Historisk arkiv

Antatt EØS-relevant vedtatt EF-regelverk pr. juni 2008

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Utgiver: Europaportalen

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Barne- og likestillingsdepartementet

Finansdepartementet

Fornyings- og administrasjonsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Justis- og politidepartementet

Kultur- og kirkedepartementet

Kunnskapsdepartementet

Landbruks- og matdepartementet

Miljøverndepartementet

Nærings- og handelsdepartementet

Olje- og energidepartementet

Samferdselsdepartementet

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET

 

Vedlegg VI  Trygd

32006 D 0442  Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 207 av 7. april 2006 om erstatning av beslutning nr. 119 om tolkningen av artikkel 76 og artikkel 79 nr. 3 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og artikkel 10 (1) i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 mht. overlappende familieytelser og barnetrygd  (vedlegg VI AID)  

Sammendrag av innhold 

Beslutningen gjelder tolkning og presisering av hva som ligger i uttrykket ”som følge av inntektsgivende arbeid” i artikkel 76 og artikkel 79 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Dette er av betydning i forhold til prioriteringsreglene for rett til familieytelser.

Dersom det foreligger overlappende rett til familieytelser for et familiemedlem ”som følge av inntektsgivende arbeid” i to stater, skal staten der dette medlemmet er bosatt, være primærland, og retten til ytelser etter lovgivningen i det andre landet skal i henhold til artikkel 76 suspenderes i samme utstrekning. Artikkel 79 nr. 3 i forordningen inneholder en tilsvarende bestemmelse om ytelser til pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge sine foreldre.

Videre skulle, i henhold til beslutning nr. 119, også tidsrom med ytelser bl a ved sykdom, svangerskap/fødsel og arbeidsløshet, regnes som inntektsgivende arbeid etter de nevnte bestemmelsene. Det samme gjaldt under betalt ferie og fravær (permisjon), streik eller lockout.

Beslutning nr. 207 nr. 1 innebærer en presisering av at ikke kun betalt fravær (permisjon), men også ubetalt permisjon på grunnlag av barneomsorg skal være likestilt med tidsrom med inntektsgivende arbeid så lenge som dette permisjonsfraværet er ansett som likeverdig med slik yrkesaktivitet i samsvar med nasjonal lovgivning (during unpaid leave for the purpose of child-raising, as long as this leave is deemed equivalent to such occupation or professional or trade activity in accordance with the relevant legislation). Beslutningens nr. 2 innebærer en tilsvarende presisering i forhold til  artikkel 10 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972. Presiseringene er en følge av rettspraksis, jf domstolens dom i sak C-543/03 Dodl/Oberhollenzer.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a). Rådsforordning nr. 1408/71 og Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og inkluderingsdepartementet finner den EØS-relevant og akseptabel. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32004 R 0883  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger  (vedlegg VI AID)  

Sammendrag av innhold

Forordningen opphever og erstatter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. Formålet med den nye og moderniserte forordningen er å gjøre regelverket enklere, lettere tilgjengelig, mer brukervennlig, effektivt og moderne. Begreper, regler og prosedyrer er forenklet og rasjonalisert slik at de skal bli mer håndterlige for dem som skal administrere dem. Fremstillingen er gjort enklere for den vanlige bruker og teksten er redusert med nærmere to tredeler i forhold til forordning 1408/71. Prosjektet startet som en oppfølging av rådsresolusjon av 7. desember 1992 om den praktiske gjennomføring av det indre marked, hvor Kommisjonen og medlemsstatene ble oppfordret til å øke klarheten i regelverket bl.a. gjennom konsolidering av eksisterende regler. Det var dessuten også en del av SLIM-initiativet (Simpler Legislation for the Internal Market). Under dette initiativet har det vært nedsatt arbeidsgrupper for å vurdere forenkling av EFs regelverk på ulike områder, herunder trygdeområdet.

Det dreier seg altså ikke om en grunnleggende eller gjennomgripende substansiell omlegging av selve koordineringssystemet. Grunnprinsippene for koordineringen og de viktigste trekkene i systemet er i all hovedsak de samme som før.
 
Det generelle utgangspunktet for koordineringen vil fortsatt være at en person som har rett til trygdeytelser i en medlemsstat, ikke skal tape sin rett ved å flytte til en annen medlemsstat. Koordineringsreglene innebærer ikke harmonisering av medlemsstatenes trygdelovgivninger.

Regelverket får anvendelse på alle tradisjonelle trygdeytelser som er nevnt i ILO-konvensjon nr. 102, uavhengig av hvordan ordningene er utformet. Regelverket bestemmer også hvilken lovgivning en person skal være omfattet av. Vedkommende skal bare være omfattet av én stats lovgivning av gangen, i utgangspunktet lovgivningen i staten der vedkommende arbeider, mens personer som ikke er yrkesaktive skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet.

Koordineringsreglene skal bygge på fire hovedprinsipper:

- likebehandling i forhold til statsborgerskap,
- likestilling av faktiske hendelser inntruffet i medlemsstatene,
- sammenlegging av trygdetid og
- bevaring av opptjente rettigheter (eksport av ytelser).

På tre områder er det viktigere endringer som innebærer nye rettigheter og plikter:

1.       Omfangsmessig utvidelse til personer som er trygdet i en medlemsstat, men som ikke har vært yrkesaktive. 

2.       Utvidelse til særskilte førtidspensjonsordninger som fra en bestemt alder gir ytelser til arbeidstakere som permitteres eller som etter  eget valg frivillig forlater arbeidslivet.

3.       Koordineringen av ytelser ved arbeidsløshet utvides til selvstendig næringsdrivende. Retten til ytelser under opphold i andre medlemsstater for å søke arbeid gjelder i utgangspunktet fortsatt for en periode på tre måneder regnet fra det tidspunkt vedkommende opphørte å stå til rådighet for arbeidsformidlingen i det opprinnelige land, men den kompetente institusjonen der kan forlenge perioden til seks måneder.
 
Når det gjelder det opprinnelige forslaget om likestilling av statsborgere fra tredjeland med lovlig opphold i området, er dette punktet i løpet av prosessen blitt tatt ut og behandlet for seg selv, jf rådsforordning nr. 859/2003 av 14. mai 2003, i kraft fra 1. juni 2003.
    
Den nye og moderniserte forordningen trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare). Kommisjonen tar sikte på å ha et tekstutkast ferdig i slutten av november d.å. Etter intern høring i arbeidsgrupper og delegasjoner vil man forhåpentligvis være klar i løpet av desember slik at forslaget kan fremmes av kommisjonen i begynnelsen av 2006.

Merknader

Gjeldende koordineringsinstrumenter for trygdeordninger (forordning nr. 1408/71 og 574/72) er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Den nye forordningen vil kunne inkorporeres i norsk rett ved forskrift på samme hjemmelsgrunnlag og vil ikke medføre behov for andre endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og inkluderingsepartementet finner den EØS-relevant og akseptabel. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32005 R 0647  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71  (vedlegg VI AID) 

Sammendrag av innhold 

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 som senere endret, er en del av EØS-avtalen (avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132). 

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet, kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 31.07.2003 (KOM(2003)468 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det inneholdt de sedvanlige årlige justeringer for 2003 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.
 
Det ble dessuten foreslått visse materielle endringer med sikte på å ta hensyn til nyere rettspraksis i EF-domstolen. Dette gjelder bl.a. forslaget om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 4 nr. 2a som nå er vedtatt.
 
Endringen er begrunnet i nyere rettspraksis fra EF-domstolen (dom av 8. mars 2001 i sak C-215/99 Friedrich Jauch mot Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter (ECR 2001 I-1901) og 31. mai 2001 i sak C-43/99 Ghislain Leclere og Alina Deaconescu mot Caisse nationale des prestations familiales (ECR 2001 I-4265)) og behov for å presisere nærmere hva som menes med særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser.

I Jauch-saken overprøvde EF-domstolen oppføringen av en østerriksk ytelse i vedlegg IIa, og tilkjennega at den aktuelle ytelsen (Pflegegeld) ikke kvalifiserte for eksportunntak i henhold til artikkel 10a da den ikke var å anse som en fullt ut særlig ikke-avgiftsbasert ytelse som nevnt i artikkel 4 nr. 2a. Etter domstolens mening dreier det seg i disse tilfellene om ordinære supplerende ytelser til syketrygden etter artikkel 4 nr. 1 litra a) og b) i forordning nr. 1408/71.

Det presiseres at det i bestemmelsen dreier seg om supplerende ytelser som skal ”garantere pågjeldende personer en minste stønad til livsopphold (eksistensgrunnlag) i relasjon til den økonomiske og sosiale situasjonen i vedkommende medlemsstat eller som utelukkende gjelder særlig beskyttelse av funksjonshemmede, nært knyttet opp mot vedkommendes sosiale miljø (omgivelser) i medlemsstaten”.

Endring av artikkel 9a i forordning nr. 1408/71 gjelder forlengelse av referanseperioden, dvs. utvidelse av det tidsrom innen hvilket opptjeningstiden for en ytelse skal være tilbakelagt. Når referanseperioden kan forlenges med perioder med løpende ytelser etter en medlemsstats lovgivning pga alder, uførhet, sykdom, arbeidsløshet og yrkesskade (unntatt pensjon) eller evt perioder med barneomsorg der, skal det samme gjelde tilsvarende perioder med ytelser eller omsorg i andre medlemsstater. Det er gjort unntak for tidsrom med pensjonsytelser på grunnlag av yrkesskade. Unntaket er ifølge domstolen ugyldig (dom av 18. april 2002 i sak C-290/00 Johann Franz Duchon mot Pensionsversicherungsanstalt der Angestellten), og artikkel 9a er endret i samsvar med dommen.

Endringen av artikkel 23 i forordning nr. 1408/71 innebærer en presisering av at kontantytelser ved sykdom og fødsel skal beregnes utelukkende på grunnlag av inntekten vedkommende har hatt i den kompetente stat. Dette gjelder både ved beregning på grunnlag av gjennomsnittlig inntekt og normert inntekt. Det foreslås også et nytt nr. 2a hvor det presiseres at dette også gjelder selv om hele eller deler av referanseperiode/opptjeningstiden er tilbakelagt etter lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater. 

Den opprinnelige foreslåtte endringen av artikkel 33 nr. 1 i forordning nr. 1408/71 er bestemt utsatt og vil bli behandlet i forbindelse med den nye gjennomføringsforordningen. Det befinner seg mao fortsatt på forslagsplanet. Formålet er å presisere at den kompetente institusjon kan trekke syketrygdavgift på grunnlag av alle pensjoner vedkommende får utbetalt, hvis den nasjonale lovgivning gir mulighet for det. Det vil si at man knesetter prinsippet om parallellisme mellom dekning av ytelser ved sykdom, graviditet og fødsel og adgangen til å kreve avgifter for dette. Det vil fremgå at pensjonister skal være sidestilt med aktive arbeidstakere, som i henhold til artikkel 14d skal anses å ha hele sin ervervsmessige beskjeftigelse på den kompetente medlemsstats territorium. Videre kan det kun foretas trekk i pensjon når vedkommende medlem får motytelser i form av utgiftsdekning fra vedkommende medlemsstat/institusjon. Etter forslaget skal det ved beregningen av avgiftene til syketrygden tas hensyn til de beløp som faktisk utbetales, dvs. netto utbetalt pensjon, etter at det evt. er trukket skatter og avgifter i det land som plikter å utrede ytelsene.

Forslaget er begrunnet i domstolens dom av 15. juni 2000 i sak C-302/98 Manfred Sehrer mot Bundesknappschaft og hensynet til å unngå at vedkommende samlet må betale mer enn om han eller hun utelukkende hadde pensjon fra en medlemsstat. Det fremholdes i motivene at det i koordineringssammenheng fremstår som rimelig og forholdsmessig (appropriate and proportionate) å legge nettopensjonene til grunn for avgiftsberegningen, for å forhindre problemer for den frie personbevegelighet i grenseoverskridende tilfeller, som følge av forskjellene mellom syketrygdordningene i medlemsstatene og hvordan de blir finansiert.

Andre endringer i forordning nr. 1408/71:

- Opphevelse av artikkel 35 nr. 2

- Bestemmelsen gjelder angivelsen av hvilken ordning en selvstendig næringsdrivende skal ha naturalytelser fra under midlertidig opphold når begge de berørte land har særordninger med dårligere dekning for denne gruppa enn for arbeidstakere når det gjelder helsetjenester.  Anvendelsen av bestemmelsen bygger på en forutsetning om at minst to medlemsstater har slike ordninger. Det er ikke lenger tilfelle. Da det bare er Belgia som har hatt et slikt skille, er bestemmelsen overflødig og oppheves.

- Opphevelse av artikkel 69 nr. 4

- Bestemmelsen gjelder bare Belgia og oppheves bl a på bakgrunn av domstolens dom av 13. juni 1996 i sak C-170/95 Office national de l'emploi mot Calogero Spataro.

- Tilføyelse av en ny artikkel 95f

- Tilføyelsen gjelder en overgangsregel for Tyskland som følge av at visse særordninger for selvstendig næringsdrivende, som har vært unntatt fra forordningen iht artikkel 1 bokstav j) femte ledd, blir omfattet fra 1. januar 2004.

- Tilføyelse av en ny artikkel 95g

- Tilføyelsen gjelder en overgangsregel for Østerrike som følge av at EF-domstolen i dom av 8. mars 2001 i sak C-215/99 Friedrich Jauch mot Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter gjorde oppføringen av den østerrikske pleietrygdytelsen (Pflegegeld) i vedlegg IIa ugyldig, da den etter domstolens mening var en ordinær avgiftsbasert og eksportabel kontantytelse ved sykdom som nevnt i artikkel 4 nr. 1 bokstav a) og b) i forordning (EØF) nr. 1408/71. Formålet med overgangsregelen er å sikre at de som på grunnlag av artikkel 10a nr. 3 i forordning 1408/71 før 8. mars 2001 var tilstått eller hadde satt fram krav om pleieytelse i henhold til østerriksk lovgivning, beholder retten til denne ytelsen så lenge de fortsatt er bosatt i Østerrike.

Endringer av vedleggene til forordning nr. 1408/71:

Det er videre foretatt diverse endringer i vedleggene til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 (vedlegg II, IIa, III, IV og VI). De viktigste endringene her gjelder vedlegg II, IIa og III.

Endringer i vedlegg II
Under ”W. Finland” er vedtatt å oppføre den nye finske engangsstønaden ved utenlandsadopsjon.

Endringer i vedlegg IIa
Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt. Det foretas en viss sanering/reduksjon av antallet slike ordninger (fra totalt 85 til 66) bl.a. på bakgrunn av de ovennevnte dommer i Jauch- og Leclere-sakene (C-215/99 og C-43/99) der oppføringen av henholdsvis den østerrikske pleietrygdordningen og en luxembourgsk fødselsstønad ble erklært ugyldig. Bildet er ikke entydig. For enkelte gamle medlemsland er det tale om en økning. Det vises til tabellen nedenfor. De nye ordningene som er oppført, gjelder minimumsordninger med stønad til livsopphold for personer som oppfyller visse av trygdens tradisjonelle kriterier (eks. alder, uførhet), men som har liten eller ingen opptjening i de ordinære trygde- og pensjonsordningene i vedkommende medlemsstat. Det omfatter bl.a. den svenske ordningen Äldreförsörjningsstød (lov 2001/835). Saneringen gjelder kun de gamle medlemsstatene. For de nye medlemsstatene er oppføringene identisk med Tiltredelsesakten av 2003. Vedlegget slik det er gjengitt i vedtaket side 5, er mao fullstendig.

Oppføringer i vedlegg IIa-vedtaket Tidligere Etter 

Belgia

3 2
Tsjekkiske republikk 1 1
Danmark 2 1
Tyskland 0 1
Estland 2 2
Hellas 9 1
Spania 3 4
Frankrike 3 3
Irland 12 6
Italia 7 8
Kypros 3 3
Latvia 2 2
Litauen 2 2
Luxembourg 2 1
Ungarn 3 3
Malta 2 2
Nederland 0 2
Østerrike 2 1
Polen 1 1
Portugal 9 2
Slovenia 3 3
Slovakia 1 1
Finland 4 5
Sverige 3 3
UK 8 6


 

Slik situasjonen har utviklet seg, jf ny artikkel 4(2a), er det ifølge forordningen bare ordninger som oppfyller følgende to kriterier som kvalifiserer for opptak i vedlegget:

1.       Ytelser av sosialhjelpsliknende art som sikrer et livsoppholdsminimum (subsistensminimum) for personer med liten eller ingen opptjening i de ordinære trygdeordningene, og som knytter seg nært til den økonomiske og sosiale kontekst (miljø) i bostedsstaten. 

2.       Ytelser som kun har til formål å sikre funksjonshemmede en særlig beskyttelse, og er relatert til behovet for sosial integrasjon i bostedsstaten/det nære miljø.

Saneringen av vedlegget bygger på dette. Det utelukker at følgende ytelser kan oppføres:

•         ytelser med sikte på å bevare eller forbedre ervervsevnen

•         ytelser med sikte på å kompensere for ekstrautgifter for funksjonshemmede barn 

•         pleietrygdytelser av samme type som domstolen behandlet i Jauch-saken og anså være kontantytelser ved sykdom.
 

Det er videre et absolutt vilkår at ytelsene skal være ikke-avgiftsbasert, dvs. finansiert av rene skattemidler uten noen form for øremerking.

Endringer i vedlegg III
Vedlegget gjelder bestemmelser i andre avtaler som fortsatt skal gjelde til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Også her er det en vesentlig sanering/reduksjon av antallet oppføringer. Bakgrunnen er avgjørelser i EF-domstolen, herunder spesielt sak C-55/00 Elide Gottardo mot INPS (jf. OJ C 122 29.04.2000), som antas å gjøre de fleste oppføringene enten overflødige (III A) eller i strid med fellesskapsretten (III B - unntak fra likebehandlingsprinsippet i artikkel 3 nr. 1, jf artikkel 3 nr. 3 og 7 nr. 2c, i avtaler mellom medlemsland). Oppføringer som er til fordel for alle medlemsstatenes borgere (som for eksempel artikkel 7 i den nordiske konvensjonen om dekning av merutgifter ved hjemreise pga sykdom) eller som er knyttet til bestemte historiske situasjoner (krig/grenseendringer av betydning for folk i visse områder), kan opprettholdes og da i III A.

Samtlige opptegnelser i vedlegg III B foreslås strøket da de anses som stridende mot det generelle likebehandlingsprinsippet i Traktatens artikkel 12 og 39. De oppføringer som gjelder eksport av ytelser til tredjeland kan utgå som unødvendige (enten ligger de utenfor forordningens anvendelsesområde og skal av den grunn ikke oppføres.

Saneringen henger sammen med at man i forhandlingene med de 10 kandidatlandene som blir medlemmer i EU fra 1. mai 2004, har lagt rettstilstanden som gjelder etter den senere rettspraksis til grunn, og da må også medlemslandene bringe sine Vedlegg III-oppføringer i samsvar med dette.

For øvrig foreslås visse endringer i vedlegg IV, del B (særordninger for selvstendig næringsdrivende) for Italia og Tyskland, og vedlegg VI (anvendelsen av visse medlemsstaters lovgivning) for Danmark, Tyskland, Frankrike, Irland og Det forente kongerike.

Endringer av rådsforordning (EØF) nr. 574/72

Artikkel 4 nr. 11 og artikkel 32a henviser til vedlegg 11 (særordning for naturalytelser til selvstendig næringsdrivende som skal ha dårligere dekning) og foreslås opphevet på samme måte som artikkel 35 nr. 2 i forordning 1408/71 og bilaget selv, jf ovenfor.

Tilføyelse av en ny artikkel 10b og endring av artikkel 12a gjelder formaliteter i forbindelse med lovvalgsregler og blanketter for tjenestemenn og arbeidstakere i internasjonal transport jf hhv artikkel 13 nr. 2 bokstav d) og artikkel 14 nr. 2 bokstav a) i forordning 1408/71. Av hensyn til rettssikkerheten bør institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse, for disse to kategorier av arbeidstakere sørge for å forsyne tjenestemannen eller arbeidstakeren med den dertil egnede attest på at vedkommende er omfattet av denne lovgivning (E 101).

Endringer av vedleggene til forordning nr. 574/72
Endring av vedlegg 2 gjelder endringer av svensk kompetent institusjon for arbeidsledighetstrygd.

Endringen i vedlegg 4 gjelder tilføyelse av tysk kontaktorgan for særordninger for selvstendig næringsdrivende som forvaltes av yrkestilknyttede pensjonsinstitusjoner.

Endring av vedlegg 10 gjelder endringer av danske og tyske institusjoner.
 
Opphevelse av vedlegg 11:
Vedlegget anga de ordninger det var vist til i artikkel 35 nr. 2 og som hadde dårligere dekning for gruppa selvstendig næringsdrivende når det gjaldt naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel enn for arbeidstakere under midlertidig opphold når begge de berørte land har slike ordninger. Vedlegg 11 oppheves som en konsekvens av at artikkel 35 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 er opphevet, jf ovenfor.

Merknader 

Endringene dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke vil medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Etter endringene i artikkel 4(2a) er det imidlertid nå bare sosialhjelpsliknende ordninger som sikrer livsoppholdsminimum eller gir funksjonshemmede en særlig beskyttelse, som kan unntas fra eksport (utbetaling i andre medlemsland). Antallet opptegnelser i vedlegg IIa er følgelig vesentlig redusert. De norske ytelsene grunnstønad og hjelpestønad og utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn for etterlatte forsørgere oppfyller ikke de nye vilkårene i artikkel 4(2a) og oppføringene i vedlegget må derfor tas ut.

Det ble i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vedtatt at de aktuelle ytelsene fra 1. juli 2007 skal utbetales i utlandet (andre EØS-land og Sveits) til personer som omfattes av EØS-avtalen. Saken ble omtalt i St.prp. nr. 69 (2006-2007) om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2007, s. 85, som tok opp de budsjettmessige konsekvensene av omleggingen. Den aktuelle bevilgningsøkningen (5 mill. kroner over kap. 2661 post 70) ble vedtatt i Stortinget 15. juni 2007.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd og helse uten at det har fremkommet merknader.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.


32006 R 0629  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 629/2006 av 5. april 2006 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71  (vedlegg VI AID) 

Sammendrag av innhold 

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 som senere endret, er en del av EØS-avtalen (avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132).
 
Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet, kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

Rettsakten inneholder de sedvanlige årlige justeringer for 2004 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Formålet er å oppdatere og ajourføre Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 for å ta hensyn til de nevnte endringer og især endringer som har funnet sted i lovgivningen i de nye medlemsstatene etter at tiltredelsesforhandlingene ble avsluttet. Forslaget har ytterligere til formål å fullføre forenklingen av prosedyrene for tilståelse av sykehjelp i utlandet som ble innført ved forordning (EF) nr. 631/2004 ved å gjennomføre dem også i forbindelse med yrkesskade og yrkessykdommer.
 
Forslagets artikkel 1 - Endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71:
Endringene av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71gjelder kun vedleggene til forordningen, nærmere bestemt: Vedlegg I, II, IIa, III, IV og VI. De viktigste endringene her gjelder Vedlegg II, IIa og III.
 
Endringer i vedlegg I del II:
 
I vedlegg I del II er det gitt definisjoner av begrepet ”familiemedlem” når det nasjonalt ikke er mulig å skille ut slike fra andre trygdede. Under ”V. Slovakia” foreslås å oppføre ny definisjon som følge av ny nasjonal lovgivning.
 
Endringer i vedlegg II del I:
 
I vedlegg II del I er oppført særordninger for selvstendig næringsdrivende som i henhold til artikkel 1, litra j) fjerde ledd ikke skal være omfattet av forordningens anvendelsesområde. Unntakene oppført under ”H. Frankrike” foreslås strøket som følge av endringer i nasjonal lovgivning.
 
Endringer i vedlegg II del II:
 
Vedlegg II del II gjelder særlige ytelser ved fødsel og adopsjon som i henhold til artikkel 1, litra u) i) ikke skal være omfattet av forordningens anvendelsesområde. Opptegnelsene under ”E. Estland”,
”L. Latvia” og ”S. Polen” foreslås endret som følge av ny nasjonal lovgivning. Opptegnelsen under
”N. Luxembourg” foreslås strøket som følge av domstolens dom i sak C-43/99 Leclerc.
 
Endringer i vedlegg IIa:
 
Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt.
 
Opptegnelsene under ”D. Tyskland”, ”L. Latvia”, ”S. Polen” og ”V. Slovakia” foreslås endret som følge av ny nasjonal lovgivning. Den tyske opptegnelsen gjelder innføring av en ny ”arbeidsløshetsytelse II” som er en ytelse av blandet art mellom trygd og sosialhjelp. Den er inntektsprøvd og uten avgiftsbetaling, og oppfyller etter Kommisjonens mening kriteriene for opptegnelse i vedlegget. Dette gjelder dog ikke det tidsbegrensede tillegget som ytes i en overgangsperiode på 2 år, og som tilsvarer en viss prosentandel av differansen mellom ytelsesbeløpet i henhold til den tidligere avgiftsbaserte ”arbeidsløshetsytelse I” og ”arbeidsløshetsytelse II”. Øvrige endringer er vesentlig presiseringer.
 
Endringer i vedlegg III:
 
Vedlegget gjelder bestemmelser i andre avtaler som fortsatt skal gjelde, til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.
 
Her foreslås en ytterligere sanering/reduksjon av antallet (unødvendige/foreldede) oppføringer i likhet med de som ble foretatt i forordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 jf. KOM(2003)468. Bakgrunnen er avgjørelser i EF-domstolen, herunder spesielt sak C-55/00 Elide Gottardo mot INPS (jf. OJ C 122 29.04.2000), som antas å gjøre de fleste oppføringene enten overflødige (III A) eller i strid med fellesskapsretten (III B - unntak fra likebehandlingsprinsippet i artikkel 3 nr. 1, jf artikkel 3 nr. 3 og 7 nr. 2c, i avtaler mellom medlemsland). Oppføringer som er til fordel for alle medlemsstatenes borgere (som for eksempel artikkel 7 i den nordiske konvensjonen om dekning av merutgifter ved hjemreise pga sykdom) eller som er knyttet til bestemte historiske situasjoner (krig/grenseendringer av betydning for folk i visse områder), kan opprettholdes og da i vedlegg III A. En rekke opptegnelser i vedlegg III A og de fleste opptegnelser i vedlegg III B foreslås strøket.  Gjenværende opptegnelser renummereres.

Det vil være et tilsvarende saneringsbehov også i forbindelse med EØS-avtalen, jf. i denne forbindelse også merknadene til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 om de sedvanlige årlige justeringer for 2004. Dette tilsier følgende endringer: I samsvar med bl.a. betraktning 4 fjernes således i avtalens vedlegg VI nr. 1 tilpasning (n) (som gjelder Vedlegg III A til Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71) på tilsvarende måte de opptegnelsene som ikke lenger oppfyller vilkårene (punktene 331, 337, 345, 359, 370, 371 og 373) samt alle punkter som indikerer at det mellom avtalelandene ikke foreligger noen avtale eller avtalebestemmelser som fortsatt skal gjelde. De gjenstående punkter blir renummerert. Dette gjelder bl.a. punktene som refererer til artikkel 10 i den nordiske konvensjon av 15. juni 1992, som (tentativt) blir nye punkter 32 til 38. Samtidig justeres ordlyden ubetydelig og bringes på linje med den nye formuleringen i forordning (EF) nr. 647/2005. Alle opptegnelser i tilpasning (o), punktene 318, 331, 337, 345, 370 og 371(som gjelder Vedlegg III B) strykes.
 
For øvrig foreslås visse endringer i vedlegg IV, del A (Type A-pensjoner) (B. Tsjekkia), del B (særordninger for selvstendig næringsdrivende) (B. Tsjekkia) og del C (ordninger hvor beregningen iht artikkel 46 nr. 1 alltid gir minst like mye som beregningen iht artikkel 46 nr. 2 (B. Tsjekkia og E. Estland) og del D (ytelser og avtaler som nevnt i artikkel 46b nr. 2) (V. Slovakia), og vedlegg VI (anvendelsen av visse medlemsstaters lovgivning) for så vidt gjelder sondringen mellom arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende i Nederland.
 
Forslagets artikkel 2 - Endring av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 gjelder:
 
Opphevelse av artikkel 60 nr. 5 og 6:
 
Bestemmelsene gjelder ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom (naturalytelser) og er identisk med bestemmelsene i artikkel 17 nr. 6 og 7 om underretning til kompetent institusjon om sykehusinnleggelse og tilståelse av større naturalytelser som ble opphevet ved forordning (EF) nr. 631/2004. Av forenklingshensyn og hensyn til sammenheng i regelverket foreslås artikkel 60 nr. 5 og 6 likeledes opphevet.
 
Endring av artikkel 62:
 
Endringen innebærer utvidelse av de forenklede prosedyrer for oppnåelse av naturalytelser som følge av opphevelsen av artikkel 20 og endringen av artikkel 21 ved forordning (EF) nr. 631/2004. Vedkommende kan etter dette henvende seg direkte til tjenesteyter og oppnå behandling ved å legge frem Det europeiske helsetrygdkort for denne uten først å gå veien gjennom institusjonen på oppholdsstedet.
 
Endring av artikkel 63 nr. 2:
 
Endringen er en direkte følge av endringen av artikkel 60 (opphevelsen av nr. 5 og 6)
 
Endring av artikkel 66 nr. 1:
 
Endringen er en direkte følge av opphevelsen av artikkel 20 ved forordning (EF) nr. 631/2004.
 
Forslagets artikkel 3 – Ikrafttredelse:
 
Endringene trer i kraft dagen etter offentliggjørelsen i EF-tidende, dvs. 28. april 2006, med unntak av endringene i Vedlegg III (bilaterale avtaler) som omfatter nye medlemsstater. Sistnevnte får anvendelse med virkning fra 1. mai 2004.

Merknader 

Endringene vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. Som nevnt ovenfor, vil det være et tilsvarende saneringsbehov i forhold til EFTA-landenes opptegnelser bl.a. i vedlegg III til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen. Antallet opptegnelser reduseres som følge av at de enten er unødvendige og/eller ikke lenger fyller de nye kriteriene. Dette gjelder bilaterale avtaler hvor Island, Liechtenstein eller Norge er part og som gjelder utbetaling i tredjeland (utenfor EØS). Det gjelder videre alle de nåværende angivelser av at det ikke er avtaler eller bestemmelser som skal gjelde.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd og helse uten at det har fremkommet merknader.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32008 R 0101  Kommisjonsforordning (EF) nr. 101/2008 av 4. februar 2008 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Ved rådsforordning (EF) nr. 1399/1999 (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 9/2000 av 28. januar 2000) ble artikkel 122 i forordning (EØF) nr. 574/72 endret slik at det ble mulig å endre alle vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter anmodning fra den eller de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter etter uttalelse fra Den administrative kommisjon; endringene av vedleggene innebærer således bare at avgjørelser truffet av de aktuelle medlemsstater eller deres kompetente myndigheter innlemmes i en fellesskapsrettsakt. Artikkel 122 (Særlige bestemmelser vedrørende endring av vedlegg) lyder etter dette således: "Etter anmodning fra den eller de pågjeldende medlemsstater eller deres kompetente myndigheter kan vedleggene til gjennomføringsforordningen endres ved en forordning utstedt av Kommisjonen etter enstemmig uttalelse fra Den administrative kommisjon."

Kommisjonsforordning (EF) nr. 101/2008 om endring av forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71 endrer vedlegg 1 til 7, 9 og 10 til rådsforordning (EØF) nr. 574/72 (artikkel 1). Vedleggene gjelder i hovedsak navn på utpekte nasjonale institusjoner, forbindelsesorganer m.v. Vedlegg 5 gjelder gjensidige (bi- og multilaterale) oppgjørsavtaler for utgifter til helsetjenester mv. mellom medlemsstater. Rettsakten trer i kraft i EU 25.02.2008 (artikkel 2).

Merknader

Rettsakten er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 122. Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Rettsakten krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet merknader. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Vedlegg XVIII  Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

32007 L 0030  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/30/EF av 20. juni 2007 om endring av rådsdirektiv 89/391/EØF, dets særdirektiver og rådsdirektivene 83/477/EØF, 91/383/EØF, 92/29/EØF og 94/33/EF med sikte på å forenkle og rasjonalisere rapportene om gjennomføring  (vedlegg XVIII AID)

Sammendrag av innhold

En rekke direktiver pålegger medlemsstatene å rapportere om gjennomføringen av direktiver på HMS-området. De ulike direktivenes bestemmelser om slik rapportering stiller ulike krav til hyppigheten og innholdet i rapporteringen. Direktivet tar sikte på å harmonisere rapporteringshyppigheten og innholdet i rapportene.
 
Rapportering i henhold til de ulike direktivene skal nå skje hvert femte år. Den første rapporten skal imidlertid dekke en lengre periode. Strukturen skal være mest mulig konform, og dette skal sikres ved at rapporteringen skjer gjennom besvarelse av et spørreskjema formulert av Kommisjonen.

Implementeringsfrist  31.12.2012.

Endringer i eksisterende direktiver (allerede en del av EØS-avtalen):

Følgende direktiver harmoniseres med hensyn til rapporteringens innhold og hyppighet:

    • Directive 89/391/EEC on the introduction of measures to encourage improvements in the safety and health of workers at work
    • Directive 83/477/EEC on the protection of workers from the risks related to exposure to asbestos at work
    • Directive 91/383/EEC
    • Directive 92/29/EEC on the minimum safety and health requirements for improved medical treatment on board vessels
    • Directive 94/33/EC on the protection of young people at work
    • Directive 91/383 supplementing the measures to encourage improvements in the safety and health at work of workers with a fixed duration employment relationship or a temporary employment relationship
    • Directive 89/654/EEC concerning the minimum safety and health requirements for the workplace
    • Directive 89/655/EEC concerning the minimum safety and health requirements for the use of work equipment by workers at work
    • Directive 89/656/EEC concerning the minimum health and safety requirements for the use by workers of personal protective equipment at the workplace
    • Directive 90/269/EEC
    • Directive 90/270/EEC concerning the minimum safety and health requirements for work with display screen equipment
    • Directive 92/57/EEC concerning the implementation of minimum safety and health requirements at temporary or mobile construction sites
    • Directive 92/58/EEC concerning the minimum requirements for the provision of safety and/or health signs at work
    • Directive 92/85/EEC on the introduction of measures to encourage improvements in the safety and health at work of pregnant workers and workers who have recently given birth or are breastfeeding
    • Directive 92/91/EEC concerning the minimum requirements for improving the safety and health protection of workers in the mineralextracting industries through drilling
    • Directive 92/104/EEC on the minimum requirements for improving the safety and health protection of workers in surface and underground mineral-extracting industries
    • Directive 93/103/EC concerning the minimum safety and health requirements for work on board fishing vessels
    • Directive 98/24/EC concerning the protection of the health and safety of workers from the risks related to chemical agents at work
    • Directive 1999/92/EC on minimum requirements for improving the safety and health protection of workers potentially at risk from explosive atmospheres
    • Directive 2002/44/EC on the minimum health and safety requirements regarding the exposure of workers to the risks arising from physical agents (vibration)
    • Directive 2003/10/EC on the minimum health and safety requirements regarding the exposure of workers to the risks arising from physical agents (noise)
    • Directive 2004/40/EC on the minimum health and safety requirements regarding the exposure of workers to the risks arising from physical agents (electromagnetic fields)
    • Directive 2006/25/EC on the minimum health and safety requirements regarding the exposure of workers to risks arising from physical agents (artificial optical radiation)

Merknader

I henhold til EØS-avtalen skal ESA utarbeide rapporter vedrørende det aktuelle direktiv i samme utstrekning som Kommisjonen skal utarbeide slike rapporter. I praksis blir rapporten utarbeidet på bakgrunn av norske myndigheters svar på et spørreskjema utarbeidet av ESA.

Gjeldende norsk rett på området og behov for endringer i lov og forskrift :
 
Det vil ikke være behov for lov- eller forskriftsendringer.
 
Norske interesser:
 
Direktivet innebærer bare en ren teknisk forenkling i forhold til tidsperioden og innholdet for rapporteringen i henhold til det enkelte direktiv på HMS-området. Ut over dette er ikke norske interesser berørt.
 
Administrative, økonomiske, budsjettmessige og rettslige konsekvenser
 
I og med at Norge allerede rapporterer på de ovennevnte direktivene, vil harmoniseringen av hyppighet og innhold neppe få særlige administrative, økonomiske, budsjettmessige eller rettslige konsekvenser.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

BARNE- OG LIKESTILLINGSDEPARTEMENTET


Vedlegg XVIII  Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

32004 L 0113  Rådsdirektiv 2004/113/EF av 13. desember 2004 om likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med adgang til og levering av varer og tjenester  (vedlegg XVIII BLD)

Sammendrag av innhold

EU vedtok i desember 2004 rådsdirektiv 2004/113/EF om likebehandling av kvinner og menn i forbindelse med adgang til varer og tjenester. Direktivet er vedtatt med hjemmel i Amsterdamtraktaten artikkel 13, hvor Kommisjonen kan fremme forslag som forhindrer diskriminering basert på blant annet kjønn, rase og religiøs oppfatning.  

Direktivet gjelder likebehandling av kvinner og menn utenfor arbeidslivets område, men er begrenset til varer og tjenester. Direktivet tillater begrunnet forskjellsbehandling på noen områder, det vil si unntak for tjenester som i utgangspunktet kun er tiltenkt det ene kjønn; for eksempel svømmeundervisning for bare jenter. Videre er utdanning, media og markedsføring eksplisitt unntatt fra direktivets anvendelsesområde. 

Direktivet regulerer også  beregning av forsikringspremier og ytelser. Hovedregelen er at det skal være lik pris for begge kjønn jfr. artikkel 5 nr. 1 om at bruk av kjønn ikke skal resultere i ulike premier og forsikringsytelser for samme forsikringsforhold. Imidlertid kan medlemsstatene etter artikkel 5 nr. 2 tillate ulikheter i premier for kjønnene dersom risikovurderingen av samme forsikringsforhold slår ulikt ut for kvinner og menn. Risikovurderingene må være basert på relevant,  presis og kjønnet statistikk, slik aktuarmessige beregninger i regelen er.  Videre må de medlemsstater som gjør bruk av unntaksbestemmelsen informere Kommisjonen om dette og forsikre at dataene regelmessig samles, publiseres, og oppdateres. I tillegg må disse landene gjennomgå sitt standpunkt på nytt etter fem år etter en gitt dato, og meddele resultatet til Kommisjonen.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i artikkel 13 i Amsterdamtraktaten, men denne bestemmelsen har ikke noen parallell i EØS-avtalen. EU har vedtatt to andre direktiver med hjemmel i EØS-avtalen om hhv. likebehandling i arbeidslivet og likebehandling på grunnlag av etnisitet og religion. Disse er ikke tatt inn i EØS-avtalen, men norsk rett samsvarer med innholdet i direktivene. Likestilling mellom kjønn har imidlertid en forankring i EØS-avtalen og Norges posisjon er at direktivet er EØS-relevant.
 
Dersom direktivet anses EØS-relevant må det implementeres i norsk lov. Likestillingsloven omfatter allerede adgang til varer og tjenester. Etter likestillingsloven § 3 første ledd er forskjellsbehandling på grunn av kjønn ikke tillatt. Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil derfor ikke medføre endringer i likestillingsloven. Det må vurderes nærmere om innlemmelse av direktivet kan medføre at det må gjøres endringer i særlovgivningen. Det er særskilt spørsmålet om beregning av forsikringspremier og ytelser som er relevant i denne sammenheng.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

32006 R 1922 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1922/2006 av 20. desember 2006 om fastsetjing av eit europeisk institutt for likestilling mellom menn og kvinner (prot. 31 BLD)

Sammendrag av innhold

EUs institutt for likestilling mellom kjønn er besluttet opprettet i Vilnius i Litauen. Instituttet skal yte teknisk bistand til Europakommisjonen og EUs medlemsland når det gjelder utredninger, statistikk og forskning på området likestilling mellom kvinner og menn i bred forstand. Instituttet var forventet å skulle være operativt f.o.m. januar 2008. Prosessen har imidlertid trukket ut og er forsinket. Oppstart av EUs likestillingsinstitutt vil tidligst kunne finne sted januar 2009. En direktør er i ferd med å bli tilsatt ved instituttet og prosessen med å rekruttere personell skal være startet. Rådet har nominert en styringskomité, som hadde sitt første møte i oktober 2007.

Merknader

Norge ønsker gjennom EFTA full deltagelse i EUs likestillingsinstitutt. Dette innebærer EFTA representasjon (observatør) i instituttets styringskomité, deltagelse i det faglige arbeidet i Ekspert-forumet og muligheten for norske statsborgere til å søke fast stilling ved instituttet i Vilnius. Norges deltakelse er begrunnet i ønsket om å dra nytte av instituttets ressurser i utformingen av nasjonal politikk på området og å bidra på fagområdet overfor andre EU-land og EFTA-land. Norges deltagelse i EUs likestillingsinstitutt vil også være et viktig element i omdømme-bygging og profilering av Norge som et foregangsland på likestillingsområdet. Barne- og likestillingsdepartementet ønsker derfor at Norge skal delta på like betingelser som EUs medlemsland.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
 

FINANSDEPARTEMENTET


Vedlegg IX  Finansielle tjenester

Kapittel I  Forsikring

32007 L 0044  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/44/EF av 5. september 2007 om endring av rådsdirektiv 92/49/EØF og direktiv 2002/83/EF, 2004/39/EF, 2005/68/EF og 2006/48/EF med hensyn til saksbehandlingsregler og evalueringskriterier for tilsynsmessig vurdering av overtakelse og økning av eierandeler i finanssektoren  (vedlegg IX kap I FIN)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la frem forslag til direktiv som nevnt 12. september 2006. Europaparlamentet vedtok direktivforslaget 14. mars d.å. slik det har blitt endret av Rådet. Direktivet ble formelt vedtatt i EU 5. september 2007.

Direktivet skal bidra til å lette fusjoner mellom og oppkjøp i selskaper i finansiell sektor, herunder erverv av kvalifiserte eierandeler, over landegrensene. De nye reglene skal gjelde for områdene skade- og livsforsikring, reassuranse, verdipapirhandel og kredittinstitusjoner. Direktivet krever klare tidsfrister for å vurdere søknader om tillatelser til slike erverv (i utgangspuntet 60 arbeidsdager, og med klart definerte kriterier for forlengelse av fristen), og fastsetter uttømmende hvilke kriterier det kan legges vekt på ved vurderingen.   Direktivet krever full harmonisering. 

Direktivet er gitt med hjemmel i traktaten om det Europeiske Fellesskap, jf. artikkel 47, 2 og artikkel 55

Merknader

I Norge reguleres kjøp av kvalifiserte eierandeler i og fusjoner mellom finansinstitusjoner av finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 og 2-3 og verdipapirhandelloven § 7-4. I samsvar med gjeldene EØS-lovgivning er det i dag en saksbehandlingsfrist på 3 måneder. Lovreglene angir hvilke kriterier det skal legges vekt på ved vurderingen av om en erverver er egnet. Kriteriene det kan legges vekt på i vurderingen er i dag ikke uttømmende oppregnet.

Gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktivet vil kreve endringer i det norske regelverket. Kompetansen til å gi tillatelse til erverv av kvalifisert eierandel tilligger etter loven Kongen, og er delegert til Finansdepartementet. Kredittilsynet har kompetanse til å avgjøre noen saker. I øvrige saker gir Kredittilsynet tilråding til Finansdepartementet.

Forslaget antas å ikke medføre særlige økonomiske konsekvenser.
Sakkyndige instansers merknader
Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.


Kapittel II  Banker og andre kredittinstitusjoner

32007 L 0064  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007 om betalingstjenester i det indre marked og om endring av direktiv 97/7/EF, 2002/65/EF, 2005/60/EF og 2006/48/EF samt oppheving av direktiv 97/5/EF  (vedlegg IX kap II FIN)

Sammendrag av innhold

Etter forslag fra Kommisjonen (KOM (2005) 603 final) i desember 2005 vedtok Europaparlamentet 24. april 2007 direktiv om betalingstjenester. Direktivet ble formelt vedtatt i EU 13. november 2007.

Direktivet regulerer tre hovedområder:
a) Harmonisering av markedsadgangen for betalingsformidlere som ikke er kredittinstitusjoner
b) Ånhet om vilkår og regler for betalingsformidlingen og informasjonskrav til tilbyderne av tjenestene 
c) rettigheter og forpliktelser for brukere og tilbydere av betalingstjenester.

Ad a) Betalingsformidlere – Kapittel  II
Kapittel II fastsetter krav om konsesjon for, og krav til, foretak som skal tilby betalingstjenester og som ikke er kredittinstitusjoner, e-penge institusjoner eller postgiroinstitusjoner, såkalte betalingsinstitutter. Definisjoner og avgrensningen av virksomhetsområdet for direktivet er fastsatt i kapittel I.  Det er krav om at betalingsinstituttene skal være underlagt tilsyn. I Kommisjonens forslag var det ikke lagt opp til at betalingsinstituttene skulle være pålagt kapitalkrav. Rådet og Parlamentet ble imidlertid enige om at det skal stilles krav til foretakenes likviditet og soliditet. Foretak som oppfyller vilkårene i EU-konformt nasjonalt regelverk har rett til å etablere virksomhet i andre EU-stater og å yte grenseoverskridende virksomhet basert på tillatelse og tilsyn i hjemlandet. Det er også kommet til enighet mellom Rådet og Parlamentet at betalingsinstituttene kan yte kreditt i inntil tolv måneder, så lenge kreditten kun ytes i tilknytning til et betalinsgformidlingsoppdrag.

Ad b) Åpenhet om vilkår for betalingsformidling – Kapittel III
Kapittel III fastsetter bl.a. minimumsvilkår for tjenesteyterens opplysningsplikt og hvordan informasjon skal gis til betaleren og betalingsmottakeren. Reglene skiller mellom enkeltstående betalingsoppdrag og rammekontrakter for betalingsoppdrag.  Ad c) Rettigheter og forpliktelser – Kapittel IV Kapittel IV fastsetter bl.a. reglene for autorisasjon av betalingsoppdrag, utførelse av betalingsoppdrag, maksimum tid et betalingsoppdrag kan ta, betalingsformidlerens ansvar for transaksjonen og midlene, betalers ansvar for tap ved uautoriserte betalingstransaksjoner, straff og utenomrettslige klageordninger. Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv var et fullharmoniseringsdirektiv, se artikkel 78. Etter behandling i Rådet og Europaparlamentet er det gjort flere unntak fra prinsippet om fullharmonisering.

Merknader

Direktivet vil kreve endringer i norsk regelverk.   Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven). Kapittel 4a regulerer foretak som har tillatelse til å drive valutavirksomhet, herunder betalingsformidling med utlandet. Disse foretak må ha konsesjon som finansieringsforetak etter lovens § 3-3. Slike foretak vil bl.a. være underlagt regelverket om ansvarlig kapital. Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). Loven regulerer i kapittel 2 innskudd og betalingsoppdrag. Flere bestemmelser må endres i samsvar med direktivets krav. 

Lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. Loven regulerer bl.a. systemer for betalingstjenester basert på standardvilkår for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Det må vurderes om lovens virksomhetsområde skal utvides til å omfatte de rene betalingsformidlingsforetakene og om regelverket må endres i samsvar med betalingstjenestedirektivet. 

Sakkyndige instansers merknader 

Finansdepartementet, Justisdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Forbrukerombudet, Kredittilsynet og Norges Bank har vært involvert i den norske prosessen for vurdering av direktivet. Kredittilsynet har i sine kommentarer til Kommisjonens direktivforslag stilt spørsmål ved om det norske betalingssystemet vil kunne miste enkelte av sine fordeler ved gjennomføring av direktivforslaget. Det vises til at den infrastruktur som er etablert og videreutviklet i Norge har vist seg å være svært robust og driftssikker. Mangel på enhetlig infrastrukturløsning vil på sikt kunne gi ulemper ut fra en forbrukersynsvinkel. Videre er Kredittilsynet av den oppfatning at direktivforslaget kan innebære et ikke-ubetydelig samfunnsmessig effektivitetstap ved å tillate ulike tilbydere av betalingssystemer å operere under forskjellige rammebetingelser. Norges Bank pekte i sin høringsuttalelse på at det kan være et spørsmål om Norge kan opprettholde sitt ”null-float” regime, slik Kommisjonens direktivforslag var utformet. Finansdepartementet og Norges Bank har, etter at Kommisjonen fremla sitt forslag, søkt å avklare hvorvidt det norske null-float regimet kan opprettholdes. Slik teksten nå foreligger etter behandling i Rådet og i Europaparlamentet, og på bakgrunn av fortalens punkt 27, er Finansdepartementet av den oppfatning at norske regler vedrørende null-float trolig kan opprettholdes ved rent nasjonale betalingstransaksjoner. Finansdepartementet har også forelagt spørsmålet for Justisdepartementet som ansvarlig departement for finansavtaleloven, som også er av den oppfatning at mye taler for at direktivets regler om overføringshastighet ”… – til tross for en noe annen tilnærming til spørsmålet – vil lede til ”null float” ved betalingsoverføringer”, med enkelte mulige unntak.

Finansdepartementet er også gjennom EFTA-sekretariatet blitt informert om at komiteen for økonomiske og finansielle saker i Europaparlamentet er av tilsvarende oppfatning.  Barne- og likestillingsdepartementet og forbrukerombudet pekte i sine merknader til Kommisjonens forslag på at dagens forbrukervern ved misbruk av kredittkort ville bli vesentlig svekket dersom Kommisjonens forslag til direktiv ble vedtatt, særlig reglene om maksimalt ansvar ved tap som følge av grov uaktsomhet fra kortholders side, og bevisbyrderegler.  Den endelige direktivteksten tillater imidlertid at medlemslandene kan redusere ansvaret for kortholder dersom denne ikke har opptrådt svindelaktig eller på annet vis med forsett (intent). Norge vil derfor, etter Finansdepartementets oppfatning, fortsatt kunne ha nasjonale regler som begrenser kortholders ansvar for misbruk som skyldes uaktsomhet og grov uaktsomhet fra kortholders side.
 
Et annet spørsmål har vært hvorvidt nasjonale regler om bevisbedømmelse og bevisbyrde kunne opprettholdes som en følge av Kommisjonens forslag.  Den endelige direktivteksten innebærer etter Finansdepartementets oppfatning at slike regler skal fastsettes i henhold til  nasjonal  rett i det enkelte medlemsland.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel III  Børs og verdipapirer

32007 R 1569  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1569/2007 av 21. desember 2007 om etablering av en mekanisme for avgjørelse av ekvivalens av regnskapsstandarder som benyttes av tredjelandsutstedere av verdipapirer, jf. europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/71/EF og 2004/109/EF  (vedlegg IX kap III FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å gi vilkår for når alminnelige anerkjente regnskapsprinsipper i et tredjeland (dvs utenfor EØS) kan anses som samsvarende (ekvivalente) med IFRS, samt angi en metode for å bestemme slik ekvivalens. 
 
Ifølge direktiv 2004/109/EC – Rapporteringsdirektivet – artikkel 23(4), har Kommisjonen mulighet for å tillate at det anvendes tredjelands regnskapsprinsipper (Gaap – general accepted accounting principles) i en overgangsperiode. Kommisjonen skal således innføre en metode for å konstatere om det er ekvivalens mellom tredjelands Gaap og IFRS. På grunn av sammenhengen mellom om opplysningene som kreves etter Rapporteringsdirektivet og direktiv 2003/71/EC – Prospektdirektartikkel – artikkel 7(1), får de samme vilkårene anvendelse for konstatering av eventuell ekvivalens i forbindelse med begge direktivene.  

Vilkårene i forordningen gjelder for regnskapsperioder som begynner etter 31. desember 2008 og som slutter senest 31. desember 2011.  

Merknader

Forordningen er en gjennomføringsforordning etter komitologiprosedyren, fastsatt av EU-kommisjonen med hjemmel i Rapporteringsdirektivet og Prospektdirektivet.
 
Forholdet er i dag regulert i norsk rett i verdipapirforskriften § 5-11 første ledd litra c), men bestemmelsen gjelder kun for regnskapsår som begynner før 1. januar 2009. EØS-regler som svarer til forordningen kan gjennomføres i norsk rett ved at forskriftsbestemmelsen gis et tillegg i form av en inkorporasjonsbestemmelse. 
Sakkyndige instansers merknader
Finansdepartementet eller Kredittilsynet har ingen spesielle merknader.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.


Vedlegg XXI  Statistikk

32007 D 0394 Kommisjonsvedtak (EF) nr. 394/2007 av 7. juni 2007 om endringer i rapporteringen av prisstatistikk i henhold til rådsdirektiv (EF) 90/377 om innføring av en fremgangsmåte i Fellesskapet som sikrer åpenhet om prisene på gass og elektrisitet til sluttbrukere i industrien (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv (EF) 90/377, inntatt i EØS-avtalens vedlegg XXI, omhandler nærmere bestemmelser om form, innhold og øvrige aspekter ved opplysninger som skal forelegges av selskaper som leverer gass og elektrisitet til sluttbrukere i industrien. Bakgrunnen for kommisjonsbeslutningen er behovet for å holde metoden som benyttes for å innsamle prisopplysninger à jour, for på den måten å sikre at statistikken avspeiler de faktiske forhold på det konkurransepregede og liberaliserte markedet for elektrisitet og gass. Endringene består blant annet i at det etter kommisjonsbeslutningen skal beregnes gjennomsnittspriser for ulike forbruksgrupper av næringskunder basert på årsforbruk. Tidligere var rapporteringen basert på mange standardkonsumenter. I tillegg kan nevnes at det skal rapporters nasjonale gjennomsnittspriser for siste halvår og ikke pr. dato som tidligere. Årlig skal det også rapporteres en fordeling mellom nettleie, kraftpriser og avgifter.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget, herunder i arbeidsgruppene der saken har vært forberedt. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabel. Det har vært regelmessig kontakt mellom aktuelle person er i Statistisk sentralbyrå og Olje- og energidirektoratet om saken. Datagrunnlaget for rapporteringen til Eurostat vil fortsatt være Statistisk sentralbyrås kvartalsvis prisstatistikk for elektrisitet supplert med innehenting av informasjon for de aktuelle forbruksgruppene. Beslutningen vil kun ha moderate konsekvenser for Statistisk sentralbyrå.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 R 0010 Kommisjonsforordning (EF) nr. 10/2008 av 8. januar 2008 om implementering av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 458/2007 om det europeiske systemet for integrert statistikk om sosial trygghet (ESSPROS)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 458/2007 om det europeiske systemet for integrert statistikk om sosial trygghet inntatt i Vedlegg XXI til EØS avtalen.

Kommisjonsforordningen omfatter (vedlegg 1) regler for klassifikasjon av de forskjellige ordningene og finansiering av disse, samt definisjoner for klassifikasjon for ulike utgifter fordelt etter funksjon (uførhet, sykdom, alder, etterlatte, familie/barn, arbeidsledighet, bolig og sosial trygghet ikke klassifisert andre steder) etter kostnadsart. I tillegg gis det regler for klassifikasjon av antall pensjonsmottakere og pensjonskategorier.

Videre omfatter kommisjonsforordningen (vedlegg 2) regler for detaljert klassifikasjon av kvantitative data (inkludert finansiering, utgifter og ytelser etter funksjon som er dekket av kjernemodulen i ESSPROS) samt regler for klassifikasjon av modulen for pensjonsmottakere.

Til slutt omfatter forordningen (vedlegg 3) en oppdatering av reglene for spredning av data, både kvantitative, kvalitative og antall pensjonsmottakere der spesielle brukere av tallene (OECD, ILO, avdelinger i Eurostat osv) får tilgang til å publisere data etter gruppering av ordninger og fordelt etter ordning med mindre land av konfidensielle hensyn har satt begrensninger.

Merknader

Norge har for tidligere år satt begrensninger når det gjelder å publisere data for KLP. Det blir videreført med kommisjonsforordningen og vil gjelde både for utgifter og antall pensjonsmottakere fordelt etter ordning. Ved publiseringer fordelt etter ordning skal KLP (ordning 4) slåes sammen med (ordning 6) som omfatter stat, kommune og andre stats- og trygderegnskap. Rettsakten vil trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. Administrative og økonomiske konsekvenser er av begrenset omfang.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32008 R 0177  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 177/2008 av 20. februar 2008 om etablering av et felles rammeverk for bedriftsregister for statistiske formål og opphevelse av rådsforordning (EØF) nr. 2186/93  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold 

Formålet med forordningen er å etablere en felles ramme for bedriftsregistre for statistiske formål til erstatning for rådsforordning (EF) nr. 2186/93, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Slike statistiske bedriftsregistre er et viktig grunnlag for blant annet felles og enhetlige populasjoner, samordne undersøkelser, for konstruksjon av statistiske enheter og for studier av avgang og tilgang av enheter i registret.

Forordningen definerer de ulike enheter som foretak, lokal enhet, lokal bransjeenhet og foretaksgruppe/konsern. Videre beskriver forordningen hvilke enheter registeret skal omfatte og gir en spesifikasjon av hvilke variable som skal være knyttet til de enkelte enheter. Det er også beskrevet krav til oppdatering og hvilke data som skal oversendes Kommisjonen (Eurostat). Forordningen vil legge grunnlaget for utveksling av konfidensielle data mellom landene for å sikre kvaliteten på informasjon om multinasjonale selskaper. Slik informasjon skal behandles som konfidensiell etter de regler som gjelder. Landene skal også oversende detaljerte data for de enkelte foretak knyttet til flernasjonale foretaksgrupper til Kommisjonen (Eurostat). Det nye gjelder spesielt føringen av multinasjonale selskaper (konsern).

Detaljert iverksetting av forordningen vil skje gjennom en komitologiprosedyre der statistikkprogramkomiteen fungerer som komité i forhold til Kommisjonen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Konsernknytninger og inngående direkteinvesteringer etableres i dag ved hjelp av informasjon fra Aksjonærregisteret som kilde. For å dekke kravene om multinasjonale selskaper er det viktig at utenlandske aksjonærer er entydig registrert i Aksjonærregisteret (AR). Dette er så langt ikke fullstendig og det arbeides med saken i forhold til Skattedirektoratet som er eier av AR. For å dekke utgående FDI dvs. norske selskapers eierskap i utlandet, vil SSB være avhengig av andre lands registreringer/den påtenkte databasen i Eurostat over multinasjonale selskaper. Populasjonsarbeidet knyttet til konsern med mer er anslått til ett årsverk dvs. ca 700 000 kroner. Rettsakten vil trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0234  Europaparlaments- og rådsvedtak 234/2008/EF av 11. mars 2008 om nedsettelse av et europeisk rådgivende utvalg for Fellesskapets politikk for statistisk informasjon (European Advisory Committee on Community Statistical Information Policy)  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innholdet

Det europeiske rådgivende utvalg for statistisk informasjon på det økonomiske og sosiale området (CEIES) ble nedsatt ved rådvedtak 91/116/EØF for å bistå Rådet og Kommisjonen med å koordinere fellesskapets mål for statistisk informasjon med særlig fokus på brukernes og oppgavegivernes behov. Endrede forhold, blant annet utvidelsen av fellesskapet tilsier behov for endringer i utvalgets rolle, mandat, sammensetning og prosedyrer. Det forslås derfor å erstatte CEIES med et nytt utvalg. Rådsvedtak 91/116/EØF foreslås opphevet ved etableringen av det nye utvalget

Det nye utvalget skal bidra til å forbedre styringen av det europeiske statistiske system og forbedre fellesskapsstatistikkens kvalitet. I likhet med CEIES skal det nye utvalget ha tett samarbeid med Utvalget for det statistiske program og Utvalget for penge- kredittmarkeds- og betalingsbalansestatistikken, og skal høres tidlig i prosessen med utarbeidelsen av fellesskapets statistikkprogram. Det nye utvalget skal fungere som et organ for statistikkbrukerne, oppgavegiverne og statistikkprodusentene.

Utvalget skal bistå Rådet, Parlamentet, og Kommisjonen med å sikre at det ved koordineringen av mål og prioriteringer i fellesskapets politikk for statistisk informasjon tas høyde for brukerbehovene og de omkostningene som påføres dataleverandørene og dataprodusentene. Bistanden skal omfatte alle områder innenfor området statistisk informasjon.

Utvalget skal bestå av 25 medlemmer som utnevnes for en periode på 4 år og kan gjenvelges en periode. Utvalget skal bestå av Generaldirektøren for Eurostat, 14 medlemmer utnevnt av kommisjonen etter høring av Europaparlamentet og rådet og 10 medlemmer utnevnt direkte relevante organer herunder Europaparlamentet, Rådet og Den Europeiske Sentralbank.

Merknader

Norge har deltatt med to representanter i CEIES som dette nye organet erstatter. Det er antatt at Norge vil bli representert i det nye organet. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå støtter forslaget om nedsettelse av et europeisk rådgivende utvalg for fellesskapets politikk for statistikk informasjon.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0235  Europaparlaments- og rådsvedtak 235/2008/EF av 11. mars 2008 om etableringen av ”European Statistical Governance Advisory Board”  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å nedsette et rådgivende organ for statistisk styring på europeisk nivå. Hensikten er å øke europeisk statistikks troverdighet. Utvalget skal gi råd til Kommisjonen og rapportere om gjennomførelsen av Code of Practice (retningslinjene for europeisk statistikk). Utvalget skal bestå av fem medlemmer. Eurostat er kun observatør i utvalget. Medlemmene utnevnes personlig og innehar ekspertkompetanse innen statistikk. Utvalgets medlemmer utpekes av Kommisjonen etter høring av Europaparlamentet og Rådet for en periode for 3 år.

Merknader

En eventuell norsk deltakelse i organet er ikke avklart. Forslaget har ingen økonomiske og administrative konsekvenser for Norge. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå støtter forslaget om etablering av ”European Statistical Governance Advisory Board”.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
 

32008 R 0295  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 295/2008(?) av 11. mars 2008 om strukturstatistikk for næringslivet  (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å gi en omarbeiding av den eksisterende rådsforordningen nr. 58/97 om statistikk over foretaksstrukturer, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Den forordningen er endret og tilpasset gjennom flere senere forordninger. Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å lage en omarbeidet versjon, som samtidig kunne ivareta nye behov. Målet har også vært å bidra til forenkling og minimering av oppgavebyrde for å kunne dekke nye behov.

Den nye forordningen vil gi et utvidet rammeverk for innsamling, bearbeiding, overføring og analyse av statistikk om næringslivets struktur, aktivitet og konkurransedyktighet.

Utvidelsene tar utgangspunkt i styrking av statistikk for tjenesteytende næringer og statistikk over nyetableringer og avgang av foretak.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forordningen. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Administrative og økonomiske konsekvenser er beskjedne.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET


Vedlegg XIV  Konkurranseregler

32004 R 0802 Kommisjonsforordning (EF) nr. 802/2004 av 7. april 2004 om gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 139/2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger  (vedlegg XIV FAD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen vedtok 7. april 2004 forordning (EF) nr. 802/2004, som fastsetter nærmere regler for Kommisjonens saksbehandling ved håndhevingen av den nye forordningen om foretakssammenslutninger (fusjoner), rådsforordning (EF) nr. 139/2004. Gjennomføringsforordningen trådte i kraft i EU 1. mai 2004, samtidig med den nye fusjonsforordningen.  

Forordningen fastsetter nærmere regler om hvem som kan melde en foretakssammenslutning til Kommisjonen, tidspunkt for melding og hvilken informasjon meldingen må inneholde. Forordningen fastsetter i denne forbindelse blanketter for melding av fusjoner. Det er fastsatt særskilte blanketter for fusjoner som antas å være av en slik art at  fullstendig melding ikke vil være nødvendig samt for begrunnede anmodninger fra fusjonspartene om at en sak overføres til behandling enten fra Kommisjonen til medlemsstatene eller fra medlemsstatene til Kommisjonen. Det er gitt nærmere regler om slike overføringer i fusjonsforordningen. Gjennomføringsforordningen fastsetter også bl.a. nærmere regler for beregning av tidsfrister for behandlingen av fusjonssaker, regler for partenes og tredjemenns adgang til å bli hørt muntlig og skriftlig i saksbehandlingen, partenes rett til innsyn i Kommisjonens saksdokumenter og bestemmelser om taushetsplikt. Forordningen fastsetter også nærmere regler for behandlingen av eventuelle tiltak som partene fremlegger for å avhjelpe de konkurransemessige problemene Kommisjonen måtte ha påpekt i den opprinnelige fusjonsavtalen.

Merknader

Kommisjonsforordningen erstatter kommisjonsforordning (EF) nr. 3384/98. Innlemmelse av forordningen i EØS medfører at protokoll 21 til EØS-avtalen samt protokoll 4 til ODA-avtalen må endres. Forordningen er gjennomført i norsk rett ved forskrift 4. desember 1992 nr. 966 om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen m.v. kapittel XIV. Vedtagelsen av den nye forordningen innebærer at forskriftene må endres tilsvarende. 
 
Sakkyndige instansers merknader

Fornyings- og administrasjonsdepartementet ser forordningen som en hensiktsmessig presisering og utfylling av reglene i forordning (EF) nr. 139/2004.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Vedlegg XVI Offentlige innkjøp

32007 L 0066 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/66/EF av 11. desember 2007 om endring av rådsdirektiv 89/665/EØF og 92/13/EØF om forbedring av effektiviteten av klageprosedyrene i forbindelse med inngåelse av offentlige kontrakter (vedlegg XVI FAD)

Sammendrag av innhold

Direktivet gjelder for kontrakter som omfattes av det klassiske innkjøpsdirektivet (de alminnelige anskaffelsesreglene i EU) og av forsyningsdirektivet (regler for anskaffelser i sektorene vann- og energiforsyning, transport og posttjenester).

Formålet med det nye direktivet er å øke effektiviteten av håndhevelsesreglene for innkjøpsregelverkene. Dette skjer ved å harmonisere medlemslandenes håndhevelsesregler og stimulere leverandører til økt deltagelse i konkurransen om offentlige anskaffelser gjennom å sikre bedre inngrepmuligheter før offentlige kontrakter inngås. Det nye direktiv har også særlig fokus på håndhevelse vedrørende ulovlige direkteanskaffelser.

Innhold

I klassisk sektor innebærer de nye håndhevelsesreglene i hovedsak følgende nye elementer:

Standstill-periode, jf. ny artikkel 2 a
Det innføres en standstill-periode (karensperiode) på minimum 10 dager (ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler)/ minimum 15 dager (ved bruk av andre kommunikasjonsmidler) fra det tidspunkt leverandørene som har deltatt i en konkurranse blir varslet om oppdragsgivers tildelingsbeslutning, og til kontrakt kan inngås. Dette innebærer at oppdragsgiver, etter han har besluttet hvem han vil inngå kontrakt med, må vente med å signere kontrakten til standstill-perioden har utløpt. Dette skal gi andre leverandører tid og mulighet til å påklage oppdragsgivers beslutning.

Det kan gjøres unntak fra standstill-perioden for kontrakter som lovlig kan tildeles uten forutgående kunngjøring av konkurranse, kontrakter der det bare finnes én leverandør og tildeling av kontrakter innenfor rammeavtaler og spesifikke kontrakter basert på et dynamisk innkjøpssystem, jf. ny artikkel 2 b.

Innføring av suspensjonsplikt, jf. ny artikkel 2, stk. 3
Det innføres en bestemmelse om midlertidig suspensjon ved klage til et klageorgan som er uavhengig av oppdragsgiver. Dette innebærer at oppdragsgiver ikke må inngå kontrakt i denne perioden. Suspensjonen varer inntil klageorganet har truffet avgjørelse om krav om midlertidig forføyning eller tatt materialet stilling til klagen. Suspensjonen opphører tidligst ved utløpet av standstill-perioden. Denne bestemmelsen har til formål å gi nasjonale klageinstanser en reel mulighet for å behandle en klage innen kontrakt er inngått.

Plikt til først å klage til oppdragsgiver, jf. artikkel 1, stk. 5.
Medlemsland kan innføre bestemmelser som krever at klager først ber om klagebehandling hos oppdragsgiver. I så fall må dette føre til suspensjon av mulighet til kontraktssignering. Suspensjonstiden skal minst vare i 10/15 dager fra oppdragsgivers svar på klagen.

Ny rettsvirkning kalt ”ineffektiv” eller ”uten virkning”, jf. ny artikkel 2 d
Det innføres en ny rettsvirkning kalt ”ineffektiv” eller ”uten virkning” for kontrakter som er inngått gjennom alvorlige brudd på innkjøpsregelverket. Dette gjelder en rekke tilfeller der oppdragsgiver har inngått kontrakt uten først å vente i suspensjonsperioden eller standstill-perioden, og ved kontrakter inngått gjennom ulovlige direkteanskaffelser.

Følgende av at kontrakten anses for å være uten virkning overlates til nasjonal gjennomføring. Det kan således fastsettes i nasjonal rett hvorvidt kontrakten skal anses ”ineffektiv” ex tunc (tilbakevirkende) eller ex nunc (for fremtiden). Hvis en velger ex nunc, skal dette kombineres med alternative sanksjoner (bot eller forkorting av kontrakt).

Medlemsstatene kan fastsette at klageinstansen allikevel i særlige tilfeller ikke skal betrakte en kontrakt som værende uten virkning, dersom visse vesentlige hensyn til allmennhetens interesser gjør det nødvendig å opprettholde kontraktens virkninger. I slike tilfeller skal det anvendes alternative sanksjoner.

Det kan videre gjøres unntak fra ”ineffektiv”-konsekvensen dersom oppdragsgiver kunngjør en frivillig intensjonskunngjøring for direkte inngåtte kontrakter og venter i minst 10 dager før kontrakten signeres. Direktivet angir spesifikke regler for en slik frivillig kunngjøring, jf. artikkel 3 a.

Likeledes kan det gjøres unntak for kontrakter tildelt gjennom ”minikonkurranse” innenfor parallelle rammeavtaler og spesifikke kontrakter basert på et dynamisk innkjøpssystem der oppdragsgiver har respektert en 10/15 dagers standstill-periode etter begrunnet tildelingsbeslutning er sendt.

Alternative sanksjoner, jf. artikkel 2 e
I tilfeller av mindre alvorlige brudd kan medlemsstatene i stedet for å innføre rettsvirkningen uten virkning velge å innføre alternative sanksjoner som bot og forkorting av kontraktsperioden. Det nevnes uttrykkelig at skadeerstatning ikke er en passende sanksjon. Medlemsstatene kan i slike tilfeller la valget av sanksjon være opp til klageorganets skjønn.

Klagefrist, jf. artiklene 2 c og 2f
Håndhevelsesdirektivet åpner for at medlemsland kan innføre visse klagefrister og tidsfrister for at rettsvirkningen uten virkning skal kunne oppnås.

I forsyningssektoren innebærer de nye håndhevelsesreglene i hovedsak de samme endringene som gjelder for den klassiske sektoren. Dette innebærer blant annet innføring av standstill-periode og midlertidig suspensjonsplikt, innføring av rettsvirkningen ”uten virkning” og alternative sanksjoner, og mulighet for innføring av klagefrist.

Medlemsland har fremdeles mulighet til å ha særlige regler om midlertidig forføyning i forsyningssektoren, slik at det i stedet for stansning kan åpnes for å ilegge oppdragsgiver mulkt.

Særlige regler om attestering og forliksprosedyre oppheves.

Merknader

Rettslig grunnlag
Direktivet er fremmet med henvisning til artikkel 95 i EF-traktaten.

Gjeldende norsk lovgivning og norsk politikk
Regler om håndhevelse og prosedyrebestemmelsene om offentlige anskaffelser som følger av EØS-avtalen er gjennomført i norsk rett ved lov om offentlige anskaffelser (LOV-1999-16-07-69) med senere endringer samt forskrift om offentlige anskaffelser (FOR- 2006-04-07-402) og forskrift om innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (FOR-2006-04-07-403) med senere endringer.

Håndhevelsesbestemmelsene slik implementert i Norge i dag er at leverandører, eller andre med rettslig interesse, som mener at oppdragsgiver har brutt prosedyrebestemmelsene kan reise sak for domstolene, herunder begjære midlertidig forføyning. Retten kan bare gripe inni prosessen i tiden før kontrakt er inngått. Etter dette tidspunktet må leverandørene nøye seg med å rette et krav om erstatning mot oppdragsgiver.

Det er i tillegg opprettet en uavhengig klagenemnd for offentlige anskaffelser med rådgivende kompetanse (KOFA), jf § 7 a i lov om offentlige anskaffelser. Formålet med opprettelsen var å effektivisere håndhevelsen av anskaffelsesregelverket gjennom å styrke håndhevelsesapparatet, etablere en mulighet for å løse tvister raskt og smidig (lave prosesskostnader) og dermed på et lavere konfliktnivå, og at organet skulle være et bidrag til informasjons- og kompetanseoppbyggingen.

KOFA kan utelukkende uttale seg rådgivende vedrørende løsning av tvister. KOFA kan likevel fatte vedtak om overtredelsesgebyr, jf. lovens § 7 b. Disse avgjørelsene kan overprøves av domstolen i første instans. Nærmere regler for KOFA er gitt i forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser (FOR-2002-11-15-1288).

Etter dagens regelverk blir håndhevelsen i henhold til håndhevelsesdirektivet imidlertid utelukkende sikret gjennom domstolsapparatet, ikke gjennom KOFA. KOFA som rådgivende klagenemnd er således ikke ment å gjennomføre Norges folkerettlige forpliktelser. Heller ikke KOFAs adgang til å ilegge gebyr er ikke ment å tilfredsstille noen av Norges forpliktelser etter håndhevelsesdirektivet.

I Norge i dag har vi altså et tosporet klagesystem, et frivillig, ikke-bindende tilbud med bruk av KOFA, og et rettslig bindende håndhevelsesapparat ved bruk av domstolen.

Behov for endringer av regelverket
Direktivet medfører behov for endringer i regelverket om offentlige anskaffelser. Det gjelder blant annet plikten til å innføre en fast standstill-periode på minimum 10/15 dager , en suspensjonsplikt samt rettsvirkningen ”ineffektiv”/”uten virkning”.

Gjennomføringen av flere av direktivbestemmelsene antas å reise komplekse juridiske problemstillinger, ikke bare på innkjøpsområdet men også vedrørende kontrakts- og erstatningsretten. Dette er særlig tilfellet for så vidt angår bestemmelsene om rettsvirkningen ”ineffektiv”/”uten virkning”, idet disse bryter med alminnelig norsk kontraktsrett. Ordningen etablerer således en særregulering på området for offentlige anskaffelser.

Innføringen av de nye håndhevelsesreglene kan påvirke hvilke typer av saker leverandørene ønsker behandlet, og hva slags organ de ønsker skal behandle disse. Det er nærliggende å vurdere hvorvidt KOFA bør få en rolle, eller om håndhevelsen etter det nye direktivet kun skal ligge til domstolen slik som i dag.

Økonomiske konsekvenser
Gjennomføringen av håndhevelsesdirektivet antas å kunne få merkbare økonomiske og administrative konsekvenser.

For oppdragsgiversiden antas det å påløpe utgifter knyttet til nødvendig styrking av innkjøpskompetansen for å unngå sanksjonene som skal innføres, samt utgifter knyttet til annullering av kontrakter, bøter og gjennomføring av nye innkjøpsprosesser i de tilfellene et klageorgan kommer til at innkjøpsprosedyrene er brutt. Det vil også påløpe kostnader knyttet til klagebehandling. Det vil også kunne påløpe kostnader knyttet til økte innkjøpspriser for det offentlige dersom leverandørmarkedet prissetter risikoen for at en kontrakt inngås ulovlig og kan annulleres.

For leverandørsiden antas gjennomføringen også å kunne ha økonomiske konsekvenser. Det vil kunne påløpe mindre utgifter knyttet til deltakelse i konkurranser som ikke fører frem grunnet feil hos oppdragsgiver, men disse vil i en del tilfeller sannsynligvis kunne kreves erstattet hos oppdragsgiver. Leverandører risikerer også i visse tilfeller at en allerede inngått avtale blir kjent ”ineffektiv”.

Det vil kunne påløpe utgifter knyttet til eventuelle endringer av dagens klageordningsstruktur, samt endring av domstolens og/eller KOFAs saksbehandlingsprosedyrer og arbeidsbyrde.

Behov for institusjonelle endringer
Det kan bli aktuelt med institusjonelle endringer i forhold til KOFA og forholdet mellom KOFA og domstolene.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Protokoll 26 om myndighet og oppgaver for EFTAs overvåkningsorgn i forbindelse med statsstøtte

32008 R 0271  Kommisjonsforordning (EF) nr. 271/2008 av 30. januar 2008 om revisjon og utfylling av kommisjonsforordning (EF) nr. 794/2004  (prot 26 FAD)

Sammendrag av innhold

For å bedre saksbehandlingen i statsstøttesaker har Kommisjonen gjennomgått kommisjonsforordning 794/2004/EF og kommet med en rekke endringer. For å sikre likebehandling av statsstøttesaker i EU og i EØS-området vil ESA komme med en revisjon av sin implementeringsbeslutning 195/04/COL som er en versjon av kommisjonsforordningen tilpasset forholdene i EFTA-statene som deltar i EØS.
 
 Oversikt over endringer:

    1. For å lette saksbehandlingen kan medlemsstatene utforme en egen ikke-konfidensiell versjon når notifikasjonene eller korrespondanse i forbindelse med notifikasjonene inneholder konfidensiell informasjon.

    2. For å bedre gjennomsiktigheten i praktiseringen av regelverket om offentlig støtte skal medlemslandene i hvert støttetildelingsbrev til den endelige støttemottager referere til ESAs støtteidentifikasjonsnummer på det relevante støtteskjemaet. Dette gjelder likevel ikke for når støtten ytes som skattefritak, da det ofte vil være vanskelig å identifisere potensielle støttemottagere.
 
    3. EU-landene pålegges å benytte den elektroniske kommunikasjonskanalen SANI for alle korrenspondanse med Kommisjonen. Skriftlig kommunikasjon med ESA i forbindelse med notifikasjoner går for Norges del allerede gjennom den etablerte elektroniske kommunikasjonskanalen ESA-portalen. I spesielle tilfeller kan det likevel avtales å benytte andre kommunikasjonskanaler.

    4. Fristberegningen tilpasses de elektroniske kommunikasjonskanalene for oversendelse av notifikasjoner og informasjon. Det gjøres ingen endringer i lengden av fristene , men friststart og fristavbrudd vil nå for Norges del mest sannsynlig bli knyttet til kvitteringen for den  elektroniske oversendelsen  av notifikasjoner og andre dokumenter på ESA-portalen.

     5. Metoden for å beregne renten ved tilbakebetaling av ulovlig støtte oppdateres slik at renten beregnes på samme måte som referanserenten.

    6. For å lette mulighetene til å vurdere et støttetiltaks innvirkning på konkurransesituasjonen i EØS-markedet inntas spørsmål i notifikasjonsskjemaene om et støttetiltaks potensial for å vri konkurransen og å påvirke samhandelen. Medlemslandene bes om å spesifisere og beskrive produktmarkedet som støttetiltaket kan ha en signifikant innvirkning på, derunder bes det om en beskrivelse av markedsstrukturen og markedsdynamikken. I tilfelle av enkelttildelinger av støtte bes også om en indikasjon på støttemottagers markedsandel i markedet. I forhold til samhandelspåvirkning bes om en vurdering av støttetiltakets påvirkning på handelsstrømmene og lokalisasjonen av den økonomiske aktiviteten.

    7. Ved vurderingen av et støttetiltaks forenlighet med EØS-markedet må ESA ta alle relevante momenter i betraktning. Førsteinstansdomstolen har i sin rettspraksis tilkjennegitt at tidligere kommisjonsbeslutninger og de plikter en slik beslutning pålegger en medlemsstat kan være relevante momenter ved vurderingen av om en ny støtteordning skal godkjennes. Dette må gjelde tilsvarende for ESAs beslutninger. I denne sammenheng er det relevant å ta hensyn til den kumulative effekten av en tidligere godkjent støtteordning og den støtteordningen som er til vurdering og eventuelt at ulovlig støtte ikke er tilbakebetalt. For å kunne anvende denne rettspraksis systematisk endres skjemaene slik at de fanger opp slike historiske hendelser av relevans.

    8. Del II av Annex I slettes for å unngå at medlemsstatene gir den samme informasjon to ganger i forbindelse med samme notifikasjon.

    9. I forbindelse med nye retningslinjer vedrørende risikokapital i SMBer og FoUoI endres de spesielle skjemaene i forbindelse med notifikasjon av slike støtteordninger og av enkeltstøttetildelinger. Skjemaene får et mye større omfang. Dette skyldes i hovedsak at spørsmålene er langt mer detaljerte og tilpasset de forskjellige støttealternativene i retningslinjene.

    10. Skjemaet for forenklet notifikasjon av støtte endres slik at det inntas et nytt punkt der medlemslandet erklærer at alle forpliktelser i forbindelse med en tidligere godkjent støtteordning forblir gyldige i sin helhet også under den nye notifiserte støtteordningen. En slik erklæring skal bidra til å fremme gjennomsiktighet og skape rettslig sikkerhet ved praktiseringen av statsstøttereglene.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET


Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I  Veterinære forhold

32007 D 0557  Kommisjonsvedtak 2007/557/EF av 2. august 2007 om endring av vedtak 2007/27/EF om endring av visse overgangsordninger vedrørende levering av rå melk til bearbeidingsvirksomheter og bearbeiding av denne rå melken i Romania, hva angår kravene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 og 853/2004  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er laget på bakgrunn av at Bulgaria og Romania tiltrer fellesskapet fra 1. januar 2007 og dermed får fri markedsadgang i EØS området, også for animalske produkter. I tiden før tiltredelse er det innført og produsert varer som ikke er konforme med bl.a forordningene (EF) nr. 853/2004 og 852/2004. Vedtak 2007/27/EF har laget overgangsordninger for dette. Det er utarbeidet vedlegg til denne rettsakten over melkebearbeidingvirksomheter som har tillatelse til å bearbeide melk og de som ikke har slik tillatelse, fordi de mangler visse strukturelle krav.

Denne rettsakten oppdaterer listen over virksomheter som tilfreddstilller og de som ikke tilfredstiller de gitte krav i forordningene (EF) nr. 853/2004, 852/2004 og 27/2007.

Merknader 

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0586  Kommisjonsvedtak 2007/586/EF av 20. august 2007 om endring av vedtak 2007/31/EF som fastsetter overgangsordninger som gjelder forsendelse av visse produkter innen sektorene kjøtt og melk, som omfattes av  europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 853/2004 fra Bulgaria til andre medlemsstater  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten erstatter vedlegget til vedtak 2007/31, som er en liste over virksomheter som er godkjent for å produsere varer som kan omsettes fritt i Fellesskapet. Listen har fortløpende vært revidert i prosessen fram mot og etter tiltredelsestidspunktet. Det er Bulgaria som har anmodet om at ytterligere noen virksomheter kommer med på listen for kjøtt- og melkeområdet.

Kommisjonsvedtak 2007/31/EF regulerer overgangsordninger for Bulgaria, og har som hovedformål å sikre at produkter av melk og kjøtt produsert i Bulgaria fyller kravene i EUs hygieneregelverk. Vedtak 2007/31 er laget på bakgrunn av at Bulgaria tiltrer fellesskapet fra 1. januar 2007 og dermed får fri markedsadgang til fellesskapet, også når det gjelder animalske produkter. I tiden før Bulgarias tiltredelse i EU, er det bl.a. ved inspeksjoner av FVO, avdekket at det er produsert melk- og kjøttprodukter som ikke oppfyller kravene i forordning (EF) nr. 853/2004, om hygienekrav til bl.a. på kjøtt- og melkeområdet. Det har derfor vært nødvendig å utarbeide overgangsordninger for Bulgaria.  

Merknader  

Rettsakten krever ikke endring i norsk regelverk. Disse virksomhetslistene har ikke Norge innarbeidet i norsk regelverk, men det er i regelverket henvist til EUs hjemmesider, hvor disse listene er tilgjengelige i oppdatert versjon.   

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0689  Kommisjonsvedtak 2007/689/EF av 25. oktober 2007 om endring av tillegget til vedlegg VI til tiltredelsesakten om Bulgarias og Romanias tiltredelse som angår visse  meierivirksomheter i Bulgaria  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en overgangsordning for Bulgaria og laget på bakgrunn av at Bulgaria og Romania tiltrer fellesskapet fra 1. januar 2007. Begge land får dermed fri markedsadgang, også når det gjelder animalske produkter. I tiden før tiltredelse er det bl.a. av FVO avdekket at rådsforodning (EF) nr. 853/2004 og (EF) nr. 852/2004 ikke er fulgt i alle virksomheter i Bulgaria, samt svakheter i sporbarhetssytemer for melk. Det har derfor vært nødvendig å lage lister over de virksomheter som har anledning til å produsere animalske produkter, som kan flyte fritt i EØS området og de som ikke har blitt godkjent til slik bruk. Disse listene har fortløpende vært endret for å tilpasse seg den aktuelle situasjonen, før og etter tiltredelse og er sist endret ved kommisjonsvedtak 2007/26/(EF).

Denne rettsakten, som gjelder Bulgaria, endrer et tidligere utarbeidet vedlegg til rettsakten om tiltredelse, med lister over meierivirksomheter, som har anledning til å produsere for EØS-området. Endringen skjer fordi fordi de på dette tidspunkt ikke oppfyller de angitte krav. Listene er endret i tråd med medlemslandets og SCoFCAHs anbefaling.

Disse listene har Norge ikke oppdatert fortløpende, men vist til EUs hjemmesider, hvor disse er tigjengelige i oppdatert versjon

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ingen endring i norsk regelverk. Norge har ikke hatt praksis for å utarbeide eget regelverk på dette området, men vist til virksomhetslister på EUs hjemmeside hvor disse finnes tilgengelige i oppdatert versjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0710  Kommisjonsvedtak 2007/710/EF av 29. oktober 2007 om endring av tillegg B i vedlegg VII i tiltredelsesakten for Bulgaria og Romania som angår visse virksomheter i sektorene kjøtt, fjørfekjøtt, fisk, melk og meieriprodukter i Romania  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en endring av en allerede eksisterende rettsakt, nemlig tiltredelsesakten for Bulgaria og Romania.

Rettsakten gjelder for Romania og er laget på bakgrunn av at Bulgaria og Romania tiltrer fellesskapet fra 1. januar 2007. Romania får dermed fri markedsadgang, også når det gjelder animalske produkter.

I tiden før tiltredelse er det produsert varer som ikke er fullstendig i overensstemmelse med kravene i rettsaktene (EF) 853/2004 og (EF) 852/2004, som angir hygienekrav for animalske næringsmidler. Det har derfor vært nødvendig å lage lister over de virksomheter som tilfredsstiller alt regelverket på området. Lister over disse virksomheter har vært oppdatert i tråd med at virksomhetene kunne dokumentere dette. Det har også vært gitt garantier fra kompetente myndigheter i Romania og utført inspeksjoner av FVO i denne perioden.

Videre er det virksomheter som ikke tilfredsstiller alt relevant regelverk og som trenger lenger tid for å tilfredsstille alt relevant regelverk. Det har også vært utarbeidet lister for slike virksomheter som en overgangsordning.
Kommisjonsvedtak 2007/23/EF angir overgangsordninger for dette omådet og har tidligere endret de listene som har vært utarbeidet.

Det er i angjeldende rettsakt, som gjelder Romania, utarbeidet et endret vedlegg med lister over bearbeidingsvirksomheter for kjøtt, fjørfekjøtt, fisk, melk og meieriprodukter, som har anledning til å sende varer ut av Romania, fordi de på dette tidspunkt oppfyller de angitte regelverkskrav. Disse listene har fortløpende vært revidert i prosessen fram mot og etter tiltredelsestidspunktet.
Rettsaktens vedlegg med lister over virksomheter som har anledning til sende varer fra Romania, er nå endret i tråd med medlemslandets og SCFCAHs anbefaling. Dette vedlegget skal erstatte tillegg B, vedlegg VII til rettsakten som handler om tiltredelsesakten for Bulgaria og Romania. 

Merknader  

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk. Disse virksomhetslistene har Norge ikke oppdatert og innarbeidet i norsk regelverk, men det er i regelverket henvist til EUs hjemmesider hvor disse listene er tilgjengelige i oppdatert versjon.   

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0716  Kommisjonsvedtak 2007/716/EF av 30. oktober 2007 om overgangsordninger vedrørende strukturelle krav til visse virksomheter i sektorene kjøtt og melk i Bulgaria i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 og (EF) nr. 853/2004  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er laget på bakgrunn av at Bulgaria og Romania tiltrer fellesskapet fra 1. januar 2007 og dermed får fri markedsadgang til EØS området, også når det gjelder animalske produkter. I tiden før tiltredelse er det innrømmet overgangsordninger for Bulgaria bl.a. for kjøtt og melk. Overgangsordninger er ofte benyttet for stater som har søkt medlemsskap i EU eller tredjeland som ønsker å bringe varer inn EØS området. Overgangsordningen kan være av ulik varighet, men skal sikre at kun varer som tilfredsstiller alle regelvekskrav, på de repektive områder, tillates å komme inn i EØS-området. Kommisjonsvedtak (EF) 2007/31 angir overgangsordninger for Bulgaria på dette området.

Bulgaria skal sikre en gradvis oppfylling av at alle regelverkskrav oppfylles i landets vrksomheter og må sørge for at kun de som tilfredsstiller alle krav står på lister over godkjente virksomheter og de som ikke tilfredsstiller disse står på andre lister, innen 31.12.2009. Rettsakten gjelder fram til denne dato. Men, varer som er produsert uten å tilfredsstille alle relevante krav, kan inntil videre omsettes på det nasjonale marked i Bulgaria.

Ved inspeksjoner og dialog med Bulgarske kompetente myndigheter er det framkommet at det er noen virksomheter som trenger lenger tid for å kunne tilfredsstille alle gitte regelverkskrav i rettsaktene (EF) 853/2004 og (EF) 852/2004, som angir hygienregelverk på området.

Det er i angjeldende rettsakt, som gjelder Bulgaria, utarbeidet et endret vedlegg med lister over kjøtt- og meieri-bearbeidingsvirksomheter som ikke har anledning til å sende varer til EØS området, fordi de på dette tidspunkt ikke oppfyller alle regelverkets krav. Disse listene har fortløpende vært revidert i prosessen fram mot og etter tiltredelsestidspunktet.

Men produkter fra disse virksomheter kan allikevel omsettes på det nasjonale marked i Bulgaria. Produkter fra disse virksomheter må i tillegg være merket på en måte som adskiller dem fra produkter som er produsert for EØS området. Bulgarske kompetente myndigheter skal fortløpende informere Kommisjonen om dette.

Rettsakten er rettet til medlemstatene.
Rettsakten er i tråd med medlemslandets og SCoFCAHs anbefaling. 

Denne rettsakten opphever EF 2007/31 som anga overgangsordninger på dette området.
Disse virksomhetslistene blir ikke oppdatert nasjonalt, men det vises til EUs hjemmesider hvor disse er tigjengelige i oppdaterte versjoner.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ingen endring i norsk regelverk. Norge har ikke hatt praksis for å utarbeide eget regelverk på dette området, men vist til virksomhetslister på EUs hjemmeside hvor disse finnes tilgengelige i oppdatert versjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0209  Kommisjonsvedtak 2008/209/EF av 7. mars 2008 om endring av tillegget til vedlegg VI til rettsakten om Bulgarias og Romanias tiltredelse, som gjelder visse melkeproduserende virksomheter i Bulgaria  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten viser til rettsakten for Bulgarias tiltredelse i EØS-området og de betraktninger som er gjort der. I perioden før tiltredelse, er Bulgaria innrømmet overgangsordninger på melkeområdet. Det er ikke uvanlig at land som skal bli en del av EØS-området, innrømmes slike overgangsordninger, for en kortere eller lengre periode.

Det vises til (EF) nr. 853/2004, som regulerer hygieneregelveket for animalske produkter og spesielt vises det til melkeområdet. Dette er på bakgrunn av at Bulgaria gradvis har måttet få animalske produkter som de produserer, i tråd med det gjeldende EØS-regelverket. Listen over produsenter av animalske produkter har ved flere anledniger blitt justert, ved at nye kommer til eller noen må strykes av listen. Det vises videre til rettsakten som regulerer Bulgarias tiltredelse og de endringer som på et tidligere tidspunkt har vært gjort i vedleggene til denne. Dette har vært gjort i kommisjonsvedtakene (EF) nr. 2007/26 og 2007/689.

Bulgaria har nå gitt garantier for at ytterligere 2 melkeproduserende virksomheter oppyller alle gjeldene regelverkskrav og kan settes på listen over godkjente virksomheter, i listen til rettsakten som regulerer Bulgarias tiltredelse i EØS-området.

Rettsakten retter seg mot EØS-statene og endrer altså vedlegget til rettsakten for Bulgarias tiltredelse. Dette er anbefalt av Den faste komité for matkjeden og dyrehelse.

Merknader

Rettsakten få ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett. Disse virksomhetslister har ikke blitt oppdatert nasjonalt, men det knyttes opp til EUs hjemmesider hvor listene oppdateres fortløpende.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0290  Kommisjonsvedtak 2008/290/EF av 4. april 2008 om endring av kommisjonsvedtak 2007/716/EF som angår visse virksomheter i sektorene for kjøtt og melk i Bulgaria  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten viser til rettsakten for Bulgarias tiltredelse i EØS-området. I perioden før tiltredelse, er Bulgaria innrømmet overgangsordninger på kjøtt- og melke-området. Det er ikke uvanlig at land som skal bli en del av EØS-området innrømmes slike overgangsorninger for en kortere eller lenger periode.

Det vises også til kompetente myndigheter i Bulgaria som har dokumentert at enkelte virksomheter, på kjøtt- og melke-området, etter hvert oppfyller alt relevant EØS-regelverk. Dette gjelder nå også alt relevant hygieneregelverk, slik at de omtalte virksomheter i rettsakten, kan flyttes over på en liste over virksomheter som kan ha fri fryt av produkter inn i EØS-området. Disse virksomheter har hittil stått på en liste som bare har hatt anledning til å produsere og omsette på hjemmemarkedet.

Virksomhetslistene har vært endret kontinuerlig og er anbefalt av den Stående Komite for Matkjeden og Dyrehelse.

Rettsakten retter seg mot EØS statene og endrer altså vedlegget til 2007/716/EF. Dette vedlegget har også har vært endret tidligere. De omtalte virksomheter på melk og kjøtt skal ikke lenger stå på listen over de virksomheter som kun får produsere og omsette på hjemmemarkedet.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk. Disse virksomhetslistene har ikke vært oppdatert nasjonalt, men de knyttes opp til EUs hjemmesider, hvor listene oppdateres fortløpende.

Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0330 Kommisjonsvedtak 2008/330/EF av 22. april 2008 om endring av kommisjonsvedtak 2007/716/EF som angår visse virksomheter i sektorene kjøtt og melk i Bulgaria  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten viser til rettsakten for Bulgarias tiltredelse i EØS-området. I perioden før tiltredelse, er Bulgaria innrømmet overgangsordninger på kjøtt- og melke-området. Det er ikke uvanlig at land som skal bli en del av EØS-området innrømmes slike overgangsorninger for en kortere eller lenger periode.
 
Det vises også til kompetente myndigheter i Bulgaria som har dokumentert at enkelte virksomheter, på kjøtt- og melke-området, etter hvert oppfyller alt relevant EØS-regelverk. Dette gjelder nå også alt relevant hygieneregelverk, slik at de omtalte virksomheter i rettsakten, kan flyttes over på en liste over virksomheter som kan ha fri fryt av produkter inn i EØS-området. Disse virksomheter har hittil stått på en liste som bare har hatt anledning til å produsere og omsette på hjemmemarkedet.

Virksomhetslistene har vært endret kontinuerlig og er anbefalt av Den stående komité for matkjeder og dyrehelse.

Rettsakten retter seg mot EØS statene og endrer altså vedlegget til 2007/716/EF. Dette vedlegget har også har vært endret tidligere. De omtalte virksomheter på melk og kjøtt skal ikke lenger stå på listen over de virksomheter som kun får produsere og omsette på hjemmemarkedet.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk. Disse virksomhetslistene har ikke vært oppdatert nasjonalt, men de knyttes opp til EUs hjemmesider, hvor listene oppdateres fortløpende.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0331  Kommisjonsvedtak 2008/331/EF av 23. april 2008 om endringer av tillegget til bilag VI til rettsakten om Bulgarias og Romanias tiltredelse, som gjelder visse meierivirksomheter i Bulgaria  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten viser til rettsakten for Bulgarias tiltredelse i EØS-området. I perioden før tiltredelse, er Bulgaria innrømmet overgangsordninger på melke-området. Det er ikke uvanlig at land som skal bli en del av EØS-området innrømmes slike overgangsorninger for en kortere eller lenger periode.

Det vises også til kompetente myndigheter i Bulgaria som har dokumentert at enkelte virksomheter, på melke-området, etter hvert oppfyller alt relevant EØS-regelverk. Dette gjelder nå også alt relevant hygieneregelverk, slik at de omtalte virksomheter i rettsakten, kan være virksomheter som kan ha fri fryt av produkter inn i EØS-området. Disse virksomheter har hittil stått på en liste som bare har hatt anledning til å produsere og omsette på hjemmemarkedet.

Virksomhetslistene har vært endret kontinuerlig og er anbefalt av den Stående Komite for Matkjeden og Dyrehelse.

Rettsakten retter seg mot EØS statene og endrer altså tillegget til bilag VI i rettsakten om Bulgarias og Romanias tiltredelse når det gjelder meierivirksomheter. Dette vedlegget har også har vært endret tidligere. De omtalte virksomheter på melk skal ikke lenger stå på listen over de virksomheter som kun får produsere og omsette på hjemmemarkedet.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk. Disse virksomhetslistene har ikke vært oppdatert nasjonalt, men de knyttes opp til EUs hjemmesider, hvor listene oppdateres fortløpende.

Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1243  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1243/2007 av 24. oktober 2007 om endring av vedlegg III til parlaments- og rådsforordning (EF) nr. 853/2004 om særlige hygienebestemmelser for animalske næringsmidler  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Krav til journalføring for kystfiskere:  Det er et krav at alle driftsansvarlige for næringsmiddelforetak skal føre og oppbevare journal over tiltak som er truffet for å kontrollere fare. For å minske den administrative byrden til kystfiskere vil man frita dem fra dette kravet. Dette gjelder kystfiskere med små båter som driver i liten skala i en begrenset tidsperiode (mindre enn 24 timer).

Krav for produksjon av gelatin:  For å fremstille gelatin bruker man hud, bindevev og bein. Dette medfører en viss risiko for overføring av BSE-smitte (kugalskap) når man bruker råstoff fra storfe født, oppdrettet eller slaktet i områder med BSE. Det er derfor beskrevet en godkjent metode for fremstilling av gelatin i vedlegg III. Denne metoden går ut på en alkalisk behandling av benmaterialet. Basert på to vurderinger og vedtak i Ekspertpanelet for biologiske farer, under den Europeiske Myndighet for Næringsmiddeltrygghet (EFSA), har man kommet frem til at en ny metode basert på syre eller varme- og trykkbehandling gir et like sikkert, eller sikrere resultat med hensyn til smittefaren for BSE. Man har derfor endret de godkjente metodene for fremstilling av gelatin.

Bruk av gelatin og kollagen:  Innenfor EUs medlemstater har det vært problemer med tolkningen av bestemmelsen om bruk av gelatin og kollagen fremstilt med godkjent metode. Man har derfor endret teksten slik at man får en harmonisert tolkning av regelverket.

Merknader

Forordningen endrer forordning (EF) nr. 853/2004 (H2) som er en del av Hygienepakken, og vil måtte gjennomføres i den forskriften som gjennomfører H2 i norsk rett. Endringen omfatter flere punkter i vedlegg III. Hygienepakken ((EF) nr. 852/2005 (H1), (EF) nr. 853/2004 (H2) og (EF) nr. 854/2004 (H3)) er horisontale rettsakter på området folkehelse.

Unntak fra kravet om journalføringsplikt innebærer en reduksjon i den administrative byrden for de aktuelle virksomhetene. Nye metoder for fremstilling av gelatin er uten betydning i norsk sammenheng, siden det ikke produseres gelatin i Norge. Endringen av ordlyden i bestemmelsene om bruk av gelatin og kollagen vil gjøre regelverket lettere å anvende.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler og Spesialutvalget for matproduksjon, som begge har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalgene er ikke ferdig med sin vurdering.
Endringene anses som ukontroversielle og har ikke vært på tidlig høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1244  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1244/2007 av 24. oktober 2007 om endring av forordning (EF) nr. 2074/2005 om gjennomføringsbestemmelser vedrørende visse animalske produkter ment for konsum og om særlige bestemmelser om offentlig kontoll med hensyn til kjøttinspeksjon  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Begrenset tilstedeværelse for tilsynsveterinær i enkelte slakterier og vilthåndteringsanlegg:  I henhold til forordning (EF) nr. 854/2004 kan den kompetente myndighet bestemme at tilsynsveterinæren ikke behøver å være permanent til stede ved enkelte slakterier og vilthåndteringsanlegg. Disse anleggene velges ut på grunnlag av en risikoanalyse.

Det skal på disse anleggene oppnevnes en offisiell assistent som skal foreta inspeksjonen etter slakting. Kriteriene for dispensasjon fra kravet om permanent tilsynsveterinær bør fastsettes på bakgrunn av en risikoanalyse. Virksomheter som ikke løpende gjennomfører slakting eller vilthåndtering spiller en sosial og økonomisk rolle på landsbygda. Disse virksomhetene bør derfor omfattes av dispensasjonen, såfremt de oppfyller forskrifts- og hygienemessige krav.

Endring av rutiner for kjøttkontroll for visse kategorier slaktedyr:  Etter mange og grundige gjennomganger av prosedyrene for kjøttkontroll, har EU bestemt seg for å forenkle kjøttkontrollen på flere områder. Ut i fra risikovurderinger, der man ser på forekomsten av visse sykdommer i slaktedyrenes land/region, og måten slaktedyrene er oppdrettet på, kan man godkjenne en forenklet kjøttkontroll. Den forenklede kjøttkontrollen består hovedsaklig i at man ikke skjærer like mye i slaktekroppen, men utfører en besiktigelse og en begrenset palpasjon. Vilkårene for disse forenklede kontrollene står i vedlegg VIb, og omfatter i hovedsak enkelte slaktesvin, unge storfe, unge sauer og unge geiter. En forutsentning for risikobasert kjøttkontroll er at det foreligger opplysninger om næringskjeden til slaktedyrene 24 timer før slakting, dvs opplysninger om driftsform, alder, oppdrettsted og andre relevante opplysninger.

Hukommelsestapfremkallende toxin (ASP):  I forordning (EF) nr. 2074/2005 er det fastsatt analysemetoder for påvisning av hukommelsestapfremkallende toxin (ASP) i bløtdyrs spislige deler. 2006.02-ASP-ELISA-metoden som er offentliggjort i AOAC Journal fra juni 2006, er en screeningmetode som kan være et alternativ til høytrykksvæskekromatografi (HPLC) for påvising av ASP i toskallede bløtdyr. ELISA-metoden har den fordelen at den kan screene et stort antall prøver på en relativt billig måte.

Obligatorisk undersøkelse for snive:  I land som ikke er frie for snive, skal det innføres en obligatorisk undersøkelse for sykdommen ved slakting av dyr i hestefamilien. Fremgangsmåten for undersøkelsen er beskrevet i vedlegg I til forordning (EF) nr. 854/2004.

Merknader

Forordningen endrer (EF) nr. 2074/2005 som er en gjennomføringsforordning til Hygienepakken (H1, H2 og H3) samt kontrollforordningen ((EF) nr. 882/2004). Hygienepakken består blant annet av forordningene (EF) nr. 852/2005 (H1), (EF) nr. 853/2004 (H2) og (EF) nr. 854/2004 (H3) og er horisontale rettsakter på området folkehelse. Denne forordningen må sees i sammenheng med de andre forordningene i Hygienepakken. 

Bestemmelsene om lemping på kravet om permanent tilstedeværelse av tilsynsveterinær vil innebære noe økt fleksibilitet for tilsynet. Denne lempingen vil imidlertid ikke kunne medføre vesentlig reduserte kostnader for virksomhetene, siden gebyrsatsen per kilo kontrollert kjøtt vanskelig vil kunne reduseres ytterligere.

Videre vil bestemmelsene om forenklede kontrollrutiner innebære økt fleksibilitet for tilsynet. Det forventes at virksomhetene vil reise en diskusjon knyttet til gebyrer.

Den alternative metoden for påvisning av hukommelsestap-toksin gjør det mulig å analysere et stort antall prøver på en kostnadsbesparende måte både for virksomheter og tilsynet. Siden Norge er fri for hestesykdommen snive, vil det ikke være nødvendig for tilsynet å intensivere kjøttkontrollen på dette punktet.

Sakkyndiges instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler og Spesialutvalget for matproduksjon, som begge har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalgene er ikke ferdig med sin vurdering.
Endringene anses som ukontroversielle og har ikke vært på tidlig høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1245  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1245/2007 om endring av vedlegg I til forordning (EF) nr. 2075/2005 som gjelder bruk av flytende pepsin til påvisning av trikiner i kjøtt  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen er en endringsforordning til kommisjonsforordning (EF) nr. 2075/2005 som er en rettsakt hjemlet i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 854/2004 (H3). H3 er en rettsakt i "hygienepakken".

Denne endringsforordningen blir gitt fordi det fra medisinsk hold fastslås at pepsinpulver kan gi allergiske reaksjoner (Invest. Allergol. Clin. Immunol. (2006) 16, s. 136-137). Videre viser undersøkelser gjort ved EUs referanselaboratorium, at følsomheten i metoden for påvisning av trikiner ikke endres, selv om det brukes flytende pepsin. Flytende pepsin blir dermed tillatt å bruke på linje med gammel metode, der pepsin i pulverform så langt har vært den eneste godkjente metodikken.

Forordningens artikkel 1 gir endringer i følgende punkter i 2075/2005: Vedlegg I, kap. I, punkt 1, underpunkt p), Vedlegg I, kap. I, punkt 3.1, underpunkt b), Vedlegg I, kap. II, punkt A.1, underpunkt q), Vedlegg I, kap. II, punkt A.3, underpunkt a) sitt underpunkt v), Vedlegg I, kap. II, punkt C.3.1, underpunkt h).  Alle endringer som gis i disse punktene representerer likestilling av flytende pepsin med pepsin i pulverform.

Merknader

Rettsakten må gjennomføres i forskriften som vil gjennomføre "hygienepakken" i norsk rett.
Mulighet for å bruke alternativ metode for å påvise trikiner innebærer økt fleksibilitet for tilsynet, men ingen økte kostnader.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler og Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.
Endringen er å anse som marginal og rettsakten er derfor ikke sendt på tidlig høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

2007 R 1246  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1246/2007 av 24. oktober 2007 om endring av forordning (EF) nr. 2076/2005 som omhandler forlengelse av overgangsperioden for  næringsmiddelvirksomheter som importerer fiskeolje til humant konsum  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten dreier seg om overgangsordninger for gjennomføring av H2 og H3 i hygienepakken. Endringene gjelder artikkel 7 som gir bestemmelser om import av animalske produkter.

Forordningen endrer bestemmelsene i artikkel 7 i forordning (EF) nr. 2076/2005.  
I punkt 1 i forordning (EF) nr. 2076/2005 endres datoen ”31. oktober 2007” til ”31. oktober 2008”. 
I punkt 4 i forordning (EF) nr. 2076/2005 endres: 
a) Datoen ”31. oktober 2007” endres til ”31 oktober 2008”.
b) Datoen ”31. desember 2007” endres til ” 31. desember 2008.”
 
Datoene endres fordi tredjeland har bedt om utvidet overgangsordning for å kunne tilpasse seg regelverket og kravene i EU.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift om overgangsordninger for forordningene (EF) nr. 853/2004, nr. 854/2004 og nr. 882/2004 og endring av forordningene (EF) nr. 853/2004 og 854/2004. (Nevnte forskrift til overgangsordninger foreligger pr. 02.01.08 som utkast og er planlagt å iverksettes når hygieneforordningen skal iverksettes.)
Endringen har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon og Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Fiskeolje fra tredjeland som brukes til humant konsum importeres på forskjellige måter til Norge. En del olje importeres i bulk på tankskip, en del på fat og en del i "fluidbags" i konteinere. Fiskeoljen som importeres i bulk består av en rekke partier som er blandet sammen. Noen av disse partiene har sertifikater som angir at det er olje beregnet til fôr, andre at det er olje beregnet til konsum og andre at det er olje av teknisk kvalitet. I og med at oljene er blandet kan de enkelte partiene ikke skilles ut. Det meste av oljen som importeres i bulk går til fôr. En liten del av denne blandingen går til konsum. Av det totale volumet som går til humant konsum utgjør imidlertid oljen fra denne formen for import en stor andel. En del olje importeres separat i mindre eller moderate volum med sertifikater som angir at oljen er beregnet til konsum.

Mattilsynet er kjent med at flere forskningsmiljøer og deler av industrien hevder at det er avgjørende viktig at fiskeolje til humant konsum i alle ledd bør være så fersk som mulig. Det stilles spørsmål angående om oljer som ikke er ferske eller som i varierende grad er oksiderte/harske etter raffinering og rensing er av god nok kvalitet i forhold til folkehelsa. Det blir fra flere pekt på at det ferdige produktet av slike oljer kan være ustabilt og kan harskne. Det blir også pekt på en del manglende kunnskap på dette feltet. Det stilles ikke samme krav til stabilitet og oksidasjonsnivå for fiskeolje til henholdsvis fôr eller teknisk bruk som det gjøres til olje til humant konsum. Det blir derfor stilt spørsmål angående om oljer som importeres i bulk og som består av blandinger av oljer beregnet til henholdsvis fôr, teknisk bruk og humant konsum har nødvendig stabilitet og et lavt nok oksidasjonsnivå til at de etter raffinering og rensing er trygge nok for humant konsum. Mattilsynet har observert at det er en økende fokus blant forskere på dette området.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1441  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1441/2007 av 5. desember 2007 om endring av kommisjonsforordning (EF) nr. 2073/2005 om mikrobiologiske kriterier for næringsmidler  (vedlegg I kap I HOD/LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler en endringsforordning, av kommisjonsforordning (EF) nr. 2073/2005 av 15. november 2005 om mikrobiologiske kriterier for næringsmidler, som er i ferd med å bli implementert i norsk rett. Denne rettsakten er en del av hygienepakken og det vises spesielt til (EF) nr. 852/2004, artikkel 4. Rettsakten har utviklet grenseverdier for mikrobiologiske agens og metabolitter, som den ansvarlige for virksomheten plikter å følge.

Endringene, som er foreslått i rettsakt (EF) nr. 1441/2007 har kommet på bakgrunn av erfaringer fra bruken av de mikrobiologiske kriteriene i EØS-området og baserer seg på vurderinger fra EFSAs ekspertpanel for biologiske farer (BIOHAZ). Endringene har vært behandlet på arbeidsgruppemøter og i Den faste komite for matkjeden og dyrehelse.
 
De foreslåtte endringer i rettsaktes bilag I er følgende:

Morsmelkerstatninger og tilskuddsblandinger:
Kravet om testing for Enterobacter sakazakii og Salmonella i morsmelkerstatninger og visse andre tørkede matvarer til særlige medisinske formål samt til barn under seks måneder, utløses i eksisterende regelverk, dersom hygieneparameteren Enterobacteriaceae påvises, jf. forordningens vedlegg I, kategori 2.2.9. Denne antakelsen om at Enterobacteriaceae kan tjene som indikatorbakterie for Enterobacter sakazakii og Salmonella, har EFSA nå vurdert å være faglig uberettiget. Derfor foreslår Kommisjonen at hovedregelen i endringsrettsakten skal være en parallell testing for Enterobacter sakazakii og Salmonella i denne næringsmiddelgruppen.
Kommisjonen foreslår også å innføre et nytt hygienekriterium for prosessen for morsmelkerstatninger og visse andre tørkede matvarer til barn under seks måneder basert på Bacillus cereus og utvide kravet om testing for Salmonella til også å gjelde tilskuddsblandinger.

Svabring av slakteskrotter ved salmonellakontroll:
Her blir det foreslått å øke minstearealet som skal svabres fra 100 til 400 cm², og det poengteres at det er områder som er mest utsatt for forurensning som skal prøvetas.

Referansemetoder for påvisning av stafylokokk enterotoksin:
Egentlig bare en presisering av at det er siste reviderte utgave av EUs referanselaboratoriums analysemetode som skal benyttes for ost, melke- og myse- pulver. 
Det er kun bilag I til rettsakt (EF) nr. 2073/2005 som skal endres, resten av rettsakten blir fortsatt gjeldene rett.
Endringene, som er foreslått i endringsrettsakten (EF) nr.1441/2007, er allerede hørt av norske høringsinstanser. Ingen høringssvar var av en slik karakter at det ville kunne endre den foreslåtte rettsaktens innhold.

Merknader

Rettsakten er EØS-relevant og akseptabel. Den vil bli vedtatt som en del av hygienpakken.
Rettesakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er vedtatt og under vurdering i EFTA/EØS-landene

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII  Næringsmidler

32007 D 0802  Kommisjonsvedtak 2007/802/EF av 4. desember 2007 om endring av vedtak 2002/840/EF om godkjenning av bestrålingsanlegg for næringsmidler i tredjeland  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten er en godkjenning av to bestrålingsanlegg i Thailand. I følge direktiv 1999/2/EF kan bestrålte næringsmidler bare importeres fra tredjeland når de er behandlet ved et bestrålingsanlegg godkjent av EU. En liste over slike godkjente anlegg er etablert gjennom kommisjonsvedtak 2002/840/EF. Kommisjonen har mottatt søknader om godkjenning av to anlegg fra myndighetene i Thailand. De aktuelle anleggene er inspisert av eksterter i Kommisjonen og funnet å være i overensstemmelse med kravene i direktiv 1999/2/EF. Forskrift 20. mars 2001 nr. 504 om behandling av næringsmidler med ioniserende stråling gjennomfører direktivene 1999/2/EF og 1999/3/EF. De nylig EU-godkjente bestrålingsanleggene i Thailand vil føres opp på Mattilsynets offisielle liste over godkjente bestrålingsanlegg i tredjeland.

Merknader 

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Rettsakten medfører heller ingen administrative eller økonomiske konsekvenser. 

Sakkyndige instansers merknader 

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler , der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0047  Kommisjonsvedtak 2008/47/EF av 20. desember 2007 om godkjennelse av den kontroll før eksport, som USA utfører på peanøtter og peanøttprodukter med hensyn til forekomst av aflatoksiner (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2008/47/EF av 20. desember 2007 omhandler godkjennelse av den kontroll før eksport, som USA utfører på peanøtter og peanøttprodukter med hensyn til forekomst av aflatoksiner.

Food and Veterinary Office (FVO) har vært på et kontrollbesøk i USA, fra 18. til 22. september 2006, i den hensikt å vurdere de kontrollsystemer som brukes for å hindre høye aflatoksinnivåer i peanøtter og i peanøttprodukter. I tillegg var hensikten å vurdere om den kontroll som ble utført før eksport av disse produktene til EØS-land var tilstrekkelig i forhold til EUs krav. Det ble konkludert med at USA har et tilfredsstillende kontrollsystem for aflatoksinnivåer i peanøtter og bearbeidede produkter. Kontrollmyndigheter i USA har erkjent og gjennomført tiltak for å rette de avvik som ble funnet.

Artikkel 23 i kontrollforordningen (EF) 882/2004 legger til rette for at kontrollundersøkelser utført av tredjeland rett før eksport til EU, i den hensikt å undersøke om de eksporterte produktene samsvarer med EUs krav, bør bifalles med en redusert kontroll ved import.
Kontrollen (prøvetaking og analyse) skal utføres i henhold til forordning (EF) 401/2006 som er hjemlet i kontrollforordningen.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.
Rettsakten kan føre til noe reduserte utgifter for Mattilsynet ved kontroll av disse varene ved import fordi det kan tas ut færre prøver.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler , der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

31997 X 0618  Kommisjonsrekommandasjon 97/618/EF av 29. juli 1997 om de vitenskapelige aspektene ved og de nødvendige opplysninger som skal vedlegges søknader om markedsføring av nye næringsmidler og nye næringsmiddelingredienser, og om utarbeiding av førstegangsvurderinger iht. europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/97  (vedlegg II kap XII HOD)  

Sammendrag av innhold 

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/1997 er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Kommisjonsrekommandasjon 1997/618/EF gir retningslinjer for hvilke opplysninger som skal vedlegges en søknad om markedsføring og for utarbeiding av førstegangsvurdering av produkter. 

Merknader 

Rettsakten er i harmoni med norsk forvaltning på dette området.

Sakkyndige instansers merknader 

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.
Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32004 H 0787  Kommisjonsrekommandasjon 2004/787/EF av 4. oktober 2004 om tekniske retningslinjer for prøvetaking og påvisning av genmodifiserte organismer og materiale fremstilt av genmodifiserte organismer, som utgjør eller inngår i produkter, innenfor rammene av forordning (EF) nr. 1830/2004  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonsrekommandasjonen gir råd om tekniske retningslinjer for prøvetaking og påvisning av genmodifiserte organismer og materiale fremstilt av genmodifiserte organismer som utgjør eller inngår i produkter, innenfor rammen av forordning (EF) nr. 1830/2003. Formålet er å få utført inspeksjoner og andre kontrolltiltak for å sikre overholdelse av reglene om sporbarhet og merking av GMO og genmodifisert mat og fôr. 

Forordningen om sporbarhet og merking samt endringene i utsettingsdirektivet krever et system for overføring og oppbevaring av dokumentasjon hos de forskjellige aktører i alle ledd i produksjonskjeden fram til frambud, for produkter som består av eller inneholder GMO og mat- og fôrprodukter produsert fra GMO. Det kreves imidlertid ikke at operatørene selv foretar prøveuttak og tester på hvert ledd i kjeden for tilstedeværelse av GMO eller materiale produsert fra GMO.

Medlemsstatene må derfor selv (art. 9(1)) forsikre seg om at inspeksjoner og andre kontrollmålinger inkludert prøvetaking og kvalitativ/kvantitativ testing blir foretatt for etterlevelse av denne forordningen.

For å forenkle en koordinert tilnærmingsmåte for slike inspeksjoner og kontrollmålinger, krever forordningen (art. 9(2)) derfor at det lages tekniske veiledninger om prøvetaking og testing/analysering av GMO og materiale produsert fra GMO.

Prøvetaking og testing/analysering skal foretas med anerkjente vitenskapelige og statistiske protokoller for å oppnå et tilstrekkelig sikkerhetsnivå for påvisning av GMO eller materiale produsert fra GMO.

I utviklingen av disse retningslinjene har komitéen etablert etter 2001/18 (art. 30) vært konsultert og det er tatt i betraktning arbeidet til de nasjonale kompetente myndigheter, Standing Committee on the Food Chain and Animal Health og Kommisjonens referanselaboratorium (JRC med deltakere fra ENGL).Retningslinjene består av tre deler: generelle prinsipper (I), prinsipper for samplingsprotokoller (II) og analyseprotokoller (III).  

Del I Generelle prinsipper. For å oppfylle kravene i forordningen, må medlemsstatene ta med i betraktningen forhistorien til aktørene ift. overholdelse av relevant lovgivning, påliteligheten ved kontroller aktøren selv har foretatt, situasjoner hvor det er mistanke om lovbrudd samt virkemidler tilpasset hensikten med kontrollen, særlig sett i lys av risiko og erfaring. Offisielle kontroller skal uføres uten forhåndsvarsel, på et hvilket som helst sted i kjeden av produksjon, prosessering og oppbevaring og skal ikke skille mellom produkter ment for eksport utenfor EU og produkter ment for markedet innen EU. Aktører som får sine produkter kontrollert og analysert, kan anmode om en ny vurdering. De kompetente myndigheter skal fastsette hensiktsmessige prosedyrer som sikrer aktørens rett til anke. 

Del II Prinsipper for prøvetakingsprotokoller. Denne delen er meget spesifikk og detaljert og  består av 8 hovedpunkter. The Community Reference Laboratory (JRL) etablert under 1830/2003 og medlemmene av ENGL vil skaffe veiledning og gi assistanse mht. metoder for prøvetaking, inkludert bl.a. statistisk analyse. Det vises videre under de enkelte punktene til forskjellig ISO-standarder og dokumenter/programmer laget av ENGL.

Del III Analyseprotokoller/metoder. Denne delen er også relativt detaljert, med stor vekt på henvisninger til ISO/CEN-standarder og utført og fremtidig arbeid av CRL/ENGL.

Merknader 

Norge har deltatt på møter i komiteen og støttet retningslinjene på forslagsstadiet. De gjelder GMO som godkjennes etter direktiv 2001/18/EF, dvs. GMO som godkjennes etter genteknologiloven i Norge. De gjelder også materiale til mat og fôr som er fremstilt av GMO som reguleres under matloven i Norge. Rettsakten har følgelig relevans for Miljøverndepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet. 

Rekommandasjonen utfyller forordning (EF) nr. 1830/2003, som er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen.  

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.
Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32007 H 0196  Kommisjonsrekommandasjon 2007/196/EF av 28. mars 2007 om overvåking av furan i mat  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en anbefaling til EUs medlemsland om å undersøke nivåene av furan i ulike typer næringsmidler som har gjennomgått varmebehandling. US Food and Drug Administration (FDA) publiserte i 2004 en rapport om funn av furan i denne typen produkter. Med bakgrunn i disse resultatene foretok EFSA senere samme år en foreløpig risikovurdering av furan i mat. Stoffet er kreftframkallende i dyreforsøk og ble vurdert å kunne utgjøre en risiko også for mennesker. Hovedkonklusjonen var at det er nødvendig med flere data på eksponering og toksikologi før en fullverdig risikovurdering kan gjennomføres. Kommisjonen har derfor sett behovet for en systematisk innsamlig av data fra medlemslandene i EU. Grunnet usikkerhet rundt analysemetoder har ikke anbefalingen blitt ferdigstilt før nå. Medlemslandene anmodes om å sende inn data til EFSA i 2007 og 2008. Dataene skal rapporteres i et eget format og samles i en database utviklet av EFSA.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.
Rettsakten medfører heller ingen administrative eller økonomiske konsekvenser utover Mattilsynets planlagte oppfølging av anbefalingen gjennom et kartleggingsprogram. Det er satt av midler på Mattilsynets budsjett for 2007 til en nasjonal kartlegging av forekomst av furan i ulike typer næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.
Rettsakten har vært sendt på tidlig høring til interessenter. Det har ikke kommet inn kommentarer.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 H 0103  Kommisjonsrekommandasjon 2008/103/EF angående et koordinert overvåkningsprogram på fellesskapsnivå for 2008 for å sikre overholdelse av maksimumsgrenseverdiene for rester av plantevernmidler i næringsmidler og nasjonale overvåkningsprogram for 2009  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en anbefaling om hvilke stoff/næringsmiddelkombinasjoner som bør inngå i fellesskapets overvåkningsprogram for rester av plantevernmidler for 2008 og hvor mange prøver hvert land skal ta av hver kombinasjon. Det er også indikert hva som kan komme til å inngå i programmene for 2009 og 2010. Forslaget innebærer at både "single residue methods" og "multi-residue methods" skal benyttes. For 2009 vil sannsynligvis noen animalske produkter (egg, skinke og smør) bli inkludert.

Rettsakten inviterer også medlemsstatene til å rapportere resultatene innen 31.august 2009. Rapporten skal angi  hvilke analysemetoder som er brukt samt antall reaksjoner på overskridelser programmet har ført til.

Medlemsstatene skal rapportere resultatene for sine nasjonale program for 2007 innen 31.08.2008 og sende inn forslag til sine nasjonale overvåkningsprogram for 2009 innen 30.09.2008.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

31997 R 0258  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/1997 av 27. januar 1997 om nye næringsmidler og nye næringsmiddelingredienser  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Forordningen omhandler nye næringsmidler og nye næringsmiddelingredienser, dvs. næringsmidler som ikke har blitt brukt i betydelig grad innen fellesmarkedet inntil ikrafttredelsen av forordningen (15. mai 1997). Næringsmidlene eller næringsmiddelingrediensene må i tillegg falle inn under en av følgende kategorier:

• Næringsmidler og næringsmiddelingredienser med en ny eller tilsiktet modifisert struktur.
• Næringsmidler som består av eller er isolert fra mikroorganismer, fungi (sopp) eller alger.
• Næringsmidler og ingredienser som består av eller er isolert fra planter eller dyr med unntak av næringsmidler og næringsmiddelingredienser som er framstilt ved tradisjonell formering eller avlingspraksis, og som har vært trygt anvendt tidligere.
• Næringsmidler eller næringsmiddelingredienser som er blitt produsert ved en framstillingsprosess som hittil ikke har vært brukt og hvor prosessen medfører betydelig endring i sammensetning, struktur eller næringsmiddelingredienser som har betydning for næringsinnhold, metabolisme eller mengde uønskede stoffer.

Nye næringsmidler og næringsmiddelingredienser skal godkjennes før de kan omsettes på markedet (pre-market approval). Godkjenningsprosedyren innbefatter vurdering av helserisiko, og for næringsmidler som inneholder eller består av genmodifiserte organismer skal også miljørisiko bedømmes. Miljørisikovurderingen skal være i overensstemmelse med det sikkerhetsnivå som er gitt i 90/220-direktivet (endret ved 2001/18-direktivet, som er under gjennomføring i Norge).
Produktet skal merkes dersom det nye næringsmiddelet eller den nye næringsmiddelingrediensen etter en vitenskapelig vurdering anses forskjellig fra et tilsvarende eksisterende produkt med hensyn til næringsinnhold, sammensetning eller tilsiktet bruk av produktet.

Merknader 

Det er fastsatt et nasjonalt godkjenningskrav til nye næringsmidler og næringsmiddelingredienser i generell forskrift 8. juli 1983 nr. 1252 for produksjon og frambud m.v. av næringsmidler § 16 a. Bestemmelsen trådde i kraft 1. januar 1999.

Bestemmelsen innebærer at Mattilsynet skal gi særskilt samtykke før nye produkter kan markedsføres. Mattilsynet avgjør i tvilstilfelle hva som er å anse som et nytt næringsmiddel eller en ny næringsmiddelingrediens.

Det er godkjent ett produkt i henhold til det nasjonale godkjenningskravet (Quorn mykoprotein). Produktet er ikke definert som ny mat i EU siden det var på det europeiske markedet før ny mat-forordningen trådte i kraft.

Sakkyndige instansers merknader 

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel med tilpasningstekst.
Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32001 R 1852  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1852/2001 av 20. september 2001 om fastsettelse av regler for offentliggjøring av informasjon til forbruker og beskyttelse av informasjon gitt i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/97  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Forordningen endrer forordning (EF) nr. 258/97 om nye næringsmidler og næringsmiddelingredienser (ny mat) med hensyn til offentliggjøring av informasjon ved vurdering av søknader om nye næringsmidler/næringsmiddelingredienser. Endringsforordningen gir bestemmelser som skal hindre Kommisjonen og medlemslandene i å kunngjøre informasjon om søknader som er vurdert som konfidensielle i henhold til artikkel 3  i forordning 258/97, samt gir bestemmelser som tillater offentliggjøring av deler av søknaden.

Merknader 

Norge har pr dato ikke gjennomført forordning (EF) nr. 258/97 (ny mat-forordningen) som denne endringen er knyttet til, jf. omtale ovenfor.

Endringsforordningen vil bli gjeldende i Norge når forordning (EF) nr. 258/97 (ny mat-forordningen) blir gjennomført i norsk regelverk.  

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant bare hvis forordning (EF) 258/97 (ny mat-forordningen) blir gjennomført i norsk regelverk.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32003 R 1829  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1829/2003 av 22. september 2003 om genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten gir i all hovedsak regler for godkjenning og merking av genmodifiserte (GM) næringsmidler og fôrvarer. Rettsakten skal danne grunnlag for å sikre et høyt beskyttelsesnivå for menneskers liv og helse, dyrehelse, dyrevelferd, miljø og forbrukerinteresser i forhold til genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer.

Rettsaktens virkeområde er næringsmidler/fôrvarer som inneholder, består av, eller er fremstilt fra genmodifiserte organismer (GMO). Prosesserte/avledete GM-fôrvarer har ikke hatt spesifikke godkjennings- og merkekrav i EU tidligere. Produkter som er ”fremstilt ved hjelp av GMO” er ikke omfattet. Sistnevnte kategori omfatter produkter som er fremstilt ved hjelp av GMO, men uten at noe av materialet fra GMOen er til stede i sluttproduktet. Dette blir eksemplifisert ved oster som er produsert ved hjelp av GM-enzymer hvor enzymet ikke er tilstede i sluttproduktet, ved produkter fra dyr som er fôret med GM-fôrvarer eller behandlet med GM-medisiner.

Forordningen legger opp til en sentralisert godkjenningsprosedyre hvor ”European Food Safety Authority” (EFSA) innstiller og Kommisjonen tar beslutninger, og hvor medlemslandene kan reise innvendinger og innlede en såkalt komitologiprosedyre. Forenklet prosedyre for godkjenning av genmodifiserte næringsmidler opphører. Det er lagt opp til større krav til søkere, da de må levere blant annet analyseverktøy og prøvemateriale.

Unntak fra godkjenningskravet vil gjelde for utilsiktet eller teknisk uunngåelig tilstedeværelse av GM-materiale opp til 1 % eller lavere terskel som blir fastsatt av medlemslandene på en sak til sak-basis. Dette gjelder forutsatt at aktørene kan vise at tilstedeværelsen virkelig er utilsiktet eller teknisk uunngåelig, og forutsatt at GM-materialet er vurdert av relevante vitenskapskomiteer eller EFSA og ikke innebærer noen risiko for helse og miljø.

Rettsakten omtaler GM-produkter som allerede finnes på markedet som godkjent under EUs vedtatte regelverk, blant annet forordning (EF) nr.  258/97 (ny mat-forordningen, se omtale ovenfor) og notifiseringer (forenklede godkjenninger) under ny mat-forordningen. Slike produkter kan fortsatt omsettes, forutsatt at EFSA innen 6 måneder etter at regelverket har trådt i kraft, skaffes informasjon vedrørende risikovurderingen av produktene, metoder for prøvetaking og analyser, prøver og kontrollprøver. Innen 9 år etter at produktene først kom på markedet, må søknadene fornyes.

Merkekravene omfatter alle genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer, også der hvor DNA og protein ikke kan påvises (såkalt prosessmerking). Merkekravene omfatter ikke næringsmidler og fôrvarer som inneholder, består av eller er fremstilt fra GMO-er i en mengde som ikke er høyere enn terskler som er etablert i overensstemmelse med prosedyrer i artikkel 36 (2), forutsatt at tilstedeværelsen er utilsiktet eller teknisk uunngåelig, noe som frambyder må bevise. Det antydes ingen konkret maksimum terskelverdi. Produkter framstilt ved hjelp av GMO, men hvor GMO ikke er til stede i sluttproduktet, tilleggsmerkes med ”men inneholder ikke genmodifiserte organismer”.
Artikkel 35 omfatter muligheten til å bruke sikkerhetsklausul i forbindelse med genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer.

Merknader 

Rettsakten er i all hovedsak i harmoni med norsk regelverk på dette området.
Norge har utarbeidet kommentarer til rettsakten da denne var på forslagsstadiet, oversendt som EFTA-kommentarer i april 2002. En nasjonal høring er gjennomført i et samarbeid mellom landbruks-, fiskeri-, miljø- og helse/mat myndigheter.

Sakkyndige instansers merknader 

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32003 R 1830  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1830/2003 av 22. september 2003 om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer (GMO) og sporbarhet av avledede genmodifiserte (GM) næringsmidler og GM-fôrvarer, og endring av direktiv 2001/18/EF  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Formålet er å få enhetlige og klare regler for sporbarhet av levende GMO og avledede GM-produkter inkludert næringsmidler og fôrvarer, for derved å tilrettelegge for korrekt merking, miljømessig overvåkning, samt tilbakekalling av produkter.

Rettsakten vil gjelde for alle ledd i omsetning av produkter godkjent etter EU-regelverk. Dette gjelder produkter som består av eller inneholder GMO, inkludert GM-såvarer og andre GMO som er godkjent omsatt til dyrking eller annen utsetting i miljøet, næringsmidler og næringsmiddelingredienser, inkludert tilsetnings- og aromastoffer produsert fra GMO og fôrvarer og fôrvare-ingredienser inkludert tilsetningsstoffer produsert fra GMO.

Sporbarhet defineres som evnen til å spore GMO og produkter avledet fra GMO i alle ledd i produksjon og omsetning. Emballerte produkter som består av eller inneholder GMO, skal merkes ”Dette produktet inneholder genmodifiserte organismer” når de omsettes. Fra første ledd i omsetningskjeden skal frambyder overbringe til neste ledd informasjon om at produktet (både emballerte og i bulk) inneholder eller består av GMO, sammen med de(n) unike koden(e). Sporbarhet- og merkesystemet omfatter også GM-såvarer og andre GMO som er godkjent for omsetning til dyrking og utsetting i miljøet.

Angivelse av unik kode kan imidlertid erstattes med en erklæring fra frambyder om at produktet bare skal brukes til næringsmidler, fôrvarer eller til bearbeiding, i tillegg til de unike kodene for de GMO som produktet kan inneholde.
 
Krav til sporbarhet for avledede produkter er at frambydere av genmodifiserte næringsmidler eller fôrvarer skal videreformidle til neste ledd i kjeden informasjon om hver ingrediens som er produsert fra GMO, eller at produktet er produsert fra GMO dersom det ikke finnes noen ingrediensliste.

Det er også visse krav i rettsakten som gjelder både GMO og avledede produkter: Frambyder er forpliktet til å påse at denne informasjonen følger produktet til neste ledd i omsetningskjeden. Frambyder skal ha systemer og prosedyrer for å identifisere hvem produktene kommer fra og hvem de videresendes til. Denne informasjonen skal oppbevares i en periode på 5 år.
Kravene til merking og sporbarhet tilsidesetter ikke andre spesifikke krav i EF-regelverket for øvrig. Dette innebærer blant annet at rettsakter som regulerer GMO-produkter av ulike slag, kan fastsette ytterligere krav om merking, for eksempel hvor og hvordan produktene skal brukes. Kravene i rettsakten må ses i sammenheng med kravene til registrering av steder for dyrking av, og overvåkingsprogrammer for GMO som markedsføres iht. direktiv 2001/18/EF, og den tidsbegrensede godkjenningsperioden i dette direktivet (10 år). Dersom overvåkingen avdekker negative helse- eller miljøvirkninger skal overvåkingen og sporbarhetskravene til sammen gjøre det mulig å tilbakekalle produkter som består av eller inneholder den aktuelle GMO.
Blant annet produkter som inneholder eller består av inntil 1 % GMO, og som skal brukes direkte som næringsmidler, fôrvarer eller til videreforedling, unntas fra kravene om sporbarhet og merking. Forutsetningen er at frambyderne kan dokumentere at sporforurensningen er utilsiktet og teknisk uunngåelig og at GM-materialet er vurdert av en vitenskapelig komité eller ”European Food Safety Authority” (EFSA) og funnet å ikke representere noen helse- eller miljørisiko. Næringsmidler og fôrvarer produsert fra GMO er unntatt på samme vilkår som i forrige punkt fra kravet om sporbarhet dersom sporforurensningen av GM-materiale i ingrediensene ikke overstiger 1 %.

Merknader 

Norge utarbeidet kommentarer til rettsakten da denne var på forslagsstadiet, oversendt som EFTA-kommentarer i november 2002, hvor EFTA/EØS-statene støttet rettsakten i hovedtrekk. En nasjonal høring er gjennomført i et samarbeid mellom landbruks-, fiskeri-, miljø- og helse/mat myndigheter. Rettsakten er i all hovedsak i harmoni med norsk regelverk på dette området.

Sakkyndige instansers merknader 

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32004 R 0065  Kommisjonsforordning (EF) nr. 65/2004 av 14. januar 2004 om etablering av et system for utvikling og tildeling av unike koder for genmodifiserte organismer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonsforordningen regulerer etableringen av et system for utvikling av og tildeling av unike koder for hver enkelt GMO. Formålet med de unike kodene er å kunne identifisere ulike GMOer og å finne frem til informasjon om dem fra ulike kilder. De unike kodene er et sentralt element i systemet for sporbarhet og merking som er regulert i forordning (EF) nr. 1830/2003 om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer og sporbarhet av næringsmidler og fôr produsert fra genmodifiserte organismer med mer (sporbarhets- og merkeforordningen). Etableringen av et system for unike koder er en forutsetning for at sporbarhets- og merkeforordningen kommer til anvendelse, jf. art. 13 jr. § 8 a.

Alle søknader i EU om godkjenning av en GMO, skal inneholde opplysninger om en unik kode for den omsøkte GMO. Den unike koden skal utvikles etter at OECDs database over bioteknologiske produkter (BioTrack) og Biosafety Clearing House (BCH) under Cartagenaprotokollen er konsultert for å hindre at det ikke blir nyttet en kode som allerede finnes. Alle unike koder skal bli registrert i et register drevet av Kommisjonen og informasjon skal også sendes BCH.
GMOer som allerede er godkjent skal også tildeles unike koder. Forordningen inneholder detaljerte regler om hvordan dette skal gjøres, som langt på vei tilsvarer de som gjelder for omsøkte GMOer.

I et vedlegg til forordningen går det fram hvordan de (alfanumeriske) unike kodene skal utformes.

Merknader

Rettsakten utfyller forordning (EF) nr. 1830/2003, som er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.
Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32004 R 0641  Kommisjonsforordning (EF) nr. 641/2004 av 6. april 2004 om gjennomføringsbestemmelser til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1829/2003 for så vidt gjelder tillatelse til nye genmodifiserte matvarer og fôrstoffer, meldinger om eksisterende produkter og utilsiktet eller teknisk uunngåelig forekomst av genmodifisert materiale der det er foretatt en gunstig risikovurdering  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Formålet med forordningen er å veilede søkere og tilrettelegge for EFSAs vurdering av søknader om genmodifisert mat og fôr. I tillegg til denne forordningen skal EFSA utarbeide en detaljert veiledning til søkere om hvordan søkerne skal utarbeide og presentere risikovurderingen av produktene.

Forordningen inneholder detaljerte regler om innholdet i bl.a. søknader og meldinger, og om innholdet i en liste over genmodifisert materiale hvor det allerede er foretatt en gunstig risikovurdering. Denne listen ble offentliggjort 18. april 2004 og skal ajourføres av Kommisjonen. Listen skal bl.a. skille mellom produkter hvor det finnes en offentlig tilgjengelig analysemetode og produkter hvor slik metode ikke finnes. Aksept av spormengder på en terskelverdi 0.5% gjelder kun for de produkter hvor det finnes analysemetode.

Merknader 

Rettsakten utfyller forordning EF nr.1829/2003, som er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader 

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32006 R 1881  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1881/2006 av 19. desember 2006 som fastsetter grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en konsolidert versjon av kommisjonsforordning (EF) nr. 466/2001 som fastsetter grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler, med alle etterfølgende endringer. Forordning (EF) nr. 466/2001 har blitt endret svært mange ganger siden den ble vedtatt. For å gjøre regelverket tilgjengelig og lettfattelig er alle endringsrettsakter inkludert i den nye forordningen. Det materielle innholdet er altså i all hovedsak lik den tidligere forordningen, men med noen unntak:

•  Noen definisjoner er endret i henhold til det nye hygieneregelverket.    
•  Videre er henvisningene til risikovurderinger oppdatert.    
•  Rettsakten er også tydeligere på virksomhetenes ansvar for å vise at produkter er i samsvar med regelverket ved å understreke deres plikt til å gi opplysninger om relevante fortynnings- og/eller prosesseringsfaktorer for produkter som har grenseverdier kun for råvaren.     •  Artikkel 1 pkt. 2 presiserer at grenseverdier, som er spesifisert i vedlegget, skal gjelde den spiselige del av varer dersom ikke annet er spesifisert.    
•  Artikkel 3, punkt 1 til 3 om forbud av bruk, miksing og detoksifisering, har fått et større virkeområde (artikkel 4.2 bokstavene a og b i forordning (EF) nr. 466/2001). Denne artikkelen omfattet tidligere kun aflatoksiner og okratoksin A.    
•  Artikkel 5 om bestemmelser vedrørende peanøtter, videreforedlet produkter av disse og cerealer, krever en sterkere tydeliggjøring, når det gjelder merking av produktenes bruksområde. For aflatoksiner er det bestemt at der hvor merkingen ikke er tydelig på om varen er til humant konsum, skal grenseverdiene gitt for direkte humant konsum gjelde (vedlegg, del 2, pkt 2.1.3 og 2.1.6).    
•  Artikkel 8 henviser til egne direktiver og forordninger for prøvetaking og analysemetoder for alle stoffer inkludert i vedlegget til denne forordningen.  Artikkel 9 om overvåking og rapportering, bestemmer at det skal årlig informeres om funn av bestemte mykotoksiner til Kommisjonen (ESA). Norge har krevd rapportering for funn av mykotoksiner i næringsmidler to ganger i året siden 2004. Bakgrunnen for dette har vært at Kommisjonen har etterspurt denne type informasjon. Artikkel 9 poengterer også at det skal rapporteres hvert kvartal til Kommisjonen i henhold til vedtak 2006/504/EF. Det er positivt at dette er tatt med i denne rettsakten og at viktigheten av beskyttelsestiltakene blir fremhevet.Det kommer i denne forordningen noen nye grenseverdier som ikke var fastsatt i forordning (EF) nr. 466/2001. Dette gjelder:
 • Grenseverdi for bly i fiskekjøtt. Det er nå kun én grenseverdi for alt fiskekjøtt på 0,3 mg/kg. Tidligere var det to grenseverdier for bly i fisk, en generell grenseverdi på 0,2 mg/kg og en grenseverdi på 0,4 mg/kg for noen arter som man vet har et høyere innhold enn andre arter. Den nye grenseverdien kom inn som følge av at den ble vedtatt i Codex Alimentarius (CCFAC, Codex Committee for Food Additives and Contaminants) 2006. Verken EU eller Norge gikk i mot et slikt forslag og det er derfor rimelig å ta det inn i vårt regelverk.    
• Grenseverdi for kadmium i innmat hos hest. Det var tidligere ikke grenseverdi for innmaten, kun kjøttet. Nå er innmat fra hest inkludert i grenseverdiene for lever og nyre for storfe, sau, svin og fjørfe. Grenseverdiene er 0,5 mg/kg for lever og 1,0 mg/kg for nyre.     
• Grenseverdien for kvikksølv i fiskerivarer er spesifisert noe mer detaljert. Det står nå at grenseverdien gjelder for krepsdyr, unntatt brunt krabbekjøtt og unntatt hode- og torakskjøtt fra hummer og andre lignende store krepsdyr.    
• Grenseverdi for deoxynivalenol (DON), zearalenon (ZEN) og fumonisiner i mais vil tre i kraft i løpet av 2007. For DON og ZEN skal verdiene tre i kraft 1. juli 2007 og for fumonisiner 1. oktober 2007. Verdiene skal diskuteres på arbeidsgruppemøter i EU. De foreslåtte verdiene som er gitt i vedlegg, del 2, er akseptable for Norge. Imidlertid er det kjent at Italia og Frankrike ønsker høyere grenseverdier for disse stoffene i mais.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. september 2001 nr. 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler. For de fleste stoffene som omfattes av regelverket vil dette ikke medføre noen administrative eller økonomiske konsekvenser, ettersom dette hovedsaklig er en konsolidering av allerede vedtatte rettsakter. Forordning (EF) nr. 1881/2006 er derfor ikke sendt ut på forhøring.

Hovedforskjellen er at regelverket er mer lettfattelig og tilgjengelig for alle.   Det er imidlertid én endringsforordning til forordning (EF) nr. 466/2001 som ikke er implementert i norsk regelverk. Dette gjelder forordning (EF) nr. 199/2006 som fastsetter grenseverdier for summen av dioksiner og dioksinlignende PCB i næringsmidler, i tillegg til de eksisterende grensene for dioksiner.

Sakkyndige instansers merknader 

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32006 R 1981  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1981/2006 av 22. desember 2006 om gjennomføringsbestemmelser til artikkel 32 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1829/2003 for så vidt angår EF-referanselaboratoriet for genmodifiserte organismer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold   

Rettsakten omhandler bestemmelser om at de som søker om å få godkjent produkter under forordning (EF) nr. 1829/2003 vedr genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer, må betale visse gebyrer som bidrag til dekking av utgiftene til EUs referanselaboratorium og de nasjonale referanselaboratorier.   Rettsakten omhandler i tillegg bestemmelser for etablering av nasjonale referanselaboratorier. 
     
Mer detaljer om rettsakten:
Rettsakten fastsetter gjennomføringsbestemmelser til artikkel 32 i forordning (EF) nr. 1829/2003 om EF-referanselaboratoriet for genetisk modifiserte organismer (GMO), heretter kalt CRL (Community Reference Laboratory). Det fremgår blant annet også av artikkel 32 i forordning (EF) nr. 1829/2003 at CRL på GM-området skal bistås av eventuelle nasjonale referanselaboratorier, heretter kalt NRL (National Reference Laboratory). Videre fremgår det av bestemmelsen at det er søkerne som skal betale kostnadene for oppgavene som utføres av CRL og Det europeiske nettverk av GMO-laboratorier (ENGL) i denne sammenheng og at dette gebyret ikke skal overstige kostnadene med validering av påvisningsmetodene.Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 1981/2006 kan i følge rettsakten artikkel 1 inndeles i to hovedkategorier. Den første hovedkategorien, artikkel 3 til 5, omfatter bestemmelser om gebyr som virksomheter må betale for å få en deteksjonsmetode validert og referansemateriale kontrollert av CRL. Den andre hovedkategorien, artikkel 6 til 8 og vedleggene til forordningen, omfatter bestemmelser om opprettelsen av NRLer og krav til disse. Artikkel 2 inneholder definisjoner.  Hovedinnholdet i kategori 1 - bestemmelser om gebyr som virksomheter må betale for å få en deteksjonsmetode validert og referansematerialet kontrollert av CRL. Det fremgår av artikkel 3 nr. 1 at det per søknad skal betales et fast gebyr på 30.000 euro. Dersom det er nødvendig med en komplett validering for en påvisnings- og identifikasjonsmetode for en bestemt GMO-event skal det etter artikkel 3 nr. 2 betales et supplerende gebyr på 60000 euro som på nærmere fastsatte vilkår kan nedsettes. Etter artikkel 3 nr. 3 kan det også kreves supplerende gebyr dersom kostnadene ved validering overstiger beløpene i artikkel 3 nr. 1 og 2.Videre fremgår øvrige muligheter for nedsettelse av gebyr eller fritak fra gebyrplikt av artikkel 4, blant annet for små og mellomstore virksomheter eller dersom virksomheten har sitt hovedsete i et utviklingsland eller dersom søker allerede har fremlagt den aktuelle påvisnings- og identifikasjonsmetoden sammen med en tidligere søknad om godkjenning av produkter som er basert på den samme GMO og metoden er validert og offentliggjort av CRL. Artikkel 5 inneholder de nærmere prosedyrer for saksbehandlingen i forbindelse med gebyrinnbetalingen og valideringsprosessen.
 
Hovedinnholdet i kategori 2 - bestemmelser om opprettelsen av og krav til NRLer.  Det fremgår av artikkel 6 nr. 1 at NRLer må tilfredsstille kravene i vedlegg 1 til forordningen. Kravene går blant annet ut på at laboratoriet må være akkreditert etter EN ISO/IEC 17025 eller en tilsvarende internasjonal standard som sikrer at laboratoriene har et tilstrekkelig antall kvalifiserte medarbeidere, råder over nødvendig utstyr, har en passende administrativ infrastruktur og råder over tilstrekkelig datakapasitet og behandler den informasjon de får tilgang til fortrolig. Laboratoriene som er listet opp i vedlegg 2 til forordningen er vurdert til å oppfylle disse kravene og utpekes dermed til NRLer på dette området.Det fremgår videre av artikkel 6 nr. 2 at det skal inngås en skriftlig avtale mellom CRL og NRLene om deres innbyrdes forhold, herunder om økonomi, ettersom CRL skal fordele en del av de midler det får inn ved gebyrinnkrevingen til NRLene.Videre fremgår det av artikkel 7 at CRL i samarbeid med NRLene skal utarbeide en årlig rapport om arbeidet under forordningen og at det skal avholdes et årlig møte mellom CRL og NRLene i denne sammenheng. Artikkel 8 slår fast at vedlegg 3 til forordningen endrer vedlegget til forordning (EF) nr. 1829/2003 punkt 2, 3 og 4. Det fremgår nå av punkt 2 at CRL for så vidt gjelder de oppgaver som er angitt i vedlegget skal bistås av NRLene og at NRLene automatisk skal betraktes som medlemmer i ENGL. De videre rettigheter og plikter og nærmere retningslinjer for oppgavefordelingen mellom CRL og NRLene, herunder forholdet til oppgaver etter forordning (EF) nr. 882/2004 (kontrollforordningen), og forholdet mellom CRL og medlemmene i ENGL fremgår av punkt 3 og 4 i vedlegget.  

Merknader 

Rettsakten må implementeres i norsk rett i forskrift. Det må vurderes nærmere om forordningen kan implementeres i en eksisterende forskrift, andre forskrifter som er under utarbeidelse på GM-området eller i en egen forskrift. Rettsakten antas å ha administrative og økonomiske konsekvenser for Veterinærinstituttet (VI) som er Norges nasjonale referanselaboratorium på GM-området. Videre fastsetter forordningen som nevnt ovenfor gebyrene for CRLs arbeid noe som vil ha økonomisk betydning for virksomheter som eventuelt leverer inn en søknad om godkjenning av et produkt etter forordning (EF) nr. 1829/2003 i Norge.    

Sakkyndige instansers merknader 

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel med tilpasningstekst, hvor VI blir listet opp som norsk referanselabratorium. Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler som har representanter fra Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1126  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1126/2007 av 28. september 2007 om endring av forordning (EF) nr. 1881/2006 ved å fastsette nye maksimumsgrenser for fusarium-toksiner i mais og maisprodukter  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten endrer grenseverdiene for  Fusarium -toksiner i mais og maisprodukter fastsatt i forordning (EF) nr. 1881/2006 av 19. desember 2006. De klimatiske forholdene i vekstsesongen, spesielt under blomstringen, har stor betydning for nivået av slike toksiner i cerealer, inkludert mais. God landbrukspraksis (GAP) vil imidlertid til en viss grad kunne redusere oppvekst av  Fusarium -sopper. Da grenseverdiene for  Fusarium -toksiner ble fastsatt i 2005, manglet det kunnskap om flere av faktorene som påvirker dannelsen av disse toksinene i mais. Det var forutsatt at grenseverdiene skulle gjelde fra juli 2007 dersom det da ikke forelå ny informasjon som gjorde det nødvendig å endre disse. Denne tidsperioden gjorde det mulig for dyrkere og produsenter av mais å undersøke ytterligere de faktorene som påvirker dannelsen av  Fusarium- toksiner og i hvilken grad det er mulig å redusere forekomsten av disse. Det foreligger nå ny kunnskap som gjør det nødvendig å endre grenseverdiene for mais og maisprodukter. Grunnet værforhold og andre faktorer viser avlingene for 2005 og 2006 høyere nivåer enn for de foregående år. Dette viser at de foreslåtte grenseverdiene er vanskelig å oppnå selv når anbefalte dyrkningstiltak for reduksjon er gjennomført. Forekomst av  Fusarium- toksiner i mais er spesielt et betydelig problem i middelhavsland som Italia, Frankrike og Spania. Problemet med forekomst av Fusariumtoksiner er mye mindre i mer nordlige land som for eksempel Tyskland. Men her er maisproduksjonen lav og det aller meste av det som produseres brukes til fôr. I Italia derimot er det en meget stor maisproduksjon med store økonomiske verdier og det meste går til mat. Det har derfor vært en stor utfordring for EU-kommisjonen å prøve å komme fram til harmoniserte grenseverdier som spesielt Italia kan leve med. Flere land, og deriblant Norge, har gitt uttrykk for bekymring for å godta høye verdier for fusariumtoksiner i mais til mat, men vi har fått gjennomslag for lavere grenseverdier i mais i frokostcerealier og i bearbeidede cerealier i barnemat. Generelt er komsum av mais og maisprodukter lavere i Norge enn i flere andre land.

Merknader

Rettsakten krever endring i "Forskrift 27. september 2002 nr. 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler".

Rettsakten krever økte utgifter for Mattilsynet ved kontroll av disse varene, men tas innenfor eksisterende rammer.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0109  Europaparlaments- og rådsforodning (EF) nr. 109/2008 av 15. januar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 1924/2006 om ernærings- og helsepåstander på matvarer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Endringsforordningen gjelder overgangsbestemmelser (transitional measures) for påstander som henviser til barns utvikling og helse. Kategorien av påstander som relateres til barns utvikling og helse ble inkludert sent i prosessen i arbeidet med påstandforordningen (1924/2006), og overgangsbestemmelser ble ikke tatt med for denne kategori påstander.
Produkter med påstander som relateres til barns utvikling og helse finnes allerede på markedet i medlemslandene. For å unngå tilbaketrekking av produkter, gir endringsforordningen samme overgangsbestemmelser for påstander relatert til barn utvikling og helse som overgangsbestemmelser for andre helsepåstander omtalt i påstandsforordningen.
Endringer i forordningen tillater produkter med påstander relatert til barns utvikling og helse i en overgangsperiode på 6 måneder dersom det er sendt inn søknad til EU-Kommisjonen fra industrien innen 19.01.08 og fra myndighetene innen 31.01.08.
Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0149  Kommisjonsforordning (EF) nr. 149/2008 av 29. januar 2008 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 396/2005 ved å etablere vedleggene II, III og IV som setter maksimalgrenseverdier for produktene som er dekket av vedlegg I  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten etablerer vedlegg II, III og IV til forordning 396/2005 som er EUs nye regelverk når det gjelder maksimalgrenseverdier for rester av  plantevernmidler. Vedleggene inneholder disse verdiene og etableringen av dem er en forutsetning for at hele forordning 396/2005 skal tre i kraft.
Vedlegg II inneholder grenseverdiene som er fastsatt under direktivene 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF. Disse er allerede  harmonisert på fellesskapsnivå.

Vedlegg III A etablerer midlertidige grenseverdier for stoffer som enda ikke er inkludert i vedlegg I til direktiv 91/414 (godkjent til bruk på fellesskapsnivå). Ved etableringen av disse er det tatt hensyn til de resterende grenseverdiene i vedlegg II til direktiv 76/895/EØF og hittil uharmoniserte nasjonale grenseverdier.

Vedlegg III B inneholder midlertidige grenseverdier for nye vegetabilske og animalske produkter som det ikke har vært satt grenseverdier for i tidligere direktiver men som er inkludert i vedlegg I til forordning 396/2005 (listen over produkter det skal settes grenseverdier for).

Når det gjelder grenseverdiene i vedlegg III har medlemsstatene bidratt med  nødvendig  informasjon om de enkelte kultur-/stoffkombinasjonene.  Denne har blitt forelagt EFSA (European Food Safety Authority). EFSA's vurderinger er lagt til grunn for å sette midlertidige maksimalgrenseverdier som ikke representerer uakseptabel risiko for forbrukerne.
Vedlegg IV innholder stoffer som det i henhold til 396/2005 ikke er nødvendig å sette grenseverdier for. Disse er også forelagt EFSA til vurdering og vurderingen er lagt til grunn for hvilke stoffer som er inkludert i vedlegg IV.

Merknader

Rettsakten krever endring av forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0260  Kommisjonsforordning (EF) nr. 260/2008/EF av 18. mars 2008 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 396/2005 ved å etablere vedlegg VII som inneholder aktivt stoff/kulturkombinasjoner som omfattes av et unntak når det gjelder behandling med gass etter høsting  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten etablerer en liste over aktivt stoff/kulturkombinasjoner for hvilke det ved unntak og på visse betingelser aksepteres at MRL overskrides ved behandling med gass etter høsting på eget territorium når kombinasjonene er angitt i vedlegg VII. Betingelsene er at produktet ikke skal spises umiddelbart og at det finnes adekvat kontroll for å hindre at produktet blir gjort tilgjengelig for sluttbruker eller konsumentene før restnivået ikke lenger overskrider MRL. De andre medlemsstatene og Kommisjonen skal informeres om hvilke tiltak som treffes. Flere av medlemsstatene har meldt behov for slike unntak. De innmeldte behovene er diskutert i SCFCAH og resultatet ble at vedlegg VII inneholder stoff/kulturkombinasjoner for 5 aktive stoff.

Merknader

Rettsakten krever endring av forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôrvarer.

I Norge tillates generelt ikke behandling etter høsting. Implementering av denne forordningen vil derfor ikke få noen verken praktiske, økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handlesdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 L 0052  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/52/EF av 5. juli 2006 om endring av direktiv 95/2/EF om andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer og søtstoffer og direktiv 94/35/EF om søtstoffer i næringsmidler  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Det foreslås endring i to direktiver, det blir sjette endring av direktiv 95/2/EF om andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer og søtstoffer, og tredje endring av direktiv 94/35/EF om søtstoffer til bruk i næringsmidler.

Alle tilsetningsstoffer som søkes godkjent vurderes av EUs vitenskapelige komité for næringsmidler. Fram til 2002 var dette Scientific Committe for Food (SCF), men som et resultat av EUs food law 178/2002 ble SCF lagt ned og erstattet av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA). I dette forslaget er noen risikovurderinger foretatt av SCF og noen av EFSA. Det vil derfor være forskjellige henvisninger avhengig av når stoffet ble vurdert.
 
Endring av 95/2/EF:

Revidering av dagens regulering:

Nitritt/nitrat (E249-252) er godkjent for bruk i kjøttprodukter, ost og enkelte fiskeprodukter for konservering. I dag er mengdebegrensningen satt på restmengde i ferdig produkt. Etter dom i sak C-3/00 i EF-domstolen - Danmark mot Kommisjonen, der Norge interventerte til støtte for Danmark, ba Kommisjonen EFSA om å råd angående regulering av nitritt nitrat.
Det er satt generell grenseverdi for inngående mengde nitritt (150 mg/kg) og nitrat 8150 mg/kg). Det er i tillegg gitt en mengde unntak, der det er restmengde som reguleres. Unntakene er ment å skulle være i forhold til tradisjonelle produksjonsmetoder, men omfatter også dagens metoder som er stikksalting, lakesalting og tromling. Unntakene er skrevet med egennavn i kursiv, men produksjonsmetodene er beskrevet. Tilsvarende produserte produkter er omfattet av unntakene og må heller ikke merkes med kursiverte egennavn.

For "weaning foods" og "food supplements and foods for special medical purposes" endres terminologi slik at den samsvarer med gjeldende rettsakter på området.

Direktiv 2003/114/EF krevde at Kommisjonen og EFSA skulle gjennomgå betingelsene for parahydroksybenzoater (E214-219) før 1. juli 2004. I sin vurdering av 13. juni 2004 ga EFSA disse stoffene en gruppeverdi for Akseptabel Daglig Inntak (ADI) på 10 mg/kg kroppsvekt/dag. Imidlertid ble det konkludert med at propylparabenene (E216 og E217) ikke skulle være en del av denne gruppen da disse har effekt på kjønnshormoner og mannlige reproduktive organer i rotter. Uten en ADI-verdi har man ikke grunnlag for å sette mengdebegrensning og disse foreslås slettet fra direktiv 95/2/EF.

I april 2004 forbød Kommisjonen å importere og omsette "jelly minicups" som inneholder geldannende tilsetningsstoffer produsert av tang. EFSA har deretter risikovurdert kvelningsfaren som kan oppstå fra andre geldannende tilsetningsstoffer og har konkludert med at ethvert geldannende tilsetningsstoff, uavhengig om det er derivert fra tang eller annet, som benyttes i produksjon av sukkervarer av lignende størrelse og fysisk-kjemiske egenskaper og som skal inntas på den måten, medfører en kvelningsfare. Geldannende tilsetningsstoffer blir nå foreslått permanent forbudt i "jelly minicups".

Nye tilsetningsstoffer:
 
Erytritol E968 er en sukkeralkohol som søter omtrent 60-80% av sukrose. Stoffet er risikovurdert av SCF og det er konkludert med at stoffet gis en ikke-numerisk verdi for ADI, på samme måte som de andre sukkeralkoholene (sorbitol, xylitol osv). Stoffet har en avførende virkning, men mindre enn de andre sukkeralkoholene. Det foreslås at erytritol godkjennes for bruk i næringsmidler med samme bruksbetingelser som de andre sukkeralkoholene.

Soyabønne hemicellulose E426 er et vannløselig polysakkarid ekstrahert fra soyafiber. Stoffet som skal omsettes i EØS produseres fra tradisjonell soya. SCF har konkludert at stoffet er akteptabelt for bruk i de mengder og i de næringsmidler som det er søkt om. Stoffet foreslås godkjent som emulgator i sauser, kosttilskudd, aroma, fortykker i bakervarer og i sukkervarer av gelétypen og som stabilisator i fryst mat og melkebaserte drikker og som antiklumpemiddel i ris og nudler. Av hensyn til allergikere kan ikke produktet tilsettes til produkter som er ubearbeidete. Stoffet må merkes som allergen i matvaren.

Etylcellulose E462 er en etylester av cellulose og er produsert av trepulp eller bomull. Stoffet brukes i dag i flere farmasøytiske produkter med funksjon som binde- og/eller fyllstoff. Stoffet har fått gruppeADI sammen med andre modifisert celluloser og bruksbetingelsene blir de samme. Tilsetningsstoffet godkjennes uten tallfestet mengdebegrensning i de næringsmidler som generelt kan inneholde tilsetningsstoffer.

Tertiært butylhydroksykinon (TBHQ) E319 er en antioksidant som har fått ADI-verdien 0,7 mg/kg kroppsvekt. Tilsetningsstoffet brukes sammen med gallater og BHA/BHT i oljer, tørkede produkter og aroma.

Pullulan E1204 er vurdert av EFSA som har funnet stoffet akseptabelt for bruk som overflatebehandlingsmiddel i kosttilskudd i form av kapsler og tabletter samt frisk-pustprodukter i form av flak og tilsetningstoffet godkjennes til slik bruk.

4-heksylresorcinol E586 er et stoff som forhindrer enzymatisk dannelse av sorte flekker på skall av rå, kjølte og fryste skalldyr. SCF har konkludert med at stoffet er toksikologisk akseptabelt såfremt restmengden i skalldyrkjøtt ikke overstiger 2 mg/kg. Stoffet er et alternativ til sulfitter.

Godkjenning av ny bruk av godkjente tilsetningsstoffer:

Natriumhydrogenkarbonat(E500ii) foreslås godkjent for bruk i surmelksost. Stoffet tilsettes surmelkskvark for å bufre melkesyren slik at startkultur kan vokse.

Sorbater (E200-203) og benzoater (E210-213) foreslås godkjent for bruk som konserveringsmidler i kokte skalldyr og bløtdyr.

Silsiumdioksid (E551) er godkjent for bruk som bærestoff for fargestoffer med maksimumsnivå 5 %. Det foreslås å tillate silisiumdioksid som bærer for titanioksid (E171) og jernoksider og -hydroksider (E172) opp til 90 % relativt til pigment. Dette muliggjør en del nye fargeeffekter.
En del ungarske spesialiteter kommer inn som kursivprodukter, det vil si produkter som har spesielle regler for bruk av tilsetningsstoffer (brød og paté).

Endring av 94/35/EF:

Erytritol (E968) foreslås godkjent som søtstoff. Stoffet er beskrevet under endring av 95/2/EF. Erytritol har samme egenskaper som andre sukkealkoholer; søthet, redusert energiverdi, og nonkarsinogenitet. Stoffet er mindre avførende enn de andre sukkeralkoholene og det er foreslått at erytritol ikke må merkes med å ha avførende virkning. Stoffet foreslås godkjent i de samme næringsmidler som de andre sukkeralkoholene.

Merknader 

Forskrift 31. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler vil måtte endres.  

Administrative og økonomiske konsekvenser:

Eventuelle administrative og økonomiske konsekvenser vil avhenge av hvordan Norge håndterer nitritt. Delimplementering med tilpasningstekst vil ikke gi økonomiske konsekvenser for interessenter, da dagens produksjon er i samsvar med hovedregel - med unntak av salting av hele kjøttstykker. Det vil bli administrative konsekvenser ved at tilsyn med importerte produkter må styrkes. Resterende del av direktivet vil ikke medføre administrative eller økonomiske konsekvenser for interessenter eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader 

Forslaget vurderes av Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.    

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 L 0068  Kommisjonsdirektiv 2007/68/EF av 27. november 2007 om endring av vedlegg IIIa til europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/13/EF, i forhold til visse matvareingredienser  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omgjør de midlertidige unntakene i vedlegg IIIa i Kommisjonsdirektiv 2000/13/EF til permanente unntak. Kommisjonsdirektiv 2000/13/EF inneholder listen over ingredienser som alltid skal finnes på merkingen av næringsmidler, vedlegg IIIa. Til denne listen er det gitt enkelte midlertidige unntak for visse ingredienser eller stoffer som har opprinnelse i de nevnte ingrediensene. Vurderingen om å gjøre midlertidige unntak om til permanente er gjort på bakgrunn av uttalelser fra EFSA, samt andre disponible opplysninger. Det konkluderes med at visse ingredienser eller stoffer som har opprinnelse i de ingrediensene oppført i vedlegg IIIa til direktiv 2000/13/EF, ikke under spesifikke omstendigheter kan forventes å forårsake uønskede reaksjoner hos følsomme personer.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21.12.1993 nr. 1385 om merking av næringsmidler (merkeforskriften). I vedlegg IV vil de midlertidige unntakene bli omgjort til permanente.
Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler , der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0005  Kommisjonsdirektiv 2008/5/EF av 30. januar 2008 om obligatorisk merking av visse matvarer med ytterligere opplysninger enn de som kreves i europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/13/EF  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Direktivet er en kodifisering av tidligere direktiv vedr. særlig merkekrav på matvarer. Disse direktivene er rådsdirektiv 89/107/EØF om matvarer som har forlenget holdbarhet pga tilsetning av emballasjegass, direktiv 94/35 om bruk av søtstoff i matvarer, og kommisjonsdirektiv 2004/77/EF om merkingen av visse matvarer som inneholder glysirrisinsyre og ammoniumssalter av denne.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring i Norge.
Rettsakten medfører ingen administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

Sakkyndiges instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, , Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet , Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0017  Kommisjonsdirektiv 2008/17/EF av 19. februar 2008 om endring av enkelte av vedleggene til rådsdirektivene 86/362/EØF, 83/363/EØF og 90/642/EØF når det gjelder maksimalgrenseverdier for acefat, acetamiprid, acibenzolar-S-metyl, aldrin, benalaksyl, benomyl, karbendazim, klormekvat, klorotalonil, klorpyrifos, klofentezin, cyflutrin, cypermetrin, cyromazin, dieldrin, dimetoat, ditiokarbamater, esfenvalerat, famoksadon, fenheksamid, fenitrotion, fenvalerat, glyfosat, indoksakarb, lambda-cyhalotrin, mepanipyrim, metalaksy-M, metidation, metoksyfenozid, pymetrozin, paraklostrobin, pyrimetanil, spiroksamin, tiakloporid, tiofanat-metyl og trifloksystrobin  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer enkelte grenseverdier for stoffene som er nevnt i tittelen. Bakgrunnen er at Kommisjonen har mottatt informasjon om ny eller endret bruk som kunne betinge endringer. Langtidseksponeringen av forbrukerne via næringsmidler som kan inneholde rester av disse stoffene er vurdert i henhold til EU's prosedyrer og praksis samt at det er tatt hensyn til WHO's guidelines. Basert på disse vurderingene er det satt grenseverdier som sikrer at ADI (akseptabelt daglig inntak) ikke blir overskredet. For de fleste av stoffene har det også blitt fastsatt ARfD (akutt referansedose). For disse er også korttidseksponeringen via hvert enkelt næringsmiddel som kan inneholde rester vurdert på samme måte. Grenseverdiene er satt slik at inntak av næringsmidlene ikke vil føre til at ARfD blir overskredet og dermed til akutte toksiske skadevirkninger.

Når godkjent bruk av plantevernmidler ikke fører til påviselige rester i næringsmidler, det ikke er noen godkjent bruk eller det ikke finnes nødvendige data for å sette grenseverdier, settes grenseverdiene på den analytiske bestemmelsesgrensen.

Fastsettelse eller endringer i midlertidige grenseverdier på fellesskapsnivå er ikke til hinder for at medlemsstatene kan sette midlertidige grenseverdier for acetamiprid, acibenzolar-S-methyl, famoksadon, fenhexamid, glyfosat, indoksakarb, mepanipyrim, metoxyfenozid, pymetrozin, pyraklostrobin, tiakloprid og trifloksystrobin for en periode på 4 år. Deretter blir fellesskapets grenseverdier gjeldende.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôr.

Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler der Helse- og omsorgsdepartentet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0039  Kommisjonsdirektiv 2008/39/EF av 6. mars 2008 om endring av direktiv 2002/72/EF om plastmaterialer og -gjenstander i kontakt med næringsmidler  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Artikkel 1 paragraf 1: Det settes nye tidsfrister for når listen over tilsetningsstoffer i plast (jf. moderdirektivets Anneks III) skal anses å være en positivliste, til utelukkelse av bruk av alle andre stoffer. Denne tidsfristen settes til årsskiftet 2009-2010.Artikkel 1 paragraf 2: EU kommisjonen pålegger seg selv en plikt om å publisere og oppdatere en midlertidig liste over stoffer som er under evaluering av EFSA for oppføring på positivlisten for plasttilsetningsstoffer senest 11. april 2008. Bestemmelsen regulerer også at stoffer kan strykes fra den ovennevnte midlertidige listen hvis EFSA har kommet til en konklusjon om at den kan (eller alternativt ikke kan) føres inn på positivlisten. Artikkel 1 paragraf 3: Vedlegg II, III, IVa, V og VI i direktiv 2002/72/EF endres i henhold til vedlegg I til V til dette direktiv. Endringene i vedleggene gjennomføres som en følge av risikovurderinger av stoffer fra EFSA, basert på toksikologiske data levert fra industrien. Endringene i vedleggene består i at stoffer føres opp i lister, begrensninger endres, stoffer flyttes fra en liste til en annen eller stoffer slettes. Alt dette gjøres i tråd med EFSAS risikovurderinger, uten ytterligere diskusjon i arbeidsgruppen. Mattilsynet har dessuten også avklart med Vitenskapskomiteen for mattrygghet at de ikke risikovurderer samme stoffene som EFSA med mindre det er særlig grunn til å tro at til at VKM kommer til en annen konklusjon.

Overgangsbestemmelsene er gitt i Artikkel 2 i endringsdirektivet. Produkter omfattet av direktivet skal tillates omsatt og brukt fra og med 7. mars 2009. Produserte og importerte varer skal senest 7. mars 2010 samsvare med kravene i direktivet. Frist for gjennomføring er 7. mars 2009. 

Merknader

Gjeldende regelverk for plastmaterialer i kontakt med næringsmidler er gjennomført i forskrift 21. desember 1993 nr. 1381 om materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler (matemballasjeforskriften). Forskriften er harmonisert med EUs regelverk på området. Rettsakten krever endringer i forskriften.Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Kapittel XIII  Legemidler

32004 R 0726  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 av 31. mars 2004 om fastsettelse av framgangsmåter i Fellesskapet for godkjenning og overvåking av legemidler til mennesker og dyr og om opprettelse av et europeisk kontor for legemiddelvurdering  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold 

Rådsforordning (EØF) nr. 2309/93 opprettet en sentral prosedyre for godkjenning av legemidler og etablerte et europeisk kontor for legemiddelvurdering. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 endrer rådsforordning (EØF) nr. 2309/93, men for å tydeliggjøre endringene har en funnet det nødvendig å erstatte forordningen med en ny.
 
Forordningen gjør visse endringer i sammensetningen av styret og de ulike vitenskapelige komiteene tilknyttet Det europeiske kontor for legemiddelvurdering. Hovedintensjonen med endringene er å gjøre kontoret effektivt også etter utvidelsen av EU, og innebærer at landenes deltakelse i de vitenskapelige komiteene reduseres fra 2 til 1 i hver komite. Også i kontorets styre begrenses deltakelsen fra 2 til 1 representant.

Forordningen utvider omfanget av legemidler der den sentrale godkjenningsprosedyren er obligatorisk. Legemidler som inneholder en ny aktiv substans til behandling innen sykdomsområdene aids, kreft, nevrodegenerativ disorder og diabetes, må etter 20. november 2005 søkes godkjent gjennom den sentrale prosedyren. Dette gjelder også legemidler til sjeldne sykdommer, og en ytterligere utvidelse med to sykdomsområder vil skje fra 20. mai 2008.
Det europeiske kontoret for legemiddelvurdering (EMEA) har fått et større ansvar for koordinering av blant annet bivirkningsovervåkning innen EU, samt den vitenskapelige rådgivning til søkere. Samtidig har en justert enkelte administrative frister for å gjøre saksflyten i den sentrale godkjenningsprosedyren mer effektiv.

Generiske versjoner av et legemiddel godkjent i den sentrale godkjenningsprosedyren kan under gjeldende regelverk først søkes godkjent etter 10 år etter at det legemidlet det henvises til fikk sin første markedsføringstillatelse. Denne perioden blir redusert med den nye forordningen, slik at en kan søke om godkjenning av et generisk legemiddel etter 8 år. Produktet kan likevel ikke markedsføres før det er gått 10 år.

Etter gjeldende rett er en markedsføringstillatelse gyldig i fem år, og deretter må den fornyes for nye fem år av gangen. Forordningen endrer imidlertid denne bestemmelsen, slik at en markedsføringstillatelse som er fornyet en gang i fremtiden vil ha ubegrenset gyldighet. I dette ligger det at innehaveren av markedsføringstillatelsen ikke trenger å søke om fornyelse når tillatelsen er fornyet en gang. Bestemmelsen hindrer imidlertid ikke at en markedsføringstillatelse kan trekkes tilbake. Innehaveren av markedsføringstillatelsen har en klar forpliktelse til å oppdatere legemiddelmyndighetene med nye opplysninger vedrørende legemidlet. Det kan eksempelvis være opplysninger om nye bivirkninger ved legemidlet som er avdekket i forbindelse med bruk. Basert på slike opplysninger kan myndighetene endre vilkårene for markedsføringen eller om nødvendig kalle tilbake markedsføringstillatelsen for legemidlet.

Merknader 

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 vil kunne gjennomføres i norsk rett ved endring av forskrift om legemidler av 22. desember 1999 nr. 1559.
Bestemmelsen om at en markedsføringstillatelse som er fornyet en gang i fremtiden vil ha ubegrenset gyldighet, må gjennomføres ved endring i legemiddelloven.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. 

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32005 R 1277  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1277/2005 av 27. juli 2005 om gjennomførelsesbestemmelser til europaparlaments- og rådsforordning 2004/273/EF om narkotikaprekursorer og rådsforordning 200/111/EF om regler for overvåkning av handel med narkotikaprekursorer mellom fellesskapet og tredjeland  (vedlegg II kap XIII HOD) 

Sammendrag av innhold

Forordningen (EF) 1277/2005 inneholder gjennomføringsbestemmelser til Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) 273/2004 om narkotikaprekursorer og Rådsforordning (EF) 111/2005 om regler for overvåkning av handel med narkotikaprekursorer mellom fellesskap og tredjeland.
Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) 273/2004 om narkotikaprekursorer omfattes av EØS-avtalen. Forordningen harmoniserer bestemmelsene vedrørende markedsføring av stoffer som kan benyttes til ulovlig fremstilling av narkotika og psykotrope stoffer.
Rådsforordning (EF) 111/2005 om regler for overvåkning av handel med narkotikaprekursorer mellom fellesskap og tredjeland omfattes ikke av EØS-avtalen. Av den grunn er det bare forordningens gjennomføringsbestemmelser til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) 273/2004, som gjelder for Norge.

Ut fra ønsket om i størst mulig grad å harmonisere landenes forvaltning av regelverket for intern handel samt ønsket om å harmonisere regelverkene for henholdsvis intern og ekstern handel med prekursorer, utdyper forordning 1277/2005 de mer generelle kravene som er fastsatt i henholdsvis forordning (EF) 273/2004 og forordning (EF) 111/2005. Forordningen (EF) 1277/2005 inneholder gjennomføringsbestemmelser vedrørende ansvarlig medarbeider, utstedelse av lisens, registrering av virksomhet, levering av opplysninger, forutgående eksportanmeldelser og tillatelse til import og eksport av narkotikaprekursorer.
Den videre oppsummeringen omfatter kun de artikler som implementerer forordning (EF) 273/2004. Implementeringsforordningen (EF) 1277/2005 spesifiserer hvilke opplysninger virksomhetene skal fremlegge i forbindelse med søknad om lisens. Det fastsettes tidsfrister for myndighetenes saksbehandling og det er utarbeidet et standardoppsett for en lisens. Forordningen fastslår at en lisens ikke kan overdras og det angis i hvilke tilfeller virksomheten må søke om ny lisens.

Forordningen spesifiserer i hvilke tilfeller myndighetene kan tilbakekalle eller suspendere en lisens. Forordningen innfører også et krav om at en lisens som ikke lenger gyldig, skal returneres til utstedende myndighet.
Artikler i forordning (EF) 1277/2005 som gjelder handel mellom fellesskapet og tredjeland, og som derfor ikke vil gjelde for Norge, er: Artikkel 3, 4, 5 nr. 2, 8 nr. 2, 9, 11 nr. 2, 13, 14, 16, 18, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 31

Merknader

Vedrørende artikkel 29 om rapportering til Kommisjonen, må det vurderes en tilpasningstekst, da Norge ikke rappporterer til Kommisjonen.
I artikkel 5 nr.1 k) om krav til vandelsattest for aktører som omsetter narkotikaprekursorer, foreligger det ikke slik lovhjemmel i dagens regelverk. Legemiddelloven må derfor endres slik at politiet får tilstrekkelig hjemmel til å utferdige politiattest.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingspartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32005 R 1905  Rådsforordning (EF) nr. 1905/2005 av 14. november 2005 om endring av forordning (EF) nr. 297/95 om fastsettelse av gebyrer til det europeiske kontor for legemiddelvurdering  (vedlegg II kap XIII HOD)  

Sammendrag av innhold

EMEAs inntekter stammer blant annet fra legemiddelfirmaenes innbetaling av gebyr i forbindelse med at de søker om markedsføringstillatelse for legemiddel.

Forordning 1905/2005 gjelder fastsettelse av gebyrer til Det europeiske legemiddelkontor for legemiddelvurdering (EMEA). Fastsettelse av gebyr har tidligere vært regulert av forordning 726/2004, og forordning 1905/2005 endrer forordning 726/2004.

De generelle prinsippene og også i all hovedsak de administrative bestemmelsene i forordning 297/95 om fastsettelse av gebyrer til EMEA, videreføres.
Bakgrunnen for forordning 1905/2005 er blant annet at EMEA med forordning 726/2004 og endringer i direktiv 2001/82/EF og direktiv 2001/83/EF har fått nye og endrede oppgaver.
Forordningen innebærer en økning av gebyrsatser og innføring av nye gebyrkategorier for nye, særlige oppgaver som EMEA nå utfører. Fastsettelsen av gebyret tar utgangspunkt i tjenestene som EMEA faktisk yter.

Merknader 

Forslaget får ikke konsekvenser av betydning for Norge. Det er få, om ingen, norske legemiddelfirmaer som søker om markedsføringstillatelse i sentral prosedyre. Forordningen vil bli gjennomført i norsk rett ved en gjennomføringsforskrift. Forordningen vil imidlertid ikke kunne inntas i norsk rett før etter at forordning 726/2004 er vedtatt i EØS-komiteen, siden forordning 1905/2005 er en endring av denne.

Sakkyndige instansers merknader

Norge har deltatt i Pharmaceutical Committee der forordningen har vært behandlet.
Rettsakten ble behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingspartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
 

32005 R 2049  Kommisjonsforordning (EF) nr. 2049/2005 av 15. desember 2005 om fastsettelse av regler om svært små, små og mellomstore virksomheters betaling av gebyrer til og mottak av administrativ bistand fra Det europeiske kontor for vurdering av legemidler (EMEA), i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004  (vedlegg II kap XIII HOD) 

Sammendrag av innhold

I henhold til forordning (EF) nr. 726/2004, som erstatter rådsforordning (EØF) nr. 2309/93, skal Det europeiske legemiddelkontorets (EMEA) inntekter bestå av bidrag fra Fellesskapet og gebyrer som virksomhetene betaler.

Rådsforordning (EF) nr. 297/95 inneholder nærmere bestemmelser om gebyrene som virksomhetene skal betale til EMEA.

For svært små, små og mellomstore virksomheter (SMV) kan gebyrene til EMEA være en betydelig finansiell belastning og noe som hindrer dem fra å få adgang til markedet.
I henhold til forordning 726/2004 skal situasjonen til SMVene tas hensyn til i forbindelse med betaling av gebyr til EMEA og det skal vedtas særlige bestemmelser som gir mulighet for å redusere gebyrene, utsette betalingen av gebyrene og å tilby virksomhetene administrativ bistand til disse virksomhetene.
 
Forordningens bestemmelser:
Forordningen inneholder bestemmelser om reduksjon av gebyr, utsettelse av betaling av gebyr og om administrativ bistand til SMVer i forbindelse med at disse sender inn søknad til EMEA i henhold til forordning EF nr. 726/2004.

Forordningen gjelder for SMVer slik disse er definert i anbefalingen i 2003/361/EF av 6. mai 2003. Forordningen gjelder både for SMVers søknader om humanmedisinske og veterinærmedisinske legemidler.
Forordningen har nærmere bestemmelser om
- utsettelse av betaling av gebyr
- betinget gebyrfritakelse
- reduksjon av gebyr
- reduksjon i gebyr i forbindelse med fastsettelse av grenseverdier for høyest tillatte restmengder for veterinærlegemidler
- aministrativ bistand og
- brukerveildning
 
Når det gjelder administrativ bistand går det frem av forordningen at det i EMEA skal opprettes et SMV-kontor. SMV-kontoret skal ha som oppgave
- å gi råd til søkerne om de de administrative og prosessuelle skritt som må tas slik at kravene i forordning EF nr. 726/2004 oppfylles
- å sørge for at henvendelser og søknader fra samme søker om et bestemt legemiddel behandles på hensiktsmessig måte
- å avvikle praktiske kurs og undervisning for søkerne, om de administrative og prosessuelle skritt som må tas slik at kravene i forordning EF nr. 726/2004 oppfylles.
 
Når det gjelder brukerveiledning går det frem av forordningen at EMEA etter avtale med Kommisjonen skal offentliggjøre en brukerveiledning om de administrative og prosessuelle aspekter av bestemmelsene i forordning EF nr. 726/2004 som er særlig relevante for SMVer. Brukerveiledningen skal også inneholde henvisninger til eksisterende nasjonale bestemmelser for SMVer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten ble behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingspartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32006 R 0507  Kommisjonsforordning (EF) nr. 507/2006 av 29. mars 2006 om markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår av humanmedisinske legemidler omfattet av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004  (vedlegg II kap XIII HOD)  

Sammendrag av innhold

Før et legemiddel til mennesker blir godkjent for salg i ett eller flere medlemsland i EU skal det normalt ha vært utført omfattende studier for å sikre at legemiddelet er sikkert, av høy kvalitet og effektivt for målgruppen. Reglene om prosedyrene for å oppnå markedsføringstillatelse er fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/83 og i forordning 726/2004.
 
Av hensyn til folkehelsen og for å kunne tilgodese udekkede medisinske behov hos pasienter kan det imidlertid være nødvendig å tillate salg av legemidler på grunnlag av mindre fullstendige data enn det som normalt kreves. Forordning 726/2004  artikkel 14.7  og forordning 507/2006 inneholder bestemmelser om slik markedsføringstillatelse, som gis med særlige vilkår.
 
Forholdet til forordning 726/2004 artikkel 14.8, markedsføringstillatelse utstedt under særlige omstendigheter:
Markedsføringstillatelse som beskrevet ovenfor, gitt med  særlige vilkår  jfr. forordning 507/2006 og 726/2004 artikkel 14.7, er noe annet enn markedsføringstillatelse som utstedes under  særlige omstendigheter  jfr. forordning 726/2004 artikkel 14.8.
Når det gjelder markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår gis tillatelse før alle data foreligger. Når de manglende data er på plass, skal markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår kunne erstattes med en markedsføringstillatelse uten slike vilkår.
For markedsføringstillatelser gitt i henhold til forordning 726/2004 artikkel 14.8 vil det derimot normalt ikke være mulig å skaffe komplette data.
 
Anvendelsesområde:
Forordningen kommer til anvendelse på legemidler til mennesker som omfattes av forodning 726/2004 artikkel 3 nr. 1 og nr. 2 og som gjelder:
- Legemidler beregnet til behandling, forbygging eller medisinsk diagnose av alvorlig invalidiserende eller livstruende sykdom.
- Legemidler som skal brukes i nødsituasjoner ved trusler mot folkehelsen.
- Legemidler til sjeldne sykdommer i henhold til forodning 141/2000 artikkel 3.
 
Vilkår:
Markedsføringstillatelse kan gis, til tross for at det ikke er fremlagt fullstendige kliniske data vedrørende legemiddelets sikkerhet og virkning, dersom følgende krav er oppfylt:
- Forholdet mellom nytte og risiko er positiv.
- Det er sannsynlig at søkeren vil være i stand til å fremskaffe fullstendige data.
- Udekkede medisinske behov vil bli oppfylt.
- Fordelen for folkehelsen veier opp for risikoen ved at dataene er mangelfulle.
 
Videre kan det i nødsituasjoner utstedes markedsføringstillatelse med særlige vilkår, når ovenfor nevnte krav er oppfylt, selv om det ikke er fremlagt fullstendige prekliniske eller farmasøytiske data.
 
Gyldighet:
Markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår kan etter gyldighetsperioden på ett år fornyes med ett år av gangen.
 
Informasjon:
Det er viktig at pasienter og helsepersonell er informert om at legemiddelet markedsføres på grunnlag av en markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår. Av pakningsvedlegget og preparatomtalen skal det derfor fremgå at tillatelsen er gitt med særlige vilkår. I  preparatomtalen skal det også informeres om tidspunktet for når tillatelsen utløper.
 
EMEA (The European Medicines Agency):
Potensielle søkere om markedsføringstillatelse med særlige vilkår kan anmode EMEA om råd ved vurderingen av om et legemiddel hører inn under en av kategoriene i artikkel 2 (anvendelsesområder) og om betingelsen i artikkel 4 nr. 1 c) (udekket medisinske behov) er oppfylt.
EMEA skal utarbeide retningslinjer for den vitenskapelige anvendelsen og de praktiske forhold som er nødvendige for gjennomføring av denne forordningen.
 
Overvåkning:
Det er viktig med økt bivirkningsovervåkning av legemidler gitt markedsføringstillatelse med særlige vilkår, blant annet skal periodiske sikkerhetsrapporter foreligge minst hver 6. måned. Direktiv 2001/83 og forordning 726/2004 har nærmere bestemmelser om dette.

Merknader

Godkjenning av legemidler er regulert i legemiddelforskriften, og forordning 507/2006 vil bli foreslått inntatt i ny legemiddelforskrift. (Ny legemiddelforskrift er foreslått i forbindelse med gjennomføringen av den såkalte legemiddelpakken).

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært behandlet i komiteen for legemidler til humant bruk, der Norge deltar ved Statens legemiddelverk.
Forordningen kan ikke inntas i EØS-avtalen før forordning 726/2004 er vedtatt i EØS-komiteen, eventuelt samtidig med denne. Forordning 726/2004 forventes å bli innlemmet i EØS-avtalen i løpet av høsten 2006, eventuelt våren 2007 (del av legemiddelpakken).

Rettsakten ble behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingspartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.


32006 R 1901  Europaparlaments- og rådets forordning (EF) nr. 1901/2006 av 12. desember 2006 om legemidler til barn og om endring av forordning (EØF) nr. 1768/92, direktiv 2001/20/EF, direktiv 2001/83/EF og forordning (EF) nr. 726/2004  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Mer enn 50 % av de legemidler som brukes på barn, er ikke utprøvd på barn. Barn kan reagere annerledes på legemidler enn voksne. Utprøving på barn er derfor viktig for å bevare barns helse og livskvalitet.

Rettsakten fastsetter at det skal opprettes et pediatrisk utvalg som skal vurdere å godkjenne de aktuelle forskningsprogrammer. Utvalget skal være et ekspertorgan og derved kunne ivareta barnas interesser. Utvalget skal overveie de mulige betydelige terapeutiske fordeler av undersøkelser på barn, herunder behovet for å unngå unødvendige undersøkelser. Undersøkelser skal kun gjennomføres dersom de innebærer en potensiell terapeutisk fordel for barn, og kravene til utprøving på barn bør ikke forsinke godkjennelsen av legemidler til andre befolkningsgrupper.

Ved søknad om markedsføringstillatelse skal resultatene av utprøvingen fremlegges. Ikke alle legemidler som utvikles, er imidlertid egnet til bruk på barn eller nødvendig for å behandle barn. I slike tilfelle bør utprøving unngås. Det foreslås derfor at utvalget får kompetanse til å gi dispensasjon fra kravene om utprøving.

For å fremme viktig utprøving på barn, er det foreslått en rekke incentiver. Blant annet vil immaterialrettslige regler endres slik at innehaveren får et særlig vern mot generisk konkurranse. Dette innebærer at legemidlet, som legemiddel til barn, vil være beskyttet mot generisk konkurranse i et lengre tidsperspektiv enn det som følger av dagens regelverk.

Merknader 

Forslaget vil medføre behov for endringer både i legemiddellovgivningen og i patentlovgivningen. Behovet for endringer i patentlovgivingen skyldes at det foreslås endringer i reglene om supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler.

Det er videre nødvendig med en tilpasningstekst, både for å sikre at Norge får være representert i det pediatriske utvalget, og i forbindelse med artikkel 49. nr. 3 som gir Kommisjonen hjemmel til å fastsette bøter overfor produsenter som ikke overholder vilkårene for godkjenning av legemidler som går i sentral prosedyre. Til det sistnevnte må vi ha en tilpasning i tråd med den som blir fremforhandlet for forordning 726/2004.

Økonomiske kostnader vil være utgifter som staten kan ha i forbindelse med refusjon av legemidler. Legemidler til barn får patenttiden utvidet med 6 mnd. Det innebærer at det tar lengre tid før generika kommer på markedet, og vil derfor kunne føre til økte kostnader for staten. Disse økonomiske konsekvensene er imidlertid vanskelig å beregne, da en slik situasjon kan ligge 8-12 år frem i tid. Det er vanskelig å tenke seg administrative konsekvenser som følge av forordningen.

Sakkyndige instansers merknader 

Det er en svært begrenset del av norsk legemiddelindustri som driver utvikling av nye legemidler. Det er for slike bedrifter de nye kravene vil ha betydning, og forslaget har derfor ikke vært hørt i bransjen. Kravene vil uansett måtte oppfylles før markedsføringstillatelse kan oppnås i resten av Europa, og innovativ legemiddelindustri vil derfor uansett forholde seg til forordningens innhold. Statens legemiddelverk har vurdert rettsakten som positiv fra et forbrukerperspektiv, og anser det som bra at det utvikles regelverk på området.

Rettsakten behandles i Spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.    

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32006 R 1902  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1902/2006 om endring av forordning (EF) nr. 1901/2006 av 20. desember 2006 om legemidler til pediatrisk bruk  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen endrer to artikler i forordning 1901/2006 om legemidler til barn, og gir ved dette Kommisjonen en rett til å endre ikke-vesentlige bestemmelser i forordningen, herunder supplere, for henholdsvis utsettelser (artikkel 20 nr. 2) og bøter (artikkel 49 nr. 3).

For det første gir forordning om legemidler til barn Kommisjonen en hjemmel til å utdype forhold som kan begrunne en utsettelse av undersøkelsesplanen, artikkel 20 nr. 2. I endringsforordningen gis Kommisjonen  hjemmel til å vedta bestemmelser om endringer av ikke-vesentlige bestemmelser i forordningen, herunder supplere den  når det gjelder å utdype forhold som kan begrunne en utsettelse av undersøkelsesplanen.

For det andre gir forordning 1901/2006 Kommisjonen en hjemmel til å ilegge produsenter en økonomisk sanksjon (bot), jf. artikkel 49 nr. 3, for brudd på forordningen for legemidler godkjent i sentral prosedyre, jf. forordning 726/2004. Kommisjonen gis hjemmel til å utforme botens maksimale størrelse, betingelsene og de nærmere regler for inkassering. I endringsforordningen gis Kommisjonen  hjemmel til å vedta bestemmelser om endringer av ikke-vesentlige bestemmelser i forordningen, herunder supplere den,  når det gjelder å utforme botens maksimale størrelse, betingelsene og de nærmere regler for innkassering.

Merknader

Endringsforordningen vil medføre at EØS EFTA-landene må ha en tilpasningstekst for artikkel 49 nr. 3 om bøter, som samsvarer med den teksten vi forhandler oss frem til for forordning 726/2004 og bøtespørsmålet der, jf. behov også for tilpasningstekst til forordning 1901/2006. Kommisjonen kan ikke, ved brudd på vilkår for godkjenning av legemidler i sentral prosedyre, jf. forordning 726/2004, direkte pålegge en eventuell legemiddelprodusent i Norge en sanksjon. Denne retten bør gis til norske myndigheter, dvs. at istedet for Kommisjonen foreslås det at bøteleggingssanksjonen ivaretas av den enkelte EØS EFTA-stat, jf. utkast til tilpasningstekst for forordning 726/2004. Tilpasningsteksten vil kun rette seg mot det forhold at Kommisjonen gis rett til å ilegge bøter, og ikke retten til å fastsette maksimalstørrelse, betingelser og nærmere regler for innkassering.

Endringsforordningen medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles i Spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32007 R 0658  Kommisjonsforordning (EF) nr. 658/2007 av 14. juni 2007 om økonomiske sanksjoner ved overtredelse av forpliktelser knyttet til markedsføringstillatelse gitt i henhold til forordning 726/2004  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordning 658/2007 regulerer Kommisjonens adgang til å ilegge innehavere av markedsføringstillatelser for legemidler (legemiddelprodusenter) økonomiske sanksjoner, dersom disse overtrer forpliktelser knyttet til markedsføringstillatelsene.

I artikkel 1 defineres forordningens anvendelsesområde. Av denne bestemmelsen går det frem at det det er overtredelse av visse, bestemte forpliktelser knyttet til markedsføringstillatelsen, og hvor overtredelsen kan få konsekvenser for folkehelsen i EØS-området, som kan gi grunnlag for å ilegge legemiddelprodusentene gebyr. Det fremgår av artikkel 1 nr 1) - 17), hvilke forpliktelser som må være overtrådt.

Det er European Medicines Agency (EMEA) som kan innlede prosedyre om å ilegge gebyr (artikkel 5). EMEA kan innlede slik prosedyre:

- på eget initiativ
- etter anmodning fra Kommisjonen, eller
- etter anmodning fra en medlemsstat.

EMEA skal sørge for at både innehaveren av markedsføringstillatelsen, medlemsstatene og Kommisjonen informeres om at prosedyre for ileggelse av gebyr igangsettes (artikkel 7).
EMEA kan i forbindelse med utredning av saken, be innehaveren av markedsføringstillatelsen om forklaring, samarbeide med de nasjonale legemiddelmyndigheter og pålegge personer å gi informasjon om den påståtte overtredelsen (artikkel 8).

Når saken er ferdig utredet skal EMEA forelegge Kommisjonen en rapport og en anbefaling om eventuell økonomisk sanksjon. Rapporten skal være utferdiget innen 18 måneder etter at EMEA informerte om at prosedyre ble innledet (artikkel 10).

Dersom Kommisjonen beslutter å gå videre med prosedyren, skal innehaveren av markedsføringstillatelse informeres om det (artikkel 11). Kommisjonen har anledning til å sende saken tilbake til EMEA dersom Kommisjonen mener at ytterligere utredning av saken er nødvendig (artikkel 15).

Kommisjonen kan beslutte å ilegge legemiddelprodusenten gebyr dersom den mener at aktuelle forpliktelser er overtrådt på en uaktsomt eller forsettelig måte. Gebyret skal utgjøre maksimalt 5% av legemiddelprodusentens omsetning i EU i forrige regnskapsår (artikkel 16). Beslutninger om å ilegge gebyr, og størrelsen på dette, skal tas på grunnlag av at sanksjonen skal være effektiv, stå i rimelig forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Kommisjonen skal informere legemiddelprodusenten, EMEA og medlemslandene om sin avgjørelse.

Dersom innehaveren av markedsføringstillatelsen ikke bidrar til sakens opplysning kan Kommisjonen vedta å ilegge bøter på maksimalt 0,5 % av omsetning i EU i forrige regnskapsår.
Dersom legemiddelprodusenten fortsetter å overtre forpliktelsene, kan Kommisjonen ilegge tvangsgebyr i form av daggebyr på maksimalt 2,5% av gjennomsnittlig daglig omsetning i forrige regnskapsår.

Forordningen inneholder en rekke bestemmelser som skal sørge for at disse sakene blir tilstrekkelig godt nok utredet og at innehaveren av markedsføringstillatelsen får mulighet til å gi innspill og forklare seg under hele prosessen. Forordningen inneholder også bestemmelser om taushetsplikt og bestemmelser om de involverte parters rett til å få innsyn i saksdokumentene.
Det følger av artikkel 23 at en prosedyre etter dette regelverket skal gjennomføres i overensstemmelse med prinsippene om fortrolighet og taushetsplikt. Av forordningens fortale (15) fremgår at en beslutning om å ilegge gebyr skal håndheves i henhold til traktatens artikkel 256 og at beslutningen skal kunne overprøves av EU-domstolen.

Merknader 

I forordningen er Kommisjonen gitt kompetanse til å fatte vedtak om slike gebyr. Kommisjonens vedtak kan, på grunn av suverenitetsprinsippet, ikke gjelde med direkte virkning overfor EØS/EFTA-landene. Norge har, med unntak for bl.a. konkurranserettens område, ikke overført slik myndighet til overnasjonale organer innenfor EØS-avtalen. Det vil si at Kommisjonen ikke har kompetanse til å treffe vedtak med bindende virkning for norske rettssubjekter. Dette er blant annet kommet til uttrykk i tilpasningsteksten til forordning (EØF) nr. 2309/1993 som etablerer et system for godkjenning av legemidler gjennom en beslutning på fellesskapsnivå, jf. forordning 726/2004. I tilpasningsteksten for førstnevnte forordning er det inntatt en tilpasningstekst som hindrer at godkjenninger på fellesskapsnivå uten videre blir bindende i Norge. I tilpasningsteksten heter det at EFTA-statene ”samtidig skal gjøre tilsvarende vedtak”.

For forordning (EF) nr. 726/2004 er følgende tilpasningstekst forhandlet fram mellom Kommisjonen og EFTA/EØS-landene:  "The right to impose financial penalties on the holders of marketing authorisations in accordance with Article 84(3) shall in the cases where the marketing authorisation holder is established in an EFTA State be carried out by that EFTA State based on a proposal of the European Commission." 

En tilsvarende tilpasningstekst vil være nødvendig også for forordning (EF) nr. 658/2007.
I Norge vil Legemiddelverket være den nasjonale instans som vil være ansvarlig for å utferdige gebyrer. Paragraf 28 i legemiddelloven angir Legemiddelverkets sanksjonsmuligheter overfor aktørene i det norske markedet. Enten her eller på et annet passende sted i legemiddelloven må det inntas en hjemmel til å følge opp forordningens mekanisme for økonomiske sanksjoner.
Forordningen legger opp til at Kommisjonen skal kunne be om og få informasjon om innehavere av markedsføringstillatelser (legemiddelprodusenter), fra det enkelte lands legemiddelmyndighet.  Det kan i den forbindelse oppstå vanskelige situasjoner med tanke på at norske taushetspliktbestemmelser om blant annet forretningshemmeligheter og personlige opplysninger. Dette anses imidlertid ikke å være et stort problem.

Legemiddelverket anser at rettsakten kun vil få mindre økonomiske og administrative konsekvenser. Eventuelle økonomiske konsekvenser vil bli håndtert innenfor de ordinære budsjettprosessene.

Sakkyndige instansers merknader 

Statens legemiddelverk har vurdert rettsakten, og anbefaler at den tas inn i EØS-avtalen. Det har ikke vært ansett nødvendig å drøfte forordningen med norsk legemiddelbransje siden den kun utfyller bestemmelsene i legemiddelpakken, som bransjen allerede er kjent med.

Rettsakten er behandlet i EØS-spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1394  Europaparlaments- og rådsforordning 1394/2007 av 13. november 2007 om legemidler for avansert terapi og om endring av direktiv 2001/83/EF og forordning (EF) nr. 726/2004  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Forskning og utvikling innen biologi, bioteknologi og medisin har resultert i at vi har fått gen- og cellebasert produkter som kan benyttes til forebygging og behandling av sykdommer og kroppslige dysfunksjoner hos mennesker. Innen bioteknologien er dessuten et nytt område utviklet, vevsteknologi, som kombinerer vitenskapen om cellebiologi, molekylær biologi, materialvitenskap og materialteknologi. Hensikten med vevsteknologi er å regenerere, reparere eller erstatte humant vev. For tiden benyttes vevsteknologi ved behandling av sykdommer og skader på hud, brusk og ben. Mer komplekse produkter er allerede under utvikling og kan komme ut på fellesskapsmarkedet om ikke lenge.
Genterapi, somatisk celleterapi og vevsteknologi er tre former for såkalt avansert terapi. Disse avanserte terapiene forventes å få vesentlig innflytelse på folkehelsen, ved å endre medisinsk praksis og forbedre pasientenes livskvalitet. 

Terapiene har flere vitenskapelige, reguleringsmessige og økonomiske fellestrekk:

 - De er basert på komplekse og innovative fremstillingsprossesser.
 - Tilgangen til vitenskaplige og juridiske ekspertise som kan vurdere terapiene er begrenset. Det er derfor viktig å samle denne ekspertisen på fellesskapsnivå, blant annet for å sikre et høyt nivå på beskyttelsen av folkehelsen.
 - Sporbarhet fra donor til pasient, langsiktig pasientoppfølgning og en effektiv strategi for håndtering av risiko etter at produktet er godkjent, er svært viktig for alle tre former for avansert terapi.
 - Produkter til avansert terapi utvikles vanligvis av små og mellomstore bedrifter, av spesialiserte avdelinger hos større aktører, av sykehus eller vevsbanker. Virksomhetene gjennomgår rask og oftest radikal innovasjon.

Regelverket som gjelder for produktene er fragmentert og til dels ufullstendig. Produkter til genterapi og somatisk celleterapi er klassifisert som legemidler og omfattes av felleskapslovgivningen. Vevsteknologiske produkter er ikke klassifisert som legemiddel og er ikke omfattet av fellesskapslovgivningen. Dette innebærer at det anvendes ulike nasjonale fremgangsmåter med hensyn til klassifisering og godkjennelse, noe som hindrer "fri flyt" av produktene til avansert terapi. Det er derfor hensiktsmessig at produkter til avansert terapi blir underlagt en felles regulering som tar hensyn til produktenes vitenskaplige og tekniske egenskaper og de særlige forhold som gjør seg gjeldende for berørte økonomiske aktører.
 
Formålet med forordningen er:

 - Å sikre et høyt beskyttelsesnivå av pasientenes helse.
 - Å harmonisere markedsadgangen og få det indre markedet til å fungere bedre ved å etablere et skreddersydd og fullstendig regelverk for godkjenning og overvåkning (etter godkjenning) av produkter til avansert terapi.  

  - Å styrke konkurranseevnen for europeiske virksomheter som arbeider på dette området.  

  - Å skape klarhet i rettstilstanden samtidig som det sikres tilstrekkelig fleksibilitet på det tekniske plan.
              
Forordningens virkeområde foreslås å være produkter til genterapi, somatisk celleterapi og vevsteknologi og som enten er fremstilt industrielt eller under anvendelse av en industriell prosess (det vil si faller inn under det generelle anvendelsesområdet for fellesskapets lovgivning).
Produkter til avansert terapi som fremstilles og anvendes på sykehus, på bakgrunn av at legen har bestemt at pasienten skal få slik behandling, vil derimot ikke omfattes av forordningen.
Nåværende krav til produkter til genterapi og somatisk celleterapi berøres ikke av forslaget. Den vesentlige endringen i forhold til disse produktene er at det opprettes ett nytt utvalg (se under) som skal høres i forbindelse med søknad om markedsføringstillatelse.
 
De viktigste bestemmelsene i forordningen er:

 1. Definisjon av hva som regnes som produkter til avansert terapi, jf. artikkel 2
Produkter til avansert terapi regnes som legemidler dersom de enten:
- er legemidler til genterapi som definert i bilag I til direktiv 2001/83/EF eller
- er legemidler til somatisk celleterapi som definert i bilag I til direktiv 2001/83/EF eller
- er vevsteknologiske produkter som definert i forslaget. I henhold til forordningens artikkel 2 nr. 1 (b) er et vevsteknologisk produkt et produkt som inneholder bearbeidede celler eller vev og som fremstår som om det har egenskaper til å kunne regenerere, reparere eller erstatte humant vev. Vedlegg I til forordningen beskriver nærmere hva som er å anse som et vevsteknologisk produkt.

 2. Prosedyre for søknad om markedsføringstillatelse, jf. kapittel 3.
Det foreslås en obligatorisk sentralisert markedsføringstillatelse på fellesskapsplan for alle legemidler til avansert terapi, herunder vevsteknologiske produkter.
På grunn av at vurderingen av legemidler til avansert terapi ofte krever spesiell kunnskap foreslås det at EMEA oppretter en komitè for avanserte terapier (CAT). CAT sin hovedoppgave skal være å gi vitenskapelige råd om data i tilknytning til produkter til avansert terapi (se nærmere i forordningens kapittel 7 om sammensetning av og oppgavene til komitèen). CHMP skal konferere med CAT i forbindelse med vurdering av søknad om markedsføringstillatelse for produkter til avansert terapi.

 3. Tekniske krav, jf. artikkel 7
Det stilles spesifikke tekniske krav til produktene til avansert terapi. Når det gjelder produkter til genterapi og somatisk celleterapi går de tekniske kravene frem av vedlegg I til direktiv 2001/83/EF og supplerende retningslinjer. Det foreslås å følge samme fremgangsmåte for vevsteknologiske produkter. Det vil si at spesifikke tekniske krav også for slike produkter skal gå frem av vedlegg I til direktiv 2001/83 og supplerende retningslinjer.

 4. Overvåkning etter godkjennelsen, sporbarhet m.v., jf. artikkel 14 og 15
Fordi produkter til avansert terapi kan forbli i menneskekroppen lenger enn (konvensjonelle) legemidler, stiller forordningen krav om langsiktig pasientoppfølgning og overvåkning, både av virkninger og bivirkninger av legemidlet. Det stilles også krav til at det skal være mulig å spore både pasienten, produktet og det opprinnelige materialet.
 
Etiske aspekter:
På bakgrunn av uenighet mellom medelmsstatene når det gjelder spørsmålet om anvendelse av fosterstamceller, omfattes dette ikke av forordningen. Dette fremkommer ved nytt punkt 5 i artikkel 4 i dirkektiv 2001/83. Forbud mot eller adgang til anvendelse av fosterstamceller må derfor reguleres på nasjonalt plan.
I henhold til artikkel 3 skal blant annet donasjon av produkter basert på humane celler og vev reguleres av direktiv 2004/23/EF. Dette innebærer at donasjon skal være frivillig, vederlagsfri og grundig vurdert med hensyn til smitterisiko. Donor og mottager sikres anonymitet. Direktiv 2004/23/EF er implementert i Norge ved forskrift 7. april 2006 nr. 391 om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev.

Merknader 

- Forordningen grenser mot regelverk på områdene bioteknologi, legemidler, medisinsk utstyr, biobanker og transplantasjon.

- Det antas mest hensiktsmessig å implementere forordningen i legemiddelforskriften.

- Dersom Norge skal delta i komitèen for avanserte terapier (CAT) vil det kunne påføre norsk legemiddelmyndighet utgifter. Utgiftene vil i så fall dekkes innenfor Legemiddelverkets egne budsjetter. Det må videre vurderes om det er nødvendig med en tilpasningstekst for å sikre norsk deltakelse i CAT.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten behandles i Spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.                

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32008 R 0061  Kommisjonsforordning (EF) nr. 61/2008 av 24. januar 2008 om endring av vedlegg II til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en felleskapsprosedyre for fastsettelse av grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse for dinoproston  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonsforordning (EF) nr. 61/2008 omhandler – dinoproston – et hormon i gruppen prostaglandiner på linje med dinoprost og dinoprost tometamin som er oppført på vedlegg II til forordning 2377/90 i gruppen organiske komponenter. Dinoproston brytes hurtig ned til dinoprost i dyret, og det er derfor foreslått å oppføre dinoproston på vedlegg II til forordningen på lik linje med dinoprost og dinoprost tometamin. Vedlegg II omhandler stoffer hvor man ikke trenger å fastsette en grenseverdi for rester i animalske produkter.

Merknader

Gjeldende regelverk er forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse. Ved gjennomføring av foreliggende forordning må forskriften endres.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært på forhøring hos Statens legemiddelverk (SLV), Den Norske veterinærforening, Kjøttbransjens landsforening, Landbrukssamvirkets felleskontor, Fagsenteret for fjørfe, Fiskeri og havbruksforeningens landsforening, Tine, Helsetjenesten for svin og Norges veterinærhøgskole. SLV opplyser om at vi ikke har noen preparater som inneholder dinoproston med markedsføringstillatelse i Norge. Mattilsynet har ikke mottatt noen andre merknader til rettsakten.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.  

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0203  Kommisjonsforordning (EF) nr. 203/2008 av 4. mars 2008 om endring av vedlegg III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en felleskapsprosedyre for fastsettelse av grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse for gamithromycin  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 203/2008 omhandler gamithromycin som er et antibiotikum i gruppen makrolider. Det er blitt fastsatt en midlertidig MRL for det aktive stoffet for storfefett, -lever og -nyrer på henholdsvis 20 µg/kg, 200 µg/kg og 100 µg/kg. Midlertidig MRL gjelder ikke for storfe som produserer melk til humant konsum. Gamithromycin blir oppført på vedlegg III til forordning 2377/1990. Vedlegg III omfatter stoffer som har fått fastsatt midlertidig MRL i påvente av at det fremskaffes mer data om stoffenes egenskaper. Den midlertidige MRL utløper 1. juli 2009.

Merknader

Gjeldende regelverk er forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 

Sakkyndige instansers merknader 

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.
  
Rettsakten har vært på høring hos Statens legemiddelverk, Den Norske veterinærforening, Kjøttbransjens landsforening, Landbrukssamvirkets felleskontor, Fagsenteret for fjørfe, Fiskeri- og havbruksforeningens landsforening, Tine, Helsetjenesten for svin og Norges veterinærhøgskole. Mattilsynet har ikke mottatt noen merknader til rettsakten, men Statens legemiddelverk kunne opplyse at det per idag ikke finnes noen gamithromycinholdige legemidler med markedsføringstillatelse i Norge.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 L 0024  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/24/EF av 31. mars 2004 om endring av direktiv 2001/83/EF ved å innføre regler om en forenklet godkjenningsprosedyre for tradisjonelle plantelegemidler  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold 

Industrifremstilte legemidler skal ha markedsføringstillatelse før de omsettes. Tillatelse gis på grunnlag av søknad som i henhold til regelverket skal vedlegges omfattende dokumentasjon vedrørende kvalitet, sikkerhet og effekt. For en rekke tradisjonelle plantelegemidler er det ikke praktisk å fremskaffe slik dokumentasjon. EU har derfor vedtatt en forenklet søknadsprosedyre for slike legemidler.

Merknader 

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/24/EF vil i all hovedsak kunne gjennomføres i norsk rett ved endring av forskrift om legemidler.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. 

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32004 L 0027  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/27/EF av 31. mars 2004 om endring av direktiv 2001/83/EF om innføring av et fellesskapsregelverk til legemidler for mennesker  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold 

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/27/EF endrer direktiv 2001/83/EØF som gir regler om godkjenning av legemidler til mennesker, og er en konsolidering av tidligere direktiver på legemiddelområdet.
 
Direktiv 2004/27/EF inneholder en rekke justeringer av mer teknisk art, i tillegg til noen bestemmelser som materielt endrer gjeldende regelverk. Definisjonen av et legemiddel er presisert, for å klargjøre direktivets virkeområde i forhold til tilgrensende regelverk. Endringen vil ikke medføre noen utvidelse av området for legemiddelregelverket, men er utelukkende ment å tydeliggjøre skillet mellom legemidler og tilgrensende produkter.
 
Vilkårene for å benytte en såkalt forenklet søknad for generiske kopier av originale legemidler endres, ved at perioden fra første godkjenning av det originale legemidlet og den generiske versjonen harmoniseres og forlenges noe. 
 
For å kompensere for en forsinket markedsadgang for generiske legemidler, åpner direktivet for at generiske produsenter skal kunne utføre nødvendig tester som involverer patenterte legemidler uten at dette skal anses som et inngrep i patentinnehaverens rettigheter etter patentet (Bolar).
 
For å effektivisere bruken av den såkalte gjensidige annerkjennelsesprosedyren for godkjenning av legemidler, legges det til rette for en tettere dialog mellom de landene som er omfattet av den enkelte prosedyre. I tillegg formaliseres statusen til en til nå uformell samarbeidsgruppe mellom landene (Coordination Group) som jobber for å legge til rette en smidig håndtering av prosedyren, og gruppens arbeid er et viktig element i driften av prosedyren.
 
Fornyelser av matkedsføringstillatelser skal i det vesentlige kunne fornyes en gang i fremtiden med ubegrenset gyldighet.
 
Direktivet inneholder også enkelte endringer som er ment å styrke allmenhetens tillit til de beslutninger som tas i forhold til godkjenning av legemidler, spesielt større åpenhet rundt de evalueringer som gjøres i den enkelte legemiddelforvaltning.

Merknader 

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/27/EF vil i all hovedsak kunne gjennomføres i norsk rett ved ny forskrift om legemidler samt ny forskrift om legemiddelklassifisering. Det vil i tillegg være behov for en endring i Patentloven for å gjennomføre den ovenfor omtalte Bolar-bestemmelsen. Videre må det foretas en endring i Legemiddelloven i forhold til fornyelser av markedsføringstillatelser samt at loven må endres fordi begrepet "farmasøytisk spesialpreparat" ikke lenger benyttes i det nye regelverket fra EU.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Rettsakten ble funnet EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32004 L 0028  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/28/EF av 31. mars 2004 om endring av direktiv 2001/82/EF om innføring av et fellesskapsregelverk for legemidler til dyr  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold 

Direktiv 2001/82/EØF gir regler om godkjenning av legemidler til dyr, og er en konsolidering av tidligere direktiver på legemiddelområdet.
 
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/28/EF inneholder en rekke justeringer av direktiv 2001/83/EØF av mer teknisk art, i tillegg til noen bestemmelser som materielt endrer gjeldende regelverk. Definisjonen av et legemiddel er presisert, for å klargjøre direktivets virkeområde i forhold til tilgrensende regelverk. Endringen vil ikke medføre noen utvidelse av området for legemiddelregelverket, men er utelukkende ment å tydeliggjøre skillet mellom legemidler og tilgrensende produkter.
 
Vilkårene for å benytte en såkalt forenklet søknad for generiske kopier av originale legemidler endres, ved at perioden fra første godkjenning av det originale legemidlet og den generiske versjonen harmoniseres og forlenges noe.
 For å stimulere interessen for å utvikle legemidler til dyr til spesielle arter hvor det ikke er mange legemidler med markedsføringstillatelse, har man utvidet dokumentbeskyttelsesperioden til 13 år. Dette gjelder i første omgang legemidler til fisk og bier, men regelverket åpner for at flere arter kan inkluderes.  

For å kompensere for en forsinket markedsadgang for generiske legemidler, åpner direktivet for at generiske produsenter skal kunne utføre nødvendig tester som involverer patenterte legemidler uten at dette skal anses som et inngrep i patentinnehaverens rettigheter etter patentet (Bolar).
 
Fornyelser av markedsføringstillatelser skal i det vesentlige kunne fornyes en gang i fremtiden med ubegrenset gyldighet.

Merknader 

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/28/EF vil i all hovedsak kunne gjennomføres i norsk rett ved ny forskrift om legemidler. Det vil i tillegg være behov for en endring i Patentloven for å gjennomføre den ovenfor omtalte Bolar-bestemmelsen. Legemiddelloven må endres når det gjelder fornyelse av markedsføringstillatelse, samt fordi begrepet "farmasøytisk spesialpreparat" ikke lenger benyttes av EU.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Rettsakten ble funnet EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32005 L 0028  Kommisjonsdirektiv 2005/28/EF av 8. april 2005 om retningslinjer for god klinisk praksis i forbindelse med utprøvingspreparater til bruk på mennesker og om krav i forbindelse med tillatelse til fremstilling eller import av slike legemidler  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold  

Rettsakten gir nærmere retningslinjer vedrørende god klinisk praksis i forbindelse med utprøvingspreparater til bruk på mennesker og om krav i forbindelse med tillatelse til fremstilling eller import av slike legemidler.

Direktivet gir retningslinjer med hensyn til god klinisk praksis i forbindelse med utformning, gjennomføring, registrering og melding av kliniske forsøk. Videre inneholder direktivet bestemmelser vedrørende tilvirkertillatelse og import av utprøvingspreparatet. Endelig gis det bestemmelser om forsøkets masterfile, arkivering av forskningsdata, krav til myndighetenes inspektører og nærmere regler knyttet til nasjonale inspeksjonsprosedyrer.

Merknader  

Kommisjonsdirektivet er utarbeidet med hjemmel i direktiv 2001/20/EF, artikkel 1 nr. 3, artikkel 13 nr. 1 og artikkel 15 nr. 5. Direktiv 2001/20/EF er gjort til del av EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom forskrift av 24. september 2003 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker. Gjeldende norsk rettspraksis på området fremgår av forskrift av 24. september 2003 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker. De retningslinjer som fremgår av direktivet er i det vesentligste sammenfallende med vår praksis på området. Det vil være behov for endringer i forskrift om kliniske utprøvninger.

Sakkyndige instansers merknader  

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.                    

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.


32006 L 0130  Kommisjonsdirektiv 2006/130/EF av 11. desember 2006 om gjennomføring av  direktiv 2001/82/EF vedrørende fastsettelse av vilkår for unntak fra reseptplikt for visse legemidler til næringsmiddelproduserene dyr  (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2001/82/EF er grunndirektivet for legemidler til dyr. Direktivet inneholder blant annet regler om når veterinære legemidler kun skal  utleveres etter resept fra veterinær. Direktiv 2001/82 er endret blant annet av direktiv 2004/28. Her bestemmes det at veterinære legemidler til næringsmiddelproduserende dyr alltid skal være reseptpliktige. Medlemsstatene skal imidlertid kunne gjøre unntak fra dette dersom visse vilkår er oppfylt. Kommisjonsdirektiv 2006/130/EF fastsetter hvilke vilkår som må være oppfylt. Direktivet er et minimumsdirektiv. Selv om alle vilkårene er oppfylt, er medlemsstetene likevel ikke forpliktet til å unnta legemidlet fra reseptplikt. 

Merknader

Før et legemiddel godkjennes, skal Statens legemiddelverk fastsette reseptstatus. Gjennomføring av direktiv 2004/28/EF og Kommisjonsdirektiv 2006/130/EF vil medføre visse endringer i regelverket, men disse endringene vil ikke være til hinder for videreføring av dagens praksis med henysn til hvilke legemidler til næringsmiddelproduserende dyr som blir reseptpliktige i Norge.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten behandles via skriftlig prosedyre i Spesialutvalget for helse der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Kapittel XVI  Kosmetikk

32006 L 0078  Kommisjonsdirektiv 2006/78/EF av 29. september 2006 om tilpasning til den tekniske utvikling av vedlegg II til rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter  (vedlegg II kap XVI HOD)

Sammendrag av innhold

Dette kommisjonsdirektivet endrer forbud mot bruk av stoffer i kosmetiske produkter som nevnt i posisjon 419 i vedlegg II i kosmetikkdirektivet (76/768/EØF). Forbudets ordlyd er nå som følger:
 
Dyremateriale samt stoffer utvunnet fra slikt materiale.

Derivater av dyretalg er unntatt forutsatt at følgende tilvirkningsmetode
har blitt brukt og klart kan dokumenteres av produsent:
•  transestrifisering eller hydrolyse der temperatur og trykk holdes på
minst 200 grader C og korresponderende trykk i minst 20 minutter.
Dette gjelder prosesser som gir dannelse av fettsyrer, estere av fettsyrer,
samt glyserol.
•  forsåpning med NaOH 12 M som finner sted enten som en ”batch”-
prosess ved 95 grader C i 3 timer eller som kontinuerlig prosess der
temperatur og trykk holdes på 140 grader C og 2 bar (2 000 hPa) over et
tidsrom på 8 minutter – eller ved tilsvarende betingelser. Dette gjelder
prosesser som gir dannelse av såpe og glyserol.

Dyremateriale defineres som:
•  Fra den datoen som er referert til i artikkel 22 (1) i forordning (EF) nr.
999/2001; spesifisert risikomateriale som beskrevet i vedlegg V til
denne forordningen, og ingredienser utvunnet av dette.
•  Inntil denne datoen; spesifisert risikomateriale som beskrevet i vedlegg
XI del A i forordning (EF) nr. 999/2001, og ingredienser utvunnet av dette.
 
Dette endres til:
Kategori 1-materiale og kategori 2-materiale som definert i henoldsvis artikkel 4 og 5 i europaparlaments- og rådsforordning nr. 1774/2002 (dyrebiproduktreguleringen) samt stoffer utvunnet fra slikt materiale.

Merknader

Direktivet medfører tilsvarende endring av forskrift 1995 nr 871 for produksjon, import og frambud mv. av kosmetikk og kroppspleieprodukter.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0014  Kommisjonsdirektiv 2008/14/EF av 15. februar 2008 om tilpasning til den tekniske utvikling av vedlegg III til rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter  (vedlegg II kap XVI HOD)

Sammendrag av innhold

Endringsdirektivet regulerer forekomsten av glyoxal i kosmetiske produkter. 100 mg per kg produkt (0,0100 %) innføres som maksimalt tillatt mengde i ferdigstilt produkt.

Merknader

Direktivet medfører tilsvarende endring av forskrift 1995 nr 871 for produksjon, import og frambud mv av kosmetikk og kroppspleieprodukter.

Administrative og økonomiske konsekvenser :  
Glyoxal forekommer for det aller meste som urenhet i kosmetiske produkter og da maksimalt i en mengde som tilsvarer den innførte maksimalbegrensningen. Det oppstår derfor antakelig bare i meget liten grad rensebehov. I den utstrekning norsk kosmetikkindustri måtte bruke ingredienser med spor av glyoxal vil produksjonen ikke berøres kostnadsmessig i nevneverdig grad. Tiltaket medfører ikke nevneverdige administrative konsekvenser.      

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Kommisjonen har gjennomført en offentlig høring juni-august 2007. I Norge står medlemmene av Kosmetikkleverandørenes forening (KLF) for 70 - 80 % av utbudet. KLF er tilsluttet den europeiske bransjeorganisasjonen COLIPA som uten unntak tas med i og influerer betydelig på de endringsdirektiver som produseres. Hjemlig kosmetikkindustri er derfor alltid meget godt orientert om de kommende bestemmelser lenge før de er offentliggjort i EUs "official journal". Det er således i meget begrenset grad behov for å høre norsk næringsliv med hensyn til utviklingen av de europeiske kosmetikkbestemmelsene. I dette tilfellet ble dette ansett som unødvendig. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET


Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel VIII Trykkbeholdere

32008 L 0047  Kommisjonsdirektiv 2008/47/EF av 8. april 2008 om endring, på bakgrunn av den tekniske utvikling, av rådsdirektiv 75/324/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om aerosoler

Sammendrag av innhold

Kommisjonsdirektiv 2008/47/EF endrer – på bakgrunn av den tekniske utvikling som har funnet sted - rådsdirektiv 75/324/EØF av 20. mai 1975 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om aerosoler (spraybokser). Den tekniske utvikling og innovasjon som har funnet sted har gjort det mulig å bringe i omsetning et stadig større antall aerosolbeholdere, med komplekse tekniske konstruksjoner og andre karakteristika enn de tradisjonelle aerosolbeholdere. Bestemmelsene i direktiv 75/324/EØF er imidlertid ikke tilstrekkelig til å garantere et høyt sikkerhetsnivå for slike ikke-tradisjonelle aerosolbeholdere. Konstruksjonen av enkelte ikke-tradisjonelle aerosolbeholdere kan derfor medføre en sikkerhetsrisiko, som det ikke er tatt høyde for i direktivets sikkerhetsbestemmelser, da disse er tilpasset de tradisjonelle aerosolbeholdernes kjente konstruksjon. Det er således nødvendig at fabrikanten foretar en risikoanalyse for å dekke alle sikkerhetsaspekter på tilfredsstillende vis. Der hvor det er relevant, skal risikoanalysen omfatte risiko som følge av innånding av aerosolbeholderens innhold ved normal bruk eller under rimelig forutsigbare bruksbetingelser.  

Direktiv 75/324/EØF oppstiller i art. 10 en beskyttelsesklausul (safeguard clause) som gir medlemsstatene anledning til å midlertidig forby eller stille vilkår til markedsføring av aerosolbeholdere som oppfyller kravene i direktivet, men som likevel utgjør en fare for sikkerheten eller helsen til allmennheten. Denne beskyttelsesklausulen er allerede anvendt av én medlemsstat, grunnet aerosolbeholderens antennelsesrisiko. Direktiv 2008/47/EF fastslår også at den nåværende definisjonen av brannfarlig innhold ikke er tilstrekkelig til å sikre et høyt beskyttelsesnivå i alle tilfeller. For å oppnå det optimale sikkerhetsnivå, og under hensyntagen til aerosolbeholderens særlige karakteristika, bør i følge direktiv 2008/47/EF de nye klassifikasjonskriteriene for aerosolbeholderens brannfarlighet også omfatte farer i forbindelse med uttømming av aerosolbeholdernes innhold, i stedet for kun selve innholdets fysiske og kjemiske egenskaper. Dette blir nærmere beskrevet i direktivets vedlegg. Direktiv 2008/47/EF art. 1 angir at direktiv 75/324/EØF skal endres som angitt i vedlegget.

I henhold til gjeldende bestemmelser i direktiv 75/324/EØF skal alle ferdige aerosolbeholdere nedsenkes i et varmt vannbad for å teste deres tetthet og bruddstyrke. Videre gir nåværende direktiv 75/324/EØF anledning til å anvende alternative prøvningssystem, dersom disse gjør det mulig å oppnå resultat tilsvarende det som oppnås med vannbadmetoden, og dersom dette godkjennes gjennom komitologikomitéen (jf. art 6). Denne prosedyren er imidlertid svært tung i praksis og har aldri vært anvendt.

Det fremheves derfor i direktiv 2008/47/EF at alternative prøvingsmetoder til dem som oppstilles i direktiv 75/324/EØF, blir godkjent av de relevante kompetente myndigheter utpekt etter direktiv 94/55/EC om transport av farlig gods på vei. Dette i stedet for komitologikomiteen som angitt i direktiv 75/324/EØF. Formålet med denne endringen er å gjøre det mulig for næringsdrivende å dra fordel av den tekniske utviklingen, uten at dette går utover eksisterende sikkerhetsnivå.

Merknader

Direktiv 2008/47/EF vil bli gjennomført i norsk rett ved forskrift 1. mars 1996 nr. 229 om aerosolbeholdere.

Direktiv 2008/47/EF ble vedtatt 8. april 2008, og trådte i kraft 13. mai 2008. Det følger av direktivet at medlemsstatene innen 29. oktober 2009 må vedta og offentliggjøre de lover og forskrifter som er nødvendige for å oppfylle direktivet, samt anvende disse fra 29. april 2010.

Direktiv 2008/47/EF gjennomfører tester og kriterier for brannfare ved ulike typer aerosolbeholdere slik disse er fastsatt i FNs "Globally Harmonized System og Classification and Labelling og Chemicals (GHS)." Norge, ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), har vært aktivt med i diskusjonene i FN, og har fått gjennomslag for bestemmelser i testbeskrivelsene som DSB mener gjør at sikkerheten ved klassifisering og merking av brannfarlige aerosolbeholdere blir ivaretatt.  GHS-publikasjonen viser til kapitlene 31.4, 31.5 og 31.6 i "The UN Recommendations on the Transport of Dangerous goods, Manual of Tests and Criteria" for testbeskrivelser. Dette er de samme testbeskrivelsene og kriteriene som fremkommer av direktiv 2008/47/EF.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel XIX Generelle bestemmelser innen området tekniske handelshindringer

32007 D 0231 Kommisjonsbeslutning 2007/231/EF av 12. april 2007 om forlengelse av krav til barnesikring av lightere og forbud mot lightere med forvekslingsfare (vedlegg II kap. XIX JD)

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/95/EF av 3. desember 2001 om alminnelig produktsikkerhet (produktsikkerhetsdirektivet) er et horisontalt rammedirektiv, som regulerer sikkerheten ved forbrukerprodukter i EØS-området. Direktivet trådte i kraft 15. januar 2004. Direktivets målsetting er at forbrukerprodukter som er gjort tilgjengelig i EØS-markedet skal være sikre mot helseskadelige virkninger.

I direktivets artikkel 13.1 fremgår det at dersom Kommisjonen blir kjent med en alvorlig risiko som visse produkter representerer for forbrukernes helse og sikkerhet i ulike medlemsstater, kan den etter å ha rådspurt medlemsstatene fatte et vedtak på bakgrunn av resultatet av denne rådspørringen, dersom vilkårene i artikkel 13.1 bokstav a)-c) er oppfylt. I henhold til direktivets artikkel 13.2. fremgår det at vedtak det er vist til under artikkel 13.1 "skal gjelde for en periode på ikke mer enn ett år, og kan bekreftes, i henhold til samme fremgangsmåte, for tilleggsperioder på ikke mer enn ett år".

I medhold av artikkel 13.1 fattet Kommisjonen vedtak 2006/502/EF av 11. mai 2006 om å forby engangslightere som ikke er barnesikre og lightere med forvekslingsfare, såkalte "novelty" lightere. Kravet til barnesikring av lightere og forbudet mot lightere med forvekslingsfare gjaldt opprinnelig frem til 11. mai 2007. Under henvisning til kommisjonsbeslutning 2007/231/EF av 12. april 2007 ble kravet til barnesikring av lightere og forbudet mot lightere med forvekslingsfare forlenget med ett år, og gjelder nå frem til 11. mai 2008. Endringene er inntatt i kommisjonsbeslutning 2006/502/EF artikkel 2 og 6.

Bakgrunnen for forlengelsen av kravet til barnesikring av lightere og forbudet mot lightere med forvekslingsfare skyldes at beslutningens virkningstidspunkt ville gått ut før medlemslandene har implementert beslutningen. For at myndighetene skal kunne forebygge den risikoen lightere representerer når små barn leker med disse, måtte beslutningen derfor forlenges. Forlengelsen henger også sammen med at den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN ennå ikke har forbedret barnesikringsstandarden EN:13869. Kommisjonens intensjon er at kommisjonsbeslutningen er midlertidig i påvente av endringene i ovennevnte standard.

Produktsikkerhetsdirektivet er gjennomført i norsk rett i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). I produktkontrolloven § 4, første ledd, bokstav e). fremgår det at "når det finnes påkrevet for å forebygge at et produkt medfører helseskade, kan det treffes vedtak om forbud mot produksjon, innførsel, omsetning og bruk av produkt". Denne bestemmelsen er benyttet som hjemmel til forskrift av 21.juni 2007 nr. 687 om barnesikring av lightere og forbud mot lightere med forvekslingsfare. Forskriften gjennomfører kommisjonsbeslutning 2006/502/EF i norsk rett. I forskriften er det ikke stilt opp noen tidsbegrensing, slik det er gjort i kommisjonsbeslutningen. Bakgrunnen er at forskriften i første omgang er tenkt opphevet den dagen det ikke lenger er behov for kommisjonbeslutningen. Det er derfor ikke behov for å gjøre andre endringer i regelverket enn det som er gjort på bakgrunn av kommisjonsbeslutningen 2006/502/EF.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0264  Kommisjonsbeslutning 2008/264/EF av 6. mars 2008 om sikkerhetskrav som skal etterkommes i europeiske standarder for sigaretter i henhold til direktiv 2001/95/EF  (vedlegg II kap. XIX JD)

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/95/EF av 3. desember 2001 om alminnelig produktsikkerhet (produktsikkerhetsdirektivet/APSD) er et horisontalt rammedirektiv, som regulerer sikkerheten ved forbrukerprodukter i EØS-området. Direktivet trådte i kraft 15. januar 2004. Direktivets målsetting er at forbrukerprodukter som er gjort tilgjengelig i EØS-markedet skal være sikre mot helseskadelige virkninger. For det formålet, fastsetter direktivet et alminnelig sikkerhetskrav for forbrukerprodukter, som understøttes av en definisjon av ”sikkert” produkt. 
I henhold til direktiv 2001/95/EF artikkel 3.2, skal et forbrukerprodukt anses å være sikkert når det er i samsvar med harmoniserte standarder. Med harmonisert standard menes standard utarbeidet av europeiske standardiseringsorganisasjoner på bakgrunn av mandat fra EU-kommisjonen (og EFTA) og som er publisert i De Europeiske Fellesskaps Tidende (og EØS-tillegget til disse) i henhold til direktivets artikkel 4.

Beslutningen 2008/264/EF gir Kommisjonen anledning til å be relevante standardiseringsorganisasjoner om å utarbeide en standard for selvslukkende sigaretter.
Kommisjonsbeslutning 2008/264/EF fastslår at en sigarett er et potensielt farlig produkt, da den produserer varme og har en glo som brenner gjennom hele sigarettens lengde når den først er tent. Undersøkelser foretatt av Kommisjonen viser at sigaretter årlig starter et stort antall branner i EØS-området og forårsaker store skader i form av tap av liv, helse og materielle verdier. Det finnes i dag tekniske løsninger som hindrer at sigaretter brenner gjennom hele sin lengde dersom de ikke aktivt blir røkt på. Slike sigaretter har innlagte ”fartsdumper” som til en viss grad gjør sigarettene selvslukkende, ved å hindre brannområdet tilgang til oksygen. Det er i kommisjonsbeslutning 2008/264/EF lagt til grunn at sigaretter av denne typen vil kunne redusere årsaken til og risikoen for brann. Gode erfaringer med slike sigaretter i USA har gjort temaet svært aktuelt i EØS-området. Mot slutten av 2007, hadde 22 stater i USA innført krav om at sigaretter som omsettes skal være selvslukkende. 11 stater arbeidet med å utforme tilsvarende lovgivning. Dette innebærer at om lag ¾ av USAs befolkning i dag bor i områder med et slikt krav til sigaretter eller hvor slike krav snart blir innført. I tillegg har Canada vedtatt tilsvarende krav til selvslukkende sigaretter, mens Australia er i ferd med å utarbeide slikt regelverk. 

Merknader

Direktiv 2001/95/EF er gjennomført i norsk rett i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).  Forbrukerprodukter som er i overensstemmelse med nasjonal standard som oppfyller krav i harmonisert standard, anses for å være sikre mot helseskadelige virkninger, jf. § 3 b første ledd.

Flere medlemsstater har signalisert at de ønsker en snarlig vedtakelse av en standard for å redusere brannfaren ved sigaretter. Ett medlemsland er allerede i gang med å endre nasjonal lovgivning, med sikte på å innføre krav til selvslukkende sigaretter innen 2009. Grunnet faren for ulik lovgivning i medlemsstatene og tiltakets potensielt livreddende effekt foreligger det et uttrykt ønske om en hurtig behandling og etablering av en felles europeisk standard for mindre brannfarlige sigaretter.

Kommisjonen arbeider nå med å utarbeide et standardiseringsmandat til den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN med bakgrunn i sikkerhetskravet i kommisjonsbeslutning 2008/264/EF, nemlig følgende: I et utvalg av sigaretter som blir testet skal ikke mer enn 25 % brenne gjennom hele sin lengde. Det legges i kommisjonsbeslutning 2008/264/EF opp til at standarden skal inneholde nevnte sikkerhetskrav og en egnet testmetode som skal sikre at sigarettene som blir testet oppfyller sikkerhetskravet. I utkastet til mandat oppstilles også krav om at CEN skal utvikle standarden gjennom nære konsultasjoner med Kommisjonen og at standarden skal være ferdig innen to år etter at CEN har akseptert mandatet. Sigaretter som er produsert i samsvar med standarden vil i følge kommisjonsbeslutning 2008/264/EF presumeres å være i samsvar med direktiv 2001/95/EF (APSD) så langt brannkravene rekker.  
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har gitt innspill under utarbeidelsen av beslutningen og mandatet til CEN. Videre er data fra Norge om branner, skader og dødsfall som følge av uforsiktig bruk av sigaretter også tatt med i og omtalt i grunnlagsdokumentasjonen til EU. Det anses som positivt at det utarbeides harmoniserte standarder på området.
Justis- og politidepartementet (JD) mottok standardskjema for kommisjonsbeslutning 2008/264/EF fra EFTA den 22. april 2008, med svarfrist 3. juni 2008. Kommisjonsbeslutning 2008/264/EF ligger nå til behandling i spesialutvalget for handelsforenklinger.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel XXIX  Eksplosive varer til sivil bruk

32007 L 0023 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/23/EF av 23. mai 2007 om markedsføring av pyrotekniske artikler  (vedlegg II kap XXIX JD)

Sammendrag av innhold

I direktiv 93/15/EØFs betraktninger (direktivet om eksplosiver til sivilt bruk) tilkjennegis det behov for ytterligere regulering av området pyrotekniske artikler. EU Kommisjonen DG Entreprise har siden 2003 arbeidet aktivt med problemstillinger knyttet til markedsføring og bruk av pyrotekniske artikler, spesielt fyrverkeri. På bakgrunn av en undersøkelse innen EØS-området av omfanget av ulykker med pyrotekniske artikler, fremmet Kommisjonen i 2003 forslag til nærmere regulering av området, både for å få ned antall ulykker som har utgangspunkt i feil bruk av produktet, men også for å redusere antall ulykker som følge av at produktet har funksjonsfeil. 

Direktiv 2007/23/EF om markedsføring av pyrotekniske artikler ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet 23. mai 2007. Direktivet gir de grunnleggende sikkerhetskrav for hvordan pyrotekniske artikler skal utformes, framstilles og leveres slik at de utgjør minst mulig fare.  Direktivet har som formål å sikre fri flyt i det indre marked, samtidig som det skal sikre et høyt beskyttelsesnivå for helse, offentlig sikkerhet og forbrukerbeskyttelse. Dette skal også skje ved å ta hensyn til relevante miljøbeskyttelsesaspekter.

Direktivet definerer "pyrotekniske artikler" i artikkel 2 nr.1 som en artikkel som inneholder eksplosivstoffer eller en blanding av stoffer beregnet på å utvikle varme, lys. lyd, gass eller røyk, eller en kombinasjon av dette ved hjelp av eksoterme kjemiske reaksjoner som holder seg selv i gang.

Pyrotekniske artikler kan være fyrverkeri, teaterfyrverkeri og tekniske artikler til bruk i sikkerhetsforanstaltninger som gasspatroner i airbags og beltestrammere, og annen nødpyroteknikk i kjøretøy.

Produktene skal klassifiseres etter anvendelsesområde, formål og risiko (for eksempel mengde krutt i produktet). Det skal også tas hensyn til produktets støynivå . Fyrverkeri klassifiseres i fire fareklasser (1-4), mens teaterfyrverkeri og andre pyrotekniske artikler kategoriseres i to fareklasser. Det presiseres at visse artikler kun skal være tilgjengelige for profesjonelle brukere, slik som fyrverkeri i kategori 4 og kategori 2 for de andre artiklene.

Direktivet unntar i artikkel 1 nr.4 en rekke pyrotekniske artikler fra direktivets virkeområde:
- pyrotekniske artikler som er beregnet på Forsvaret, brannvesenet og politiet,
- ammunisjon som prosjektiler, drivladninger og løs ammunisjon i bruk i håndvåpen, artilleri og andre skytevåpen,
- sivile eksplosiver omfattet av direktiv 93/15/EØF,
- pyrotekniske artikler i luft- og romfartsindustri,
- pyrotekniske artikler som er omfattet av direktiv 96/98/EF om utstyr på skip og
- knallhetter og andre artikler som er omfattet av direktiv 88/378/EØF om sikkerhetskrav til leketøy.

Direktivet omtaler både fabrikantens, importørens og distributørens forpliktelser. Det presiseres at direktivet setter minimumssikkerhetskrav, og at myndighetene har rett til å fastsette strammere restriksjoner dersom de finner det nødvendig (nærhetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet).

Ut i fra hensyn til den offentlige sikkerhet (public security or safety), offentlig orden eller beskyttelse av miljøet, er det altså mulig å forby eller begrense besittelse, anvendelse og/eller markedsføring av fyrverkeri i kategori 2 og 3. Direktivutkastet berører ikke landenes muligheter til å ha lovgivning om utstedelse av lisens til fabrikanter, importører og distributører.

For private er det satt minstealdersgrenser for kjøp og bruk av fyrverkerier knyttet opp til de ulike klassene: nærmere bestemt minst 12 år for klasse 1-varer, som er de minste artiklene, minst 16 år for klasse 2 og minst 18 år for klasse 3-artikler. For andre pyrotekniske artikler har utkastet en aldersgrense på 18 år.

Direktivet viser til at det skal utarbeides harmoniserte standarder for fyrverkeri. Det er allerede utviklet en Europeisk standardserie (EN) som i stor grad dekker klasse 1, 2 og 3. Disse gjennomgås nå på nytt som følge av vedtakelsen av direktivet. Det vil også bli gitt oppdrag om å utvikle standarder for kategori 4-artikler.

Direktivets artikkel 9 beskriver hvilken overensstemmelsesvurderingsprosedyre som produsenten må følge for å få første gangs tilgang til markedet i fellesskapet. Myndighetene skal utpeke et bemyndiget organ som skal foreta overensstemmelsesvurderingen i artikkel 9. I etterkant av denne vurderingen skal produsenten sette et CE-merke på den pyrotekniske artikkelen, og alt etter hvilken kategori artikkelen er klassifisert i, skal det påføres forskjellige standardiserte formuleringer om bruken. For merking av pyrotekniske artikler beregnet på kjøretøy, henvises det til artikkel 13. Teaterfyrverkeri må i tillegg til generell merking minst følge reglene for merking i artikkel 12 nr.4.

Direktivets artikkel 15 inneholder en beskyttelsesklausul for de tilfeller det avdekkes pyrotekniske artikler som ikke oppfyller direktivets minstesikkerhetskrav.

Merknader

Forskrift av 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff, regulerer godkjenning og håndtering av eksplosive varer, herunder fyrverkeri.  Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) forvalter forskriften, og delegert myndigheten til å godkjenne fyrverkeri til Sintef/Norsk Brannteknisks Laboratorium as. Denne nasjonale godkjenningsordningen må opphøre ved implementeringen av direktivet.

Nødpyroteknikk i kjøretøyer anses per i dag godkjent iht. § 2-6 siste ledd i eksplosivforskriften, når kjøretøyet oppfyller de relevante tekniske krav i direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2004/3/EF, eller et særdirektiv oppført på den fullstendige liste i vedlegg IV eller XI i nevnte direktiv. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


EUs handlingsplan for å forhøye sikkerheten rundt eksplosiver  (vedlegg II kap XXIX JD)

Sammendrag av innhold

Etter terrorbombene i Madrid 11. mars 2004, og senere i London 7. juli 2005, har det oppstått gradvis større konsensus blant EUs medlemsland om å finne frem til et mest mulig harmonisert system for å forhindre at eksplosiver, detonatorer og utstyr til å fremstille hjemmelagde bomber faller i hendene på uvedkommende. Kommisjonen har derfor pekt ut sikkerheten rundt håndtering av eksplosiver og andre farlige stoffer som et satsingsområde. Det foregikk et intensivt arbeid i EU for å utarbeide grunnlagsmateriale til en ”EU-Action Plan on Enhancing the Security of Explosives.

Aksjonsplanen ble vedtatt av Kommisjonen 6. november 2007 og spenner over en rekke praktiske tiltak, forskning, utdanning og regelverksutvikling. Planen har betydning for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) eksplosivregelverk mht. krav til håndtering og oppbevaring, andre land-, luftfarts- og maritime myndigheters regelverk med tanke på deteksjon, politi- og tollmyndigheters arbeid om å avdekke ulovlig handel/smugling av eksplosiver, samt politiets kriminaltekniske arbeid. Aksjonsplanen berører også miljø- og landbruksmyndigheter m.v. når det gjelder utarbeidelse av liste over andre farlige stoffer og kjemikalier som er egnet for misbruk, og som man dermed mener trenger økt kontroll i forhold til omsetting og håndtering.

Handlingsplanen ble vedtatt av Rådet den 18. april 2008.


EUs bruk av indre markedsdirektiver i kampen mot terror  (vedlegg II kap XXIX)

Sammendrag av innhold

I etterkant av 11.september 2001 vedtok EU Rammebeslutning av 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme. Etter terrorangrepet i Madrid 11. mars 2004, ble EU Plan of Action on Combating Terrorism vedtatt i EUs ministerråd møte 18. juni 2004, og 20. oktober 2004 offentliggjorde Kommisjonen 4 meddelelser om innsats mot terrorisme, som det fortsatt bygges videre på: forebyggelse og beredskap i innsatsen mot terrorisme, kampen mot finansiering av terrorisme, beredskap og konsekvenshåndtering i forbindelse med terrorisme, samt beskyttelse av kritisk infrastruktur i innsatsen mot terrorisme. Den 7. juli 2005 kom terrorangrepet i London, og 18. juli 2005 fikk vi meddelelsen om tiltak for å skape større sikkerhet (security) med hensyn til eksplosiver, detonatorer, utstyr til fremstilling av bomber og våpen. Meddelelsen danner bakteppe for en rekke utkast til direktiv angående sikring og sporing av sivile eksplosiver, slik at man hindrer terrorister tilgang til eksplosiver, detonatorer og utstyr til å fremstille hjemmelagde bomber.

Kommisjonen la 6. november 2007 frem en ny terrorpakke under overskriften Økt kamp mot terror. Her tar EU i bruk en rekke instrumenter som favner på tvers av ansvars- og saksområder, og indre markedsdirektiver benyttes som et middel for å bekjempe terror. Pakken inneholder blant annet en handlingsplan om økt sikkerhet rundt eksplosiver og forslag om opprettelse av et system for utveksling av PNR-opplysninger (passenger name record). Rådet tiltrådte forslagene i desember 2007, og handlingsplanen knyttet til eksplosiver ble vedtatt av Rådet 18.april. 

Merknader

Kommisjonen påpeker at terrortrusselen er mangeartet og kompleks, og at man derfor må ta i bruk innsats på alle plan, både forebyggelse, beskyttelse, rettforfølgelse og reaksjon. Tiltakene som foreslås for å bekjempe terrortrusselen omfatter derfor også næringsregelverket som er indre marked-regelverk. Dette regelverket har tradisjonelt kun tatt sikkerhetshensyn (safety) for å forebygge uhell, men som nå i større og større grad også omfatter sikringshensyn (security) for å forhindre at bl.a. kjemikalier kommer på urette hender og for å understøtte politisamarbeid.

Instrumentene som benyttes for å nå målet varierer derfor, fra dem som opprinnelig hadde et annet formål til dem som er laget med terrorbekjempelse for øye. Dette gjør at tiltakene i terrorpakken, for Norges del, varierer fra EØS-relevant til ikke-EØS-relevant. Og, dette vil også kunne gjelde innenfor en rettsakt. Tiltak eller deler av en rettsakt som ikke er EØS-relevant bør likevel gjennomgås med sikte på ensidig nasjonal tilpasning eller vurdering av tilknytningsavtaler.


32008 L 0043 Kommisjonsdirektiv 2008/43/EF av 4. april 2008 om opprettelse av et system for ID-merking og sporing av eksplosiver til sivilt bruk  (vedlegg II kap. XXIX JD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsdirektiv 2008/43/EF om ID-merking og sporing av eksplosiver til sivilt bruk er opprettet i henhold til det grunnleggende Rådsdirektiv 93/15/EØF. Direktiv 93/15/EØF av 5. april 1993 om harmonisering av bestemmelsene om markedsføring og kontroll med eksplosive varer til sivilt bruk, oppstiller de grunnleggende sikkerhetskrav for hvordan hver eksplosiv vare skal utformes, framstilles og leveres, slik at de utgjør en minst mulig fare for menneskers liv og helse, og at skade på eiendom og miljø unngås. Nærmere bestemt oppstiller direktiv 93/15/EØF regler for fri, men sikker flyt av eksplosiver på det indre marked (Som fastsatt i direktiv 93/15/EØF er det nødvendig å sikre at operatører i sektoren for eksplosjonsfarlig stoff har et system som gjør det mulig å kontrollere bevegelsene til eksplosivene, for på den måten og til en hver tid å være i stand til å kunne fastslå hvem som er i besittelse av dem.) Kommisjonsdirektiv 2008/43/EF har til hensikt å sørge for at denne målsetningen blir oppfylt, gjennom krav til ID-merking og sporing. Unik ID-merking av eksplosive stoffer er ifølge direktiv 2008/43/EF en absolutt nødvendighet for å nå det ovenfor nevnte mål. Gjennom merking av eksplosivene vil tyveri og tap bli raskere oppdaget, samt at det vil gjøre politiets arbeid med å spore eksplosivenes opphav enklere. Et harmonisert europeisk merkesystem vil gjøre det lettere å identifisere dem som innehar eksplosiver på lovlig vis.  Enkelte typer av eksplosiver er unntatt iht. direktiv 2008/43/EF art. 2. Dette gjelder bl.a. ammunisjon og eksplosiver som blir laget/blandet på anleggsstedet og som pumpes rett oppi borehullet.

ID-merking
I henhold til direktiv 2008/43/EF blir alle ledd i næringskjeden pålagt å holde kontroll over eksplosiver i sitt eie, ved å påføre de eksplosive stoffene en unik ID-merking. Medlemsstatene blir i art. 3 pålagt å se til at dette kravet følges. Merkingen skal inneholde en unik kode som skal gjengis på alle eksplosiver og tennmidler. Medlemsstaten skal gi produsent og importør den aktuelle koden, samt foreta den nødvendige kontrollen. Hva merkingen skal inneholde framgår av direktivets vedlegg. 

Datainnsamling og registrering
Kommisjonsdirektiv 2008/43/EF art. 13. nr. 1 pålegger medlemsstatene å sørge for at operatørene i sektoren for eksplosive stoffer innfører et system for innsamling av data vedrørende eksplosive stoffer, herunder eksplosivenes unike ID-merking, gjennom hele deres ferd i forsyningskjeden. Formålet med dette systemet er å gjøre det mulig for operatørene å holde kontroll med hvor eksplosivene til en hver tid er, herunder hvem som er i besittelse av eksplosivene.  Videre følger det av direktivets art. 13 nr. 3 at medlemsstane skal sørge for at den innsamlede data, herunder ID-merkingen, oppbevares og oppdateres i 10 år etter eksplosivenes endte livssyklus. Art. 14 pålegger operatørene konkrete forpliktelser i så måte.

Merknader

Direktiv 2004/43/EF vil bli implementert i norsk rett ved forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff (eksplosivforskriften). 

Det følger av direktivet at medlemsstatene innen 5. april 2009 må vedta og offentliggjøre de lover og forskrifter som er nødvendige for å oppfylle direktivet, samt anvende disse fra 5. april 2012.  Direktiv 2008/43/EF har vært oppe til behandling i spesialutvalget for handelsforenklinger og ble der funnet relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Vedlegg XIX Forbrukervern

32008 L 0048  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler og opphevelse av rådsdirektiv 87/102/EØF  (vedlegg XIX JD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la i 2002 frem forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om harmonisering av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser om forbrukerkreditt, KOM (2002) 443. På bakgrunn av til dels omfattende endringsforslag fra Europaparlamentet fremsatte Kommisjonen i 2005 et revidert direktivforslag, KOM (2005) 483. Direktivforslaget er deretter behandlet i Rådet og Europaparlamentet, og ble ved Rådets vedtak 7. april 2008 endelig vedtatt i EU. Direktivet har fått dato 23. april 2008. Direktivet erstatter eksisterende direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EØF).

Direktivet gjelder for alle kredittavtaler, jf. artikkel 2 nr. 1, med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Ifølge artikkel 2 nr. 2 skal direktivet blant annet ikke gjelde for:
- kredittavtaler som er sikret ved pant i fast eiendom eller en tilsvarende sikkerhetsstillelse som er vanlig brukt i medlemsstaten,
- kredittavtaler hvor lånebeløpet er lavere enn EUR 200 (om lag NOK 1 600) eller overstiger EUR 75 000 (om lag NOK 600 000) og
- leiekontrakter som utelukker overdragelse av eiendomsretten til leieren.
For enkelte kredittavtaler, herunder kassekreditter, gis direktivet bare begrenset anvendelse.

Direktivets kapittel II oppstiller regler om markedsføring av kreditt og om informasjon og praksis forut for inngåelse av kredittavtalen. Det gis regler om forklaringsplikt for kredittyter og om kredittundersøkelse. I kapittel III fastslås at statene skal sikre at kreditorer fra andre medlemsland gis samme tilgang til nasjonale kredittopplysningsbaser som nasjonale kreditorer har.

Kapittel IV inneholder bestemmelser om utforming av kredittavtaler, herunder hvilken informasjon som må tas med i kredittavtalen. Forbrukeren gis rett til å gå fra avtalen innen en frist på 14 dager (angrerett). Rett til førtidig tilbakebetaling reguleres. I kapittel V finnes bestemmelser om beregning av effektiv rente. Kapittel VI oppstiller regler for kredittformidlere.

Kapittel VII og VIII regulerer gjennomføringen av direktivet. Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 22 nr. 1. Statene pålegges å fastsette egnede sanksjoner overfor dem som bryter bestemmelser som er fastsatt til gjennomføring av direktivet. Slike sanksjonsbestemmelser skal være effektive, forholdsmessige og virke avskrekkende.
Direktivet har ikke virkning for allerede inngåtte kredittavtaler, med visse unntak for tidsubegrensede kredittavtaler.

Merknader

Justisdepartementet har fulgt prosessen frem til direktivets vedtakelse. Departementet deltok på et høringsmøte Kommisjonen arrangerte i 2001, og ga i etterkant av dette skriftlige merknader til Kommisjonen. Det opprinnelige direktivforslaget ble sendt på høring i 2002. På bakgrunn av høringen ble det gitt innspill til Kommisjonen i 2003. Det reviderte direktivforslaget ble sendt på høring i 2005. På bakgrunn av en gjennomgang av det reviderte forslaget og høringssvarene til dette ble det avholdt nordiske diskusjonsmøter i Oslo og Helsingfors i 2006. Under disse møtene ble spørsmål av felles interesse i de nordiske land identifisert og diskutert. Felles nordiske synspunkter dannet utgangspunkt for innspill i den avsluttende behandlingen av direktivet i Rådet og Europaparlamentet.

Direktivet nødvendiggjør en gjennomgang av og endringer i lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) med forskrifter, samt enkelte andre lover. Direktivet ser ikke ut til å medføre særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for staten.

Etter Justisdepartementets tilrådning ble det 18. april 2008 oppnevnt et utvalg til å revidere kredittkjøpsloven og foreslå endringer i finansavtaleloven mv. og herunder foreslå nødvendige endringer i norsk rett som følge av direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

KULTUR- OG KIRKEDEPARTEMENTET

Vedlegg X  Audiovisuelle tjenester 

32006 H 0952  Europaparlaments- og rådsrekommandasjon 2006/952/EF av 20. desember 2006 om beskyttelse av mindreårige og den menneskelige verdighet og om beriktigelsesretten i forbindelse med den europeiske industris konkurranseevne innenfor audiovisuelle tjenester og online-informasjonstjenester  (vedlegg X KKD)

Sammendrag av innhold

Rekommandasjonen omhandler beskyttelse av mindreårige og den menneskelige verdighet samt beriktigelsesrett (retting av uriktige faktiske opplysninger) på området audiovisuelle tjenester og online- informasjonstjenester. Europaparlamentet og rådet oppfordrer medlemsstatene til å sikre beskyttelse av mindreårige og den menneskelige verdighet innenfor samtlige audiovisuelle tjenester og online-informasjonstjenester ved å:

1.  Vurdere innføring av en beriktigelsesrett eller tilsvarende tiltak i online-medietjenester. Ifølge bilag I innebærer dette at alle personer hvis rettmessig interesse, som for eksempel hvis ære og rykte har blitt offentlig krenket med en faktapåstand i en redigert publikasjon eller redigert overføring, skal ha rett til beriktigelse. Beriktigelsesretten bør gjøres gjeldende innen en rimelig frist og i en passende form. Det pekes i den forbindelse på at selvregulering kan være et alternativ til lovgivning.

2.  Fremme tiltak som vil bedre mindreåriges evne til ansvarlig bruk av ny teknologi, f.eks. ved å øke mediekunnskapen gjennom løpende utdannelse av lærere, undervisning av barn i tidlig alder, lage nasjonale opplysningskampanjer og informasjonsmateriale samt å opprette hotlines, jf. bilag II. Videre oppfordres medlemsstatene til tiltak som vil gjøre det lettere å identifisere og få tilgang til kvalitetsinnhold og –tjenester for mindreårige, samt orientere borgerne bedre om mulighetene Internettet gir.

3.  Fremme ansvarlighet hos fagfolk, formidlere og brukere, f.eks. til overholdelse av ytrings- og pressefriheten og til å unngå forskjellsbehandling på grunnlag av rase, kjønn eller religion. Medlemsstatene oppfordres til sammen med industrien ta initiativ for å utvikle frivillige atferdskodekser.

4.  Fremme tiltak for å bekjempe ulovlig adferd på nettet, f.eks. gjennom innføring av kvalitetsmerkeordninger og ordninger for anmeldelse av ulovlig aktivitet på nettet. 

Videre oppfordres industrien til å utvikle selvreguleringsmekanismer, utveksle beste praksis og samarbeide med myndigheter for eksempel i utviklingen av ulike filtre for å beskytte blant annet mindreårige, jf. bilag III. Kommisjonen vil følge opp rekommandasjonen blant annet gjennom Safer Internett Plus-programmet, gjennom å støtte nettverk for selvregulering og erfaringsutveksling og gjennom regelmessige rapporter om implementeringen og effekten av rekommandasjonen. 
 
Rekommandasjonen utfyller rekommandasjon 98/560/EF.

Merknader

I kringkasting og trykt skrift anses beriktigelsesretten allerede som gjeldende norsk rett (kringkastingsloven § 5-1 og straffeloven § 430), mens den i forhold til online-medietjenester er fastsatt gjennom selvregulering i "Vær Varsom-plakaten" pkt. 4.14. Ytterligere forslag til tiltak i rekommandsjonen er aktiviteter som bl.a. Medietilsynet arbeider med. Rekommandsjonen er i tråd med norsk politikk på området. Forslagene i rekommandsjonen vil ikke medføre endringer i norsk lovgivning. For øvrig vil tiltakene ikke ha noen vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for private eller for offentlige myndigheter.

Sakkyndige instansers merknader

Rekommandasjonen bygger på en tidligere rekommandasjon (98/560/EF), som allerede er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg X. Rekommandasjonen anses EØS-relevant og akseptabel for Norge, og det anbefales derfor at den innlemmes i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0065  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/65/EF av 11. desember 2007 som endrer rådsdirektiv 89/552/EØF om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene. (vedlegg X KKD)

Sammendrag av innhold

Nåværende direktiv er en del av EØS-avtalen og har som formål å sikre uendret videresending av fjernsynssendinger innenfor EU/EØS-området. Sendingene må være i samsvar med visse minimumskrav til bl.a. omfang av og innhold i reklame, sponsing i sendingene og beskyttelse av mindreårige mot programmer som inneholder pornografi eller vold i strid med nasjonale regler. Direktivet inneholder også kvotebestemmelser som skal sikre produksjon og distribusjon av europeiske program, samt en bestemmelse som skal sikre at en betydelig del av befolkningen får tilgang til viktige begivenheter. Det enkelte medlemsland kan fastsette mer detaljerte eller strengere regler for de kringkastingsselskap som hører under deres jurisdiksjon.  

Direktiv 2007/65/EF innebærer følgende hovedendringer i TV-direktivet:
Direktivets virkeområde utvides til å omfatte alle typer audiovisuelle medietjenester uansett hvilken plattform de leveres fra. Det skal være en gradert regulering basert på en sondring mellom lineære (for eksempel tradisjonell kringkasting) og ikke-lineære tjenester (for eksempel on-demand-tjenester). Senderlandsprinsippet som i dagens direktiv gjelder fjernsynssendinger videreføres også for ikke-lineære tjenester.         

Et sett av minimumsregler i direktivet gjelder for alle typer audiovisuelle medietjenester. Disse omfatter kjerneområder i gjeldende tv-direktiv som beskyttelse av mindreårige, identifikasjon av medietjenestetilbyderen, identifikasjon av kommersielle budskap og kvalitative restriksjoner for kommersielle budskap. I tillegg inneholder direktivet særregler for kringkastingssendinger og for ikke-lineære tjenester, der de førstnevnte er langt mer omfattende enn de sistnevnte.
Kringkastere gis en rett til å sende korte nyhetsreportasjer om viktige begivenheter.
Et mer liberalt reklameregelverk i form av bl.a. mer fleksibelt regelverk for reklameavbrudd. Medlemslandene gis anledning til å legalisere produktplassering i visse programmer.
Det etableres prosedyrer for å håndtere rettede sendinger på kringkastingsområdet. Prosedyrene er basert på en konsultasjonsordning som ikke leder til bindende tiltak overfor kringkastere, supplert med en prosedyre for bindende tiltak fra mottakerlandets side i omgåelsestilfeller. For ikke-lineære tjenester etableres en adgang til å fravike senderlandsprinsippet i enkelte tilfeller tilsvarende reglene i e-handelsloven § 5.

Direktivet forplikter medlemslandene til å vurdere å innføre selv- eller co-reguleringsordninger på visse områder.
 
Merknader

Lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting med tilhørende forskrifter gjennomfører gjeldende direktiv. På enkelte områder har Norge benyttet muligheten til å ha strengere regler enn direktivet, for eksempel ved forbud mot alkoholreklame og reklame særlig rettet mot barn.  

Innlemmelsen av det nye direktivet i EØS-avtalen vil kreve endringer i kringkastingsloven med forskrifter. Utvidelsen av direktivets virkeområde til å omfatte også ikke-lineære tjenester kan også få konsekvenser for annen lovgivning.
 
De norske interessene i forbindelse med revisjonen av tv-direktivet ble fremmet ved flere anledninger mens forslaget til direktiv var under behandling, bl.a. i fire EFTA-uttalelser som Norge har tatt initiativet til. 

EFTA-uttalelsen i 2003 inneholdt bl.a. følgende hovedpunkter:
Viktig at direktivet fortsatt blir et minimumsdirektiv, dvs. at medlemslandene har adgang til å ha strengere nasjonal regulering.
Bestemmelsene om beskyttelse av mindreårige må ikke svekkes.
Reguleringen av reklame og sponsing bør i stor utstrekning beholdes.
 
EFTA-uttalelsen i 2005 inneholdt bl.a. følgende hovedpunkter:
Positiv til et nytt regelverk for ikke-lineære tjenester som inneholder de viktigste prinsippene fra tv-direktivet, særlig beskyttelse av mindreårige. Forholdet til andre EU-regelverk samt virkemidler og tilsyn ift de ulike tjenestene må utredes nærmere.
Det må tas hensyn til bekymringene mange medlemsland har uttrykt om sendinger fra et medlemsland rettet mot seerne i et annet, såkalte rettede sendinger.
Eksisterende regulering for reklame knyttet til alkohol, tobakk, legemidler og beskyttelse av mindreårige bør beholdes og utvides til ikke-lineære tjenester. Skepsis til en legalisering av produktplassering.
 
EFTA-uttalelsen fra juli 2006 inneholdt følgende uttalelser i tillegg til de som fremgår av tidligere uttalelser:
Pengespill bør unntas direktivets virkeområde.
Det er nødvendig å finne en egnet løsning for rettede sendinger. En mulig løsning kan være en tilsvarende bestemmelse som finnes i Europarådets fjernsynskonvensjon om at slike rettede sendinger skal følge mottakerlandets reklameregelverk.
Presisere at medlemsland har adgang til å ha strengere regulering enn minimumsreglene i direktivet selv på områder som også reguleres av direktivet om urimelig handelspraksis (UCP-direktivet 2005/29/EC).

EFTA-uttalelsen fra mars 2007 kommenterte utfallet av Parlamentets avstemning. Kommentarene videreførte posisjonene fra tidligere uttalelser.

Som det vil fremgå av oversikten over nye regler i direktivet over, har EFTAs synspunkter i varierende grad fått gjennomslag i den endelige direktivteksten.

Sakkyndige instansers merknader

Kultur- og kirkedepartementet har behandlet forslaget til revisjon av TV-direktivet i samarbeid med berørte departementer. Det er arrangert to offentlige høringer. I 2005 ble et høringsmøte om fremlagte temanotater arrangert, og det ble innhentet skriftlige høringsuttalelser fra berørte parter. I 2006 var direktivforslaget fra Kommisjonen på høring. Det kom en rekke høringsuttalelser bl.a. fra markedsaktører, medieforskere og berørte departementet og underliggende etater. Høringsuttalelsene var sprikende. Disse ble vurdert i forbindelse med utarbeidelse av EFTA-uttalelser. Siste EFTA-uttalelse ble også forelagt berørte departementer før den ble sendt ut. Revisjonsprosessen har også vært diskutert i spesialutvalg for kommunikasjoner en rekke ganger.

Kultur- og kirkedepartementet vil fortsette samarbeidet med berørte organer i forbindelse med implementeringen av direktivet, i tillegg til at gjennomføringsforslag vil bli sendt på høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET


Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

2008/C111/01  Europeisk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring  (prot 31 KD)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la 5. september 2006 frem revidert forslag om å etablere europeisk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (EQF) som refererer til læringsutbytte relatert til åtte nivåer. Hensikten med et slikt overordnede rammeverk er å legge til rette for at de nasjonale kvalifikasjonssystemene skal bli lettere å sammenligne, gi økt mobilitet blant elever, studenter og arbeidstakere og fremme livslang læring bl.a. ved at det blir lettere å innplassere realkompetanse. Europaparlamentet har nå godkjent EQF-anbefalingen med noen endringer som er forhandlet frem i samarbeid med Rådet. Det anbefales at nasjonale kvalifikasjonssystemer relateres til EQF innen 2010. Det fremstilles ikke som en nødvendighet at de enkelte land utformer nasjonale kvalifikasjonsrammeverk for å foreta denne sammenligningen, men det pekes på at utviklingen av nasjonale kvalifikasjonsrammeverk vil øke mulighetene for et velfungerende europeisk system. Videre er anbefalingen at vitnemål og andre relevante dokumenter som beskriver kvalifikasjoner, skal ha en klar referanse til et EQF-nivå fra 2012.Hvert land er bedt om å oppnevne et nasjonalt koordineringspunkt (NCP) som skal støtte og koordinere forholdet mellom det nasjonale kvalifikasjonssystemet og EQF. NOKUT er oppnevnt som NCP for høyere utdanning.

Europakommisjonen har etablert en EQF rådgivningsgruppe (Advisory Group) med representanter fra medlemslandene for å sikre koordinering og oppfølgning av arbeidet på europeisk nivå. Kunnskapsdepartementet har oppnevnt medlem og vara-medlem til Advisory Group (AG). AG hadde sitt første møte 13. og 14 mars.

Europaparlamentet godkjente 24. oktober 2007 EQF-anbefalingen med noen endringer som er forhandlet frem i samarbeid med Rådet. Rådet kom frem til politisk enighet 15. november 2007. Politisk lansering fant sted under det portugisiske formannskapets konferanse "Valuing Learning" 26-27 november i Lisboa.

Pressemelding med anbefaling om å relatere nasjonale kvalifikasjonssystemer til EQF ble bekjentgjort av EU-kommisjonen 23. april 2008. Anbefalingen om EQF er publisert i Official journal of the European Union 6. mai 2008.

Merknader

Kunnskapsdepartementet har nedsatt en bredt sammensatt referansegruppe som skal gi råd til departementet vedr. implementering av EQF. Gruppen hadde sitt første møte 13. mai 2008.

Anbefalingen er EØS-relevant, og Norge har deltatt i det forberedende arbeidet.

Implementeringen av EQF gjennomføres på frivillig basis og vil ikke medføre juridiske forpliktelser.

EQFs nivå 6-8 er i samsvar med Bolognaprosessens kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning.

Når det gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i tilknytning til regulerte yrker, er det kvalifikasjonsdirektivene som får anvendelse for statene i EØS-området.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I  Veterinære forhold

32004 D 0764  Kommisjonsvedtak 2004/764/EF av 22. oktober 2004 angående utvidelse av maksimumsperioden for merking av storfe i naturreservater i Nederland  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir Nederland tillatelse til å utvide den maksimumsperioden på 20 dager etter fødsel før øremerking av dyr skal være foretatt, som er gitt i artikkel 4(2) i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000. Utvidelsen gjelder kalver i naturreservater i Nederland, og maksimumsperioden er satt til 12 måneder. Rettsakten forutsetter at Nederland ivaretar alle de krav til sporbarhet som er satt i forordningen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 
32006 D 0028  Kommisjonsvedtak 2006/28/EF av 18. januar 2006 om forlengelse av tidsfristen for å sette øremerker på visse storfe  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag og innhold

Rettsakten er gitt i medhold av forordning (EF) nr. 1760/2000 (merkeforordningen), som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen.
Merkeforordningen gir en frist på 20 døgn etter fødsel for å sette øremerke på kalv. Dette er samme krav som i forordning (EF) nr. 820/97, som norske merkebestemmelser for storfe gjennomfører. Rettsakten gir allikevel medlemsstatene anledning til å gi enkelte dyrehold en forlenget frist (til 6 måneder etter fødsel) med å sette øremerker på kalver under ammekyr, og setter vilkår for å gi slik forlenget frist.
Tillatelse skal bare gis til ammedyr som holdes ute i ekstensiv drift. Videre skal området dyrene går på, være preget av at det er betydelig naturgitte begrensninger som medfører redusert fysisk kontakt med mennesker. Dyrene skal ikke være vant med regelmessig kontakt med mennesker og ha sterkt aggressiv oppførsel. På det tidspunktet øremerkene settes på, skal det være mulig å koble kalven til rett mordyr på en sikker måte.

Merknader

Rettsakten vil kreve gjennomføring i norsk rett samtidig med forordning (EF) nr. 1760/2000.
Det er ikke registrert vesentlige problemer for dyrehold i Norge med å forholde seg til fristen på 20 døgn for merking av nyfødte kalver. En kan likevel ikke se bort fra at enkelte dyrehold vil tilfredsstille de vilkårene som er satt for å kunne søke om forlenget frist for merking.

Administrative konsekvenser:
Dersom dyrehold blir gitt forlenget frist for merking av kalv vil det medføre behov for endringer i Husdyrregisteret for storfe og det vil medføre minst ett inspeksjonsbesøk fra Mattilsynet årlig i hvert dyrehold som gis slik tillatelse.

Økonomiske konsekvenser:
Dersom dyrehold blir gitt forlenget frist for merking av kalv vil det medføre økte kostnader for Mattilsynet gjennom endringer i Husdyrregisteret og et økt antall tilsynsbesøk. Dette vil kunne medføre reduserte kostnader for enkelte av de dyrehold som eventuelt gis forlenget frist. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 D 0132  Kommisjonsvedtak 2006/132/EF av 13. februar 2006 om å betrakte den italienske databasen for storfe som fullt ut operativ  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten godkjenner den italienske storfedatabasen som fullt ut operativ fra 1. april 2006. De endringene som det var nødvendig å gjøre, skal være gjennomført innen 31. mars 2006. Rettsakten retter seg kun mot Italia og får ingen følger for Norge.

Merknader 

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32007 D 0371  Kommisjonsvedtak 2007/371/EF av 29. mai 2007 som endrer vedtak 84/247/EØF og 84/419/EØF med hensyn til stambøker for storfe  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold  

Rettsakten endrer ett av vilkårene for at storfe kan innføres i hovedavsnittet i sin rases stambok. Endringen gjelder kravet til identifikasjon av dyrene. Mens det tidligere har vært krav om at dyrene skal være identifisert i henhold til reglene i stamboken, vil det heretter være krav om at dyrene må være identifisert og registrert i overensstemmelse med forordning (EF) nr. 1760/2000 og gjennomføringsbestemmelsene som er fastsatt i medhold av denne. Rettsakten gjør unntak fra regelen om at det kun er raserene dyr av den aktuelle rasen som kan føres inn i hovedavsnittet i en storferases stambok. Unntaket gjelder i forbindelse med etablering av nye storferaser. Unntaket går ut på at raserene dyr, eller etterkommere av raserene dyr av forskjellige raser, kan innføres direkte i hovedavsnittet i en ny stambok i etableringsperioden for en stambok for en ny storferase. Etableringsperioden for den nye rasen, og hvilke regler som skal gjelde for innkryssing av dyr skal være klart definert i avlsplanen. Den nye "rasen" skal ha et spesifikt egenartet navn som ikke lett forveksles med andre raser.

For gradvis å forbedre eksisterende raser, har det tidligere kun vært tillatt å innføre hunndyr av andre raser og ikke-raserene hunndyr i tileggsavsnitt i en storferases stambok. Disse hunndyrenes gener kan kun gå over i hovedavsnittet via etterkommere av hunnkjønn. Rettsakten åpner for at også hanndyr kan føres inn i tilleggsavsnittet. Dette for å gi avlsorganisasjonene større fleksibilitet. For å unngå ukontrollerte genetiske forandringer hos raser, vil disse hanndyrenes gener bare kunne gå over i hovedavsnittet via etterkommere av hunnkjønn.  
Rettsakten medfører endringer i kravene til innholdet i de tekniske reglene avlsforeninger og -organisasjoner må ha for å kunne bli offentlig godkjent. For det første presiseres det at rasens navn må fremgå av rasebeskrivelsen. Videre stilles mer spesifikke krav mht. identifikasjon og registrering av dyrene. Mens det tidligere har vært krav om at instansens tekniske regler skal omfatte et identifikasjonssystem for dyrene, skal reglene heretter omfatte identifikasjon og registrering av dyrene i overensstemmelse med systemet og innholdet i databasen som kreves i henhold til forordning (EF) nr. 1760/2000 og gjennomføringsbestemmelsene som er fastsatt i medhold av denne. I tilfelle etablering av stambok for en ny rase, må instansens tekniske regler omfatte/beskrive de nærmere omstendigheter i forbindelse med etablering av den nye rasen, i tillegg til avlsmål.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 13. januar 1999 nr 68 om godkjente (reinavla) avlsdyr av storfe. 
Forordning (EF) nr. 1760/2000 og gjennomføringsrettsaktene som er fastsatt i medhold av denne ("merkepakken") er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Av den grunn vil norske storfeavlsorganisasjoner per i dag vanskelig kunne forholde seg til/etterleve rettsaktens endrede krav mht. identifikasjon og registrering av dyr.
Det ingen nye storferaser under etablering i Norge per i dag. Sannsynligheten for at dette kommer til å bli aktuelt i framtiden antas også å være svært liten. Rettsaktens bestemmelser vedrørende etablering av nye storferaser vil derfor neppe få konsekvenser for noen her i landet. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel, under forutsetning av at den vil bli koblet til forordning (EF) nr. 1760/2000 i den videre prosessen.
Geno er tidligere forelagt saken og hadde ingen kommentarer.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0594  Kommisjonsvedtak 2007/594/EF som endrer rådsdirektiv 90/539/EØF angående modell for veterinærsertifikat for handel med fjørfe og rugeegg innenfor EØS-landene for å inkludere visse folkehelsemessige betingelser  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler endringer i sertifikatmodellen i vedlegg IV i direktiv 90/539, og innebærer at helsesertifikatet som skal følge fjørfe og rugeegg ved handel innenfor EØS landene også skal omfatte attestering av at flokken har blitt testet for salmonella i henhold til rådsforordning nr 2160/2003. Sertifikatmodellen omfatter nå også attestering på at flokken som dyrene kommer fra, ikke er vaksinert mot aviær influensa, men dette gjelder kun for de medlemsstater som vaksinerer mot aviær influensa. I tillegg regnes ikke Danmark lenger som et ikke-vaksinerende land med hensyn til Newcastle Disease.
Endringene i sertifikatmodellen trer i kraft 1. september 2007 for handel med avlsdyr og rugeegg. For fjørfe som går inn i produksjonen av alle andre typer egg trer endringen i kraft fra 1. februar 2008, og for fjørfe som går inn i kjøttproduksjonen trer endringen i kraft fra 1. januar 2009.

Merknader

Vedtaket endrer sertifikatmodellene i direktiv 90/539/EF. Direktivet er implementert i forskrift av 28. desember 2001 nr 1616 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av fjørfe og rugeegg, ved at de materielle kravene som inngår i sertifikatmodellene er lagt inn som materielle krav i forskriften, mens sertifikatmodellene finnes på TRACES.
Det nye vedtaket innebærer en endring av forskrift av 28. desember 2001 nr. 1616 grunnet endringer i sertifikatmodellen.

Mattilsynet har vurdert hvorvidt Norge trenger tilpasningstekst til de stedene i modellsertifikatene der det vises til salmonellagaranti for Finland og Sverige iht vedtak 2003/644/EF og vedtak 2004/235. Henvisningene til Finland og Sverige på disse punktene er kun fordi navnene på landene fremgår av titlene til disse to rettsaktene. Norge har allerede tilpasningstekster til begge disse rettsaktene slik at de gjelder fullt ut for Norge. Ordlyden i sertifikatene viser kun til at de er testet med negativ (salmonella) resultat iht disse to rettsaktene.

Endringen forventes ikke å få administrative konsekvenser, da de nye salmonellakravene allerede oppfylles ved forskrift av 8.juni 2007 nr. 603 om kontroll av Salmonella i fjørfe, fjørfefôr, fjørefkjøtt og egg.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0616  Kommisjonsvedtak 2007/616/EF av 5. september 2007 som endrer vedtakene 2001/881/EF og 2002/459/EF med hensyn til listen over grensekontrollstasjoner  (vedlegg I kap I FKD/HOD/LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten oppdaterer listen over grensekontrollstasjoner i EU. Ny grensekontrollstasjon i Italia føyd til listen og grensekontrollstasjoner i Tyskland og Storbritannia er fjernet fra listen. I tillegg er listen oppdatert med hensyn til hvilke produktkategorier de opplistede grensekontrollstasjonene for landene Belgia, Spania, Frankrike, Italia, Ungarn Nederland, Portugal, Romania og Storbritannia er godkjent for. Traces-enhetsnummer er oppført for hver enkelt grensekontrollstasjon i fellesskapet.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Det må sendes ut en orientering til de norske grensekontrollstasjonene med oppdatert liste over godkjente grensekontrollstasjoner og Traces-koder i EU.  

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0624  Kommisjonsvedtak 2007/624/EF av 27. september 2007 om endring av vedtak  2006/800/EF som gjelder forlengelse av gyldighetssperioden for planene for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin og nødvaksinasjon av villsvin mot denne sykdommen i Bulgaria  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er rettet mot Bulgaria.
Vedtaket gjelder en forlengelse av gyldighetstiden for vedtak 2006/800/EF som godkjenner Bulgarias planer for bekjempelse og nødvaksinering av villsvin i forhold til klassisk svinepest. På bakgrunn av den epidemiologiske situasjonen i Bulgaria, er det vedtatt at gyldighetstiden skal forlenges til 31.12.2007.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0625  Kommisjonsvedtak 2007/625/EF av 27. september 2007 om endring av vedtak 2006/802/EF som gjelder forlengelse av gyldighetssperioden for planene for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin og nødvaksinasjon av villsvin og tamsvin  mot sykdommen i Romania  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder en forlengelse av vedtak 2006/802/EF som godkjenner Romanias planer for bekjempelse av klassisk svinepest hos viltlevende svin og planene for nødvaksinering av villsvin og tamsvin. Opprinnelig skulle vedtaket gjelde til august 2007.
På bakgrunn av den epidemiologiske situasjonen i Romania, forlenges gyldighetstiden for planene frem til den 31.12.2007.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0667  Kommisjonsvedtak 2007/667 av 15. oktober 2007 som tillater bruk av risikostorfe i Tyskland til slutten av deres produktive liv etter offisiell påvisning av BSE  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten retter seg mot Tyskland.Rettsakten gir Tyskland tillatelse til å bruke risikostorfe i Tyskland til slutten av deres produktive liv etter offisiell påvisning av BSE. Tyske myndigheter skal sikre at disse dyrene er sporbare i database, kun flyttes for destruksjon og ikke sendes til andre EØS-stater eller tredjeland.   

Merknader

Forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen) art 13 nr. 1 har krav om at alle dyr bør avlives og destrueres, samt at risikoprodukter destrueres i henhold til forordning (EF) 1774/2002 (biproduktsforordningen) etter at TSE er bekreftet. I henhold til TSE-forordning art 13 nr. 1 annen underparagraf kan medlemsstater søke om unntak fra denne bestemmelsen slik at storfe likevel kan brukes til slutten av deres produktive liv. Tyskland har fått innvilget en slik søknad i kommisjonsvedtak 2007/667/EF slik at storfe vil kunne brukes til melkeproduksjon også etter offisiell påvisning av BSE.
Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk. Rettsakten retter seg utelukkende mot Tyskland. Rettskaten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon,  som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalgene fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0683  Kommisjonsvedtak 2007/683/EF av 18. oktober 2007 om godkjennelse av planen for utryddelse av klassisk svinepest hos villsvin i visse områder i Ungarn  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er rettet mot Ungarn.
Rettsakten bygger på opplysninger gitt til Kommisjonen av ungarske myndigheter om at klassisk svinepest er påvist i villsvinbestanden i Nògràd-distriktet. Det er er derfor uarbeidet en plan for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin i Ungarn, jf. direktiv 2001/89/EF, som Kommisjonen nå har godkjent.
Vedlegget til rettsakten lister opp området som er omfattet av bekjempelsesplanen.

Merknader

Rettsakten får ingen konsekvenser for Norge, og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk.

Sakkyndige instanser merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32007 D 0729  Kommisjonsvedtak 2007/729/EF av 7. november 2007 som endrer rådsdirektivene 64/432/EØF, 90/539/EØF, 92/35/EØF, 92/119/EØF, 93/53/EØF, 95/70/EF, 2000/75/EF, 2001/89/EF, 2002/60/EF, og beslutningene 2001/618/EF og 2004/233/EF i forhold til lister over nasjonale referanselaboratorier og statlige institusjoner  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten endrer detaljene om nasjonale referanselaboratorier og godkjente laboratorier i diverse medlemsstater som opplistet i en lang rekke rettsakter som i hovedsak berører dyresykdommer.

Merknader 

Vedtaket er hjemlet i rådsdirektivene 64/432/EØF, 90/539/EØF, 92/35/EØF, 92/119/EØF, 93/53/EØF, 95/70/EF, 2000/75/EF, 2001/89/EF, 2002/60/EF, og beslutningene 2001/618/EF og 2004/233/EF.  

Mange av tilpasningstekstene til disse rettsaktene er utdatert, og det må utarbeides nye tilpasningstekster som bør legges frem sammen med denne rettsakten.
Rettsakten krever endring i flere forskrifter deriblant forskrift 25. mars 2002 nr. 305 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfe. Rettsakten medfører ingen administrative og økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0843  Kommisjonsvedtak 2007/843/EF av 11. desember 2007 om godkjenning av program for bekjempelse av salmonella hos avlsflokker av Gallus gallus i visse tredjestater, jf. europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2160/2003, og om endring av vedtak 2006/696/EF om visse folkehelsemessige krav ved import af fjørfe og rugegg  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Det er forordning (EF) nr. 2160/2003 som ligger til grunn for denne rettsakten. Forordningen stiller krav til medlemsstatene i forbindelse med kontroll av  Salmonella  i fjørfebesetninger.  
Listen over tredjestater som er godkjent for eksport til medlemsstatene av fjørfe, rugeegg daggamle kyllinger, kjøtt fra fjørfe, strutsefugler og viltlevende fugler, egg og eggprodukter og SPF-egg finnes i vedtak 2006/696/EF.  

Sertifikatmodellene i vedtak 2006/696/EF endres. Etter den 1.1.2007 skal avlsflokker, rugeegg og daggamle kyllinger for avl, som skal eksporteres fra tredjestater til medlemsstater, være testet fri for  S. enteritidis  og  S. thphimurium  og i helsesertifikatene som gjelder for avlsflokker, rugeegg og daggamle kyllinger for avl av arten  Gallus gallus,  skal det attesteres for at de spesielle krav til vaksinering og antibiotikabehandling, som fremgår av forordning (EF) nr. 1177/2006, er oppfylt. I tillegg er det tatt høyde for at sertifikatmodellene også skal kunne brukes uten ytterligere endringer når nye, forutsette krav vil tre i kraft. 

Kommisjonen har godkjent nasjonale programmer fra Canada, Israel, Tunis og USA for kontroll av  Salmonella  i   avlsflokker, rugeegg og daggamle kyllinger for avl av arten Gallus gallus.  
Ettersom enkelte andre tredjestater som er listet i vedtak 2006/696/EF, enda ikke har sendt inn og fått godkjent sine program, tilsvarende de krav som nå gjelder i medlemsstatene, må landlisten i del I i vedlegg I i vedtak 2006/696/EF endres slik at kun land med godkjente program fremgår av den. Samtidig oppdateres listen i forhold til Bulgaria og Romania som nå ikke lenger er tredjestater.

Rettsakten skal gjelde i EU fra den 15. februar 2008, men for helsesertifikat som kun gjelder import av fjørfe til produksjon eller for daggamle kyllinger som kun er ment for produksjon av kjøtt, skal bestemmelsene først gjelde fra den 1. januar 2009.

Merknader 

Mattilsynet har utarbeidet forslag til en ny forskift om dyre- og folkehelsemessige betingelser for import av ferskt kjøtt og kjøttprodukter av fjørfe, oppdrettsfugl og fuglevilt, konsumegg og eggprodukter fra tredjestater. Forslaget baserer seg på vedtak 2006/696/EF. Ettersom gjeldende rettsakt endrer sertifikatmodellene i vedtak 2006/696/EF, krever denne rettsakten en endring av den nye forskriften når den er fastsatt.

For at også rettsaktens bestemmelser om import  av levende fjørfe og rugeegg  skal være implementert i norsk regelverk, må i tillegg forskrift 28.12.2001 nr. 1616 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av fjørfe og rugeegg endres.
Norge har tileggsgarantier når det gjelder Salmonella.  
Rettsakten har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser. 
Rettsakten medfører notifiseringsplikt til ESA.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0846  Kommisjonsvedtak 2007/846/EF av 6. desember 2007 om fastsettelse av mal for listene over virksomheter som medlemsstatene har godkjent i henhold til ulike bestemmelser i EUs veterinærbestemmelser og reglene for hvordan disse listene skal sendes til Kommisjonen  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter at lister over følgende virksomheter skal sendes til Kommisjonens e-postadresse Inforvet@ec.europa.eu i word eller excel-format:
    1. Oppsamlingssentraler som er godkjent i overensstemmelse med artikkel 11(1) i direktiv 64/432/EØF, artikkel 7(1) i direktiv 90/426/EØF og artikkel 8a(1) i direktiv 91/68/EØF.
    2. Seminstasjoner og sædlagre som er godkjent i overensstemmelse med artikkel 5(1) i direktiv 88/407/EØF og seminstasjoner som er godkjent i overensstemmelse med artikkel 5(1) i direktiv 90/429/EØF.
    3. Embryoinnsamlingsgrupper som er godkjent i overensstemmelse med artikkel 5(1) i direktiv 89/556/EØF.
    4. Karantenesteder og -stasjoner for fugler som er godkjent i overensstemmelse med artikkel 18(1) fjerde avsnitt i direktiv 92/65/EØF og forordning (EF) nr. 318/2007.

Rettsakten fastsetter nye maler for hvordan listene skal utformes, herunder hvilke opplysninger som skal fremgå av listene.
Rettsakten opphever/erstatter vedtak 2001/106/EF.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.
Mattilsynet har allerede et ansvar for å utarbeide og sende inn lister over aktuelle norske virksomheter, dvs:
    1. Oppsamlingssentraler for storfe, svin, dyr av hestefamilien og småfe som er godkjent i overensstemmelse med henholdsvis forskrift 25. mars 2002 nr. 305 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfe, forskrift 25. mars 2002 nr. 304 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av svin, forskrift 31. desember 1998 nr. 1488 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av dyr av hestefamilien og forskrift 14. mars 2005 nr. 232 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av småfe.
    2. Seminstasjoner og sædlagre som er godkjent i overensstemmelse med forskrift 6. oktober 2003 nr. 1242 om dyrehelsemessige vilkår for produksjon, lagring, import og eksport av oksesæd og seminstasjoner som er godkjent i overensstemmelse med forskrift 17. juli 2003 nr. 972 om dyrehelsemessige vilkår for produksjon, import, eksport og bruk av rånesæd.
    3. Embryoinnsamlingsgrupper som er godkjent i overensstemmelse med forskrift 31. desember 1998 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av embryo av storfe.
    4. Karantenesteder og -stasjoner for fugler (importert fra tredjestater) som er godkjent i overensstemmelse med forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler.

Rettsakten medfører ikke andre konsekvenser enn at Mattilsynet vil måtte sørge for at de aktuelle listene utarbeides i overensstemmelse med malen i rettsakten og at de blir sendt til Kommisjonens e-postadresse, i tillegg til Landbruks- og matdepartementet og ESA.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0848  Kommisjonsvedtak 2007/848/EF av 11. desember 2007 om godkjenning av visse nasjonale program for bekjempelse av salmonella hos flokker av eggleggende høns av arten Gallus gallus  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Fellesskapet har vedtatt et mål om reduksjon av forekomsten av alle salmonellatyper i konsumegg hos produserende hønseflokker som har folkehelsemessig betydning. For å nå dette målet skal hver medlemsstat etablere nasjonale program for overvåking og kontroll av salmonellaforekomsten i flokker av arten Gallus gallus som produserer konsumegg. Disse planene skal sendes til Kommisjonen i samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) nr. 2160/2003. Visse medlemsstater har sendt sine planer til Kommisjonen.

Rettsakten stiller opp en liste over de medlemsstater som har godkjente program for overvåking og kontroll av salmonella i verpehønsflokker av arten Gallus gallus og er i prinsippet rettet mot den enkelte medlemsstat. Den gjelder fra 1. januar 2008.

Merknader

Rettsakten medfører ikke økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.
Rettsakten medfører ikke notifiseringsplikt til ESA. Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendringer. Rettsakten er rettet mot de landene som har fått programmene sine godkjent. Det var en diskusjon i den Stående komiteen om det var behov for enkeltvedtak for hvert land, eller om en kunne slå flest mulig av disse sammen. De har havnet på det siste uten at dette endrer på prinsippet om at vedtak rettet mot enkelt medlemsland ikke krever implementering i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0849  Kommisjonsvedtak 2007/849/EF av 12. desember 2007 om godkjenning av endring av det nasjonale program for bekjempelse av salmonella hos avlsflokker av Gallus gallus som er fremlagt av Finland  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er rettet mot Finland.
Fellesskapet har vedtatt et mål om reduksjon av forekomsten av alle salmonellatyper hos avlsflokker for høns som har folkehelsemessig betydning. For å nå dette målet skal hver medlemsstat etablere nasjonale program for overvåking og kontroll av salmonellaforekomsten i flokker av arten Gallus gallus som produserer avlsdyr. Disse planene skal sendes til Kommisjonen i samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) 2160/2003.
Finland har endret sin plan på dette området, som var i henhold til vedtak 2006/759, og fått den godkjent av Kommisjonen. 
Den gjelder fra 1. januar 2008.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.
Rettsakten har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.
Rettsakten medfører ikke notifiseringsplikt til ESA.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0870  Kommisjonsvedtak 2007/870/EF av 21. desember 2007 om godkjenning av planene for 2008 for utryddelse av klassisk svinepest hos villsvin og nødvaksinering av villsvin og svin i svinebesetninger Romania  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten retter seg mot Romania og godkjenner en oppdatert plan for bekjempelse av klassisk svinepest i villsvinbestanden og en oppdatert plan for nødvaksinering av villsvin i landet. I tillegg oppdateres planen for nødvaksinering av store svinebesetninger med markørvaksine og vaksineringsplanen for mindre svinebesetninger med en levende attenuert vaksine.
Kjøtt fra vaksinert dyr som kan omsettes lokalt i Romania, skal fortsatt stemples med et spesielt stempelmerke i henhold til vedtak 2006/779/EF.
Rettsaktens gyldighetstid er satt til 31. desember 2008.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.
Rettsakten medfører ikke notifiseringsplikt overfor ESA.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0873  Kommisjonsvedtak 2007/873/EF av 18. desember 2007 om godkjenning av det nasjonale programmet i Bulgaria for bekjempelse av salmonella hos avlsflokker av Gallus gallus  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er rettet mot Bulgaria
Fellesskapet har vedtatt et mål om reduksjon av forekomsten av alle salmonellatyper avlsflokker for høns som har folkehelsemessig betydning. For å nå dette målet skal hver MS etablere nasjonale program for overvåking og kontroll av salmonellaforekomsten i flokker av arten Gallus gallus som produserer avlsdyr. Disse planene skal sendes til Kommisjonen i samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) 2160/2003.
Bulgaria har fått sin plan godkjent av Kommisjonen. Den skal gjelde fra 1. januar 2008.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.
Rettsakten har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.
Rettsakten medfører ikke notifiseringsplikt til ESA.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsatken EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0874  Kommisjonsvedtak 2007/874/EF av 18. desember 2007 om godkjenning av det nasjonale programmet i Romania for bekjempelse av salmonella hos avlsflokker av Gallus gallus  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten retter seg mot Romania.
Fellesskapet har vedtatt et mål om reduksjon av forekomsten av alle salmonellatyper hos avlsflokker for høns som har folkehelsemessig betydning. For å nå dette målet skal hver medlemsstat etablere nasjonale program for overvåking og kontroll av salmonellaforekomsten i flokker av arten Gallus gallus som produserer avlsdyr. Disse planene skal sendes til Kommisjonen i samsvar med bestemmelsene i forordning (EF) 2160/2003.
Romania har sendt sin plan til Kommisjonen og fått den godkjent.
Den skal gjelde fra 1. januar 2008.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring av norsk regelverk.
Rettsakten har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.
Rettsakten medfører ikke notifiseringsplikt til ESA.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0048  Kommisjonsvedtak 2008/48 av 20. desember 2007 om endring av vedtak 2004/407/EF om midlertidige hygiene- og attestasjonsregler til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 med hensyn til import fra visse tredjestater av fotografisk gelatin  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er rettet mot Belgia, Frankrike, Luxemburg, Nederland, Storbritannia og Nord-Irland.
Rettsakten endrer vedtak 2004/407/EF ved å endre helsesertifikatet i henhold til TRACES. Det er blitt opplyst fra Frankrike at Kodak fabrikken i Chãlon-sur-Saõne ikke lenger importerer fotografisk gelatin fra Japan eller USA. Frankrike strykes fra listen over godkjente importland.

Merknader

Rettsakten er får ingen praktisk betydning for Norge, og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0077  Kommisjonsvedtak 2008/77/EF av 25. januar 2008 om godkjenning av planene for 2008 for bekjempelse av klassisk svinepest hos viltlevende svin og nødvaksinering av villsvin mot denne sykdommen i Bulgaria  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Bulgaria har p.t. klassisk svinepest (KSP) i villsvinpopulasjonen. I november 2006 ble en plan for nødvaksinering og bekjempelse av sykdommen godkjent av Kommisjonen; denne planen gjaldt til den 31.12.2007. Dette vedtaket stadfester en ny, godkjent plan for 2008 for nødvaksinering og bekjempelse av KSP hos villsvin i landet. Planen gjelder over hele Bulgarias område.

Merknader  

Rettsakten retter seg mot Bulgaria og berører ikke norsk regelverk.
Rettsakten krever ikke notifisering til ESA.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0088  Kommisjonsvedtak 2008/88/EF av 28. januar 2008 om endring av vedtak 2005/59/EF som angår de områder i Slovakia som planene for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin og nødvaksinering av villsvin mot denne sykdommmen skal gjennomføres i  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten retter seg mot Slovakia. Slovakia har p.t. klassisk svinepest (KSP) i villsvinpopulasjonen. I januar 2005 ble en plan for nødvaksinering og bekjempelse av sykdommen godkjent av Kommisjonen. Bekjempelsesplanen har nå ført til at enkelte områder i landet er fri for sykdommen. På den annen side er KSP påvist i nye områder. Dette vedtaket stadfester i hvilke områder av landet nødvaksinering og bekjempelse av KSP hos villsvin skal gjelde.   

Merknader 

Rettsakten retter seg mot Slovakia og medfører ikke behov for regelverksendring. Rettsakten krever ikke notifisering til ESA.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0097  Kommisjonsvedtak 2008/97/EF av 30. januar 2008 om endring av vedtak 93/52/EØF når det gjelder erklæring om at visse regioner i Italia er offisielt fri for brucella (B. melitensis), vedtak 2003/467/EF når det gjelder erklæring om at visse regioner av Italia er offisielt fri for storfetuberkulose og storfebrucellose, og at visse regioner i Polen er offisielt fri for storfeleukose  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer lister over medlemsstater hvor besetninger er erklært fri for storfetuberkulose, storfebrucellose og smittsom storfeleukose (EBL), i tillegg til brucellose hos sau  (B. melitensis) . Italia får tilføyet ytterligere regioner når det gjelder fristatus for brucellose hos sau  (B. melitensis) , for storfetuberkulose og storfebrucellose. Polen får tilføyet ytterligere regioner når det gjelder frihet for storfeleukose. Vedlegg I, II og III til vedtak 2003/467/EF blir endret i henhold til vedlegg II i gjeldende rettsakt.  Vedlegg II til vedtak 93/52/EØF blir endret i henhold til vedlegg I i henhold til gjeldende rettsakt. Vedtakene 93/52/EØF og 2003/467/EF er en del av EØS-avtalen (jf EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998 og nr. 93/2004 av 9. juli 2004).  

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.
Land/ regionlistene i EØS er, i tråd med den implementering som ble gjennomført og vedtatt i 1995, ikke tatt med i forskriftene. Dette prinsippet har vært gjennomgående for alle dyresjukdommer i EØS som gir rett til fristatus og tilleggsgarantier.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0159  Kommisjonsvedtak 2008/159/EF av 22. februar 2008 om endring av vedtak 2007/683/EF om godkjenning av planen for bekjempelse av klassisk svinepest hos viltlevende svin i visse områder i Ungarn  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten er rettet mot Ungarn.   
Rettsakten endrer vedtak 2007/638/EF som godkjenner en plan for bekjempelse av klassisk svinepest (KSP) i villsvinbestanden i Ungarn.
Rettsakten bygger på opplysninger gitt til Kommisjonen av ungarske myndigheter om, at det er nødvendig å utvide det området som planen gjelder for. Det blir gjort ved at vedlegget til rettsakten, som viser hvor bekjempelsesplanen gjelder, endres. I tillegg til Nògràd-distriktet, blir nå også deler av Pest omfattet av området hvor planen gjelder.

Merknader 

Rettsakten får ingen konsekvenser for Norge, og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0185  Kommisjonsvedtak 2008/185/EF av 21. februar 2008 om tilleggsgarantier med hensyn til Aujeszkys sykdom i medlemsstatenes samhandel med svin og om kriterier for de opplysninger som skal gis om sykdommen  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Vedtak 2001/618/EF, om tilleggsgarantier for svinesykdommen Aujeszky’s disease (AD) og kriterier for hvordan informasjon om sykdommen skal samles inn, er  endret en rekke ganger. For å få et mest mulig klart og tydelig vedtak, erstatter Kommisjonen sitt opprinnelige vedtak med et nytt.

Endringene i selve vedtaket er kun av rent teknisk art. I vedlegg I til vedtaket oppdateres listene over land/regioner som er fri for AD og hvor vaksinasjon mot AD ikke er tillatt; i vedlegg II oppdateres listene over land/regioner som har et godkjent bekjempelsesprogram mot AD og i vedlegg III oppdateres listen over nasjonale laboratorier som skal evaluere tester og utstyr som brukes i AD-diagnostikken.

Merknader

Vedtaket medfører endring av forskrift 25. mars 2002 nr. 304 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av svin.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32008 D 0220  Kommisjonsvedtak 2008/220/EF av 12. mars 2008 om endring av vedtak 2003/135/EF som angår planene for bekjempelse av og nødvaksinering mot klassisk svinepest hos viltlevende svin i visse deler av delstatene Rheinland-Pfalz og Nordrhein-Westfalen (Tyskland) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten endrer vedtak 2003/135/EF som angår planene for utryddelse av klassisk svinepest hos villsvin og nødvaksinering av villsvin mot klassisk svinepest i visse deler av Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz i Tyskland.

Rettsakten bygger på opplysninger gitt til Kommisjonen av tyske myndigheter om at klassisk svinepest i villsvinbestanden i enkelte områder nå er utryddet; disse områdene slettes derfor i den eksisterende planen for bekjempelse/nødvaksinering i forhold til klassisk svinepest hos villsvin. I vedlegget til rettsakten stilles det opp en oppdatert liste over de områder som er fortsatt er omfattet av bekjempelses- og nødvaksinasjonsplanene.

Rettsakten er rettet mot både Tyskland og Frankrike fordi Rheinland-Pfalz grenser direkte mot Frankrike. Gjennom rettsakten er Tyskland forpliktet til å sørge for minst mulig forstyrrelse av villsvinbestanden i et minimum 20 km bredt belte mot grensen til Frankrike, slik at man reduserer faren for at smittede dyr fra Tyskland beveger seg over til Frankrike.

Merknader 

Rettsakten får ingen konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader:

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0233  Kommisjonsvedtak 2008/233/EF av 17. mars 2008 om endring av vedtak 2004/558/EF om gjennomføring av rådsdirektiv 64/432/EØF med hensyn til tilleggsgarantier for infeksiøs bovin rhinotrakeitt hos storfe beregnet på handel med storfe innenfor Fellesskapet og godkjenning av bekjempelsesprogrammene som visse medlemsstater har lagt fram (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold :

Rettsakten endrer lister over land/regioner i EU som er innvilget tilleggsgarantier med hensyn til bovint herpesvirus type 1 (BHV1) i samsvar med artikkel 9 i direktiv 64/432/EØF. Direktivet fastsetter at en medlemsstat som har et obligatorisk, nasjonalt kontrollprogram for bekjempelse av én av de smittsomme sykdommene som er oppført i vedlegg E (II), kan framlegge sitt program for Kommisjonen for godkjenning. Den Tjekkiske republikk (alle regioner) har fått godkjent sitt program for kontroll med og bekjempelse av infeksjon med BHV1 og blir tilføyd på listen i vedlegg I.

Vedlegg II til vedtak 2004/558/EF inneholder dessuten en liste over de av medlemsstatenes regioner som anses fri for BHV1-infeksjon, og som dermed omfattes av tilleggsgarantiene i samsvar med artikkel 10 i direktiv 64/432/EØF.Vedlegg I i vedtak 2004/558/EF blir endret i henhold til vedtak 2008/233 vedlegg I. 

Vedtak 2004/558/EF er en del av EØS-avtalen, jf EØS-komiteens beslutning nr. 48/2005.

Merknader:

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Land og regionlistene i EØS er, i tråd med den implementering som ble gjennomført og vedtatt i 1995, ikke tatt med i forskriftene. Dette prinsippet har vært gjennomgående for alle dyresjukdommer i EØS som gir rett til fristatus og tilleggsgarantier.
Rettsakten innebærer ingen økonomiske og administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader:

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0234  Kommisjonsvedtak 2008/234/EF av 18. mars 2008 om endring av vedtak 2003/467/EF når det gjelder erklæring om at visse regioner i Polen er offisielt fri for smittsom storfeleukose (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold :

Rettsakten endrer lister over medlemsstater eller regioner i medlemsstater hvor besetninger er erklært fri for smittsom storfeleukose (EBL). Polen får tilføyd ytterligere regioner når det gjelder storfeleukose. Vedlegg III til vedtak 2003/467/EF blir endret i henhold til vedlegget i gjeldende rettsakt. Vedtak 2003/467/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 93/2004 av 9. juli 2004).

Merknader:

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Land/ regionlistene i EØS er, i tråd med den implementering som ble gjennomført og vedtatt i 1995, ikke tatt med i forskriftene. Dette prinsippet har vært gjennomgående for alle dyresjukdommer i EØS som gir rett til fristatus og tilleggsgarantier.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet.   

Sakkyndige instansers merknader:

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0269  Kommisjonsvedtak 2008/269/EF av 19. mars 2008 om endring av vedtak 2001/618/EF for å oppta departementene Côtes-d’Armor, Finistère, Ile-et-Vilaine, Morbihan og Nord i Frankrike på listen over regioner som er fri for Aujeszky’s disease  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fører departementet Côtes-d’Armor, Finistère, Ille-et-Vilaine, Morbihan og Nord i Frankrike opp på liste i vedtak 2001/618/EF over medlemsstater eller områder som er fri for Aujeszky’s disease (AD) og der vaksinasjon mot sykdommen er forbudt.
Norge har tilleggsgarantier i forhold til AD.

Merknader  

Rettsakten medfører endring av forskrift 25. mars 2002 nr. 304 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av svin.
Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 D 0337  Kommisjonsvedtak 2008/337/EF av 24. april 2008 om endring av vedtak 2006/968/EF om gjennomføring av forordning (EF) nr. 21/2004 nå det gjelder retningslinjer og prosedyrer for elektronisk identifikasjon av sauer og geiter (Vedlegg I, kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedlegg IV til vedtak 2006/968/EF, som fastsetter retningslinjer og prosedyrer for godkjenning av prøvingslaboratorier som utfører testing av identifikatorer og avlesere beregnet til elektronisk identifikasjon av småfe. At testing er foretatt med tilfredsstillende resultat ved godkjent prøvingslaboratorium er en forutsetning for godkjenning av identifikatorene og avleserne. For å kunne godkjennes må prøvingslaboratoriene drives og være vurdert og akkreditert i overensstemmelse med bestemte  europeiske standarder. Rettsakten erstatter opplistingen av de aktuelle standardene med en henvisning til artikkel 12(2) i forordning (EF) nr. 882/2004 (kontrollforordningen), som angir hvilke europeiske standarder som skal legges til grunn for godkjenning av offisielle laboratorier. Rettsakten fastsetter i tillegg at overgangsordningen i artikkel 18 i forordning (EF) nr. 2076/2005, som åpner for godkjenning av ikke-akkrediterte laboratorier, skal gjelde til 31. desember 2009 for prøvingslaboratorier som forestår testing av identifikatorer og avlesere til bruk på småfe.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 23. april 2008 nr. 395 om krav til identifikator, avleser og prøvingslaboratorium i forbindelse med elektronisk identifikasjon av småfe. Utkast til endringsforskrift som legger opp til å gjennomføre rettsakten i norsk rett er under utarbeidelse.

Gjennomføring av rettsakten er i tillegg avhengig av at forordning (EF) nr. 882/2004 (kontrollforordningen) og forordning (EF) nr. 2076/2005 blir gjennomført først. Begge forordningene er tatt inn i EØS-avtalen ved henholdsvis EØS-komitébeslutning nr. 137/2008 og EØS-komitébeslutning nr. 132/2007. Utkast til forskrifter som skal gjennomføre forordningene har vært hørt. Imidlertid ble kontrollforordning tatt inn i EØS-avtalen med forbehold etter EØS-avtalen artikkel 103 om samtykke fra henholdsvis Stortinget og det Islandske Alltinget.

Administrative og økonomiske konsekvenser: Elektronisk identifikasjon av småfe blir obligatorisk fra 31. desember 2009. I den forbindelse er det behov for å få godkjent identifikatorer og avlesere. Det er kun et fåtall prøvingslaboratorier i EØS som utfører de tester som er påkrevd for at identifikatorene og avleserne skal kunne godkjennes. At det i en overgangsperiode åpnes for godkjenning av prøvingslaboratorier som ikke er akkreditert, men som er i en prosess for å bli det, vil kunne bidra til at laboratorietjenestetilbudet og dernest utvalget av godkjente identifikatorer og avlesere blir større.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32000 R 1760  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 av 17. juli 2000 om innføring av en ordning for identifikasjon og registrering av storfe og om merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter og om oppheving av rådsforordning (EF) nr. 820/97  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er delt i tre avdelinger. Avdeling I gjelder identifikasjon og registrering av storfe, avdeling II gjelder merking av storfekjøtt og -storfekjøttprodukter, og avdeling III gir generelle bestemmelser. 

Bak forordningen ligger betraktningen om at for å bevare og øke forbrukernes tillit til storfekjøtt, og for å unngå å villede forbrukerne, er det nødvendig med regler om merking med forbrukeropplysninger. Det er lagt vekt på å innføre en mer effektiv ordning for identifikasjon og registrering av storfe på produksjonsstadiet, og en ordning for merking av storfekjøtt basert på objektive kriterier. Det er vist til at dette har betydning for beskyttelse av folke- og dyrehelse, og at det vil øke forbrukernes tillit til kvaliteten av storfekjøtt, samt styrke stabiliteten på markedet.

Rådsforordning (EF) nr. 820/97, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999), innførte en ordning for identifikasjon og registrering av storfe, og regulerte merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter. Denne forordningen forutsatte at det skulle innføres en obligatorisk merkeordning fra 1. januar 2000. I rådsforordning (EF) nr. 2772/1999 ble det fastsatt generelle regler for en obligatorisk merkeordning som skulle gjelde fra 1. januar til 31. august 2000, og at reglene om frivillig merking i rådsforordning (EF) nr. 820/97 skulle anvendes i samme tidsrom. Europaparlaments- og rådsforordning 1760/2000 erstatter rådsforordning (EF) nr. 820/97.
 
Avdeling I  setter de kravene til merking og registrering av storfe som legger grunnlag for at det er mulig å gjennomføre opprinnelsesmerking av storfekjøtt. Det er av største betydning for opprinnelsesmerkingen av kjøttet at dyrene har vært identifisert på fullgod måte. Dette innebærer:

•           Det etableres en elektronisk database og dyrene utstyres med dyrepass

•           Alle dyr skal identifiseres ved øremerke i hvert øre med kode som angir dyrets identitet og hvor det er født

•           Dyret skal merkes innen 20 dager og uansett før det flyttes fra dyreholdet hvor det er født. Dyr importert fra tredjestater identifiseres senest 20 dager etter gjennomført veterinær grensekontroll, men det er ikke påkrevd hvis dyret går rett til slakt

•           Dyr fra andre medlemsstater beholder de opprinnelige øremerkene

•           Øremerker må ikke skiftes uten tillatelse fra myndighetene, som også bestemmer hvordan øremerkene skal festes

•           Det skal utstedes pass for hvert enkelt dyr. Det skal følge dyret ved flytting og leveres inn når dyret dør

•           Når Kommisjonen har vurdert den elektroniske databasen som fullt ut operasjonell, kan en medlemsstat bestemme at pass bare skal utstedes til dyr som det skal handles med innen Fellesskapet

•           Dyreeier/-holder, bortsett fra transportører, skal føre liste over dyr i dyreholdet og melde fra til den myndighet som fører registeret i databasen om all flytting av dyr til og fra dyreholdet, fødsler og død med datoer

•           Hvis det er relevant, skal dyreeier/-holder fylle ut passet ved hvert dyrs ankomst til dyreholdet

Avdeling II  fastsetter krav til obligatorisk og frivillig merking av storfekjøtt. Storfekjøtt som faller inn under forordningen, er definert gjennom henvisning til nummer i EUs tolltariff, og omfatter ferskt storfekjøtt, kjølt eller frosset, herunder kvernet kjøtt, nyretapp og mellomgulv. Kjøttprodukter som for eksempel saltet, tørket, varmebehandlet eller konservert kjøtt, omfattes ikke. Ved siden av å merke kjøttstykker eller emballasje, omfatter definisjonen av merking skriftlig forbrukerinformasjon på salgsstedet.

Det gjøres obligatorisk å merke storfekjøtt med referansekode som kan fastslå sammenhengen mellom kjøttet og dyret eller dyrene, land og virksomhet for slakting og land og virksomhet for nedskjæring. Fra 1. januar 2002 skal kjøttet i tillegg merkes med hvilket land dyret er født i, og hvilket land det er oppdrettet i. Dersom dyret er født, oppdrettet og slaktet i samme land, kan opprinnelsen angis med landets navn.

Frem til 31. desember 2001 kunne en medlemsstat beslutte at kjøtt fra dyr født, oppdrettet og slaktet i medlemsstaten, skal merkes med ytterligere opplysninger, forutsatt at registreringsordningen gir tilstrekkelige opplysninger.

For kvernet eller hakket storfekjøtt er det gjort unntak, slik at den som fremstiller dette, skal merke det med navn på land for fremstilling, og navn på land for opprinnelse når dette ikke er fremstillingslandet. Korrekt merking vil omfatte referansenummer, slakteland og land hvor kjøttet er kvernet. Virksomhetsnummer er ikke obligatorisk å angi for denne varegruppen. Fra 1. januar 2002 skal kvernet kjøtt også merkes med land der dyret er født og oppdrettet.

Kjøtt importert fra tredjestater, hvor de nødvendige opplysninger ikke foreligger, skal merkes med "opprinnelse i tredjestater" og navn på slakteland.

Det er mulig å merke med andre opplysninger enn de obligatoriske, for eksempel om hvordan dyret er fôret, eller andre spesifikke opplysninger om kjøttet. Dette skal i så fall skje i henhold til en spesifikasjon som må være godkjent eller utarbeidet av medlemsstatens myndigheter. Spesifikasjonen skal angi hvilke opplysninger det skal merkes med, opplysninger om kontrollordningen og opplysninger om bruk av sanksjoner mot virksomheter som er tilknyttet en merkeordning. Både enkeltvirksomheter og sammenslutninger av aktører kan søke om godkjenning av spesifikasjon. Kontrolloppgavene kan utøves av et uavhengig organ med tilstrekkelig kvalifisert personell og tilstrekkelige ressurser, eller hvis medlemsstaten bestemmer det, av et myndighetsorgan.

Godkjenning av spesifikasjonen forutsetter at merkeordningen og kontrollen er pålitelig. Spesifikasjoner som ikke gjør det mulig å fastslå sammenhengen mellom kjøttet og det eller de enkelte dyr, eller som gir mulighet for merking med misvisende eller uklare opplysninger, skal avvises. Dersom produksjon og salg skjer i flere medlemsstater, skal de godkjennende myndigheter i berørte stater undersøke de elementer som angår tiltak innenfor de respektive territorier. Kommisjonen kan i særlige tilfelle fastsette en forenklet godkjenningsprosedyre.

Anvendelse av frivillig merking skal meldes.

For frivillig merking av storfekjøtt fra tredjestater må spesifikasjonene i tillegg godkjennes av tredjestatens myndigheter. Gyldigheten av godkjenninger utstedt av en myndighet i tredjestater forutsetter blant annet at tredjestaten har gitt Kommisjonen meddelelse om prosedyrer og kriterier for myndighetens undersøkelse av spesifikasjonen. Kommisjonen kan etter samråd med tredjestaten beslutte at landets godkjenninger ikke er gyldige.

Dersom en virksomhet eller sammenslutning av aktører ikke overholder en godkjent spesifikasjon, kan medlemsstaten trekke retten til å merke kjøttet med opplysningene, eller stille ytterligere krav for at godkjennelsen skal opprettholdes.

Avdeling III  gir fellesbestemmelser, blant annet om medlemsstatenes tiltak for å sikre at forordningen overholdes.

Merknader

Gjennomføring av hoveddelene i forordningen (avd. II og III) ligger under Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Avdeling I hører under Landbruks- og matdepartementet.

Forordningens avd. I og deler av avd. III krever mindre endringer i forskrift 3. september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr, samt at de deler av forordningen som gjelder merking, registrering og rapportering av levende storfe, gjøres gjeldende som norsk forskrift.

Forordningens bestemmelser om merking av storfekjøtt kan gjennomføres i norsk rett med hjemmel i lov 23. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Definisjonen av merking i forordningen er en annen enn i merkedirektivet (rådsdirektiv 79/112/EØF), og merkeforskriften påvirkes ikke. Storfekjøtt som omfattes av forordningen er definert ved henvisning til varenummer og posisjoner i EUs tolltariff. Disse er ikke identiske med varenummer og posisjoner i norsk tolltariff. 

Forordningens avd. II om merking av storfekjøtt og -kjøttprodukter, med unntak av bestemmelsene om frivillig merking, og de relevante delene av avd. III er allerede inntatt på nasjonalt grunnlag i norsk rett gjennom forskrift 28. mars 2001 nr. 315 om opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt mv.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktens avd. I og III har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk (nå matproduksjon), der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Rettsaktens avd. II og III har vært vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32003 R 1082  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1082/2003 av 23. juni 2003 om bestemmelser for gjennomføring av forordning (EF) nr. 1760/2000 angående minimumsnivå for kontroller som skal foretas i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten tar sikte på å klargjøre minimumskrav for de kontroller som skal foretas i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe.
 Rettsakten setter krav til hvor stor prosentandel besetninger som skal kontrolleres, på hvilket grunnlag besetninger skal utvelges til kontroll, varsling av kontroller, rapportering etter kontroll og årlig rapportering til Kommisjonen.
 Rettsakten opphever forordning (EF) nr. 2630/97, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999).

Merknader 

Rettsakten medfører ikke direkte behov for forskriftsendring, men må gjøres gjeldende som norsk forskrift. Når forordning (EF) nr. 1760/2000 blir innlemmet i EØS-avtalen, vil det kunne innebære behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 R 0499  Kommisjonsforordning (EF) nr. 499/2004 av 17. mars 2004 om endring av forordning (EF) nr. 1082/2003 når det gjelder tidsfrister og skjemamodell for rapportering innen storfesektoren  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer forordning (EF) nr. 1082/2003 når det gjelder  bestemmelser om minstekrav til kontroll i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe i henhold til forordning (EF) nr. 1760/2000. Frist for den årlige rapporten over kontrollaktiviteter blir satt samtidig med fristen for innsending av rapporten fastsatt i forordning (EF) nr. 2419/2001 for å få støtte etter rådsforordning (EØF) nr. 3508/92.

Medlemsstatene skal sende Kommisjonen rapport om resultatene av tilsynsbesøk i storfebesetninger vedrørende overholdelse av bestemmelsene for identifisering og registrering. Fristen endres fra 1. juli til 31. august.

Merknader

Rettsakten medfører ikke direkte behov for regelverksendring, men må som forordning gjennomføres i norsk rett som forskrift.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 R 0911  Kommisjonsforordning (EF) nr. 911/2004 av 29. april 2004 implementering av rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 når det gjelder øremerker, pass og dyreholdsjournaler for storfe  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten inneholder utfyllende bestemmelser til merkeforordningen, forordning (EF) nr. 1760/2000. Den erstatter kommisjonsforordning (EF) nr. 2629/97, som inneholder tilsvarende utfyllende bestemmelser til den tidligere merkeforordningen i EU, rådsforordning (EF) nr. 820/97, som nå er opphevet. Både forordning (EF) nr. 2629/97 og (EF) nr. 820/97 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999).

I tillegg til å gi tilsvarende utfyllende bestemmelser som forordning (EF) nr. 2629/97, tar rettsakten hensyn til de problemer som de 10 nye medlemsstatene fra 1. mai 2004 har med hensyn til pass for dyr som er født før 1. januar 2004.

Rettsakten inneholder detaljerte bestemmelser om øremerkene, opplysningene som skal gå fram av merkene, pass for dyrene og de forpliktelser som dyreholder har. Det er visse tilpasninger i forhold til når det skal rapporteres om dyrs fødsel.

Merknader

Rettsakten krever mindre endringer i forskrift 3. september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr, samt at den gjøres gjeldende som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32005 R 0644  Kommisjonsforordning (EF) nr. 644/2005 av 27. april 2005 om godkjenning av et eget identifikasjonssystem for storfe som holdes for kulturelle eller historiske formål på godkjente lokaliteter i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten omhandler alternative identifikasjonsmetoder for storfe som holdes for kulturelle eller historiske formål, krav om hvordan storfe skal identifiseres på lokaliteten, krav til identifisering av storfe som flyttes fra lokaliteten og at lokaliteten skal registreres med egen identitetskode i sentralt dyreholdsregister.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 3.september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr, samt gjennomføring som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 R 0688  Kommisjonsforordning (EF) nr. 688/2006 av 4. mai 2006 om endring av vedleggene III og XI til  europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder overvåking av overførbare spongiforme encefalopatier og spesifisert risikomateriale av storfe i Sverige  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten opphever de unntakene/fordelene Sverige fikk iht. til bestemmelsene i forordning (EF) nr. 999/2001 pga. av landets gunstige BSE-status. Dette fordi det i mars 2006 ble diagnostiserte BSE i Sverige for første gang.

Sverige har til nå hatt lov til kun å teste 10 000 friske storfe eldre enn 30 måneder ved slakting. Andre land - unntatt Norge - må teste alle over 30 måneder. I tillegg har Sverige hatt muligheten til, på visse betingelser, å tillate bruk av noe av det som er definert som spesifisert risikomateriale (SRM) hos storfe, nemlig ryggrad og dorsalrotgangliene. Denne muligheten har de ikke benyttet seg av.

Merknader 

Rettsakten medfører egentlig ikke behov for regelverksendring, men siden den er en forordning, må den gjennomføres som norsk forskrift. Det er derfor nødvendig med endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) for å ta inn henvisning til at rettsakten gjelder som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 0185  Kommisjonsforordning (EF) nr. 185/2007 av 20. februar 2007 om endring av forordningene (EF) nr. 809/2003 og (EF) nr. 810/2003 når det gjelder forlengelse av gyldigheten for overgangstiltak for kompostering- og biogassanlegg etter europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer overgangsperioden for kompostering- og biogassanlegg, som er gitt i forordningene (EF) nr. 809/2003 og (EF) nr. 810/2003  med hensyn til de krav som stilles i vedlegg VI i forordning (EF) nr. 1774/2002. Kravene ble endret ved forordning (EF) nr. 208/2006. Overgangsperioden som senest ble endret ved forordning (EF) nr. 209/2006 er nå satt til 30. juni 2008.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32007 R 0479  Kommisjonsforordning (EF) nr. 479/2007 av 27. april 2007 om endring av forordning (EF) nr. 2076/2005 om overgangsordning i forbindelse med gjennomføring av forordningene (EF) nr. 853/2004, (EF) nr. 854/2004 og (EF) nr. 882/2004 om endring av forordning (EF) nr. 853/2004 0g (EF) nr. 854/2004  (vedlegg I kap I LMD/HOD/FKD)

Sammendrag av innhold 

Bestemmelsene i forordningen dreier seg om overgangsordninger for gjennomføring av H2 og H3 i hygienepakken.  Endringene gjelder artikkel 7 og 17 som gir bestemmelser om import av animalske produkter. 

I forordning (EF) nr. 2076/2005 gjøres følgende endringer gjeldende: 
I artikkel 7 punkt 4: 
a) Inntil 30. juni 2007 er det tillatt å importere produkter som er nevnt i bilag IV til forordning (EF) nr 2074/2005, med sertifikater som var i bruk før 1. januar 2006.
Sertifikatene må være i samsvar med nasjonale bestemmelser.
Sertifikatene må være utfylt og underskrevet før 1. mai 2007.
Denne bestemmelsen gjelder ikke dersom det finnes harmoniserte bestemmelser.
b) Inntil 31. desember 2007 er det tillatt å importere fiskeolje på sertifikater som er i henhold til nasjonale bestemmelser som var gjeldende før forordning (EF) 2074/2005 trådte i kraft, forutsatt at sertifikatet er behørig utfylt og underskrevet innen 31. oktober 2007.  
 
I artikkel 17 punkt 2, endres b) til:
b) Kompetent myndighet i landet hvor importen skjer skal sikre at de importerte produktene kun markedsføres på hjemmemarkedet eller på hjemmemarkedene i andre medlemsland som tillater samme import. 
I artikkel 17 punkt 2 settes inn som c):
c) For produkter som importeres fra 31. oktober 2007 skal standard helsesertifikat som er fastlagt i bilag VI til forordning (EF) nr. 2074/2005 brukes.
Det er kompetent myndighet i vedkommende tredjeland eller område som er ansvarlig for at det blir gjennomført.
Produkter med sertifikater som er i henhold til nasjonale bestemmelser som gjelder før 31. oktober 2007 kan importeres inntil 31. desember 2007.

Merknader

Endringene i artikkel 17 punkt 2 gjelder i tillegg til fiskeolje fra tredjeland også for følgende produkter:
Froskelår
Snegler
Gelatin og råmaterialer til produksjon av gelatin
Kollagen og råmaterialer til produksjon av kollagen
 
Rettsakten krever endring i forskrift som gjennomfører hygieneforordningene.
 
Endringen har ingen økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet,  Utenriksdepartementet og mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0722  Kommisjonsforordning (EF) nr. 722/2007 av 25. juni 2007 om endring av vedleggene II, V, VI, VIII, IX og XI i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående forebygging, kontroll og bekjempelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedleggene II, V, VI, IX og XI i forordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til BSE-status, Spesifikt risikomateriale (SRM) og kategorisering av land og import til fellesskapet av levende dyr og animalske produkter. 

Endringene, som var gjeldende fra 1. juli 2007 da overgangsordningene utgikk, består bla i ny BSE-kategorisering med tre klasser; neglisjerbar, kontrollert og ukontrollert risiko, på lik linje med OIE sin kategorisering.

-Ad vedlegg II:
Kategorisering bygger på risikovurdering, overvåkingsdata, opplæringsprogrammer, meldesystem og laboratorieundersøkelser. Hva som kreves er nærmere beskrevet i vedlegget. Både tredjeland og medlemsland kategoriseres iht til dette. Norge vil antagelig i første omgang komme i klasse "kontrollert risiko".

-Ad vedlegg V: 
SRM-bestemmelsene som stod i vedlegg XI er tatt inn. Det vil være lik SRM for alle kategorier i motsetning til OIE som har ulik definisjon av SRM avhengig av kategori. To punkter angående SRM er overflyttet til artiklene.

-Ad vedlegg VI:
Da det ikke foreligger en beslutning om BSE-kategorisering i henhold til artikkel 5, stk. 2 eller 4, i forordning (EF) nr. 999/2001, finner forordningens artikkel 9 og vedlegg VI ikke anvendelse. Ettersom det nye kategoriseringssystemet skal anvendes fra 1. juli 2007, blir vedlegg VI endret.

-Ad vedlegg VIII:
Forbudet mot å eksportere levende storfe født eller oppvokst i Storbritannia før 1. august 1996 til andre land, er flyttet fra vedlegg XI, kapittel D, pkt 5 a til vedlegg VIII, kapittel A, del II. Betingelsene vedr.  markedsføring og eksport av levende dyr, sæd, embryoer, samt egg og produkter av animalske produkter og betingelsene vedr. samhandel med visse animalske produkter er endret i tråd med det nye kategoriseringssystemet.    

-Ad vedlegg IX: 
Vilkårene for import av dyr og produkter til EØS fra tredjeland for de ulike kategoriene er listet opp.    
Importvilkårene for produkter av hjortedyr fra Canada og USA til EØS er flyttet fra vedlegg XI til vedlegg IX.

-Ad vedlegg XI:
Vedlegg XI er opphevet. Vilkårene med overgangsbestemmelser er flyttet til henholdsvis vedlegg VIII og IX. SRM-bestemmelsene er flyttet til vedlegg V.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongioforme encefalopatier (TSE). 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32007 R 0727  Kommisjonsforordning (EF) nr. 727/2007 av 26. juni 2007 om endring av vedleggene I, III, VII og X i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående forebygging, kontroll og bekjempelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedleggene I, III, VII og X i forordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til definisjoner, overvåking, bekjempelse av skrapesjuke, prøvetaking og analysemetoder.
       
Ad endringer i vedlegg I: 
Tidligere har EU ikke sondret mellom ulike typer skrapesyke. Nå er ”TSE hos småfe”, ”skrapesyke hos småfe”, ”klassisk skrapesyke hos småfe” og ”atypisk skrapesyke hos småfe” definert, jf. vedlegg I, pkt 2. Grunnlaget for definisjonene er uttalelse gitt av European Food Safety Authority (EFSA). 

Ad endringer i vedlegg III: 
Storfe: Alle deler av et storfe som tester positivt på hurtigtest på slakteriet skal iht gjeldende regelverk destrueres. Det gjelder også slaktet før og to slakt etter på slaktelinjen. Dette blir nå utvidet til å gjelde også dersom resultatet er inkonklusivt.  Det enkelte land kan velge å vente med å destruere slaktene før og etter til resultatet av konfirmatorisk test er positiv eller inkonklusiv. For Norge er dette en lite aktuell problemstilling, da Norge ikke har hatt positive prøver. Dersom et land velger å avvente konfirmatorisk test, må de sørge for at slaktene oppbevares slik at de fremdeles er egnet til tenkt bruk. 

Småfe: I etterkant av funn av BSE hos en geit i 2005 og tre uvanlige prøvesvar fra sau i 2006 hvor BSE ikke kunne utelukkes, satte EU i gang økt overvåking av småfe mhp TSE i to år. Resultatene foreligger og ingen tilfeller av BSE hos småfe er avdekket. Overvåkingen av småfe reduseres derfor til et nivå som er mer i tråd med faglig kunnskap.  For Norges del vil dette bety at vi ikke lenger trenger å teste normalslaktet geit. I dag tester vi 5000 dyr. Videre vil det bety en halvering fra 1000 til 500 geiter som selvdør eller blir avlivet uten å være ment til humant konsum (fallen stock) som skal testes. Når det gjelder sau opprettholdes dagens testing, dvs. 10 000 normalslakt og 10 000 fallen stock.  Det innføres en bestemmelse om at landene skal forsøke å styre overvåkingen slik at store besetninger (>100 dyr) helst blir stikkprøvetestet hvert år. For Norges del vil dette være mest aktuelt ved normalslakt av sau, da vi uansett har forpliktet oss til å prøveta all fallen stock småfe i søknaden som var grunnlaget for Norges tilleggsgaranti mhp skrapesyke.  Denne endringen i overvåkingen skal innføres 1. juli 2007, jf. artikkel 3 i forordning (EF) nr. 727/2007. 

Genotyping småfe: Iht gjeldende regelverk skal det ved påvisning av TSE hos sau analyseres for prion protein genotyper. Nå står det listet opp hvilke kodoner dette gjelder:136, 154 og 171. Ved påvisning av atypisk skrapesyke skal det i tillegg omfatte kodon 141. I forbindelse med gjeldende overvåkingsprogram for genotyping av sau hvor minst 600 sauer genotypes, skal det her også omfatte for kodon 141. Norge oppfyller allerede i dag disse endringene. Norge endrer herved ikke strategi for klassisk skrapesjuke, da Norge velger å utrydde hele besetningen der klassisk skrapesjuke er påvist.

Ad endringer i vedlegg VII:
Endringene gjelder både klassisk og atypisk skrapesyke. De tidligere strategiene er ikke fjernet, men det er lagt til noen alternative strategier som landene kan benytte seg av dersom de ønsker det. Det gås ikke detaljert inn på de ulike strategiene i dette notatet, da Mattilsynet ikke ønsker å endre gjeldende bekjempelsesstrategi for klassisk skrapesyke i denne omgang. En slik eventuell endring vil kreve en grundigere gjennomgang. I tillegg har Norge søkt og fått godkjent tilleggsgaranti for skrapesyke, noe som krever ytterligere dokumentasjon angående sykdommen ved innførsel av levende småfe til Norge. I søknaden som lå til grunn for godkjenningen ble blant annet vårt bekjempelsesprogram for klassisk skrapesyke beskrevet. Dersom vi endrer denne strategien nå, må vi notifisere dette og tilleggsgarantien vår bli vurdert på nytt. Det kan nevnes at det i dokumentet som høres åpnes opp for at dyr fra flokker med klassisk skrapesyke sendes til slakt med vilkår om at alle over 18 måneder testes for TSE. Det er trolig flere land i EU som vil benytte seg av dette alternativet. Det er ikke lov å eksportere levende dyr eller avlsprodukter fra slike besetninger. Det er opp til de enkelte land å velge strategi. Norge velger å følge den lempeligste strategien for atypisk skrapesyke, som er strategien Norge har jobbet for å få gjennomført i EU. Dette innebærer at følgende strategi gjelder for atypisk skrapesyke Nor98:
• Det er ikke tillatt å eksportere dyr eller avlsprodukter av dyr fra besetningen i denne perioden.
• Det enkelte land avgjør om flokken skal genotypes, men dette skal ikke få forvaltningsmessige konsekvenser.
• Alt småfe i besetningen skal være identifisert.Det er altså ikke krav om at noen dyr skal avlives i forbindelse med bekjempelse av Nor98.  Angående genotyping anses denne informasjon som så viktig at det fortsatt vil bli tatt blodprøver av sauer fra positive besetninger uten at dette vil få forvaltningsmessige konsekvenser. Iht. dagens bekjempelsesstrategi erstattes disse analysekostnadene av Statens Landbruksforvaltning. Erstatningsordningen vil ikke dekke ny strategi siden genotypingen ikke lenger er nødvendig for å bekjempe sykdommen. Disse utgiftene vil nå dekkes av Mattilsynet Hovedkontoret og Veterinærinstituttet som begge har interesser for resultatene. Utgiftene vil imidlertid bli redusert i forhold til dagens regime, da det nå kun vil være genotyping av et visst antall dyr i kasus-besetningen og ingen oppfølgende genotyping ved rekruttering av nye dyr.   

Ad endringer i vedlegg X :
Det stilles strengere krav til uttak og analysering av prøvemateriale for å sikre at også atypiske varianter av TSE oppdages, jf. endringene i vedlegg, X, kapittel C, pkt. 1 og 3.2 (b). EU viser nå til Community Referance Laboratory sine retningslinjer som må følges. Dersom det oppdages flere positive småfe med TSE i en flokk, trenger nå kun de to første positive dyrene i flokken per år følges opp med diskriminerende testing. Dette har kommet inn pga at enkelte land har veldig mange positive dyr i hver flokk og nå bruker for mye ressurser og penger på oppfølgende testing.Positive flokker skal følges opp med økt prøvetaking i to år, dvs at i denne perioden skal alle dyr som selvdør eller blir avlivet uten å være ment til humant konsum (fallen stock) samt alle normalslaktede dyr testes for TSE. Dette gjelder dyr eldre enn 18 måneder.

Merknader 

Rettsakten er allerede gjennomført på nasjonalt grunnlag i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongioforme encefalopatier (TSE) ble fastsatt 28.06.07.    

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 0829  Kommisjonsforordning (EF) nr. 829/2007 av 28 juni 2007 om endring av vedleggene I, II, VII, VIII, X og XI til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 angående omsetning av visse animalske biprodukter  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer importkrav for visse animalske biprodukter slik at kravene er konforme med de krav som gjelder for omsetning av slike produkter innen EØS. Dette gjelder spesielt for huder og skinn, fjær, serum fra hest, fôr til kjæledyr og tyggebein. For sistnevnte produkt åpnes det nå for at tyggebein fremstilt av biprodukter fra fisk ikke behøver å varmebehandles.
I henhold til endringer av forordning (EF) nr. 999/2001 kan nå blodprodukter fra gris brukes som fôrmiddel til gris. Forordning (EF) nr. 829/2007 setter hygieniseringskrav til slike blodprodukter ved at de må varmebehandles til minimum 80 °C.
Helseattestene i forordning (EF) nr. 1774/2002 endres ved forordning (EF) nr. 829/2007 til TRACES format.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002.
Rettsakten antas ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser for kompetent myndighet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 0832  Kommisjonsforordning (EF) nr. 832/2007 av 16. juli 2007 om endring av forordning (EF) nr. 197/2006 angående bruk av tidligere næringsmidler og forlengelsesperioden for overgangsordninger relatert til slike næringsmidler  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer overgangsperioden, som fastsatt i forordning (EF) nr. 197/2006 for innsamling, transport, behandling, bruk og destruksjon av tidligere næringsmidler, fra 31. juli 2007 frem til 31. juli 2009.
Rettsakten endrer også artikkel 3 punkt (c), ved å presisere at når slike næringsmidler brukes som fôrmiddel, gjøres det unntak for bestemmelsen i artikkel 22 punkt 1(a) og (b) med hensyn til bruk av protein fra samme dyreslag.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002. Denne forordningen er enda ikke tatt inn i EØS-avtalen på nåværende tidspunkt.
Rettsakten antas ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser for kompetent myndighet. Da rettsakten gir anledning til å bruke enkelte næringsmidler som fôrmiddel, kan dette eventuelt medføre reduserte kostnader for næringen i forhold til annen destruksjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32007 R 1237  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1237/2007 av 23. oktober 2007 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2160/2003 og rådsvedtak 2006/696/EF vedrørende omsetning av egg fra salmonellainfiserte flokker av verpehøns  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Bakgrunnen for denne rettsakten er at prevalensstudier for  Salmonella  ssp. har vist en høy prevalens av  Salmonella  Enteridis   og  Salmonella  Typhimurium i flokker av verpehøns. Videre viser EFSA i en rapport for 2005 til at egg og eggprodukter var den viktigste årsaken til salmonellose hos mennesker i EU, samt at  Salmonella  Enteridis   og  Salmonella  Typhimurium var årsaken til 88% av utbruddene. Kommisjonen ønsker å redusere den folkehelsemessige faren ved konsumegg ved å stille særlige krav til flokker av verpehøner og forby omsetning av egg fra infiserte flokker eller flokker med ukjent salmonellastatus tidligere enn 12.12.2009. Egg må ikke brukes direkte til humant konsum med mindre de kommer fra en kommersiell flokk med verpehøner som er underlagt et nasjonalt program og ikke er underlagt offisielle restriksjoner. Egg fra flokker med verpehøner med ukjent helsestatus skal merkes spesielt og det må lages rutiner for å skille disse eggene fra egg med kjent helsestatus. Ved initielt falske positive resultater, kan kompetent myndighet likevel oppheve de spesielle restriksjonene nevnt over dersom det gjennomføres en epidemiologisk undersøkelse i henhold til artikkel 8 i direktiv 2003/99/EF eller det er et nasjonalt program som nevnt i del D i vedlegg II til forordning (EF) nr. 2160/2003 av 17. november 2003 om kontroll av salmonella og andre matbårne zoonotiske smittestoff.

Rettsakten endrer del D i vedlegg II til forordning (EF) nr. 2160/2003 av 17. november 2003 om kontroll av salmonella og andre matbårne zoonotiske smittestoff.

Rettsakten endrer videre sertifikatmodellen for egg gitt i vedlegg II til vedtak 2006/696/EF. Partier med egg som har fått utstedt helsesertifikater før 1. november 2007 med den opprinnelige sertifikatmodellen for egg gitt i vedlegg II til kommisjonsvedtak 2006/696/EF, kan bli importert til fellesskapet innenfor en periode av 60 dager etter den nevnte dato. I sertifikatmodellen legges til et punkt II.1.5. der det vises til at vilkårene som er gitt i artikkel 10(6) i forordning (EF) nr. 2160/2003, må være oppfylt. Rettsakten får anvendelse fra 1. november 2007 for flokker av verpehøns der Salmonella ssp. er identifisert i henhold til artikkel 8 i rådsdirektiv 2003/99/EF, samt innen 1. januar 2009 for alle andre flokker av verpehøns med ukjent helsestatus.

Merknader 

Rettsakten krever endring i forskrift 23. desember 2005 nr. 1703 om gjennomføring av forordning (EF) nr. 2160/2003 av 17. november 2003 om kontroll av salmonella og visse andre matbårne zoonotiske smittestoff. Rettsakten krever også endring i sertifikatmodellen for egg gitt i vedlegg II til kommisjonsvedtak 2006/696/EF. Kommisjonsvedtak 2006/696/EF er tenkt tatt inn i forskrift om dyre- og folkehelsemessige betingelser for import av ferskt kjøtt og kjøttprodukter av fjørfe, oppdrettsfugl og fuglevilt, konsumegg og eggprodukter fra tredjestater, som ble sendt ut på høring 5. september 2007. Den norske sertifikatmodellen er tatt inn i vedlegg 3 til forskriften som er ute på høring. Rettsakten antas ikke å medføre økte administrative oppgaver eller økonomiske konsekvenser. 

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon og spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1256  Kommisjonsforordning (EF) nr 1256/2007 av 25. oktober 2007 som endrer forordning (EF) nr. 829/2007 med hensyn til innvilget overgangstid for bruken av handelsdokumenter og helsesertifikater for animalske biprodukter  (vedlegg I kap I LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir i en overgangsperiode anledning til å benytte "gamle" handelsdokumenter og helsesertifikater som var gjeldende i forordning (EF) nr. 1774/2002 før forordning (EF) nr. 829/2007 trådte i kraft. Overgangsperioden er fastsatt å vare til 30. juni 2008. Medlemsstatene skal akseptere vareforsendelser fra tredjestater med de nevnte dokumenter når de er utstedt før 1. mai 2008.
Merknader
Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002. Rettsakten antas ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser for kompetent myndighet.  

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av  Spesialutvalget for matproduksjon , som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1275  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1275/2007 av 29. oktober 2007 som endrer vedlegg IX i parlaments-og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 om fastettelse av regler for å forebygge, bekjempe og utrydde visse overførbare spongiforme encefalopatier  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten retter opp en feil som oppsto da forordning (EF) nr. 722/2007 endret mange av vedleggene i forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen), deriblant vedlegg IX som er regler for import av bl.a animalske produkter. De nye importreglene i forordning (EF) nr. 722/2007 (som i hovedsak tar for seg de nye TSE-kategoriene) viser til kjøttprodukter som definert i forordning (EF) nr. 853/2004 (Hygiene2) og hadde en uttilsiktet konsekvens ved at import av behandlede tarmer sluttet å være regulert. Denne feilen er rettet opp i forordning (EF) nr. 1275/2007 ved at behandlede innvoller er tilføyd listen over de produktene som må oppfylle importbetingelser avhengig av hvilke BSE-kategori det landet innvollene kommer fra har. Det er samtidig tilføyd regler som dekker det tilfellet at innvollene opprinnelig kommer fra et land med neglisjerbar BSE-risiko men er eksportert som behandlede innvoller fra et land med dårligere BSE-status, slik at denne handelen kan fortsette i tråd med de overgangsreglene som gjaldt frem til 1. juli 2007.

Merknader

Forordningen er hjemlet i forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen) art 23. Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE). Det ventes at utkast til endringsforskrift sendes på høring i slutten av januar 2008, i sammenheng med høringen av forordning (EF) nr. 722/2007.  Ingen administrative og økonomiske konsekvenser annet enn regelverksendringen, da rettsakten ikke endrer dagens rettstilstand. Rettsakten ventes implementert i Norge samtidig med forordning (EF) nr. 722/2007 som den endrer, slik at feilen som oppsto midlertidig i EU er rettet opp ved implementeringen i norsk regelverk. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalgene fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1428  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1428/2007 av 4. desember 2007 om endring av vedlegg VII i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående forebygging, kontroll og bekjempelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedlegg VII i forordning (EF) nr. 999/2001, ved å ta inn igjen et punkt som var opphevet ved forordning (EF) nr. 727/2007. Forordning (EF) nr. 727/2007 innebar blant annet at det ved påvisning av skrapesyke hos sau eller geit var mulig å gjøre unntak fra kravet om avliving og destruksjon av flokken. Tidligere hadde det kun vært mulig å gjøre midlertidig unntak, ved at avliving kunne utsettes i opptil fem år. Siden forordning (EF) nr. 727/2007 åpnet for et permanent unntak, ble bestemmelsen om midlertidig unntak fjernet. Frankrike mente det permanente unntaket fra avliving var ugyldig, da det de mener det ikke er forsvarlig av folkehelsemessige grunner. I juli 2007 ble bestemmelsen om unntak fra avliving midlertidig stanset av domstolen,  Court of First Instance. Da det var ønskelig å opprettholde et unntak fra kravet om avliving ved påvist skrapesyke, gjeninnfører forordning (EF) nr. 1428/2007 det tidligere unntaket fra kravet om avliving i opptil fem år.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE), og forventes å bli sendt ut på høring i løpet av januar 2008.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1432  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1432/2007 av 5. desember 2007 om endring av vedleggene I, II og VI til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 angående merking og transport av animalske biprodukter  (vedlegg I kap I LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedleggene I, II og VI til forordning (EF) nr. 1774/2002 (biproduktforordningen) med hensyn til transport av bearbeidede animalske biprodukter av kategoriene 1, 2 og 3. Ved transport innen EØS, skal det benyttes følgende fargekoder til merking av emballasje/container/transportmiddel: Kategori 1 merkes med sort farge, kategori 2 med gul farge og kategori 3 med grønn farge (med stor andel blått). Ved nasjonal transport kan medlemslandene velge å utelate fargekoding og kun merke med de tidligere bestemte tekstene  "kun til destruksjon", "ikke til fôr" eller "ikke til konsum". Fargekoding kan også utelates dersom det er inngått avtale med mottakende EØS-land eller tredjestat om dette.

Rettsakten gir følgende definisjon av fargekoding til vedlegg I: 
Fargekoding : systematisk bruk av farger i henhold til definisjonen i kapittel I i vedlegg II angående informasjon, som påkrevd i denne forordning,  på pakning, container eller kjøretøy, eller på etiketter/merkelapper eller symboler som er anbragt på dem.

Rettsakten åpner for at det nå også benyttes elektronisk handelsdokument ved nasjonal transport. Videre kan medlemsstaten kreve at det skal være en vektangivelse over mengde biprodukter i det nasjonale handelsdokumentet. For kontroll med at sendingen er ankommet, kan det også kreves at en kopi av handelsdokumentet skal returneres fra mottaker til avsender.
Rettakten endrer også merkekravet for bearbeidet biprodukt av kategori 1 eller 2 som skal destrueres ved brenning eller som skal benyttes i et komposterings- eller biogassanlegg. I tillegg til at produktet skal være merket med lukt, hvis teknisk mulig, skal det tilsettes glyceroltriheptanoat (GTH) slik at det oppnås en homogen minimumskonsentrasjon på 250 mg GTH per kilo fett.  Bearbeidingsanleggene skal gjennomføre regelmessig prøvetaking av biproduktet for påvisning av intakt GTH. Kompetent myndighet skal kontrollere at anleggene gjennomfører de pålagt tiltakene.

Merking med GTH er ikke påkrevd for bearbeidede biprodukter som transporteres i et lukket system direkte til forbrenning, eller som skal benyttes til forskning/vitenskaplig bruk.
Rettsakten skal tre i kraft fra og med 1. juli 2008 i EU.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. oktober 2007 nr. 1254 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum.

Administrative og økonomiske konsekvenser:
Rettsakten vil ikke medføre merarbeide eller økte kostnader av betydning for tilsynsmyndighet. Avhengig av mengde bearbeidet materiale av kategori 1 eller 2 og fettinnhold, vil rettsakten medføre økte kostnader for næringen. Dette vil først og fremst gjelde for produsenter av kjøttbenmel, i mindre grad for viderebruk av kategori 2 materiale (som i hovedsak blir ensilert) fra oppdrettsanlegg. Kjøttbenmelprodusentene er, til tross for økte kostnader, positive til merking med GTH, da bransjen anser dette som et ledd i en fremtidig lemping på forbudet mot å bruke kjøttbenmel som fôrmiddel til produksjonsdyr.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1560  Rådsforordning (EF) nr. 1560/2007 av 17. desember 2007 om endring av forordning (EF) nr. 21/2004 når det gjelder datoen for innføring av elektronisk identifikasjon av sau og geit  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten utsetter fristen i forordning (EF) nr. 21/2004 for innføring av obligatorisk elektronisk identifikasjon av sauer og geiter til 31. desember 2009. Rettsakten åpner likevel for at medlemsstatene kan gjøre elektronisk identifikasjon obligatorisk før denne datoen.

Merknader

Rettsakten krever endring av forskrift 30. november 2005 nr. 1356 om merking, registrering og rapportering av småfe.

Verken småfenæringen eller myndighetene har vært tilstrekkelig klare til å kunne gjennomføre obligatorisk elektronisk identifikasjon av småfe innen den opprinnelige fristen i forordning (EF) nr. 21/2004. At fristen utsettes er positivt fordi det gir rom for utprøving av systemet med elektronisk identifikasjon over flere år. Dermed er det større mulighet for at systemet kan være ferdig utviklet og fungere hensiktsmessig når det innføres som obligatorisk fra 2010.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1576  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1576/2007 av 21. desember 2007 om endring av forordning (EF) nr. 92/2005 som gjennomfører europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 angående metoder for destruksjon eller bruk av animalske biprodukter  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer kravene i forordning (EF) nr. 92/2005 på følgende punkter:

1. Animalske biprodukter etter bearbeiding av kategori 1 og 2. materiale, med unntak for biodiesel som er fremstilt i henhold til vedlegg IV, skal merkes etter vedlegg VI kapittel I pkt. 10-13 i forordning (EF) nr. 1774/2002. D.v.s emballasje med fargekode (obligatorisk ved samhandel) og tilsetting av glyceroltriheptanoat (GTH) til produkt (endret ved forordning (EF) nr. 1432/2008 av 7. desember 2007).

2. Biodiesel fremstilt av kategori 1 og 2 materiale kan også benyttes som drivstoff til kjøretøy.

3. Destruksjon av bearbeidet kategori 1 og 2 materiale ved nedgraving på deponi, kan gjøres dersom deponiet har godkjenning til slik deponering ( våtorganisk deponering).

4. Kravet om at hvert medlemsland skulle ha pilotanlegg for bearbeiding av kategori 1 materiale etter metoder som angitt i vedleggene I, III og IV bortfaller og resultater fra og overvåking av pilotanlegg i andre medlemsland kan benyttes.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. oktober 2007 nr. 1254 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum.

Administrative og økonomiske konsekvenser:
Rettsakten vil ikke medføre nevneverdig merarbeid eller økte kostnader av betydning for tilsynsmyndigheten. Det antas at endringen kan gi økonomisk besparelse for næringen.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0021  Kommisjonsforordning (EF) nr. 21/2008 av 11. januar 2008 om endring av vedlegg X i forordning (EF) nr. 999/2001 om  lister over hurtigtester  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer kapittel C, punkt 4 i vedlegg X i forordning (EF) 999/2001 som omhandler listen over godkjente hurtigtester som skal brukes ved TSE - testing av storfe og småfe. En av testene har blitt endret noe, og er tilgjengelig i en ny versjon (Enfer TSE Version 3). Endringene har blitt godkjent av Fellesskapets referanselaboratorium, og den nye hurtigtesten føyes derfor til listen over godkjente tester.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).
Rettsakten får ingen administrative og økonomiske konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0132  Kommisjonsforordning (EF) nr. 132/2008 av 14. februar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 745/2004 om fastsettelse av tiltak med hensyn til import av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på eget forbruk  (vedlegg I kap I LMD/HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer artikkel 1 til forordning (EF) nr. 754/2004 ved at tidligere henvisning til vedtak 2002/349/EF, angående definisjon av kjøtt og kjøttprodukter samt melk og melkeprodukter erstattes av en henvisning til et nytt vedlegg V (romertall fem). Vedlegg V listefører, med KN kode i henhold til vedtak 2007/275/EF, de produkter som forordning (EF) nr. 754/2004 fastsetter restriksjoner for ved privatimport og til eget forbruk fra tredjestater.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. januar 2006 nr. 103 om gjennomføring av forordning (EF) nr. 754/2004 om fastsettelse av tiltak med hensyn til import av produkter av animalsk opphav beregnet på eget forbruk.

Administrative og økonomiske konsekvenser:
Rettsakten er en presisering av hvilke kjøtt- og melkeprodukter som omfattes av importrestriksjon. Gjennomføring av rettsakten vil derfor ikke føre til merarbeide eller økte kostnader for tilsyns- eller kontrollmyndighet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0180  Kommisjonsforordning (EF) nr. 180/2008 av 28. februar 2008 om Fellesskapets referanselaboratorium for andre hestesykdommer enn afrikansk hestepest og om endring av vedlegg VII til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler oppnevning av Fellesskapets referanselaboratorium for andre hestesykdommer enn afrikansk hestepest. Kommisjonen har utpekt Agence Francaise de Sècuritè Sanitaire des Aliments (AFSSA), 94700 Maisons-Alfort, Frankrike, som Fellesskapets referanselaboratorium for andre hestesykdommer enn afrikansk hestepest. AFSSA er oppnevnt i en femårsperiode fra 1. juli 2008 til 30. juni 2013. Laboratoriet tas inn på listen i vedlegg VII til forordning (EF) nr. 882/2004 (kontrollforordningen), hvor alle Fellesskapets referanselaboratorier for næringsmidler, fôr, dyrehelse og dyrevelferd fremgår. Kontrollforordningen fastsetter de generelle pliktene et referanselaboratorium har. Forordning (EF) nr. 180/2008 fastsetter i tillegg spesielle plikter for referanselaboratoriet for andre hestesykdommer enn afrikansk hestepest, som utfyller pliktene som følger av kontrollforordningen.

Merknader

Rettsakten krever endring av forskriften som gjennomfører kontrollforordningen. Forskriften skal vedtas i norsk rett etter at kontrollforordningen er klarert i Islands og Norges lovgivende forsamlinger (EØS-avtalen art. 103).

Administrative og økonomiske konsekvenser:
Alle EU-/EØS-land har etter kontrollforordningen artikkel 33 plikt til å oppnevne nasjonale referanselaboratorier som tilsvarer Fellesskapets referanselaboratorier. Mattilsynet må derfor oppnevne et nasjonalt referanselaboratorium for andre hestesykdommer enn afrikansk hestepest. Oppnevning av nasjonale referanselaboratorier i Norge gjøres vanligvis ved at Mattilsynet inngår en avtale med aktuelt laboratorium. Som hovedregel velges laboratorier som Mattilsynet har forvaltningsstøtteavtale med. Det er ikke usannsynlig at det laboratoriet som får ny oppgave som nasjonalt referanselaboratorium for andre sykdommer enn afrikansk hestepest, vil trenge økonomisk kompensasjon for den nye oppgaven. Dette krever da økte bevilgninger til laboratoriet.

For private aktører vil rettsakten ikke ha noen direkte administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakksyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Mattilsynet har ikke forelagt rettsakten for noen private aktører for tidlig høring. Grunnen til det er at den ikke vil ha noen direkte administrative eller økonomiske konsekvenser for disse.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 R 0298  Kommisjonsforordning (EF) nr. 298/2008 som endrer kommisjonsforordning (EF) nr. 1266/2007 som gjennomfører regler i rådsdirektiv 2000/75/EF vedrørende kontroll med, overvåkning av og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer forordningen (EF) nr. 1266/2007 om kontroll, overvåkning og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue. Det føyes til tekst i helsesertifikatene for å tydeliggjøre de helsekrav som gjelder for å kunne unnta dyr, sæd, egg og embryo fra forbudet mot forflytning som gjelder i restriksjonssonene (vedlegg III til forordningen).

Merknader 

Rettsakten medfører behov endring i forskrift om kontroll med, overvåkning av bluetongue og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue. Sistnevnte forskrift implementerer forordning 1266/2007. Forslag til endring av forskriften vil bli sendt på høring.

Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene. 

 

32008 R 0315  Kommisjonsforordning (EF) nr. 315/2008 av 4. april 2008 som endrer vedlegg X i råds- og parlamentsforordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til listene over hurtigtester (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer kapittel C, punkt 4 i vedlegg X i forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen) og angår godkjente hurtigtester som skal benyttes ved TSE-testing. En av produsentene av hurtigtester har sluttet å produsere en av testene (Institut Pourquier Speed'It BSE), og denne slettes derfor fra listen over godkjente tester i vedlegg X. 

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførebare spongiforme encephalopatier (TSE).

Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.  

 

32008 R 0394  Kommisjonsforordning nr. 394/2008 av 30. april 2008 som endrer kommisjonsforordning (EF) nr. 1266/2007 (Bluetongue) vedrørende kriterier for unntak for forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue fra forflytnings-forbudet i Direktiv 2005/75/EF (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold:

Rettsakten endrer forordning (EF) nr. 1266/2007 om kontroll med, overvåkning av og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue. Flere land har innført ensidige tiltak pga påviste positive BT-tester hos importerte dyr. Det felles BT-regelverket skal i utgangspunktet ta høyde for at kun sikre dyr flyttes, men det har vist seg at det likevel har skjedd flytting av positive dyr, noe som oppfattes som svært uheldig. Kommisjonen skjerper derfor regelverket nok en gang for å legge til rette for å kunne flytte dyr innenfor EU, samtidig som det best mulig skal sikre at smitte ikke spres med flytting av dyr. Det blir, som en overgangsordning fram til 31. des. 2008, innført en ny midlertidig artikkel 9 a. Den nye artikkelen åpner for at medlemsland, etter en risikoanalyse formidlet til Kommisjonen, kan stille krav om at ikke vaksinerte dyr som innføres skal være under 90 dager, dyrene siden fødsel er holdt i vektor beskyttede bygninger og dyrene er testet etter fastsatt regime. Det er videre foretatt endringer i forordningens Vedlegg III, i punktene 6 og 7, som omhandler naturlig immuniserte dyr. Det innføres strengere regler, ved å innføre en ekstra test. Det skal tas ut en serologisk test 60 - 360 dager før forflytning (med positivt resultat), og deretter skal det tas ut en ny andre test ikke tidligere enn sju dager før forflytning (som også skal være positiv).

Merknader

Rettsakten medfører behov for endring i forskrift 30.april 2008 om kontroll med, overvåkning av bluetonge og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue, som implementerer bluetongueforordningen (1266/2007).

Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader:

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0399  Kommisjonsforordning (EF) nr. 399/2008 av 5. mai 2008 som endrer vedlegg VIII i forordning (EF) nr. 1774/2002 av europaparlamentet og rådet og angår krav til krav til bearbeidet kjæledyrfôr (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedlegg VIII i forordning (EF) nr. 1774/2002 (biproduktforordningen) og omhandler endrede krav med hensyn til omsetting av bearbeidet kjæledyrfôr. Ved omsetting av behandlet kjæledyrfôr som ikke var hermetisert, var kravet tidligere at fôret måtte ha blitt varmet opp til minst 90 grader Celsius. Dette kravet er nå endret, slik at man har mer fleksibilitet ved framstilingen av slikt kjæledyrfôr.  Nå er det kun de animalske produktene i kjæledyrfôret som må varmes opp til 90 grader, alternativt at kjøtt/kjøttproduktene i fôret varmes opp til 90 grader, mens alle andre animalske produkter (melk, egg, fiskeprodukter osv) må være behandlet i henhold til biproduktforordningen.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. oktober 2007 nr. 1254 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.

 

32007 L 0043  Rådsdirektiv 2007/43/EF av 28. juni 2007 angående minimumsregler for beskyttelse av kyllinger som holdes for kjøttproduksjon  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler produksjon av slaktekylling. Den fastsetter minimumsstandarder, dvs. at medlemslandene kan lage mer vidtgående nasjonalt regelverk. Rettsakten omfatter ikke besetninger på mindre enn 500 dyr, avlsvirksomheter og rugerier. Rettsakten får imidlertid anvendelse på bedrifter som både har kyllinger til avl og oppdrett. "Bedrift" er i direktivet definert som [...et produksjonssted, hvor det holdes kyllinger]. Rettsakten skal være gjennomført i nasjonal rett senest 30. juni 2010.

    • Rettsakten gjelder ikke for ekstensivt drift og anlegg med frittgående kylling (definert i forordning (EØF) nr 1538/91). Den gjelder heller ikke for kylling i økologisk drift (definert i forordning (EØF) nr 2092/91).
    • Rettsakten innebærer en maksimal belegningsgrad på 33 kg levendevekt pr m2 friareal. I tillegg kan man på definerte vilkår tillate belegningsgrad på opp til 39 kg levendevekt pr m2  friareal eller til og med 42 kg levendevekt pr m2 friareal dersom spesielle vilkår, som henholdsvis fremgår av direktivets bilag II og V, er oppfylt.
Merknader 
Rettsakten krever endring i:
    • Forskrift 12. desember 2001 nr. 1494 om hold av høns og kalkun (holdforskriften)
    • Forskrift 28. august 1995 nr. 775 om dyrevern i slakterier (slakteriforskriften)
    • Forskrift 2. april 2001 nr. 384 om transport av levende dyr (transportforskriften

Økonomiske og administrative konsekvenser:  
Rettsakten vil få økonomiske konsekvenser for næringen. Produsenter vil måtte gjennomføre utbedringer og legge opp til mer omfattende systemer for kontroll med og styring av produksjonen. Dette vil være ressurskrevende for næringen, men rettsakten gir også mulighet for økt inntjening som følge av økt belegningsgrad for de produsentene som gjennomfører dette. For den som ikke oppfyller tilleggskravene, vil direktivet medføre redusert inntjening fordi produksjonen må drives med lavere belegningsgrad enn tilfellet er i dag. Direktivet stiller særlig krav til økt internkontroll. Mye av dette vil i fjørfenæringen selv kunne løses gjennom KSL- systemet. Mye av utgiftene vil næringen kunne ”tjene inn” gjennom høyere belegningsgrad og derav følgende høyere produksjon. Næringen har selv gitt uttrykk for at det er nødvendig å legge seg på en dyretetthet på 39 kg/ m2 av konkurransehensyn. Rettsakten kan påvirke slakteristrukturen i Norge pga. kortere maksimal reisetid, som følge av maksimal tid uten fôr før slakting, strukturen i fjørfenæringen, herunder slakteriene. Forslag om rapport fra Rådet og Europa-parlamentet angående eventuell innføring av harmonisert merkeordning som skal angi at dyrevelferdsnormene er overholdt. Rapporten skal gis innen 31. desember 2009. Rettsakten stiller krav til både eier og kompetent myndighet (tilsynsapparatet) når det gjelder besetninger med belegningsgrad høyere enn 33 kg levendevekt pr m2 friareal. Kompetent myndighet (Mattilsynet) vil måtte gjennomføre økt tilsyn med produksjonen av slaktekylling for å oppfylle kravene i rettsakten.

Sakkyndige instansers merknader 

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel II  Fôrvarer

32007 R 1500  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1500/2007 av 18. desember 2007 om godkjenning av ny bruk av enzympreparatet Ronozyme (6-fytase EC 3.1.3.26)  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten, forordning (EF) nr. 1500/2007, omhandler tilsetningsstoffet Ronozyme (6 fytase EC 3.1.3.26). Dette tilsetningsstoffet omsettes i fast og flytende form med handelsnavn Bio-Feed Fytase CT2X/Ronozyme P5000 (CT) og Bio Feed Fytase L 4x/Ronozyme p20000(L). Det er et zooteknisk tilsettingsstoff, tilhørende den funksjonelle gruppen "Fordøyelsesfremmende stoffer".
Produktet er tidligere gitt permanent godkjenning til slaktekylling, verpehøns, slaktekalkun, smågris, slaktegris og purke. Produktet er også midlertidig godkjent til laksefisk. Bruken utvides nå til and for en periode på 10 år.

EFSA konkluderte i sin vurdering den 10. juli 2007 at Ronozyme ikke har noen uheldige virkninger verken på folkehelse, dyrehelse eller miljøet. Produktet skal brukes i blandinger med mer enn 0,25% fytinbundet fosfor.  

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1501  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1501/2007 av 18. desember 2007 om godkjenning av en ny bruk av enzympreparatet endo-1,4 -beta-xylanase EC 3.2.1.8 (Safizyme X) som tilsettingsstoff i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten, forordning (EF) nr. 1501/2007, omhandler tilsettingsstoffet Safizyme X,4a1613. Dette tilsetningsstoffet er tidligere gitt permanent godkjenning for bruk til slaktekylling, se forordning (EF) nr. 1453/2004, slaktekalkun, se forordning (EF) nr. 943/2005, verpehøns, se forordning (EF) nr. 1810/2005. I tillegg er det godkjent til avvendt smågris i 10 år, se forordning (EF) nr. 497/2007.
Produktet er klassifisert som "Zooteknisk tilsetningsstoff" under den funksjonelle gruppen "Fordøyelsesfremmende stoffer". Bruksområdet søkes nå utvidet for bruk til and i dietter som inneholder mye ikke stivelsesholdige polysakkarider (hovedsakelig arabinoxylaner). Det er angitt analysemetode med henvisning til EU-referanselaboratorium.

EFSA har kommet med en vurdering den 10. juli 2007, hvor de uttaler at Safizyme X ikke har noen uheldig innvirkning på folkehelse, dyrehelse eller miljøet.

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1519  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1519/2007 av 19. desember 2007 om endring av forordningene (EF) nr. 2430/1999, 418/2001 og 162/2003 om godkjenning av koksidiostatika og andre medisinske stoffer  (vedlegg I kap II LMD)
Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder endring av eierrettigheter til diclazuril, som er godkjent som koksidiostatika med handelsnavn Clinacox. Firma "Janssen Animal Health B.V.B.A" endres til "Janssen Pharmaceutica N.V.". Rettsakten har tilbakevirkende kraft fra og med 2. juli 2007, slik at Janssen Pharmaceutica N.V.  dermed har tillatelse til å kunne nyttiggjøre seg sine eierrettigheter fra dette tidspunkt. 

E711 diclazuril, handelsnavn Clinacox 0,2% premiks og Clinacox 0,5% premiks er godkjente som koksidiostatikum til slaktekylling i henhold til forordning (EF) nr. 2430/199, til slaktekalkun i henhold til forordning (EF) nr.418/2001 og til livkylling i henhold til forordning (EF) nr. 162/2003. 

Merknader 

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr.  1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr artikkel 13 punkt 3.

Norge har i henhold til EØS-avtalen unntak for koksidiostatika, og produktet Clinacox har aldri vært godkjent hos oss.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1520  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1520/2007 av 19. desember 2007 om permanent godkjenning av visse tilsettingsstoffer i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder produkter som behandles i henhold til forordning (EF) nr.1831/2003 art. 25 om overgangsordninger for stoffer som tidligere var midlertidig godkjente i henhold til direktiv 70/524/EØF. Produktene dette gjelder er godkjenning av E 1710 Biosprint til melkeku, E1707 Oralin for bruk til slaktekalkun og hund, E1710 Lactobacillus acidophilus D2/CSL CECT 4529 for bruk til verpehøns og E1606 Hostazyme C for bruk til avvendt smågris.

Disse stoffene blir nå godkjent uten noen form for begrensning i tid. Det skal likevel bemerkes at alle stoffer som tidligere har vært godkjente i henhold til direktiv 70/524 skal revurderes innen 2010. Ingen av produktene er vurdert av EFSA, slik at godkjenningen på det nåværende tidspunkt er basert på uttalelser fra nasjonale eksperter i medlemslandene.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg I i forskriften. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1521  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1521/2007 av 19. desember 2007 om godkjenning av ny bruk av Bonvital (Enteroccus faecium DSM 7134) som tilsettingsstoff i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Produktet er tidligere midlertidig godkjent til purke i henhold til forordning (EF) nr. 2154/2003 frem til 14. februar 2007. Det søkes nå om permanent godkjenning som tarmstabiliserende stoff med tilførsel fra 90 dagers drektighet og frem til avvenning av smågrisen. Varigheten er 10 år fra ikrafttredelse.

Tidligere er Bonvital permanent godkjent til avvent smågris og slaktegris med nr. 4b 1841 i henhold til forordning (EF) nr. 538/2007. Når det gjelder slaktekylling er Bonvital permanent godkjent i henhold til forordning 521/2005. 
 
EFSA har i sin uttalelse den 10. juli 2007 fremholdt at Bonvital ikke har noen uheldig virkninger hva angår folkehelse, dyrehelse eller miljøet. EFSA har videre konkludert med at tilsettingsstoffet medfører nedsatt dødelighet og økt tilvekst hos smågrisen. Den positive effekt på avkommet skyldes tilførsel til mordyret. Det er angitt analysemetode med henvisning til EU-referanselaboratorium.

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på området finnes i Europaparlamentets - og Rådets forordning (EF) nr.  1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres under punkt 1.1. funksjonell gruppe: "tarmstabiliserende stoffer" under kategori "zootekniske tilsettingsstoffer" i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0156  Kommisjonsforordning (EF) nr. 156/2008 av 21. februar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 109/2007 vedrørende minimumsinnholdet av monensinnatrium (Coxidin) som tilsetningsstoff i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler endring av hva som skal være minimumsinnholdet av tilsetningsstoffet monensinnatrium (Coxidin). Ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 109/2007 ble tilsetningsstoffet godkjent i ti år for anvendelse til slaktekyllinger og kalkuner.

Godkjennelsen er knyttet til den som har eierrettigheter til produktet. Innehaveren av godkjennelsen av monensinnatrium Coxidin kom med en anmodning, hvor det ble foreslått endring av minimumsinnholdet for bruk til kalkuner. EFSA uttalte den 18. september 2007 at de aksepterte at minimumsdoseringen ble redusert fra 90 til 60 mg/kg. For øvrig vises det til omtale av kommisjonsforordning (EF) nr. 109/2007 av 5. februar 2007 om godkjenning av monensinnatrium (Coxidin) som fôrtilsetningsstoff.

MRL-verdien er fastsatt til 25 ug monensinnatrium/kg våt vekt for hud og fett. MRL-verdien er fastsatt til 8 ug monennsinnatrium/kg våt vekt for lever, nyre og muskelvev.

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr, artikkel 13 punkt 3.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matderpartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0163  Kommisjonsforordning (EF) nr. 163/2008 av 22. februar 2008 om godkjenning av preparatet Lanthanum carbonate octahydrate (Lantharenol) som tilsetningsstoff i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler godkjenning av preparatet Lanthanum carbonate octahydrate (Lantharenol) som tilsetningsstoff i fôr til katter. Tilsetningsstoffet faller inn under gruppen "zooteknisk tilsetningsstoff" (redusert utskillelse av fosfor via urin).

EFSA har i sin uttalelse av 18. september 2007 konkludert med at preparatet Lanthanum carbonate octahydrate (Lantharenol) ikke har skadelige virkninger verken på dyrehelse eller på miljøet. Det har vist seg at Lantharenol minsker utskillelsen av fosfor via urinen. EFSA mener at det kan være et visst behov for overvåking i etterkant for å kartlegge eventuelle langsiktige dyrehelsemessige virkninger hos katter.

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkel 7 punkt 3.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.  Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 R 0164  Kommisjonsforordning (EF) nr. 164/2008 av 22. februar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 1444/2006 vedrørende minimumsinnholdet av tilsetningsstoffet Bacillus subilis C-3102 (calsporin)  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler endring av minimumsinnholdet av tilsetningsstoffet Bacillus subtilis C-3120 (Calsporin).Tilsetningsstoffet Bacillus subtilis C-3120 ble midlertidig tillatt på visse betingelser i henhold til forordning (EF) nr. 1831/2003. Ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 1444/2006 ble tilsetningsstoffet godkjent i ti år for anvendelse til slaktekyllinger.

Innehaveren av godkjennelsen av tilsetningsstoffet kom med en anmodning, hvor det ble foreslått endring av minimumsinnholdet brukt til slaktekyllinger. EFSA uttalte den 18. september 2007 at de aksepterer et nivå hvor minimumsinnholdet av aktivstoffet blir redusert.  

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 13 punkt 3.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merkander

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel..

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0165  Kommisjonsforordning (EF) nr. 165/2008 av 22. februar 2008 om godkjenning av ny bruk av preparatet 3-fytase (Natuphos) som tilsetningsstoff i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler godkjenning av enzympreparatet 3-fytase (Natuphos 5000, Natuphos 5000 G, Natuphos 5000L, Natuphos 10000 G og Natuphos 10000L) produsert av  Aspergillus niger  (CBS 101.672) som tilsetningsstoff i fôr til ender. Tilsetningsstoffet faller inn under gruppen zootekniske tilsetningsstoff.

Ved forordning (EF) nr. 243/2007 ble dette tilsetningsstoffet tillatt å benytte til avvendt smågris, slaktesvin og slaktekyllinger. Ved forordning (EF) nr. 1142/2007 ble tilsetningsstoffet tillatt benyttet til verpehøns og slaktekalkuner.

Det er fremlagt nye opplysninger til støtte for at tilsetningsstoffet skal kunne benyttes til ender. EFSA konkluderte i sin uttalelse den 18. september 2007 at enzympreparatet 3-fytase (Natuphos) ikke har skadelige virkninger på forbrukere eller miljøet. Ifølge uttalelsen har anvendelsen av dette preparatet heller ikke skadelige virkninger på den dyrekategori, som nå søkes godkjent. Tilsetningsstoffet forbedrer effektivt fordøyeligheten av fôret. EFSA ser ikke at det er nødvendig med særlig overvåking som følge av omsetning av dette preparatet.

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merkander

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0166  Kommisjonsforordning (EF) nr. 166/2008 av 22. februar 2008 om godkjenning av ny bruk av preparatet Bacillus cereus var. toyoi (Toyocerin) som tilsetningsstoff i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler godkjenning av mikroorganismepreparatet  Bacillus cereus  var.  toyoi  NCIMB 40112/CNCM 1-1012 (Toyocerin) som tilsetningsstoff i fôr til slaktekalkun. Tilsetningsstoffet faller inn under gruppen zootekniske tilsetningsstoff.

Ved forordning (EF) nr.  256/2002 ble det gitt permanent tillatelse for å benytte dette mikroorganismepreparatet til smågris under 2 måneder og purker. Ved forordning (EF) nr. 1453/2004 ble det gitt permanent tillatelse til å benytte tilsetningsstoffet til smågris og slaktegris. Ved forordning (EF) nr. 255/2005 ble tilsetningsstoffet gitt permanent tillatelse (for benyttelse til slaktedyr). Forordning (EF) nr. 1200/2005 ga permanent tillatelse for å benytte tilsetningsstoffet til slaktekaniner og slaktekyllinger.

Det er fremlagt nye opplysninger som støtter at tilsetningsstoffet kan brukes på slaktekalkuner. EFSA har i sin uttalelse den 19. september 2007 konkludert med at produktet ikke har skadelig virkning på forbrukere eller miljøet. Ifølge uttalelsen har bruken av dette preparatet heller ikke skadelig virkninger på dyr. Tilsetningsstoffet forbedrer effektivt tilveksten, inntaket av fôr og utnyttelsen av fôret.

I følge EFSA er det ikke nødvendig med særlig overvåking som følge av omsetning av dette preparatet.

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merkander

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0167  Kommisjonsforordning (EF) nr. 167/2008 av 22. februar 2008 om ny godkjenning av et koksidiostatikum som tilsetningsstoff i fôrvarer for en periode på 10 år  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler godkjenning av Kokcisan 120 G som tilsetningsstoff i fôr til slaktekylling for en ti års periode. Dette tilsetningsstoffet er et koksidostatikum, og det inneholder salinomycinnatrium som aktivt stoff.

Kokcisan 120 G tilhører et slovensk firma og dokumentasjonen viste seg å ha betydelige mangler. Firmaet har måttet utføre flere forsøk for å tilfredsstille EFSA sine krav. Uttalelser fra EFSA om produktet foreligger fra den 7. mai 2004, 11. juli 2006 og 19. september 2007.
EFSA har i sin uttalelse den 19. september 2007 vurdert at Kokcisan 120 G oppfyller kravene til sikkerhet som stilles i forhold til folkehelse, dyrehelse og miljø. EFSA har konkludert med at preparatet kan tillates benyttet på slaktekylling for en periode på ti år.

Det er fastsatt en maksimal grenseverdi (MRL) for salinomycinnatrium på 5ug/kg i vått vev. Produktet skal ikke brukes i fôret de siste tre dager før slakting.

Med hensyn til arbeidsmiljøsikkerhet kreves det at arbeidstakerne følger bestemte prosedyrer for å beskytte seg mot at de blir utsatt for preparatet. Dette følger av direktiv 89/391/EØF av 12. juni 1989 om iverksettelse av tiltak som forbedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse ved håndtering av tilsetningsstoffet. 

Merknader

Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 25.
Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32008 R 0209  Kommisjonsforordning (EF) nr. 209/2008 av 6. mars 2008 om godkjenning av ny bruk av enzympreparatet Saccharomyces  cerevisiae (Biosaf Sc 47) som tilsetningsstoff i fôrvarer  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler godkjenning av preparatet Saccharomyces cerevisiae NCYC Sc 47 (Biosaf Sc 47) som tilsetningsstoff i fôr til slaktegris. Tilsetningsstoffet faller inn undre gruppen "zootekniske tilsetningsstoff" og i den funksjonelle gruppen "tarmstabiliserende stoffer". Tilsetningsstoffet har som virkning forbedring av tilveksten og økt fôrutnyttelse hos gris.
Godkjenning av Biosaf Sc 47 som tilsetningsstoff i fôr til slaktegris representerer en ny bruk av stoffet. Tidligere har dette stoffet blitt godkjent som tilsetningsstoff i fôr til melkekyr ved forordning (EF) nr. 1811/2005, til slaktedyr ved forordning (EF) nr.  316/2003, til avvendt smågris ved forordning (EF) nr. 2148/2004, til purker ved forordning 1288/2004, til slaktekaniner ved forordning (EF) nr, 600/2005, til hester ved forordning (EF) nr. 186/2007, melkegeiter og melkesauer ved forordning (EF) nr. 188/2007, til slaktelam ved forordning (EF) nr. 1447/2006.  
EFSA  har i sin uttalelse den 22. november 2007 konkludert med at bruken av dette stoffet på en ny dyrekategori ikke innebærer noen risiko. I tidligere uttalelser har EFSA fastslått at tilsetningsstoffet ikke har skadelig virkning på forbrukere, brukere eller miljøet. EFSA ser ikke at det er nødvendig med særlig overvåking av produktet i markedet.

Merknader

Kommisjonens hjemling for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel..

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0038  Kommisjonsdirektiv 2008/38/EF av 5. mars 2008 om utarbeidelse av en liste som viser bruksområdet for fôr med særlige ernæringsformål  (vedlegg I kap II LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten innebærer ingen materielle endringer, men er en kodifisering av flere tidligere gitte EU-direktiv. Følgende direktiv oppheves ved denne rettsakten: 1994/39/EF, 1995/95/EF, 2002/1/EF og 2008/4/EF. Samtlige av direktivene er tatt inn i EØS-avtalen, bortsett fra direktiv 2008/4/EF, hvor innlemmingsprosessen nå er stanset i og med at den er opphevet av denne rettsakten. Høring er gjennomført og fristen for å komme med kommentarer var 17. mars i år. Kodifiseringen begrunnes ut fra rasjonelle hensyn.

Merknader

Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på dette området finnes i rådsdirektiv 1993/74/EØF av 13. september 1993 om fôr med særlige ernæringsformål artikkel 6, bokstav a. Denne rettsakten bestemmer at det skal utarbeides en positivliste over bruksområdene for fôr med særlige ernæringsformål. Denne listen skal inneholde opplysninger om nøyaktig bruksområde. Det vil si særlige ernæringsformål, vesentlige ernæringsegenskaper, merkeangivelser og der hvor det er relevant med særskilt merking. 

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII  Næringsmidler

32007 R 1517  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1517/2007 av 19. desember 2007 om endringer av vedlegg III til rådsforordning (EØF) nr. 2092/1991 om separasjon mellom økologisk og ikke-økologisk fôrproduksjon  (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold 

Hovedregelen i forordning 2092/1991 er at produksjon av økologisk og ikke-økologisk fôr skal være fysisk atskilt for å hindre sammenblanding. Et unntak har imidlertid åpnet for produksjon av økologisk og ikke-økologisk fôr ved de samme linjene, såfremt produksjonen er separert i tid, og tilfredsstillende rengjøring av utstyret blir utført. Dette unntaket gikk ut 31. desember 2007. I juni 2007 ble forordning 834/2007 vedtatt. Denne forordningen vil erstatte dagens økologiregelverk fra 1. januar 2009, og inneholder ikke krav om at økologisk og ikke-økologisk fôrproduksjon må være fysisk separert. Dermed var det nødvendig å forlenge unntaket i det gjeldende regelverket ut 2008. Forordning (EF) nr. 1517/2007, som forlenger unntaket til 31. desember 2008, ble derfor vedtatt.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler (økologiforskriften). Rettsakten har ingen administrative konsekvenser av betydning. Rettsakten vil imidlertid få positive økonomiske konsekvenser for produsentene av økologisk kraftfôr, da de ellers ville ha vært nødt til å bygge separate anlegg eller produksjonslinjer for håndtering av økologisk og konvensjonelt fôr. De fleste av møllene ville måtte velge å kutte ut produksjon av økologisk kraftfor framfor å bygge en egen linje til et volum som er for lite til å forsvare en slik investering. Vesentlig færre anlegg ville ført til økte transportbehov både på råvare inn til anleggene og på ferdigprodusert fôrvare.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.
Denne saken har blitt diskutert i forbindelse med behandlingen av forordning nr. 834/2007.
Bransjen har fått anledning til å uttale seg i denne saken flere ganger, bl.a. i en undersøkelse Mattilsynet utførte i 2005. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 R 0123  Kommisjonsforordning (EF) nr. 123/2008 av 12. februar 2008 om endringer og korrigering av vedlegg VI til rådsforordning (EØF) nr. 2092/1991 om økologisk produksjonsmetode for landbruksprodukter og slik angivelse på landbruksprodukter og næringsmidler  (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold    

Vedlegg VI gir en oversikt over hvilke tilsetningsstoff og prosesshjelpemidler som kan benyttes ved framstilling av økologiske produkter. Denne er endret.

I forordning (EF) 780/2006 framkommer det at nitrat/nitritt skulle revurderes før utgang av 2007. Ny forordning (EF) 123/2008 tillater fremdeles bruk av nitrat/nitritt for framstilling av enkelte animalske produkter, men skal med tanke på utfasing revurderes innen 31.12.2010.
HCl (saltsyre) er tillatt brukt for pH-justering av saltlake ved produksjon av enkelte harde, nederlandske oster. Svoveldioksid og kaliummetabisulfit kan benyttes for forarbeiding av fruktvin. Alle de forannevnte stoffer skal revurderes innen utgang av 2010.

I tillegg er annatto, bixin, norbixin, natriumkarbonater, melkesyre, sitronsyre, talkum, bentonitt og kaolin fått endret bruksområde. Flere tilsetningsstoffer og prosesshjelpemidler er tillatt brukt til framstilling av økologisk gelatin.

Et panel av uavhengige eksperter har kommet med anbefalinger i forhold til tillatt bruk av disse stoffene. Det er med bakgrunn i deres anbefaling at nitrat/nitritt bør vurderes utfases og at enkelte stoffer må revurderes før 31.12.2010

Merknader    

Rettsakten krever endring i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler. Rettsakten vurderes som EØS-relevant og akseptabel. 

Rettsakten medfører ingen administrative eller økonomiske konsekvenser.  

Sakkyndige instansers merknader    

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.   

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel XXVII  Alkoholsterke drikker

32006 R 0110  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 110/2008 av 15. januar 2008 om definisjon, betegnelse, presentasjon, merking av samt beskyttelse av geografiske betegnelser for sprit og om opphevelse av rådsforordning (EØF) nr. 1576/89  (vedlegg II kap XXVII LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten skal tydeliggjøre regelverket om alkoholsterke drikker ved å oppheve og erstatte forordning (EØF) nr 1576/89 om alminnelige regler om definisjon av, betegnelse på og presentasjon av alkoholsterke drikker. Formålet med rettsakten er å sikre et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå, forebygge villedende praksis, sikre markedsgjennomsiktighet og redelig konkurranse. Videre skal rettsakten ivareta det gode renommeet som alkoholsterke drikker fra EU har på verdensmarkedet. Dette gjøres ved å videreføre hensynet til tradisjonelle metoder for å sikre kvaliteten, men også ved å ta hensyn til metoder utviklet ved teknologisk innovasjon i den grad slik innovasjon forbedrer kvaliteten uten å påvirke spritens tradisjonelle karakter. 

Rettsakten inneholder regler som definer alkoholsterke drikker teknisk. I COM(2005) 125 final artikkel 1 bokstav c) foreslo Kommisjonen blant annet å definere en alkoholsterk drikk som en alkoholholdig drikkevare som har et minimumsalkoholinnhold på 15 % vol. og en øvre alkoholgrense på 80 % vol.. Forslaget ble avslått og i forordning (EF) nr. 110/2008 artikkel 2 nr 1 bokstav c) er bare punktet om minimumsalkoholinnhold på 15 % vol. vedtatt. Begrunnelsen var at maksimumsalkoholkravet ville ha ekskludert flere alkoholdrikker slik som whisky og rom.

Rettsakten klassifiserer de ulike typene alkoholsterke drikker i spritkategorier. Kommisjonens opprinnelige forslag om å samle de ulike typene alkoholsterke drikker i de tre overordnede kategoriene A; alkoholsterke drikker, B; særskilte alkoholsterke drikker og C; andre alkoholsterke drikker, ble avslått. Gjennom et kompromiss med Rådet ble systemet med fortløpende spritkategorier opprettholdt i vedlegg II under overskriften alkoholsterke drikker. Begrunnelsen var å sikre at kvaliteten på all sprit ble videreført.

Rettsakten gir regler om fremstillingsmåter for de ulike spritkategoriene, herunder krav til bruk av jordbrukssprit, regler om tilsetningsstoffer og minimums alkoholprosent. Den gir også regler om språk til, innhold i og bruk av varebetegnelser, og om presentasjon av og merking av alkoholsterke drikker.

Det generelle kravet til å overholde reglene i merkedirektivet 2000/13/EF i tillegg til rettsaktens egne merkeregler, som var regulert i (EØF) nr 1576/89 artikkel 7 nr 1, er ikke videreført. Dette endrer imidlertid ikke rettstilstanden da merkedirektivet, i henhold til alminnelige juridiske prinsipper, vil gjelde i den grad merkespørsmålet ikke er direkte regulert i forordningen om alkoholsterke drikker eller det er gjort konkrete unntak for alkoholsterke drikker. Rettsakten spesialmerkeregler regulerer forholdet til merkedirektivet konkret.

Siden forordning (EF) nr 510/2006 om beskyttelse av geografiske betegnelser og opprinnelsesbetegnelser for landbruksprodukter og næringsmidler ikke gjelder for alkoholsterke drikker, fastsetter forordningen lignende regler om beskyttede betegnelser for alkoholsterke drikker. Reglene omhandler definisjon, beskyttelse, registrering og annullering av geografiske betegnelser, samt regler om enslydende (homogene) geografiske betegnelser og forholdet til varemerker. Registreringsreglene (artikkel 17) innebærer at den som søker om beskyttelse av en geografisk betegnelse må sende Kommisjonen en teknisk dokumentasjon om blant annet spritens spesielle fysiske, kjemiske og organoleptiske egenskaper, fremstillingsmetode, de forhold som begrunner dens tilknytning til det geografiske område og at eventuelle nasjonale krav er overholdt. Virksomhetene i EU-stater skal sende søknadene via sine nasjonale myndigheter. Virksomhetene i tredjestater kan enten sende søknadene direkte til Kommisjonen, eller søknadene kan sendes via nasjonale myndigheter. For søknader fra tredjestater stilles det krav om at den omsøkte geografiske betegnelsen allerede er beskyttet i nasjonalstaten og at dette dokumenteres. For at geografiske betegnelser som er beskyttet i henhold til den tidligere spritforordningen ((EØF) nr 1576/89) skal ha fortsatt beskyttelse etter den nye forordningen, må medlemsstatene innen 7 år, med frist 20. februar 2015, fremlegge for Kommisjonen slik ny teknisk dokumentasjon som er omhandlet i artikkel 17. Bestemmelsene er tilpasset nye tekniske krav og WTO-reglene, herunder reglene om handelsrelatert immaterialrett, jf. "TRIPS" -avtalen artikkel 22 og 23.

Rettsakten gjelder for alle alkoholsterk drikkevarer som omsettes i EU, herunder alkoholsterke drikker fra tredjeland, samt alkoholsterke drikker produsert i EU med tanke på eksport. Det åpnes for at det kan lages strengere nasjonale regler om fremstilling, betegnelse, presentasjon og merking enn det forordningen har fastsatt, så lenge reglene ikke innebærer et teknisk handelshinder. Kommitologiprosedyren (jf. 2006/512/EF) er valgt for enkelte aspekter, slik som for endring av vedleggene og utarbeidelse av et merke/symbol for beskyttede geografiske spritbetegnelser.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 11. oktober 2006 nr 1148 om alkoholsterke og aromatiserte drikker mv. § 2, slik at det henvises til den nye forordning (EF) nr 110/2008 i stedet for forordning (EØF) nr 1576/89 og endringsforordning (EØF) nr 3280/92.

Tilpasningsteksten til forordning nr 1576/89 må revideres og tilpasses forordning (EF) nr 110/2008.

I dag er de geografiske spritbetegnelsene "Norsk Akevitt" og "Norsk Vodka" beskyttede geografiske betegnelser i EU, jf. tilpasningsteksten til forordning nr 1576/89. Disse betegnelsene vil i en overgangsperiode på 7 år, fortsette å være beskyttet i henhold til forordning (EF) nr 110/2008. Innen overgangsperiodens utløp må imidlertid medlemsstatene sende inn en slik teknisk dokumentasjon som omhandlet i forordningens artikkel 17, for at betegnelsene fortsatt skal være beskyttet. Det bør vurderes om Norge i henhold til forordningens artikkel 17 bokstav f), jf. artikkel 6 skal fastsette nasjonale produktkrav til ”Norsk Akevitt” og ”Norsk Vodka”. Arcus har i denne sammenheng kommet med en henstilling om at det stilles krav om at ”Norsk Akevitt” skal være laget av potetsprit og være fatlagret. En nasjonal ordning for å beskytte geografiske betegnelser for alkoholsterke drikker kan gjøres etter modell fra det norske systemet for beskyttede betegnelser for næringsmidler (jf. forskrift 5. juni 2002 nr 698). Beskyttelsen gis her ved at det vedtas en egen produktforskrift med særskilte produktkrav for hvert produkt med beskyttet betegnelse. Alternativt kan de særskilte produktkravene inntas i forskrift om alkoholsterke drikker mv. Dersom systemet med å fastsette en egen produktforskrift gjennomføres også på spritområdet, bør det tas inn en regel i forskrift om alkoholsterke drikker mv., om at produksjonskrav til alkoholsterke drikker med geografiske betegnelser som skal beskyttes, vedtas gjennom egen produktforskrift.

Økonomiske og administrative konsekvenser: 
For de private aktørene er det de nyinnførte kravene til teknisk dokumentasjon for å få beskyttet en geografisk betegnelse, som i første rekke vil gi økonomiske og administrative konsekvenser. Det står imidlertid den private aktøren fritt å søke om å få en geografisk betegnelse for en alkoholsterk drikk beskyttet, eller å få videreført en slik beskyttelse etter den nye forordningen. 

For myndighetene innebærer ikke forordningen noen endringer i forhold til den gamle forordningen, med mindre man innfører en egen nasjonal ordning for å beskytte geografiske betegnelser for alkoholsterke drikker. En slik ordning vil innebære bruk av ressurser for å utforme ordningen, samt å saksbehandle eventuelle søknader om å få en betegnelse beskyttet. Denne saksbehandlingen vil være mer krevende enn saksbehandlingen av søknader om beskyttede betegnelser for næringsmidler, da sistnevnte søknader blir tilrettelagt for vedtak av et eget utredningsorgan (KSL Matmerk), hvilket forenkler myndighetenes saksbehandling. Det forventes imidlertid ikke et stort omfang av søknader til behandling, siden det p.d.d. bare er tre ulike produsenter av alkoholsterke drikker i Norge. Lovlig saksbehandlingstid for Kommisjonens saksbehandling av søknader om å få beskyttet en betegnelse er i forordningen artikkel 17 nr 5 satt til 12 mnd.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

MILJØVERNDEPARTEMENTET


Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XV  Farlige stoffer

32007 R 0506  Kommisjonsforordning (EF) nr. 506/2007 av 8. mai 2007 om test- og opplysningskrav for importører eller produsenter av visse prioriterte stoffer i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 793/93 om vurdering og kontroll med risikoen ved eksisterende stoffer  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EØF) nr. 793/93 om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer (dvs. stoffer som var på markedet før 1981) fastsetter regler for vurdering av helse- og miljørisiko for eksisterende stoffer, og for å foreslå tiltak for å begrense helse- og miljørisiko. De endelige risikovurderingsrapportene og rapportene om risikoreduksjonstiltak blir benyttet som grunnlagsdokumenter i EUs gruppe for klassifisering og merking av farlige kjemikalier, i EUs arbeidsgruppe der EUs grenseverdier settes og som grunnlag for eventuelle tiltak gjennom annen lovgivning, f.eks. gjennom nye bestemmelser i begrensningsdirektivet (direktiv 76/769/EØF).

Stoffene som omfattes er oppført på fire prioritetslister, hvert land får ansvar for å være rapportør  for et visst antall stoffer. Det kreves at produsenter og importører skal sende inn tilgjengelig dokumentasjon om helse- og miljøeffekter og eksponering for stoffene, og eventuelt foreta tester dersom det mangler dokumentasjon. Kravet faller på hver enkelt produsent/importør, men industrien samarbeider om å fremskaffe dokumentasjon/utføre tester og deler kostnadene ved dette.

Rapportørene (som er utpekt av medlemslandene) har vurdert de opplysningene som produsenter eller importører har fremlagt for en rekke prioriterte stoffer. Etter konsultering med produsenter, importører og andre medlemsland har rapportørene konkludert med at det er nødvendig å pålegge disse produsentene og importørene å fremskaffe/sende inn ytterligere informasjon og utføre flere tester.

De opplysninger som er nødvendig for vurdering av de aktuelle stoffene er ikke tilgjengelige fra tidligere produsenter eller importører. Produsenter og importører har undersøkt at dyreforsøk ikke kan erstattes eller begrenses ved hjelp av andre metoder.

I vedlegget til forordning (EF) nr. 506/2007 fremgår det hvilke stoffer som omfattes, hva slags ytterligere informasjons-/testkrav og hvilke tidsfrister som pålegges importører/produsenter. Norge er rapportør for et av de aktuelle stoffene - 4-tert-butylphenol - og hvor det kreves undersøkelser av endokrine virkninger (hormonforstyrrende effekter) på fisk.

Merknader

Forordning (EØF) nr. 793793 er gjennomført i norsk regelverk gjennom forskrift om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer fastsatt 4. mai 1995.

Arbeidet som gjøres med risikovurderinger og risikoreduksjonsstrategier er positivt og endringene anses som en forbedring av regelverket.

Norge deltar i ekspertsamarbeidet under forordningen og er også i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1354  Rådsforordning (EF) nr. 1354/2007 av 15. november 2007 om tilpasning til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1907/2006 om registrering, vurdering og godkjenning og begrensninger av kjemikalier (REACH) som følge av Bulgarias og Romanias tiltredelse  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 1907/2006 om REACH ble fastsatt før Bulgaria og Romania ble medlemmer i EU, og bestemmelser i forordningen må derfor tilpasses i anledning tiltreden til de to nye medlemslandene. Definisjonen av innfasningsstoffer må derfor endres slik at den også omfatter stoffer som er produsert eller sluppet på markedet i Bulgaria og Romania før de tiltrådte Den Europeiske Union på samme vilkår som for stoffer som er produsert eller sluppet på markedet i de andre medlemsstatene. Artikkel 3.20 b og c endres ved at datoen "1. januar 2007" legges til.

Merknader

Norge deltar aktivt i arbeidet med REACH og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.                    

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1451  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1451/2007 av 4. desember 2007 om andre fase av det 10-årige arbeidsprogrammet som omhandler artikkel 16(2) i direktiv 1998/8/EF om markedsføring av biocidholdige produkter  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Biocidprodukter benyttes til å bekjempe uønskede organismer. Biociddirektivet 1998/8/EF innførte harmoniserte regler for godkjenning av aktive stoffer og biocidprodukter i EØS-markedet. Direktivet innebærer at det kun er produkter som inneholder aktive stoffer som er oppført på direktivets vedlegg ( I, IA eller IB) som kan godkjennes for markedsføring i EU/EØS-området.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 2032/2003 etablerte lister over aktive stoffer og deres tilhørende bruksområder som skulle inngå i vurderingsprogrammet. Disse listene finnes i vedleggene til forordningen. Forordning (EF) nr. 2032/2003 er senere endret flere ganger (jf. kommisjonsforordningene (EF) nr. 1048/2003 og (EF) nr. 1849/2006) for å ta hensyn til nye medlemsstaters tiltredelse og erfaringene med gjennomføring av vurderingsprogrammet samt ikke minst for å se til at et antall virksomme stoffer ikke tas opp på vedleggene (I, IA eller IB), i tilfeller hvor de nødvendige opplysningene ikke er oversendt innen gitt tidsfrist eller fordi kravene til oppføring i vedlegg I, IA eller IB i henhold til biociddirektivet ikke er oppfylt. Arbeidet med stadig oppdateringer av forordning (EF) nr. 2032/2003 har vist seg å være både tidkrevende og ineffektivt. Dessuten skaper det forvirring for berørte parter om hvilke regler som gjelder og hvilke aktive stoffer som for tiden er til vurdering. Av hensyn til tydelighet/klarhet oppheves nå forordning (EF) nr. 2032/2003 og avløses av en ny og enklere rettsakt som fastsetter regler for vurderingsprogrammet. Kommisjonen vil vedta særskilte rettsakter for fremtidige beslutninger om stoffer som ikke skal tas opp i vedleggene. Kommisjonsforordning (EF) nr. 1451/2007 opphever og erstatter forordning (EF) nr. 2032/2003, og dermed oppheves også kommisjonsforordningene (EF) nr. 1048/2005 og (EF) nr. 1849/2006 som er endringer i forordning (EF) nr. 2032/2003.

Merknader

Biociddirektivet 1998/8/EF er gjennomført i Norge gjennom forskrift 18. desember 2003 nr. 1848 om godkjenning av biocider og biocidholdige produkter (biocidforskriften) som trådte i kraft 1. januar 2004. Forordning (EF) nr. 2032/2003 inngår som vedlegg 6 i biocidforskriften. Gjennomføring av forordning (EF) nr. 1451/2007 vil medføre behov for endringer i biocidforskriften.

Norske myndigheter deltar aktivt i arbeidsgruppen for biociddirektivet og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.                    

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 L 0122  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/122/EF av 21. desember 2006 om begrensninger på omsetning og bruk av perfluoroktanylsulfonat (PFOS) - endring av rådsdirektiv 76/769/EØF  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 76/769/EØF gir regler om begrensinger på omsetning og bruk av visse farlige stoffer og produkter (begrensningsdirektivet). Direktiv 2006/122/EF er 30. endring av direktiv 76/769/EØF og innfører reguleringer av PFOS (perfluoroktanylsulfonat) og stoffer som kan brytes ned til PFOS. PFOS tilhører en stor gruppe kjemiske stoffer som med en fellesbetegnelse kalles perfluoralkylstoffer (PFAS). Totalt finnes det flere hundre enkeltstoffer av PFAS.

PFOS er ikke nedbrytbart i miljøet. Stoffet er reproduksjonsskadelig allerede ved lave doser i studier. Videre er PFOS giftig for vannlevende organismer. PFOS gjenfinnes nå i naturens næringskjeder i store deler av verden, også i Norge og i Arktis.

Direktivet innebærer at PFOS og stoffer som kan brytes ned til PFOS forbys i kjemiske produkter i konsentrasjoner lik eller høyere enn 0,005 vektprosent. Videre forbys PFOS i andre produkter eller i deler av disse i en konsentrasjon som er lik eller høyere enn 0,1 vektprosent.

Følgende er unntatt fra forbudet:

    • fotoresister eller antirefleksbelegg til fotolitografiske prosesser,
    • fotografisk belegg til film, papir eller trykksaker,
    • midler for å forhindre skumdannelse til bruk ved forkromming,
    • hydrauliske væsker til luftfartsindustrien,
    • brannslukningsskum som er i bruk før 27. desember 2006 kan benyttes inntil 27. juni 2011.

Direktivet inneholder imidlertid to klausuler hvis målsetting er å se på muligheten til å avvikle de ikke-tidsbegrensede unntakene samt å se på muligheten til å begrense bruken av PFOA og stoffer som kan brytes ned til PFOA.

Merknader

Bestemmelsene i EUs begrensningsdirektiv er i all hovedsak gjennomført i forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften). En eventuell gjennomføring vil skje ved endringer i produktforskriften.
Norge deltar aktivt i EUs arbeidsgruppe for begrensningsdirektivet som dette direktivet faller inn under. Myndighetene er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.                    

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 L 0051  Europaparlaments og rådsdirektiv 2007/51/EF av 25. september 2007 om endring av rådsdirektiv 76/769/EØF vedrørende restriksjoner på visse måleinstrumenter som inneholder kvikksølv  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 76/769/EØF (begrensningsdirektivet) gir regler om begrensninger i omsetning og bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/51/EF innfører bestemmelser om restriksjoner på visse måleinstrumenter som inneholder kvikksølv.

1.  Kvikksølv skal ikke slippes ut på markedet:

a) i febertermometre
b) i andre måleinstrumenter som er beregnet for salg til vanlige forbrukere (f.eks. manometre, barometre, blodtrykksmålere, andre termometre enn febertermometre.

2.  Begrensningen i punkt 1 b) skal ikke gjelde for:

a) måleinstrumenter som er eldre enn 50 år den 3. oktober 2007 eller
b) barometre (utenom barometre som er omfattet av litra a)) inntil 3. oktober 2009.

3.  Kommisjonen skal senest innen 3. oktober 2009 foreta en undersøkelse om det finnes pålitelige og sikre alternativer, som er teknisk og økonomisk gjennomførbare, til kvikksølvinnholdige blodtrykksmålere og andre måleinstrumenter i helsesektoren og til andre yrkesmessige og industriell bruk.

På grunnlag av denne undersøkelsen eller så snart det foreligger nye opplysninger om pålitelige og sikre alternativer til blodtrykksmålere og andre måleinstrumenter som inneholder kvikksølv, skal Kommisjonen hvis det er relevant, foreslå rettsakt som utvider restriksjonene i punkt 1 til også å omfatte blodtrykksmålere og andre måleinstrumenter i helsesektoren og for andre yrkesmessig eller industriell bruk, slik at kvikksølv i måleinstrumenter kan fases ut så snart dette er teknisk eller økonomisk mulig.

Direktiv 2007/51/EF ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet den 25. september 2007. Medlemsstatene skal innen 3. oktober 2008 ha vedtatt og offentliggjort nødvendige bestemmelser for å etterkomme direktivet. Bestemmelsene trer i kraft 3. april 2009.

Merknader

Bestemmelsene i EUs begrensningsdirektiv er i all hovedsak gjennomført i forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften). En eventuell gjennomføring vil skje ved endringer i produktforskriften.
Norge deltar aktivt i EUs arbeidsgruppe for begrensningsdirektivet som dette direktivet faller inn under. Myndighetene er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0015  Kommisjonsdirektiv 2008/15/EF av 15. februar 2008 om endring av direktiv 98/8/EF om inkludering av clothianidin som et aktivt stoff i vedlegg I  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Biocidprodukter benyttes til å bekjempe uønskede organismer. Biociddirektivet 98/8/EF innførte harmoniserte regler for godkjenning av aktive stoffer (biocider) og biocidprodukter i EØS-markedet. Dette regelverket er gjennomført i Norge gjennom forskrift om godkjenning av biocider og biocidprodukter (biocidforskriften). Bakgrunnen for regelverket er at mange biocider og biocidprodukter har svært betenkelige egenskaper i forhold til helse og miljø. Godkjenning av denne typen stoffer og produkter, basert på grundige vurderinger, bidrar derfor til beskyttelse av menneskers helse og det ytre miljøet.

Biociddirektivet har etablert overgangsordninger for aktive stoffer som ble markedsført på EØS-markedet før 14. mai 2000. Disse omtales som eksisterende aktive stoffer og de skal vurderes av EØS-landene i prioritert rekkefølge over en 10-års periode. Forordning (EF) nr. 1896/2000 gir frister for identifikasjon og notifikasjon av eksisterende aktive stoffer. For å kunne inngå i vurderingsprogrammet for eksisterende aktive stoffer, måtte stoffene være meldt (notifisert) til Kommisjonen innen 28. mars 2002. Denne fristen ble senere forlenget til 31. januar 2003 gjennom forordning (EF) nr. 1687/2002.

Vurdering av det aktive stoffet clothianidin (for bruk i trebeskyttelsesmidler) er gjennomført av Tyskland som ansvarlig rapportør. Gjennom Kommisjonsdirektiv 2008/15/EF opptas stoffet clothianidin som et aktivt stoff i Vedlegg I til direktiv 98/8/EF. Clothianidin er dermed godkjent for bruk i trebeskyttelsesmidler. Bestemmelser i direktiv 2008/15/EF sier videre at medlemsstatene senest innen 31. januar 2009 skal ha vedtatt og offentliggjort regelverk som ivaretar direktivets bestemmelser. Bestemmelsene får anvendelse fra 1. februar 2010.

Medlemsstatene skal sikre at godkjennelser gis i forhold til følgende betingelser:

    • Med bakgrunn i identifiserte risiko for jord, overflatevann- og grunnvannsområder, kan produkter til trebehandling til utendørs bruk ikke godkjennes med mindre det foreligger data som viser at produkter oppfyller de krav som er fremstilt i direktivet, om nødvendig ved anvendelse av egnede risikobegrensende tiltak.
    • Det skal bl.a. for produkter som er godkjent til industribruk, fremgå av etiketter og/eller sikkerhetsdatablad at nylig behandlet tre etter behandlingen skal plasseres på et fast og ugjennomtrengelig underlag for å forebygge avrenning til jord, og eventuell spillvann skal samles opp for gjenvinning eller destruksjon.

Merknader

Direktiv 2008/15/EF medfører behov for endringer i biocidforskriften.
Norske myndigheter deltar aktivt i arbeidsgruppen for biociddirektivet og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.                    

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0016  Kommisjonsdirektiv 2008/16/EF av 15. februar 2008 om endring av direktiv 98/8/EF om inkludering av etofenprox som et aktivt stoff i vedlegg I  (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Biocidprodukter brukes til å bekjempe uønskede organismer. Biociddirektivet 98/8/EF innførte harmonisert regler for godkjenning av aktive stoffer (biocider) og biocidprodukter i EØS-markedet. Dette regelverket er gjennomført i Norge gjennom forskrift om godkjenning av biocider og biocidprodukter (biocidforskriften). Bakgrunnen for regelverket er at mange biocider og biocidprodukter har svært betenkelige egenskaper i forhold til helse og miljø. Godkjenning av denne typen stoffer og produkter, basert på grundige vurderinger, bidrar derfor til bedre beskyttelse av menneskers helse og ytre miljø.

Biociddirektivet har etablert overgangsordninger for aktive stoffer som ble markedsført på EØS-markedet før 14. mai 2000. Disse er omtalt som eksisterende aktive stoffer og de skal vurderes av EØS-landene i prioritert rekkefølge over en 10-års periode. Forordning (EF) nr. 1896/2000 gir frister for identifikasjon og notifikasjon av eksisterende aktive stoffer. For å kunne inngå i vurderingsprogrammet for eksisterende aktive stoffer, måtte stoffene være meldt (notifisert) til Kommisjonen innen 28. mars 2002. Denne fristen ble senere forlenget til 31. januar 2003 gjennom forordning (EF) nr. 1687/2002.

Vurdering av det aktive stoffet etofenprox (for bruk i trebeskyttelsesmidler) er gjennomført av Østerrike som ansvarlig rapportør. Gjennom Kommisjonsdirektiv 2008/16/EF opptas stoffet etofenprox som et aktivt stoff i Vedlegg I til direktiv 98/8/EF. Etofenprox er dermed godkjent for bruk i trebeskyttelsesmidler. Videre sier bestemmelser i direktiv 2008/16/EF skal ha på plass endringen i nasjonalt regelverk innen 31. januar 2009. De nye bestemmelsene gjelder fra 1. februar 2010.

Medlemsstatene skal sikre at godkjennelser gis ut i fra følgende betingelser:

    • I lys av de risikoer som foreligger for arbeidstakerne får produktene ikke benyttes året rundt med mindre det foreligger data for hudabsorbasjon som viser at det ikke foreligger uakseptabel risiko for kronisk eksponering.
    • Produkter til industriell bruk kan kun benyttes med personlig verneutstyr.

Merknader

Direktiv 2008/16/EF medfører behov for endringer i biocidforskriften.
Norske myndigheter deltar aktivt i arbeidsgruppen for biociddirektivet og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.                    

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Kapittel  XVII  Miljøvern

32007 R 1238  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1238/2007 av 23. oktober 2007 om kvalifikasjonene til medlemmene til klageutvalget for Kjemikaliebyrået  (vedlegg II kap XVII MD)

Sammendrag av innhold

Gjennom forordning (EF) nr. 1907/2006 (REACH) gis det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA) myndighet til å treffe individuelle beslutninger om registrering av kjemiske stoffer. Gjennom REACH-forordningen er det dessuten opprettet et klageutvalg (Board of Appeal) hvor avgjørelsene mht slike individuelle beslutninger kan påklages. Bestemmelser i forordning (EF) nr. 1907/2006 gir Kommisjonen myndighet til å vedta hvilke kvalifikasjoner som medlemmene av klageutvalget skal ha. Klageutvalgets leder bør ha erfaring innen EU-rett.

Følgende kvalifikasjoner kreves av klageutvalgets medlemmer:

1. Klageutvalget settes sammen av medlemmer med tekniske og juridiske kvalifikasjoner. Lederen for klageutvalget skal ha juridiske kvalifikasjoner.

2. De teknisk kvalifiserte medlemmene og deres varaer skal ha universitetseksamen eller tilsvarende kvalifikasjoner, samt inngående yrkeserfaring innenfor fagområdene risikovurdering, eksponeringsvurdering eller risikohåndtering i spørsmål om kjemiske stoffers helse- eller miljørisiko eller innenfor relaterte områder.

3. De juridisk kvalifiserte medlemmene og deres varaer skal ha juridisk embedseksamen og ha godkjent erfaring innen EU-rett.
Merknader
Norge er deltar aktivet med i arbeidet med REACH og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.                    

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Vedlegg XIII  Transport

Kapittel V  Sjøtransport

32005 L 0035  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/35/EF av 7. september 2005 om forurensning fra skip og introdusering av sanksjoner for overtredelser  (vedlegg XIII kap V MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag til EP- og Rådsdirektiv KOM(2003)92 endelig ble vedtatt av Kommisjonen den 5. mars 2003. Forslaget fra Kommisjonen ble i løpet av behandlingen i EP og Rådet vesentlig endret på en enkelte punkter. Direktivet ble endelig vedtatt 7. september 2005. Direktivet er gitt med hjemmel i EF-traktaten art. 80 (2), jf. art. 251.
 
Direktivet er en oppfølging av bla. Prestige -ulykken i november 2002, og har til hensikt å sørge for at medlemslandene har tilstrekkelige sanksjoner, inkludert straffesanksjoner i nasjonal rett i forhold til å kunne straffeforfølge både forsettlige og grovt uaktsomme utslipp fra skip. Kommisjonen ønsker gjennom direktivet å oppnå et mer harmonisert sanksjonssystem som gir større grad av likebehandling av lovbrudd, og som vil gjøre det lettere å samarbeide landene i mellom i oppfølgingen, bla. basert på overtredelsens grenseoverskridende karakter.
 
Kommisjonen legger til grunn at utslippsreglene slik de er i henhold til MARPOL-konvensjonen 73/78 om utslipp fra skip er tilstrekkelig strenge, men at det er den nasjonale gjennomføringen og den strafferettslige oppfølgingen av regelverket som må styrkes.
 
På denne bakgrunn foreslår direktivet å inkorporere deler av det internasjonale regelverket om utslipp fra skip (MARPOL 73/78 vedlegg I olje og vedlegg II skadelige flytende stoffer) i fellesskapsretten, og medlemslandene gis en plikt til å sørge for at ulovlige utslipp er belagt med sanksjoner når de er begått med forsett eller grov uaktsomhet. Medlemslandene skal sørge for inspeksjon og kontroll av skip i havn eller i gjennomfart, i tråd med reglene i Havrettstraktaten.  
 
Videre skal landene samarbeide for å utarbeide et informasjonssystem for effektiv gjennomføring av direktivet, samt etablere retningslinjer for overvåking og identifisering av skip som foretar ulovlige utslipp, og finne felles metoder for å spore forurensningen tilbake til skipet. Medlemsstatene skal  hvert tredje år rapportere til Kommisjonen om domstolenes anvendelse av direktivet, for videre rapportering fra Kommisjonen til EP og Rådet.
 
Nærmere om direktivets bestemmelser:
 
 - Formålet  med direktivet (art. 1) er å inkorporere internasjonale standarder for forurensning fra skip i felleskapsretten, og å sikre at personer ansvarlige for utslipp er subjekter for (effektive, proporsjonale og avskrekkende administrative eller strafferettslige) sanksjoner jf. art. 8, for å fremme sjøsikkerhet og beskytte det marine miljø mot forurensning fra skip.
 
- Definisjoner  - følger av art. 2. Utslipp ( discharge ) er definert iht. MARPOL art. 2.
 
- Virkeområde  - iht. art. 3 vil direktivet å gjelde for ethvert  utslipp  i et medlemslands indre farvann, inkludert havn, territorialfarvann, økonomisk sone og et internasjonalt strede i den grad et medlemsland har jurisdiksjon over et slikt strede, og på det åpne hav. Videre vil direktivet få anvendelse overfor ulovlig utslipp fra alle typer skip, uavhengig av dets flagg bortsett fra krigsskip, militære hjelpeskip eller andre statlige skip i ikke-kommersiell virksomhet.
 
I den endelige direktivteksten er det lagt inn et tillegg om at direktivet skal gjelde i overensstemmelse med internasjonal rett (art 3.1). Det er også tatt inn en ny art. 9 om at medlemsstatene skal gjennomføre direktivet uten å diskriminere, og på en måte ( in form or in fact ) som er i overensstemmelse med folkeretten.
 
Videre følger det av direktivets art. 8 para 2 at sanksjoner som innføres skal kunne rette seg mot  enhver  ( any person ) som er funnet ansvarlig for en overtredelse iht. art. 4. Den tidligere oppramsingen som omfattet enhver fysisk eller juridisk person, inkludert rederi, klasseselskap, havnemyndighet, lasteeier eller ansatte om bord er således endret.  Any person  inkluderer imidlertid fortsatt både fysisk og juridisk person.
 
- Skyldkravet følger av art. 4 som sier at utslipp i område som nevnt i art. 3 skal betraktes som overtredelser (infringements) dersom de er begått med "intent, recklessly or by serious negligence" dvs. forsettlig, skjødesløst eller med grov uaktsomhet. I annet punktum henvises det til rammebeslutningens nærmere bestemmelser om når en infringement er å anse som en  criminal offence . Utrykket "gross negligence" er endret til "serious negligence" med den begrunnelse at dette er en internasjonalt akseptert rettslig term og at det ved å benytte denne unngås å skape rettslig uklarhet.
 
-  Ulovlige utslipp/unntak  - Utslipp som nevnt i art. 3 er ikke å anse som ulovlige dersom de tilfredstiller kravene i MARPOL 73/78 vedlegg I regulering 9 og 10 (utslippsreglene) eller faller inn under (nødrettsbestemmelsene) 11 (a) eller 11 (c) eller tilsv. vedlegg II regulering 5 eller 6 (a) eller 6 (c) jf. art. 5 para 1.
 
Den endelige direktivteksten har et nytt tilegg i art. 5. 2. som sier at utslipp ikke skal sees på som overtredelser for eier, skipsfører eller ansatte om bord når de handler under skipsførers ansvar hvis vilkårene i vedlegg I regulation 11 (b) eller i vedlegg II regulation 6 (b). 
 
Det innebærer at alle unntaksreglene i MARPOL for når utslippskravene i reg. 9 og 10 ikke kommer til anvendelse, er innarbeidet i den forstand at slike utslipp ikke er å anse som overtredelser ( not be regarded as an infringement ) etter art. 4.
 
- Straffesanksjoner - direktivet inneholder i art. 8 også krav til overtredelser etter art. 4 skal være belagt med sanksjoner, og at de kan være både administrative og av strafferettslig karakter forutsatt at de er effektive, proporsjonale og avskrekkende ( effective, proportionate and dissuasive ).
 
Art. 6 stiller krav om havnestatskontroll  (iht. IMOs guidelines) der det er mistanke om ulovlige uslipp fra et skip i et område som omhandlet i art. 3.1, og skipet senere kommer frivillig til havn (UNCLOS art. 218). Bestemmelsen omhandler således også utslipp som har skjedd på åpent hav. Dersom undersøkelsen indikerer en overtredelse skal den berørte medlemsstat og flaggstat underrettes.
 
Art. 7 omhandler håndhevelse overfor skip  in transit.  Der en stat har mistanke om et ulovlig utslipp og skipet ikke ankommer havn skal neste havnestat hvis det er et medlemsland samarbeide nært med den berørte stat om havnestatskontrollen og den videre oppfølging. Dersom neste havnestat er et ikke-EU land skal dette landet informeres og det skal sendes en anmodning om å gjennomføre nødvendige tiltak. Art. 7.2 gjennomfører UNCLOS art. 220 om kyststaters håndhevelse av utslippsovertredelser overfor fremmede skip i gjennomfart i territorialfarvannet og økonomisk sone.
 
For øvrig inneholder direktivet i art. 10 bestemmelser om at landene skal samarbeide for å utarbeide et informasjonssystem for effektiv gjennomføring av direktivet, samt etablere felles retningslinjer for overvåking og identifisering av skip som foretar ulovlige utslipp, og finne felles metoder for å spore forurensningen tilbake til skipet. EMSA skal assistere medlemslandene i etterforskning av ulovlige utslipp gjennom å sørge for satellitt overvåking, og ved å gjennomføre revisjoner av medlemslandenes gjennomføring av direktivet.
 
Videre skal kommisjonen legge frem en vurdering til Rådet og EP om muligheten for å opprette en felles europeisk kystvakt, jf. art. 11.

Merknader

Generalklausulen mot miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b har en strafferamme på fengsel i inntil 10 år for den som forsettlig eller grovt uaktsomt begår bl.a. alvorlig forurensningskriminalitet. Bestemmelsen vil også kunne komme til anvendelse i sjøfartsforhold.
 
MARPOL 73/78 om utslipp fra skip er gjennomført i norsk rett, jf. skipssikkerhetsloven kap. 5 og forskrift 6. juni 1983 nr. 1122 om hindring av forurensning fra skip (MARPOL-forskriften). Ulovlige utslipp fra skip er belagt med straff i henhold til skipssikkerhetsloven §§ 64, 65 og 66.
 
Forurensningsloven kommer i utgangspunktet ikke til anvendelse overfor skipsfarten, jf. § 5 annet ledd. I henhold til § 5 tredje ledd kommer loven likevel til anvendelse i begrenset utstrekning: "Uansett bestemmelsen i annet ledd gjelder lovens § 7 annet og fjerde ledd, kap. 6 og §§ 74-77 tilsvarende dersom ikke forurensningen må anses for tillatt i medhold av annen lovgivning. For gjennomføring av og ved overtredelse av disse bestemmelsene gjelder reglene i kap. 7, § 74 og i kap. 10."
 
Forurensningslovens regler kommer til anvendelse i situasjoner hvor det har inntrådt akutt forurensning eller det er fare for at dette skal inntre, f. eks. ved et skipsforlis med forurensningsskade eller fare for forurensning. Med akutt forurensning menes forurensning av betydning, som inntrer plutselig, og som ikke er tillatt etter bestemmelse i eller i medhold av denne lov, jf. § 38.Straffebestemmelser står i § 78 og rammer skip som forsettlig eller uaktsomt unnlater å treffe tiltak som det er pliktig etter § 7, unnlater å varsle eller etterkomme pålegg fra forurensningsmyndigheten.
 
Norge har gjennomført jurisdiksjon i norsk økonomisk sone for forurensing fra skip. Unntaket er muligheten til å rettsforfølge utslippsovertredelser som har skjedd i åpnet hav der skipet senere frivillig anløper norsk havn, jf. Havrettstraktaten art. 218, nr. 1. Denne bestemmelsen er per i dag ikke gjennomført i norsk regelverk. En gjennomføring av direktivet vil derfor gjøre det nødvendig at disse tilfellene reguleres ved forskrift, jf. skipssikkerhetsloven § 3 tredje ledd.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Vedlegg XX  Miljø

Kapittel I  Generelt

32003 L 0035  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/35/EF av 26. mai 2003 om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse planer og programmer og om endringer i rådsdirektiv 85/337/EØF og 96/61/EF  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Direktivet skal sikre at allmennhetens deltakelse i utarbeidelsen av visse miljørelaterte planer og programmer, konsekvensutredninger og beslutninger om å tillate forurensende virksomhet er i samsvar med bestemmelsene i den såkalte ”andre pilar” i FN/ECE-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltagelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen).

Direktivet innebærer for det første at allmennheten skal gis rett til å delta i utarbeidelsen av planer som kreves utarbeidet etter en rekke direktiver på miljøområdet. Deltakelsen innebærer at informasjon om planlagte planer og programmer gjøres tilgjengelig, at det gis mulighet til å komme med innspill og at det fremgår i planen/ programmet hvordan innspillene er tatt hensyn til.
Direktivet innebærer videre at det foretas endringer i direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). IPPC-direktivet samler regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet i en tillatelse. Endringene skal sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om, og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Dette innebærer bl.a. at definisjonen av allmennheten utvides, flere typer endringer skal anses så vesentlige at de omfattes av reglene om beslutningsdeltakelse og virksomheten gis en utvidet informasjonsplikt ved søknad om tillatelse. Videre skal offentlige myndigheter sikre den berørte allmennheten informasjon om nye tillatelser eller endring av eksisterende tillatelser før det fattes vedtak i saken slik at allmennheten kan komme med innspill, samt gjøre vedtakene tilgjengelige for allmennheten. Medlemslandene pålegges også plikter for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten av beslutninger som omfattes av direktivet. Endelig gis det regler om hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om tiltak som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet.
Direktivet legger til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten, mens de mer detaljerte prosedyrene fastsettes av det enkelte medlemsland.

Endelig innebærer direktivet endringer i direktiv 85/337/EØF (om vurdering av miljøkonsekvensene av visse private og offentlige tiltak) for å sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Endringene innebærer i store trekk at allmennheten under dette direktivet får utvidet sine prosessuelle rettigheter i tråd med det som er nevnt ovenfor under omtalen av IPPC-direktivet,

Direktivet innebærer i tillegg en endring i Vedlegg II til direktiv 85/337/EØF slik at endringer av tiltak vil utløse utredningsplikt dersom endringen i seg selv er så stor at den vil fanges opp av direktivet, og at det generelle unntaket for forsvarstiltak endres, slik at forsvarstiltak nå  kan  unntas basert på en konkret vurdering i den enkelte sak dersom nasjonal lovgivning gir slik anledning. 

Merknader

Direktivet er gitt med hjemmel i artikkel 175.
Lov av 9. mai 2003 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) trådte i kraft 1. januar 2004. Loven inneholder en generell bestemmelse om retten til å delta i utarbeidelse av regelverk, planer og programmer.

Direktiv 96/61/EF er implementert i norsk rett bl.a. gjennom endring av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall (forurensningsloven). For å tilfredsstille EØS-avtalens krav til klarhet og presisjon ved gjennomføringen av EØS-regelverk, ble det i 2002 vedtatt endringer i forskriftsverket som implementerer hovedprinsippene i IPPC-direktivet mer konkret og som også tok høyde for de endringer av IPPC-direktivet som nå er vedtatt gjennom direktiv 2003/35. 

Direktiv 85/337/EØF, med tilhørende endringsdirektiv 97/11/EF, er implementert i norsk rett gjennom forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999 som nå er opphevet og erstattet med forskrift av 1. april 2005. Forskriften er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Gjeldende norsk rett, herunder plan- og bygningsloven, er vurdert i lys av Århuskonvensjonens bestemmelser. Vurderingen konkluderte med at forskrift om konsekvensutredninger ivaretar den del av Århuskonvensjonens bestemmelser som angår ”Allmennhetens deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter”, jf. konvensjonens artikkel 6. Det antas derfor at endringene i 85/337/EØF hovedsakelig er ivaretatt gjennom gjeldende regelverk om konsekvensutredninger.
Generelt er direktivet i samsvar med norsk rett og praksis og det vil derfor ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø og funnet EØS-relevant og akseptabelt. Forøvrig var NOU 2001:2 Retten til miljøopplysninger, med forslag om en generell lovbestemmelse om rett til deltakelse på miljøområdet, på bred allmenn høring våren 2001.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32004 L 0035  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF av 21. april 2004 om ansvar for miljøskade  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Formål: 
Formålet med direktivet er å etablere et rammeverk for ansvar for miljøskade. Direktivet bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. En operatør som har forårsaket skade på miljøet eller forårsaker stor fare for at slik skade skal oppstå, skal både ha plikt til å gjennomføre forebyggende og gjenopprettende tiltak, og skal holdes økonomisk ansvarlig for slike tiltak. 

Direktivets anvendelsesområde:  
Virksomheter
Direktivet har i utgangspunktet et ”lukket” anvendelsesområde. Det objektive ansvaret for miljøskade gjelder bare for virksomheter angitt i direktivets vedlegg III. Dette er bl. a. alle virksomheter som omfattes av IPPC-direktivet (direktiv 96/61/EF).
Når det gjelder skade på visse beskyttede dyrearter og naturtyper, gjelder direktivets bestemmelser uavhengig av hva slags virksomhet som har forårsaket skadene. Direktivet gjelder mao. ikke bare for skade forårsaket av forurensende virksomheter nevnt i vedlegg III. Anvendelsesområdet for denne regelen er knyttet til nærmere angitte arter og naturtyper som omfattes av direktiv 79/409/EØF om beskyttelse av ville fugler (fugledirektivet) og direktiv 92/43/EØF om bevaring av naturtyper og ville dyr og planter (habitatdirektivet). Ansvaret for skade som ikke skyldes aktiviteter i vedlegg III er begrenset til de tilfeller der operatøren har handlet uaktsomt, jf. art. 3 nr. 1. (b).

Miljøskade:

Miljøskade som omfattes av direktivet er definert som: 
a) Skade på beskyttede arter og naturtyper, dvs. enhver skade som har betydelig negativ effekt når det gjelder å nå eller oppnå en gunstig bevaringsstatus av slike arter eller naturtyper. Graden av negativ påvirkning skal bestemmes ut ifra en sammenlikning med ”bakgrunnsforholdene”, som vil si den miljøtilstanden som ville foreligget om skaden ikke hadde skjedd, i tråd med en prosedyre angitt i vedlegg I til direktivet. Det anses ikke som en miljøskade dersom skaden er forårsaket av en handling som er  tillatt  i henhold til fugle- eller habitatdirektivet. Det samme gjelder dersom handlingen er tillatt etter en nasjonal regel på områder som ikke er dekket ev EU-retten. 
b) Skade av vann, dvs. enhver forurensning som har betydelig negativ effekt på vannets økologiske status, økologiske potensial eller kjemiske sammensetning, slik dette er definert i EUs rammedirektiv for vann (dir. 2000/60/EF). 
c) Skade på jordsmonnet, dvs. enhver skade som forårsaker en betydelig fare for helseskade som følge av forurensning av jordsmonnet (overflate og undergrunnen).  
Direktivet omfatter derimot ikke tradisjonell skade, dvs. personskade og tingsskade, eller andre former for forurensningsskade som bl.a. dekkes av forurensningsloven. Det er imidlertid ikke noe i veien for å ha regler om dette i nasjonal rett. 
Definisjonen av miljøskade er viktig, fordi det er denne som utløser tiltaksplikten både i forhold til forebyggende og gjenopprettende tiltak. Generelt kan sies at forslaget legger tålegrensen relativt høyt, idet det bare er  betydelig  (”significant”) miljøskade som omfattes av direktivet.  

Private erstatningskrav:
Direktivet gjelder ikke private erstatningskrav som følge av miljøskade, jf. art. 3 nr. 3. Reglene har altså mer til felles med forurensningsloven § 7 om tiltaksplikt enn kap. 8 om erstatning for forurensningsskade. Private kan imidlertid anmode myndighetene om å sette i verk tiltak, se nedenfor om art. 12 og 13. Det er heller ikke noe i veien for å ha regler i nasjonal rett om private erstatningskrav ved forurensningsskade.   

Unntak:
Art. 4 gir visse unntak fra hovedregelen om ansvar for miljøskade. For det første skal ikke miljøskade som følge av krigshandlinger o.l., eller miljøskade som følge av ”eksepsjonelle” naturfenomener, omfattes. For det andre er det unntak for miljøskade som er regulert i visse IMO-konvensjoner om bl.a. oljesølansvar og sjøtransport av farlige stoffer, angitt i vedlegg IV til direktivet. I art. 4 nr. 3 er det i tillegg angitt at operatøren kan begrense sitt ansvar i tråd med nasjonal lovgivning som implementerer konvensjonen om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav av 1976 (LLMC) og konvensjonen om begrensning av ansvar ved innenlands navigasjon av 1988 (CLNI).  
Videre er det gjort unntak for fare for miljøskade forårsaket av slik kjernefysisk aktivitet som er dekket av EURATOM-traktaten og fem andre internasjonale konvensjoner som regulerer ansvar for kjernefysisk virksomhet og atomulykker, angitt i vedlegg V. Direktivet skal bare anvendes ved  diffuse utslipp i den grad det er mulig å etablere en årsakssammenheng mellom skaden som de diffuse utslippene forårsaker og den aktuelle virksomhet.  Endelig skal direktivet ikke anvendes overfor virksomhet som har som sitt hovedformål å sikre det nasjonale forsvar eller internasjonal sikkerhet. 
 
Forebyggende og gjenopprettende tiltak: 
Forebyggende tiltak
Ved overhengende fare for at en miljøskade skal inntreffe, har virksomheten et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Myndighetene kan kreve at virksomheten informerer dem om alle relevante aspekter ved situasjonen. Myndighetene kan også:
• kreve at operatøren skaffer tilveie informasjon om en eventuell overhengende fare for miljøskade;
• kreve at vedkommende treffer nødvendige forebyggende tiltak;
• diktere hvilke tiltak dette innebærer; eller
• selv treffe de nødvendige tiltak. 

Myndighetene skal kreve at operatøren selv treffer forebyggende tiltak. Dersom operatøren ikke gjør dette, ikke er ansvarlig eller ikke kan identifiseres, kan myndighetene selv treffe forebyggende tiltak. De har imidlertid ingen plikt til å gjøre dette.  

Gjenopprettende tiltak
Dersom det allerede har inntruffet miljøskade, skal operatøren informere   myndighetene om dette, og umiddelbart treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak for å kontrollere, holde tilbake, fjerne og på andre måter håndtere utslippene slik at ytterligere miljøskade unngås, jf. art. 6 nr. 1. Nødvendige gjenopprettende tiltak skal også treffes. Dette er et selvstendig ansvar som operatøren har plikt til å gjennomføre uavhengig av pålegg fra myndighetene.  
Myndighetene kan også:
• kreve at operatøren skaffer informasjon om skadene som har skjedd;
• kreve at operatøren foretar visse umiddelbare tiltak for å begrense skadene;
• kreve at operatøren foretar nødvendige gjenopprettende tiltak, og diktere hvilke tiltak det skal være; eller
• selv treffe de nødvendige gjenopprettende tiltak. 

Myndighetene skal kreve at operatøren selv treffer gjenopprettende tiltak. Hvis operatøren ikke gjør dette, ikke kan identifiseres eller ikke har kostnadsansvaret etter art. 8,  kan  myndighetene selv gjennomføre slike tiltak, som en siste utvei (”means of last resort”). Formuleringen er valgt for å presisere at det er operatøren som skal ha det primære tiltaksansvaret. De enkelte lands myndigheter har heller ikke blitt pålagt subsidiært tiltaksansvar, men det er ikke noe i veien for at det gis regler om dette i nasjonal rett. 
 
Ifølge art. 7 skal operatøren kun identifisere potensielle gjenopprettende tiltak og forelegge disse for myndighetene, som så avgjør hvilke tiltak som skal gjennomføres. Det er altså bare umiddelbare tiltak som operatøren skal gjennomføre på eget initiativ, mens de gjenopprettende tiltak som er nødvendig på litt lengre sikt skal bestemmes av myndighetene. De nærmere retningslinjene for gjennomføring av gjenopprettende tiltak følger av vedlegg II. Full gjenoppretting foreligger enkelt sagt når miljøet er tilbakeført til ”baseline condition” og det er ytt erstatning for eventuelle tap som følge av at miljøet for en periode har vært skadet.  
Gjenoppretting kan skje på flere måter, f.eks. ved rehabilitering av miljøet gjennom rensing og fjerning av forurensning, gjennom utsetting av planter og dyr til erstatning for de som gikk tapt, eller gjennom å skape en tilsvarende biotop et annet sted. 

Kostnadsansvar: 
Hovedregelen i art. 8 nr. 1 er at operatøren av den forurensende virksomheten selv skal bære alle kostnader forbundet med forebyggende og gjenopprettende tiltak. Dersom myndighetene har gjennomført slike tiltak, skal   de kreve kostnadene forbundet med dette tilbakeført fra den ansvarlige operatøren, med mindre dette ville være uforholdsmessig kostnadskrevende.  
Det er gitt visse unntak også fra denne regelen. Operatøren  skal   ikke måtte betale  kostnadene for tiltak dersom han kan bevise at skadene:
• var forårsaket av en  tredjepart  og oppsto selv om tilstrekkelige sikkerhetstiltak var gjennomført; eller
• var et resultat av gjennomføring av et  pålegg  eller instruks fra en offentlig myndighet. Dette gjelder selvsagt ikke instrukser gitt i forbindelse med den aktuelle fare for miljøskade.  

Det  kan  også gjøres unntak fra kostnadsansvaret dersom operatøren godtgjør at han ikke har utvist uaktsomhet, og at miljøskaden var forårsaket av:
• et utslipp eller hendelse som er i full overensstemmelse med en  uttrykkelig tillatelse  fra kompetent myndighet; eller
• et utslipp, en aktivitet eller en måte å bruke et produkt på som ikke ble ansett for sannsynlig at kunne forårsake slik skade, ut ifra vitenskapelig og teknisk kunnskap om dette på tidspunktet for utslippet (”state of scientific and technical knowledge at the time”). 

De to sistnevnte unntakene fra kostnadsansvaret er ikke obligatoriske, dvs. at det enkelte land kan bestemme at operatøren likevel skal pålegges kostnadsansvar i slike tilfeller. 
Det er altså bare  kostnadsansvaret  operatøren slipper unna i de nevnte unntakstilfellene. Operatørens selvstendige ansvar for forebyggende og gjenopprettende tiltak etter art. 5 og 6 gjelder selv om han kan vise til slike grunner. Dersom operatøren ikke gjennomfører slike tiltak, kan han imidlertid ikke kreves for kostnadene forbundet med at myndighetene selv gjennomfører dem.
 
Direktivet regulerer ikke ansvarsfordelingen i situasjoner der flere parter er ansvarlig for miljøskade. I henhold til art. 9 er det opp til det enkelte medlemsland å gi regler om kanalisering eller fordeling av ansvar. 

Foreldelse av kostnadsansvaret:   
Etter art. 10 kan myndighetene kreve kostnadene ved gjennomføring av tiltak dekket av ansvarlig operatør inntil  fem år  etter at tiltakene er avsluttet, eller etter at den ansvarlige er identifisert. Denne regelen går lenger enn vår foreldelseslov, som setter den alminnelige foreldelsesfrist til tre år, jf. foreldelsesloven § 2. For erstatningskrav begynner fristen å løpe da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. § 9. 20 år etter skaden er kravet uansett foreldet. Disse reglene er noe forskjellige og kan gi opphav til foreldelse til forskjellig tid etter direktivet og foreldelsesloven. Det kan derfor være nødvendig med særlig regulering av foreldelse av erstatningskrav ved miljøskade i foreldelsesloven.  

Private personer og organisasjoners rett til å kreve tiltak:  
Naturlige og juridiske personer som: 
a) er negativt berørt eller som står i fare for å bli negativt berørt av miljøskade;
b) som har tilstrekkelig interesse i saken; eller
c) som har fått en rettighet krenket, 

har rett til å anmode om at myndighetene utviser aktivitet (benytter sin kompetanse) etter direktivet, jf. art. 12 nr. 1. Tilsvarende rett etter b) og c) er også gitt til ”any non-governmental organisation promoting environmental protection”, det vil i praksis si organisasjoner med rettslig interesse i miljøsaker. De nærmere regler for rettslig interesse og søksmålskompetanse skal imidlertid fastsettes i nasjonal rett.
  
Private kan ikke  kreve  at myndighetene tar affære, men myndighetene plikter å foreta en vurdering av kravet, jf. art. 12 nr. 3. Den som har begjært myndighetenes aktivitet skal innen rimelig tid underrettes om myndighetenes beslutning, enten denne er negativ eller positiv, samt få en begrunnelse for beslutningen, jf. art. 12 nr. 4.
 
Myndighetenes beslutning – også der denne er negativ – skal videre kunne bringes inn for domstolene for en overprøving av både saksbehandling og materiell kompetanse, jf. art. 13. I dette ligger det et vesentlig pressmiddel for å få myndighetene til å ta affære ved miljøskader.  

Virkeområde i tid:  
Direktivet vil ikke ha tilbakevirkende kraft. Direktivet får bare anvendelse på miljøskade som skyldes handlinger som finner sted etter utløp av fristen for gjennomføringen. 

Finansiell sikkerhet:  
Direktivet pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket å ha forsikring eller annen finansiell sikkerhet for mulig ansvar. Men myndighetene skal  oppfordre  utviklingen av instrumenter for finansiell sikkerhet som dekker ansvar for miljøskade etter direktivet, jf. art. 14.  

Forholdet til nasjonale regler:  
Direktivet er et minimumsdirektiv. Statene får derfor adgang til å opprettholde og vedta strengere regler innenfor direktivets anvendelsesområde, jf. art. 16 nr. 1.   

Implementering:
Direktivet skal implementeres i nasjonal rett innen 30. april 2007.   

Merknader

Gjeldende norsk regelverk på området:
Det objektive ansvaret for miljøskade som virksomheten forårsaker er i tråd med reglene om tiltaksplikt i forurensningsloven § 7 og genteknologiloven § 21. De norske reglene har imidlertid et langt videre anvendelsesområde. Tiltaksplikten i forurensningsloven § 7 gjelder alt som etter § 6 forstås som ”forurensning”, og denne definisjonen er svært vid.

Når det gjelder skade på artmangfoldet som ikke skyldes forurensning eller genmodifiserte organismer har vi imidlertid ikke tilsvarende regler i norsk rett. I sitt forslag til ny naturmangfoldlov (NOU 2004:28) har imidlertid Biomangfoldlovutvalget foreslått ansvarsregler på dette området. Direktivets definisjon av slik skade er imidlertid knyttet opp til fugle- og habitatdirektivet som ikke er en del av EØS-avtalen, se nedenfor.

Det er ikke gitt noe unntak i direktivet art. 5 og 6 for skade som skyldes virksomhet som har tillatelse fra kompetent myndighet. Det betyr at en operatør kan ha både forebyggende og gjenopprettende tiltaksplikt selv om han har tillatelse til å forurense. Det er som nevnt bare kostnadsansvaret han kan slippe unna i slike tilfeller.

Forurensningsloven § 7 gjelder bare forurensning ”i strid med loven, eller vedtak i medhold av loven”. Er det gitt tillatelse til forurensning, har derfor den ansvarlige i utgangspunktet ingen tiltaksplikt, så lenge forurensningen er dekket av tillatelsen. En utslippstillatelse vil imidlertid aldri omfatte akutte utslipp, som per definisjon er ulovlige. Videre inntrer tiltaksplikt etter § 7 tredje ledd dersom ”det er åpenbart at vedtaket kan omgjøres etter § 18 første ledd nummer 1 eller nummer 2”. Dette vil først og fremst få betydning der det er gitt tillatelse til forurensning, og dette fører til en skade på miljøet som er ”vesentlig større eller annerledes enn ventet da tillatelsen ble gitt”. Det er f.eks. kommet ny informasjon om virkningen av forurensningen, eller resipienten er langt mer sårbar enn ventet. Dersom forurensningen fører til miljøskade i det omfang som omfattes av direktivet (”significant”), vil det derfor i de fleste tilfeller også foreligge tiltaksplikt etter unntaksregelen i forurensningsloven § 7 tredje ledd. 

Privates rett til å prøve myndighetenes avslag på en anmodning om å gripe inn mot miljøskader går også noe lenger enn gjeldende norsk rett. Beslutninger om ikke å benytte forvaltningsrettslig kompetanse kan i dag – som hovedregel – ikke påklages eller bringes inn for domstolene, ettersom slike beslutninger ikke anses som enkeltvedtak. Ett unntak finnes i forurensningsloven § 37 tredje ledd, som gjelder pålegg om å rydde opp i avfall o.l. Det må vurderes nærmere i hvilken grad det vil være nødvendig med en utvidelse av adgangen til rettslig overprøving av forvaltningens beslutninger, til også å gjelde myndighetenes unnlatelse av å bruke kompetanse i forbindelse med miljøskader. Det kan også bli nødvendig med lovendringer som sikrer at private har adgang til rettslig overprøving av forvaltningens beslutning om ikke å gjennomføre tiltak ved miljøskade. Dette må ses i sammenheng med forslaget til et direktiv om adgang til domstolsprøving i miljøsaker (KOM(2003)0624), som ble lagt frem av EU-kommisjonen 24 oktober 2003.

Når det gjelder miljøvernmyndighetenes skjønnsmessige vurderinger av hvilke gjenopprettingstiltak som er nødvendige, antar Justisdepartementet at disse ikke er underlagt overprøvingsretten i direktivets art 13. Det er kun myndighetenes materielle "afgørelser", handlinger eller unnlatelse av å handle som kan kreves overprøvd i medhold av bestemmelsen.
I norsk rett gjelder det et uinnskrenket objektivt ansvar for gjennomføring av tiltak etter forurensningsloven § 7 og kostnader forbundet med dette. Ansvaret er ikke knyttet til at virksomheten driver bestemte aktiviteter slik som i direkivet. For skade på beskyttede arter og habitater som er en følge av andre aktiviteter enn de nevnt i direktivets vedlegg III er ansvaret begrenset til et uaktsomhetsansvar. Som nevnt ovenfor har vi ikke tilsvarende regler om ansvar i norsk rett når skaden ikke skyldes forurensning eller genmodifiserte organsismer.
 
Norsk rett skiller heller ikke mellom tiltaksplikt og kostnadsansvar. Dersom man har tiltaksplikt etter forurensningsloven § 7, har man også kostnadsansvaret for tiltakene. Dersom den ansvarlige etter § 7 ikke gjennomfører tiltak, kan forurensningsmyndigheten selv gjennomføre tiltakene og kreve kostnadene forbundet med dette dekket fullt ut, jf. § 76. Etter direktivet kan i visse tilfeller ikke myndighetene kreve kostnadene dekket av den operatøren som i utgangspunktet har tiltaksplikt. Men i og med at det er adgang til å ha strengere nasjonale regler, vil dette antakelig ikke få betydning.

Generelt er direktivet på enkelte punkter mer detaljert enn forurensningslovens regler. Dette gjelder bl.a. kravene i vedlegg II om hvilke tiltak som skal iverksettes for å bidra til gjenoppretting av miljøskade.

Etter norsk rett har ikke staten et subsidiært ansvar for å bekoste gjenoppretting der den egentlige synderen ikke kan gjøres ansvarlig. Dette er i tråd med direktivets endelige utforming, der myndighetene heller ikke pålegges noen subsidiær tiltaksplikt. 
Når det gjelder bestemmelsen om at myndighetene skal oppfordre til utvikling av instumenter for finansiell sikkerhet må det vurderes nærmere hvordan dette skal følges opp. Per i dag foreligger det ikke noen slike generelle instrumenter i Norge.  

Direktivet overlater til nasjonal rett å regulere privates rett til erstatning for miljøskade, jf. art. 3 nr. 3. Dette er det regler om i forurensningsloven kap. 8.

I henhold til norske foreldelsesregler regnes foreldelsesfristen fra det tidspunktet da skaden inntraff, eller da skadelidte skaffet seg eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne fristen er 3 år, og etter 20 år vil kravet uansett være foreldet. Som nevnt ovenfor kan direktivets bestemmelser om foreldelse gjøre det nødvendig med visse endringer av foreldelsesloven på dette punkt.  

Økonomiske og administrative konsekvenser:
Direktivet kan få enkelte økonomiske eller administrative konsekvenser i Norge (se omtale under punkt 2).

Sakkyndige instansers merknader 

Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv ble sendt på høring 7. oktober 2002. Bare de kommentarer som har relevans for innholdet av direktivet slik det er endelig vedtatt, vil bli referert her.

Prosessindustriens landsforening (PIL) peker på at direktivet legger tålegrensen relativt høyt når det bare er betydelig miljøskade som omfattes. Dette kan føre til at norsk industri må operere under strengere miljøkrav enn det som gjelder i andre deler av EØS-området. PIL mente videre at terskelen for miljøorganisasjoners søksmålskompetanse ikke må legges for lavt.

Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) pekte på flere forhold som kan gjøre det vanskelig for forsikringsbransjen å tilby forsikring av det ansvaret som følger av direktivet.
Ingen miljøvernorganisasjoner kom med kommentarer i høringsrunden.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32007 L 0002  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/2/EF av 14. mars 2007 om etablering av en infrastruktur for geografisk informasjon i Det europeiske fellesskapet (Inspire)  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Inspire skal sikre tilgang til offentlig forvaltet geografisk informasjon, bl.a. om natur, samferdsel, bebyggelse, befolknings- og miljøforhold. Inspire fokuserer på behovene innenfor miljøpolitikken, men kan også utnyttes innenfor andre sektorer. Inspire skal gjennomføres i løpet av en 12-års periode.

Geodata fra ulike etater og forvaltningsnivå skal kunne sammenstilles og gjøres tilgjengelig på tvers av administrative grenser og organisatoriske skiller. Dette forutsetter at det blir etablert felles standarder og tjenester for elektronisk søk og uttak av geografiske data. Inspire skal bane vei for en gradvis harmonisering av geografisk informasjon mellom medlemsstatene, men er i seg selv ikke et program for innsamling av ny informasjon. Inspire skal bygge på de enkelte lands nasjonale geografiske infrastrukturer.

Kommisjonen begrunnet forslaget til direktiv med at Inspire vil gi både miljømessige og bredere samfunnsgevinster, inkludert gevinster for privat sektor. Kommisjonen tallfestet de rene miljøgevinstene til mellom 230 og 600 mill. kr pr. år per medlemsstat. Kommisjonen antok at kostnadene for offentlig virksomhet i gjennomsnitt vil beløpe seg til i gjennomsnitt 30-45 mill. kr pr. år per medlemsstat.

Direktivet krever at medlemsstatene etablerer og opererer følgende geodatatjenester:
    • søketjenester, som gjør det mulig å søke etter geodata
    • visningstjenester, som gjør det mulig å vise geodata
    • nedlastningstjenester, som gjør det mulig å laste ned eller få direkte tilgang til geodata
    • transformasjonstjenester, som gjør det mulig å transformere geodata over i en felles form slik at de kan sammenstilles med andre geodata
    • tjenester som gjør det mulig å påkalle andre geodatatjenester

Søke- og visningstjenestene skal være gratis for allmennheten.
Medlemsstatene skal videre:
    • Utarbeide metadata for alle aktuelle geodatasett og ?tjenester, dvs. beskrivende informasjon som gjør det mulig å finne fram til, sette opp oversikter og anvende de aktuelle geodatasettene og ?tjenestene.
    • Gjøre alle aktuelle geodatasett tilgjengelige på harmonisert form.
    • Samarbeide om grenseoverskridende geodatasett.
    • Vedta nasjonale bestemmelser som sikrer at offentlige myndigheter som ivaretar miljøoppgaver, får gjensidig tilgang til alle aktuelle geodatasett og ?tjenester. Krav om betaling må være forenlig med det overordnede målet om å forenkle delingen av geodata myndighetene i mellom. Det skal ikke kreves betaling for geodata som leveres til fellesskapsinstitusjoner i forbindelse med miljørapportering. Ordningene skal på like vilkår også være åpne for organ etablert etter internasjonale miljøavtaler.
    • Etablere et nasjonalt samordningsorgan.
    • Rapportere gjennomføringen av direktivet til kommisjonen.

Kommisjonen skal operere en felles europeisk internettportal som skal gi tilgang til de nasjonale tjenestene. Kommisjonen skal fastsette mer detaljerte gjennomføringsbestemmelser. Inspire relaterer seg ikke til spesifikke internasjonale avtaler.

Tema som er omfattet av direktivet, er listet i tre vedlegg til direktivet, gruppert i 34 temagrupper. F.eks.: stedsnavn, adresser, transportnett, vernede områder (vedlegg I-tema), arealdekke, ortofoto, geologi (vedlegg II-tema), demografi, atmosfæriske og oseanografiske forhold, biotoper, artsfordeling, energiressurser (vedlegg III-tema). Direktivet fastsetter følgende timeplan:

mai 2008   EU skal ha fastsatt gjennomføringsbestemmelser om metadata

mai 2009   EU skal ha fastsatt gjennomføringsbestemmelser om interoperabilitet for vedlegg I-tema

mai 2009   Statene skal ha fastsatt nasjonale lover og forskrifter som implementerer direktivet i nasjonal rett

mai 2010   Statene skal ha etablert metadata for vedlegg I- og II-data

mai 2011   Statene skal heretter gjøre nye vedlegg I-data tilgjengelig på harmonisert form

mai 2012   EU skal ha fastsatt gjennomføringsbestemmelser om interoperabilitet for vedlegg II og III-tema

mai 2013   Statene skal ha etablert metadata for vedlegg III-data

mai 2014   Statene skal heretter gjøre nye vedlegg II- og III-data tilgjengelig på harmonisert form

mai 2016   Statene skal ha alle eksisterende vedlegg I-data tilgjengelig på harmonisert form

mai 2019   Statene skal ha alle eksisterende vedlegg II- og III-data tilgjengelig på harmonisert form

Merknader

Hjemmelen for direktivet er EF-traktaten artikkel 175 nr. 1 som refererer seg til traktatens miljømål, jf. artikkel 174.

Inspire føyer seg i utgangspunktet til gjeldende norsk politikk, jf. St. meld. nr. 30 (2002-2003)  "Norge digitalt" et felles fundament for verdiskaping . Direktivet antas å ikke medføre vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Direktivet kan antakelig implementeres som forskrift med mindre endringer i miljøinformasjonsloven eller plan- og bygningsloven, eventuelt med basis i en ny geodatalov. De forholdene direktivet omfatter er i liten grad formelt regulert i gjeldende rett.

Inspire vil sette en forpliktende tempoplan for miljørelevante geodata og tilhørende internettjenester. Norge er antakelig relativt bedre forberedt enn de fleste EU-landene. Det gjelder både offentlige myndigheter, brukere og norsk industri.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø, og er funnet EØS-relevant og akseptabel for Norge.

Miljøverndepartementet sendte høsten 2004 ut en orientering om direktivforslaget på høring til departementene, miljøvernetatene og berørte fagmiljøer. Hovedinntrykket fra høringen var positivt. Inspire er et viktig tiltak for å gjøre geografisk informasjon tilgjengelig i samfunnet. Norge ligger godt an for å kunne følge opp direktivet forutsatt at "Norge digitalt" etableres som planlagt. Det er knyttet usikkerhet til hvordan deler av direktivet vil slå ut, bl.a. hvor langt direktivet vil gå i harmonisering av ulike datasett.

Statens kartverk har utarbeidet en forhåndsvurdering av Inspire (vedlagt). Forhåndsvurderingen er lagt fram for referansegruppen og temadatforum i Norge-digitalt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel II  Vann

32006 L 0118  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/118/EF av 12. desember 2006 om beskyttelse av grunnvann mot forurensning og forringelse  (vedlegg XX kap II MD)

Sammendrag av innhold 

Bakgrunnen for nytt grunnvannsdirektiv er EUs rammedirektiv for vann (direktiv 2000/60/EF) artikkel 17 som forutsetter at det skal utarbeides et eget datterdirektiv for grunnvann. Grunnvannsdirektivet skal utfylle rammedirektivet for vann og andre relevante direktiver (som f.eks. Deponi-, Drikkevanns- og Nitratdirektivene). Direktivet gir kriterier for vurdering av "god kjemisk tilstand" for grunnvann, kriterier for identifikasjon og reversering av vesentlige og vedvarende stigende tendenser i konsentrasjonen av forurensende stoffer i grunnvann og kriterier for å definere utgangspunkter for å reversere trendene. Grunnvannsdirektivet skal også integrere kravene i kommisjonens eksisterende grunnvannsdirektiv (direktiv 80/68/EØF) som iht. rammedirektivet for vann faller bort i 2013.

Hovedmålet med grunnvannsdirektivet er å forhindre og kontrollere forurensning av grunnvann. Dette gjøres ved at det etableres felles EU-kvalitetsstandarder for nitrater og pesticider. Videre skal medlemsstatene innen 22. desember 2008 etablere terskelverdier for stoffer som bidrar til at grunnvannsforekomster blir karakterisert som "i faresonen", blant annet for syv naturlig forekommende og to syntetiske stoffer fastlagt av EU. Det stilles krav om at negative utviklingstrender i forurensningssituasjonen skal identifiseres og reverseres og om tiltak for å forhindre og begrense forurensning fra punktkilder og diffuse kilder.
 
Administrative ordninger, herunder unntaksmuligheter, rullering av tiltaksprogram og forvaltningsplaner, samt krav til overvåking, følger av rammedirektivet for vann.   

Merknader

Direktivet er hjemlet i EF-traktaten artikkel 175 (1).

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:
 
Norge har gjennomført det eksisterende grunnvannsdirektivet (direktiv 80/68/EØF) ved en henvisningsforskrift hjemlet i forurensningsloven, jf. forskrift av 1. juni 2004 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 17 Utslipp av farlige stoffer til vann. I praksis forvaltes grunnvann i SFT på enkeltsaksnivå ved at SFT stiller vilkår i utslippstillatelser som regulerer/hindrer forurensning av grunnvann.
Det vil ikke være behov for lovendring til gjennomføring av direktivet. Forskrift til gjennomføring av direktivet kan hjemles i eksisterende lovgivning, herunder forurensningsloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser:
 
Konsekvensene må vurderes i lys av kravene i rammedirektivet for vann, ettersom administrative ordninger, overordnede miljømål og krav til overvåking følger av dette direktivet. 
Innføring av nytt grunnvannsdirektiv forventes sammen med kravene i rammedirektivet for vann å gi positive miljøeffekter i form av en mer helhetlig forvaltning av grunnvann både med hensyn til kvalitet og kvantitet. Direktivet kan bli en ny drivkraft til å rydde opp i forurensning som tilføres grunnvannsforekomstene fordi direktivet stiller krav om bedre oversikt over forurensningssituasjonen og sanering eller risikokontroll av både historiske og nye forurensningskilder.     
Sakkyndige instansers merknader     
SFT har hatt kommisjonens direktivforslag av 19. september 2003 på nasjonal høring.
SFT mottok kommentarer fra Folkehelseinstituttet, LO, Statsbygg, Sosial- og helsedirektoratet, Landbruksdepartementet, NORVAR, NVE, Forsvarsbygg, Jordforsk, NIVA og NGU. Generelt er alle instanser positive til forslaget til nytt grunnvannsdirektiv. 

Flere uttalelser forutsetter samordning med implementeringen av rammedirektiv for vann. Dette understrekes av Landbruksdepartementet, NORVAR og NVE, som også eksplisitt sier at direktivet må knyttes til forurensningslovgivningen.
Sosial- og helsedirektoratet peker på problemet med avisingsvæske og grunnvann. De anser at tilsyn med slike forurensninger må inkluderes når det stilles opp kriterier for vurdering av grunnvannets kjemiske status. Folkehelseinstituttet påpeker at effekter av plantevernmidler i grunnvannet er for lite kjent.

Arbeidsgruppen (Working Group C on groundwater) under den felles implementeringsstrategien for rammedirektivet for vann har forberedt arbeidet knyttet til grunnvann ved å utarbeide dokumenter/veiledere bl.a. for kjemisk tilstand og trender; overvåking; og fastlegging av terskelverdier for forurensning. Avhengig av faglig tema har NGU, NVE, SFT m.fl. deltatt på møtene fra norsk side.

Forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for miljø, og funnet EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Kapittel III  Luft

32004 R 2077  Kommisjonsforordning (EF) nr. 2077/2004 av 3. desember 2004 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2037/2000 vedrørende innsatskjemikalier  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

Endringsforordningen endrer vedlegg VI til forordning (EF) 2037/2000 om ozonreduserende stoffer. Vedlegget omhandler prosesser hvor bruken av hydroflourkarboner (HKFK) som prosesshjelpestoff, reguleres særskilt i forodningen (bruken er untatt det generelle forbudet og tillatt i noen tilfeller). Endringsforordningen tar bort muligheten til bruk i to tilfeller (punkt 7 og 11 i forordning (EF) 2037/200) og legger til et nytt bruksområde gjennom bokstav j.

Forordningen er en følge av beslutningene X/14 og XV/6 under Montrealprotokollen, som Norge er part til.

Merknader

Forordning 2037/2000 har hjemmel i artikkel 175(1) i Romatraktaten.
Forordning 2037/2000 er inkorporert i norsk rett i produktforskriften kap. 6.

Rettsakten får ingen rettslige konsekvenser da senere forordning 1784/2006 også skal inkorporeres i norsk rett. Endringene i aktuell forodning er tatt hensyn til der.

Rettsakten ventes ikke å medføre noen administrative eller økonomiske konsekvenser.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 R 0842  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 842/2006 av 17. mai 2006 om visse fluorholdige klimagasser  (vedlegg XX kap III MD gr2)

Sammendrag av innhold 

Formålet med forordningen er å redusere utslippene av de moderate til sterke klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6).   

Forordningen supplerer allerede eksisterende regelverk (direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning som bl.a. har betydning for aluminiumsproduksjon) og frivillige avtaler (halvledere, elektriske brytere og skumproduksjon) innen EU. Det er videre lagt vekt på å sikre overensstemmelse med eksisterende lovgivning knyttet til ozonnedbrytende gasser (forordning (EF) nr. 2037/2000, ozonforordningen) og å hindre at tiltakene er kontraproduktive i forhold til utfasingen av klorfluorkarboner (KFK) og hydroklorfluorkarboner (HKFK). 

Hovedfokus er minimalisering av lekkasjer og oppsamling av brukt gass fra typiske bruksområder. Det stilles krav til bokføring av gassforbruk og regelmessige lekkasjekontroller for stasjonære kjøleanlegg, luftkjølingsutstyr, varmepumper og brannvernsystemer med fyllingsmengder over 3 kg, jf. artikkel 3. Videre kreves det systemer for deteksjon av lekkasjer for store anlegg med fyllingsmengde over 300 kg, jf. artikkel 3 nr. 3. For de fleste typer produkter og utstyr stilles det også krav om oppsamling av brukt gass med tanke på gjenvinning eller destruksjon, jf. artikkel 4. 
 
Medlemslandene må etablere programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass, jf. artikkel 5. Programmene må tilfredsstille minimumskrav som skal utarbeides av Kommisjonen. Kommisjonen skal orienteres om programmene. Det enkelte land plikter å anerkjenne sertifikater utstedt i et annet EU-land. 
For produsenter, importører og eksportører som behandler mer enn ett tonn gass årlig, stilles særskilte krav til rapportering til Kommisjonen, jf. artikkel 6. Det stilles også krav om merking av produkter og utstyr som inneholder fluorerte gasser, jf. artikkel 7. I forholdet til enkelte anvendelsesområder kreves det utfasing av fluorerte klimagasser, jf. artikkel 9 og vedlegg II.

Bruk av SF6 til magnesiumsstøping forbys f.o.m. 2008, men med unntak for støperier med forbruk på under 850 kg i året, jf. artikkel 8 nr. 1. Omsetning av nye produkter inneholdende enkomponent skum med HFK i forbys ett år etter ikrafttredelse av forordningen (med unntak som vedrører hensyn til nasjonale sikkerhetskrav), omsetning av nye vinduer med fluorerte klimagasser til husholdninger forbys f.o.m. ikrafttredelse av forordningen og forbudet utvides etter ett år til å gjelde alle vinduer. Det innføres også en del forbud og restriksjoner på områder der bruken allerede er sterkt synkende og hvor det generelt finnes gode alternativer.  

Merknader 

Norge har allerede et omfattende virkemiddelregime for fluorerte klimagasser:
Import/produksjon av HFK og PFK har siden 1. januar 2003 vært avgiftsbelagt. Den 1. juli 2004 ble avgiften supplert med en refusjonsordning, som bl.a. stimulerer til at mest mulig brukt vare samles inn slik at utslipp unngås. Utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien og bruk og produksjon av høyspentbrytere og lignende som inneholder SF6 er regulert gjennom bransjeavtaler. Bruk av SF6 i magnesiumsindustrien er underlagt forståelsen med Norsk Industri (tidligere PIL) fra 2004.

Eksisterende bransjeavtaler, praktisering av forurensningsloven, vedtak om avgift på HFK/PFK og refusjonsordningen for HFK/PFK gir trolig i de fleste henseender større insentiver til å redusere utslippene enn forordningen.

Gjennomføring av forordningen forutsetter fastsettelse av en ny forskrift. Miljøverndepartementet tar sikte på å gjennomføre forordningen ved henvisning, det vil si at selve teksten i forordningen ikke gjentas i forskrifts form, men at det fastsettes en forskrift som henviser til det relevante vedlegget i EØS-avtalen.

Forordningen krever at det etableres programmer for opplæring og sertifisering av personell. Gjennomføring av forordningen antas ikke å få konsekvenser for avgifts- og refusjonsordningen.
Mange av tiltakene omtalt i forordningen omfatter anvendelsesområder som i praksis ikke forekommer i Norge i dag.

Sakkyndige instansers merknader

Miljøverndepartementet hadde forslaget til forordning på høring i 2003 og mottok svar fra 13 høringsinstanser. Et flertall av høringsinstansene så enten positivt på forslaget til forordning eller hadde ingen konkrete merknader. Flere høringsinstanser ønsket at forordningens bestemmelser om lekkasjekontroll og kompetansebyggende tiltak skal komme i stedet for og ikke i tillegg til avgiften på HFK/PFK. Bransjen er godt kjent med regelverket.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32006 R 1784  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1784/2006 av 4. desember 2006 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2037/2000 vedrørende innsatskjemikalier  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Endringsforordningen endrer vedlegg VI til forordning (EF) 2037/2000 om ozonreduserende stoffer. Vedlegget omhandler prosesser hvor bruken av hydroflourkarboner (HKFK) som prosesshjelpestoff, reguleres særskilt i forodningen (bruken er untatt det generelle forbudet og tillatt i noen tilfeller). Endringsforordningen legger til et nytt bruksområde gjennom ny bokstav f.

Forordningen er en følge av beslutning XVII/7 under Montrealprotokollen, som Norge er part til.

Merknader

Forordning 2037/2000 har hjemmel i artikkel 175(1) i Romatraktaten.
Forordning 2037/2000 er inkorporert i norsk rett i produktforskriften kap. 6.

Rettsakten må inkorporeres i norsk rett gjennom endringer i vedlegg V til produktforskriftens kap. 6. Inkorporeringen av denne forordningen vil også ivareta inkorporeringen av forodning (EF) 2077/2004 som også endrer vedlegg VI til forordning (EF) 2037/2000.

Rettsakten ventes ikke å medføre noen administrative eller økonomiske konsekvenser.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 0899  Kommisjonsforordning (EF) nr. 899/2007 av 27. juli 2007 om endring av forordning (EF) nr. 2037/2000 vedrørende justeringer av CN-koder for noen ozonreduserende stoffer og blandninger som innholder ozonreduserende stoffer, for å ivareta tillegg om kombineret nomenklatur som foreskrevet i forordning (EØF) nr. 2658/87  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Forordningen endrer vedlegg IV til forordning (EF) 2037/2000 om ozonreduserende stoffer. Endringen kommer som følge av endring i forordning (EØF) 2658/87 vedrørende kombinerte nomenklaturer, denne forordningen er ikke EØS-relevant. Det nye vedlegget oppdaterer CN-nummeret for noen stoffer og legger til noen blandinger som har fått egne CN-nummer i 2658/87.

Merknader 

Forordning 2037/2000 er gjennomført i norsk rett i produktforskriften kapittel 6. Vanligvis gjennomføres forordninger gjennom en ren oversettelse av forordningen som tas inn i regelverket, men dette er ikke gjort i dette tilfellet. Man har blant annet ikke brukt systemet med CN-nummer. Videre er heller ikke forordning (EØF) 2658/87 verken EØS-relevant eller tatt inn i det norske rettsystemet. Da endringsforordning (EF) 899/2007 kun berører CN-nummer og ikke medfører noen materielle endringer, er den ikke å anse som EØS-relevant.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø og er funnet å ikke være EØS-relevant.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1493  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1493/2007 av 17. desember 2007 som oppretter formatet på rapportene som skal leveres av produsenter, importører og eksportører av visse fluorinerte klimagasser  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

F-gassforordningen er i praksis en rammeforordning som forutsetter fastsettelse av mer detaljert regelverk. Dette er én av flere underordnede forordninger som utdyper innholdet i f-gassforordningen. 

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1493/2007 fastsetter et rapporteringsskjema som skal brukes iht. F-gassforordningen artikkel 6 (1), som krever at produsenter, importører og eksportører av mer enn ett tonn fluorinerte klimagasser i året skal oversende til Kommisjonen og kompetent myndighet i medlemsstaten detaljert informasjon om henholdsvis produksjon, import og eksport av f-gasser. Rapporteringen skal finne sted årlig fra og med 31. mars 2008. Norge har ikke bedt om tilpasninger. Forordningens krav om at det skal rapporteres til Kommisjonen vil rutinemessig bli erstattet med et krav om at EFTA-statene skal rapportere til ESA. 

Merknader 

Innlemmelse av kommisjonsforordningen vil kreve en endring i forskriften som innlemmer f-gassforordningen i norsk rett. Forskriften som gjennomfører f-gassforordningen er hjemlet i produktkontrolloven.   

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsforordningen har ikke vært behandlet i spesialutvalget for miljø. Forordningen er imidlertid et nødvendig tillegg til f-gassforordningen som ble funnet relevant og akseptabel av spesialutvalget og som EØS-komiteen 1. februar 2008 besluttet at skulle innlemmes i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1494  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1494/2007 av 17. desember 2007 som oppretter formen på merkene og ytterligere merkekrav på produkter og utstyr som inneholder visse fluorinerte klimagasser  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

F-gassforordningen er i praksis en rammeforordning som forutsetter fastsettelse av mer detaljert regelverk. Dette er én av flere underordnede forordninger som utdyper innholdet i f-gassforordningen.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1494/2007 oppretter merkekravene som skal brukes på produktene som opplistes i f-gassforordningen artikkel 7 (2). Merkekravene skal gjelde fra 1. april 2008. Det skal fremgå av merkene at produktet inneholder fluorinerte klimagasser som omfattes av Kyotoprotokollen, hvilke f-gasser produktet inneholder, og i hvilke mengder.

Merknader 

Innlemmelse av kommisjonsforordningen vil kreve en endring i forskriften som innlemmer f-gassforordningen i norsk rett. Forskriften som gjennomfører f-gassforordningen er hjemlet i produktkontrolloven.

Sakkyndige instansers merknader 

Kommisjonsforordningen har ikke vært behandlet i spesialutvalget for miljø. Forordningen er imidlertid et nødvendig tillegg til f-gassforordningen som ble funnet relevant og akseptabel av spesialutvalget og som EØS-komiteen 1. februar 2008 besluttet at skulle innlemmes i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1497  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1497/2007 av 18. desember 2007 som oppretter standardkrav til lekkasjekontroller ved stasjonære brannslukkingsanlegg som inneholder visse fluorinerte klimagasser  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

F-gassforordningen er i praksis en rammeforordning som forutsetter fastsettelse av mer detaljert regelverk. Dette er én av flere underordnede forordninger som utdyper innholdet i f-gassforordningen.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1497/2007 fastsetter standardkrav til lekkasjekontroller utført av sertifisert personell ved stasjonære brannslukkingsanlegg som inneholder 3 kg fluoriserte klimagasser eller mer, jf. f-gassforordningen artikkel 3 nr. 2. Her fremgår det at anlegg som inneholder 3 kg eller mer skal kontrolleres årlig, anlegg som inneholder 30 kg eller mer skal kontrolleres hver 6. måned, mens anlegg som inneholder 300 kg eller mer skal kontrolleres hver 3. måned. I tillegg fremgår det av kommisjonsforordningen at nyinstallerte anlegg skal undersøkes straks de har blitt montert.

Merknader 

Innlemmelse av kommisjonsforordningen vil kreve en endring i forskriften som innlemmer f-gassforordningen i norsk rett. Forskriften som gjennomfører f-gassforordningen er hjemlet i produktkontrolloven.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsforordningen har ikke vært behandlet i spesialutvalget for miljø. Forordningen er imidlertid et nødvendig tillegg til f-gassforordningen som ble funnet relevant og akseptabel av spesialutvalget og som EØS-komiteen 1. februar 2008 besluttet at skulle innlemmes i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1516  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1516/2007 av 19. desember 2007 som oppretter standardkrav til lekkasjekontroller ved stasjonære kjøleanlegg, luftkondisjoneringsanlegg og varmepumper som inneholder visse fluorinerte klimagasser  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

F-gassforordningen er i praksis en rammeforordning som forutsetter fastsettelse av mer detaljert regelverk. Dette er én av flere underordnede forordninger som utdyper innholdet i f-gassforordningen.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1516/2007 fastsetter standardkrav til lekkasjekontroller utført av sertifisert personell ved stasjonære kjøleanlegg, luftkondisjoneringsanlegg og varmepumper som inneholder 3 kg fluoriserte klimagasser eller mer, jf. f-gassforordningen artikkel 3 nr. 2. Her fremgår det at anlegg som inneholder 3 kg eller mer skal kontrolleres årlig, anlegg som inneholder 30 kg eller mer skal kontrolleres hver 6. måned, mens anlegg som inneholder 300 kg eller mer skal kontrolleres hver 3. måned. I tillegg fremgår det av kommisjonsforordningen at nyinstallerte anlegg skal undersøkes straks de har blitt montert.

Merknader 

Innlemmelse av kommisjonsforordningen vil kreve en endring i forskriften som innlemmer f-gassforordningen i norsk rett. Forskriften som gjennomfører f-gassforordningen er hjemlet i produktkontrolloven.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsforordningen har ikke vært behandlet i spesialutvalget for miljø. Forordningen er imidlertid et nødvendig tillegg til f-gassforordningen som ble funnet relevant og akseptabel av spesialutvalget og som EØS-komiteen 1. februar 2008 besluttet at skulle innlemmes i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32001 L 0081  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/81/EF av 23. oktober 2001 om nasjonale utslippstak for visse forurensende stoffer til luft  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Direktivet trådte i kraft 27.11.2001. Det omfatter stoffene svoveldioksid (SO2), nitrogenoksider (NOX), ammoniakk (NH3) og flyktige organiske forbindelser (VOC), og setter tak for hver enkelt medlemsstats samlede utslipp fra og med 2010 av disse stoffene. Utslippsgrensene er satt ulikt for de enkelte land. Direktivet har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Det inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å overholde de nasjonale grensene for utslipp.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet gjennom forhandlinger med utgangspunkt i modellberegninger som viser hvordan utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt miljømessig ambisjonsnivå.

Bestemmelsene i direktivet har klare paralleller til protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen) som ble vedtatt 30.11.1999 under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning, og som trådte i kraft 17.05.2005. Kommisjonen har basert seg på det samme modellgrunnlaget og lagt seg på det samme miljømessige ambisjonsnivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborgprotokollen. Det er imidlertid i EUs modellberegninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge. Direktivet inneholder ikke forpliktelser for andre enn EUs medlemsstater.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen, særlig for utslipp av svovel.

Direktivet er hjemlet i EF-traktatens art. 175. 

Merknader

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30.01.2002. Norges arbeid med å overholde utslippsforpliktelsene i protokollen er behandlet i bl.a. St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og St.meld. nr. 26 (2006-2007) med samme tittel. Etter forslag fra regjeringen Stoltenberg II vedtok Stortinget høsten 2007 å innføre avgift på utslipp av NOx fra 1.1.2007. Avgiften omfatter drøyt 50 prosent av Norges samlede utslipp av NOx (2005). Hensikten med avgiften er at den, sammen med andre virkemidler, skal bidra til at Norge overholder utslippsforpliktelsen for NOx i Gøteborgprotokollen.

Dersom direktivet om nasjonale utslippstak tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med forpliktelsene vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil direktivet i hovedsak medføre de samme konsekvenser som protokollen på kort sikt. Direktivet inneholder imidlertid en revisjonsklausul og Kommisjonen arbeider nå med å forberede forslag til revidert direktiv.

Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil dermed kunne få større konsekvenser på lengre sikt, bl.a. i form av bedre beskyttelse av miljøet og nye utslippsforpliktelser.

Direktivet inneholder krav om at de lover, reguleringer og administrative ordninger som er nødvendige for å overholde utslippsforpliktelsene skal være iverksatt innen 27.11.2002. Norge har i dag lovverk som dekker samtlige av de utslippskilder det er aktuelt å regulere.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet ble 21.06.2002 sendt på offentlig høring til 130 instanser. 37 høringsinstanser besvarte henvendelsen. 23 av disse hadde synspunkter til saken.

Norges Rederiforbund, Statens forurensningstilsyn, Statens vegvesen, Folkehelseinstituttet og Landsorganisasjonen i Norge ser positivt på eller uttrykker at de ikke har innvendinger mot at direktivet tas inn i EØS-avtalen. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) anbefaler at Norge inntar en aktiv holdning i samarbeidet med EU om direktivet og videre arbeid for fortsatte reduksjoner i utslipp av nitrogen og svovel.

Norsk Petroleumsinstitutt (NP) mener direktivet ikke bør innlemmes i EØS-avtalen og begrunner sitt syn med at slik innlemmelse vil kunne svekke avtaleverket under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning i forhold til EUs interne forhandlingsprosesser. NP mener videre at, dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen, bør det sikres at Norge alltid vil kunne velge samme forpliktelse som i tilsvarende ECE-protokoll.

Flere av høringsinstansene hadde synspunkter vedrørende hvilke tiltak og virkemidler Norge bør gjennomføre nasjonalt for å overholde utslippsforpliktelsene i Gøteborgprotokollen og eventuelt EØS-avtalen.

Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel IV  Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

32008 D 0062  Kommisjonsvedtak 2008/62/EF av 12. oktober 2007 om artikkel 111 og 172 i Polens utkast til lov om genmodifiserte organismer, notifisert av Polen iht. EF-traktaten artikkel 95 nr. 5 som unntak fra bestemmelsene i europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer  (vedlegg XX kap IV MD)  

Sammendrag av innhold

Kommisjonens vedtak gjelder Polens notifikasjon iht. EF-traktaten artikkel 95 nr. 5 av utkast til lov om genmodifiserte organismer, som i enkelte henseende inneholder strengere regler om genmodifiserte organismer (GMO) enn direktiv 2001/18/EF om utsetting av GMO i miljøet. EF-traktaten artikkel 95 nr. 5 gir medlemslandene en betinget adgang til å innføre strengere regler enn harmoniserte EF-regler ut fra hensynet til blant annet miljø. Slike regler må notifiseres Kommisjonen, som avgjør om betingelsene er oppfylt. I dette tilfelle anser Kommisjonen at betingelsene ikke er oppfylt, og pålegger Polen å endre utkastet til lov i tråd med direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0001  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/1/EF av 15. januar 2008 vedrørende integrert forebygging og kontroll med forurensning  (vedlegg XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

Direktivet er en såkalt kodifisert versjon (codified version) av det opprinnelige IPPC-direktivet med etterfølgende endringer. Bestemmelsene er søkt gjort lettere tilgjengelige. Man vil finne at en del bestemmelser er renummerert, omstrukturert eller flyttet på, men direktivet innebærer ingen materielle endringer.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0027  Europaparlements- og rådsdirektiv 2008/27/EF av 11. mars 2008 om endring av direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer, mht. Kommisjonens gjennomføringskompetanse  (vedlegg XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

Endringsdirektivet gjelder først og fremst prosedyrene for å vedta fremtidige utfyllende regler til, og endringer i, direktiv 2001/18/EF, men det justerer også språket i enkelte artikler i det opprinnelige direktivet. Det innebærer ingen materielle endringer i direktiv 2001/18/EF. Det fastslår at særskilte krav til søknad om bestemte typer GMO (artikkel 16), terskelverdier for merking (artikkel 21), merkekrav for annen utsetting enn markedsføring (artikkel 26) samt endringer i vedlegg II, del C og D, vedlegg III-VI og vedlegg VII del C, fastsettelse av særlige kriterier og informasjonskrav for bestemte typer GMO og fastsettelse av terskelverdier for krav om merking av GMO skal vedtas etter den nye regelverksprosedyren med kontroll. Denne prosedyren ble innført som ny art. 5a i rådsvedtak 1999/468/EF om Kommisjonens utøvelse av gjennomføringsmyndighet ved rådsvedtak 2006/512/EF.

Den nye prosedyren gir Europaparlamentet større innflytelse på nye gjennomføringsregler. I motsetning til den vanlige regelverksprosedyren innebærer denne nye prosedyren at også forslag fra Kommisjonen som komitéen under direktivet er enig i, skal forelegges Rådet og Parlamentet, som begge kan motsette seg forslaget med hhv. kvalifisert og vanlig flertall innen 3 måneder. Hvis komitéen er mot forslaget, skal det også som før oversendes Rådet og Parlamentet. Rådet har 2 måneder på seg til å ta stilling til forslaget med kvalifisert flertall. Parlamentet har 4 mnd. på seg til å fatte vedtak med flertall, og kan hindre at forslaget vedtas selvom Rådet støtter forslaget eller ikke fatter noe vedtak.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i EF-trataten artikkel 95. Det endrer direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer og oppheving av direktiv 90/220/EØF. Direktivet ble vedtatt innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komité-beslutning 127/2007 av 28. september 2007, jf. vedlegg XX, del IV nr. 25d.

Direktivet gjelder prosedyrer for vedtakelse i EU av utfyllende regler til, og endringer i, direktivet og krever derfor ingen endringer i norsk rett. Det får ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for private eller offentlige myndigheter i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til direktiv ble behandlet i Spesialutvalget for miljø 13.02.2007. Det ble besluttet å vurdere EØS-relevansen nærmere da forslaget hovedsaklig gjaldt EU-prosedyrer for vedtakelse av fremtidige direktivendringer. Miljøverndepartementet anser at det kan være hensiktsmessig å innlemme direktivet i EØS-avtalen selvom det først og fremst regulerer EU-prosedyrer for vedtakelse av fremtidige regler til supplering av direktiv 2001/18/EF, fordi det også innebærer språklige endringer i direktivet, som er innlemmet i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Kapittel V  Avfall

32007 R 0801  Kommisjonsforordning (EF) nr. 801/2007 av 6.juli 2007 vedrørende eksport til gjenvinning av visse typer avfall nevnt i vedlegg III eller IIIA til forordning (EF) nr. 1013/2006 til visse land der OECDs vedtak om kontroll med grensekryssende transport av avfall ikke får anvendelse  (vedlegg XX kap V MD gr2)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) 801/2007 er gitt med grunnlag i ny forordning om eksport av avfall (eksportforordningen), (EF) 1013/2006, som trådte i kraft i EU 12. juli 2007. Eksportforordningen er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen, men ventes innlemmet i løpet av kort tid. Eksportforordningen har blant annet bestemmelser om eksport av avfall til land der OECDs vedtak om kontroll med grensekryssende transport av avfall ikke får anvendelse (heretter kalt ikke-OECD-land). Bestemmelsene er i all hovedsak en videreføring av bestemmelsene i den gamle eksportforordningen (EØF) 259/93, som nå er opphevet. I henhold til art. 37 skal Kommisjonen ta kontakt med alle ikke-OECD-land og be om tilbakemelding på om de godtar eksport til gjenvinning av ikke-farlig avfall fra EU til sitt land og hvilke kontrollprosedyre de eventuelt vil at skal benyttes i mottakerlandet. Bakgrunnen for bestemmelsene er ønsket om å respektere ikke-OECD-landenes ønsker på dette feltet. Flere land ønsker av ulike grunner slike begrensninger.
Forordning (EF) 801/2007 er en sammenstilling av tilbakemeldinger fra ikke-OECD-landene og oppstiller regler for hvilket avfall som kan eksporteres og hvilke kontrollprosdyrer som skal følges i det enkelte land. For land som ikke har svart gjelder hovedregelen om skriftlig samtykke før eksport kan skje, jf. hovedforordningen. Forordningen erstatter forordning (EF) 1547/1999.

Merknader

Forordningen antas ikke å ha konsekvenser av betydning for Norge.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten behandles i Spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1379  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1379/2006 av 26. november 2007 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1013/2006 om eksport/import av avfall for å reflektere teknisk utvikling og endringer under Basel-konvensjonen  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Forordningen endrer enkelte vedlegg til eksport/importforordningen (1013/2006). Det dreier seg om skjemaer som skal fylles ut ved grensekryssende transport av avfall.

• I vedlegg IA (meldingsskjema) er layout endret og enhetsbetegnelsene er endret fra kg og liter til tonn og m3.
• I vedlegg IB (transportskjema) er det i tillegg til de samme endringene som i IA også lagt til en ny boks 17 for at mellommottaker skal kunne bekrefte at avfallet er mottatt.
• I vedlegg VII (informasjonsdokument for grønt avfall) er det i tillegg til de samme endringene som i IA også henvist til vedlegg IC i fotnote 1. IC gir retningslinjer for utfylling av skjemaene.
• I vedlegg VIII (retningslinjer for miljømessig god forvaltning) er innholdet teknisk oppdatert med retningslinjer vedtatt på den åttende partskonferansen for Basel-konvensjonen. Disse finnes under punkt 1, underpunkt 5 til 9.

Endringene er forårsaket i endringer under Basel-konvensjonen som igjen er begrunnet med teknisk utvikling og endring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1418  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1418/2007 av 29. november 2007 om eksport for gjenvinning av visse kategorier avfall listet i vedleggene III og IIIA til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1013/2006 til visse land som OECD-vedtaket om kontroll av grensekryssende transport av avfall ikke gjelder for  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) 1418/2007 er gitt med grunnlag i ny forordning om eksport av avfall (eksport/importforordningen, (EF) 1013/2006, som trådte i kraft i EU 12. juli 2007. Eksport/importforordningen er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen, men ventes innlemmet i løpet av kort tid. Eksport/importforordningen har bl.a. bestemmelser om eksport av avfall til land der OECDs vedtak om kontroll med grensekryssende transport av avfall ikke får anvendelse (heretter kalt "ikke-OECD-land"). Bestemmelsene er i all hovedsak en videreføring  av bestemmelsene i den gamle eksportforordningen (EØF) 259/93 som nå er opphevet.

I henhold til art. 37 skal Kommisjonen ta kontakt med alle ikke-OECD-land og be om tilbakemelding på om de godtar eksport til gjenvinning av ikke-farlig avfall fra EU til sitt land og hvilke kontrollpresdyre de eventuelt vil at skal benyttes i mottakerlandet. Bakgrunnen for bestemmelsene er ønsket om å respektere ikke-OECD-landenes ønsker på dette feltet. Flere land ønsker av ulike grunner slike begrensninger.

Forordning (EF) 1418/2007 opphever forordning (EF) 801/2007 og er en utvidet og endret sammenstilling av tilbakemeldingene fra ikke-OECD-landene og oppstiller regler for hvilket avfall som kan eksporteres og hvilke kontrollprosedyrer som skal følges i det enkelte land. For land som ikke har svart, gjelder hovedregelen om skriftlig samtykke før eksport kan skje, jf. hovedforordningen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 L 0021  Europaparlaments- og rådsdirektiv av 15. mars 2006 om håndtering av avfall fra utvinningsindustrien og om endring av direktiv 2004/35/EF  (vedlegg XX kap V MD gr2)

Sammendrag av innhold 

Bakgrunnen for EU-kommisjonens utarbeidelse av et regelverk om håndtering av avfall fra mineralindustrien er bl.a. to alvorlige hendelser for få år siden der dambrudd forårsaket spredning av store mengder forurensninger til omgivelsene med store miljøkonsekvenser. Hendelsene gjorde at det ble satt økt fokus på både miljømessige og sikkerhetsmessige aspekter ved gruvevirksomhet, og det ble fra flere hold etterlyst en gjennomgang og endring av regelverket.

Det har dessuten vist seg at enkelte av kravene i deponidirektivet (1999/31/EF) er lite egnet til å regulere avfall fra mineralindustrien, og det ble derfor i år 2000 besluttet å utarbeide et eget direktiv med krav som er skreddersydd for å håndtere avfall fra mineralindustrien. Det ble samtidig startet prosesser med sikte på å revidere det såkalte Seveso II-direktivet, slik at dette også skal omfatte ulykker ved gruvevirksomhet, og å utarbeide et referansedokument om beste tilgjengelige teknikker (BAT) for håndtering av avgang og steinavfall fra gruveindustrien, jf. IPPC-direktivet 1996/61/EF.

Formålet med det nye direktivet (heretter kalt ”mineralavfallsdirektivet”) er å forhindre eller redusere negative helse- og miljømessige effekter i forbindelse med håndtering av avfall fra mineralindustrien. Forslaget omfatter krav som skal ivareta både forurensningsmessige og sikkerhetsmessige hensyn. Direktivet omfatter håndtering av avfall fra prospektering, utvinning, bearbeiding og lagring av mineralressurser og fra drift av steinbrudd (heretter kalt ”utvinningsavfall”). Smelting regnes i denne sammenheng ikke som bearbeiding, og avfall fra metallurgisk industri er derfor ikke omfattet. Avfall som ikke er typisk for mineralindustrien (husholdningsavfall, spillolje, batterier, utrangerte kjøretøyer etc.) og avfall fra
utvinning av mineralressurser offshore er også unntatt fra direktivet.

I direktivteksten sies det ellers eksplisitt at avfall som omfattes av mineralavfallsdirektivet ikke samtidig skal omfattes av deponidirektivet (1999/31/EF). 
Et sentralt krav i mineralavfallsdirektivet er at det skal foreligge tillatelse fra ansvarlig myndighet før en ny ”waste facility” (heretter kalt ”avfallsfasilitet”) for utvinningsavfall kan anlegges og tas i bruk. Med avfallsfasiliteter menes her for eksempel sedimentasjonsbassenger for flotasjonsavfall og tipper for forskjellige typer fast utvinningsavfall. 
Et annet sentralt krav i direktivet er at det skal utarbeides en avfallshåndteringsplan for hver avfallsfasilitet. Avfallshåndteringsplanen skal omfatte hele ”livsløpet” til avfallsfasiliteten, herunder konstruksjon, drift, avslutning og etterdrift, og skal inneholde nok informasjon til at myndighetene kan vurdere om kravene i direktivet overholdes. Det stilles også krav om at utvinningsavfall skal karakteriseres med hensyn til fysiske og kjemiske egenskaper.

Direktivet fokuserer ellers sterkt på sikkerhetsmessige forhold, og det stilles krav om at medlemslandene skal sørge for at alle avfallsfasiliteter som omfattes av direktivet klassifiseres i kategori A eller B. Kategori A skal omfatte avfallsfasiliteter som kan representere en betydelig potensiell fare for omgivelsene, for eksempel ved at dambrudd medfører ras og flom nedstrøms avfallsfasiliteten. Kategori B skal omfatte alle andre avfallsfasiliteter. Den ansvarlige for en kategori A-lokalitet skal utarbeide en beredskapsplan for eget område, mens ansvarlige myndigheter får ansvaret for å utarbeide tilsvarende beredskapsplaner for øvrige områder som kan bli berørt ved større ulykker.
 
Direktivet åpner for deponering av utvinningsavfall i sjø eller ferskvann, forutsatt at dette gjøres på en måte som ikke kommer i konflikt med kravene i EUs rammedirektiv for vann (2000/60/EF).  

Det stilles videre krav om etablering av en finansiell garanti med sikte på å sikre forsvarlig avslutning og etterdrift av avfallsfasiliteter i henhold til direktivets krav. Garantien skal være etablert før en avfallsfasilitet tas i bruk. Garantibeløpet skal fastsettes av myndighetene på grunnlag av en stedsspesifikk behovsvurdering og skal justeres jevnlig i takt med endringer i forventet behov.

Avfallsfasiliteter for inert utvinningsavfall og ikke-forurenset jord er unntatt fra flere av kravene i direktivet, bl.a. kravet om tillatelse og finansiell garanti. Dette vil bl.a. innebære at for eksempel et stort antall steinbrudd vil kunne få forenklede krav. Krav om avfallshåndteringsplan vil imidlertid bli gjort gjeldende for alle avfallsfasiliteter som omfattes av direktivet.

Direktivet stiller ellers krav om at ansvarlig myndighet i medlemslandene skal inspisere avfallsfasiliteter før disse tas i bruk og deretter jevnlig i drifts- og etterdriftsfasen.
Videre kreves det at medlemslandene skal sørge for at nedlagte avfallslokaliteter som medfører eller kan medføre alvorlige negative helse- og miljøeffekter blir kartlagt og overvåket.

Direktivet skal implementeres i medlemslandene innen 2 år etter ikrafttredelse. For eksisterende avfallsfasiliteter gjøres det gjeldende et sett med overgangsbestemmelser.
Kommisjonen skal innen 2 år etter ikrafttredelse utarbeide tekniske retningslinjer for bl.a. etablering av finansielle garantiordninger, gjennomføring av inspeksjoner, klassifisering av avfallslokaliteter etc. Medlemslandene skal rapportere status for oppfølgingen av direktivets krav til kommisjonen hvert 3 år. 

Merknader 

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

Forurensningsloven gir hjemmel for å stille krav til håndtering og disponering av avfall, inkludert avfall fra mineralindustrien, i forskrifter og enkeltvedtak.   

Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) kap. 9 om deponering av avfall av 01.06.04, fastsatt i medhold av forurensningsloven, regulerer deponering av avfall på land. Forskriften er først og fremst tilpasset deponering av ”kommunalt avfall”, men omfatter også deponering av for eksempel produksjonsavfall fra industribedrifter i bedriftsinterne deponier. Et sentralt krav i forskriften er at den ansvarlige for deponiet skal ha tillatelse fra forurensningsmyndigheten. Avfall fra mineralindustrien er i utgangspunktet omfattet av forskriften, men det er likevel gjort et spesifikt unntak for "ordinært inert gruve- og steinbruddsavfall".  Kravene i det nye mineralavfallsdirektivet vil utfylle kravene i avfallsforskriftens kap. 9 og bidra til å klargjøre grenseoppgangen mellom utvinningsavfall og annet avfall.

Større virksomheter som driver utvinning av mineraler vil som en hovedregel ha en tillatelse etter forurensningsloven som er gitt av SFT. Disse tillatelsene vil normalt omfatte alle sider ved virksomheten som kan medføre forurensning, herunder avfallshåndtering/deponering. Andre virksomheter, som for eksempel pukkverk, kan ha tillatelse fra Fylkesmannen. Et betydelig antall mindre virksomheter, som for eksempel rene steinbrudd, drives også uten at det er stilt spesifikke miljøkrav etter forurensningsloven.

Plan- og bygningsloven gir kommunen hjemmel for å stille krav vedrørende bl.a. arealbruk og påvirkning av helse og miljø i forbindelse med etablering av for eksempel avfallsdeponier. Det antas at de aller fleste mindre virksomheter som nå vil bli omfattet av mineralavfallsdirektivet vil være regulert i henhold til plan- og bygningsloven og at det eventuelt i enkelte tilfeller også kan ha blitt stilt krav i henhold til kommunehelsetjenesteloven. Enkelte større virksomheter fungerer imidlertid som eget bygningsråd innenfor eget bedriftsområde.

Forskrift om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven kommer til anvendelse ved etablering av større ny virksomhet som omfatter utvinning av mineraler. Forskriften krever at de miljømessige konsekvensene skal være tilfredsstillende utredet før utvinning starter.  
Mineralindustrien reguleres for øvrig også gjennom regelverk fastsatt av Nærings- og handelsdepartementet og Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard.
 
Direktivet vil kreve endringer i norsk regelverk. Det legges opp til at direktivet gjennomføres ved at det fastsettes et nytt kapittel om mineralavfall i avfallsforskriften.

Direktivet vil sannsynligvis også i innebære at det må gjøres endringer i tillatelser etter forurensningsloven gitt til virksomheter som driver utvinning av mineralressurser og håndtering av utvinningsavfall.
 
Direktivet vil medføre noe merarbeid for berørte myndigheter i Norge i forbindelse med nødvendige endringer av forskrifter og tillatelser. 

Direktivet stiller krav om at myndighetene skal utarbeide beredskapsplaner for områder som kan tenkes å bli rammet ved alvorlige ulykker i tilknytning til såkalte kategori A-fasiliteter. Det er ikke foretatt noen systematisk vurdering av avfallsfasiliteter mht. skadepotensial, men det synes likevel klart at ytterst få vil kunne bli klassifisert i kategori A. Kravet om beredskapsplaner i antas derfor ikke å ville få store konsekvenser, verken for myndighetene eller bransjen.  
 
De økonomiske konsekvensene for de private aktørene i Norge antas å ville bli beskjedne, både for de relativt få som vil omfattes av direktivet i sin helhet, og for de mange mindre virksomhetene som vil få forenklede krav.

Kravet som stilles til avfallshåndteringsplan bør i stor grad være ivaretatt allerede gjennom generelle krav til internkontroll og eventuelle spesifikke krav fra kommunen og forurensningsmyndigheten i tillatelser. Kravene til karakterisering av avfall kan medføre visse kostnader til å få gjennomført nødvendige tester.

Innen pukk og grusbransjen ser man for seg at direktivet vil utvide avfallsbegrepet noe, ved at for eksempel lagrede hauger med finstoff inne på bedriftsområdet som virksomheten har problemer med å få solgt i utgangspunktet vil bli definert som avfall. For de dette gjelder, vil det måtte gjennomføres tester for å avklare om for eksempel massene er inerte.

Kravet om finansiell garanti for å sikre en miljømessig forsvarlig avslutning og etterdrift av lokaliteten vil kunne medføre økte kostnader for enkelte aktører. Kravet er i samsvar med prinsippet om at forurenser skal betale. Tilsvarende krav finnes allerede i deponidirektivet og i den norske avfallsforskriften kap. 9 om deponering. Erfaringene så langt tilsier at det vil kunne bli vanskelig å få etablert slike garantier som står seg i tilfelle konkurs. Kostnadene vil i stor grad avhenge av hvilke type ordninger som blir valgt.

For offentlige myndigheter vil direktivet heller ikke medføre store økonomiske konsekvenser, selv om arbeidet med å tilpasse regelverket og endre tillatelser vil kreve noe merarbeid for forurensningsmyndigheten.

Direktivets krav om kartlegging av nedlagte avfallslokaliteter som kan medføre alvorlig miljøpåvirkning antas ikke å innebære nevneverdige kostnader, siden alle slike lokaliteter av betydning antas å være relativt godt kartlagt allerede.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET


Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel IX  Måleinstrumenter

32007 L 0013  Kommisjonsdirektiv 2007/13/EF av 7. mars 2007 om endring i vedlegg II til rådsdirektiv 71/316/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning med hensyn til felles bestemmelser om både måleinstrumenter og metoder for metrologisk kontroll  (vedlegg II kap IX NHD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/13/EF endrer vedlegg II i direktiv 71/316/EØF. Det opprinnelige direktivet fra 1971 inneholder regler om gjensidig anerkjennelse av kontroll med måleredskaper som gjøres tilgjengelig på EØS-markedet. I den forbindelse fastsetter vedlegg II ulike bokstavkoder som måleredskapet skal merkes med ved kontroll. Hver medlemsstat har sin egen bokstavkode. Som følge av utvidelsen av EU, fastsetter endringsdirektivet fra 2007 bokstavkoder for de nye medlemsstatene.
 
Direktiv 71/316/EØF er ikke implementert i norsk rett, men prinsippet om gjensidig anerkjennelse fremgikk av lov 31. oktober 1946 nr. 2 om mål og vekt § 22. Det fremgikk her at måleredskaper skal godkjennes av Justervesenet "eller et annet organ Norge har forpliktet seg til å godta gjennom internasjonale avtaler". Denne bestemmelsen ble tatt inn i lov om mål og vekt ved inngåelse av EØS-avtalen. 1. januar 2008 ble lov om mål og vekt erstattet av ny lov 26. januar 2007 nr. 4 om målenheter, måling og normaltid. Bestemmelse om gjensidig anerkjennelse ble ikke videreført. Begrunnelsen for dette var at direktiv 71/316/EØF er teknisk utdatert og ikke i praktisk bruk i dag.

Da direktiv 71/316/EØF ikke er implementert i norsk rett, bør bokstavkodene i vedlegg med endringer implementeres samtidig med direktivet. Det er foreslått at forslaget suppleres med bokstavkoder for Norge, Island og Liechtenstein.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 L 0045 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/45/EF av 5. september 2007 om nominelle mengder for ferdigpakkede produkter og om oppheving og endring av rådsdirektivene 75/106/EØF og 80/232/EØF og endring av rådsdirektiv 76/211/EØF (vedlegg II kap IX NHD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/45/EF om nominelle mengder for ferdigpakninger erstatter direktiv 75/106/EØF om nominelle mengder for væskeprodukter og direktiv 80/232/EØF om nominelle mengder for andre ferdigpakkede produkter. Begge disse direktivene oppheves ved direktiv 2007/45/EF.

Hovedendringen i direktiv 2007/45/EF er at det bare er krav til obligatoriske volumstørrelser for vin og sprit som videreføres. Det gjøres noen endringer i de obligatoriske størrelsene. Hovedendringene i de obligatoriske størrelsene er som følger:
- Nominelle størrelser på mindre enn 10 cl avskaffes og erstattes med fri markedsføring av enhver størrelse mindre enn 10 cl for de fleste produkter
- Nominelle størrelser på mer enn 1,5 liter avskaffes og erstattes med fri markedsføring av enhver størrelse større enn 1,5 liter for de fleste produketer.
- En ny nominell størrelse for sprit på 1,75 liter innføres. Nominelle størrelser på mer enn 2 liter avskaffes for sprit

For medlemsland som i dag har krav til obligatoriske størrelser for melk, smør, tørket pasta og kaffe, kan disse kravene videreføres inntil 11. oktober 2012. Obligatoriske størrelser for hvitt sukker kan videreføres til 11. oktober 2013. Norge har ikke obligatoriske størrelser for disse produktene. Denne overgangsordningen er derfor ikke relevant for Norge. Direktiv 2007/45/EF endrer også virkeområde for direktiv 76/211/EØF om e-merking, men denne endringen er ikke relevant for Norge.

Direktiv 2007/45/EF innfører krav til at det skal angis tillatt beholderkapasitet for aerosoler, og at angivelsen skal være slik at den ikke er egnet til forveksling med nominelt volum. Nominelle mengder for produkter solgt i aerosoler videreføres ikke. Direktivet innholder også en bestemmelse om at aerosoler ikke trenger å merkes med nominell vekt. Det fremgår av artikkel 4 pkt.2 i direktivet at dette er et unntak fra artikkel 8 (1) (e) i direktiv 75/324/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om aerosolbeholdere (aerosoldirektivet).

Merknader

Direktiv 2007/45/EF ble tatt inn i EØS-avtalen ved beslutning nr. 22/2008 den 15. mars 2008. Implementering av direktivet skal vedtas innen 11. oktober 2008 og bestemmelsene i direktivet skal trer i kraft 11. april 2009

I Norge har vi kun innført krav til pakningsstørrelser der dette er obligatorisk i henhold til de gjeldende direktivene. Krav til sprit, vin og garn er i dag regulert i forskrift 8. juni 1995 nr. 553 om obligatoriske vekt- og volumstørrelser for visse produkter. Bestemmelsene i det nye direktivet må innarbeides i forskrift om obligatoriske vekt- og volumstørrelser for visse produkter.

Artikkel 4 i direktivet om aerosoler må innarbeides i forskrift 1. mars 1996 nr. 229 om aerosolbeholdere.

Direktivet antas ikke å ha nevneverdige konsekvenser for de produktene hvor det allerede i dag er krav. Det antas ikke å være problematisk for norske produsenter av strikkegarn at kravene til størrelsen på garnnøster oppheves.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Vedlegg VIII  Etableringsrett

32006 L 0123  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked   (vedlegg VIII NHD)

Sammendrag av innhold

Prosessen i EU og Norge:
 
Europakommisjonen (Kommisjonen) la 13. januar 2004 fram et forslag til et rammedirektiv for tjenester i det indre marked, COM(2004) 2 Final (tjenestedirektivet). Direktivet er hjemlet i EF-traktaten artiklene 47 (2), 55, 71 og 80 (2). Det første forslaget ble 5. februar 2004 sendt på en bred og grundig høring blant departementene, underliggende etater og interesseorganisasjoner, med høringsfrist 19. mars 2004. Det har gjennom hele prosessen vært arrangert flere møter med partene i arbeidslivet. Norge sendte 29. november 2004 kommentarer til forslaget til det nederlandske EU-formannskapet. Kommisjonens forslag ble behandlet av fagkomiteen i Europaparlamentet (IMCO) 22. november 2005. Den 19. desember 2005 ble tjenestedirektivet drøftet i Spesialutvalget for handelsforenkling. Norge sendte nye kommentarer til EU 2. februar 2006. Parlamentet behandlet forslaget i plenum 14.–16. februar 2006. Kommisjonen la på grunnlag Parlamentets forslag frem et nytt utkast 4. april 2006. Det nye forslaget ble sendt på høring i Norge med frist for svar 9. mai 2006. Norge sendte kommentarer til Rådet og Parlamentet 24. mai 2006. Tjenestedirektivet ble behandlet av Rådet på det uformelle konkurranseevnerådsmøtet 29. og 30. mai 2006. Kun mindre tekniske endringer ble gjort i forhold til Kommisjonens forslag. Rådet kom til formell enighet om tjenestedirektivet 24. juli 2006. Tjenestedirektivet ble sendt til Parlamentet i september 2006. Avstemning i IMCO ble holdt 23. oktober 2006, 26 stemte for, 4 mot. Det ble ikke gjort noen endringer i direktivet i forhold til Rådets posisjon. Ingen av de 42 endringsforslagene fikk flertall i plenumsvoteringen i Parlamentet 15. november 2006.  Den 12. desember 2006 ble tjenestedirektivet formelt vedtatt av Rådet. Det ble publisert 27. desember som direktiv 2006/123/EF. Implementeringsfristen er 3 år fra dagen etter publiseringsdatoen, det vil si 28. desember 2009. NHD sendte tjenestedirektivet på en ny åtte-ukers høring den 22. desember 2006, med høringsfrist 22. februar 2007. Det kom inn 109 høringssvar fra 65 forskjellige institusjoner. Regjeringen ønsker et best mulig beslutningsgrunnlag. Derfor har seks eksterne miljøer på oppdrag fra NHD utredet bestemte problemstillinger knyttet til tjenestedirektivet. Utredningene er offentliggjort og gjennomgås grundig før regjeringen tar stilling til tjenestedirektivet.

Formål og virkeområde: 

Formålet med tjenestedirektivet er å bidra til at det indre marked for tjenester fungerer som forutsatt i EØS-avtalen, ved å fjerne uberettigede barrierer som hindrer fri bevegelse av tjenester og å sikre fri etablering for tjenesteytere. Direktivet gjelder i utgangspunktet alle tjenester som er omfattet av EF-traktaten, jf. direktivet artikkel 1 jf. artikkel 4 nr. 1 jf EF artikkel 50. Direktivet gjelder kun tjenester som er konkurranseutsatte, og pålegger ikke medlemsstatene å liberalisere tjenester. Det er opp til statene selv å definere hvilke tjenester som faller inn under begrepet tjenester av allmenn interesse, og som dermed faller utenfor direktivets virkeområde, og hvilke som defineres som tjenester av allmenn økonomisk interesse, som er unntatt fra deler av direktivet. Tjenestedirektivet berører ikke medlemslandenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt eller i tariffavtaler. Det omfatter ikke forhandling, inngåelse eller anvendelse av kollektive avtaler. Strafferett, skatterett og inndriving av skatt samt trygderett er ikke omfattet. I den grad tjenester er regulert av annen EF-rett omfattes de ikke av tjenestedirektivet. Finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon og transporttjenester er derfor ikke omfattet. Det er gjort unntak for helsetjenester, spilletjenester, audiovisuelle tjenester (bl.a. radio, tv og kino), vikarbyråtjenester, havnetjenester, juridiske tjenester som tilbys av notarius eller fogder og ikke er regulert av andre EF-regler, sosiale tjenester og private sikkerhetstjenester.

Rett til etablering:

Tjenestedirektivet inneholder regler om tjenesteyteres rett til etablering. Tjenesteytere må forholde seg til reglene i det landet de ønsker å etablere seg i. Tillatelser kan kreves dersom: Kravene ikke er diskriminerende, behovet for tillatelse kan begrunnes i ”…overriding reasons…” jf. definisjon i art. 4, mindre restriktive tiltak ikke er hensiktsmessig, tiltaket er proporsjonalt dvs. tiltaket skal ikke gå lenger enn nødvendig for å oppnå målet med tiltaket, kravene er klare, presise og objektive og offentliggjort, og sammenlignbare krav ikke allerede er oppfylt av tjenesteyteren i en annen EU/EØS-stat. Det kan ikke stilles krav om at man skal ha en viss nasjonalitet, eller være bosatt i den staten man ønsker å etablere seg i. Det kan heller ikke stilles krav om at man kun skal kunne være etablert i én medlemsstat. Medlemsstatene skal vurdere om nasjonalt regelverk er i tråd med direktivet, og endre regler som eventuelt ikke er det.     

Midlertidig tjenesteyting: 

Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at medlemsstatene skal respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig basis på deres territorium. Vertsstaten kan anvende sine regler så lenge de er rettferdiggjort ut fra hensynet til offentlig politikk, helse, miljø og sikkerhet. I tillegg må reglene være nødvendige, proporsjonale og ikke-diskriminerende. Vertsstaten skal ikke kunne kreve at tjenesteyteren må etablere seg i vertsstaten.  Fra bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting er det gjort unntak for tjenester av allmenn økonomisk interesse, samt spesifikke unntak blant annet for posttjenester, og tjenester knyttet til distribusjon av elektrisitet, gass og vann. Regler som følger av utsendingsdirektivet (96/71/EF) som er innlemmet i EØS-avtalen og medfører at det er lovregulerte/allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår i Norge som skal anvendes, er unntatt fra artikkel 16.    

Administrativt samarbeid: 

Medlemsstatene skal kartlegge og hvis mulig forenkle prosedyrer tjenesteytere må gjennomgå for å få tilgang til markedet og for å utøve tjenester. Der det er hensiktsmessig skal det benyttes standardiserte skjema som skal være likeverdige med sertifikater, attester og lignende som viser at krav i forbindelse med etablering i hjemstaten er oppfylt. Det skal opprettes kontaktpunkter i hver medlemsstat,der tjenesteytere skal få all informasjon som er nødvendig for å starte en virksomhet. Vertsstaten fører tilsyn med at tjenesteytere på deres territorium overholder de krav som vertsstaten kan stille overfor dem. Etableringsstatens fører tilsyn med de bestemmelser de kan anvende overfor tjenesteytere som yter tjenester i andre land på midlertidig basis. Myndighetene i etableringsstaten og vertsstaten har plikt til å samarbeide om tilsynet

Merknader

Det er viktig å arbeide for å redusere handelsbarrierer. Dette må imidlertid kombineres med en god sosial modell. Hensynet til fri bevegelse av tjenester må balanseres med hensynet til helse, miljø, sikkerhet, forbrukerinteresser og lokaldemokrati. Dette har Regjeringen formidlet til de relevante aktørene i EU. Implementeringsfristen er 3 år fra dagen etter publiseringsdatoen, det vil si 28. desember 2009.

Sakkyndige instansers merknader

Etter at EU vedtok tjenestedirektivet 12. desember 2006, sendte Regjeringen direktivet på en ekstraordinær bred høring til alle interessenter med høringsfrist til 22. februar 2007. Nærings- og handelsdepartementet fikk inn ca. 100 høringssvar.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

32006 R 1942 Rådsforordning (EF) nr. 1942/2006 av 12. desember 2006 om endring av rådsforordning (EF) nr. 1321/2004 om etablering av styringsstrukturer for de europeiske satellittbaserte radionavigasjonsprogrammene  (Protokoll 31 NHD)

Sammendrag av innhold 

Formålet med rådsforordningen er å sikre at Galileo Supervisory Authority (GSA) kan overta ansvaret for den resterende del av utviklingsfasen til satellittnavigasjonssystemet Galileo når Galileo Joint Undertaking (GJU) slutter å operere pr. 31.12.2006. Rådsforordning 876/2002 som opprettet GJU inneholder bestemmelser om at GJU skal operere til utviklingsfasen av Galileo er over. GSA ble etablert som et Community Agency, og har vært operativt fra januar 2007. GJU ble nedlagt med opprettelsen av GSA. Rådsforordning 1321/2004 opprettet GSA, som er ansvarlig for utbyggings- og driftsfasen av Galileo. GJU har overført sine oppgaver og eiendeler til GSA.

Kommisjonen fremmet forslaget den 2. juni 2006. Forslaget ble behandlet i Parlamentet 12. oktober 2006.

Oppgaveporteføljen til GSA ble under rådsmøtet i november 2007 vedtatt revidert (131/2004). Bortfallet av en konsesjonær og videreføring av samarbeidet med ESA er to faktorer som har gjort en omdefinering nødvendig. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


32006 R 1943 Rådsforordning (EF) nr. 1943/2006 av 12. desember 2006 om endring av statuttene til Galileo Joint undertaking. Tillegg til rådsforordning 876/2002 (vedlegg XXI NHD)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å sikre at Galileo Joint Undertaking kan slutte å operere pr. 31.12.2006.

Rådsforordning 876/2002 som opprettet Galileo Joint Undertaking inneholder bestemmelser om at Galileo Joint Undertaking skal operere til utviklingsfasen av satellittnavigasjonssystemet Galileo er over. På nåværende tidspunkt ligger det an til at det vil skje ved utgangen av 2008. Ettersom et Galileo Supervisory Authority allerede er opprettet og vil være operativt ved utgangen av 2006, foreslår Europakommisjonen at Galileo Joint Undertaking kan legges ved utgangen av 2006 og overføre sine oppgaver til Galileo Supervisory Authority. Dette vil hindre en duplisering av organisasjon og ressurser.

Statuttene til Galileo Joint Undertaking inneholder samtidig en feil benevning gjennom bruk av ordet kapital, noe som tilsier at midlene kan tilbakebetales når Galileo Joint Undertaking opphører å eksistere. En mer korrekt betegnelse er ordene midler eller bidrag, som er i tråd med de faktiske forhold ved at Galileo Joint Undertakings eiendeler vil bli overført til Galileo Supervisory Authority, og at det derfor ikke er kapital som kan tilbakebetales når Galileo Joint Undertaking opphører.

Det er videre et behov for å endre statuttene slik at de åpner for ytterligere bidrag for å finansiere utviklingsfasen av Galileo. Til slutt er det også nødvendig å endre statuttene slik at de beskriver den korrekte prosedyren for å endre Galileo Joint Undertakings statutter.

Merknader

Spørsmålet er om rådsforordning 351/2006 bør inkluderes i EØS-avtalen. Inkludering av forordningen i EØS-avtalen vil ikke i seg selv gi Norge delaktighet i endringen av statuttene. 

Forordningen vil ikke medføre rettigheter eller forpliktelser for private rettssubjekter, og det vil derfor ikke være behov for å gjennomføre lov- eller forskriftsvedtak i norsk rett. Inkludering av forordningen i EØS-avtalen vil ikke i seg selv medføre økonomiske forpliktelser for Norge.

Inkludering av rådsforordning 1943/2006 i EØS-avtalen vil være i tråd med at rådsforordning 876/2002 om etablering av Galileo Joint Undertaking og rådsforordning 1321/2004 om etableringen av Galileo Supervisory Authority er inkludert i EØS-avtalen som samarbeidsområde.

Norge deltar i Galileo Joint Undertaking gjennom vårt medlemskap i den europeiske romorganisasjonen ESA. Norge deltar imidlertid ikke i Galileo Supervisory Authority, som vil overta ansvaret for resten av utviklingsfasen fra Galileo Joint Undertaking. Norge har heller ennå ikke fått en overgangsordning som gir Norge rettigheter i Galileo Supervisory Authority i den resterende del av utviklingsfasen. Avtaleforhandlinger med EU om en samarbeidsavtale om Galileo er ennå ikke sluttført, og de vil heller ikke bli det før utgangen av 2006.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene. 

 

OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET


Vedlegg IV  Energi

32005 R 1775  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1775/2005 av 28. september 2005 om adgangsvilkår til gasstransmisjonsnettverk  (vedlegg IV OED) 

Sammendrag av innhold

Kommisjonen fremla 10. desember 2003 en pakke med nye forslag innenfor energiområdet når det gjelder infrastruktur og forsyningssikkerhet. Med denne pakken foreslo Kommisjonen nye skritt for å bidra til det indre energimarkeds funksjon, forsyningssikkerhet og for å oppnå målsettingene på miljøområdet. Pakken må sees i sammenheng med energimarkedspakken som ble vedtatt i 2003, som medfører full markedsåpning for el- og gassmarkedene fra 2007. 
Manglende samkjøring når det gjelder tariffering, prosedyrer for å reservere kapasitet og operasjonell praksis har hindret at gassinfrastrukturens fysiske potensial utnyttes optimalt. Disse problemene ble ikke tilfredstillende adressert i gassdirektiv II. Kommisjonen anså derfor at det var behov ofor en forordning om adgangsvilkår for gasstransmisjonsnett. Bestemmelsene er basert på de frivillige retningslinjene om dette som er utviklet i Madrid-forum der Kommisjonen konsulterer medlemsland, nasjonale regulatorer, nettverksoperatører og brukere samt kunder, og der det arbeides konsensusbasert. Norge har også deltatt i Madrid-forum.

Forordningen om adgangsvilkår til gasstransmisjonsnettverk er jemlet i artikkel 95 (indre marked).

Hovedbestemmelsene i forordningen er som følger:

- Formålet er å fastlegge ikke-diskriminerende regler om adgang til overføringsnettet  (artikkel 1)

- Tariffene skal være transparente og avspeile de faktiske omkostningene. Tariffene og beregningsmetodene av disse skal anvendes på en ikke-diskriminerende måte  (artikkel 3) 
- Operatør av overføringsnett skal sikre at de tilbyr tjenester på et ikke-diskriminerende grunnlag til alle nettkunder  (artikkel 4)
- Operatør av overføringsnett skal offentliggjøre detaljerte opplysninger om de tjenester de tilbyr, samt informere om tekniske opplysninger som er nødvendig for at brukerne av nettet skal få en effektiv nettadgang.  Det skal også offentliggjøres ledig kapasitet i nettet.
(artikkel 6)
- Der det er relevant vil det vedtas retningslinjer for å oppnå det minimum av harmonisering som er nødvendig for å oppnå forordningens mål. Disse retningslinjene vil nærmere regulere adgangstjenester for tredjepart, kapasitetsfordeling samt nærmere bestemmelser om hvilke tekniske opplysninger som er nødvendig for at brukerne skal få en effektiv adgang til systemet  (artikkel 9)
- Medlemsstatene skal innføre sanksjonsbestemmelser som skal anvendes ved overtredelse av forordningen  (artikkel 13)
- Forordningen kommer ikke til anvendelse for medlemsstater som har fått unntak fra artikkel 28 i direktiv 2003/55/EF (Gassmarkedsdirektiv II) så lenge unntaket gjelder. Ved en søknad til Kommisjonen kan medlemsstatene også få en forlengelse av unntaket på inntil to år etter at dette unntaket utløper  (artikkel 16)

Merknader 

Forordningen er å anse som en videre detaljering av de regler og prinsipper som er fastsatt i gassmarkedsdirektiv I og II.

Kommisjonen bistås av en regulatorisk komité for gass, etablert av gassmarkedsdirektiv II (2003/55/EF) og bestående av representanter fra regulatormyndighetene i medlemslandene.

Oppstrømsreglene i gassmarkedsdirektivet I (er ikke endret i gassmarkedsdirektivet II) er gjennomført ved endringer i petroleumsloven (Ot.prp. nr. 81 (2001-2002)) og i petroleumsforskriften, nytt kapittel 9, og i ny forskrift 20. desember 2002 nr. 1724 om fastsettelse av tariffer mv. for bestemte innretninger for slike oppstrøms gassrørledningsnett. I Kommisjonens forslag er oppstrømsrørledninger unntatt og det antas ikke å være behov for endringer i oppstrømsreguleringen som følge av forordningen.

Naturgassloven har gjennomført en rekke av definisjonene i gassmarkedsdirektiv I. Olje- og energidepartementet utformet i 2003 forskrift til lov om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassforskriften) på nedstrømssektoren. Forskriften er utformet i medhold av lov 28. juni 2002, nr. 61 om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassloven) § 4.
Naturgassforskriften trådte i kraft 1. januar 2004. I lys av gassdirektiv II er det foreslått noen endringer i naturgassloven. Disse ble fremlagt av Regjeringen 7. april 2006.

Sakkyndige instansers merknader  

Forslaget til forordning og endelig vedtak har vært sendt på høring til relevante aktører. (Olje- og energidepartementets kontaktutvalg for EØS-saker).
Olje- og energidepartementet har mottatt høringssvar fra EBL, Statoil, Norsk Gassforening, Dong Norge AS, Paladin, OER, Norske Shell AS, OD, OLF og Enova.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.
 

 

Vedlegg XX Miljø

Kapittel II  Vann

32007 L 0060  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/60/EF av 23. oktober 2007 om vurdering og styring av risikoen for oversvømmelser   (vedlegg XX kap II OED)

Sammendrag av innhold 

Direktivet har som formål å redusere og håndtere risikoen flom representerer for mennesker, miljø, infrastruktur og eiendom. Gjennomføring av direktivet innebærer 3 trinn:

Foreløpig flomrisikoanalyse. 
Formålet er å avklare hvilke områder som trenger en flomrisikokartlegging/ forvaltningsplan for flomrisiko. Dette innebærer å vurdere flomfare basert på hydrologiske data; grovkartlegge konsekvens for mennesker, miljø og økonomi; og skille ut vassdrag (deler) med ubetydelig flomrisiko.

Flomrisikokartlegging. 
For områder som i den foreløpige flomrisikoanalysen er vurdert å ha en flomrisiko av betydning, skal det gjennomføres en kartlegging av flomrisiko. Denne skal omfatte flomkart og konsekvenskart.

Vassdragsvise forvaltningsplaner for flom. 
For områdene som skal flomrisikokartlegges skal det også utarbeides vassdragsvise forvaltningsplaner for flom. Formålet er å etablere et hensiktsmessig sikkerhetsnivå mot flomskade med sikte på å redusere flomfaren og konsekvensene av flommer for mennesker, miljø og økonomisk aktivitet. Forvaltningsplanen skal inneholde tiltak for å oppnå det planlagte sikkerhetsnivået.

Med utgangspunkt i de ulike forhold mht geografi, hydrologi og bosettingsmønster innenfor EU, er det overlatt til medlemslandene selv (subsidiaritetsprinsippet) å definere nødvendig sikkerhetsnivå, hvilke tiltak som skal gjøres for å oppnå denne sikkerheten og tempoet i gjennomføringen av tiltakene i forvaltningsplanene. Det slås fast at tiltak i medhold av direktivet må stå i forhold til den faktiske eller forventede flomrisikoen (proporsjonalitetsprinsippet). Den foreløpige flomrisikoanalysen reflekterer dette. Direktivet anses nært knyttet til Rammedirektivet for vann - WFD (2000/60/EF). Det vil være nødvendig med en koordinering og synkronisering med rammedirektivet. Det skal sikres aktiv involvering av berørte interessenter og disse prosessene skal skje koordinert med tilsvarende i henhold til rammedirektivet.

Direktivet inngår i et arbeid med en handlingsplan mot flom (EU Flood Action Programme). Bakgrunnen for dette er de hyppige flommene i EUs vassdrag de siste årene. Handlingsplanen består av 3 hovedelementer: 1 - Kunnskapsbygging, informasjonsutveksling, 2- Koordinering av finansieringsordninger, 3 - Lovgivning – direktivsforslag. NVE har deltatt i arbeidet med handlingsplanen.

Merknader 

Direktivet er hjemlet i artikkel 175(1) i EU-traktaten om miljøtiltak. Det vil sannsynligvis være behov for forskriftsendringer. Direktivet anses å være i tråd med dagens forvaltning av flomfare. Gjeldende politikk og virkemidler er basert på St.meld. nr. 42 (1996-97) OED ”Tiltak mot flom”. Ansvar for disse spørsmålene er tillagt OED/NVE. De viktigste elementene er:

Flomsonekartlegging - NVE startet i 1998 et flomsonekartprosjekt. Kartleggingen skal dekke de områdene i Norge som har størst skadepotensial, dvs. 130 områder innen 2007. Flomsonekart er detaljerte, digitale kart som viser oversvømte områder ved flommer med ulike gjentaksintervall. Arbeidet med flomsonekart videreføres, med et budsjett på om lag 7 mill kroner årlig.

Arealdisponering i flomutsatte områder - Kommunene har ansvaret for en forsvarlig arealdisponering langs vassdrag. Flomsonekartene er et viktig hjelpemiddel for kommunenes arealplanlegging. NVE har utarbeidet nye retningslinjer for planlegging og utbygging i fareområder langs vassdrag. NVE har innsigelsesmyndighet i fht arealplaner i flomutsatte områder.

Fysiske sikringstiltak mot flom - NVE forestår bygging av sikringsanlegg langs vassdrag, for å forebygge mot flomskader samt reparasjon av skader ved flom. For 2008 bevilger OED ca 80 mill kr til slike formål.

Flomvarslingstjeneste - NVE har en nasjonal, døgnkontinuerlig flomvarslingstjeneste. Tjenesten er bl.a. basert på NVEs landsdekkende stasjonsnett for vannføring, og NVEs hydrologiske beregningsmodeller. Varslingstjenesten er bl.a. viktig for beredskapsmyndighetene (fylkesmann, politi, kommunen).

Fra norsk side har det vært lagt vekt på at direktivet ikke fører til unødig ressursbruk i forhold til de intensjoner og mål skissert i direktivet (jf proporsjonalitetsprinsippet). Det faktum at betydelige deler av landet er ubebygd, må få konsekvenser for omfanget av kartlegging og planlegging i medhold av direktivet. Dette er materialisert i direktivet ved at det skal gjennomføres en foreløpig flomrisikoanalyse.

Det synes å være godt samsvar mellom målsetting og innhold i direktivet i forhold til St.meld. nr. 42 (1996-97). Et system med vassdragsvise forvaltningsplaner og påfølgende tiltak vil innebære en mer helhetlig forvaltning der hele nedbørfelt inngår i risikovurderingen. Direktivet vil også øke samordningen mellom sektorer, noe som forventes å bidra til redusert flomrisiko. 

Direktivet anses å innebære en betydelig økt aktivitet mht kartlegging av flomfare og – risiko. Den foreløpige flomrisikoanalysen som direktivet legger opp til, vil innebære at betydelige strekninger må bli gjenstand for en identifisering av potensielle fareområder. Utarbeidelsen av detaljerte flomrisikokart og flomforvaltningsplaner med påfølgende tiltak vil også være nye aktiviteter som vil kreve økt ressursbruk, men det er ukjent hvor mange områder som må detaljkartlegges. Arbeidet vil bygge på NVEs erfaringer med flomsonekart, og det kan forventes synergieffekter med utarbeidelsen av vannregionplaner og tiltak etter vanndirektivet. I tillegg vil det være behov for ressurser til metodeutvikling og europeisk samarbeid.

På statlig nivå er forvaltningsansvaret knyttet til flomhåndtering i hovedsak plassert i OED-NVE-systemet. Det gjelder både mht hydrologi, flomvarsling, farekartlegging, sikringstiltak, damsikkerhet m.v. Det er forutsatt at NVE i stor grad er den aktør som må stå for de faglige bidrag knyttet til flomsikkerhet til forvaltningsplaner for flom. Det er enighet mellom OED og MD at OED vil være den ledende parten i arbeidet med flomdirektivet. Samarbeid med MD/DN, fylkesmennene og vannregionmyndighetene vil være sentralt for å utarbeide vassdragsvise forvaltningsplaner for flom og for å koordinere flomdirektivet og vannrammedirektivet. Det vil også være behov for tett samarbeid med andre berørte aktører som vegvesenet, jernbaneverket, kommuner, private utbyggere m.fl. 

Ressursbehovet knyttet til gjennomføringen av flomdirektivet er anslått til å kreve en økning av NVEs årlige budsjett på 5 mill. kroner fra 2009, som vi gå til nasjonal styring, internasjonalt samarbeid, koordinering med vanndirektivet, utarbeidelse av retningslinjer og veiledere for regionale planer, fare- og risikokartlegging samt deltagelse i planprosesser i regionene. Det vil også være behov for ressurser til kartlegging av oversvømmelse fra hav, som er utenfor NVEs ansvarsområde. Dette anslås å koste 2 mill. kroner årlig. I tillegg forventes at andre statlige myndigheter som Kystdirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Direktoratet for naturforvaltning, Statens Forurensningstilsyn og fylkesmennene vil få et visst behov for økte ressurser tilknyttet deltagelse i møter og planprosesser. Det samlede ressursbehovet for disse aktørene anslås til å være 4 mill. kroner årlig. Forslag om økte bevilgninger til gjennomføring av flomdirektivet må behandles i den ordinære budsjettprosessen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET


Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I  Kjøretøyer

32006 D 0443  Rådsbeslutning 2006/443/EF om endring av beslutningene 2001/507/EF og 2001/509/EF med henblikk på å gjøre FN/ECE- regulativene nr. 109 og nr. 108 vedrørende regummierte dekk obligatorisk  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Ved avgjørelse 97/836/EF ble Fellesskapet kontraherende part til den reviderte avtalen av 1958 under FN/ECE. Beslutning 97/836/EF omhandler innføring av uniforme, tekniske forskrifter for motorkjøretøy og deler og utstyr som kan monteres og/eller benyttes på kjøretøy, samt vilkår for gjensidig anerkjennelse av godkjennelser fattet på grunnlag av disse bestemmelsene. Gjennom Rådsbeslutningene 2001/507/EF og 2001/509/EF samtykket EU til FN/ECEs regulativer nr. 109 og nr. 108 vedrørende regummierte dekk. Ved å samtykke til nevnte regulativer har EU forpliktet seg til å anerkjenne bestemmelsene i disse regulativene som alternativer til EUs egen lovgivning.

Rådet har med beslutning 2006/443/EF endret beslutningen i 2001/507/EF og 2001/509/EF om å skulle vedta et nytt direktiv på dette området. De to foregående beslutningene blir i stedenfor endret ved rådsbeslutning 2006/443/EF, hvor det fremgår at senest 13. september 2006 skal bestemmelsene i regulativene nr. 109 og nr. 108 anvendes som obligatorisk forutsetning for godkjenning av regummierte dekk som faller innunder regulativenens virkeområder og som blir gjort tilgjengelig i det indre marked.

Merknader

Gjennomføringen av beslutningen medfører at det vil bli stilt nye krav til test av regummierte dekk og til testmetodene. Vegdirektoratet opplyser at det vil koste aktører i bransjen anslagsvis 50-70.000 kroner, i form av kostnader ved testing og engangsinvestering i kvalitetssikringssystem, å gjennomføre de nye kravene. Det er likevel direktoratets vurdering at bransjeaktørene ikke av den grunn vil komme dårligere ut enn i dag, da de vil få et større marked for dekkene etter at testingen blir innført. Blant annet vil man da kunne eksportere til Sverige.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 D 0444  Rådsbeslutning 2006/444/EF av 13. mars 2006 om tiltredelse av FN/ECE regulativ nr. 55 vedrørende bestemmelser for godkjenning av komponenter til mekanisk sammenkobling av vogntog  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Rådet har under henvisning til blant annet Rådets avgjørelse 97/836/EF om tiltredelse av 1958-avtalen under UNECE, besluttet at EU skal tiltre FN/ECE regulativ nr. 55. Førstnevnte avgjørelse omhandler Det Europeiske Fellesskapets tiltredelse av avtalen under FN's Økonomiske Kommisjon for Europa om innførelsen av ensartede, tekniske forskrifter for kjøretøy, og utstyr og deler som kan monteres og/eller benyttes på kjøretøyet, samt vilkårene for gjensidig anerkjennelse av (type-) godkjennelser.

De uniforme bestemmelsene i regulativ nr. 55 om godkjennelse av komponenter til mekanisk sammenkobling av vogntog, har til hensikt å fjerne tekniske hindringer for internasjonal handel med motorkjøretøy mellom de kontraherende parter, samtidig som at hensynet til høy grad av sikkerhet søkes ivaretatt. Regulativ nr. 55 integreres i systemet for typegodkjenning.
Regulativet vill ikke medføre økte omkostninger for brukere.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 D 0874  Rådsbeslutning 2006/874/EF av 28. november 2006 om tiltredelse av ECE-regulativ nr. 107 vedrørende ensartede bestemmelser for godkjenning av kjøretøyer i gruppe M2 og M3 hva angår den generelle konstruksjon  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Rådet har under henvisning til blant annet Rådets avgjørelse 97/836/EF om tiltredelse av 1958-avtalen under UNECE, besluttet at EU skal tiltre FN/ECE regulativ nr. 107. Førstnevnte avgjørelse omhandler Det Europeiske Fellesskapets tiltredelse av avtalen under FN's Økonomiske Kommisjon for Europa om innførelsen av ensartede, tekniske forskrifter for kjøretøy, og utstyr og deler som kan montores og/eller benyttes på kjøretøyet, samt vilkårene for gjensidig anerkjennelse av (type-) godkjennelser.

Regulativ 107 stiller krav til utforming av kjøretøy i gruppe M2 og M3 (busser), med unntak for kjøretøyer spesialutviklet for visse typer transport; ambulanser, fangetransport, off-road kjøretøyer og kjøretøyer bygget spesielt for frakt av skolebarn.

Regulativ 107 har til hensikt å fjerne de tekniske hindringer for samhandel med motorkjøretøyer mellom de kontraherende parter, samt oppnå en høy grad av sikkerhet og beskyttelse ved bruk av kjøretøyene. Ved å tiltre regulativet i EUs systemer for typegodkjenning av motorkjøretøyer, forenkler man prosessen for samhandel.

Dersom bussene er bygget i henhold til de tekniske kravene i regulativet, kan de land som har tiltrådt regulativet ikke nekte godkjenning av den.

Norge har dessuten implementert direktiv 2001/85/EF (bussdirektivet). Bussdirektivet stiller krav til utforming av busser, og tilsikter på lik linje med regulativ 107 å fjerne de tekniske hindringer ved at de busser som er utformet teknisk og sikkerhetsmessig i henhold til direktivet, skal kunne godkjennes i ethvert medlemsland.

Merknader

ECE-reg. 107 må gjennomføres i norsk rett (kjøretøyforskriften) som "likeverdig" med EU`s direktiv 2001/85/EU, når det gjelder hvilke tekniske krav som kan stilles til buss.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0159  Rådsbeslutning 2007/159/EF av 22. februar 2007 om EUs holdning til utkast til ECE-regulativ vedrørende førerens synsfelt  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Rådet har under henvisning til blant annet Rådets avgjørelse 97/836/EF om tiltredelse av 1958-avtalen under UNECE, besluttet å godkjenne utkastet til FN/ECE regulativ vedrørende synsfelt for kjøretøy, og at dette kan brukes i forbindelse med typegodkjenning. Dette får ingen praktiske konsekvenser ettersom det foreslåtte ECE-regulativet er i samsvar med direktiv 77/649/EF. Formålet med ECE-regulativet er å sikre et tilstrekkelig synsfelt når frontvinduet og andre vinduer er tørre og rene. Kravene er utformet for å gjelde gruppe M1-kjøretøyer der førersetet er plassert på venstre side. I gruppe M1-kjøretøyer der førersetet er plassert på høyre side, skal disse kravene anvendes tilsvarende ved at de angitte kriteriene byttes om.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0160  Rådsbeslutning 2007/160/EF av 22. februar 2007 om beskyttelse av personer i kjøretøy i forbindelse med bagasjeforskyvning  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Rådet har under henvisning til blant annet Rådets avgjørelse 98/836/EF om tiltredelse av 1958-avtalen under UNECE, besluttet å akseptere forslaget fra FN/ECE om regulativ vedrørende oppdelingsanordninger for bagasje for beskyttelse av personer i kjøretøy. Dette er utstyr som er beregnet for ettermontering, og inngår derfor ikke i typegodkjenning av kjøretøyet. I tilegg til økt sikkerhet vil dette være et bidrag til å harmonisere bestemmelsene mellom landene.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 L 0015  Kommisjonsdirektiv 2007/15/EF av 14. mars 2007 om endring, med henblikk på tilpasning til den tekniske utvikling, av vedlegg 1 til rådsdirektiv 74/483/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om utstikkende deler på motorvogner  (vedlegg II kap I SD) 

Sammendrag av innhold

På bakgrunn av den tekniske utviklingen og for å gjøre de tekniske krav klarere, stiller direktiv 2007/15/EF krav til justering av støtfangere. Endringene gjelder minimumskrav for ytre mål på krumningsradius på støtfanger. Direktivet endrer pkt. 6.5.2 i bilag I til direktiv 74/483/EØF, og tilsvarende i FN/ECE regulativ 26.
 
Direktiv 74/483/EØF er et av særdirektivene under EU-typegodkjenningsprosedyren som er fastlagt i direktiv 70/156/EØF. Bestemmelsene i direktiv 70/156/EØF om systemer, komponenter og separate tekniske enheter til kjøretøyer gjelder derfor for direktiv 74/483/EØF.
Bestemmelsene i direktivet skal anvendes fra 5. april 2008.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Fortolkende meddelelse fra Kommisjonen om registrering av motorvogn fra en annen medlemsstat – 2007/C 68/04  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Med bakgrunn i gjeldende EU-lovgivning og praksis ved EF-domstolen har Kommisjonen utgitt en fortolkning av de fellesskapsrettslige prinsipper som gjelder ved registrering av motorvogn fra en annen medlemsstat. Meddelelsen fra Kommisjonen omtaler regelverket i forhold til hvilke godkjenningsprosedyrer som kan gjennomføres for kjøretøy som ønskes registrert i et annet medlemsland, hvilken dokumentasjon som kan kreves, henholdsvis hvilken dokumentasjon som skal anerkjennes av medlemsstatene på dette området. Oppsummeringen nedenfor tar for seg hovedpunktene i meddelelsen med enkelte kommentarer fra Vegdirektoratet flettet inn fortløpende.

Det presiseres at dette utelukkende er en tolkningsuttalelse fra Kommisjonen som, til tross for at Norge, ved at denne er innlemmet i EØS-avtalen, plikter å ta hensyn til de retningslinjer Kommisjonen gir, ikke krever særskilt gjennomføring i norsk rett ved lov- eller forskriftsendring.
 
Sammenstillingen av hvordan EF-lovgivningen er å forstå på dette området er blitt gjort for å sikre at regelverket blir fulgt i de respektive land, som igjen skal gjøre det enklere for borgere og virksomheter å kjøpe en motorvogn i et annet medlemsland enn der hvor de har sitt bosted. Dette skal sikre at regelverk og praksis i de enkelte land er i samsvar med prinsippet om fri fly av varer. Det understrekes at det kun er domstolen som har kompetanse til å avgjøre spørsmål vedrørende fortolkning av felleskskapsretten.

Meddelelsen erstatter tidligere fortolkning (96/C 143/04) om typegodkjenning og registrering av kjøretøy, som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat. Den tidligere fortolkende meddelelse etterfølger Kommisjonsmerknad 88/C 281/08 som partene i følge EØS-avtalen vedlegg 1 skal ta i betraktning. Meddelelsen er ikke formelt sett rettslig bindende, men grunnleggende EØS-rettslige avtaleplikter om harmonisering av regelverkt og lojalitet tilsier i utgangspunktet at tolkningsuttalelsen også blir tatt til følge i Norge.

Tolkningsuttalelsen omfatter kjøretøy som er kjøpt nye i en annen medlemsstat enn der hvor de ønskes registrert, og motorvogner som tidligere har vært registrert i en annen medlemsstat.
Når et kjøretøy skal registreres i et annet medlemsland enn der hvor det er kjøpt eller tidligere registrert, kan det som hovedregel ikke foretas ny teknisk kontroll av kjøretøyet dersom dette alt er gjort i det annet medlemsland.

Det foreligger tre etapper ved godkjenning/registrering:

1.Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper
2. Teknisk kontroll av brukte kjøretøy
3. Registrering av kjøretøy
 
Nedenfor følger enkelte regelverkstolkninger vedrørende godkjenning/registrering i de tre etappene: 

1.  Godkjenning av kjøretøyets tekniske egenskaper 

Det må her skilles mellom EF-typegodkjenning, nasjonal typegodkjenning og enkeltgodkjenning.
 
1.1  EU-typegodkjenning
Som innehaver av typegodkjenning utsteder fabrikanten COC (samsvarserklæring), som viser at kjøretøyet er i samsvar med den godkjente kjøretøytypen. Medlemsstatene kan kun tillate registrering, salg eller at nye typegodkjente kjøretøy tas i bruk når disse ledsages av en gyldig COC. 

Det må ikke stilles krav om at nye kjøretøy, som er typegodkjente og ledsages av gyldig COC, må godkjennes på nytt med mindre det er klart at kjøretøyet er endret etter at det forlot fabrikken. Nasjonale bestemmelser som krever ny godkjenning i slike tilfeller er i strid med EØS-reglene.  

1.2  Nasjonal godkjenning
For et nytt kjøretøy som ikke er typegodkjent, kan et medlemsland kreve at det skal godkjennes nasjonalt. Dette kan enten foretas som en nasjonal typegodkjenning eller nasjonal enkeltgodkjenning. Disse prosedyrene er normalt ikke omfattet av fellesskapsretten. 
Nasjonal typegodkjenning er i Norge aktuelt først og fremst i forbindelse med avgiftsmessig klassifisering, hvor det stilles tekniske tilleggskrav for enkelte kjøretøygrupper som vilkår for at kjøretøyene skal få avgiftslette. 

Enkeltgodkjenning skal fortrinnsvis benyttes ved import av enkeltkjøretøy fra tredjeland som ikke oppfyller EUs krav til typegodkjenning, og for unike kjøretøy. Bruktimporterte kjøretøy som har vært godkjent i et medlemsland skal ikke kontrolleres på ny etter de samme tekniske tester som er utført i en annen medlemsstat. (Det skal altså ikke skje en dupliserende kontroll.) Det stilles også blant annet krav til aktivitet og samarbeid mellom de nasjonale myndigheter i forhold til å kunne fremskaffe dokumentasjon for hvilke kontroller som er utført ved søknad om godkjenning av enkeltkjøretøy. 

Merknader

Dette vil etter Vegdirektoratets oppfatning kunne innebære at det er tilstrekkelig at et kjøretøy fremvises med registreringsdokumentasjon, eksempelvis vognkort, og at registreringsmyndighetene i bestemmelseslandet kan ha en aktivitetsplikt i forhold til å fremskaffe øvrig dokumentasjon fra andre lands myndigheter som man anser nødvendig når det gjelder å kunne kontrollere om alle de tekniske krav som stilles til kjøretøyet har vært kontrollert/dokumentert og er oppfylt. 

Det fremheves også at medlemsstatene ikke må stille unødige tekniske krav i sine forskrifter som innebærer at kjøretøyene må endres før de kan godkjennes nasjonalt. Kjøretøy som tidligere har vært godkjent i en annen medlemsstat (uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert) kan bare nektes godkjent dersom det fremstår som en reell risiko for allmennheten eller trafikksikkerheten. I denne forbindelse skal det tas i betraktning proporsjonalitets- og effektivitetshensynet i forhold til hvilke midler man velger for å sikre de overordnede hensyn.  

I praksis innebærer dette at myndighetene i det land hvor kjøretøyet søkes godkjent må vurdere de tekniske egenskaper ved kjøretøyet ut fra de forskrifter som gjaldt da kjøretøyet ble godkjent i opprinnelsesmedlemsstaten (dette fremgår også av kjøretøyforskriften § 1-7 i dag). Myndighetene må se hen til de tester og attester som er utstedt av andre godkjenningsmyndigheter. Supplerende tester kan bare kreves dersom de nødvendige opplysninger mangler på attestene som kan fremskaffes fra annet medlemsland. Det kan bare kreves dokumentert tekniske krav som går ut over andre medlemslands bestemmelser, dersom det kan påvises at dette er nødvendig ut fra tvingende allmenne hensyn og kravet til proporsjonalitet er oppfylt.  

Vegdirektoratet forutsetter ut fra meddelelsen at dersom kjøretøyet er blitt endret etter siste godkjenning i et medlemsland, må kjøretøyet fremstilles til ny teknisk godkjenning i bestemmelseslandet.  

I Norge blir det stilt krav om dokumentasjon på at et kjøretøy tilfredsstiller de tekniske bestemmelser som gjelder for kjøretøyet, når kjøretøyet er nasjonalt godkjent i utlandet. For kjøretøy som innehar EU-typegodkjenning og som ikke har blitt ombygd/oppbygd i etterkant, blir det kun utført en id-kontroll. 

For å kunne kontrollere at et kjøretøy er i god stand på registreringstidspunktet, kan et medlemsland gjennomføre teknisk kontroll før kjøretøyet blir registrert. Det er imidlertid en forutsetning at denne kontrollen er obligatorisk ved all omregistrering av kjøretøy uavhengig av om kjøretøyet har vært registrert i samme eller et annet medlemsland. Den tekniske kontrollen skal minst oppfylle de samme prosedyrer som godkjenningen av kjøretøyets tekniske egenskaper, dvs at kontrollen må skje etter objektive kriterier som er kjent på forhånd, kjøretøyet må ikke utsettes for dupliserende kontroll, og kontrollen må være lett tilgjengelig og kunne gjennomføres innenfor en rimelig tidsfrist. 
 
Teknisk kontroll, tilsvarende periodisk kjøretøykontroll, skjer tidligst ett år etter at kjøretøyet har blitt førstegangsregistrert i Norge.  

Ved registrering tillater medlemsstaten at kjøretøyet tas i bruk. Det omfatter altså identifisering av kjøretøyet og tildeling av et registreringsnummer.

Ved registrering av nye kjøretøy kan man be om å få forelagt godkjenningsdokumentasjon.
Har kjøretøyet tidligere vært registrert i en annen medlemsstat, kan man utelukkende be om å få forelagt original eller kopi av ikke-harmonisert vognkort fra en annen medlemsstat (dette vil gjelde for kjøretøy som er førstegangsregistrert før 1. juni 2004), eller vognkort som oppfyller kravene i direktiv 1999/37/EF. EU-typegodkjenning eller nasjonal typegodkjenning (vel også enkeltgodkjenning) kan som hovedregel bare kreves utlevert dersom kjøretøyet ikke innehar et vognkort som er i henhold til direktiv 1999/37/EF, og myndighetene ikke er i stand til å identifisere kjøretøyet tilstrekkelig presist. Videre kan det kreves blant annet bevis på betalt moms og forsikringsbevis.

Det tillates for øvrig kjøring på prøvenummerskilter i et kortere tidsrom, selv om det i forbindelse med dette ikke er utstedt et ordentlig vognkort og kjøretøyet ikke er tilstrekkelig identifisert. Midlertidige kjennemerker tillates også brukt over kortere tidsrom inntil endelig registrering skjer.

Fri ferdsel kan bare begrenses av hensyn til trafikksikkerheten (førerens egenskaper, overholdelse av nasjonale trafikkbestemmelser, kjøretøyets tekniske stand), når det er begrunnet mistanke om at kjøretøyet er stjålet, eller myndighetene har begrunnet tvil om attestenes gyldighet.

Også registreringsattester som utstedes for motorkjøretøy som er midlertidig registrert i et annet medlemsland, eller er utstyrt med prøvekjennemerke, skal anerkjennes som gyldige registreringsattester.

Dette vil neppe kunne gjelde for kjøretøy som får prøvekjennemerker i Norge, da vi i Norge ikke utsteder registreringsattest ved utlevering av prøvekjennemerker. Midlertidige registreringsattester inneholder ikke alltid navn på eier og kan mangle andre nødvendige opplysninger. Det bør således gjelde et slags minimumskrav til hva som kan aksepteres av midlertidige registreringsattester.

Til grunn for fortolkningen ligger de regelverk som er utviklet for å lette innførsel og registrering av utenlandske kjøretøy i en annen medlemsstat, blant annet rådsdirektiv 70/156/EØF med senere endringer, kommisjonsforordning nr. 1400/2002 og rådsdirektiv 1999/37/EF med endringer. Dette lovverket regulerer EF-typegodkjenningssystemet, forordningen om gruppefritak fra anvendelsen av konkurransereglene på salg og service av motorvogner og harmonisering av registreringsattester (vognkort) for kjøretøy.
   
De norske bestemmelsene på dette området fremgår hovedsakelig av forskrift 4.oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy og forskrift 8. august 2002 nr. 875 om periodisk kontroll og utekontroll av kjøretøy.

Det fremgår av fortolkningen at det ikke kan stilles krav om at nye, EU-typegodkjente kjøretøy som innehar gyldig attest om typegodkjenning, skal kunne kreves fremstilt til ny teknisk godkjenning i det landet de ønskes registrert, med mindre kjøretøyene har blitt ombygd etter at de forlot fabrikanten. Denne fortolkningen er gjeldende fortolkning i Norge.
Ved bruktimport i Norge skjer det imidlertid en forvaltningskontroll av kjøretøyene. Dette innebærer ikke at det blir gjennomført en teknisk kontroll av kjøretøyets funksjonelle deler, men en bekreftelse på at kjøretøyet oppfyller de forskriftsmessige krav/vilkår for å kunne godkjennes. Dersom kjøretøyet innehar EU-typegodkjenning skjer det kun en id-kontroll av kjøretøyet. Det bør vurderes nærmere hvorvidt omfanget av den myndighetskontrollen som i dag skjer av importerte kjøretøy med nasjonal godkjenning fra et annet medlemsland, er i strid med forbudet mot dupliserende kontroller.

Det fremgår også av rapporten at det ikke skal stilles unødige krav om at motorvogner skal endres teknisk sett for å kunne godkjennes i et annet medlemsland. Toll- og avgiftsdirektoratet forutsetter i sitt avgiftsregelverk at visse tekniske krav er oppfylt for at et kjøretøy skal kunne få avgiftslette, som for eksempel begravelsesbiler og varebiler klasse 2. Vegdirektoratet anser ikke dette for å komme i konflikt med kravet i EU-retten til at det ikke kan stilles øvrige tekniske krav til kjøretøy utover det som fremgår av EU-typegodkjenningen.


Vedlegg XI  Telekommunikasjonstjenester

32006 D 0804  Kommisjonsbeslutning 2006/804/EF av 23. november 2006 om harmonisering av frekvensressurser i UHF-båndet til RFID-utstyr for trådløs identifikasjon  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens beslutning om harmonisering av frekvensressurser i UHF-båndet til RFID-utstyr for trådløs kommunikasjon – heretter RFID-beslutningen – er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) 676/2002/EC, og da særlig art. 4 (3). 

RFID-beslutningen har til formål å etablere en politisk og rettslig ramme for medlemsstatene for å sikre harmonisert bruk av frekvensressurser for RFID-utstyr. Dette er en forutsetning for at det kan utpekes produkter som kan utnytte denne teknologien for tjenester som bygger på RFID og som kan fungere overalt i Europa. 
 
RFID-applikasjoner kan tenkes brukt på en rekke områder, for eksempel automatisk vareidentifikasjon, sporing av verdigjenstander, sikkerhets- og alarmsystemer, avfallshåndtering, avstandssensorer, tyverisikringssystemer, lokaliseringssystemer, dataoverførsel til håndholdte apparater og trådløse styringssystemer.  

Denne beslutningen dreier seg kun om RFID-systemer hvor anordningene på de gjenstandene som skal kunne identifiseres ikke har noen autonom energikilde for å sende radiosignaler, men utelukkende sender ved å gjenbruke den energi de rammes av fra leseenhetene. Evnen til å skape interferens for andre frekvensbrukere er normalt begrenset. Det er grunnen til at denne type utstyr kan dele frekvensbånd med andre tjenester uavhengig av om de krever tillatelse for bruk eller ikke, uten å forårsake skadelig interferens og kan brukes samtidig med annet kortholdsutstyr. 

Kommisjonen har anbefalt at frekvensressurser for slikt utstyr ikke bør gjøres til gjenstand for individuell godkjennelsesprosedyre i henhold til Europaparlamentets og Rådets direktiv 2002/20/EC (autorisasjonsdirektivet).
 
Radiokommunikasjonstjenester som definert i ITUs radioreglement har fortrinnsrett foran RFID-utstyr og skal ikke yte RFID-utstyr beskyttelse mot interferens, og RFID-utstyr skal ikke skape interferens for radiokommunikasjonstjenester. Det vil være opp til fabrikantene av RFID-utstyr å beskytte utstyret mot skadelig interferens både fra radiokommunikasjonstjenester og fra annet kortholdsutstyr som brukes i overensstemmelse med gjeldende fellesskapsregler eller nasjonale regler.
 
De frekvensbånd som CEPT har foreslått for harmonisering er avsatt til RFID i den harmoniserte standarden EN 302 208 som er vedtatt i henhold til direktiv 1999/5/EC. De tekniske parameterne for RFID-utstyr er angitt i vedlegget til beslutningen. Medlemsstatene skal nøye følge bruken av de berørte frekvensbånd og innberette resultatene til Kommisjonen med sikte på en rettidig nyvurdering av beslutningen.
 
Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-2. Når det gjelder håndhevelse av bestemmelsene tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen. I den reviderte fribruksforskriften som ventes å tre i kraft 1. juli 2007, er det i § 24 tatt inn en bestemmelse om radiobasert identifikasjonsutstyr (RFID) hvor frekvensbåndet 865-868 MHz tillates brukt slik frekvensbruken er definert i EN 302 208. Ved implementeringen av RFID-beslutningen vil det ikke være behov for å gjøre tilpasninger i teksten i den nylig reviderte fribruksforskriften.

Merknader

Innholdet i RFID-beslutningen er i samsvar med innholdet i den reviderte fribruksforskriftens § 24. Forskriften trådte i kraft 4. juli 2007.
I RFID-teknologien kan det i enkelte tilfeller ligge et potensial for lagring av data som kan være personvernmessig uheldig dersom dataene misbrukes. Beslutningen har uformelt vært forelagt Datatilsynet som ikke finner noe personvernteknisk betenkelig.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0344  Kommisjonsbeslutning 2007/344/EF av 16. mai 2007 om harmonisert tilgjengeliggjøring av opplysninger om bruken av frekvenser i Fellesskapet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens beslutning om harmonisert tilgjengeliggjøring  av opplysninger om bruken av frekvenser i felleskapet - heretter kalt spektruminformasjonsbeslutningen -  er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) nr. 676/2002/EF, og da særlig art. 4 (3).

Formålet med spektruminformasjonsbeslutningen er å etablere et politisk og rettslig grunnlag for harmonisert tilgjengeliggjøring av opplysninger om bruken av frekvensressurser og tilhørende tekniske parametere.  

Det er enighet blant medlemsstatene og deltakere fra næringslivet om å bruke systemet som er utarbeidet av European Radiocommunications Office (ERO). The ERO Frequency Information System (EFIS) er offentlig tilgjengelig over Internet og gir mulighet på europeisk plan for å søke og å sammenligne offisielle frekvensopplysninger som de nasjonale administrasjoner har overført til systemet. Det ligger en oppfordring i beslutningen til medlemsstatene om å benytte systemet.

Beslutningen angir på hvilken måte, samt hvilke opplysninger som skal gjøres tilgjengelig. 
Beslutningen trer i kraft 1. januar 2008. Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-1 hvor myndigheten er pålagt å fastsette en nasjonal frekvensplan for bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, og hvor det pålegges myndighetene å gjøre den nasjonale frekvensplan offentlig tilgjengelig.

Når det gjelder håndhevelsen av regelverket tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen.

Merknader

Innholdet i beslutningen er i samsvar med innholdet i ekomloven.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 D 0698  Kommisjonsbeslutning 2007/698/EF av 29. oktober 2007 om endring av beslutning 2007/116/EF vedrørende innføring av flere reserverte nummer som begynner med "116"  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsbeslutning 2007/698/EF endrer beslutning 2007/116/EF som er en del av EØS-avtalen.

Endringen medfører en tilføyelse av 2 nye nummer til vedlegget i beslutning 2007/116/EF. De nye nummerne er 116 111 Hjelpelinjer for barn og 116 123 Hjelpelinjer for følelsesmessig støtte. I vedlegget til beslutning 2007/116/EF er det allerede avsatt og gitt tjenestebeskrivelse for 116 000 Hotline for savnede barn

116 111  Hjelpelinjer for barn 

Tjenesten hjelper barn med behov for omsorg og beskytelse og setter dem i forbindelse med tjenester og ressurser. Tjenesten gir barn en mulighet til å snakke med noen om forhold som angår dem.

Hvis tjenesten ikke er døgnkontinuerlig tilgjengelig (dvs. 24 timer dagen, 7, dager i uken, landsomfattende), forpliktes den som har tjenesten å gjøre informasjon om tilgjengeligheten offentlig tilgjengelig i en lett tilgjengelig form. De som ringer tjenesten når den ikke er tilgjengelig skal få informasjon om når den vil være tilgjengelig neste gang.

116 123  Hjelpelinje for følelsesmessig støtte 

Tjenesten gir den som ringer en ekte menneskelig kontakt som lytter uten å dømme. Den tilbyr følelsesmessig støtte til personer som lider av ensomhet, befinner seg i en psykologisk krise eller har selvmordstanker.

Hvis tjenesten ikke er døgnkontinuerlig tilgjengelig (dvs. 24 timer dagen, 7, dager i uken, landsomfattende), forpliktes den som har tjenesten å gjøre informasjon om tilgjengeligheten offentlig tilgjengelig i en lett tilgjengelig form. De som ringer tjenesten når den ikke er tilgjengelig skal få informasjon om når den vil være tilgjengelig neste gang.

Det er også gjort endring i vedlegget vedrørende tilgjengelighet til 116 000 Hotline for savnede barn. Tjenesten skal være døgnkontinuerlig tilgjengelig (dvs. 24 timer dagen, 7, dager i uken, landsomfattende).

Forøvrig innebærer ikke beslutning 2007/698/EF noen substansielle endringer i beslutning 2007/116/EF.

Merknader

Post- og teletilsynet er aktuell myndighet mht. de oppgaver som gis de nasjonale myndighetene i følge beslutning 2007/116/EF, og vil også være dette når det gjelder beslutning 2007/698/EF.
Det har så langt vært liten interesse i Norge for å ta i bruk og drifte 116-nummer. Post- og teletilsynet planlegger å starte en høring om slike nummer i mai/juni 2008. I høringen vil spørsmål knyttet til informasjon om nummerne, finansiering, kvalitetsikring og forskriftsendring inngå. Nummerne vil etter at høringen er ferdig bli kunngjort og gjort tilgjengelig for søkere, sannsynligvis høsten 2008.
Det antas imidlertid at det ikke vil være behov for ytterligere forskriftsendring som følge av beslutning 2007/698/EF utover forskriftsendringen av nummerforskriften § 16 som følger av beslutning 2007/116/EF.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0060  Kommisjonsbeslutning 2008/60/EF av 21. desember 2007 om endring av beslutning 2003/548/EF med hensyn til sletting av minimumssettet av leide linjer  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Beslutningen endrer beslutning 2003/548/EF om minimumssettet for leide linjer. Endringen går ut på å slette listen "Identification of the minimum set of leased lines with harmonised charateristics and associated standards" fra vedlegget til beslutning 2003/548/EF. Dette gjelder to typer av analoge leide linjer og tre typer digitale leide linjer med hastigheter opp til 2048 kbit/s. Bakgrunnen for endringen er bl.a. at den tekniske utviklingen har gjort analoge leide linjer mindre relevante. Etterspørsel etter digitale leide linjer, som i økende grad dreier seg om høyhastighetstilkoblinger med hastigheter høyere enn 2048 kbit/s, blir oppfylt av markedet. Andre løsninger som for eksempel bredbåndstilknytninger blir også et rimeligere alternativ for mange brukere.

Merknader

Beslutningen endrer beslutning 2003/548/EF om minimumssettet for leide linjer, som er en del av EØS-avtalen.
 
Beslutningen har blitt drøftet og godkjent av COCOM (Communications Committee), der Norge deltar som observatør. Det har vært gjennomført en offentlig høring, der det har vært bred støtte blant medlemsstatene, bransjen og andre berørte aktører for å slette disse fem typene leide linjer fra det gjeldende minimumssettet.
 
Hovedbegrunnelsen for å ta ut de fem typene leide linjer som beslutningen dreier seg om fra minimumssettet er den teknologiske utviklingen, som har gjort disse typer leide linjer mindre betydningsfulle, og at markedet er i stand til å betjene den eksisterende etterspørselen. Selv om etterspørselen etter leide linjer med kapasitet inntil 2 Mbit/s har avtatt de seneste årene, er slike samband fremdeles viktige bl.a. for tilknytning av tradisjonelle hussentraler mot telenettet, for datakommunikasjon i større bedrifter og i forbindelse med samtrafikk for telefoni. Det er likevel lite som tilsier at markedet ikke vil håndtere den fremtidige etterspørselen på en tilfredsstillende måte. Slike leide samband brukes også i stor grad for å knytte basestasjoner i mobilnettene til sine respektive kjernenett. Denne anvendelsen er knyttet til grossistmarkedet, og er ikke en del av sluttbrukermarkedet som minimumssettet adresserer.

Det nevnte minimumssettet er regulert i ekomforskriften § 2-3 som et minimumstilbud aktører med sterk markedsstilling på dette området skal tilby på ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorienterte priser. Statistikk som er oppdatert per 1. halvår 2007 viser at Telenor har 96% av markedet for analoge leide linjer og 72% av markedet for digitale leide linjer med kapasitet inntil 2 Mbit/s. Bestemmelsen i § 2-3 medfører følgelig plikter kun for Telenor.

Samferdselsdepartementet har vært i dialog med Post- og teletilsynet angående hvorvidt beslutningen medfører behov for endring i ekomforskriften. I følge tilsynet medfører beslutningen at ekomforskriften § 2-3 blir overflødig. Det mest hensiktsmessige vil likevel være at § 2-3 blir stående inntil videre, og at bestemmelsen tas ut av forskriften ved neste revisjon. Dette innebærer at § 2-3 vil stå ved lag frem til dette tidspunktet. Det antas at dette ikke vil være problematisk overfor tilbydere eller sluttbrukere. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0286  Kommisjonsbeslutning 2008/286/EF av 17. mars 2008 om endring av beslutning 2007/176/EF vedrørende liste over standarder og/eller spesifikasjoner for elektroniske kommunikasjonsnettverk, tjenester og tilhørende fasiliteter og tjenester  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Beslutningen endrer beslutning 2007/176/EF vedrørende etablering av en liste over standarder og/eller spesifikasjoner for elektroniske kommunikasjonsnettverk, tjenester og tilhørende fasiliteter.  Endringen består kun i at en ny standard for digital kringkasting til mobile terminaler ("Digital Video Broacasting Handheld - DVB-H") ETSI EN 302 304 inkluderes i listen. ETSI EN 302 304 spesifiserer transmisjonssystemer som bruker ETSI-standarden for digital videokringkastning (DVB) til å overføre multimediatjenester over digitale bakkenett til håndholdt brukerutstyr på en effektiv måte. Standarden gjøres ikke obligatorisk, men er anbefalt og retningsgivende på linje med de andre standardene som listen inneholder.

Hensikten med listen er å oppfordre til bruk av harmoniserte standarder for å sikre samvirke av nett og tjenester, samt øke valgfriheten for brukere av elektroniske kommunikasjonstjenester. Listen inneholder primært standarder og/eller spesifikasjoner knyttet til grensesnitt for samtrafikk mellom, eller tilgang til, elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester. Det er lagt vekt på at de aktuelle standardene er relevante for dagens marked og har potensiale for fremtidig utvikling og bruk. Uferdige standarder og eldre etablerte standarder er ikke inkludert. Det samme gjelder standarder hvor det antas at markedet selv vil ivareta interoperabilitet mellom nett og tjenester samt sikre valgfrihet for brukerne. 

Listen inneholder ingen obligatoriske standarder. Listen kommer i tillegg til standardene for minimumstilbud av overføringskapasitet (leide samband) publisert i Official Journal 25.07 – 2003 som er tatt inn i norsk regelverk i ekomforskriften § 2-3. Denne bestemmelsen er imidlertid nå foreslått fjernet som følge av Kommisjonsbeslutning 2008/0060/EF om endring (opphevelse) av Kommisjonsbeslutning 2003/548/EF om minimumstilbud av leide samband.   
For standarder som ikke er eksplisitt nevnt i den aktuelle listen, oppfordres det i samsvar med art.17 i direktiv 2002/21/EF til bruk av standarder fra europeiske standardiseringsorganisasjoner, f.eks ETSI. Dersom slike ikke finnes oppfordres til bruk av internasjonale standarder og rekommandasjoner fra organisasjoner som ITU, ISO og IEC.

Merknader

De aktuelle standardene og/eller spesifikasjonene som inngår i listen er ikke obligatoriske, men vil være retningsgivende for norske aktører som anlegger elektroniske kommunikasjonsnett og tilbyr elektroniske kommunikasjonstjenester.
 
Rettsakten vurderes ikke å medføre behov for endringer i gjeldende norsk regelverk for elektronisk kommunikasjon. Ekomloven § 2-3 og bestemmelser i ekomforskriften gir hjemmel for telemyndigheten til å pålegge bruk av standarder ved behov. I slike tilfeller vil det være naturlig å ta utgangspunkt i Kommisjonens liste over standarder. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

    
32008 D 0294  Kommisjonsbeslutning 2008/294/EF av 7. april 2008 om harmoniserte bruksvilkår for frekvenser til mobile kommunikasjonstjenester om bord på fly (MCA-tjenester) i Fellesskapet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonensbeslutning 2008/294/EF om harmonisert bruk av frekvenser for mobile kommunikasjonstjenester ombord på fly – heretter MCA-beslutningen – er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) 676/2002/EC art. 4 (3).
Beslutningen åpner for kommersiell bruk av MCA-tjenester for GSM-systemer i 1800 MHz-båndet (1710-1785 / 1805-1880 MHz). Bruken må være i samsvar med ETSI-standardene EN 301 502 og EN 301 511. Det er tatt høyde for at beslutningen i fremtiden kan bli utvidet til også å gjelde andre terrestrielle mobile kommunikasjonssystemer som opererer i henhold til andre standarder i andre frekvensbånd.

Formålet med beslutningen er å harmonisere de tekniske vilkårene for adgang til og effektiv bruk av frekvenser for mobile kommunikasjonstjenester ombord i fly, og på denne måten muliggjøre bruk av mobiltelefon ombord i fly. Medlemsstatene skal senest seks måneder etter at vedtaket er trådt i kraft, gjøre 1800 MHz-båndet tilgjengelig for MCA-tjenester. Frekvensbruken er ikke beskyttet mot forstyrrelser fra annen lovlig bruk av frekvenser og har ingen rett til å forstyrre annen lovlig bruk. Tjenestene må tilfredsstille vilkårene som er beskrevet i beslutningens vedlegg.
Minimumskravet til høyde over bakken for enhver transmisjon fra et MCA-system er 3000 meter  over bakken. De tekniske parameterne for bruken er beskrevet i vedlegget til beslutningen.
Medlemsstatene kan stille krav om større minimumshøyde for bruk av MCA-tjenester hvor dette er berettiget på grunn av nasjonale topografiske forhold og bakkenettets utbredelse. Kommisjonen skal notifiseres om denne informasjonen innen fire måneder etter implementering av MCA-beslutningen, og det skal publiseres i Official Journal of the European Union.

Merknader

Dette er en viktig sak for Norge siden en av de to fremtredende aktørene på markedet for MCA-systemer er selskapet AeroMobile hvor Telenor er tungt inne (eierskap 50 %).
Innholdet i beslutningen tar opp i seg løsninger som er utarbeidet av CEPT (Conference of Postal and Telecommunications Administrations). Norge, særlig gjennom post- og teletilsynet, har deltatt aktivt i arbeidet i CEPT for å komme frem til resultater som er i overensstemmelse med norsk syn på bruk av MCA-systemer og -tjenester.
Norsk regulering på området foregriper allerede MCA-beslutningen gjennom forskrift av 4. juli 2007 nr. 439 som gir generelle tillatelser til bruk av frekvenser §§ 26 og 27 (fribruksforskriften).
Norge har i RSC (Radio Spectrum Committee) indikert at det ikke er identifisert behov for å notifisere noen høyere minimum flyhøyde for anvendelse av MCA-tjenester i luftrommet over Norge.
Post- og teletilsynet er på norsk side nasjonalt kontaktpunkt for registeret over MCA-tjenester.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32005 H 0698  Kommisjonsrekommandasjon 2005/698/EF av 19. september 2005 om regnskapsmessig skille og kostnadsorientering i telereguleringen  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens anbefalinger om regnskapsmessig skille (produktregnskap) og kostnadsregnskap under det regulatoriske rammeverket for elektronisk kommunikasjon (2005/698/EC)
Anbefalingene er et resultat av nødvendige oppdateringer for å harmonisere anbefalingene gjort i 1998 og direktivet om elektronisk kommunikasjon fra 2003. Det ble åpenbart at enkelte reguleringsbestemmelser for elektronisk kommunikasjon krevde implementering av nødvendige og passende mekanismer for kostnadsregnskap. 

Dersom det i en markedsanalyse er blitt fastslått at en tilbyder har sterk markedstilling (SMP), kan det være nødvendig å pålegge aktøren forpliktelser om regnskapsmessig skille og/eller kostnadsregnskap. Formålet med slike forpliktelser er for det første å gjøre transaksjoner gjennomsiktige, og for det andre å avdekke tilbyderens faktiske kostnader. En SMP-tilbyder kan operere i flere markeder, også i markeder hvor den ikke har SMP. For at reguleringsmyndighetene skal få gjennomført den ønskede reguleringen, kan det være nødvendig å innhente informasjon om kostnadene til tilbyderen i markeder hvor den ikke har SMP. Dersom en tilbyder blir pålagt regnskapsmessig skille og/eller kostnadsregnskap, skal denne reguleringen fortsatt være i samsvar med artikkel 8 i direktiv 2002/21/EC, som stiller krav til at den både skal oppmuntre til effektiv investering og oppdage markedssvikt av ulike typer.
 
Kommisjonens anbefalinger:

    • Kostnadene skal være oppsplittet og ha en aktivitetsbasert allokering. Videre skal bestemmelsene sikre transparens uten å skade kommersiell konfidensialitet.

    • Overgang fra kostnadsregulering basert på historiske kostnader til inflasjonsjusterte kostnader må nøye planlegges og overveies siden resultatet kan være endrede priser.

    • Bestemmelser om regnskapsmessig skille krever at tilbyderen redegjør for gevinst, tap og kapitalanvendelsen i regnskapet. 

    • USO-tilbyder plikter å identifisere kompensasjonen i regnskapet for å unngå konkurranseproblemer knyttet til kryss-subsidiering.

Anbefalingene skal oppmuntre medlemslandene til å implementere harmoniserte metoder og sammenlignbare regnskapssystemer. Det indre markedet vil dermed utvikles og konkurransen vil videre styrkes til glede for forbrukerne.

Merknader

Myndighetene i Norge kan i følge lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å opprette regnskapsmessig skille og kostnadsregnskap. Rekommandasjonen krever dermed ikke lov- eller forskriftsendring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 L 0024  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/24/EF av 15. mars 2006 om lagring av opplysninger som genereres eller behandles i forbindelse med levering av offentlig tilgjengelige elektroniske kommunikasjonstjenester eller av offentlige kommunikasjonsnett, og om endring av direktiv 2002/58/EF (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Formålet med direktivet er å harmonisere de enkelte EU-medlemslands lovgivning knyttet til lagring av nærmere definerte data fremkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Hensikten er å gi justismyndighetene et verktøy for å avdekke, etterforske og rettsforfølge alvorlige kriminelle handlinger.

I direktivet er ”data” definert som både trafikkdata, lokaliseringsdata og abonnements- og brukerdata i tilknytning til disse. Forslaget presiserer hvilke kategorier data som skal lagres: Data som er nødvendig for å spore og identifisere kilder til kommunikasjon, data nødvendig for å spore og identifisere destinasjon, data nødvendig for å identifisere dato, tid og varighet for kommunikasjonen, data nødvendig for å identifisere  type kommunikasjon, data nødvendig for å identifisere brukers kommunikasjonsutstyr og data nødvendig for å identifisere lokalisering av mobilt utstyr.

Direktivet krever at medlemslandene må sikre at tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester må lagre de ovennevnte data i minimum seks måneder og maksimum to år. Medlemslandene må videre sikre at tilbyderne respekterer som et minimum de prinsipper for datasikkerhet som direktivforslaget fremmer. Hver medlemsstat skal utpeke en eller flere offentlige myndigheter som skal ha ansvaret for å overvåke sikkerheten knyttet til lagring av data. Medlemslandene skal videre sikre at bevarte data blir lagret på en slik måte at de kan bli overført til kompetente myndigheter uten unødvendige forsinkelser.

Direktivet krever at medlemslandene årlig skal sørge for statistikk til EU-kommisjonen om de saker hvor informasjon har blitt gitt til kompetente myndigheter. Det skal også føres statistikk over tidsforløpet mellom dato for datalagring og dato for etterspørsel etter de lagrede data fra kompetente myndigheter og saker der anmodninger om data ikke har kunnet bli møtt.
Kommisjonen skal legge frem en evaluering av ordningen til Europaparlamentet og Rådet innen tre år fra iverksettelsestidspunktet.

Merknader

Det er ingen regel om lagringsplikt per i dag i norsk lovverk. Ekomloven § 2-7 oppstiller en rett for tilbyderne av elektronisk kommunikasjon til å lagre data inntil de ikke lenger er nødvendige for kommunikasjons- eller faktureringsformål. Når dataene ikke lenger er nødvendige for dette formålet, inntrer en sletteplikt. Paragrafen åpner for at ytterligere regler kan gis i forskrift. Ekomloven § 2-8 pålegger tilbyder å tilrettelegge for lovbestemt tilgang til informasjon. I paragrafens tredje ledd gis mulighet for at ytterligere krav til tilrettelegging, herunder innføring av plikt til å lagre trafikkdata i en bestemt periode, kan gis i forskrift.

Rettsakten forventes å få rettslige konsekvenser i Norge, dersom direktivet vurderes som EØS-relevant, i den forstand at det må gjennomføres endringer i lovgivningen om elektronisk kommunikasjon. Det vil også måtte vurderes endringer i straffeprosessloven.

Rettsakten vil, dersom den vurderes som EØS-relevant, også få administrative konsekvenser i Norge. Post- og teletilsynet og Datatilsynet vil som følge av rettsakten kunne få utvidede tilsynsoppgaver. Rettsakten vil kunne få økonomiske konsekvenser for tilbydere som skal utføre pålegg i henhold til rettsakten, og myndigheter avhengig av nasjonal modell for kostnadsdekning.

Diskusjonen om hjemmel og EØS-relevans:

Direktivet er vedtatt under første pilar med hjemmel i artikkel 95 i EU-traktaten. Hjemmelsbruken er en indikasjon på at direktivet i utgangspunktet er EØS-relevant, men den er ikke avgjørende. Irland reiste 6. juli 2006 sak for EF-domstolen (sak C-301/06) om datalagringsdirektivet. Irland mener artikkel 95 i EF-traktaten er ugyldig hjemmelsgrunnlag for direktivet. Hovedargumentet er at direktivets hovedformål er bekjempelse av alvorlig kriminalitet og at det derfor må hjemles i tredje søyle (politi- og justissamarbeid). Det er uklart når saken kommer opp for EF-domstolen. EØS-avtalen regulerer som kjent bare første-søyle-regelverk (fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer). Vurderingen av EØS-relevans tar utgangspunkt i om direktivet i sitt innhold faller innenfor EØS-avtalens saklige virkeområde, slik dette er definert i avtalen sin hoveddel, vedlegg og protokoller. Selv om dommen fra EF-domstolen ikke vil være direkte bestemmende for direktivets EØS-relevans, vil både konklusjonen og premissene kunne være relevante for vurderingen. Mye taler for å avvente endelig stillingtaken til en eventuell innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen til EF-domstolens dom foreligger. Regjeringen har ikke tatt stilling til den videre prosessen ennå.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 L 0006  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/6/EF av 27. februar 2008 om endring av direktiv 97/67/EF vedrørende full realisering av det indre marked for posttjenester i Fellesskapet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Det tredje postdirektivet ble vedtatt 27. februar. Det er ikke vesentlige endringer fra det direktivutkastet som forelå høsten 2007.

Dato for gjennomføring av liberaliseringen av det indre markedet for posttjenester er satt til 31. desember 2010.

Bakgrunnen for det tredje postdirektivet er ønsket om å utnytte fordelene ved det indre markedet for posttjenester fullt ut gjennom en full liberalisering av hele markedet. Postjenester i Fellesskapet er i dag regulert gjennom postdirektivet fra 1997 (97/67/EF) som garanterer borgerne postjenester av høy kvalitet. Direktivet har høyest mulig tjenestekvalitet som mål, gjennom en progressiv åpning av markedet ved å gradvis redusere omfanget av eneretten (fra 2006 redusert til 50 gram).

Det nye direktivet er det siste steget i en lang reformprosess, der man allerede har sett at store deler av det europeiske postmarkedet har blitt liberalisert. Direktivet pålegger medlemsstatene å fortsatt opprettholde universelle tjenester for alle kunder når det gjelder innsamling og levering av post minst 5 dager i uken til overkommerlige priser i hele territoriet.

Når det gjelder fristen for liberaliseringen, er denne satt til 31. desember 2010, med mulighet for enkelte navngitte medlemsstater til å utsette liberaliseringen i ytterligere 2 år - dvs. til 31. desember 2012.

Merknader

Det må særlig vurderes om Norge skal fjerne eneretten fra 31. desember 2010, eller ta sikte på å bli med i gruppen av land som kan utsette liberaliseringen i inntil 2 år. Dersom Norge ønsker å bli med i denne gruppen vil dette gjøres i form av en tilpasningstekst. Behovet for evt. andre tilpasningstekster vil også bli vurdert nærmere.

Norge er spesielt opptatt av å kunne opprettholde likeverdige posttjenester i hele landet og dagens servicenivå, noe som bl.a. vil bety et krav om postombæring 6 dager i uken, at vi kan beholde ordningen med enhetsporto og at vi kan ha et system der alle aktører er med og bidrar til et fond el. lign. for å dekke merkostnadene ved oppfyllelse av leveringsplikten.
Samferdselsdepartementet vil utrede konsekvensene av postdirektivet for Norge for å belyse konsekvenser for samfunnspålagte oppgaver og finansiering av disse, Postens konkurransesituasjon og konsekvenser for de ansatte.
Direktivet vil bli nærmere behandlet både i Samferdselsdepartementet og etter hvert også i regjeringen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Vedlegg XIII  Transport
 
Kapittel I  Innlandstransport

32007 R 1370  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1370/2007 om kollektivtransport med jernbane og på vei og om opphevelse av rådsforordning nr. 1191/69 og 1107/70  (vedlegg XIII kap I SD)

Sammendrag av innhold 

Hovedformålet med forordningen er å regulere konkurransen slik at kontrakter om offentlig tjeneste i kollektivtransport på vei og med bane blir inngått og gjennomført på en gjennomsiktig måte. Forordningen fastsetter hvordan kompetente myndigheter, innenfor rammene av EØS-retten, kan gripe inn i kollektivtransporten for å sikre levering av tjenester av allmenn interesse, som er hyppigere, sikrere, bedre eller billigere, enn hva som kan oppnås gjennom markedskreftene alene. Med dette for øye slår forordningen fast på hvilken måte kompetente myndigheter kan tildele offentlig støtte/tilskudd og/eller eneretter til operatører innen buss- og banesektoren i forbindelse med oppfyllelse av forpliktelser til offentlig tjeneste, jf. artikkel 1.

Forordningen skal sikre effektive transporttjenester gjennom regulert konkurranse. Det vil si at det innføres plikt til konkurranse  om  markedet. Når slik konkurranse er gjennomført er det ikke ytterligere plikt til konkurranse  i  markedet.

Forordningen inneholder regler om når konkurranseutsetting kreves, og minimumsregler for hva kontrakt om plikt til offentlig tjeneste skal inneholde. Videre er det regler om offentliggjøring, og overgangsregler i forhold til når forslaget skal gjelde fullt ut for alle kontrakter innen sektoren. Forordningen overlater til kompetente myndigheter å fastsette ønsket transportstandard, og inneholder ikke detaljerte regler om prosessen for tildeling av kontrakter.

Tildeling av støtte eller enerett skal etter forordningen skje ved inngåelse av kontrakt om offentlig tjeneste. Vilkår om maksimaltakster kan imidlertid også fastsettes i generelle bestemmelser (for eksempel i vedtak med hjemmel i lov). EØS-statene kan unnta generelle regler om maksimumstakster fra å følge reglene i forordningen. Dette må evt. notifiseres, jf. artikkel 3. Kontraktstiden er maksimalt  10  år for buss, og 15 år for jernbane.  For jernbane gjelder imidlertid 15 års regelen kun ved konkurranseutsetting. Uten konkurranseutsetting er maksimal kontraktslengde 10 år.  Perioden kan forlenges med opp til 50 prosent av tiden i tilfelle hvor operatøren stiller en vesentlig del av aktiva knyttet til utføring av transporten til rådighet, eller hvis det er berettiget ut fra omkostningene som følge av særlig perifer geografisk beliggenhet . I tilfelle hvor en ytterligere forlengelse av kontrakten kan begrunnes i nedbetaling av gjeld (amortisering) i forbindelse med infrastruktur eller kjørende/rullende materiell, er dette mulig såfremt det gjøres ved en åpen anbudsprosess og Kommisjonen/ESA meddeles om tildelingen, jf. artikkel 4 nr. 3 og 4.

Hovedregelen etter forordningen er at kontrakt om offentlig tjenesteytelse skal tildeles etter konkurranseutsetting, jf. artikkel 5 nr. 3. Unntak fra dette gjelder (1) hvis oppdragsgiver selv eller en intern operatør driver transporttjenesten på den aktuelle strekningen, (2) hvis den årlige kontraktsverdien er på under 1 million euro, eller  under 2 millioner euro for små og medium store bedrifter , (3) hvor operatøren utfører mindre enn 300 000 kilometer transporttjenester årlig, eller  under 600 000 kilometer for små og medium store bedrifter , (4) i nødssituasjoner, og (5) for  jernbane i tradisjonell forstand , jf. artikkel 5 nr. 2, 4, 5 og 6. I de nevnte tilfellene kan kompetente myndigheter velge å tildele kontrakt direkte uten forutgående konkurranse. 

Minimumsregler for hva kontrakten skal inneholde følger av artikkel 4 (1) – (4). Det skal klart defineres hva som er innholdet i forpliktelsen til offentlig tjeneste, og oppdragsgiver skal på forhånd angi hvilke parametere tilskudd skal beregnes ut fra og omfanget av en enerett. Parametrene må fastlegges slik at tilskuddet ikke innebærer overkompensasjon. Videre skal det fastlegges hvordan omkostningene til utførelsen av forpliktelsen til offentlig tjeneste skal fordeles og hvordan inntektsfordelingen mellom oppdragsgiver, og operatør skal være.

Oppdragsgiver kan i kontrakten bestemme at den operatøren som tildeles kontrakten må overta ansatte fra tidligere operatør på samme måte som om det hadde dreid seg om en virksomhetsovertakelse, jf. artikkel 4 (5). Forordningen viser også til reguleringer i nasjonal rett når det gjelder dette spørsmålet. 

Videre skal alle kompetente myndigheter årlig offentliggjøre en detaljert oversikt over alle forpliktelser til offentlig transport som den myndigheten er ansvarlig for. Kompetent myndighet vil også bli forpliktet til å offentliggjøre informasjon om intensjonen om tildeling av kontrakt til offentlig tjeneste ett år forut for anbudsinvitasjonen eller den direkte tildelingen av kontrakten. Bestemmelsen gjelder ikke for kontrakter som omfatter mindre enn 50 000 vognkilometer årlig, eller kontrakter som inngås i nødssituasjoner. For jernbane er det egne regler om hvilken informasjon som skal offentliggjøres på forhånd, jf. artikkel 7 

Forordningen har overgangsregler i artikkel 8. Reglene vil gradvis få full virkning i de sektorene som omfattes i løpet av en 10 års periode. For allerede inngåtte kontrakter er imidlertid overgangsordningene enda lengre. Som regel kan kontraktene fortsette å gjelde til de utløper.  Forordningen trer først i kraft 2 år etter publisering, dvs. 3. desember 2009. 

For kontrakter som faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser gjelder ikke reglene i artikkel 5 om hvordan kontrakten skal inngås og artikkel 8 om overgangsregler. De øvrige reglene i forslaget, for eksempel reglene i artikkel 4 om obligatorisk innhold i kontraktene og reglene i artikkel 7 om offentliggjøring, er ment å gjelde også for kontrakter som faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser. Utgangspunktet er at bruttokontrakter faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser, mens nettokontrakter (tjenestekonsesjoner) fullt ut vil komme inn under forslaget til forordning. Det må imidlertid foretas en konkret risikovurdering i det enkelte tilfelle.

Reglene i forordningen gjelder også for kontrakter som etter forslaget ikke kreves konkurranseutsatt. Når det gjelder tilskudd som tildeles i kontrakter som ikke konkurranseutsettes, skal tildelingen følge bestemmelsene i vedlegget til forordningen. Vedlegget oppstiller regler med tanke på å unngå at tilskudd innebærer en overkompensasjon, og skal sikre gjennomsiktighet i tildelingsprosessen.

Forordningen åpner for at EØS-statene kan gi den virkning også for innenlands vannvei og nasjonal sjøtransport (maritim kabotasje).

Støtte gitt i henhold til forordningen skal ikke notifiseres. 

Merknader

Forordningen er fremmet med henvisning til artikkel 71 og 89 i EF-traktaten.

Norsk rett på området:
 
Det følger av yrkestransportloven av 21. juni 2002 nr. 45 (ytl.) § 18 at bruk av anbud er frivillig ved tildeling av løyve for persontransport med motorvogn i rute.

Innen  veitransportsektoren  er det i Norge fylkeskommunenes kjøp av busstjenester og tildeling av eneretter som vil komme inn under reglene i forslaget. I 2006 var 26 prosent av den lokale ruteproduksjonen, målt i rutekm., konkurranseutsatt. Målt i antall passasjerer var imidlertid 40 prosent konkurranseutsatt. Det synes dermed som ruter med stort belegg har blitt konkurranseutsatt først.  Fylkeskommunene synes i stor grad å benytte bruttokontrakter ved anbud.
Når det gjelder langdistansetransport med buss (ekspressbusser) er dette markedet åpnet for konkurranse. Disse rutene mottar ikke tilskudd eller eneretter, slik at dette markedet ikke vil bli berørt av forslaget. 

Det er ingen tvingende regler om konkurranseutsetting for transport med bane. Innen  skinnegående transport  er kun enkelte persontransportstrekninger åpnet for konkurranse (Gjøvikbanen).

Særlig om EØS-retten på området:

Kollektivtransport på jernbane og vei kan karakteriseres som tjenester av allmenn økonomisk betydning. Operatørene mottar ofte driftstilskudd for utførelse av disse tjenestene. Ved tildeling av tilskudd må det vurderes om tildelingen er i samsvar med EØS-reglene om statsstøtte.

EØS-avtalen del III kapittel 6 har egne regler om transport. EØS-avtalen artikkel 49 inneholder bestemmelser om støtte til transportsektoren (vei og bane). Denne bestemmelsen er uttømmende gjennomført ved rådsforordning nr. 1191/69 om medlemsstatenes forpliktelser i forbindelse med forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse innen transport med jernbane, på vei og innenlands vannvei og rådsforordning nr. 1107/70 om støtte til transport med jernbane, vei og innenlands vannvei. Rådsforordning nr. 1191/69 og nr. 1107/70 er implementert i norsk rett ved forskrift av 11. august 1995 nr. 716 om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen § 1 nr. 4 og nr. 7. Forskriften er gitt med hjemmel i lov nr. 25 av 26. mai 1995 om gjennomføring av felles regler om innenlands transport i EØS-avtalen. EØS-avtalens generelle regler om statsstøtte, jf. del IV kapittel 2, kommer ikke til anvendelse for transport på vei og med jernbane. I utgangspunktet vil tilskudd være forenlig med EØS-avtalen hvis det er tildelt i tråd med bestemmelsene i rfo. 1191/69.

Rådsforordning 1191/69 har ikke bestemmelser om hvordan kontrakter om offentlig tjeneste skal inngås. Forordningen inneholder imidlertid generelle rammer for forpliktelse til offentlig persontransport og metoder for beregning av hva som er rimelig kompensasjon. Problemet med forordningen er at den ikke lenger er i tråd med de faktiske økonomiske forhold i sektoren. Det har utviklet seg ulik praksis i EØS-landene, og den rettslige situasjonen på området er uklar. En avklaring av rettssituasjonen er begrunnet med tanke på å fjerne tvilen om at tilskudd til landtransportsektoren innebærer ulovlig statsstøtte.

For støtte til tjenester av allmenn økonomisk betydning innen andre sektorer har det utviklet seg regler gjennom rettspraksis, blant annet i sak C-280/00, Altmark-dommen. Disse reglene er siden blitt vedtatt gjennom retningslinjer fastsatt av Kommisjonen. 

Den vedtatte forordningen tilpasser reglene i transportsektoren til de øvrige sektorene, med de modifikasjoner som er nødvendige.

Det bemerkes at jernbanepakke 3 ble vedtatt 23. oktober 2007. Direktiv 2007/58/EF, som endrer direktiv 1991/440 om utviklingen av fellesskapets jernbaner, åpner sektoren ytterligere og liberaliserer det internasjonale persontransportmarkedet fra 1. januar 2010. Kabotasje er tillatt, men dersom dette er ødeleggende for det økonomiske grunnlaget for en offentlig trafikkbetjeningskontrakt/tjenestekontrakt, kan det gjøres unntak.

Norsk politikk på området - konsekvenser:
 
I regjeringserklæringen står det at regjeringen vil vurdere å gå i dialog med fylkeskommunene om å avvente videre bruk av anbud til man har skaffet seg bedre kunnskap om effektene av anbud i kollektivtransporten. Videre står det at regjeringen ikke vil bruke anbud for flere strekninger for persontransport med jernbane. Arbeidstakere skal sikres de samme rettighetene som ved virksomhetsoverdragelse.

Når det gjelder  veitransport  vil plikten til å konkurranseutsette kollektivtransporten bli videre enn det som følger av dagens regler.

Når det gjelder  skinnegående transport  vil forslaget etter enigheten i Rådet og Parlamentet ikke føre til at myndighetene får plikt til å konkurranseutsette transport med jernbane i tradisjonell forstand. T-bane og sporvognstjeneste faller imidlertid inn under forordningens krav til tildelingsprosedyre i forordningen. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved om t-bane- og trikketransporten, som hovedsakelig gjelder Oslo, kan unntas fra plikten til konkurranseutsetting fordi de selskap som ivaretar denne transporten (underselskap av AS Oslo Sporveier) kommer inn under unntaket for ’intern operatør’, jf. artikkel 5 (2) sammenholdt med artikkel 2 (j).
 
Når det gjelder sjøtransport (maritim kabotasje) er muligheten for å ta dette inn under virkeområdet til forordning ny etter enigheten mellom Rådet og Parlamentet. Dette vil kreve en egen vurdering for Norges vedkommende.

Når det gjelder  arbeidstakeres rettigheter  gir forordningen kompetente myndigheter frihet til å vurdere hvorvidt det skal stilles krav om at ansatte sikres samme rettigheter som ved virksomhetsovertakelse. Regjeringen har sammen med andre lands myndigheter fått gjennomslag for endringer i forordningen i forhold til et tidligere utkast fra Kommisjonen, slik at det i den endelige forordningen slås fast at det er adgang også for nasjonale myndigheter til å stille krav om rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse. Regjeringen har for øvrig nylig sendt på høring et forslag til slike lovendringer, som har som formål å sikre ansatte i kollektivtransporten samme rettigheter ved anbud som ved virksomhetsoverdragelse. I den endelige forordningsteksten er det også tatt inn en henvisning til nasjonal rett på området, som sammen med fortalen ser ut til å gi nasjonale myndigheter mulighet til å fastsette regler på området. 

Behov for endringer i regelverk:
 
Forslaget vil kreve endringer i yrkestransportloven og jernbaneloven med tilhørende forskrifter, utarbeidelse av en egen forskrift på området, samt endringer i forskrift om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen § 1 nr. 4 og nr. 7.

Økonomiske og administrative konsekvenser:
 
Forslaget vil få konsekvenser for kompetente myndigheters kjøp av tjenester innen kollektivtransport ved at konkurranseutsetting vil måtte brukes i større grad enn det som er praksis i dag.

Fylkeskommunene bruker allerede per i dag anbud i et visst omfang. Konkurranseutsetting vil derfor ikke være en ukjent arbeidsmåte for disse myndighetene. Direkte kjøp krever også en viss ressursbruk, blant annet i forbindelse med forhandlinger.

Det bemerkes at kravet om å kunngjøre intensjonen om å inngå kontrakt om kollektivtjenester på forhånd, og kravet om årlig rapportering om kontrakter, vil medføre noe administrativt merarbeid.
Sakkyndige instansers merknader 
Forslaget til forordning ble sendt på høring høsten 2005. Høringsfristen var 27. januar 2006.

Flere av høringsinstansene peker på viktigheten av at det kommer klare regler på området.

FAD og Konkurransetilsynet stiller seg positive til at forslaget som hovedregel legger opp til bruk av konkurranse. Konkurransetilsynet viser til at konkurranseutsetting av offentlige transportoppdrag er et sentralt virkemiddel for å styrke kollektivsektoren ved at den blir mer effektiv. Det pekes på at konkurranseutsetting vil gi økte gevinster i form av lavere kostnader, bedre tjenester, større andel av kollektivbrukere og positive miljøeffekter. Enkelte høringsinstanser mener valg av kontraktsform bør være frivillig, og at tvungne regler om dette er et brudd på nærhetsprinsippet. Det vises i denne sammenheng til EUs hvitebok om tjenester av allmenn økonomisk betydning som fastslår at nærhetsprinsippet skal respekteres, og at de enkelte medlemsland selv skal bestemme hvilke tjenester som er av allmenn økonomisk betydning.

Når det gjelder beløps- og produksjonsgrensene for når konkurranse skal benyttes er høringsuttalelsene sprikende, likevel med en overvekt som peker på at grensene burde vært høyere. Også når det gjelder krav til offentliggjøring av intensjon om kontraktsinngåelse og oversikt over kontrakter er høringsinstansene sprikende i synet på om dette vil medføre nevneverdig merarbeid. Flere høringsinstanser viser til at forslaget vil medføre mer administrativt arbeid, men at det samtidig vil føre til effektiviseringsgevinster.

Enkelte høringsinstanser har vist til at dokumentasjonskravet for kostnader i en kontrakt er for strenge. Det er nevnt at en slik oppdeling som kreves vil være naturlig ved direkte kjøp, men ikke ved bruk av anbud. 

Når det gjelder skinnegående transport peker flere høringsinstanser på at de ikke mener det er nødvendig å unnta transport med regional- og langdistansetog fra konkurranseutsetting. NSB viser imidlertid til at de ikke mener at Norge har togstrekninger som vil falle inn under begrepet lokaltransport, og dermed være underlagt konkurranseutsetting etter forslaget. Oslo Sporveier mener transport med trikk og t-bane vil være unntatt konkurranseutsetting fordi dette drives ved intern operatør for Oslo kommune. Det vises også til at kravet i vedlegget for kontrakter som ikke konkurranseutsettes, om å sannsynliggjøre normalkostnadene i bransjen, vil være vanskelig å oppfylle for skinnegående transport fordi det ikke er sammenlignbar transport i markedet.

Spørsmålet om arbeidstakerrettigheter har engasjert mange høringsinstanser. AID bemerker at forslaget ved å åpne for at arbeidstakere kan gis samme rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse, stiller arbeidstakerne i en bedre situasjon enn de ellers ville vært i.
 
Norsk transportarbeiderforbund er i mot bruk av anbud i kollektivtransporten, og viser til at bruk av anbud har vært en katastrofe for arbeidstakerne når det gjelder arbeidsforhold og arbeidsmiljø. Subsidiært er forbundet positiv til at den maksimale kontraktstiden er forlenget. Hvis forslaget går igjennom mener transportarbeiderforbundet at reglene som sikrer arbeidstakere samme rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse må inn i yrkestransportloven for å sikre at de kommer til anvendelse på ethvert anbud og gir de ansatt lovfestet rett til ansettelse hos ny operatør. Yrkestrafikkforbundet uttaler seg i samme retning som transportarbeiderforbundet, men mener reglen om at anbud skal behandles som virksomhetsoverdragelse må slås fast som en tvingende regel i forslaget.

Landsorganisasjonen, Norsk Lokomotivmannsforbund, Norsk Jernbaneforbund og Fagforbundet ber om at forslaget avvises. Dette begrunnes med at forslaget ensidig fokuserer på konkurranseutsetting basert på laveste pris og ikke kvalitet i kollektivtilbudet. Forbundene mener det ikke er tilstrekkelig at beslutningen om hvorvidt reglene om virksomhetsoverdragelse skal følges overlates til kompetente myndigheter. Det kreves at de ansatte ved skifte av operatør som følge av anbud skal ha beskyttelse for lønn, pensjon, faglige kollektivavtaler og arbeidsforhold for øvrig.  

Det bemerkes at den endelige forordningsteksten avhjelper noen av de betenkelighetene høringsinstansene viste til i høringsrunden. Dette gjelder blant annet beløps- og produksjonsgrensene, og innsigelsene mot å konkurranseutsette jernbane i tradisjonell forstand.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.


Kapittel II  Veitransport

32006 L 0038  Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2006/38/EF av 17. mai 2006 om endring av direktiv 1999/62/EF (Eurovignette-direktivet) om avgifter på tunge lastebiler for bruk av visse typer infrastruktur  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 1999/62/EF om avgifter på tunge lastebiler for bruk av visse typer infrastruktur (Eurovignett-direktivet) ble vedtatt 17. juni 1999. Direktivet innebar ingen realitetsendringer for Norge, og ble implementert i norsk rett ved Forskrift om innkreving av bompenger i visse tilfeller – gjennomføring av direktiv 1999/62/EF av 11. januar 2002, med hjemmel i lov av 21. juni 1963 nr. 23, vegloven, § 62, jf. § 27. Europaparlamentet og Rådet for den Europeiske Union vedtok 17. mai 2006 en revisjon i form av Direktivet om endring av Eurovignettdirektivet.
 
Bakgrunnen for Kommisjonens forutgående forslag til endring av Eurovignettdirektivet var ønsket om å regulere utviklingen av vegavgiftspolitikken i Europa i tråd med prinsippene som er skissert i hviteboken. Medlemsstatenes innkreving av avgifter for bruk av infrastruktur skal harmoniseres for å sikre en enklere avvikling av den internasjonale transporten og like konkurranseforhold mellom operatører i fellesskapet.

Eurovignettdirektivet angir minstesatser for medlemslandenes kjøretøyavgifter (kapittel II), og maksimumssatser og vilkår for bompenger og vegbruksavgifter (kapittel III). Medlemsstatene har i dag ulik praksis for innkreving av avgifter og/eller bompenger. Hovedprinsippene i direktivet er som følger:
 
    • Takstnivået for bompenger skal gjenspeile kostnadene transporten påfører samfunnet. Bompengene kan dekke kostnader til utvikling, bygging, drift, vedlikehold og miljøskader. Beregningen av disse kostnadene skal følge en felles metode, angitt i direktivet.
 
    • Bompengetakstene kan differensieres, for eksempel etter den kjørte distansen, sted, type infrastruktur, hastighet, ulykkesrisiko, kjøretøykarakteristikker, tid på dagen og trafikktetthet.
 
    • Direktivet gir mulighet for kryssubsidiering, dvs. at for eksempel bompenger brukes til å finansiere annen infrastrukturbygging på en konkurrerende strekning med et konkurrerende transportmiddel. Dette skal kun skje unntaksvis og i økologisk sårbare områder, f.eks. fjellområder.
 
    • Fellesskapets regelverk for betaling for bruk av infrastruktur må være rettet mot virksomhet i fellesmarkedet i tråd med subsidiaritetsprinsippet. Derfor er direktivet bare rettet mot kjøretøyer med større tillatt totalvekt enn 3,5 tonn og har sitt virkeområde kun på hovedferdselsårene mellom og gjennom medlemslandene, det såkalte ”Trans-European Transport Network” (TEN-T), definert i avgjørelse 1692/96/EF, endret ved avgjørelse 1346/2001/EF. Bruk av mindre biler og veger uten betydelig internasjonal trafikk er ikke ment å rammes av direktivet. Det vil derfor være opp til medlemslandene selv å regulere betaling for denne bruken.

De viktigste endringene med revisjonen av 17. mai 2006 sett med norske interesser gjengis i korte trekk her:
 
    • Det geografiske virkeområdet utvides. I utgangspunktet gjelder direktivet for det transeuropeiske vegnettet (TEN). Imidlertid kan medlemsstatene:

- velge å kreve inn bompenger kun på deler av dette nettet

- kreve inn bompenger på det øvrige vegnettet, 

når dette skjer i tråd med Roma-traktaten, det vil si uten diskriminering (av internasjonal transport) eller annen konkurransevridning.
 
    • Rabatter må ikke overstige 13 % av ordinær takst.
 
    • Bompengeinnkreving i ett punkt (for transport mellom to punkter) tillates.
 
    • Omfanget av kostnader som kan dekkes av avgiften (bompengene) er utvidet. Samtidig er man ikke nødt til å få dekket alle disse kostnadene.
 
    • Det reviderte direktivet åpner for differensierte avgifter og legger opp til en obligatorisk differensiering etter utslippskategori senest fra 2010.
 
    • Medlemsstatene blir forpliktet til å rapportere til KOM om alle nye eller endrede innkrevingsordninger.
 
Direktivet må sees i sammenheng med EU-direktivet som trådte i kraft 20. mai 2004 om felles automatiske bompengesystemer (EFC). EFC-direktivet omhandler innføring av kompatible elektroniske systemer for vegbruksavgift i EU, men gjelder kun de tekniske sidene ved innkrevingen.

Merknader

Eurovignettdirektivet har en hjemmel i artikkel 71 (1) i Romatraktaten. Det refereres også til traktatens artikkel 93.
 
Tilleggsavtalen til EØS-avtalen gjorde det nødvendig å gjennomføre rådsdirektiv 93/89/EF av 25. oktober 1993 i norsk rett. Dette direktivet inneholdt regler om fastsetting av årsavgifter (kjøretøyavgifter), bomavgifter og vegbruksavgifter for kjøretøyer opptil 12 tonn av hensyn til likeartede vilkår for godstransport på veg. Direktivet ble implementert for så vidt gjaldt bomavgiftene i Forskrift om innkreving av bompenger i visse tilfelle av 24. november 1995 nr. 893 med hjemmel i vegloven § 62, jf. § 27. Direktivets regler om vegbruksavgifter ble ikke implementert fordi Norge ikke anvender slike avgifter. Situasjonen er den samme i dag.

Direktivet gjelder for det transeuropeiske vegnettet (TEN-T). De norske vegstrekningene som i dag inngår i TEN-T er E6 Svinesund (grense Sverige) – Oslo, E6 Oslo – Trondheim, E6 Trondheim – Fauske, E6 Fauske – Nordkjosbotn, E6 Nordkjosbotn – Kirkenes, E14 Stjørdal (kryss E6) – Storlien (grense Sverige), E10 Nygård (kryss E6) – Bjørnfjell (grense Sverige), E75 Russeskaret – Utsjoki (grense Finland), E105 Bjørkheim – Storskog (grense Russland), E18 Oslo – Ørje (grense Sverige), E18 Oslo - Kristiansand, E39 Kristiansand - Bergen, E39 Bergen –
 Ålesund, E39 Ålesund – Trondheim, E16 Sandvika – Bergen og Rv 23 Lier – Drøbak – Vassum.

Ved innlemmelsen av Eurovignettdirektivet i norsk rett ble det gjort enkelte tilpasninger for Norge, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 5/2002. På grunn av vår spesielle vegstruktur åpnet en tilpasningstekst for å kreve inn bompenger på det norske sekundærvegnettet, ikke bare på hovedvegnettet. Artikkel 7.1 er nå endret med hensyn til anvendelsesområdet for direktivets regler om bompenger. TEN-T skal som utgangspunkt være gjenstand for direktivets krav, men avsnittet åpner for å unnta deler av TEN-T fra avgiftene. På den annen side angir direktivet at bruksområdet kan utvides til det øvrige primærvegnettet. Det blir videre slått fast at direktivet ikke påvirker medlemsstatenes rett til å bruke bompenger på andre deler av vegnettet så lenge EF-traktatens øvrige regler følges. Dette skulle medføre at man i Norge kan fortsette å innkreve bompenger på sekundærvegnettet som i dag.

I henhold til vegloven § 27, første ledd kan Samferdselsdepartementet med Stortingets samtykke bestemme at det kan ”krevjast bompengar på offentleg veg, fastsette storleiken på avgiftene, og sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlane. Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for.”

Bompenger etter norske begrep skal i utgangspunktet gå til finansiering av utgifter til planlegging, bygging og utbedring av veg. I henhold til rettspraksis setter ikke § 27 noen absolutt grense for hva man kan innkreve bompenger for, men det gjelder bare forholdet mellom innkrevingsstedet og prosjektet som skal finansieres. Kostnader til miljøutgifter dekkes av ordlyden i § 27 så lenge de er knyttet til det aktuelle vegprosjektet.

Det reviderte direktivet sier i artikkel 7 punkt 9 at innkrevde bompenger ikke skal overstige de infrastrukturkostnadene som påløper samfunnet ved bruk av vegnettet. Disse omfatter omkostninger i forbindelse med utvikling, bygging, drift, vedlikehold og miljøskader knyttet til det aktuelle vegnettet. Dette gir rom for å gå lenger enn dagens norske praksis. Riktignok dekkes drift- og vedlikeholdsutgifter av § 27, men det har vært en klar norsk politikk å ikke benytte bompenger til dette formålet.

Artikkel 7 punkt 10 i det reviderte direktivet angir at medlemsstatene kan differensiere bompengesatsene. Dersom differensiering ønskes, må retningslinjene i bestemmelsen følges. De vil etter direktivet omfatte kjøretøyets utslipp jf. nytt vedlegg 0, kjøretøyets skadeevne jf. nytt vedlegg IV, tidspunktet på dagen, trafikkmengde, samt vegens beliggenhet og beskaffenhet. Fra 2010 skal enhver medlemsstat differensiere avgiftene i forhold til utslipp med mindre den er unntatt fra dette kravet jf. tre opplistede forhold i litra b.. Norge har ingen slik differensiering i dag, og det foreligger ingen planer om å innføre dette, men en viss differensiering av bompengesatsene ville være i tråd med vegloven § 27. De ansvarlige myndighetene må konkret vurdere om direktivets krav oppfylles når de eventuelt skal differensiere bompengetakstene for den aktuelle vegstrekningen.
 
§ 1, 2. punktum i forskrift om innkreving av bompenger i visse tilfeller – gjennomføring av direktiv 1999/62/EF av 11. januar 2002 må tilpasses den nye vektgrensen (kjøretøy med tillatt maksimal vekt over 3,5t i stedet for 12t) med virkning senest fra 2012 i henhold til det reviderte Eurovignett-direktivet. Utkastet til ”Forskrift om bomavgift på offentlig veg”, som har vært ute på høring med frist 1. oktober 2006 behandler flere forhold fra Eurovignett-direktivet, som for eksempel takst og unntak fra betalingsplikt. Imidlertid har forslaget ifølge høringsbrevet fra Vegdirektoratet ikke tatt høyde for alle endringene i det reviderte direktivet.

Direktivets artikkel 7b gir hjemmel til å kompensere for betalte bom- og vegbruksavgifter. Dersom denne muligheten benyttes, kan det bli behov for endringer i gjeldende avgiftsregelverk. Dette må vurderes nærmere av de ansvarlige myndigheter.

Hvilke øvrige konsekvenser det reviderte direktivet får for Norge og et eventuelt behov for tilpasningstekster, vil blant annet bli påvirket av utfallet klagesakene vedrørende bompenger får, som for tiden behandles av ESA.

Direktivet ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union 17. mai 2006 etter at de tre foregående forslagene fra EU-kommisjonen ble nedstemt. Bestemmelsene skal implementeres av medlemsstatene innen 10. juni 2008.

Innlemmelse i EØS-avtalen vil kreve Stortingets samtykke.

Sakkyndige instansers merknader

Vegdirektoratet har i løpet av sommeren og høsten 2006 gjennomført en omfattende høring om utkastet til ”Forskrift om bomavgift på offentlig veg”. Det går frem av høringsuttalelsene at det hersker en viss uenighet omkring spørsmålet om rabattordninger. Mens i første rekke bompengeselskaper og næringsorganisasjoner går inn for relativt lave, flate brikkerabatter i tråd med direktivet, ønsker spesielt lokale myndigheter å beholde dagens rabatter.
Samferdselsdepartementet har gjennomført en egen høring om Eurovignett våren 2007, der disse synspunktene ble bekreftet.

Samferdselsdepartementet vil på bakgrunn av departementets høring ta stilling til hvorvidt Norge skal be om tilpasningstekst til direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel III  Transport med jernbane

32008 D 0163  Kommisjonsbeslutning 2008/163/EF av 10. juli 2006 om den tekniske spesifikasjon for interoperabilitet i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystem og det transeuropeiske høyhastighetssystem vedrørende sikkerhet i jernbanetunneller  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsbeslutning 2008/0163/EF fastsetter felleseuropeiske regler for delsystemet «sikkerhet i jernbanetunneler» i det transeuropeiske konvensjonelle og høyhastighets- jernbanesystem (heretter dels omtalt som TSIen). Kommisjonsbeslutningen ble vedtatt av kommisjonen 20.desember 2007 og publisert i Official Journal 7. mars 2008. Kommisjonsbeslutningen gjelder både for konvensjonell jernbane og høyhastighetsbaner. Kommisjonsbeslutningen er hjemlet i direktiv 96/48/EF om samtrafikkevne i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog og direktiv 2001/16/EF om samtrafikkevne i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog.  
 
Formålet med TSIen er å definere et helhetlig sett av tiltak for delsystemene infrastruktur, energi, rullende materiell, styring, kontroll og signalering samt trafikkstyring og drift for på en effektiv måte å oppnå et optimalt sikkerhetsnivå i tunneler. TSIen skal tillate fremføring av tog i samsvar med direktiv 96/48/EF (høyhastighets jernbanenettet) og 2001/16/EF (konvensjonelle jernbanenettet) under harmoniserte sikkerhetsforhold i jernbanetunneler på det transeuropeiske jernbanesystem. TSIen inneholder harmoniserte krav. 

I dag har de ulike landene ulike sett med til dels svært spesifikke krav til sikkerhet knyttet til togtrafikk i tunneler. Disse ulike kravene (spesielt ift. rullende materiell) er et hinder for samtrafikk mellom landene. Et harmonisert regelsett for infrastruktur og rullende materiell i tunneler (som også er harmonisert ift. øvrige felleseuropeiske spesifikasjoner for materiell og infrastruktur) vil legge forholdene til rette for økt jernbane-/samtrafikk, og gi administrative besparelser for togoperatører som driver med internasjonal trafikk.

Det eksisterende sikkerhetsnivået skal ikke reduseres i noe land, jf. direktiv 2004/49/EF artikkel 4.1 (sikkerhetsdirektivet). Medlemsland kan beholde strengere krav, så lenge disse kravene ikke hindrer fremføring av tog som samsvarer med direktiv 2001/16/EF korrigert ved direktiv 2004/50/EF. Medlemsland kan forordne nye og strengere krav i samsvar med direktiv 2004/49/EF artikkel 8 (sikkerhetsdirektivet). Disse kravene skal notifiseres til Kommisjonen før de innføres. De «nasjonale» kravene må baseres på risikoanalyser og må begrunnes ut fra en særskilt risiko. Kravene skal være utarbeidet i samråd mellom infrastrukturforvalter og relevant redningsetat, og det skal være foretatt en kost/nytteanalyse.

TSIen stiller krav til delsystemene infrastruktur, energi, styring og kontroll, trafikkstyring og drift, samt rullende materiell i forhold til sikkerhet i jernbanetunneler. Kravene i TSIen gjelder ved bygging av ny infrastruktur eller anskaffelse av nytt materiell, samt ved fornyelse og oppgradering av eksisterende infrastruktur eller rullende materiell. TSIen stiller krav på områder som er viktige for å forhindre og redusere risikoen for hendelser og ulykker, med spesiell fokus på hendelser som følge av brann. TSIen stiller som hovedregel ikke krav til at det skal benyttes en bestemt teknologi eller bestemte tekniske løsninger, med unntak av i de tilfellene der dette er nødvendig for å fremme interoperabilitet. Kommisjonsbeslutningen består av preamblet og 4 artikler som regulerer gjennomføringen av TSIen. Selve TSIen er gitt som et vedlegg til kommisjonsbeslutningen, med ytterligere vedlegg.  

Kommisjonsbeslutningen:  
Artikkel 1 slår fast hjemmelsgrunnlaget for TSIen.

I artikkel 2 redegjøres for hva som gjelder i forhold til «open points», dvs. områder som er innenfor TSIens virksomhetsområdet men hvor TSIen ikke fastsetter bestemte krav. Videre redegjøres det for at medlemslandene innen 6 mnd. etter notifisering skal oversende Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene en liste over eksisterende tekniske regler som skal benyttes når det gis tillatelse til ibruktaking av de delsystemer som er omfattet av TSIen. De enkelte medlemslandene skal tilsvarende gi opplysninger om hvilke prosedyrer som vil bli benyttet ved samsvarsvurdering og verifisering ved bruk av ovennevnte regler (nasjonale regler). Medlemslandene skal opplyse om hvilke organer som er utpekt til å gjennomføre prosedyrene for samsvarsvurdering og verifisering.

Art 3 viser til at kommisjonsbeslutningen gjelder fra 1. juli 2008.
Artikkel 4 slår fast at kommisjonsbeslutningen gjelder for medlemsstatene.
 
TSIen –vedlegget: 

Det geografiske og tekniske virkeområdet av, samt formålet med TSIen fremgår av kapittel 1 i TSIen. Kap.1.1.7 inneholder oversikt over risiko/farer som ikke er dekket av TSIen. 

Kapittel 2 er en oversikt over TSIen innhold. TSIen gjelder for alle deler av jernbanesystemet som er relevant for sikkerheten til passasjerer og personale om bord når toget befinner seg i tunneler. Kap. 2.2 omhandler risikoscenarier som gjelder i tunneler. 

Kapittel 3 gjengir de grunnleggende krav i interoperabilitetsdirektivet og gir henvisning til hvor de enkelte kravene er mer detaljert regulert i de senere kapitlene i TSIen. 

Kapittel 4 inneholder detaljerte funksjonelle og tekniske krav til delsystemet og grensesnitt mot andre delsystemer.  

Kapittel 5 sier at det ikke er definert noen samtrafikkomponenter i denne TSIen.
 
Kapittel 6 fastsetter hvilke prosedyrer som skal benyttes med samsvarsverifisering og vurdering av bruksegnethet. Ettersom det ikke er definerte samtrafikkomponenter i denne TSIen er det ikke fastsatt bestemmelser for vurdering av disse. 

Kapittel 7 angir rammer for implementeringen av TSIen. Det legges opp til en trinnvis implementering.  Det er flere bilag til TSIen som inneholder detaljerte krav på de områdene TSIen regulerer, herunder infrastrukturregister og rullende materiellregister.

Merknader  

Sikkerhetsforskriften, nr. 1621 av 19. desember 2005, § 12-4 inneholder krav til tunneler. I tillegg reguleres tunneler gjennom de generelle krav til infrastruktur som finnes i jernbanelovgivningen; foruten generelle krav til brannsikkerhet mv. som følger av brann- og eksplosjonsvernloven; samt krav og standarder som følger av plan og bygningsloven, jf. også «Veiledning for saksbehandling ved brannsikring av jernbane- og banetunneler Utgitt av Statens jernbanetilsyn og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Dato: 13. oktober 2005».

TSIen vil ha virkning for Jernbaneverkets og jernbaneforetakenes interne regler og instrukser på de områdene som TSIen regulerer. 

Det vil ikke være behov for endringer i norsk regelverk. TSIens virkeområde er i utgangspunktet begrenset til TEN-nettet, men i praksis vil TSIen bli implementert slik at den gjelder for hele det nasjonale jernbanenettet. Dette er mest praktisk slik at det blir ett enhetlig regelverk for hele det nasjonale jernbanenettet.  
Sakkyndige instansers merknader
Kommisjonsbeslutningen er sendt på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. Høringsinstansene har i hovedsak uttalt seg positivt til forslaget. Nedenfor følger et sammendrag av de norske høringsuttalelsene.
 
Norsk lokomotivmannsforbund: 
NLF er enige i innskjerpelsene som fremkommer i TSIen og vil fremheve og kommentere følgende:NFL er tilfreds med at det stilles krav til at også førerrom skal være branncelle som tilfredsstiller krav til minimum 15 minutters beskyttelse mot brann i trekkraftkjøretøy. Når det gjelder krav til nødbelysning er forbundet av den oppfatning at kravet til nødbelysning i tog også omfatter trekkraftkjøretøy, og da spesielt maskinromgang på trekkraftkjøretøy. Dette fremgår ikke klart av TSIen, og NFL ber derfor om at SJT presiserer dette i forbindelse med implementeringen. Dette har også blitt påpekt av Statens Havarikommisjon for transport i rapporten etter ulykken ved Stokke den 31. august 2005 som et viktig punkt.

Jernbaneverket: 
Jernbaneverket har ingen spesielle merknader til selve teksten. TSIen er allerede forsøkt implementert i teknisk regelverk. Der kravene er uklare/ikke fullstendige vil Jernbaneverket forsøke å supplere med krav som ivaretar hovedintensjonene i TSIen. Jernbaneverket har selv deltatt i utarbeidelsen av TSIen. Det er utført en masteroppgave i Norge der man har sett på de økonomiske konsekvensene for nye norske jernbanetunneler ved innføring av TSIen. Denne oppgaven viser at konsekvensene er små for større tunneler, mens de kan bli større for kortere tunneler (1-2 km). Dette har sin begrunnelse i at TSIen ikke kategoriserer jernbanetunneler avhengig av lengde/trafikk/tilgjengelighet.

Flytoget AS: 
Flytoget har ingen kommentarer til de tekniske kravene i TSIen. Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene viser de til at de er bekymret for konsekvensene av hva kravene til «notified body» vil innebære. Flytogets oppfattelse av denne funksjonen er at den skal være organisatorisk uavhengig og upartisk. De spør om dette vil kunne medføre at det i Norge som er et lite land vil kunne oppleve mangel på godkjente «notified bodies». I så tilfelle må funksjonen hentes inn fra andre land, noe som igjen vil medføre økte kostnader og krav om at all dokumentasjon må oversettes til engelsk. Det kan bli hemmende for forbedringsarbeid, utvikling og ombygginger ved at godkjenning via notified body medfører høye kostnader, og eller blir forsinket som følge av mangel på denne funksjonen. Ved nyanskaffelser av materiell anser Flytoget ikke dette som et problem. Et annet argument for at bruk av notified body vil kunne bli kostnadsdrivende for Norge er at det ved ombygging av rullende materiell har små serier med like individer og kostnader vil derfor bli urimelig høye pr. individ.

NSB Gjøvikbanen AS: 
NSB Gjøvikbanen AS ser ikke at spesifikasjonene vil gi store konsekvenser for NSB Gjøvikbanen AS, eller at det er behov for spesielle tilpasninger.

NSB AS: 
NSB AS har ingen bemerkninger til de beskrevne tiltak. I utgangspunket har NSB allerede på prinsipiell basis innarbeidet de operative rutiner som er beskrevet. Når det gjelder tilpasning av det rullende materiellet ser NSB at de foreslåtte tiltakene er i overensstemmelse med selskapets interne krav til togmateriellet ved modifisering/nyanskaffelser.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap: 
DSB kan ikke se at forslaget er i strid med gjeldende brannregelverk og de føringer som er lagt i «Veiledning for saksbehandling ved brannsikring av jernbane- og banetunneler».
 
Statens jernbanetilsyn:  
Statens jernbanetilsyn anbefaler å implementere kommisjonsbeslutningen slik den foreligger. SJT mener at Flytogets innvendinger om «notified body» er en generell problemstilling som er knyttet til samtrafikkdirektivet og ikke til denne konkrete TSIen. SJT mener at den derfor ikke er direkte relevant i denne sammenheng.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.


32007 R 1371  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1371/2007 av 13. oktober 2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og plikter  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Forordning nr. 1371/2007 om passasjerers rettigheter og plikter på jernbanen ble vedtatt etter forliksprosedyre 23. oktober 2007 og ble publisert i Official Journal 3. desember 2007. Forordningen er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). 

Forordningen stiller bl.a. krav om reiseinformasjon, inngåelse av transportavtaler, jernbaneforetakenes erstatningsansvar for passasjerer og bagasje, herunder krav til forsikring, plikter for jernbaneforetak ved forsinkelser, assistanse til funksjonshemmede, samt krav om etablering av klageordninger og håndhevelse av forordningen mv.

Nærmere om hovedinnholdet i forordningen:

Kapittel I  Generelle bestemmelser:
 
Forordningen får anvendelse på alle jernbanereiser og -tjenester i hele EU- området, når de utføres av ett eller flere jernbaneforetak som har lisens iht rådsdirektiv 95/18/EF (artikkel 1 pkt.1). 
Med unntak av bestemmelsene i artikkel 9, 11, 12, 19, 20 pkt. 1 og 26 (kjøp av billetter, erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje, forsikring, samt bestemmelser som omhandler funksjonshemmedes reiser med tog, artikkel 2 pkt. 3), kan medlemslandene på en transparent og ikke-diskriminerende måte unnta fra å anvende forordningen på innenlands passasjertransport med jernbane for en periode på høyst fem år, og med mulighet for forlengelse i ytterligere to femårsperioder (artikkel 2 pkt. 4).

Med unntak av bestemmelsene nevnt ovenfor, kan medlemslandene også unnta passasjertransport med jernbane i byer, forsteder og regioner fra forordningen. For definisjon av byer, forsteder og regioner vises til direktiv 91/440/EF.[1] Ved anvendelse av disse definisjoner skal det tas hensyn til avstand, tjenestens hyppighet, antall faste stopp, det rullende materiellet, billettordninger, svingninger i antall passasjerer mellom trafikksterke og trafikksvake perioder, togtype og rutetabell. Unntaket er ikke tidsbegrenset (artikkel 2 pkt. 5).
 
Kapittel II  Transportkontrakt, informasjon og billetter:
 
Vedrørende bestemmelser om inngåelse av transportkontrakter gjelder bilag A (CIV), del I og del II til den internasjonale jernbaneoverenskomsten COTIF, som er tatt inn som vedlegg til forordningen (artikkel 4).

Det skal gis muligheter til å ta med sykkel på tog mot særskilt avgift om de er lette å håndtere, hvis det ikke er til sjenanse og om det rullende materiellet tillater det (artikkel 5).

Jernbaneforetak m.fl. må informere de reisende før reisen starter om billigste reise, raskeste reise, service om bord, og om tilgjengelighet for funksjonshemmede. Under reisen må jernbaneforetak informere om service om bord, neste stasjon, forsinkelser, sikkerhet mv. (artikkel 8 vedlegg II). 

Det stilles krav om hvordan billetter skal kunne kjøpes (billettkontor, automat, om bord (med visse forbehold), internett etc. (artikkel 9). 
 
Kapittel III  Jernbaneforetakenes erstatningsansvar overfor passasjerer og bagasje:
 
Kravene i forordningen om jernbaneforetakenes erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje følger de relevante reglene i Bilag A (CIV) i den internasjonale jernbaneoverenskomsten (COTIF), som også er tatt inn som vedlegg til forordningen (vedlegg I). Det er ikke noe til hinder for at medlemsstatene kan innvilge ytterligere kompensasjon. Bestemmelsene omfatter jernbaneforetakenes ansvar i forbindelse med passasjerskade eller død, ansvar for håndbagasje og reisegods, kjøretøy, herunder begrensning av ansvar, omregningskurs og renter, foreldelse og avtale om regress mellom jernbaneforetak mv. (artikkel 11).

Jernbaneforetakene har plikt til å ha tilstreklig forsikring el.lign. for å kunne dekke sitt erstatningsansvar overfor bl.a. passasjerer og bagasje (artikkel 12).

Dersom en passasjerer blir drept eller kommet til skade, skal det utbetales et forskuddsbeløp som er nødvendig for dekning av øyeblikkelig økonomisk behov, og som står i forhold til omfanget av skaden. Ved død skal ikke beløpet være under 21 000 Euro. Forskuddet er ikke en innrømmelse av erstatningsansvar, og kan trekkes fra et eventuelt senere erstatningsbeløp. Det jernbaneforetak som utfører transporten hvor vedkommende blir drept, er i utgangspunktet ansvarlig for ytelse av forskuddet (artikkel 13).

Kapittel IV  Forsinkelse, tapt korrespondanse forbindelse og innstillinger:
 
Jernbaneforetakene er erstatningspliktige ved forsinkelse, tapt korrespondanse og innstillinger. Foretaket fritas imidlertid fra ansvar dersom forsinkelsen skyldes forhold utenfor jernbanedriften som foretaket ikke har mulighet for å avverge, feil fra passasjerers side eller tredjeparts handling (artikkel 15). 

Ved forsinkelser på mer enn 60 minutter skal passasjerer umiddelbart ha valget mellom:

a) refusjon av billettens fulle pris på de betingelser som gjaldt ved kjøpet for den eller de deler av reisen som ikke er gjennomført, og for den eller de deler av reisen som allerede er gjennomført, hvis reisen ikke lenger tjener noe formål i forhold til passasjerers opprinnelige reiseplan, samt i så fall en returreise til avgangsstedet ved første mulige anledning, eller

b) videreføring av reisen på tilsvarende transportvilkår til endelig bestemmelsessted, eller

c) videreføring eller omlegging av reisen på tilsvarende transportvilkår til det endelige bestemmelsessted på et senere tidspunkt etter passasjerers ønske (artikkel 16).

Av artikkel 17 fremgår det at dersom passasjerer ikke har fått erstatning etter artikkel 16, kan det kreves erstatning for billettprisen for forsinkelser uten å miste retten til å bli transportert.

Minimumsbeløp for forsinkelser er:
    •   - 25 % av billettprisen ved forsinkelser mellom 60 -119 minutter
    •   - 50 % av billettprisen ved forsinkelser på 120 minutter eller mer.

Passasjerer med periodekort og lignende, og som rammes av gjentatte forsinkelser eller avlysninger i kortets gyldighetsperiode, kan søke om passende erstatning i overensstemmelse med operatørenes erstatningsordninger.

Erstatningen for billettprisen skal betales innen en måned etter innlevering av kravet. Erstatningen kan utbetales i form av verdikort og/eller andre tjenester hvis betingelsene er fleksible. På anmodning fra passasjeren utbetales erstatningen kontant. Erstatningen skal ikke reduseres ved fradrag av transaksjonsutgifter, som gebyrer og utgifter til telefon mv. Jernbaneforetakene kan innføre en minimumsterskel hvor erstatning ikke skal betales. Denne terskel får ikke overskride fire euro. Passasjerer har ikke rett til erstatning hvis de ble underrettet om forsinkelsen ved billettkjøpet.

Artikkel 18 omhandler retten til assistanse ved forsinkelser ved avgang og ankomst.

Jernbaneforetaket eller stasjonsansvarlig skal opplyse om forventede avgangs- og ankomsttider så snart slike foreligger. Ved forsinkelser på mer enn 60 minutter skal passasjerer tilbys:

    •   måltider og forfriskninger som står i rimelig forhold til ventetiden, hvis dette er tilgjengelig på toget eller stasjonen, eller kan leveres på rimelige vilkår
    •   innkvartering og transport mellom jernbanestasjonen og innkvarteringsstedet, dersom opphold er nødvendig for en eller flere netter, og hvor og når det er fysisk mulig
    •   transport fra toget til stasjonen, til et annet avgangssted eller til reisens endelige bestemmelsessted hvor og når det er fysisk mulig i tilfelle toget er blokkert på sporet.

Hvis jernbaneforbindelsen ikke kan fortsette skal jernbaneforetaket snarest mulig arrangere alternativ transport.

Ved ovennevnte assistanse skal jernbaneforetaket være særskilt oppmerksom på funksjonshemmedes behov.

Kapittel V  Funksjonshemmede og bevegelseshemmede passasjerer:
 
Jernbaneforetak og stasjonsansvarlige skal, under aktiv medvirkning av funksjonshemmedes organisasjoner sikre at det finnes ikke-diskriminerende regler for transport. Bestillinger og billetter skal tilbys uten ekstra kostnad (artikkel 19). 
 
Jernbaneforetak, billettutsteder eller reisebyråer skal på anmoding informere om tilgjengelighet på reisen, herunder om det rullende materiellet og fasiliteter om bord (artikkel 20). 

Ved bemannede stasjoner skal stasjonsansvarlig vederlagsfritt sørge for at funksjonshemmede får tiltrekkelig assistanse til å komme av og på toget han har kjøpt billett til. På ubemannede stasjoner skal jernbaneforetak og stasjonsansvarlig sørge for at det gis informasjon om de nærmeste bemannede stasjonene og hvor tilgjengelig assistanse er å få (artikkel 22).

Jernbaneforetakene skal vederlagsfritt yte funksjonshemmede assistanse om bord på toget og under på- og avstigning (artikkel 23).

Jernbaneforetak, stasjonsansvarlig, billettutsteder og reisebyråer skal samarbeide for å yte assistanse til funksjonshemmede iht artikkel 22 og 23 nevnt ovenfor i overensstemmelse med følgende punkter:

a) disse skal yte assistanse når det er gitt beskjed minst 48 timer i forveien om behov for assistanse. Dersom billetten gjelder flere reiser, er én beskjed tilstrekkelig, forutsatt at det er gitt tilfredsstillende informasjon om tidspunkt for de påfølgende reiser,

b) det skal treffes nødvendige tiltak for å kunne motta slik underretning,

c) hvis det ikke er mottatt beskjed i overensstemmelse med a) skal det treffes alle rimelige tiltak for å yte den funksjonshemmede tilstrekkelig assistanse for at denne skal kunne reise,

d) stasjonsansvarlig eller annen bemyndiget skal utpeke steder på eller utenfor stasjonen, der funksjonshemmede kan melde sin ankomst og be om assistanse,

e) assistanse ytes på vilkår av at den funksjonshemmede er på det sted og tidspunkt som angitt. Det skal ikke være mer enn 60 minutter før avgangstidspunktet, og ikke mindre enn 30 minutter (artikkel 24).

Det skal gis erstatning for tap og skade på hjelpemidler for funksjonshemmede dersom jernbaneforetaket er ansvarlig for dette. Det er ikke satt en grense for slik erstatning (artikkel 25).

Kapittel VI  Sikkerhet, klager og kvalitet på service:
 
Gjennom avtale med offentlige myndigheter skal jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere og stasjonsansvarlig på sine respektive ansvarsområder treffe passende tiltak, og tilpasse dem til det sikkerhetsnivå som er bestemt av offentlige myndigheter for å sikre passasjerers personlige sikkerhet på stasjoner og om bord på toget. Disse skal også samarbeide og utveksle informasjon om beste framgangsmåte med hensyn til å avverge handlinger som kan svekke sikkerhetsnivået (artikkel 26).

Jernbaneforetakene må etablere en klageordning som skal omfatte de rettigheter og plikter som forordningen omhandler. Jernbaneforetakene skal gjøre det allment kjent hvor passasjerer skal henvende seg, og om sitt arbeidsspråk. Passasjerer skal kunne klage til ethvert jernbaneforetak som har vært involvert i reisen. Mottakeren av klagen skal enten innen en måned gi et svar med begrunnelse eller i berettigede tilfeller informere passasjeren om når svar vil foreligge, og som ikke må være senere enn 3 måneder fra mottak av klagen. Jernbaneforetaket skal i en årsrapport informere om antallet og kategorier av mottatte og behandlede klager, svartid og eventuelle forbedringstiltak som er foretatt (artikkel 28). 
 
Jernbaneforetaket skal definere kvalitetsstandarder og implementere et kvalitetsstyringssystem. Dette systemet skal minst omfatte opplysninger om billetter, punktlighet og prinsipper for behandling av trafikkforstyrrelser, kanselleringer, rengjøring av rullende materiell, undersøkelse av kundetilfredshet, klagebehandling, refusjon og kompensasjon for ikke oppfylte servicekvalitetsstandarder, og assistanse til funksjonshemmede. Jernbaneforetaket skal overvåke sine egne ytelser som fremgår av kvalitetsstyringssystemet. Hvert år skal jernbaneforetaket offentliggjøre en rapport om kvalitetsstandarden sammen med årsrapporten. Rapporten skal offentliggjøres på jernbaneforetakets internettside, og i tillegg gjøres tilgjengelig på ERAs nettsider (artikkel 28).

Kapittel VI  Informasjon og håndhevelse:
 
Når jernbaneforetak, stasjonsansvarlig og reisebyrå selger billetter skal de opplyse passasjerene om sine rettigheter og plikter iht. forordningen. Jernbaneforetak og stasjonsansvarlig skal på passende vis på stasjonen og på toget gi informasjon om det organ som i medlemslandet er utpekt til å håndheve forordningen (artikkel 29).

Medlemsstatene utpeker et eller flere organ som er ansvarlig for håndhevelsen av forordningen. Dette organ skal være uavhengig med hensyn til organisering, finansiering, rettslig organisering og beslutningstaking fra fordelingsorgan, avgiftsorgan, infrastrukturforvalter og jernbaneforetak. Alle passasjerer kan klage til dette organet eller annet passende utpekt organ, om påstått overtredelse av forordningen (artikkel 30).

De organene i medlemsstatene som er utpekt til å håndheve bestemmelsene i denne forordningen skal samarbeide for å koordinere sine beslutningstakingsprinsipper (artikkel 31).

Kapittel VIII  Avsluttende bestemmelser:

Medlemsstatene fastsetter hvilke sanksjoner som skal anvendes ved overtredelse av bestemmelsene i forordningen, og sikre at de iverksettes. Sanksjonene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha avskrekkende virkning (artikkel 32).

Forordningen trer i kraft 3. desember 2009. 

Merknader

Jernbaneansvarsloven gjelder jernbanens erstatningsansvar ved personskade og skade på reisegods m.v. Videre regulerer COTIF-loven erstatningsansvar ved skade og død i forbindelse med internasjonal jernbanetransport. Øvrige bestemmelser i forordningen er ikke regulert i lov. Hvordan forordningen bør implementeres i norsk lovgivning er til vurdering i Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet.

Sakkyndige instansers merknader

Som det fremgår ovenfor i artikkel 2 kan medlemsstatene gjøre unnta fra deler av forordningens virkeområde, unntatt artikkel 9, 11, 12, 19, 20 pkt.1 og artikkel 26. Disse bestemmelsene omhandler kjøp av billetter, erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje, krav til forsikring samt transport av funksjonshemmede. Det kan gjøres unntak for nasjonal passasjertransport i fem år, og med mulighet til forlengelse i ytterligere to femårsperioder (artikkel 2 pkt. 4). Det kan videre gjøres unntak uten tidsbegrensning for lokal- og regional transport (artikkel 2 pkt. 5).
For at departementet skal kunne vurdere konsekvensene av å innta forordningen i EØS-avtalen, herunder vurdere eventuelle unntak fra forordningens virkeområde, og før forslag til rettsakt som skal implementere forordningen sendes på bred høring, har departementet bedt om at jernbaneforetakene og infrastrukturforvalter vurderer konsekvensene om det gjøres unntak iht. artikkel 2 pkt. 4 og/eller artikkel 2 pkt. 5 som er nevnt ovenfor, ved blant annet å belyse de økonomisk og administrative (og evt. andre viktige) konsekvenser av å gjøre relevante forskjellige unntak hjemlet i forordningen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 L 0058  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/58/EF av 23. oktober 2007om endring av direktiv 91/440/EØF om utviklingen av Fellesskapets jernbaner og direktiv 2001/14/EF om fordeling av infrastrukturkapasitet og innkreving av avgifter for bruk av jernbaneinfrastruktur (liberalisering av internasjonal persontransport, inkludert kabotasje)  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Endring av direktiv 91/440:

Hovedformålet med direktivet er å åpne markedet for internasjonal personbefordring, inkludert kabotasje, med jernbane i fellesskapsområde/EØS-området. Jernbaneforetak som skal utføre internasjonal passasjertransport må ha lisens fra det land selskapet er etablert i og har fått utstedt sikkerhetssertifikat fra de landene der transporten utføres. 

Internasjonal persontransport defineres som persontransport der et tog krysser minst én grense til en medlemsstat, og hvor hovedformålet er passasjertransport mellom stasjoner i forskjellige medlemsstater; togstammer kan kobles sammen og/eller deles, og de ulike seksjonene kan ha forskjellig avgangs- og bestemmelsessted, forutsatt at alle vognene krysser minst én grense (artikkel 3).
 
Jernbaneforetak skal innen 1.1.2010 få rett til tilgang til infrastrukturen i alle medlemsstater med det formål å drive internasjonal passasjertransport. Det åpnes også for at det gis anledning til å ta opp passasjerer på enhver stasjon lokalisert på den internasjonale ruten og sette dem av på en annen, inkludert stasjoner som er lokalisert i den samme medlemsstat. Hovedformålet må imildertid være å transportere passasjerer mellom stasjoner lokalisert i ulike medlemsstater. Innføring av internasjonale ruter med stopp underveis skal ikke benyttes for å åpne markedet for innenriks persontransport, men bør utelukkende sikte på stopp som støtter den internasjonale ruten. Hvorvidt dette er tilfellet skal avgjøres av det relevante reguleringsorgan som er opprettet i henhold til direktiv 2001/14/EF, etter anmodning fra relevante kompetente myndigheter og/eller berørte jernbaneforetak. (artikkel 10 pkt. 3a).

Medlemsstatenes reguleringsorgan kan begrense den fastsatte retten i pkt. 3a på strekninger som er omfattet av en eller flere kontrakter om offentlig tjeneste. En slik begrensning kan kun føre til en begrensning av retten til at ta med passasjerer fra én stasjon til en annen underveis på den internasjonale rute, herunder på strekningen mellom to stasjoner i en og samme medlemsstat, i de tilfeller, hvor udøvelsen av denne rett ville skape ubalanse i den økonomiske likevekt i en kontrakt om offentlig tjeneste (artikkel 10 pkt. 3b). 

Medlemsstatene kan gi kompetente myndigheter med ansvaret for kjøp av passasjertransport med jernbane adgang til å pålegge en avgift på jernbaneforetak som utfører passasjertransport. Dersom en slik avgift innføres skal alle jernbaneforetak som driver persontransport på strekningen ilegges den samme avgiften. Formålet med avgiften er å kompensere myndigheten for forpliktelsen fastsatt i offentlig kjøpskontrakter tildelt i overensstemmelse med fellesskapsretten (artikkel 10 pkt. 3f).

Endringer i 2001/14/EF:

Jernbaneforetak som ønsker å utføre internasjonal persontransport, og som vil søke om infrastrukturkapasitet til dette formål, skal underrette de relevante infrastrukturforvaltere og reguleringsorgan om dette. Reguleringsorganet skal underrette andre berørte myndigheter og jernbaneforetak som har kontrakt om offentlig tjeneste på den ruten den internasjonale persontransporten omfatter, for å kunne vurdere formålet med den internasjonale ruten.

Rammeavtaler skal i utgangspunktet inngås for en periode på 5 år og kan forlenges med perioder som svarer til deres opprinnelige løpetid. I særlige tilfeller med investeringer i infrastruktur til særlige formål som krever store langsiktige investeringer, kan det inngås rammeavtaler på 15 år.

Det stilles også et nytt krav til reguleringsorganet i artikkel 30 pkt. 1 i forhold til uavhengighet, reguleringsorganet må i tillegg være funksjonelt uavhengig av enhver kompetent myndighet som er involvert i tildeling av offentlig tjenestekontrakter. 

Merknader

Rådsdirektiv 2007/58 om endring av direktiv 91/440 og 2001/14 ble vedtatt etter forliksprosedyre 23.10.2007 og ble publisert i Official Journal 3.12.2007. Direktivet er hjemlet i Romatraktaten, artikkel 71. Medlemsstatene skal implementere direktivet i nasjonal lovgivning innen 4.6.2009.
 
Norsk politikk på området:

Regjeringen har i Soria-Moria erklæringen vedtatt å stanse konkurranseutsettingen av persontransportstrekninger i Norge. Samferdselsdepartementet er skeptisk til innføringen av retten til å utføre kabotasje under en internasjonal transport. Konsekvensene av forslaget må likevel ikke overdrives. Virkningene er avhengige av om og i hvor stor grad jernbaneforetak vil anse det som økonomisk interessant å opprette et grensekryssende tilbud mellom Norge og Sverige. Direktivet kan være et ledd i å skape gode togforbindelser mellom hovedstedene i Skandinavia, som også er et mål i Soria-Moria erklæringen.

Gjeldende norsk rett på området og behovet for endringer i lov eller forskrift:

Jernbaneloven av 11.6.1993 nr. 100 § 8 fastsettet at kan Kongen (delegert til Samferdselsdepartementet, jf. kgl. Res. 22.11.1996 nr. 1076) bestemme at den som har tillatelse til å drive trafikkvirksomhet, kan få tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, herunder gi nærmere bestemmelser om omfanget og vilkårene for slik tillatelse. En liberalisering av internasjonal persontransport antas å ikke medføre behov for lovendring, men vil kreve endringer i forskrifter som fastsettes av Samferdselsdepartementet. 

Norge har åpnet opp for at internasjonale sammenslutninger kan utføre internasjonal passasjertransport under forutsetning av at virksomheten har lisens og sikkerhetssertifikat for den transporten som skal utføres, jf. lisensforskriften av 16.12.2005 nr. 1490 § 2-1, første ledd, bokstav d.

Direktivet vil medføre behov for endring av denne forskriften. Myndigheten til reguleringsorganet i henhold til artikkel 30 i direktiv 2001/14/EF er i Norge lagt til Statens jernbanetilsyn, jf. fordelingsforskriften av 5.2.2003 nr 135 § 9-4. Dersom godkjenningsfunksjonen skal legges til tilsynet, må dette nedfelles i forskriften.

Direktivet medfører også behov for endringer i bestemmelsene om rammeavtaler i fordelingsforskriften.

Administrative og økonomiske konsekvenser:

Samferdselsdepartementet legger opp til en bred høringsrunde i løpet av høsten 2008. Direktivet antas å ha mindre administrative kostnader i forbindelse med reguleringsorganets nye oppgaver. Konsekvensene for staten som kjøper av persontransport antas å være små. Eventuelle kostnadsøkninger vil kunne dekkes inn gjennom den avgiftsordningen direktivet gir rom for. Det vil vurderes fortløpende om avgiftsordningen skal innføres.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 L 0059  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/59/EF av 23. oktober 2007 om sertifisering av lokomotivførere som fører lokomotiver og tog på jernbanenettet i Fellesskapet  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/59/EF av 23. oktober 2007 om sertifisering av lokomotivførere som fører lokomotiver og tog på fellesskapets jernbanenett trådte i kraft for EU-landene 4. desember 2007, og skal implementeres innen 4. desember 2009.

Formålet med direktivet er å harmonisere de ulike nasjonale ordningene for å sertifisere lokomotivførere for å gjøre det enklere å bruke lokomotivførere på tvers av landegrensene. Man vil da oppnå større grad av interoperabilitet i det felleseuropeiske jernbanetransportmarkedet, samtidig som det opprettholdes et høyt sikkerhetsnivå innenfor jernbanen.

Direktivet setter vilkår og prosedyrer for å utstede lisens og sertifikat til førere av lokomotiv og tog på jernbanesystemet i fellesskapsområdet. Det fastsetter videre de oppgaver som ligger til de kompetente myndigheter i medlemsstatene, lokomotivførere og andre aktører i sektoren, og da særlig jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere og utdanningssteder. Direktivet gjelder bare for førere, og krever ikke at annet personale skal sertifiseres.

Virkeområdet for direktivet er førere av lokomotiver og tog på jernbanesystemet i EØS-området for en jernbanevirksomhet med sikkerhetssertifikat eller en infrastrukturforvalter med sikkerhetsgodkjenning. Etter artikkel 2 nr. 3 er det adgang til å fastsette nasjonale unntak fra kravet for følgende grupper lokomotivførere, forutsatt at de utelukkende kjører på de angitte systemene:

    •   Metroer, sporvogner og andre lettbanesystemer.
    •   Nett som funksjonsmessig er adskilt fra resten av jernbanesystemet og som kun er beregnet til person- og godstransport i lokal-, by- og forstadsområder.
    •   Privateid jernbaneinfrastruktur som kun brukes til eierens godstransport.
    •   Strekninger som er midlertidig sperret for normal trafikk med tanke på vedlikehold, fornyelse eller forbedring.

I tillegg kan Kommisjonen etter en bestemt prosedyre (artikkel 37.5) gi enkelte medlemsstater unntak i en overgangsperiode for førere som utelukkende kjører på eget territorium.
 
Direktivet stiller opp en todelt ordning for sertifisering av førere. Den kompetente myndigheten skal utstede lisenser som gir en generell rett til å føre tog i hele EØS. Jernbanevirksomheter og infrastrukturforvaltere skal videre utstede sertifikater til førere som skal bruke en viss type rullende materiell på en nærmere angitt infrastruktur. Føreren må altså ha både lisens og sertifikat for å kunne føre en bestemt type rullende materiell på en bestemt strekning.

Det er knyttet krav til minstealder og fysisk og psykisk helse for å kunne få lisens. I tillegg må føreren oppfylle visse grunnleggende faglige krav, både en grunnutdanning innenfor skolesystemet (grunnskole) og en grunnleggende faglig kompetanse.

Sertifikatene er delt inn i to kategorier: Kategori A for skiftelokomotiver, arbeidstog o.l., og kategori B for passasjer- og/eller godstog. For å få sertifikat er det nødvendig å ha gjennomgått opplæring innenfor det aktuelle rullende materiell og den infrastrukturen som skal brukes. Det skal også gis undervisning i arbeidsgiverens sikkerhetsstyringssystem, og lokomotivføreren må ha tilstrekkelig gode språkkunnskaper til å kunne bruke et annet lands infrastruktur. Det er etter direktivet et visst nasjonalt spillerom for å velge form for undervisningen.

Helsekravene fremgår av vedlegg II til direktivet, mens de faglige og språkmessige kravene fremgår av vedlegg IV, V og VI. Undervisningsmetoden er nærmere angitt i vedlegg III til direktivet, mens vedlegg VII angir hvor hyppig prøver skal avholdes.

Direktivet stiller opp en rekke oppgaver knyttet til ulike aktører og ulike krav. Disse er igjen knyttet til frister for gjennomføring i artikkel 37, og fremgår i det vesentlige av artikkel 19. De viktigste er:

    •    Stille opp rutiner for utstedelse av lisenser og sertifikater.
    •    Opprette registre for lisenser og sertifikater og fastsette rutiner for kommunikasjon med andre lands myndigheter.
    •    Utvikle læreplaner i samsvar med direktivets krav.
    •    Oppstille en godkjennings-/akkrediteringsordning for leger, sensorer og utdanningsinstitusjoner.
    •    Føre regelmessig kontroll med førere.
    •    Hvert femte år skal det foretas en uavhengig evaluering av prosedyrer for utstedelse av lisenser og sertifikater.
    •    Lisensholder skal med jevne mellomrom gjennomgå medisinske tester samt testes i kunnskaper om strekninger og rullende materiell.
    •    Jernbaneforetak/ infrastrukturforvaltere skal etablere et system for å kontrollere at lisensholder overholder kravene som er satt til lisens og sertifikat.
    •    Kompetent myndighet skal påse at kravene som er fastsatt etter direktivet er oppfylt, bl.a. gjennom inspeksjoner. Det skal opprettes et sanksjonssystem i tilfelle brudd på det regelverket som gjennomfører direktivet.

Direktivet skal gjennomføres gradvis. Senest 4. desember 2010 skal det være opprettet registre for lisenser og sertifikater. Innen samme frist skal det utstedes lisenser og sertifikater til lokomotivførere som utfører internasjonal trafikk. Innen to år fra nevnte dato skal alle nye lisenser og sertifikater utstedes i henhold til direktivet. Lokomotivførere som har førerett i henhold til de bestemmelser som var gjeldende før direktivet var gjennomført får en overgangstid på inntil syv år fra førstnevnte dato.

Merknader

Det er foreløpig usikkert om de nye ordningene vil medføre økt ressursbruk og økte kostnader sammenlignet med dagens situasjon, eller om systemet blir smidigere, enklere og billigere å administrere enn i dag.

Direktivet vil kreve forskriftsendringer. Omfanget av disse endringene vil avhenge av hvilke løsninger som velges ved gjennomføringen av direktivets bestemmelser om utstedelse av lisenser og sertifikater, opplæring, akkreditering/godkjenning av leger, sensorer og utdanningssteder, og utformingen av det påkrevde regimet for kontroll, tilsyn og sanksjoner. Det pågår en vurdering av om det er nødvendig med endring av jernbaneloven for å gjennomføre direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Statens jernbanetilsyn vil i arbeidet med å utarbeide nye forskriftsbestemmelser og ordninger for å gjennomføre direktivet involvere de berørte aktørene i størst mulig grad for å få tilstrekkelig innspill til mulige norske løsninger og bevissthet om de nye ordningene så tidlig som mulig.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32008 D 0164  Kommisjonsbeslutning 2008/164/EF av 21. desember 2007 om den tekniske spesifikasjon for interoperabilitet (TSI) i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystem og i det transeuropeiske høyhastighetssystemet vedrørende personer med redusert mobilitet  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

TSIen omfatter krav til at både infrastruktur og rullende materiell skal tilrettelegges for personer med redusert mobilitet både for konvensjonell jernbane og høyhastighetsbaner. Når tog, stasjoner og andre relevante deler av infrastrukturen oppfyller kravene i TSIen, vil dette sikre interoperabilitet og sikre personer med redusert mobilitet den samme tilgangen til jernbane i hele det transeuropeiske jernbanesystemet. TSIen inneholder minimumskrav. Det hindrer ikke den enkelte stat fra å innføre tilleggskrav for å forbedre tilgjengelighet så lenge dette ikke innebærer urimelige kostnader for jernbaneforetakene, eller er til hinder for interoperabilitet på det transeuropeiske jernbanenettet. En forbedret tilgjengelighet til tog og stasjoner for personer med redusert mobilitet, vil i følge TSIen potensielt øke antallet passasjerer. 

TSIen gjelder for ny infrastruktur og nytt rullende materiell, samt for oppgraderinger og fornyelse av infrastruktur og rullende materiell som krever ny tillatelse fra jernbanetilsynet for ibruktaking, jf. omtale under TSIen kap. 7 nedenfor vedr unntak for eksisterende infra¬struktur og materiell. I hvilke tilfeller TSIen vil få anvendelse eller ikke, vil være en kon¬kret vurdering av tiltakshaver, «notified body» og godkjennende myndighet (Statens jern¬banetilsyn) i den enkelte sak, jf. forskrift 10. april 2006 nr. 411 om samtrafikkevnen i det konvensjonelle jernbanesystem § 17 femte ledd. TSIen vil derimot ikke gjelde for arbeid som innebærer en ren utskifting av komponenter og ordinære vedlikeholdsaktiviteter.  Kommisjonsbeslutningen består av preambel, 4 artikler og anneks med 7 kapitler. Det er flere bilag til TSIen som inneholder detaljerte krav på enkelte av områdene.

Kommisjonsbeslutningen:

Artikkel 1 slår fast hjemmelsgrunnlaget for TSIen.  I artikkel 2 redegjøres for hva som gjelder i forhold til «open points», dvs. områder som er omfattet av TSIens virkeområde, men hvor TSIen ikke fastsetter spesifikke regler. Videre redegjøres det for at medlemslandene innen 6 mnd. etter notifisering skal oversende Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene en liste over eksisterende tekniske regler som skal benyttes når det gis tillatelse til ibruktaking av de delsystemer som er omfattet av TSIen. De enkelte medlemslandene skal tilsvarende gi opplysninger om hvilke prosedyrer som vil bli benyttet ved samsvarsvurdering og verifisering ved bruk av ovennevnte regler (nasjonale regler). Medlemslandene skal opplyse om hvilke organer som er utpekt til å gjennomføre prosedyrene for samsvarsvurdering og verifisering.  Art 3 viser til at kommisjonsbeslutningen gjelder fra 1. juli 2008.  Artikkel 4 slår fast at kommisjonsbeslutningen gjelder for medlemsstatene. 

TSIens vedlegg:

Det geografiske og tekniske virkeområdet av, samt formålet med TSIen fremgår av kapittel 1 i TSIen.  Kapittel 2 inneholder sentrale definisjoner, herunder hvem som omfattes av uttrykket «personer med redusert mobilitet».  Kapittel 3 gjengir de grunnleggende krav i interoperabilitetsdirektivet og gir henvisning til hvor de enkelte kravene mer detaljert er regulert i de senere kapitlene i TSIen.  Kapittel 4 inneholder detaljerte funksjonelle og tekniske krav til delsystemet infrastruktur (punkt 4.1) og til rullende materiell (punkt 4.2). For infrastruktur stilles det primært krav relatert til stasjoner, fra ankomst til plattform. Kravene til rullende materiell berører de fleste elementer i materiellet. Punkt 4.3 gir ytterligere definisjoner som brukes i TSIen.  Kapittel 5 regulerer hvilke samtrafikkomponenter og grensesnitt det må utarbeides euro¬pe¬iske spesifikasjoner for, herunder europeiske standarder (EN), som er nødvendig for å oppnå samtrafikkevne i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystemet.  Kapittel 6 fastsetter hvilke prosedyrer som skal benyttes med samsvarsverifisering og vurdering av bruksegnethet.  Kapittel 7 angir rammer for implementeringen av TSIen, herunder strategiske føringer. Det legges opp til en stegvis suksessiv tilpasning. TSIens krav gjelder primært når ny infra¬struk¬tur og nytt rullende materiell tas i bruk. For eksisterende infrastruktur og rullende mate¬riell vil TSIens krav komme til anvendelse ved fornyelse og opp¬gradering, når for¬nyel¬sen/¬oppgraderingen er av en slik karakter at den krever ny god¬kjen¬ning fra tilsynet for ibruk¬taking. Generelt sett omfatter ny godkjenning av eksisterende infrastruktur og materi¬ell kun de del-komponenter som er omfattet av fornyelsen/¬opp¬grader¬ingen. I forbindelse med fornyelse/oppgradering av eksisterende infrastruktur er det en del unntak for bl.a. minimumsdimensjoner og funksjonelle krav for gangveier, trapper over-/underganger, ramper, rulletrapper, heiser, plattformbredde, plattform høyde og offset ifm. fornyelse, og verneverdige bygninger. For eksisterende rullende materiell er det unntak for krav som krever strukturelle endringer i materiellet (døråpninger, rammer, kollisjonspilarer, karos¬seri, og andre inngrep som innebærer at materiellets strukturelle integritet evt. måtte revur¬deres), det er også unntak for krav til seter og rullestolsplasser med mindre hele togets sete¬layout omfattes av fornyingen/¬opp¬graderin¬gen, det er også unntak for rullestolplasser dersom dørarrangementet o.l. ikke tillater passering av rullestoler

Gjeldende norsk regelverk:

Gjeldende norsk jernbanelovgivning har spredte bestemmelser om tilrettelegging av rul¬lende materiell og infrastruktur for personer med redusert mobilitet. Disse kravene er stort sett begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn eller som tekniske spesifikasjoner for samtrafikk¬evne jf. samtrafikkforskriften § 4 første ledd bokstav g. Jernbaneverket og togoperatørene har derutover interne regler og standarder for universell utforming av materiell og infrastruktur.

Andre relevante bestemmelser:
 
TSIen vil ha virkning på Jernbaneverkets og jernbaneforetakenes interne regler og instrukser på de områdene som TSIen regulerer.

Endringer i norsk regelverk:
 
Det vil ikke være behov for endringer i norsk regelverk. Se forøvrig kommentarer under sakkyndige instansers merknader fra Statens jernbanetilsyn. 
Sakkyndige instansers merknader
Kommisjonsbeslutningen er sendt på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. Nedenfor følger et sammendrag av høringsuttalelsene.

NSB AS:  
NSB AS viser til behov for norske særkrav hva gjelder avstand fra plattform til spormidt. Denne formelen er annerledes i Norge enn i TSIen. NSB AS mener TSIen hindrer mulig¬het til å overstyre forrigling i dørene dersom det er feil som gjør at fullautomatiske bevege¬lige trinn i innstigningspartiene ikke går helt ut. Det vises også til at de i noen tog har leke¬områder for barn, der døråpnerknappen er plassert høyere enn tilgjengelighetskravene i TSIen. Motivasjonen for dette er at NSB AS anser det som en større risiko at barn kommer på avveie, enn at de mister mulighet for selvevakuering. 

NSB Gjøvikbanen AS: 
NSB Gjøvikbanen AS viser også til behov for særkrav hva gjelder avstand fra plattform til spormidt.

Flytoget AS: 
Flytoget er bekymret for at det vil bli kostbart å benytte notified body (dvs en virksomhet som foretar samsvarsvurderinger mellom felleseuropeiske krav og standarder og materiell/¬infrastruktur som skal godkjennes for i bruktaking iht. samtrafikkforskriften) ved innføring av TSIer. Flytoget frykter det kan være mangel på tilgjengelige notified bodies i Norge og at det kan være store kostnader å måtte oversette dokumentasjon til et annet språk fordi notified body kanskje ikke kan lese norsk. Flytoget mener i tillegg det vil bli dyrere for Norge enn andre land fordi vi har små serier med materielltyper.

Jernbaneverket:
Jernbaneverket fremholder viktigheten av å fremme unntak fra krav om avstand fra platt¬form¬kant til spormidt. Jernbaneverket har [i brev til Samferdselsdepartementet] fremmet behov for et permanent «specific case» for avstand mellom plattformkant og spormidt, med bakgrunn i at det norske maksimalt tillatte tverrprofil/bredde for rullendemateriell er større enn det som brukes ellers i Europa. Det vil ha store praktiske og økonomiske konsekvenser å endre denne avstanden i Norge, særlig med henblikk på ombygging av plattformer og utskifting av rullende materiell. Jernbaneverket gjør oppmerksom på at prinsippene om universell utforming går lengre enn det ambisjonsnivå som er lagt i TSIen. Videre viser Jern¬bane¬ver¬ket til at TSIen har et relativt begrenset omfang da den primært omfatter ny infrastruktur/¬rullende materiell, og samtidig gir visse unntak for nye stasjoner med få reisende.  Av forhold med særlige konsekvenser fremhever Jernbaneverket spesielt: krav om til¬gjen¬ge¬lig atkomstvei og plattformhøyde. Her er det vesentlige utfordringer for eksisterende infrastruktur, og i den grad kravene gjøres gjeldende i enkelte tilfeller ved ombygging [som krever ny godkjenning for ibruktaking fra Statens Jernbanetilsyn (SJT)], vil dette kunne medføre store kostnader. Jernbaneverket påpeker videre at der det vurderes [at] TSIen skal gjøres gjeldende for eksi¬sterende forhold når vedlikeholdstiltak omfatter mer enn kun ren utskifting av kom¬ponenter og vedlikeholdsaktiviteter, er dette nødvendigvis ikke knyttet til prioriteringer gitt av sam¬funns¬økonomiske nyttevurdering. [anm.: dvs. at oppfølgingen av TSIen ift. eksisterende infrastruktur vil kunne påvirke prioriteringen av tiltak slik at tiltak som er prioritert ut i fra «jernbanehensyn» kan risikere å bli nedprioritert som følge av økte kostnader til opp¬fyll¬ing av TSIen, evt. at tiltakene forskyver/fortrenger andre prioriterte tiltak. Dette vil være aktuelt når fornying/¬oppgradering av eksisterende infra¬struk¬tur utløser behov for ny godkjenning for ibruktaking fra SJT. Ny godkjenning for ibruktaking omfatter kun de del-komponenter som er omfattet av fornyingen/oppgraderingen.]

Funksjonshemmeds fellesforbund (FFO):
FFO påpeker at det er viktig å få frem at kravene i TSIen kun er å oppfatte som mini¬mum¬skrav, siden mange av kravene ikke går langt nok i å sikre universell utforming. FFO mener gruppen som tilhører personer med redusert mobilitet er større enn det som er angitt i TSIen. 

Norges handikappforbund (NHF):
NHF har en rekke kommentarer som reflekterer at man mener at TSIen ikke går så langt som organisasjonen ønsker.

Statens jernbanetilsyn (SJT): 
SJT har følgende kommentarer til høringsuttalelsene: «Det er riktig som NSB AS viser til at TSIen krever at man ikke skal kunne åpne dørene før stigetrinn er helt ute. Det må derimot være å anse som en beskrivelse av normal¬situasjon. Mulighet for å overstyre sikkerhetssystemer i avvikssituasjoner mener SJT ikke er i strid med TSIen. TSIen kan ikke forventes å beskrive alle varianter av avvikssitusjoner som kan oppstå i tillegg til å beskrive normal funksjonalitet. I forhold til NSB AS tog med lekeområde bestrides det ikke at NSB AS sin vurdering kan være sikkerhetsmessig god. Det er derimot ingen ting med dette forholdet som gjør at vi kan påberope særkrav. Dersom dette er et viktig forhold så bør TSIen oppdateres i neste revisjon. Per i dag må tilsynet anta at det ble gjort en god vurdering når TSIen ble laget. Når det gjelder flytogets innspill om notified body kan det medføre riktighet at bruk av notified body agregerer ekstra kostnader. Forholdet er ikke spesifikt for denne TSIen, men gjelder generelt jf. samtrafikkforskriften. Jernbaneverkets kommentar angående unntak fra krav om avstand fra plattformkant til spormidt er slik SJT ser det vesentlig å få inn i TSIen. Nesten alle EU-landene har egne «specific case» på akkurat samme kravet, med ulike formler for beregning av denne avstanden. Formulering av forslag til «specific case» er allerede oversendt SD fra JBV. SJT stiller seg bak forslaget.  Flere aktører viser til at TSIen er lite ambisiøs sammenlignet med det som praktiseres i Norge (blant annet gjennom krav i offentlige innkjøpsavtaler, samt samarbeid mellom NSB og handikapforeninger). FFO og handikapforbundet påpeker viktigheten av at det stilles strengere norske krav enn TSIen. SJT mener det er viktig å se alle krav til infrastruktur og rullende materiell i forhold til personer med redusert mobilitet samt universell utforming under ett samt vurdere hvordan TSIen vil forholde seg til annet generelt norsk regelverk som eksisterer eller som er på forslagsstadiet (eksempelvis plan og bygningslov samt forordning om internasjonale jernbanepassasjerers rettigheter og plikter) Det vises i den forbindelse til SJTs innspill til SD (brev av 31. oktober 2007) i forbindelse med lovforslag om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder Jernbaneverkets innspill om krav om tilgjengelig atkomstvei og plattformhøyde vil SJT komme med følgende kommentar: I henhold til TSIens punkt 7.3.1.6 er ikke kravet om plattformhøyde ved fornyinger obligatorisk. Det gjelder ved oppgraderinger. Det er SJTs vurdering at kravet om plattformhøyde uansett ville måtte bli oppfylt dersom man skal oppgradere en plattform uavhengig av TSIen. I forhold til kravet om fri atkomstvei så gjøres kravet i all hovedsak gjeldende ved alle oppgraderinger eller fornyinger. Det er vanskelig å se at dette skulle være strengere krav enn det jernbaneverket allerede legger til grunn når de oppgraderer mellomplattformer.  
SJT har gjennomgått TSIen og har ingen merknader utover det ovennevnte.»

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32006 D 0861  Kommisjonsbeslutning 2006/861/EF av 28. juli 2006 om den tekniske spesifikasjonen for interoperabilitet i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystemet – «Rullende materiell - Godsvogner» (CR TSI WAG)  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Formålet med CR TSI WAG er å sette en minimumsstandard for rullende materiell – godsvogner – som skal trafikkere det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet, for å legge til rette for økt grensekryssende godstrafikk på jernbane i Europa. TSIen tar ikke for seg alle aspekter knyttet til godsmateriellets samtrafikkevne, områder hvor TSIen ikke setter minimumsstandarder omtales som «open points», dette gjelder bl.a. klimatiske egen¬skaper og kapasitet i form av for eksempel maksimalt tillatt aksellast, metervekt og vognprofil. Medlemslandene skal noti¬fi¬sere nasjonalt regelverk omfattet av «open points» i TSIen til EU-kommisjonen. CR TSI WAG gjel¬der ved nybygg av godsmateriell, og ved oppgraderinger eller fornyelser av gods¬materi¬ell (som krever ny godkjenning av materiellet fra tilsynsmyndighetene), som skal trafikkere hele eller deler av det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet. CR TSI WAG forutsetter at det finnes et nas¬jonalt infrastruktur- og vognregister som inneholder relevante opplysninger og som skal kunne benyt¬tes for å vurdere på hvilke strekninger materiell med gitte egenskaper kan benyttes. ERA – European Railway Authority – er i ferd med å definere standarder for slike registre, standardene for¬ven¬tes å bli fastsatt i løpet av 2008. Statens jernbanetilsyn vil starte implementeringen av nasjonale registre for Norge når standardene for registrene er fastsatt.

I henhold til kommisjonsbeslutningens art. 2 skal EU-landene innen 6 måneder etter notifisering over¬sende til Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene en liste over de eksisterende tekniske reg¬ler som skal benyttes der TSIen mangler fastsatte regler - «open points» - når det gis tillatelse til ibruk¬takelse av godsvogner som er omfattet av TSIen. Den enkelte medlemsstat skal på tilsvarende måte gi opplysninger om hvilke prosedyrer som vil bli benyttet ved samsvarsvurdering og verifi¬ser¬ing ved bruk av ovennevnte regler. Videre skal det opplyses om hvilke organer som i den enkelte medlemsstat er utpekt til å gjennomføre disse prosedyrene for samsvarsvurdering og verifisering.

I henhold til kommisjonsbeslutningens art. 3 skal EU-landene innen 6 måneder etter at TSIen har trådt i kraft oversende til Kommisjonen alle nasjonale, bilaterale og multilaterale avtaler som i stor utstrekning gir lokal eller regional samtrafikkevne. Det kan være avtaler mellom medlemsstater, tredjeland, infrastrukturforvaltere og jernbaneforetak.

Sammendrag av innholdet i de tekniske spesifikasjonene:

De konkrete tekniske spesifikasjonene (selve TSIen) for godsvogner er gitt i annekset (med ytter¬ligere vedlegg) til kommisjonsbeslutningen. Det geografiske og tekniske virkeområdet, samt formål fremgår av kapittel 1 i TSIen. Kapittel 2 gir en definisjon av delsystemet – godsvogner – del¬sys¬temets funksjon og grensesnitt. Kapittel 3 refererer de grunn¬leggende krav i samtrafikk¬direktivet og hen¬viser til hvor de enkelte kravene er mer detaljert regulert i de senere kapitlene i TSIen. Kapittel 4 spesifiserer de funksjonelle og tekniske krav som skal opp¬fylles av delsystemet og dets grensesnitt til andre delsystemer. Kapittel 5 regulerer hvilke sam¬trafik¬kom¬ponenter og grensesnitt det finnes europeiske spesifikasjoner for, herunder europeiske stan¬dar¬der (EN), og som er nødvendige for å oppnå samtrafikkevne i det transeuropeiske kon¬ven¬sjonelle jern¬banesystemet. Kapittel 6 regulerer hvilke prosedyrer som skal benyttes ved sam¬svars¬verifi¬sering og vurdering av bruksegnethet. Kapittel 7 angir implementeringsstrategi for TSIen. Det spesifiseres nærmere i hvilken grad TSIen gjelder ved fornyelse og oppgradering. Det gis dessuten en oversikt over alle bestemmelser for sær¬til¬feller i kapittel 7.7 (herunder nasjonale unntak fra TSIen). Det er et stort antall bilag til TSIen. Disse inneholder detaljerte tekniske krav og beskrivelser av spesielle tilfeller. I stor grad er TSIen en videreføring av eksisterende standarder som er etablert i regi av UIC- RIV.

Spesielle unntak som fremgår direkte av TSIen:

I arbeidet med TSIen har Norge i samarbeid med Finland, Sverige, Estland, Latvia og Litauen fått innvilget unntak fra krav om komposittbremseklosser av spesielle typer (TSIen/Annekset punkt 7.7.2.3.1.5). Unntaket gjelder til metoder for uttesting av komposittbremseklosser for vinterklima er utviklet. Norge og Finland har også fått innvilget et særkrav til hjulmateriale (TSIen/Annekset punkt 7.7.2.2.4.2).

Merknader

Gjeldende norsk regelverk:
CR TSI WAG regulerer alt vesentlig forhold som i dag dekkes av interne bestemmelser hos jernbaneforetak og infrastrukturforvalter og eksisterende internasjonale avtaler om grenseoverskridende godstransport på jernbane. Enkelte forhold i jernbanelovgivningen berøres også. 
Forskrift 19. desember 2005 nr. 1621 om krav til jernbanevirksomhet på det nasjonale jernbanenettet (sikkerhetsforskriften) berører for eksempel § 13-3 - som omhandler parkeringsbrems. I paragrafens annet ledd kreves at «Rullende materiell skal ha parkeringsbrems eller annet utstyr for sikker par¬ker¬ing av det rullende materiellet». I henhold til denne paragrafen skal alt rullende materiell ha parkeringsbrems (av hensyn til topografiske forhold) mens CR TSI WAG 4.2.4.1.28 sier at det ikke er krav om parkeringsbrems på alle vogner. Norge har behov for tilpassningstekst til dette punktet. Også følgende forskrifter inneholder bestemmelser som også er omhandlet i TSIen:

• forskrift 4. desember 2001 nr. 1335 om trafikkstyring og togframføring på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (togframføringsforskriften)
• forskrift 4. desember 2001 nr. 1336 om signaler og skilt på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (signalforskriften)
• forskrift 18. desember 2002 nr. 1679 om opplæring av personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (opplæringsforskriften).

Endringer i norsk regelverk:

Beslutningen vil bli implementert gjennom forskrift.
Videre må følgende forskrifter vurderes justert:
• forskrift 4. desember 2001 nr. 1335 om trafikkstyring og togframføring på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (togframføringsforskriften)
• forskrift 4. desember 2001 nr. 1336 om signaler og skilt på statens jernbanenett og tilknyttede private spor (signalforskriften)
• forskrift 18. desember 2002 nr. 1679 om opplæring av personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (opplæringsforskriften).
Samtidig oppheves forskrift 9. februar 2005 om etablering av grunnleggende krav for delsystemene støy, godsvogner og telematikkapplikasjoner for godstransport på konvensjonell jernbane. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.


Kapittel VI  Sivil luftfart

32007 R 1477  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1477/2007 av 13. desember 2007 om endring av forordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet  (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet inneholder detaljerte supplerende sikkerhetskrav i tillegg til de krav som er fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2320/2002.

Etter vedtakelse av forordning (EF) nr. 622/2003 har det oppstått behov for å presisere de felleseuropeiske sikkerhetskravene, blant annet som følge av Kommisjonens erfaringer fra gjennomførte inspeksjoner av europeiske lufthavner, luftfartsselskaper og fraktleverandører. Forordning (EF) nr. 622/2003 er tidligere endret ved forordning (EF) nr. 68/2004, 781/2005, 857/2005, 65/2006/, 240/2006, 831/2006, 1448/2006, 1546/2006, 1862/2006, 437/2007 og 915/2007. Kommisjonsforordning (EF) nr. 1477/2007 fastsetter ytterligere presisering av sikkerhetskravene slik de er fastsatt i forordning (EF) nr. 622/2003.

Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 915/2007 ble det innført et nytt unntak i tilknytning til vedleggets punkt 4.1.1.1 i forordning (EF) nr. 622/2003, for bestemte tredjelands lufthavner. Væske som har blitt anskaffet på utsalgssteder lokalisert på flyside, eller på sikkerhetsbegrenset område på flyplassen, kan på visse vilkår medtas inn på sikkerhetsbegrenset område eller ombord på luftfartøy, uavhengig av bestemmelsene om begrensning når det gjelder størrelsen på den enkelte beholder, total mengde væske m.m. Det vil si at det foreslås etablert en tilsvarende ordning som allerede er på plass for reiser innen EU/EØS når det gjelder varer kjøpt etter passering av sikkerhetskontrollen (tax free) for reisende fra enkelte tredjelands lufthavner.

Forordningen medfører en lettelse i kravene for passasjerer som reiser fra disse lufthavnene og som skal videre med fly etter mellomlanding i EU/EØS. Varene blir forseglet i spesielle poser ved kjøp på flyplassen og den forseglede posen med væske (tax free-varer) må være merket slik at det fremgår at varene er anskaffet på flyside de siste 36 timer.

Forordning (EF) nr. 1477/2007 fastsetter at Changi airport i Singapore blir omfattet av ovennevnte unntak.

Merknader

Norge har så langt implementert EUs sikkerhets-regelverk innen sivil luftfart. Disse er gjennomført ved forskrift av 30. april 2004 nr. 715 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten.

Unntaket for Changi airport i Singapore vil innebære mindre administrative og økonomiske konsekvenser for luftfartsmyndighetene i forbindelse med informasjon til markedet og publikum i den forbindelse. For lufthavnoperatører med direkte eller indirekte trafikk fra aktuelle tredjeland og transfer nasjonalt eller internasjonalt vil forordningen innebære at flere passasjerer vil ha med seg forseglede poser som må kontrolleres i sikkerhetskontrollen. Det antas at dette er et så begrenset antall at det ikke vil medføre økte kostnader.

Av hensyn til passasjerene har Samferdselsdepartementet 31. mars 2008 fastsatt en forskrift som innebærer at reisende som kommer fra Changi airport i Singapore, og har forseglet tax-free varene i henhold til regelverket, vil få med seg disse varene ved videre reise innenlands. Passasjerene er innforstått med at det innenfor EU/EØS-området er det samme regelverket på dette området. For å unngå at passasjerer fra Changi airport skal bli fratatt væske som er forseglet i henhold til regelverket på norske lufthavner, valgte departementet å fastsette en slik forskrift. Forskriften vil bli opphevet så snart forordningen er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett.

Regelverket på dette området er basert på at samme regelverk gjennomføres på alle lufthavner innenfor EU/EØS-området, såkalt "one-stop security". Norge har gjennomført øvrig regelverk på området.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1477/2007 har ikke vært sendt på høring. Unntaket vil kun berøre de passasjerene som kommer fra Changi airport i Singapore og skal reise videre nasjonalt eller internasjonalt etter at de har ankommet Norge. Lufthavnoperatørene er orientert om forordningen.
Samferdselsdepartementet anbefaler at rettsakten tas inn i EØS-avtalen.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

 

32007 R 1321  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 av 12. november 2007 om etablering av regler for samling i en sentral lagringsenhet av rapporterte opplysninger om hendelser i sivil luftfart som utveksles i overensstemmelse med europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold 

Direktiv 2003/42/EF artikkel 6 (1) foreskriver at medlemsstatene skal delta i utveksling av informasjon om hendelser i sivil luftfart, og at de som ledd i utvekslingen skal stille alle sikkerhetsrelevante opplysninger lagret i nasjonale databasert omhandelt i samme direktiv artikkel 5 (2) til disposisjon for de øvrige medlemsstatene og Kommisjonen.
 
Forordning (EF) nr. 1321/2007 legger det detaljerte rettslig grunnlaget for dette samarbeidet ved å pålegge Kommisjonen å etablere og forvalte en sentralisert database for lagring av de aktuelle opplysningene. Dernest pålegger den medlemsstatene å avtale med Kommisjonen de tekniske standardene som er nødvendig for overføre opplysninger fra den eller de nasjonale databasene til den sentrale enheten Kommisjonen er ansvarlig for. Videre slår den fast at nasjonale myndigheter som regulerer den sivile luftfarten, eller som undersøker luftfartsulykker og –hendelser, skal gis adgang til den informasjonen som er lagret i den sentraliserte databasen. Unntak gjelder for opplysninger som identifiserer det involverte foretaket eller luftfartøy omfattet av en hendelsesrapport. Endelig slår den fast at grunnleggende faktaopplysninger (”Basic factual information”) om ulykker og alvorlige hendelser (som ikke er omfattet av rapporteringsplikten etter hjemmeldirektivet) skal lagres i den sentraliserte databasen allerede mens etterforskningen pågår. Når undersøkelsen er ferdig skal alle opplysninger, herunder et eventuelt engelsk sammendrag av den endelige undersøkelsesrapporten, lagres i databasen. 

Merknader 

Direktiv 2003/42/EF er gjennomført i norsk rett gjennom bestemmelsene i luftfartsloven kapittel XII og i forskrift 8. desember 2006 nr. 1393 om varslings- og rapporteringsplikt i forbindelse med luftfartsulykker og luftfartshendelser mv. Luftfartsloven § 12-2 pålegger Luftfartstilsynet å etablere en ordning for innsamling, bearbeiding, vurdering og lagring og forvaltning av opplysninger i den hensikt å forebygge luftfartsulykker. Med utgangspunkt i denne bestemmelsen pålegger den nevnte forskriften (§ 8) Luftfartstilsynet å lagre de opplysningene som rapporteres i en eller flere nasjonale databaser i den grad dette er påkrevd etter direktiv 2003/42/EF. Videre skal Luftfartstilsynet utføre alle de oppgaver medlemsstane er pålagt i henhold til artikkel 6 i det samme direktivet. Endelig heter det at Statens havarikommisjon for transport skal ha full tilgang til de opplysningene som er lagret i den/de nasjonale databasen(e). 

Med grunnlag av disse bestemmelsene har Luftfartstilsynet etablert et system for elektronisk rapportering og lagring av opplysninger om luftfartsulykker og –hendelser. Under dette arbeidet har Luftfartstilsynet vært opptatt av å velge tekniske løsninger som skal kunne kommunisere med de løsningene som så langt har blitt valgt av European Co-ordination Centre for Aviation Incident Reporting Systems (ECCAIRS) som holder til i Altona i Nord-Italia. ECCAIRS gjør dette arbeidet blant annet på vegne av Kommisjonen. 

ECCAIRS er basert på en teknologi som har vært anvendt for Luftfartstilsynets lagring av ulykkes- og hendelsesopplysninger helt siden 2001 (den nasjonale ECCAIRS databasen). Utvekslingen av opplysninger mellom denne databasen og den sentrale databasen i Italia er foreløpig ikke startet opp. 

Forordning 1321/2007 utgjør først og fremst et  supplement  til det nasjonale rapporteringssystemet som er bygd på hjemmelsdirektivet 2003/42/EF. Forordningen skal ordlydsgjennomføres, og det er nødvendig å ta stilling til om dette bør gjøres som et supplement til den tidligere nevnte forskrift 8. desember 2006 nr. 1393, eller som en separat forskrift. Forenklingstankegangen tilsier trolig at den bør innarbeides i denne forskriften, muligens sammen med kommisjonsforordning (EF) nr. 1330/2007 som også ble nylig vedtatt (jf. eget EØS-notat).
  
Utfordringene ligger trolig først og fremst på et praktisk plan. Det er viktig at særlig Luftfartstilsynet så snar som mulig foretar en detaljert vurdering av mulige behov for endringer i måten opplysninger lagres på i dag. Videre kan det se ut til at forordningen legger opp til at utvekslingen av opplysninger skal bygge på en formell avtale med Kommisjonen. I så fall må innholdet i denne fremforhandles.   

Sakkyndige instansers merknader 

Luftfartstilsynet og Statens havarikommisjonen (SHT) har fått seg forelagt et utkast til forordning som er praktisk talt identisk med den endelige.

Luftfartstilsynet ser ikke for seg at måten opplysningene er lagret på i den nasjonale databasen vil være noen problem for overføring av opplysninger til den sentraliserte databasen i overensstemmelse med forordningens krav. Det gjelder både format, type informasjon og selve overføringen. Tilsynet opplyser at det ikke er SHT ikke selv, men Luftfartstilsynet som legger inn opplysninger om undersøkelse av ulykker og alvorlige hendelser, og at forordningen gjør det nødvendig å legge inn flere opplysninger fra de endelige havarirapportene i den nasjonale databasen. Herunder er det også nødvendig å klargjøre ansvarsfordelingen mellom Luftfartstilsynet og SHT. 

Statens havarikommisjon er noe usikker på om de opplysningene som samles inn gjennom det tidligere nevnte elektroniske rapporteringssystemet omfatter alle de grunnleggende faktaopplysningene som skal om ulykker og alvorlige hendelser som skal legges inn før en undersøkelse er avsluttet. Videre forutsetter SHT at Luftfartstilsynet legger inn den endelige havarirapporten, inkluderte engelsk sammendrag, i den nasjonale databasen. 

Hverken Luftfartstilsynet eller SHT har antydet at de trenger tilførsel av nye ressurser for å gjennomføre forordningen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

32007 R 1330  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1330/2007 av 24. september 2007 om gjennomføringsregler om spredning til interesserte parter av informasjon om hendelser i sivil luftfart referert til i artikkel 7(2) i råds- og parlamentsdirektiv 2003/42/EF  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold 

Direktiv 2003/42/EF om rapportering av hendelser i sivil luftfart etablerer i artikkel 6(1) et system for utveksling av rapporterte opplysninger mellom luftfartsmyndighetene i EU/EØS-landene. Utvekslingen skal skje mellom den eller de nasjonale databasene som er utpekt i medhold av artikkel 5(2) i samme direktiv, og gjør det mulig for  myndighetsorganer  å få tilgang til opplysninger som er samlet inn i andre EU/EØS-land. Denne utvekslingen er regulert i den parallelle kommisjonsforordningen (EF) nr. 1321/2007.
 
Fordi også andre enn myndighetsorganer vil kunne forbedre sitt forebyggende sikkerhetsarbeid ved å gis tilgang til de nevnte opplysningene, pålegger direktiv 2003/42/EF kommisjonen å fastsette utfyllende regelverk om videreformidling av opplysninger til slike. Forordning (EF) nr. 1330/2007 inneholder slike utfyllende regler.
 
Forordningen legger opp til at ”interesserte parter” skal kunne rette en anmodning om å få tilgang til opplysninger til et ”kontaktpunkt” i det medlemslandet parten har nærmest tilknytning til. Kontaktpunktet for Norges del vil være Luftfartstilsynet som i følge luftfartsloven § 12-2 er ansvarlig for å forvalte den databasen opplysningene er lagret i. Med ”interesserte parter” menes både enkeltpersoner og foretak ”that is in a position to participate in the improvement of civil aviation safety” og som i tillegg er omfattet av en liste over grupper av foretak og enkeltpersoner som er tatt inn i vedlegg I til forordningen. Disse er produsenter av luftfartøyer og utstyr som brukes i flyindustrien, vedlikeholdsorganisasjoner, flyselskaper og foretak som driver flyplasser, foretak som yter flysikringstjenester, foretak som yter andre lufthavnrelaterte tjenester (”ground handling”), flyskoler o.l., myndighetsorganer i tredjeland, internasjonale luftfartsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner. Gruppen enkeltpersoner omfatter flygere, flygeledere, ingeniører og flyteknikere. 

De interesserte partene har bare krav på opplysninger om hendelser (”occurrences”). I den grad den mellomstatlige utvekslingen av opplysninger omfatter opplysninger om ulykker, så er disse ikke omfattet. Videre følger det av fortalen til forordningen (pkt. 2) at anmodninger fra norske interesserte parter om tilgang til opplysninger i den norske databasen om opplysninger som skriver seg fra norske rapportører,  ikke reguleres av forordningen (subsidiaritetsprinsippet). 

Ved hver enkelt anmodning skal det foretas en konkret vurdering av om vilkårene for å gi tilgang til opplysningene i databasen er til stede, og uansett skal det bare gis tilgang til de opplysningene det er strengt nødvendig at anmoderen gis tilgang til basert på hans behov. Opplysninger som ikke gjelder anmoderens eget utstyr eller virksomhetsområde skal det bare gis tilgang til aggregert eller avidentifisert form, med mindre en detaljert begrunnelse legges frem av anmoderen. Enkeltpersoner kan aldri nyttiggjøre seg av dette unntaket. 

Endelig er det bestemt at mottakeren av opplysningene bare kan bruke opplysningene til forebyggende sikkerhetsarbeid i tråd med formålet med direktiv 2003/42/EF. Opplysningene kan ikke bringe opplysningene videre uten samtykke fra den som har gitt opplysningene. Mottakeren skal sørge ordninger som gjør at taushet kan bevares om de mottatte opplysningene. 

Merknader 

Forordningen er hjemlet i direktiv (EF) 2003/42/EF, og særlig artikkel 7 (2) i dette.
 
Gjeldene norsk politikk på området følger av luftfartsloven kapittel XII og forarbeidene til dette i Ot.prp. nr. 50 (2004-2005). Den sentrale målsetningen er å samle inn så mange relevante opplysninger som mulig slik at de som driver med forebyggende sikkerhetsarbeid har et tilstrekkelig tilfang av opplysninger som grunnlag for sitt arbeid. 

Kapittel XII gjennomfører blant annet direktiv (EF) 2003/42/EF som er et sentralt premiss for den norske politikken og lovgivningen på området. Siden forordningen bygger på direktivet er også forordningen helt i tråd med norsk politikk og lovgivning på området.  

Departementets foreløpige vurdering er at forordningen bør gjennomføres som en tilføyelse til den sentrale forskriften som er gitt i medhold av luftfartsloven kapittel XII - forskrift 8. desember 2006 nr. 1393 om varslings- og rapporteringsplikt i forbindelse med luftfartsulykker og luftfartshendelser mv. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

 

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter 

32007 R 0219  Rådforordning (EF) nr. 219/2007 om etablering av et fellesforetak for å utvikle neste generasjon av av det europeiske lufttrafikkstyringssystemet (SESAR)  (prot 31 SD)

Sammendrag av innhold 

Denne rådsforordningen oppretter et styringsorgan for SESAR-prosjektet, SESAR Joint Undertaking. (SESAR = Singel European Sky ATM Research; ATM = Air Traffic Mangement). SESAR Joint Undertakig benevnes heretter som SESAR JU.

SESAR JU skal ha som oppgave å styre arbeidet i utviklingsfasen av programmet. I praksis innebærer det at organet administrerer den såkalte ’masterplanen’ for gjennomføringen av utviklingsfasen, herunder disponerer bevilgningene til dette formålet som stilles til disposisjon fra offentlige og private instanser.  Nevnte masterplan skal bl.a. godkjennes av EUs Råd (transport).

Rettsakten inneholder både overordnede prinsipper for SESAR Joint Undertaking og de detaljerte statuttene for organet. Det fremgår at organet i utgangspunktet skal ha en funksjonstid på åtte år regnet fra godkjennelsen av nevnte masterplan. EU og EUROCONTROL skal være såkalte  stiftende medlemmer av organet. Som sådan skal de bidra med € 700 mill. hver seg til finansieringen av programmet i løpet av utviklingsfasen. For øvrig kan andre private og offentlige instanser fra EU-land og land utenfor EU som har avtaler med EU på luftfartsområdet bli medlem av organet. Det er en forutsetning for å bli medlem at man bidrar til finansieringen av programmet. I planen forutsettes det at øvrige medlemmer skal bidra med € 700 mill. til finansieringen av programmet i løpet av utviklingsfasen. Dette skal i stor grad skje ved at medlemmene forplikter seg til å utføre utviklingsarbeid innenfor rammen av masterplanen. Forutsetningene for medlemskapet spesifiseres i en avtale med SESAR JU. En grunnleggende tanke ved SESAR-prosjektet er at man skal få til en mer effektiv samordning av forskningsinnsatsen på dette saksområdet i Europa, ved at flest mulig aktører forplikter seg til å benytte sine forskningsressurser til å gjennomføre masterplanen iht. konkrete avtaler mellom hver enkelt instans og SESAR JU.  

SESAR JU er organisert med et sekretariat som utfører det praktiske arbeidet, ledet av en direktør. I tillegg finnes et styre der alle betalende medlemmer deltar og har stemmerett. I styret deltar også representanter for ulike instanser / interessegrupper innenfor luftfart som medlemmer uten stemmerett. Styret fatter bl.a. beslutning om medlemskapsavtalen med parter som ønsker å bli betalende medlemmer av SESAR JU.   

Kommisjonskomiteen som er opprettet iht. lovgivingspakken om ’Et felles europeisk luftrom’ -  den såkalte Single Sky-komiteen – fungerer som et forum mellom EU-landene og EU-kommisjonen angående arbeidet i SESAR JU. I visse overordnede/strategiske spørsmål må EU-kommisjonen få et formelt mandat fra denne komiteen før behandlingen i styret i SESAR JU.  

Merknader 

Rådsforordningen er opprettet med hjemmel i Artikkel 171 i Traktaten. Den er således ansett å høre hjemme på saksområdet forskning og utvikling. Den aktuelle artikkelen omhandler eksplisitt etablering av såkalte fellesforetagender.  

Som det fremgår nedenfor er det aktuelt å ta inn rettsakten i EØS-avtalen gjennom Protokoll 31. Det innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.  

Sakkyndige instansers merknader 

P.t. ikke behandlet i Spesialutvalget for transport. Luftfartstilsynet og Avinor har gitt uttrykk for at SESAR-prosjektet som sådan er et svært viktig element for å virkeliggjøre ambisjonene i ’et felles europeisk luftrom’. Begge instanser anser at Norge bør spille en aktiv rolle i arbeidet med SESAR. Avinor har for egen del ambisjoner om å delta i SESAR JU på en eller annen måte. 

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.