinspeksjoner. Dette er tilnærmet samme antall som i dag. Kursing, hospitering og annen gjennomføring av det nye regimet anslås til ca NOK 583.200,- pr. år. Kostnader knyttet til NIS må også forventes, men det er for tidlig å anslå noe om dette ettersom dette ennå er ute på anbud. Dersom det blir vedtatt en utvidet vaktordning må det forventes kostnader i størrelsen en million pr. år. Dette  blir også gjenstand for forhandling med fagforeningene.

Kontroll med fremmede skip er ikke delegert. Økonomiske konsekvenser ved delegert kompetanse er dermed ikke aktuelt.

EMSA i samarbeid med Paris MOU utvikler og betaler for NIS, mens drift og plassering deles mellom Paris MOU og EMSA. EMSA vil i tillegg ha en person ansatt som arbeider med opplæringsprogram og seminar for havnestatsinspektører. Dette kan eventuelt medføre noe økning i finansielt bidrag for NHD til EMSA og til Paris MOU.

Økonomiske konsekvenser for næringen vil innebære at redere med lavrisikoskip vil ha økonomisk gevinst, mens redere med høy-risiko skip vil erfare økonomisk belastning 
Det er forventet at forslagets tiltak mot operasjon av sub-standard skip på sikt vil gi positive økonomiske konsekvenser  og en mer rettferdig konkurransesituasjon mellom operatørene.

Sakkyndige instansers merknader

Sjøfartsdirektoratet sendte Kommisjonens forslag til revidert havnestatsdirektiv (COM(2005)0588final) av 23. november 2005, på høring 18. desember 2005 for innspill til foreløpig posisjonsnotat. Revidert forslag under finsk formannskap ble sendt på ny høring 13.04.07. 


KOM (2005) 587  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om felles regler og standarder for klasseselskap og inspeksjon av skip og om relevante aktiviteter i sjøfartsadministrasjoner  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den tredje sjøsikkerhetspakken som inneholder totalt 7 forslag. Formålet med dette forslaget er å endre det nåværende systemet for EUs godkjennelse av klasseselskap slik dette er etablert gjennom direktiv 94/57/EF, som endret av direktiv 97/58/EF, direktiv 2001/105/EF og direktiv 2002/84/EU, særlig med henblikk på å:

    1. Forsterke kontrollsystemet av godkjente organisasjoner.
    2. Harmonisere det eksisterende dobbeltsystemet for ordinær og begrenset godkjennelse.
    3. Forenkle og forbedre strukturen til EUs kriterier for godkjennelse.
    4. Endre systemet for straff.
    5. Klargjøre omfanget av og gjøre lettere anvendelsen av visse bestemmelser i direktivet.


    • Direktiv 94/57/EF omformes for å gjøres klarere.
    • For at klasseselskapene skal kunne utføre sine plikter på en tilfredsstillende måte kreves streng uavhengighet, høyt spesialisert teknisk kompetanse og stram kvalitetsledelse.
    • Det etableres en felles profesjonell standard for den virksomhet som klasseselskapene driver. Dette vil sikre rettferdig konkurranse internt i EU og at sikkerheten og beskyttelsen av miljøet holdes på et likt og tilfredsstillende nivå.
    • Godkjennelse skal kun gis klasseselskaper på grunnlag av faktisk kvalitets- og sikkerhetsytelse. Det skal videre tas hensyn til de godkjente selskapenes juridiske status og deres forretningsstruktur for å sikre ensartet anvendelse av kriteriene for godkjennelse og for effektiv kontroll.
    • Bestemmelsene i direktivet skal oppdateres kontinuerlig i tråd med utviklingen i internasjonale fora.
    • Kommisjonen må gis myndighet til å kreve at klasseselskaper foretar nødvendige forebyggende og avbøtende tiltak, og til å bruke nødvendige tvangsmidler som bøter og dagsbøter, eller i verste fall tilbakekall av godkjenningen.
    • EUs inspektører må få tilgang til alle skip og skipsarkiver i klasseselskapet, uavhengig av skipets flaggstat.
    • Godkjente klasseselskaper skal opprette et uavhengig fellesorgan som skal sikre vedvarende forbedringer og produktivt samarbeid med Kommisjonen.
    • EMSA skal gi nødvendig støtte til å gjennomføre dette direktivet.

Merknader

Det mangler lovhjemmel for å kunne gjennomføre forordningen i norsk rett. Hvilke økonomiske og administrative konsekvenser forslaget vil få er p.t. ikke ferdig utredet.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget ble behandlet og klarert i spesialutvalget for transport 24.11.2006 hvor Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert. Det avkom ingen særskilte merknader.

 
KOM (2005) 586  Forslag til direktiv om korrekt gjennomføring av flaggstatskrav  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er fremsatt som en del av den såkalt "tredje sjøsikkerhetspakken" fra Kommisjonen. Pakken inneholder i alt 7 forslag. 

Hovedformålet med dette forslaget er at medlemsstater korrekt skal implementere internasjonale konvensjoner for å sikre at skip på internasjonal reise oppfyller relevante regler til skips sikkerhet og hindring av forurensning av det marine miljø. Kommisjonen foreslår en del tiltak for å nå denne målsettingen, bl.a. ved å stille kvalitetskrav til flaggstatsadministrasjonen og ved å utvikle harmoniserte fortolkingsregler. Forslaget bygger på IMO (International Maritime Organisation) koden res. A 847(20).  Denne er ikke bindende for flaggstater internasjonalt. Kommisjonen ønsker å gjøre koden obligatorisk med gjennomføring av sertifisering av flaggstatene herunder kvalitetsikringssystem, som skal være gjenstand for revisjon. 

Kommisjonens forslag har satt fokus på det ansvar som flaggstatene har i forbindelse med korrekt implementering av internasjonale konvensjoner som de har ratifisert og som er trådt i kraft. Det er samtidig pekt på nødvendigheten av å utvikle eksisterende regler, sørge for korrekt anvendelse av disse og viktigheten av at landene utveksler sine erfaringer.

Forslaget peker på den forpliktelse som Kommisjonen allerede har i henhold til Direktiv 94/57/EC Artikkel 3(1) til å sørge for at flaggstater implementerer internasjonalt regelverk som er i kraft.

Medlemsstater skal i henhold til direktivet implementere IMO res.A 847(20).
Implementering av internasjonale regler varierer fra flaggstat til flaggstat, hvilket gir en konkurransevridende effekt som er uheldig for skip og flaggstater som oppfyller sine forpliktelser. Enkelte flaggstater følger heller ikke opp de godkjente organisasjonene som utfører kontroll på vegne av dem. Sub-standard skip som opererer under flagg, som ikke har implementert internasjonalt regelverk korrekt, gir en økt risiko for ulykker og uhell, som igjen kan resultere i tap av menneskeliv, miljøkatastrofer og økonomiske tap. Når man ser på skip som tilbakeholdes i havnestatskontroll kommer disse forholdene tydelig frem. Det er en betydelig forskjell på skips tilbakeholdsrate alt etter hvilket flagg de er registrert under.
 
Det er foreslått å endre  på IMO-reglene ved:
 
• at det åpnes for unntak fra obligatoriske regler,
• ved at IMO resolusjoner som ikke er bindende gjøres obligatoriske 

 MO koden res. A 847(20) er ikke bindende for flaggstater internasjonalt. IMO ønsket opprinnelig at den skulle være bindende. Ønsket var at flaggstater skulle sertifiseres og at et revisjonssystem skulle etableres, ikke for å straffe stater, men for å bistå dem med korrekt implementering av internasjonalt regelverk. Koden ble imidlertid kun gjennomført internasjonalt som en anbefaling. 
Kommisjonen ønsker å gjøre koden obligatorisk med gjennomføring av sertifisering av flaggstatene og med et kvalitetsikringssystem, som skal være gjenstand for revisjon. Dette for å gjøre medlemsstaters flagg mer attraktive.

Kommisjonens målsetting er at den europeiske flåte skal være en kvalitetsflåte. Kommisjonen forutsetter også at det etableres et tilsvarende nivå for skip fra tredjeland som besøker europeiske havner.  I dag er det stor variasjon blant flaggstater ved gjennomføring av internasjonale konvensjoner både når det gjelder inspeksjonenes kvalitet og det maritime personells kompetanse. Det skal derfor pålegges flaggstater å gjøre dem ansvarlige for oppfølgningen av deres forpliktelse som flaggstat. Samtidig skal kvalitet medvirke til å bekjempe at skip registreres under bekvemmelighets flagg, som gir en konkurransevridende effekt overfor flagg som oppfyller sine forpliktelser.

Direktivet setter bl.a. følgende konkrete krav:        

- I henhold til direktive 94/57/EC av 22 nov. 1994 endret ved direktiv 2002/84/EC skal medlemstater forholde seg til IMO res. A.847(20) som gir veiledning om korrekt implementering av internasjonale konvensjoner, særlig med hensyn til inspeksjon og besiktelse av skip og utstedelse av sertifikater. Imidlertid gir IMO konvensjoner anledning til å gi unntak og fastsette likeverdige løsninger. Dette kan gi forskjellige sikkerhetsnivåer. Derfor vil Kommisjonen starte med å utarbeide fortolkinger slik at administrasjonene innen EU har en harmonisert anvendelse av regelverket først å fremst for passasjerskip på internasjonale reiser.

 - Det vil også bli fastsatt krav til obligatorisk implementering av prosedyrene i MSC/Circ. 1140/MEPC/Circ.424 av 20 des. 2004 vedrørende ”Transfer of ships between States”.

- Det skal etableres et dokumentert system over opplæring og kompetanse for flaggstatsinspektører.

- Det er videre nødvendig at statene forholder seg til prosedyrer i henhold til IMO A. res. 948(23) vedrørende veiledning for besiktelse og sertifisering.

- Det vil bli satt krav til streng overvåking av besiktelsesinstitusjoner som utfører kontroll på vegne av flaggstater, samt kvalitet og kompetanse til inspektører som utfører kontrollen.

- Medlemstater skal sørge for å ha et apparat til å etterforske uhell og ulykker som involverer deres skip.

- IMO’s krav til bemanning skal medvirke til at EU’s flåte opereres sikkert (jf. IMO A. 890(21)). 
- Det skal etableres en database med all informasjon om skip som er registrert under dets flagg. Denne skal også vedlikeholdes for skip som overføres til andre flagg.

- EU’s flåte skal kun operere på Paris Memorandum of Understanding (MOU)’s hvit liste. 

- Det skal etableres et ISO kvalitetsikringssystem som kan være gjenstand for revisjoner.

Det er lagt vekt på større kontroll med at internasjonalt regelverk følges opp. Det vil bli innarbeidet harmoniserte fraviksbestemmelser og likeverdige løsninger innen EU, samt harmoniserte fortolkninger. Det vil således bli vanskeligere for statene å godta lempeligere krav. Det skal innføres dokumenterte systemer for oppfølging av klasseselskap som har delegerte oppgaver, og som skal overvåkes og kontrolleres av flaggstatene.

Videre skal det være nødvendige ressurser i administrasjonene, både når det gjelder inspektører og etterforskere som skal undersøke uhell og ulykker. Deres kompetanse skal dokumenteres og ressursene i administrasjonen skal stå i forhold til flåtens størrelse. Besiktelsene vil bli mer omfattende og det settes krav til en ekstra besiktelse som ikke skal overskride 12 måneder, hvis skipet har vært registrert i medlemslandet under 2 år eller hvis skipet ikke har vært i havnestatskontroll innenfor de siste 12 månedene. Tilbakehold skal alltid foretas dersom skip ikke oppfyller internasjonale konvensjoner.

Det vil bli strengere oppfølgning med skipenes identitet og historie og det skal føres bevis med at et skip er slettet fra et lands register før det registreres i et annet. Videre skal flaggstatene ISO sertifiseres og deres systemer skal revideres. Medlemsstater som kommer på Paris MOU’s sorte eller grå liste skal rapporteres til Kommisjonen.  

Merknader

For Sjøfartsdirektoratet vil forslaget, hvis det blir vedtatt, medføre store administrative og budsjettmessige konsekvenser. Først i forbindelse med å få Sjøfartsdirektoratet ISO sertifisert. Det vil bli et omfattende arbeid med utarbeidelse og tilretteleggelse av prosedyrer. Det vil også bli større oppfølgning av skip i form av besiktelser. Forslaget vil få økonomiske konsekvenser for næringen.

Når det gjelder implementering av IMO-konvensjoner har Norge ratifisert og implementert de nevnte konvensjonene. Imidlertid kreves det også at ”Specific IMO Conventiones” skal ratifiseres. Disse er definert som 1993 Torremolinos Protocol som relaterer seg til Torremolinos International Convention for the Safety of Fishing Vessels 1977 og 2001 International Convention on the control of harmful anti-fouling systems on ships. Norge har ratifisert begge konvensjonene men disse er ikke trådt i kraft internasjonalt. Dersom de trer i kraft før direktivet trer i kraft vil disse konvensjonene måtte implementeres i norsk regelverk. Dette vil innebære utarbeidelse av forskrifter. Miljøverndepartementet ønsker i den forbindelse å opplyse om at  at AFS-konvensjonen (International Convention on the control of harmful anti-fouling system on ships) er gjennomført i norsk rett gjennom at EUs forordning EF nr. 782/2003 er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i forskrift av 20. november 2003 nr. 1388 om forbud mot organiske tinnforbindelser på skip.  

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet. Forslaget ble nedstemt under Rådsmøtet 7. april. Det er uvisst hva som vil skje med forslaget videre.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Finansdepartementet er representert. Det fremkom ingen særskilte kommentarer til forslaget.


KOM (2007) 610  Forslag til direktiv om minstekrav til sjøfolks opplæringsnivå  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget samler gjeldende direktiv om minstekrav til sjøfolks opplæringsnivå, direktiv 2001/25, og de senere endringene i en rettsakt. I tillegg foreslår Kommisjonen å ta inn prosedyren "regulatory procedure with scrutiny" for endringer av mindre viktige bestemmelser i direktivet, i samsvar med Rådsbeslutning 1999/468/EU om fastsettelse av de nærmere vilkår for utøvelsen av gjennomføringsbestemmelser som tillegges Kommisjonen (31999D0648). Det vil si prosedyre for Kommisjonens fremleggelse av utkast til tiltak for COSS (Committee of Safe Seas). Utover dette inneholder ikke forslaget noen nye bestemmelser.

Merknader

Gjeldende direktiv med endringer er gjennomført i norsk rett slik:
Forskrift 9.mai 2003 nr.687 om kvalifikasjonskrav og sertifikatrettigheter på norske skip, fiske- og fangstfartøy og flyttbare innretninger (RSR 04/2003), forskrift 27. januar 1999 nr 149 om radioanlegg og radiotjeneste på passasjer- og lasteskip som omfattes av SOLAS, forskrift 19. oktober 2001 nr.1309 om helseundersøkelse av arbeidstakere på skip, forskrift 1. juli 2003 nr.969 om kontroll med fremmede skip og flyttbare innretninger i norske havner m.v. forskrift  20. mars 2001 nr. 373 om kontroll med roroferger, hurtiggående passasjerfartøyer uansett flagg i rutetrafikk (vertsstatskontroll), forskrift 29. juni 1984 nr 1319 om kontroll med skip som fører passasjerer i farvann ved Svalbard.

Utover konsolidering av gjeldende rett, regulerer forslaget til nytt direktiv kun organisering av intern EU- kompetanse og medfører ikke behov for endringer i nasjonal implementering.
Ettersom forslaget ikke inneholder nye krav, er det ikke ventet økonomiske konsekvenser av forslaget, verken for det offentlige eller for næringen. 

KOM (2004) 477  Forslag til rådsforordning om implementering av utbyggings og driftsfasene til det europeiske satelittbaserte radionavigasjonsprogrammet  (prot 31 NHD)

Sammendrag av innhold

Formålet med forslag til rådsforordning er å sikre den offentlige finansieringen av utbyggings- og driftsfasene til Galileo gjennom opprettelsen av en egen budsjettlinje på Fellesskapsbudsjettet med avsetning av det forventede finansielle behov på 1 milliard euro i perioden 2007 – 2013. Galileo-programmet skal få på plass et verdensomspennende satellittbasert navigasjonssystem for sivile formål. Det har betydelige teknologiske, politiske og økonomiske konsekvenser. Markedet for denne teknologien vokser med 25 pst. årlig, og det forventes skapt 100 000 arbeidsplasser som følge av Galileo.   

Norge har deltatt gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA i Galileos utviklingsfase. Norge har bedt EU om forhandlinger om en bilateral samarbeidsavtale om Galileo slik at Norge kan delta i utviklingsfasen av Galileo også på EU-siden. Det er bevilget midler fra norsk side, men en endelig avtale er ikke på plass. Forhandlinger med EU om norsk deltakelse forventes å starte opp våren 2008. Avtalen vil også omfatte norsk deltakelse i den kommende utbyggings- og driftsfasen.  

En avtale forventes å være ferdigforhandlet i løpet av 2008. Dersom Norge skal delta i utbyggings- og driftsfasene til Galileo må dette gjøres gjennom et tillegg til den kommende bilaterale samarbeidsavtalen med EU.

Merknader

I framtiden vil Galileo og GPS være de viktigste navigasjonssystemene. Systemene vil være uavhengige men kompatible slik at mottakerne kan ta inn begge signalene. To selvstendige systemer vil gi økt sikkerhet. Dette er viktig både for kritiske navigasjonsoperasjoner (eksempelvis blindflyging, landing, havneanløp, posisjonering av boreskip og -plattformer) og for systemer som synkroniseres ved hjelp av nøyaktig tid fra satellittnavigasjonssystemer (eksempelvis kraftforsyningen og betalingssystemer).  

Med stort territorium, spredt befolkning og økende økonomisk aktivitet i områder med røft klima, mørketid og ekstremt vær er satellittbasert navigasjon spesielt godt anvendbart for Norge. Norge har særlige interesser i forhold til utformingen av Galileo og dekningen i nordområdene, der GPS har dårligst dekning. Ivaretakelse av disse interessene kan best gjøres gjennom deltakelse i utbyggings- og driftsfasene av Galileo.

 


Vedlegg XXII  Selskapsrett

KOM (2008) 194  Forslag til direktiv om endring av direktivene 68/151/EØF og 89/666/EØF om publikasjon av kunngjøringer og oversettelse av dokumenter ved registrering for visse typer selskaper  (vedlegg XXII NHD)

Sammendrag av innhold

Formålet med forslaget er å redusere de økonomiske kostnadene knyttet til administrative byrder for foretak. Forslaget er et resultat av EUs pågående arbeid med å redusere de administrative byrdene i næringslivet. Programmet ble satt i verk i 2005 og videreført med et tiltaksprogram som ble satt i verk i mars 2007. EUs mål er en reduksjon i administrative byrder på 25 % innen utgangen av 2012. Forslaget innebærer endringer i første og ellevte selskapsrettsdirektiv.

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 17. april 2008, KOM(2008)194 endelig utgave, med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det europeiske fellesskap artikkel 44(2)g. (Tidligere artikkel 54(3)g.)

Ifølge første selskapsrettsdirektiv (68/151/EØF) må foretak per i dag kunngjøre enkelte registeropplysninger i et lysningsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet der foretaket ifølge det nasjonale foretaksregister har sitt forretningskontor. En slik kunngjøring vil i de fleste tilfeller innebære en ekstra kostnad for foretaket. Kunngjøring i en avis synes unødvendig i og med at alle offentlige registre tilbyr tilsvarende opplysninger online. Formålet med forslaget er å fjerne alle ytterligere kunngjøringskrav i nasjonal rett (ut over registrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon), og dermed redusere unødvendige kostnader for foretakene.

I flere nasjonale rettssystemer kreves det i dag at dokumenter oversettes til det nasjonale språket
for registrering av filialer av foretak. De registeropplysningene om filialen som skal registreres, er ofte dokumenter foretaket allerede besitter. Oversettelse medfører dermed merkostnad. I tillegg medfører det kostnader å sertifisere oversettelsen i forbindelse med krav om bruk av autoriserte translatører. Den foreslåtte endringen i ellevte selskapsrettsdirektiv (89/666/EØF) vil lempe på disse kravene.

Merknader

Elektronisk kunngjøring blir pliktig. Foretaksregisteret benytter bare den elektroniske kunngjøringsløsningen i forhold til kunngjøringer av de opplysninger som skal kunngjøres ved nyregistrering og endringer etter første selskapsrettsdirektiv.

For kunngjøringer som skal kunngjøres i avis "som er alminnelig lest på selskapets forretningssted" utløses i dag gebyr  for foretakene. Etter det nye forslaget skal selskapet ikke kunne pålegges ekstra utgifter verken for elektronisk kunngjøring eller ”aviskunngjøringer”. På denne bakgrunn vil det være behov for endringer i foretaksregistreringsregelverket.
 
Etter forslaget vil det fortsatt være mulig å kreve oversettelse, samt at oversettelsen er bekreftet av translatør. Dagens krav om at translatøren skal være autorisert av norsk myndighet, kan ikke opprettholdes.

Implementeringsfrist for de foreslåtte endringer er 30. april 2010.

 

OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET


Vedlegg IV  Energi

KOM (2007) 723  Forslag til vedtak om EUs strategiske energiteknologiplan  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

SET-planen (SETP) ble fremmet av Kommisjonen 23.11.2007 og kan ses på som et teknologiutviklingselement som utfyller "energi og klimapakken som senere ble fremlagt i januar 2008.  Energiteknologipolitikken til EU gjennom SETP har dermed som siktemål å bidra til at ”20-20-20”-målene til EU om 20% CO2-reduksjoner, 20% energieffektivisering og 20% fornybar energiandel i 2020 blir realisert.

Hovedmålet med planen er å få fart på investeringer og utvikling av ”lavkarbonteknologi” som et ledd i å styrke de andre tiltakene. På samme tid vil en slik satsing gi europeisk industri en ledende markedsposisjon innen energiteknologisektoren.

I SETP foreslås en rekke konkrete tiltak. Disse tiltakene skisserer noen organisatoriske håndgrep som kan bidra til en mer aktiv energiteknologipoltikk mellom land og i politikkopplegg i forskjellige land:

    1. Opprettelsen av en  EU-Steering Group on Strategic Energy Technologies, der medlemsland og Kommisjonen kan planlegge fellestiltak og koordinere programmer og policy.
 
    2. Opprettelsen av europeiske industriinitiativ. Disse skal styrke FoU og innovasjon gjennom å trekke sammen aktører og ressurser innen konkrete sektorer. Foreslåtte områder er: vind, sol, bioenergi, karbonfangst og lagring (CCS), elektrisitetsnettverk og kjernekraft. Initiativene skal være frivillige og må ta i betraktning eksisterende relevante initiativ innen energiteknologifeltet. Initiativene kan ta form av offentlig-privat samarbeid og/eller samarbeid mellom interesserte medlemsstater.

    3. Opprettelsen av en europeisk energiforskningsallianse (European Energy Research Alliance), som skal styrke samarbeidet mellom europeiske FoU-institusjoner. Alliansen vil kunne dekke alle disipliner som relevant for energiteknologi. Fokusområder vil kunne være langs ulike deler av innovasjonskjeden.

    4. Å planlegge endringen av europeiske energiinfrastrukturnettverk til å bli mer integrerte - og bærekraftige.

    5. Opprettelsen av en europeisk energiteknologidatabase der status- og barrierer mht ulike teknologier kontinuerlig oppdateres.

Finansiering:
 
SETP vil som sådan ikke medføre en økt kanalisering av midler fra EU-budsjettet til energiforskning. Mht. midler er et av målene å få til en bedre utnytting av eksisterende ressurser. Man hevder at SETP vil møte utfordringer en "fragmentert" europeisk innovasjonsbase representerer i sin nåværende form og at den vil føre til en bedre balanse mellom samarbeid og konkurranse. Gjennom SETP argumenteres det likevel for en styrking av budsjettene til energiteknologiprogrammer. 

Kommisjonen planlegger å legge fram en  "Communication on financing low carbon technologies"  ved slutten av 2008. Dette dokumentet vil omhandle finansieringskilder- og behov. I særdeleshet vil man se på mulighetene for å skape et nytt, europeisk instrument/fond for å lette utvikling og implementering av ”lavkarbonteknologier” i tillegg til å introdusere en skattereduksjonsmekanisme  for innovasjon rettet mot lavkarbonteknologi.

KOM (2007) 531 (endelig)  Justering av forordning (EF) nr. 1228/2003 om betingelser for adgang til nettverk for grensekryssende elektrisitet  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Som en del av en større energimarkedspakke ble det den 19. september fremlagt et forslag til justering av forordning 1228/2003 om betingelser for adgang til nettverket for grensekryssende elhandel. Bakgrunnen for dette forslaget har vært ønsket om å bidra til bedre effektivitet i grensehandelen i det indre elektrisitetsmarkedet og etablere en formell EU-mekanisme for samarbeid mellom TSO-ene i Europa. Det overordnede formål er å medvirke til bedre integrasjon av elmarkedene i Europa/EU gjennom bedre kraftflyt over grensene og mer harmoniserte regler for dette. Et slikt formalisert samarbeid mellom TSO-ene skal avløse eller utfylle et mer frivillig samarbeid som for elektrisitet har skjedd gjennom ETSO. Dette frivillige samarbeidet vurderes nå fra Kommisjonens side å være utilstrekkelig.  Kommisjonen vil derfor utstyre TSO-samarbeidet med konkrete oppgaver for å gi det en mer formell tyngde. Forslaget er basert på artikkel 95 i traktaten og er knyttet til et indre marked og er EØS-relevant.

Hovedinnhold:  

Det forslås opprettet en ny formell struktur gjennom ”European Network of Transmission System Operators for Electricity” ( ENTSO).  (En parallell organisasjon for naturgass er også foreslått etablert gjennom justering av gassforordningen 1775/2005). ENTSO skal sikre en optimal styring og fornuftig utvikling av det europeiske transmisjonsnettverket (artikkel 2a).

Etableringen av ENTSO skal skje ved at TSOene selv sender utkast til statutter, en liste med fremtidige medlemmer og prosedyrer for konsultasjon med berørte parter. Det nye byrået og Kommisjonen skal kunne uttale seg om dette forslaget etter fastlagt prosedyre (artikkel 2b).
En lang rekke oppgaver er lagt til det nye ENTSO. Blant annet skal det utvikles og vedtas tekniske markedskoder, felles styringsverktøy, 10 års investeringsplaner, en vurdering av samlet produksjonskapasitet (”generation adequacy”), et årlig arbeidsprogram og perspektiver for kraftbalanse (sommer/vinter) (artikkel 2c para.1).

Hva som ligger i vedtaket av tekniske markedskoder er søkt detaljert gjennom en bred opplisting som inneholder en lang rekke forhold knyttet til systemsikkerhet, adgangsregler, flaskehalser, balansetjenester og reservekraft og regler knyttet til kompensasjon mellom TSOene ( dvs. inter-TSO kompensasjonsmekanisme) (artikkel 2c para.3).

Det nye byrået for samarbeid mellom energiregulatorer får en overvåkingsfunksjon i forhold til ENTSO. Blant annet vil byrået få forelagt den 10 årige investeringsplanen og årlige arbeidsprogram til uttalelse (artikkel 2d).

Kommisjonens mer proaktive rolle er beskrevet i en prosedyre hvor Kommisjonen kan anmode ENTSO med å komme med forslag til tekniske markedskoder på de områder som er nevnt i artikkel 2c (para3). Et slikt initiativ skal være basert på en forutgående konsultasjon med  byrået. Dersom ikke de tekniske markedskoder vedtatt av ENTSO ikke sikrer et effektivt fungerende elmarked, kan de aktuelle spørsmål bringes inn i komitologi under forordning 1228/2003. Det som beskrives er i realiteten en to-stegsprosedyre hvor en først søker å utvikle markedskodene gjennom ENTSO vedtak. Dersom dette ikke lykkes går en videre med komitologi ( artikkel 2e, para 1-4).

En viktig del av rammen for ENTSO er å ha gode konsultasjonsprosedyrer med berørte parter. Dette betyr at ENTSO skal konsultere aktuelle aktører når tekniske markedskoder utvikles under artikkel 2c(1) og (3). All dokumentasjon skal være offentlig tilgjengelig (artikkel 2f).
Kostnader ved ENTSOs virksomhet sal dekkes av TSOene selv. Dette betyr at det ikke er et eget EU budsjett for dette) (artikkel 2g).

Det skal innenfor rammen av ENTSO etableres regionale samarbeidsstrukturer som skal bidra til vedtak av de oppgaver som er listet opp. Det skal således lages regionale investeringsplaner hvert andre år. Den geografiske avgrensning av regionale samarbeidsstrukturer skal defineres av Kommisjonen (artikkel 2h).

Det foretas justeringer i etablert rammeverk når det gjelder prosedyre for unntak knyttet til bygging av nye elektrisietetsforbindelser (”interconnectors”). Det nye nå er at det foreslåtte byrået for en rolle (”case by case”) i å vedta disse unntakene. Byråets vedtak skal sendes videre til Kommisjonen som etter de prosedyrer som er forslått kan overpøve vedtaket (artikkel 7).
ENTSO får tildelt en proaktiv rolle i utviklingen av internasjonale og grenseoverskridene sluttbruker markeder (”retail markets”) (artikkel 7a).Det er foretatt justeringer i teksten vedrørende retningslinjer for inter TSO kompensasjonsmekanismen. Den underliggende tråd i endringer her er at en ønsker å spesifisere detaljer rundt metoden for inter-TSO mekanismen ( artikkel 8).


KOM (2007) 530  Forslag til forordning om etablering av et byrå for for europeisk  samarbeid mellom energiregulatorer  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Forslaget om etablering av et byrå for samarbeid mellom energiregulatorer (ACER) ble fremmet av Kommisjonen den 19.september som en del av energimarkedspakken. Dette er en oppfølging av EU-toppmøtets vedtak om en "uavhengig mekanisme" som kan ta beslutninger i saker av grenseoverskridende karakter ("crossborder-issues"). Saken ligger nå til forhandlinger i Råd og Europaparlament og det er forventet at disse vil strekke seg godt inn i 2008. Direktivet er hjemlet i artikkel 95 og er kategorisert som EØS-relevant.

Bakgrunnen for forslaget er at de enkelte regulatorer hver for seg ikke har tilstrekkelig myndighet i enkelte spørsmål. Etter Kommisjonens syn foreligger det et regulatorisk hull ("gap") i noen spørsmål som grensekryssende handel. Hittil har Kommisjonen tilrettelagt for mer uformelle fora som Firenze forum (elektrisitet) og Madrid forum ( naturgass). I tillegg har Kommisjonen formalisert et samarbeid av rådgivende karakter i ERGEG ("European Regulatory Group for Electricity and Gas").  Tanken bak dette forslaget er å medvirke ytterligere til et formalisert konsultasjonsforum mellom regulatorene på europeisk nivå, bidra til koordinering og samarbeid mellom uavhengige nasjonale regulatorer.  

Etter å ha vurdert forskjellige opsjoner foreslo Kommisjonen en struktur på samarbeidet mellom nasjonale energiregulatorer gjennom etableringen av et nytt byrå  (ACER). De foreslåtte oppgaver som skal ligge under et byrå vil utfylle de oppgaver som ligger hos nasjonale regulatorer.
 
Etableringen av et byrå for samarbeid mellom energiregulatorer skal være utfyllende i forhold til de oppgaver som er nevnt i forslaget til justering i direktivene i 2003/54/EF (elmarkedsdirektiv 2) og og 2003/55/EF (gassmarkedsdirektiv 2). I disse forslagene er kompetanse for de nasjonale regulatorer listet opp (artikkel 1).
 
Byrået skal være et fellesskapsorgan og egen juridisk person. Lokaliseringen er ubestemt (artikkel 2).
 
Hovedstrukturen er et administrativt styre, et regulatorisk styre, en direktør med stab og en ankeinstans (artikkel 3).
 
Typen av vedtak et byrå kan fatte er listet opp og varierer fra å komme med meninger ("issue opinions"), komme med meninger i forhold til regulatoriske organer, gi råd til kommisjonen og vedtakskompetanse i nærmere spesifiserte enkeltsaker. Det er en viktig avgrensning at et byrå ikke skal ha normativ, dvs. lovgivende myndighet (artikkel 4)

ACER er foreslått å få en rolle i forhold til det europeiske nettverk av TSOer for henholdsvis elektrisitet og naturgass ( se egne forslag i energimarkedspakken om etablering av dette TSO-samarbeidet). Blant annet skal ACER komme med meningsytringer ("duly justified opinions") om årlige arbeidsprogram og 10-årige investeringsplaner. Oppgaven er mer av overvåkende karakter når det gjelder forholdet til TSO-samarbeidet (artikkel 6).

ACER skal få en rolle i forhold til nasjonale regulatorer, det skal fremme samarbeid mellom nasjonale regulatorer, men kan også opptre som en klageinstans for nasjonale regulatorer. ACER kan informere og konsultere Kommisjonen om spørsmål knyttet til retningslinjer under 2003/54/EF, 2003/55/EF og forordningene 1228/2003 og 1775/2005 (artikkel 7)
 
Byrået er foreslått å få vedtakskompetanse knyttet til  "decide on the regulatory regime" i saker som knytter sammen infrastruktur i to medlemsland.  Tanken er at ACER skal kunne gripe inn der det oppstår konflikter mellom nasjonale regulatorer. (artikkel 7.7)
 
Det er også foreslått at et byrå skal kunne få en viss kompetanse ved vurdering av unntak for ny infrastruktur hvor denne krysser mer en en medlemsstat (artikkel 8).
 
Det organisatoriske rammen for byrået er beskrevet utførlig og det skal etableres et adminstrativt styre, et regulatorisk styre, en direktør m/stab og en ankeinstans (artikkel 9-16).
 
Budsjettet til ACER blir omlag 6-7 millioner EURO og staben skal være 40-50 personer rekruttert over en tre årsperiode ( detaljerte planer er vedlagt i forordningens vedlegg).
 
Deltakelse fra tredjeland er mulig. ( dvs. " countries which are not members of the European Union and which have concluded agreements with the the Community to this effect"). Saken er i tittel katalogisert som EØS-relevant og det tas eksplisitt høyde for EFTA-deltakelse.


KOM (2007) 532 (endelig)  Justering av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1775/2005 om betingelser for adgang til gasstransmisjonsnett  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Som en del av en større energimarkedspakke ble det 19. september fremlagt et forslag til justering av forordning 1775/2005 om betingelser for adgang til gastransmisjonsnettet. Bakgrunnen for dette forslaget har vært ønsket om å bidra til bedre effektivitet i gassmarkedet. Det overordnede formål er å medvirke til bedre integrasjon av gassmarkedene i Europa/EU gjennom bedre flyt over grensene og mer harmoniserte regler for dette. Forslaget er basert på artikkel 95 i traktaten og er knyttet til et indre marked og er EØS-relevant. 

Det forslås opprettet en ny formell struktur gjennom ”European Network of Transmission System Operators for Gas” (ENTSOG). 

ENTSOG skal sikre en optimal styring og fornuftig utvikling av det europeiske transmisjonsnettverket (artikkel 2a).

Etableringen av ENTSOG skal skje ved at TSO'ene selv sender utkast til vedtekter, en liste med fremtidige medlemmer og prosedyrer for konsultasjon med berørte parter. Det nye byrået og Kommisjonen skal kunne uttale seg om dette forslaget etter fastlagt prosedyre (artikkel 2b).
En lang rekke oppgaver er lagt til det nye ENTSOG. Blant annet skal det utvikles og vedtas tekniske markedsregler, felles styringsverktøy, 10 års investeringsplaner, et årlig arbeidsprogram og perspektiver for kraftbalanse (sommer/vinter) (artikkel 2c).

Det nye byrået for samarbeid mellom energiregulatorer får en overvåkingsfunksjon i forhold til ENTSOG. Blant annet vil byrået få forelagt den 10 årige investeringsplanen og årlige arbeidsprogram til uttalelse (artikkel 2d).

Kommisjonen kan anmode ENTSOG om å komme med forslag til tekniske markedsregler (artikkel 2e).

ENTSOG skal konsultere aktuelle aktører når tekniske markedsregler utvikles. All dokumentasjon skal være offentlig tilgjengelig (artikkel 2f).

Kostnader ved ENTSOGs virksomhet sal dekkes av TSO'ene selv (artikkel 2g).

Det skal innenfor rammen av ENTSOG etableres regionale samarbeidsstrukturer som skal bidra til vedtak av de oppgaver som er listet opp. Det skal lages regionale investeringsplaner hvert andre år (artikkel 2h).

Artikkel 4a beskriver krav til LNG- og lagersystemoperatører for å sikre tredjepartsadgang. Det skal blant annet tilbys tjenester på et ikke-diskriminerende grunnlag.

Artikkel 5a og 6a beskriver prinsipper for kapasitetstildeling og prosedyrer for håndtering av kapasitetsbegrensninger i lager- og LNG-anlegg og krav til transparens i slike. Hver TSO, lager- og LNG-systemoperatør skal ta nødvendige grep for å muliggjøre og forenkle handle med kapasitetsrettigheter (artikkel 8).

For å fremme utviklingen av velfungerende og gjennomsiktige grenseoverskridende detaljmarkeder på regionalt plan skal medlemslandene sørge for å fastlegge oppgaver og forpliktelser for aktørene (artikkel 8a).

KOM (2007) 528 endelig  Forslag om justering i direktiv 2003/54/EF om felles regler for det indre elektrisitetsmarked  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for forslaget til justering av elektrisitetsdirektiv II fra 2003 er manglende fremdrift i utviklingen av et åpent elektrisitetsmarked siden 2003, fremdriftsrapporten til Kommisjonen om gjennomføringen av direktivet og Kommisjonens sektorundersøkelse av energimarkedene i 2006. Det europeiske råd (EU-toppmøtet den 8.-9. mars 2007) anmodet videre Kommisjonen komme tilbake med en revisjon av eldirektiv II (dvs. 2003/54/EF). Kommisjonen fikk dermed et mandat til å lage et nytt forslag til justering av direktivet på viktige punkter.
 
De viktigste mangler som har vært avdekket i Kommisjonens undersøkelser er for mye vertikal integrasjon innen energiselskapene, dvs. at systemoperatørene ikke er skilt ut fra ande aktiviteter som produksjon og salg. Videre har undersøkelsene avdekket manglende kompetanse for nasjonale regulatorer, manglende samarbeid og koordinering mellom systemoperatørene (TSOene) og høy grad av markedskonsentrasjon.
 
Justering av elektrisitetsdirektivet (2003/54/EF) er et element i en større energimarkedspakke som består av fem ulike forslag. Endringer av elektrisitetsdirektivet (2003/54/EF) må derfor leses i sammenheng med de øvrige deler av "energimarkedspakken".
 
Hovedinnhold i justeringene i elektrisitetsdirektivet er som følger:
 
Regionalt samarbeid. Medlemslandene skal samarbeide med hveradre for å fremme integrasjon av markedene på regionalt nivå. Landene skal fremme samarbeidet mellom systemoperatørene og fremme harmonisering av rammeverk. Det geografiske området som dekkes av "regionale samarbeid" skal være på linje med de geografiske områder som Kommisjonen trekker opp ( artikkel 5a).
 
Effektiv unbundling:

I direktivforslaget anvendes vesentlig plass til å presisere reglene for "effektiv "unbundling". Forslaget innebærer en valgmulighet mellom to opsjoner;  "eierskapsmessig skille ("ownership unbundling") og uavhengigig systemoperatør ("Independent System Operator elle en ISO") Det fremgår av forklaringer og fortekster at Kommisjonens fortrukne opsjon er eierskapsmessig skille.
Eierskapsmessig skille innebærer at en TSO ikke kan være en del av en gruppe som er aktive i salg og produksjon. Nytt i direktivet er at det kreves at en TSO skal sertifiseres og godkjennes som TSO av nasjonal regulator og dette skal notifiseres til Kommisjonen. Kommisjonen kommer dermed inn som en godkjenningsinstans overfor allerede nasjonalt sertifiserte TSOer ( artikkel 8 )
 
Reglene for en uavhengig systemoperatør ("Independent System Operator" - ISO) er helt eksplisitt en nest beste løsning i henhold til Kommisjonens forslag. Landene kan anmode om unntak fra eiermessig skille ("unbundling") forutsatt godkjenning av nasjonal reguleringsmyndighet og notifisering til Kommisjonen. En ISO betyr at eierandeler forblir i en vertikalt integrert struktur men at de tekniske system-operasjoner blir plassert i et uavhengig selskap. En rekke tilleggskrav for en ISO gjør at økt regulatorisk kontroll skal sikre reell uavhengighet (artikkel 10).
 
Tredjeland og kontroll over TSOer. Det introduseres sterke begrensninger på kontroll og erverv av TSOer fra juridiske personer i tredjeland. Land med avtaler med EU er i forslaget unntatt fra denne regelen (artikkel 8a).  I tillegg ligger det inne en type absolutte resiprositetskrav til effektiv "unbundling" av TSOer i det TSOer i tredjeland skal forbys å få kontroll over en TSO internt i EU såfremt TSO i tredjeland ikke er gjenstand for "effektiv unbundling" (artikkel 8b2).
 
Nasjonale regulatorer:

Det introduseres egne bestemmelser som gjelder utpeking og godkjenning av en enkelt nasjonale regulator. Medlemslandene må garantere for uavhengigheten til det regulatoriske organ slik at denne opptrer upartisk og transparent. Regulator skal være funksjonelt uavhengig av enhver offentlig og privat aktør og agere uavhengig av markedsinteresser og ikke motta instrukser fra myndigheter. Det introduseres i forslaget også krav om at myndighetene skal sikre budsjettmessig autonomi og som legger begrensinger på hvor lenge ledelsen hos en regulator kan inneha en gitt posisjon (artikkel 22a)

Det introduseres nye overordnede politiske målformuleringer for regulatorenes virke. Dette innebærer at en skal samarbeide innen rammen av det nye europeiske byrået, at en skal bidra til utvikling av de regionale markeder, at en skal fjerne handelsrestriksjoner på grensene, at en skal fremme energieffektvitet og FoU og samarbeid med konkurranse myndighetene i de respektive land (artikkel 22b).
 
De oppgaver og den kompetanse en regulator skal ha er beskrevet ned på et relativt detaljert nivå. Blant annet innebærer dette regulering avtransmisjons- og distribusjonsselskaper, samarbeid om grensekryssende handel med tilgrensende nasjonale regulatorer, iverksette beslutninger fra byrået og en lang rekke andre oppgaver ( artikkel 22c)
 
Nå det gjelder grensehandel er regime for dette at regulatorene må samarbeide og fremskaffe nødvendig informasjon til det foreslåtte byrået. Det skisseres en prosedyre mellom nasjonale regulatorer hvor byrået kan bestemme om hvilket regulatorisk regime som skal gjelde for grensehandel (artikkel 22 d).

Byrået og Kommisjonen kommer i de justeringer som er foretatt i en ny posisjon når det gjelder å vurdere om en nasjonal regulators beslutninger er i tråd med vedtatte retningslinjer under forordning 1228/2003. (artikkel 22 e).
 
De legges opp til en bredere rapportering av data vedrørende kontrakter og transaksjoner (artikkel 22f)
 
Komité:

Det er foreslått etablert en komité som skal assistere Kommisjonen i arbeide med direktivet.

Saken behandles nå i Rådet og Europaparlamentet. Det er ikke forventet et forhandlingsresultat vedrørende dette direktivet før i andre halvdel av 2008 når en har en løsning på alle forslag som inngår i energimarkedspakken.


KOM(2006)1005  Forslag til rådsvedtak om justering av Energy Star-avtalen og forordningen om Energy Star (Energy Star-programmet)  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Energy Star-avtalen er en avtale mellom EU og USA om merking av kontorutstyr med henblikk på å stimulere til at energieffektivt utstyr kommer på markedet. Energy Star -avtalen mellom USA og EU er nå fornyet gjennom rådsvedtak av 18.12.2007 og publisert i OJ av 28.12.2006. Rådet i EU sluttet seg til denne avtalen gjennom rådsvedtak av 18.12.2006. Parallelt med den nye Energy Star avtalen skjer en videreføring/justering av forordning 2422/2001 om et fellesskapsprogram for energimerking av kontorutstyr, som ble vedtatt av Rådet og Europaparlamentet 6. november 2001. Forordningen er basert på den avtale som ble inngått mellom EU og USA 19. desember 2000 om å ta i bruk merket "Energy Star" i EU. Energy Star er en merkeording som tilbys produsenter av energieffektivt elektrisk kontorutstyr som PC-monitorer, kopimaskiner, printere etc. Formålet med merkeordningen er å vise konsumentene at produktet tilfredstiller gitte energieffektivitetskrav og dermed er miljøvennlig. Merket ble tatt i bruk i USA i 1993.
Forordningen som gjennomfører Energy Star ordningen i EUs juridiske rammeverk er hjemlet i EU-traktatens art. 175, og ble inntatt i EØS-avtalen 3. desember 2004. Forskriften trådte i kraft for EFTA landene 3. juni 2005.

I den nye avtalen er det tatt inn noen endringer som styrker kravene til energieffektivitet i denne frivillige merkeordningene slik at spesifikasjonene  oppmuntrer til forbedringer i energieffektiviteten. Det er innført et 25 prosentmål som betyr at en skal søke å oppnå at de felles spesifikasjoner skal omfatte kun 25 prosent av modellene i markedet hvor data foreligger. Energy Star ordningen skal gjøre det mulig for konsumentene å identifisere lett de mest energieffektive produkter på dette området ved at Energy Star logoen er synlig på apparatene. Gjennom den nye avtalen er noe mer kompetanse overført til Energy Star Board (ECESB). 

I justering av forordningen om Energy Star som iverksetter lovgivningen i EU har en styrket regelverket som går på koblingen mot offentlige innkjøpsregler. Dette innebærer at ved offentlige innkjøp skal en for disse produktene spesifisere energieffektivitetskrav som ikke er mindre enn de felles spesifikasjoner som er gjengitt for Energy Star. 

Forslag til kommisjonsdirektiv om energimerking av varmtvannsberedere til husholdningsbruk  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Direktivforslaget er hjemlet i Traktaten om opprettelse av Det Europeiske Fellesskap art. 95, jf. EØS avtalen vedlegg II og IV. Direktivet er et gjennomføringsdirektiv for rammedirektiv 92/75/EØF av 22. september 1992 om angivelse av husholdningsapparaters energi- og ressurforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysninger. Direktivet er en serie av flere gjennomføringsdirektiv om merking av husholdningsapparater.

Energimerkeordningen i dag omfatter kjøleskap, frysere og kombinasjoner av disse, vaskemaskiner, tørketromler og kombinasjoner av slike, klimaanlegg, oppvaskmaskiner og lysstoffrør. Formålet med merkeordningen er at forbrukerene skal kunne velge mer energieffektive husholdningsapparater og dermed energiøkonomisering. Kommisjonen har nå lagt frem nytt forslag til direktiv om enegimerking av varmtvannsberedere til husholdningsbruk.

Det ser ut som om merking av varmtvannsberedere blir delt inn i tre forskjellinge direktiver, henholdsvis gass varmtvannsberedere, elektiriske varmtvannsberedere og varmtvannsberedere med solfanger. Forlagene har enda ikke blitt tildelt noe dokument nummer.

KOM (2006) 843  Meddelelse fra Kommisjonen om bærekraftig kraftproduksjon fra fossile energikilder – mål nær nullutslipp fra kull eller 2020  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la den 10. januar frem en meddelelse om en energipolitikk for Europa ("Communication on an Energy Policy for Europe"). Dokumentet er et resultat av en høringsrunde i 2006 knyttet til Grønnboken om forsyningssikkerhet, bærekraftig energi og konkuranseevne. "Communication on an Energy Policy for Europe" er en del av EUs strategiske energi gjennomgang og inneholder en rekke meddelelser i en ny stor "energipakke", en av disse meddelelsene er meddelelsen om bærekraftig kraftproduksjon fra fossile energikilder: mål nær null utslipp etter 2020 ("Communication on Sustainable power generation from fossil fuels").

Målet med "Communication on Sustainable power generation from fossil fuels" er å presentere en samlet oversikt over nødvendige tiltak for at fossile energikilder, og da særlig kull, fortsatt kan bidra til forsyningssikkerhet og til diversifisering av energiforsyningen i Europa og i verden på en måte som er forenlig med bærekraftig utvikling og klimamål. I meddelelsen er det tatt hensyn til det arbeid som er blitt utført, og de uttalelser som har blitt fremsatt i 2006 innenfor rammen av det andre europeiske klimaprogram (ECCPII), høynivåekspertgruppen på konkurranseevne, energi og miljø (HLG), forberedelsen av det syvende rammeprogram for forskning (RP7) og teknologiplattformen for nullutslipp fra kraftverk som baserer seg på fossile energikilder (Zero Emission Fossil Fuel Power Plant Technology Platform, ZEP). Meddelelsen avspeiler også høringene i European Fossil Fuels Forum og reaksjonene på overnevnte Grønnbok.

Over 50 % av EUs kraft stammer fra fossile energikilder: 30 % av EUs kraft stammer fra kull, og gass står også for en stor andel. Det er forventet at bruken av kull i kraftproduksjon vil øke både i EU og i verden forøvrig. Det slås fast at kull kun kan være et verdifullt bidrag i EUs og verdens energiforsyningssikkerhet og økonomi dersom det utvikles teknologier som muliggjør en dramatisk reduksjon av CO2-utslippene.  

CCS-teknologier er utenkelig uten en meget effektiv kullkonvertering som gjør det mulig å begrense virkningene av energitapet som er forbundet med anvendelse av CCS-teknologier, derfor vil det fortsatt være fokus på ”rent-kull teknologier” (clean-coal).

Meddelelsen fokuserer hovedsaklig på mulighetene for en bærekraftig anvendelse av kull, men det påpekes at mange av de foreslåtte løsningene (for eksempel CO2-fangst og lagring) skal kunne anvendes for andre fossile energikilder, og da særlig gass.

Kommisjonen vil:

1)  øke finansieringen av F&U på energiområdet betydelig og dermed gjøre demonstrasjon av bærekraftige fossile brennstoffteknologier til ett av de prioriterte områdene i 2007-2013. Kommisjonen oppfordrer også medlemsstatene til å forplikte seg til F&U og demonstrasjon på dette området. Kommisjonen vil søke å sikre at innsatsen på EU-plan og på medlemsstatsplan supplerer industriens innsats innenfor rammen av Zero Emission Fossil Fuel Power Plant Technology Platform. En europeisk, strategisk energiteknologiplattform vil være et passende instrument i forbindelse med den overordnede koordinering av slike F&U- og demonstrasjonsbestrebelser og i forbindelse med optimering av synergien på så vel EU-plan som på nasjonalt plan.
 
2)  undersøke, bl.a. gjennom en inngående konsekvensanalyse som skal gjennomføres i 2007: mulige tiltak med henblikk på at oppnå demonstrasjon av bærekraftig fossile energikilder, bærekraftige kullteknologier. Kommisjonen vil på dette grunnlag avgjøre hvordan den best kan støtte design, konstruksjon og drift av 12 storskala demonstrasjonsanlegg innen kull- og gasskraftanlegg med CO2-rensing. Anleggene skal være i produksjon fra 2015, og teknologien skal være tilgjengelig innen 2020.

3)  vurdere, på grunnlag av de seneste og planlagte investeringer, om man i nye kraftverk som anvender fossile brennstoff, og som oppføres eller vil bli oppført i EU, anvender de beste tilgjengelige teknologier (BAT) med hensyn til effektivitet, og om nye kull- og gassfyrte anlegg, hvis de ikke er utstyrt med CCS-teknologier, er forberedt til at det senere kan installeres CCS-utstyr (forberedt til CO2-fangst). Kommisjonen vil overveie, dersom dette viser seg å ikke være tilfelle, å fremsette forslag om juridisk bindende instrumenter snarest mulig etter at det er foretatt en egentlig konsekvensanalyse.

4)  vurdere i 2007 de potentielle risiki forbundet med CCS og fastsette krav til godkjennelse av CCS-aktiviteter og til en passende forvaltning av de påviste risiki og følgevirkninger. Når det er utviklet en sunn forvaltningsramme, kan den kombineres med endringer av eksisterende miljølovgivning på EU-plan for å fjerne alle uønskede hindringer for CCS-teknologier. Kommissionen vil også vurdere, om eksisterende instrumenter skal endres (slike som ”the Environmental Impact Assessment Directive” eller ” the Integrated Pollution Prevention and Control Directive”), eller om det skal fremsettes forslag til en selvstendig lovgivningsramme. Den vil vurdere, hvilke aspekter av lovgivningen som fortrinnsvis skal behandles på EU-plan eller alternativt på nasjonalt plan. Kommisjonen vil i begynnelsen av 2007 gjennomføre en offentlig internetbasert høring om forskjellige CCS-muligheter for å sikre en ordentlig inkludering av den europeiske befolkning i evalueringen av miljøintegriteten og -sikkerheden i forbindelse med fangst, transport og geologisk lagring av CO2. Ved revisjonen av EU's kvotehandelssystem (EU ETS) vil Kommisjonen se på anerkjennelse av CCS-aktiviteter i EUs kvotesystem. Etter planen skal det fremsettes ett forslag til revisjon kvotehandelsdirektivet i Kommisjonens arbeidsprogram for 2007; forslaget vil omfatte perioden fra 2013 og vil sikte mot å oppnå den nødvendige lovgivningsmessige stabilitet. I forslaget vil man forsøke å fastsette ensartede spilleregler i overensstemmelse med de reelle CO2-fordeler både mellom forskjellige CCS-muligheter og i hele EU med hensyn til investering i CCS-teknologier. Kommisjonen vil også overveie midlertidige løsninger hvor det tas høyde for CCS-aktiviteter som gjennomføres i perioden 2008-2012.

5)  støtte anerkjennelsen av CCS-aktiviteter som respekterer relevante miljøbeskyttelsesforanstaltninger som en del av en bredere vifte av energiløsninger som er nødvendig for å gjennomføre en global klima avtale. CCS bør anerkjennes i forbindelse med Den Grønne utviklingsmekanismen (CDM).

6)  støtte passende endringer av internasjonale konvensjoner (f.eks. konvensjonen om beskyttelse av havmiljøet i det nordøstlige Atlanterhav – ”OSPAR-konvensjonen"). Dette vil Kommisjonen gjøre samtidig med at den støtter utviklingen av rammer for risikostyring i forbindelse med CCS.

7)  Kommisjonen mener det er behov for klare og forutsigbare, langsiktige rammer for å fremme en friksjonsfri og hurtig overgang til en CCS-utstyrt kraftproduksjon på grunnlag av kull. Dette er nødvendig for å sette kraftprodusenter i stand til å gjennomføre de nødvendige investeringer og den nødvendige forskning i sikker forvisning om at deres konkurrenter vil følge en tilsvarende vei. På grunnlag av de opplysninger som foreligger på nåværende tidspunkt, mener Kommisjonen at alle nye kullfyrte kraftverk bør være utstyrt med CCS i 2020. Eksisterende anlegg bør deretter gradvis følge samme fremgangsmåte. Kommisjonen vil i 2007 gjennomføre en analyse omfattende en bred offentlig høring om spørsmålet, så den kan treffe en beslutning både om timing av en eventuell CCS-forpliktelse og om den mest hensiktsmessige form og karakter av denne forpliktelse. Kommisjonen vil på grunnlag av en slik analyse vurdere hvordan den optimale plan for installering av CCS-utstyr skal se ut for kraftverk som anvender fossile brennstoff i perioden etter at de bærekraftige kullteknologiers kommersielle levedyktighet er blitt demonstrert .

8)  Kommisjonen har allerede skapt grunnlag for ett tett samarbeid med Kina med partnerskapsavtalen mellom EU og Kina om klimaendringer i 2005 og det etterfølgende avtalememorandum i 2006 som fokuserer på felles CCS-demonstrasjon. Samarbeidet følger en prosess i tre faser, begynnende med utforskning, deretter utformning og planlegging av et konkret demonstrasjonsprosjekt, som skal oppføres og drives i den avsluttende fase. Prosjektets første fase skal være avsluttet i 2008, mens driften av demonstrasjonsprosjektet opprinnelig var planlagt til 2020. Kommisjonen vil, samtidig med at den bestreber seg på å fremskynde det igangsatte europeiske samarbeidet med Kina innenfor demonstrasjon av CCS (fremskynde iverksettelsesdatoen betydelig i forhold til 2020), se på mulighetene for å utvide samarbeidet om demonstrasjonsprosjekter i andre sentrale vekstøkonomier (som for eksempel India og Sør-Afrika), og den vil forsøke å fremme vedtak av en politikk til fremming av bæredyktighet og lovgivningsrammer i disse landene. Kommisjonen vil undersøke mulighetene for medfinansiering av slike prosjekt og for tett samordning av demonstrasjonsprosjekter i EU og i tredjeland.
Samtidig vil Kommisjonen søke å identifisere og utnytte synergivirkninger med bestrebelsene som utfoldes i andre land som bruker kull (herunder USA, Japan, Australia). 


KOM (2007) 1  Meddelelse fra Kommisjonen om en energipolitikk for Europa  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la den 10. januar 2007 frem en meddelelse om en energipolitikk for Europa (”Communication on an Energy Policy for Europe”). Dokumentet er et resultat av en høringsrunde i 2006 knyttet til Grønnboken om forsyningssikkerhet, bærekraftig energi og konkurranseevne. ”Energy Policy for Europe” er en del av EUs strategiske energigjennomgang og inneholder en rekke meddelelser i en ny stor ”energipakke”. Meddelelsen fra Europakommisjonen utgjør et viktig grunnlag for en videre politisk drøftelse av mer langsiktige visjoner for energifeltet i Europa i både rådet under det tyske formannskapet i EU, samt i Europaparlamentet våren 2007.

Dokumentet ”Energy Policy for Europe” består av forskjellige tiltak for å nå hovedmål i energipolitikken knyttet til bærekraftig utvikling, forsyningssikkerhet og konkurranseevne. Et foreslått strategisk mål for energipolitikken til EU er forpliktelsen til å redusere CO2 utslippene med 20 % i 2020 (i EU totalt med 1990 som basisår). En slik mål vil også være et bidrag til EUs miljømål. I internasjonale forhandlinger vil EUs mål være en 30 % reduksjon i klimagassutslippene for alle industriland i 2020. De globale utslipp må reduseres med 50 % i 2020 som betyr at industriland må foreta kutt i størrelsesorden 60-80 %. EuropaKommisjonen uttrykker at dette vil kreve at EU påtar seg en global lederrolle spesielt innen energiområdet. I ”Energy Policy for Europe” sees EUs energi og klimapolitikk i sammenheng.Bærekraftig utvikling, forsyningssikkerhet og konkurranseevne skisseres som hovedmålene i EUs energipolitikk. Europakommisjonen beskriver en rekke tiltak i en handlingsplan (”action plan”) for oppnå hovedmålene.

Hovedpunktene  i denne handlingsplanen er som følger:

1)  EU vil forplikte seg til elektrisitets- og gassmarkedsliberalisering slik at det blir en realitet. Det foreslås at en arbeider videre med konkrete forslag til regelendringer som peker i retning av bedre utskilling av overføringsleddet i gass- og elektrisitetsselskaper, en styrking av de nasjonale regulatorer samt et bedre samarbeid mellom regulatorer på europeisk nivå. Nye direktivforslag vil foreslås i løpet av 2007.

2)  EU vil arbeide med de mekanismer som står til rådighet innen forsyningssikkerhets- og beredskapspolitikken på energiområdet.

3)  Kvotehandelssystemet for klimagasser skal forbli et sentralt element også etter 2012.

4)  EU må i følge Kommisjonens ”Energy Policy for Europe” arbeide for at den blir den mest energieffektive region i verden med en forbedring i energieffektiviteten med 20 % i 2020. En rekke tiltak er her er allerede lagt frem i en handlingsplan for energieffektivisering i oktober 2006. Det tas sikte på en internasjonal avtale om energieffektivisering.

5)  EU opprettholder ambisjonen om å forbli en verdensleder innen fornybar energi. I 2020 skal en sikre at 20 % av all energi kommer fra fornybar energi. Det skisseres forslag til et nytt veikart for fornybar energi. (”Renewable Energy Road Map”) med innsats innen elektrisitet, oppvarming og transport-sektoren (biodrivstoff). Ny lovgivning kan forventes i løpet av 2007.

6)  Det skal fremlegges en målrettet strategisk energiteknologiplan i løpet av 2007 med realistiske ressurser. En opptrappet innsats skal gå til blant annet til fortsatt utviklingsarbeid innen vind, solenergi, hydrogen og kull- og gasskraftanlegg med karbonrensing.

7)  Kommisjonen vil ha som ambisjon at EU viser globalt lederskap innen utvikling av teknologier for karbonfangst og deponering. Et gunstig regulatorisk rammeverk og FoU skal bidra til dette. Målet er at inntil 12 demonstrasjonsanlegg innen kull- og gasskraftanlegg med karbonrensing er i produksjon innen 2015, og at teknologien skal være tilgjengelig innen 2020.

8)  Kommisjonen slår fast at 15 % av elproduksjonen i EU kommer fra kjernekraft og at kjernekraftopsjonen er et valg for det enkelte medlemsland. Et program for kjernekraft i EU må basere seg på de høyest mulige standarder. Det tas sikte på å etablere en høynivågruppe. 

9)  Ut fra at EU ikke alene kan nå sine energi- og klimamål vil det kreves en internasjonal energipolitikk for EU hvor EU taler med en stemme. I de eksterne energirelasjoner skal det arbeidet videre med de dialoger og samarbeidsrelasjoner som er utviklet 10) Det skal utvikles et bedre overvåkings- og observasjonssystem for utvikling av energipolitikken. Målet er å strømlinjeforme rapporteringsforpliktelser som påhviler medlemsland og Kommisjonen.

KOM (2006) 841 endelig  Kommisjonens meddelelse ”Prospects for the internal gas and electricity market”  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold 

Europakommisjonen la 10. januar 2007 frem en bred "energipakke" med mål om å etablere en ny energipolitikk for EU. Tiltakene i energipakken søker å bekjempe klimaendringene, sikre EUs forsyningssikkerhet og fremme konkurranseevnen (se også eget flak om energipakken og "Energy Policy for Europe"-dokumentet). Meddelelsen om utsiktene for det indre gass- og elektrisitetsmarkedet inngår i denne pakken. Denne meddelelsen kommer som følge av at det indre markedet for gass og elektrisitet ikke fungerer etter hensikten. I følge Kommisjonen har medlemsstatene ikke fullt ut implementert gassdirektiv II og eldirektiv II. Det har åpnet sak mot en rekke medlemsland for manglende implementering av direktivene. Samtidig viser en sektorundersøkelse om konkurranselovgivningen på gass- og elsiden, utført av DG Konkurranse, at markedet ikke fungerer i henhold til konkurranserglene.
Det vises blant annet til følgende svakheter ved elektrisitets- og gassmarkedenes funksjonsmåte; 1) regulerte priser hindrer nykommere adgang til markedet; 2) overførings- og distribusjonssystemsoperatører er ikke tilstrekkelig skilt ut fra andre deler av virksomhetene; 3) tredjeparter er ikke gitt tilgang til markedet og 4) de nasjonale regulatorene mangler tilstrekkelig kompetanse og en mangler effektiv regulering på europeisk nivå. Kommisjonen signaliserte derfor i meddelelsen nye tiltak med mål om å realisere det fulle potensialet til det indre gass og elektrisitetsmarkedet innen januar 2009. Det pekes bl.a. på følgende tiltak som er nødvendige for å oppnå disse målene:
• Unbundling  Det legges opp til å danne et klarere skille mellom overføringsdelen av energiselskapene fra øvrige deler av virksomhetene for å sikre ikke-diskriminerende tilgang til nettverk. To mulige løsninger skisseres: eierskapsmessig skille ("Ownership unbundling") eller et separat system for operatorene uten eierskapsmessig skille gjennom en ISO-mekanisme. (Independent System Operator).
• Regulering  Kommisjonen ønsker å styrke rolle til regulatorene og harmonisere disse reglene på nasjonalt nivå mellom landene. Ifølge Kommisjonen trenger regulatorene ex-ante myndighet over i) alle aspekter vedrørende tredjepartstilgang, ii) tilgang til gasslagre, iii) markedsovervåkning av power exchanges, iv) balanseringsmekanismer, v) overholdelse av funksjonell og account unbundling for distribution system operators, vi) alle grensekryssende tilfeller, vii) konsumentbeskyttelse, viii) informasjonssamling og ix) sanksjon for ikke-overholdelse. Kommisjonen ser to mulige løsninger for organiseringen av et regulatororgan. Et forslag kan være å basere seg på det etablerte europeisk nettverk av uavhengige regulatorer (European Regulators Group for Electricity and Gas - et såkalt ERGEG+) som vil formalisere rollen til ERGEG og gis beslutningsmyndighet i avgrensede saker. Den andre løsningen skissert av Kommisjonen er opprettelsen av et nytt organ på fellesskapsnivå som vil kunne ta individuelle beslutninger for el og gassmarkedet for regulære og tekniske spørsmål.
• Koordinering mellom systemoperatorer for overføringsnettet   For å sikre et konkurransedyktig marked og forsyningssikkerhet må TSOene gjøre tilstrekkelig med kapasitet i overføringsnettet tilgjengelig. Kommisjonen peker på at et bedret nivå av TSO-koordinering vil kreve ett nytt rettslig rammeverk på europeisk nivå. En løsning hvor TSOene gis en mer formalisert institusjonell rolle er signalisert (ETSO+/GTE+ løsning). 

Kommisjonen legger opp til å fremme tiltak som vil bøte på problemene knyttet til flaskehalsproblematikk.
• Gjennomsiktighet og sikkerhet  Ny lovgivning forventes for å etablere minimumskriterier for gjennomsiktighet og felles sikkerhetsstandarder for nettverk.

Merknader

Forslagene som i meddelsen er signalisert fra Kommisjonen vil kunne berøre flere sider ved norsk regelverk avhengig av hvor omfattende rettsakten(e) vil bli. Norge opererer med et skille mellom overføringdelen ved Statnett SF og andre virksomhetsdeler. En ny rettsakt som klarere fastsetter krav om eierskapsmesig skille ("ownership unbundling") vil dermed i liten grad ventes å endre den norske organiseringen når det gjelder forholdet mellom Statnett og øvrige virksomheter i Norge på elområdet. På gassområdet er det etablert en type ISO gjennom Gassco. Eventuelt nye forslag på dette området bør følges tett fra norsk side  både på el- og gassområdet. I EØS-sammenheng vil det derfor være kontinuerlig oppmerksomhet rundt substansen i en "tredje energimarkedspakke" som kan bli fremlagt allerede i 2007. 
Eventuelle forslag om styrkede regulatorfunksjoner må også følges med henblikk på EØS-tilpasninger.

 
KOM (2008) 019  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om fremme av bruken av fornybar energi  (vedlegg IV OED)
Sammendrag av innhold
Europakommisjonen la den 23.1.2008 fram forslag til et direktiv for å fremme bruken av fornybar energi. Direktivet er en oppfølging av det europeiske råds vedtak av mars 2007 om et bindende EU-mål på 20 prosent fornybarandel i energiforbruket og 10 prosent fornybarandel i totalt drivstofforbruk i EU i 2020. Direktivet omfatter både elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Dette er en utvidelse av fornybardirektivet fra 2001, som kun omfattet elektrisitet. Direktivforslaget vil endre og oppdatere bestemmelser og forpliktelser i fornybardirektivet fra 2001 og biodrivstoffdirektvet fra 2003.

Direktivforslaget har en dobbel hjemmel i artikkel 95 (indre marked) og i artikkel 175 (miljø). Kommisjonen har merket direktivet som EØS-relevant.Formålet med direktivet er å redusere utslipp av klimagasser, sikre forsyningssikkerhet, skape nye økonomiske muligheter og påskynde integrasjon av fornybar energi i det indre marked. Direktivet foreslår etablering av regler for opprinnelsesgarantier, administrative prosedyrer og tilknytning til nettet for energi fra fornybare kilder. Det foreslår også etablering av bærekraftkriterier for biodrivstoff og andre flytende biobrensler (bioliquids). 

 Hovedinnhold  

•    Direktivforslaget har som mål å etablere et felles rammeverk for promotering av fornybare energikilder. Hver medlemsstat skal sørge for å (minst) oppfylle målene for andel fornybar energi i forbruket innen 2020. Målene for de enkelte land står oppført i Anneks I i direktivet (artikkel 1 og 3).

•    Det foreslås at alle medlemsland setter opp handlingsplaner for arbeidet med fornybar energi som inkluderer områdene elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Handlingsplanene skal inneholde virkemidler for å nå målene om fornybarandelen i forbruket. Det legges opp til at planene skal være Kommisjonen i hende innen 31. mars 2010 (artikkel 4). Definisjoner av begreper og beregningsmetode for fornybarandelen er oppført i artikkel 2 og 5.

•    Det foreslås regler for opprinnelsesgarantier (OG-er), som blant annet inkluderer utpeking av ansvarlig organ, registrering, foreleggelse av OG-er til sletting og overføring av OG-er (artikkel 6-10).

•    Direktivet foreslår at ved en kapasitetsutvidelse av et eksisterende anlegg, skal utvidelsen behandles som produksjon fra nytt anlegg (artikkel 11).

•   Det foreslås krav om at nasjonale regler og fremgangsmåter rundt autorisering, sertifisering og lisensiering av produksjonsanlegg skal være samsvarende og nødvendige. Medlemslandene skal definere tekniske spesifikasjoner for utstyr og systemer som kan bruke fornybar energi. Der EU-standarder finnes, skal disse brukes. Medlemslandene skal kreve at lokale og regionale aministrative organer vurderer å installere utstyr og systemer som kan bruke energi fra fornybare kilder, og at de vurderer fjernvarme ved planlegging, utforming og oppussing av industri- og boligområder. I bygningsregulativene (building regulations and codes) skal myndighetene sørge for å kreve et minimumsnivå av energi fra fornybare kilder i nye og oppussede bygninger. Myndighetene skal også fremme fornybar oppvarming/avkjøling og energieffektivitet. Standarder skal brukes der disse finnes. Det føres opp påkrevde nivåer for konverteringseffektivitet for bio- og solenergi. (Artikkel 12).

•    Det foreslås at medlemslandene skal sørge for at markedet har informasjon om gevinster, kostnader og energieffektivitet ved forskjellig utstyr som kan bruke energi fra fornybare kilder. Medlemslandene skal utvikle sertifiseringssystemer for installatører av biomassekjeler og –ovner, solcellesystemer og varmepumper (Annex IV), i tillegg til retningslinjer for planleggere og arkitekter, slik at disse kan ta gode valg byggprosessen. (Artikkel 13).

•    Medlemslandene skal i direktivforslaget sørge for at fornybar kraft får tilgang til nettet og kraft fra fornybare kilder skal prioriteres. Det skal være åpenhet og transparens ved kostnader forbundet med tilknytning til nett for ny leverandør. Det foreslås i tillegg regler for kostnadsbyrdefordeling. (Artikkel 14).

•    Direktivet foreslår en rekke kriterier for bærekraftighet for bioenergi (artikkel 15). I tillegg foreslås det krav til at produsenter (economic operators) kan verifisere at kravene for bærekraftighet er oppfylt (artikkel 16). Det gis metoder for hvordan utslippsbesparelser som følge av bioenergibruk skal kalkuleres (artikkel 17). Myndighetene skal gi brukerne informasjon om tilgangen til biodrivstoff. Det foreslås tidsfrister for når biodrivstoff av forskjellig kvalitet skal være å få kjøpt ved fyllestasjoner (artikkel 18). Metoder og lignende er gitt i Annex III, V, VI og VII.

•    Hver medlemsstat skal rapportere til Kommisjonen om fremgang i energibruken fra fornybare kilder. Første rapportering er foreslått til senest 30. juni 2011 og annet hvert år etter det. Det foreligger forslag til retningslinjer for hva rapporteringen skal omfatte, spesielt for første rapportering (artikkel 19).

•    Kommisjonen skal overvåke opprinnelsen til biodrivstoff og andre flytende biobrensler (other bioliquids) og hvordan disse påvirker samfunnet. Analyser skal rapporteres til Parlamentet og Rådet annet hvert år (artikkel 20).

•    Direktiv 2001/77/EC, artikkel 2, artikkel 3(2) og artikkel 4 til 8 slettes med effekt fra 1. april 2010. Direktiv 2003/30/EC, artikkel 3(2), (3), (5) og artikkel 5 og 6 slettes med effekt fra 1. april 2010. De omtalte direktivene oppheves med effekt fra 1. januar 2012 (artikkel 22).

•    Det legges opp til at medlemslandene innen 31. mars 2010 har lovverk, regulering og administrative forskrifter på plass. Dette skal kommuniseres til Kommisjonen (artikkel 23).

•    Direktivet trer i kraft den tjuende dagen etter dens publikasjon i ”Official Journal of the European Union” (artikkel 24).

Forslaget til fornybardirektiv er nå gjenstand for forhandlinger i Rådet og Europaparlamentet.
Rådet (energiministrene i EU) har allerede hatt en prinsipiell gjennomgang av direktivet den 28.2. då.. Saken har høy prioritet av det slovenske EU-formannnskap våren 2008. Saken forhandles frem i energirådsgruppen. Det er etablert en egen ad-hoc-gruppe for å forhandle frem en tekst for biodrivstoffdelen av direktivet. I forhold til fremdrift er det rent tidsmessig et uttalt mål i rådet og sluttføre forhandlingene våren 2009 på grunn av skifte av Europaparlament og senere fornyelse av Kommisjonen. Det arbeides derfor mellom institusjonene intenst med å få til et resultat allerede i første gjennomgang av direktivet. 

Merknader

Fra norsk side følges direktivet gjennom de vanlige EØS-strukturer som EFTAs energiarbeidsgruppe. En første gjennomgang av direktivet fant sted den 14.2. då., og en vil ha en mer detaljert gjennomgang av direktivforslaget den 30.4. då..

Olje- og endergidepartementet vil i den nasjonale behandling av direktivet legge opp til en god nasjonale koordinering som inkluderer andre departementer og berørte parter utenfor myndighetene.
 
Olje- og energidepartementet har sendt direktivforslaget ut på høring den 1.2. då. OED gjennomgår disse høringsuttalelser med henblikk på en EØS-posisjon. Det tas sikte på å sende ut direktivet på ny høring til berørte parter på viktige tidspunkter frem mot endelig vedtak i EU.
 
Fra norsk side legges det opp til tett og god kontakt med andre nordiske land om fremdriften i direktivet. Dette er viktig av hensyn til forståelsen av eventuelle endringer  i forslaget, handlingsrom for markedsmekanismer i direktivteksten og mulige bilaterale og regionale løsninger.

 

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET


Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I  Kjøretøyer

KOM (2005) 683  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om typegodkjenning av motorkjøretøy når det gjelder avgassutslipp og tilgang til reparasjonsinformasjon (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning inneholder forslag til neste trinn (euro 5) for grenseverdier for avgassutslipp fra lette biler. Forordningen vil erstatte dagens direktiv for avgassutslipp fra lette biler, direktiv 70/220/EØF med endringer. Videre vil forordningen inneholde bestemmelser for måling av, og opplysninger om, drivstofforbruk og CO2-utslipp, og erstatter dermed direktiv 80/1268/EØF med endringer. Forordningen inneholder også krav til røykutslipp fra lette dieselbiler, og erstatter direktiv 72/306/EØF med endringer.

Forslaget innebærer 80-90% lavere grenseverdi for partikkelutslipp fra dieselkjøretøy, avhengig av vektklasse. I praksis betyr dette at dieselkjøretøy må ha partikkelfilter. Videre innebærer det en 20% reduksjon i NOx fra dieselkjøretøy og 25% reduksjon i NOx fra bensinkjøretøy i forhold til euro 4-kravene. Videre reduseres utslippet av hydrokarboner (HC) med 25% for bensinkjøretøy. I tillegg innføres krav til partikkelutslipp fra biler med magermotor (bensinmotor som helt eller delvis går med en magert blandingsforhold mellom bensin og luft). Dagens ordning med at tyngre personbiler har mildere krav enn lettere personbiler, fjernes.

Holdbarhetskravet til avgassrensesystem på biler utvides fra 80.000km til 160.000km.
Det er foreslått en ikrafttreden for euro 5 som innebærer at kravet innføres mellom 2008 og 2010.
Videre inneholder forslaget krav om at kjøretøyprodusentene må gi ut nødvendig informasjon for reparasjon av kjøretøyene, til uavhengige verksteder og bilbergingsfirma med flere.

KOM (2007) 858  Forslag til forordning om CO2-utslippskrav for personbiler  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har utarbeidet et forslag til system for å redusere gjennomsnittlige CO2-utslipp fra nyregistrerte personbiler til 130 g/km med motortekniske tiltak innen 2012. Andre tiltak rettet mot energieffektivisering av blant annet dekk og airconditionsystemer i tillegg til økt bruk av biodrivstoff skal redusere utslippene med ytterligere 10 g/km til gjennomsnittlig 120 g/km. Dagens CO2-utslipp er på gjennomsnittlig 160 g/km i EU. 

EU satte i 1995 et mål om å redusere utslipp av CO2 fra nye biler til 120 g/km innen 2012. Dette tilsvarer drivstofforbruk på 4,5 liter per 100 km for dieselkjøretøy og 5 liter per 100 km for bensinkjøretøy. Kommisjonens strategi var fra 1995 først og fremst basert på frivillige avtaler med bilindustrien, som innebar at bilindustrien gradvis skulle forbedre drivstoffeffektiviteten til nye kjøretøy. Avtalen fra 1998 mellom ACEA (EUs Automobile Manyfacturers Association) og kommisjonen innebar at bilprodusenter skulle nå et mål om maksimalt CO2-utslipp på 140 g/km innen 2008. Japanske og koreanske bilprodusenter skrev under på en lignende avtale for 2009. Bilprodusenter har forbedret energieffektiviteten fra nye biler, men ikke nok til å nå målet om 140 g/km innen 2008. Utslippene ble redusert fra 186 g/km i 1995 til 163 g/km i 2004. På bakgrunn av dette konkluderte Kommisjonen at frivillige avtaler ikke var nok til å nå målsetningen om maksimalt CO2-utslipp på 120 g/km innen 2012.

Kommisjonen presenterte en ny strategi for å nå målsetningen om maksimalt CO2-utslipp på 120 g/km innen 2012, 7. februar 2007. Her ble forslaget om bindende utslippsmål presentert for første gang. Rådet og Europaparlamentet behandlet forslaget i løpet av 2007, og tilbakemeldingene til kommisjonen var positive.

Kommisjonen la frem forslag til forordning forslag 19. desember 2007. Kommisjonen foreslår vedta en forordning som regulerer hvor mye CO2-utslipp som bilprodusentenes gjennomsnittsbil kan slippe ut i forhold til gjennomsnittsvekten på bilene de produserer. Målet relaterer seg derfor til det gjennomsnittlige nybilsalget for hver bilprodusent for hvert kalenderår. Formelen som benyttes i beregningen er: Tillatt spesifikt CO2-utslipp = 130 + a*(M-M0), der a = 0,0457, M er bilens masse i kg og M0 er 1289 (gjennomsnittsmassen til dagens personbiler som selges). Dette innebærer at produsenter av tyngre biler tillates å ha noe høyere gjennomsnittsutslipp enn produsentene av lettere biler men tyngre biler må energieffektiviseres betydelig mer enn lettere biler.

Ut fra dagens situasjon må alle bilprodusentene redusere gjennomsnittsutslippene betydelig. Bilprodusentene kan organisere seg i ”bilpool” med andre produsenter for å møte forpliktelsene i fellesskap. Spesialtilpassede kjøretøy omfattes ikke av ordningen. Det er i tillegg unntak for små bilprodusenter som produserer færre enn 10 000 biler årlig. Disse produsentene kan be KOM sette et individuelt mål. Produsentene som ikke når den bindende målsetningen må betale bøter, og kommisjonen foreslår at bøtene skal gå inn på EUs budsjett. Bøtene beregnes ut fra følgende formel:Bot = Antall gram over kravet på 130 g/km * antall nyregistrerte biler fra produsenten * 20 euro i 2012.

Boten øker til 30 euro i 2013, 60 euro i 2014 og 95 euro i 2015 og påfølgende år.

Forslaget har skapt sterke reaksjoner, både internt i Kommisjonen, mellom Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet, og mellom enkeltstående medlemsland og industrien. De sterkeste reaksjonene har kommet fra den tyske og engelske bilindustrien som produserer store, tunge biler med høye utslipp. Strategiforslaget fra februar 2007 ble utsatt i to omganger etter sterkt press, fra særlig den tyske bilindustrien. Av medlemslandene er det spesielt Tyskland, som har markert seg som en sterk motstander mot forslaget, bl.a. gjennom uttalelser i tyske medier om at KOM fører en industripolitikk som ikke samsvarer med Tysklands interesser.


KOM (2007) 593  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om typegodkjenning av hydrogendrevne kjøretøyer  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til europaparlaments- og rådsforordning omhandler tekniske basiskrav for EU-typegodkjenning av hydrogendrevne M og N kjøretøy (personbiler, varebiler, lastebiler, busser m.m). Bakgrunnen for forslaget er blant annet å øke antallet miljøvennlige kjøretøyer på markedet.

Det vil senere bli utarbeidet en kommisjonsforordning med detaljerte tekniske bestemmelser som er nødvendige for å typegodkjenne hydrogenbiler i henhold til denne forordningen. Disse vil bli fastsatt gjennom "komitologiprosedyren" med innspill fra eksterne arbeidsgrupper og organisasjoner.

Disse reglene vil til sammen innebære en betydelig forenkling av godkjenningsprosessen for hydrogenbiler i EØS-området, og sikre at det blir enhetlige tekniske krav i hele området.


KOM (2003) 147  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om støtteben til motorsykkel med to hjul som endret ved KOM(2006)262  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal direktivet kodifiseres for at det skal være enklere å lese og enklere å bruke.
Dette forslaget har til hensikt å foreta en slik kodifisering av 93/31/EØF av 14. juni 1993 om støtteben på motorsykler med to hjul og senere endringsdirektiv. Forslaget endrer ikke innholdet i disse direktivene, men er kun en sammenskriving.

Forslaget KOM(2003)147 har blitt endret ved KOM(2006)262. Det er foretatt endringer i preamblen nr 1,5 og 6 mens nr 2,3 og 4 utgår. Videre er det foretatt mindre endringer i art 1,2,4 og 7, i Bilag I (pkt 6.2.3), i Tillegg 1 samt i Bilag II.

Nedenfor følger en sammenlikningstabell av artiklene i direktiv 93/31/EØF og direktivforslaget.

 
      Direktiv 93/31/EØF                  Direktivforslaget

Artikkel 1 – 3 Artikkel 1 – 3
Artikkel 4(1) Artikkel    -
Artikkel 4 (2) Artikkel 4
- Artikkel 5
- Artikkel 6
Artikkel 5 Artikkel 7
Bilag Bilag I
Tillegg 1 Tillegg 1
Tillegg 2 Tillegg 2
- Bilag II
- Bilag III
 


KOM (2003) 145  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om fastholdelsesinnretninger for passasjerer på motorsykkel med to hjul som endret ved KOM (2006)265  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal dette kodifiseres for at det skal være lettere å lese og enklere å bruke.
 
Dette forslaget innebærer en kodifisering av direktiv 93/32/EØF av 14. juni 1993 om holdeinnretninger for passasjerer på motorsykler med to hjul med endringsdirektivene. Forslaget endrer ikke innholdet i direktivene som kodifiseres, men er kun en sammenskriving.

Forslaget til kodifisering er foretatt på grunnlag av en foreløpig konsolidering, hvor artiklene er nummerert på nytt.

I KOM(2006)265 er det foretatt mindre endringer i forhold til KOM(2003)145. Det presiseres at direktivet blir et særdirktiv til  typegodkjenningsdirektiv 2002/24/EF. Dette innebærer at bestemmelser i direktiv 2002/24/EF som omhandler systemer, komponenter og separate tekniske enheter til kjøretøyet kommer til anvendelse i dette direktivet. 

Sammenligningstabell:

    Direktiv 93/32/EØF                     Dette direktivet

Artikkel 1,2  og 3 Artikkel 1,2 og 3
Artikkel 4(1) Artikkel    -
Artikkel 4 (2) Artikkel 4
- Artikkel 5
- Artikkel 6
Artikkel 5 Artikkel 7
Bilag Bilag I
Tillegg 1 Tillegg 1
Tillegg 2 Tillegg 2
- Bilag II
- Bilag III

 

KOM (2006) 556  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om merking av betjeningsorganer, kontrolllamper og indikatorer på motorkjøretøyer med to eller tre hjul  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal direktivet kodifiseres for at det skal være lettere å lese og enklere å bruke. Formålet med forslaget er å foreta en kodifisering av rådsdirektiev 93/29/EØF av 14. juni 1993 vedr. merking av betjeningsorganer, kontrollamper og indikatorer på kjøretøy med to eller tre hjul. Forslaget endrer ikke innholdet i tidligere rettsakter, men er kun en sammerstilling av tidligere endringer. I det tilfelle artikelen har fått nye nummer, vil sammenhengen mellom de gamle og de nye numrene vises i bilag IV.


Forslag til kommisjonsforordning om tekniske bestemmelser for innføring av avgasskrav for lette kjøretøyer (euro 5 og 6)  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Denne kommisjonsforordningen innfører tekniske bestemmelser, det vil si målemetoder, testdrivstoffer, administrative prosedyrer mm. som skal til for å typegodkjenne biler i henhold til forordning 715/2007 (euro 5 og 6). I tillegg klargjøres enkelte punkter i forordning 715/2007 og utslippsgrensene korreleres med en ny målemetode for partikler (dette innebærer ingen endring i kravnivået). Kommisjonsforordningen er en forutsetning for typegodkjenning av biler etter kravene i forordning 715/2007.

Merknader

Vegdirektoratet har vært tilstede på et "høringsmøte" i Kommisjonens arbeidsgruppe for avgassutslipp fra biler (MVEG) der forslaget ble diskutert. Det foreliggende utkastet har tatt hensyn til kommentarer som ble diskutert på dette møtet.


Vedlegg XI  Telekommunikasjonstjenester

KOM (2007) 480  Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning av 22. august 2007 om utvelgelse og autorisasjon av systemer som leverer mobile satellittjenester (MSS)  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om utvelgelse av og utstedelse av tillatelser til systemer som leverer mobile satellittjenester (mobile satellite services, MSS) er gitt med rettsgrunnlag i MSS-beslutningen, Commission Decision of 14 February 2007 on the harmonised use of radio spectrum in the 2 GHz frequency bands for the implementation of systems providing mobile satellite services, 2007/98/EC. MSS-beslutningen ble vedtatt for å sikre frekvenser til MSS-systemer på et harmonisert grunnlag i alle medlemsstater. Imidlertid dekker ikke beslutningen prosedyrer for utvelgelse og utstedelse av tillatelser til operatører.
Om nærmere beskrivelse av MSS og CGC (complementary ground component, dvs. supplerende jordbaserte komponenter) vises det til tidligere notat i EØS-notatbasen vedrørende MSS-beslutningen.

MSS-beslutningen og nærværende forslag fra Kommisjonen omhandler kun 2 GHz-båndet, som omfatter frekvensene fra 1980 til 2010 MHz for jord-til-rom-kommunikasjon og frekvensene fra 2170 til 2200 MHz for rom-til-jord-kommunikasjon.

Bakgrunnen for forslaget til europaparlaments- og rådsbeslutning er således å sørge for innføringen av rammebestemmelser for en EU-dekkende samordnet utvelgelses- og autorisasjonsprosess, med det formål å tillate faktisk anvendelse av 2 GHz-bånd til MSS og oppnå målsetningene for det indre marked for elektronisk kommunikasjon. Dersom medlemsstatene fritt fikk velge ulike operatører av mobile satellittsystemer ville dette både kunne føre til at operatørene ikke ville kunne tilby paneuropeisk dekning av sine tjenester og en oppsplitting av det indre marked, i tillegg til mulige komplekse, skadelige interferenssituasjoner. Dette har sin bakgrunn i at satellittkommunikasjon overskrider nasjonale grenser og forvaltes derfor bedre gjennom fellesskapsregulering enn i rent nasjonal lovgivning. Tjenestenes mobile karakter betyr også at borgere som reiser innen EU vil få adgang til slike tjenester i hele EU-området.

Det er kun utvelgelsen av operatørene som vil få tildelt en spesifikk del av frekvensene til mobil satellittkommunikasjon som skal foregå gjennom en sentralisert beslutningsprosess. Selve tildelingen av frekvenstillatelsene skal utstedes av den enkelte medlemsstat på grunnlag av harmoniserte tillatelsesvilkår. Medlemsstatene vil kunne tilføye spesifikke vilkår på områder som ikke samordnes av beslutningen forutsatt at de er i overensstemmelse med EU-lovgivningen.

Utgiftene til å gjennomføre forslaget vil hovedsakelig være begrenset til selve utvelgelsesprosessen. Forslaget innebærer en forenkling av de administrative prosedyrer for såvel offentlige myndigheter (på EU- eller medlemsstatsplan) som private parter. Samordningen av utvelgelsen vil minske den administrative byrde i forbindelse med tildeling av frekvenser i hver medlemsstat. Medlemsstatene vil samarbeide i Kommunikasjonsutvalget under Kommisjonens veiledning. Overlapping av administrative prosedyrer vil således bli begrenset. I stedet for å ha 27 ulike nasjonale prosedyrer for utvelgelse får søkerne adgang til en samordnet prosedyre.

I henhold til EUs rammebestemmelser for elektronisk kommunikasjon skjer utvelgelse av satellittoperatører på nasjonalt plan.

Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven kapittel 6. Når det gjelder håndhevelse av bestemmelsene i ekomloven kapittel 6, tas det også i dag hensyn til forpliktelser som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen. Med forslaget til beslutning vil det bli fastlagt fellesskapsprosedyrer for felles utvelgelse på EU-plan av operatører av mobile satellittsystemer, samt regler for de nasjonale myndigheters samordnede utstedelse av tillatelser til de utvalgte operatørene.


KOM (2007) 699  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om opprettelse av et nytt byrå på området elektronisk kommunikasjon  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 13. november frem et forslag til forordning om å opprette et nytt EU-byrå på området for elektronisk kommunikasjon. Det foreløpige navnet er EECMA, European Electronic Communications Market Authority.

Bakgrunnen for forslaget er at Kommisjonen er av den oppfatning at ekommarkedet i dag fremstår som fragmentert og at markedspotensialet ikke utnyttes optimalt. Fremdeles blir felles regelverk tolket forskjellig og ulike nasjonale regulatører benytter ulike virkemidler i sine markedsanalyser. Virkemiddelbruken er ikke harmonisert nok. Ifølge Kommisjonen er ikke opprettelsen av ERG (European Regulators Group) tilstrekkelig til å bøte på dette. ERG foreslås dermed erstattet av det nye byrået, som dermed vil fremstå som en slags europeisk regulatør. Kommisjonen ser for seg at byrået vil basere seg på de nasjonale regulatørenes ekspertise, slik at de nasjonale regulatørene vil bli mer uavhengige og få økt makt i forhold til regjeringene i medlemsstatene. Byrået vil dermed ikke erstatte de nasjonale regulatørene, men kombinere de nasjonale regulatørenes kunnskap om nasjonale markeder med Kommisjonens felleseuropeiske tilnærming. 

I forslaget til forordning fremgår det hvilke oppgaver byrået vil få. Rett før forslaget ble lagt frem ble det tatt inn at byrået også skal ta over oppgavene til det allerede eksisterende byrået ENISA (European Network and Information Security Agency), og dermed også få en ledende rolle når det gjelder nettverks- og informasjonssikkerhet. ENISA er i dag lokalisert på Kreta, og det kan nevnes at Hellas er sterkt imot å legge ned ENISA og innlemme det i EECMA. Dette begrunnes særlig med de investeringer som grekerne allerede har foretatt i forbindelse med opprettelsen av ENISA.

Imidlertid er det vanskelig å si sikkert hvor stor myndighet byrået vil få i praksis før dette er etablert og ”oppe og går”. Erfaringer fra andre byråer er blandet, da EASA har myndighet til å fatte vedtak som er bindende for medlemmene, mens ENISA kun har rådgivende myndighet.  

Følgende  hovedoppgaver  nevnes i forslaget:
 
-  Assistere Kommisjonen i form av teknisk sakkyndige uttalelser, studier og rapporter på ekomområdet. Byrået vil dermed fremstå som sentrum for ekom-ekspertisen i Europa, noe som i hvert fall potensielt gir stor makt.
 
-  Komme med uttalelser og rådgi Kommisjonen vedrørende nasjonale regulatørers virkemiddelbruk i ekommarkedene, men uten å fatte vedtak (slik kompetanse vil være forbeholdt Kommisjonen). Byrået skal imidlertid gi uttalelser i saker der Kommisjonen uttrykker ”serious doubts” vedrørende virkemiddelbruk notifisert under art. 7-prosedyren i rammedirektivet. Det antas at dette i praksis vil gi byrået stor innflytelse på virkemiddelbruken. Kommisjonen kan også be byrået å gi råd og assistanse i saker der en nasjonal regulatør ikke har klart å gjennomføre en markedsanalyse innen tidsfristen. På denne måten vil byrået få en slags ”meglerrolle”. 

-  Foreta analyser av transnasjonale markeder, der Kommisjonen har identifisert slike, i samarbeid med nasjonale regulatører. 

-  Gi Kommisjonen råd i spørsmål knyttet til frekvensforvaltning, herunder harmonisering av vilkår for frekvenstillatelser på felleseuropeisk nivå. Utarbeide et register med informasjon om bruk av frekvenser i Fellesskapet. 

-  Beslutningsmyndighet knyttet til administrasjon av nummerressurser og nummerportabilitet, herunder administrere den felleseuropeiske nummer basen ETNS og delta i utvelgelsen av selskaper som tilbyr felleseuropeiske tjenester.
 
-  Gi Kommisjonen råd i spørsmål knyttet til eAccessibility, ekomtjenester for funksjonshemmede og det felles europeiske nødnummeret 112.
 
-  Assistere Kommisjonen og nasjonale regulatører i diskusjoner og forhold til tredjeparter.
 
-  Ansvarlig for drift av databasen som inneholder prisinformasjon vedrørende internasjonal gjesting i mobilnett (roaming), og publisering av denne prisinformasjonen.
 
-  Ansvarlig for EUs arbeid med nettverks og informasjonssikkerhet, herunder økt innsats mot spam og ”cybercrime”. Innsamling av informasjon om alvorlige brudd på rutiner knyttet til sikkerhet og integritet i nasjonale nettverk.
 
Når det gjelder organisering av byrået, vil dette utgjøres av følgende enheter:

- Administrative Board
- Board of Regulators
- Director
- Chief Network Security Officer
- Permanent Stakeholders Group
- Board of Appeal 

Lederne for hver av de 27 nasjonale regulatørene i medlemsstatene vil utgjøre byråets Board of Regulators, som innehar beslutningsmyndigheten. Byrået skal fatte vedtak ved simpelt flertall. Det kan få rundt 135 ansatte (inkludert tidligere ansatte i ENISA), et budsjett på ca. 10 millioner euro det første året, og opp mot 28 millioner euro etter 3 år. Byrået vil bli finansiert gjennom bidrag fra Fellesskapet, samt gebyrer og avgifter som tas for de tjenester byrået utfører. Det rettslige grunnlaget for byrået er art. 95 i EU-traktaten. Det foreslås også å utnevne en egen Chief Network Security Officer som vil være ansvarlig for de deler av byråets arbeid som gjelder nettverks- og informasjonssikkerhet, og som vil ha en egen Permanent Stakeholders Group under seg.
  
Rådgivende gruppe for Kommisjonen bestående av representanter for de nasjonale regulatørene. PT er observatør i ERG. Det antas at dette ble tatt inn ”i siste liten” som et forsøk på å rettferdiggjøre den ressursbruk særlig knyttet til administrative kostnader som etableringen av et nytt byrå medfører. Ved å slå sammen de to byråene vil man spare inn en god del administrative kostnader. En evaluering av ENISA, foretatt tidligere i år, viser også at byrået sliter med administrative og praktiske utfordringer, og ikke kan sies å fungere tilfredsstillende.
Tildeling av frekvenser og nummerressurser på nasjonalt nivå, dvs. til benyttelse for nasjonale tjenester, omfattes ikke av forslaget, og vil fortsatt ligge under de nasjonale regulatørenes ansvarsområde.


KOM (2007) 861  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EF) nr. 460/2004 om opprettelse av det europeiske byrå for nett- og informasjonssikkerhet med hensyn til byråets varighet/levetid  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

European Network and Information Security Agency (ENISA) ble etablert i 2004 for en periode på fem år. Formålet med byrået var å sikre et høyt og effektivt nivå på nett- og informasjonssikkerheten i fellesskapet, å fremme en kultur for nett- og informasjonssikkerhet til beste for borgere, forbrukere, private virksomheter og offentlig sektor i EU og å bidra til et velfungerende indre marked.

Det fremgår av artikkel 25 i forordningen som etablerer ENISA at Kommisjonen skulle utføre en evaluering av byrået innen mars 2007. En slik evaluering ble gjennomført og et ekspertpanel la i januar 2007 frem en rapport hvor det fremkommer at de opprinnelige politiske årsakene til at byrået ble etablert samt de opprinnelige målene med byrået fortsatt er eksisterende.
ENISAs styre anbefalte på bakgrunn av evalueringen at det burde gjøres noen endringer i forordningen. En av disse endringene var forordningen skulle endres til å utvide byråets mandat uten at dette skulle medføre at det materielle virkeområdet skulle endres. En offentlig høring om utvidelsen og fremtiden til byrået ble holdt i perioden juni-september 2007. De som responderte var i hovedsak enige om at et byrå fortsatt er riktig instrument for å håndtere utfordringene knyttet til nett- og informasjonssikkerhet i EU.

13. november 2007 fremmet Kommisjonen et forslag om å etablere et nytt byrå innenfor området elektronisk kommunikasjon (EECMA). Kommisjonen foreslår at dette nye byrået tar over ENISAs aktiviteter. Siden ENISAs mandat utgår 13. mars 2009 vil det for å opprettholde kontinuiteten bli nødvendig å vedta en midlertidig regulering for de to årene som er mellom tiden fra 13. mars 2009 og datoen når det nye byrået etter planen vil ta over aktivitetene, dvs. 14. mars 2011. Kommisjonen foreslår følgelig at ENISAs eksistens forlenges til 13. mars 2011.


KOM (2007) 697  Forslag til direktiv om endring av rammedirektivet, tilgangsdirektivet og tillatelsesdirektivet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen foreslår en rekke endringer i rammedirektivet 2002/21/EF, tilgangsdirektivet 2002/19/EF og tillatelsesdirektivet 2002/20/EF. Endringene foreslås gitt med rettsgrunnlag i artikkel 95 og er EØS-relevante.

Hovedendringer i rammedirektivet :

•  Frekvensforvaltningen  foreslås gjort mer markedsrettet, blant annet gjennom teknologi- og tjenestenøytralitet. I tillegg legges det opp til mulighet for handel med frekvenser mellom frekvensinnehavere. Det foreslås også en bedre tilrettelegging for en større europeisk harmonisering av frekvensbånd.

•  Prosedyren for konsultering av utkast til  konkurranserelaterte  enkeltvedtak foreslås endret slik at det nye ekom-byrået (jf EØS-notat om COM (2007)699) blir innlemmet i prosedyren. Dessuten foreslås det at Kommisjonen skal gis kompetanse til å nedlegge veto mot NRA'enes (i Norge er NRA'en Post- og teletilsynet) forslag til pålegg av virkemidler. Det fremsettes også forslag om at Kommisjonen på egen hånd skal kunne gjøre vedtak som pålegg bestemt virkemiddelbruk i nasjonale marked, f.eks. når NRA'en ikke følger opp Kommisjonens merknader innen en gitt tidsfrist. I tillegg fremsettes forslag som skal sikre NRA' ene større uavhengighet av blant annet politiske myndigheter. Det fremsettes også forslag om at andre myndigheter som har funksjoner etter direktivet skal ta mest mulig hensyn til Kommisjonens merknader (f.eks. klageorgan). Formålet er å sikre bedre harmonisering av elektronisk kommunikasjon i Fellesskapet. 

•  En tredje hovedendring er forslag til styrking av  sikkerhet og integritet  med formål å sørge for stabil og sikker bruk av elektronisk kommunikasjon til beste for sluttbrukerne. Tilbyderne skal kunne pålegges tiltak som ivaretar sikkerheten og integriteten i forhold til den til enhver tid eksisterende risiko.
 
Andre endringer i rammedirektivet:

Av forslag til andre endringer kan nevnes at:
- tilbyderne skal kunne pålegges å informere NRA'en om forventet fremtidig utvikling i nett- og tjenester
- det innskjerpes at utsatt iverksetting av NRA'ens vedtak bare kan gis i særlige tilfeller
- det skal legges tilrette for at sluttbruker skal ha tilgang til og mulighet til å distribuere enhver lovlig applikasjon og tjeneste
- Kommisjonen forelås gitt kompetanse innenfor nummerforvaltning, til blant annet å kunne fastsette prinsipper for gebyrinnhenting.

Foreslåtte endringer innenfor den sektorspesifikke konkurranseretten gjelder blant annet oppheving av at sterk markedsstilling i et marked kan føre til at en tilbyder har sterk markedsstilling i et annet marked, samt forslag om at ny markedsanalyse skal foreligge 2 år etter forrige notifisering i et marked. Kommisjonen foreslås gitt kompetanse til å kunne fatte vedtak om hvilke tilbyder en NRA skal utpeke til SMP-tilbyder, og hvilke virkemidler som skal ilegges.
Det foreslås også å gi Kommisjonen kompetanse til å kunne utpeke tilbydere med sterk markedstilling i transnasjonale markeder, samt pålegge egnede virkemidler. Kommisjonen foreslås også gitt en generell vedtakskompetanse når de finner at det foreligger ulik implementering mellom NRA'ene som kan føre til barrierer for markedet, slike vedtak kan gjelde blant annet like regulatoriske vilkår for nye tjenester, nummer, navn og adresseressurser og forbrukerforhold. Statene skal sikre at det kan tas i bruk sanksjoner ved overtredelse av bestemmelsene i direktivpakken.  
 
Hovedendringer i tilgangsdirektivet:
 
Den viktigste endringen er at  funksjonell separasjon  foreslås innført som et regulatorisk virkemiddel. Funksjonell separasjon er en prosess/situasjon hvor en tilbyder med sterk markedsstilling tvinges til å gi ikke-diskriminerende tilgang til alle andre tilbydere, ved at man skiller aktiviteten knyttet til tilgang til nett fra andre tjenester i nettet. Man splitter aktiviteten/virksomheten i ulike divisjoner. Formålet med funksjonell separasjon er å sikre lik tilgang til nett, produkter, service og lignende for alle tilbydere. Funksjonell separasjon er i følge Kommisjonen ment å være et virkemiddel som NRAene kan ta i bruk når gjentatte forsøk på å få til ikke-diskriminerende tilgang for andre tilbydere har feilet, dvs. som en siste utvei.

I henhold til forslaget (Artikkel 13a) skal Kommisjonen forespørres før en NRA tar i bruk virkemiddelet. Forespørselen skal vise at andre plikter/pålegg for å oppnå effektiv konkurranse har feilet eller vil feile, og at det er viktige og vedvarende konkurranseproblemer/markedsfeil i flere av markedene. Videre skal en analyse av forventet virkning for NRAen, selskapet og dets incentiver til å investere i nettet samt forventet virkning for andre aktører inkluderes. Særlig skal den forventede effekt for infrastrukturkonkurransen og potensielle virkninger for forbrukerne analyseres. Et utkast til hvordan tiltaket skal settes i verk skal også fremmes.

Det fremgår videre av forslaget (Artikkel 13b) at selskaper med sterk markedsstilling i et eller flere markeder skal informere NRAen på forhånd hvis de har intensjoner om skille ut aksessnettet til en egen juridisk enhet eller skal etablere en separat businessenhet. NRAen skal kartlegge effekten av en slik transaksjon og utføre en analyse av de ulike markedene knyttet til aksessmarkedet. På bakgrunn av analysen skal plikter pålegges, endres osv. En eventuell juridisk og/eller operasjonell utskilt businessenhet kan pålegges plikter dersom den er utpekt som tilbyder med sterk markedsstilling.
 
Hovedendringer i tillatelsesdirektivet:
 
Det foreslås ikke vesentlige endringer i tillatelsesdirektivet. De viktigste endringene er knyttet til:
- referanser til det foreslåtte nye byrået er tatt inn
- det tas inn en ny art. 6a om harmoniseringstiltak og en ny art. 6b om felles utvelgelsesprosedyrer
- tillatelser med varighet over 10 år skal hvert 5 år vurderes med henblikk på om vilkår for å kreve individuell tillatelse fortsatt er oppfylt, alternativt gjøres omsettelige.

Hovedformålet med endringsforslagene er å lette tilgangen og øke fleksibiliteten ved bruk av frekvenser, bla. ved hjelp av harmonisering av de ulike nasjonale regelverkene på området for generelle tillatelser. Det er viktig å sikre mer fleksibel frekvensbruk, dvs. implementering av teknologinøytralitet, tjenestenøytralitet og handel med frekvenser.


KOM (2007) 698  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 2002/22/EF om universelle tjenester og brukerrettigheter, direktiv 2002/58/EF om kommunikasjonsvern og forordning (EF) nr. 2006/2004 om samarbeid om forbrukerbeskyttelse  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Endringer i USO-direktivet:
 
Hensikten med forslaget er å gi brukerne en høy grad av beskyttelse og rettigheter i et inkluderende informasjonssamfunn. Bakgrunnen er at trygghet for forbrukerne vil gagne den videre utviklingen av informasjonssamfunnet i Europa og legge til rette for opptak og bruk av nyskapende tjenester og nettverk. USO-bestemmelsene kan sees som et motsvar eller en korreksjon til en ren markedsmessig tilnærming. EU mener at et passende antall leverinspliktige tjenester og forbrukerrettigheter er en forutsetning for å oppnå et informasjonssamfunn for alle.

Nytt i forslaget:  Gi brukere av elektronisk kommunikasjon mer og bedre informasjon om priser og leveringsvilkår.
    •  Pålegge tilbyderne å publisere sammenlignbar, adekvat og oppdatert informasjon om priser og tilbud på en måte som er tilrettelagt for at tredjepart kan sammenstille og videreformidle informasjonen.
    •  Forbedre sluttbrukernes muligheter til nummerportabilitet. Ytterligere styrkning av enkelte brukergruppers rettigheter til tilrettelagte løsninger og tilgang til nye tjenester.
    •  Legge til rette for tilgang til og bruk av elektronisk kommunikasjon, inkludert nødkommunikasjon, for folk med nedsatt funksjonsnivå.
    •  Endre ordlyden fra ”possibility” til ”obligation” når det gjelder å sette inn særlige tiltak for folk med nedsatt funksjonsnivå.

Nødsamtaler:
 
    •  Sikre at brukere av utgående telefonsamtaler kan nå nødsentraler og styrke pålegget om å videreformidle informasjon til nødsentralene.
    •  Kommisjonen gis myndighet til å kunne gripe inn og om nødvendig bidra til harmonisering på området.

  Aksess og kvalitet på tjenestene (nettnøytralitet)
    •  Åpenhet om eventuelle restriksjoner på sluttbrukernes tilgang til lovlig innhold og tjenester som gjør det mulig å foreta informerte valg om mellom tilbydere og tjenester.

De nasjonale tilsynene gis myndighet til å forhindre reduksjon i kvaliteten på tjenester og å sette minimumskrav til overføringskapasitet og tjenester for sluttbrukerne. Også her gis Kommisjonen rett til å foreta harmonisering dersom det blir nødvendig.

Endringer i kommunikasjonsverndirektivet:

Kommisjonens mål med forslagene til endringer i kommunikasjonsverndirektivet er å styrke personvernet og informasjonsikkerheten ved bruk av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester. Dette anses grunnleggende for at brukerne skal opprettholde tilliten til bruk av ny teknologi. Endringene har karakter av å være en oppdatering og styrking av gjeldende regelverk som følger av Kommunikasjonsverndirektivet fra 2002. 
Bakteppet er at skadelig kode i større grad brukes for å stjele konfidensiell informasjon, økt utbredelse av identitetstyverier, kredittkortbedragerier på nett og innbrudd i brukers nettbank m.v. Spam estimeres fortsatt til å utgjøre 40-90 % av all e-post som sendes. Videre introduseres nye teknologier som gir opphav til personvernproblemstillinger.
 
Hovedendringer:
  
• Det innføres en plikt for operatører og ISPer til å varsle brukere om sikkerhetsbrudd som har medført tap av brukers data eller personvernkrenkelser.  
• Kommisjonen gis myndighet til å fastsette bestemte tekniske implementeringstiltak knyttet blant annet til varslingsprosedyren ovenfor. Dette skal skje etter konsultasjon med det nye europeiske tilsynet for elektronisk kommunikasjon. 
• Forslaget tar sikte på å styrke mulighetene for ISPer og andre med legitime interesser til å ta ut søksmål mot spammere for å beskytte sine kunder og forretningsinteresser. 
• Klargjøring av at direktivet også omfatter operatørers bruk av ny teknologi for innsamling av data og identifikasjon, bl.a. Radio Frequency Identification Devices (RFID). 
• Klargjøring av at bruk av spyware og annen skadelig kode er forbudt uavhengig av måten denne spres på til en datamaskin (nedlasting, cd-rom, usb-stick m.v.).
 
Det kan også fremheves at det nye europeiske byrået på ekomområdet er tiltenkt en sentral rolle når det gjelder personvern og informasjonssikkerhet. Særlig ved at byrået skal overta ansvaret for nettverks- og informasjonssikkerhet fra ENISA. Herunder skal byrået assistere Kommisjonen ved implementeringen av det nye regelverket, samt koordinere tiltak for å fremme informasjonssikkerhet mellom medlemslandene.


KOM (2007) 367  Forslag til direktiv om opphevelse av rådsdirektiv 87/372/EØF om frekvensbånd for koordinert introduksjon av offentlige paneuropeiske digitale landbaserte mobile kommunikasjoner i Fellesskapet (GSM-direktivet)  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv inneholder  kun  en opphelvelse av direktiv 87/372/EF (GSM-direktivet).

Samtidig med opphevelsen av GSM-direktivet kjører Kommisjonen et parallelt løp der det foreslås en ny kommisjonsbeslutning som skal gi det rettslige grunnlaget for at GSM-frekvensene kan benyttes til tredje generasjons mobiltjenester (3G) så snart GSM-direktivet er opphevet. Se omtale av dette forslaget til kommisjonsbeslutning nedenfor.

Formålet med å oppheve GSM-direktivet er å gi grunnlag for en ny regulering som vil gi tilbydere av 3G-tjenester en mulighet til å anvende GSM-frekvensene 900 MHz og 1800 MHz, for eksempel for nedlastning av video til mobiltelefon. Dette for å sikre en tilpasning til den teknologiske utviklingen, slik at flere tjenester kan tas i bruk og frekvensene kan utnyttes mer optimalt. GSM-direktivet fremstår idag som utdatert jf. de siste års utvikling innen trådløs teknologi.


KOM (2007) XXXX  Forslag til kommisjonsvedtak om harmonisering av 900 og 1800 MHz- frekvensbåndene for fremme av paneuropeiske elektroniske kommunikasjonstjenester i Fellesskapet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til kommisjonsbeslutning åpner for at frekvensbåndene 900 MHz og 1800 MHz ("2G-båndene") skal kunne brukes til annen mobilteknologi enn GSM-teknologi. Disse frekvensbåndene er pr. i dag reservert for bruk til GSM-mobilsystemer gjennom GSM-direktivet.
I EU foregår det et parallelt løp med å oppheve direktiv 87/372/EF (GSM-direktivet) gjennom et nytt direktivforslag. Se omtale av dette direktivforslaget ovenfor. Det er en forutsetning for at kommisjonsbeslutningen skal kunne tre i kraft at GSM-direktivet oppheves.

Formålet med forslaget er å gjøre det enklere og mer lønnsomt for tilbyderne av elektroniske kommunikasjonstjenester å tilby og utvikle trådløse teknologier. Dersom forslaget vedtas vil det medføre økt tilgjengelighet til nye trådløse tjenster, noe som vil være positivt fra et forbrukersynspunkt.

Det er meningen at eksisterende frekvensbruk for GSM fortsatt skal være beskyttet for videre bruk så lenge det er et rimelig behov for denne tjenesten i medlemslandene.
En viktig begrunnelse for å åpne GSM-båndene for annen mobiltkenologi er hensynet til teknologi- og servicenøytralitet, som er en uttrykt målsetning i Kommisjonen, jf. Radio Spectrum Policy Groups WAPECS Opinion 23. november 2005 med sikte på en mer fleksibel bruk av spektrum i Europa. Dette er også en målsetning i den pågående revisjonen av regelverkspakken for elektronisk kommunikasjon.

Forslaget til kommisjonsbeslutning presiserer at all annen bruk enn til GSM i de aktuelle frekvensbåndene må ta hensyn til den tekniske utformingen av GSM-systemet og unngå skadelig interferens. Kommisjonen mener det er mulig at GSM fortsetter som tjeneste i båndene, sammen med nye tjenester, så lenge en gjør tjenestene kompatible for "sameksistens" i frekvensbåndene.

Videre foreslås det å åpne opp for effektiv bruk av "pan-europeiske" elektroniske kommunikasjonstjenester. For å bli vurdert som pan-europeisk tjeneste, må den samme tjeneste eller servicefunksjonalitet være tilgjengelig for alle sluttbrukere i EU/EØS. I vedlegget til forslaget er UMTS den eneste standarden som for tiden er spesifisert til å oppfylle de tekniske kravene til pan-europeiske elektroniske kommunikasjonstjenester, og som samtidig er kompatible med GSM. Kommisjonen peker på at ved bruk av UMTS i GSM-båndene vil en kunne øke bredbåndskapasiteten i mobilnettene betydelig. Eksempelvis vil det være mulig med overføring av data- og multimediatjenester.


Vedlegg XIII  Transport

Kapittel II  Veitransport

KOM (2007) 264 endelig/2  Forslag til forordning om adgang til markedet for internasjonal persontransport  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den såkalte "vegpakken" som ble fremlagt av Kommisjonen 23. mai 2007 (se under omtalen av forslaget til forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport).

Formålet bak forslaget er å fornye, forenkle og revidere gjeldende regelverk på området. Innholdet kan oppsummeres som følger (de delene av forslaget som er nye i forhold til gjeldende rett er streket under):

    1. Innholdet i forordning (EØF) nr. 684/92 og forordning (EF) nr. 12/98 blir slått sammen til en ny forordning. Virkeområdet blir dermed internasjonal persontransport i og utenfor rute innenfor EØS med kjøretøyer med over ni seter, inkludert førersetet. Dette gjelder både transport mot vederlag og transport for egen regning. Ved transport med tredjeland vil forordningen bare gjelde for transittering av medlemsland. Videre gjelder forordningen innenlands transport på midlertidig basis i et annet land enn etableringslandet.

    2. Internasjonal transport skal skje med en fellesskapslisens. Myndighetene utsteder et antall attesterte kopier som svarer til det antallet busser som transportøren disponerer over. Det er adgang til å fastsette at fellesskapslisensen også kan gi adgang til nasjonal transport i etableringslandet.

    3. Fellesskapslisensen og de attesterte kopiene skal utstyres med  pregestempel og  signaturen til utstedende myndighet. I tillegg skal lisensene påføres et serienummer som skal føres i det sentrale registeret som er skissert i henhold til forslaget til ny forordning om felles regler om adgang til yrket, sammen med øvrige opplysninger om virksomheten.

    4. Myndighetene skal kontrollere at vilkårene for å inneha en fellesskapslisens er oppfylt, og kan tilbakekalle den hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt.

    5. Forordningen deler persontransport inn i fire undergrupper: Rutetransport, spesiell rutetransport (transport av arbeidstakere/elever til og fra arbeidsplassen/skolen), turbiltransport (transport utenfor rute) og transport for egen regning. Det gjelder til dels ulike tillatelsesregimer for disse transportkategoriene. Alle, med unntak av transport for egen regning, krever imidlertid fellesskapslisens som nevnt under punkt 2.

    6. Rutetransport krever egen tillatelse i tillegg til fellesskapslisensen. Tillatelsens egenskaper, søkeprosess, transportørens plikter m.m. er regulert i forordningen. De opplistede grunnene for å avslå en søknad er blitt færre, og viser bl.a. til visse typer transport innenfor kollektivtransportforordningen. Prosedyrene mellom de berørte myndighetene foreslås forenklet noe for å gjøre prosessen raskere. Når en tillatelse er utstedt, skal alle de berørte myndigheter få tilsendt en kopi.  Passasjerene skal utstyres med en billett som skal inneholde nærmere spesifisert informasjon.

    7. Turbiltransport er ikke underlagt krav til en egen tillatelse, men det kreves et eget kontrolldokument/kjøreskjema som må fylles ut før hver tur.

    8. Kabotasje er tillatt for turbiltransport, spesiell rutetransport når det foreligger en kontrakt mellom transportøren og oppdragsgiveren, og rutetransport når det er en del av internasjonal rute og det er meningen å møte transportbehovet innenfor et bymessig område eller til og fra tilstøtende bymessige områder. Ved utføring av kabotasje skal vertslandets regler følges, særlig hva gjelder vilkår i transportkontrakter, vekter og dimensjoner for kjøretøyer, krav til befordring av enkelte kategorier av passasjerer (barn og personer med redusert mobilitet), arbeidstid, kjøre- og hviletid og merverdiavgift. Et eget kontrolldokument/kjøreskjema skal utfylles på forhånd og medbringes i kjøretøyet ved kabotasjekjøring utenfor rute.

    9. Kontrollører skal ha adgang både til kjøretøyene og virksomhetens kontorer for å kontrollere at bestemmelsene i forordningen blir overholdt.

  10.  Gjensidig bistand og utveksling av opplysninger mellom statenes myndigheter skal foregå gjennom spesielle kontaktpunkter som oppnevnes i tråd med den foreslåtte forordningen om felles regler for adgang til yrket. 

  11. Det oppstilles mer detaljerte regler for sanksjoner og oppfølging fra etableringsstatens myndigheter,  bl.a. som følge av opplysninger om overtredelser som har forekommet på andre staters territorium. Overtredelseslandets myndigheter skal underrettes om hvilke sanksjoner som ilegges. Myndighetene i overtredelseslandet skal innen en måned oversende nærmere opplysninger om overtredelsene til etableringsstatens myndigheter. Opplysninger om overtredelser og sanksjoner skal registreres i et nasjonalt register som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler for adgang til yrket.
 
  12. Statene kan seg imellom inngå bilaterale eller multilaterale avtaler om ytterligere liberalisering av transportene som er dekket av forordningen.

  13.  Utvalget som er nedsatt i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18 skal bistå Kommisjonen ved anvendelse av forordningen. Kommisjonen skal årlig motta rapport fra medlemsstatene om eksisterende rutetillatelser og utført kabotasjekjøring.

Merknader

I Norge er gjeldende forordninger implementert i forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje § 4.
 
Forskriften må endres ved en eventuell implementering av forslaget.

Forslaget medfører at ansvarlig myndighet må endre på enkelte rutiner. I tillegg kommer kostnader ved en eventuell tilknytning til andre myndigheters register. Se mer om dette under de andre to posisjonsnotatene.

For næringen vil konsekvensene bli få og lite merkbare. Søkere til internasjonale bussruter vil få enklere og raskere saksbehandling.

Sakkyndige instansers merknader

Under høringen gjorde Transportbedriftenes Landsforening det klart at det ikke ville være i tråd med intensjonene bak revisjonen om det ble mer omstendelig å søke om å opprette internasjonale bussruter. Vegdirektoratet har påpekt at det bør være tilsvarende kabotasjeregime for persontransport som for godstransport, men at det etter forslaget er behandlet ulikt.


KOM (2007) 263 endelig/2  Forslag til ny forordning om felles regler for adgang til yrket som vegtransportør  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den såkalte "vegpakken" som ble fremlagt av Kommisjonen 23. mai 2007 (se under omtalen av forslag til ny forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport).

Formålet bak forslaget er å harmonisere ytterligere kravene som stilles for å kunne utøve yrket som transportør (løyvehaver). Dagens regulering gir et så stort spillerom for medlemsstatene at variasjonene i kravene til å utøve yrket som transportør kan medføre konkurransevridninger.

Forslaget skal bøte på denne situasjonen gjennom strengere minstekrav, mindre nasjonalt handlingsrom og tydeligere regler for oppfølging, kontroll og sanksjonering.

Innholdet kan oppsummeres som følger (de delene av forslaget som er nye i forhold til gjeldende direktiv er streket under):

    1. Virkeområdet dekker alle innehavere av vegtransporttillatelse (i Norge turvogn- og godsløyve) og alle som søker slik tillatelse. Unntatt er virksomheter som skal drive godstransport med kjøretøyer eller vogntog med mindre enn 3, 5 tonn totalvekt, persontransport med kjøretøyer med mindre enn ni sitteplasser eller egentransport av gods eller personer.

    2. Det oppstilles fire kvalitative kriterier for å kunne utføre vegtransportyrket:

    3. For det første må virksomheten være faktisk og varig etablert i medlemsstaten. Dette innebærer at virksomheten skal ha faste lokaler der det skal være mulig å gjennomføre en bedriftskontroll, det skal være innregistrert kjøretøy(er) i staten og det skal være en driftssentral med nødvendig utstyr og parkeringsareal på stedet. Virksomheten skal utpeke en transportleder som skal være ansvarlig for å oppfylle kravene til vandel og faglige kvalifikasjoner. Transportlederen er den som faktisk og vedvarende leder virksomhetens transportarbeid.

    4. For det andre oppstilles et vandelskrav. Både virksomheten og transportlederen må oppfylle kravene slik de er spesifisert.

    5. For det tredje må virksomheten ha tilstrekkelig økonomisk evne som kan dokumenteres gjennom omsetningsaktiva av en viss størrelse og et ikke for stort forhold mellom verdier og gjeld. Alternativt kan den økonomiske evnen dokumenteres ved en bankgaranti pålydende en nærmere angitt størrelse. 

    6. For det fjerde kreves det tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner som skal oppfylles av transportlederne. Emnene som skal gjennomgås er spesifisert i vedlegg til forslaget. Et kurs på minst 140 timer må følges, og eksamen fra godkjent institusjon må foreligge. Søkere som har minst fem års ledererfaring eller andre former for høyere, relevant utdannelse kan få fritak.
 
    7.  Det skal utpekes en transportleder av virksomheten som skal være ansvarlig for å oppfylle kravet til vandel og faglig dyktighet.

    8. Forslaget inneholder egne bestemmelser om saksbehandling og kontroll. Det skal utføres bedriftskontroller hos virksomhetene etter mønster av direktiv 2006/22/EF. Risikoklassifiseringssystemet som skal tas i bruk etter sistnevnte direktiv skal utvides i tråd med forslaget artikkel 10 nr. 2. 

    9.  Det oppstilles regler for hvilke forhold som utløser en advarsel og eventuelt en tilbakekalling av løyve/tillatelse. I tillegg kan myndighetene erklære transportlederen som uegnet i alle medlemsstater til å lede en transportvirksomhet.

  10.  Hver stats myndigheter skal bruke et register der visse opplysninger skal føres. Disse registrene skal knyttes sammen slik at myndighetene kan gjøre oppslag i alle de andre statenes registre om visse forhold. Det skal også utpekes nasjonale kontaktpunkter for utveksling av opplysninger mellom statenes myndigheter. 

  11.  For å forenkle mulighetene til å etablere seg i andre stater etableres en ordning med attestasjoner for oppfyllelse av kravene til vandel, økonomisk evne og faglige kvalifikasjoner fra opprinnelseslandet.

  12.  Til slutt inneholder forslaget sanksjoneringsregler, overgangsbestemmelser og rapporteringsplikt. I tillegg skal Kommisjonen bistås av utvalget som er satt ned i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18.

Merknader

Gjeldende norsk rett er basert på direktiv 96/26/EF som endret, og fremkommer av yrkestransportloven §§ 4, 5, 12, 25, 26, 27, 28, 29, 35, 40 og 41. Videre inneholder yrkestransportforskriften utfyllende bestemmelser i §§ 1-11, 16 og 23.

Dagens norske løyveordning for godsløyve og turvognløyve oppfyller kravene i nevnte direktiv. Fylkeskommunen er løyvemyndighet. På flere punkter går den norske reguleringen lenger enn minstekravene i direktivet. 

Forslaget vil kunne få visse rettslige og administrative konsekvenser for det offentlige:

    •  Yrkestransportloven og yrkestransportforskriften må omarbeides på flere, vesentlige punkter.
    •  Løyvemyndigheten må innarbeide nye rutiner i forbindelse med saksbehandling og oppfølging av løyvehavere.
 
I tillegg vil forslaget kunne få konsekvenser, særlig administrative, for private:

    •  Kravene til å få tildelt løyve skjerpes noe.
    •  Kravene som stilles til nåværende løyvehavere skjerpes noe etter en overgangsperiode.
    •  Det nye regelverket kan føre til hyppigere kontroller.

I dag har fylkeskommunene et felles saksbehandlingsregister for løyvesaksbehandling. Vegdirektoratet har et eget register for behandling av søknader om fellesskapstillatelse og fellesskapslisens. Vandelsmessige forhold er ikke er del av disse registrene, og kommer bare til myndighetenes kunnskap ved fremleggelse av politiattest. I Norge vil ikke alle overtredelser fremkomme på politiattesten hvis de har blitt avgjort ved ileggelse av gebyr eller forenklet forelegg. Det kan derfor bli problematisk etter gjeldende norsk rett å registrere alle overtredelser av betydning i disse systemene slik forslaget krever. Det krever en spesiell ordning for denne sektoren ved en implementering av en ordning som foreslått.

Sakkyndige instansers merknader

I 2006 foretok Kommisjonen en konsultasjonsprosess, der Norge fremmet en del innspill til hvordan regelverket på dette ormådet bør utformes og hva det bør inneholde. I brev fra Samferdselsdepartementet av 9. august 2006 til Kommisjonen (saksnr. 06/1265) oppsummeres disse synspunktene. En del merknader kommer også frem i høringen, selv om få instanser har noen konkrete merknader til den delen av forslaget som omhandler adgang til yrket.


KOM (2007) 265 endelig/3  Forslag til ny forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen kunngjorde 23. mai 2007 forslag til tre nye forordninger for å regulere vegtransportsektoren:

- KOM(2007)265final/3 Forslag til forordning om felles regler for adgang til markedet for internasjonal godstransport.
- KOM(2007)264final/2 Forslag til forordning om felles regler for adgang til markedet for internasjonal persontransport.
- KOM(2007)263final Forslag til forordning om felles regler for adgang til yrket innenfor vegtransport.

Her omtales den første rettsakten.

Alle de tre forslagene i pakken går ut på å fornye, forenkle og revidere gjeldende regelverk på området. Det er imidlertid enkelte nyheter i forslaget, særlig vedrørende adgangen til å drive kabotasjevirksomhet, som byr på utfordringer for å skape tilstrekkelig enighet til å få det vedtatt.
Forslaget til ny forordning går i stikkordsform ut på følgende (de delene av forslaget som er nye i forhold til gjeldende rett er understreket):

    1.  Innholdet i forordning (EØF) nr. 881/92, forordning 3118/93 og direktiv 2006/94/EF blir slått sammen til en ny forordning. Virkeområdet vil derfor utgjøre all internasjonal godstransport på veg som utføres mellom medlemssstatene (grensekryssende transport) eller innenfor en medlemsstat av en transportør som ikke er hjemmehørende der (kabotasje). Tredjelandstransport med ikke-medlemsstater er ikke berørt, med unntak av transittering av en medlemsstat.
 
    2.  Visse transportformer er unntatt. Dette gjelder egentransport, transport av post som del av offentlig tjenesteyting, transport av skadde kjøretøyer  og transport med kjøretøyer med tillatt totalvekt som ikke overstiger 3, 5 tonn inklusive tilhenger.

    3.  Internasjonal godstransport skal skje med en fellesskapstillatelse og, hvis sjåføren er statsborger i en tredjestat, en førerattest.

    4.  Fellesskapstillatelsen, de attesterte kopiene og førerattesten skal utstyres med  pregestempel og signatur fra utstedende myndighet. I tillegg skal tillatelsene og førerattestene påføres et serienummer som skal føres i det sentrale register som er skissert i henhold til forslaget til ny forordning om adgang til yrket sammen med opplysninger om transportvirksomheten. 

    5.  Myndighetene skal kontrollere at vilkårene for å inneha tillatelsene og førerattestene er oppfylt, og kan tilbakekalle hvis vilkårene for innehavelse ikke er oppfylt.

    6.  Innehavere av fellesskapstillatelse har rett til å utføre kabotasje innenfor rammene av forordningen. Etter en grensekryssende transport kan transportøren gjennomføre tre påfølgende kabotasjeturer innenfor en uke etter leveringen av varene fra den grensekryssende turen. Disse turene må dokumenteres ved at nærmere angitte opplysninger skal påføres et fraktbrev for å muliggjøre kontroll. 

    7.  Når kabotasjekjøring foregår må transportøren følge vertsstatens regler om transportvilkår, kjøretøyenes vekter og dimensjoner, spesielle regler som gjelder for transport av farlig gods, levende dyr og lettbedervelige varer, arbeidstid,  kjøre- og hviletid og merverdiavgift på transporttjenester.

    8.  Gjensidig bistand og utveksling av opplysninger mellom statene skal foregå gjennom spesielle kontaktpunkter som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler om adgang til yrket.
 
    9.  Det oppstilles mer detaljerte regler for sanksjoner fra etableringsstatens myndigheter, bl.a. som følge av opplysninger om overtredelser som har forekommet på andre staters territorium. Overtredelsesstatens myndigheter skal underrettes om hvilke sanksjoner som ilegges. Myndighetene i overtredelsesstaten skal innen en måned oversende nærmere opplysninger om overtredelsene til etableringsstatens myndigheter. Opplysninger om overtredelser og sanksjoner skal registreres i et nasjonalt register som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler om adgang til yrket.

  10.  Utvalget som er nedsatt i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18 skal bistå Kommisjonen ved anvendelse av forordningen. Kommisjonen skal årlig motta rapport fra medlemsstatene om hvor mange fellesskapstillatelser, attesterte kopier og førerattester som innehas av transportørene.

Merknader

Forordningene som foreslås erstattet er i dag implementert i norsk rett gjennom forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje § 2.

Dagens forskriftsbestemmelser må endres for å implementere forslaget.
De ansvarlige myndighetene må endre enkelte rutiner og følge tettere opp visse forhold. I tillegg må det utvikles et nytt register som kan knyttes opp til de andre nasjonale registrene, alternativt må det gjøres tilpasninger i dagens registre. Dette vil medføre utviklingskostnader.
For næringen er det først og fremst bestemmelsene om kabotasje som kan gi merkbare konsekvenser. Dette avhenger av om forslaget blir vedtatt som det står, om det blir en strengere regulering eller om det blir en mer liberal regulering.

Sakkyndige instansers merknader

Som nevnt i posisjonsnotatet om forslag til forordning om felles regler om adgang til yrket, er det tidligere blitt antydet fra ulike hold i næringen hva de ønsker. De tre forslagene har vært ute på høring. Brorparten av høringssvarene begrenset seg til å omtale den delen av forslaget som gjelder adgangen til å drive kabotasje. Høringssvarene er tilgjengelige på www.regjeringen.no.


Utkast til beslutning om definisjonen av den felles europeiske bompengetjenesten og dens tekniske elementer  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen arbeider med sikte på å legge fram et forslag til en rettsakt (Kommisjonsbeslutning) som definerer de teknologiske og funksjonelle kravene til den felleseuropeiske elektroniske bompengetjenesten (EETS) som følger av det såkalte EFC-direktivet (2004/52/EF). Kommisjonen har lagt fram et utkast for en komitologikomite der Norge deltar som observatør.

Aktuelle problemstillinger i forbindelse med denne underliggende rettsakten er:

    •  Kostnader for operatører dersom EETS-brikker må kunne "snakke med" alle godkjente systemer
    •  I hvilken utstrekning skal forholdet mellom utsteder (EETS provider) og operatør (toll charger) reguleres?
    •  Sertifisering av brikker og annet utstyr for hele Europa.

Merknader

I henhold til artikkel 4 nr. 4 i direktiv 2004/52/EF (EFC-direktivet) skal Kommisjonen (KOM) ta beslutninger om den felles europeiske bompengetjenesten. KOM kan også endre innholdet i vedleggene til direktivet.

Norge har allerede i dag en utstrakt bruk av elektronisk bompengebetaling. Systemet er samordnet i Norge gjennom AutoPASS og i Skandinavia gjennom NorITS. Dette er i prinsippet regionale modeller av en felles europeisk bompengetjeneste, og KOM vil ta utgangspunkt i slike.
Forslaget medfører ikke direkte behov for endring i norsk lovgivning, men kan få følger for organiseringen av bompengedriften. Vegdirektoratet kan ikke uten videre fortsette med å inneha dagens funksjon som "bompengetilsyn". Det stilles krav om uavhengighet, forsikring etc.
Det er vanskelig å beregne de økonomiske konsekvensene av rettsakten, men det er mulig at en del av Statens vegvesens utstyr må skiftes ut.

 

Kapittel III  Transport med jernbane

KOM (2004) 144  Forslag til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen fremmet 3. mars 2004 et forslag til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane, COM (2004) 144, 2004/0050 (COD).
 
Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, Artikkel 251.
 
Bakgrunnen for forslaget er et ønske om økt transport av gods med jernbane i Europa. I EU er det åpnet for økt konkurranse for internasjonal godstransport. Gjennom jernbanepakke II, som ble vedtatt våren 2004, vil hele det europeiske jernbanenettett bli åpnet for godstransport (fra 1. januar 2006 for internasjonal godstransport og fra 1. januar 2007 for nasjonal godstransport). Videre ble det i jernbanepakke II lagt opp til felles sikkerhetsregler og krav om interoperabilitet mellom de ulike jernbanesystemene. Disse tiltak vil lette muligheten for økt godstransport med jernbane. Imidlertid mener EU-kommisonen at det også bør stilles krav til kvaliteten på den godstransport som utføres slik at kundene vil finne det attraktivt å bruke jernbanen. Derfor foreslår Kommisjonen et utkast til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane.
 
De regler om kompenasjonsordninger i godstransport som finnes i dag er hjemlet i den internasjonale jernbanekonvensjonen COTIF, bilag CIM, enhetlige rettsregler for avtale om internasjonal transport av gods på jernbane. De minimumskravene som stilles i h.h.t. konvensjonen er imidlertid ikke av særlig relevans, da bl.a. erstatningsbeløpene er meget lave. Forslaget til forordning tar imidlertid utgangspunkt i CIM, men reflekterer bedre behovene i dagens transportmarked. Samtidig understrekes at avtalefrihet er viktig, slik at man i forordningen kun stiller noen minimumskrav om erstatning, kvalitetskrav, erstatningsnivå, infrastrukturforvalters ansvar og informasjon til kunder m.v.
 
Forslaget regulerer plikter for jernbaneforetakene og deres kunder til å definere kvalitetskrav for godstransport med jernbane, herunder kompensasjonsordninger. Forordningen skal gjelde for all nasjonal og internasjonal godstransport i EU. Forslaget skal også gjelde transport til og fra tredjeland i tilfelle det er inngått avtale med tredjeland som omfattes av forordningen. 
 
Kvalitetskrav for godstransport med jernbane skal som nevnt ovenfor i utgangspunktet baseres på avtale mellom partene. Imidlertid må følgende krav være inkludert i kontrakten for at den skal være gyldig:

a)  enighet om tidspunkt for overlevering av gods, vogner etc mellom jernbaneforetak og godskunder
b)  ankomsttid og kompensasjon i tilfelle forsinkelser
c)  kompensasjon ved tap eller skade på gods
d)  kompensasjon i tilfelle jernbaneforetaket innstiller tog 
e)  kompensasjon i tilfelle kunden kansellerer transportoppdraget
f) partene skal bli enige om hensiktmessige prosedyrer for å kontrollere at kvaliteten i kontrakten ivaretas.
 
Oppfyller ikke partene kontraktskravene kommer erstatningsreglene til anvendelse. F. eks. er erstatning for tap eller skadet gods satt til maksimum 75 Euro pr. kilo manglende masse. Dette kan imidlertid i visse tilfeller fravikes i kontrakt slik at maksimumsbeløpet blir større enn nevnt.
 
Erstatning for forsinkelse skal avtales i kontrakten. For ”block trains” skal f.eks. erstatningen ikke være lavere enn 5 % eller være over 25 % av transportprisen. Kompensasjon i tilfelle manglende informasjon om forsinkelser skal ikke være lavere enn 5 % av transportprisen. Det er også inntatt bestemmelser om kompensasjon for indirekte tap. Denne skal ikke overstige 4 ganger transportprisen.
 
Partene skal enes om en prosedyre som skal brukes i tilfelle det oppstår uenighet om den inngåtte kontrakten.
 
I tilfelle infrastrukturforvalter er ansvarlig for forsinkelser er denne ansvarlig overfor jernbaneforetaket.   
 
Ansvar i h.h.t. ”ordinære” standardvilkår, som bl.a. skyld, force majeure eller omstendigheter som ikke kan unngås, omfattes ikke av utkast til forordning.

Merknader 

I Norge finnes ikke særskilt regelverk om erstatning i forbindelse med godstransport mer jernbane, unntatt for internasjonal godstransport med jernbane i henhold til de regler som er nevnt i den internasjonale jernbanekonvensjonen COTIF, jf. lov 10. desember 2004 nr. 82 om internasjonal jernbanetrafikk og om samtykke til at Norge tiltrer Protokoll av 3. juni 1999 om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980 (COTIF-loven).
 
Lovhjemmel må vurderes nærmere.

Sakkyndige instansers merknader 

Forslaget har vært på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. De fleste høringsinstanser mener at det bør vises tilbakeholdenhet med å regulere forhold som prinsipielt bør avtales direkte mellom partene i markedet.

 
KOM (2005) 190  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå som omhandler "term of office" til administrerende direktør i ERA  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endringer i reglene om tilsetning og forlengelse av mandatperioden for administrerende direktør, artikkel 31 pkt. 3. Forlengelse av mandatperioden kan i følge forslaget kun gjøres etter en evaluering fra Kommisjonen og for maksimalt 4 år. En evaluering skal særskilt være basert på resultat og innsats fra den første mandatperioden samt på byråets oppgaver og forpliktelse i årene fremover.

Begrunnelse for endringen er å harmonisere reglene for ledende personell i de europeiske byråene. Tilsvarende endringer gjøres i nærmere 20 andre byråer.  

Merknader 

For Norge har endringen liten praktisk betydning. Norge har som EØS-medlem ikke stemmerett i ERA's styre, og kan ikke delta i valget av administrerende direktør.
Sakkyndige instansers merknader 
Forslaget sendes ikke på høring, da innholdet ikke er av særlig relevans for Norge.

 
KOM (2006) 785  Forslag til forordning om endring av forordning (EF) nr. 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til endring i forordning 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå, KOM(2006)785, 2006/0274 (COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1).

Bakgrunnen for forslaget er å lette jernbanetransport over landegrensene, slik at godkjenningsprosedyrene for rullende materiell i de enkelte landene i forbindelse med grensekryssende trafikk forenkles. Rullende materiell som er godkjent i et EU/EØS-land skal ikke behøve gjennomgå en ny godkjenningsprosedyre utover det som er nødvendig for den infrastrukturen som skal trafikkeres. I den forbindelse foreslås det å legge ytterligere oppgaver til det europeiske jernbanebyrået, European Railway Agency (ERA).
 
Nedenfor følger de sentrale endringene i ERA-forordningen:

1. ERA skal samle inn informasjon om og granske de nasjonale reglene om tillatelse til ibruktaking av rullende materiell, herunder gruppere disse i h.h.t. foreslått ny artikkel 14a i sikkerhetsdirektivet. Dette arbeid skal skje i samråd med de nasjonale sikkerhetsmyndighetene.

2. ERA skal kunne kontrollere at de tekniske kontrollorganer som medlemslandene har utpekt i h.h.t. direktiv 2001/16/EF og 96/48/EF om samtrafikkevnen i jernbanesystemene, oppfyller vilkårene i disse direktivenes vedlegg VII.

3. I ny artikkel 16a foreslås det at ERA skal vurdere forholdet mellom vogninnehavere og jernbaneforetak hva gjelder vedlikehold. Denne vurderingen skal særlig omfatte vogninnehavernes kompetanse (organisering, personell og utstyr) for å gjennomføre vedlikehold på de vogner det har ansvar for, om det har de nødvendige verktøy for å overvåke og påse at vognene er i den stand som er påkrevd i h.h.t. regelverket m.v. Kommisjonen skal på bakgrunn av ERAs vurdering, om nødvendig, utarbeide en rekommandasjon om innføring av en frivillig eller obligatorisk sertifiseringsordning for vogninnehavere.

ERA skal følge utviklingen og implementeringen av det europeiske trafikkstyringssystemet (ERTMS), og støtte Kommisjonen i koordineringen av innstalleringen av ERTMS langs med TEN-nettets transportkorridorer. Videre skal ERA i den forbindelse sammen med de tekniske kontrollorganene og de nasjonale sikkerhetsmyndighetene overvåke prosedyrene for verifisering og ibruktaking av særskilte prosjekter.

ERA foreslås videre å bli tillagt ad hoc-oppgaver, enten gjnnom avtale med Kommisjonen eller på forespørsel fra Kommisjonen. Slike ad hoc-oppgaver må være i samsvar med byråets mål i h.h.t. artikkel 1. 

Merknader

ERA-forordningen er implementert i norsk rett gjennom egen forskrift, ERA-forskriften, av 16. desember 2005, nr. 1490.

Forslaget vil kreve endringer i ERA-forskriften.

Utvidelse av ERA's arbeidsområde vil kreve økte ressurser i ERA, både personell og økte budsjetter. Dette antas også å innebære noe økt tilskudd fra Norge til ERAs virksomhet. Norge betaler i dag ca 2,3 mill kr årlig justert i forhold til andelen av ERAs budsjett og aktuell valutakurs. Økte ressurser og et større aktivitetsnivå i ERA vil samtidig innebære økte oppgaver for sikkerhetsmyndighetene, og for Norges del for Statens jernbanetilsyn.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært sendt på høring til myndigheter, organisasjoner og aktørene i jernbanemarkedet.
 
Jernbaneverket  har ikke merknader til forslaget isolert sett.

Norsk Lokomotivmannsforbund  forventer at Norges representant i ERA innehar en kompetranse som kan vurdere hele risikobildet innenfor sektoren, inkludert arbeidsmiljø og miljøforurensing. Dette er spesielt viktig om ERA får den tiltenkte oppgaven med klassifisering og sammenstilling av nasjonale regler som er skissert i forslaget. Videre mener man at forslaget om å tillegge ERA oppgaver i forhold til ERTMS-systemet er logisk.

Det var ikke andre merknader til forslaget.

 
KOM (2004) 232  Forslag til direktiv om lisensiering av jernbaneforetak – kodifisering av direktiv 95/18/EF  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for kodifiseringen (samling av rettsregler i ett regelverk) er at Kommisjonen i 1987 besluttet at all EU-lovgivning som hadde blitt endret maksimalt ti ganger skulle kodifiseres. Formålet med en slik kodifisering er å unngå et svært fragmentert regelverk fordelt på for eksempel et opprinnelig direktiv og mange endringsdirektiv.
 
Når det gjelder kodifiseringen av direktiv 95/18/EC, foreslås dette foretatt for å samle et regelverk som av årsaker som er nevnt ovenfor er spredt i endringsbestemmelser.
 
Kodifiseringen medfører ingen endringer mht. substans.
 
Direktivet omhandler krav til jernbaneforetak for å få utstedet en lisens i medlemslandet. En slik lisens utstedt i et medlemsland vil gjelde i hele EU-området. Organ som usteder lisen må være uavhengig av jernbaneforetaket.

Merknader 

Direktiv 95/18/EF er implementert i norsk rett, jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1490 om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften).

Sakkyndige instansers merknader 

Forslag har ikke vært sendt på høring da det ikke inneholder noen realitetsendringer. Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport.

 
KOM (2006) 0783  Forslag til direktiv om samtrafikkevnen på Fellesskapets jernbanesystem  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til direktiv om samtrafikkevnen på Felleskapets jernbanesystem, KOM(2006)783, 2006/ 0273(COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, artikkel 71 og artikkel 156. Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, artikkel 251.

Forslag til direktiv, som er et såkalt "ny metode-direktiv", slår sammen direktiv 96/48/EF om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystemet for høyhastighetstog og direktiv 2001/16/EF om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonell jernbane. Sammenslåingen er et ledd i Kommisjonens arbeid med å forenkle regelverk.
Begrunnelsen for sammenslåingen er videre at de materielle bestemmelsene i de opprinnelige direktivene allerede i utgangspunktet i hovedsak er identiske, og at de tekniske krav som stilles til samtrafikkevnen i de ulike jernbanesystemene i hovedsak er/vil bli harmonisert. Videre er det i forbindelse med sammenslåingen foretatt materielle endringer på bakgrunn av at Kommisjonen har foreslått å lette jernbanetransport over landegrensene gjennom å endre godkjenningsprosedyrene for rullende materiell i de enkelte landene i forbindelse med grenseoverskridende trafikk. Disse endringer krever også en del mindre endringer i interoperabilitetsdirektivet. Det er videre foretatt redaksjonelle endringer i den forbindelse og på bakgrunn av den kommende jernbanepakke III, bl.a. hva gjelder henvisninger til regelverk m.v.  
 
Det er bl.a. foreslått følgende endringer:

- Også vognholder skal kunne søke om å få godkjent rullende materiell. I dag er det kun jernbaneforetak og infrastrukturforvaltere som kan søke om dette.
- Unntaksbestemmelsen i artikkel 7(a) om ikke å anvende tekniske spesifikasjoner (TSIer) for prosjekter som befinner seg på et fremskredet stadium er nå blitt nærmere definert, jf. artikkel 2 (s),
- Det er innført en overgangsbestemmelse for samtrafikkkomponenter slik at de som allerede er utviklet skal kunne integreres i delsystemer på tross av at disse ikke helt er i overensstemmelse med den aktuelle TSIen, jf. artikkel 10, pkt. 5,
- ERA skal gis anledning til å oppdatere og publisere visse tekniske bilag i TSIer, jf. artikkel 6, pkt. 9,
- Etter at det er gitt tillatelse til ibruktaking for et delsystem må det også oppfylle gjeldende krav til drift og vedlikehold. Det er derfor tatt inn en henvisning til sikkerhetsdirektivets artikler 10 og 11 i artikkel 14,
- En teknisk uttalelse fra ERA skal av Kommisjonen kunne besluttes å kunne brukes frem til en endring av en TSI er foretatt, i tilfelle det anses å være nødvendig å gjennomføre en endring raskt. Dette på grunn av at prosedyrene for endringer i TSIer er omstendelige og tar lang tid, jf. artikkel 17, pkt. 3,
- Det er foretatt endringer i artikkel 18 om teknisk kontrollorgans verifiseringer av delsystemer som muliggjør verifisering på flere stadier og som vil innebære større fleksibilitet.
- ERA skal utarbeide en veiledning som bl.a. skal beskrive nærmere hvordan implementering av registre for infrastruktur og rullende materiell skal utformes. En slik veiledning skal vedtas av Kommisjonen, artikkel 24 pkt. 3.

Merknader

Samtrafikkdirektivene er implementert i norsk regelverk gjennom samtrafikkforskriften av 10. april 2006 nr. 411 og høyhastighetsforskriften av 10. april 2006 nr. 410.

Forslaget krever endringer i samtrafikkforskriften og høyhastighetsforskriften.
Gjennom å utvide antall objekter som kan søke om godkjenning av rullende materiell vil dette kunne kreve noe økte ressurser hos Statens jernbanetilsyn, avhengig av antall søknader.

ERA's utvide rolle i forbindelse med oppdatering og publisering av tekniske bilag i de tekniske spesifikasjonene må vurderes nærmere i forhold til EØS-avtalen i forbindelse med en evt. implementering av endringsforordningen.
For øvrig antas ikke forslaget å ha noen særskilte konsekvenser.

Sakkyndige instanser merknader

Forslaget har væer sendt på høring til relevante myndigheter, organisasjoner og aktører i jernbanemarkedet.

Det er kun SINTEF IKT, Jernbaneverket og Statens jernbanetilsyn som har hatt kommentarer til forslaget. Forslaget om sammenslåing av interoperabilitetsdirektivene er positivt mottatt av høringsinstansene.

SINTEF IKT  har videre noen kommentarer av svært detaljert teknisk karakter.

Jernbaneverket  mener at det bør utarbeides retningslinjer for hvordan unntak fra forskriften skal praktiseres slik at søknader kan utformes på et tidig stadium og slik at saksbehandlingen ikke får konsekvenser for fremdriften i prosjektene.

Statens jernbanetilsyn  påpeker at det gjennom innforing av en ordning som innebærer at også vognholder kan søke om godkjenning av rullende materiell vil dette øke arbeidsbelastningen i tilsynet og kreve økte ressurser. For øvrig ser tilsynet kun positive konsekvener av forslaget.

 
KOM (2006) 784  Forslag til direktiv om endring av direktiv 2004/49/EF om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til direktiv som endrer direktiv 2004/49/EF om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner, KOM(2006)784, 2006/0272(COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, Artikkel 251.

Forslaget skal lette jernbanetransport over landegrensene gjennom å forenkle godkjenningsprosedyrene for rullende materiell i de enkelte landene i forbindelse med grenseoverskridende trafikk, slik at et rullende materiell som er godkjent i et EU/EØS-land ikke skal behøve gjennomgå en ny godkjenningsprosedyre i et annet land utover det som er nødvendig for den infrastruktur som skal trafikkeres. Det vil i følge Kommisjonen derfor være nødvendig å bl.a. foreta endringer i artikkel 14 i sikkerhetsdirektivet som omhandler tillatelse til ibruktaking av rullende materiell som allerede er i bruk. Det foreslås at det kun skal være nødvendig å søke om ny tillatelse til ibruktaking om det settes spesifikke nasjonale krav som ikke er omfattet av den opprinnelige tillatelsen, for eksempel på grunn av utformingen av det jernbanenettet som jernbaneforetaket ønsker å operere på.
 
Tillatelse til ibruktaking: 

 Det foreslås at den som ønsker å kjøre på et annet jernbanenett enn det der det rullende materiellet opprinnelig er godkjent, skal oversende til sikkerhetsmyndigheten i det land det ønsker å trafikkere, dokumentasjon med teknisk informasjon om det rullende materiellet sammen med informasjon om hvilket jernbanenett som det ønsker å kjøre på. Den tekniske dokumentasjonen skal inneholde følgende:

a) informasjon som på den ene siden dokumenterer at tillatelse til ibruktaking av materiellet er gitt i et annet EU-land, og som på den andre siden dokumenterer hvilke prosedyrer som er fulgt for å vise at det rullende materielt tilfredsstiller gjeldene sikkerhetskrav, 

b) informasjon som viser tekniske data, vedlikeholdsprogram og driftsegenskaper,

c) fortegnelse som viser hvordan vedlikehold og drift tidligere har vært ivaretatt, og eventuelt tekniske endringer som er foretatt etter at det rullende materiellet fikk tillatelse til ibruktaking, 

d) informasjon som viser at det rullende materiellets tekniske og driftsmessige egenskapene er kompatibelt med den infrastruktur som materiellet skal operere på, som for eksempel signalsystemer, sporvidde, maksimum tillatt aksellast mv.
Sikkerhetsmyndighetene i de enkelte landene skal ikke kunne kreve en ny tillatelse til ibruktaking som innebærer utlevering av ny informasjon om punktene a) og b) ovenfor. Imidlertid skal sikkerhetsmyndighetene i de enkelte landene kunne be om ytterligere informasjon for å kunne gjøre risikoanalyser eller for å utføre tester på jernbanenettet for å kunne verifisere at informasjonen som det refereres til i c) og d) ovenfor, er i tråd med gjeldene nasjonalt regelverk (som er notifisert til Kommisjonen i h.h.t. sikkerhetsdirektivet og interoperabilitetsdirektivet). Sikkerhetsmyndigheten skal i samråd med søkeren bestemme omfanget og innholdet i tilleggsinformasjonen, risikoanalysene og/eller testene.
Videre er det satt tidsfrister for behandling av søknader om tillatelse til ibruktaking av rullende materiell. I tilfelle myndigheten ikke avgjør søknaden innen angitte frister vil søknaden anses å være innvilget. Søkeren kan, i tilfelle søknaden ikke ble innvilget, innen en måned be om at søknaden tas opp til fornyet prøving. En avslag kan påklages til klageorganet i h.h.t. artikkel 30 i 2001/14/EF som er det nasjonale markedsovervåkingsorganet på jernbane (som i Norge er Statens jernbanetilsyn).
   
Klassifisering av nasjonale regler: 

 Det foreslås en ny artikkel 14 a i direktivet. Denne bestemmelse omhandler klassifisering av nasjonale regler. For å lette prosedyrene som nevnt i artikkel 14 er det listet opp parametere som bør kontrolleres i forbindelse med ibruktakingen, jf. nytt bilag VI. Videre forslås det å dele inn de nasjonale reglene i tre grupper:

- Gruppe A: internasjonale standarder og nasjonale regler som anses å være i samsvar (sikkerhetsmessig) med de nasjonale reglene i andre medlemsstater

- Gruppe B: Alle regler som ikke faller inn under A eller C

- Gruppe C: Regler som er strengt nødvendige og som må sees i sammenheng med den relevante infrastrukturen.
Det europeiske jernbanebyrået, ERA, skal sammenstille de nasjonale reglene som nevnt ovenfor i et felles dokument. I dette arbeidet skal også de nasjonale sikkerhetsmyndighetene delta.
 
Vedlikehold:

For et rullende materiell (del av et rullende materiell), som det er gitt tillatelse til ibruktakting for, skal det også finnes et utpekt rettsubjekt som har ansvaret for vedlikeholdet av hver vogn. Rettsubjektet kan være jernbaneforetaket selv, underleverandør eller vogninnehaver. Vedlikeholdsprosedyrer m.v. skal kunne dokumenteres, og i tilfelle jernbaneforetak bruker vogner som tilhører flere ulike vogninnehavere, skal jernbaneforetaket fastsette nødvendige prosedyrer som verifiserer samsvar med gjeldende krav, jf. forslag til ny artikkel 14b.
 
Det er også foretatt noen redaksjonelle endringer.

Merknader

Forslaget vil kreve endringer i lisens- og sikkerhetsforskriftene.
 
For aktørene i jernbanemarkedet, også SJT, vil ressursbruken og kostnadene i forbindelse med søknadsprosessen, herunder prosessen for behandling av søknader, for rullende materiell reduseres, noe som er hensikten med forslaget.

Forslaget kan imidlertid innebære noe økte kostnader for tilsyn knyttet til rullende materiell, på bakgrunn av at tilsynsvirksomheten må trappes opp når man ut fra standardiseringshensyn, ikke lenger i forbindelse med godkjenningsprosedyren kan stille alle de fra norsk side ønskede (eventuelt nødvendige) kravene. Kostnadene er imidlertid avhengig av antall utenlandske jernbaneforetak som ønsker å trafikkere det norske jernbanenettet og som bruker gammelt materiell, og er fra land som har et lavere sikkerhetsnivå enn Norge. For søkere fra land som har omtrent samme sikkerhetsnivå som Norge, for eksempel Tyskland og Sverige, følger tilsynet allerede i dag det foreslåtte regimet fra Kommisjonen.
 
Gjennom at ERA blir pålagt noen nye oppgaver iht. direktivet vil antakelig den norske kontingenten øke noe. Norge betaler i dag en årskontingen til ERA på ca 2,3 mill. 

Samferdselsdepartementet er i utgangspunktet positiv til intensjonene i forslaget, men er opptatt av at endringene ikke skal føre til et lavere sikkerhetsnivå. Norge har derfor spilt inn  forslag til endringer til Kommisjonen som innebærer at det nasjonale sikkerhetsnivået kan opprettholdes, uten at det vil være nødvendig å intensivere tilsynsvirksomheten i særlig grad.

Vedrørende LOs merknad, se nedenfor, om nødvendigheten av å ta hensyn til arbeidsmiljø, vil dette kunne løses ved at det i forbindelse med at hvert land, sammen med ERA skal lage et referansedokument som inneholder bl.a. de nasjonale kravene som stilles for godkjenning av materiellet, også tar med for eksempel arbeidsmiljøregler som man mener er nødvendige for å opprettholde sikkerheten på det norske jernbanenettet. På grunn av den norske infrastrukturens beskaffenhet vil for eksempel den norske støyforskriften som setter grenser for maksimalt støynivå i førerrom på lokomotiver kunne tas med som et nasjonalt krav. 

Sakkyndige instansers merknader

Samferdselsdepartementet har sendt forslaget på høring til myndigheter, organisasjoner og jernbaneaktørene i markedet. 

Flertallet av høringsinstansene er i hovedsak positive til forslaget. Imidlertid mener LO og Norsk Lokomotivmannsforbund (som stort sett har de samme kommentarene) at forslaget  ikke tar arbeidsmiljøhensyn, og Statens jernbanetilsyn mener at sikkerheten kan bli svekket og foreslår derfor noen endring i forslaget slik at sikkerheten kan opprettholdes.

Flytoget  mener at forslaget øker fleksibiliteten i forhold til å kunne operere på strekninger i andre land med eget materiell, og er positive til forslaget.

Finansdepartementet  påpeker at dersom forslaget innebærer økt bevilgningsbehov over statsbudsjettet, forutsetter man at kostnadene dekkes over de til enhver tid gjeldende budsjettrammene.

For Jerbane  støtter prinsipielt initiativet fra Kommisjonen. Det er positivt å forenkle og samordne regelverket på europeisk plan. Nye regler må ha som mål å spare den enkelte operatør for tid og penger.

LO og Norsk Lokomotivmannsforbund  har kommet med svært identiske høringsuttalelser og redegjøres derfor for samlet.

Forenkling av godkjenningsprosedyrene slik som EU foreslår, vil kunne føre til at viktige nasjonale regler utelates, spesielt innenfor HMS-området. Det kan ikke aksepteres at regler som omhandler HMS og trafikksikkerhet, må vike til fordel for konkurransevilkårene. Gjennomføres forslaget vil det bli nødvendig å foreta en gjennomgang av Arbeidstilsynets rolle og myndighet i jernbanebransjen, sett i forhold til Statens jernbanetilsyn. Statens jernbanetilsyn har i liten grad sett det som sitt myndighetsansvar å vurdere HMS og trafikksikkerhet i sammenheng. Der har man sett togmateriell bli godkjent hvor det er grunn til å stille spørsmål til kriteriene det opererer med på områdene arbeidsmiljø og miljøforurensning. Norsk Lokomotivmannsforbund forventer videre at Norges representant i ERA innehar kompetanse som innebærer at hele risikobildet kan vurderes. Dette er spesielt viktig om ERA får oppgaven med å klassifisere og sammenstille nasjonale regler. Forslaget forutsetter videre kvalitetssikring av de aktører som vedlikeholder rullende materiell i forhold til vedlikeholdskompetanse og vedlikeholdssystem. Dersom dette ikke er til stede, må det drives nasjonal kontroll med rullende materiell. LO er av den oppfatning at ERA ikke har kommet langt nok i sitt arbeid, og at full mulighet til å fastsette nasjonale krav til vedlikeholdsoperatørene er nødvendig inntill en felles sertifiseringsordning er på plass i EU/EØS. LO påpeker videre at ERA har få sanksjonsmuligheter overfor useriøse aktører.

Jernbaneverket  er meget positiv til de endringer som foreslås for å forenkle de nasjonale prosedyrene for godkjenning av rullende materiell som allerede er i bruk. Det er positivt at en eier av rullende materiell skal kunne søke om tillatelse til ibruktaking uten å være et jernbaneforetak. I forbindelse med søknaden om godkjenning av rullende materiell må det avklares at det gis mulighet til å involvere infrastrukturforvalter i prosessen slik som det er i Norge og Sverige i dag. I dag kommuniserer søker parallelt med Jernbaneverket om en kompatilibitetserklæring og Statens jernbanetilsyn om tillatelse til å ta i bruk. Jernbaneverkets kompatibilitetserklæring er et av de dokument som inngår i søknaden til tilsynet.

Statens jernbanetilsyn  er positiv til forslaget som innebærer en forenkling av prosedyrene for å ta i bruk materiell som er bygget i henhold til de felles tekniske spesifikasjonene. Men at materiell som  ikke  er bygget i henhold til disse skal underlegges gjennsidig aksept kan ha negative sikkerhetsmessige konsekvenser, noe som kan motvirkes i viss grad gjennom å øke tilsynets aktivitet. Dette kan føre til økte kostnader for tilsynet. Forslaget innebærer også et brudd på sikkerhetsprinsippet knyttet til bevisbyrde og krav til forsvarlig saksbehandling. Dette er etter Statens jernbanetilsyns menig svært betenkelig.

Så lenge det ikke finnes et utviklet referanseverdi relatert til sikkerhetsnivået på jernbanen i hver enkel medlemsstat er det ikke sikkert at det eksisterende sikkerhetsnivået i et land vil være akseptabelt i et annet land. Direkte aksept av godkjenning fra andre EU/EØS-land kan dermed senke sikkerhetsnivået i en stat. Norge antas å ha et relativt høyt sikkerhetsnivå, og denne problemstilling vil derfor være aktuell for Norge.

Tilsynet ser det for øvrig som fornuftig slik forslaget legger opp til å klassifisere reglene, og å søke å redusere behovet for nasjonale regler.
Status
Forslaget er til annen gangs behandling i Rådet og Europaparlamentet.


Kapittel VI  Sivil luftfart

KOM (2005) 190 -16  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 1592/2002 vedrørende "terms of office" til ledende personell i EASA  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personell (president, administrerende direktør og underdirektører) i EUs 20 desentraliserte byråer. De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat. 

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen. [1]  Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år. 

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge ikke har stemmerett i EASAs styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell. 


 [1]  The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.

 

KOM (2006) 396  Forslag til forordning om felles regler for driften av lufttransporttjenester i Fellesskapet  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold 

Forslaget om felles regler for utøvelsen av flytransporttjenester i Fellesskapet er en revisjon av de tre rettsaktene som i sin tid utgjorde den såkalte ”tredje luftfartspakke”, og som markerte et viktig ledd i gjennomføringen av EUs Indre marked på luftfartsområdet. (Rådsforordningene 2407/92, 2408/92 og 2409/92, hhv. om driftstillatelser (lisenser) til luftfartsselskaper, om adgangen til flyruter innenfor Fellesskapet, og om takster og rater i lufttrafikk.)  Disse rettsaktene trådt i kraft 1. januar 1993, og det er ikke foretatt endringer i dem i mellomtiden. Formålet med forslaget er å revidere regelverk i lys av erfaringene og i lys av utviklingen i luftfartsmarkedet i EU siden den gang. Kommisjonen hevder også at Medlemslandene praktiserer regelverket ulikt, og at dette har negative konsekvenser for det indre markedet for luftfart.  
Med den foreslått revisjonen blir de tre rettaktene slått sammen til én rettsakt.  
 
Det er tale om en omfattende tekst som inneholder en lang rekke endringer både av redigeringsmessig og materiell art. I tillegg til selve meddelelsen som bl.a. inneholdt teksten til forslaget la Kommisjonen også frem et eget dokument med en konsekvensanalyse av forslaget. I løpet av 2003 - 2004 gjennomførte Kommisjonen en konsultasjonsprosess ang. behovet for revisjon av den tredje luftfartspakken, og forslaget som er fremlagt bygger på resultatene derfra.  

De viktigste endringsforslagene dreier seg om følgende:

 -   Mer presise og strenge krav til kontroll med lisensene til luftfartsselskaper
Det stilles strengere krav til økonomisk soliditet for å få lisens. Videre stilles det krav om at myndighetene fører tettere kontroll med den økonomiske situasjonen til nye luftfartsselskaper. Det forutsettes at nasjonale myndigheter skal være mer pro-aktive mht. å trekke tilbake en lisens når det er grunnlag for det. Kommisjonen gis en mulighet til å kreve at en lisens trekkes tilbake. Det legges opp til at EASA på et senere tidspunkt kan få en rolle ifm. utstedelse av slike lisenser.  
 -   Mer presise og strenge krav ang. leasing av luftfartøyer
Det stilles strengere krav til analyse av sikkerhetsnivået hos selskaper som luftfartøyer leies inn fra. Leasing av fly fra tredjeland tillates kun i unntakstilfeller, og kun for en kortere periode. Videre forutsettes det at leasing av fly med mannskap fra tredjeland kun skjer hvis resiprositet er sikret. Muligheten for å kreve at luftfartøy som benyttes av luftfartsselskapere hjemmehørende i EU skal registreres i det EU-landet der selskapet har sin lisens, foreslås fjernet. 
 
 -   Mer presise bestemmelser ang. ”forpliktelser til offentlig tjenesteytelse (FOT)”
FOT skal kun innføres til/fra regionale lufthavner slik de blir defineret i regelverket. Det foreslås noen administrative forenklinger, bl.a. mht. publisering av FOT-ruter. Men det stilles også nye krav til at medlemsstaten vurderer nødvendigheten av foreslåtte FOT i forhold til økonomiske utviklingsbehov i den aktuelle regionen. Det åpnes for at Kommisjonen med 2 måneders frist kan kreve dokumentasjon av slike vurderinger, samt en økonomisk analyse av den aktuelle regionen og virkningen av FOT på den økonomiske utviklingen. Maksimal kontraktsperiode forlenges fra 3 til 4 år; og til 5 år for spesielt definerte områder  - såkalte ’ultra-perifere regioner’, jfr. Artikkel 299 i Traktaten. (Norge har ingen områder som er definert som ultra-perifere.) Det innføres en hasteprosedyre som kan benyttes for å finne en ny operatør for en kortere tid ved plutselig opphør av trafikken, f.eks. som følge av at den opprinnelige operatør har gått konkurs eller trukket seg fra kontrakten av andre grunner. Det legges opp til at kontrakter for FOT-ruter som hovedregel skal inngås separat for hver enkelt rute, men det åpnes for at det inngås kontrakt for en gruppe av ruter der dette kan forsvares utfra operasjonell effektivitet.  

 -   Regler som knytter sammen markedet for intra-EU trafikk med markedet for trafikk mellom EU og tredjeland
Eventuelle begrensninger i bilaterale avtaler mht. å ta trafikk mellom ethvert EU-land og tredjeland for ethvert EU-selskap foreslås fjernet. Tilsvarende gjelder prisfastsetting. Det foreslås at rettighetene for flyselskaper fra tredjeland til å trafikkere ruter innenfor EU skal forhandles av EU og ikke av de enkelte EU-land. Det foreslås å begrense retten til overflyging av EU for selskaper hjemmehørende i land som ikke er part i internasjonale avtaler som gir slik rett.   

 -   Mer presise og enklere regler ang. fordeling av trafikken mellom flere lufthavner som betjener samme by e.l.
Reglene om definering av lufthavnsystemer osv, erstattes av en enkel regel som gir et medlemsland mulighet til å fordele trafikken mellom flere lufthavner på basis av objektive kriterier, men kun etter at forslaget er behandlet og godkjent av Kommisjonen.  

 -   Muligheten for inngrep i prisfastsettingen fjernes, og erstattes av krav til åpenhet ang. prissetting og (geografisk) ikke-diskriminering
Det settes krav til flyselskapene om å oppgi fullstendige opplysninger til publikum om sine priser, inkl. tilhørende prisvilkår; og prisene skal oppgis inklusiv alle gjeldende skatter og avgifter. Det skal ikke være tillatt å diskriminere mht. prissetting basert på geografiske kriterier. (Dvs.: Nasjonalitet eller bosted til kunden eller reisebyrået/billettselger.)  

Merknader

Forslaget er hjemlet i Traktatens transportkapittel (Art. 80.2).  Eksisterende regelverk er tatt inn i EØS-avtalen, og er innarbeidet i norsk rett som forskrift med hjemmel i § 16.1 i luftfartsloven som omhandler rettsakter som inkorporeres i EØS-avtalen. Den nye rettsakten forutsettes implementert på samme måte. Det er ikke noe som tyder på at det er nødvendig å endre luftfartsloven.  

Konsekvenser for norske luftfartsaktører: 

Det fremgår av en uformell høringsrunde blant berørte instanser at forslaget om innstramming i reglene om leasing oppfattes som belastende for norske luftfartsaktører. De antyder at dette vil kunne påvirke deres konkurransesituasjon negativt.  

Konsekvenser for Luftfartstilsynet og andre offentlig instanser: 

Luftfartstilsynet påpeker at skjerpede krav til tilsyn med den økonomiske soliditeten hos flyselskapene vil medføre økte kostnader for dem. Det samme gjelder skjerpede krav til tilsyn ifm. leasing av luftfartøy fra tredjeland. Men størrelsesorden er ikke angitt. Endringene i regelverket for FOT-ruter kan påvirke kostnadene for Samferdselsdepartementet både positivt og negativt. Muligheten for å inngå FOT-kontrakter på 4 år (i stedet for 3 år) kan samlet sett føre til at kravet om kompensasjon går noe ned, men det er ikke mulig å anslå størrelsesorden. Eventuelle krav fra Kommisjonen om mer grundig motivasjon for FOT-kravene kan på den andre side innebære økte administrative og økonomiske kostnader for departementet.  I dag er Konkurransetilsynet  delegert myndighet til å treffe vedtak om gjennomføring i EØS-avtalen av forordning 2709/92 (takster og rater i lufttrafikk).  Det må tas stilling til hvor ansvaret for oppfølging (håndheving) av de to gjenstående artiklene om prisregulering (Art. 22 og 24) i den nye forordningen skal plasseres.  

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært på uformell høring hos berørte instanser:

Luftfartstilsynet er stort sett positiv til de nye kravene mht. kontroll med lisenser, men gjør oppmerksom på at dette vil medføre økte kostnader for dem. Det samme gjelder de nye kravene til kontroll ifm. leasing. Luftfartstilsynet er negativ til at Kommisjonen skal ha noen kompetanse ifm. tilbakekalling av lisenser. Luftfartstilsynet ønsker å opprettholde kravet om at luftfartøy registreres i landet der flyselskapet har lisens. (Dette er ivaretatt i revidert versjon av artikkel 12.1.) -     

FAD og Konkurransetilsynet påpeker viktigheten at regelverket blir utformet på en slik måte at det er ”konkurransenøytralt” overfor aktørene  -  ikke minst mellom etablerte og nye aktører. FAD stiller spørsmål ved at det foreslås at kun flyselskap hjemmehørende i EU skal kunne være ”prisledende” på ruter innenfor EU. (Dette elementet er fjernet i revidert versjon av forslaget.) De uttaler seg generelt positivt om elementer i forslaget som gjør regelverket klarere.

Forbrukerombudet  er generelt positiv til forslagets elementer som angår informasjon til kundene om priser m.v.-    

NHO Luftfart er positive til strengere kontroll med lisenser, men påpeker at man ikke har tatt høyde for problemet med såkalte ”virtuelle flyselskap” som i flere tilfeller har vist seg å være useriøse aktører. Dessuten ber de spesielt om at de nye reglene ikke må medføre at staben i Luftfartstilsynet utvides. (Jfr. at virksomheten i prinsippet finansieres vha. gebyrer på luftfartsaktørene.) NHO Luftfart er positive til klarere regler ang. leasing, men påpeker at de foreslåtte regler ang. leasing fra tredjeland er for strenge. De mener de vil slå negativt ut for mindre aktører som har større behov for fleksibilitet mht. leaset materiell. NHO Lufttart legger mye vekt på at de foreslåtte reglene om FOT-ruter er lite fleksible, og mener bl.a. at noen ruter i Norge burde kvalifisere for 5-årskontrakter. NHO Luftfart støtter kravet om fullstendig informasjon til kundene om priser m.v., men påpeker at kravet må gjelde samtlige instanser og kanaler for kjøp av flybilletter  -  ikke bare til flyselskapene. (Begrepet "other ticket seller" er innført i revidert versjon av forslaget.)

 
Utkast til forordning om opprettelse av system for sikkerhetsbekreftelser av programvare som skal tas i bruk av ytere av flysikringstjenester  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold 

Utkastet til forordning representerer EUs omarbeiding til EU-rett av EUROCONTROLs ESARR 6 (EUROCONTROL Safety Regulatory Requirement), vedtatt i 2003 med forpliktelse for medlemslandene til å etterleve senest november 2006.

Forordningen gir et sett med sikkerhetskrav relatert til innføring av nye, og endring i etablerte programvarebaserte systemer. Berørte er ytere av lufttrafikktjenester (ATS), kommunikasjons-, navigasjons- og overvåkingstjenester (CNS), såvel som foretak som utfører trafikkflytstyring (ATFM) og luftromsstyring (ASM).

Regelverket innebærer at organisasjonene som berøres, skal definere og ta i bruk et system for sikkerhetsbekreftelser (Software Safety Assurance System (SSAS)) for spesifikt å håndtere programvarerelaterte forhold innenfor Det europeiske nett for lufttrafikkstyring. I den grad organisasjonen plikter å ha et eget sikkerhetsstyringssystem eller må gjennomføre risikovurderings- og risikoreduksjonsprosesser, skal systemet for sikkerhetsbekreftelser av programvare innpasses i disse systemene eller prosessene.

Det primære sikkerhetskravet for bakkebaserte ATM-systemer som inneholder programvare, er at det skal sikres at risikoen forbundet med bruk av og endringer av programvaren (og den innvirkning dette har på Det europeiske nett for lufttrafikkstyring som helhet) er redusert til et akseptabelt nivå.

Organisasjonene skal som et minimum påse at SSAS er dokumentert spesielt som del av den helhetlige risikovurderings- og risikoreduksjonsdokumentasjonen, og at det er etablert Software Assurance Levels (SWAL) for all programvare som er i bruk i Det europeiske nett for lufttrafikkstyring.

Dette inkluderer sikring av:   

a) oppfyllelse av nærmere angitte krav til programvaren 
b) oppfyllelse av nærmere angitte krav til verifikasjon av programvaren                                        
c) oppfyllelse av nærmere angitte krav til konfigurasjonskontroll for programvaren
d) oppfyllelse av nærmere angitte krav til sporbarhet for programvaren

Merknader 

10. mars 2004 vedtok EU forordning (EF) nr. 550/2004 om yting av flysikringstjenester i Det felles europeiske luftrom (tjenesteytingsforordningen). Forordningen er en del av regelverket under initiativet for Det felles europeiske luftrom, som består av fire Europaparlaments- og Rådsforordninger som i Norge er gjennomført gjennom forskrift 26. januar 2006 nr. 99 om etablering av et felles europeisk luftrom. I tjenesteytingsforordningens artikkel 4, jf. artikkel 5 nr 3 og artikkel 8 i forordning (EF) nr. 549/2004 (rammeforordningen), hjemles kompetansen for Kommisjonen til å identifisere og fastsette de av EUROCONTROLs sikkerhetskrav som er relevante innenfor tjenesteytingsforordningens anvendelsesområde. Norge har gjennom EUROCONTROL allerede akseptert å innføre ESARR 6 i norsk lovgivning, selv om gjennomføringen ikke fullt ut er blitt gjort ennå. Luftfartstilsynet, Avinor og Forsvaret har alle deltatt, eller hatt muligheten til å delta, i den forberedende prosessen som har vært i EUROCONTROL. Videre deltar Forsvaret og Luftfartstilsynet som medlemmer uten stemmerett i Komiteen for det felles luftrom, der forslaget til kommisjonslovgivning blir drøftet. 

Sakkyndige instansers merknader

Luftfartstilsynet mener det er ønskelig og nødvendig med regler på dette området i lys av den overordnede sikkerhetsmålsettingen innenfor lufttrafikkstyring.