Antatt EØS-relevante forslag til EF-regelverk høsten 2008

(Se oversikten i PDF-format.)

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET

FINANSDEPARTEMENTET

FISKERI- OG KYSTDEPARTEMENTET

FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET

HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET

JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET

LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

MILJØVERNDEPARTEMENTET

NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET

OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET

 

Vedlegg VI  Trygd
 
KOM (2006) 16  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om fastsetting av regler om gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger - KOM(2006)16 endelig utgave av 31.01.2006 (2006/0006 (COD)  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder regler om gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger som skal erstatte forordning (EØF) 1408/71. Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (jf. artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare).

Hensikten med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig og mer håndterlig for de enkelte personer og institusjoner som skal administrere den. Forslaget gjelder i hovedsak administrative gjennomføringsbestemmelser, herunder regler om saksbehandling og elektronisk utveksling av opplysninger mellom institusjonene og lagring av informasjon. Den foreslåtte gjennomføringsforordning er følgelig ment å erstatte den nåværende forordning (EØF) 574/72.

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15. Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

Forslaget til ny gjennomføringsforordning ble fremlagt av Kommisjonen 31. januar 2006 (KOM(2006)16 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det europeiske fellesskap artikkel 42 og 308 samt forordning nr. 883/2004 artikkel 89. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass de nødvendige regler for den praktiske gjennomføring av forordningen. Bestemmelsene er strukturert etter kapittelinndelingen i grunnforordningen i likhet med forordning nr. 574/72 i dag. Forskjellen er vesentlig at forslaget har til formål å forenkle og modernisere bestemmelsene saklig, språklig og fremstillingsmessig og å forbedre og effektivisere utvekslingen av opplysninger mellom institusjonene ved elektroniske midler. Dette innebærer helt klare og entydige regler om hvor en person som har opptjent rettigheter i to eller flere medlemsstater, skal henvende seg, hvilken institusjon eller institusjoner det er som har ansvaret for at han får sine ytelser, at de er beregnet korrekt og at det skjer til rett tid. Det er således fastsatt frister for behandling og responstider for å fullføre administrative trinn i saksbehandlingen på de ulike områder (jf s. 5 5. avsnitt). Etter artikkel 17 nr. 3 skal avgjørelse om lovvalg etter artikkel 13 i forordning nr. 883/2004 (arbeid i to eller flere medlemsstater) finne sted innen én måned etter at vedkommende arbeidstaker har oversendt opplysningene om forholdet til den utpekte institusjonen i bostedslandet. Etter artikkel 26 nr. 2 skal den kompetente institusjon besvare anmodning om tillatelse til planlagt behandling fra institusjonen på bostedet innen 15 dager. I mangel av svar på slik henvendelse, skal tillatelse anses gitt.

Artikkel 6 fastlegger at institusjonen i bostedslandet, evt. institusjonen vedkommende først var i berøring med, midlertidig skal ha det foreløpige ansvar som kompetent institusjon inntil kompetanseforholdet er endelig avklart.

Artikkel 29 gjelder trygdeavgifter for pensjonister til dekning av utgifter i forbindelse med sykebehandling/helsetjenester etter forordningen (helsedelen) og fastsetter at man ved avgiftsberegningen, i samsvar med artikkel 30 i forordning nr. 883/2004, kan legge til grunn vedkommendes samlede pensjonsinntekter, inkludert pensjon opptjent i henhold til en eller flere andre medlemsstaters lovgivning[1]. Dette er i samsvar med EF-domstolens dom i sak C-50/05 Nikula. Det presiseres at det ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for avgiften kun er de faktisk utbetalte pensjonsbeløp som skal tas i betraktning.

Kapittel III, artiklene 70 til 81 gjelder bestemmelser om gjennomføring og gjensidig bistand ved tilbakekreving av feilutbetalinger, motregning og innkreving av utestående fordringer, herunder ubetalte avgifter. Fristen for stadfesting av dokument om eksekvering av eksigible krav er 3 måneder (artikkel 76).
       
Antallet vedlegg er etter forslaget redusert fra 10 til 4.

Vedlegg 1 omfatter bestemmelser i bilaterale administrasjonsavtaler som forblir i kraft samt nye gjennomføringsbestemmelser som avtales bilateralt, jf. artikkel 8 nr. 1 og 9 nr. 2. Dette tilsvarer dagens vedlegg 5 og omfatter bl.a. oppgjørsavtaler og ikke-refusjonsavtaler.
Ved innlemmingen i EØS-avtalen tas følgelig inn de avtaler som er anført der.

Vedlegg 2 gjelder oppføring av særlige ordninger for tjenestemenn iht artikkel 31 og 41. Dette gjelder nærmere bestemt Spania og Tyskland.

Vedlegg 3 gjelder rundsumsoppgjør for utgifter til helsetjenester. Hovedregelen for oppgjør mellom de berørte institusjoner er refusjon av de faktiske utgifter, jf artikkel 61, men med mulighet for å få utgiftene refundert i form av rundsumsoppgjør der hvor forholdene tilsier det. De aktuelle medlemsstater skal oppføres i dette vedlegget.

Vedlegg 4 gjelder oversikt over kompetente myndigheter og institusjoner, utpekte organer og kontaktorganer. Slike oversikter skal iht. artikkel 83 nr. 4 samles i offentlig tilgjengelige databaser, opprettet til dette formål. Adressen til basene skal angis i vedlegg 4.

Gjennomføringsforordningen vil etter forslaget tre i kraft seks måneder etter at den er offentliggjort i EF-tidende og får i alle deler direkte anvendelse i medlemsstatene, jf artikkel 91 i forslaget.

Merknader

Forslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er til vurdering i relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd.    

[1] Bestemmelsene gjelder forhold som i dag er regulert i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 33 nr. 1.

 

KOM (2001) 344 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 og 574/72 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132). Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Koordineringen består bl.a. i å gi lovvalgsregler, dvs. regler som fastsetter hvilket lands lovgivning på det trygdemessige område som får anvendelse i de konkrete tilfeller. Arbeidstakere er således i utgangspunktet underlagt trygdelovgivningen i den medlemsstat hvor de arbeider (artikkel 13 nr. 2 bokstav a). Det finnes særlige regler når en arbeidstaker vanligvis har lønnet arbeid på to eller flere medlemsstaters område (artikkel 14 nr. 2). I slike tilfeller er arbeidstakeren eksempelvis underlagt lovgivningen i den medlemsstaten hvor vedkommende bor, forutsatt at han utøver en del av sin ervervsmessige beskjeftigelse der, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland (artikkel 14 bokstav b nr. 2 i)).

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen med hjemmel i Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap artikkel 42 og 308, og er fremmet i lys av Europaparlamentets gjentatte anmodninger om behov for en alternativ lovvalgsregel for personlige assistenter til medlemmer av Europaparlamentet. Denne gruppen er i dag omfattet av de ordinære lovvalgsreglene i forordningens artikkel 13 og 14. Forslaget går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver. Endringen vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet en rett til at velge hvilken trygdeordning som skal gjelde for dem, i likhet med den mulighet som hjelpepersonale ansatt ved EUs institusjoner allerede har, jf. rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 nr. 3. Retten til å velge kan bare utøves én gang, og får virkning fra tidspunktet for tiltredelsen av tjenesten. For assistenter som allerede er ansatt, er det foreslått overgangsbestemmelser som innebærer at valgretten kan utøves innenfor en frist på tre måneder etter ikrafttredelsen av endringsforordningen. Forslaget gjelder bare arbeidstakere i vedkommende europaparlamentarikeres tjeneste og ikke tjenesteytere, dvs. personer som kun yter de nevnte MEP en tjeneste av tidsbegrenset (punktuell) karakter.

Forslaget vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet rett til å velge mellom:

Lovgivningen i arbeidslandet i henhold til artikkel 13 nr. 2 bokstav a) eller evt. bostedslandet i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) i), når vedkommende vanligvis utfører lønnet arbeid i to eller flere medlemsstater, herunder i bostedslandet, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland, eller evt. arbeidsgiverens hjemland eller bostedsland i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) ii), hvis assistenten ikke bor i noen av de medlemsland hvor han eller hun arbeider.
Lovgivningen vedkommende sist var omfattet av.

Lovgivningen i den medlemsstat hvor vedkommende er statsborger.
I motsetning til hva som gjelder for EUs hjelpepersonale etter artikkel 16 nr. 3 i forordningen, er det meningen at assistentens rett til at velge skal gjelde alle områder av trygden som er omfattet av forordning (EØF) nr. 1408/71, herunder familieytelser, hvor det gjelder særlige regler for EUs hjelpepersonale.
Det foreslås videre nærmere bestemmelser i forordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 14 om hvordan retten til å velge skal anvendes. De berørte medlemmer av Europaparlamentet skal herunder underrette den kompetente institusjon om forholdet, og vedkommende institusjon utsteder lovvalgsblankett som attest på at assistenten er omfattet av lovgivningen i det pågjeldende land med kopi til institusjonene i de øvrige berørte land. Disse institusjoner skal gi den kompetente institusjon de opplysninger som er nødvendige med henblikk på å fastsette de avgifter som arbeidsgiveren/-giverne og/eller assistenten skal betale i henhold til denne lovgivning. De særlige bestemmelser i artikkel 14 nr. 4 i forordning (EØF) nr. 574/72 som får anvendelse når tysk lovgivning er valgt, skal etter forslaget også gjelde for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet på samme måte som for EUs hjelpepersonale.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg uten at det har fremkommet merknader.

 

KOM (2002) 405  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

KOM (2002) 405 endelig utgave av 16.07.2002 inneholder forslag om en mindre revisjon av Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet.

Det opprinnelige forslaget, som ble fremlagt av Kommisjonen 25.06.2001 (KOM(2001) 344 endelig utgave går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver.

Europaparlamentet (EP) vedtok i plenum 11.06.2002 en rapport inneholdende fem endringsforslag til Kommisjonens forslag KOM(2001) 344 endelig utgave av 25.06.2001. Av de fem forslag til endringer av endringsforslaget går Kommisjonen kun med på å ta inn én av endringene i sitt endringsforslag. Det gjelder forslag 3 om en tilføyelse i fjerde betraktning i preambelet med referanse til muligheten av at én assistent kan være ansatt av flere MEP. Presiseringen kan ifølge Kommisjonen være klargjørende.

De øvrige fire endringsforslag fra EP (forslag 1, 2, 4 og 5) kan den derimot ikke gå med på. Det gjelder:
Omformulering av ”MEP assistenter”(til ”assistenter til MEP”). Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av forslaget til definisjon i artikkel 1(1).

Tilføyelse av en betraktning 3a inneholdende en ytterligere begrunnelse for valgadgangen, in casu finansiell kilde (fellesskapsbudsjett). Avvist med begrunnelse: Valgretten er begrunnet i den spesifikke karakter av den direkte og underordnende forbindelse mellom MEP og assistent, og ikke av opphavet for lønn og avgiftsinnbetaling.

Presisering i artikkel 1 w) av at assistenten kan ha ansettelsesavtale for et kortere tidsrom enn perioden vedkommende MEP er valgt for. Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av ordlyden i Kommisjonens tekst. En har her brukt ”i løpet av mandatperioden” (”during their term of office”), ikke ”for mandatperiodens varighet” (”for the duration of their term of office”).

Forslag om en tilføyelse i artikkel 14(4) i forordning (EØF) nr. 574/72 om at assistenter til medlemmer av Europaparlamentet som har valgt tysk lovgivning, fortsatt skal ha mulighet til å være omfattet av ordningen i det Land (delstat) hvor de senest var bosatt. Avvist med begrunnelse: Unødvendig for å sikre korrekt anvendelse av valgretten i den tyske ordningen. Kommisjonen har vist til den tyske regjering, hvilket ifølge den synes å garantere fullstendig sosial beskyttelse.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg uten at det har fremkommet merknader.


 
KOM (2006) 7  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning (EF) om endring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger og fastlegging av innholdet i vedlegg XI  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder endringer og tilføyelser til forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger som skal erstatte forordning 1408/71. Formålet med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig for den vanlige bruker og mer håndterlig for dem som skal administrere den.

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15. Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.
 
Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare). Forslaget som er fremmet av kommisjonen gjelder vedlegg XI samt enkelte bestemmelser (artikler) i forordningen.
Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 24. januar 2006 (KOM(2006)7 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.
 
Forslagets innhold og formål:

Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass vedlegg XI til den nye forordningen, jf forordning nr. 883/2004 artikkel 83 som fastsetter at innholdet i vedlegget må være bestemt før den kommer til anvendelse. Vedlegget inneholder særlige bestemmelser om anvendelsen av medlemsstatenes lovgivning, dvs. nærmere presiseringer om hvordan de enkelte medlemslands ordninger og ytelser skal koordineres.
 
Vedlegget tilsvarer og erstatter vedlegg VI i forordning nr. 1408/71. Visse regionale ytelser for Tyskland og Østerrike som var med i et tidligere forslag, er likevel tatt ut som følge av senere utvikling av rettspraksis fra EF-domstolen.[1] I samsvar med det overordnede formål bak moderniseringen og forenklingen, inneholder vedlegg XI vesentlig færre opptegnelser enn det nåværende vedlegg VI (44 mot tidligere 132). Det vises til nedenstående tabell.

 

Oppføringer i aktuelle vedlegg                       Nåværende vedlegg VI[2]  Forslag vedlegg XI

Belgia

12

0

Tsjekkiske republikk

0

0

Danmark

10

5

Tyskland

18

6

Estland

0

1

Hellas

10

0

Spania

9

4

Frankrike

9

2

Irland

9

2

Italia

0

0

Kypros

1

1

Latvia

0

0

Litauen

0

0

Luxembourg 

8

0

Ungarn

0

0

Malta

0

0

Nederland

7

5

Østerrike

7

5

Polen

1

0

Portugal

1

0

Slovenia

0

0

Slovakia

0

0

Finland

5

3

Sverige

5

4

UK 

20

6


I tillegg er det foretatt tilpasninger i Vedlegg I.II (definisjon av familiemedlemmer for Frankrike) og VIII (tilfeller hvor man kan se bort fra pro rata-beregningen etter forordningen; dette gjelder nærmere bestemt ordninger i Tyskland, Danmark, Nederland, Østerrike, Polen og UK).
 
Det er dessuten gjort enkelte tekniske tilpasninger i forordning (EØF) nr. 883/2004. Det gjelder artikkel 14 nr. 4 (frivillig trygd), artikkel 51 nr. 3 (referansen til vedlegg XI erstattes av ordene ”om nødvendig”), 52 nr.4 (ny bokstav b), som presiserer at man også kan se bort fra pro rata-beregningen etter forordningen når det gjelder innskuddsbaserte pensjonsordninger) og artikkel 56 nr. 1 bokstav c) (referansen til vedlegg XI erstattes av ordene ”om nødvendig”).
 
Forordningen vil tre i kraft dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende og får anvendelse fra datoen for gjennomføringsforordningens ikrafttreden, jf artikkel 2 i forslaget.

Merknader

Endringene fremstår som lite kontroversielle, og vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. En må påregne en tilsvarende oppmerksomhet om saneringsbehovet og hva som skal oppføres i vedlegg XI for EFTA-landenes vedkommende i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen. Dette gjelder i forhold til de eksisterende opptegnelser i vedlegg VI til Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 med krav om at antallet opptegnelser reduseres og at ordninger som ikke lenger fyller kriteriene tas ut. Island har i dag 3 vedlegg VI-opptegnelser, Liechtenstein har 2 og Norge har 4. For vårt vedkommende dreier det seg om presiseringer vedrørende bestemmelser i folketrygdloven om hhv overkompensasjon, omsorgspoengopptjening, beregning av uføre- og etterlattepensjon i spesielle tilfeller og trygdedekning for studenter med lån eller stipend fra Statens lånekasse.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er vurdert i relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd.

[1] Se bl.a. dom av 21. februar 2006 og generaladvokat Kokotts uttalelse av 20. oktober 2005 i sak C-286/03 Silvia Hosse mot Land Salzburg.
[2] Tidligere opphevede merknader som er blitt stående som ”åpne punkter”, er holdt utenfor.

 

KOM (2007) 376  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av vedleggene til forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger  (vedlegg VI AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder endringer av vedleggene til forordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger, som skal forenkle og modernisere trygdekoordineringen innenfor EU. Formålet med denne nye forordningen er å gjøre regelverket enklere og mer brukervennlig. Fremstillingen er gjort lettere tilgjengelig for den vanlige bruker og mer håndterlig for dem som skal administrere den. Forordningen skal erstatte forordning (EØF) 1408/71, som er den som gjelder i dag. Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15.

Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel skal også gis etter lovginingen i bostedslandet. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.  

Den nye og moderniserte forordningen nr. 883/2004 trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass; vedlegg II og X er ennå ikke klare. Forslaget som er fremmet av kommisjonen, gjelder fastsettelse av disse to vedlegg, samt endring og oppdatering av de øvrige vedleggene. Dette er primært betinget av hensynet til de i alt 12 nye medlemsstatene som har kommet med etter at forordningen ble vedtatt 29. april 2004.

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 3. juli 2007 (KOM(2007)376 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

Forslagets innhold og formål:
  
Forslagets artikkel 1 – Endringer av vedleggene til forordning nr. 883/2004  
Forslagets hovedsakelige formål er å få på plass alle vedleggene til den nye forordningen, jf forordning nr. 883/2004 artikkel 83 som fastsetter at innholdet i vedleggene må være bestemt før den kommer til anvendelse. Vedleggene inneholder angivelse av tidligere avtaler mellom to eller flere medlemsstat som fortsatt skal forbli i kraft (vedlegg II) og de særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser av blandet art, som kun kommer til utbetaling i bostedslandet, og således er unntatt fra den generelle eksportforpliktelsen i forordningen (vedlegg X). Disse to vedleggene, som p.t. er ”tomme” for innhold og opptegnelser, vil når de ”fylles” tilsvare hhv dagens vedlegg III og IIa i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. I samsvar med det overordnede formål bak moderniseringen og forenklingen mv inneholder de nye vedleggene vesentlig færre oppføringer enn de tilsvarende nå.De øvrige vedleggene som blir endret som følge av forslaget, inneholder allerede materielle bestemmelser og angivelser, men trengs å kompletteres med tilsvarende angivelser for de medlemsstaters vedkommende som har sluttet seg til fellesskapet etter 29. april 2004. Noen av disse vedlegg har også tilsvarende parallelle vedleggsbestemmelser i den gjeldende forordning, Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

Vedleggene I (I) (bidragsforskott som faller utenfor forordningens materielle omfang), III og IV (helsetjenester) har ingen pendanter i eksisterende regelverk.
 
Nærmere om endringene: 
 
1. Vedlegg I
Vedlegg I (I) (bidragsforskott) og I(II) (engangsstønad ved fødsel og adopsjon) gjelder ytelser som faller utenfor forordningens materielle omfang i henhold til artikkel 1 (z) og er oppdatert bl a med hensyn på de nye medlemsstatene som har kommet til etter 30. april 2004. Tilføyelsene i I(I) gjelder Bulgaria, Luxembourg, Polen, Slovenia og Slovakia, i  I(II) Bulgaria, Den tsjekkiske republikk, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Polen, Romania, Slovenia og Slovakia.

Etter forordning 883/2004 artikkel 8 (1) trer forordningen, som en generell hovedregel, i stedet for bestemmelser i tidligere trygdeavtaler mellom medlemsstatene som gjelder samme forhold og personkrets. Enkelte bestemmelser kan opprettholdes, og må da oppføres i vedlegget her. 

Vedlegg II A gjelder bestemmelser i tidligere avtaler mellom to eller flere medlemsstater som fortsatt skal forbli i kraft, og vil alt i alt omfatte 35 opptegnelser. Av disse er det 13 som dekker en begrenset personkrets og ikke får anvendelse på alle personer som omfattes av forordningen. Disse bestemmelsene er også oppført i vedlegg II B. Vedleggene tilsvarer vedlegg III A og B i forordning 1408/71.3. Vedlegg III

Vedlegget gjelder helsetjenester for familiemedlemmer til grensearbeidere og er uten motstykke i eksisterende regelverk. Nye oppføringer (begrensninger i rettigheter i kompetent stat/utenfor bostedslandet) gjelder Estland, Italia, Litauen og Ungarn.

4. Vedlegg IV
Vedlegget gjelder helsetjenester for pensjonister og har heller ikke noen parallell i eksisterende regelverk. De nye oppføringene (utvidelse av rettigheter ved retur til kompetent stat) gjelder Bulgaria, Den tsjekkiske republikk, Kypros og Ungarn. Opptegnelsen for Italia slettes.

5. Vedlegg V
Vedlegget gjelder helsetjenester for tidligere grensearbeidere (utvidelse av rettigheter). Det er ingen parallell i gjeldende regelverk (forordning 1408/71). Det er ikke foreslått nye oppføringer her.

6. Vedlegg VI
Vedlegg VI gjelder ”type A-lovgivning”, dvs. ordninger hvor størrelsen på ytelsene ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde. Ordningene er gjenstand for særskilt koordinering i henhold til artikkel 44 (1). Når en person bare har vært omfattet av slike ordninger, skal hele ytelsen tilstås fra ett av landene etter risikoprinsippet. Som hovedregel vil dette være der hvor vedkommende er trygdet på tidspunktet for stønadstilfellet (uføretidspunktet). Dette står i kontrast til det proratariske prinsipp som gjelder når minst ett land med type B-lovgivning (ordninger hvor ytelsene utmåles i forhold til trygdetiden) er inne i bildet, og hvor hvert av landene er ansvarlig for å utbetale en delpensjon i forhold til trygdetiden der. De nye oppføringene gjelder Den tsjekkiske republikk, Estland og Latvia.

7. Vedlegg VII
Vedlegg VII gjelder tabeller som angir samsvar mellom medlemsstatenes lovgivning med hensyn til vilkårene for og graderingen av uførhet. Etter hovedregelen i artikkel 46 i forordning 883/2004 bedømmer den enkelte medlemsstat hvorvidt vedkommende oppfyller kravene til uførhet og graden av uførheten. Etter artikkel 46 kan imidlertid de enkelte medlemsstatene bestemme at en avgjørelse i en annen medlemsstat også skal legges til grunn for rettigheter etter deres lovgivning fordi vilkårene er parallelle og likeartede, eller med andre ord samsvarende. For at en slik avgjørelse skal bli bindende må forpliktelsen om samsvar være nedfelt i vedlegg VII. Vedlegg VII tilsvarer vedlegg V i forordning 1408/71. Det er for tiden kun fire land som er oppført i vedlegget (Belgia, Frankrike, Italia og Luxembourg). Etter forslaget vil det bare bli tre, og da de tre førstnevnte, idet Luxembourg vil trekke seg. Som følge av endringer i luxembourgsk lovgivning de senere år, er det ikke lenger samsvar mellom denne og lovgivningen i noen av de andre medlemslandene.     

8. Vedlegg VIII
Vedlegg VIII gjelder tilfeller hvor pro rata-beregningen etter artikkel 52 (1) b) kan unnlates (del 1) eller hvor den ikke kommer til anvendelse/ikke er aktuell (del 2).
Etter artikkel 52 (4) kan man unnlate å foreta pro rata temporis-beregningen når det er fastslått at beregningen etter nasjonale regler alltid gir et like bra eller bedre resultat. Disse skal oppføres i del 1. Det er ikke foreslått nye oppføringer her.

Etter artikkel 52 (5) kommer pro rata-beregningen ikke til anvendelse på ordninger hvor trygdetidsperioder og lengden på slike er uten betydning. Det gjelder eksempelvis innskuddsbaserte og fonderte ordninger som for eksempel det nye pensjonssystemet i Sverige fra 2003 og ordningene i flere av de nye medlemsstatene. Vedlegg IX gjelder ytelser som grunner seg på sammenfallende eller overlappende perioder mv, og som det er anledning til å samordne på nærmere vilkår. Formålet med slik samordning er å forhindre overpensjonering mv, dvs. at man får to eller flere fulle ytelser av samme art for samme tidsrom. Artikkel 54 angir mulighetene og begrensningene for å anvende nasjonale samordningsregler. En forutsetning for å foreta samordning, er at det er fastsatt bestemmelser om dette i nasjonal lovgivning.

Samordningsreglene kan imidlertid ikke anvendes på pro rata-ytelser beregnet etter artikkel 52 (1) b), dvs. at pro rata-beløpet utgjør en nedre grense for hva som kan avkortes. Videre er samordning begrenset til ytelser som gis fullt ut, uavhengig av trygdetiden (Type A-ytelser) eller som utmåles på grunnlag av fremtidig trygdetid. De aktuelle ytelser må også være oppført i Vedlegg IX, hhv i del I (Type A-ytelser) eller del II (fremtidig medregning). En ytterligere begrensning ligger i at adgangen til å anvende interne samordningsregler faller bort dersom det er inngått avtale mellom to eller flere medlemsstater om ikke å medregne fremtidig trygdetid mer enn én gang. Slike avtaler skal anføres i Vedlegg IX del III.

Endringene i henhold til forslaget gjelder hhv. Latvia, Nederland og Sverige.

Vedlegg X gjelder særlige ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art, dvs. ytelser som ligger i grenselandet mellom sosialhjelp og trygd. I henhold til artikkel 70 i forordning 883/2004 er ytelser av denne type unntatt fra det generelle eksportkravet i forordningen, og kommer kun til utbetaling i bostedslandet. Det er en forutsetning av at de er oppført i vedlegg X. Vedlegg X tilsvarer vedlegg IIa i forordning 1408/71. 

11. Vedlegg XI
Vedlegg XI gjelder særlige bestemmelser om anvendelsen av medlemsstatenes lovgivning, dvs. nærmere presiseringer om hvordan de enkelte medlemslands ordninger og ytelser skal koordineres. Vedlegget tilsvarer og erstatter vedlegg VI i forordning 1408/71. Et komplett forslag til oppdatering av vedlegget, som omfatter alle medlemsstater med unntak av Bulgaria og Romania, er allerede lagt fram for rådet (KOM(2006)7 endelig utgave av 24. januar 2006). Forslaget omfatter derfor bare opptegnelser for de to sistnevnte land.

Forslagets artikkel 2 – Ikrafttreden:   

Forordningen skal tre i kraft tredje dagen etter at den er offentliggjort i EF-tidende.

Merknader 

Endringene fremstår som lite kontroversielle, og vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om formelle justeringer, til dels av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. Det påregnes ingen problemer eller oppmerksomhet om våre to gjenværende oppføringer i vedlegg X i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen.

 

Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

KOM (2008) 568 Forslag til europaparlaments og rådsdirektiv om endring av direktiv 2003/88/EF om visse aspekter ved organisering av arbeidstiden (vedlegg XVIII AID)

Sammendrag av innhold

Forslaget til endringsdirektiv definerer begrepene "on call-time", "workplace" og "inactive part of on call time". Det foreslås at periodene av "on call-time" (perioder der arbeidstaker står til rådighet for arbeidsgiver på arbeidsplassen, men ikke utfører oppgaver) ikke skal anses som arbeidstid med mindre det ved tariffavtaler eller lov fastsettes noe annet. Disse forslagene er et svar på EF-domstolens uttalelser i Simap og Jaeger-dommene hvoretter all den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver på arbeidsstedet skal regnes som arbeidstid i forhold til direktivets rammer, uavhengig av om arbeidsperioden består av lange perioder uten aktivt arbeid. Den inaktive delen av on call - time skal videre ikke kunne tas med ved beregningen av den daglige (art. 3) eller ukentlige (art. 5) hvileperiode med mindre dette fastsettes i tariffavtale eller ved lov etter forutgående konsultasjon med de sosiale parter.

Endringsforslaget viderefører den såkalte opt-out-bestemmelsen i direktivets art. 22(1). Etter denne bestemmelsen kan statene unnlate å anvende begrensningen på 48 timer for den maksimale ukentlige arbeidstid dersom den enkelte arbeidstaker gir sitt samtykke til å ha en slik arbeidstid. Det fastsettes videre at anvendelse av denne muligheten bare kan skje dersom dette er uttrykkelig avtalt i en tariffavtale eller fastsatt i lov etter konsultasjon med partene. Samtidig innføres bestemmelser som skal gjøre arbeidstakers samtykke mer reelt og gi ytterligere beskyttelse. Dette omfatter blant annet regler om følgende forhold:
- Samtykke som er gitt ved tiltredelse av ansettelseskontrakt eller i løpet av de første 4 uker av ansettelsesforholdet er ikke gyldig
- Adgang for arbeidstaker til skriftlig å trekke tilbake sitt samtykke med øyeblikkelig effekt innen 6 mnd etter at samtykke er gitt eller 3 mnd etter at prøvetiden er utløpt. Etter dette må arbeidstaker gi et varsel på 2 mnd.
- Innføring av tak på 60 timer ukentlig arbeidstid over en periode på 3 mnd (eventuelt 65 timer dersom inaktiv on call time regnes som arbeidstid) for arbeidstakere som gir samtykke med mindre annet er bestemt i tariffavtale.
 
Arbeidstakere med ansettelseskontrakter på mindre enn 10 uker er imidlertid ikke omfattet av reglene om at samtykke innen 4 uker ikke er gyldig og reglene om tak på 60/ 65 timer arbeidstid pr uke.
 
Medlemsstatenes adgang til å fastsette gjennomsnittberegningsperioden for den ukentlige arbeidstid ved lov eller forskrift utvides fra 4 måneder (6 måneder for visse sektorer) til 12 måneder. Etter det gjeldende direktivet kan en 12 måneders gjennomsnittsberegningsperiode bare fastsettes ved tariffavtale.
 
I henhold til endringsforslagets art. 22a er det ikke adgang for statene til både å gjøre bruk av opt-out-adgangen og å tillate gjennomsnittsberegning over en 12 måneders periode ved lov eller forskrift.
 
I endringsforslagets art. 17 (2) bokstav b foreslås det en presisering som åpner for at den kompenserende hvilen kan komme innen en rimelig periode. Hva som skal anses som en rimelig periode fastsettes av medlemsstatene ved lov eller tariffavtaler.
 
I art. 2b foreslås en ny bestemmelse om at medlemsstatene skal oppfordre arbeidslivets parter til å inngå avtaler som gjør det enklere å forene arbeidsliv og familieliv. Arbeidsgivere skal videre oppfordres til å vurdere anmodninger fra arbeidstakere om endringer i arbeidstid ut fra hensynet til både arbeidsgivers og arbeidstakers behov for fleksibilitet. Medlemslandene skal sørge for at arbeidsgiver i god tid informerer arbeidstakerne om endringer i organiseringen av arbeidstiden.
 
I art 24a fastsettes en plikt for medlemsland som benytter opt-out-adgangen til å inngi en rapport til Kommisjonen som angir blant annet hvordan adgangen brukes, konsekvenser for arbeidstakeres helse og sikkerhet og synspunkter fra arbeidslivets parter. En lignende bestemmelse foreslås i forhold til art. 19 om gjennomsnittsberegning over 12 måneder fastsatt ved lov. Disse rapportene skal følges opp av Kommisjonen overfor Parlamentet, Rådet og ECOSOC. Rådet skal evaluere bruken og Kommisjonen kan på denne bakgrunn eventuelt fremsette forslag om endring.

Et forslag til revisjon av arbeidstidsdirektivet ble første gang fremsatt for Parlamentet og Rådet allerede i september 2004, men på grunn av stor politisk uenighet mellom medlemslandene har det ikke vært mulig å få endringsdirektivet vedtatt.
 
Det ble 10. Juni 2008 oppnådd politisk enighet i Rådet om et revidert arbeidstidsdirektiv. Kommisjonen støtter dette forslaget. Forslaget skal etter planen behandles i Europaparlamentet 17.desember 2008.
 
Enighet ble oppnådd nå fordi et flertall av landene støttet en pakkeløsning hvor man både aksepterer forslag til endringer i arbeidstidsdirektivet samt forslag til et nytt direktiv om vikarbyråer. Det er uklart i hvilken grad Europaparlamentet er villig til å behandle direktivforslagene samlet, slik de nå foreligger. For 3 års siden stemte Europaparlamentet med stort flertall for at opt-out-bestemmelsen skulle fases ut fra 2012, og det er de samme parlamentarikerne som sitter der ennå.

 

KOM (2002) 701 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om vikararbeid (vedlegg XVIII AID)

Sammendrag av innhold

Innenfor EU er det store forskjeller med hensyn til bruken av vikaransettelser og i vikaransattes juridiske situasjon, status og arbeidsvilkår. Direktivets formål er å beskytte vikaransatte og forbedre kvaliteten av vikararbeid ved å sikre likebehandling mellom innleide ansatte fra vikarbyrå og ordinært ansatte, samt å legge til rette for bruk av vikarbyråer med sikte på å skape arbeidsplasser og å utvikle fleksible former for arbeid.
 
Direktivforslaget tar sikte på å sikre beskyttelse av vikaransatte og forbedre vilkårene for innleide vikarer fra vikarbyråer (i det følgende kalt "innleide"). Forslaget omfatter vikarer innleid fra vikarbyråer. I følge ordlyden i direktivet og definisjonen av "vikarbyråer" antas direktivet ikke å gjelde for arbeidstakere som leies inn fra andre virksomheter (hos oss ofte benevnt som produksjonsbedrifter).
 
Direktivforslaget innfører et prinsipp om likebehandling og ikke-diskriminering i forhold til ordinært ansatte i innleievirksomheten. Samtidig er siktemålet å etablere et hensiktsmessig rammeverk som skal sikre at innleie kan bidra til et velfungerende og fleksibelt arbeidsmarked.
 
Kjernebestemmelsen som fastsetter et prinsipp om likebehandling finnes i artikkel 5. Her slås det fast at vikaransattes vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår minst skal tilsvare de vilkår den vikaransatte ville hatt dersom vedkommende var ansatt i innleievirksomheten til utførelse av samme arbeid.
 
Hva som anses som vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår fremgår av direktivforslagets artikkel 3 nr. 1 bokstav f), og omfatter arbeidstidens lengde, overtid, pauser, hvileperioder, nattarbeid, ferie, helligdager og lønn. Også bestemmelser om beskyttelse av gravide og ammende kvinner og barn og unge, samt bestemmelser om likebehandling av menn og kvinner og forskjellsbehandling pga. kjønn, rase, etnisk opprinnelse, religion, tro, funksjonshemming eller seksuell legning skal komme til anvendelse for vikaransatte.
 
Mye av diskusjonen rundt direktivforslaget har dreid seg om muligheten for å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet for tidsavgrensede vikaroppdrag - en form for karensperiode. Det ble imidlertid aldri noen enighet om varigheten av denne karensperioden, og et kompromiss ble at vikaransatte har krav på likebehandling fra dag 1.
 
Det er mulig å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet mht lønn dersom vikaren er fast ansatt i vikarbyrået og har lønn (fra vikarbyrået) mellom oppdragene jf. art. 5, 2. ledd. For det andre åpner direktivforslaget for at partene ved tariffavtale kan fravike likebehandlingsprinsippet såfremt den generelle beskyttelse av vikaransatte respekteres. Det er uklart hva som ligger i denne "generelle beskyttelse".
 
Endelig følger det av direktivforslaget artikkel 5 nr. 4 at den enkelte medlemsstat kan innføre ordninger som fraviker likebehandlingsprinsippet såfremt det ikke eksisterer en ordninger med allmenngjøring av tariffavtaler etter nærmere prosedyrer. Også i disse tilfellene er det en forutsetning at det etableres en "passende beskyttelse" av de vikaransatte.
 
Innleide skal videre bli informert om ledige stillinger i innleievirksomheten, jf. art. 6, 1. ledd.
Medlemsstatene skal også sørge for at en klausul som forbyr eller forhindrer en ansettelsesavtale mellom innleier og den innleide etter leieoppdragets opphør, kan erklæres ugyldig, jf. art. 6, 2. ledd. Vikarbyråer har ikke anledning til å ta betalt av arbeidstakeren for at denne blir innleid til, eller eventuelt ansatt i, brukervirksomheten jf. art. 6, 3. ledd. Innleide skal dessuten nyte godt av sosiale ordninger i innleievirksomheten med mindre annen behandling kan berettiges av objektive grunner, jf. art. 6, 4 ledd. Medlemsstatene skal iverksette tiltak med tanke på å forbedre vikarers opplæringsmuligheter i vikarbyråene, inkludert i periodene mellom oppdrag, med tanke på å ivareta deres karriereutvikling og muligheter på arbeidsmarkedet, eller se til at arbeidslivets parter fremmer dialogen på dette punktet, jf. art. 6, 5. ledd. I tillegg skal medlemslandene/arbeidslivets parter iverksette tiltak med henblikk på å forbedre innleides utdannelsesmuligheter under sitt oppdrag i innleievirksomhetene.
 
I vikarbyråer skal ansatte som leies ut - under omstendigheter som fastsettes av medlemsstatene - regnes med ved beregningen av om vilkårene for å etablere organer for ansattes representasjon er til stede etter nasjonal lovgivning. Medlemsstatene kan bestemme at slike arbeidstakere også skal telles med ved tilsvarende beregning i innleievirksomheten, jf. art. 7. Innleievirksomheter må gi informasjon om bruk av innleide arbeidstakere når organer for ansattes representasjon informeres om sysselsettingen i henhold til lovgivning, jf. art. 8.
 
I henhold til direktivforslagets artikkel 4, har medlemsstatene adgang til å begrense eller forby bruk av vikararbeide. Dette må være begrunnet i allmenne hensyn, særlig beskyttelse av vikaransatte, krav til sunnhet og sikkerhet på arbeidsplassen eller i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk. Etter samråd med partene skal eventuelle restriksjoner tas opp til evaluering innen tre år etter direktivets ikrafttredelse.
 
Direktivet er et minimumsdirektiv, og det er således ikke til hinder for at medlemsstatene har strengere bestemmelser enn det direktivet gir anvisning på. Medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner ved brudd på direktivets krav, som skal være effektive, forholdsmessige og ha en avskrekkende effekt.
 
Implementeringsfristen er tre år, jf. artikkel 11.
 
Forholdet til utsendingsdirektivet
Ifølge direktiv 96/71/EF om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting artikkel 1, 3. ledd litra c og artikkel 3, 9. ledd, kan medlemsstatene bestemme at utenlandske bemanningsforetak som utstasjonerer arbeidstakere til (verts-)landets territorium skal garantere de innleide arbeidstakerne samme vilkår som de som gjelder i vertslandet (dvs. ikke minimumsvilkår). Det er et spørsmål om dette fører til at de problemene mange land har opplevd med utsendingsdirektivet, kanskje nå vil la seg løse gjennom (implementeringen av) vikarbyrådirektivet.

Etter å ha blitt konsultert av Kommisjonen forhandlet arbeidslivets parter på europeisk nivå fra mai 2000 til mai 2001 om en avtale om arbeidsvilkår for arbeidstakere utleid fra vikarbyråer, men uten å lykkes. Kommisjonen besluttet på denne bakgrunn å utarbeide et utkast til direktiv hvor det ble tatt utgangspunkt i de punkter det ble oppnådd enighet om under forhandlingene.
 
I tiden etter dette har det ved flere anledninger blitt fremlagt endrede direktivforslag, men uten at det ble oppnådd enighet. Det største stridstemaet har vært om det skal være og i tilfelle lengden av en karensperiode for likebehandling. Det er store ulikheter mellom medlemslandene når det gjelder hvilket tidspunkt vikarer har rett til lik lønn som fast ansatte. I juni 2008 ble Rådet til slutt enige om å slå fast at hovedregelen er lik lønn fra dag 1, men overlater til partene i arbeidslivet på nasjonalt nivå å inngå en eventuell unntaksperiode. Denne løsningen er den del av en "pakke" hvor også det såkalte arbeidstidsdirektivet inngår.  I september 2008 ble direktivforslagene oversendt Europaparlamentet, som i utgangspunktet har tre måneder på å behandle disse. 
 
Forslaget til Vikarbyrådirektiv ble behandlet i Parlamentets Arbeids- og sosialkomité 7. oktober 2008. Parlamentet i plenum vedtok direktivet uten endringer 22. oktober 2008.

 

KOM (2006) 664 Utkast til kommisjonsdirektiv vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest  (vedlegg  XVIII AID)

Sammendrag av innhold

Omtalen gjelder direktivutkast fra Kommisjonen vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest (COM (2006) 664 final), som er en kodifisering av eksisterende EU-regelverk på området. Utkastet erstatter Rådsdirektiv 83/477/EØS av 19. september 1983 vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest (det andre individuelle direktivet i henhold til Artikkel 8 i direktiv 80/1107/EØS). 

Omtalen er utarbeidet av Direktoratet for arbeidstilsynet og er oppdatert pr. 05. januar 2007.  

Kommisjonen har utarbeidet et direktivutkast vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest. Direktivet er en kodifisering av eksisterende EU-regelverk på området. 
 
Bakgrunnen for direktivutkastet er å oppnå en forenkling og større klarhet og transparens i regelverket på dette området. Regelteknikken med innføring av endringsdirektiv uten sammenstilling i et revidert direktiv gjør imidlertid direktivbestemmelsene vanskelige tilgjengelige, og dermed også lett uklare. Det vises i direktivutkastet til en beslutning fattet av Kommisjonen 1. april 1987 (COM (87) 868 PV), hvor Kommisjonen instruerte sin stab om at alle endringer i regelverket burde bli kodifisert etter ikke mer enn ti endringer, som ble satt som et maksimumskrav i forhold til hvor ofte revisjoner av hele direktivet burde skje i forhold til bruk av endringsdirektiver.
 
Det vises likevel til at slike kodifiseringer like fullt må skje i henhold til vedtatte legislative prosedyrer. For EU-landene sin del, ble det 20 desember 1994 inngått en avtale mellom Rådet og Kommisjonen hvor det blir gitt adgang til å benytte en akselerert prosedyre ved kodifisering i de tilfeller hvor det ikke er substansielle materielle endringer involvert.
 
Hensikten bak dette utkastet er en kodifisering av Rådsdirektiv 83/477/EØS av 19. september 1983 vedrørende beskyttelse av arbeidstakere mot helsefare relatert til eksponering for asbest (det andre individuelle direktivet i henhold til Artikkel 8 i direktiv 80/1107/EØS). Dette direktivutkastet vil erstatte de tidligere direktivene som er inkorporert i det. Det opplyses i direktivutkastet at innholdet i de tidligere direktivene opprettholdes, og at utkastet begrenser seg til en samling og konsolidering av allerede gjeldende bestemmelser.

Merknader

Utkastet berører forskrift av 26. april 2005 nr. 362 om asbest. Denne forskriften gjennomfører EØS-avtalen vedlegg 2 kapittel XV nr. 4 (direktiv 76/769/EØF sist endret ved direktiv 1999/77/EF) og vedlegg XVIII nr. 5 (direktiv 83/477/EØF sist endret ved direktiv 2003/18/EF). 

Dersom utkastet vedtas, må henvisningene oppdateres. Siden utkastet kun er en kodifisering av eksisterende regelverk, og disse allerede er implementert i norsk rett, vil det ikke være behov for ytterligere regelverksendringer annet enn den formelle henvisningen i forskriftsteksten som en konsekvens av dette direktivutkastet.

På grunn av det begrensede behovet for revisjon i nasjonalt regelverk, anses det heller ikke at utkastet har økonomiske konsekvenser for private eller offentlige myndigheter.

 

FINANSDEPARTEMENTET

 

Vedlegg IX Finansielle tjenester

KOM (2007) 361 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om adgang til å starte og utøve forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet (Solvency II) 
(vedlegg  IX kap I FIN)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen la 10. juli 2007 frem utkast til nytt direktiv om forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet. Direktivforslaget trekker opp hovedlinjene for nye solvenskrav for forsikringsselskap samtidig som det slår sammen bestemmelsene i tidligere vedtatte forsikringsdirektiver. Direktivforslaget stadfester at det nye soliditetsregelverket vil bygge på en 3-pilarstruktur tilsvarende Basel II regelverket. I forslaget til det nye direktivet omfatter pilar 1 de generelle kvantitative bestemmelser for beregning av kapitalkravene som alle virksomhetene omfattes av, pilar 2 omfatter kvalitative regler for institusjonenes risikostyring og internkontroll, tilsynsmessig overvåkning og kontroll av selskapene, samt nærmere hjemler for tilsynet til å fastsette høyere kapitalkrav for enkeltinstitusjoner, mens pilar 3 blant annet inneholder regler om selskapenes opplysningsplikt overfor offentligheten og myndighetene. Etter planen skal direktivforslaget vedtas i 2009. 

Bakgrunnen for det nye direktivet er at forsikringsselskapene skal underlegges krav til tekniske avsetninger og solvens (kapital) som bedre reflekterer risikoen i forsikringsselskapet enn dagens regler. Det nye solvensregelverket har også som formål at forsikringstakerne skal beskyttes samtidig som det skal bedre konkurransekraften i EUs forsikringsbransje. De nye reglene er innarbeidet i et konsolidert direktiv som blant annet innarbeider livdirektivet (2002/83/EF), skadedirektivene (73/239/EØF, 88/357/EØF og 92/49/EØF), reassuransedirektivet (2005/68/EF), direktiv om reorganiserings- og avvikling av forsikringsselskap (2001/17/EF) og forsikringsgruppedirektivet (98/78/EC).  

Direktivet er et såkalt rammedirektiv som trekker opp hovedprinsippet for reguleringen. Mer utfyllende regler, såkalte ”implementing measures” i form av direktiver og forordninger, skal utarbeides og vedtas av Kommisjonen etter rådføring med EIOPC (forsikringskomiteen på nivå 2 med representasjon fra finansdepartementene i medlemsstatene), og med utgangspunkt i forslag og råd fra tilsynskomitéen CEIOPS .  

Det har kommet flere forslag til endringer i direktivet, bl.a. har en rekke land satt i gang et initiativ for å endre reglene om tilsyn med forsikringsgrupper (hvor Kommisjonen i all hovedsak foreslår at hovedtilsynsansvaret for alle selskaper i en forsikringsgruppe ligger hos den myndighet som har tilsyn med morselskapet). 

CEIOPS arbeider med å lage detaljerte forslag til utfyllende bestemmelser på nivå 2. Disse bestemmelsene må tre i kraft samtidig med direktivet. Blant annet blir det utført konsekvensberegninger (Qantitative Impact Studies) basert på innspill fra selskapene. Den fjerde runden med konsekvensberegninger (QIS 4) ble publisert i september 2008. QIS 4 anses som spesielt viktig både i forbindelse med de avsluttende drøftingene av Solvens II-direktivet og som en del av arbeidet med utfyllende regler. Vanskelig spørsmål knyttet til gruppetilsyn og kapitalkrav gjenstår.
Dersom det oppnås enighet, vil direktivet tre i kraft i 2012.

Merknader 

Norske livsforsikringsselskap har pensjonsforpliktelser med lang løpetid. En mulig konsekvens av det nye regelverket er at norske livsforsikringsselskap vil få økt kapitalkravet fordi det ikke er tilgang på obligasjoner med tilstrekkelig lang løpetid i det norske markedet. De nye kapitalkravene vil trolig utformes slik at dersom løpetiden på investeringen er lavere enn løpetiden på forpliktelsene vil kapitalkravet øke. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Kredittilsynet har reist denne problemstillingen for Kommisjonen, og Storebrand har hatt møte med saksordfører i Parlamentet. Det er foreløpig uklart hva resultatet vil bli, da mer utfyllende bestemmelser om kapitalkrav vil komme i et senere utfyllende direktiv.  Videre har Finansdepartementet og Kredittilsynet sluttet seg til den gruppen land som forsøker å påvirke Rådet og Parlamentet til å endre Kommisjonens prinsippforslag om tilsyn med forsikringsgrupper. Slik forslaget står, vil det innebære en utvanning av Kredittilsynets ansvar for tilsyn med datterselskaper i Norge av forsikringsselskaper fra andre land, samt dårligere tilgang på vesentlig informasjon om disse selskapene.

 

KOM (2008) 213 Forslag til direktiv om endring av direktiv 98/26/EF om endelig oppgjør i betalingssystem og oppgjørssystem for verdipapirer og av direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkehetsstillelse (vedlegg IX kap III FIN)

Sammendrag av innhold

Hovedformålet med forslaget er å bringe de to direktivene i overensstemmelse med markedsutviklingen og regelverksutviklingen. Kommisjonens forslag kommer etter omfattende evalueringer og høringer. Den pågående finansielle uroen har gitt ytterligere argumenter for forslagene.

Oppdateringene skjer ved å utvide beskyttelsen i Direktiv om endelig oppgjør i betalingssystem og oppgjørssystem for verdipapirer til også å omfatte nattoppgjør og oppgjør i sammenknyttede systemer. Utgangspunktet for endringen er at MiFID-direktivet og den europeiske atferdskoden for avregning og oppgjør ved verdipapirhandel (mellom interesseorganisasjonene for de europeiske børsene, de sentrale oppgjørsmotpartene og verdipapirsentralene fra 7. november 2006) ventes å føre til økt sammenknytting og "interoperabilitet" mellom systemene.

I tillegg foreslås å utvide begge direktivenes materielle virkeområde til å omfatte fordringer. Flere EU-land, blant annet Frankrike, Tyskland, Spania Østerike og Nederland, har allerede utvidet virkeområdet til å omfatte fordringer,men det er behov for et harmonisert rettslig rammeverk for å sikre felleseuropeisk anvendelse. ECB har godkjent fordringer som sikkerhet i Eurosystemets kredittoperasjoner fra 1.1.2007. Det geografiske virkeområdet er her begrenset ved at debitors forretningssted må være i et euroland, og låneavtalen må være omfattet av lovgivningen i et slikt land. Kommisjonens forslag innebærer en EU-omfattende harmonisering på dette området. Utvidelsen til å kunne bruke fordringer som sikkerhet ved grensekryssende transaksjoner i hele EU (og EØS) vil bidra både til økt konkurranse og større tilgang på kreditt. Det presiseres at bestemmelsene om fordringer ikke skal røre ved forbrukernes rettigheter, herunder i det nylig vedtatte Direktivet om forbrukerkreditt.

Forslaget inneholder også en rekke forenklinger og presiseringer som gjør det lettere å bruke de to direktivene.

Forslaget er nå til behandling i Rådet og Parlamentet og det ventes en rask avgjørelse. I artikkel 3 i direktivteksten foreslås det at medlemslandene vedtar og offentliggjør de lover og administrative bestemmelser som er nødvendige for å oppfylle direktivet, senest 1.oktober 2009. Det foreslås videre at bestemmelsene trer i kraft i medlemslandene fra 1. oktober 2010..

Merknader

Forslaget til rettsakt er EØS-relevant.
Kommisjonen foreslår å utvide direktivenes materielle virkeområde til også å omfatte fordringer. Det må trolig gjøres en tilsvarende utvidelse i lov 17. desember 1999 nr. 95 om finansiell sikkerhetsstillelse og lov  26. mars 2004 nr. 17 om betalingssystemer.

 

KOM (2008) 458 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om verdipapirfond (UCITS) (vedlegg IX FIN)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen vedtok den 16. juli 2008 forslag til et nytt direktiv for verdipapirfond (UCITS - Undertakings for Collective Investment in Transferable Securities.) Det nye direktivet er en omarbeidet versjon ("recast version") av det opprinnelige UCITS direktivet 85/611/EØF av 20. desember 1985 med senere endringer. Det foreliggende forslag til direktiv er både en kodifisering av det gjeldende UCITS direktivet samtidig som det inneholder ny regulering for UCITS fond. Forslaget har sin bakgrunn i synspunkter som fremkom i forbindelse med Kommisjonens Green Paper fra 2005, og analyser som Kommisjonen deretter har gjort på verdipapirfondområdet i Kommisjonens White Paper fra 2006. Direktivforslaget tar dels sikte på å fremme effektiviteten av eksisterende bestemmelser, men det foreslås i tillegg enkelte nye rammebetingelser for UCITS fond. Kommisjonens forslag gjelder følgende hovedpunkter:

• Forenkling av notifikasjonsprosessen ved markedsføring av verdipapirfond over landegrensene innen EØS-området.
Etter gjeldende UCITS direktiv skal forvaltningsselskap som ønsker å markedsføre sine fond i andre EØS-land, sende melding om dette til vertslandet, herunder oversende en rekke dokumenter oversatt til vertslandets språk, og vertslandets myndigheter har to måneder på seg fra mottatt melding for å kunne godkjenne markedsføringen. Det foreslås en enklere elektronisk prosedyre for notifiseringen, og at markedsføringen skal kunne starte straks etter at melding er gitt. Det er foreslått endringer i gjeldende krav om hvilke dokumenter som skal oversettes til vertslandets språk.

• Informasjon til investorer - "Key Investor Information"
Gjeldende bestemmelser om forenklet prospekt for verdipapirfond, innført ved endringsdirektiv 2001/107/EF og som ble ytterligere regulert i Kommisjons anbefaling 2004/384, foreslås erstattet med nytt regelverk om "Key Investor Information". Dette skal være et enklere dokument enn det forenklede prospekt, og det er lagt vekt på å gi harmonisert informasjon til investorer. Hovedprinsippene for hva dette dokumentet skal inneholde er foreslått regulert i det nye direktivet. Direktivet åpner for at detaljerte krav til innhold reguleres i et gjennomføringsdirektiv.

• Fusjon av fond
Kapittel VI artikkel 35 til 44 i forslaget omhandler sammenslåing av UCITS-fond. Forslaget innebærer at sammenslåing av UCITS fond vil bli lettere. Det foreslås harmoniserte regler for vilkårene for tillatelse til sammenslåing av fond og regler om informasjon til andelseierne. Tilsynsmyndigheten skal godkjenne fusjoner før det gjøres kjent for andelseiere, det reguleres hvilken informasjon som skal gis andelseiere, og andelseiere skal kunne innløse sine andeler uten kostnader før fusjonen gjennomføres. Det åpnes for å tillate fusjoner mellom UCITS fond etablert i ulike land. Forslaget regulerer også nasjonale fondsfusjoner.

• "Master-feeder" strukturer
Det nye UCITS direktivet åpner for å tillate etablering av såkalte "master-feeder" strukturer. Dette vil innebære at et UCITS fond vil kunne plassere alle, eller tilnærmet alle sine eiendeler i ett annet "master" UCITS. Ett "feeder" fond skal imidlertid ikke kunne plassere sine eiendeler i mer enn ett "master" UCITS og minimum 85 % av "feeder" UCITS fondets eiendeler må plasseres i et annet fond.

• Samarbeid mellom tilsynsmyndigheter
Direktivforslaget inneholder nye bestemmelser rettet mot tilsynsmyndighetene og samarbeid mellom myndighetene. Reglene tar sikte på å sikre at investorbeskyttelse fortsatt skal ivaretas på et høyt nivå slik det opprinnelige UCITS direktivet har hatt fokus på. Forslaget presiserer hva slags type myndighet tilsynsmyndighetene forusettes å inneha, hvilke sanksjoner som skal være tilgjengelig og regulerer for øvrig utveksling av informasjon og samarbeid mellom tilsynsmyndighetene.

Opprinnelig tok Kommisjonen sikte på å foreslå nye regler knyttet til forvaltningsselskapers adgang til å drive virksomhet over landegrensene innen EØS-området ("management company passport") samtidig med de ovennevnte endringer til UCITS direktivet. Dette dreier seg om at verdipapirfond og forvaltningsselskap skal kunne være knyttet til ulike land; et utenlandsk forvaltningsselskap skal kunne etablere og forvalte et fond i Norge. CESR (Den europeiske tilsynskomiteén for verdipapirer) fikk i oppdrag å utarbeide et råd til Kommisjonen om "management company passport" innen 1. november 2008. Meningen er at Kommisjonen, på grunnlag av rådet fra CESR, vil fremme tilleggsforslag med sikte på vedtak sammen med ovennevnte forslag.

Merknader

Prosedyren ved markedsføring av UCITS fond over landegrensene er regulert i lov om verdipapirfond av 12.06.81 nr. 52 § 6-14 og forskrift av 08.07.2002 nr. 799 om markedsføring av utenlandske verdipapirfond. Forslaget om å forenkle prosedyren ved markedsføring av fond vil kunne gjennomføres med enkelte justeringer i de norske bestemmelsene, bl.a. i forhold til at markedsføring skal kunne finne sted i Norge straks en melding er oversendt tilsynsmyndigheten, og at det vil være begrenset hvilke dokumenter som kan kreves oversatt til norsk.

Dersom forenklet prospekt, som i dag er regulert i lov om verdipapirfond § 7-2 og i forskrift av 28.07.94 nr. 750, blir erstattet av et nytt regelverk, legges til grunn at gjeldende bestemmelser må endres i tråd med direktivets bestemmelser om "Key Investor Information".

Gjeldende lov om verdipapirfond regulerer ikke fusjoner mellom verdipapirfond. Et nytt regelverk på dette området, må eventuelt gjennomføres ved endringer i verdipapirfondloven. Finansdepartementet sendte på høring 6. februar 2008 utkast til endringer av verdipapirfondloven for å åpne for sammenslåing av verdipapirfond Høringsfristen var 6. mai 2008, og forslag til lovendring er nå til behandling i Finansdepartementet. Eventuelle nye nasjonale regler om fusjon av fond, må etter hvert tilpasses, slik at de vil være i overensstemmelse med EØS-regler som svarer til det nye UCITS direktivet.

Forslaget om å tillate etablering av "master-feeder" strukturer, vil kreve endringer i lov om verdipapirfond. Gjeldende verdipapirfondlov tillater at UCITS fond kan plassere inntil 20 prosent av sine eiendeler i ett annet verdipapirfond. "Master-feeder" strukturer vil innebære en større adgang for UCITS fond til å plassere midler i ett annet verdipapirfond. Det nye direktivet inneholder i tillegg detaljerte regler om slike strukturer som vil kreve tilsvarende regulering i det norske regelverket.
Verdipapirfondloven og kredittilsynsloven av 07.12.56 nr. 1 inneholder bestemmelser om tilsynsmyndighetens kompetanse og sanksjonsmuligheter samt utøvelse av samarbeid mellom tilsynsmyndigheter. Når det gjelder det nye direktivets presiseringer om hvilken myndighet tilsynsmyndigheten skal ha for å kunne utøve sin funksjon, legges til grunn at eksisterende bestemmelser langt på veg dekker de nye forslag i direktivet.

 
Vedlegg XXI Statistikk

KOM (2006) 778 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om statistikk om plantevernmidler (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning har sin bakgrunn i erkjennelsen av at bruken av pesticider, og da særlig gjennom plantevernmidler har en negativ virkning på menneskers helse og på miljøet. Rådet og Parlamentet har understreket behovet for at disse negative virkningene reduseres. I arbeidet med å lage en strategi på dette område har kommisjonen sett behov for detaljert, harmonisert og relevant statistikk over tilbud, salg og bruk av pesticider innenfor fellesskapsområdet. Forordningen som nå foreslås skal sikre innsamling av slik sammenlignbare data fra alle EU-landene. Dataene skal brukes til å kalkulere risikoindikatorer samt måle utviklingen av bruken og virkningene over tid.

Mens dagens regelverk først og fremst dekker vilkår for godkjennelse av plantevernmidler i markedet, og krav i forhold til restverdier av slike midler i næringsmidler, dekker denne forordningen selve bruken av plantevernmidler. Gjennom forordningen etableres det et helhetlig rammeverk for innsamling og spredning av data fra medlemslandene om markedets tilbud og bruk av plantevernmidler.

Forordningen vil blant annet instruere medlemslandene på følgende områder: l:
- å samle data regelmessig (årlig med hensyn til markedsføring, i løpet av en femårsperiode med hensyn til bruken av plantevernmidler i jordbruket)
- hvordan data skal samles (bruk av representative spørreundersøkelser, oppgaveplikter for distribusjonsleddet/ profesjonelle brukere, administrative kilder eller en kombinasjon av alle disse kildene, inklusive statistiske estimeringsprosedyrer basert på kvalifisert skjønn eller modellering).
- hvordan data skal overføres til kommisjonen
I følge forslaget skal Kommisjonen dessuten foreta noen tekniske tilpasninger samt fastlegge kriteriene for kvalitetsevalueringen og formatet for overføringen av dataene.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget og har i den forbindelse konsultert Mattilsynet. Forordningen er EØS relevant. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

 

KOM (2006) 850 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om energistatistikk (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innholdet

Utviklingen av en felleseuropeisk energipolitikk og -lovgivning nødvendiggjør omfattende og sammenlignbar statistikk for å kunne verifisere i hvilken grad målene på området nås. Også den store betydningen som energiforbruket har på miljøet, herunder oppfølgingen av Kyotoavtalen nødvendiggjør presise data på området.

Formålet med forslaget er å formalisere og rettsliggjøre innsamlingen og legge til rette for sammenlignbar fellesskapsstatistikk om energiproduksjon, import og eksport, energiforbruk og energitransformasjon. Forslaget er en formalisering av den innrapportering som medlemslandene i dag utfører på frivillig basis. Intensjonen er følgelig ikke å etablere et nytt statistikkområde, men å etablere en rettslig basis for å gjøre energidata tilgjengelig. For å sikre sammenlignbare metoder og data tar forslaget til forordning utgangspunkt i dagens datainnsamling og samarbeid på internasjonalt nivå.

Merknader

Forordningen øker ikke oppgavebyrden på oppgavegiverne. Oppgavegiverne pålegges ingen nye oppgaveplikter og det skjer ingen økning i omfanget at data som allerede samles inn på frivillig basis. Tilsvarende vil forordningen ha få konsekvenser på medlemslandene.

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftinger om forslaget i to av de årlige møtene i Eurostats Energy Statistics Comittee, og det har deltatt i en skriftlig kommentarrunde. Forordningen er EØS relevant. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

 

KOM (2007) 46 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om statistikk om folkehelsen, helse- og sikkerhet på arbeid (arbeidsmiljø) (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å etablere et rammeverk for systematisk utarbeidelse av statistikk på områdene folkehelse og arbeidsmiljø, i form av en rekke minimumsdata. Inntil nå har datainnsamlingen på dette området ikke vært rettslig forankret, men har vært avtalebasert i en ”gentlemans`s agreement” innenfor rammen av fellesskapets statistiske program. Den nåværende situasjonen har vært kjennetegnet ved at det ikke har vært mulig å oppnå tilstrekklig sammenlignbarhet og aktualitet. 

I forordningens hoveddel fastlegges de generelle prinsippene, og i bilagene 1-5 beskrives hovedinnholdet i datainnsamlingen på 5 emneområder. Disse områdene er 1) helsestatus og helsefaktorer, 2) helsetjenester, 3) dødsårsaker, 4) arbeidsulykker, 5) sykdom og andre helseproblemer relatert til arbeid.

Elementene i metode og datainnsamling vil bli fastsatt i kommisjonens gjennomføringsforordning og vil bli nærmere forklart i manualer og retningslinjer.

Forslaget må ses i sammenheng med rettsakter som oppstiller garantier for beskyttelse av fysiske personer ved utarbeidelsen av fellesskapsstatistikker om folkehelse og arbeidsmiljø. Dette gjelder forordningene nr. 322/97 og nr. 1588/90 om oversendelse av fortrolige statistiske opplysninger til Eurostat, og direktiv nr. 95/46 og forordning nr. 45/2001 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget gjennom ulike grupper under Partnerskap for helsestatistikk i Eurostat. Dette gjelder de tre områdene under folkehelsestatistikk (helsestatus og helsefaktorer, helsetjenester og dødsårsaker). Forslaget har også vært behandlet på direktørmøtet for sosialstatistikk. Statistisk sentralbyrå har imidlertid hittil ikke vært representert i de gruppene i Eurostat som har ansvaret for statistikk over helse og sikkerhet på arbeidsplassen. Direktoratet for arbeidstilsynet (DAT) har delvis representert Norge på disse møtene. Forordningen er EØS relevant. Hvis Statistisk sentralbyrå skal utarbeide statistikk over arbeidsulykker og yrkessykdommer kreves det endringer i hjemmelsgrunnlaget for å avgi diagnosedata fra yrkesskadetrygden til statistisk bruk.

Administrative og økonomiske konsekvenser
Dataleveransene til Eurostat på området Folkehelse omfatter de fleste helsestatistikker som utarbeides i Statistisk sentralbyrå, og krever årlig ca. to månedsverk. Forordningen forutsetter at disse statistikkene fortsetter i minst samme omfang som i dag. Den delen av forordningen som gjelder statistikken over helse og sikkerhet på arbeidsplassen har enda større konsekvenser, da det i dag ikke utarbeides tilstrekkelig tilfredsstillende statistikk. For de ulike statistikker kan konsekvensene oppsummeres slik:

1) Helsestatus og helsefaktorer: Eventuelle krav om samtidighet i gjennomføring av utvalgsundersøkelser og krav til hvordan utvalgene trekkes kan komme i konflikt med nasjonale opplegg og prioriteringer. Forordningen er inkonsistent i forhold til kravet om samtidighet: Under kap 3. Legal elements of the proposal, Proportonality principle står det at den framtidige European Health Interview Survey (EHIS) vil avvikles samtidig hvert femte år I alle medlemsland mens Annex 1 begrenser seg til at statistikken skaffes til veie minst hvert femte år. Det er antatt at arbeidet med EHIS vil kreve 5 årsverk fra og med 2009.
 
2) Helsetjenester: Statistisk sentralbyrå rapporterer statistikk over personell, kapasitet i sykehusene og behandlede pasienter til Eurostat. Innrapporteringen er samordnet med rapportering til OECD. Forordningen forutsetter derfor at det fortsatt utarbeides offisiell statistikk på disse områdene.  En del helsetjenestedata innhentes gjennom intervjuundersøkelser. I dag rapporterer Norge et mindretall av disse indikatorene.

3) Dødsårsaker: Dødsårsaksstatistikken utarbeides etter retningslinjer gitt av Verdens helseorganisasjon (WHO). Forordningen følger disse anbefalingene med noen mindre tillegg. Eurostat forutsetter at landene tar i bruk automatisk koding av dødsårsak for å få en bedre harmonisering av dødsårsakskodingen. Omleggingen til automatisk koding ved bruk av programmet ACME er i tråd med dette.

4) Arbeidsulykker og 5) Yrkessykdommer og andre helseproblemer: Arbeidstilsynet (DAT) har til nå representert Norge i Eurostat på disse områdene og det er Arbeidstilsynets data om arbeidsulykker som er rapportert til Eurostat. Norge har til nå ikke rapportert data om yrkessykdommer og andre helseproblemer. DATs statistikk over arbeidsulykker tilfredsstiller ikke kravene i forordningen. Den omfatter blant annet ikke alle sektorer, da det er andre myndigheter som har tilsynsansvar med deler av arbeidslivet. I tillegg skiller ikke statistikken fra DAT mellom alvorlige og mindre alvorlige ulykker.
DAT har fått bevilget midler fra Eurostat for å teste ut fase 3 i statistikken over arbeidsulykker, (dvs. harmonisering av variabler og klassifikasjoner av årsaker og omstendigheter ved ulykkeshendelsen som kan bidra til å fastslå i hvilke situasjoner og under hvilke omstendigheter ulykken inntreffer) bygget på det planlagte skaderegisteret knyttet til Norsk pasientregister (NPR). Disse dataene vil bli trukket fra et utvalg sykehus, og vil ikke fullt tilfredsstille kravene i forordningen til en statistikk over arbeidsulykker.

Arbeidsdelingen mellom Statistisk sentralbyrå og DAT er ikke endelig avklart. Lovgivningen setter her visse grenser. I dag er det imidlertid ikke lovhjemmel for avlevering av diagnosedata fra yrkesskadetrygden til Statistisk sentralbyrå. Hvis SSB begrenser sin rolle til å være pådriver og koordinerer vil arbeidet med å etablere nye statistikker kunne anslås på nåværende tidspunkt til et halvt årsverk. Hvis SSB skal overta et større statistikkansvar er det vanskelig i dag å gi en pålitelig kalkyle over hvilke ressurser som kreves. Det er imidlertid antatt at arbeidet vil kreve 5 årsverk fra og med 2009.

Eurostat samler også inn Informasjon om arbeidsulykker og arbeidsrelaterte helseproblemer oppstått de siste 12 måneder gjennom de nasjonale arbeidskraftsundersøkelsene. Norge deltok ikke i undersøkelsen i 1999, men deltar i undersøkelsen som pågår nå. Kravene i forordningen på dette området er derfor allerede tilfredsstilt.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabelt.

 

KOM (2007) 245 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om undersøkelser av strukturen og produksjonsmetodene i jordbruket (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Statistikk om strukturen og produksjonsmetoder i jordbruket anses nødvendig for gjennomføringen av fellesskapets jordbruks- og distriktspolitikk. Statistiske undersøkelser om strukturen er blitt gjennomført siden 1966. Forordningene om disse undersøkelsene har alltid inneholdt tidsbegrensede bestemmelser.

Formålet med denne forordningen er å fastlegge den rettslige rammen for neste telling av jordbruksbedriftene, som skal finne sted i 2010 med oppfølginger i 2013 og 2016. I tillegg inneholder forordningen et krav om undersøkelse av produksjonsmetodene i jordbruket med 2010 som referanseår. Undersøkelsen er hovedsakelig relatert til miljøforhold. Begrunnelsen for undersøkelsen er mangelen på statistiske opplysninger om den enkelte jordbruksbedrifts metoder i jordbruksproduksjonen. Informasjon om produksjonsmetodene skal knyttes opp mot strukturinformasjonen om jordbruksbedriftene og gi supplerende statistikk til utvikling av jordbrukspolitikken og forbedre kvaliteten av jordbruksindikatorene.

For å redusere oppgavebyrden i størst mulig grad legger forordningen opp til bruk av administrative kilder og undersøkelser basert på utvalg. Medlemslandene er selv ansvarlig for hvordan innsamlingen av opplysninger skal skje.

Gjeldende rådsforordning på området nr. 571/88 om tilrettelegging av Fellesskapets undersøkelser om strukturen til driftsenheter i jordbruket foreslås oppheves.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven.

Statistisk sentralbyrå planlegger å samordne den ovenfor nevnte tellingen i 2010 med nasjonale behov. Utover telling av jordbruksbedrifter er det registrert sterke nasjonale behov for bedre statistikk om landbrukseiendommer samt ressurser og aktivitet knyttet til disse. Statistikk over landbrukseiendommer vil i sin helhet bli basert på bearbeiding av data fra administrative registre. For jordbruksbedriftene må en del av dataene samles inn via spørreskjema. Foreløpige kalkyler tilsier et totalt finansieringsbehov på 13–16 millioner kroner for årene 2008–2012 for i hovedsak å kunne dekke EØS-krav. Dersom en holder eiendommer utenom, som strengt tatt ikke er en del av EØS-kravet kan behovet reduseres med 2–2,5 millioner kroner. Kravene til undersøkelsen av produksjonsmetodene i jordbruket og de oppfølgende strukturundersøkelsene i 2013 og 2016 forventes ivaretatt igjennom den årlige utvalgsbaserte landbruksundersøkelsen og administrative datakilder.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

 

KOM (2007) 433 Forslag til europaparlaments- og rådsvedtak om program for modernisering av den europeiske nærings- og handelsstatistikken (MEETS-programmet) (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med MEETS-programmet er å imøtekomme endrede behov på nærings- og handelsstatistikkområdet. Samtidig er det en viktig målsetning å redusere de administrative byrdene på næringslivet, og programforslaget skal følgelig ses i sammenheng med kommisjonens sterke fokus på om målsetning om bedre regulering og reduksjon av skjemaveldet.

Europaparlaments- og rådsvedtaket fastsetter rammene for programmet, mens kommisjonen skal fastsette et årlig arbeidsprogram. Det årlige arbeidsprogrammet skal inneholde konkretisering og prioritering av aktiviteter under det enkelte hovedmål.  

De sentrale rettsaktene på området nærings- og handelsstatistikk, dvs. rådsforordning 58/97 om strukturstatistikk og rådsforordning 2186/93 om fellesskapskoordinering av foretaksregistre for statistsk bruk kan som følge av programmet bli revidert for å oppnå en mer effektiv innsamling og bruk av dataene.

For evaluering av programmets resultater skal kommisjonen overlevere en foreløpig rapport om implementeringen av MEETS-programmet til europaparlamentet og rådet senest 31. desember 2011. Endelig rapport skal leveres senest innen 31. juli 2014.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Programmet har et totalt budsjett på kroner 42,50 millioner Euro for årene 2008-2013. Det årlige økonomiske bidraget fra Norge i perioden 2008-2013 ventes å variere mellom kroner 600 000 og kr 1, 5 mill, med et gjennomsnitt på ca kr. 900 000. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. 

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt.

 

KOM (2007) 627 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om europeisk statistikk (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forslaget innebærer en revisjon og modernisering av dagens rettslige rammeverk for utviklingen, produksjonen og publiseringen av europeisk statistikk. Dette anses nødvendig for å kunne møte dagens og fremtidige behov og utfordringer. Et hovedmål med revisjonen er å klargjøre og definere EES (European Statistical System) sin rolle som produsent og publiserer av europeisk statistikk. I forslaget defineres EES som fellesskapet mellom Eurostat, nasjonale statistikkbyråder og andre nasjonale myndigheter i det enkelte medlemsland som er ansvarlig for utvikling, produksjon og publisering av europeisk statistikk.

Forslaget innholder innebærer en rettsliggjøring av en rekke begreper som tidligere ikke har vært definert. Videre klargjøres Eurostat og de nasjonale statistikkbyråenes sine roller. Det følger av forslaget at Code of Practice skal gjelder for all produksjon og publisering av europeisk statistikk.

Forslaget innebærer også ny regulering av forskeres tilgang til konfidensielle data for forskningsformål. Essensen her er at forskere skal gis kontrollert tilgang til slike data dersom nasjonale myndigheter gis sitt samtykke. De nærmere reglene for slik tilgang skal reguleres i en kommisjonsforodning.

Forslaget innebærer en institusjonell forenkling ved at de tidligere komiteene SPC (Statistical Programme Committee) og konfidensialitetskomiteen (Comittee on Statistical Confidenciality) slås sammen til en komitee: ESS Comittee

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget, og har hatt merknader til deler av dette, særlig knyttet til bestemmelsen om tilgjengeliggjøring av anonyme mikrodatafiler. Dersom rettsakten blir vedtatt, vil den trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. Forslaget har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå som finner det relevant og akseptabelt. 

 

FISKERI- OG KYSTDEPARTEMENTET

 

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I  Veterinære forhold

Utkast til kommisjonsvedtak om gjennomføring av rådsdirektiv 2006/88/EF mht krav til karantenering av akvakulturdyr - SANCO/1319/2008/rev3 (vedlegg I kap 1 FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til kommisjonsvedtak fastsetter vilkår for karantenering av visse akvatiske dyr ved omsetning og import av:
• Akvakulturdyr av vektorarter som føres til områder med kategori I eller II for utsett, og som føres fra områder i EU/EØS eller 3. land som ikke er erklært fri for ikke-eksotiske sykdommer
• Akvakulturdyr av vektorarter som importeres fra områder i 3. land som ikke er erklært fri for eksotiske sykdommer.
• Ville akvatiske dyr av mottakelige arter mht ikke-eksotiske sykdommer som føres til områder med kategori I eller II for utsett, og som er fanget i og føres fra områder i EU/EØS eller 3. land som ikke er erklært fri for ikke-eksotiske sykdommer.
• Ville akvatiske dyr av mottakelige arter mht eksotiske sykdommer som importeres fra områder i 3. land som ikke er erklært fri for eksotiske sykdommer.
• Akvariedyr som skal til "lukkede" anlegg omfattes ikke av krav om karantene.
I kapittel II stilles krav til karantenering ved import:
• Det åpnes for at karantenering kan gjennomføres i 3. land før forsendelse.
• Karantenestasjon må godkjennes av offentlig myndighet.
• Det stilles krav om transport til karantenestasjon. Mer detaljerte krav til transport er plassert i beslutning om sertifikater.
• Krav til attestasjon
• Krav om melding om forsendelse til karantene via Traces. Det stilles også krav om tilbakemelding på at forsendelse er mottatt.
• For øvrig stilles samme krav til selve karanteneringen som ved omsetning innen EU/EØS

I kapittel III stilles krav til karantenering ved omsetning innen EU/EØS. Dyr kan kun tas ut av karantene etter godkjenning av offentlig myndighet.
I kapittel IV stilles krav til selve karanteneringen som gjelder både ved import og ved omsetning:
• Fisk av mottakelige arter må holdes i karantene i minst 60 dager, krepsdyr av mottakelige arter i minst 40 dager og bløtdyr av mottakelige arter i minst 90 dager. Vektorarter må holdes i karantene i minst 30 dager.
• Krav til at offentlig myndighet utfører inspeksjon under karantenering.
• Mer detaljerte krav til karantenestasjoner gis i vedlegg I
• Krav til undersøkelser og prøvetaking gis i vedlegg II
• Offentlig myndighet kan stille krav om at det skal benyttes indikatordyr, men det er ikke generelt krav om dette, ei heller ved karantenering av vektorarter.

• Det stilles krav til tiltak dersom listeført sykdom påvises. Disse følger i prinsippet samme krav som gjelder ved påvisning av listeført sykdom i områder med fri-status.
• I vedlegg I fastsettes minimumskrav til karantenestasjoner:
• Krav til konstruksjon og utstyr, inkludert behandling av avløpsvann og at inntaksvann må være fri for relevant listeført sykdom. Kravene innebærer at karanteneringen må foregå i landbasert anlegg.
• Krav til driftsrutiner
• Krav for opprettholdelse, tilbaketrekking og fornying av godkjenning
• I vedlegg II fastsettes krav til undersøkelser og prøvetaking. 
Krav til karantene er del av vilkår for omsetning og er derfor ikke minimumskrav.
Frist for fastsettelse og gjennomføring vil være 1.8.2008.

Merknader

Utkast til rettsakt medfører behov for regelverksendring. Mattilsynets foreløpige vurdering er at rettsakten bør gjennomføres som egen forskrift om krav ved karantenering av akvakulturdyr.
Krav til karantenering fører til at det ikke vil være mulig med fangstbasert akvakultur som baserer seg på fangst av villfisk utenfor VHS og IHN fri sone for videre oppdrett innenfor fri-sone. Pr. d.d. foregår fangsten i forbindelse med fangstbasert akvakultur innenfor eksisterende fri-sone og vil derfor ikke omfattes av krav om karantene. Rettsakten vil for øvrig ikke medføre vesentlige økonimiske konsekvenser for den tradisjonelle havbruksnæringen.
Krav til karantenering vil først og fremst få betydning for omsetning og import av akvariedyr av vektorarter til "åpne" anlegg for akvariedyr.

 

Utkast til kommisjonsvedtak om gjennomføring av rådsdirektiv 2006/88/EF mht overvåknings- og bekjempelsesprogram og fristatus for medlemsstater, zoner og segmenter - SANCO/1141/2008 (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Forslag til kommisjonvedtak fastsetter:
• Detaljerte krav til når fristatus (kategori I) og overvåkningsprogram (kategori II) mht ikke-eksotiske sykdommer må godkjennes av Kommisjonen (ESA for Norge).
• Lister over medlemsstater, soner og segmenter som Kommisjonen har godkjent fristatus (kategori I), overvåkningsprogram (kategori II) og bekjempelsesprogram (kategori IV).
• Maler for søknader og erklæringer av fristatus (kategori I)
• Maler for søknader og erklæringer av overvåkningsprogram (kategori II)
• Maler for søknader for bekjempelsesprogram (kategori IV)
• Maler for årlig rapportering av utviklingen i områder med godkjent overvåkningsprogram eller bekjempelsesprogram.
• Regler for medlemsstaters presentasjon av informasjon på internett mht erklæringer av fristatus og overvåkningsprogram, samt lister over soner og segmenter som er erklært i kategori I og kategori II
• Overgangsordninger mht erklæringer og søknader om fristatus, overvåkningsprogram og bekjempelsesprogram
 
I de tilfeller hvor området omfatter mer enn 75 % av et lands territorium skal fristatus og program godkjennes av Kommisjonen (ESA), jf. fiskehelsedirektivet artikkel 44 og 62. I de tilfeller hvor området omfatter mindre enn 75 % av et lands territorium, og området ikke har nedslagsfelt som er felles med annet land, erklæres området av det enkelte land. Erklæringene må da legges frem for SCFCAH, jf fiskehelsedirektivet artikkel 44 og 50. I forslag til kommisjonsvedtak artikkel 1 er det gitt en nærmere presisering av hva som menes med 75 % av et lands territorium.

Liste over medlemsstater, soner og segmenter som har godkjent fristatus (kategori I) er gitt i vedlegg I del C. Alle land i EU er ført opp som fri for ILA.

Liste over medlemsstater, soner og segmenter som har godkjent overvåkningsprogram (kategori II) er gitt i vedlegg I del A.

Liste over medlemsstater, soner og segmenter som har godkjent bekjempelsesprogram (kategori IV) er gitt i vedlegg I del B.

Mal for erklæringer og søknader om fristatus (kategori I) er gitt i vedlegg IV og V. Ved godkjenning av fristatus på historisk grunnlag, hvilket kan gjøres frem til 1.11.2008, er ikke vedlegg V relevant. Da er det de kriteriene som er gitt i fiskehelsedirektivets vedlegg V del I som må være oppfylt. 

Mal for søknader om godkjenning overvåkningsprogram (kategori II) er gitt i vedlegg II og III. Mal for erklæring av overvåkningsprogram er gitt i vedlegg II.

Søknader om bekjempelsesprogram (kategori IV) skal gjøres i samsvar standardkrav gitt i kommisjonsvedtak SANCO/10522/2007 vedlegg V.

I artikkel 9 stilles det krav om årlig rapportering, innen 30. april, fra områder med overvåkningsprogram eller bekjempelsesprogram som er godkjent av Kommisjonen (ESA). Mal for rapportering er gitt i vedlegg VI.

I artikkel 10 stilles det krav om at medlemsstater skal etablere en informasjonsside på internett hvor erklæringer av fristatus og overvåkningsprogram gjøres tilgjengelig for Kommisjonen (ESA) og andre medlemsland. Lister over soner og segmenter som det enkelte land selv har erklært fristatus for (kategori I) eller overvåkningsprogram (kategori II), skal også gjøres offentlig tilgjengelig på internett.
I artikkel 11 unntas kontinentalsoner og enkeltanlegg som allerede har godkjent fristatus mht VHS og IHN fra krav om å måtte erklæres/søkes godkjent på nytt. Derimot må kystsoner som i dag har godkjent fristatus for VHS, IHN, Bonamia og/eller Marteilia godkjennes på nytt som segment. Gjeldende vedtak om godkjent status er gyldig frem til 1. august 2009.

I artikkel 12 unntas områder med godkjent overvåkningsprogram og utryddelsesprogram fra krav om å måtte erklæres/søkes godkjent på nytt. Medlemsstater med godkjente program må rapportere innen 30.4.2009, og angi hvilke områder som omfattes av overvåkningsprogram respektive utryddelsesprogram.
Vedtaket vil tre i kraft 1.8.2008.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Rettsakten setter krav til myndighetenes erklæringer og søknader om fristatus og programmer, årlig rapportering om status og informasjon på internett. Forpliktelsene må følges opp av Mattilsynet med administrative prosedyrer. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske konsekvenser for næringen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Tidligere utkast til rettsakt er forelagt Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening. Siden rettsakten kun gir myndighetsforpliktelser har de ikke hatt kommentarer til denne.

Utkast til kommisjonsvedtak om endring av vedlegg I og II til vedtak 2002/308/EF som etablerer lister over godkjente soner og godkjente anlegg med hensyn til en eller flere av fiskesykdommene viral hemoragisk septikemi (VHS) og infeksiøs hematopoetisk nekrose (IHN) - SANCO/10120/2008 (vedlegg 1 kap 1 FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt endrer listene over soner og anleg som er godkjent fri for fiskesykdommene VHS og/eller IHN. Vedlegg I gir en samlet liste over soner som er godkjent fri for VHS og/eller IHN. Vedlegg II gir en samlet liste over anlegg som er godkjent fri for VHS og/eller/IHN.
Endringer i vedlegg I:
    • Danmark, Frankrike, Italia og Storbritania har fremlagt dokumentasjon som rettferdiggjør at visse soner kan oppnå status som godkjent sone for VHS og IHN.
    • Finland og Frankrike har fremlagt dokumentasjon som rettferdiggjør at visse soner kan oppnå status som godkjent sone for VHS.
    • Tyskland har notifisert påvisning av VHS i et anlegg som medfører at en sone mister sin status som godkjent.
    • Italia har notifisert at visse godkjente programmer for å oppnå status som godkjent sone for VHS og IHN er blitt sluttført, og at sonen kvalifiserer for status som godkjent sone.

Endringer i Vedlegg II:
    • Østerrike, Tyskland, Frankrike, Italia og Slovenia har fremlagt dokumentasjon som rettferdiggjør at visse anlegg kan oppnå status som godkjent anlegg for VHS og IHN.
    • Danmark har informert om at visse godkjente anlegg for VHS og IHN ikke oppfyller krav til status som godkjent anlegg for VHS, og at disse mister sin status.
Merknader
Gjeldende norsk regelverk er forskrift 14. oktober 2003 nr. 1239 om dyrehelsemessige vilkår ved omsetning og import av akvakulturdyr og akvakulturprodukter (omsetningsforskriften). Status for soner i Norge som er godkjent fri for de aktuelle sykdommene fremgår av omsetningsforskriften § 24.
Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Oppdaterte lister må til enhver tid være tilgjengelig på Mattilsynets hjemmesider i tilknytning til omsetningsforskriften.
Rettsakten er ukontroversiell, og sendes derfor ikke til bransjen for uttalelse.

 

Utkast til forordning om dyrehelsemessige krav til omsetning og import av akvakulturdyr og produkter av disse – SANCO/10576/Rev. 6  (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt gir gjennomføringsbestemmelser om:
    • Dyrehelsemessige krav for omsetning av akvariedyr fra lukkede akvakulturanlegg for akvariedyr. Med lukkede akvakulturanlegg for akvariedyr menes zoobutikker, hagesenter, hagedammer, kommersielle akvarier eller grossister som holder akvariedyr, og hvor avløpsvannet enter går til kommunalt avløpsnett eller desinfiseres.
    • Sertifikatkrav mht dyrehelse ved omsetning av akvakulturdyr for utsett, og ved omsetning av akvakulturdyr og visse produkter til konsum.
    • Dyrehelsemessige krav og sertifikatkrav ved import og transitt av akvakulturdyr for utsett, inkludert utsett av akvariedyr i akvakulturanlegg for akvariedyr, og ved import og transitt av akvakulturdyr og visse produkter til konsum. 
 
I artikkel 3 gis krav om omsetning av akvariedyr. Omsetning av akvariedyr av mottakelige arter mellom lukkede anlegg i ulike medlemsstater skal varsles i Traces. Akvakriedyr som holdes i lukkede anlegg kan ikke settes ut uten tillatelse fra offentlig myndighet.
I artikkel 4 til og med 7 gis krav om når forsendelser skal følges av dyrehelsesertifikat ved omsetning innen EU/EØS. Dette er hovedsakelig presiseringer av bestemmelse som er gitt i direktiv 2006/88/EF artikkel 14. Maler for sertifikater er gitt i vedlegg.
I kapittel III gis krav om import fra 3. land av akvakulturdyr for utsett, inkludert akvariedyr, og import av akvakulturdyr og produkter til konsum:
    • Akvakulturdyr som skal importeres til oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne anlegg for akvariedyr og akvariefisk som er av mottakelige arter til lukkede anlegg for akvariedyr, tillates kun fra land eller områder i land som fremkommer på vedlagt liste.
    • Fisk av ikke-mottakelige arter, bløtdyr og krepsdyr som importeres til lukkede anlegg for akvariedyr, tillates kun fra land som er medlem av OIE.
    • Akvakulturdyr eller produkter av slike som importeres for konsum, tillates kun dersom landet det skal importeres fra står på liste over land som tilfredsstiller krav til produksjon av animalske næringsmidler til humant konsum (rådsforordning 854/2004/EF eller i overgangsperioden; kommisjonsforordning (EF) nr. 2076/2005).
    • Nærmere krav som må være oppfylt for import av akvakulturdyr til oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne og lukkede anlegg for akvariedyr fremkommer i sertifikatet i vedlegg III del A.
    • Nærmere krav som må være oppfylt for import av akvakulturdyr og produkter av slike til konsum fremkommer av felles folkehelse- og dyrehelsesertifikat fastsatt i kommisjonsforordning (EF) nr. 2074/2005.
    • Krav til transportvann, transportkontainer og transittsted for å forhindre endring av helsestatus.
    • Begrensninger på utslipp av importerte dyr og transportvann i naturen.

I kapittel IV gis krav om transitt av levende akvakulturdyr, rogn av fisk og usløyd fisk. Det gis tilsvarende betingelser for akvakulturdyr som transitteres gjennom EØS-området til et tredjeland som ved import. For levende dyr som går i transitt og som skal til konsum fastsettes et særskilt sertifikat i vedlegg III del B.

I vedlegg I del A gis modell for dyrehelsesertifikat for omsetning av akvakulturdyr som skal til utsett (oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne anlegg for akvariedyr og kultivering).

I vedlegg I del B gis modell for dyrehelsesertifikat for omsetning av akvakulturdyr og produkter av akvakulturdyr som skal til videre tilvirkning, rensesentraler og lignende virksomheter før konsum.
I vedlegg II gis liste over 3. land og områder i 3. land hvor det er tillatt å importere akvakulturdyr, inkludert akvariedyr, av mottakelige arter som skal til utsett.

I vedlegg III del A gis mal for dyrehelsesertifikat ved import fra 3. land av akvakulturdyr som skal til utsett (oppdrett, gjenutlegging, installasjoner for fritidsfiske, åpne og lukkede anlegg for akvariedyr).

I vedlegg III del B gis mal for dyrehelsesertifikat ved transitt av levende akvakulturdyr, rogn av fisk og usløyd fisk som skal til konsum.

I vedlegg III del C gis et tillegg til sertifikatene som skal fylles ut av brønnbåtskipper ved sjøtransport av levende akvakulturdyr i forbindelse med import.

 

Utkast til forordning om endring av forordning (EF) nr. 2074/2005 med hensyn til krav til dyrehelsesertifikat ved import av fisk, bløtdyr og krepsdyr som skal til konsum – SANCO/10091/2007/Rev. 4  (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til rettsakt endrer rettsakt som går inn under Hygienepakken. Den endrer vedlegg VI til forordning (EF) nr. 2074/2005 om fastsettelse av gjennomføringstiltak for visse produkter i forordning (EF) nr. 853/2004 (H2), forordning (EF) nr. 854/2004 (H3) og forordning (EF) nr. 882/2004/EF (kontrollforordningen), unntak fra forordning (EF) nr. 852/2004 (H1) og endring av H2 og H3 som gir felles folkehelse- og dyrehelsesertifikater ved import av fiskeprodukter og toskallede bløtdyr som skal til konsum.

Modell for sertifikater som er gitt i forordning (EF) nr. 2074/2005 endres slik at de er i samsvar med dyrehelsekrav som er gitt i direktiv 2006/88/EF (fiskehelsedirektivet) og utkast til forordning om dyrehelsemessige krav for omsetning om import av akvakulturdyr og produkter av disse (SANCO/10576/EF).

Folkehelsekrav til toskallede bløtdyr i H2 vedlegg II seksjon VII gjelder også for levende echinodermer (pigghuder), tunicater (kappedyr) og marine gastropoder (snegler). Omfanget til folkehelsesertifikatene utvides slik at pigghuder, kappedyr og marine snegler inkluderes.

Det gis eFolkehelsekrav til toskallede bløtdyr i H2 vedlegg II seksjon VII gjelder også for levende echinodermer (pigghuder), tunicater (kappedyr) og marine gastropoder (snegler). Omfanget til folkehelsesertifikatene utvides slik at pigghuder, kappedyr og marine snegler inkluderes.n overgangsperiode slik at forsendelser som følges av sertifikater utstedt i samsvar med forordning (EF) nr. 2074/2005 som endret av forordning (EF) nr. 1664/2006, kan importeres eller transitteres frem til 1. oktober 2008.  

Merknader

Gjeldende norsk regelverk er forskrift 14. oktober 2003 nr. 1239 om dyrehelsemessige vilkår ved omsetning og import av akvakulturdyr og akvakulturprodukter (omsetningsforskriften). Status for soner i Norge som er godkjent fri for de aktuelle sykdommene fremgår av omsetningsforskriften § 24.

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Oppdaterte lister må til enhver tid være tilgjengelig på Mattilsynets hjemmesider i tilknytning til omsetningsforskriften.

Utkast til kommisjonsvedtak om endring av vedlegg IV til rådsdirektiv 2006/88/EF som etablerer liste over vektorarter og trygge livstadier med hensyn til sykdommer som er listeførte i vedlegget - SANCO/10578/2006 (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens utkast til vedtak er utarbeidet på grunnlag av risikovurdering utarbeidet av EFSA "Possible vector species and live stages of susceptible species not transmitting disease as regards certain fish diseases". 
Vektorarter:
Rettsakten vil etablere liste over arter som defineres som vektorart for listeførte eksotiske og ikke-eksotiske sykdommer. Vektorart er i rådsdirektiv 2006/88/EF definert som art som ikke er mottakelig for en sykdom, men som sprer infeksjon ved å overføre smittestoff fra en vert til en annen. Vektorarter vil være omfattet av direktivets bestemmelser om omsetning mellom stater, soner og segment med ulik helsestatus, jf. artikkel 17.
I utkast til kommisjonvedtak er de arter som i EFSA-rapporten er identifisert med lav til høy sannsynlighet for å kunne overføre smittestoff, ført opp på listen over vektorarter.  
Trygge livsstader av mottakelige arter:
I utkast til kommisjonsvedtak er det ingen livsstadier av de arter som er mottakelige for listeførte eksotiske og ikke-eksotiske sykdommer som er ført opp på liste over livsstadier som ikke overfører sykdommene. Dersom det var noen livsstadier som ble ført opp på denne listen ville de vært unntatt fra direktivets bestemmelser om omsetning mellom stater, soner og segment med ulik helsestatus, jf. direktivets artikkel 16.  
Kriteriet for at livsstadier av mottakelige arter skal kunne føres opp på en slik liste er at det er vitenskapelig rettferdiggjort at dette livsstadiet ikke overfører sykdommen. Vitenskapelig dokumentasjon kan enten være eksperimentelle eller epidemiologiske studier.
EFSA-rapporten konkluderer med at alle livsstadier (med mulig unntak rogn) av de listeførte mottakelige artene er mottakelig for infeksjon. Videre at på grunn av manglende vitenskapelig dokumentasjon, kan ikke "ekte" vertikal smitte (smitte i rogn) utelukkes for noen av de listførte sykdommene. Smitte med rogn som følge av smitte på rognoverflaten kan reduseres signifikant ved desinfeksjon. Samtidig påpekes det i rapporten at praktiske erfaringer basert på mange års handel med desinfisert rogn, gir bevis for at risikoen for smitteoverføring av VHS og ILA med rogn er svært liten (i rapporten er begrept "remote" brukt). I sin konklusjon påpeker EFSA at det er behov for ytterligere viteskapelige studier for å fremskaffe vitenskapelig dokumentasjon på smitteveier, inkludert mulig vertikal smitteoverføring.        

Utkast til kommisjonsvedtak om gjennomføring av rådsdirektiv 2006/88/EF mht krav til karantenering av akvakulturdyr - SANCO/1319/2008/rev3 (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til kommisjonsvedtak fastsetter vilkår for karantenering av visse akvatiske dyr ved omsetning og import av:
    • Akvakulturdyr av vektorarter som føres til områder med kategori I eller II for utsett, og som føres fra områder i EU/EØS eller 3. land som ikke er erklært fri for ikke-eksotiske sykdommer.
    • Akvakulturdyr av vektorarter som importeres fra områder i 3. land som ikke er erklært fri for eksotiske sykdommer.
    • Ville akvatiske dyr av mottakelige arter mht ikke-eksotiske sykdommer som føres til områder med kategori I eller II for utsett, og som er fanget i og føres fra områder i EU/EØS eller 3. land som ikke er erklært fri for ikke-eksotiske sykdommer.
    • Ville akvatiske dyr av mottakelige arter mht eksotiske sykdommer som importeres fra områder i 3. land som ikke er erklært fri for eksotiske sykdommer.
    • Akvariedyr som skal til "lukkede" anlegg omfattes ikke av krav om karantene.

I kapittel II stilles krav til karantenering ved import:
    • Det åpnes for at karantenering kan gjennomføres i 3. land før forsendelse.
    • Karantenestasjon må godkjennes av offentlig myndighet.
    • Det stilles krav om transport til karantenestasjon. Mer detaljerte krav til transport er plassert i beslutning om sertifikater.
    • Krav til attestasjon
    • Krav om melding om forsendelse til karantene via Traces. Det stilles også krav om tilbakemelding på at forsendelse er mottatt.
    • For øvrig stilles samme krav til selve karanteneringen som ved omsetning innen EU/EØS
 
I kapittel III stilles krav til karantenering ved omsetning innen EU/EØS. Dyr kan kun tas ut av karantene etter godkjenning av offentlig myndighet.
I kapittel IV stilles krav til selve karanteneringen som gjelder både ved import og ved omsetning:
    • Fisk og krepsdyr må holdes i karantene i minst 60 dager, bløtdyr i minst 90 dager.
    • Krav til at offentlig myndighet utfører inspeksjon under karantenering.
    • Mer detaljerte krav til karantenestasjoner gis i vedlegg I
    • Krav til undersøkelser og prøvetaking gis i vedlegg II
    • Offentlig myndighet kan stille krav om at det skal benyttes indikatordyr, men det er ikke generelt krav om dette, ei heller ved karantenering av vektorarter.
    • Det stilles krav til tiltak dersom listeført sykdom påvises. Disse følger i prinsippet samme krav som gjelder ved påvisning av listeført sykdom i områder med fri-status.
    • Alle kostnader må bæres av importør/mottakeranlegg.

I vedlegg I fastsettes minimumskrav til karantenestasjoner:
    • Krav til konstruksjon og utstyr, inkludert behandling av avløpsvann og at inntaksvann må være fri for relevant listeført sykdom. Kravene innebærer at karanteneringen må foregå i landbasert anlegg.
    • Krav til driftsrutiner.
    • Krav for opprettholdelse, tilbaketrekking og fornying av godkjenning.
 
I vedlegg II fastsettes krav til undersøkelser og prøvetaking. 
Krav til karantene er del av vilkår for omsetning og er derfor ikke minimumskrav.Frist for fastsettelse og gjennomføring vil være 1.8.2008.

Merknader

Utkast til rettsakt medfører behov for regelverksendring. Mattilsynets foreløpige vurdering er at rettsakten bør gjennomføres som egen forskrift om krav ved karantenering av akvakulturdyr.
Krav til karantenering fører til at det ikke vil være mulig med fangstbasert akvakultur som baserer seg på fangst av villfisk utenfor VHS og IHN fri sone for videre oppdrett innenfor fri-sone. Pr. d.d. foregår fangsten i forbindelse med fangstbasert akvakultur innenfor eksisterende fri-sone og vil derfor ikke omfattes av krav om karantene. Rettsakten vil for øvrig ikke medføre vesentlige økonimiske konsekvenser for den tradisjonelle havbruksnæringen.
Krav til karantenering vil først og fremst få betydning for omsetning og import av akvariedyr av vektorarter til "åpne" anlegg for akvariedyr.

 

Utkast til kommisjonsvedtak som fastsetter liste over sykdomsfrie medlemsstater, soner og segmenter og visse overgangsordninger for implementeringen av rådsdirektiv 2006/88/EF - SANCO/10040/2007/rev2 (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til kommisjonsvedtak etablerer en liste over stater, soner og segmenter som er godkjent fri for ikke-eksotiske sykdommer (kategori I). Dette er da de tilfeller som godkjennes av kommisjonen og ikke erklæres av den enkelte MS, fordi området omfatter mer enn 75 % av landets territorium.
I artikkel 2 gis en beskrivelse av hva som menes med 75 % av landets territorium.
Allerede godkjente kontinentalsoner må ikke godkjennes på nytt. Derimot må kystsoner som i dag er godkjent godkjennes på nytt som compartment (segment). Derfor er fristen utsatt til 1.8.2009.
I artikkel 5 unntas områder med godkjent overvåkningsprogram (kategori II) og utryddelsesprogram (kategori IV) for å oppnå fristatus fra krav om å måtte søke godkjenning på nytt. Medlemsstater med godkjente program må rapportere innen 30.4.2009 og angi hvilke områder som omfattes av overvåkningsprogram respektive utryddelsesprogram.
Alle land i EU er ført opp som fri for ILA.

 

Utkast til kommisjonsvedtak som fastsetter liste over områder med fristatus og programmer, modeller for medlemsstaters erklæringer og søknader for sykdomsfrihet og overvåknings- og utryddelsesprogram for sykdommer hos akvatiske dyr og visse overgangsordninger for implementering av rådsdirektiv 2006/88/EF - SANCO/1141/2008 (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til kommisjonvedtak fastsetter:
    • Detaljerte krav til når fristatus (kategori I) og overvåkningsprogram (kategori II) mht ikke-eksotiske sykdommer må godkjennes av Kommisjonen (ESA for Norge).
    • Liste over medlemsstater soner og segmenter som Kommisjonen har godkjent fristatus (kategori I), overvåkningsprogram (kategori II) og utryddelsesprogram (kategori IV).
    • Maler for søknader og erklæringer av fristatus (kategori I)
    • Maler for søknader og erklæringer av overvåkningsprogram (kategori II)
    • Maler for søknader for utryddelsesprogram (kategori IV)
    • Maler for årlig rapportering av utviklingen i områder med overvåkningsprogram eller utryddelsesprogram som er godkjent av Kommisjonen (ESA for Norge).
    • Regler for medlemsstaters presentasjon av informasjon på internett mht erklæringer av fristatus og overvåkningsprogram, samt lister over soner og segmenter som er erklært i kategori I og kategori II
    • Overgangsordninger mht erklæringer og søknader om fristatus, overvåkningsprogram og utryddelsesprogram 
 
I de tilfeller hvor området omfatter mer enn 75 % av et lands territorium skal fristatus og program godkjennes av Kommisjonen (ESA), jf. fiskehelsedirektivet artikkel 44 og 62. I de tilfeller hvor området omfatter mindre enn 75 % av et lands territorium, og området ikke har nedslagsfelt som er felles med annet land, erklæres området av det enkelte land. Erklæringene må da legges frem for SCFCAH, jf fiskehelsedirektivet artikkel 44 og 50. I utkast til kommisjonsvedtak artikkel 2 er det gitt en nærmere presisering av hva som menes med 75 % av et lands territorium.
Liste over medlemsstater, soner og segmenter som har godkjent fristatus (kategori I) er gitt i vedlegg I del A. Alle land i EU er ført opp som fri for ILA.
Liste over medlemsstater, soner og segmenter som har godkjent overvåkningsprogram (kategori II) er gitt i vedlegg I del B.
Liste over medlemsstater, soner og segmenter som har godkjent utryddelsesprogram (kategori IV) er gitt i vedlegg I del C.
Erklæringer og søknader om fristatus (kategori I) skal gjøres i samsvar med modell gitt i vedlegg II, og inneholde opplysninger som gitt i vedlegg IV. Ved godkjenning av fristatus på historisk grunnlag, hvilket kan gjøres frem til 1.11.2008, er ikke vedlegg IV relevant. Da er det de kriteriene som er gitt i fiskehelsedirektivets vedlegg V del I som må være oppfylt. 
Erklæringer og søknader om overvåkningsprogram (kategori II) skal gjøres i samsvar med modell gitt i vedlegg III. Søknader om overvåkningsprogram som skal godkjennes av Kommisjonen skal i tillegg gjøres i samsvar med modell gitt i vedlegg V del A og del B.
Søknader om utryddelsesprogram (kategori IV) skal gjøres i samsvar standardkrav gitt i kommisjonsvedtak SANCO/10522/2007 vedlegg V.
I artikkel 8 stilles det krav om årlig rapportering, innen 30. april, fra områder med overvåkningsprogram som er godkjent av Kommisjonen (ESA). Mal for rapportering er gitt i vedlegg V del C.
I artikkel 9 stilles det krav om at medlemsstater skal etablere en informasjonsside på internett hvor erklæringer av fristatus og overvåkningsprogram gjøres tilgjengelig for Kommisjonen (ESA) og andre medlemsland. Lister over soner og segmenter som det enkelte land selv har erklært fristatus for (kategori I) eller overvåkningsprogram (kategori II), skal også gjøres offentlig tilgjengelig på internett.
I artikkel 10 unntas kontinentalsoner og enkeltanlegg som allerede har godkjent fristatus mht VHS og IHN fra krav om å måtte erklæres/søkes godkjent på nytt. Derimot må kystsoner som i dag har godkjent fristatus for VHS, IHN, Bonamia og/eller Marteilia godkjennes på nytt som segment. Gjeldende vedtak om godkjent status er gyldig frem til 1. august 2009.
I artikkel 11 unntas områder med godkjent overvåkningsprogram og utryddelsesprogram fra krav om å måtte erklæres/søkes godkjent på nytt. Medlemsstater med godkjente program må rapportere innen 30.4.2009, og angi hvilke områder som omfattes av overvåkningsprogram respektive utryddelsesprogram.

 

Utkast til kommisjonsvedtak som fastsetter retningslinjer for helsekontroll i henhold til artikkel 10 i rådsdirektiv 2006/88/EC - SANCO/10158/2007/rev5 (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Utkast til kommisjonsvedtak gir retningslinjer for gjennomføring av risikobasert helsekontroll i henhold til fiskehelsedirektivets artikkel 10 og vedlegg III del B. Retningslinjer for hyppighet på helsekontroll er avhengig av om anlegg er klassifisert med høy, medium eller lav risiko. Utkastet gir først og fremst retningslinjer for hvordan risikovurdering og klassifisering av anlegg kan gjennomføres. Siden akvakulturnæringen er variert og det finnes mange ulike typer anlegg har en måttet forenkle metoden. Modellen kan også brukes til å klassifisere typer av anlegg, ikke bare enkeltanlegg. En enkel metode for klassifisering av risikonivå baserer seg på 3 trinn:
    • Trinn 1: Tilnærmet sannsynlighet for at et anlegg får sykdom, basert på sannsynlighet for at anlegget kan få sykdom via vannmassene og sannsynlighet for at anlegget kan få sykdom via inntak av levende dyr.
    • Trinn 2: Tilnærmet sannsynlighet for at et anlegg kan spre sykdom, basert på sannsynlighet for at anlegget kan spre sykdom via vannmassene og sannsynlighet for at anlegget kan spre sykdom via levering av levende dyr.
    • Trinn 3: Kombinasjon av sannsynligheten i trinn 1 og 2.

I kapittel 2 inneholder også utkastet en god del ren informasjon om veiledning om fiskehelsedirektivets bestemmelser. Dette vil bli tatt ut av kommisjonsvedtaket og eventuelt gis som egen veiledning.  
Krav til helsekontroll er minimumskrav, jf direktivets kapittel II.

 

FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET

 

Vedlegg XIV Konkurranseregler

SEC (2008) 404/KOM (2008) 165 Regelverk om erstatningssøksmål (vedlegg XIV FAD)

Sammendrag av innhold

EF-traktaten art. 81 og 82 og de tilsvarende bestemmelsene i EØS-avtalen art. 53 og 54 håndheves av offentlige myndigheter og av nasjonale domstoler i sivile saker mellom private parter. Betydningen av privat håndheving som et viktig supplement til den offentlige håndhevingen ble ytterligere understreket ved vedtagelsen av rådsforordning (EF) nr. 1/2003 om gjennomføring av konkurransereglene fastsatt i traktatens artikkel 81 og 82 ("moderniseringsreformen"). Nasjonale domstoler kan avsi dom om at et forhold er omfattet av en forbudsbestemmelse og at en avtale således er ugyldig mellom partene, samt fastsette forbud mot eller krav om gjennomføring av en bestemt adferd. I tillegg kan nasjonale domstoler tilkjenne erstatning for tap som følge av overtredelsen. Private søksmål kan finne sted både i etterkant av at en konkurransemyndighet har truffet vedtak om overtredelse av konkurransereglene ("follow-on actions") og på selvstendig grunnlag uten at det foreligger et slikt forutgående vedtak ("stand-alone actions"). Private erstatningssøksmål vil først og fremst føre til at den som lider økonomisk tap som følge av en overtredelse av konkurransereglene, får kompensert sitt tap (reparasjon). Flere erstatningssøksmål vil imidlertid også føre til at foretak avskrekkes fra å begå overtredelser i fremtiden, og således til økt overholdelse av konkurransereglene (prevensjon). Privat håndheving av konkurransereglene har imidlertid til nå funnet sted i meget begrenset grad, både i medlemsstatene og i EFTA-landene. En ekstern undersøkelse gjennomført for Kommisjonen i 2004 ("Ashurstrapporten") viste at regelverket varierer sterkt mellom medlemsstatene på disse områdene, og at rettspraksis var "sterkt underutviklet".

EF-domstolen har i to avgjørelser (2001 og 2006) påpekt at fellesskapsretten krever at enhver person som lider økonomisk skade som følge av overtredelse av traktatens "anti-trust" bestemmelser (artikkel 81 og 82), kan kreve full kompensasjon for tapet, og at det skal finnes effektive virkemidler som gjør det realistisk å utøve denne rettigheten. I mangel av fellesskapsregler på området, får nasjonal erstatningsrett og sivilprosess anvendelse på slike søksmål. 

Erstatningssøksmål ved overtredelse av konkurransereglene er generelt vanskelige, bl.a. fordi det både kreves betydelig informasjon om faktum for å få kjennskap til og kunne påvise overtredelse, og for å kvantifisere økonomisk skade som følge av overtredelsen. Det vil videre være betydelig asymmetri mellom overtreder og skadelidte mht. tilgang til slik informasjon. Betydelig usikkerhet mht. utfallet av et søksmål kombinert med nasjonale regler om rettsgebyr og sakskostnader, kan også hindre berettigede søksmål.

For å avdekke og avhjelpe eventuelle hindringer i nasjonal rett for erstatningssøksmål på konkurranseområdet, vedtok Kommisjonen 19. desember 2005 en grønnbok for å identifisere og igangsette en debatt om de viktigste hindringene for et mer effektivt system for erstatningskrav ved overtredelse av konkurransereglene. Grønnboken har vært gjenstand for omfattende offentlig høring, og norske myndigheter har avgitt uttalelse til Kommisjonen i saken ved Fornyings- og administrasjonsdepartementets brev av 24. april 2006.

Kommisjonen vedtok 2. april 2008 en hvitbok, som viderefører og konkretiserer debatten fra grønnboken. Hovedformålet med hvitboken er å sikre en mer effektiv søksmålsadgang for enhver som lider økonomisk skade som følge av en overtredelse av konkurransereglene. Kommisjonen peker imidlertid også på den preventive virkningen av slike søksmål.

Hvitboken fremsetter konkrete forslag til fellesskapsrettslige tiltak på følgende områder:

    • Gruppesøksmål
Kommisjonen foreslår å innføre bestemmelser som sikrer at det kan reises to typer gruppesøksmål for nasjonale domstoler. Dette gjelder for det første søksmål som reises av særskilt utpekte aktører, som forbrukerorganisasjoner, statlige organer eller bransjeorganisasjoner, på vegne av de skadelidte. Slike aktører kan være forhåndsgodkjente eller oppnevnes på ad hoc basis. For det andre foreslår Kommisjonen såkalte "opt-in" gruppesøksmål, hvor partene selv beslutter å samle sine krav i ett søksmål. Derimot foreslår ikke Kommisjonen såkalte "opt-out" søksmål.

Kommisjonen peker på at den, under ledelse av DG SANCO, også ser på kollektive erstatningssøksmål i et generelt forbrukerpolitisk perspektiv. Kommisjonen vedtok 27. november 2008 en grønnbok om kollektiv tvisteløsning for forbrukerne, som er lagt ut på offentlig høring. Det må vurderes om eventuelle generelle tiltak vil være tilstrekkelig til å avhjelpe de problemstillinger som oppstår på konkurranseområdet, eller om det vil være behov for ytterligere tiltak for å sikre effektiv tilgang til erstatning på dette området. 

    • Bevistilgang
Kommisjonen foreslår et minste felles nivå for tilgang til bevis som befinner seg hos partene, eller i særlige tilfeller hos tredjemenn. Forslaget er basert på tilnærmingen i direktiv 2004/48/EF om håndheving av immaterielle rettigheter. Nasjonale domstoler skal, på visse vilkår, kunne pålegge partene å fremlegge klart angitte kategorier av relevante bevis. Bestemmelsen gjelder både for saksøker og saksøkte. Et pålegg om å fremlegge bevis forutsetter at saksøker først har fremlagt tilstrekkelig bevis til å sannsynliggjøre kravet, og at han fremskaffet alle bevis han med rimelighet kan forventes selv å kunne fremskaffe i saken. Fremleggelse av bevis skal videre være underlagt streng judisiell kontroll av relevansen av og behovet for de aktuelle bevisene, og proporsjonaliteten mellom kravet og fremleggelsesbyrden.

    • Bindende virkning av nasjonale konkurransemyndigheters vedtak i overtredelsessaker
Kommisjonen foreslår at endelige vedtak av nasjonale konkurransemyndigheter om overtredelse av traktaten artikkel 81 og 82 EF skal binde nasjonale domstoler i et senere erstatningssøksmål om det samme faktiske forhold og mellom de samme partene. Endelige vedtak vil si vedtak som ikke er påklaget, eller som er opprettholdt av en domstol. Saksøker må fortsatt bevise årsakssammenheng og økonomisk tap. Bestemmelsen er basert på artikkel 16 i forordning (EF) nr. 1/2003, som fastsetter at vedtak fattet av Kommisjonen, eller som Kommisjonen har til hensikt å fatte, er bindende på nasjonale domstoler i det samme saksforholdet og mellom de samme partene.

    • Skyldkrav
Kommisjonen foreslår å innføre en øvre felles ansvarsnorm for overtredelse av konkurransereglene. Dersom det er bevist at det foreligger en overtredelse av disse bestemmelsene, er overtrederen ansvarlig for økonomisk skade som følge av overtredelsen, med mindre det foreligger unnskyldelige omstendigheter. En overtredelse vil bare være unnskyldelig dersom overtrederen, til tross for å ha utvist en høy grad av aktsomhet, ikke med rimelighet kunne forstå at handlingen begrenset konkurransen.

    • Erstatningsutmåling
Kommisjonen foreslår å kodifisere gjeldende rettspraksis fra EF-domstolen som en minimumsstandard for erstatningsutmålingen. Dette innebærer at skadelidte har krav på full kompensasjon for lidt tap. Dette omfatter faktisk tap, tap av fortjeneste og renter fra skadetidspunktet og til utbetalingstidspunktet.

For å forenkle erstatningsberegningen, vil Kommisjonen utarbeide ikke-bindende retningslinjer for erstatningsutmåling. Kommisjonen vil i den forbindelse vurdere forenklede regler for erstatningsberegning i slike saker.

    • Overføring av overpris
Kommisjonen foreslår at dersom saksøker har overført overprisen som følge av overtredelsen til et annet ledd i omsetningskjeden, skal saksøkte i erstatningssaken ha adgang til å påberope seg overføring som relevant grunnlag for å påberope seg at saksøker ikke har lidt et økonomisk tap. Saksøkte har bevisbyrden for at det foreligger en overføring av overprisen. Bevisbyrden skal ikke være strengere enn den bevisbyrden saksøker har for å påvise økonomisk tap. 

På samme måte skal en indirekte kjøper kunne påberope seg overføring som relevant grunnlag for å påvise økonomisk tap. Fordi en indirekte kjøper vil ha større vanskeligheter med å bevise at det foreligger overføring og omfanget av overføringen, foreslår Kommisjonen å innføre en gjendrivelig presumpsjon for at overprisen er påført ham i sin helhet.

    • Foreldelse
Kommisjonen viser til at de som lider skade som følge av overtredelse av konkurransereglene, ofte ikke vil ha mulighet til å kjenne til overtredelsen. Kommisjonen mener derfor at det bør gjelde særskilte foreldelsesregler ved overtredelse av EF-traktaten artikkel 81 og 82. Det foreslås at foreldelsesfristen ikke skal begynne å løpe før (i)overtredelsen opphører, dersom det gjelder en sammenhengende eller gjentatt overtredelse, og (ii)skadelidte med rimelighet kan forventes å ha kjennskap til overtredelsen og den skaden den har påført ham. 

Det foreslås også å innføre en egen foreldelsesfrist for erstatningssøksmål som reises etter at en konkurransemyndighet har truffet vedtak i det samme saksforholdet ("follow-on" søksmål). Fristen skal være minst to år fra konkurransemyndighetens vedtak er endelig.

   • Sakskostnader
Kommisjonen foreslår ikke tiltak på fellesskapsnivå for å endre nasjonale regler om sakskostnader, men oppfordrer medlemsstatene til å vurdere sine nasjonale regelverk med sikte på å sikre at sakskostnadene ikke hindrer berettigede søksmål. Kommisjonen peker særlig på prosessuelle regler som fremmer tvisteløsninger, at rettsgebyrer ikke settes uforholdsmessig høyt og at nasjonale domstoler gis anledning til i den enkelte sak å fravike alminnelige sakskostnadsregler, slik at en saksøker ikke ilegges motpartens sakskostnader selv om han taper saken.

    • Forholdet til lempningsprogrammer
Privat håndheving er bare et supplement til den offentlige håndhevingen av konkurransereglene, og tiltakene for å styrke privat håndheving må ikke undergrave den offentlige håndhevingen av reglene. Det må bl.a. sikres at konkurransemyndighetenes lempningsprogrammer ikke gjøres mindre attraktive. Kommisjonen foreslår derfor at saksøker i en erstatningssak ikke skal kunne fremprovosere informasjon om et kartell som en kartelldeltager har fremlagt for konkurransemyndighetene i forbindelse med en søknad om lempning. Lempningsinformasjon er all informasjon som fremlegges for konkurransemyndighetene av eller på vegne av søkeren om søkerens kjennskap til et kartell og hans rolle i kartellet, og som er fremlagt i forbindelse med en lempningssøknad. Unntaket skal gjelde både Kommisjonens og medlemsstatenes lempningsprogrammer.

I tillegg vil Kommisjonen avskjære at en som søker om lempning, frivillig fremlegger lempningsinformasjonen for skadelidte, f.eks. i en forlikssak. Det vises til at dette kan skade konkurransemyndighetenes etterforskning av saken, og at informasjonen derfor ihvertfall bør avskjæres inntil konkurransemyndigheten har meddelt partene sine innsigelser i saken.   

Kommisjonen ber høringsinstansene også vurdere om det, for å gjøre lempningsprogrammene mer effektive, er ønskelig å begrense erstatningsansvaret for en søker som er blitt gitt full bøtefritagelse. Dette kan f.eks. gjøres ved å frita ham for solidaransvar for skaden i forhold til de øvrige overtrederne, ved å begrense ansvaret til å gjelde erstatning til hans egne direkte og indirekte kjøpere. Bevisbyrden for at vilkårene foreligger, ville påhvile ham. Kommisjonen understreker imidlertid at det må vurderes nøye om det er behov for et slikt tiltak, og hvilke konsekvenser det ville ha for skadelidte og de øvrige kartelldeltagerne.
 
Frist for merknader til Kommisjonen var 15. juli 2008.
Arbeidet med saken ledes av Fornyings- og administrasjonsdepartementet, i nært samarbeid med Justisdepartementet. Hvitboken ble sendt på offentlig høring og lagt ut på FADs hjemmeside 16. april, med høringsfrist 26. mai 2008.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet avga høringsuttalelse til hvitboken 15. juli 2008. 

Merknader

Hvitboken behandler ikke erstatningssøksmål ved overtredelse av de tilsvarende konkurransereglene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54. De problemstillinger som gjør seg gjeldende ved erstatningssøksmål for overtredelse av EF-traktatens konkurranseregler, vil imidlertid i stor grad gjøre seg gjeldende også ved søksmål for overtredelse av EØS-avtalen. Det må derfor vurderes om eventuelle fellesskapsrettslige tiltak på erstatnings- og sivilprosessens område vil være EØS-relevante. 

Norske myndigheter har ikke endelig vurdert de forslagene som fremsettes i hvitboken. Det har imidlertid generelt blitt lagt til grunn at sivilprosessen ikke omfattes av EØS-avtalen, og at EU-regelverk som innebærer endringer i nasjonal sivilprosess som hovedregel ikke vil være EØS-relevante. Det vises blant annet til at de bestemmelser som regulerer nasjonal sivilprosess i direktiv 2004/48/EF ikke er ansett som EØS-relevante, og således ikke er gjennomført i EØS-avtalen. En del av de tiltakene som Kommisjonen foreslår, er uansett allerede innført i norsk rett. Den nye tvisteloven (lov 17. juni 2006 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister), som trådte i kraft 1. januar 2008, inneholder bl.a. regler om gruppesøksmål (kap. 35), søksmålsadgang for organisasjoner (§ 1-3 og § 1-4), bevistilgang (§26-5 og § 26-6) og sakskostnader (kap. 20). Tvisteloven gjelder på generelt grunnlag, slik at den også vil få anvendelse på erstatningssøksmål i konkurransesaker.

Derimot vil erstatningsrettslige spørsmål som oppstår ved overtredelse av konkurransereglene være tett knyttet til regler som allerede er en del av EØS-avtalen. Det antas derfor at de tiltak som foreslås innen erstatningsretten, som utgangspunkt vil være EØS-relevante.

 

Forslag til forordning om gruppefritak for linjekonsortier (vedlegg XIV FAD

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 823/2000 av 19. april 2000 er et gruppefritak fra forbudet i EF-traktaten artikkel 81 mot konkurransebegrensende samarbeid om maritim transport. Unntaket tillater visse typer avtaler om operativt samarbeid mellom to eller flere rederier som driver linjefart med transport av stykkgods. Dette kalles linjekonsortier. Kommisjonen vedtok 20. april 2005 forordning (EF) nr. 611/2005, som forlenget forordning (EF) nr. 823/2000 fra 25. april 2005 til 25. april 2010. Kommisjonen ga ved behandlingen av forlengelsen uttrykk for at det ikke var aktuelt å gjennomføre dyptgripende endringer før revisjon av forordning (EØF) 4056/86 (gruppefritak for linjekonferanser)var avsluttet. Denne forordningen ble opphevet fra 18. oktober 2008 ved rådsforordning (EF) 1419/2006 av 25. september 2006. [1]

Forordningen er gjort til en del av EØS-avtalen gjennom vedlegg XIV, som er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 12. april 2004 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen del II, kapittel XI A [2], og en revidert/ny forordning vil kreve endringer i forskriften. Revisjonen av gruppeunntaket for linjekonsortier må sees i sammenheng med opphevelsen av det tidligere gruppeunntaket for linjekonferanser i rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 [3].

Mer om konsortier
Konsortium er ifølge definisjonen i forordning (EF) nr. 823/2000 "en avtale mellom minst to rederier som driver regulær internasjonal linjefart med transport utelukkende av gods, hovedsakelig i containere, i ett eller flere fartsområder, med det formål å samarbeide om felles drift av en sjøtransporttjeneste for å forbedre de tjenester hvert enkelt medlem kan tilby når det ikke deltar i et konsortium, med sikte på å rasjonalisere sin virksomhet ved hjelp av tekniske, driftsmessige og/eller forretningsmessige ordninger, unntatt fastsettelse av fraktrater" [4]. Linjefart er "regelmessig godstransport på en eller flere bestemte ruter mellom havner etter ruteplaner og på datoer offentliggjort på forhånd, tilgjengelig, også leilighetsvis for enhver transportbruker mot betaling" [5]. I følge Kommisjonens undersøkelser er driftskostnadene ved å opprettholde en linje så høye at de fleste rederier samarbeider med andre rederier om driften. Det er opplyst fra Kommisjonen at det per i dag bare er to europeiske aktører som er store nok til å betjene en "Deep sea"-linje alene. Og det er, i henhold til fortalen til forordning (EF) nr. 823/2000 punkt 7, nettopp kapasitetstilpasninger som er konsortiets særlige kjennetegn [6].

Den tradisjonelle formen for rederisamarbeid er linjekonferanser, det vil si "en gruppe på to eller flere linjerederier som driver internasjonal linjefart for transport av gods i en eller flere ruter innenfor et avgrenset område, som har inngått en avtale eller en ordning, og som driver virksomheten under ensartede eller felles fraktrater og andre omforente vilkår for slik linjefart", jf. forskrift om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen kapittel XI artikkel 1 b.

Gruppeunntaket for linjekonferanser tillot prissamarbeid mellom medlemmene, og gjaldt på ubestemt tid og uavhengig av deltakernes markedsandeler. Begrunnelsen for unntaket var at samarbeidet skulle bidra til prisstabilitet, pålitelighet og adekvate, effektive tjenester i rutefarten. Etter en ny vurdering av dette gruppeunntaket fant Kommisjonen at vilkårene i artikkel 81 (3) ikke lenger foreligger for linjekonferanser. Under revisjonen ble det fra flere hold påpekt at en opphevelse av gruppefritaket ville gjøre det nødvendig med retningslinjer til bruk i maritim sektor. Kommisjonen vedtok slike retningslinjer 1. juli 2008. Linjekonsortiene anses som et operasjonelt samarbeid mens det ved linjekonferanser var et mer kommersielt samarbeid [7]. Det har imidlertid vært slik at de fleste medlemmer av et konsortium også var medlemmer av en linjekonferanse. [8]

Hensynene bak gruppefritaket for linjekonsortier
Kommisjonen har begrunnet gruppeunntaket for linjekonsortier med at samarbeidsformen gir stordriftsfordeler i form av økt produktivitet og bedre kvalitet på de tjenester som tilbys. Andre positive virkninger av samarbeidet er hyppigere seilinger og havneanløp, samt tilgang til mer moderne utstyr. Restkonkurranse anses imidlertid å være en forutsetning for at fordelene kommer forbrukerne av tjenestene til gode, og det er i gruppeunntaket derfor satt et tak på hvor høye markedsandeler et konsortium kan ha for å være omfattet av de fordeler fritaket gir. Det relevante marked er som regel sammenfallende med den aktuelle rute (trade), men dette må likevel vurderes konkret i hver sak [9]. For at et konsortium skal omfattes av gruppefritaket må avtalen ikke innebære samarbeid om fraktrater. Den foreslåtte nye forlengelsen av gruppeunntaket for konsortier begrunnes med at organiseringen av linjefart allerede har vært gjennom store omveltninger som følge av opphevingen av rådsforordning (EØF) nr. 4056/86, og at samarbeidsformen dessuten fortsatt anses å gi positive økonomiske gevinster både for medlemmene og forbrukerne av tjenester. Det synes å være Kommisjonens vurdering at en forlengelse av et revidert gruppeunntak med ytterligere fem år, altså frem til 25. april 2015, vil gjøre overgangen til det ordinære markedsuavhengige regelverket lettere for de involverte aktører.

Foreslåtte endringer
Endringene, slik de fremgår av det foreløpige utkastet, tar i hovedsak sikte på å bringe gruppeunntaket for konsortier i overensstemmelse med de regelendringer som følger av opphevelsen av rådsforordning (EF) nr. 4056/86, samt å få til økt konvergens mellom dette og andre gjeldende gruppeunntak for horisontalt samarbeid.  I tillegg er definisjonen av et konsortium foreslått noe endret på bakgrunn av opplysninger om at det er store forskjeller mellom de ulike formene for konsortieavtaler [10]. Kommisjonen vil, etter eget utsagn, legge mindre vekt på de juridiske formene for avtale enn på den økonomiske realiteten i avtalene.

Videre er fremgangsmåten for beregning av markedsandeler foreslått presisert ved en regel om hvordan markedsandelen skal utregnes der et rederi er medlem i flere konsortier. Selv om spørreundersøkelse viser at adgangen for en kunde til konsultasjoner med konsortiet som sådan ikke anvendes i praksis, jf. gjeldende forordning artikkel 9, finner ikke Kommisjonen på det nåværende tidspunkt at det er behov for å oppheve denne bestemmelsen. Kommisjonen er også skeptisk til å følge opp forslag om å fjerne uttrykket "chiefly by container" i definisjonen av konsortium. Det er vist til at dette har vært formuleringen siden 1995, og at dokumentasjon innhentet under forberedelsene til det aktuelle utkast viser at 90 - 95 % av all last innen konsortiene faktisk skjer ved bruk av container.


Kommisjonen har ikke lagt skjul på at det neppe vil bli gitt forlengelse for linjekonsortier ut over det gruppefritaket som her er foreslått, og at næringen fremover må belage seg på at den må forholde seg til konkurransereglene på lik linje med andre sektorer. Årsaken til at ikke gruppefritaket for linjekonferanser oppheves nå, er at Kommisjonen ønsker å være imøtekommende mot næringen, som har vært under forholdsvis store forandringer den senere tid.

Første utkast til gruppefritak ble 21. oktober 2008 publisert i Official Journal og gjort tilgjengelig for kommentarer på Kommisjonens hjemmesider. Høringsfristen gikk ut 21. november. 


 
[1] Ved Rådsforordning 479/92 ble Kommisjonen gitt myndighet til å anvende artikkel 81 (3) på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden mellom rederier om felles drift innen linjefart (konsortier), som på grunn av det samarbeidet det medfører mellom de deltakende rederiene, kan innskrenke konkurransen i det felles marked og påvirke handelen mellom medlemsstater, og som følgelig kan komme inn under forbudet i traktatens artikkel 81 nr. 1. Kommisjonen gjorde bruk av myndighetene ved Kommisjonsforordning 974/95, og har siden benyttet den til å korrigere og forlenge gruppeunntaket for linjekonsortier.
[2] Forskriften er hjemlet i lov av 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. Denne loven er opphevet og erstattet av Lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler, men forskriften gjelder fortsatt, jf. ny lov § 11 annet ledd. 
[3] Se Rfo 1419/2006
[4] Se forskrift 964/1992 del II kapittel XI A artikkel 2 (1).
[5] Se forskrift 964/1992 del II kapittel XI A artikkel 2 (2).
[6] Jf. Fortalen til forskrift 964/92 punkt 7
[7] Se blant annet review 4056/86 - discussion paper
[8] Jf. Competition Policy Newsletter 2000 Number 3 October
[9] Jf. Technical paper on the revision of commission regulation (EC) no 823/2000, punkt 22.
[10] Kommisjonen har i forbindelse med revisjonen av 823/2000 sendt ut spørreskjema både til rederier og deres kunder. Det er på grunnlag av de svar som i den forbindelse er kommet inn Kommisjonen mener definisjonen av "konsortia" bør endres noe.

 

Vedlegg XVI  Offentlige innkjøp

KOM (2007) 766 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om samordning av framgangsmåtene ved inngåelse av visse offentlige bygge- og anleggs-, vare- og tjenestekontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet  (vedlegg XVI FAD)

Sammendrag av innhold

Forslaget har til formål å etablere en ny europeisk lovgivningsramme for inngåelse av følsomme offentlige kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet. Formålet er å etablere et effektivt europeisk marked for forsvarsmateriell og samtidig sikre en konkurransedyktig forsvarsindustri.

I utgangspunktet er forsvarsanskaffelser omfattet av det alminnelige innkjøpsdirektivet, 2004/18 EF (heretter innkjøpsdirektivet). Det finnes likevel et unntak i EF-traktatens artikkel 296 (svarer stort sett til EØS-avtalens artikkel 123) vedrørende beskyttelse av vesentlige sikkerhetsinteresser. Dette unntak må ifølge praksis fra EF-domstolen kun anvendes i særlige, klart definerte tilfeller. Unntaksbestemmelsen blir imidlertid i høy grad anvendt som et generelt unntak for forsvarsanskaffelser, hvilket har ført til et segmentert marked for forsvarsanskaffelser

Selv om et konkret innkjøp på forsvars- og sikkerhetsområdet ikke er omfattet av unntaket, er det anerkjent at slike innkjøp kan være sensitive og at det gjør seg særlige forhold gjeldende for disse innkjøp. Direktivet skal derfor regulere innkjøp i denne gråsonen.

Virkeområde:

Direktivforslaget gjelder offentlige forsvarskontrakter som vedrører levering av våpen, ammunisjon og/eller krigsmateriell, mv. samt visse offentlige kontrakter som innebærer følsomme opplysninger og som vedrører beskyttelse mod terrorhandlinger og organisert kriminalitet, grensekontroll og krisemisjoner, jf. artikkel 1.

Dersom direktivet blir vedtatt vil det dermed skje en tredeling av hvordan anskaffelser er regulert etter EØS-avtalen. Noen anskaffelser vil være unntatt etter EØS-avtalen artikkel 123. I et midtre sjikt vil noen anskaffelser være regulert av det nye forsvarsanskaffelsesdirektivet. Vanlige anskaffelser til forsvaret vil fortsatt være regulert av det gjeldende anskaffelsesdirektivet.

Terskelverdiene etter forslaget svarer til de terskelverdier som gjelder etter innkjøpsdirektivet, jf. artikkel 6.

Forslaget finner ikke anvendelse på visse kontrakter inngått i henhold til internasjonale regler (artikkel 8), kontrakter om ervervelse eller leie av jord, fast eiendom, mv (artikkel 9, bokstav a) og visse kontrakter med henblikk på utplassering av militære styrker eller gjennomføring av aller støtte til en militæroperasjon uten for EU (artikkel 9, bokstav b).

Direktivet berører ikke EF-traktatens artikler 30, 45, 46, 55 og 296.

Innhold:

Forslaget er i høy grad basert på oppbygningen av og filosofien bak innkjøpsdirektivet, og det inneholder flere bestemmelser som stort sett er identiske med bestemmelsene i dette direktivet. Det gjelder bl.a. en rekke regler vedrørende alminnelige bestemmelser, konkurransegrunnlaget, offentliggjørelse, frister, kommunikasjon og prosedyreforløp.

Forslaget er imidlertid tilpasset de særlige forhold som gjelder for følsomme offentlige forsvars- og sikkerhetskontrakter. Det er således spesifikke bestemmelser som gir oppdragsgivere mer fleksibilitet og som samtidig gir mulighet for å ta de nødvendige forholdsregler til å sikre informasjons- og leveringssikkerhet.

Prosedyrer:

Oppdragsgiver kan fritt velge å benytte begrenset anbud og konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring uten noen særlige begrunnelse, jf. artiklene 17 og 18.

Konkurransepreget dialog kan anvendes for særlig komplekse kontrakter, jf. artiklene 17 og 19. Bestemmelsen om konkurransepreget dialog svarer til bestemmelsen i innkjøpsdirektivet. Oppdragsgiver kan også i visse særlige unntakssituasjoner benytte konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring, jf. artikler 17 og 20.

Direktivforslaget inneholder derimot ikke mulighet for å benytte prosedyren åpen anbudskonkurranse. En slik prosedyre anses for uegnet for kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet grunnet hensynene til fortrolighet og informasjonssikkerhet.

Oppdragsgiver har mulighet for å inngå rammeavtaler med en eller flere leverandører, jf. artikkel 21. Denne bestemmelsen er identisk med bestemmelsen om rammeavtaler etter det alminnelige innkjøpsdirektivet.

Sikkerhet ved informasjon:

Forslaget inneholder en særlig bestemmelse om informasjonssikkerhet, jf. artikkel 14. Oppdragsgivere kan etter denne bestemmelsen kreve nødvendige foranstaltninger og stille krav vedrørende ivaretakelsen av sikkerheten av følsomme opplysninger. I den forbindelse kan oppdragsgivere kreve at leverandørene dokumenterer tilstrekkelig teknisk evne til å håndtere følsomme opplysninger.

Forslagets bestemmelse om teknisk og/eller faglig evne inneholder også en særlig henvisning til forhold vedrørende informasjonssikkerhet, jf. artikkel 33, stk. 2, bokstav k). Etter denne bestemmelsen kan oppdragsgiver kreve at leverandøren beviser kapasitet til å behandle, oppbevare og gi videre følsomme opplysninger på det krevde sikkerhetsnivå. Oppdragsgiver kan i den forbindelse anmode den nasjonale sikkerhetsmyndigheten i leverandørens land om å etterprøve en rekke forhold. Oppdragsgiver kan også anmode leverandøren om å forplikte seg til å sikre fortrolig behandling av følsomme opplysninger på det krevde sikkerhetsnivået.

Det foreslås også at oppdragsgiver i visse situasjoner ikke i kunngjøring eller konkurransegrunnlaget trenger å beskrive følsomme tekniske spesifikasjoner som kun kan gis videre til den leverandør som får tildelt kontrakten, jf. artikkel 10, stk. 1.

Sikkerhet ved levering:

Også medlemsstatenes særlige behov for forsyningssikkerhet i forbindelse med følsomme kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet berettiger spesifikke bestemmelser. Oppdragsgivere kan for eksempel stille kontraktmessige krav vedr. ivaretakelsen av forsyningssikkerheten, jf. artikkel 15. I den forbindelse kan oppdragsgivere for eksempel kreve at leverandøren i sitt tilbud dokumenterer tilstrekkelig leveringskapasitet og leverer diverse tilsagn fra nasjonale myndigheter i sitt land.

Forsyningssikkerhet er også særlig nevnt som et mulig underkriterium til tildelingskriteriet det økonomisk mest fordelaktige tilbud, jf. artikkel 37.

Gjenkjøp:

Forslaget inneholder ingen særskilte bestemmelser om gjenkjøp. Forslaget vil ikke påvirke eller svekke adgangen til gjenkjøp iht unntakene i EU-traktatens art 296 og EØS-avtalens art 123.

Merknader

Direktivforslaget er fremmet med henvisning til EF-traktaten, særlig artikkel 47, stk. 2, og artikkel 55 og 95.

Norsk rett og politikk på området:

Utgangspunktet er at forsvarsanskaffelser er omfattet av det norske regelverket om offentlige anskaffelser.

Det finnes imidlertid et unntak i lov om offentlige anskaffelser hvoretter loven ikke gjelder anskaffelser som kan unntas etter EØS-avtalens artikkel 123.

Et tilsvarende unntak finnes i § 1-3 (2) bokstav a) i forskrift om offentlige anskaffelser. Etter denne bestemmelsen får forskriften ikke anvendelse på kontrakter som enten kan unntas i henhold til EØS-avtalens artikkel 123, eller som er erklært hemmelige, eller som bare kan utføres under særskilte sikkerhetstiltak i samsvar med lov 20. mars 1998 nr. 10 (sikkerhetsloven) eller beskyttelsesinstruksen av 17. mars 1972 nr. 3352, eller når det kreves av vesentlige sikkerhetsinteresser.

Forsvarsdepartementet har utarbeidet en intern instruks som gjelder for departementet og alle underliggende etater: Anskaffelsesregelverket for forsvarssektoren (ARF). ARF gjelder primært anskaffelser som er unntatt lov og forskrift om offentlige anskaffelser. Subsidiært kommer ARF utfyllende til anvendelse på anskaffelser som er omfattet av lov og forskrift. Et av hovedprinsippene etter ARF er at alle anskaffelser så langt det er mulig skal baseres på reel konkurranse mellom kvalifiserte leverandører i markedet.

Behov for endringer i regelverket:

Medlemsstatene kan i prinsippet velge å anvende reglene i innkjøpsdirektivet også for følsomme kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet. Forslaget inneholder imidlertid mer fleksible regler når det gjelder slike kontrakter. En implementering av disse mer fleksible reglene vil kreve en endring av anskaffelsesregelverket.

Anskaffelser som faller inn under EØS-avtalens artikkel 123 vil ikke bli påvirket av forslaget, og et nytt direktiv får i prinsippet ikke konsekvenser får når Norge kan påberope seg denne artikkelen. Det er imidlertid i Europa i dag antatt at en rekke anskaffelser unntas det normale anskaffelsesregelverket, fordi det oppfattes som problematisk å følge regelverket, eksempelvis på grunn av krav til sikkerhet, uten at vilkårene for unntak er tilfredstilt. Kommisjonen og ESA har i fraværende eller liten utstrekning håndhevet grensen. Det kan forventes at forslaget til nytt direktiv for visse forsvarsanskaffelser sammen med fortolkningsmeddelelsen om forståelsen av artikkel 296 vil føre til økt håndhevelse av grensen. I praksis er det dermed mulig at grensen for anvendelse av EØS-artikkel 123 blir påvirket.

Økonomiske konsekvenser:

Norske oppdragsgivere er allerede i dag forpliktet til å følge regelverket om offentlige anskaffelser for offentlige kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet som ikke er omfattet av EØS-avtalens artikkel 123. Et nytt direktiv om slike anskaffelser vil derfor føre til at oppdragsgiver får noe større frihet ved visse anskaffelser.

Forslaget vil kunne få konsekvenser for oppdragsgivere ved at konkurranseutsetting vil måtte brukes i større grad.

På sikt kan økt konkurranseutsetting og et åpent europeisk marked for forsvaranskaffelser føre til at oppdragsgivere vil oppnå økonomiske besparelser. 

Et nytt direktiv om forsvarsanskaffelser vil også føre til at det europeiske marked for forsvarsanskaffelser i høyere grad åpnes for norske leverandører. Dette vil i større grad sikre konkurransedyktige norske leverandører adgang til kontrakter i utlandet. 

 

HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET

 

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I  Veterinære forhold

Utkast til veiledningsdokument for gjennomføring av holdbarhetsstudier for å oppnås amsvar med mikrobiologiske kriterier for næringsmidler, for Listeria monocytogenes i spiseklare næringsmidler gjennomført i forordning (EF) nr. 2073/2005  (vedlegg I kap I HOD)

Sammendrag og innhold

Veiledningsdokumentetet for Listeria monocytogenes, er nært knyttet opp til forordning (EF) 2073/2005 om mikrobiologiske kriterier for næringsmidler, og spesielt oppfølging av vedlegg ll til rettsakten. Dette krever at den ansvarlige for virksomheten skal utføre holdbarhetsstudier, om nødvendig, for å verifisere om Listeria monocytogenes kan vokse eller ikke vokse, i det aktuelle produktet, i hele holdbarhetsperioden, under de antatte lagringsforhold.
Veiledningsdokumetet er laget på bestilling av Kommisjonen (DG SANCO). De så at det var nødvendig med praktisk og detaljert veiledning til den ansvarlige for virksomheten, når det gjelder å gjennomføre holbarhetsstudier av Listeria monocytogenes i næringsmidler. Veiledningsdokumentet er utarbeidet av EØS-områdets referanselaboratorium for Listeria monocytogenes (CRL) som ligger i Frankrike, i samarbeid med 8 nasjonale referanaselaboratorier (NRL).
Det har også vært en økning i totalantallet listeriosetilfeller hos mennesker i EØS området og Kommisjonen (DG SANCO) og andre interessenter har mottatt er oppdatert risikovurdering av Listeria monocytogener i spiseklar mat fra EFSA.
Versjon 1 av veiledningsdokumetet ble presentert på et arbeidsgruppemøte, under DG SANCO, om mikrobiologiske kriterier avholdt 01.02.08. Denne versjonen er sendt på en kort høring av Mattilsynet. Dette for å gi innspill til neste arbeidsgruppemøte. Veilederen er hørt til interessenter som mottar dokumenter i forbindelse med codex hygienkomite.
Versjon 2 av dokumentet ble presentert på et arbeidsgruppemøte 03.04.08. Mange kommentarer fra medlemsland og industri indikerte at dokumentet var vanskelig å forstå på grunn av en meget vitenskapelig tilnærming. Versjon 2 kunne også med fordel omstruktureres i forhold til å ta ut tekst og legge som vedlegg. Det ble laget en egen under-arbeidsgruppe, som har fått i mandat å få dette dumentet optimalt i forhold til veilededning av industien. Arbeidsgruppen består av CRL, Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Irland, Nederland, England. Dessuten var det svært viktig å få med representanter fra industrien, både små og store virksomheter, for å få veilederen forståelig og praktisk.
Kommisjonen (DG SANCO) mener dette dokumentet også kan tjene som mal i forhold til andre holdbarhetsstudier som skal utføres under forordning (EF) nr. 2073/2005 og (EF) nr. 1441/2007.

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII Næringsmidler

KOM (2007) 673  Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om tilsetningsstoffer til næringsmidler  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølging av internasjonale avtaler. Forordningen erstatter dagens direktiver på tilsetningsstoffer. Forslagets formål er å oppdatere og fullføre eksisterende regelverk på tilsetningsstoffer. Forordningen er en del av det som kalles "food improvement package", oversatt til næringsmiddelforbedrende stoffer. Denne pakken skal gi fullstendig og samsvarende regelverk på tilsetningsstoffer, aromaer og enzymer til bruk i næringsmidler og felles godkjenningsprosedyrer.
Formål, omfang og definisjoner
Denne forordningen skal gi bestemmelser for bruk av tilsetningsstoffer i alle næringsmidler, samt merking av tilsetningsstoffer som selges som sådan.
Forordningen definerer hva et tilsetningsstoff er, samt en rekke andre sentrale termer innenfor reguleringen herunder prosesshjelpemidler, funksjonell klasse, ubearbeidet næringsmiddel, uten tilsatt sukker, energiredusert, bordsøtningsmiddel og quantum satis.
Definisjonen av tilsetningsstoffer foreslås ikke endret fra dagens definisjon.
Liste over godkjente tilsetningsstoffer
Det skal opprettes en positivliste med bruksbetingelser for godkjente tilsetningsstoffer til næringsmidler (vedlegg II ) og til næringsmiddelforbedrende stoffer (vedlegg III). Kun tilsetningsstoffer som er på positivlisten listen kan omsettes og brukes i næringsmidler. Genmodifiserte organismer kan kun inkluderes på listen dersom det er godkjent i henhold til forordning (EF) 1829/2003.
Det foreslås generelle kriterier for godkjenning og bruk av tilsetningsstoffer. Foreslått bruk av tilsetningsstoffer skal ikke medføre en helsefare for forbruker, det skal være et teknologisk behov og forbruker skal ikke villedes.
Tilsetningsstoffet skal bevare matens kvalitet og/eller har en spesifikk effekt under de enkelte produksjonstrinnene. Men tilsetningsstoffet skal ikke villede forbruker med hensyn til kvalitet, eller maskere uhygienisk produksjon. Et tilsetningsstoff som senker et næringsmiddels ernæringsmessige kvalitet kan kun aksepteres dersom produktet ikke er en signifikant komponent i en normal diett eller det er nødvendig for produksjon av et næringsmiddel for grupper med spesielle ernæringsmessige behov.
Søtstoffer skal i tillegg til generelle krav enten erstatte sukker i produksjon av energiredusert mat, mat som ikke bidrar til tannråte eller mat som ikke er tilsatt sukker. Søtstoffer kan holdbarhet gjennom erstatning av sukker, eller i produksjon av mat for spesielle ernæringsmessige behov.
Fargestoffer skal i tillegg til generelle krav enten bevare/friske opp farge der denne er påvirket under de enkelte produksjonstrinnene, gjøre mat mer visuelt tiltalende eller gi farge til mat som ellers er fargeløs.
Når et tilsetningsstoff inkluderes i vedlegg II og/eller vedlegg III skal det spesifiseres navn, E-nummer, bruksbetingelser samt eventuelle restriksjoner på salg av tilsetningsstoffe til direkte til forbruker.
Dersom produksjonsmetoden til et tilsetningsstoff som allerede befinner seg på listen endres signifikant, skal tilsetningsstoffet regnes som et nytt tilsetningsstoff og det er påkrevd med spesifikk godkjenning eller endring i spesifikasjoner.
Grenseverdi skal settes ved den laveste mengde nødvending for å oppnå ønsket effekt, og skal ivareta risikovurderingen som er gjort for stoffet. I de tilfeller det er passende, skal det ikke settes en numerisk grenseverdi, men quantum satis. Grenseverdiene er satt for ferdig tilberedt næringsmiddel såfremt ikke annet er oppgitt.
Når et tilsetningsstoff innlemmes på listen over godkjente stoffer, skal det samtidig vedtas spesifikasjoner som gir kriterier for renhet og identitet.
Det gis en rekke betingelser for bruk av tilsetningsstoffer i næringsmidler:
    • Tilsetningsstoffer skal ikke brukes i ubearbeidete næringsmidler (definert i denne forordningen), såfremt ikke spesifikt godkjent.
    • Fargestoffer og søtstoffer skal ikke brukes i barnemat som definert i direktiv 89/389/EF, herunder næringsmidler til små barn for bestemte ernæringsmessige behov, unntatt når dette er spesifikt godkjent.
    • Kun fargestoffer godkjent i dette direktivet kan brukes til merking direkte på matvarer, enten helserelatert som i direktiv 91/497/EF og forordning (EF) 1274/91 eller dekorering.
 
Overføring av tilsetningsstoffer (carry-over principle) medfører at man lovlig kan gjenfinne tilsetningsstoffer:
    • I et sammensatt næringsmiddel der tilsetningsstoffet er godkjent for bruk et en av ingrediensene.
    • I et næringsmiddel der tilsetningsstoffet er bruk i et næringsmiddelforbedrende stoff - i samsvar med bruksbetingelsene. Tilsetningsstoffet skal ikke ha effekt i ferdig næringsmiddel, i så tilfelle regnes det som et tilsetningsstoff i næringsmiddelet ikke i det næringsmiddelforbedrende stoffet.
    • I et næringsmiddel som kun brukes i tilberedningen av et sammensatt næringsmiddel, såfremt det sammensatte næringsmiddelet er i samsvar med denne forordningen.
Overføring er ikke akseptabelt i barnemat.
Der det er tolkningsspørsmål skal dette avgjøres av EUs faste komite.
Merking
Denne forordningen gir spesifikke merkeregler for tilsetningsstoffer som selges som sådan, både til industri og til forbruker. Til industri gis det krav som skal ivareta at mottaker av skal kunne bruke tilsetningsstoffet korrekt. For tilsetningstoffer som selges direkte til forbruker gis det mer begrensede krav, som da kommer i tillegg til kravene i gjeldende merkedirektiver. Det er egne spesifikke merkekrav til bordsøtningsmidler.
Bestemmelser om prosedyre og implementering
Enhver som produserer eller bruker tilsetningsstoffer skal informere Kommisjonen så snart det foreligger ny vitenskapelig eller teknologisk informasjon som kan ha effekt på risikovurderingen av tilsetningsstoffet.
Dersom Kommisjonen ber om det skal produsent eller bruker av tilsetningsstoff informere om faktisk bruk av tilsetningsstoffet.
Medlemsland forpliktes å etablere et risikobasert system for å overvåke inntak og bruk av tilsetningsstoffer, og rapportere årlig til Kommisjonen og EFSA. Det skal utabeides en felles metodologi for innsamling av data på inntak av tilsetningsstoffer.
Det er den faste komite for næringsmidler som gjør vedtak i saker som angår denne forordningen.
Overgangsbestemmelser og ikrafttredelse
Tilsetningsstoffer skal innlemmes i vedlegg II eller III etter en gjennomgang av hvorvidt de er i samsvar med de betingelser som er gitt i denne forordningen. Denne gjennomgangen skal ikke inkludere risikovurdering, og skal være ferdigstilt innen 2 år etter at denne forordningen er vedtatt.
Spesifikasjoner for renhet og identitet av tilsetningsstoffer skal vedtas parallellt med at tilsetningsstoffene innlemmes i vedlegg II og III.
Tilsetningsstoffene som var godkjent for bruk før denne forordningen trer i kraft skal reevalueres av EFSA. Det skal vedtas et evalueringsprogram innen ett år etter at denne forordningen trer i kraft.
Følgende direktiver oppheves: 62/2645/EØF,  65/66/EØF, 78/663/EØF, 78/64/EØF, 81/712/EØF, 89/107/EØF, 94/35/EF, 94/36/EF og 95/2/EF.
Følgende vedtak oppheves: 292/97/EF og 2002/247/EF
Det gis overgangsbestemmelser og følgende bestemmelser skal gjelde inntil (...vedlegg II og III kan vedtas):
    • Artikkel 2(1), (2) og (4) i direktiv 94/35/EF (søtstoffer) samt vedlegg.
    • Artikkel 2(1) - (6), (8), (9) og (10) i direktiv 94/36/EF (fargestoffer) samt vedleggene I-V.
    • Artikkel 2 og 4 i Direktiv 95/2/EF (diverse tilsetningsstoffer) samt vedleggene I-VI. E1103 og E1105, som er enzymer, skal slettes fra dette direktivet fra det øyeblikket en positivliste for enzymer opprettes i forordning for næringsmiddelenzymer.

Tilsetningsstoffer som ikke er i samsvar med bestemmelsene i denne forordningen og som var lovlig plassert på markedet eller merket før 12 måneder etter at denne forordningen ble vedtatt kan omsettes inntil holdvarhetsdato utløper.
Denne forordningen skal tre i kraft den 20. dag etter publisering i Official Journal of the European Journal. Forordningen skal settes gjeldende 1 år etter at forordningen er publisert. Bruksbetingelser for tilsetningsstoffer i tilsetningsstoffer, enzymer og aroma til bruk i næringnsmidler i del 2, 3 og 5 av vedlegg III skal settes gjeldende fra 1. januar 2011.
Vedlegg I
Definisjoner på de funskjonelle klassene for tilsetningsstoffer. Et tilsetningsstoff skal samsvare med minst en av disse definisjonene for å kunne godkjennes og brukes som tilsetningsstoff.
Vedlegg II
Positivliste for tilsetningsstoffer godkjent for bruk samt bruksbetingelser.
Vedlegg III
Positivliste for tilsetningsstoffer godkjent for bruk i tilsetningsstoffer, enzymer og aroma til bruk i næringsmidler.
    1. Bærestoffer til tilsetningsstoffer.
    2. Andre tilsetningsstoffer enn bærere til tilsetningsstoffer.
    3. Tilsetningsstoffer inkludert bærere til næringsmiddelenzymer.
    4. Tilsetningsstoffer inkludert bærere til aroma.
    5. Bærere til næringsstoffer.

Vedlegg IV
Tradisjonelle matvarer der enkelte medlemsland kan fortsette å forby bruk av enkelte tilsetningsstoffer.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler. I tillegg har Norge i dag noen unntak for bruk av tilsetningsstoffer i tradisjonelle produkter, som leverpostei, saft og sirup. Unntaket gir Norge anledning til å forby bruk av fargestoffer i saft og sirup og andre konserveringsmidler enn sorbinsyre i leverpostei. Dersom Norge skal kunne opprettholde dette må Norge be om tilpasningstekst.
Administrative og økonomiske konsekvenser  
Det vil bli administrative konsekvenser da denne EUs regelverk går fra direktiver til forordning. Kriterier og betingelser for bruk av tilsetningsstoffer vil være tilsvarende som i dag. Det vil bli en endring i at dagens direktiver som er organisert etter stoffer skal organiseres etter næringsmiddelgrupper. Det vil være en fordel for Norge som har hatt denne organiseringen over tid ved at det blir en felleseuropeisk enforståelse av bruksbetingelser for tilsetningsstoffer i de enkelte næringsmiddelgrupper, samt hva næringsmiddelgruppene skal omfatte. Det er allerede satt i gang et arbeide for å overføre dagens direktiver, ved at en liten arbeidsgruppe arbeider kun med dette. Norge deltar.
Forslaget pålegger medlemslandene en risikobasert overvåking av bruk av tilsetingsstoffer samt inntak. Landene skal rapportere til Kommisjonen og EFSA årlig om resultatene. Det vil medføre økonomiske konsekvenser for Norge da det per i dag ikke eksisterer en koordinert overvåking av tilsetningsstoffer.
Det gis overgangsordninger slik at dagens organisering består inntil nytt er klart til å vedtas, noe som minimer økonomiske konsekvenser for interessenter.

Sakkyndige instansers merknader/høringsuttalelser

Forslaget har ikke tidligere vært behandlet i Spesialutvalget for næringsmidler.

 

KOM (2007) 670 endelig  Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om næringsmiddelenzymer  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Det foreslås en ny forordning som skal omfatte alle enzymer som brukes i mat, inkludert enzymer brukt som prosesshjelpemidler, for å oppnå en bestemt teknologisk effekt i maten, ikke forbruker. Forordningen gir generelle betingelser for godkjenning og bruk, herunder opprettelsen av en positivliste, bruksbetingelser og merkeregler for alle næringsmiddelenzymer.  
Enzymer defineres slik: ethvert protein av vegetabilsk, animalsk eller mikrobiell opprinnelse, som kan katalysere en spesifikk biokjemisk reaksjon, uten at egen struktur endres i prosessen, inkludert proenzymer, som er forbindelser som er inaktive eller nesten inaktive prekursorer til enzymer og kan omdannes til aktive enzymer dersom de utsettes for en spesifikk katalytisk endring.
Et næringsmiddelenzym tilsettes næringsmidler for å utføre en teknolgisk funksjon i produksjon, bearbeiding, tilberedning, behandling, pakking, transport eller lagring av næringsmidler. Et næringsmiddelenzympreparat er en blanding av et eller flere næringsmiddelenzymer der stoffer som tilsetningsstoffer og/eller andre ingredienser er blandet inn for å tilrettelegge lagring, salg, standardisering, fortynning eller oppløsning.
Kun næringsmiddelenzymer på positivlisten kan omsettes og brukes i mat i samsvar med bruksbetingelsene. Generelle kriterier for godkjenning og bruk av næringsmiddelenzymer er at de skal ikke medføre en fare for forbrukers helse, det skal være et teknologisk behov og bruken skal ikke villede forbrukeren.
Positivlisten skal angi næringsmiddelets spesifikke navn, bruksbetingelser herunder hvilke matvarer og grenseverdier, og om nødvendig merkekrav til næringsmiddelet for å sikre at forbruker informeres om produktets fysiske tilstand eller spesiell behandling. Det skal etableres kriterier for renhet og identiet av næringsmiddelenzymet (renhetskriterier), signifikant endring av produksjonsmetode skal medføre endring i renhetskriteriene. Genetisk modifiserte enzymer må være godkjent i henhold til forordning (EF) 1829/2003 for å kunne godkjennes i som næringsmiddelenzymer.
Forodningen gir merkekrav til næringsmiddelenzymer som selges som sådan, både til forbruker og til næringsmiddelprodusenter.
Godkjenning av næringsmiddelenzymer skal skje via komitologi og felles godkjenningsprosedyre for tilsetningsstoffer, aroma og enzymer for bruk i næringsmidler. Første steg mot en positivlisten er å etablere et register over alle næringsmiddelenzymer som er i bruk i EØS. Dette skjer ved at det søkes om godkjenning, og næringsmiddelenzymet det søkes om godkjenning for inkluderes i registeret. Registeret sendes til EFSA for vurdering, og en positivliste vedtas samlet når EFSA har vurdert næringsmiddelenzymene i registeret.
Det gis overgangsbestemmelser E1103 invertase og E1105 lysozym som i dag er godkjent som tilsetningsstoffer, og urease, betaglukanase og lysozym brukt i vin i samsvar med forordning (EF) 1493/1999. Det gis videre overgangsbestemmelser for næringsmiddelenzymer, næringsmiddelenzympreparater og mat med næringsmiddelenzymer som ikke er merket i samsvar med betingelsene i denne forordningen.
Alle rettsakter som omhandler næringsmiddelezymer må endres slik at det henvises til denne forordningen. 

Merknader

Det må opprettes en ny forskrift om enzymer til bruk i næringsmidler.  
Forordningen vil medføre administrative og økonomiske konsekvenser. Det må opprettes en ny forskrift. Mattilsynet la ut informasjon om kommende forordning på næringsmiddelenzymer allerede i mars 2005 og inviterte berørte aktører om en vurdering av forslaget til rettsakt herunder administrative og økonomiske konsekvenser. Det kom liten respons. Denne forordningen vil medføre at alle enzymer som brukes i ethvert steg av norsk næringsmiddelproduksjon må registreres og godkjennes. Det vil medføre en administriv byrde for både næring og Mattilsynet. Videre er det den som søker om godkjenning av en enzym som må sørge for å fremskaffe data til en risikovurdering. Det vil medføre en økonomisk kostnad for industrien. Det er sannsynlig at Europeiske interesseorganisasjoner vil samle seg og i felleskap fremskaffe data til vurdering, slik at belastningen for den enkelte medlemsbedriften vil reduseres. Der det ikke er europeiske fellesorganisasjoner, vil dette medføre ekstra arbeid enten på enkeltvirksomheter eller norske næringsmiddelsammenslutninger. Det antas at området fisk er minst dekket på europeisk nivå.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget vurderes av Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljverndepartementet, Nærings- og handelsdeptartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

KOM (2006) 423  Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om felles godkjenningsprosedyrer for tilsetningsstoffer, enzymer og aromaer til bruk i næringsmidler  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølging av internasjonale avtaler. Forslagets formål er å oppdatere og fullføre eksisterende regelverk på tilsetningsstoffer og aromaer og gi nytt regelverk på næringsmiddelenzymer. Dette forslaget skal gi en felles godkjenningsprosedyre for disse stoffene som er sentralisert, effektiv hensiktsmessig og åpen. Godkjenningsprosedyren baserer seg på risikovurdering som utføres av EFSA og risikohåndtering som utføres av Kommisjonen og medlemslandene gjennom komitologi. En felles godkjenningsprosedyre forenkler regelverket og bidrar til harmonisering i tre relaterte områder.
Generelle prinsipper
Det skal være en felles prosedyre for risikovurdering og godkjenning av tilsetningsstoffer, enzymer og aromaer til bruk i næringsmidler (heretter kalt fellesprosedyren). Røykaromaer som faller inn under forordning (EF) 2065/2003 er unntatt.
De enkelte spesifikke forordningene på tilsetningsstoffer, aroma og enzymer til næringsmidler (heretter sektorielle forordninger) skal etablere hver sin liste over stoffer godkjent for omsetning og bruk. Det er den enkelte sektorielle forordningen som gir kriterier for akseptabel bruk og omsetning av de enkelte stoffene. Fellesprosedyren gir bestemmelser om prosedyren for å oppdatere disse listene.
Fellesprosedyre
Fellesprosedyren kan initieres enten ved initiativ fra Kommisjonen eller ved at det mottas en søknad. Søkere kan være medlemsland eller interesenter. Kommisjonen skal skriftlig bekrefte at den har mottat søknad innen 14 dager etter søknaden er mottatt. Søknaden skal gjøres tilgjengelig for medlemslandene. Dersom Kommisjonen selv initierer endring, skal medlemslandene informeres og initiativet offentliggjøres.
Kommisjonen skal be om EFSAs vurdering. Unntaket fra dette er dersom forslaget til endring omfatter å fjerne et stoff, endre bruksbetingelse eller spesifikasjoner og endringen ikke vil ha helsemessige effekter. EFSA skal komme med en vurdering innen ni måneder etter å ha mottatt en gyldig søknad. EFSA skal sende vurderingen til Kommisjonen, medlemslandene og dersom aktuelt - søker. Dersom EFSA ber om mer informasjon fra søker, kan de ni månedene utvides i påvente av at søker gir dokumentasjonen innen en gitt tidsfrist. Dersom søker ikke fremskaffer etterspurt informasjon skal vurdering ferdigstilles på basis av den informasjon EFSA har.
Fellesprosedyren skal avsluttes ved at det vedtas en endringsforordning. Etter å ha mottatt EFSAs vurdering skal Kommisjonen utarbeide forslag til endringsforordninng innen frist på ni måneder. Forslaget tar i betraktning den enkelte sektorielle forordnings kriterier samt eventuelle andre relevante faktorer. Tidsfristen kan utvides dersom Kommisjonen av bestemte grunner ser det nødvendig. Medlemsland og søker skal da informeres. Endringsforordningen vedtas gjennom komitologi som beskrevet i kvedtak 1999/468/EF. Dersom det er forhold som tilsier en umiddelbar endring av den enkelte sektorielle forordning er det hasteprosedyrer som ivaretar dette.
Kommisjonen kan avslutte fellesprosedyren når som helst dersom en foreslått endring anses som ikke berettiget. Kommisjonen skal da informere søker og medlemsland så snart som mulig. Søker har krav på en begrunnelse for hvorfor søknaden anses for ikke berettiget.
Diverse bestemmelser
I løpet av 24 måneder etter at den enkelte sektorielle forordningen er vedtatt, skal tiltakene i denne forordningen om felleskapsprosedyre være implementert. Spesielt vekt legges det på tiltak som sikrer innhold, utarbeidelse og presentasjon av søknader, tiltak som sikrer at søknaders validitet kan undersøkes og verifiseres, og tiltak som sier hvilken type informasjon som må inkluderes i EFSAs vurderinger. 
EFSA skal innen seks måneder etter denne forordning er vedtatt gi Kommisjonen et forslag til bestemmelse på hvilke data som er nødvendig for å utføre risikovurdering av de berørte stoffene.
Det skal være åpenhet rundt søknader og vurderinger. EFSA skal publisere vurderingene som gjøres så snart de er ferdigstilt. Informasjon gitt av søker kan behandles konfidensielt kun såfremt offentligjøring medfører betydelig skade på søkers konkurranseevne. Følgene opplysninger er aldri konfidensielle: a) navn og adresse på søker og navn på stoff, b) en tydelig beskrivelse av stoffet med bruksbetingelser, c) informasjon relevant for en risikovurdering, d) der aktuelt - analysemetode. Det er Kommisjonen som bestemmer hva som eventuelt regnes som konfidensielt, etter å ha fått beskjed fra Kommisjonen har søker tre uker til å bestemme hvorvidt søknaden opprettholdes eller ikke. Fram til dette er hele søknaden unntatt offentlighet. Søknaden er tilgjengelig for medlemslandene i denne perioden.
Alle medlemsland må sende inn informasjon om hva som er ansvarlig myndighet for den enkelte sektorielle forordning samt kontaktpunkt.
Ikrafttredelse
Denne forordningen trer i kraft 20 dager etter publisering i Official Journal.
For den enkelte sektorielle forordningen, trer bestemmelsene om fellesprosedyre i kraft, fra den dag den enkelte av de sektorielle forordningene har implementert de nødvendige tiltakene om fellesprosedyre. Dette skal skje innen 24 måneder etter at den enkelte sektorielle forordningen er vedtatt.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler samt forskrift 21. desember 1993 nr. 1379 om aromaer mv til næringsmidler.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Det vil bli administrative konsekvenser dag en egen forskrift om felles godkjenningsprosedyrer må vurderes. Samtidig sentraliseres alle godkjenningsprosedyrer slik at disse ikke behandles nasjonalt, men i EU. Dette vil kunne medføre mindre arbeid nasjonalt, selv om en viss veiledning i forkant av at søknad sendes må påregnes. Forslaget medfører en endring fra co-decision til komitologi i EU. Dette vil medføre at endringer ikke lenger behandles i Parlamentet og Rådet som i dag for tilsetningsstoffer. For virksomhetene vil dette medføre en betydelig forbedring i form av at produktutvikling vil i større grad bli mulig. Produktutvikling der det forutsettes en behandling i Parlamentet og Rådet som tar minimum et år oppfattes som et betydelig hinder, både økonomisk og administrativt.

Sakkyndige instansers merknader/høringsuttalelser

Forslaget vurderes av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

KOM (2007) 872 Forslag til forordning om ny mat som endrer forordning (EF) nr. 258/97 (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen vil regulere markedsføring av nye næringsmidler ("ny mat", "novel food"), og fastsetter bestemmelser om godkjenning, merking, bruk og overvåking. Den nye forordningen vil erstatte forordning (EF) nr. 258/97 om ny mat (ny mat forordningen) og forordning (EF) nr. 1852/2001 om fastsettelse av regler for offentliggjøring av informasjon til forbruker og beskyttelse av informasjon gitt i henhold til Europaparlaments- og Rådforordning (EF) nr. 258/97.
Hensikten med forslaget til ny forordning er å:
    • klargjøre definisjonen av ny mat og virkeområdet til forordningen
    • forenkle godkjenningsprosedyrene, herunder foreslås ny risikoanalyseprosedyre for matvarer fra tredjeland
    • innføre et mer effektivt, åpent og anvendelig godkjenningssystem
    • sikre et godt og anvendelig regelverk
Definisjonen av ny mat
Den eksisterende definisjonen av ny mat erstattes av en henvisning til definisjonen av næringsmidler i Food Law (forordning (EF) nr. 178/2002). Nye foredlingsteknikker eller produksjonsprosesser er omfattet av definisjonen. Ikrafttredelsesdatoen for dagens forordning, 15. mai 1997, skal fortsatt definere tidsgrensen for når et næringsmiddel betraktes som nytt. Forslaget åpner for å fastsette en prosedyre for å samle informasjon som dokumenterer hvorvidt et næringsmiddel er nytt. Det kan avgjøres ved komitologiprosedyre om et næringsmiddel faller inn under virkeområdet. 
Vilkår for godkjenning
 Godkjenning av ny mat forutsetter at næringsmidlet ikke utgjør helsefare og ikke villeder forbrukeren. Dersom næringsmidlet skal erstatte en annen matvare skal det i tillegg ikke være ernæringsmessig uheldig.
Godkjenningsprosedyre
Det foreslås å innføre en sentralisert risikovurdering og godkjenning av ny mat, lik den som er foreslått for tilsetningsstoffer, enzymer og aroma (forordning om felles godkjenningsprosedyrer). Felles godkjenningsprosedyre innebærer at det kan sendes en enkelt søknad om godkjenning av næringsmidler som reguleres i ulike forordninger. Søknader om godkjenning skal sendes til EU-kommisjonen og risikovurderes av EFSA. Avgjørelser om godkjenning gjøres sentralt, og godkjente produkter føres opp i en liste (Community list).
Forenklet risikovurdering av mat fra tredjeland
For tradisjonell mat fra tredjeland skal tidligere bruk uten at det er påvist helseskader (”history of safe use”) vektlegges i risikovurderingen. Dersom det kan dokumenteres at et produkt tradisjonelt er brukt som en del av det normale kostholdet uten helserisiko, kan produktene markedsføres i EU etter notifisering til Kommisjonen. Medlemslandene og EFSA kan innen 4 måneder legge fram en vitenskapelig dokumentert protest mot markedsføring. Dersom det ikke framlegges faglig innvending, kan produktet markedsføres 5 måneder etter notifisering.
Beskyttelse av data
Det åpnes for at nyutviklet vitenskapelig kunnskap som legges fram ved søknad om godkjenning ikke skal kunne brukes av andre søkere i en begrenset periode (5 år), med mindre søkeren selv gir tillatelse til dette. Andre søkere kan imidlertid sende tilsvarende søknader basert på egen dokumentasjon.
 Godkjenninger
I dag gis det invididuelle godkjenninger, dvs. at de bare gjelder for søkeren. Det foreslås at disse erstattes av generelle godkjenninger, og at dagens forenklede prosedyre utgår. Godkjenninger kan inneholde spesifikasjoner, betingelser for bruk, krav om merking og dersom hensiktsmessig, krav om markedsundersøkelser. Produsenter vil ha plikt til å informere kommisjonen om ny informasjon som kan påvirke risikovurderingen av produktet.
 Straff
Medlemslandene pålegges å lage regler om virkemiddelbruk/straff ved brudd på regelverket.

Merknader

Rettsakten vil kreve ny forskrift, eller endring i ny forskrift som vil implementere forordning (EF) nr. 258/97 om ny mat.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Ettersom norsk regelverk allerede omfatter bestemmelser om ny mat som er basert på EU’s regelverk, antas en implementering av forordningen ikke å innebære store administrative og økonomiske konsekvenser for bransjen. Dersom man i dag ønsker å markedsføre et produkt både i Norge og i EU må det i praksis søkes i to uavhengige systemer. Implementering av forordningen antas i så måte å representere en forenkling for bransjen.   
Mattilsynet vil måtte følge godkjenningsprosessen til produktene som er under behandling i EU for å vurdere hvorvidt produktet er akseptabelt for Norge. Dette vil kreve et større fokus på området og medføre økt ressursbruk, både i Mattilsynet og VKM.
Implementering av forordningen vil medføre flere ny mat produkter på det norske markedet og et økt behov for tilsyn/kontroll. Mattilsynet vil i henhold til bestemmelsene i forordningen måtte utforme regler om virkemiddelbruk/straff ved brudd på regelverket. Det vil bli nødvendig med utarbeidelse av informasjon og intern kompetanseheving på området.
Sakkyndige instansers merknader/høringsuttalelser
Forslaget er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.
Mattilsynet ba i juni 2006 om innspill fra interessenter i forbindelse med EU-kommisjonens internettkonsultasjon om revisjonen av ny mat forordningen. Det kom ingen innspill.

 

KOM (2007) 671 endelig  Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om aromaer og enkelte ingredienser med aromagivende egenskaper for bruk i og på næringsmidler og som endrer rådsforordning (EØF) nr. 1576/89, rådsforordning (EØF) nr. 1601/91, forordning (EF) nr. 2232/96 og direktiv 2000/13/EF  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forslag til ny forordning på aromaer og ingredienser med aromagivende egenskaper (aromagivende ingredienser). Forordningen erstatter dagens Direktiv 88/388/EØF.
Forordningen omfatter og definerer aromaer, aromagivende ingredienser, mat med aroma og/eller aromagivende ingredienser og kildematerialer til aroma. Forordningen omfatter ikke stoffer med kun sør, sur eller salt smak, råvarer, ikke sammensatte næringsmidler og blandinger av urter og krydder så lenge de ikker er bruk som ingredienser.
Forordningen gir generelle bruksbetingelser for aroma som er at de skal ikke medføre helsefare for forbruker og skal ikke villede forbruker. Det gis videre spesifikke bruksbetingelser for enkelte stoffer (vedlegg III), kildematerialer (vedlegg IV).
Det gis bestemmelser for hvilke aromaer som kan brukes med og uten forhåndsgodkjenning. Aromaer som ikke trenger forhåndsgodkjenning med mindre et medlemsland krever det av matvaretrygghetsmessige årsaker er:
    • aromapreparater fra en mat - tilvirket ved en fysisk prosess (definert i vedlegg II)
    • varmeprosessaroma fra mat
    • aromaprekursor fra mat
    • ingredienser med aromagivende egenskaper
 
Det skal lages en positivliste over aromaer som er godkjenningspliktige og kildematerialer godkjent for bruk i og på mat. Positivlisten skal spesifisere identitet og bruksbetingelser dersom aktuelt. Det gis overgangsordninger for å dekke inn gjeldende forordninger på området.
Forordningen gir også merkekrav for aromaer som selges som sådan.
Det gis krav til at medlemslandene skal etablere systemer for å overvåke inntak og bruk av aromaer gitt i positivlistene.
Forordningen medfører endring i andre gjeldende EU-rettsakter som omhandler produkter som inneholder aroma (forordning (EF) 1576/89, forordning (EF) 1601/91) og merking (direktiv 2000/13/EF).
Forordningen gjøres gjeldende 24. mnd etter at den trer i kraft.
Vedlegg I
Liste over aromaer og kildematerialer godkjent for bruk i og på mat
Vedlegg II
Liste over tradisjonelle tilberedningsprosesser der aromastoffer og naturlige aromapreparater utvinnes.
Vedlegg III
Del A - stoffer som ikke kan tilsettes som sådan til mat
Del B - maksimumsnivå av bestemte stoffer - naturlig tilstede i aromaer og aromagivende ingredienser - i sammensatte næringsmidler som er tilsatt aroma og/eller aromagivende ingredienser
Vedlegg IV
Del A - kildematerialer som ikke skal brukes til produksjon av aroma og aromagivende ingredienser.
Del B - bruksbetingelser for aroma og aromagivende ingredienser.
Vedlegg V
Betingelser for produksjon av varmeprosessaromaer (del A) og maksimumsnivåer for bestemte stoffer i varmeprosessaromaer (del B - akrylamid)

Merknader

Forskrift 21. desember 1993 nr. 1379 om aromaer mv må endres.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Omfanget av rettsakten øker slik at prekursorer (aromaforløpere) og aromagivende egenskaper omfattes. Dette medfører for industrien regulering av flere ingredienser. I dagens regulering har imidlertid dette vært en gråsone og tolket forskjellig mellom de enkelte landene. En enhetlig behandling i hele EØS medfører en forenkling for næringen. I tillegg vil kildematerialer reguleres, dette vil gi økonomiske konsekvenser for næringen da de er ansvarlig for fremskaffing av data til evaluering. Mye er dog allerede evaluert da dette tar utgangspunkt i Europarådets blåbok for aromaer.

For Mattilsynet vil regulering av uønskede stoffer kun i de næringsmidler man antar bidrar mest til inntak er målrettet i forhold til tilsyn. Dette stiller dog større krav til faktisk oppfølging av disse produktene. 
Mattilsynet la tidlig ut beskrivelse av forslagene på Mattilsynet.no med invitasjon til alle interessenter om å kommentere for å komme med innspill til Kommisjonen, i tillegg er oppfordringen sendt ut til elektronisk kontaktforum for tilsetningsstoffer og aroma. Videre ligger utkastene beskrevet under Mattilsynet.no/regelverksutvikling. Det er ikke kommet inn kommentarer som tilsier at endringen medfører uakseptable økonomiske og/eller administrative konsekvenser.

 

KOM (2008) 0040  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om bestemmelser om matinformasjon til forbrukere  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen publiserte i januar 2008 forslag til ny forordning om matvareinformasjon som vil erstatte det generelle merkeregelverket, 2000/13/EF og næringsdeklarasjonsregelverket, 90/496/EØF.

Forslaget til forordning bruker ikke begrepet ”merking/labelling”, men ”informasjon”. Dette gjøres for å inkludere ny teknologi som har kommet siden det første merkedirektivet ble vedtatt. Det er i dag andre muligheter for å gi forbrukerne informasjon enn bare ved å merke emballasjen på matvarene..
Formålet med forordningen er å sette forbrukerne i stand til å foreta informerte, trygge, helsefremmende og bærekraftige valg av matvarer. Regelverket skal tilføre forbrukerne relevant, nyttig og berettiget forventet informasjon. Forordningen skal bidra til den frie flyt av varer på det indre markedet og rettferdig konkurranse.
 
Generelt:

Forslaget til forordning er i stor grad en omarbeiding av merkebestemmelser i mange direktiv, samlet og systematisert til én forordning. I forordningen er de obligatoriske merkekravene sammenstilt og tydeliggjort. Materielt sett er innholdet i bestemmelsene i stor grad slik som de er i dag. Men stoffet er systematisert og viktige prinsipper er løftet frem og tydeliggjort. Detaljregulering av mer teknisk karakter er flyttet ut i egne vedlegg. Dette vil lette prosessen med å endre mer tekniske deler av regelverket.

Omfanget av obligatoriske krav til merking forblir som i dag, men med én viktig utvidelse: krav om næringsdeklarasjon (se under). Det innføres også krav til bruk av minimum bokstavsstørrelse på angivelsen av de obligatoriske merkekravene. De skal være minst 3 mm og det skal være en betydelig kontrast mellom bakgrunn og bokstaver.

En av svakhetene ved det eksisterende regelverket er at det ikke sier noe om  hvem  som er ansvarlig for merkingen. I det nye forslaget ansvarliggjøres lederne for virksomhetene i de ulike leddene i næringsmiddelkjeden.

Forordningsforslaget sier eksplisitt at MS (medlemstatene) kan vedta nasjonale bestemmelser  kun  på områder som er særlig angitt. Slike bestemmelser skal ikke være til hinder for den frie flyten av varer. Nasjonale bestemmelser om supplerende obligatoriske krav for spesifikke typer eller kategorier av matvarer, kan bare vedtas for å beskytte folkehelsen eller forbrukerne, hindre bedrageri, eller for å beskytte industriell og kommersiell eiendomsrett, samt for angivelse av opprinnelse og beskyttede geografiske betegnelser, og for å hindre illojal konkurranse. Se også avsnittene om opprinnelsesmerking og allergimerking.

Det gis anledning til å etablere frivillige nasjonale ordninger for noen elementer i merkingen, basert på markeds- og forbrukerønsker. Disse ordningene skal gi bransjene mulighet til å utvikle nye merkeordninger for supplerende uttrykksformer ved næringsdeklarasjon, og for presentasjonsmåten for næringsdeklarasjon. Kommisjonen kan vedta andre områder hvor slike nasjonale ordninger kan etableres.
 
Opprinnelsesmerking:
 
Kravet om opprinnelsesmerking fremstår omtrent slik som det er nå, men det utdypes og tydeliggjøres. Forsåvidt er slik merking fortsatt frivillig, men kravet listes under obligatorisk krav (art. 9 i), fordi opprinnelsessted/land skal oppgis hvor utelatelse av denne opplysningen medfører at forbrukeren kan bli villedet. Opprinnelseslandet skal defineres (art. 2 pkt.3), slik det gjøres i den felles tollkodeks for det europeiske fellesskapet (forordning 2913/92). Dette innebærer at det land hvor matvaren gjennomgikk siste vesentlige bearbeiding eller foredling, anses som opprinnelseslandet. Men hvis stedet/landet for matvarenes opprinnelse ikke er den samme som for produktets betydelige og/eller karakteriserende ingredienser, skal stedet/landet for disse ingrediensene også angis (art.35 pkt. 3). F. eks bringebærsyltetøy produsert i Norge med bringebær fra Polen. For kjøtt (unntatt storfe/kalvekjøtt) kan opprinnelsen kun være ett sted/land hvis dyret er født, oppdrettet og slaktet på samme sted/land. Ellers må det opplyses om hvor dyret er født, oppdrettet eller slaktet (art. 35 pkt. 4).
 
Det fastsettes vilkår for muligheten for etableringen av nasjonale bestemmelser om obligatorisk opprinnelsesmerking (art. 38 pkt. 1 og 2). Hvis MS skal innføre et slikt merkekrav for noen produkter eller kategorier av produkter, kreves sammenhengen mellom noen av produktets kvalitetskjennetegn og opprinnelsen, dokumentert. Likeledes må det dokumenters, at de fleste forbrukere tillegger en slik merking stor verdi.

Næringsdeklarasjon:

I dagens regelverk er det krav om næringsdeklarasjon, dersom det fremsettes ernæringsmessige påstander, slik som "energiredusert", "med mindre salt" og "rik på C-vitamin". I forslaget blir næringsdeklarasjon gjort obligatorisk (art. 9 l), med noen gitte unntak, som listet i vedlegg IV. Dette gjelder for eksempel for ubearbeidede/røkte/modnete matvarer som inneholder én ingrediens eller kategori av ingredienser, krydder, salt, eddik og tilsetningsstoffer. Likeledes unntas produkter med emballasje hvor største overflate er mindre enn 25 cm2, og produkter som selges av privatpersoner og hvor omsetningen ikke er del av regulær næringsvirksomhet.
 
På forsiden av emballasjen (art. 34 pkt. 1) skal innholdet av energi, fett, mettet fett, karbohydrater med særlig angivelse av sukkerarter, og salt, angis uttrykt som mengde pr. 100g/100ml/pr. porsjon. Disse 5 obligatoriske elementene er valgt på grunn av deres sammenheng med økt overvekt og fedmerelaterte sykdommer i befolkningen. Begrensningen i antallet obligatoriske elementer er gjort på bakgrunn av undersøkelser som viser at forbrukerne kan bli overveldet av for mye informasjon på forpakningen.
 
Disse obligatoriske opplysningene skal også angis som prosentandel (art.31 pkt.3) i forhold til et veiledende daglig inntak (GDA). Referansegrunnlaget omhandles i vedlegg XI og baseres på en gjennomsnittlig referanseperson. Denne måten å deklarere næringsstoffer, tilsvarer "GDA-merking" (Guideline daily amount) som er en frivillig merkeordning som er initiert av industrien i Europa. Det gis mulighet for å utvikle frivillige nasjonale merkeordninger for hvordan næringsdeklarasjonen presenteres.
 
Det er frivillig å gi opplysninger om andre angitte næringsstoffer (art.29 pkt.2). Næringsdeklarasjonen kan inkludere mengden av en eller flere av følgende næringsstoffer: transfettsyrer, enumettede fettsyrer, flerumettede fettsyrer, polyoler, stivelse, fiber, protein og mineraler/vitaminer fra vedlegg XI. Men ved bruk av ernærings- eller helsepåstander blir deklarasjon av disse næringsstoffene også obligatorisk.
 
Allergimerking: 

Slik som i dag, kreves det at visse allergifremkallende ingredienser alltid skal angis i merkingen. I den nye forordningen innføres det også krav om at opplysninger om allergener skal kunne gis for uemballerte matvarer, omsatt både i detaljhandel og i storhusholdning (art. 41).
 
Alkohol: 

Krav om ingrediensliste og næringsdeklarasjon for rusbrus. For andre alkoholholdige drikker som øl, vin og sprit, skal disse kravene vurderes innført ved at Kommisjonen skal lage en rapport om emnet innen noen år. 

Overgangsordninger: 

For kravet om minimum skriftstørrelse er det gitt 3 års overgangstid.
For kravet om obligatorisk næringsdeklarasjon er det gitt 3 års overgangstid for større næringsmiddelforetak. For foretak med mindre enn 10 ansatte og/eller en årlig omsetning på mindre enn et gitt beløp, er overgangstiden satt til 5 år.

Merknader  

Rettsakten vil kreve endring i det eksistrende regelverket. Forskrift 21. desember 1993 nr. 1985 om merking mv.av næringsmidler og forskrift 21. desmber 1993 nr. 1986 om deklarasjon av næringsinnhold, vil bli opphevet, og den nye forordningen vil bli innlemmet i norsk rett ved en ny forskrift.
 
Forslag til fororordning om fastsettelse av maksimumsgrenser for innhold av vitaminer og mineraler i mat  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

I henhold til forordning (EF) nr. 1925/2006 om tilsetning av vitaminer og mineraler og visse andre stoffer til næringsmidler, artikkel 6, skal det fastsettes maksimumsgrenser for innholdet av vitaminer og mineraler i mat.

Ved fastsettelsen av maksimumsgrenser skal følgende kriterier legges til grunn: Øvre trygge grense (UL), inntak fra kosten samt referanseinntaket for befolkningen (jf. artikkel 6). EFSA/SCF har vurdert alle vitaminene og mineralene som er angitt i forordningens vedlegg I, og har i tillegg vurdert nikkel, tinn, bor, vanadium og silisium.

 

Forslag til endring av direktiv 96/77/EF som gir spesifikke renhetskriterier for andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer og søtstoffer (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølgelse av internasjonale avtaler. Kriterier for renhet og identitet (renhetskriterier) gis for å sikre at tilsetningstoffer som omsettes og brukes er i samsvar med stoffene som er vurdert av European Food Safety Authority (EFSA).
Formålet med rettsakten er å gi renhetskriterier for nye godkjente tilsetningsstoffer samt endre kriteriene for noen stoffer. EFSA er konsultert der det er relevant.
Endring av renhetskriteierr:
    • Produksjonsmetoden for nisin er endret slik at et sukkerbasert medium kan brukes. EFSA har vurdert prosessen til å være akseptabel.
    • Formaldehyd brukes som konserveringsmiddel under produksjonen av alginsyre (E400), alginater (E401, E402, E403 og E404) og propan-1.2 diol alginat (E405). På grunn av at formaldehyd er toksisk er det nødvendig å sette grenseverdier restmengder i stoffene som omsettes.
    • EFSA har vurdert at delvis hydrolysert guarkjerrnemel er sammenlignbar med vanlig guarkjernemel (E412). Renhetskriteriene må imidlertid endres for å ta i seg økt innhold av salter og sette grenseverdi for enkelte uønskede stoffer som furfural.
    • Magnesiumkarbonat (E504i) er godkjent som tilsetningsstoff men mangler renhetskriterier. Disse foreslås her.
    • Kalsiumhydroksid (E526) og kalsiumoksid (E529) foreslås endres fordi dagens renhetskriterier ikke er mulig å oppfylle med hensyn på rester av urenhetene magnesium- og alkalisalter. Disse grenseverdiene heves derfor. Endringen antas ikke å medføre helsefare da the WHO/FAO Joint Expert Committee on Food Additives (JECFA) også har vurdert stoffene og aksepterer høyere restmengder.
    • Renhetskriteriene for mikrokrystallinsk voks inkluderer ikke syntetiske vokser. Disse foreslås dekket.
    • JECFA har endret anbefalingene for restmengder av tungmetaller. EU speiler dette ved at dette endres fortløpende ved endringer av renhetskriterier.

 

Forslag til endringer av direktivene 95/2/EF og 94/36/EF om tilsetningsstoffer i næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en oppfølging av internasjonale avtaler. Alle tilsetningsstoffer skal godkjennes og gis spesifikke bruksbetingelser før de kan brukes. Hensikten er å sikre at bruken av tilsetningsstoffer er helsemessig trygg. På grunn av teknologisk utvikling søkes det om godkjenning av nye stoffer og om ny bruk av allerede godkjente stoffer.
Nedenfor er en oversikt over stoffer og funksjoner. I tillegg oppgir søknadene forslag til spesifikke bruksbetingelser. For alle nye stoffer er det gjennomført risikovurderinger.
Nye tilsetningsstoffer:
    • Cassia gum – emulgator, stabilisator, fortykker og geleringsmiddel.
    • Neotam – søtstoff.
    • Fibrimex– stabilisator, bindemiddel
    • Polyvinylalkohol – overflatebehandlingsmiddel.
    • Polyetylenglykol – overflatebehandlingsmiddel.
    • Bivoks – tentativ
    • Lauric arginat ester – konserveringsmiddel
 
 Utvidelse av allerede godkjent bruk:
    • Nisin i flytende egg – konserveringsmiddel.
    • L-cystein i mat til spedbarn – melbehandlingsmiddel.
    • Trietylsitrat i kosttilskudd – mykgjører.
    • Laktater, acetater og diacetater i kvernet kjøtt – konserveringsmiddel.
    • Dimetyldikarbonat i cider, perry og fruktvin – kaldsterilisering.
    • Stabilisatorer i uaromatiserte, levende fermenterte melkeprodukter.
    • Aluminiumsulfat i pølsetarm – stabilisator.
    • BHT i pølsetarm – antioksidant.  

 

Forslag til endring av direktiver om tilsetningsstoffer - Europeisk matvarekategorisystem  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten vil være en oppfølging av internasjonale avtaler. Det er påbegynt et arbeid i EU som vil endre tilsetningsstofforskriften. Det skal lages ny struktur for bruksbetingelser for tilsetningsstoffer i EU/EØS - et europeisk matvarekateogorisystem. Formålet er å forenkle bruken og forståelsen av regelverket.
Dette arbeidet skal i utgangspunktet ikke innebære materielle endringer. Dagens godkjenninger skal overføres til ny struktur. Det vil sannsynligvis bli en opprydning da noen bestemmelser i dag medfører utilsiktede konsekvenser ved overføring.
En mindre EU-gruppe der Norge deltar arbeider med dette. Gruppen tar utgangspunkt i at dette skal være en mekanisk overføring, men vil foreslå mindre endringer i dagens regelverk dersom dette ses som hensiktsmessig eller nødvendig. Alle slike endringer skal behandles i den ordinære arbeidsgruppen for tilsetningsstoffer.
Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i Codex’ food categorisation system. Deltakerne består av representanter fra noen medlemsland, inkludert Norge og noen industriorganisasjoner. På hvert møte er det hovedemner og relevant industri inviteres til å gi innspill. Arbeidet vil pågå til 2009-2010. Neste møte vil være i mars og vil ta for seg kategoriene særnær, sukker og fett og oljer. 

 

Forslag til direktiv om spesifikke regler for innhold av andre stoffer med ernæringsmessig eller fysiologisk effekt i kosttilskudd  (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2002/46/EF om kosttilskudd (forskrift 20. mai 2004 nr. 755 om kosttilskudd) inneholder foreløpig bare spesifikke regler for tilsetning av vitaminer og mineraler  til kosttilskudd. Kosttilskudd kan imidlertid inneholde en rekke andre stoffer med ernæringsmessig eller fysiologisk effekt, f.eks. planter, urteekstrakter, fettsyrer, antioksidanter, fiber, etc.
Det er angitt i kosttilskuddirektivet (premiss nr. 8) at spesifikke regler om sammensetning for andre stoffer med ernæringsmessig eller fysiologisk effekt bør utarbeides. Kommisjonen skal jf. kosttilskuddirektivet art. 4.8, innen 12. juli 2007 utarbeide en rapport om reguleringen av andre stoffer i kosttilskudd. Rapporten er imidlertid forsinket pga høy arbeidsmengde i Kommisjoen. Kommisjonen har ikke angitt når rapporten kommer, men har indikert at den vil danne grunnlaget for en videre diskusjon med medlemslandene og interessenter.

 

Forslag til direktiv som fastsetter maksimums- og minimumsmengder for innhold av vitaminer og mineraler i kosttilskudd (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

I henhold til direktiv 2002/46/EF om kosttilskudd (gjennomført i norsk regelverk ved forskrift 20. mai 2004 nr. 755 om kosttilskudd), artikkel 5, skal det fastsettes maksimums- og minimumsgrenser for innhold av vitaminer og mineraler i kosttilskudd.
Ved fastsettelsen av maksimumsgrenser skal følgende kriterier legges til grunn; øvre trygge grenser (UL), inntak fra kosten, samt referanseinntaket for populasjonen. EFSA/SCF har vurdert alle vitaminene og mineralene som er angitt i forordningens vedlegg 1, og har i tillegg vurdert nikkel, tinn, bor, vanadium og silisium.

 

Forslag til forordning om endring av EUs positivliste for aromastoffer (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en oppfølging av internasjonale avtaler. Formålet med forordningen er å sikre at aromastoffer skal være helsemessig trygge i bruk ved at de er risikovurdert og godkjent. Det skal derfor lages en positivliste for alle godkjente aromastoffer. Forordning (EF) 2232/96 har gitt de nødvendige betingelsene for å etablere en positivliste. Stoffene ble først samlet i et register 1999/217/EF. Aromastoffene i registeret ble deretter oversendt til EFSA for evaluering. Det har pågått et evalueringsprogram i EFSA siden 2000 (forordning (EF)1565/2000)  og arbeidet er nå i sluttfasen. En positivliste skal resultere i:
    • En tydelig identifikasjon av godkjente aromastoffer.
    • At bruken av aromastoffer ikke skal medføre helsefare for forbruker.
    • Et praktisk verktøy for industri og medlemsland.

Registeret består av ca 2500 aromastoffer som er evaluert, eller nesten ferdig evaluert av EFSA. Stoffer som er evaluert av EFSA, JECFA, Europarådet og SCF og vurdert til å være helsemessig trygge skal inkluderes i den første positivlisten. Stoffer som ikke kunne evalueres fordi data ikke ble sendt inn i tide, samt nylig notifiserte stoffer som ikke kunne inkluderes pågående evalueringsprogram er ikke inkludert.  Isometri•Det er helt bestemte betingelser som knyttes til isomerer. Spesifikasjonene skal angi type isomer og kun den som er angitt er godkjent. Andre isomerer må godkjennes separat. 
Stoffer der inntak beregnet ved en bestem inntaksmetode overskrider terskelverdien (threshold of concern) med en faktor 10 skal gis bruksbetingelser for å redusere inntak. Overgangsperiode: For en rekke stoffer kan ikke EFSA gjennomføre full evaluering grunnet manglende data. Stoffer som ikke er evaluert av EFSA kan ikke inkluderes i positivlisten. Da en rekke av disse er i kommersiell handel og bruk i dag. Det må derfor etableres overgangsordninger som gir industrien mulighet til å fremskaffe mer data, eventuelt fase ut stoffene. Videre må det etableres ordninger som ivaretar utvikling av nye aromastoffer.

 

Forslag om oppjustering av grenseverdier for aflatoksiner etter Codex-vedtak (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Oppjustering av grenseverdier for aflatoksiner etter Codexvedtak, med relevans for arbeid med regelverk (grenseverdier) som utføres innen arbeidsgruppen ”Agricultural Contaminants”

Bakgrunn
Under møtet i ”Codex Committee on Contaminants in Food” i mars/april 2008 kom en etter behandling over flere år i denne Codex komiteen endelig til enighet om grenseverdier for aflatoksininnhold i mandler, pistasienøtter og hasselnøtter. Disse grenseverdiene er over to ganger høyere enn de grenseverdiene som EU og Norge har hatt siden1999. Norge opplyste flere ganger i dette Codex møtet at bruk av ALARA prinsippet (As Low As Reasonably Achievable) står beskrevet i forordet til ”Codex General Standard for Contaminants and Toxins in Foods” og at det bør brukes aktivt i denne komitéen og dette gjelder jo spesielt ved vurdering av grenseverdier for gentoksiske forbindelser. 

ALARA prinsippet står beskrevet som følgende i denne Codex standarden:
“Maximum levels shall be set as low as reasonably achievable. Providing it is acceptable from the toxicological point of view, maximum levels shall be set at a level which is (slightly) higher than the normal range of variation in levels in foods that are produced with current adequate technological methods, in order to avoid undue disruptions of food production and trade. Where possible, maximum levels shall be based on GMP and/or GAP considerations in which the health concerns have been incorporated as guiding principle to achieve contaminants levels as low as reasonably achievable.” 
Behovet for bruk av ALARA prinsippet ble også tatt opp på Codex kommisjonsmøtet senere.

På møte i Codex kontaminantkomiteen kom en også til enighet om en ny prøvetakingsprosedyre for de tre nevnte matvarene. Denne prøvetakingsprosedyre for Codex er ikke like god som den som i dag har vært brukt i mange år i EØS-land. Codex prøvetakingsmetoden er i mindre grad i stand til å påvise og å dokumentere en ofte sterk heterogen fordeling av aflatoksiner og andre mykotoksiner i et vareparti. De nye Codex grenseverdier og prøvetakingsplan ble senere vedtatt på ”Codex Alimentarius Commission” møtet.

Behandling i arbeidsgruppen ”Agricultural Contaminants”
Det haster med å justere grenseverdier iht fastsatte Codex grenseverdier. EU-kommisjonen vil ut fra diskusjonen på møtet den 15. september lage et utkast til ny forordning for grenseverdier og for prøvetaking som vil foreligge til neste møte i arbeidsgruppen (13. oktober) og diskuteres videre der. 

Problemstillinger som Mattilsynet må vurdere
Inntil interne vurderinger og EFSA-vurderinger foreligger har vi følgende alternativer:  
a)  Mattilsynet kan holde seg til vedtaket som er fattet i Codex og ikke utvide vedtaket til andre matvarer som vi har grenseverdier for
b)  Under forutsetning av at EFSA kommer fram til at det har meget liten betydning for totalinntaket av aflatoksiner å utvide Codex-vedtaket til også å gjelde liknende varer, som det er lite konsum av, så vil vi vurdere å støtte en slik begrenset utvidelse.
c)   En bredere utviding av Codex-vedtaket til også å gjelde mange andre matvarer, som vi har et høyere konsum av, vil gi et høyere aflatoksininntak. 
d)   EU kommisjonen vil be EFSA om en vurdering av om det bør innføres en egen grenseverdi for aflatoksin B1, som er mye mer toksisk enn de andre aflatoksinene, som inngår i total aflatoksin. Mattilsynet vil ta stilling til resultatet når det foreligger.
e)   Mattilsynet må vurdere om vi kan støtte innføring av ny Codex prøvetakingsplan for generell bruk selv om den prøvetakingsplan vi bruker i dag gir mer informasjon om fordeling og innhold av aflatoksin i matvarene.   

 

Forslag om fritak og/eller grenseverdier for nitrat i grønnsaker (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Vurderinger av fritak og/eller grenseverdier av nitratinnhold i grønnsaker med relevans for arbeid med regelverk (grenseverdier) utføres innen arbeidsgruppen ”Agricultural Contaminants”.
På grunn av vårt klima har Norge og fire EU-land fritak for grenseverdier for nitrat i grønnsaker, men fritaket går ut 31.12.2008. 

På oppfordring fra Kommisjonen er det foretatt en EFSA-vurdering mht den toksiske effekt av nitratinntak (dannelse av nitrosaminer som er kreftfremkallende) sammenlignet med positive helseeffekter ved inntak av grønnsaker. EFSA konkluderte med at ADI- (akseptabelt daglig inntak) verdien for inntak av nitrat bare vil overskrides hos den del av befolkningen som har et høyt inntak av grønnsaker med høyt innhold av nitrat. For småbarn, som har en høyere pH i magetarmkanalen, vil en høyere andel av nitrat omdannes til nitritt og inntak av grønnsaker med høyt nitratinnhold bør derfor begrenses. ADI-verdien for nitritt er mye lavere enn for nitrat.  EFSA påpekte i sin vurdering at de positive helseeffekter ved inntak av grønnsaker overveiet den negative effekt av inntak av nitrat fra grønnsaker.

EFSA opplyste ved presentasjonen om at overgang av nitrat til nitritt ved lagring, frysing, koking og annen bearbeiding av grønnsaker ikke var vurdert. Dette er for tiden ikke tilstrekkelig dokumentert, men på grunn av en betydelig høyere toksisitet for nitritt enn nitrat vil en eventuell senere dokumentasjon av nitrittinnhold kunne forandre EFSAs konklusjon. På arbeidsgruppemøtet den 15. september hadde den belgiske representant et innlegg, som viste at nivået av nitrat i forskjellige grønnsaker synker ved bearbeiding som vasking, koking og frysing. Norge stilte spørsmål om det var dokumentert om et lavere nitratinnhold kunne skyldes en økning i nitrittinnhold, men det kunne ikke vises til slik dokumentasjon. Etter toksiske vurderinger og vurdering av hvilke nivåer som er nødvendige for bruk av nitritt som et tilsetningsstoff, så ønsker både Danmark og Norge aksept for en betydelig lavere tilsetning av nitritt i aktuelle matvarer enn EU. 

Kommisjonens plan for videre progresjon i arbeidet

Fritak for grenseverdier for nitrat i grønnsaker for Norge og fire EU-land er tidsbegrenset til 31.12.2008. EU-kommisjonen ønsker derfor fortgang i arbeidet med vurdering av fortsatt eller opphør av fritak, justering av eksisterende grenseverdier og om det bør være grenseverdier for nitrat i andre grønnsaker i tillegg. Mattilsynet regner med at det vil foreligge et arbeidsdokument fra kommisjonen for denne saken til neste arbeidsgruppemøte som er foreslått til 13. oktober. Kommisjonen planlegger å ha avsluttet denne saken i god tid før 31. desember. Mattilsynet har derfor inntrykk av at en i den videre behandling vil holde seg strengt til EFSAs vurdering av nitrat i grønnsaker og ikke blande inn mulige overganger av nitrat til nitritt under behandling eller lagring av grønnsaker.

Mattilsynets innsamling av bakgrunnskunnskap. Det finnes retningslinjer (GAP-, GMP-metoder) for å unngå høyt nitratinnhold i grønnsaker. Det vil blant annet være interessant å vite i hvilken grad disse har mulighet for å hindre høyt nitratinnhold og også hvilke begrensninger som foreligger med hensyn til vårt klima, jordsmonn og lysforhold. 

Mattilsynets alternativer

Ut fra de forhold som er skissert ovenfor har vi i dag følgende alternative holdninger til neste møte i arbeidsgruppe for Agricultural Contaminants.

a)     Videreføring av fritak for grenseverdier
b)      Heve grenseverdier ut fra EFSAs vurdering av positive helseeffekter ved inntak av grønnsaker kontra risiko for inntak av nitrat  over ADI-nivå.
c)      Vurdere tiltak ved norsk produksjon av grønnsaker for å kunne oppnå et lavere nitratinnhold

 

Forslag til forordning om plastmaterialer og –gjenstander i kontakt med næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Plastforordningen skal konsollidere og modernisere eksisterende regelverk på plastområdet.
Forordningen er tenkt å skulle erstatte en hel rekke direktiver:
    • 78/142/EEC Council Directive of 30 January 1978 on the approximation of the laws of the Member States relating to materials and articles which contain vinyl chloride monomer and are intended to come into contact with foodstuffs.
    • 80/766/EEC Commission Directive of 8 July 1980 laying down the Community method of analysis for the official control of the vinyl chloride monomer level in materials and articles which are intended to come into contact with foodstuffs.
    • 81/432/EEC Commission Directive of 29 April 1981 laying down the Community method of analysis for the official control of vinyl chloride released by materials and articles into foodstuffs.
    • 82/711/EEC Council Directive of 18 October 1982 laying down the basic rules necessary for testing migration of the constituents of plastic materials and articles intended to come into contact with foodstuffs.
    • 85/572/EEC Council Directive of 19 December 1985 laying down the list of simulants to be used for testing migration of constituents of plastic materials and articles intended to come into contact with foodstuffs
    • 93/8/EEC Commission Directive of 15 March 1993 amending Council Directive 82/711/EEC laying down the basic rules necessary for testing migration of the constituents of plastics materials and articles intended to come into contact with foodstuffs
    • 97/48/EC Commission Directive of 29 July 1997 amending for second time Council Directive 82/711/EEC laying down the basic rules necessary for testing migration of the constituents of plastics materials and articles intended to come into contact with foodstuffs
    • 2002/72/EC Commission Directive of 6 August 2002 relating to plastic materials and articles intended to come into contact with foodstuffs.
    • 2004/1/EC Commission Directive of 6 January 2004 amending Directive 2002/72/EC as regards the suspension of the use of azodicarbonamide as blowing agent
    • 2004/19/EC Commission Directive of 1 March 2004 amending Directive 2002/72/EC relating to plastic materials and articles intended to come into contact with foodstuffs
    • 2005/79/EC Commission Directive 2005/79/EC of 18 November 2005 amending Directive 2002/72/EC relating to plastic materials and articles intended to come into contact with food.
    • 2007/19/EC Commission Directive of 2 April 2007 amending Directive 2002/72/EC relating to plastic materials and articles intended to come into contact with food and Council Directive 85/572/EEC laying down the list of simulants to be used for testing migration of constituents of plastic materials and articles intended to come into contact with foodstuffs.
    • (EC) No 372/2007 Commission Regulation of 2 April 2007 laying down transitional migration limits for plasticizers in gaskets in lids intended to come into contact with foods.
    • Corrigendum to the Regulation N°372/2007 of 2 April 2007 laying down transitional migration limits for plasticisers in gaskets in lids intended to come into contact with foods.
    • 2008/39/EC Commission Directive of 6 March 2008 amending Directive 2002/72/EC relating to plastic materials and articles intended to come into contact with food.
 
Kommisjonen har blant annet stilt medlemslandene følgende spørsmål:
Vil dere at virkeomådet skal utvides til å omfatte alle materialer der plast er i kontakt med næringmidler?
Vil dere at virkeomådet skal utvides til å omfatte polymerbaserte coatinger?
Vil dere at regelverket skal vektlegge migrasjon til mat eller simulant?
Er det behov for å stille spesifikke krav til endring av organoleptiske egenskaper ved maten?
I hvor stor detalj skal analysemtoder være spesifisert i regelverket?

 

Forslag til kommisjonsforordning om et koordinert felles overvåkningsprogram for rester av plantevernmidler for 2009 og 2010 (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold 

Forslaget til rettsakt er et forslag til felles koordinert kontrollprogram for rester av plantevernmidler i og på korn og visse andre vegetabilske produkter for 2009, samt nasjonale overvåkningsprogram for 2010. Det angis en rekke stoff/næringsmiddelkombinasjoner som skal analyseres og hvor mange prøver de enkelte medlemsland skal ta av hver.  I tillegg skal det tas 10 prøver av barnemat som inneholder hovedsakelig grønnsaker, frukt eller korn samt én av økologiske produkter. Grenseverdier for barnemat er ikke en del av regelverket for rester av plantevernmidler, men er satt i andre regelverk (barnematdirektivet). Også skinke, smør og egg skal analyseres. At animalske produkter inkluderes er nytt for 2009. Det foreslås også at et visst antall analyser skal foretas med ”single residue” metoder, noe som er dyrere og mer arbeidskrevende enn ”multi residue” metoder som vanligvis blir brukt. Forslag til kontrollprogram skal sendes Kommisjonen og EFSA innen 31. september 2008 og resultatene skal rapporteres innen 31. august 2010.  

Merknader

Kontrollprogrammet blir nå gitt i form av en forordning, mot tidligere ved en rekommandasjon. Dette er en konsekvens av det nye regelverket på området. Norge har i flere år inkorporert EU’s kontrollprogram i vårt overvåkningsprogram for rester av plantevernmidler og rapportert i henhold til EU’s rutiner.   

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget er forelagt Bioforsk Plantehelse, seksjon Pesticidkjemi som mener at der det er behov for nye analysemetoder, skal de kunne utvikles og at det ikke vil by på vesentlige problemer å gjennomføre kontrollprogrammet. 

 

Forslag til forordning om modernisering av dagens regulaering av renhetskriterier for tilsetningsstoffer – integrering av eksisterende direktiver 94/45/EF, 96/77/EF og 95/31/EF (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Alle tilsetningsstoffer er gitt kriterier for renhet og identitet (renhetskriterier). Dette sikrer at tilsetningsstoffene som omsettes og brukes i næringsmidler er de samme som de som er risikovurdert.  Renhetskriteriene skal samles til et vedlegg til ny tilsetningsstofforordning. I den forbindelse gjennomgås alle renhetskriteriene for å harmonisere formatet, korrigere eventuelle feil samt tilpasse spesifikasjonene til de metodene som er i bruk for produksjon av tilsetningsstoffer.  Alle medlemsland samt Norge inviteres til å kommentere eksisterende kriterier innen november 2008. 
Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler. Saken er lagt ut på Mattilsynet.no under regelverksutvikling og interessenter inviteres til å komme med merknader. En egen beskjed er sendt per e-post til kontaktforum til tilsetningsstoffer og aroma. En samling vil gjøre det enklere å finne fram i renhetskriteriene og forenkler bruken.

 

Kapittel  XXX  Medisinsk utstyr
 
Forslag til kommisjonsbeslutning om implementeringen av den europeiske databasen for medisinsk utstyr (EUDAMED)  (vedlegg II kap XXX HOD)

Sammendrag av innhold

Omtalen gjelder utkast til kommisjonsbeslutning om ikrafttredelse og praktisk gjennomføring av Den europeiske databasen for medisinsk utstyr (European database for Medical Devices), heretter kalt EUDAMED, i samsvar med direktiv 93/42/EØF art 14a.4 og direktiv 98/79/EF art. 12.3.

Det følger av direktiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr som endret ved direktiv 98/79/EF art. 14a og direktiv om medisinsk ustyr til in vitro-diagnostikk 98/79/EF art. 12 at det skal innføres en obligatorisk europeisk database. Databasen skal være tilgjengelig for kompetente myndigheter i Europa og være til hjelp for å utføre de forpliktelser som er tillagt disse i regelverket for medisinsk utstyr. Databasen skal inneholde en oversikt over produsenter og deres utstyr. I tillegg skal den inneholde data knyttet til sertifikater som blir utstedt, endret, supplert, suspendert, tilbaketrukket eller nektet utstedt. Til sist vil databasen inneholde informasjon om hendelser knyttet til medisinsk utstyr og medlemslandenes tiltak som følge av dette.

Beslutningen innebærer en forpliktelse for det enkelte EØS-medlemsland til å legge inn data, som nevnt ovenfor, etter en spesiell metode som omhandlet i beslutningens vedlegg. Beslutningen spesifiserer også hvilke data som ikke skal legges inn i EUDAMED. Forpliktelsen innebærer at det enkelte EØS-medlemsland skal sørge for at produsenter, ansvarlige representanter og tekniske kontrollorgan sender inn relevante data til den kompetente myndigheten.
 
Det enkelte EØS-medlemsland skal sørge for å bruke en bestemt nomenklatur når dataene legges inn. I tillegg skal landene sørge for at tekniske kontrollorgan og produsenter har tilgang til den informasjon de har rapportert inn og som skal legges inn i EUDAMED. Beslutningen åpner også for at medlemsland kan gi andre innsyn i dataene, forutsatt at dataene ikke er omfattet av taushetsplikten.
 
Beslutningen skal tre i kraft 20 dager etter dens publisering i Official Journal of the European Union.
 
Når det gjelder direktiv 90/385/EØF om aktivt implanterbart medisinsk utstyr har dette direktivet foreløpig ingen bestemmelse om plikt til å legge inn informasjon som nevnt ovenfor i en Europeisk database. Beslutnings forord gjør det imidlertid klart at data knyttet til aktivt implanterbart medisinsk utstyr kan legges inn på en frivillig basis. Kommisjonen vil arbeide for å endre direktivet på dette punktet.

Merknader

Regelverket som bestemmer at EUDAMED skal innføres og at det enkelte EØS-medlemsland har forpliktelser i forbindelse med dette er allerede tatt inn i direktiv 98/79/EF om medisinsk utstyr til in vitro-diagnostikk og direktiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr. Disse direktivene med endringer er inkorporert i EØS-avtalen vedlegg  II kap. XXX nr. 1 (direktiv 93/42/EØF endret ved direktiv 98/79/EF, direktiv 2000/70/EF og direktiv 2001/104/EF) og  nr. 2 (direktiv 98/79/EF), og tatt inn i lov og forskrift om medisinsk utstyr.

De spesifikke bestemmelsene om EUDAMED jf. direktiv 98/79/EF art. 23 og direktiv 93/42/EØF art. 14 a er ikke inkorporert direkte i forskriftsteksten, da disse retter seg direkte til ansvarlig forvaltningsmyndighet. Data som kreves lagt inn i basen vil imidlertid gjennom dagens regelverk bli innrapportert til Helsedirektoratet gjennom ulike bestemmelser i forskrift om medisinsk utstyr.

Det nye europeiske/globalt gjeldende kodeverket for medisinsk utstyr, GMDN (Global Medical Device Nomenclature) er utviklet av det europeiske standardiseringsorganet CEN i samarbeid med Kommisjonen og den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO. Kodeverket inneholder i underkant av 18.000 termer fordelt på 12 utstyrskategorier. Ved hjelp av GMDN kodeverket kan et produkt, eller en gruppe av like produkter bli klassifisert ved hjelp av en valgt generisk beskrivelse og sin unike kode. GMDN vil dermed sikre en entydig beskrivelse av utstyret. GMDN skal brukes ved CE-merking av medisinsk utstyr, og ved registrering av utstyret i EUDAMED. Helsedirektoratet krever bruk av GMDN ved registrering i den nasjonale databasen og vil selv bruke dette ved videre rapportering inn i EUDAMED.

Når det gjelder partsinnsyn og andres innsyn i innrapporterte data reguleres dette av offentlighetsloven og forvaltningsloven. Det er således ikke behov for endring i lov eller forskrift.
Det er viktig at Norge implementerer databasen for å kunne følge med på det internasjonale markedet. Dette vil være til hjelp ved markedsovervåkningstiltak både nasjonalt og internasjonalt. Norge har deltatt i Kommisjonens arbeidsgruppe for EUDAMED, og deltar også i Kommisjonens ekspertgruppe for medisinsk utstyr hvor dette drøftes.

Det knytter seg ingen rettslige konsekvenser til beslutningen.
Administrativt vil beslutningen ikke føre til særlig økte oppgaver for Helsedirektoratet, slik EUDAMED kan benyttes i dag. Det diskuteres i fremtiden å integrere flere oppgaver i EUDAMED. Om disse vil føre med seg økte administrative og økonomiske konsekvenser er umulig å si per i dag.

 

Forslag til endringer i regelverket for medisinsk utstyr (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Som ledd i sin strategi for ”bedre lovgivning” vurderer EU-kommisjonen en omarbeidelse (recasting) av det europeiske regelverket for medisinsk utstyr. Den 8. mai d.å. sendte den ut et ”recast”-dokument på høring. Alle interessenter ble bedt om å komme med kommentarer til forslagene til hovedendringer, fristen var satt til 2. juli d.å. 

Den europeiske lovgivningen for medisinsk utstyr består i dag av tre hoveddirektiver og seks endringsdirektiver. Av erfaring vet man at dagens regelverk på en del områder ikke er underlagt en harmonisert tolkning innenfor EØS-området. Formålet med en eventuell omarbeidelse av regelverket er derfor i første rekke ønsket om en forenkling av direktivene. En omarbeidelse av direktivene skal i tillegg styrke hele regelverket for å beskytte folkehelsen på en best mulig måte. Samtidig skal den ta høyde for ny teknologi samt bygge opp under og styrke det indre markedet og konkurransen i dette.  
I tråd med EU-kommisjonens retningslinjer for høringer ble det utarbeidet et spørreskjema hvor alle interessenter ble invitert til å besvare og komme med kommentarer til hovedtemaene.  

De viktigste temaene i spørreskjemaet var:
    • Erstatte direktivene om medisinsk utstyr med en samlet forordning
    • Forsterking av systemet for tekniske kontrollorgans funksjoner og aktiviteter
    • Komité for medisinsk utstyr under EMEA
    • Forsterking av markedsovervåkingen
    • Risikobasert klassifisering av in vitro diagnostisk medisinsk utstyr
    • Utvidelse av virkeområdet slik at det inkluderer medisinsk utstyr som inneholder inaktiverte humane celler og/eller vev
    • Inkludering av ”quasi medisinsk utstyr” i regelverket for medisinsk utstyr

Direktivene om medisinsk utstyr har sin EF-rettslige hjemmel i EF-traktatens art. 95.
Direktiv 93/42/EØF, 90/385/EØF og 98/79/EF er del av EØS-avtalen vedlegg II kapittel X og XXX. Disse er gjennomført i norsk rett gjennom en rammelov; lov av 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr og forskrift av 15. desember 2005 nr. 1690 om medisinsk ustyr. 
De foreslåtte endringene i ”recast” dokumentet vil medføre betydelige endringer i den rettslige reguleringen av medisinsk utstyr. Det vil av den grunn sannsynligvis også måtte foretas endringer i den norske lovgivningen. 

Merknader

EU-kommisjonen har møtt sterk kritikk fra medlemslandenes ansvarlige myndigheter og industrien. Høringen kom som en overraskelse for de fleste innenfor sektoren. Særlig har medlemslandenes myndigheter kritisert at de verken var informert om eller tatt med i utarbeidelsen av spørreskjemaet på forhånd. Det europeiske regelverket for medisinsk ustyr gjennomgår for øyeblikket store endringer som følge av endringsdirektiv 2007/47/EF og revisjonen av ”Ny Metode”, som begge trer i kraft i 2010. Man er derfor skeptisk til at forslaget til ”recast” kommer før man har hatt mulighet til å se konsekvensene av disse endringene, som jo er vedtatt nettopp for å bedre eksisterende regelverk. EU-kommisjonen arbeider for øyeblikket med en gjennomgåelse av svarene fra høringsrunden, og man avventer deres analyser og konklusjoner for det videre arbeidet. EU-kommisjonen har imidlertid presisert at en omarbeidelse av regelverket ikke vil medføre at man går bort fra prinsippene i ”Ny Metode.” Det antas at man vil vike bort fra mange forslag slik de er skissert i ”recast” dokumentet på grunn av den massive motstanden medlemslandenes myndigheter og industri har uttrykt.

Sakkyndige instansers merknader

Helsedirektoratet v/avd. medisinsk utstyr og legemidler leverte høringskommentarer på vegne av norske myndigheter. Informasjon ble i tillegg lagt på Helsedirektoratets internettsider samt sendt ut til særlige norske interessenter. Helsedirektoratet er informert fra flere av disse om at de har sendt sine høringskommentarer til ”recast” dokumentet direkte til EU-kommisjonen.  
Helsedirektoratet deltar aktivt i ulike arbeidsgrupper nedsatt av EU-kommisjonen og holdes kontinuerlig oppdatert om arbeidets status. 
 

Vedlegg VIII  Etableringsrett 

KOM (2008) 414 Forslag til Europaparlaments- og rådsdirektiv om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester (vedlegg VIII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen søker med forslaget å klargjøre og regelfeste pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. I tillegg inneholder forslaget andre elementer som blant annet skal bidra til å sikre pasientene helsehjelp av god kvalitet, informasjon mv. og legge til rette for samarbeid mellom landene.

Direktivforslaget er hjemlet i EF-traktatens (EFT) artikkel 95, og skal således rette seg mot "det indre markeds opprettelse og virkemåte". Kommisjonen uttaler at målet med forslaget er å etablere et generelt rammeverk som sikrer fri bevegelse av helsetjenester og et høyt nivå på beskyttelse av helsen til EUs innbyggere. Et klart rammeverk for grensekryssende helsetjenester skal sikre tilstrekkelig klarhet om retten til refusjon av utgifter til helsetjenester mottatt i et annet EU-land samt iverksette nødvendige tiltak for å sikre at helsetjenester leveres sikkert og effektivt og er av høy kvalitet. Samtidig skal medlemslandenes ansvar for å organisere og yte helsetjenester fullt ut respekteres, slik det er beskrevet i EFT artikkel 152.

Regler om refusjon av utgifter til helsehjelp i andre land er et sentralt punkt i direktivforslaget, men rører ikke ved medlemslandenes rett til selv å fastsette hvilke helsetjenester de ønsker å gi innbyggerne og til hvilken pris. Videre vil de krav, vilkår og prosedyrer som gjelder for helsehjelp på det offentliges bekostning i hjemlandet, som utgangspunkt kunne gjøres gjeldende, så lenge det ikke virker diskriminerende eller hindrer fri bevegelighet for tjenester. Refusjonen kan begrenses til det tilsvarende helsehjelp ville belastet det offentlige med i hjemlandet, og skal ikke overstige pasientens faktiske utgift.
Utgangspunktet i direktivforslaget er at pasienter skal kunne få refusjon for alle typer helsehjelp som ville blitt dekket (helt eller delvis) om helsehjelpen var blitt mottatt i hjemlandet, men i lys av EF-domstolens praksis har Kommisjonen fastholdt skillet mellom sykehusbehandling og ikke- sykehusbehandling. Bare når det gjelder sykehusbehandling skal det være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning av at helsehjelpen mottas i et annet EU/EØS-land som vilkår for refusjon. En slik ordning vil være en restriksjon for fri bevegelighet av tjenester. EF-domstolen har fastslått at når det gjelder sykehusbehandling vil slike restriksjoner kunne forsvares ut fra tvingende allmenne hensyn. Etter direktivforslaget kan forhåndsgodkjenningsordninger bare innføres/opprettholdes dersom det er nødvendig for å unngå at strømmen av pasienter som søker behandling i utlandet blir så stor at den utgjør, eller forventes å utgjøre, et alvorlig inngrep i den økonomiske balansen i medlemslandets trygdesystem eller andre alvorlige konsekvenser for helsetjenesten i landet. Konkrete regler for når en pasient må gis forhåndsgodkjenning dersom landet har et slikt system, er ikke foreslått, men godkjenningsordningen må være begrenset til det som anses nødvendig og rimelig for å unngå de uheldige konsekvensene, og må ikke føre til vilkårlig forskjellsbehandling.

Siden muligheten for å stille krav om forhåndsgodkjenning vil avhenge av om helsetjenesten anses som sykehusbehandling eller ikke- sykehusbehandling, vil dette skillet være sentralt. Etter definisjonen i direktivforslaget er behandling på sykehus som krever innleggelse minst én natt, å anse som sykehusbehandling. Andre helsetjenester kan også betraktes som sykehusbehandling dersom de forutsetter bruk av særlig høyt spesialisert og kostnadskrevende infrastruktur eller medisinsk utstyr, eller innebærer behandling som representerer høy risiko for pasienten eller befolkningen. Kommisjonen skal fastsette og regelmessig ajourføre en liste over slik behandling. 

I tillegg til regler om pasienters rett til refusjon av utgifter ved helsehjelp mottatt i et annet land, har direktivet bestemmelser om blant annet ansvarsområder for landenes myndigheter, informasjon og samarbeid mellom landene. Etter direktivforslaget vil det være behandlingslandets regelverk for ytelse av helsetjenester som gjelder selv om pasienten eller tjenesteyteren kommer fra et annet land, med mindre annet følger av direktivet om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

Landene vil etter direktivforslaget ha ansvar for å definere standarder for kvalitet og sikkerhet og påse at helsetjenesten i landet følger disse påse at tjenesteyterne gir de opplysninger pasienter trenger for å fatte informerte valg med hensyn til helsehjelp sørge for systemer som gjør det mulig for pasienter å fremsette klage og søke erstatning for skade som har oppstått ved helsehjelp ha regelverk vedrørende vern av personopplysninger påse at pasienter fra andre medlemsland likebehandles med landets egne innbyggere opprette nasjonale kontaktpunkt(er) for grensekryssende helsetjenester som skal informere og yte praktisk bistand til pasienter. 

Direktivforslagets bestemmelser om samarbeid og gjensidig bistand mellom landene skal bidra til utnyttelse av det indre markeds potensialer med hensyn til grensekryssende helsetjenester på områder der man antar at en samordning vil bidra til besparelser og tilføre de nasjonale helsesystemene en merverdi. Direktivforslaget inneholder bestemmelser om etablering av europeiske nettverk for referansesentre for høyspesialisert behandling og helseteknologivurdering, som vil ha til oppgave å støtte samarbeidet mellom de nasjonale myndigheter. Det er også en ambisjon å utvikle samarbeid vedrørende eHelse. Godkjenning av resepter som er skrevet ut i et annet medlemsland og tiltak for å sikre korrekt ekspedering av legemidler på grunnlag av slik resept, er også et element i direktivforslaget.
Direktivforslagets bestemmelser om samarbeid og gjensidig bistand mellom landene skal bidra til utnyttelse av det indre markeds potensialer med hensyn til grensekryssende helsetjenester på områder der man antar at en samordning vil bidra til besparelser og tilføre de nasjonale helsesystemene en merverdi. Direktivforslaget inneholder bestemmelser om etablering av europeiske nettverk for referansesentre for høyspesialisert behandling og helseteknologivurdering, som vil ha til oppgave å støtte samarbeidet mellom de nasjonale myndigheter. Det er også en ambisjon å utvikle samarbeid vedrørende eHelse. Godkjenning av resepter som er skrevet ut i et annet medlemsland og tiltak for å sikre korrekt ekspedering av legemidler på grunnlag av slik resept, er også et element i direktivforslaget.

Merknader

EF-domstolen har slått fast at EF-traktatens artikkel 49 om fri bevegelighet for tjenester gjelder for helsetjenester uavhengig av hvordan disse er organisert og finansiert i medlemsstatene, og at reglene om fri bevegelighet også gir rettigheter for mottakerne av tjenester. EF-domstolen har kommet til at reglene innebærer at pasienter på visse vilkår må få refundert utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. EØS-avtalen artikkel 36 innebærer at tilsvarende gjelder for Norge. Kommisjonen søkte i sitt forslag til tjenestedirektiv å klargjøre og regelfeste pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. Helsetjenester ble tatt ut av virkeområdet for tjenestedirektivet under Rådets og Europaparlamentets behandling av dette, og Kommisjonen ble bedt om å utarbeide forslag til separat regulering av helsetjenester.  Høsten 2006 la Kommisjonen en meddelelse om helsetjenester ut til høring. Norge avga uttalelse. Mange av de krav direktivforslaget stiller til landene, er allerede ivaretatt i Norge, for eksempel vern av personopplysninger, klageordninger og mulighet for pasientskadeerstatning, og godkjenning av resepter fra andre EØS-land. På bakgrunn av EF-domstolens praksis, har Norge påbegynt arbeidet med å innføre en refusjonsordning for utgifter pasienter har hatt til helsehjelp i andre EØS-land. Forslag til lovendringer ble sendt på høring 16. juni 2008. Forslaget gjelder ikke-sykehusbehandling. Det er foreløpig for tidlig å si om direktivet, dersom det blir vedtatt i samsvar med forslaget eller med endringer, vil kreve lovendringer utover det som foreslås i høringsnotatet av 16. juni. 
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.
Helse- og omsorgsministeren orienterte 18. september 2008 Stortingets Europautvalg om direktivforslaget.
Helse- og omsorgsdepartementet har sendt forslaget til berørte instanser og organisasjoner til orientering og eventuelle innspill (innen 1. desember 2008).

Direktivforslagets bestemmelser om samarbeid og gjensidig bistand mellom landene skal bidra til utnyttelse av det indre markeds potensiale med hensyn tilgrensekryssende helsetjenester på områder der man antar at en samordning vil bidra til besparelser og tilføre de nasjonale helsesystemene en merverdi. Direktivforslaget inneholder bestemmelser om etablering av europeiske nettverk for referansesentre for høyspesialisert behandling og helseteknologivurdering, som vil ha til oppgave å støtte samarbeidet mellom de nasjonale myndigheter. Det er også en ambisjon å utvikle samarbeid vedrørende eHelse. Godkjenning av resepter som er skrevet ut i et annet medlemsland og tiltak for å sikre korrekt ekspedering av legemidler på grunnlag av slik resept, er også et element i direktivforslaget. 

 

JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET

 

Vedlegg XIII  Transport

Kapittel V  Sjøtransport

KOM (2005) 592  Forslag til forordning om ansvaret for passasjerer ved ulykker til sjøs og på innenlands vannveier  (vedlegg XIII kap V JD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning gjennomfører 2002-protokollen til Atenkonvensjonen 1974 om transport av passasjerer og deres reisegods til sjøs ("2002-Atenkonvensjonen"), som regulerer transportørens erstatningsansvar. 2002-Atenkonvensjonen inneholder strengere regler om ansvarsgrunnlaget, høyere ansvarsgrenser og nye regler om forsikringsplikt, og styrker derved passasjerenes erstatningsrettslige vern ved ulykker til sjøs betydelig i forhold til reglene i den opprinnelige Atenkonvensjonen av 1974 .

2002-Atenkonvensjonen er fremforhandlet og vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization(IMO), og Norge var en sentral pådriver i arbeidet med å få konvensjonen vedtatt.

Ansvarsreglene i 2002-Atenkonvensjonens skiller mellom "shipping incidents" (forlis, stranding, sammenstøt, kantring, eksplosjon, brann og feil med skipet) og andre typer av ulykker. Ved "shipping incidents" er ansvarsgrunnlaget ved død og personskade på passasjer objektivt opp til 250 000 SDR pr. passasjer. Over denne ansvarsgrensen er ansvaret subjektivt med omvendt bevisbyrde opp til den øvre ansvarsgrensen på 400 000 SDR pr. passasjer. Ved andre hendelser enn "shipping incidents" er ansvaret subjektivt opp til den øvre ansvarsgrensen på 400 000 SDR pr. passasjer. (Nasjonal rett kan bestemme at den øvre ansvarsgrensen skal være høyere enn 400 000 SDR.)

Transportøren plikter å ha forsikring for sitt ansvar under konvensjonen for et beløp tilsvarende 250 000 SDR pr. passasjer som skipet er sertifisert for. Skadelidte har et direktekrav mot assurandøren under denne forsikringen

2002-Atenkonvensjonen gjelder bare ved internasjonale passasjertransporter til sjøs. I forslaget til forordning foreslås at tilsvarende regler også skal gjelde for innenriks passasjertransport til sjøs og for transport av passasjerer på innenlands vannveier.

I forslaget til forordning foreslås i tillegg følgende regler som ikke følger av 2002-Atenkonvensjonen:

- særregler om ansvaret ved skade på medisinsk utstyr og bevegelseshjelpemidler tilhørende passasjerer med redusert bevegelsesevne
- regler om at transportøren plikter å informere passasjerene om deres rettigheter
- regler om at de skadelidte skal ha rett til å motta et visst erstatningsbeløp på forskudd kort tid etter ulykken
Merknader
Norge er ikke tilsluttet den opprinnelige Atenkonvensjonen av 1974, men har likevel i sjøloven kapittel 15 gjennomført tilsvarende regler om ansvarsgrunnlaget som i 1974-Atenkonvensjonen.
Etter sjøloven § 418 gjelder det i dag et uaktsomhetsansvar for bortfrakteren ved passasjerulykker til sjøs. Om skaden er inntruffet i forbindelse med forlis, sammenstøt, stranding, eksplosjon, brann eller feil ved skipet, gjelder det en omvendt bevisbyrde, slik at bortfrakteren må bevise at det ikke er utvist uaktsomhet. Ansvarsgrensen i sjøloven § 422 er 400.000 SDR pr. passasjer, hvilket er det samme beløpet som i 2002-Atenkonvensjonen. Reglene om passasjeransvar i sjøloven kapittel 15 gjelder uten hensyn til om det dreier seg om innenlandstransport eller om internasjonal transport.

En gjennomføring av 2002-Atenkonvensjonen i sjøloven kapittel 15 vil innbære at reglene om ansvarsgrunnlaget må skjerpes tilsvarende som i konvensjonen, ved at ansvaret for "shipping incidents" gjøres objektivt opp til en grense på 250.000 SDR pr. passasjer. Videre må det gis regler om obligatorisk ansvarsforsikring.

Atenkonvensjonen regulerer ikke den globale ansvarsgrensen for passasjerskader i sjøloven kapittel 9, (en ansvarsgrense for det samlede ansvaret etter en ulykke), som i dag er på 175.000 SDR pr. passasjer skipert er sertifisert for, jf. sjøloven § 175 første ledd. Det vil likevel være en naturlig konsekvens av 2002-Atenkonvensjonen at globabegrensningsbeløpet i sjøloven kapittel 9 økes noe, slik at globalgrensen blir mer i samsvar med den økte passasjerbeskyttelsen i 2002-Atenkonvensjonen.

En gjennomføring av 2002-Atenkonvensjonen vil medføre at norske myndigheter må foreta stikkprøvekontroller av at passasjerskip som går til norsk havn, har den pliktige forsikringen. Dette vil innbære en noe økt administrativ byrde for skipskontrollen, men antakelig vil denne ikke være betydelig. Videre vil norske myndigheter (Sjøfartsdirektoratet) måtte utstede forsikringssertifikater til norske passasjerskip. Dette vil medføre en viss administrativ byrde, særlig om også innenriksfergene omfattes av plikten til å ha forsikringssertifikat.

For rederinæringen vil premiekostnadene antakelig øke noe som følge av forsikringskravet. Hvor mye avhenger blant annet av utviklingen generelt i det internasjonale forsikringsmarkedet og av om det inntreffer store ulykker med passasjerskip. For sjøforsikringsnæringen vil premieinntektene øke tilsvarende som rederienes premiekostnader øker. Samtidig vil kostnadene til reassuranse kunne øke. Det vil også være en mulighet for at skadeutbetalingene vil øke. Hvor mye vil avhenge av hvilke ulykker som inntreffer. Fra sjøforsikringsnæringens side er det uttrykt bekymring for at de nye kravene til obligatorisk ansvarsforsikring medfører så betydelig risiko, at det kan komme til å skape behov for strukturelle endringer i P&I-næringen (forsikringsselskaper som tilbyr ansvarsforsikring til skip).

For passasjerene vil reglene medføre en bedret erstatningsrettslig beskyttelse, ved reglene om strengere ansvarsgrunnlag og ved reglene om pliktig ansvarsforsikring med direktekrav mot transportøren. I Norge gjelder det som nevnt over, allrede en øvre ansvarsgrense på 400.000 SDR pr. passasjer. Der norsk rett regulerer forholdet, innebærer derfor ikke en gjennomføring av konvensjonen høyere ansvarsgrenser. (I Norden forøvrig er imidlertid den øvre ansvarsgrensen 175.000 SDR pr. passasjer.

 

KOM (2005) 593 Forslag til direktiv om erstatningsansvar og krav til finansiell sikkerhet for skipseiere (vedlegg XIII kap V JD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv tar sikte på å etablere felles europeiske regler om rederens ikke-kontraktsrettslige erstatningsansvar. Formålet er å innføre regler som på noen punkter er strengere enn det som gjelder etter de internasjonale konvensjonene om dette som er vedtatt i FNs sjøfartsorganissjon IMO (International Maritime Organization), og som Kommisjonen finner utilfredsstillende.

For det første mener Kommisjonen at det er uheldig at de internasjonale konvensjonene om rederens erstatningsansvar gir rederen rett til å begrense sitt ansvar også i tilfelle av grov uaktsomhet. For det andre mener Kommisjonen at det ikke gjelder en bred nok forpliktelse for rederen til å ha ansvarsforsikring. Det er grunn til å forvente at direktivforslaget vil bli vesentlig endret under forhandlingene mellom Rådet og Parlamentet, i forhold til Kommisjonens opprinnelige forslag.

Direktivforslaget, slik det ble foreslått fra Kommisjonen, inneholder følgende forslag:
Medlemsstatene skal pålegges å ratifisere 1996-protokollen til London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav ("1996-begrensningskonvensjonen"), og pålegges videre å anvende alle reglene i den konvensjonen i forbindelse med rederens ansvar. Dette er ment å være et første skritt. Som et annet skritt, tar Kommisjonen sikte på at 1996-begrensningskonvensjonen skal reforhandles i IMO for å bli mer i tråd med EUs syn.
Skip hjemmehørende i stater som ikke er tilsluttet 1996-begrensningskonvensjonen skal underlegges strengere regler for rederen enn i den konvensjonen, ved at grov uaktsomhet på skipets side skal medføre at retten til ansvarsbegrensning bortfaller. Formålet med dette forslaget synes å være at Kommisjonen mener dette vil føre til at flere stater på verdensbasis vil tiltre 1996-begrensningskonvensjonen. Videre mener Kommisjonen at reglene i 1996-begrensningskonvensjonen om at rederen har rett til ansvarsbegrensning også i tilfelle av grov uaktsomhet, og bare mister denne retten ved forsettlig skadeforvoldelse, svekker reglenes preventive effekt.

Alle skip skal pålegges å ha en ansvarsforsikring tilsvarende et beløp som er minst det dobbelte av ansvarsgrensen under 1996-begrensningskonvensjonen. Medlemsstatene plikter å påse at skip under eget flagg har den pliktige forsikringen. Skip hjemmehørende i en medlemsstat skal videre forpliktes å ha forsikring til dekning av ansvaret for sjøfolk som etterlates, i tråd med IMO Resolution A 930(22). Medlemsstatene skal utstede forsikringssertifikater til skip under eget flagg, og kan utstede sertifikater til skip fra tredjeland.

Medlemsstatene plikter å sikre at ethvert skip fra tredjeland som går inn i den økonomiske sonen til medlemsstaten, har slik forsikring som kreves.

Merknader

Forslaget om å gjennomføre 1996-begrensningskonvensjonen
Norge er tilsluttet 1996-begrensningskonvensjonen, og har gjennomført reglene der i sjøloven kapittel 9. Reglene omhandler rederens rett til å begrense det samlede erstatningsansvaret etter en skipsulykke til et visst maksimumsbeløp. Bakgrunnen for dette tradisjonelle systemet med ansvarsbegrensning til sjøs knytter seg til måten sjøforsikringsmarkedet fungerer på. Det er ikke et formål med begrensningsreglene at de i praksis skal innebære at de skadelidte ikke får full erstatning. Meningen er at begrensningskonvensjonen i utgangspunktet skal innebære tilstrekkelig høye ansvarsgrenser. Likevel har man i noen spesielle tilfelle sett eksempler på at begrensningsbeløpet har vært for lavt, for eksempel i saken med "Green Ålesund".
Siden Norge allerede har gjennomført reglene i 1996-begrensningskonvensjonen, får det i utgangspunktet ikke betydning for norsk rett at denne konvensjonen gjennomføres i EU.
Forslaget lider imidlertid av en vesentlig svakhet, sett fra de skadelidtes synsvinkel. Det tas i forslaget ikke høyde for at 1996-begrensningskonvensjonen tillater de kontraherende statene å gjøre et forbehold som unntar viktige typer krav fra konvensjonen, slik at man kan innføre høyere ansvarsgrenser. Dette gjelder krav i anledning hevning, fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av et skip som er sunket, strandet, forlatt eller blitt vrak, samt alt som er eller har vært ombord i skipet (inkludert bunkersoljen). I tillegg gjelder det alle krav i anledning fjerning, ødeleggelse eller uskadeliggjørelse av skipets last. Blant annet på bakgrunn av erfaringene i saken med "Green Ålesund", har Norge gjort et slikt forbehold. Ved endringslov til sjøloven 17. juni 2005 nr. 88, i kraft 1.11.2006, innføres betydelig høyere ansvarsgrenser for slike krav enn i 1996-begrensningskonvensjonen. Med Kommisjonens forslag slik det nå lyder, ville man i den norske sjøloven antakelig måtte gå tilbake til å anvende de lavere ansvarsgrensene som følger av 1996-begrensningskonvensjonen her. Det vil være i strid med Kommisjonens formål om å bedre erstatningsdekningen etter sjøulykker, dersom forslaget skulle forhindre statene i å gjøre et slikt forbehold til 1996-begrensningskonvensjonen og operere med høyere ansvarsgrenser for krav som er omfattet av forbeholdet. Kommisjonen drøfter ikke dette i forslaget, og har muligens ikke vært oppmerksom på problemstillingen.

Forslaget om at skip fra stater som ikke er tilsluttet 1996-begrensningskonvensjonen skal underlegges andre og strengere regler om adgangen til å begrense sitt ansvar
I den norske sjøloven gjelder 1996-begrensningskonvensjonens regler uten hensyn til hvor skipet hører hjemme. Bakgrunnen for dette er at konvensjonsforpliktelsene ikke knytter seg til hvor skipet er flagget, men til hvor ansvarssubjektet (rederen) hører hjemme. 1996-begrensningskonvensjonen gir imidlertid mulighet for å unnta skip under flagg fra en stat som ikke er tilsluttet konvensjonen.

Forslaget om en generell forsikringsplikt
I FN's sjøfartsorganisasjon IMO er følgende internasjonale konvensjoner vedtatt som inneholder krav til pliktig ansvarsforsikring som gjelder krav fra tredjemenn:
Internasjonal konvensjon 27. november 1992 om erstatningsansvar for oljesølsskade ("CLC-konvensjonen"), som pålegger oljetankere en forsikringsplikt for oljesølskade,
Internasjonal konvensjon 3. mai 1996 om erstatningsansvar for skade i forbindelse med transport av farlige og skadelige stoffer til sjøs ("HNS-konvensjonen"), som pålegger skip som fører slikt gods å ha en forsikring for skade forårsaket av skader stoffene forårsaker i forbindelse med sjøulykker,
Internasjonal konvensjon 23. mai 2001 om ansvar for forurensningsskade forårsaket av bunkersolje ("bunkersoljekonvensjonen"), som pålegger alle skip over 1000 bruttotonn å ha forsikring for ansvar for skade forårsaket av bunkersoljesøl opp til de gjeldende ansvarsgrensene i 1996-begrensningskonvensjonen, og 
Av disse konvensjonene er det foreløpig bare CLC-konvensjonen, som i norsk rett er gjennomført i sjøloven kapittel 10, som er i kraft. De øvrige konvensjonene nevnt over, som alle er undertegnet av Norge, vil antakelig tre i kraft innen få år, forutsatt at de blir ratifisert av EUs medlemsstater. På norsk side arbeides det med å forberede ratifikasjoner.
(I tillegg arbeides det i IMO med en konvensjon om vrakfjerning, som antakelig vil inneholde regler om en plikt for rederen til å ha forsikring for tap forårsaket av skipsvrak, herunder fjerningskostnader og lignende. Om, og eventuelt på hvilken måte, lonvensjonen vil gjelde utenfor territorialfarvannet, er enda usikkert.)
Når disse IMO-konvensjonene er trådt i kraft, vil alle de viktigste typene sjørettslig erstatningskrav utenfor kontrakt bli dekket av en internasjonal forsikringsplikt og internasjonale regler om objektivt ansvar mv. (Et krav som muligens ikke vil være dekket av IMO-konvensjonene, kan være vrakfjerning innenfor territorialfarvannet, jf. over om dette.) Det kan derfor stilles spørsmål ved om en slik generell forsikringsplikt som foreslås i tillegg i direktivet, i nevneverdig grad vil styrke de skadelidtes erstatningsrettslige beskyttelse.
Det skal etter direktivforslaget utstedes et forsikringssertifikat til alle skip. Utstedelse av slike forsikringssertifikater vil antakelig kunne skje elektronisk, men vil likevel kunne medføre en administrativ byrde for myndighetene. For skip over 1000 tonn vil denne ekstra administrative byrden antakelig være av mindre betydning når bunkerskonvensjonen trer i kraft, fordi disse skipene uansett vil måtte ha et forsikringssertifikat i den forbindelse. Bunkerskonvensjonen unntar imidlertid skip under 1000 tonn fra forsikringplikt. Grunnen til det er at man under forhandlingene om bunkerskonvensjonen mente det ville innebære en uforholdsmessig stor administrativ byrde i forhold til formålet, om man måtte utstede forsikringssertifikat til alle disse små fartøyene under 1000 tonn. Det vil på samme måte antakelig medføre en uforholdsmessig administrativ byrde om myndighetene må utstede forsikringssertifikater til alle disse små skipene på grunn av et EU-direktiv.
Når det gjelder de større skipene, som gjerne har sin ansvarsforsikring i en P&I-klubb, er det mulig at et slikt forsikringskrav som Kommisjonen foreslår, vil medføre visse økte kostnader. Erfaringer tilsier at for de mindre fartøyene, som ofte har sin forsikring utenfor P&I systemet, så vil en ny forsikringsplikt generelt kunne medføre betydelig økte premiekostnader.
Kommisjonen arbeider for at medlemsstatene skal ratifisere de ovennevnte IMO-konvensjonene.
Et viktig spørsmål som ikke er drøftet i Kommisjonens dokument, er om medlemsstatene skal kunne akseptere forsikringssertifikater som er utstedt i en stat utenfor EU. Artikkel 9 i forslaget kan tyde på at det ikke er meningen at de skal kunne gjøre det, men det er usikkert om dette er meningen. Spørsmålet har betydelig praktisk betydning, fordi man ellers vil være avhengig av at medlemsstatene i EU har kapasitet å sjekke forsikringen og utstede forsikringssertifikater til alle skip fra stater utenfor EU, hvilket antakelig kan være noe problematisk.

Forslaget om at medlemsstatene skal sikre at alle skip som går inn i den økonomiske sonen må ha slik forsikring som kreves
Medlemsstatene plikter etter forslaget å kontrollere at alle skip som går inn i deres økonomiske sone har forsikring, og det legges opp til at skipene selv skal rapportere til kyststatens myndigheter at det har slik forsikring som kreves. Kontrollen vil antakelig medføre en administrativ byrde for norske myndigheter.
Etter direktivforslaget skal den pliktige forsikringen dekke et beløp tilsvarende det dobbelte av ansvarsgrensen etter 1996-begrensningskonvensjonen. Det er også en noe videre adgang til direktekrav mot forsikringsselskapet enn under IMO-konvensjonene som nevnes over, ved at bevisst fremkallelse av skadetilfellet (såkalt "wilful misconduct") på rederens side ikke er et forsvar for selskapet. Den alminnelige P&I forsikringen er i dag ikke beløpsbegrenset. Forslaget vil derfor muligens innebære at skipenes allminnelige forsikring vil bli beløpsbegrenset på en måte forsikringen ikke er i dag, med mindre skipene fortsetter å ha forsikring for høyere beløp. I så fall vil forslaget kunne virke mot sin hensikt når det gjelder formålet om å bedre forsikringsdekningen, forsåvidt gjelder det overveldende flertallet av verdensflåten (95%) som i dag uansett har P&I forsikring.
Sammenfatningsvis kan man si at direktivet på noen punkter vil styrke de skadelidtes posisjon i forhold til reglene som ellers vil gjelde under 1996-begrensningskonvensjonen og de øvrige IMO-konvensjonene nevnt over. Dette gjelder for det første punktet om at rederen skal miste sin rett til ansvarsbegrensning ved grov uaktsomhet, og ikke, som i IMO-konvensjonene, først ved forsett. I tillegg er det mulig at vrakfjerning innenfor territoriet ikke vil bli omfattet av IMOs regelverk. Regelen om at direktekrav mot forsikringsgiveren også gjelder der rederen bevisst har fremkalt skadetilfellet, vil også innebære en fordel. Disse fordelene vil i praksis neppe være av slik betydning at de vil oppveie for de ulempene som vil følge dersom direktivet blir vedtatt slik det lyder nå, og som er nevnt over.


Vedlegg XXII Selskapsrett

KOM (2008) 396/3 Forslag til forordning om europeisk privat selskap ("SPE") (vedlegg XX JD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning inneholder forslag om en ny europeisk selskapform Societas Privata Europaea, forkortet "SPE".
 
Etter forslaget skal blant annet følgende regler gjelde for denne selskapsformen:
- Et SPE skal ha begrenset ansvar, og andelene skal ikke kunne tilbys eller omsettes i et allment tilgjengelig marked (artikkel 3).
- Et SPE skal kunne være registrert i en hvilken som helst medlemsstat, uansett hvor virksomheten drives og hvor den ledes fra, så lenge det registrerte hovedkontoret og hovedsetet eller forretningsstedet er i en medlemsstat (artikkel 7).
- Et SPE skal kunne flytte registreringen til en annen medlemsstat etter prosedyrene i kapittel VII.
- Et SPE skal være underlagt de selskapsrettslige reglene i det landet hvor det har sitt registrerte forretningssted, som også er der selskapet skal være registrert (artikkel 4 jf. artikkel 9).
- Nasjonale selskapsrettslige regler skal bare komme til anvendelse på SPE-selskaper så langt forholdet ikke er regulert i forordningen eller i selskapets vedtekter (artikkel 4). Forordningen regulerer ikke anvendelsen av reglene på andre rettsområder enn det selskapsrettslige. På andre rettsområder, som arbeidsrett, skatterett, regler om regnskap og revisjon, konkurs- og insolvensrett osv., vil medlemsstatenes nasjonale lovgivning gjelde på vanlig måte for et SPE.
- Selskapet skal ha en aksjeeierbok, som skal være tilgjengelig for aksjeeierne og for tredjepersoner.
- Kommisjonen foreslår at aksjekapitalen skal være 1 Euro (artikkel 19). Reglene om kapitalbeskyttelse skal være basert på en såkalt "balance sheet test", i form av et krav om at selskapets aktiva må være tilstrekkelig til å dekke selskapets forpliktelser fullt ut (artikkel 21 flg.)
- Et SPE skal ha et administrativt ledelsesorgan ("management body"). Utover dette er organiseringen overlatt til selskapet, jf. artikkel 26, men slik at en rekke forhold må være nærmere regulert i selskapets vedtekter.
- Visse beslutninger er lagt til aksjeeierne, men uten at det kreves generalforsamling.
- Annex I inneholder en lang liste over forhold som i henhold til artikkel 8 skal være regulert i selskapets vedtekter.
- Selskapsledelsens ansvar utad skal være regulert av nasjonal rett (jf. artikkel 31 jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav c). (Dette gjelder også styrets ansvar, for eksempel overfor selskapets kreditorer.)
- Etter artikkel 34 skal reglene om de ansattes medbestemmelsesrett i utgangspunktet følge reglene i registreringsstaten.   Artikkel 38 regulerer situasjonen der selskapet flytter til en annen medlemsstat.

Merknader

Forslaget medfører ikke behov for endringer i de eksisterende norske selskapsformene, men krever at Norge gjennomfører forordningen ved at SPE blir en ny selskapsform i norsk rett. Videre vil Norge på selskapsrettens område ikke kunne regulere SPE-selskaper som er registrert i andre europeiske land. Slike selskaper vil på selskapsrettens område følge registreringslandets rett. På andre rettsområder vil norsk rett regulere selskapets virksomhet på vanlig måte, der virksomheten har en slik tilknytning til Norge at norsk rett gjelder.

Forordningen regulerer ikke styrets ansvar utad, men overlater dette til nasjonal rett. Forslaget artikkel 4 nr. 1 jf. Annex 1 kapittel 5 har skapt noe uklarhet med hensyn til om spørsmålet om revisjonsplikt er overlatt til nasjonal rett, eller om dette hører til de spørsmålene som skal reguleres i selskapets vedtekter. På møter i Kommisjonens ekspertgruppe i selskapsrett (Company law experts Group) har imidlertid Kommisjonen gitt uttrykk for at hensikten er at spørsmålet om revisjonsplikt ikke skal reguleres i forordningen, men skal overlates til nasjonal rett, og at dette bør klargjøres i teksten.

Forslaget innebærer at Foretaksregisteret ved nyregistrering av et SPE-selskap, må gå gjennom selskapets vedtekter for å kontrollere at de regulerer alle spørsmål som forordningen krever vedtektsregulert. Hva dette kan komme til å bety i praksis for Brønnøysundregistrene, er for tidlig å si. Muligens kan det komme til å medføre en del merarbeid knyttet til selskapsregistreringen, behov for endringer av dagens saksbehandlingssystemer og lengre behandlingstid i Brønnøysundregistrene. Om og i hvilken grad forordningen får slike virkninger for Brønnøysundregistrene kan blant annet avhenge av hvor utbredt selskapformen blir og hva som blir innholdet i den endelige forordningen.
Inntil man ser innholdet i den endelige forordningen , herunder kravet til aksjekapital, er det vanskelig å vurdere hvor utbredt man kan forvente at selskapsformen blir, og hvem som vil benytte seg av den.
Formålet med forordningen er forenkling for små og mellomstore bedrifter, spesielt for slike som driver virksomhet i flere europeiske land. Dette formålet mener man å avstedkomme blant annet gjennom at selskapet skal regulere sin egen interne organisering i vedtektene og kan velge å ha den samme organiseringen uavhengig av i hvilket land selskapet er registrert.

Det forhold at selskapets interne organisering må reguleres i vedtektene, og ikke i loven (forordningen/nasjonal rett), kan muligens komme til å medføre større transaksjonskostnader (for eksempel til advokatutgifter) ved etableringen av et SPE, enn ved etableringen av en annen form for selskap med ubegrenset ansvar (herunder norsk aksjeselskap). Videre kan dette medføre at det kan komme til å knytte seg større usikkerhet til ulike rettslige spørsmål som kan oppstå når det gjelder selskapsformen, for eksempel knyttet til hvilken myndighet og hvilke plikter som hører til en bestemt posisjon i ledelsen, og derved større transaksjonskostnader når slike spørsmål oppstår, enn det som er tilfellet for aksjeselskaper.

Selskapsformen SPE tar i første rekke sikte på selskaper som driver virksomhet i flere europeiske land, og som ønsker den fleksibiliteten selskapsformen gir når det gjelder muligheten for lik organisering på tvers av landegrensene. For andre selskaper kan behovet for den forutsigbareheten som de velkjente rammene i den norske aksjeselskapslovgivningen byr på, muligens innebære at SPE-formen for en del kan være noe mindre aktuell.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens foreløpige forslag har vært på høring. Pr. 17. oktober 2008 har tolv høringsinstanser svart, og av disse har fem kommentert forslaget. (Bedriftsforbundet, Brønnøysundregistrene, HSH, NHO og Statistisk sentralbyrå). Bedriftsforbundet, NHO og HSH uttrykker at man i utgangspunktet er positive til forordningen, og de to førstnevnte nevner i den forbindelse blant annet særlig forslaget til 1 Euro i aksjekapital. Brønnøysundregistrene og Statistisk sentralbyrå gir på den annen side uttrykk for at et krav til 1 Euro i aksjekapital kan medføre svekket tillitt til/kvalitet av SPE som selskapsform. Brønnøysundregistrene påpeker den rettslige usikkerheten som kan komme til å knytte seg til selskapsformen på grunn av manglende lovregulering av innholdet i myndigheten og pliktene som hører til rollene i selskapsledelsen, og mener forordningen burde inneholde en deklaratorisk regulering av selskapsorganene, som eventuelt kan fravikes i vedtektene. NHO viser til behovet for å utarbeide standardvedtekter på europeisk nivå (hvilket det arbeides med i Kommisjonen), og viser til at det også bør utarbeides slike standardvedtekter for enpersonselskaper. 

 

KOM (2008) 544 Forslag til direktiv om kodifisering av annet selskapsrettsdirektiv (vedlegg XX JD)

Sammendrag av innhold

Direktivforslaget er et rent kodifiseringsdirektiv av 2. direktiv med senere endringsdirektiver, og medfører ingen materielle endringer.
Siden direktivet ikke medfører noen materielle endringer, skal det behandles etter prosedyrene i henhold til en avtale 20. desember 1994 mellom Rådet, Parlamentet og Kommisjonen om en hurtigprosedyre for rene kodifiseringsinstrumenter.

Merknader

Direktivet er EØS-relevant og akseptabelt. Det er en ren kodifisering av gjeldende regler, og medfører intet behov for lovendringer.

 

KOM (2008) 576 Forslag til direktiv om endring av direktiv 77/91/EF, 78/885/EF, 82/891/EF og direktiv 2005/56/EF om rapportering og dokumentasjon i fm fusjoner og fisjoner (vedlegg XX JD)

Sammendrag av innhold

Direktivet springer ut av EUs prosjekt "better regulation". Formålet er en reduksjon av de administrative byrdene for selskapene. Forslaget innebærer ulike endringer i kravene til rapportering og dokumentasjon i tidligere direktiver om fusjon (direktiv 78/885/EF) og fisjon (direktiv 82/891/EF).  Videre inneholder direktivet enkelte konsekvensendringer i direktivet om grensekryssende fusjoner (direktiv 2005/56/EF) og i direktivet om selskapers kapital (direktiv 77/91/EF).

Merknader

Direktivet vil medføre behov for tilsvarende endringer i reglene i aksjelovene som gjennomfører de aktuelle direktivene.

 

KULTUR- OG KIRKEDEPARTEMENTET

 

 

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

KOM (2008) 106 Forslag til program Safer Internet 2009 (prot. 31 KKD)

Sammendrag av innhold

Safer Internet program 2009 har som mål å fremme sikker bruk av Internet og annen kommunikasjonsteknologi med hensyn til barn, og å bekjempe ulovlig innhold og skadelig oppførsel i onlineverdenen. For å nå målet vil programmet særlig legge vekt på praktisk hjelp til barn, foreldre, omsorgspersoner og lærere. Programmet er en oppfølging av det eksisterende Safer Internet Plus programmet, vedtatt ved europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 2005/854/EF. Det nye programmet er 5-årig fra 1. januar 2009 og ut 2013.

Programmet skal legge til rette for tiltak mot ulovlig innhold, fremme en sikker onlineverden og sørge for økt bevissthet rundt risikoer og forholdsregler som bør tas. I forhold til tidligere program vil ikke dette omhandle tiltak mot uønsket reklame (spam), siden dette problemet gjelder uavhengig av alder og behandles i andre Kommisjonsinitiativ.

Det nye programmet utvides med to nye punkter i forhold til tidligere: særlige tiltak for å beskytte utsatte barn, spesielt mot grooming og mobbing via digitale medier, og å skaffe mer informasjon om hvordan barn bruker ny teknologi.

Samlet vil programmet inneholde 4 aksjonspunkter:
    1. Bekjempe ulovlig innhold og skadelig adferd online ved å medvirke til at det opprettes nasjonale kontaktpunkt hvor brukerne kan anmelde ulovlig innhold og skadelig adferd på nettet, som overgrepsbilder av barn og grooming (dvs. at voksne innleder kontakt med et barn med det formål å misbruke det seksuelt).
    2. Fremme en sikkert onlineverden ved å oppmuntre til selvregulering og å stimulere barn og unge til å bidra bl.a. gjennom ungdomspaneler.
    3. Legge til rette for allmenn bevisstgjøring gjennom tiltak rettet mot barn, foreldre og lærere.
    4. Etablere en kunnskapsbase ved å bringe sammen forskere på et europeisk nivå og samle å informasjon om barns bruk av ny teknologi.

Merknader

Safer Internett program 2009 følger opp Rekommandasjon om beskyttelse av mindreårige 2006/952/EF bl.a. gjennom å støtte nettverk for selvregulering og erfaringsutveksling. 

Den totale økonomiske rammen for programmets fem år er 55 millioner euro. Kostnadene for EFTA-landenes deltakelse er ennå ikke klare fra EFTA-sekretariatet. De forløpige tallene viser at kostnadene blir omtrent som tidligere år, dvs. ca. 2 millioner kr for Norge hvert år, forutsatt at EFTA skal bidra med ca 2,4% av budsjettet, som tilsvarer 1,32 millioner Euro for perioden 2009-2013. Med samme fordelingsnøkkel mellom EFTA landene som i 2009 vil Norge måtte bidra med 94,19% om kostandene, som tilsvarer 248 661 euro per år.

Det er tilsatt en nasjonal ekspert tilknyttet Kommisjonens programsekretariat. Utgiftene for eksperten er på ca. 1,1 millioner kroner og kommer i tillegg til programkostnadene. 

 

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET

 

KOM (2007) 395 Forslag til program om kvalitet i høyere utdanning – Erasmus Mundus (prot. 31 KD)

Sammendrag av innhold

Målsetningen med programmet er å bidra til å styrke kvaliteten og attraktiviteten på europeisk høyere utdanning og samarbeid med tredjelands høyere utdanningsinstitusjoner utenfor EU/EØS-området. Forslaget om en ny programperiode er en videreføring av dagens Erasmus Mundus (2004-2008) med utvidelse til doktorgradsnivå. EU-kommisjonen foretok en evaluering av programmet i 2007, som ga meget god tilbakemelding og at programmet i det store og hele lever opp til målsetningene.

Programmet består av tre hoveddeler:
Aksjon 1 vil etter forslaget være Erasmus Mundus-fellesprogram inkludert stipendordning. Denne aksjonen vil blant annet støtte etableringen av utvalgte Erasmus Mundus-mastergrads- og doktorgradsprogrammer og stipender til studenter og akademikere. Nytt her er altså at det nå vil kunne bli gitt støtte til utvikling av felles europeiske doktorgradsprogrammer. Videre vil det etter forslaget også kunne gis stipender til europeiske studenter, noe som også er nytt. Slike stipender vil være såkalte "full-study scholarships" og de vil kunne gis både i tilknytning til master- og doktorgradsprogrammer. En kan imidlertid ikke få støtte for samme aktivitet fra flere EU-programmer, noe som vil innebære at en ikke kan få Erasmus Mundus-stipend om en får støtte fra Livslang læringsprogrammet (Erasmusdelen) eller Marie Curie-stipend fra 7. rammeprogram for forskning. Videre vil det kunne gis stipender for kortere perioder til akademikere (europeiske eller fra tredjeland) som besøker institusjoner som deltar i programmet.

Aksjon 2 vil etter forslaget være Erasmus Mundus-partnerskap med høyere utdanningsinstitusjoner i tredjeland og vil også inkludere en stipendordning. Denne delen av programmet er en sterkere integrering av de såkalte "vinduer for eksternt samarbeid" som finnes i dagens program. Slike partnerskap er ment å etablere samarbeid mellom institusjoner i Europa og verden utenfor, uten at det nødvendigvis blir etablert felles master- eller doktorgradsprogrammer. Samarbeidet vil kunne omfatte kompetanseoverføring, utveksling av studenter på alle nivåer opp til postdoktor og ordninger for godkjenning av studieperioder samt utveksling av undervisningspersonale. I forbindelse med et slikt samarbeid vil det etableres stipendordninger under programmet. Målet er å styrke institusjoner i tredjelands evne til internasjonalt samarbeid.

Aksjon 3 vil etter forslaget støtte tiltak som tar sikte på å styrke attraktiviteten til europeisk høyere utdanning. Dette kan dreie seg om aktiviteter knyttet til utvikling av tilgjengeligheten av utdanningstilbud, kvalitetssikringsordninger, godkjenningsordninger, utvikling av læreplaner, mobilitet og så videre. I en slik sammenheng kan det gis støtte til studier, konferanser, nettverk, piloter eller liknende. Organisasjoner i minst tre ulike europeiske land må være med for at aktiviteten skal være støtteberettiget. Inkludert i aksjon 3 ligger også den teknisk-administrative støtten rundt programmet, til Executive Agency, evalueringer, analyser og eksperter til søknadsvurderinger.

Budsjettforslag
Erasmus Mundus II vil for hele perioden ha et totalbudsjett på om lag 950 millioner euro dersom forslaget går gjennom. Det er viktig å være oppmerksom på at det etter forslaget er ulike finansieringskilder for de ulike aksjonene. Aksjon 1 og 3 er foreslått gitt et totalbudsjett på 493,7 millioner euro. Disse vil tas fra den delen av EU-budsjettet hvor Norge vanligvis bidrar når vi deltar i programmet (A1 om konkurransekraft og vekst). Aksjon 2 vil etter forslaget ha et budsjett opp mot 460 millioner euro. Disse tas fra ulike fond og instrumenter for EUs globale aktiviteter som for en stor del vil falle inn under det som kan kategoriseres som bistandsmidler.
Status
Kommisjonen la fram forslaget 12.07.2007 og Europaparlamentet vedtok forslaget i første lesning 21. oktober 2008. Endelig vedtak (A-vedtak) forventes i Rådet primo desember 2008. St.prp. vil bli fremmet tidlig på nyåret 2009.

 

LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

 

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I  Veterinære forhold

KOM (2007) 90 endelig  Forslag til europaparlaments-og rådsforordning som endrer forordning nr. 11 om avskaffelse av forskjellsbehandling med hensyn til transportpriser og transportvilkår, i henhold til artikkel 79(3) i EF-traktaten og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 om næringsmiddelhygiene  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er ment å redusere forvaltningsmessige byrder for små virksomheter som leverer til sluttforbruker. Forordning 852/2004, art. 5 stiller krav til alle virksomheter med unntak av primærprodusenter om at de skal innføre, gjennomføre og opprettholde permanente framgangsmåter som er basert på HACCP - prinsippene. Art 2 i endringsforslaget endrer art 5 i forordning 852/2004 ved tilføyelse av setningen: " uten at andre krav i denne forordning berøres, skal nr 1 ikke gjelde for mikro-virksomheter, som nevnt i Kommisjons anbefaling 2003/361/EC av 6. mai 2003 og som hovedsaklig selger til sluttforbruker.
Kommisjons anbefaling 2003/361/EC art 2 definerer mikrovirksomhet til å være en virksomhet med færre enn 10 ansatte og en omsetning på mindre enn 2 mill. EUR (ca. 16. mill. NOK).
I tilknyttede arbeidsdokumenter til endringsforslaget påpekes det at de hygieniske krav til regelverket kan etterleves ved anvendelse av GHP (retningslinjer for god hygienisk praksis) uten å anvende HACCP.

Merknader

Rettsakten vil føre til endring i forordning (EF) nr. 852/2004, art. 5. Endringen vil også føre til endring av EU-kommisjonens veiledningsdokument om gjennomføringen av framgangsmåter basert på HACCP-prinsippene og om forenkling av gjennomføringen av HACCP-prinsippene i visse næringsmiddelforetak. § 5a i internkontrollforskriften vil oppheves ved implementeringen av nytt hygieneregelverk. Dette vil føre til at disse virksomhetene i realiteten vil stå uten noen krav til farevurdering i og med at art. 5 og krav til HACCP faller bort.
Rettsakten vil få både administrative og økonomiske konsekvenser for norske myndigheter. Dette skyldes at det vil måtte settes inn større ressurser for tilsyn på slike virksomheter. Intensjonen med nytt hygieneregelverk vil være å pålegge virksomhetene å styre farer. Hvis det ikke er krav til vurdering av farer gjennom HACCP og § 5a i Internkontrollforskriften, kan dette føre til at Mattilsynet må følge opp virksomhetene tettere for å sikre trygg mat.
For mikrovirksomhetene vil dette medføre både en økonomisk og administrativ lettelse.

Mattilsynets må etablere et system for å holde oversikt over omsetning og antall ansatte. Det vil også bli kunne bli mulighet for virksomhetene å organisere seg slik de unngår krav om HACCP ved en organisatorisk endring.
Sakkyndige instansers merknader/høringsuttalelser
Rettsakten er til vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

KOM (2008) 345 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om helseregler med hensyn til animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum (biproduktforordningen) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning er en komplett revisjon av dagens biproduktforordning (forordning (EF) nr. 1774/2002). Utkastet til ny forordning er vedtatt av Kommisjonen og har blitt oversendt til Europarådet og parlamentet for videre behandling. Dagens biproduktregelverk i EU består av forordning (EF) nr. 1774/2002 (hoveddel og vedlegg), samt en rekke separate implementeringsforordninger i tillegg. Det nye forslaget endrer foreløpig kun forordningens hoveddel. Det materielle innholdet i dagens vedlegg, samt implementeringsforordningene, skal innlemmes i en egen forordning som skal vedtas gjennom komitologi. Endringsforslaget legger derfor føringer for hva som kan vedtas av Kommisjonen og hva som må endres av Europarådet og parlamentet. De detaljerte kravene i dagens vedlegg til biproduktforordning er ikke omtalt eller endret, men disse vil vedtas gjennom komitologi, parallelt med at utkastet til hoveddel behandles av arbeidsgrupper under Rådet.
 
Hensikten med utkastet til ny forordning er å klargjøre/endre fire hovedpunkter:
- forordningens omfang (scope)
- kategorisering av animalske biprodukter
- godkjenninger
- mulighet for unntak
 
1.Omfang
Når det gjelder omfanget av forordningen, ønsker man å tydeliggjøre når biprodukter ikke lenger er å anse som biprodukter- (såkalt sluttpunkt/end point i produksjonskjeden). Det legges opp til at såkalte derived products ("avledete produkter"- definert som produkter som følger av en eller flere behandlinger/omforminger/bearbeidingstrinn av animalske biprodukter) kan omsettes uten at det stilles særskilte krav. Forutsetningen er at produktet utgjør minimal helserisiko ovenfor folk og dyr og at den som er ansvarlig for produktet baserer seg på prinsippet om "safe sourcing" og "safe treatment", samt at den ansvarlige er registrert (artikkel 41, 42, 43, 44 og 45). Det legges også til rette for at Kommisjonen på et senere tidspunkt kan vedta hvilke forutsetninger som skal legges til grunn for at noe kan defineres som et sluttpunkt i produksjonskjeden. Enkelte avledede produkter, blant annet kosmetikk, medisinske produkter og diagnostiske produkter, unntas fra forordningen. Produktene skal kun reguleres av biproduktforordningen hvis annen særskilt EU-lovgiving ikke stiller tilstrekkelige krav til at produktene behandles helsemessig trygt.

I tillegg defineres omfanget med hensyn til ville dyr. Vilt og viltkjøtt som omsettes i små mengder direkte til forbruker eller til lokalt utsalg, omfattes ikke av forordningen. Tomme skjell/skall fra krepsedyr og bløtdyr (blåskjell, muslinger etc.) er også unntatt fra forordningen. Det samme gjelder biprodukter som oppstår ute på havet i forbindelse med fiske, med mindre fisken som blir sløyd viser tegn på sykdom eller parasitter. Det er ikke klart om dette gjelder alle parasitter, også de som ikke alltid forårsaker sykdom under normale omstendigheter (f.eks. lus og invollsorm). Nytt er også at husholdningsavfall som benyttes til avledede produkter og produseres i henhold til en alternativ metode som beskrevet i artikkel 29, nå omfattes av forordningen. Et eksempel på dette kan være frityrolje, som skal benyttes til biodiesel.
 
2. Kategorisering
Det andre punktet man har ønsket å endre, gjelder kategorisering og behandling av animalske biprodukter. Materiale som inneholder kontaminanter (eks. PCB) eller tillatte legemidler, i for høy konsentrasjon, er definert som kategori 2. Materiale som inneholder forbudte stoffer (eks. beta-agonister), er definert som kategori 1. Det åpnes for at slikt kategori 1 materiale kan renses, mens nevnte kategori 2 materiale ikke kan renses. Dette kan forstås slik at det ikke blir tillatt å rense fiskeolje for PCB så det kan brukes til fôr.

I tillegg kategoriseres enkelte produkter som det har vært noe uklarhet rundt. Foster og embryo fra drøvtyggere og griser, samt kyllinger døde før klekking er kategori 2 materiale. Dyreføtter og fjørfehoder defineres som kategori 3 materiale. Det klargjøres også at blod fra drøvtyggere er kategori 3 materiale, forutsatt at dyr som er underlagt krav til TSE-testing har blitt testet med et negativt resultat. Daggamle kyllinger er også kategori 3 materiale, og det samme gjelder for virvelløse dyr (insekter, meitemark osv.), gnagere og haredyr. Når det gjelder endringer av hvordan de ulike kategoriene må behandles, er det nytt at kategori 1 produkter nå kan brukes til såkalt avledete produkter. Det er også nytt at man åpner for å bruke kategori 2 materiale til kjæledyrfôr hvis myndighetene ønsker å tillate det. Endret er også ordlyden når det gjelder behandlingsmuligheter for kategori 2 og kategori 3 fisk. Kravet til behandling av begge disse kategoriene er at fisken må være ensilert eller kompostert i et godkjent eller registrert anlegg. I påvente av harmoniserte krav til behandling av fiskebiprodukter, åpnes det for å benytte nasjonale regler. I dag finnes det ikke noen god metode for behandling av kategori 2 fisk innenfor gjeldende biproduktregelverk, og dette forslaget til endring gjør følgelig regelverket langt mer fleksibelt.
 
3. Godkjenninger
For å unngå at samme bedrift må godkjennes etter flere ulike regelverk, gis det klarere regler for hvilke bedrifter som må godkjennes og hvilke som bare må registreres (artikkel 6 og 7). Anlegg som allerede er godkjent etter annet EU regelverk, trenger ikke nødvendigvis godkjenning etter biproduktforordningen i tillegg. Dette gjelder bl.a. anlegg som er godkjent eller registrert i henhold til hygieneregelverket og fôrhygieneforordningen. Imidlertid må disse registreres etter biproduktforordningen etter søknad fra driftsansvarlig. Godkjenninger skal kun gis etter at man fysisk har besøkt anlegget, men det åpnes for at man kan gi midlertidige godkjenninger. Det er fortsatt krav om at bedriftene skal ha egenkontroll, men det er nytt krav om HACCP i biogass- og komposteringsanlegg. I tillegg er ordlyden flere steder endret i henhold til øvrig hygieneregelverk, slik at det presiseres at det er den driftsansvarlige som har ansvaret for at regelverket følges.
 
4. Unntak
For å gjøre regelverket mer fleksibelt, åpnes det for at man kan tilllate brenning eller nedgraving av biprodukter i tilfeller hvor det er praktisk umulig å kvitte seg med dem på annet vis. Eksempler på slike særskilte omstendigheter er naturkatastrofer eller geografiske/klimatiske grunner. I tillegg åpnes det for at man under offentlig tilsyn kan benytte andre alternativer enn de godkjente metodene hvis det kun dreier seg om små mengder biprodukter. Forutsetningen er at dette ikke utgjør en dyre- eller folkehelsemessig risiko. 

Merknader

Rettsakten krever endring i "forskrift 27. oktober 2007 nr. 1254 om animalske biprodukter ikke beregnet på konsum".
 
Det er svært vanskelig å si noe om økonomiske og administrative konsekvenser som vil følge av dette forslaget til biproduktforordning. Som allerede nevnt, er ikke de detaljerte kravene til metoder en del av denne forordningen.
 
Kommisjonen har utarbeidet en konsekvensanalyse i forbindelse med dette forslaget. Dette er en kvantitaiv og kvalitativ analyse, men siden det innenfor mange områder mangler data, inneholder analysen begrensede konklusjoner med hensyn til de endelige konsekvenser av det nye regelverket. 
 
Rent generelt gir denne forordningen mer fleksibilitet i regelverket, og åpner for noen flere unntak enn i dag. Spesielt positivt er det at behandlingen av fiskebiprodukter kan skje etter nasjonale regler. Allikevel vil det nok være en fordel å få harmoniserte, hensiktsmessige krav også her, slik at man åpner for større grad av samhandel.
 
Det vil bli vanskelig å føre tilsyn med bestemmelsen om at villfisk som blir sløyd på havet og som er infisert med parasitter skal omfattes av biproduktforordningen. Hvis dette skal tolkes strengt, er det vanskelig å se noen helsemessige fordeler ved at sløyd material ikke kan kastes overbord, men skal bringes inn til land uansett hvilken parasitt det er snakk om.
 
Det er mulig at forordningen innebærer at flere bedrifter må registreres (jf. artikkel 7 og artikkel 45), avhengig av hva som etterhvert defineres som et sluttprodukt. Det er usikkert hvor mange og hvilke bedrifter det her er snakk om. Samtidig vil tilsynets oppgaver forenkles ved at man unngår doble godkjenninger og parallell kontroll på mange områder.

Sakkyndige instansers merknader/høringsuttalelser

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

 

KOM (2008) 2415 Forslag til forordning om tiltak ved import av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på eget forbruk og endring av forordning (EF) nr. 136/2004 (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

EUs faste komite for næringsmiddelkjeden og dyrehelse har vedtatt forslag til ny forordning som endrer gjeldende bestemmelser i forordning (EF)745/2004. Gjeldende forordning 745/2004 gir bestemmelser om tiltak ved import av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på eget forbruk. Bestemmelsene i 745/2004 skal innlemmes i forordning 136/2004 som har bestemmelser om fremgangsmåte ved veterinærkontroller i EØS fra tredjeland og hvordan veterinærdokumentet CVED skal benyttes ved import av animalske produkter fra tredjeland. Det gjøres ingen endringer i gjeldende bestemmelsene som følger av 136/2004, utover at bestemmelsene i 745/2004 tas inn i forordningen. Endringene av gjeldende bestemmelser i 745/2004 er av mindre kakrakter, men er ment å skulle forenkle og klargjøre innholdet. Endringene innebærer at Kroatia er et av tredjelandene man kan importere en viss mengde produkter fra, fordi de nå deltar i ADNS-systemet (animal disease notification system). Det er også tatt inn bestemmelser om import av kjæledyrfôr. Noen henvisninger til annet regelverk er blitt rettet opp. I tillegg har man i det nye utkastet satt inn maksimumsgrenser for antall kilo man kan importere. Dette for å understreke at det dreier seg kun om produkter beregnet på eget forbruk.

Merknader

Flere land har ønsket at forslaget skulle diskuteres i en arbeidsgruppe, men Kommisjonen mente at det viktigste var at utkastet ble raskt vedtatt slik at plakatene som er en del av forordningen kunne presenteres i veterinary week, hvor man ønsker å sette et særlig fokus på import av animalske produkter beregnet på eget forbruk. 

 

Utkast til forordning om gjennomføring av direktiv 90/426/EØF og direktiv 90/427/EØF vedrørende metoder for identifisering av dyr av hestefamilien (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet implementerer direktiv 90/426/EØF og dir 90/427/EØF vedrørende metode for identifisering av hest. Alle hester født etter denne dato skal identifiseres i samsvar med denne forordningen. MS kan bestemme at også hester født før denne datoen skal være identifisert i samsvar med denne forordningen.

Prinsipper:

Alle hester skal ha:
-Unikt livsvarig ID-dokument (hestepass)(hesteholder er ansvarlig)
-Utstedes etter at det er verifisert at hesten ikke er identifisert tidligere
-Link mellom dyret og id-dokumentet skal kunne verifiseres til enhver tid (mikrochip/signalement)

For hester for avl og produksjon må passet minst inneholde del II, III, IX, og X.Hester født etter en gitt dato (avhengig av fastsettelsen av direktivet) skal identifiseres på omtalte måte. Føll skal identifiseres før avvenning (føll ved fot), før 31. desember i fødselsåret eller senest ved 6 måneders alder. Importert hest skal identifiseres senes 30 dager etter tollbehandling.ID-dokument for registrerte hester (hester som er registrert av godkjent instans eller som er berettiget til registrering hos slik instans) skal utstedes av:

1) Godkjent avlsorganisasjon
2) Internasjonal organisasjon som har ansvaret/ivaretar hester for konkurranser eller veddeløp. ID-dokumentet for hester for avl og produksjon skal utstedes av kompetent myndighet i MS. 

Avstamningsopplysninger skal inkluderes i passet. Det innføres krav om mikrochip. 

Passutsteder skal registrere følgende opplysninger:

a) Dato for utstedelse
b) Navn og adresse på personen som fikk passet utstedt
c) Hestens fødselsår og dato
d) Fødselsland
e) Kjønn
f) Microchip-nummer
g) Identifikasjonsnummer
h)  Informasjon om evt. erstatningsdokument Informasjonen skal oppbevares i minst 35 år, eller minst 2 år etter dyrets død. Hesten skal gis et universelt hestelivstidsnummer (UELN)MS kan vedta å opprette en sentral database.

Medlemsstatene kan bestemme at utstedende instans skal kommunisere opplysningene i art. 12 til en sentral database når det gjelder dyr identifisert i landet. MS skal gjøre den sentrale databasens navn, adresse og 6-siffret UELN-compatibel ID-kode tilgjengelig for andre MS og publisere dette på en web-side. Kommisjonen skal publisere listen over sentrale databaser. MS skal ha alle hesteholdene registret i en database. Denne kan være en del av den sentrale databasen. 

Eier er ansvarlig for at hesten har pass når den forlater hesteholdet. (Unntak: til fots lokalt) Det skal kreves pass ved slakting. (evt.unntak < 12 mnd) Smart card kan tillates nasjonalt, evt. også bilaterale avtaler om det. Utsteder kan utstede et midlertidig dokument med minst UELN, som gjelder nasjonalt.

Medlemsstatene kan tillate forenklet dokument uten signalement hvis det finnes mikrochip ( F.eks. frysemerking) (forutsetter at kommisjonen underrettes).Hvis smittsomme sykdommer, kan passet suspenderes. Hvis død, retur til utsteder. Duplikat av pass medfører ”not intended for food production”.

Når det ikke er mulig å reetablere identitet medfører dette at nytt pass merkes med ”not intended for food production”. I utgangspunktet regnes alle hester som matproduksjonsdyr. Det krever en aktiv handling av eier for å definere hesten som ikke-egnet til mat. Før behandling av veterinær skal dyret identifiseres bl.a. med hensyn til status som næringsmiddelproduserende dyr. Hvis behandlingen medfører konsekvenser for dette, skal veterinær endre dyrets status i passet (seksjon IX, del II og del III). Vedtakene 93/623/EØF og 2000/68/EF oppheves.

Overgangstid:

Det vil bli satt opp en overgangstid i forordningen.
 
Vedlegget beskriver delene i hestepasset.

 

KOM (2007) 710 endelig Forslag til rådsforordning om endring av forordning (EF) nr. 21/2004 når det gjelder datoen for introduksjon av elektronisk identifikasjon av sauer og geiter  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget gjelder endring av forordning (EF) nr. 21/2004 når det gjelder tidspunktet for innføring av obligatorisk krav om elektronisk identifikasjon av småfe. Forordning (EF) nr. 21/2004 fastsetter at elektronisk identifikasjon av småfe skal være obligatorisk fra 1. januar 2008. Forslaget går ut på at datoen utsettes inntil det er foretatt en vurdering av de tekniske implikasjonene, kostnadene og konsekvensene ved bruken av elektronisk identifikasjon. Den nye datoen skal fastsettes minst 12 måneder før kravet trer i kraft. Forslaget åpner for at medlemsstatene kan gjøre kravet om elektronisk identifikasjon av småfe obligatorisk før datoen er fastsatt.

Merknader

Dersom forslaget vedtas, vil det kreve endring av forskrift 30. november 2005 nr. 1356 om merking, registrering og rapportering av småfe.

 

Forslag til kommisjonsvedtak vedrørende finansiell støtte fra Fellesskapet til en oversikt over forekomsten av Salmonella spp. og methicillinresistent Staphylococcus aureus i svineavlsbesetninger i medlemsstatene. (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til vedtak bygger på SANCO/3100/2007/Rev. 3 og skal erstatte vedtak 2007/636/EF.
I henhold til forordning (EF) nr. 2160/2003 om bekjempelse av salmonella og andre bestemte matbårne zoonotiske angens, skal det formuleres et EF-mål for reduksjon av forekomsten av salmonella i avlsbesetninger for svin. I tråd med dette, vedtok EFSA den 30. april 2007 en rapport om et forslag til tekniske spesifikasjoner for en slik referanseundersøkelse ("Salmonella-rapporten").
På samme måte ser man behovet for å få en oversikt over forekomsten, og eventuelle sesongmessige variasjoner, av methicillinresistente Staph. aureus i avlssvinbesetninger. De tekniske spesifikasjonene for denne undersøkelsen ble vedtatt av EFSA den 20. november 2007 ("MRSA-rapporten"). På denne måten får man sammenlignbare oversikter over salmonellainfiserte avlsbesetninger for svin i medlemsstatene og forekomsten av MRSA i disse.
I Kommisjonsvedtak 2007/636/EF av 28. september 2007 er det fastsatt prosedyrer vedrørende økonomiske tilskudd til undersøkelsen av salmonellaforekomsten og at undersøkelsen skal utføres i tidsrommet 1. januar 2008 til 31. desember 2008. Kommisjonen foreslår i dette vedtaket at salmonella- og MRSA-testingen slås sammen slik at man sparer både tid og penger. Samtidig gis det tilsagn om økonomisk støtte også til MRSA-undersøkelsen på linje med det som tidligere er foreslått for salmonelleundersøkelsen.
For å unngå misforståelser, foreslåes det at vedtak 2007/636/EF erstattes av det forslaget som her er fremmet og at det nye vedtaket skal gjelde fra den 1. januar 2008.   

Merknader

Det ansees ikke for nødvendig å endre norsk forskrift i denne sammenheng. Det kan imidlertid være aktuelt med en instruks.

 

Utkast til kommisjonsbeslutning om retningslinjer for å assistere tredjeland når det gjelder å utarbeide og fremlegge informasjon om den generelle organiseringen og ledelsen av ordningene for helsekontroll slik det er lagt opp til i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004  (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet til rettsakt utfyller kontrollforordningen art. 47. Artikkelen forutsetter at Kommisjonen skal be tredjestater som har til hensikt å eksportere varer til Fellesskapet, om å legge fram visse opplysninger om den generelle organiseringen og ledelsen av ordningene for helsekontroll. Videre legger kontrollforordningen art. 47 opp til at det skal utarbeides retningslinjer som angir hvordan opplysningene skal utarbeides og fremlegges. Utkastet til rettsakt inneholder slik veiledning.

De opplysningene det tas sikte på å innhente er tilsvarende de som EUs inspeksjonskontor (FVO) innhenter før inspeksjoner i tredjeland eller listing av tredjeland man kan akseptere import fra. Det enkelte EU/EØS-land har hjemmel i SPS-avtalen til å be om slike opplysninger, men det er først ved kontrollforordningen at Kommisjonen har fått et utgangspunkt for å be om dette på fellesskapets vegne. Kommisjonen skal ikke be om andre opplysninger enn de selv er beredt til å sende til det enkelte land.

Kommisjonen har allerede signalisert at rettsakten skal gis som en forordning, ikke som et vedtak slik utkastet foreligger. Grunnen til dette er at Kommisjonen ønsker at rettsakten skal være rettslig bindende.

 

Utkast til kommisjonsforordning som fastsetter liste over tredjestater, områder, soner eller segmenter hvorfra fjørfe og fjørfeprodukter kan importeres til eller transisteres gjennom Fellesskapet og krav til veterinærsertifikater (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkast til ny forordning som ut fra dyre- og folkehelsemessige hensyn fastsetter krav for import av levende fjørfe og av fjørfeprodukter fra tredjestater.
Utkastet til ny forordning omhandler ikke tredjestaters reststoffprogram. Dette reguleres av vedtak 2004/432/EF som blant annet er implementert i nasjonal forskrift nr. 785. Det betyr at det må utformes en ny forskrift som listefører slike tredjestater. Som en konsekvens av en ny forskrift om godkjente tredjestater med reststoffprogram, må også forskrift 31. desember 1998 nr. 1475 om dyrehelsemessige betingelser for import av ferskt kjøtt og kjøttprodukter fra tredjeland, endres.

Merknader

Rettsakten vil ved implementering i norsk rett kreve endring (oppheving) av de nasjonale forskriftene:
1. Forskrift 28. desember 2001 nr. 1616 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av fjørfe og rugeegg.

2. Forskrift 3. juli 2008 nr. 785 om import av ferskt kjøtt og kjøttprodukter av fjørfe, struts og fuglevilt, konsumegg og eggprodukter fra tredjestater.
 
Da rettsakten i prinsipp er en sammenslåing av vedtak som er implementerte i gjeldende nasjonale forskrifter, antas det at den nye forordningen ikke vil ha negative konsekvenser for næringen.

 

Utkast til kommisjonsforordning om endring av forordning (EF) nr. 318/2007 om dyrehelsemessige betingelser for import av visse fugler til Fellesskapet samt karantenebetingelsene for dette (SANCO/1837/2008 Rev. 3) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten erstatter listen i vedlegg V til forordning (EF) nr. 318/2007 over karanteneanlegg og -sentra i EØS som er godkjent for mottak av importerte fugler. Endringer i forhold til forrige liste er at ett anlegg i Ungarn er tatt ut av listen, mens et nytt anlegg i UK er føyd til.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler.
 
Norske importører kan importere fugler fra tredjestater via godkjente karanteneanlegg eller -sentra i andre EØS-stater. Endringer i listen over godkjente anlegg/sentra påvirker således omfange av karantenetilbudet norske importører prinsipielt sett vil kunne benytte seg av. Utover dette medfører ikke rettsakten konsekvenser for noen her i landet.

 

Utkast til kommisjonsvedtak om helsekrav for import av aper fra tredjestater (SANCO/10149/2008) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet legger opp til å åpne for import av aper fra godkjente institusjoner, institutter eller sentra i tredjestater til godkjente institusjoner, institutter eller sentra i medlemsstatene (MS) dersom dyrene:
• kommer fra listeført tredjestat (liste over de aktuelle statene er gitt i vedlegg A til utkastet),
• kommer fra et anlegg som har vært underlagt veterinær overvåkning i minst 6 mnd og hvor man gjennomfører helseovervåkningsprogram mhp. smittsomme sjukdommer som kan angripe aktuell art,
• enten er født på opprinnelsesanlegget og har oppholdt seg der siden fødsel eller er tatt inn på opprinnelsesanlegget for mer enn 6 månder siden,
• komme fra et anlegg hvor det ikke har vært tuberkulose, rabies eller haemorrhagic fever de siste 2 år,
• er identifisert med et individuelt identifikasjonsnummer (tatovering eller microchip),
• har individuell medisinsk journal,
• har blitt behandlet mot parasitter minst to ganger i løpet av de siste 40 dager før eksport,
• har gjennomgått testing for tuberkulose minst 2 ganger i året med negativt resultat (siste test i løpet av de siste 30 dager før eksport),
• har blitt testet årlig eller i løpet av de siste 40 dager før avsendelse mhp. patogene enterobakterier med negativt resultat,
• har blitt undersøkt på avsendelsesdagen og funnet å være fri for kliniske tegn på/mistanke om sjukdom og i stand til å bli transportert,
• har blitt testet årlig eller i løpet av de siste 40 dager før avsendelse mhp. herpes B virus med negativt resultat (gjelder bare makaker),
• følges av helsesertifikat (modell for helsesertifikat er gitt i vedlegg B til utkastet).
 
Utkastet legger opp til å pålegge medlemsstatene å sørge for at det foretas dokument- og identitetskontroll ved ankomst til EU og at dyrene kun blir importert via godkjent grensekontrollstasjon (GKS). Videre skal dyrene transporteres direkte fra GKS til mottakeranlegget. Ankommer dyrene en annen medlemsstat enn den de er bestemt for, skal det treffes tiltak for å sikre at de kommer fram til bestemmelsesmedlemsstaten. Grenseveterinæren skal varsle vedkommende myndighet for mottakeranlegget via TRACES. Videre skal den offentlig veterinæren ved mottakeranlegget gi tilbakemelding til grenseveterinæren om at dyrene har kommet fram innen 3 dager etter dyrenes ankomst. Har ikke dyrene kommet fram til bestemmelsstedet innen 3 dager skal vedkommende myndighet treffe tiltak overfor den som er ansvarlig for forsendelsen.
 
Utkastet legger opp til krav om at dyrene etter ankomst til mottakeranlegget skal settes i karantene på godkjent karantenested. Vilkår for godkjenning av karantenested følger av vedlegg III til utkastet. Dyrene skal holdes i karantene i minst 30 dager. I karantenetiden skal de daglig kontrolleres for tegn på sjukdom. I tillegg skal de testes for tuberkulose (gjelder ikke marmosetter og tamariner), patogene bakterier (Salmonella, Shigella, Yersinia og andre relevante), endo- og ektoparasitter og antistoffer mot rabies. Kommer dyrene fra tredjestat hvor haemorrhagic fever har forekommet i løpet av de siste 2 år eller fra et anlegg hvor det i løpet av de siste 2 år har forekommet andre zoonoser enn rabies, tuberkulose eller haemorrhagic fever, skal karantenetida forlenges til 12 uker. Tester som foretas i karantenetida skal foretas i overensstemmelse med OIEs Manual of Diagnostic Tests and Vaccines for Terrestrial Animals. Oppstår det mistanke om sjukdom i karantenetida, skal det treffes en rekke tiltak. Tiltakene omfatter isolasjon av dyr, uttak og testing av prøver, behandling, obduksjon av døde dyr, forlengelse av karantenetida, rengjøring og desinfeksjon av karantenestedet og karenstid på minst 21 dager for innsetting av nye dyr. Dyrene kan bare frigis fra karantene etter skriftlig tillatelse fra offentlig veterinær. Etter frigivelse vil dyrene kunne overføres mellom godkjente anlegg i medlemsstatene.
 
Utkastet legger opp til å pålegge medlemsstatene å tillate transitt av aper fra en tredjestat til en annen dersom dokument- og identitetskontroll viser at dyrene skal til godkjent anlegg og oppfyller vilkårene for import til EU. Vedkommende myndighet ved GKS hvor dyrene har passert inn i EU, skal varsle myndighetene i transittmedlemsstaten(e) og på utførselsstedet via TRACES.

Merknader

Dersom utkastet vedtas, vil det kreve endring i forskrift 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler og forskrift 20. februar 2004 nr. 453 om dyrehelsemessige vilkår for godkjenning av institusjoner, institutter og sentra og overføring av dyr, sæd, egg og embryo til og fra godkjent anlegg.
 
Utkastet gjelder kun dyrehelsekrav og er ikke til hinder for at Norge kan opprettholde eksisterende bestemmelser om import av aper gitt i eller i medhold av dyrevernloven.

 

Utkast til kommisjonsforordning om endring av vedlegg II til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 om næringsmiddelhygiene (SANCO/42/2008) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet til kommisjonsforordning endrer vedlegg II til forordning (EF) nr. 852/2004 om næringsmiddelhygiene. Dette vedlegget fastsetter allmenne hygienekrav til næringsmiddelforetak. Kravene til vannforsyning fremgår av kapittel VII i dette vedlegget. Her heter det blant annet at det er adgang til å bruke rent vann til hele fiskerivarer og rent sjøvann til utvendig vasking av levende muslinger, pigghuder, kappedyr og sjøsnegler.

I fortalen til utkastet til kommisjonsforordning, jf. tredje betraktning, slås det fast at slik bruk av rent vann ikke representerer noen helserisiko, så lenge næringsmiddelforetaket gjennomfører kontrollprosedyrer basert på HACCP-prinsippene. På denne bakgrunnen stadfester utkastet til kommisjonsforordning adgangen til fortsatt bruk av rent vann til hele fiskerivarer og utvendig vasking av levende muslinger, pigghuder, kappedyr og sjøsnegler. Utkastet innfører imidlertid et krav om at egnede innretninger og prosedyrer som sikrer at bruken av rent vann ikke forurenser næringsmidlene, skal være tilgjengelig.

 

Utkast til kommisjonsforordning om endring av vedlegg II og III til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 853/2004 om fastsettelse av særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse og forordning (EF) nr. 2076/2005 når det gjelder identifikasjonsmerking, rå melk og meieriprodukter, egg og eggprodukter og visse fiskerivarer (SANCO/43/2008) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet til kommisjonsforordning endrer vedlegg II og III til forordning (EF) nr. 853/2004 om fastsettelse av særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse og forordning (EF) nr. 2076/2005 om fastsettelse av overgangsbestemmelser om gjennomføringen av bl.a. forordning (EF) nr. 853/2004.
Vedlegg II til forordning (EF) nr. 853/2004 angir særskilte krav som gjelder flere produkter av animalsk opprinnelse, bl.a. krav til identifikasjonsmerking i avsnitt I.

Utkastet til kommisjonsforordning inneholder en presisering av kravene til identikasjonsmerking. Utkastet angir tidspunktet for når identifikasjonsmerket skal påføres på en mer presis måte; det skal påføres før produktet forlater virksomheten der det er produsert. I tillegg bestemmer utkastet at det ikke er nødvendig å påføre eggpakninger identifikasjonsmerke når disse pakningene er påført en kode i samsvar med rådsforordning (EF) nr. 1234/2007 om en felles markedsordning for landbruksprodukter og om særlige bestemmelser for visse landbruksprodukter. Videre inneholder utkastet en endring av kravet til identifikasjonsmerkets form for de tilfellene der virksomheten som påfører merket ligger i Fellesskapet og produktet er importert fra et tredjeland. I slike tilfeller skal identifikasjonsmerket ikke inneholde en av forkortelsene for Fellesskapet. Denne regelendringen har sammenheng med at reglene om identifikasjonsmerking har gjort det vanskelig å avgjøre om et produkt er produsert innenfor eller utenfor Fellesskapet. Produkter som er identifikasjonsmerket før 1. november 2009 på den måten som er foreskrevet i forordningen slik den lød før regelendringen, kan imidlertid importeres frem til 31. desember 2009.

Vedlegg III til forordning (EF) nr. 853/2004 angir særlige krav til ulike kategorier av næringsmidler av animalsk opprinnelse, herunder krav til fiskerivarer i avsnitt VIII, krav til rå melk og melkeprodukter i avsnitt IX og krav til egg og eggprodukter i avsnitt X.
Utkastet til kommisjonsforordning endrer hvert av disse tre avsnittene.

Avsnitt VIII om krav til fiskerivarer endres for det første ved at det innføres permanent adgang til bruk av rent sjøvann, på fiskeanlegg og fabrikkfartøy, ved håndtering og vasking av fiskerivarer, ved fremstilling av is til kjøling av fiskerivarer og til hurtigkjøling av krepsdyr og muslinger. Overgangsbestemmelsene i artikkel 11 i forordning (EF) nr. 2076/2005 om bruk av rent vann på fiskeanlegg og fabrikkfartøy oppheves tilsvarende. Bakgrunnen for denne regelendringen fremgår av fjerde og femte betraktning i fortalen til utkastet til kommisjonsforordning. Her fremheves det at bruk av sjøvann tilfredsstiller et produksjonsteknisk behov, siden sjøvannet bidrar til å bevare fiskerivarenes organoleptiske egenskaper. Videre fremholdes det at bruk av rent sjøvann ikke representerer noen helserisiko, så fremt næringsmiddelvirksomheten etablerer og gjennomfører kontrollprosedyrer basert på prinsippene for fareanalyse og kritiske styringspunkter (HACCP), for å sikre at kravene til rent sjøvann, slik de er definert i forordning (EF) nr. 852/2004 om næringsmiddelhygiene, er tilfredsstilt.
For det andre er kravene til fremstilling av fiskeolje til konsum presisert. Råstoffer som brukes til fremstilling av slik olje skal komme fra fiskerivarer egnet til konsum og tilfredsstille nærmere angitte krav. Slike råstoffer skal kjøles ned så raskt som mulig og deretter holde den temperaturen som er påkrevd i henhold til kapittel VII om lagring av fiskerivarer. Det er imidlertid adgang til å la være å kjøle ned råstoffer, når hele fiskerivarer brukes direkte i produksjonen av fiskeoljen og disse råstoffene blir bearbeidet innen 36 timer etter fangst. Det forutsettes at kriteriene for ferskhet er oppfylt og at øvre tillate grense for innhold av fritt flyktig nitrogen, TVBN, ikke er overskredet. Grenseverdier for histamin og kravet om at fiskerivarer ikke skal være tydelig angrepet av parasitter gjelder imidlertid ikke. Råstoffer som brukes til fremstilling av rå fiskeolje til konsum, må være gjenstand for behandling før omsetning til forbruker. Så fremt kravene til råstoffer og produksjonsprosess for fiskeolje til konsum er oppfylt, er det adgang til å produsere og lagre fiskeolje ment for konsum og fiskeolje som ikke er ment for konsum på det samme anlegget. Inntil det er fastsatt spesifikke fellesskapsregler, må næringsmiddelvirksomhetene oppfylle nasjonale krav til fiskeolje til konsum.
For det tredje endres avsnittet om fiskerivarer ved at kravene til emballering og advarselsmerking av giftig fisk fra familien Gempylidae, særlig Ruvettus pretiosus og Lepidocybium flavobrunneum, nå også skal omfatte frosne varer og dermed alle produksjonsformer, dvs. både ferske, bearbeidede, frosne og foredlede fiskerivarer.

Avsnitt IX om rå melk og melkeprodukter endres ved at unntaksregelen i artikkel 12 i forordning (EF) nr. 2076/2005 om overgangsordninger gjøres permanent. Av artikkel 12 fremgår det at den øvre grensen for bakterieinnhold, høyeste kimtall, for rå kumelk bare gjelder når slik melk skal varmebehandles og den ikke er blitt varmebehandlet innenfor det tidsrommet som er definert i de HACCP-baserte fremgangsmåtene som næringsmiddelforetaket har innført. Utkastet til kommisjonsforordning pålegger næringsmiddelforetak som fremstiller melkeprodukter å innføre fremgangsmåter som sikrer at melken tilfredsstiller kravene til høyeste kimtall umiddelbart før melken varmebehandles og ved overskridelse av den perioden som er definert som akseptabel, gjennom fremgangsmåter basert på HACCP-prinsippene. Betydningen av å tilfredstille kravet til høyste kimtall er, som det fremgår av fortalens ellevte betraktning, særlig stor i disse situasjonene. I situasjoner der det er nødvendig å varmehandle melken, og melken ikke er blitt varmebehandlet i løpet av et på forhånd definert tidsrom, vil ikke varmebehandling ha tilstrekkelig bakteriedrepende virkning, noe som kan medføre at melkeproduktet forringes før det ellers ville blitt forringet. Artikkel 12 i forordning (EF) nr. 2076/2005 oppheves.

Avsnitt X om egg og eggprodukter endres ved at det gis en permanent adgang til å ha nasjonale temperaturkrav for egglagre og kjøretøy som transporterer egg mellom slike lagre. Tilsvarende videreføres adgangen til å bruke klinkeegg (egg med skadet skall og uskadede hinner) til fremstilling av flytende egg, i tillegg til eggprodukter, på en virksomhet som er godkjent for dette formålet. Denne adgangen gjelder bare dersom en produksjonsvirksomhet eller et pakkeri, har levert klinkeggene direkte, og eggene deretter knekkes så snart som mulig. Denne adgangen har til nå fulgt av artikkel 13 i forordning (EF) nr. 2076/2005 om overgangsordninger. Denne artikkelen oppheves nå.

 

Utkast til kommisjonsforordning om endring av vedlegg I, II og III til europaparlament- og rådsforordning (EF) nr. 854/2004 om fastsettelse av særlige regler for gjennomføringen av offentlig kontroll av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på konsum og forordning (EF) nr. 2076/2005 når det gjelder levende muslinger, visse fiskerivarer og medvirkning fra slakteriansatte i kjøttkontrollen (SANCO/44/2008) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet til kommisjonsforordning endrer vedlegg I, II og III til forordning (EF) nr. 854/2004 om offentlig kontroll av produkter av animalsk opprinnelse beregnet på konsum og forordning (EF) nr. 2076/2005 om overgangsordninger.

Vedlegg I til forordning (EF) nr. 854/2004 gir bestemmelser om kontroll av ferskt kjøtt, herunder bestemmelser om den offentlige veterinærens oppgaver i avsnitt I og bestemmelser om ansvar og kontrollhyppighet i avsnitt III. Utkastet til kommisjonsforordning endrer hvert av disse to avsnittene.
Avsnitt I endres ved at det presiseres at et stempelmerke som brukes av et slakteri innenfor Fellesskapet på skrotter som er importert fra et slakteri utenfor Fellesskapet, ikke skal inneholde en forkortelse for Fellesskapet. Skrotter som er stempelmerket før 1. november 2009 på den måten som er foreskrevet i forordningen slik den lød før regelendringen, kan imidlertid importeres frem til 31. desember 2009.

I avsnitt III endres vilkårene for å tillate at slakteripersonale overtar de oppgavene en kontrolltekniker skal utføre ved kontroll av produksjon av fjørfe- og kaninkjøtt. Forordning (EF) nr. 854/2004 krever at de slakteriansatte har fått den samme opplæringen som kontrollteknikerne, og at de har bestått den samme eksamenen. Et unntak fra denne regelen følger imidlertid av artikkel 14 i forordning (EF) nr. 2076/2005 om overgangsordninger. Her heter det at slakteripersonale må ha gjennomgått den samme opplæringen som kontrollteknikerne bare med hensyn til de bestemte oppgavene de har fått tillatelse til å utføre. Denne ordningen gjøres nå permanent, og artikkel 14 i forordning (EF) nr. 2076/2005 oppheves tilsvarende. Dette innebærer at medlemslandene står fritt til å velge om de vil kreve at slakteriansatte skal ha tilsvarende opplæring som kontrollteknikere, eller en begrenset opplæring knyttet til de konkrete kontrolloppgavene som overlates til slakteriets egne inspektører. Begrunnelsen for å innføre en permant adgang til å lempe på opplæringskravet er, ifølge fortalens femte betraktning, at slik spesifikk opplæring ikke har virket negativt inn på den offentlige kjøttkontrollen.

Videre er det ikke lenger en forutsetning at det skal fastsettes nærmere regler på fellesskapsnivå for den offentlige veterinærens kontroll med hvordan de slakteriansatte utfører de kontrolloppgavene de har fått tillatelse til å utføre. Det er heller ikke lenger et krav om at slakterier som ønsker å bruke sine egne inspektører, må ha en internasjonalt anerkjent sertifisering.

Vedlegg II til forordning (EF) nr. 854/2004 gir regler om levende muslinger, bl.a. regler om offentlig kontroll av levende muslinger fra klassifiserte produksjonsområder i kapittel II. Her heter det at levende muslinger fra klasse B-områder ikke kan inneholde mer enn 4 600 E. coli per 100 g kjøtt og kappevann. Av artikkel 17a i forordning (EF) nr. 2076/2005 åpnes det imidlertid for at myndighetene kan klassifisere et produksjons- og gjenutleggingsområde som et klasse B-område, dersom grensen på 4 600 E. coli per 100 g ikke overstiges i mer enn 90 % av prøvene. Denne overgangsordningen gjøres nå permanent, samtidig som artikkel 17a oppheves. Det kreves imidlertid at de resterende 10 % av prøvene ikke skal overskride 46 000 E. coli per 100 g kjøtt og kappevann. Dette har sammenheng med at et tillatt avvik på 10 % med en øvre grense på 46 000 E. coli per 100 g kjøtt og kappe ikke antas å medføre noen folkehelsemessig risiko, jf. sjuende betraktning i fortalen i utkastet til kommisjonsforordning.

Vedlegg III til forordning (EF) nr. 854/2004 gir bestemmelser om fiskerivarer, herunder bestemmelser i kapittel II om hva kontroll av fiskerivarer skal omfatte. Kapittel II endres ved at det stilles krav om kontroll for å sikre at kravene til emballering og advarselsmerking av både ferske, bearbeidede, frosne og foredlede fiskerivarer fra familien Gempylidae, særlig Ruvettus pretiosus og Lepidocybium flavobrunneum er oppfylt. Grunnen til at det nå stilles krav til kontroll også med frosne fiskerivarer fra denne familien, er ifølge fortalens niende betraktning, at disse representerer en lignende folkehelsemessig risiko som ferske, bearbeidede og foredlede produkter.

 

Utkast til kommisjonsforordning som endrer forordning (EF) nr. 2074/2005 når det gjelder øvre tillatte grenser for innhold av totalt flyktig basisk nitrogen, TVBN (SANCO/1729/2008) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Utkastet til kommisjonsforordning endrer forordning (EF) nr. 2074/2005 om bl.a. gjennomføringstiltak for visse produkter i henhold til forordning (EF) nr. 853/2004 om fastsettelse av særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse. Forordning (EF) nr. 2074/2005 gir bl.a. bestemmelser om grenseverdier for totalt flyktig basisk nitrogen, TVBN, for visse kategorier fiskerivarer.
I forslag til endring av forordning (EF) nr. 853/2004, SANCO/43/2008, fastsettes det et unntak fra kravet om kjøling av fiskerivarer. Dette unntaket gjelder der hele fiskerivarer brukes direkte til produksjon av fiskeolje til konsum, forutsatt at foredlingen skjer innen 36 timer etter fangst, at fiskerivaren tilfredsstiller ferskhetskriterier og ikke overskrider grensen for høyeste tillatte innhold av TVBN, fastsatt i forordning (EF) nr. 2074/2005.

Utkastet til kommisjonsforordning fastsetter grenseverdier for TVBN i hele fiskerivarer som brukes direkte i produksjon av fiskeolje til konsum. Slike råstoffer kan ikke overstige 60 mg nitrogen per 100 g hel fiskerivare. Videre heter det her at dersom kravene til råstoff er tilfredsstilt (fiskerivaren må komme fra en godkjent virksomhet, være egnet til konsum og tranportert og lagret under hygieniske forhold), kan medlemsstatene, i påvente av fellesskapsregler, sette en høyere grense for visse arter.

Utkast til kommisjonsforordning om endring av forordning (EF) nr. 2076/2005 når det gjelder forlengelse av overgangsperiode for import av fiskeolje til konsum (SANCO/1730/2008) (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 2076/2005 om overgangsordninger gir unntak fra kravene til fiskeolje i forordning (EF) nr. 853/2004 om fastsettelse av særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse. Unntaket gjelder import fra virksomheter i tredjeland som er blitt godkjent for dette formålet før 18. november 2006, og unntaket gjelder frem til 31. oktober 2008.

Utkastet til kommisjonsforordning endrer forordning (EF) nr. 2076/2005 ved å forlenge denne overgangsperioden. Det er nå, frem til 30. april 2009, tillatt å importere fiskeolje fra virksomheter i tredjeland, som er godkjent for eksport til Fellesskapet før forordningen som endrer forordning (EF) nr. 853/2004 bl.a. når det gjelder krav til fremstilling av fiskeolje til konsum, SANCO/43/2008, trer i kraft. Denne regelen gis, ifølge fortalens sjette betraktning, for å unngå handelshindringer.
Forordning (EF) nr. 2076/2005 gir i tillegg unntak fra reglene om sertifikater i forordning (EF) nr. 2074/2005 om gjennomføringsbestemmelser til bl.a. forordning (EF) nr. 853/2004.

Det heter her at fiskeolje som følges av sertifikater som er utstedt før 31. oktober 2008, i henhold til det regelverket som gjaldt før 1. januar 2006, kan importeres til Fellesskapet inntil 31. desember 2008.
Utkastet til kommisjonsforordning forlenger denne overgangsperioden, slik at fiskeolje som følges av sertifikater utstedt før 30. april 2009, kan importeres frem til 30. juni 2009.

 

Utkast til kommisjonsforordning om endring av forordning (EF) nr. 1266/2007 vedrørende minimumskriterier for kontroll- og overvåkningsprogrammer gjeldende bluetongue, og krav gjeldende unntak fra utførselsforbudet for sæd som følger av rådsdirektiv 2000/75/EF (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Saken gjelder endring av forordning (EF) nr. 1266/2008 (bluetongueforordningen), vedlegg 1, som gjelder minimumkrav til overvåkning av bluetongue. Diskusjon vedrørende overvåkning av Bluetongue (BT) har tidligere vært oppe på arbeidsgruppemøte 9. juni og ble også diskutert på SCFCAH-AHW -møtene i juli og september. For Norges del har man vært komfortabel med de foreslåtte endringene.

Etter at det i sommer ble påbegynt gjennomføring av massevaksinering i berørte medlemsstater, legges det nå opp til noe mer fleksibel overvåkning. Dagens krav til overvåkning blir litt for strenge og omfattende. Man ønsker å begrense det som blir av krav til det helt nødvendige. Det er fortsatt nødvendig med overvåkning for å kunne oppdage sjukdommen tidligst mulig; for å kunne bevise at landet er fritt for Bluetongue, enten generelt eller for spesifikke serotyper, og også for å kunne bestemme vektorfrie perioder under bestemte årstider.

Det entomologiske programmet, med hensikt å bestemme vektorfrie perioder og vektorarter, blir frivillig. Om man ikke ønsker å definere en fri periode, eller ikke kan, så behøver man ikke gjennomføre slik overvåkning.. Det er foretatt noen mindre klargjørende endringer, vedrørende krav til testingsregime av sæddonor, i Vedlegg III, del B.  

Merknader

Rettsakten krever endring i "forskrift 30. april 2008 nr. 416 om kontroll med, overvåkning av bluetongue og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue". Utkast til endringsforskrift vil bli sendt på høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten vil bli vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Utkast til kommisjonsforordning som fastsetter en liste over tredjestater eller områder av tredjestater for import til eller transit gjennom Fellesskapet for kjøtt av ville harer og kaniner, visse ville landpattedyr og oppdrettskanin og krav til veterinærsertifikater (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Dokumentet er et utkast til en ny forordning som skal erstatte vedtak 2000/585/EF når det gjelder import av kjøtt av viltlevende harer og kaniner, visse viltlevende landpattedyr og oppdrettskanin fra tredjestater. Endringen er en følge av nytt regelverk "hygienepakken" og endrede sertifikatmodeller i henhold til TRACES. Det angis at forordningen skal være rettskraftig fra 1. mai 2009.

Merknader

Utkastet til ny forordning inneholder ikke substansielle endringer i henhold til tidligere regelverk. En nasjonal implementering og endring av "forskrift 7. juni 2008 nr. 784 om import av ferskt kjøtt og kjøttprodukter av landpattedyr fra tredjestater", kan gjøres i henhold til matloven § 23, tredje ledd (forenklet prosedyre).

 

Utkast til kommisjonsvedtak som endrer vedlegg C i direktiv 64/432/EØF og vedtak 2004/226/EF med hensyn til diagnostiske tester for bovin brucellose (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

SANCO/1294/2008 R3 gjelder diagnostiske tester for storfebrucellose. Hensikten er å få regelverket for brucellosetesting i samsvar med den seneste diagnostiske manualen fra OIE (verdens dyrehelseorganisasjon). En ny test, FBA-test (fluorescence polarisation assay (FPA) test), som er anerkjent av OIE inkluderes derfor.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift av 25. mars 2002 nr 305 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfe (handelsforskriften for storfe). Utkast til endringsforskrift vil bli sendt på høring.
Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten vil bli vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

 

Utkast til kommisjonvedtak om godkjennelse av visse nasjonale programmer for overvåkning av salmonella hos slaktekylling (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten godkjenner de nasjonale overvåkningsprogrammer for bekjempelse av salmonella hos slaktekylling, som de medlemsstater listet opp i rettsaktens vedlegg, har lagt frem for Kommisjonen. Kommisjonen godkjenner de nasjonale overvåkningsprogrammene etter forordning (EF) nr. 2160/2003 (zoonoseforordningen) artikkel 6. Vedtak 2006/579/EF konstanterer at overvåkningsprogrammene i de landene, som listes opp i rettsaktens vedlegg, oppfyller de relevante EU-veterinærbestemmelser og følgelig de krav som stilles i zoonoseforordningen.
 
Det følger av zoonoseforordningen artikkel 5 at medlemsstatene skal opprette nasjonale kontrollprogrammer for hver zoonose og hvert zoonotisk smittestoff oppført i zoonoseforordningens vedlegg I når Kommisjonen har fastsatt mål for reduksjonen av respektive zoonose eller zoonotisk smittestoff iht. zoonoseforordningen artikkel 4. Forordning (EF) nr. 646/2006 fra 12. juni 2007 fastsetter et slikt felles mål for salmonella i slaktekylling. Målsettingen gjelder serotyper av vesentlig betydning for folkehelsen (S. Enteritidis, S. Typhimurium, S. Hadar, S. Infantis og S. Virchow).
Rettsakten bekrefter at godkjenning foreligger for de medlemsstater som er listet opp i rettsaktens vedlegg. 

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring i norsk rett, men tilsvarende krav om etablering og godkjenning av nasjonalt kontrollprogram gjelder for Norge. Salmonellakontrollprogram for slaktekylling er oversendt ESA iht. de prosedyrer som er beskrevet i zoonoseforordningens artikkel 6 for godkjenning.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepatementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartemenetet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

 

Utkast til kommisjonsbeslutning som implementerer rådsdirektiv 2008/73/EF om internettbaserte informasjonssider som inneholder lister over instanser og laboratorier som er godkjent av medlemsstatene i samsvar med fellesskapets regelverk på dyrehelse- og husdyravlsområdet (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 2008/73/EF forenkler prosedyren med å listeføre og offentliggjøre informasjon om godkjente virksomheter på dyrehelse- og husdyravlsområdet og om nasjonale referanselaboratorier og andre laboratorier. Det pålegger myndighetene å utarbeide, oppdatere og publisere lister over godkjente virksomheter på nevnte områder. 

Forslag til rådsdirektiv, SANCO/1178-Rev.1, gir regler for implementeringen av dette direktivet.
I direktivforslagets vedlegg 1 vises en oversikt over de rettsaktene som ligger til grunn for listeføring av virksomheter på dyrehelseområdet, husdyravlsområdet og for laboratorier. Den enkelte medlemsstaten får ved dette forslaget ansvaret for å opprette, vedlikeholde og publisere internettbaserte informasjonssider som er elektronisk tilgjengelig for de andre statene og for allmennheten. Sidene skal innholde lister over godkjente virksomheter innenfor de nevnte områdene.
Oversikt over virksomheter innenfor dyrehelseområdet, som skal publiseres på informasjonssiden, går fram av vedlegg 2 og skal iflg. kapittel 1 i vedlegget omfatte: 
I Innsamlingsstasjoner
• Liste over innsamlingsstasjoner godkjent for samhandel med storfe og gris iflg. direktiv 64/432/EØF, hest iflg. direktiv 90/426/EØF og småfe iflg. direktiv 91/68/EØF.
II Forhandlere
• Liste over godkjente forhandlere og anerkjente betingelser for deres virksomhet iflg. direktivene 64/432/EØF og 91/68/EØF.
III Sædoppsamlingsstasjoner og sædlagre
• Liste over sædoppsamlingsstasjoner godkjent for samhandel med storfesæd iflg. direktiv 88/407/EØF.
• Liste over sædlagre godkjent for samhandel med storfesæd iflg. direktiv 88/407/EØF.
• Liste over sædoppsamlingsstasjoner godkjent for samhandel med svinesæd iflg. direktiv 90/429/EØF.
• Liste over sædoppsamlingsstasjoner godkjent for samhandel med småfesæd iflg. direktiv 92/65/EØF.
• Liste over sædlagre godkjent for samhandel med småfesæd iflg direktiv 92/65/EØF.
• Liste over sædoppsamlingsstasjoner godkjent for samhandel med hestesæd iflg. direktiv 92/65/EØF.
• Liste over sædlagre godkjent for samhandel med hestesæd iflg. direktiv 92/65/EØF.
IV Embryooppsamlings- og produksjonsvirksomheter
• Liste over embryooppsamlings- og/eller produksjonsvirksomheter godkjent for samhandel med embryo     og egg fra storfe iflg. direktiv 89/556/EØF.
• Liste over embryooppsamlings- og/eller produksjonsvirksomheter godkjent for samhandel med embryo og egg fra hest iflg. direktiv 92/65/EØF.
• Liste over embryooppsamlings- og/eller produksjonsvirksomheter godkjent for samhandel med embryo og egg fra småfe iflg. direktiv 92/65/EØF.
• Liste over embryooppsamlings- og/eller produksjonsvirksomheter godkjent for samhandel med embryo og egg fra gris iflg. direktiv 92/65/EØF.
V Karantenestasjoner
• Liste over karantenestasjoner eller -sentere som er godkjente for import av andre fugler enn fjørfe iflg. direktivene 92/65/EØF og 91/496/EØF.
VI Rugerier og fjørfeavlsvirksomheter
• Liste over rugerier og/eller fjørfeavlsvirksomheter iflg. direktiv 90/539/EØF.
VII Institusjoner, institutter og sentre
• Liste over institusjoner, institutter og sentere godkjent for samhandel med dyr definert i artikkel 2(1)(b) i direktiv 92/65/EØF.
 
Informasjonssiden skal også inneholde lister over virksomheter innen husdyravlsområdet iflg. kapittel 2 i vedlegg 2. Disse er:
I Institusjoner godkjent eller anerkjent for å etablere eller føre dyreregistre (stambøker)
• Liste over institusjoner som iflg. artikkel 1(b) i direktiv 77/504/EØF er offentlig anerkjent for å føre eller opprette stambøker for storfe.
• Liste over institusjoner som iflg. artikkel 1(c) i direktiv 88/661/EØF er offentlig godkjent for å føre stambøker for reinavlet gris.
• Liste over institusjoner som iflg. artikkel 1(d) i direktiv 88/661/EØF er offentlig godkjent for å føre registre over hybridgris.
• Liste over institusjoner som iflg. artikkel 2(b) i direktiv 89/361/EØF er offentlig godkjent for å føre eller opprette stambøker for sau.
• Liste over institusjoner som iflg. artikkel 2(b) i direktiv 89/361/EØF er offentlig god kjent for å føre stambøker for geit.
• Liste over institusjoner som iflg. artikkel 2(c) i direktiv 90/427/EØF er offentlig godkjent eller anerkjent for å føre stambøker for hest.
Listene som angår godkjente eller anerkjente virksomheter som fører eller oppretter stambøker for hest, skal også være i samsvar med krav i direktiv 90/427/EØF og inneholde informasjon som kreves i art. 22 i forordning (EF) nr. 504/2008 mht metoder for å identifisere hest. Videre skal listene iflg. direktiv 64/432/EØF også tilfredsstille kravene om listeføring av samlingssteder, markeder og auksjoner som er godkjent for import av hester fra tredjestater.
II Fastsatte kriterier for utdeling av midler til trygghetstiltak, utvikling og forbedring av avlsarbeidet
• Liste over kriterier som er fastsatt for utdeling av midler til trygghetstiltak, utvikling og forbedring av avlsarbeidet iflg. direktiv 90/428/EØF.
 
Videre skal informasjonssiden inneholde oversikt over godkjente laboratorier iflg. kapittel 3 i velegg 2. Listene omhandler:
I Nasjonale referanselaboratorier
• Liste over nasjonale referanselaboratorier iflg. direktivene 64/432/EØF, 92/35/EØF, 92/65/EØF, 92/66/EØF, 92/119/EØF, 200/75/EF, 2001/98/EF, 2002/60/EF og 2005/94/EF.
II Andre laboratorier
• Liste over laboratorier som er godkjent for å gjennomføre serologiske tester for å kartlegge effektiviteten av rabiesvaksine iflg. beslutning 2000/258/EF.
Listene som etableres skal ha lik utforming innen EØS. Vedlegg 3 viser forslag til mal for heading på listene som skal legges ut på de internettbaserte informasjonssidene. Teksten på listene skal både være på engelsk og nasjonens eget/egne språk. Der det er krav om å oppgi virksomhetnes godkjennings- eller registreringsnummer, skal numrene være unike innen hver virksomhetskategori og virksomhetene skal oppgis i logisk rekkefølge.
Direktiv 2007/846/EF inneholder modeller for lister over godkjente virksomheter basert på forskjelig EU-regelverk på dyrehelseområdet. Dette direktivet oppheves ved implementeringen av direktiv 2008/73/EF.
Kommisjonen vil bistå med publiseringen av listene ved å ha lenker på sin hjemmeside til den enkelte statens informasjonssider (hjemmesider).
Direktiv 2008/73/EF skal senest tre i kraft i EU 01.01.2010. De internettbaserte informasjonssidene skal være tilgjengelige fra samme dato.

Merknader

Rettsakten er et forslag til rådsdirektiv, som sannsynligvis vil bli fastsatt på møte i SCFCAH dyrehelse 2.-3. desember 2008. Forslaget ble drøftet første gang i SCFCAH-møte tidigere i høst og senere i arbeidsgruppen for husdyravl.

Direktivet vil kreve at Mattilsynet gjennomgår eksisterende lister over godkjente virksomheter på dyrehelseområdet, husdyravlsområdet og over nasjonale referanselaboratorier og andre aktuelle laboratorier. Behov for nye lister må også vurderes. Alle aktuelle lister utformes i samsvar med malene i direktivets vedlegg 2 og 3. Listene må også ses i sammenheng med MATS, Mattilsynets elektroniske tilsynssystem.

Rettsakten skal implementeres samtidig med rådsdirektiv 2008/73/EF, og listene må være ferdigstilt og lagt ut på Mattilsynets hjemmesider ved implementeringen av det. Dette vil skape merarbeid for Mattilsynet, tilsynsavdelingen, som må kontrollere, tilpasse og oppdatere eksisterende lister og eventuelt lage de som mangler. Direktivet får ikke nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser for næringen ut over å gi Mattilsynet opplysninger på forespørsel.

 

Forslag til kommisjonsforordning som fastsetter betingelser for godkjenning eller registrering av avlsorganisasjoner eller avlslag som fører eller oppretter stambøker for renrasede avsldyr av storfe og som opphever Kommisjonsbeslutning 84/247/EØF (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

I de fleste EU-land fører avlsorganisasjoner eller avlslag stambøker, og det er nødvendig å ha bestemmelser for for godkjenning av slike instanser. Kompetent myndighet i medlemsstatene gir offentlig godkjenning til avlslag/-organisasjoner som tifredsstiller kravene i EU-regelverket på området.
Instansene må søke myndighetene i det landet de har sitt hovedkontor om godkjenning. Kompetent myndighet kan avslå å godkjenne nye avlslag/- organisasjoner dersom opprettelsen vil skade avlsopplegget for en bevaringstruet rase eller være til skade for avlsopplegget eksisterende instanser allerede har etablert.

Det blir foreslått klarere bestemmelser for godkjenning av instanser. Særlig i de tilfelle der instansen ønsker å utvide området for sin aktivitet utenfor den staten hovedkontoret ligger. Det synes bl a nødvendig ytterligere å begrense kompetente myndigheters andgang til å avslå offentlig godkjenning av avlslag/- organisasjoner og å ha felles prosedyrer for kontakt mellom den staten instansen har sitt hovedkontor og staten den ønsker å utvide aktviteten sin til. Kravene til godkjenning må videre inneholde de betingelsene som stilles til godkjenning av avlsmål for reinrasede avlsdyr av storfe (rådsdirektiv 87/328/EØF) og til identifikasjon og registrering av storfe og om merking av storfekjøtt (forordning (EF) nr. 1760/2000). For å få klarere og mer presist regelverk vil kommisjonsbeslutning 84/247/EØF oppheves.
tat, skal myndighetne (Mattilsynet) informere kompetent myndighet i den angjeldende staten, før utvidelsen av aktivitetsområdet godkjennes.

Den angjeldende staten skal sende kommentarer til søknaden om godkjenning av instansen eller utvidelse av aktivitetsområdet innen en måned. Mattilsynet skal informere den angjeldende staten umiddelbart om sin endelige beslutning.

Myndighetene i en medlemsstat kan avslå å godkjenne nye avlslag/- organisasjoner eller utvidelse av deres aktvitetsområde dersom det allerede finnes en eller flere godkjente instanser for den rasen søknaden gjelder og dersom godkjenning av den nye organisasjonen vil være til skade for avlsopplegget for bevaringstruede raser eller for avlsopplegget for stedegne raser.
Myndighetne i et medlemsland kan også avslå å godkjenne en instans som ønsker å utvide området for sine aktiviteter etter å ha mottatt kommentarer fra staten utvidelsen vil omfatte. Dette betinger at kravene til å gi avslag er tilfredsstilt. Myndighetene (Mattilsynet) skal skriftlig gi instansen som har søkt et begrunnet avslag på søknaden.

Medlemsstatene skal regelmessig informere Kommisjonen om offentlig godkjenning av nye avlslag/-organisasjoner og om godkjente utvidelser av området for instansenes aktiviteter. Det gjelder spesielt området for aktivitetene til enhver instans og enhver beslutning om tilbaketrekking eller utvidelse av godkjenninger. Medlemsstatene skal også opprette og vedlikeholde lister over instanser som er godkjent for å føre eller etablere stambøker for storfe, og gjøre listene tilgjengelig for Kommisjonen og allmennheten i tråd med bestemmelsene i rådsdirektiv 77/504/EØF.
Myndighetene skal trekke tilbake godkjenningen av enhver instans som ikke tilfredsstiller kravene i vedlegget til forordningen.

Erfarer en medlemsstat at en instans som er godkjent i en annen medlemsstat ikke forholder seg til gjeldende regelverk, eller at det ikke er ønskelig at instansen blir godkjent, skal den kontakte myndighetne i den staten instansen er godkjent. Denne skal tas alle forholdsregeler og informere om alle unersøkelser som er foretatt, hvilke beslutninger som er tatt og begrunnelsen for disse. Finner førstnevnte stat opplysningene utilstrekkelig, skal myndighetene i fellesskap gjennomgå forholdene og informere Kommisjonen om hva de har oppnådd. Felles tilsyn kan om nødvendig gjennomføres. Kommisjonen skal også informeres om enigheten som er oppnådd eller om uenighet. Er ikke statene kommet til enighet innen 6 måneder etter at søknaden kom, kan de anmode kommisjone eller Kpmmisjonern kan på eget initiativ invitere myndighetene i de statene det gjelder til å legge fram sine synspunker og oppnå enighet sammen med Kommisjonen. Å få inn ytterligere opplysniner eller utføre tilsyn kan være aktuelt. I tilfelle en ikke oppnår enighet, benyttes bestemmelsene i art 8 i direktiv 77/504/EØF.

Vedlegget inneholder få ny bestemmelser, men nytt er at avslaget/-organisasjonen skal dokumentere:
- Hvilket området den tilbyr aktiviteter i.
- At den er effektive og bidrar positivt til å opprettholde en bærekraftig og produktiv rase.
- At den skal ha klart definerte avlsmål som ved opprettelsen av stambok for en ny rase skal klargjøre alle forhold ved å etablere den nye rasen.

Merknader

Rettsakten er et forslag til kommisjonsforordning som vil endre bestemmelsene i forskrift 13. januar 1999 nr. 68 om godkjente (reinavla) avlsdyr av storfe. Forslaget er sendt på forhøring til GENO og TYR-Norsk Kjøttfeavlslag, men de har ikke gitt tilbakemeldinger. Forordnigen vil bli sendt på ordinær høring senere.
Med den strukturen vi har på alvsarbeidet for storfe i Norge, antar Mattilsynet at endringene ikke vil få konsekvenser for bevaring av utryddingstruede raser eller for avlsarbeid for de stedegne rasene.

 

Forslag til kommisjonsforordning som fastsetter betingelser for godkjenning eller registrering av avlsorganisasjoner eller avlslag som fører eller oppretter stambøker for reinrasede avlsdyr av sau og geit og opphever kommisjonsbeslutning 90/254/EØF (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Hold og avl på sau og geit har en stor plass i EUs landbruk og bidrar med inntekter til en del bøndene. Småfeholdet bør hjelpes fram og særlig ved avlsarbeid på reinrasede dyr. I de fleste EU-stater fører eller oppretter avlslag/-organisasjoner stambøker og deter nødvendig å ha bestemmelser for godkjenning av slike instanser. Kompetent myndighet i medlemsstatene gir offentlig godkjenning til avlslag/-organissajoner som tilfredsstiller kravene i EU-regelverket på området. Instansene må søke kompetent myndighet i staten der de har sitt hovedkontor om godkjenning. Kompetent myndighet kan avslå å godkjenne nye avlslag/-organisasjoner på visse betingelser.

Erfaring viser at det er behovfor klarere bestemmelser for godkjenning av avlslag/-organisasjoner, særlig for de tilfelle der instansene ønsker å utvide området for sine aktiviteter til andre medlemsstater enn der den har sitt hovedkontor.

Avlslag/-organisasjoner som ønsker godkjenning for å føre eller opprette stambøker eller å utvide området for sine aktiviteter, skal sende søknad til kompetent myndighet i landet der de har sitt hovedkontor. I søknaden skal det spesifiseres i hvilket område instansen vil tilby sine aktiviteter. Tilfredsstiller søknaden kravene i vedlegget til forordningen, skal den gi instansen offentlig godkjenning. Dersom et avlslag/-organisasjon ønsker å tilby aktiviteter eller utvidet området for sine aktiviteter til minst en annen medlemsstat, skal kompetent myndighet informere tilsvarende myndighet i den angjeldende staten før det gis godkjenning av den ønskede utvidelsen av området for aktiviteter.

 

Forslag til forordning om endring av forordning (EF) nr. 21/2004 når det gjelder datoen for introduksjon av elektronisk identifikasjon av sauer og geiter (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold 

Rettsakten endrer vedlegget til forordning (EF) nr. 21/2004 mht. identifikasjonsmidler som kan brukes på småfe og innholdet i transportdokumentet som skal følge med småfe ved innenlands forflytning. De viktigste endringene er at:
    1. det åpnes for at myndighetene kan godkjenne et bredere spekter av elektroniske identifikasjonsmidler til småfe (elektronisk merke på kodebeinet og injiserbar transponder, i tillegg til elektronisk øremerke og vombolus). De nye identifikasjonsmidlene vil bare kunne godkjennes for innenlands bruk, ikke på dyr som er beregnet for samhandel.

    2. kravet om at dyr som blir født etter 31.12.2009 skal merkes/identifiseres både visuelt og elektronisk tydeliggjøres; kombinasjoner av visuelle og elektroniske identifikasjonsmidler som i prinsippet vil være mulige/tillatte listes opp. 

    3. datoen for når det skal være obligatorisk å oppgi dyrenes individnummer i transportdokumentet utsettes fra 31.12.2009 til 01.01.2011. I tillegg fastsettes særskilte overgangsordninger for dyr som er født før 31.12.2009.
Merknader 

Rettsakten krever endring i forskrift 30. november 2005 nr. 1356 om merking, registrering og rapportering av småfe.

Fordelen med injiserbare transpondere er at de kan brukes på helt unge dyr, men det er fortsatt usikkert hvor på dyret det er hensiktsmessig å plassere dem. Injiseringen krever veterinærkompetanse. Det er risiko for at transponderne migrerer og at de ikke gjenfinnes ved slakting, slik at de kan komme inn i matvare-/fôrkjeden. Merker på kodebeinet er en identifikasjonsmiddeltype som i dag bare er egnet til bruk på voksne dyr, hvis kodebein er fullt utvokst. Siden kravet er at dyrene skal være merket innen de er 6 måneder gamle, er det dermed vanskelig å basere seg på bruk av denne identifikasjonsmiddeltypen. Merkene er enkle å sette på dyrene, men det er samtidig risiko for at de vil gå tapt/bli ødelagt hvis dyrene holdes under ekstensive driftsforhold (røft terreng/utmarksbeite). Merker på kodebeinet er først og fremst aktuelle til bruk på mjølkegeiter. For mer informasjon om fordeler og ulemper med de to identifikasjonsmiddeltypene, se rapport av 16.11.2007 fra Kommisjonen til Rådet (KOM(2007)711 final) som kan lastes ned fra rubrikken "Annen informasjon" over. At det nå åpnes for å godkjenne identifikasjonsmidlene til bruk i f.eks. utviklings- og pilotprosjekter, vil gjøre det mulig å høste ytterligere erfaring med bruken av dem/forbedre metodene.

Det er uvisst i hvilken grad norske dyreholdere vil ha behov/interesse for å merke dyrene med injiserbare transpondere/elektroniske merker på kodebeinet. Identifikasjons-midlene vil først kunne tas i bruk etter at de er godkjent av Mattilsynet. Det er produsent eller importør av identifikasjonsmiddelet som har ansvaret for å søke om godkjenning jf. forskrift 23. april 2008 nr. 395 om krav til identifikator, avleser og prøvingslaboratorium i forbindelse med elektronisk identifikasjon av småfe. Mattilsynets kostnader ved søknadsbehandlingen tenkes dekket inn ved gebyr. Utkast til endring av forskrift 18. desember 2007 nr. 1585 om betaling av gebyr for særskilte ytelser fra Mattilsynet, som skal fastsette gebyrsatsene, er for tiden under utarbeidelse.

Elektronisk merking av småfe blir obligatorisk først fra 31.12.2009. Det første året etterpå er det trolig at en stor andel av dyrene som er født før denne datoen kun vil være merket visuelt og at en vil ha en situasjon der visuelt og elektronisk merkede dyr skal transporteres/håndteres sammen. Etterhvert som gamle dyr blir slaktet ut, vil andelen dyr som kun er merket visuelt bli stadig mindre. Individnumrene til dyr som kun er merket visuelt kan bare registreres manuelt, hvilket er arbeidskrevende. At datoen for når det skal være obligatorisk å oppgi dyrenes individnummer i transportdokumentet nå utsettes til den vesentligste delen av småfepopulasjonen er merket elektronisk, innebærer således redusert arbeidsbyrde for dyreholderne. Utsettelsen innebærer også at de får lengre tid på seg til å få på plass systemer/utstyr for elektronisk avlesning av dyrenes individnumre.

Sakkyndige instansers merknader

Et tidligere utkast (SANCO/10005/2008 - Rev 1), som ble behandlet i arbeidsgruppemøte den 4.4.2008 (se vedlagt referat) og som innholdsmessig er nokså likt dette utkastet, har vært forelagt Animalia, Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund (KLF), Norges Bondelag, Norsk bonde- og småbrukarlag, Norsk Sau og Geit og Nortura BA til uttalelse. Det kom bare inn svar fra KLF, som stilte seg positive til å utsette kravet om individnummer i transportdokumentet til 01.01.2011.


Kapittel II Fôrvarer

KOM (2008) 124 Forslag til  forordning fra Kommisjonen til Europaparlamentet og Rådet om merking av fôrvarer (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Omsetning og merking av fôrvarer reguleres i dag av direktivene 96/25/EF (fôrmidler), 79/373/EØF (fôrblandinger), 82/471/EØF (bioprotein) og 93/74/EØF (diettfôr). Foruten de nevnte direktivene reguleres merking også av forordning (EF) nr. 1831/2003 om tilsetningsstoffer, som trådte i kraft i 2004. Dette gjelder bare merking av rene tilsetningsstoffer og premikser, hvor disse inngår. Merking av tilsetningsstoffer som tilsettes fôrblandinger har inntil nå vært regulert av det tidligere direktivet 70/524/EØF artikkel 16 i påvente av en samordning med de øvrige merkebestemmelser. Overføring av aminosyrer og urea fra direktiv 82/471/EØF til forordning (EF) nr. 1831/2003 bekrefter behovet for at en revisjon er nødvendig.

Et tysk firma, CIVIC consulting, laget i 2004 en utredning om revisjon av kravene til merking. En rapport ble laget på grunnlag av svar mottatt på et spørreskjema som hadde blitt sendt ut i EØS-området.
Høsten 2005 sendte Kommisjonen ut et spørreskjema om forhold knyttet til merking og omsetning. Dette spørreskjemaet ble også besvart av Norge ("recast project"). Det ble senere laget et notat som ble videre bearbeidet på fire SCFCAH-møter i løpet av første halvår 2007. Et spørreskjema om kost/nytte ble også besvart. Det finnes visse unntak for merking av mindre kvanta og disse ble gjennomgått for å avgjøre om behovet for unntak fortsatt var til stede.

Kravene til merking av fôrmidler, fôrblandinger, bioprotein og diettfôr foreslås dekket av en horisontal lovgivning i form av en egen forordning. Derved unngås det kryssreferanser til ulike direktiver. Forslaget omfatter også merking av tilsetningsstoffer som inngår i fôrblandinger. Vann dekkes ikke av definisjonen av fôrvare. Når det gjelder vann kommer artikkel 4 i forordning (EF) nr. 183/2005 om fôrhygiene til anvendelse. Forordning (EF) nr. 178/2002 ("Food Law") artiklene 15,16,18 og 20 gjelder ikke for fôr til ikke-matproduserende dyr per idag, men dette vil bli endret som følge av merkeforordningen. 

Følgende punkter, som det er redegjort for i fortalen, er det ønskelig å fremheve:
• Den nåværende "negativ-liste" over fôrmidler, som er forbudt å bruke, vil bli beholdt, jf vedtak 2004/217/EF. Denne listen er ikke uttømmende hva gjelder forbudte fôrmidler. De generelle kravene er at fôrvarer skal være sunne, friske og være av hygienisk tilfredsstillende beskaffenhet.
• Det settes en maksimumsgrense for innhold av tilsetningsstoffer i tilskuddsfôr. Dette gjøres for å unngå at premikser, som tilsettes i fôrblandinger, brukes for direkte tildeling til det enkelte dyr.
• Krav til godkjenning av bioprotein i henhold til direktiv 82/471/EØF oppheves. Dette innebærer blant annet at bioprotein, som er fremstilt av gass, ikke trenger forhåndsgodkjenning.
• Det skilles mellom obligatoriske og frivillige krav til merking. For frivillige krav foreslås det i samarbeid med bransjen å lage standarder ("Codes") for riktig merking for både matproduserende dyr og kjæledyr.
• De obligatoriske kravene til angivelse av prosentvis innhold av råvarer i fôrblandinger foreslås opphevet. Dette har sammenheng med at det nå er truffet andre tiltak i blant annet forordning (EF) nr. 183/2005 om fôrhygiene for å sikre at fôret er trygt å bruke.
• Lokal omsetning av mindre kvanta fôrvarer er unntatt fra merkekravene.
• Det foreslås opprettet en fellesskapsliste ("Community catalogue") over råvarer. Den vil erstatte den nåværende liste over fôrmidler og bioprotein. Ansvaret for dette arbeidet vil bli overlatt til bransjen.
 
Kapittel I (formål, definisjoner etc.):
Det påpekes at direktiv 90/167/EF om veterinære legemidler, direktiv 2002/32/EF om uønskede stoffer i fôrvarer, forordning (EF) nr. 999/2001 om TSE, forordning (EF) nr. 1774/2002 om biprodukter, forordning (EF) nr.1829/2003 om GMO og forordning (EF) nr. 1830/2003 om sporbarhet og merking for GMO gjelder uavkortet i forhold til kravene for merking.
 
Definisjoner:
Det er listet opp 20 ulike definisjoner, deriblant matproduserende dyr, pelsdyr, kjæledyr, fôrblanding, fullfôr, merking etc. Merking omfatter også annonsering på internett. Fullfôr skal dekke dagsrasjon/det daglige behovet for næringsstoffer.
I denne sammenheng skal det bemerkes at i forordning (EF) nr. 1831/2003 artikkel 2 bokstav g, er det sagt at dosering skal beregnes ut fra fullfôr med 12% vann. Dette innebærer at for drøvtyggere må det inkluderes et beregnet opptak av grovfôr.
Maksimumsgrensene som er satt for uønskede stoffer (bly, kadmium, etc.) gjelder for fôrvarer med 12% vann. Følgelig gjelder dette for enkeltfôrmidler og fôrblandinger.
 
Kapittel II (generelle bestemmelser):
Det slås fast at forordning (EF) nr. 178/2002 ("Food Law") artiklene 15, 16, 18, og 20 samt forordning (EF) nr. 183/2005 (fôrhygiene) artikkel 4 kommer til anvendelse på Fôr til ikke-matproduserende dyr. Liste over forbudte fôrmidler (negativliste) skal oppdateres.
 
Kapittel III (krav til omsetning av ulike typer av fôrvarer):
Kommisjonen kan lage retningslinjer for hva som skal defineres som fôrmidler, tilsetningsstoffer og veterinære legemidler. Tilskuddsfôr kan inneholde maksimum 100 x den mengde tilsetningsstoff som er tillatt i fullfôr, med unntak av koksidiostatika og histomonostatika hvor grensen er satt til 5x. For diettfôr er det satt opp egne krav til søknader og godkjenning.
 
Kapittel IV (merking, frembud, emballering):
Dette omhandler de generelle kravene til merking og emballering. Teksten skal være på minst ett offisielt EU-språk. Fôrvarer som omsettes i bulk eller fra uforseglede pakninger skal ledsages av et følgedokument som inneholder de obligatoriske kravene til merking. Påstander om virkning er gitt en nærmere omtale. De skal være objektive og kunne kontrolleres av myndighetene. Likeledes har enkelte land foreslått at det skal være rettet mot optimal ernæring og understøttelse av fysiologiske funksjoner. Påstander om farmakologisk effekt og immunologisk virkning vil ikke være tillatt.
Obligatoriske krav: Spesielle krav til merking av fôrmidler fremgår av vedlegg IV. For fôrblandinger er det også utformet spesielle krav som er nærmere omtalt i vedlegg V og VI. For diettfôr foreligger det ytterligere krav til merking. Fôrvarer som inneholder uønskede stoffer som overskrider gjeldende grenser i direktiv 2002/32/EF skal merkes med opplysninger om dette.
Det er gitt visse unntak fra kravene om merking. Dette gjelder blant annet for fôrblandinger som består av inntil tre råvarer, for mengder som er under 20 kg og for fôrvarer som brukes til vitenskapelige formål.
Frivillige merkekrav: Vedlegg V og VI inneholder lister over hvilke næringsstoffer dette omfatter.
 
Kapittel V (fortegnelser over fôrmidler og standarder ("codes") for merking):
I samarbeide med bransjen skal det lages en fellesskapsliste ("Community catalogue") over fôrmidler. I merkeforordningen er det omtalt hvilke opplysninger denne katalogen skal inneholde. I tillegg skal det lages standarder ("Codes") for frivillig merking. Det vil bli en standard for kjæledyrfôr og en annen standard for fôr til produksjonsdyr. Disse skal godkjennes av Kommisjonen i samråd med SCFCAH og publiseres i C serien av Official Journal (OJ).
 
Kapittel VI (avsluttende bestemmelser):
Endringer i vedleggene skal skje i samråd med SCFCAH. Det er foreslått visse endringer av forordning (EF) nr. 1831/2003 artikkel 16 som gjelder merking av tilsetningsstoffer.
Opphevelse av gamle direktiver:
Direktivene 79/373/EØF (fôrblandinger), 80/511/EØF (bulkvare/små kvanta), 82/471/EØF og 83/228/EØF (bioprotein), 93/74/EØF (diettfôr), 93/113/EØF (enzymer og mikroorganismer), 96/25/EF (fôrmidler), 70/524/EØF artikkel 16 (merking av tilsetningsstoff i blandinger) blir opphevet.
 
Vedlegg I:
Fôrmidler skal ha en botanisk renhet på minst 95% om ikke annet er bestemt. Dersom et fôrmiddel brukes som binde- eller denatureringsmiddel, skal mengden ikke utgjøre mer enn 3%. Det er satt maksimumsinnhold på 2,2% for aske uløselig i HCl med visse unntak. Tilsvarende er det satt krav til angivelse av vanninnhold dersom det overstiger visse grenser, for eksempel 14% i råvarer og fôrblandinger.
 
Vedlegg II:
Inneholder bestemmelser om visse tilleggskrav til merking. Innhold og mengde skal angis som vekt hvis ikke annet er bestemt. For tilskuddsfôr angis mengde per dyr/dag.
 
Vedlegg III:
Vedlegget omhandler toleranser for avvik ved analytisk kontroll. Forslaget synes noe uferdig og bør gjennomarbeides grundig før det vedtas. Det har vært antydet at Kommisjonen vil nedsette en arbeidsgruppe for å se på denne oppgaven.
 
Vedlegg IV:
Vedlegget omhandler obligatoriske krav til deklarasjon av næringsstoffer i fôrmidler (råprotein, fett, aske etc.)
 
Vedlegg V:
Vedlegget gjelder merking av tilsetningsstoffer som tilsettes i fôrblandinger til matproduserende dyr. Kravene gjelder spesielt stoffer hvor det er satt maksimumsinnhold, koksidiostatika, histomonostatika og urea. Fortsatt gjelder kravet om at det er tilsatt mengde som skal deklareres.
 
Vedlegg VI:
Vedlegget omhandler krav til merking av tilsetningsstoffer, som tilsettes i fôrblandinger til ikke-matproduserende dyr.
 
Vedlegg VII:
Dette vedlegget inneholder en tabell som viser sammenhengen mellom de direktiver som oppheves og hvor tidligere bestemmelser er plassert i det foreliggende forslaget.

Merknader

Merkeforordning krever at det lages en henvisningsforskrift, hvor rettsakten blir implementert i norsk rett.
Det er blitt avholdt to orienteringsmøter om merkeforordningen for bransjen på området som har med landdyrfôr å gjøre og ett med fiskefôrbransjen. 
Det vil i nærmeste fremtid bli utarbeidet en konsekvensanalyse, som kan gi en nærmere redegjørelse for de viktigste konsekvensene merkeforordningen vil kunne medføre.

 

Forslag til regelverk om offentlig kontroll ved import av fôrvarer og næringsmidler av ikke-animalsk opprinnelse med kjente eller nye risikoer fra tredjeland, jf. artikkel 15 nr. 5 i forordning (EF) nr. 882/2004  (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har under DG SANCO opprettet en arbeidsgruppe som skal utarbeide et felles kontrollsystem for import av fôrvarer og næringmidler av ikke-animalsk opprinnelse med kjente eller nye risikoer fra tredjeland, slik dette fremgår av artikkel 15.5 i forodning (EF) nr. 882/2004. Det skal utarbeides en positivliste over hvilke fôrvarer og næringmidler av ikke-animalsk opprinnelse som skal være gjenstand for denne intensive offentlige kontrollen, som skal gjennomføres på bestemte innførselsteder i EU/EØS -området. Man søker å utarbeide et kontrollsystem som stort sett samsvarer med det kontrollsystem man allerede har for animalske produkter og levende dyr mv. med obligatorisk forhåndsvarsel, dokument, identitets og fysisk kontroll. Det følger av kontrollforordningen 882/2004 at all kontroll må gjennomføres ved det utpekte stedet der varene innføres ("designated point of entry") og kontrollen kan ikke deles opp på flere steder. Det stilles mimimums krav  til detutpekte stedet der varepartiet skal kunne innføres.Varepartier kan ikke deles opp før all kontroll er gjennomført.

Produktene som skal listeføres som følge av kontrollforordningens § 15.5 har et annet rettslig grunnlag enn beskyttelsesvedtaket. Beskyttelsesvedtakenes rettslig grunnlag er Food Law art. 53 hvor det dreier seg en akutt omfattende risiko som er stadfestet og beskyttelsesvedtaket fastsettes permanent til denne risikoen er fjernet. Det fastsettes strengere krav ved beskyttelsesvedtak enn ved kontroll i henhold til 15.5, blant annet krav til sertifikater mv. 15.5 produktenes rettslige grunnlag er Food Law art. 55 som er risiko på et annet nivå. Her er det mistanke om risiko og kontrollen intensiveres til man har bedre oversikt over situasjonen. 15.5 listen er en dynamisk liste i stadig endring, alt etter risikobildet. 15.5 produkter kan bli fjernet fra listen eller de kan også bli egne beskyttelsesvedtak. Kontrollbestemmelsene skal harmoniseres for 15.5 produkter og beskyttelsesvedtak.

Det følger ikke noe krav om elektronisk informasjonsutveksling eller bruk av Traces i dette regelverket. Det foreligger pr idag ikke rettslige grunnlaget for at det kan kreves at informasjon om ikke animalske produkter mv sendes via Traces. Det kan derfor ikke legges inn noe krav i regelverket om at Traces skal benyttes. Traces kan likevel  benyttes på frivillig basis under forutsetningen av at det legges inn datamoduler forden informasjonen som kreves i dette regelverket inn i traces systemet. Kommisjonen mente også det ville være mulig å legge inn noe i dokumentet om elektronisk sending av dokumenter/informasjon.

 

Kapittel III Plantesanitære forhold

Utkast til kommisjonsdirektiv som gir visse unntak ved godkjenning av grønnsaksorter som har tradisjon for å dyrkes i visse regioner og er truet av genetisk erosjon, og grønnsaksorter uten betydelig verdi for kommersiell produksjon utviklet for å vokse under spesielle betingelser, og unntak ved omsetning av såvare av disse artene SANCO/3323/06rev6 20/04/2007 (vedlegg I kap III LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter endring i kommisjonsdirektiv 2003/91/EF om prøving og godkjenning av grønnsakssorter, kommisjonsforordning 930/2000/EF om navnsetting av plantesorter og rådsdirektiv 2002/55/EF om omsetning av såvare av grønnsaksorter. Betingelsen for å betegne en sort som bevaringsverdig er at den er truet av genetisk erosjon og er interessant i forhold til bevaring av plantegenetiske ressurser. En amatørsort, et sentralt begrep i rettsakten, blir definert som en sort uten særlig verdi for kommersiell produksjon, men som er utviklet for å vokse under spesielle betingelser.
Det gis generelt unntak fra krav om DUS-test (distinct, uniform, stable), men det stilles fortsatt krav til sorten slik at den skal være skillbar fra andre sorter. Det tillates større variasjon innen sorten enn hva som normalt tillates i forbindelse med sortsgodkjenning.  Det gis også generelt unntak fra krav om verdiprøving, men det skal blant annet foreligge en beskrivelse av sorten og dokumentasjon som viser resultater fra uoffisielle tester og praktiske forsøk med kultivering, oppformering og bruk. Det er gitt diverse begrensninger på hvilke sorter som kan godkjennes, blant annet kan den ikke allerede stå på EUs felles sortsliste.
Ved navnsetting kan det gis unntak fra de fleste vanlige bestemmelsene om sortsnavn. Myndighetene skal identifisere området/ene en sort tradisjonelt/historisk har blitt dyrket (opprinnelsesområde) og skal tillates omsatt. Vedlikehold av sorten og såvareproduksjon skal skje i samme område, eller for såvareproduksjon i andre utpekte, godkjente områder for såvareproduksjon. Myndighetene skal støtte seg til vurderinger gitt av en organisasjon/etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser.  Ved omsetning stilles tilsvarende kvalitetskrav til såvare av bevaringsverdige sorter og amatørsorter, som ved omsetning av ordinær såvare av grønnsaker, klasse "standard". 
Omsetning av såvare av bevaringsverdig sorter skal være kvantumsavgrenset, og totalt sett bare utgjøre en viss andel av den totale såvare som omsettes i landet av en art. 

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 13. september 1999 nr 1052 om såvarer og forskrift 1. oktober 1999 nr 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter.
Opplegget med godkjenning av bevaringsverdige sorter avviker noe fra den ordinære sortsgodkjenningen. Det stilles ikke krav til DUS-test og verdiprøving som normalt er en langvarig og ressurskrevende prosess, men det stilles fortsatt krav om dokumentasjon ved søknad om godkjenning, som Mattilsynet må ha en faglig vurdering av. Dette vil ved siden av å kreve forskriftsendringer trolig også kreve enkelte tilpasninger i relevant fagsystem. Det legges opp til et forpliktende samarbeid mellom myndighet og organisasjon eller etat med kompetanse på plantegenetiske ressurser.

Myndighetene må notifisere og rapportere til ESA om følgende:
 
    • Organisasjon eller etat med kompetanse på på plantegenetiske ressurser som Mattilsynet får uttalelser fra.
    • Ved godkjenning av andre områder for såvareproduksjon enn såvareproduksjon kun i sortens opprinnelsesområde.
    • På forespørsel fra Kommisjonen/ESA skal det opplyses om omsatt mengde såvare av bevaringsverdige sorter i landet.

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII  Næringsmidler

Utkast til kommisjonsforordning om endringer av vedlegg I til rådsforordning (EØF) nr. 2092/1991 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukt og næringsmidler (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold

En av hovedreglene i økologisk husdyrhold er at husdyra skal få økologisk fôr. Siden det har vært mangel på økologisk fôr i store deler av Europa, har det vært tillatt å benytte en viss andel ikke-økologisk fôr når økologisk fôr ikke var tilgjengelig. Muligheten til å benytte noe ikke-økologisk fôr har blitt trappet ned gradvis, og fra og med 1. januar 2008 skal økologiske drøvtyggere ha 100 % økologisk fôr. Det har imidlertid vist seg at det er vanskelig å skaffe enkelte økologiske bærestoff og bindemidler til mineralfôrblandinger. Som en følge av dette diskuteres nå muligheten for å tillate en liten andel konvensjonelle bærestoff og bindemiddel i mineralfôrblandinger til økologiske husdyr.
Kommisjonen har lagt fram et non-paper i arbeidsgruppa under den faste komiteen for økologisk produksjon. Det foreslås å tillate at opp til 3% av mineralfôrblandingene kan bestå av konvensjonelle bærestoff eller bindemiddel, hvis disse ingrediensene ikke er å få fatt i som økologiske. Videre foreslås det å lage en liste over hvilke fôrmidler som kan benyttes som konvensjonelle bærestoff eller bindemiddel i slike blandinger. Kommisjonen har foreslått wheat bran, wheat midling og melasse som fôrmidler på denne lista.

Merknader

En eventuell vedtatt rettsakt vil kreve endring i forskrift av 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler (økologiforskriften) i henhold til EØS-avtalen. 
Forslaget vil ikke føre til administrative konsekvenser. Forslaget kan gi små, men positive, økonomiske konsekvenser for fôrmøllene fordi de kan benytte de vanlige bærestoffene og bindemidlene, i stedet for å finne egne og ofte dyrere løsninger spesielt for de økologiske fôrblandingene. Forslaget kan også gi positive effekter ovenfor HMS-situasjonen på fôrmøllene. Dette fordi noen produsenter per i dag kutter ut bindemidler i disse fôrblandingene fordi de ikke får fatt i økologiske ingredienser - noe som fører til støvproblemer under produksjonen.

Forslag til forordning om gjennomføringsregler for produksjon av økologiske akvakulturprodukter (vedlegg II kap XII LMD)
Sammendrag av innhold 
Sommeren 2007 ble forordning (EF) nr. 834/2007 vedtatt. I EU vil denne forordningen erstatte dagens regelverk på økologiområdet, forordning (EØF) nr. 2092/91 med tilleggsforordninger og endringsforordninger fra 1. januar 2009.
Forordning (EF) nr. 834/2007 er en rammeforordning, og inneholder ikke detaljerte krav og produksjonsregler. Slike regler kommer som tilleggsforordninger og omtales som implementeringsregler. Dokumentet som omtales i dette EØS-notatet er implementerings-regler for økologisk akvakultur og sjøvekster. Kommisjonen arbeider for at implementeringsregler for økologisk akvakultur og sjøvekster blir vedtatt på SCOF møte i oktober.   
Arbeid i to ekspertgrupper har dannet grunnlag for det første utkastet til implementerende regler. Her har to norske eksperter deltatt – Finden (Debio) og Kvenseth (Villa Organic).  
Første møte i arbeidsgruppe for utarbeiding av implementerende regler for økologisk akvakultur og sjøvekster var 30. juni 2008. Arbeidsgruppen er i DG Agri, men arbeidet ledes av Richard Bates, saksbehandler DG Mare. Det forelå på forhånd utkast til regler. Dette ble (delvis) drøftet. Landene kunne sende skriftlige innspill innen 15. juli. Deretter vil det utarbeides et revidert utkast til regler som drøftes på neste møte.  
Dokumentet er bygget opp av 4 kapitler, henholdsvis;
1. Generelle krav,
2. Sjøvekster (seaweed)
3. Akvakultur   a.      Generelt for all produksjon
b.      Fisk og krepsdyr
c.      Skalldyr
i.      Muslingskjell
ii.      Blåskjell
iii.      Østers
d.      Sykdomsforhindrende tiltak og transport, og unntak
4. Vedlegg med spesifikke produksjonsforhold for ulike arter  
Implementeringsreglene for økologisk akvakultur og sjøvekstproduksjon tar bl.a. for seg:
Generelle forhold:
    • Produksjonen skal bygge på fornybare ressurser og ha en resirkulasjon av materiale der det er mulig
Sjøvekstproduksjon:
    • Konverteringsperioden for sjøvekstproduksjon er på minst 12 måneder, med muligheter i enkelte tilfeller ned til 6 måneder
    • Sjøvekster skal høstes for hånd og skal høstes slik at planter kan regenerere
    • Sjøvekster kan formeres opp i landbaserte enheter
    • Det er maksimumskrav til varme og kunstig lys ved sjøvekstproduksjon
    • Det er ikke tillatt å bruke grohemmende midler på tauverk og annet utstyr
    • Årlige kontrollbesøk og krav til dokumentasjon av hva som høstes, videre til hvor mye som produseres av hver art, med mulig forurensninger og størrelsen på bærekraftig årlig avling
 
Akvakulturproduksjon:
    • Det skal være preferanse for lokale arter
    • Det kan gis tillatelse til å ta inn vildfanget fisk eller ikke-økologisk fisk for avl
    • Konverteringsperioden skal korrespondere med livssyklusen for hver enkelt art
    • Avlsstasjoner kan ha oppdrett av både ikke-økologiske og økologiske fisk hvis det er ulike arter og god atskillelse mellom disse
    • Det stilles krav til plass/tetthet, oksygennivå, temperatur og lysforhold for fisken
    • Det stilles krav til vannkvalitet
    • Det er ikke tillatt å bruke grohemmende midler på utstyr, hvis dette ikke er spesifisert for den enkelte art
    • Det er krav til fornybar energi som brukes for temperaturregulering av vann.
    • Gyting skal utføres med en mest mulig skånsom metode. Det er satt maksimumskrav på 16 timer for kunstig lys på ynglingsplasser
    • Kunstig oksygentilførsel skal ikke brukes for å øke tettheten i bestanden
    • Sultperioder skal minimaliseres
    • Stress skal minimaliseres for dyra under transport
    • Fôr som kan benyttes skal tilpasses arten. Det står også at komposisjonen av fôret skal beskrives i vedleggene for hver enkelt art (dette er imidlertid ikke gjort ennå).
    • Alle landbruksingredienser i fôret skal komme fra økologisk produksjon, med unntak av fiskemel og fiskeolje.
    • Fiskemel og fiskeolje kan komme fra bærekraftige fiskerier, eller hvis dette ikke er tilgjengelig fra avskjær av fisk fanget til humant forbruk
    • Maks nivå av henholdsvis fosfor og nitrogen i fiskemel er 1.2 % og 9 % og av tørket fôr

Bløtdyr:
    • Som en integrert del av et økologisk økosystem, kan dyrking av økologiske bløtdyr foregå på samme sted som produksjon av økologisk sjøvekster og akvakultur
    • Spesielle krav til bøyer og utstyr

Sykdomsforebyggende tiltak og transport
    • Forebyggende arbeid viktig
    • Det skal finnes en veterinærplan for produksjonen og besøk av veterinær skal være minst hver 9. måned
    • Renhold og desinfisering for å hindre kryssforurensning er viktig.
    • Fôringsrester og avfall skal fjernes umiddelbart hvis nødvendig
    • Det stilles spørsmål om vaksinering skal tillates når en kjenner til at det er fare for sykdom
    • Veterinærbehandling skal baseres på:

    • Stoffer av planter, dyr eller mineralrike i en homøopatisk løsning
    • Planter og ekstrakter fra disse
    • eller (og her er det spørsmål om dette punkt) stoffer som sporstoffer, metaller eller naturlige immunostimulanter, autoriserte probiotika
    • Begrensninger i bruk av allopatisk behandling er beskrevet for hver enkelt art i vedleggene
    • Transport må skje slik at dyrene ikke utsettes for unødig stress
    • Viktige faktorer er oksygennivå og tetthet
 
Unntaksmuligheter
    • Borevann kan brukes til nedkjøling av fisk og krepsdyr ”på land” for å unngå overoppheting og død
    • Bortsett fra vann til klekkerier skal vann ikke behandles med UV lys eller ozon
    • Kunstig lys kan fram til 2015 kun brukes inntil 16 timer for torskeproduksjon

Merknader

Rettsakten får rettslige konsekvenser i Norge.
Økologiforskriften må endres.
Rettsakten får administrative konsekvenser i Norge.
Nytt område å sertifisere og godkjenne. Flere inspektører og evt med annen bakgrunn. Per i dag har Debio sertifisert 7 fôrblandingsanlegg, 2 lakseoppdrett, 1 torskeoppdrett, 1 ørretoppdrett og 2 fiskeslakterier etter sitt private regelverk. Ett anlegg er sertifisert for både lakseoppdrett og fiskeslakteri.
Rettsakten forventes å få økonomiske konsekvenser for Norge.
Flere som må kontrolleres.
Økte eksportmuligheter i EØS området
Rettsakten er svært aktuell. 

 

Forslag til forordning om gjennomføringsregler for import av økologiske varer fra tredjeland (vedlegg  II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold

Sommeren 2007 ble forordning (EF) nr. 834/2007 vedtatt. I EU vil denne forordningen erstatte dagens regelverk på økologiområdet, forordning (EØF) nr. 2092/91 med tilleggsforordninger og endringsforordninger fra 1. januar 2009.
Forordning (EF) nr. 834/2007 er en rammeforordning, og inneholder ikke detaljerte krav og produksjonsregler. Slike regler kommer som tilleggsforordninger og omtales som implementeringsregler. Dokumentet som omtales i dette EØS-notatet er implementeringsregler med krav til import av varer fra 3. land.
Kommisjonen arbeider for at implementeringsregler for import blir vedtatt på SCOF møte i. oktober. 
Implementeringsreglene for import skal klargjøre hvordan importreglene som er omtalt i forordning (EF) 834/2007 skal gjennomføres. Dette bygger vesentlig på dagens regelverk. Dagens regelverk på import fra 3. land ble endret 21. desember 2006 (forordning (EF) 1991/2006). Deler av dette regelverket er foreløpig ikke gjennomført.
Implementeringsreglene for import omhandler primært krav til kontrollorgan/kontrollmyndighet og 3. land for å eksportere økologiske varer til EU/EØS området, krav til sertifikat som må følge økologiske varer som er vurdert som ekvivalente, inkludering av allerede godkjente tredje land med eventuelle justeringer og krav som stilles til mottaker og mottakskontroll i EUs/EØS mottakerlandet.
Nedenfor omtales punkter som anses som viktige endringer og/eller som er omstridte eller uklare:
Teknisk er dokumentet bygget opp etter samme lest som forordning (EF) nr. 834/2007, §§ 32 og 33, hvor først ekvivalens-vurderinger (tilsvarende likt EUs regelverk) omtales og senere "complience"-vurderinger (likt EUs regelverk).
Hovedforordning (EF) 834/2007 legger opp til at det er tre typer lister over godkjente kontrollorgan/kontrollmyndighet/3.land;
    • 1. "List of recognised control bodies and control authorities for the purpose of compliance"
    • 2. "List of third countries and relevant inspections"
    • 3. "List of recognised control bodies and control authorities for the purpose of equivalence"
 
For å kunne søke om opptak på en av disse listene må det søkes før 31. oktober hvert år.
For å søke om å bli oppført på den første offentlige lista for "compliance" er fristen satt til 31.10.2010. For å bli oppført på lister for "equivalence", må det søkes før 31.10.2009. Tillatelsen til å utstede eksportsertifikat av økologiske varer fra 3. land som er gitt kontrollorgan og kontrollmyndigheter før forordningen trer i kraft, utgår senest 24 måneder etter at den første lista over kontrollorgan og kontrollmyndigheter er publisert. 
Kommisjonen håper å unngå å måtte publisere listene i Official Journal. KOM ønsker i stedet å kunne publisere listene på EUs web-sider, slik at små oppdateringer lett kan endres (for eksempel skifte av et navn på et kontrollorgan). KOM skal avklare juridiske forhold ved denne typen publisering. 
For å oppføres på listene er det mulig å benytte et av alle de 25 offisielle språkene som brukes i EU. Kommisjonen ønsker at det skal være på engelsk, tysk eller fransk, men dette er ingen betingelse.
Det legges opp til å innføre elektronisk sertifikat, men det var en god del usikkerhet knyttet til sertifikatene. Bl.a. til hvordan flyten av slike dokument skal skje.
Implementeringsreglene legger opp til at sertifikatene skal følge produkter som er "ekvivalensvurdert". Det knytter seg usikkerhet til hvordan kontrollmyndighetene skal kunne kontrollere produkter som er henholdsvis "compliance" eller "equivalent", da det legges opp til at "compliance"-produkter ikke trenger ha et følgesertifikat. KOM har foreløpig ingen løsning på dette. KOM har informert om at det skal utarbeides retningslinjer og modeller for dette senere (Arbeidsdokument § 17.2).
Det legges også opp til at KOM kan bruke en ekspertgruppe bestående av private eller offentlige eksperter.  På SCOF-møte i juli ble det stilt spørsmål til ekspertenes uhildethet og hvilke krav som settes til disse. KOM hadde ikke noe klart svar å gi, men forstod problemstillingen.
Det er ikke krav om "on the spot assessment" før et kontrollorgan/kontrollmyndighet eller et tredjeland blir godkjent.  Dette er tilsvarende dagens ordning, men praksis er gjennomgående at det er en "on the spot asessment" før godkjenning.
Implementeringsreglene gir også regler for hvordan informasjonskrav omtalt i forordning (EF) nr. 834/2007 §§ 32 og 33 skal skje. Det legges bl.a. opp til et elektronisk rapporteringssystem. Dagens Ofis-system er ikke godt nok og nytt må utvikles. Det er knyttet usikkerhet til dette foreløpig.
Rettsakten vil være en del av EØS-avtalen. I EU vil implementeringsregler og forordning (EF) nr. 834/2007 trå i kraft fra 1.1.2009. Rettsakten vil antagelig bli gjennomført i Norge sammen med andre implementeringsregler som vedtas og forordning (EF) nr. 834/2007. Det er usikkert om forordningene vil bli vedtatt i EØS før denne tid.

 

Kapittel XV  Farlige stoffer

KOM (2006) 388 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om markedsføring av plantevernmidler (vedlegg II kap XV LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten skal erstatte direktiv 91/414/EØF om markedsføring av plantevernmidler. Norge har et ikke tidsbegrenset unntak i EØS-avtalen for dette direktivet.

Formål med rettsakten er bl.a. å styrke beskyttelsen av helse (mennesker og dyr), strømlinjeforme og forenkle godkjenningsprosedyrene, styrke konkurranseevnen for produsenter og øke tilgjengeligheten av plantevernmidler for brukerne og redusere bruk av forsøksdyr. Foreslått rettsgrunnlag i Koms tekst er EU-traktatens Art 37(2) og Art. 152(4)(b), men dette kan bli endret. (I 91/414/EØF er rettsgrunnlaget Art. 43). Rettsakten må sees i sammenheng med forslag til direktiv for bærekraftig bruk av pesticider.
  
Det viktigste innholdet i Kommisjonens forslag til rettsakt, samt viktige tilleggsmomenter etter første gangs behandling i Parlamentet og Rådet, er oppsummert nedenfor. Det er fokusert på endringer i forhold til det eksisterende regelverket. Rekkefølgen er ikke prioritert og følger artikkelnummereringen:

    • Godkjenningskriterier: Godkjenning av virksomme stoffer skal blant annet baseres på spesifikke helse- og miljøkriterier (eksluderingskriterier, art. 4 + vedl. II). De foreslåtte kriteriene omfatter på helsesiden CMR stoffer (cancer, mutagenic, reprotoxic) i kategori 1 og 2, samt stoffer med antatt hormonhermende effekt, så fremt eksponeringen ikke kan regnes som neglisjerbar (med unntak av mutagene stoffer der det ikke er noen forbehold). Foreslåtte miljøkriterier omfatter stoffer som er POP (persistent organic pollutant), PBT (persistent, bioaccumulating and toxic), vPvB (very persistent, very bioaccumulating). Humane data skal ikke benyttes til å senke sikkerhetsmarginene ved vurdering av resultater fra dyreforsøk.  
  • Substitusjons og sammenlignende vurdering (comparative assessment): Spesifikke helse- og miljøkriterier skal benyttes til å identifisere substitusjonskandidater ved vurdering av virksomme stoffer på fellesskapsnivå. Substitusjon skal vurderes ved sammenlignende vurdering av preparater på MS-nivå. Forelåtte kriterier for substitusjonskandidater omfatter stoffer i) med signifikant lavere lavere ADI, ARfD eller AOEL enn hovedmengden stoffer innen en stoffgruppe/bruksområde, ii) som innfrir to av kriteriene til PBT stoffer, iii) der kombinasjon av bruksområde/eksponering og iboende egenskaper gir grunnlag for bekymring, iv) med ikke-aktive isomere og v) stoffer som er CR (kreftfremkallende eller reproduksjonsskadelige) i kategori 1 og 2 og stoffer med antatt hormonhermende effekt (art. 24, 48, vedl. IV).
    • Godkjenningsperiode: 
Godkjenning av et virksomt stoff skal i utgangspunktet være maks 10 år ved første gangs godkjenning (art. 5). Fornyet godkjenning er foreslått for en ubegrenset tidsperiode (art. 14). Unntak: Lavrisikostoffer (art. 22) foreslås godkjent i 15 år og "basic substances" (art. 23, stoffer uten helse/miljømessige betenkelige egenskaper) for en ubegrenset tidsperiode. (Kom og Parl ønsker også unntak for substitusjonskandidater (hhv. 7 og 5 år).
    • Safenere og synergister: Det skal innføres godkjenningsordning for safenere og synergister, på lik linje med virksomme stoffer, 5 år innen regelverket er trådt i kraft (art. 25, 26)
    • Uakseptable formuleringsstoffer: Det foreslåes forbud mot bruk av uakseptable formuleringsstoffer og etablering av et vedlegg der slike stoffer skal føres opp (art. 27).
    • Nasjonale midlertidige godkjenninger - Det enkelte MS gis på visse betingelser muligheten til midlertidig å godkjenne preparater med virksomt stoff som ikke er ferdig vurdert på fellesskapsnivå for en periode på inntil 3 år. (art. 29a, ikke inkludert i KOM(2006)388)
    • Gjensidig godkjenning (mutual recognition): Kommisjonen foreslår inndeling av EU i tre klimatiske soner (nord, mellom- og sør) og obligatorisk gjensidig godkjenning av preparater innenfor disse sonene. For veksthus- og post harvest preparater vil krav om gjensidig godkjenning gjelde innen hele EU, mens preparater med substitusjonskandidater vil bli unntatt (art. 39, 40, vedl.I). (Parl støtter hverken klimasoner eller obligatorisk gjensidig godkjenning. Rådet foreslår obligatorisk gjensidig godkjenning også utenfor klimasoner, men forslår samtidig større mulighet for tilrettelegging i forhold til spesifikke nasjonale forhold i det enkelte MS).
    • Beisa såvare: Såvare behandlet med plantevernmiddel (beisemiddel) skal utstyres med etikett der virksomme stoffer, risikosetninger og sikkerhetssetninger fremkommer. Beisa såvare godkjent til et bruksområde i et MS kan ikke forbys i et annet MS, såfremt det ikke kan vises til uakseptabel helse/miljørisiko. (art. 47a, ikke inkludert i KOM(2006)388).
    • Minor use: Godkjenning av et preparat i et MS kan utvides til andre bruksområder enn i den opprinnelige godkjenningen for å dekke et spesifikt behov. (art. 49)
    • Bestemmelser for parallellimport: Et preparat godkjent i et MS kan, ved søknad om parallell import, markedsføres i et annet MS hvis preparatet har identisk sammensetning med et allerede godkjent preparat i sistnevnte MS. (art. 49a, ikke inkludert i KOM(2006)388)
    • Databeskyttelse: Forenklede regler i forhold til 91/414 EØS foreslåes (art. 55).
    • Redusert bruk av forsøksdyr: Tilvirkere pålegges bl.a. å dele data som involverer bruk av vertibrate forsøksdyr (art. 59)
    • Forslaget inneholder også bestemmelser om bruk og om journalføring, overvåking og kontroll. Det stilles større krav til både produsenter, importører, distributører og profesjonelle brukere og til det enkelte MS. (art. 64, 65).

Merknader

Rettslige konsekvenser: 

- Hvis det norske unntaket i EØS-avtalen skal opprettholdes medfører rettsakten mest sannsynlig ikke behov for regelverksendring.

- Hvis dette nye regelverket skal implementeres krever rettsakten endring i forskrift 26. juli 2004 nr 1138 om plantevernmidler. Administrative og økonomiske konsekvenser

Det er ennå ikke utarbeidet en grundig samfunnsøkonomisk analyse av konsekvensene ved å implementere EUs nye regelverk på plvm-området, men i følge et foreløpig utkast til en slik analyse vil de viktigste nytte- og kostnadsvirkningene med stor sannsynlighet være knyttet til konsekvenser for landbruksnæringen, miljøet og godkjenningsmyndighetene:

- Landbruksnæringen: Flere preparater på markedet vil kunne gi økt konkurranse og lavere priser. Det kan også gi bonden større mulighet for å anvende preparater som er bedre tilpasset den enkeltes behov. Dette vil kunne bidra til økt avling og økte inntekter.

 - Miljøet: Gjensidig godkjenningsplikt med begrenset adgang til å innføre restriksjoner pga nasjonale klimaforhold vil sannsynligvis gi dårligere beskyttelse for miljøet enn i dag. I hvor stor grad dette vil skje og hvilke konsekvenser det kan få, er vanskelig å vurdere. Dette må evt. gjøres i egnet modellverktøy og basert på nærmere definerte scenarier og forutsetninger.

- Godkjenningsmyndighetene: Fire viktige virkninger er identifisert foreløpig 1) Mindre ressursbruk til behandling av søknader om godkjenning av preparater, fordi det i mange tilfeller vil bli søkt til andre land i nordlig sone (Mattilsynet). 2) Mindre ressursbruk til utprøving av virksomme stoffer (Bioforsk). 3) Mindre ressursbruk til risikovurderinger VKM (Mattilsynet og VKM). 4) Mer ressursbruk til deltakelse i arbeidet med å godkjenne virksomme stoffer på fellesskapsnivå (Mattilsynet). 

- Forbrukerne: Virkningene for forbrukerne vil mest sannsynlig være ubetydelige. Evt. endringer i gebyrer og avgifter på plantevernmidler kan ha betydning for flere aktører, først og fremst importører/forhandlere og landbruksnæringen. Indirekte kan det også ha betydning for godkjenningsmyndigheten, dersom endringene medfører endringer i innkrevingen eller i budsjettet. Dersom det samlede skatte- og avgiftsnivået endres vil det også ha konsekvenser for borgerne. 
Sakkyndige instansers merknader/høringsuttalelser
Det ble arrangert et informasjons/høringsmøte 6. mars 2007, der både denne rettsakten og nytt rammedirektiv for bærektaftig bruk av pesticider ble presentert. Representanter fra Norsk Bondelag, Norsk Gartnerforbund, Landbrukets forsøksringer, Norsk Plantevernforening, Syngenta, Felleskjøpet, Bioforsk og SFT - i tillegg til LMD og Mattilsynet var tilstede. Både representanter for plantevernmiddelprodusenter og næringen sluttet seg tilhovedpunktene i forslagene. Det var enighet om viktigheten av effektive midler som er trygge i bruk, trygge sluttprodukter og et høyt beskyttelsesnivå for miljøet. Bondelaget hadde et positivt syn på forslaget til markedsføringsforodning og vektla betydningen av en forventet tilgang til flere plantevernmidler. Samtidig understreket de viktigheten av å ta høyde for forskjeller innenfor én sone. SFT fremholdt særlig betydningen av at miljøhensyn vil bli ivaretatt på en bedre måte samlet sett i EU, og at det er viktig å bidra i arbeidet med en slik håndheving.

 

MILJØVERNDEPARTEMENTET

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XV Farlige stoffer

Forslag til endring av rådsdirektiv 76/769/EØF om begrensninger i omsetning og bruk av farlige stoffer og produkter (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Forslag til restriksjoner for kadmium - 11. tekniske tilpasning til direktiv 76/769/EØF:
Det har vært diskutert forslag til en teknisk tilpasning til direktiv 76/769/EØF med sikte på å utvide reguleringen til å omfatte PVC-plast. Videre arbeid avventes iom det må identifiseres produktgrupper som må unntas fra en ev regulering samt å vurdere innsamlingsmål for slike produktgrupper. Belgia har sluttført risikovurdering og påbegynt en risikoreduksjonsstrategi for kadmium og kadmiumoksider.
Arbeidsdokument for forslag til en endring av direktiv 76/769/EØF vedr. stoffene DEGBE, DEGME og DCM:
DEGBE - 2-(2-butoxyethoxy) ethanol:
Kommisjonen har lagt frem et utkast til regulering av DEGBE i produkter eller stoffblandinger i konsentrasjoner lik eller høyere enn 5 % i sprayfarger som omsettes til vanlige forbrukere.
DEGME - 2-(2-methoxyethoxy) ethanol:
Kommisjonen har lagt frem et forslag til regulering av DEGME i produkter eller stoffblandinger i konsentrasjoner lik eller høyere enn 1 % for farger eller fargefjerningsmidler som omsettes til vanlige forbrukere.
Videre arbeid med DEGBE og DEGME ligger på vent.
DCM - diklormetan:
Det har vært diskusjon på møter i arbeidsgruppen for direktiv 76/769/EØF. Det har vært avholdt møte i forum for "Paint stripping agents". Det var ulike meninger om hvorvidt det er nødvendig med restriksjoner for bruk av diklormetan til malingsfjerning. Det foreligger ingen mer informasjon om ev videre arbeid med dette.
Akrylamid:
Forslag om reduksjon av bruken av akrylamid til tetting i vannlekkasjer har vært diskutert. Det har også vært arrangert en workshop for å belyse behovet for fortsatt bruk av akrylamid. Norge deltok med ekspert. Det ble konkludert med at bruk av akrylamid kan erstattes med andre tettemidler til storskalabruk (tilsvarende den norske forskriften), men at det fortsatt var behov for bruk av akrylamid til småskalabruk på noen enkelte områder. I hht. opplysninger fra norsk bransje (produsenter, importører, brukere og Produktregisteret) benyttes ikke akrylamid til tetting av vannlekkasje til noen formål i Norge idag.

Merknader

Forskrift 1. juni 2004 nr 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften).
Myndighetene deltar aktivt i arbeidgruppen for begrensningsdirektivet. Myndighetene er i kontakt med berørte parter.

 

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Generelt

Utkast til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljørapportering  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Saken er satt på dagsorden gjennom EUs 6. miljøhandlingsprogram. Bakgrunnen er nødvendigheten av å sikre en rimelig balanse mellom EU-institusjonenes behov for informasjon fra medlemslandene og hensynet til rapporteringsbyrden som landene pålegges.
 
Direktivets hovedhensikt er å gi en juridisk ramme for gjennomføring av en helhetlig og løpende vurdering av miljørapporteringen til EUs institusjoner og innføre juridiske mekanismer som gir økt fleksibilitet mht. mulighet for oppdatering av rapporteringskrav. Dette skal sikre en forenkling av rapporteringsregimet gjennom bl.a. harmonisering og, der det er hensiktsmessig, utfasing av rapporteringskrav.
 
Direktivet skal også medvirke til å begrense rapporteringen til forhold som generelt oppfattes å ha relevans for utforming, gjennomføring og evaluering av miljøpolitikken. Det er også en hensikt å bidra til å forbedre kvaliteten på rapporteringen mht. dataenes pålitelighet, den geografiske dekningen og sammenlignbarheten mellom medlemslandene.
 
Det finnes allerede et juridisk grunnlag for å kreve informasjon om graden og måten EUs lovgiving blir implementert i medlemslandene på. Direktivet vil i tillegg gi et grunnlag for å kunne kreve at medlemslandene leverer data vedrørende bredere spørsmål knyttet til tilstand og utvikling i miljøet og data som vil bli brukt til å måle hvor effektiv miljøpolitikken er.

 

KOM (2006) 232 endelig  Forslag til rammedirektiv om jordbeskyttelse  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

EUs sjette miljøhandlingsprogram fra juli 2002 forutsetter at det skal utvikles syv tematiske strategier, herunder en strategi for beskyttelse av jordsmonnet. Kommisjonen presenterte sitt forslag til en slik strategi 22. september 2006 (Thematic Strategy on Soil Protection). Det ble innledningsvis identifisert åtte trusler mot jord: erosjon, tap av organisk materiale, forurensning, nedbygging, jordpakking, tap av biodiversitet, forsaltning  og  flom/skred . Med jord forstås i denne sammenhengen den jorden som utgjør det øverste laget av jordskorpen mellom berggrunnen og overflaten, med unntak av grunnvann.

Strategien består av tre deler: 1) En meddelelse (communication) med prinsipper for EU Soil Protection Policy, 2) et rammedirektiv for beskyttelse av jord og 3) en konsekvensutredning med miljømessige, økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

I rammedirektivet går man videre med konkrete krav/bestemmelser ift syv av de åtte identifiserte truslene. Tap av biodiversitet inngår ikke eksplisitt i direktivet, da man både føler behov for økt forskning/kunnskap og fordi man anser at dersom man håndterer de andre syv truslene, så vil man også ivareta hensynet til biodiversitet. I rammedirektivet foreslår Kommisjonen at forurensning og nedbygging håndteres på nasjonalt/regionalt nivå, mens de resterende truslene håndteres på risikoområde-nivå.

Erosjon, tap av organisk materiale, forsaltning, jordpakking, skred (artikkelene 6-8)  
For disse prosessene innebærer direktivforslaget at medlemsstatene innen fem år fra gjennomføringsdato må kartlegge risikoområder der det er avgjørende dokumentasjon for eller rimelig grunn til mistanke om, at disse prosessene har pågått, pågår eller kan ventes å finne sted i nær fremtid. Denne listen må revideres hvert tiende år. Vedlegg 1 til direktivet inneholder en oversikt over parameter som, for hver av prosessene, minst må inn i kartleggingen.
Alle medlemslandene må innen syv år fra gjennomføringsdato lage et handlingsprogram for de kartlagte risikoområdene og innen åtte år iverksette handlingsprogrammet.

Nedbygging (artikkel 5):

For å bevare flest mulig av jordfunksjonene, må medlemslandene treffe egnede tiltak for å forhindre forsegling eller, når forsegling gjennomføres, avbøte virkningene av den.

Forurensning (artiklene 9-14):

Dette er den prosessen der direktivet inneholder flest oppfølgingspunkter:

- Forebygging
Medlemslandene skal treffe egnede tiltak for å begrense tilsiktede eller utilsiktede tilførsler av farlige stoffer til jord.

- Register over forurensede eiendommer
Medlemslandene skal identifisere forurensede lokaliteter, dvs. eiendommer der det er dokumentert tilstedeværelse av farlige stoffer i konsentrasjoner som medfører en signifikant risiko for menneskers helse eller miljøet.
Landene skal opprette et nasjonalt register over slike forurensede lokaliteter. Registeret skal være offentlig og skal revideres hvert femte år.

- Kartlegging og undersøkelse
Innen fem år fra gjennomføringsdatoen skal ansvarlig myndighet som et minimum kartlegge steder der det har vært eller er virksomhet innen de potensielt jordforurensede bransjene listet i vedlegg 2. Kartleggingen skal revideres regelmessig.
Ansvarlig myndighet skal undersøke de identifiserte lokalitetene etter en i direktivet oppsatt timeplan. Der det er nødvendig skal det gjennomføres en stedspesifikk risikoanalyse.

- Rapport om jordlagets tilstand
Ved salg av eiendommer der det finner sted eller har funnet sted en potensielt jordforurensede virksomhet oppført i vedlegg 2 til direktivforslaget, skal medlemsstatene sørge for at eieren eller den potensielle kjøperen forelegger den kompetente myndighet og den andre part i handelen en rapport om jordlaget tilstand. Rapporten skal utarbeides av en person eller et organ som utpekt og godkjent av medlemsstaten. Minimumsinnholdet i rapportene er spesifisert i direktivet.
 
- Opprydningstiltak
Medlemsstatene skal sørge for at de dokumentet forurensede lokalitetene blir ryddet opp slik at de ikke medfører vesentlig risiko for menneskers helse eller miljøet.
Landene må etablere egnede finansieringsmekanismer for opprydning av forurensede lokaliteter der ingen kan holdes som ansvarlig iht. lovverket.

- Opprydningsstrategi
Medlemslandene skal innen syv år fra gjennomføringsdato utarbeide nasjonale opprydningsstrategier med spesifisert minimumsinnhold, bl.a. en liste i prioritert rekkefølge over de forurensede lokaliteter som skal ryddes opp.
Strategien skal være i kraft innen åtte år fra gjennomføringsdato og skal revideres minst hvert femte år.

Felles tiltak for alle prosesser (artikkel 15-17):

- Folkeopplysning
Medlemslandene skal treffe tiltak for å øke befolkningens kunnskap om jords betydning for menneskers og økosystemets overlevelse og om kunnskap vedrørende bærekraftig utnyttelse av jord.


- Rapportering
medlemslandene skal innen åtte år fra gjennomføringsdato og hvert femte år rapportere fremdriften til Kommisjonen.

Merknader

Rammedirektiv er et minimumsdirektiv, med stor frihet for det enkelte medlemsland til selv å bestemme mål, kriterier, kartleggingsomfang, tiltak, virkemidler m.m. Fokus er på overvåkning, definisjoner og å skaffe rimelig sammenlignbar informasjon. På forurensningsområdet, hvor direktivet stiller flest krav, har Norge allerede i flere år jobbet systematisk og en rekke ulike virkemidler er utarbeidet. Direktivet forventes således ikke å få vesentlige konsekvenser for Norge.

Direktivforslaget gikk gjennom i første behandling i parlamentet 14. november 2007. Forslaget ble behandlet i rådet 20. desember 2007, men der var det ikke mulig å oppnå kvalifisert flertall som kreves for å nå politisk enighet. Tyskland, Frankrike, Nederland, Østerrike og Storbritannia stemte nei til den foreslåtte teksten, på tross av det portugisiske presidentskapets forsøk på å presentere kompromissforslag. Den 4. september 2008 meddelte det franske formannskapet at saken skulle på agendaen igjen. Etter tekniske konsultasjoner med eksperter, har det franske formannskapet fremlagt en ny tekst. Denne ble sett på av ”the council working party on the environment” 19. september, 2008. Den nye teksten inkluderer arbeid som ble gjort av det portugisiske formannskapet, men er åpen for forhandlinger. Det franske formannskapet har planer om å fortsette diskusjonen i Rådets forberedende organer for å komme videre med prosessen med det foreslåtte direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Faktanotater om jordstrategien, herunder rammedirektivet for jord, har vært behandlet på flere møter i spesialutvalget for miljø. Det har vært begrensede merknader fra sakkyndige instanser.
Norge har ikke vært representert i styringsgruppen (advisory forum) i forbindelse med arbeidet med jordstrategien. Norske fagmiljøer har vært involvert i konsultasjonsfasen for jordstrategien, på arbeidsgruppenivå. Dette arbeidet ble avsluttet i 2004.

Innenfor Miljøverndepartementets ansvarsområder, er det særlig forholdet mellom jordstrategien og regelverket på avfall/slam og forurensning/forurenset grunn som er av interesse. I forhold til Landbruks- og matdepartementets ansvarsområder, er det av særlig interesse at det ikke blir etablert et for krevende overvåkings-/kartleggingsregime, samt at man ivaretar fokus på nedbygging av landbruksjord og behovet for å beholde åpent land (lavintensivt landbruk/beitemark) for å beskytte biodiversitet.
Direktivforslaget av 22. september 2006 har vært ute på alminnelig høring i Norge. Tilbakemeldingene fra høringen er i all hovedsak positive. Det pekes imidlertid på behovet for mer ressurser/ kompetanse i forvaltningen og ytterligere forskning på området.

 

KOM (2008) 18  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om geologisk lagring av karbondioksid   (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold 

Forslag til nytt direktiv om geologisk lagring av CO2 ble lagt frem 23. januar 2008. Direktivet skal etablere det juridiske rammeverket for en miljømessig sikker lagring av CO2. Det stilles krav om etablering av en konsesjonsordning for leting etter, utbygging og overvåkning av lagringssteder for CO2, tillatelse til lagring av CO2, renhetsgrad for CO2-strømmen, overvåking av lagret CO2, rapportering til myndighetene m.v. På disse punktene bygger direktivforslaget i stor grad på regelverk som allerede er etablert under internasjonale havmiljøkonvensjoner Norge er bundet av (OSPAR-konvensjonen for Nord-øst Atlanteren og den globale London-protokollen). 
 
Kravene skal innarbeides i en tillatelse til lagring som skal utstedes i forbindelse med hvert enkelt lagringsprosjekt. Kommisjonen skal i hvert enkelt tilfelle vurdere medlemsstatenes utkast til tillatelse til lagring og innen seks måneder gi råd til medlemslandene i denne forbindelse. Dersom kommisjonens råd ikke tas til følge skal dette begrunnes.
 
Direktivforslaget stiller også krav om tildeling av tillatelse til leting etter mulige lagringssteder, herunder om tildelingsprosessen. Tillatelsen kan utstedes for maksimalt to år, men mulighet for fornyelse én gang.
 
Det skal foreligge et system for faste og uanmeldte inspeksjoner. Videre inneholder forslaget bestemmelser om avslutning av lagringen, overføring av det juridiske ansvaret for lagringsstedet til staten, finansiell sikkerhet i forbindelse med lagringsprosjekter, adgang for tredjeparter til transportnettverk og lagringssteder m.v..
 
Direktivforslaget regulerer ikke direkte fangst eller transport av CO2 da dette forutsettes dekket av annet EU-regelverk. Forslaget forutsetter likevel at det skal sikres tredjepartsadgang til CO2-rørledninger og lagringssteder for CO2. Det samme gjelder spørsmål om CO2-fangst og lagring og forholdet til kvotedirektivet/kvotehandel, statsstøtteregelverket m.v.

Merknader  

Direktivet foreslås hjemlet i EF-traktaten 175(1). Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

 

KOM (2007) 051 Forslag til direktiv om strafferettslige sanksjoner (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Direktivet pålegger medlemsstatene en forpliktelse til å innføre strafferettslige sanksjoner i deres nasjonale lovgivning for overtredelser av fellesskapsrettens bestemmelser om miljøbeskyttelse.
Direktivet ble initiert av Kommisjonen. Forslaget ble forkastet av Rådet fordi det mente Kommisjonen ikke hadde adgang til å vedta straffebestemmelser på felleskapsrettens område. Kommisjonen brakte spørsmålet inn for EF-domstolen som sa at strafferett ikke hører under felleskapsretten, men under politi- og justissamarbeidet. Domstolen uttalte at dette likevel ikke hindrer felleskapsinstitusjoner fra å ta skritt som vedkommer medlemsstatenes strafferettslige regelverk når nasjonale myndigheters anvendelse av effektive, proporsjonelle og avskrekkende straffesanksjoner er et vesentlig middel for å bekjempe miljøskadelige handlinger og når dette er nødvendige for å sikre effektiv håndhevelse av fellesskapslovgivnings miljøvernbestemmelser. Domstolen har presisert og nok begrenset uttalelsene noe i en senere avgjørelse der det uttales at det ikke er anledning til å angi straffenivået og -arten innenfor rammene av felleskapsretten. Det ble samtidig klart at Rådet ikke ville godta at direktivet som opprinnelig foreslått skulle gjelde all miljølovgivning i medlemsstatene. Direktivet kunne bare få anvendelse på fellesskapsinitiert lovgivning.

Kommisjonen fremmet underveis et omarbeidet utkast til miljøkriminalitetsdirektiv, og det slovenske presidentskapet har nådd frem til en avtale under Parlamentets første lesning 21. mai 2008. Det var ventet vedtatt av Rådet under møtet 5-6. juni 2008, men rådsmøtet kom muligvis for snart etter at enighet var nådd og forventes nå vedtatt 20-21. oktober 2008.

Direktivet stiller ikke lenger krav om minstestraffer, og det gjelder heller ikke for andre overtredelser enn av fellesskapsinitiert lovgivning.

Direktivet er et minimumsdirektiv, og det er altså ingen hindre for å kriminalisere flere handlinger eller unnlatelser. Det fremgår av preambelen at det i etterfølgende miljørelaterte rettsakter bør spesifisere om miljøkriminalitetsdirektivet får anvendelse på de senere bestemmelsene.

Artikkel 1 identifiserer direktivets formål som er å sikre et mer effektivt miljøvern.
I artikkel 2 defineres en rekke begreper som benyttes i direktivet.
"Ulovlig atferd" defineres som en overtredelse av:
- bestemmelser i de rettsakter som er vedtatt med hjemmel i EF-traktaten og som er oppført i vedlegg A til direktivet,
- bestemmelser i de rettsakter som er vedtatt med hjemmel i Euratomtraktaten og som er oppført i vedlegg B til direktivet,
- en medlemsstats lover, administrative bestemmelser eller beslutninger truffet av en myndighet i en medlemsstat som anses å gjennomføre en rettsakt nevnt i vedleggene A og B.
Videre defineres "beskyttede ville dyr- og plantearter" og "levested innenfor en beskyttet lokalitet" med refereanse til fulge- og habitatdirektivene, samt til forordning om kontroll med handelen av ville dyr og planter (EF) nr 338/97.
Definisjonen av juridisk person viser til medlemsstatens definisjon, men unntar staten og andre offentlige organer som utøver statlig myndighet, og offentlige internasjonale organisasjoner. Følgelig antas kommuner og fylkeskommuner å falle utenfor unntaket og omfattes dermed av direktivet.
I direktivets artikkel 3 angis positivt de handlinger som i alle fall skal utgjøre en straffbar handling i medlemslandene forutsatt at handlingene er begått forsettlig eller i alle fall grovt uakstomt, "committed intentionally or with at least serious negligence". Det omfatter:
- forurensning som forårsaker eller kan forårsake dødsfall eller alvorlig personskade eller betydelig skade på luft- jord- eller vannkvalitet samt på dyr eller planter,
- befatning med avfall som forårsaker eller kan forårsake de ovennevnte følger,
- ulovlig transport av avfall slik det fremgår av eksportforordningen (1013/2006) art 2(35),
- drift av et anlegg hvor det utføres en farlig aktivitet eller hvor det lagres eller benyttes farlig stoffer eller preparater, og som utenfor dette anlegget forårsaker eller kan forårsake de ovennevnte følger,
- befatning med nukleært materiale som forårsaker eller kan forårsake de ovennevnte følger
- avlivning, destruksjon, besittelse og innsamling av beskyttede ville dyre- eller plantearter om ikke det berører et ubetydelig antall eksemplarer og bare har ubetydelig innvirkning på  artenes bevaringsstatus,
- handel med beskyttede ville dyre- og plantearter, med samme begrensning som i strekpunktet ovenfor,
- enhver atferd som forårsaker betydelig skade på levesteder innenfor et beskyttet område,
- fremstilling, eksport, import, omsetning eller bruk av stoffer som nedbryter ozonlaget.

Artikkel 4 fastsetter at også medvirkning til handlingene i artikkel 3 skal være straffbart.

Etter artikkel 5 pålegges medlemsstatene å sørge for at de straffbare handlingene skal straffes med sanksjoner som er effektive, rimelige i forhold til den straffbare handling, og har en avskrekkende virkning. 

Artiklene 6 og 7 omhandler juridiske personers straffeansvar. Artikkel 7 er parallell med artikkel 5, mens artikkel 6 inneholder vilkår for å straffe en juridisk person. Det fremgår at en juridisk person skal kunne straffes både når en person i ledende stilling har begått de straffbare handlingene og når en underordnet ansatt har gjort det. I begge tilfeller er det et vilkår at handlingene er begått til den juridiske persons fordel.

Artiklene 8-11 inneholder sluttbestemmelser.

Vedlagt direktivet følger vedleggene A og B med direktiver som det er vist til i artikkel 2.

 

KOM (2007) 354 Europakommisjonens Grønnbok om tilpasning til klimaendringer – hva kan gjøres på EU nivå?  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold 

Grønnboken er det første helhetlige politiske initiativet rettet mot å styrke Europas evne til å tilpasse seg klimaendringene. Første del av Grønnboken setter klimatilpasning og reduksjon av klimagassutslipp i sammenheng. Tilpasningsutfordringen vil bli vesentlig selv om økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen kan begrenses til om lag 2 °C. Kommisjonen legger videre til grunn at det lønner seg å iverksette tilpasningstiltak raskt.

Grønnboken foreslår fire hovedpilarer i klimatilpasningsarbeidet:
Tidlig innsats i EU.
Integrering av tilpasningsaspektet i EUs utenriksanliggender.
Reduksjon av usikkerhet ved å utvide kunnskapen gjennom integrert klimaforskning.
Involvering av det europeiske samfunn, næringsliv og offentlig sektor under utarbeidelsen av tilpasningsstrategier.
Kommisjonen la Grønnboken ut på offentlig høring med frist i november 2007.

Merknader

Miljøverndepartementet avga i samråd med berørte departementer en samlet høringsuttalelse i brev av 30. november 2007. I brevet til Kommisjonen gis det støtte til behovet for å handle raskt overfor et bredt spekter av berørte samfunnssektorer. Behovet for å integrere tilpasningshensyn på ulike sektorområder, og legge til rette for at nødvendig informasjon om klimaendringene er tilgjengelig for aktuelle beslutningsmyndigheter, understrekes. Videre fokuseres blant annet behovet for å støtte utviklingsland og sårbare regioner som har små muligheter til styrke tilpasningsevnen på egenhånd. Til slutt pekes det på at Arktis er blant områdene som er mest berørt av klimaendringene, og at studier av klimaendringene i Arktis kan gi verdifull innsikt som bør være interessant i en større europeisk sammenheng. En rekke betraktninger knyttet til de ulike tema i Grønnboken gis som et vedlegg i brevet til Kommisjonen.

 

KOM (2005) 0020 endelig  EUs kvikksølvstrategi  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Miljørådet ba EU kommisjonen i 2002 om å utarbeide en helhetlig strategi om kvikksølv, inkludert tiltak for å beskytte helse og miljø fra kvikksølvutslipp. Kommisjonen la frem strategien januar 2005.

Bakgrunnen for strategien er bl.a. internasjonale aktiviteter under UNEP (Global Mercury Assessment) der en har hatt økt fokus på kvikksølv. I global sammenheng ser man at kvikksølv har de samme uønskede egenskapene som organiske miljøgifter (POPs), både med hensyn på effekter og global spredning. Kvikksølvutlippene globalt er økende, og EU står for en betydelig eksport av kvikksølv til det globale markedet.

EUs miljøvernministere fikk i 2002 seg forelagt en rapport fra Kommisjonen om utfasing av kvikksølv, spesielt i kloralkaliindustrien. Både internasjonale forpliktelser i OSPAR-konvensjonen og EUs eget system for regulering av industriutslipp legger opp til utfasing av kloralkalieproduksjon basert på kvikksølvteknologi de nærmeste årene. Dette vil medføre store utfordringer mhp kvikksølvet som frigjøres fra denne industrien, og har vært en viktig årsak til at rådet etterspør en samlet kvikksølvstrategi.

 

KOM (2005) 718 endelig  Tematisk strategi for bymiljø  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Ved gjennomgangen av det 6. miljøhandlingsprogram ba Parlamentet Kommisjonen om å lage forslag til en tematisk strategi for bymiljø og spesifikt drøfte temaene indikatorer, bytransport (frakobling av økonomisk vekst og transportvekst, endring i reisemiddelfordeling slik at miljø- og helsevennlige transportformer får økt andel).

Fire av fem EU-medborgere bor i byer, der miljøproblemer gjerne konsentreres og ny økonomisk aktivitet utformes. Målene i strategien omfatter informasjonsutveksling, forskning og forbedret forvaltning. Strategien berører tema som byplanlegging, transport, klima, biologisk mangfold, jordvern, kulturarv, forskning, helse etc. 

Dårlig luftkvalitet, avfallsproblemer, høy trafikktetthet, drivhusgassutslipp og støy er eksempler på miljø/helseutfordringer i byer. Faktorer som må tas hensyn til, er endringer i livsstil (f.eks. økt bilbruk, flere singelhushold, økt ressursbruk pr. innbygger og demografiske endringer), klimaendringer, økt flomfare og reduksjon i bruk av fossilt brensel. I tillegg må sektorene samhandle bedre; ny politikk for å fremme bruk av "renere" busser kan f.eks. motvirkes av økt tilgjengelighet av parkeringsplasser.

Tradisjonelt sett har Kommisjonen foreslått direktiver innenfor lokal luftkvalitet, støy, avfallshåndtering, m.v. Dette er miljøproblemer som i første rekke har sitt opphav i byene. Kommunikasjonen representerer således en nytenkning fra Kommisjonen, hvor en tar initiativet til en prosess der byene selv oppfordres til å ta et helhetlig grep og løse miljøutfordringene områdevis gjennom ulike modeller for miljøstyring.

Merknader

Kommisjonen har hovedsakelig arbeidet gjennom ekspertgruppe for bymiljø og fire arbeidsgrupper. Alle arbeidsgruppene avsluttet sitt arbeid høsten 2003, og KOM(2004)60 Final "Towards a Thematic Strategy on Urban Environment" ble lagt frem 11. januar 2004. Høringsprosessen førte til sluttdokumentet KOM(2005)718 final, "Thematic Strategy on Urban Environment som Kommisjonen la fram 11.januar 2006. På grunn av byenes ulike utfordringer, er det ikke aktuelt for EU å utvikle nytt regelverk for å nå målene i strategien. Målene skal nås gjennom samarbeid mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer, informasjonsutveksling, forskning og gode eksempler. EU vil støtte lokale initiativ, bl.a. gjennom eksisterende programmer og utviklingsfond.

Strategien skaper en arena for internasjonalt samarbeid om bymiljø, areal- og transportpolitikk. Administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser vil bli vurdert underveis i oppfølgingen.  De vil på de aktuelle tidspunkter bli innpasset i de økonomiske og miljømessige rammene som da foreligger. Det er ikke behov for å endre norsk lovgivning eller regelverk på området.


KOM (2008) 46  Revisjon av rådsdirektiv 91/692/EØF om standardisering og rasjonalisering med hensyn til rapporter om gjennomføring av enkelte miljødirektiver  (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

EU-regelverket omfatter pr. i dag ca. 250 miljørettsakter. Det er knyttet til sammen mer enn 100 rapporteringsforpliktelser til disse rettsaktene. Behovet for å sikre en rimelig balanse mellom EU-institusjonenes behov for informasjon fra medlemslandene og hensynet til rapporteringsbyrden dette påfører landene har lenge vært erkjent og er bl.a. uttalt i EUs 6. miljøhandlingsprogram. 

Hensikten med direktiv 91/692/EØF var i sin tid å forenkle og forbedre rapportering og publiseringen av informasjon vedr. oppfølgingen av en rekke miljødirektiver. Direktivet etablerte en 3-årige rapporteringssyklus for rettsakter vedr. henholdsvis luft, vann og avfall og en komitéprosedyre for å fastlegge rapporteringsformatene. Dette papirbaserte rapporteringsregimet har vist seg lite tilpasningsdyktig ift. nye behov og oppleves i økende grad som avleggs. Dette har i sin tur ført til at rapporteringsopplegget i nyere miljødirektiver i mange tilfeller ikke er blitt knyttet til de generelle kravene i direktiv 91/692/EØF. 

Endringen av direktiv 91/692/EØF, som Kommisjonen nå skisserer, har til hensikt å modernisere rapporteringsregimet, herunder å gjøre det elektronisk basert, mer oversiktelig og dermed også mer dynamisk bl.a. ift. behovet for policyrelevant informasjon.

Skissen til endring av direktivet er lansert som en av flere pilarer i etableringen av det felles-europeiske miljøinformasjonssystemet, SEIS, som Kommisjonen har tatt initiativet til å utvikle i samarbeid med Det europeiske miljøbyrået, EEA (jf. COM (2008) 46 - Towards a Shared Environment Information System, SEIS).  Hensikten med SEIS er å sikre tilstrekkelig miljødata og -informasjon til utvikling og oppfølging av miljøpolitikken på lokalt, nasjonalt, regionalt og europeisk nivå og til å sikre en opplyst allmenhet. INSPIRE-direktivet for etablering av en felles-europeisk infrastruktur for geografisk informasjon og GMES-initiativet for etablering av en felles-europeisk overvåkingskapasitet for miljø og sikkerhet bl.a. ved bruk av satellitt-teknologi utgjør andre viktige pilarer i dette miljøinformasjonssystemet. 

Ettersom en viktig hensikt med endringen av direktiv 91/692/EØF er å legge til rette for det felles-europeiske miljøinformasjonssystemet, SEIS, er det en klar og også uttalt kobling mellom denne rettsaktendringen og oppfølgingen av krav og intensjoner i Konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århus-konvensjonen). Det ligger i konseptet for endringen at medlemslandene i større grad skal gjøre relevant informasjon om miljøutviklingen og miljøtiltak alment tilgjengelig heller enn å rapportere slik informasjon eksklusivt til EU-institusjonene.

 

Kapittel II  Vann

KOM (2006) 397  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøkvalitetskrav innen vannpolitikken og endring av direktiv 2000/60/EF  (vedlegg XX kap II MD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for at Kommisjonen nå har lagt fram et forslag til datterdirektiv om prioriterte stoffer under vannrammedirektivet er de føringene som er lagt i rammedirektivets artikkel 16 (”Strategier mot vannforurensning”). Det sies her bl.a. at kommisjonen skal legge fram forslag til liste over prioriterte stoffer, forslag til felles utslippsbegrensninger innenfor felleskapsområdet og forslag til harmoniserte miljøkvalitetsstandarder for vann, sediment og biota. Disse forslagene skal så behandles av Rådet og Parlamentet med tanke på å fastsette et felles regelverk for medlemslandene.

En liste over 33 prioriterte stoffer er allerede vedtatt av EU gjennom europaparlaments- og rådsvedtak 2455/2001/EF av 20. november 2001. Kommisjonen har også vurdert å ta inn bestemmelser om felles utslippbegrensninger i det nye datterdirektivet, i tråd med rammedirektivets føringer om dette, men konkluderte med at dette ikke er hensiktsmessig. I stedet anbefales det at det bør være opp til myndighetene i de enkelte landene å sørge for at vannkvalitetsstandardene overholdes ved å iverksette nødvendige tiltak.

Det viktigste gjenstående punktet er således å utarbeide et forslag til miljøkvalitetsstandarder, og dette er derfor hovedelementet i det framlagte forslaget til datterdirektiv.

Hovedelementet i forslaget til datterdirektiv er som nevnt ovenfor de foreslåtte miljøkvalitetsstandardene (Environmental Quality Standards) for de prioriterte stoffene, heretter kalt ”EQS-verdier”. Vannrammedirektivet krever at medlemslandene skal ha som mål å oppnå ”god vannstatus” i alle vannforekomster innen utgangen av 2015, og de foreslåtte EQS-verdiene vil inngå blant kriteriene som skal brukes for å avgjøre om dette målet oppnås.

I forslaget til direktiv er det foreslått at 12 av de prioriterte stoffene får status som ”Priority Hazardous Substances”, og dermed blir omfattet av en målsetting om at alle utslipp i medlemslandene skal stanses innen 2025, jf rammedirektivets artikkel 4(I)(a)(iv). Dette tilsvarer det såkalte generasjonsmålet for miljøgifter som først ble formulert på nordsjøkonferansen i Esbjerg i 1995, og som senere er tatt opp som mål i det bindende OSPAR-samarbeidet og vedtatt som nasjonalt resultatmål i norsk kjemikaliepolitikk.

For de øvrige stoffene på prioritetslista (21 stoffer), som ikke er definert som PHS, gjelder en målsetting om at utslippene skal reduseres kontinuerlig, jf rammedirektivets artikkel 4(I)(a)(iv).Det er foreslått at medlemslandene skal kartlegge tilførsler av alle stoffer som omfattes av direktivforslaget (både prioriterte stoffer og stoffer listet opp i part B i Annex 1) til nedbørfeltene i løpet av ett år innenfor perioden 2007-2009. 

Det er foreslått at EQS-verdier for henholdsvis årlig gjennomsnittskonsentrasjon og maksimalkonsentrasjon i vannforekomstene for alle stoffer som er listet opp i direktivet. Vannprøver skal tas slik at de er representative for vannforekomsten.
Nær utslippskilder kan det defineres overgangssoner der det tillates overskridelser av EQS-verdiene, såkalte ”transitional areas of exceedance”. Medlemslandene skal imidlertid søke å redusere størrelsen på disse sonene over tid, bl.a. ved å gjennomgå tillatelser iht IPPC-direktivet på nytt.

I tillegg til EQS-verdier for overflatevann, er det foreslått EQS-verdier for biota (vannlevende organismer) for de tre stoffene metylkvikksølv, heksaklorbenzen og heksaklorbutadien. Iht til vannrammedirektivet skulle kommisjonen i utgangspunktet også ha lagt fram forslag til EQS-verdier for biota og sediment for de andre stoffene på lista, men dette har av flere grunner foreløpig ikke latt seg gjøre.

Det er tatt et spesielt forbehold om at de foreslåtte EQS-verdier for nikkel og bly vil kunne bli endret når den pågående risikovurderingen av disse stoffene er avsluttet.
Det er foreslått at det nye datterdirektivet skal erstatte de gamle datterdirektivene under 74/464/EØF som omhandler utslipp av farlige stoffer til vann, d.v.s. 82/176/EØF, 83/513/EØF, 84/156/EØF, 84/491/EØF og 86/280/EØF, med virkning fra 22.12.12.

Det er også foreslått at vedlegg X i rammedirektivet for vann (2000/60/EF) blir erstattet av Annex II i datterdirektivet. Dette innebærer i praksis at prioritetslisten tas inn som en del av selve vannrammedirektivet.

Fristen for å implementere datterdirektivet i medlemslandenes lovverk er foreslått satt til 18 måneder etter ikrafttredelse.

Merknader

Europaparlamentet styrket forslaget vesentlig i sin første høring. De foreslo å utvide listen med de 33 opprinnelige stoffene med 28 nye stoffer, bla. miljøgifter som PFOS og TBBPA. Noen av disse skal vurderes ut fra utfasingsmålet.  I tillegg skal flere av de de opprinnelige stoffene falle inn under målet (ha status som ”Priority Hazardous Substances”). Europaparlamentet har også lagt til grenseverdier for sedimenter og biota ikke bare i vann som foreslått av Kommisjonen.
Behandlingen i Rådet tok hensyn til noen av endringsforslagene, men de fleste ble avvist fordi de og Kommisjonen mente at de var unødvendige eller uønsket. Under annen gangs lesning har svært mange av endringsforslagene fra første lesning blitt reintrodusert og ble vedtatt i miljøkomiteen 6. mai. Det slovenske formannskapet ønsket å unngå forliksprosedyre og søker forhandlinger med parlamentet før plenumsbehandling i parlamentet 16. og 17. juni.

 

Kapittel III  Luft

KOM (2008) 17 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om medlemsstatenes innsats for å redusere klimagassutslippene for å oppfylle EUs klimamål for 2020  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

Beslutningen omhandler hvilke utslippsreduksjoner medlemsstatene må foreta i ikke-kvotepliktige samfunnssektorer for å bidra til å oppfylle EUs klimapolitiske målsettinger.

EUs mål er å redusere de samlede utslippene fra alle sektorer med 20 prosent fra 1990-2020. Kommisjonen har foreslått at utslippene i kvotepliktige sektorer skal reduseres med 21 prosent fra 2005 til 2020. Ikke-kvotepliktige sektorer må dermed kutte 10 prosent fra 2005 til 2020 for at EU skal nå det samlede målet. Kuttene i ikke-kvotepliktige sektorer foreslås fordelt mellom medlemsstatene iht. landenes BNP. Det fattigste landet (Bulgaria) kan øke utslippene med 20 % i forhold til 2005, mens de rikeste landene (Irland, Danmark og Luxembourg) må redusere utslippene med 20 % i forhold til 2005.

Kuttene i ikke-kvotepliktig sektor må først og fremst oppnås ved nasjonale virkemidler, men nye virkemidler på EU-nivå vil bidra.

Kvotesystemet omfatter om lag 40 prosent av utslippene fra EU, først og fremst de store punktkildene fra kraftverk og industri. Resten av utslippene som ikke er kvotepliktige stammer fra småkilder for eksempel i transportsektoren, bygg (oppvarming), handels- og servicenæringen, småbedrifter, landbruk og avfall.

Medlemsstatene kan innfri sin forpliktelse til utslippsreduksjoner i de ikke-kvotepliktige sektorene ved å bruke kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene (CDM/JI) tilsvarende 3 prosent av 2005-utslippene i ikke-kvotepliktige sektorer. Denne samlede begrensningen tilsvarer en tredjedel av utslippsreduksjonene som kreves i 2020. Dersom adgangen ikke utnyttes fullt ut kan retten til å levere de overskytende kvotene overføres til andre medlemsstater. Begrensningen i kjøp av kvoter fra andre land skal sikre at det finner sted utslippsreduksjoner innenfor EU. Målet er at dette skal bidra til utvikling av nye utslippsreduserende teknologier.

Dersom det etableres en bindende internasjonal klimaavtale skal EUs overordnede målsettinger skjerpes fra 20 % til 30 % reduksjon fra 1990-2020. Medlemsstatenes individuelle bidrag i henhold til denne beslutningen vil kunne bli justert på grunnlag av utslippsforpliktelsene i den nye avtalen. EUs innsats for å nå målene i den nye avtalen vil imidlertid bli fordelt mellom kilder innenfor og utenfor kvotesystemet etter de samme andeler som foreslått i denne beslutningen. Adgangen til å levere kvoter fra prosjekter i tredjeland vil også kunne bli økt etter inngåelsen av en ny internasjonal klimaavtale. Kommisjonen foreslår at kvoter fra tredjeland skal kunne dekke inntil halvparten av skjerpingen av utslippsmålet. EU vil kun akseptere kvoter fra tredjeland som har ratifisert den nye avtalen.

Endringer i kvotesystemets omfang vil føre til at samlet utslipp som tillates i ikke-kvotepliktige sektorer justeres.

Medlemsstatene skal i henhold til artikkel 3 i beslutning 2004/280/EF (overvåkningsmekanisme for klimagassutslipp - ikke inntatt i EØS-avtalen) rapportere til Kommisjonen om sine utslipp av klimagasser. Annenhvert år fra og med 2013 skal disse rapportene også inneholde informasjon om medlemsstatenes fremskritt med hensyn til oppfyllelsen av forpliktelsene i henhold til denne byrdefordelingsbeslutningen.

Merknader

Det er fortsatt uklart om beslutningen, og dermed den foreslåtte begrensningen i medlemsstatenes bruk av kvoter fra CDM/JI, vil gjelde for Norge.  

 

KOM (2007) 18  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 98/70/EF mht. krav til bensin, diesel og gassolje og introduksjon av en mekanisme for overvåking og reduksjon av utslipp av klimagasser fra veitrafikk, og om endring av rådsdirektiv 1999/32/EF mht. krav til drivstoff for fartøy på innenlandske vannveier og oppheving av direktiv 93/12/EF  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen la 31. januar 2007 fram forslag om endring av direktiv 98/70 om kvaliteten til bensin og dieselolje samt forslag om endring av direktiv 1999/32. Forslaget innebærer krav og standarder for flere typer drivstoff, både til veitrafikk, anleggsmaskiner og traktorer og til fartøyer på innenlandske vannveier. Forslaget omfatter også økt bruk av biodrivstoff. Forslaget har blitt endret etter førstegangsbehandling i EU-Parlamentet og i EUs Ministerråd, senest i februar 2007. Direktivforslaget er fortsatt under behandling.

Forslaget har som formål å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren og bedre lokal luftkvalitet. Et sentralt element i forslaget er at det skal stilles krav om at drivstoffprodusenter og leverandører skal rapportere livssyklusutslipp av klimagasser per energienhet for drivstoff til transport og anleggssektoren. Videre skal disse utslippene reduseres med 10% mellom 2011 og 2020 sammenlignet med gjennomsnittelig EU-nivå i 2010 for fossilt drivstoff. For å fremme økt bruk av biodrivstoff i EU, foreslås det videre at det etableres en egen bensintype hvor det tillates høyere andel oksygenater enn i vanlig bensin, bl.a. inntil 10 % etanol (som er en oksygenat). Videre er det forslag om å redusere svovelinnholdet i vanlig autodiesel til 10 mg/kg fra 1. januar 2009.
 
Kommisjonen foreslår likelydende krav til svovelinnhold i anleggsdiesel som for vanlig autodiesel fra 1. januar 2010. For drivstoff til fartøyer på innenlandske vannveier skjerpes svovelkravene til maksimalt 300 mg/kg fra 1. januar 2010 og videre til 10 mg/kg fra 1. januar 2012. Samtidig foreslås det at kravene til PAH i autodiesel skjerpes fra 11 % til 8 % fra 1. januar 2009.

Merknader

Direktivet er hjemlet i EF-traktatens artikkel 95 og 175.

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området
Norge har gjennomført eksisterende direktiv 98/70/EF om kvaliteten til bensin og dieselolje med senere endringer i forskrift av 1. juni 2004 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 3-16. Forskriften er hjemlet i forurensningsloven. Eksisterende direktiv 1999/32/EF om svovelinnhold i ulike petroleumsprodukter er gjennomført i forurensningsforskriften kapittel 8 -Svovelinnhold i fyringsoljer og produktforskriften kapittel 3 under § 3-23-Svovelinnhold i maritimt drivstoff. Innlandsfartøy er ikke inkludert her.
 
Forurensningsforskriften § 3-16 stiller allerede krav om maksimalt tillatt svovelinnhold på 10 mg/kg i autodiesel og anleggsdiesel fra 1. januar 2009. Dette innebærer at dette kravet for anleggsdiesel blir gjeldende i Norge ett år tidligere enn i EU. Krav til svovelinnhold i drivstoff til fartøyer på innenlandske vannveier er ikke regulert i dag. Forurensningsforskriften § 3-16 tillater i dag maksimalt 11 % PAH i autodiesel og må således endres til 8 % fra 1. januar 2009.
 

KOM (2008) 16 endelig  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av EUs kvotesystem (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Direktivforslaget gjelder tredje periode i EUs kvotesystem, og bygger videre på det eksisterende kvotesystemet som opprettes av direktiv 2003/87/EF. Det kan bli behov for endringer for å tilpasse systemet til FNs klimaregime fra 2013.

Kvoteperiodens lengde Tredje kvoteperiode skal forlenges til 8 år (2013-2020). Dette er en økning fra 3 år i første kvoteperiode (2005-2007), og fem år i inneværende periode (2008-2012).

Utvidelse av kvotesystemets omfang Direktivforslaget innebærer at kvotesystemet utvides til flere sektorer og flere gasser. Foreløpig inkluderes kun installasjoner hvor Kommisjonen anser at det er mulig å beregne utslippene nøyaktig. Dette gjelder CO2-utslipp fra anlegg for karbonfangst og -lagring (CCS), luftfart, petrokjemi, ammoniakk og aluminium, PFK-utslipp fra aluminium, N2O-utslipp (lystgass) fra kunstgjødselproduksjon, både ammoniakk og salpetersyre. Det kreves flere analyser før Kommisjonen vil vurdere om veitrafikk og skipsfart bør inkluderes. Kommisjonen anser foreløpig at utslipp fra jordbruk og skogbruk er uegnet bl.a. på grunn av vanskeligheter med å beregne utslippene nøyaktig. De nye industrisektorene representerer en økning på ca 100 mill. tonn (ca. 5 %). I tillegg kommer luftfartssektoren som representerer en økning på ca 200 mill. tonn (ca 10 %). De 14 % minste installasjonene (4 200 stk.) står for 0,7 % av utslippene, og Kommisjonen foreslår at disse kan unntas fra kvoteplikt dersom de underlegges alternative virkemidler for å redusere utslippene. Kvotesystemet åpner fortsatt for ensidig inkludering av ytterligere aktiviteter og gasser (opt-in).

Inkludering av luftfartssektoren Se eget EØS-notat om inkludering av luftfartssektoren. Luftfartssektoren vil presumptivt allerede være en del av kvotesystemet i det tredje kvoteperiode (2013-2020) starter.

Inkludering av CO2-håndtering (CCS) Anlegg for CO2-håndtering, både fangst, transport og deponering foreslås inkludert i kvotesystemet fra 2013. Det skal ikke svares kvoter for CO2 som er forsvarlig lagret. Inkludering i kvotesystemet styrker incentivet for å etablere CCS selv om kvoteprisen for tiden ligger vesentlig lavere enn kostnadene ved CO2-håndtering.

Harmonisert tildeling Kommisjonen foreslår å harmonisere kvotetildelingen på EU-nivå, og dermed å gå bort fra ordningen med nasjonale tildelingsplaner. Medlemsstatene skal imidlertid oversende til Kommisjonen en liste over virksomheter som omfattes av direktivet, og en beregning av hvor mange vederlagsfrie kvoter som skal tildeles til hver virksomhet. Samlet antall kvoter i kvotesystemet skal gradvis nedtrappes. Tildelingen ved salg foreslås fordelt mellom landene ut fra medlemsstatenes relative utslippsandeler i 2005.

Kvotereserve til nye virksomheter Fem prosent av samlet kvotemengde skal være forbeholdt nye virksomheter, jf. artikkel 10a nr. 5.

Andel salg Kommisjonen foreslår å tildele færre kvoter vederlagsfritt. I perioden 2008-2012 skulle minst 90 % av samlet kvotemengde tildeles vederlagsfritt. I perioden 2013-2020 foreslår Kommisjonen å selge ca 2/3 av samlet kvotemengde. Kommisjonen foreslår tre ulike kategorier av anlegg, som skal avgjøre hvordan og hvor mange kvoter de skal få tildelt vederlagsfritt: Den første kategorien dekker energisektoren og anlegg for CO2-håndtering, og får ingen kvoter tildelt vederlagsfritt. (Det åpnes imidlertid for tildeling av vederlagsfrie kvoter til elektrisitetsprodusenter i den grad de leverer høyeffektiv kraftvarme iht. direktiv 2004/8/EF, jf. artikkel 10a nr. 3.) Den andre kategorien omfatter selskap i alle andre sektorer som ikke regnes som konkurranseutsatt med stor risiko for karbonlekkasje. Kommisjonen foreslår for disse selskapene at andelen vederlagsfrie kvoter gradvis reduseres fra ca 80 % vederlagsfritt i 2013 frem til null gratistildeling i 2020. Etter 2020 skal det iht. forslaget ikke tildeles vederlagsfrie kvoter i noen sektorer. Den tredje kategorien omfatter alle anlegg i sektorer som gjennom en studie blir bedømt til å være spesielt utsatt for risiko for karbonlekkasje. Resultatene fra studien skal være klare innen 30. juni 2010, jf. artikkel 10a nr. 9. Anleggene i denne kategorien kan få opp til 100% vederlagsfrie kvoter. 90 prosent av kvotene som selges skal tildeles til medlemsstatene iht medlemsstatenes relative andeler av utslippene i 2005. 10 prosent skal forbeholdes utvalgte medlemsstater med lav BNP og høy vekst for å sikre at disse medlemsstatene får en større andel av inntektene fra salg av kvoter.

Bruk av inntekter fra salg Kommisjonen foreslår at minst 20 prosent av inntektene skal brukes til å redusere utslipp, forskning, fremme fornybar energi, CO2-håndtering, fond for energieffektivitet, fornybar energi i utviklingsland, avskoging etc. Landenes bruk av inntektene fra salg skal notifiseres til Kommisjonen. 

Unngå karbonlekkasje Det er usikkert om det vil bli etablert et globalt klimaregime i perioden 2013-2020. Det er derfor risiko for såkalt "karbonlekkasje" dersom tildelingen blir for stram i EU. ”Karbonlekkasje” innebærer at globale utslipp øker som følge av at produksjon flyttes til land utenfor kvotesystemet. Bransjer med stor risiko for karbonlekkasje vil iht. forslaget kunne få tildelt inntil 100% av kvotene vederlagsfritt. Kommisjonen vil også vurdere å innføre et utjevningssystem, for eksempel en klimatoll, som likestiller produsenter innenfor og utenfor EU. En mulighet er å knytte kvoteplikt på import av varer som er omfattet av kvotesystemet i EU, eventuelt kombinert med en ordning for å kompensere eksportører, f.eks. ved at eksportører får tildelt vederlagsfrie kvoter tilsvarende utslippsverdien til de eksporterte varene. Dersom et slikt system blir etablert vil det ikke være nødvendig å tildele kvoter vederlagsfritt til konkurranseutsatte sektorer. En tredje mulighet er å kombinere et utjevningssystem med vederlagsfri tildeling til konkurranseutsatte sektorer. Utjevningssystemet må være i samsvar med WTO-regelverket.

Kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene CDM og JI Bruken av kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene (CDM/JI) foreslås harmonisert på EU-nivå. Med mindre bruken av kvoter fra CDM/JI begrenses, frykter Kommisjonen at det vil finne sted få utslippsreduksjoner innenfor EU. Kommisjonen foreslår derfor at bruken av kvoter fra CDM/JI skal opphøre inntil det foreligger en ny internasjonal avtale. Kommisjonen foreslår imidlertid enkelte unntak: De CDM/JI-kvotene som var tillatt brukt, men som ikke ble levert, i perioden 2008-2012, skal kunne brukes i perioden 2013-2020. Taket på bruk av CDM/JI-kvoter i perioden 2008-2012 gjøres på denne måten om til et tak som gjelder for perioden 2008-2020. I tillegg skal det kunne brukes (1) kvoter fra prosjekter i de minst utviklede landene, (2) kvoter fra tredjeland som det er inngått bilaterale avtaler med vedrørende bruken av CDM/JI-kvoter og (3) kvoter fra land som har ratifisert en ny internasjonal klimaavtale. Bruken av disse kvotene skal bare gjelde opp til den enkelte virksomhets tak på bruk av kvoter fra CDM/JI. U-land tjener penger på å selge kvoter til bedriftene i EU. Forslaget om å stoppe bruken av kvoter fra CDM/JI kan ses på som et middel til å presse u-landene til å bli med i et fremtidig klimaregime.

Kobling til andre land Kommisjonen vil legge til rette for gjensidig godkjennelse av kvoter mellom EU-systemet og andre kvotesystemer som har et samlet utslippstak. Sammenkobling av kvotesystemer vil kunne føre til mer kostnadseffektive utslippsreduksjoner.

Merknader

Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen krever endringer i klimakvoteloven og klimakvoteforskriften. 

 

KOM (2006) 818  Forslag til direktiv om endring av direktiv 2003/87/EF for å innlemme luftfartssektoren i EUs kvotesystem for handel med klimagasser  (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Flytrafikken representerer et raskt voksende bidrag til klimagassutslippene, men internasjonal luftfart er ikke omfattet av forpliktelsene under Kyotoprotokollen på grunn av vanskeligheter med å komme til enighet om hvordan ansvaret for utslippene skulle fordeles. Partene i Kyotoprotokollen ble i stedet enige om å arbeide med utslippsreduksjoner gjennom ICAO ("International Civil Aviation Organization"). ICAO har stilt seg positive til kvotehandel, men arbeidet har foreløpig ikke resultert i konkrete tiltak for å redusere klimagassutslipp fra fly. På denne bakgrunn har Kommisjonen foreslått at luftfartssektoren innlemmes i det eksisterende kvotesystemet for handel med klimagasser.

USA har uttalt at amerikanske flyvninger må holdes utenfor kvotesystemet og at kvoteplikt for amerikanske fly vil bryte med Chicagokonvensjonen. EU er ikke enig i at innlemmelse av luftfart i det europeiske kvotesystemet innebærer et brudd med Chicagokonvensjonen.

ICAO Assembly i september 2007 konkluderte med at innføring av markedsbaserte virkemidler for å redusere klimagassutslipp, f.eks. kvotesystemer, kun skal gjøres på grunnlag av gjensidig samtykke mellom land. EU og andre ECAC-land (til sammen 41 europeiske land, inkl. Norge) reserverte seg mot denne konklusjonen, og forbeholder seg retten til å innføre markedsbaserte virkemidler mot andre lands vilje.

Nærmere om direktivets innhold
Direktivet innebærer at CO2-utslipp fra luftfartssektoren blir inkludert i EUs kvotesystem fra 2012. (Direktivet om inkludering av luftfart er i praksis en endring av det eksisterende kvotedirektivet, direktiv 2003/87/EF.) Direktivet innebærer at det blir kvoteplikt for samtlige flyselskaper som lander eller tar av fra en flyplass innenfor EU, inkludert innenriks flyvninger og flyvninger til og fra land utenfor EU. Det må med andre ord svares kvoter tilsvarende CO2-utslippene fra disse flyvningene.

EU-Kommisjonen skal arbeide for inngåelse av en global avtale for å redusere utslipp fra luftfart. I mangel av en global avtale, skal det søkes inngått bilaterale avtaler med tredjeland. I tilfeller hvor tredjeland oppretter tilsvarende regelverk kan Kommisjonen beslutte å unnta fra kvoteplikten utslipp som stammer fra flyvninger fra tredjelandet til EU.

Tildelingen av kvoter vil bli harmonisert på EU-nivå. Dette innebærer at tildelingsreglene vil være de samme i alle medlemsstatene, men det praktiske arbeidet med kvotetildeling, overvåking og rapportering vil foregå på medlemsstatsnivå.

Flyselskaper som gjentatte ganger ikke etterlever regelverket kan som et siste utfall bli nektet å operere i EU, jf. endringer i kvotedirektivets art. 16.

Samlet kvotemengde
Samlet antall kvoter som tildeles luftfartssektoren i 2012 skal tilsvare 97 % av luftfartssektorens gjennomsnittlige årlige utslipp i perioden 2004-2006, jf. art. 3c nr. 1. Dette vil bidra til å begrense den sterke veksten i utslippene fra sektoren. I perioden 2013-2020 skal den samlede kvotemengden reduseres med to prosentpoeng, til 95 % av det samme historiske grunnlaget, jf. art. 3c nr. 2. Beslutninger om samlet kvotemengde og tildeling for perioden 2013-2020 kan imidlertid bli endret i forbindelse med revideringen av kvotedirektivet; se eget EØS-notat om revideringen av kvotedirektivet.

Fordi internasjonal luftfart ikke er omfattet av utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen vil kvotene som tildeles luftfartssektoren ikke bli fulgt av en kyotokvote (AAU). Flykvotene vil følgelig ikke kunne brukes av medlemsstatene til oppgjør under Kyotoprotokollen. Flykvotene skal heller ikke kunne anvendes direkte av andre sektorer til oppgjør for deres kvoteplikt innenfor EUs kvotesystem, jf. art. 12. nr. 3. Flyselskapene skal imidlertid kunne benytte kvoter fra bedriftskvotesystemet til oppgjør for kvoteplikten. Kvotene som innleveres av flyselskapene skal slettes. Det vil ikke bli etablert en såkalt "gateway" for å lette samhandelen mellom flykvotesystemet og det øvrige bedriftskvotesystemet i EU. (En gateway er en måte å fasilitere utvekslingen av kvoter mellom to kvotesystemer, ved at kvotene som overføres samles i en pool mellom de to kvotesystemene. På den måten kan virksomheter i det ene kvotesystemet selge kvoter inn i det andre systemet selv om virksomheten selv ikke er i besittelse av kvoter fra det andre systemet, vel å merke så lenge poolen inneholder kvoter som stammer fra det andre systemet.)

Tildeling av kvoter
15 % av den samlede kvotemengden skal tildeles ved salg. Resten tildeles vederlagsfritt.
De vederlagsfrie kvotene fordeles (på grunnlag av en søknad til den administrerende medlemsstaten) proporsjonalt mellom alle flyselskapene som omfattes av kvotesystemet. Fordelingen gjøres på grunnlag av en norm/benchmark - dvs. kvoter per tonn-kilometer. Kvotene vil bli utstedt innen 28. februar hvert år, første gang den 28. februar 2012. Kvotene som skal dekke utslippene fra den kvotepliktige må innleveres til det kompetente organet i den administrende medlemsstaten innen 30. april året etter at utslippene fant sted, første gang innen den 30. april 2013.

EU-Kommisjonen vil vedta en egen forordning om antallet kvoter som skal selges av hver enkelt medlemsstat, og om hvordan kvotesalget skal foregå. Det blir opp til medlemsstatene å avgjøre bruken av inntektene fra kvotesalg. Medlemsstatene skal rapportere om hvordan inntektene brukes. De oppfordres til å investere i utslippsreduserende tiltak, forskning på lavutslippsfly, tiltak for å redusere avskoging i utviklingsland, samt transportformer med lave utslipp.

Flyselskaper som blir legger ned driften i løpet av en tildelingsperiode vil fortsatt få utdelt kvoter gjennom resten av tildelingsperioden.

Kvotereserve
Ingen kvotereserve i 2012. Fra og med perioden 2013-2020 vil 3 % av den samlede kvotemengden settes av i en kvotereserve forbeholdt nye flyselskaper og flyselskaper i sterk vekst. Med sterk vekst menes minst 18 % økning i utslippene fra 2010 til 2014, jf. art. 3f nr. 1 bokstav (b). Forutsetningen for å få tildelt kvoter fra reserven er at nyetableringen eller utvidelsen ikke bare er en videreføring av et annet flyselskaps tidligere aktiviteter. Ett flyselskap kan ikke få tildelt mer enn 1 000 000 kvoter fra reserven for å dekke en utvidelse av virksomheten. Kvoter som ikke tildeles fra reserven skal selges av medlemsstatene.

Bruk av kvoter fra de prosjektbaserte Kyotomekanismene - CDM/JI
I 2012 begrenses adgangen for flyselskapene til å dekke sine utslipp med kvoter fra de fleksible kyotomekanismene (CDM og JI) til 15 % av innleverte kvoter. Prosentsatsen vil bli revidert før perioden 2013-2020. Prosentsatsen vil bli offentliggjort senest seks måneder før starten av en ny tildelingsperiode. Registerforordningen skal sikre at medlemsstatene - når det gjelder medlemsstatens oppgjør av utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen - kun benytter de CDM/JI-kvotene som er innlevert for å dekke utslipp fra nasjonale flyvninger, jf. endringene i kvotedirektivets art. 19 nr. 3.

Administrering av ordningen
For å redusere de administrative kostnadene, skal flyselskapene bare måtte forholde seg til én medlemsstat med hensyn til praktiske forhold, for eksempel tildeling og innlevering av klimakvoter. Flyselskaper som er hjemmehørende i Europa vil bli administrert av det landet som har utstedt tillatelsen til det aktuelle flyselskapet. Når det gjelder flyselskaper fra tredjeland, vil selskapet bli administrert av den medlemsstaten som har den største andelen av flyselskapets utslipp i basisåret, jf. art. 18a nr. 1. (Med basisår menes 2006 med mindre flyselskapet ikke opererte innenfor EU før den tid, i så fall menes utslippene i det første året selskapet opererte i EU.) For å sikre likebehandling av flyselskaper vil EU-Kommisjonen fastsette harmoniserte regler for hvordan administreringen skal foregå. Kommisjonen skal innen 1. februar 2009 liste opp hvilke flyselskaper som administreres av hvilken medlemsstat. Listen skal oppdateres årlig innen 1. februar.

Andre effekter på klimaet
Kvoteplikten gjelder kun utslipp av CO2. Det skal ikke innføres en multiplikator for å ta hensyn til klimaeffektene av NOx-utslipp. Kommisjonen vil i stedet legge frem et separat forslag om virkemidler for å redusere NOx-utslipp senere i 2008. 

Unntak fra kvoteplikten
Det gis unntak for kvoteplikten for flyselskaper som i tre påfølgende firemåneders-perioder gjennomfører mindre enn 243 avganger per periode, eller flyvninger som har årlige utslipp på mindre enn 10 000 tonn CO2. Dette unntaket er ment å støtte flyselskaper fra utviklingsland. Offisielle flyvninger med regjerende monarker, statsoverhoder, regjeringssjefer og regjeringsmedlemmer fra land utenfor EU er også unntatt fra kvoteplikten. (Tilsvarende flyvninger for monarker, statsoverhoder osv. fra land innenfor EU, er derimot ikke unntatt fra kvoteplikten.) Følgende flyvninger er også unntatt fra kvoteplikten: Militærflyvinger, lete- og redningsflyvninger, brannslukking, humanitære flyvninger, forskningsflyvning, ambulanseflyvninger, flyvertrening, VFR-flyvninger, flyvninger som, uten å mellomlande, lander på samme flyplass som den tar av, fly med en maksimum take-off-vekt på under5 700 kg, flyvninger som foretas som en public service obligation (PSO) til destinasjoner i EUs ytre områder etter art. 299 nr. 2 i traktaten, eller på ruter som har en kapasitet på mindre enn 30 000 seter i året.

Innvirkning på billettprisen
Gitt at flyselskapene viderefører kostnadene fullt ut til passasjerene regner Kommisjonen med at kostnadene ved en flyreise (tur/retur) vil øke med mellom 40 og 320 kroner, avhengig av reisens lengde.

For øvrig gjelder de samme reglene som i kvotedirektivet (direktiv 2003/87/EF), som endret ved mekanismedirektivet (direktiv 2004/101/EF).

Merknader

Direktivet trer i kraft 20 dager etter at det er tatt inn i Official Journal. Medlemsstatene har deretter 12 måneder på å gjennomføre direktivet i nasjonal rett. Norsk frist for gjennomføring av direktivet vil ikke begynne å løpe før det er fattet vedtak om inkludering av direktivet i EØS-avtalen. Det vil bli behov for endringer i klimakvoteloven og klimakvoteforskriften dersom direktivet skal gjennomføres i norsk rett.

Regjeringen er opptatt av å få etablert tilstrekkelige virkemidler knyttet til utslipp fra fly. Vi arbeider også for at klimagassutslipp fra internasjonal luftfart blir omfattet av forpliktelsene under Kyotoprotokollen.
Forslaget omfatter også norske flyselskaper, som dermed vil bli kvotepliktige i samsvar med bestemmelsene i direktivet.

Norge har CO2-avgift på innenlandsk bruk av flybensin. Denne avgiften er på 65 øre pr. liter bensin eller ca. 255 kroner pr. tonn CO2. Det er ikke avgift på bensin brukt til internasjonal luftfart fordi en rekke bilaterale avtaler mellom EU-landene og tredjeland er til hinder for slik avgiftslegging.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens initiativ til å begrense klimaeffektene fra luftfartssektoren ble presentert for spesialutvalget 7. desember 2005, 26. april 2006, 13. februar 2007 og 29. februar 2008, samt på EU/EØS-referansegruppen for miljø 19. april 2006.

 

Kapittel IV  Kjemikalier, industriell risiko og bioteknologi

KOM (2003) 302  Strategi for integrert produktpolitikk – IPP  (vedlegg XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

Utgangspunktet for Integrert produktpolitikk er livsløpstenking i forhold til uttak av råvarer, produksjon, bruk og kassering av produkter og tjenester. IPP bygger på livsykusperspektivet, medvirkning fra alle aktører, markedsdrevet innretning, anvendelse av optimal blanding av ulike instrument.  Formålet er å utvikle frivillige virkemidler som kan bidra til utviklingen av grønnere produkter og som skal støtte opp under offentlige reguleringer.

Strategien skal sees på som et tillegg til andre strategier så som det sjette miljøhandlingsprogram og dets tematiske strategier, handlingsprogrammet for miljøteknikk og Lisboaprosessen. Strategien er også Kommisjonenes bidrag til 10 års rammeverket for program for bærekraftig produksjon og forbruk som ble besluttet på toppmøtet i Johannesburg 2002.

 

Kapittel V  Avfall 
 
KOM (2005) 666  Tematisk strategi om forebygging og gjenvinning av avfall  (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Som en oppfølging av EUs sjette miljøhandlingsprogram, la Kommisjonene i desember 2005 fram sitt endelige forslag til en tematisk strategi for forebygging og gjenvinning av avfall ( KOM (2005) 666, Taking sustainable use of resources forward: A thematic strategy for the prevention and recycling of waste).

Hovedformålet med forslaget er å optimalisere avfallsregelverket i EU, i hovedsak knyttet til rammedirektivet for avfall (75/442/EF). Arbeidet er også et ledd i Kommisjonens høyt profilerte satsing på ”better regulation”, der avfallsfeltet er utpekt som et særlig aktuelt område.
Rammedirektivets grunnleggende struktur og sentrale bestemmelser vil ligge fast, men det er avdekket behov for en rekke forenklinger og tilpasninger. Det er imidlertid ikke vurdert som nødvendig å introdusere nye, omfattende reguleringer på avfallsfeltet.

Strategien foreslår å klargjøre enkelte av definisjonene knyttet til rammedirektivet for avfall. Dette gjelder i hovedsak definisjonen av avfall og grensegangen mellom gjenvinnings- og sluttbehandlingsoperasjoner.

Forslaget innebærer også at rammedirektivet bedre tilpasses en situasjon der det meste av avfallshåndteringen nå er dekket av egne reguleringer. Dette innebærere blant annet et forslag om å introdusere et mål som fokuserer på reduksjon av miljøeffektene fra avfall og avfallsbehandling. Det er også foreslått å forsterke bruken av standarder på ulike områder, gjennom bruk av minimumsstandarder, definisjoner på gjenvinning og kriterier for når avfall slutter å være avfall.

Forslaget vil bl.a. forenkle eksisterende regelverk ved at direktivet om spillolje (75/439/EEC) oppheves, og at direktivet om farlig avfall (91/689/EEC) integreres i rammedirektivet for avfall. En opphevelse av spilloljedirektivet vil bl.a. innebære at dagens prioritet til regenerering framfor energiutnyttelse oppheves. 

 

NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel IX Måleinstrumenter

KOM (2007) 510 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring i rådsdirektiv 80/181/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om måleenheter (vedlegg II kap IX NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag omhandler endring av direktiv 80/181/EØF til å innta den nye SI-enheten for katalytisk aktivitet (katal) som gjeldende målenhet og til å gi mulighet for anvendelse av supplerende angivelser på ubestemt tid og ikke lenger kreve at Det Forente Kongerike og Irland opphører med de
begrensede lokale unntak for pint, mile og troy ounce.

Merknader

Direktivet vil bli implementert ved at det gjøres endringer i forskrift 20. desember 2007 nr. 1723 om målenheter og måling.

 

KOM (2008) 357 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om felles bestemmelser for måleinstrumenter og for måletekniske kontrollmetoder (vedlegg II kap IX NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag innebærer en omarbeidning av direktiv 71/316/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning med hensyn til felles bestemmelser om både måleinstrumenter og metoder for metrologisk kontroll. Direktiv 71/316/EØF har vært endret en rekke ganger, og omarbeiding anses nødvendig i stedet for konsolidering for å foreta en tilpasning til forskriftsprosedyren med kontroll.

Merknader

Direktiv 71/316EØF er ikke implementert i det norske regelverket da dette er teknisk utdatert og ikke i bruk i Norge. Forslaget kan implementeres med hjemmel i lov 26. januar 2007 nr. 4 om målenheter, måling og normaltid.

 

Vedlegg XIII Transport

Kapittel V Sjøtransport

KOM (2005) 190-15  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 1406/2002 vedrørende ansettelsesvilkår for ledelsen i EMSA  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personnell (president, administrerende direktør og underdirektør) i EUs 20 desentraliserte byråer.

De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat.

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen. [1] Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år.

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge ikke har stemmerett i EMSAs styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell. Dessuten følger det av EMSAs prosedyreregler at Norge ikke kan inneha direktørstillingen i EMSA.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartemenet og Finansdepartementet er representert.
 
[1] The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.

 

KOM (2005) 190-13  Forslag til europaparlaments-og rådsforordning om endring av forordning 1321/2004 vedrørende ansettelsesvilkår for ledelsen i GNSS Supervisory Authority  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personnell (president, administrerende direktør og underdirektør) i EUs 20 desentraliserte byråer.

De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat.

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen. [1]  Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år.

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge på nåværende tidspunkt ikke deltar i GNSS supervisory authoritys styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport hvor Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet, Justisdepartementet er representert.

 

KOM (2005) 587  Forslag til europaparlaments-og rådsdirektiv om felles regler og standarder for klasseselskap og inspeksjon av skip og om relevante aktiviteter i sjøfartsadministrasjoner (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den tredje sjøsikkerhetspakken som opprinnelig inneholdt totalt 7 forslag. Formålet med dette forslaget er å endre det nåværende systemet for EUs godkjennelse av klasseselskap slik dette er etablert gjennom direktiv 94/57/EF, som endret av direktiv 97/58/EF, direktiv 2001/105/EF og direktiv 2002/84/EU. Formålet med forslaget er å heve standarden på Godkjent Kontroll organ (RO, Recognised Organisation) som utfører delegert myndighetsarbeid gjennom et forsterket kontrollsystem, harmonisere det gjeldende dobbeltsystemet for ordinær og begrenset godkjennelse og forenkle kriteriene for godkjenning. Det opprinnelige forslaget er nå delt opp i hhv. ett forslag om direktiv som setter krav til myndigheters delegering og ett forslag til forordning som setter krav til RO.
Rådet vedtok politisk enighet 6. juni 2008.

Merknader

Det mangler lovhjemmel for å kunne gjennomføre forordningen i norsk rett. Hvilke økonomiske og administrative konsekvenser forslaget vil få er til vurdering.
Sakkyndige instansers merknader
Forslaget ble behandlet og klarert i spesialutvalget for transport 24.11.2006 hvor Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert. Det avkom ingen særskilte merknader.

 

KOM (2005) 586  Forslag til direktiv om korrekt gjennomføring av flaggstatskrav (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget ble fremsatt som en del av den såkalt "tredje sjøsikkerhetspakken" fra Kommisjonen i 2005. Pakken inneholdt opprinnelig 7 forslag.

Rådet oppnådde felles politisk enighet 9. oktober 2008. Nåværende tekst avviker i stor grad fra det opprinnelige forslaget. Nåværende forslag er blitt meget forenklet og pålegger medlemsstatene å underlegge seg hvert 7. år IMO s revisjonssystem for flaggstater, IMO (International Maritime Organisation) koden res. A.974 (24). Denne er ikke bindende for flaggstater internasjonalt. Ved dette direktivet gjøres den obligatorisk for medlemsstatene. Direktivet skal oppheves når IMO Model Audit Scheme er blitt internasjonalt obligatorisk. Dette for å unngå dobbeltregulering fra hhv. EU og IMO.

Merknader

Virkeområdet for nåværende forslag, herunder konsekvenser for gjennomføring må avklares nærmere. Norge er kvalitetsregister som allerede er blitt revidert av IMO.

Sakkyndige instansers merknader

Det opprinnelige forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Finansdepartementet er representert. Det fremkom ingen særskilte kommentarer til forslaget.

 

KOM (2005) 590  Forslag til direktiv om etterforskning av sjøulykker  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv omhandler etterforskning av sjøulykker og har som formål å fremme sjøsikkerhetsarbeidet. Direktivforslaget bygger på tilsvarende regler gitt av FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization (IMO), jf. Code for the Investigation of Marine Casualties and Incidents, November 1997 (IMO Assembly Resolution A.849)  (IMO-koden). IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker er for tiden under revisjon, og det er ikke endelig avklart hvordan nye IMO-regler vil bli og hvilke følger en ny IMO-kode eventuelt vil få for den endelige utformingen av direktivet.

Direktivforslaget inneholder blant annet regler om hvilke sjøulykker som skal undersøkes, hvem som skal ha hovedansvaret for undersøkelsene, og hvilke prosedyrer som skal følges. Dersom direktivet blir vedtatt, vil det være et minimumsdirektiv og medlemsstatene kan gi ”additional measures”, jf. art. 20. 

Forslaget pålegger på visse vilkår medlemsstatene en plikt til å undersøke sjøulykker i samsvar med reglene i direktivet. Undersøkelsesplikten er knyttet til ”serious or very serious marine casualties”. Begrepene ”serious or very serious marine casualties” skal forstås i samsvar med de tilsvarende begrepene i den gjeldende IMO-koden. Det vil i hovedsak si at ulykker med tap av skip eller menneskeliv eller med alvorlig forurensning som følge, samt ulykker som involverer brann, eksplosjoner, strukturelle skader som gjør skipet usjødyktig osv. skal etterforskes.

Etter forslaget har en stat plikt til å undersøke en sjøulykke som involverer skip som seiler under statens flagg, ulykker som skjer innenfor statens jurisdiksjonsområde eller ulykker som i vesentlig grad berører statens interesser.

Det foreslås at etterforskningen skal skje ved et permanent undersøkelsesorgan med etterforskere som har særlig kunnskap om arbeid med sjøulykker. Undersøkelsesorganet skal være uavhengig, særlig i forhold til statlige organer som har ansvar for sjøsikkerhetsarbeid. Selve etterforskningsarbeidet skal foregå uavhengig og uforstyrret av andre parallelle undersøkelser av ulykken. Hovedformålet er å kartlegge årsakene til ulykken. Undersøkelsene skal ikke knytte seg til fordeling av ansvar og skyld. Særlige berørte stater skal gis adgang til å delta i arbeidet. I saker der flere stater har plikt til å undersøke ulykken skal statene søke å enes om hvem som skal lede etterforskningen. Andre stater skal deretter avholde seg fra å utføre parallell etterforskning.
Undersøkelseskommisjonen skal inngi en rapport, og direktivforslaget inneholder detaljerte regler om hva rapporten skal inneholde. Rapporten skal sendes Kommisjonen. Medlemsstatene plikter å følge opp undersøkelseskommisjonens sikkerhetsanbefalinger. 

Direktivforslaget legger opp til et samarbeid mellom statene og mellom den enkelte stat og Kommisjonen. Det skal etableres en informasjonsdatabase i regi av European Maritime Safety Agency (EMSA).

Merknader

Etter endringer i sjøloven ved lov 7. januar 2005 nr. 2 er det gitt nye regler om undersøkelse av sjøulykker i kapittel 18 avsnitt II (planlagt ikrafttredelse 1. juli 2008). Reglene i sjøloven er basert på de samme prinsippene som IMO-koden. Det etterforskningssystemet det legges opp til i EU-direktivet hviler følgelig på de samme prinsipper som de nye reglene i sjøloven om etterforskning av sjøulykker, hvor det er lagt opp til at etterforskningen skal skje ved en uavhengig undersøkelseskommisjon. Enkelte tilpasninger i norsk rett vil likevel være nødvendig.

Direktivforslaget går noe lenger enn norske regler når det gjelder en stats plikt til å undersøke en ulykke, og hvilke ulykker som skal undersøkes. Undersøkelsesplikten etter sjøloven gjelder ulykker med norske skip der noen om bord er omkommet eller er kommet betydelig til skade, eller at sjøulykken involverer et norsk passasjerskip. Undersøkelseskommisjonen vil ikke ha plikt, men en rett, til å undersøke sjøulykker som for eksempel involverer utenlandske skip innenfor norsk jurisdiksjonsområde. Hvorvidt det skal gjennomføres en etterforskning vil da i utgangspunktet være opp til undersøkelseskommisjonens skjønn. Det er likevel forutsatt at undersøkelseskommisjonen skal undersøke flere ulykker enn de som omfattes av undersøkelsesplikten.

I tilfeller der den norske undersøkelseskommisjonen har plikt etter sjøloven til å gjennomføre en undersøkelse, kan ikke ansvaret for undersøkelsen overlates til en annen stat. Sjøloven § 482 tredje ledd tredje punktum åpner likevel for at ansvaret for undersøkelsen kan overlates til en særskilt kommisjon som er opprettet av flere berørte stater i fellesskap for å undersøke ulykken.
Sjølovens regler om undersøkelsesrapport stiller mindre detaljerte krav til rapportens innhold enn reglene i direktivforslaget. Etter sjøloven er det i større grad opp til undersøkelsesmyndigheten å avgjøre rapportens innhold.

 

KOM (2007) 610  Forslag til direktiv om minstekrav til sjøfolks opplæringsnivå  (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget samler gjeldende direktiv om minstekrav til sjøfolks opplæringsnivå, direktiv 2001/25, og de senere endringene i en rettsakt. I tillegg foreslår Kommisjonen å ta inn prosedyren "regulatory procedure with scrutiny" for endringer av mindre viktige bestemmelser i direktivet, i samsvar med Rådsbeslutning 1999/468/EU om fastsettelse av de nærmere vilkår for utøvelsen av gjennomføringsbestemmelser som tillegges Kommisjonen (31999D0648). Det vil si prosedyre for Kommisjonens fremleggelse av utkast til tiltak for COSS (Committee of Safe Seas). Utover dette inneholder ikke forslaget noen nye bestemmelser.

Merknader

Gjeldende direktiv med endringer er gjennomført i norsk rett slik:
Forskrift 9.mai 2003 nr.687 om kvalifikasjonskrav og sertifikatrettigheter på norske skip, fiske- og fangstfartøy og flyttbare innretninger (RSR 04/2003), forskrift 27. januar 1999 nr 149 om radioanlegg og radiotjeneste på passasjer- og lasteskip som omfattes av SOLAS, forskrift 19. oktober 2001 nr.1309 om helseundersøkelse av arbeidstakere på skip, forskrift 1. juli 2003 nr.969 om kontroll med fremmede skip og flyttbare innretninger i norske havner m.v. forskrift  20. mars 2001 nr. 373 om kontroll med roroferger, hurtiggående passasjerfartøyer uansett flagg i rutetrafikk (vertsstatskontroll), forskrift 29. juni 1984 nr 1319 om kontroll med skip som fører passasjerer i farvann ved Svalbard.

Utover konsolidering av gjeldende rett, regulerer forslaget til nytt direktiv kun organisering av intern EU- kompetanse og medfører ikke behov for endringer i nasjonal implementering.
Ettersom forslaget ikke inneholder nye krav, er det ikke ventet økonomiske konsekvenser av forslaget, verken for det offentlige eller for næringen. 

 

KOM (2007) 737 Forslag til nytt direktiv om sikkerhetskrav og standarder for passasjerskip (recast) (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslaget samler gjeldende direktiv om sikkerhetsregler og standarder for passasjerskip, 98/18, og de senere endringsdirektivene (Kommisjonsdirektiv 2002/25 og 20038/75, råds- og parlamentsdirektiv 2002/84 og 2003/24) i en rettsakt. I tillegg foreslår Kommisjonen å ta inn prosedyren "regulatory procedure with scrutiny" for endringer av mindre viktige elementer i direktivet, i samsvar med Rådsbeslutning 1999/468/EU om fastsettelse av de nærmere vilkår for utøvelsen av gjennomføringsbestemmelsene som tillegges Kommisjonen (lenke til rettsakten er lagt inn under "annen dokumentasjon"). Det vil si prosedyre for Kommisjonens framleggelse av utkast til tiltak for COSS (Committee on Safe Seas and the Prevention of Pollution from Ships). Utover dette inneholder ikke forslaget nye bestemmelser.

Gjeldende direktiv(er) er gjennomført i norsk rett slik: Forskrift 15. september 1992 nr 707 om om innredning og om forpleiningstjenesten på skip, forskrift 28. mars 2000 nr 305 om om besiktelse, bygging og utrustning av passasjerskip i innenriks fart, forskrift 22. desember 2000 nr 1574 om tilleggskrav for manøvrering, styringsdyktighet, utrustning og operasjon av hurtiggående passasjerfartøy under 24 meter i innenriks fart og forskrift 1. juli 2003 nr 969 om kontroll med fremmede skip og flyttbare innretninger i norske havner mv.

Utover konsolidering av gjeldende rett, regulerer forslaget til nytt direktiv bare organisering av intern EU-kompetanse og medfører ikke behov for endringer i nasjonale gjennomføringstiltak.

Ettersom forslaget ikke innholder nye krav, er det ikke ventet økonomiske konsekvenser, hverken for det offentlige eller næringen.

 

KOM (2005) 588 Utkast til direktiv om havnestatskontroll (vedlegg XIII kap V NHD)

Sammendrag av innhold

Forslag til endringsdirektiv om havnestatskontroll av fremmede skip er 1 av 7 forslag i den tredje sjøsikkerhetspakken som ble fremmet 23.11.05. Forslaget innebærer en reform av havnestatsregimet i tråd med Lisboa-strategien, med vekt på vekst og sysselsetting i maritim næring. Forslaget erstatter eksisterende EU-direktiv hvor medlemsstatene er pålagt å inspisere minst 25% av fremmede skip som anløper deres havner, med et nytt regime hvor det totalt i EU skal gjennomføres 100% havnestatskontroll av fremmede skip som anløper EU-havner eller ankringsplass innen havneområdet.  Det innføres insitament ved mindre kontroll av skip med høyeste standard.

Formålet med forslaget er å redusere adgang til operasjon av lav-standard skip og dermed gi en mer rettferdig konkurransesituasjon. Det nye inspeksjonsregimet (New Inspection Regime/ NIR ) er utarbeidet av Paris Memorandum of Understanding om havnestatskontroll (Paris MOU; frivillig avtale om samarbeid om havnestatskontroll mellom 27 medlemsstater og Kommisjonen /EMSA), og vedtatt i prinsipp i Paris MOU i mai 2006. Forslaget forutsetter tettere samarbeid mellom medlemsstatene ved informasjonsutveksling gjennom en ny informasjonsdatabase (New Information System- NIS). 2005/0238(COD) av 07.05.08.

Nærmere om forslaget
Det vektlegges å oppnå harmonisert havnestatskontrollregime under EU og i Paris MOU ved en felles informasjonsdatabase (hybrid database) for å oppnå et bredere virkeområde enn EUs geografiske jurisdiksjonsområde. Hybrid database vil omfatte EU/EØS, Russland, Canada og Kroatia. Prosjektbeskrivelse for ny felles informasjonsdatabase NIS) for gjennomføring av NIR er utarbeidet av EMSA i samarbeid med Paris MOU, med planlagt ferdigstillelse av NIS innen 2009.  Risiko for ulykker og miljøkonsekvenser som følge av ulykker er størst fra sub-standard skip. Forslaget åpner for gjennomføring av et mer risikobasert regime for utvalg av skip til havnestatskontroll.

Hovedelementene i det nye inspeksjonsregimet (NIR) er: - Utvelgelseskriterier :  indikerer den relative prioritet for skip som skal inspiseres. Skipene inndeles i to kategorier; Prioritet I (må inspiseres) og Prioritet II (kan inspiseres).- Typer av inspeksjon: omhandler; Periodiske inspeksjoner og Tilleggsinspeksjoner. Alle skip er gjenstand for Periodiske inspeksjoner.  - Hyppigheten og tidsvinduet for periodiske inspeksjon blir bestemt av skipets risikoprofil.- Tilleggsinspeksjoner kan utløses av ”dominerende” og ”uventede” faktorer og vil restarte tidsintervallet for neste periodiske inspeksjon. Profesjonell vurdering legges til grunn for beslutning om tilleggsinspeksjon. - Inspeksjonsprosedyrer :  innholdet av inspeksjoner er definert i varierende grad innen inspeksjons- matrisen for hver skipstype. For utvidet inspeksjon er spesielle deler identifisert. Prosedyrer fra nåværende regime er beholdt i NIR der dette passer.

Kontrollforpliktelsen for hver medlemsstat skal til sammen sikre at alle skip som anløper EU-havner, eller ankringsplass innen havneområdets jurisdiksjonsområde, blir kontrollert. Regimet har en ordning basert på data i NIS for fordeling av kontrollforpliktelsen for medlemsstatene (Fair Share Scheme) som også omfatter en fleksibilitet for obligatoriske inspeksjoner som tar hensyn til spesielle omstendigheter. Herunder fleksibilitet for inspeksjoner om natten / i mørket. Medlemsstatene kan ”miste” opp til 5% av obligatorisk kontroll av høyrisiko skip (prioritet I) og 10% av andre skip (prioritet II). Særlig oppmerksomhet skal imidlertid rettes mot skip som kun har sjeldne anløp i havner innen EU. Medlemsstatene kan i særlige tilfeller utsette inspeksjon i opptil 15 dager. Tapte inspeksjoner skal rapporteres til neste anløpshavn, eventuelt til neste medlemsstat i EU for oppfølging av skipet der. Om medlemstatene blir enige seg i mellom, vil ikke det landet som har videresendt inspeksjonen til neste MS få registrert inspeksjonen som ”miss”. Kommisjonen informeres om overføring av inspeksjoner.  Det foreslås 3 dagers forhåndsvarsling til relevant myndighet for havnestatskontroll før anløp for skip som skal ha obligatorisk utvidet inspeksjon. Identiteten til skip som ikke oppfyller regelverket vil i større utstrekning bli offentliggjort av Kommisjonen. Forhåndsvarsling ankomst. New Information System (NIS) vil inkludere et komplett bilde av fartøybevegelser, inkludert neste anløpshavn(er). Dette vil gjøre havnestatsinspektører/havnestats co-ordinatorer i stand til å velge båter i henhold til utvelgelsesprosedyren. Det vil også muliggjøre kalkulasjon av regional forpliktelse og den individuelle forpliktelsen for hver medlemsstat.Kommunikasjon ved tvungen utvidet inspeksjon.Skip som skal ha periodisk tvungen utvidet inspeksjon og er bestemt for en havn eller ankerplass i en medlemsstat skal varsle havnemyndighet eller kompetent myndighet minimum 3 dager før beregnet ankomst i havnen, eller før avgang siste havn om seilasen er ventet å vare mindre enn 3 dager.Havnestat vil enten utføre utvidet inspeksjon eller hvis det blir bestemt å ikke velge skipet vil skipet bli informert om bestemmelsen.

Utvalg av skip for kontroll (Selection Scheme) er basert på skipets risikoprofil som fremkommer av NIS. Alle skip som anløper EU-området legges inn i databasen og graderes som høy, normal eller lav-risiko skip basert på en kombinasjon av genetiske og historiske parameter. Eksisterende data fra Paris MOUs database SIRENAC legges til grunn for NIS som også vil omfatte nye parameter for vurdering av skipets risiko herunder flagg og klassehistorikk. Totalt inngår 7 parametre: Generiske parametre = skipstype, alder, flagg, RO, operatør. Historiske parametre= mangler siste 36 mnd og antall tilbakeholdelser. Det innføres insitament ved redusert kontroll av gode skip som kan seile fra 24 og opp til 36 måneder uten havnestatskontroll. Regelverket skjerpes ved hyppigere kontroll av høyrisikoskip som kan seile fra 5 opp til 6 måneder og standard risiko skip som kan seile 10 og opp til 12 måneder uten havnestatskontroll.  

Kommisjonen vil også publisere liste over lav-standard flagg (Hvit- Grå og Svart- liste). Forslaget utvider reglene om nektelse av anløp til å gjelde alle typer skip. I nåværende regime kan ikke lasteskip, som jo er suverent største gruppe, bli nektet anløp. I NIR kan alle typer bli nektet anløp. Nektelse av anløp skjer på ubegrenset tid for skip som er høy- risiko skip (skip som har blitt nektet anløp 2 ganger tidligere og igjen er aktuell for tilbakeholdelse), og adgangen utvides ved å inkludere skip med flagg på Kommisjonens Grå-liste. Nektelse av anløp kan løftes etter 36 måneder etter nærmere vilkår.

Det innføres felles kvalifikasjonskrav til havnestatsinspektører. Herunder ett års tjeneste som flaggstatsinspektør som vilkår for utpeking, løpende treningsprogram og dokumentasjon av kvalifikasjoner ved krav om sertifisering og deretter re- sertifisering hvert 5 år. Kommisjonen / EMSA i samarbeid med Paris MOU utarbeider felles opplæringsprogram for inspektører. Videre skal det utarbeides en elektronisk manual (integrated solution) for havnestatskontroll med ”linker” til det internasjonale regelverket som er kontrollgrunnlaget for NIR (Rule Check). ”Rule Check” er allerede i bruk hos inspektørene, og har blitt høyt verdsatt. Status pr i dag er at Norge ikke kan bruke det off-line om bord. Sdir sender ut 20 cd’er til sine inspektører for bruk”off-line”. 

Forslaget innfører strengere kontroll av bl.a. sjøfolks arbeids- og levekår ved i større grad å følge opp klager og henvendelser fra sjøfolk vedrørende slike forhold. Dette er i tråd med ILOs Maritime Labour Convention av februar 2006. Videre økes bruken av rederbetaling for førstegangsinspeksjon som medfører tilbakeholdelse, og for etterfølgende inspeksjon med sikte på å oppheve en tilbakeholdelse. Herunder overtid, transport, etc i forbindelse med ekstra besøk om bord. Informasjon fra los tas inn som kilde til informasjon om skip. For å tilrettelegge for eventuell kontroll av terrorberedskap (forordning 725/2004) er det henvist til prosedyrer utarbeidet under Paris MOU, jfr. forslagets anneks VII.  Kommisjonen i samarbeid med EMSA vil overvåke medlemsstatenes gjennomføring av det nye regimet ved innsamling av data og besøk til medlemsstatene (Peer review). Det foreslåtte direktivet opphever direktiv 95/21 om havnestatskontroll med senere endringsdirektiv.

Merknader

Endringsforslaget er EØS-relevant og gjennomføring i norsk rett vil kreve en ny forskrift. Behov for lovendring vurderes når endelig forslag foreligger, herunder eventuelt forslag om revisjon av administrasjonene.

Sakkyndige instansers merknader

Foreløpig posisjonsnotat ble klarert i Spesialutvalget for transport 12. juni 2006, hvor Samferdselsdepartementet, Nærings-og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, utenriksdepartementet, og Finansdepartementet er representert. Det ble ikke gitt noen særskilte merknader.

 

OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET

 

Vedlegg IV  Energi

KOM (2007) 723 EUs strategiske energiteknologiplan (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

SET-planen (SETP) ble fremmet av EU-Kommisjonen 23.11.2007 og kan ses på som et teknologiutviklingselement som utfyller "energi og klimapakken som senere ble fremlagt i januar 2008. Energiteknologipolitikken til EU gjennom SETP har dermed som siktemål å bidra til at ”20-20-20”-målene til EU om 20% CO2-reduksjoner, 20% energieffektivisering og 20% fornybar energiandel i 2020 blir realisert.
Hovedmålet med planen er å få fart på investeringer og utvikling av ”lavkarbonteknologi” som et ledd i å styrke de andre tiltakene. På samme tid vil en slik satsing gi europeisk industri en ledende markedsposisjon innen energiteknologisektoren.

Tiltak/innhold:
I SETP foreslås en rekke konkrete tiltak. Disse tiltakene skisserer noen organisatoriske håndgrep som kan bidra til en mer aktiv energiteknologipoltikk mellom land og i politikkopplegg i forskjellige land:
    1. Opprettelsen av en EU-Steering Group on Strategic Energy Technologies, der medlemsland og Kommisjonen kan planlegge fellestiltak og koordinere programmer og policy.
    2. Opprettelsen av europeiske industriinitiativ. Disse skal styrke FoU og innovasjon gjennom å trekke sammen aktører og ressurser innen konkrete sektorer. Foreslåtte områder er: vind, sol, bioenergi, karbonfangst og lagring (CCS), elektrisitetsnettverk og kjernekraft. Initiativene skal være frivillige og må ta i betraktning eksisterende relevante initiativ innen energiteknologifeltet. Initiativene kan ta form av offentlig-privat samarbeid og/eller samarbeid mellom interesserte medlemsstater.
    3. Opprettelsen av en europeisk energiforskningsallianse (European Energy Research Alliance), som skal styrke samarbeidet mellom europeiske FoU-institusjoner. Alliansen vil kunne dekke alle disipliner som relevant for energiteknologi. Fokusområder vil kunne være langs ulike deler av innovasjonskjeden.
    4. Å planlegge endringen av europeiske energiinfrastrukturnettverk til å bli mer integrerte - og bærekraftige.
    5. Opprettelsen av en europeisk energiteknologidatabase der status- og barrierer mht ulike teknologier kontinuerlig oppdateres.

Finansiering:
SETP vil som sådan ikke medføre en økt kanalisering av midler fra EU-budsjettet til energiforskning. Mht. midler er et av målene å få til en bedre utnytting av eksisterende ressurser. Man hevder at SETP vil møte utfordringer en "fragmentert" europeisk innovasjonsbase representerer i sin nåværende form og at den vil føre til en bedre balanse mellom samarbeid og konkurranse. Gjennom SETP argumenteres det likevel for en styrking av budsjettene til energiteknologiprogrammer. 
Kommisjonen planlegger å legge fram en "Communication on financing low carbon technologies" ved slutten av 2008. Dette dokumentet vil omhandle finansieringskilder- og behov. I særdeleshet vil man se på mulighetene for å skape et nytt, europeisk instrument/fond for å lette utvikling og implementering av ”lavkarbonteknologier” i tillegg til å introdusere en skattereduksjonsmekanisme for innovasjon rettet mot lavkarbonteknologi.

 

KOM (2007) 530 Forslag til forordning om etablering av et byrå for for europeisk samarbeid mellom energiregulatorer (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Forslaget om etablering av et byrå for samarbeid mellom energiregulatorer (ACER) ble fremmet av Kommisjonen den 19.september 2007 som en del av energimarkedspakken (totalt fem ulike juridiske tekster). Dette er en oppfølging av EU-toppmøtets vedtak om en "uavhengig mekanisme" som kan ta beslutninger i saker av grenseoverskridende karakter ("crossborder-issues"). Saken ligger nå til forhandlinger i Råd og Europaparlament og det er forventet at disse vil strekke seg godt inn i 2008. Direktivet er hjemlet i artikkel 95 og er kategorisert som EØS-relevant.

Bakgrunnen for forslaget er at de enkelte regulatorer hver for seg ikke har tilstrekkelig myndighet i enkelte spørsmål. Etter Kommisjonens syn foreligger det et regulatorisk hull ("gap") i noen spørsmål som grensekryssende handel. Hittil har Kommisjonen tilrettelagt for mer uformelle fora som Firenze forum (elektrisitet) og Madrid forum (naturgass). I tillegg har Kommisjonen formalisert et samarbeid av rådgivende karakter i ERGEG ("European Regulatory Group for Electricity and Gas").  Tanken bak dette forslaget er å medvirke ytterligere til et formalisert konsultasjonsforum mellom regulatorene på europeisk nivå, bidra til koordinering og samarbeid mellom uavhengige nasjonale regulatorer.  
Etter å ha vurdert forskjellige opsjoner foreslo Kommisjonen en struktur på samarbeidet mellom nasjonale energiregulatorer gjennom etableringen av et nytt byrå (ACER). De foreslåtte oppgaver som skal ligge under et byrå vil utfylle de oppgaver som ligger hos nasjonale regulatorer.
 
Hovedinnhold;
 
Etableringen av et byrå for samarbeid mellom energiregulatorer skal være utfyllende i forhold til de oppgaver som er nevnt i forslaget til justering i direktivene i 2003/54/EC (elmarkedsdirektiv 2) og og 2003/55/EC (gassmarkedsdirektiv 2). I disse forslagene er kompetanse for de nasjonale regulatorer listet opp (artikkel 1).
 
Byrået skal være et fellesskapsorgan og egen juridisk person. Lokaliseringen er ubestemt (artikkel 2).
 
Hovedstrukturen er et administrativt styre, et regulatorisk styre, en direktør med stab og en ankeinstans (artikkel 3).
 
Typen av vedtak et byrå kan fatte er listet opp og varierer fra å komme med meninger ("issue opinions"), komme med meninger i forhold til regulatoriske organer, gi råd til kommisjonen og vedtakskompetanse i nærmere spesifiserte enkeltsaker. Det er en viktig avgrensning at et byrå ikke skal ha normativ, dvs. lovgivende myndighet (artikkel 4)

ACER er foreslått å få en rolle i forhold til det europeiske nettverk av TSOer for henholdsvis elektrisitet og naturgass ( se egne forslag i energimarkedspakken om etablering av dette TSO-samarbeidet). Blant annet skal ACER komme med meningsytringer ("duly justified opinions") om årlige arbeidsprogram og 10-årige investeringsplaner. Oppgaven er mer av overvåkende karakter når det gjelder forholdet til TSO-samarbeidet (artikkel 6).

ACER skal få en rolle i forhold til nasjonale regulatorer, det skal fremme samarbeid mellom nasjonale regulatorer, men kan også opptre som en klageinstans for nasjonale regulatorer. ACER kan informere og konsultere Kommisjonen om spørsmål knyttet til retningslinjer under 2003/54/EC, 2003/55/EC og forordningene 1228/2003 og 1775/2005 (artikkel 7)
 
Byrået er foreslått å få vedtakskompetanse knyttet til  "decide on the regulatory regime" i saker som knytter sammen infrastruktur i to medlemsland.  Tanken er at ACER skal kunne gripe inn der det oppstår konflikter mellom nasjonale regulatorer. (artikkel 7.7)
 
Det er også foreslått at et byrå skal kunne få en viss kompetanse ved vurdering av unntak for ny infrastruktur hvor denne krysser mer en en medlemsstat (artikkel 8).
 
Det organisatoriske rammen for byrået er beskrevet utførlig og det skal etableres et adminstrativt styre, et regulatorisk styre, en direktør m/stab og en ankeinstans (artikkel 9-16).
 
Budsjettet til ACER blir omlag 6-7 millioner EURO og staben skal være 40-50 personer rekruttert over en tre årsperiode ( detaljerte planer er vedlagt i forordningens anneks).
 
Deltakelse fra tredjeland er mulig. ( dvs. " countries which are not members of the European Union and which have concluded agreements with the the Community to this effect").

Saken er i tittel katalogisert som EØS-relevant og det tas eksplisitt høyde for EFTA-deltakelse. 

 

KOM (2007) 531 endelig Justerering av forordning1228/2003 om betingelser for adgang til nettverk for grensekryssende elektrisitet (vedlegg IV kap OED)

Sammendrag av innhold

Som en del av en større energimarkedspakke ble det den 19. september 2008 fremlagt et forslag til justering av forordning 1228/2003 om betingelser for adgang til nettverket for grensekryssende elektristetshandel. Bakgrunnen for dette forslaget har vært ønsket om å bidra til bedre effektivitet i grensehandelen i det indre elektrisitetsmarkedet og etablere en formell EU-mekanisme for samarbeid mellom TSOene i Europa. Det overordnede formål er å medvirke til bedre integrasjon av elmarkedene i Europa/EU gjennom bedre kraftflyt over grensene og mer harmoniserte regler for dette. Et slikt formalisert samarbeid mellom TSOene skal avløse eller utfylle et mer frivillig samarbeid som for elektrisitet har skjedd gjennom ETSO. Dette frivillige samarbeidet vurderes nå fra Kommisjonens side å være utilstrekkelig.  Kommisjonen vil derfor utstyre TSO samarbeidet med konkrete oppgaver for å gi det en mer formell tyngde. Forslaget er basert på artikkel 95 i traktaten og er knyttet til et indre marked og er EØS-relevant.


Hovedinnhold; Det forslås opprettet en ny formell struktur gjennom ”European Network of Transmission System Operators for Electricity” ( ENTSO-E).  (En parallell organisasjon for naturgass er også foreslått etablert gjennom justering av gassforordningen 1775/2005). ENTSO-E skal sikre en optimal styring og fornuftig utvikling av det europeiske transmisjonsnettverket (artikkel 2a).

Etableringen av ENTSO-E skal skje ved at TSOene selv sender utkast til statutter, en liste med fremtidige medlemmer og prosedyrer for konsultasjon med berørte parter. Det nye byrået og Kommisjonen skal kunne uttale seg om dette forslaget etter fastlagt prosedyre (artikkel 2b).En lang rekke oppgaver er lagt til det nye ENTSO-E. Blant annet skal det utvikles og vedtas tekniske markedskoder, felles styringsverktøy, 10 års investeringsplaner, en vurdering av samlet produksjonskapasitet (”generation adequacy”), et årlig arbeidsprogram og perspektiver for kraftbalanse (sommer/vinter) (artikkel 2c para.1). Hva som ligger i vedtaket av tekniske markedskoder er søkt detaljert gjennom en bred opplisting som inneholder en lang rekke forhold knyttet til systemsikkerhet, adgangsregler, flaskehalser, balansetjenester og reservekraft og regler knyttet til kompensasjon mellom TSOene ( dvs. inter-TSO kompensasjonsmekanisme) (artikkel 2c para.3).Det nye byrået for samarbeid mellom energiregulatorer får en overvåkingsfunksjon i forhold til ENTSO-E. I henhold til forslaget vil blant annet vil byrået få forelagt den 10 årige investeringsplanen og årlige arbeidsprogram til uttalelse (artikkel 2d). Kommisjonens mer proaktive rolle er beskrevet i en prosedyre hvor Kommisjonen kan anmode ENTSOE med å komme med forslag til tekniske markedskoder på de områder som er nevnt i artikkel 2c (para3). Et slikt initiativ skal være basert på en forutgående konsultasjon med byrået. Dersom ikke de tekniske markedskoder vedtatt av ENTSO ikke sikrer et effektivt fungerende elmarked, kan de aktuelle spørsmål bringes inn i komitologi under forordning 1228/2003. Det som beskrives er i realiteten en to-stegsprosedyre hvor en først søker å utvikle markedskodene gjennom ENTSO vedtak. Dersom dette ikke lykkes går en videre med komitologi ( artikkel 2e, para 1-4). En viktig del av rammen for ENTSO er å ha gode konsultasjonsprosedyrer med berørte parter. Dette betyr at ENTSO skal konsultere aktuelle aktører når tekniske markedskoder utvikles under artikkel 2c(1) og (3). All dokumentasjon skal være offentlig tilgjengelig (artikkel 2f). Kostnader ved ENTSOs virksomhet sal dekkes av TSOene selv. Dette betyr at det ikke er et eget EU budsjett for dette) (artikkel 2g).Det skal innenfor rammen av ENTSO etableres regionale samarbeidsstrukturer som skal bidra til vedtak av de oppgaver som er listet opp. Det skal således lages regionale investeringsplaner hvert andre år. Den geografiske avgrensning av regionale samarbeidsstrukturer skal defineres av Kommisjonen (artikkel 2h).

Det foretas justeringer i etablert rammeverk når det gjelder prosedyre for unntak knyttet til bygging av nye elektrisietetsforbindelser (”interconnectors”). Det nye nå er at det foreslåtte byrået for en rolle (”case by case”) i å vedta disse unntakene. Byråets vedtak skal sendes videre til Kommisjonen som etter de prosedyrer som er forslått kan overpøve vedtaket (artikkel 7).ENTSO får tildelt en proaktiv rolle i utviklingen av internasjonale og grenseoverskridene sluttbruker markeder (”retail markets”) (artikkel 7a).Det er foretatt justeringer i teksten vedrørende retningslinjer for inter TSO kompensasjonsmekanismen. Den underliggende tråd i endringer her er at en ønsker å spesifisere detaljer rundt metoden for inter-TSO mekanismen (artikkel 8).


 
KOM (2007) 532 endelig Justering av forordning 1775/2005 om betingelser for adgang til gasstransmisjonsnett (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Som en del av en større energimarkedspakke ble det den 19. september 2007 fremlagt et forslag til justering av forordning 1775/2005 om betingelser for adgang til gastransmisjonsnettet. Bakgrunnen for dette forslaget har vært ønsket om å bidra til bedre effektivitet i gassmarkedet. Det overordnede formål er å medvirke til bedre integrasjon av gassmarkedene i Europa/EU gjennom bedre flyt over grensene og mer harmoniserte regler for dette. Forslaget er basert på artikkel 95 i traktaten og er knyttet til et indre marked og er EØS-relevant.

Det forslås opprettet en ny formell struktur gjennom ”European Network of Transmission System Operators for Gas” (ENTSOG).   ENTSOG skal sikre en optimal styring og fornuftig utvikling av det europeiske transmisjonsnettverket (artikkel 2a). Etableringen av ENTSOG skal skje ved at TSO'ene selv sender utkast til vedtekter, en liste med fremtidige medlemmer og prosedyrer for konsultasjon med berørte parter. Det nye byrået og Kommisjonen skal kunne uttale seg om dette forslaget etter fastlagt prosedyre (artikkel 2b).En lang rekke oppgaver er lagt til det nye ENTSOG. Blant annet skal det utvikles og vedtas tekniske markedsregler, felles styringsverktøy, 10 års investeringsplaner, et årlig arbeidsprogram og perspektiver for kraftbalanse (sommer/vinter) (artikkel 2c). Det nye byrået for samarbeid mellom energiregulatorer får en overvåkingsfunksjon i forhold til ENTSOG. Blant annet vil byrået få forelagt den 10 årige investeringsplanen og årlige arbeidsprogram til uttalelse (artikkel 2d).Kommisjonen kan anmode ENTSOG om å komme med forslag til tekniske markedsregler ( artikkel 2e). ENTSOG skal konsultere aktuelle aktører når tekniske markedsregler utvikles. All dokumentasjon skal være offentlig tilgjengelig (artikkel 2f). Kostnader ved ENTSOGs virksomhet sal dekkes av TSO'ene selv (artikkel 2g). Det skal innenfor rammen av ENTSOG etableres regionale samarbeidsstrukturer som skal bidra til vedtak av de oppgaver som er listet opp. Det skal lages regionale investeringsplaner hvert andre år (artikkel 2h).Artikkel 4a beskriver krav til LNG- og lagersystemoperatører for å sikre tredjepartsadgang. Det skal blant annet tilbys tjenester på et ikke-diskriminerende grunnlag. Artikkel 5a og 6a beskriver prinsipper for kapasitetstildeling og prosedyrer for håndtering av kapasitetsbegrensninger i lager- og LNG-anlegg og krav til transparens i slike. Hver TSO, lager- og LNG-systemoperatør skal ta nødvendige grep for å muliggjøre og forenkle handle med kapasitetsrettigheter (artikkel 8).
For å fremme utviklingen av velfungerende og gjennomsiktige grenseoverskridende detaljmarkeder på regionalt plan skal medlemslandene sørge for å fastlegge oppgaver og forpliktelser for aktørene (artikkel 8a).

 

KOM (2008) 019 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om fremme av bruken av fornybar energi (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la den 23.1.2008 fram forslag til et direktiv for å fremme bruken av fornybar energi. Direktivet er en oppfølging av det europeiske råds vedtak av mars 2007 om et bindende EU-mål på 20 prosent fornybarandel i energiforbruket og 10 prosent fornybarandel i totalt drivstofforbruk i EU i 2020. Direktivet omfatter både elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Dette er en utvidelse av fornybardirektivet fra 2001, som kun omfattet elektrisitet. Direktivforslaget vil endre og oppdatere bestemmelser og forpliktelser i fornybardirektivet fra 2001 og biodrivstoffdirektivet fra 2003. Direktivforslaget har en dobbel hjemmel i artikkel 95 (indre marked) og i artikkel 175 (miljø). Kommisjonen har merket direktivet som EØS-relevant.

Formålet med direktivet er å redusere utslipp av klimagasser, sikre forsyningssikkerhet, skape nye økonomiske muligheter og påskynde integrasjon av fornybar energi i det indre marked. Direktivet foreslår etablering av regler for opprinnelsesgarantier, administrative prosedyrer og tilknytning til nettet for energi fra fornybare kilder. Det foreslår også etablering av bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff og andre flytende biobrensler (bioliquids) (Se også eget notat om biodrivstoff).
   
    • Direktivforslaget har som mål å etablere et felles rammeverk for promotering av fornybare energikilder. Hver medlemsstat skal sørge for å (minst) oppfylle målene for andel fornybar energi i forbruket innen 2020. Målene for de enkelte land står oppført i Anneks I i direktivet (artikkel 1 og 3).
    • Det foreslås at alle medlemsland setter opp handlingsplaner for arbeidet med fornybar energi som inkluderer områdene elektrisitet, oppvarming/avkjøling og transport. Handlingsplanene skal inneholde virkemidler for å nå målene om fornybarandelen i forbruket. Det legges opp til at planene skal være Kommisjonen i hende innen 31. mars 2010 (artikkel 4). Definisjoner av begreper og beregningsmetode for fornybarandelen er oppført i artikkel 2 og 5.
    • Det foreslås regler for opprinnelsesgarantier (OG-er), som blant annet inkluderer utpeking av ansvarlig organ, registrering, foreleggelse av OG-er til sletting og overføring av OG-er (artikkel 6-10).
    • Direktivet foreslår at ved en kapasitetsutvidelse av et eksisterende anlegg, skal utvidelsen behandles som produksjon fra nytt anlegg (artikkel 11).
    • Det foreslås krav om at nasjonale regler og fremgangsmåter rundt autorisering, sertifisering og lisensieringav produksjonsanlegg skal være samsvarende og nødvendige. Medlemslandene skal definere tekniske spesifikasjoner for utstyr og systemer som kan bruke fornybar energi. Der EU-standarder finnes,skal disse brukes. Medlemslandene skal kreve at lokale og regionale aministrative organer vurderer å installere utstyr og systemer som kan bruke energi fra fornybare kilder, og at de vurdererfjernvarme ved planlegging, utforming og oppussing av industri- og boligområder. I bygningsregulativene (building regulations and codes) skal myndighetene sørge for å kreve et minimumsnivå av energi fra fornybare kilder i nye og oppussede bygninger. Myndighetene skal også fremme fornybar oppvarming/avkjøling og energieffektivitet. Standarder skal brukes der disse finnes. Det føres opp påkrevde nivåer for konverteringseffektivitet for bio- og solenergi. (Artikkel 12).
    • Det foreslås at medlemslandene skal sørge for at markedet har informasjon om gevinster, kostnader og energieffektivitet ved forskjellig utstyr som kan bruke energi fra fornybare kilder. Medlemslandene skal utvikle sertifiseringssystemer for installatører av biomassekjeler og -ovner, solcellesystemer og varmepumper (Annex IV), i tillegg til retningslinjer for planleggere og arkitekter, slik at disse kan ta gode valg byggprosessen. (Artikkel 13).
    • Medlemslandene skal i direktivforslaget sørge for at fornybar kraft får tilgang til nettet og kraft fra fornybare kilder skal prioriteres. Det skal være åpenhet og transparens ved kostnader forbundet med tilknytning til nett for ny leverandør. Detforeslås i tillegg regler for kostnadsbyrdefordeling. (Artikkel 14).
    • Direktivet foreslår en rekke kriterier for bærekraft for biodrivstoff for at disse skal få telle med til direktivets formål (artikkel 15). Det foreslås videre verifiseringskrav for produsenter/importører/distributører (economic operators) (artikkel 16). Det foreslås beregningsmetoder og standardverdier (default values) for beregning av klimagass­besparelse (artikkel 17). Myndighetene skal gi brukerne informasjon om tilgangen til biodrivstoff. Det foreslås innføring av to nye biodieselkvaliteter (7% biodiesel og 10% biodisel) med tidsfrister. Det foreslås også at biodrivstoff fra alternative råvarer skal telle dobbelt ift. nasjonale omsetningskrav for biodrivstoff (artikkel 18). Rapporteringskrav for medlemsstater og Kommisjonen foreslås i artikkel 19 og 20. Beregningsmetoder, spesifikasjoner og lignende er foreslått i Annex III, V, VI og VII. Se også eget notat om biodrivstoff.
    • Hver medlemsstat skal rapportere til Kommisjonen om fremgang i energibruken fra fornybare kilder. Første rapportering er foreslått til senest 30. juni 2011 og annet hvert år etter det. Det foreligger forslag til retningslinjer for hva rapporteringen skal omfatte, spesielt for første rapportering (artikkel 19).
    • Direktiv 2001/77/EC, artikkel 2, artikkel 3(2) og artikkel 4 til 8 slettes med effekt fra 1. april 2010. Direktiv 2003/30/EC, artikkel 3(2), (3), (5) og artikkel 5 og 6 slettes med effekt fra 1. april 2010. Deomtalte direktivene oppheves med effekt fra 1. januar 2012 (artikkel 22).
    • Det legges opp til at medlemslandene innen 31. mars 2010 har lovverk, regulering og administrative forskrifter på plass. Dette skal kommuniseres til Kommisjonen (artikkel 23).

     •    Direktivet trer i kraft den tjuende dagen etter dens publikasjon i "Official Journal of the European Union" (artikkel 24).

 

KOM ( 2007) 528 endelig Forslag til justering i direktiv 2003/54/EC om felles regler for det indre elektrisitetsmarked  (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for forslaget til justering av elektrisitetsdirektiv II fra 2003 var Kommisjonens vurdering av manglende fremdrift i utviklingen av et åpent elektrisitetsmarked siden 2003. Disse vurderinger er nedfelt i fremdriftsrapporten til Kommisjonen om gjennomføringen av direktivet og i Kommisjonens sektorundersøkelse av energimarkedene i 2006 (publisert i januar 2007). Det europeiske råd (EU-toppmøtet den 8.-9. mars 2007) anmodet videre Kommisjonen om å komme tilbake med en revisjon av eldirektiv II (dvs. 2003/54/EC). Kommisjonen fikk dermed et klart mandat fra toppmøte til å lage et nytt forslag til justering av direktivet på viktige punkter for å adressere mangler i energimarkedene.
 
De viktigste mangler som har vært avdekket i Kommisjonens undersøkelser er for mye vertikal integrasjon innen energiselskapene, dvs. at systemoperatørene ikke var skilt ut fra ande aktiviteter som produksjon og salg. Videre hadde undersøkelsene avdekket manglende kompetanse for nasjonale regulatorer, manglende samarbeid og koordinering mellom systemoperatørene (TSOene) og høy grad av markedskonsentrasjon.
 
Justering av elektrisitetsdirektivet (2003/54/EC) er et element i en større energimarkedspakke som består av fem ulike forslag. Endringer av elektrisitetsdirektivet (2003/54/EC) må derfor leses i sammenheng med de øvrige deler av "energimarkedspakken".
 
Hovedinnhold i justeringene i elektrisitetsdirektivet er som følger;
 
Regionalt samarbeid. Medlemslandnene skal samarbeide med hveradre for å fremme integrasjon av markedene på regionalt nivå. Landene skal fremme samarbeidet mellom systemoperatørene og fremme konsistens i regulatoriske rammeverk. Det geografiske området som dekkes av "regionale samarbeid" skal være på linje med de geografiske områder som Kommisjonen trekker opp (artikkel 5a).
 
Effektiv unbundling. I direktivforslaget anvendes vesentlig plass til å presisere reglene for "effektiv "unbundling". Forslaget innebærer en valgmulighet mellom to opsjoner; "eierskapsmessig skille ("ownership unbundling") og uavhengigig systemoperatør ("Independent System Operator elle en ISO") Det fremgår av forklaringer og fortekster at Kommisjonens fortrukne opsjon er eierskapsmessig skille.

Eierskapsmessig skille innebærer at en TSO ikke kan være en del av en gruppe som er aktive i salg og produksjon. Nytt i direktivet er at det kreves at en TSO skal sertifiseres og godkjennes som TSO av nasjonal regulator og dette skal notifiseres til Kommisjonen. Kommisjonen kommer dermed inn som en godkjenningsinstans overfor allerede nasjonalt sertifiserte TSOer (artikkel 8)
 
Reglene for en uavhengig systemoperatør ("Independent System Operator" -ISO) er helt eksplisitt en nest beste løsning i henhold til Kommisjonens forslag. Landene kan anmode om unntak fra eiermessig skille ("unbundling") forutsatt godkjenning av nasjonal reguleringsmyndighet og notifisering til Kommisjonen. En ISO betyr at eierandeler forblir i en vertikalt integrert struktur men at de tekniske system-operasjoner blir plassert i et uavhengig selskap. En rekke tilleggskrav for en ISO gjør at økt regulatorisk kontroll skal sikre reell uavhengighet (artikkel 10).
 
I lys av forhandlingene i råd og EP kan det her tilføyes at en tredje opsjon for oppsplitting ("unbundling") har blitt introdusert i rådsforhandlingene våren 2008. En tredje opsjon ("Independent Transmission Operator -ITO) kommer i tillegg til eiermessig skille og "Independent System Operator" (ISO) og vil inngå i konsolidert tekst fra første lesning i rådet (se under status).  
 
Tredjeland og kontroll over TSOer. Det introduseres sterke begrensninger på kontroll og erverv av TSOer fra juridiske personer i tredjeland. Land med avtaler med EU er unntatt fra denne regelen (artikkel 8a).  I tilleggg ligger det inne en type absolutte resiprositetskrav til effektiv "unbundling" av TSOer i det TSOer i tredjeland skal forbys å få kontroll over en TSO internt i EU såfremt TSO i tredjeland ikke er gjenstand for "effektiv unbundling" (artikkel 8b2).
 
Nasjonale regulatorer. Det introduseres egne bestemmelser som gjelder utpeking og godkjenning av en enkelt nasjonale regulator. Medlemslandene må garantere for uavhengigheten til det regulatoriske organ slik at denne opptrer upartisk og transparent. Regulator skal være funksjonelt uavhengig av enhver offentlig og privat aktør og agere uavhengig av markedsinteresser og ikke motta instrukser fra myndigheter. Det introduseres i forslaget også krav om at myndighetene skal sikre budsjettmessig autonomi og som legger begrensinger på hvor lenge ledelsen hos en regulator kan inneha en gitt posisjon (artikkel 22a)

Det introduseres nye overordnede politiske målformuleringer for regulatorenes virke. Dette innebærer at en skal samarbeide innen rammen av det nye europeiske byrået, at en skal bidra til utvikling av de regionale markeder, at en skal fjerne handelsrestriksjoner på grensene, at en skal fremme energieffektvitet og FoU og samarbeid med konkurranse myndighetene i de respektive land (artikkel 22b).
 
De oppgaver og den kompetanse en regulator skal ha er beskrevet ned på et relativt detaljert nivå. Blant annet innebærer dette reguerling av TSOer og DSOer, samarbeid om grensekryssende handel med tilgrensende nasjonale regulatorer, iverksette beslutninger fra byrået og en lang rekke andre oppgaver (artikkel 22c)
 
Nå det gjelder grensehandel er regime for dette at regulatorene må samarbeide og fremskaffe nødvendig informasjon til det foreslåtte byrået. Det skisseres en prosedyre mellom nasjonale regulatorer hvor byrået kan bestemme om hvilket regulatorisk regime som skal gjelde for grensehandel (artikkel 22 d)
Byrået og Kommisjonen kommer i de justeringer som er foretatt i en ny posisjon når det gjelder å vurdere om en nasjonal regulators beslutninger er i tråd med vedtatte retningslinjer under forordning 1228/2003. Denne bestemmelsen innebærer at det legges opp til en prosedyre hvor Kommisjonen kan overprøve nasjonale regulatorers vedtak og instruere disse til omgjøre disse. (artikkel 22 e).
 
De legges opp til en bredere rapportering av data vedrørende kontrakter og transaksjoner (artikkel 22f)
 
Komite. Det er foreslått etablert en komite som skal assistere Kommisjonen i arbeide med direktivet. 

 

KOM (2007) 1 Meddelelse fra Europakommisjonen om en energipolitikk for Europa (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen la den 10. januar 2007 frem en meddelelse om en energipolitikk for Europa (”Communication on an Energy Policy for Europe”). Dokumentet er et resultat av en høringsrunde i 2006 knyttet til Grønnboken om forsyningssikkerhet, bærekraftig energi og konkurranseevne. ”Energy Policy for Europe” er en del av EUs strategiske energigjennomgang og inneholder en rekke meddelelser i en ny stor ”energipakke”. Meddelelsen fra Europakommisjonen utgjør et viktig grunnlag for en videre politisk drøftelse av mer langsiktige visjoner for energifeltet i Europa i både rådet under det tyske formannskapet i EU, samt i Europaparlamentet våren 2007. Dokumentet ”Energy Policy for Europe” består av forskjellige tiltak for å nå hovedmål i energipolitikken knyttet til bærekraftig utvikling, forsyningssikkerhet og konkurranseevne. Et foreslått strategisk mål for energipolitikken til EU er forpliktelsen til å redusere CO2 utslippene med 20 % i 2020 (i EU totalt med 1990 som basisår). En slik mål vil også være et bidrag til EUs miljømål. I internasjonale forhandlinger vil EUs mål være en 30 % reduksjon i klimagassutslippene for alle industriland i 2020. De globale utslipp må reduseres med 50 % i 2020 som betyr at industriland må foreta kutt i størrelsesorden 60-80 %. EuropaKommisjonen uttrykker at dette vil kreve at EU påtar seg en global lederrolle spesielt innen energiområdet. I ”Energy Policy for Europe” sees EUs energi og klimapolitikk i sammenheng.

Bærekraftig utvikling, forsyningssikkerhet og konkurranseevne skisseres som hovedmålene i EUs energipolitikk. Europakommisjonen beskriver en rekke tiltak i en handlingsplan (”action plan”) for oppnå hovedmålene. Det europeiske råd sluttet seg til handlingsplanen i mars 207. Ny lovgivning har blitt foreslått av Kommisjonen som en direkte oppfølging av handlingsplanen. Både den indre energimarkedspakken (forslag av 19.9.2007) og energi- og klimapakken (forslag av 23.1.2008) er en direkte oppfølging av denne handlingsplanen.

Hovedpunktene i denne handlingsplanen er som følger; 1) EU vil forplikte seg til elektrisitets- og gassmarkedsliberalisering slik at det blir en realitet. Det foreslås at en arbeider videre med konkrete forslag til regelendringer som peker i retning av bedre utskilling av overføringsleddet i gass- og elektrisitetsselskaper, en styrking av de nasjonale regulatorer samt et bedre samarbeid mellom regulatorer på europeisk nivå. Nye direktivforslag vil foreslås i løpet av 2007. 2) EU vil arbeide med de mekanismer som står til rådighet innen forsyningssikkerhets- og beredskapspolitikken på energiområdet.  3) Kvotehandelssystemet for klimagasser skal forbli et sentralt element også etter 2012. 4) EU må i følge Kommisjonens ”Energy Policy for Europe” arbeide for at den blir den mest energieffektive region i verden med en forbedring i energieffektiviteten med 20 % i 2020. En rekke tiltak er her er allerede lagt frem i en handlingsplan for energieffektivisering i oktober 2006. Det tas sikte på en internasjonal avtale om energieffektivisering. 5) EU opprettholder ambisjonen om å forbli en verdensleder innen fornybar energi. I 2020 skal en sikre at 20 % av all energi kommer fra fornybar energi. Det skisseres forslag til et nytt veikart for fornybar energi. (”Renewable Energy Road Map”) med innsats innen elektrisitet, oppvarming og transport-sektoren (biodrivstoff). Ny lovgivning kan forventes i løpet av 2007. 

6) Det skal fremlegges en målrettet strategisk energiteknologiplan i løpet av 2007 med realistiske ressurser. En opptrappet innsats skal gå til blant annet til fortsatt utviklingsarbeid innen vind, solenergi, hydrogen og kull- og gasskraftanlegg med karbonrensing.7) EU-kommisjonen vil ha som ambisjon at EU viser globalt lederskap innen utvikling av teknologier for karbonfangst og deponering. Et gunstig regulatorisk rammeverk og FoU skal bidra til dette. Målet er at inntil 12 demonstrasjonsanlegg innen kull- og gasskraftanlegg med karbonrensing er i produksjon innen 2015, og at teknologien skal være tilgjengelig innen 2020. 8) EU-kommisjonen slår fast at 15 % av elproduksjonen i EU kommer fra kjernekraft og at kjernekraftopsjonen er et valg for det enkelte medlemsland. Et program for kjernekraft i EU må basere seg på de høyest mulige standarder. Det tas sikte på å etablere en høynivågruppe.  9) Ut fra at EU ikke alene kan nå sine energi- og klimamål vil det kreves en internasjonal energipolitikk for EU hvor EU taler med en stemme. I de eksterne energirelasjoner skal det arbeidet videre med de dialoger og samarbeidsrelasjoner som er utviklet 10) Det skal utvikles et bedre overvåkings- og observasjonssystem for utvikling av energipolitikken. Målet er å strømlinjeforme rapporteringsforpliktelser som påhviler medlemsland og EU-kommisjonen.

 

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET

 

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I  Kjøretøyer

KOM (2007) 851 Krav til typegodkjenning av motorer og kjøretøy - avgasskrav til tunge kjøretøy (Euro VI) (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har utarbeidet forslag til en forordning som inneholder nye avgasskrav til tunge kjøretøy og motorer til tunge kjøretøy, Euro VI, som i henhold til forslaget vil bli gjort gjeldende fra 1. oktober 2013 for nye typegodkjenninger av kjøretøy og motorer, og 1. oktober 2014 for alle nye registereringer av kjøretøy.
Forslaget innebærer en kraftig skjerpelse av kravene til utslipp av NOx og partikler. NOx-utslippet reduseres med 80% og partikkelutslippet halveres i forhold til Euro V kravene som allerede er vedtatt og som blir obligatoriske fra 2008.

Forslaget ble presentert for EUs avgassgruppe (Motor vehicle emission group) 6. november 2007, hvor Norge var tilstede som observatør. Det har vært gjennomført en offentlig internet høring der 4 alternative forslag til krav ble presentert. Det ble i forbindelse med dette sendt en forespørsel fra Vegdirektoratet til Samferdselsdepartementet om hvorvidt departementet hadde synspunkt til dette. Som følge av at Samferdselsdepartementet ikke hadde et offisielt standpunkt til høringen, ble det ikke sendt høringssvar fra Norge. EU har tatt hensyn til høringssvarene som kom i valg av alternativ. Det strengeste alternativet ble valgt og introduksjonstidspunktet ble satt til 2013 for å gi EU-kommisjonen nok tid til å skrive de tekniske bestemmelsene, og bilprodusentene tilstrekkelig tid til å utvikle produktene.

Det vil bli en todelt prosess. Kravnivåer og introduksjonsdatoer blir en EU-parlament og EU-råds forordning, mens de tekniske bestemmelsene etter fullmakt fra Parlamentet og Rådet, blir innført via en forordning fra Kommisjonen. Foreløpig har ikke arbeidet med de tekniske bestemmelsene startet.

Den foreslåtte forordningen er EØS-relevant og akseptabel, og vil bidra til å redusere luftforurensningen i norske byer og tettsteder i framtiden. Etter 1. oktober 2014 vil det ikke være anledning til å registrere nye kjøretøy som ikke oppfyller de nye avgasskravene. Det er beregnet at de nye kjøretøyene vil få en noe høyere markedspris enn dagens kjøretøy. EU-kommisjonen har likevel i sin Impact assesment (kost-nytte vurdering) kalkulert at nytten av å vedta det aktuelle forslaget for hele EU er 3-4 ganger større enn kostnadene det medfører.

 

KOM (2007) 593  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om typegodkjenning av hydrogendrevne kjøretøyer  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til europaparlaments- og rådsforordning omhandler tekniske basiskrav for EU-typegodkjenning av hydrogendrevne M og N kjøretøy (personbiler, varebiler, lastebiler, busser m.m). Bakgrunnen for forslaget er blant annet å øke antallet miljøvennlige kjøretøyer på markedet.
Det vil senere bli utarbeidet en kommisjonsforordning med detaljerte tekniske bestemmelser som er nødvendige for å typegodkjenne hydrogenbiler i henhold til denne forordningen. Disse vil bli fastsatt gjennom "komitologiprosedyren" med innspill fra eksterne arbeidsgrupper og organisasjoner.
Disse reglene vil tilsammen innebære en betydelig forenkling av godkjenningsprosessen for hydrogenbiler i EØS-området, og sikre at det blir enhetlige tekniske krav i hele området.

Forordningen vil forenkle prosessen med å typegodkjenne hydrogenbiler, og sikre at alle hydrogenbiler og komponenter til hydrogenbiler oppfyller minimumssikkerhetskrav. Forordningen vil ha positive konsekvenser for Norge fordi den innebærer kostnadsbesparelser ved at typegodkjenningsprosessen forenkles betydelig.

Det finnes noen norske leverandører av hydrogenkomponenter til biler. For disse kan det i en overgangsfase ha noen konsekvenser ved at de må tilpasse produktene til nye krav. På den annen side vil hele det Europeiske markedet få enhetlige tekniske krav, noe som på lenger sikt er en stor fordel for leverandørindustrien.

Forslaget er EØS-relevant og akseptabelt for Norge.

 

KOM (2005) 683  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om typegodkjenning av motorkjøretøy når det gjelder avgassutslipp og tilgang til reparasjonsinformasjon (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til forordning inneholder forslag til neste trinn (euro 5) for grenseverdier for avgassutslipp fra lette biler. Forordningen vil erstatte dagens direktiv for avgassutslipp fra lette biler, direktiv 70/220/EØF med endringer. Videre vil forordningen inneholde bestemmelser for måling av, og opplysninger om, drivstofforbruk og CO2-utslipp, og erstatter dermed direktiv 80/1268/EØF med endringer. Forordningen inneholder også krav til røykutslipp fra lette dieselbiler, og erstatter direktiv 72/306/EØF med endringer.
Forslaget innebærer 80-90% lavere grenseverdi for partikkelutslipp fra dieselkjøretøy, avhengig av vektklasse. I praksis betyr dette at dieselkjøretøy må ha partikkelfilter. Videre innebærer det en 20% reduksjon i NOx fra dieselkjøretøy og 25% reduksjon i NOx fra bensinkjøretøy i forhold til euro 4-kravene. Videre reduseres utslippet av hydrokarboner (HC) med 25% for bensinkjøretøy. I tillegg innføres krav til partikkelutslipp fra biler med magermotor (bensinmotor som helt eller delvis går med en magert blandingsforhold mellom bensin og luft). Dagens ordning med at tyngre personbiler har mildere krav enn lettere personbiler, fjernes.
Holdbarhetskravet til avgassrensesystem på biler utvides fra 80.000km til 160.000km.
Det er foreslått en ikrafttreden for euro 5 som innebærer at kravet innføres mellom 2008 og 2010.
Videre inneholder forslaget krav om at kjøretøyprodusentene må gi ut nødvendig informasjon for reparasjon av kjøretøyene, til uavhengige verksteder og bilbergingsfirma med flere.

Da vi ikke har produsenter av lette kjøretøy som er omfattet av forordningen i Norge, antas det at en implementering ikke vil ha store konsekvenser for norsk næringsliv.
Da de foreslåtte grenseverdiene ikke innebærer at det må tas i bruk kostnadsdrivende ny teknologi, antas det at kjøretøyene ikke blir vesentlig dyrere som følge av forordningen.

 

KOM (2007) 856 Forslag til forordning om CO2-utslippskrav til personbiler (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har utarbeidet et forslag til system for å redusere gjennomsnittlige CO2-utslipp fra nyregistrerte personbiler til 130 g/km med motortekniske tiltak innen 2012. Andre tiltak rettet mot energieffektivisering av blant annet dekk og airconditionsystemer i tillegg til økt bruk av biodrivstoff skal redusere utslippene med ytterligere 10 g/km til gjennomsnittlig 120 g/km. Dagens CO2-utslipp er på gjennomsnittlig 160 g/km i EU.

EU satte i 1995 et mål om å redusere utslipp av CO2 fra nye biler til 120 g/km innen 2012. Dette tilsvarer drivstofforbruk på 4,5 liter per 100 km for dieselkjøretøy og 5 liter per 100 km for bensinkjøretøy. EU-kommisjonens strategi var fra 1995 først og fremst basert på frivillige avtaler med bilindustrien, som innebar at bilindustrien gradvis skulle forbedre drivstoffeffektiviteten til nye kjøretøy. Avtalen fra 1998 mellom ACEA (EUs Automobile Manyfacturers Association) og kommisjonen innebar at bilprodusenter skulle nå et mål om maksimalt CO2-utslipp på 140 g/km innen 2008. Japanske og koreanske bilprodusenter skrev under på en lignende avtale for 2009. Bilprodusenter har forbedret energieffektiviteten fra nye biler, men ikke nok til å nå målet om 140 g/km innen 2008. Utslippene ble redusert fra 186 g/km i 1995 til 163 g/km i 2004. På bakgrunn av dette konkluderte EU-kommisjonen med at frivillige avtaler ikke var nok til å nå målsetningen om maksimalt CO2-utslipp på 120 g/km innen 2012.
 
Arbeidet med forslaget
Kommisjonen presenterte en ny strategi for å nå målsetningen om maksimalt CO2-utslipp på 120 g/km innen 2012, 7. februar 2007. Her ble forslaget om bindende utslippsmål presentert for første gang. Rådet og parlamentet behandlet forslaget i løpet av 2007, og tilbakemeldingene til Kommisjonen var positive.

Forordningens innhold
Kommisjonen la frem forslag til forordning 19. desember 2007. Kommisjonen foreslår å vedta en forordning som regulerer hvor mye CO2-utslipp som bilprodusentenes gjennomsnittsbil kan slippe ut i forhold til gjennomsnittsvekten på bilene de produserer. Målet relaterer seg derfor til det gjennomsnittlige nybilsalget for hver bilprodusent for hvert kalenderår. Formelen som benyttes i beregningen er: Tillatt spesifikt CO2-utslipp = 130 + a*(M-M0), der a = 0,0457, M er bilens masse i kg og M0 er 1289 (gjennomsnittsmassen til dagens personbiler som selges). Dette innebærer at produsenter av tyngre biler tillates å ha noe høyere gjennomsnittsutslipp enn produsentene av lettere biler, men tyngre biler må energieffektiviseres betydelig mer enn lettere biler. Ut fra dagens situasjon må alle bilprodusentene redusere gjennomsnittsutslippene betydelig. Bilprodusentene kan organisere seg i ”bilpool” med andre produsenter for å møte forpliktelsene i fellesskap. Spesialtilpassede kjøretøy omfattes ikke av ordningen. Det er i tillegg unntak for små bilprodusenter som produserer færre enn 10 000 biler årlig. Disse produsentene kan be Kommisjonen sette et individuelt mål. Produsentene som ikke når den bindende målsetningen må betale bøter, og Kommisjonen foreslår at bøtene skal gå inn på EUs budsjett. Bøtene beregnes ut fra følgende formel:Bot = Antall gram over kravet på 130 g/km * antall nyregistrerte biler fra produsenten * 20 euro i 2012. Boten øker til 30 euro i 2013, 60 euro i 2014 og 95 euro i 2015 og påfølgende år.

Reaksjoner
Forslaget har skapt sterke reaksjoner, både internt i Kommisjonen, mellom EU-organene og hos industrien i de ulike medlemslandene. De sterkeste reaksjonene har kommet fra den tyske og engelske bilindustrien som produserer store, tunge biler med høye utslipp. Strategiforslaget fra februar 2007 ble utsatt i to omganger etter sterkt press, fra særlig den tyske bilindustrien. Av medlemslandene er det spesielt Tyskland, som har markert seg som en sterk motstander mot forslaget, bl.a. gjennom uttalelser i tyske medier om at Kommisjonen fører en industripolitikk som ikke samsvarer med Tysklands interesser.

Forslaget til forordning faller inn under EØS-avtalens saklige virkeområde. Forslaget har imidlertid få konsekvenser for Norge ettersom vi ikke har bilprodusenter som blir berørt av forslaget per i dag. Det vil kun være små administrative oppgaver i forbindelse med at medlemslandene er forpliktet til å samle inn data for nyregistrerte biler, og rapportere disse til Kommisjonen. Denne typen datamateriale samles i dag inn ved OFV (Opplysningsrådet for vegtrafikk). Forslaget fra EU samsvarer med den norske politikken for energieffektivisering av personbiler. Høsten 2007 presenterte regjeringen et offisielt mål tilsvarende EUs mål fra 1995 om at CO2-utslipp fra nye personbiler i gjennomsnitt skal være på 120 g/km eller lavere innen 2012. Forslaget fra EU medfører at det vil bli et større utvalg lavutslippsbiler som også kommer norske forbrukere til gode. Det må også antas at dette regelverket, isolert sett, i noe grad vil kunne bidra positivt til reduksjon i CO2-utslipp fra den norske bilparken. Forslaget anses derfor også for å være akseptabelt for Norge. Kommmisjonen forventer at ekstrakostnader som påføres forbrukere ved introduksjon av det bindende utslippsmålet, i stor grad vil bli kompensert av reduserte drivstoffkostnader. Det vil bli bøter for produsenter som ikke følger opp forordningens bestemmelser. Tiltaket vil derfor ha stor gjennomføringssannsynlighet.

 

KOM (2007) 451 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om belysning på bakre kjennemerke på kjøretøy (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 76/760/EØF av 27. juli 1976 vedrørende lys for bakre kjennemerke på biler og tilhengere har blitt endret flere ganger. Direktiv 76/760/EØF er et av særdirektivene til direktiv 70/156/EØF.
Kommisjonen er opptatt av å forenkle lovgivningen innenfor EU, slik at alle endringer som er foretatt i direktivene blir mer oversiktlig. Mange endringer i et direktiv medfører at det blir uoversiktlig å finne frem til de siste endringene som er foretatt.  Kommisjonen har derfor belsuttet å kodifisere dirkektivene etter hver tiende endring.

Dette forslaget KOM (2007)451 tar for seg kodifisering av rådsdirektiv 76/760/EØF av 27. juli 1976 vedrørende lys for bakre kjennemerke på kjøretøy. Forslaget innebærer en kodifisering av alle endringer som er foretatt i direktiv 76/760/EØF, som således foreslås opphevet. I bilag III til KOM (2007)451 er det foreslått opphevelse av direktiv 76/760/EF, direktiv 87/354/EØF og direktiv 2006/96/EF
KOM (2007)451 vil, når det blir vedtatt, bli et av særdirektivene til rammedirektivet, og være et av grunnlagene for typegodkjenning av kjøretøy under direktiv 70/156/EF. Ettersom dette er en sammenstilling av tidligere endringer vil ikke dette medføre realitetsendringer.
 
Forslaget anses for å være relevant og akseptabelt i henhold til EØS-avtalen.
Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) kap. 28 må endres for å implementere forslaget når dette blir vedtatt som direktiv. Henvisninger til tidligere direktiv blir opphevet, og erstattet med henvisning til den vedtatte rettsakten.

 

KOM (2003) 145  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om fastholdelsesinnretninger for passasjerer på motorsykkel med to hjul som endret ved KOM (2006)265  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal dette kodifiseres for at det skal være lettere å lese og enklere å bruke.
 
Dette forslaget innebærer en kodifisering av direktiv 93/32/EØF av 14. juni 1993 om holdeinnretninger for passasjerer på motorsykler med to hjul med endringsdirektivene. Forslaget endrer ikke innholdet i direktivene som kodifiseres, men er kun en sammenskriving.

Forslaget til kodifisering er foretatt på grunnlag av en foreløpig konsolidering, hvor artiklene er nummerert på nytt.

I KOM(2006)265 er det foretatt mindre endringer i forhold til KOM(2003)145. Det presiseres at direktivet blir et særdirktiv til typegodkjenningsdirektiv 2002/24/EF. Dette innebærer at bestemmelser i direktiv 2002/24/EF som omhandler systemer, komponenter og separate tekniske enheter til kjøretøyet kommer til anvendelse i dette direktivet. 

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14, kap. 18 § 18-4  må endres for å inkludere forslaget til nytt kodifisert direktiv, når dette blir vedtatt. Kun redaksjonelle endringer er nødvendige.
Norge er positive til forslaget, da vi får et enklere regelverk å forholde oss til.

 

KOM (2003) 147  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om støtteben til motorsykkel med to hjul som endret ved KOM(2006)262  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal direktivet kodifiseres for at det skal være enklere å lese og enklere å bruke.
Dette forslaget har til hensikt å foreta en slik kodifisering av 93/31/EØF av 14. juni 1993 om støtteben på motorsykler med to hjul og senere endringsdirektiv. Forslaget endrer ikke innholdet i disse direktivene, men er kun en sammenskriving.

Forslaget KOM(2003)147 har blitt endret ved KOM(2006)262. Det er foretatt endringer i preamblen nr 1,5 og 6 mens nr 2,3 og 4 utgår. Videre er det foretatt mindre endringer i art 1,2,4 og 7, i Bilag I (pkt 6.2.3), i Tillegg 1 samt i Bilag II.

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14, kap. 14 § 14-5  må endres for å inkludere forslaget til nytt kodifisert direktiv, når dette blir vedtatt.
Norge er positive til forslaget, da regelverket blir enklere å forholde seg til.

 

KOM (2006) 556 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om merking av betjeningsorganer, kontrolllamper og indikatorer på motorkjøretøyer med to eller tre hjul  (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har besluttet at senest etter hver tiende endring av et direktiv, skal direktivet kodifiseres for at det skal være lettere å lese og enklere å bruke. Formålet med forslaget er å foreta en kodifisering av rådsdirektiv 93/29/EØF av 14. juni 1993 vedr. merking av betjeningsorganer, kontrollamper og indikatorer på to- og tre hjulede kjøretøy. Forslaget endrer ikke innholdet i tidligere rettsakter, men er kun en sammerstilling av tidligere endringer. I det tilfelle artikelen har fått nye nummer, vil sammenhengen mellom de gamle og de ny numrene vises i bilag IV.
Forslag til direktiv medfører ingen større realitetsendringer i forhold til dagens bestemmelser  og påvirker norske interesser i svært liten grad ut over dagens situasjon.

Vi stiller oss positive til forslaget. Kjøretøyforskriften må endres for å inkludere direktivet når dette er vedtatt i EØS-komiteen og tatt inn som en del av EØS-avtalen. I tillegg må registreringsrutiner m.v. oppgraderes slik at de blir i tråd med direktivets innhold.

 

Kapittel II Jord- og skogbrukstraktorer

KOM (2007) 462 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om radiostøydemping på jord-og skogbrukstraktor (vedlegg II kap II SD

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 75/322/EØF som gjelder elektromagnetisk støy er blitt endret flere ganger. Direktivet 75/322/EØF er et av særdirektivene til 74/150/EØF, som er erstattet av rådsdirektiv 2003/37/EF av 26. mai 2003 som omhandler typegodkjenning av jordbruks- og skogsbrukstraktor m.m. For å klargjøre regelverket, samt av rasjonaliseringshensyn er direktiv 75/322/EØF med senere endringer foreslått kodifisert/samlet, jf KOM (2007)462. Det vil si at direktivet erstatter direktiv 82/890/EØF, direktiv 97/54/EF, direktiv 2000/2/EF, direktiv 2001/3/EF og direktiv 2006/96/EF. Direktivet gjelder for traktorer med en maksimum hastighet på 40 km/t.
Forslaget anses for å være relevant og akseptabelt.
Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) kap. 27 må endres for å implementere forslaget når det er vedtatt som direktiv. Henvisninger til tidligere direktiv vedrørende elektromagnestisk støy blir opphevet og erstattet med henvisninger til det aktuelle forslaget når dette blir vedtatt som direktiv.

 

Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

KOM (2007) 699  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om opprettelse av et nytt byrå på området elektronisk kommunikasjon  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 13. november 2007 frem et forslag til forordning om å opprette et nytt EU-byrå på området for elektronisk kommunikasjon. Det foreløpige navnet er EECMA, European Electronic Communications Market Authority.

Bakgrunnen for forslaget er at Kommisjonen er av den oppfatning at ekommarkedet i dag fremstår som fragmentert og at markedspotensialet ikke utnyttes optimalt. Fremdeles blir felles regelverk tolket forskjellig og ulike nasjonale regulatører benytter ulike virkemidler i sine markedsanalyser. Virkemiddelbruken er ikke harmonisert nok. Ifølge Kommisjonen er ikke opprettelsen av ERG (European Regulators Group) tilstrekkelig til å bøte på dette. ERG foreslås dermed erstattet av det nye byrået, som dermed vil fremstå som en slags europeisk regulatør. Kommisjonen ser for seg at byrået vil basere seg på de nasjonale regulatørenes ekspertise, slik at de nasjonale regulatørene vil bli mer uavhengige og få økt makt i forhold til regjeringene i medlemsstatene. Byrået vil dermed ikke erstatte de nasjonale regulatørene, men kombinere de nasjonale regulatørenes kunnskap om nasjonale markeder med Kommisjonens felleseuropeiske tilnærming. 

I forslaget til forordning fremgår det hvilke oppgaver byrået vil få. Rett før forslaget ble lagt frem ble det tatt inn at byrået også skal ta over oppgavene til det allerede eksisterende byrået ENISA (European Network and Information Security Agency), og dermed også få en ledende rolle når det gjelder nettverks- og informasjonssikkerhet. ENISA er i dag lokalisert på Kreta, og det kan nevnes at Hellas er sterkt imot å legge ned ENISA og innlemme det i EECMA. Dette begrunnes særlig med de investeringer som grekerne allerede har foretatt i forbindelse med opprettelsen av ENISA.

Imidlertid er det vanskelig å si sikkert hvor stor myndighet byrået vil få i praksis før dette er etablert og ”oppe og går”. Erfaringer fra andre byråer er blandet, da EASA har myndighet til å fatte vedtak som er bindende for medlemmene, mens ENISA kun har rådgivende myndighet.  

Følgende hovedoppgaver  nevnes i forslaget:
 
-  Assistere Kommisjonen i form av teknisk sakkyndige uttalelser, studier og rapporter på ekomområdet. Byrået vil dermed fremstå som sentrum for ekom-ekspertisen i Europa, noe som i hvert fall potensielt gir stor makt.
 
-  Komme med uttalelser og rådgi Kommisjonen vedrørende nasjonale regulatørers virkemiddelbruk i ekommarkedene, men uten å fatte vedtak (slik kompetanse vil være forbeholdt Kommisjonen). Byrået skal imidlertid gi uttalelser i saker der Kommisjonen uttrykker ”serious doubts” vedrørende virkemiddelbruk notifisert under art. 7-prosedyren i rammedirektivet. Det antas at dette i praksis vil gi byrået stor innflytelse på virkemiddelbruken. Kommisjonen kan også be byrået å gi råd og assistanse i saker der en nasjonal regulatør ikke har klart å gjennomføre en markedsanalyse innen tidsfristen. På denne måten vil byrået få en slags ”meglerrolle”. 

-  Foreta analyser av transnasjonale markeder, der Kommisjonen har identifisert slike, i samarbeid med nasjonale regulatører. 

-  Gi Kommisjonen råd i spørsmål knyttet til frekvensforvaltning, herunder harmonisering av vilkår for frekvenstillatelser på felleseuropeisk nivå. Utarbeide et register med informasjon om bruk av frekvenser i Fellesskapet. 

-  Beslutningsmyndighet knyttet til administrasjon av nummerressurser og nummerportabilitet, herunder administrere den felleseuropeiske nummer basen ETNS og delta i utvelgelsen av selskaper som tilbyr felleseuropeiske tjenester.
 
-  Gi Kommisjonen råd i spørsmål knyttet til eAccessibility, ekomtjenester for funksjonshemmede og det felles europeiske nødnummeret 112.
 
-  Assistere Kommisjonen og nasjonale regulatører i diskusjoner og forhold til tredjeparter.
 
-  Ansvarlig for drift av databasen som inneholder prisinformasjon vedrørende internasjonal gjesting i mobilnett (roaming), og publisering av denne prisinformasjonen.
 
-  Ansvarlig for EUs arbeid med nettverks og informasjonssikkerhet, herunder økt innsats mot spam og ”cybercrime”. Innsamling av informasjon om alvorlige brudd på rutiner knyttet til sikkerhet og integritet i nasjonale nettverk.
 
Når det gjelder organisering av byrået, vil dette utgjøres av følgende enheter:

- Administrative Board
- Board of Regulators
- Director
- Chief Network Security Officer
- Permanent Stakeholders Group
- Board of Appeal 

Lederne for hver av de 27 nasjonale regulatørene i medlemsstatene vil utgjøre byråets Board of Regulators, som innehar beslutningsmyndigheten. Byrået skal fatte vedtak ved simpelt flertall. Det kan få rundt 135 ansatte (inkludert tidligere ansatte i ENISA), et budsjett på ca. 10 millioner euro det første året, og opp mot 28 millioner euro etter 3 år. Byrået vil bli finansiert gjennom bidrag fra Fellesskapet, samt gebyrer og avgifter som tas for de tjenester byrået utfører. Det rettslige grunnlaget for byrået er art. 95 i EU-traktaten. Det foreslås også å utnevne en egen Chief Network Security Officer som vil være ansvarlig for de deler av byråets arbeid som gjelder nettverks- og informasjonssikkerhet, og som vil ha en egen Permanent Stakeholders Group under seg.
  
Rådgivende gruppe for Kommisjonen bestående av representanter for de nasjonale regulatørene. PT er observatør i ERG. Det antas at dette ble tatt inn ”i siste liten” som et forsøk på å rettferdiggjøre den ressursbruk særlig knyttet til administrative kostnader som etableringen av et nytt byrå medfører. Ved å slå sammen de to byråene vil man spare inn en god del administrative kostnader. En evaluering av ENISA, foretatt tidligere i år, viser også at byrået sliter med administrative og praktiske utfordringer, og ikke kan sies å fungere tilfredsstillende.

Tildeling av frekvenser og nummerressurser på nasjonalt nivå, dvs. til benyttelse for nasjonale tjenester, omfattes ikke av forslaget, og vil fortsatt ligge under de nasjonale regulatørenes ansvarsområde.

Parlamentet har nå behandlet forslaget til Kommisjonen, og er med avstemning i plenum 24. september 2008 ferdig med sin første lesing. Parlamentet endret Kommisjonens forslag til en annen type ”entity” enn det Kommisjonen hadde foreslått. Parlamentets forslag til ”entity” kalles BERT (Body of European Regulators in Telecommunications).  Dette er i realiteten en utvidet versjon av ERG. Dette innebærer at Kommisjonen sitt forslag om et europeisk byrå (EECMA) må regnes for å være dødt.

BERT foreslås som et uavhengig ekspertorgan som gir råd, i form av såkalte ”opinions”, til Kommisjonen. Det legges opp til at BERT vil ha mange av de samme oppgavene som det EECMA var tiltenkt, men uten å være ”hemmet” av den mer formelle strukturen som et EU-byrå ville medføre. Det legges opp til at BERTs struktur skal være enklere enn det som var lagt opp for EECMA. Parlamentets forslag innebærer at BERT gis følgende funksjoner:

-Assistere Kommisjonen og Parlamentet og gi Kommisjonen og Parlamentet råd (”opinions”) om regulatoriske spørsmål: markedsanalyser, SMP og virkemiddelbruk
- Analysere nasjonale markeder der NRA ikke møter tidsfrister
- Assistere NRAer som er involvert i felles markedsanalyser av transnasjonale markeder
- ENISAs oppgaver ikke inkludert i BERT, slik at ENISA vil bestå som byrå for nett- og informasjonssikkerhet.
- Rådgi Kommisjonen, Radio Spectrum Committee (RSC) og Radio Spectrum Policy Group (RSPG) på området for frekvensforvaltning
- Skal ikke befatte seg med ETNS, 112-nummer eller mulige utvidelser av forpliktelser vedrørende nummerportabilitet.

Rådet arbeider med et eget alternativ til EECMA. Det er intern enighet om å fokusere på følgende tre prinsipper: enheten skal sikres uavhengighet fra Kommisjonen og medlemsstatene, enheten skal være forholdsvis liten og bestå av ledere fra NRAene (en fra hver medlemsstat) og hovedoppgaven skal være ex-ante regulering i ekommarkedene. Forslaget til det franske formannskapet er basert på Kommisjonsbeslutning 2002/62/EC som etablerer ERG. I realiteten er dette en formalisering av nåværende ERG ved at enheten gis samme arbeidsoppgaver som definert i Rammedirektivet.

Rådsarbeidsgruppen har presentert to alternativer til enhetens struktur (”supportstructure”): for det første en privatrettslig struktur (”private law entity”) og for det andre en fellesskapsstruktur (”small community body”). Delegasjonene i COREPER delte seg i to ved avstemming over disse alternativene. Halvparten av medlemsstatene stemte for det første alternativet og halvparten for det andre. Endelig ble det besluttet å forfølge det første alternativet om ”private law entity”.

På bakgrunn av Parlamentets endringsforslag og Rådets diskusjon, presenterte Kommisjonen den 7. november endringer i forslaget til forordning om opprettelse av et nytt europeisk byrå.  Kommisjonen forsøker her å imøtekomme Parlamentets og Rådets innsigelser og endringer som har kommet frem så langt i prosessen. Sammenlignet med Kommisjonens opprinnelige forslag, vil den nye ”enheten” bli mindre i størrelse og få mindre kompetanse enn den først var tiltenkt. Etter ønske fra både Parlamentet og Rådet, skal enheten være et effektivt kontor som vil fokusere på regulering av ekommarkedet, og verken ha kompetanse på området for frekvensforvaltning eller nettverkssikkerhet. Til forskjell fra det opprinnelige forslaget, vil heller ikke ENISA (the Eueropean Network and Information Security Agency) fusjonere med den nye enheten, men fortsette å eksistere som selvstendig byrå. De uavhengige nasjonale regulatørene vil utgjøre kjernen i den nye enheten, som vil bli kalt ”Body of the European Telecoms Regulator”. Denne navneendringen understreker Kommisjonens nye tilnærmingsmåte. Lederne av de nasjonale regulatørene vil bli gitt en sterk rolle i forbindelse med administrasjonen av den nye enheten og utnevnelse av en direktør, og enheten sikres videre institusjonell og finansiell uavhengighet.

Rådet har nå behandlet forslagene fra Kommisjonen og endringsforslagene til Parlamentet på Teleråds-møtet 27. november 2008, og kommet med en såkalt ”common position”. Det fremgår av denne at Rådet har fremmet et kompromissforslag som går ut på å formalisere ERG (Kommisjonsbeslutning 2002/627/EF) og gi den en fellesskapsstruktur. Dette i kontrast til både Kommisjonens forslag om å opprette et europeisk byrå (EECMA) og Parlamentets forslag (BERT). Den nye enheten skal hete Group of European Regulators in Telecoms (GERT). Hovedformålet med å etablere denne nye enheten er å sørge for en harmonisert regulering av ekommarkedene. Enheten skal bestå av lederene fra NRAene i medlemsstatene. Det foreslås at forordningen som etablerer den nye enheten trer i kraft 31. desember 2009.

 

KOM (2007) 861  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EF) nr. 460/2004 om opprettelse av det europeiske byrå for nett- og informasjonssikkerhet med hensyn til byråets varighet/levetid  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

European Network and Information Security Agency (ENISA) ble etablert i 2004 for en periode på fem år. Formålet med byrået var å sikre et høyt og effektivt nivå på nett- og informasjonssikkerheten i fellesskapet, å fremme en kultur for nett- og informasjonssikkerhet til beste for borgere, forbrukere, private virksomheter og offentlig sektor i EU og å bidra til et velfungerende indre marked.

Det fremgår av artikkel 25 i forordningen som etablerer ENISA at Kommisjonen skulle utføre en evaluering av byrået innen mars 2007. En slik evaluering ble gjennomført og et ekspertpanel la i januar 2007 frem en rapport hvor det fremkommer at de opprinnelige politiske årsakene til at byrået ble etablert samt de opprinnelige målene med byrået fortsatt er eksisterende.
ENISAs styre anbefalte på bakgrunn av evalueringen at det burde gjøres noen endringer i forordningen. En av disse endringene var forordningen skulle endres til å utvide byråets mandat uten at dette skulle medføre at det materielle virkeområdet skulle endres. En offentlig høring om utvidelsen og fremtiden til byrået ble holdt i perioden juni-september 2007. De som responderte var i hovedsak enige om at et byrå fortsatt er riktig instrument for å håndtere utfordringene knyttet til nett- og informasjonssikkerhet i EU.

13. november 2007 fremmet Kommisjonen et forslag om å etablere et nytt byrå innenfor området elektronisk kommunikasjon (EECMA). Kommisjonen foreslår at dette nye byrået tar over ENISAs aktiviteter. Siden ENISAs mandat utgår 13. mars 2009 vil det for å opprettholde kontinuiteten bli nødvendig å vedta en midlertidig regulering for de to årene som er mellom tiden fra 13. mars 2009 og datoen når det nye byrået etter planen vil ta over aktivitetene, dvs. 14. mars 2011. Kommisjonen foreslår følgelig at ENISAs eksistens forlenges til 13. mars 2011.

Det fremgår av Kommisjonens endringsforslag av 7. november 2007, at ENISA likevel skal fortsette å eksistere som selvstendig byrå. Dette etter ønske både fra Parlamentet og Rådet.

 

KOM (2007) 697  Forslag til direktiv om endring av rammedirektivet, tilgangsdirektivet og tillatelsesdirektivet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen foreslår en rekke endringer i rammedirektivet 2002/21/EF, tilgangsdirektivet 2002/19/EF og tillatelsesdirektivet 2002/20/EF. Endringene foreslås gitt med rettsgrunnlag i artikkel 95 og er EØS-relevante.

Hovedendringer i rammedirektivet :

•  Frekvensforvaltningen foreslås gjort mer markedsrettet, blant annet gjennom teknologi- og tjenestenøytralitet. I tillegg legges det opp til mulighet for handel med frekvenser mellom frekvensinnehavere. Det foreslås også en bedre tilrettelegging for en større europeisk harmonisering av frekvensbånd.

•  Prosedyren for konsultering av utkast til  konkurranserelaterte  enkeltvedtak foreslås endret slik at det nye ekom-byrået (jf EØS-notat om COM (2007)699) blir innlemmet i prosedyren. Dessuten foreslås det at Kommisjonen skal gis kompetanse til å nedlegge veto mot NRA'enes (i Norge er NRA'en Post- og teletilsynet) forslag til pålegg av virkemidler. Det fremsettes også forslag om at Kommisjonen på egen hånd skal kunne gjøre vedtak som pålegg bestemt virkemiddelbruk i nasjonale marked, f.eks. når NRA'en ikke følger opp Kommisjonens merknader innen en gitt tidsfrist. I tillegg fremsettes forslag som skal sikre NRA' ene større uavhengighet av blant annet politiske myndigheter. Det fremsettes også forslag om at andre myndigheter som har funksjoner etter direktivet skal ta mest mulig hensyn til Kommisjonens merknader (f.eks. klageorgan). Formålet er å sikre bedre harmonisering av elektronisk kommunikasjon i Fellesskapet. 

•  En tredje hovedendring er forslag til styrking av  sikkerhet og integritet  med formål å sørge for stabil og sikker bruk av elektronisk kommunikasjon til beste for sluttbrukerne. Tilbyderne skal kunne pålegges tiltak som ivaretar sikkerheten og integriteten i forhold til den til enhver tid eksisterende risiko.
 
Andre endringer i rammedirektivet:

Av forslag til andre endringer kan nevnes at:
- tilbyderne skal kunne pålegges å informere NRA'en om forventet fremtidig utvikling i nett- og tjenester
- det innskjerpes at utsatt iverksetting av NRA'ens vedtak bare kan gis i særlige tilfeller
- det skal legges tilrette for at sluttbruker skal ha tilgang til og mulighet til å distribuere enhver lovlig applikasjon og tjeneste
- Kommisjonen forelås gitt kompetanse innenfor nummerforvaltning, til blant annet å kunne fastsette prinsipper for gebyrinnhenting.

Foreslåtte endringer innenfor den sektorspesifikke konkurranseretten gjelder blant annet oppheving av at sterk markedsstilling i et marked kan føre til at en tilbyder har sterk markedsstilling i et annet marked, samt forslag om at ny markedsanalyse skal foreligge 2 år etter forrige notifisering i et marked. Kommisjonen foreslås gitt kompetanse til å kunne fatte vedtak om hvilke tilbyder en NRA skal utpeke til SMP-tilbyder, og hvilke virkemidler som skal ilegges.
Det foreslås også å gi Kommisjonen kompetanse til å kunne utpeke tilbydere med sterk markedstilling i transnasjonale markeder, samt pålegge egnede virkemidler. Kommisjonen foreslås også gitt en generell vedtakskompetanse når de finner at det foreligger ulik implementering mellom NRA'ene som kan føre til barrierer for markedet, slike vedtak kan gjelde blant annet like regulatoriske vilkår for nye tjenester, nummer, navn og adresseressurser og forbrukerforhold. Statene skal sikre at det kan tas i bruk sanksjoner ved overtredelse av bestemmelsene i direktivpakken.  
 
Hovedendringer i tilgangsdirektivet:
 
Den viktigste endringen er at funksjonell separasjon foreslås innført som et regulatorisk virkemiddel. Funksjonell separasjon er en prosess/situasjon hvor en tilbyder med sterk markedsstilling tvinges til å gi ikke-diskriminerende tilgang til alle andre tilbydere, ved at man skiller aktiviteten knyttet til tilgang til nett fra andre tjenester i nettet. Man splitter aktiviteten/virksomheten i ulike divisjoner. Formålet med funksjonell separasjon er å sikre lik tilgang til nett, produkter, service og lignende for alle tilbydere. Funksjonell separasjon er i følge Kommisjonen ment å være et virkemiddel som NRAene kan ta i bruk når gjentatte forsøk på å få til ikke-diskriminerende tilgang for andre tilbydere har feilet, dvs. som en siste utvei.

I henhold til forslaget (Artikkel 13a) skal Kommisjonen forespørres før en NRA tar i bruk virkemiddelet. Forespørselen skal vise at andre plikter/pålegg for å oppnå effektiv konkurranse har feilet eller vil feile, og at det er viktige og vedvarende konkurranseproblemer/markedsfeil i flere av markedene. Videre skal en analyse av forventet virkning for NRAen, selskapet og dets incentiver til å investere i nettet samt forventet virkning for andre aktører inkluderes. Særlig skal den forventede effekt for infrastrukturkonkurransen og potensielle virkninger for forbrukerne analyseres. Et utkast til hvordan tiltaket skal settes i verk skal også fremmes.

Det fremgår videre av forslaget (Artikkel 13b) at selskaper med sterk markedsstilling i et eller flere markeder skal informere NRAen på forhånd hvis de har intensjoner om skille ut aksessnettet til en egen juridisk enhet eller skal etablere en separat businessenhet. NRAen skal kartlegge effekten av en slik transaksjon og utføre en analyse av de ulike markedene knyttet til aksessmarkedet. På bakgrunn av analysen skal plikter pålegges, endres osv. En eventuell juridisk og/eller operasjonell utskilt businessenhet kan pålegges plikter dersom den er utpekt som tilbyder med sterk markedsstilling.

Parlamentet støtter innføringen av funksjonell separasjon, men med visse modifikasjoner. NRA må bevise at bruk av standard virkemidler over tid har vært mislykket, at det ikke er utsikter for en infrastrukturbasert konkurranse innen nærmeste fremtid og at funksjonell separasjon vil være det mest effektive virkemiddelet for å bøte på manglende konkurranse. Parlamentet foreslår at dersom en nasjonalt regulatør ønsker å bruke funksjonell separasjon som virkemiddel, må de få aksept for dette i Kommisjonen og BERT før det blir tatt i bruk. Parlamentet er også opptatt av at Videre Kommisjonen ikke skal gis vetorett over bruken av dette virkemiddelet. Når det gjelder Kommisjonens forslag om frivillig separasjon har Parlamentet ingen endringer

Hovedendringer i tillatelsesdirektivet:
 
Det foreslås ikke vesentlige endringer i tillatelsesdirektivet. De viktigste endringene er knyttet til:
- referanser til det foreslåtte nye byrået er tatt inn
- det tas inn en ny art. 6a om harmoniseringstiltak og en ny art. 6b om felles utvelgelsesprosedyrer
- tillatelser med varighet over 10 år skal hvert 5 år vurderes med henblikk på om vilkår for å kreve individuell tillatelse fortsatt er oppfylt, alternativt gjøres omsettelige.

Hovedformålet med endringsforslagene er å lette tilgangen og øke fleksibiliteten ved bruk av frekvenser, bla. ved hjelp av harmonisering av de ulike nasjonale regelverkene på området for generelle tillatelser. Det er viktig å sikre mer fleksibel frekvensbruk, dvs. implementering av teknologinøytralitet, tjenestenøytralitet og handel med frekvenser.

 

KOM (2007) 698  Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 2002/22/EF om universelle tjenester og brukerrettigheter, direktiv 2002/58/EF om kommunikasjonsvern og forordning (EF) nr. 2006/2004 om samarbeid om forbrukerbeskyttelse  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Endringer i USO-direktivet:
 
Hensikten med forslaget er å gi brukerne en høy grad av beskyttelse og rettigheter i et inkluderende informasjonssamfunn. Bakgrunnen er at trygghet for forbrukerne vil gagne den videre utviklingen av informasjonssamfunnet i Europa og legge til rette for opptak og bruk av nyskapende tjenester og nettverk. USO-bestemmelsene kan sees som et motsvar eller en korreksjon til en ren markedsmessig tilnærming. EU mener at et passende antall leverinspliktige tjenester og forbrukerrettigheter er en forutsetning for å oppnå et informasjonssamfunn for alle.

Nytt i forslaget:  Gi brukere av elektronisk kommunikasjon mer og bedre informasjon om priser og leveringsvilkår.
    •  Pålegge tilbyderne å publisere sammenlignbar, adekvat og oppdatert informasjon om priser og tilbud på en måte som er tilrettelagt for at tredjepart kan sammenstille og videreformidle informasjonen.
    •  Forbedre sluttbrukernes muligheter til nummerportabilitet. Ytterligere styrkning av enkelte brukergruppers rettigheter til tilrettelagte løsninger og tilgang til nye tjenester.
    •  Legge til rette for tilgang til og bruk av elektronisk kommunikasjon, inkludert nødkommunikasjon, for folk med nedsatt funksjonsnivå.
    •  Endre ordlyden fra ”possibility” til ”obligation” når det gjelder å sette inn særlige tiltak for folk med nedsatt funksjonsnivå.

Nødsamtaler:
 
    •  Sikre at brukere av utgående telefonsamtaler kan nå nødsentraler og styrke pålegget om å videreformidle informasjon til nødsentralene.
    •  Kommisjonen gis myndighet til å kunne gripe inn og om nødvendig bidra til harmonisering på området.

  Aksess og kvalitet på tjenestene (nettnøytralitet)
    •  Åpenhet om eventuelle restriksjoner på sluttbrukernes tilgang til lovlig innhold og tjenester som gjør det mulig å foreta informerte valg om mellom tilbydere og tjenester.

De nasjonale tilsynene gis myndighet til å forhindre reduksjon i kvaliteten på tjenester og å sette minimumskrav til overføringskapasitet og tjenester for sluttbrukerne. Også her gis Kommisjonen rett til å foreta harmonisering dersom det blir nødvendig.

Endringer i kommunikasjonsverndirektivet:

Kommisjonens mål med forslagene til endringer i kommunikasjonsverndirektivet er å styrke personvernet og informasjonsikkerheten ved bruk av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester. Dette anses grunnleggende for at brukerne skal opprettholde tilliten til bruk av ny teknologi. Endringene har karakter av å være en oppdatering og styrking av gjeldende regelverk som følger av Kommunikasjonsverndirektivet fra 2002. 
Bakteppet er at skadelig kode i større grad brukes for å stjele konfidensiell informasjon, økt utbredelse av identitetstyverier, kredittkortbedragerier på nett og innbrudd i brukers nettbank m.v. Spam estimeres fortsatt til å utgjøre 40-90 % av all e-post som sendes. Videre introduseres nye teknologier som gir opphav til personvernproblemstillinger.
 
Hovedendringer:
  
• Det innføres en plikt for operatører og ISPer til å varsle brukere om sikkerhetsbrudd som har medført tap av brukers data eller personvernkrenkelser.  
• Kommisjonen gis myndighet til å fastsette bestemte tekniske implementeringstiltak knyttet blant annet til varslingsprosedyren ovenfor. Dette skal skje etter konsultasjon med det nye europeiske tilsynet for elektronisk kommunikasjon. 
• Forslaget tar sikte på å styrke mulighetene for ISPer og andre med legitime interesser til å ta ut søksmål mot spammere for å beskytte sine kunder og forretningsinteresser. 
• Klargjøring av at direktivet også omfatter operatørers bruk av ny teknologi for innsamling av data og identifikasjon, bl.a. Radio Frequency Identification Devices (RFID). 
• Klargjøring av at bruk av spyware og annen skadelig kode er forbudt uavhengig av måten denne spres på til en datamaskin (nedlasting, cd-rom, usb-stick m.v.).
 
Det kan også fremheves at det nye europeiske byrået på ekomområdet er tiltenkt en sentral rolle når det gjelder personvern og informasjonssikkerhet. Særlig ved at byrået skal overta ansvaret for nettverks- og informasjonssikkerhet fra ENISA. Herunder skal byrået assistere Kommisjonen ved implementeringen av det nye regelverket, samt koordinere tiltak for å fremme informasjonssikkerhet mellom medlemslandene.

 

KOM (2007) 367  Forslag til direktiv om opphevelse av rådsdirektiv 87/372/EØF om frekvensbånd for koordinert introduksjon av offentlige paneuropeiske digitale landbaserte mobile kommunikasjoner i Fellesskapet (GSM-direktivet)  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til direktiv inneholder kun en opphelvelse av direktiv 87/372/EF (GSM-direktivet).
Samtidig med opphevelsen av GSM-direktivet kjører Kommisjonen et parallelt løp der det foreslås en ny kommisjonsbeslutning som skal gi det rettslige grunnlaget for at GSM-frekvensene kan benyttes til tredje generasjons mobiltjenester (3G) så snart GSM-direktivet er opphevet. Se omtale av dette forslaget til kommisjonsbeslutning nedenfor.

Formålet med å oppheve GSM-direktivet er å gi grunnlag for en ny regulering som vil gi tilbydere av 3G-tjenester en mulighet til å anvende GSM-frekvensene 900 MHz og 1800 MHz, for eksempel for nedlastning av video til mobiltelefon. Dette for å sikre en tilpasning til den teknologiske utviklingen, slik at flere tjenester kan tas i bruk og frekvensene kan utnyttes mer optimalt. GSM-direktivet fremstår idag som utdatert jf. de siste års utvikling innen trådløs teknologi.

 

KOM (2007) XXXX  Forslag til kommisjonsvedtak om harmonisering av 900 og 1800 MHz- frekvensbåndene for fremme av paneuropeiske elektroniske kommunikasjonstjenester i Fellesskapet  (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget til kommisjonsbeslutning åpner for at frekvensbåndene 900 MHz og 1800 MHz ("2G-båndene") skal kunne brukes til annen mobilteknologi enn GSM-teknologi. Disse frekvensbåndene er pr. i dag reservert for bruk til GSM-mobilsystemer gjennom GSM-direktivet.
I EU foregår det et parallelt løp med å oppheve direktiv 87/372/EF (GSM-direktivet) gjennom et nytt direktivforslag. Se omtale av dette direktivforslaget ovenfor. Det er en forutsetning for at kommisjonsbeslutningen skal kunne tre i kraft at GSM-direktivet oppheves.

Formålet med forslaget er å gjøre det enklere og mer lønnsomt for tilbyderne av elektroniske kommunikasjonstjenester å tilby og utvikle trådløse teknologier. Dersom forslaget vedtas vil det medføre økt tilgjengelighet til nye trådløse tjenster, noe som vil være positivt fra et forbrukersynspunkt.

Det er meningen at eksisterende frekvensbruk for GSM fortsatt skal være beskyttet for videre bruk så lenge det er et rimelig behov for denne tjenesten i medlemslandene.
En viktig begrunnelse for å åpne GSM-båndene for annen mobiltkenologi er hensynet til teknologi- og servicenøytralitet, som er en uttrykt målsetning i Kommisjonen, jf. Radio Spectrum Policy Groups WAPECS Opinion 23. november 2005 med sikte på en mer fleksibel bruk av spektrum i Europa. Dette er også en målsetning i den pågående revisjonen av regelverkspakken for elektronisk kommunikasjon.

Forslaget til kommisjonsbeslutning presiserer at all annen bruk enn til GSM i de aktuelle frekvensbåndene må ta hensyn til den tekniske utformingen av GSM-systemet og unngå skadelig interferens. Kommisjonen mener det er mulig at GSM fortsetter som tjeneste i båndene, sammen med nye tjenester, så lenge en gjør tjenestene kompatible for "sameksistens" i frekvensbåndene.

Videre foreslås det å åpne opp for effektiv bruk av "pan-europeiske" elektroniske kommunikasjonstjenester. For å bli vurdert som pan-europeisk tjeneste, må den samme tjeneste eller servicefunksjonalitet være tilgjengelig for alle sluttbrukere i EU/EØS. I vedlegget til forslaget er UMTS den eneste standarden som for tiden er spesifisert til å oppfylle de tekniske kravene til pan-europeiske elektroniske kommunikasjonstjenester, og som samtidig er kompatible med GSM. Kommisjonen peker på at ved bruk av UMTS i GSM-båndene vil en kunne øke bredbåndskapasiteten i mobilnettene betydelig. Eksempelvis vil det være mulig med overføring av data- og multimediatjenester.

 

Forslag til regelverksendring om internasjonal gjesting (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget fra Kommisjonen innebærer en forlengelse i tid og utvidelse av innholdet til forordning (EF) nr. 717/2007 om internasjonal gjesting i mobilnett, som er en del av EØS-avtalen.

Tale
Når det gjelder gjestesamtaler forlenges eksisterende regulering med tre år.
Det settes nye maksimalpriser på grossistnivå, det vil si prisen tilbyderne kan ta seg i mellom. Grossistprisen skal reduseres hvert år 1. juli fra 2009 til 2012 (se tabell nedenfor). Forslaget innebærer også nye maksimalpriser på sluttbrukernivå (Eurotariff). Prisen settes ned 1. juli hvert år til 2012 (se tabell nedenfor, mrk at prisen er eksklusiv moms). I tillegg sier forslaget at sekundtakstering skal benyttes på grossistnivå og på sluttbrukernivå med en mulig minimumsfakturering på opp til 30 sekunder for sistnevnte.
Dato for reduksjon i maksimalprisene for regulerte gjestesamtaler, både på grossist- og sluttbrukernivå i 2009, foreslås endret fra 30. august til 1. juli for å sikre harmonisering med pliktene knyttet til prising av SMS (tekstmeldinger).

SMS
Forslaget utvider forordning 717/2007 til å gjelde gjesting av SMS-tjenester innad i Fellesskapet. Det foreslås at det etableres en maksimalpris som tilbydere kan ta på grossisnivå for å gjeste tekstmeldinger sendt innenfor Fellesskapet. Grossistprisen skal ikke overstige 0,04 Euro per SMS (0,32 kr, ekslusiv moms).
Tilbyderne skal videre tilby sine gjestende kunder en Euro-SMS tariff som ikke skal overstige en gitt prisgrense per SMS. Fra 1. juli 2009 skal prisen ikke overstige 0,11 Euro (0,88 kr) per SMS. Alle gjestende kunder, med unntak av kunder som har pakkeløsninger eller særlige avtaler om pris, skal tilbys Euro-SMS pris. Sluttbruker skal på forespørsel gratis kunne bytte til og fra ordningen med Euro-SMS-pris. Et slikt bytte skal skje innen én arbeidsdag etter at forespørselen er sendt. Euro-SMS kan kombineres med Eurotariff. Tilbyder skal senest 1. juni 2009 varsle gjestende kunder om at ordningen med Euro-SMS vil gjelde fra denne dato.
Mottak av SMS skal ikke faktureres.

Forslaget fremmer gjennomsiktighet ved at tilbydernes plikt til å gi sine gjestende sluttbrukere personlig informasjon om pris også skal omfatte informasjon om kostnader knyttet til det å sende en tekstmelding.

Datatjenester
Forslaget fremmer gjennomsiktighets- og beskyttelsesmekanismer for gjesting av datatjenester. Når en sluttbruker starter en seanse med data gjesting i et annet medlemsland, skal vedkommende bli informert om at han/hun gjester og hva gjeldende pris for denne tjenesten er.
Innen ett år etter at forordningen er vedtatt (dvs senest 1. juli 2010) skal tilbyderne ha på plass en ordning som tilbyr alle gjestende sluttbrukere en gratis mulighet til å på forhånd spesifisere en maksimumgrense (i beløp) for datagjesting  - en såkalt cutt-off limit. Tanken er at når den spesifiserte maksimumsgrensen er nådd skal datatjenestene opphøre med mindre og inntil kunden ber om fortsettelse.

Forslaget setter også en grense for gjennomsnittlig grossistpris som en tilbyder av det besøkte nettet kan kreve fra en tilbyder med gjestende kunde, for datagjestingtjenester. Denne grensen er på 1 Euro per megabyte data som overføres. Termen "offentlig mobiltelefonnett" endres til "offentlig mobilkommunikasjonsnett.

Maksimalpriser tale - internasjonal gjesting (NOK ekskl. mva)  

 

 

 

 

 

01.jul.09

 

01.jul.10

 

01.jul.11

 

01.jul.12

 

Grossistnivå

 

 

 

2,07

 

1,83

 

1,59

 

1,36

 

Sluttbrukernivå

 

Ringe ut

 

3,42

 

3,19

 

2,95

 

2,71

 

 

 

Mottak av samtaler

 

1,51

 

1,27

 

1,04

 

0,80

 

Vekslingskurs per 29. juni 2007 (for grossistnivå)

 

 

7,9725

Vekslingskurs per 1. sept 2008 (for sluttbrukernivå)

 

 

7,9635


Det foreslås ikke regulering av sluttbrukerpris for datagjestingtjenester. Årsaken til dette er at dette markedet er i en tidlig og dynamisk fase med stor grad av teknologisk og kommersiell innovasjon. Prisene for sluttbruker er på vei ned og det vil etter Kommisjonens oppfatning være prematurt å regulere dette.

Forslaget til forordning antas å være EØS-relevant og ved innlemmelse i EØS-avtalen vil det være nødvendig med en mindre endring i forskrift om elektronisk kommunikasjon.

Forslaget til forordning ble diskutert på telerådsmøtet 27. november. Rådet er positiv til forslaget og det sendes nå videre til behandling i Parlamentet. Det legges opp til at Parlamentet kan behandle forslaget i 1 lesning i april 2009 og at forslaget kan tre i kraft 1. juli 2009.

 

Utlast til kommisjonsvedtak om harmonisering av 900- og 1800 MHz-frekvensbåndene for fremme av pan-europeiske elektroniske kommunikasjonstjenester i EU/EØS (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Utkast til Kommisjonens vedtak åpner for at 900 og 1800 MHz-båndene ("2G") skal kunne brukes til annen mobilteknologi enn GSM. Frekvensbåndene er i dag reservert for bruk til GSM-mobilsystemer gjennom GSM-direktivet.
I EU/EØS er 900 og 1800 MHz reservert for GSM gjennom direktiv 87/372/EF. Det foregår et parallelt løp med å oppheve GSM-direktivet ved et nytt direktiv. Samtidig som GSM-direktivet oppheves vil Kommisjonens vedtak tre i kraft.
Det er meningen at eksisterende frekvensbruk for GSM fortsatt skal være beskyttet for videre bruk så lenge det er et rimelig behov for denne tjenesten i medlemslandene.

En viktig begrunnelse for større fleksibiltet i frekvensbruken i de aktuelle frekvensbåndene er hensynet til teknologi- og servicenøytralitet som er en uttrykt målsetning i EU-kommisjonen, jf. Radio Spectrum Policy Groups WAPECS Opinion 23. november 2005 med sikte på en mer fleksibel bruk av spektrum i Europa.
Utkast til vedtak presiserer at all annen bruk enn til GSM i de aktuelle frekvensbåndene må ta hensyn til den tekniske utformingen av GSM-systemet og unngå skadelig interferens. Kommisjonen mener det er mulig for GSM å fortsette som tjeneste i båndene, sammen med nye tjenester, så lenge en gjør tjenestene kompatible for "sameksistens" i frekvensbåndene.

Vedtaksutkastet taler om å åpne opp for effektiv bruk av "pan-europeiske" elektroniske kommunikasjonstjenester. For å bli vurdert som en pan-europeisk tjeneste, må den samme tjeneste eller servicefunksjonalitet være tilgjengelig for alle sluttbrukere i EU/EØS. I vedlegget til utkastet er UMTS den eneste standarden som for tiden er spesifisert til å oppfylle de tekniske kravene til pan-europeiske elektroniske kommunikasjonstjenester og som samtidig er kompatible med GSM. Kommisjonen peker på at ved bruk av UMTS i GSM-båndene vil en kunne øke bredbåndskapasiteten i mobilnettene betydelig (overføring av datatjenester og multimedia-tjenester er nevnt som eksempler). 

 

Utkast til kommisjonsrekommandasjon om regulering av termineringspriser (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen har observert svært ulikt nivå på termineringsprisene i medlemslandene. Videre finner Kommisjonen at det er variasjon i hvilken kostnadsmodell som brukes i reguleringen. Under henvisning til Rammedirektivets artikkel 8(2) understreker Kommisjonen at gjeldende rettslige utgangspunkt er å legge til rette for utviklingen av konkurranse blant annet ved å sikre effektiv utnyttelse av ressurser til fordel for forbrukerne og videre å unngå konkurransevridninger eller andre begrensninger.

Formålet med rekommandasjonen er derfor å sikre en harmonisert regulering av termineringsprisene i både faste- og mobile nett som vil sikre større juridisk sikkerhet og de riktige insentivene for markedet.   Det vises til at prisnivået i Europeiske land er høyere enn i land som ligger utenfor EU. Dersom den regulatoriske situasjonen i faste og mobile termineringsmarkeder ikke konvergerer vil det skape vridninger mellom markedene og sluttbrukerne. Fravær av regulering av termineringspriser vil føre til flere konkurranseproblemer som for eksempel overprising og kryssubsidiering. Calling-party-pays (CPP) prinsippet gir insentiver for tilbydere som tilbyr terminering til å sette priser som ligger over kostnader siden det er den tilbyderen som ringer som betaler for å terminere samtalen. En regulering ned til kostnadsorienterte priser vil derfor være det mest hensiktmessige grepet for å motvirke overprisingen.  Det vil kun være løpende, nåværende kostnader som kan dekkes inn via termineringsprisen. Denne metoden vil speile situasjonen i en konkurransesituasjon siden operatører ikke kan forvente å bli kompensert for ineffektive kostnader under konkurranse. Ved å utvikle en ”bottom-up” modell som inkluderer de nåværende kostnadene, vil den gjenspeile en effektiv tilbyder med et effektivt nettverk.

Modellen skal anta at en tilbyder baserer sitt nett på effektiv teknologi. Derfor burde en ”bottom-up” modell som utvikles for fastnettet baseres på at kjernenettet anvender Next-Generation-Network (NGN). En modell for mobil burde baseres på en kombinasjon mellom 2G og 3G i aksessnettet, mens kjernenettet er NGN basert.   Når man kalkulerer kostnaden for terminering skal den baseres på den langsiktige inkrementkostnaden (LRIC) hvor alle kostnader over tid er variable og dekker kun kostnader som genereres ved å produsere et gitt inkrement. Slike kostnadene som ikke ellers ville blitt generert dersom tjenesten ikke hadde blitt produsert, betegnes som unngåelige kostnader. Unngåelige kostnadene kan være både avhengige og uavhengige av trafikken. Unngåelige kostnader som er uavhengige av trafikken skal ikke dekkes via termineringsprisen. Trafikkuavhengige kostnader burde heller dekkes gjennom andre tjenester som SMS, MMS, bredbånd etc. Det nevnes at det er mulig å avstemme bottom-up modellen med top-down modell for å kvalitetssikre resultatet.  Hovedregelen ved fastsettelse av termineringspriser er symmetri, men asymmetri kan tillates på grunnlag av objektive kostnadsforskjeller utenfor operatørens kontroll. Det er ikke identifisert slike objektive kostnadsforskjeller for fastnettet. For mobiloperatører nevnes det at ujevn spektrumstildeling kan vurderes som en objektiv kostnadsforskjell. Grunnen til dette er at det er ulik enhetskostnad ved bruk av 1800 MHz og 900 MHz frekvenser og at spektrumstildeling i enkelte tilfeller ikke har vært markedsbasert.  Det understrekes imidlertid at kostnadsulempen avhenger av flere faktorer og at ulempen vil reduseres når markedsandeler jevnes ut.

Videre vil en markedsbasert tildeling som for eksempel ved auksjon føre til at kostnadsforskjellen blir endogen (avhenger av andre faktorer) og ikke lenger utenfor operatørens kontroll. Kommisjonen understreker at en samtale genererer nytte hos både den parten som ringer og den parten som blir oppringt. Gitt at man fordeler kostnader basert på årsakssammenhenger, tilsier det at kostnaden skal dekkes inn der den genereres, det vil si at begge partene burde dekke inn kostnaden. Dette aspektet gir opphav til alternative metoder å regulere termineringsmarkedet på. For eksempel nevnes det at flere land har såkalt "bill and keep" hvor termineringsavgiften er satt til null. "Bill and keep" har ikke vært brukt som et regulatorisk grep, men er et resultat av at tilbydere forhandler om pris. Videre nevens det at i land hvor det er den mottakende parten som betaler for samtalen (Receiving Party Pays/RPP), så unngår man monopolproblemstillingen man i dag har i CPP-land. Kommisjonen sier disse metodene kan være alternative løsninger på hvordan man skal regulerere termineringsmarkedene på lang sikt. Det nevnes at det burde anvendes en depresieringsmetode (avskrivningsmetode) som reflekterer den økonomiske verdien av et produkt. Dersom det ikke er optimalt å utvikle en økonomisk depresieringsmodell så kan en lineær- eller annuitetsmodell også anvendes. Innen 31.12.2011 forventes det at reguleringsmyndigheter har fått tid til å utvikle modell og at tilbydere har fått tid til å tilpasse sine foretningsplaner i henhold til rekommandasjonen.

 

Vedlegg XIII Transport

Kapittel I Innlandstransport

KOM (2007) 32 Meddelse om forlengelse av TEN-korridorer til EUs naboland (vedlegg XIII kap 1 SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la 31.01.2007 fram melding til Rådet og Parlamentet om forlengelse av de trans-europeiske transportaksene til EUs naboland, COM(2007) 32. Meldingen beskriver de første trinnene av en omfattende policy for nærmere integrasjon av EUs transportsystem med nabolandene. Dokumentet fokuserer på stamnettet for de internasjonale transportene og på relevant regelverk som påvirker bruken av disse rutene for alle transportformer.
Bakgrunnen er målet om å sikre at regelverk, standarder og tekniske spesifikasjoner i transportsektoren i land som er EUs viktigste handelspartnere er kompatible med tilsvarende i EU, for dermed å bidra til oppnåelse av Lisboa-agendaen ved å fremme handel og bærekraftig utvikling, så vel som sosial samhørighet.

Det Trans-europeiske nettverk for transport (TEN), som ble revidert i 2004, har et sterkt fokus på å integrere de nye medlemslandene i transportnettverket. TEN tar imidlertid ikke opp transportforbindelsene mellom EU og dets naboland eller andre handelspartnere. Disse forbindelsene har siden begynnelsen av 90-tallet blitt utviklet gjennom de Pan-europeiske korridorer/områder. Som følge av EU-utvidelsen i 2004 og 2007 er de Pan-europeiske korridorer/områder i all hovedsak innenfor EU og dermed en del av TEN-nettverket.

For å implementere konseptet "European Neighbourhood Policy" i transportområdet og for å finne måter for å forbedre forbindelsene mellom EU og dets naboer, etablerte EU-kommisjonen the High Level Group on the Extension og the major trans-European transport axes to the neighbouring countries and regions, jf. Commision Descion C(2004)3618 av 29.09.2004. Rapporten med anbefalingene fra High Level Group ble lagt fram i desember 2005. Rapporten har vært gjenstand for en bred høring, hvor flertallet av høringsinstansene var positive til anbefalingene.

Retningslinjer for transport i Europa og naboregioner
Kommisjonen mener konseptet for Pan-europeiske korridorer/områder må oppdateres for å reflektere den nye geografiske konteksten etter EUs utvidelse og for å styrke forbindelsene mellom hovedaksene i TEN-nettverket til nabolandene. Kommisjonen foreslår derfor å innføre de fem transnasjonale aksene som er foreslått av High Level Group: 1) Motorways of the Seas, 2) Northern Axis, 3) Central Axis, 4) South Eastern Axis og 5) South Western Axis.
Kommisjonen anbefaler å integrere de Pan-europeiske korridorer/områder i den nye strukturen.

Videre anbefaler Kommisjonen å vurdere listen over foreslåtte infrastrukturprosjekter fra High Level Group som indikativ og understreker betydningen av at det utvikles masterplaner for aksene. Den foreslår å støtte de horisontale tiltakene som er anbefales av High Level Group, som sikter mot en gradvis tilnærming av nabolandenes regelverk og policyutforming med relevant acquis communautaire. Tiltakene retter seg mot alle transportformer og inkluderer teknisk, juridisk og administrativ interoperabilitet med systemer i EU, prosedyrer ved grensepassering, implementering av ny teknologi, tiltak for å styrke trafikksikkerhet mv.

Implementering av policy retningslinjer
Det er behov for å forsterke samarbeidet mellom EUs institusjoner, medlemsstatene, nabolandene og andre relevante interessenter. Samarbeidet bør bringe landene sammen i en mulilateral setting, samtidig som et effektivt regionalt samarbeid muliggjøres. Samarbeidet bør bidra til å fremme interoperabilitet av nettverk og videre tilnærming til EUs regelverk og policy i nabolandene. Behov for utvikling av infrastrukturprosjekter av gjensidig interesse bør ha fokus og investeringer rettes mot disse prosjektene. Videre bør man gjennom samarbeidet overvåke fjerning av flaskehalser som ikke er infrastrukturrelaterte samt implementere horisontale tiltak langs aksene. Samarbeidet bør sikre og fremme bærekraftig utvikling.

Internasjonale finansieringsinstitusjoner vil være avgjørende for å finansiere tiltakene, selv om offentlige budsjetter vil forbli viktige. Fra 2007 vil European Neighbourhood and Partneship Instrument sørge for finansiell assistanse til naboland, i tillegg til at det forventes en betydelig økning i lånerammene for nabolandene i forbindelse med Kommisjonens forslag til nye EIB eksterne lånemandater for perioden 2007-2013.

Kommisjonen mener det er avgjørende med et sterkt og bindende rammeverk for koordineringen, for å sikre engasjement og eierskap i de berørte landene og en tidsmessig fornuftig og synkronisert implementering av tiltak langs aksene. Det kan etableres en struktur med tre nivåer:
-  Regionale styringsgrupper
-  Ministermøter
-  Sekretariat

De eksisterende regionale styringsgruppene og sekretariater bør gå inn i funksjonene over, der hvor slike allerede eksisterer.

Kommisjonen foreslår en to-trinns prosess for å implementere retningslinjene:
1. I en første fase vil samtaler bli igangsatt med alle naboland. Samtalene ville rette seg mot å få fram interesse og forpliktelse fra landene for å styrke det multilaterale koordineringsrammeverket.
2. I en andre fase, som en oppfølging av samtalene, kan Kommisjonen utarbeide konkrete anbefalinger og/eller forslag til implementering av policy og koordineringsrammeverk.

 

Kapittel II  Veitransport

KOM (2007) 264 endelig/2  Forslag til forordning om adgang til markedet for internasjonal persontransport  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den såkalte "vegpakken" som ble fremlagt av Kommisjonen 23. mai 2007 (se under omtalen av forslaget til forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport).

Formålet bak forslaget er å fornye, forenkle og revidere gjeldende regelverk på området. Innholdet kan oppsummeres som følger (de delene av forslaget som er nye i forhold til gjeldende rett er streket under):

    1. Innholdet i forordning (EØF) nr. 684/92 og forordning (EF) nr. 12/98 blir slått sammen til en ny forordning. Virkeområdet blir dermed internasjonal persontransport i og utenfor rute innenfor EØS med kjøretøyer med over ni seter, inkludert førersetet. Dette gjelder både transport mot vederlag og transport for egen regning. Ved transport med tredjeland vil forordningen bare gjelde for transittering av medlemsland. Videre gjelder forordningen innenlands transport på midlertidig basis i et annet land enn etableringslandet.

    2. Internasjonal transport skal skje med en fellesskapslisens. Myndighetene utsteder et antall attesterte kopier som svarer til det antallet busser som transportøren disponerer over. Det er adgang til å fastsette at fellesskapslisensen også kan gi adgang til nasjonal transport i etableringslandet.

    3. Fellesskapslisensen og de attesterte kopiene skal utstyres med  pregestempel og  signaturen til utstedende myndighet. I tillegg skal lisensene påføres et serienummer som skal føres i det sentrale registeret som er skissert i henhold til forslaget til ny forordning om felles regler om adgang til yrket, sammen med øvrige opplysninger om virksomheten.

    4. Myndighetene skal kontrollere at vilkårene for å inneha en fellesskapslisens er oppfylt, og kan tilbakekalle den hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt.

    5. Forordningen deler persontransport inn i fire undergrupper: Rutetransport, spesiell rutetransport (transport av arbeidstakere/elever til og fra arbeidsplassen/skolen), turbiltransport (transport utenfor rute) og transport for egen regning. Det gjelder til dels ulike tillatelsesregimer for disse transportkategoriene. Alle, med unntak av transport for egen regning, krever imidlertid fellesskapslisens som nevnt under punkt 2.

    6. Rutetransport krever egen tillatelse i tillegg til fellesskapslisensen. Tillatelsens egenskaper, søkeprosess, transportørens plikter m.m. er regulert i forordningen. De opplistede grunnene for å avslå en søknad er blitt færre, og viser bl.a. til visse typer transport innenfor kollektivtransportforordningen. Prosedyrene mellom de berørte myndighetene foreslås forenklet noe for å gjøre prosessen raskere. Når en tillatelse er utstedt, skal alle de berørte myndigheter få tilsendt en kopi.  Passasjerene skal utstyres med en billett som skal inneholde nærmere spesifisert informasjon.

    7. Turbiltransport er ikke underlagt krav til en egen tillatelse, men det kreves et eget kontrolldokument/kjøreskjema som må fylles ut før hver tur.

    8. Kabotasje er tillatt for turbiltransport, spesiell rutetransport når det foreligger en kontrakt mellom transportøren og oppdragsgiveren, og rutetransport når det er en del av internasjonal rute og det er meningen å møte transportbehovet innenfor et bymessig område eller til og fra tilstøtende bymessige områder. Ved utføring av kabotasje skal vertslandets regler følges, særlig hva gjelder vilkår i transportkontrakter, vekter og dimensjoner for kjøretøyer, krav til befordring av enkelte kategorier av passasjerer (barn og personer med redusert mobilitet), arbeidstid, kjøre- og hviletid og merverdiavgift. Et eget kontrolldokument/kjøreskjema skal utfylles på forhånd og medbringes i kjøretøyet ved kabotasjekjøring utenfor rute.

    9. Kontrollører skal ha adgang både til kjøretøyene og virksomhetens kontorer for å kontrollere at bestemmelsene i forordningen blir overholdt.

  10.  Gjensidig bistand og utveksling av opplysninger mellom statenes myndigheter skal foregå gjennom spesielle kontaktpunkter som oppnevnes i tråd med den foreslåtte forordningen om felles regler for adgang til yrket. 

  11. Det oppstilles mer detaljerte regler for sanksjoner og oppfølging fra etableringsstatens myndigheter,  bl.a. som følge av opplysninger om overtredelser som har forekommet på andre staters territorium. Overtredelseslandets myndigheter skal underrettes om hvilke sanksjoner som ilegges. Myndighetene i overtredelseslandet skal innen en måned oversende nærmere opplysninger om overtredelsene til etableringsstatens myndigheter. Opplysninger om overtredelser og sanksjoner skal registreres i et nasjonalt register som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler for adgang til yrket.
 
  12. Statene kan seg imellom inngå bilaterale eller multilaterale avtaler om ytterligere liberalisering av transportene som er dekket av forordningen.

  13.  Utvalget som er nedsatt i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18 skal bistå Kommisjonen ved anvendelse av forordningen. Kommisjonen skal årlig motta rapport fra medlemsstatene om eksisterende rutetillatelser og utført kabotasjekjøring.

Merknader

I Norge er gjeldende forordninger implementert i forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje § 4.
 
Forskriften må endres ved en eventuell implementering av forslaget.

Forslaget medfører at ansvarlig myndighet må endre på enkelte rutiner. I tillegg kommer kostnader ved en eventuell tilknytning til andre myndigheters register. Se mer om dette under de andre to posisjonsnotatene.

For næringen vil konsekvensene bli få og lite merkbare. Søkere til internasjonale bussruter vil få enklere og raskere saksbehandling.

Sakkyndige instansers merknader

Under høringen gjorde Transportbedriftenes Landsforening det klart at det ikke ville være i tråd med intensjonene bak revisjonen om det ble mer omstendelig å søke om å opprette internasjonale bussruter. Vegdirektoratet har påpekt at det bør være tilsvarende kabotasjeregime for persontransport som for godstransport, men at det etter forslaget er behandlet ulikt.

 

KOM (2007) 263 endelig/2  Forslag til ny forordning om felles regler for adgang til yrket som vegtransportør  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er en del av den såkalte "vegpakken" som ble fremlagt av Kommisjonen 23. mai 2007 (se under omtalen av forslag til ny forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport).

Formålet bak forslaget er å harmonisere ytterligere kravene som stilles for å kunne utøve yrket som transportør (løyvehaver). Dagens regulering gir et så stort spillerom for medlemsstatene at variasjonene i kravene til å utøve yrket som transportør kan medføre konkurransevridninger.
Forslaget skal bøte på denne situasjonen gjennom strengere minstekrav, mindre nasjonalt handlingsrom og tydeligere regler for oppfølging, kontroll og sanksjonering.

Innholdet kan oppsummeres som følger (de delene av forslaget som er nye i forhold til gjeldende direktiv er streket under):

    1. Virkeområdet dekker alle innehavere av vegtransporttillatelse (i Norge turvogn- og godsløyve) og alle som søker slik tillatelse. Unntatt er virksomheter som skal drive godstransport med kjøretøyer eller vogntog med mindre enn 3, 5 tonn totalvekt, persontransport med kjøretøyer med mindre enn ni sitteplasser eller egentransport av gods eller personer.

    2. Det oppstilles fire kvalitative kriterier for å kunne utføre vegtransportyrket:

    3. For det første må virksomheten være faktisk og varig etablert i medlemsstaten. Dette innebærer at virksomheten skal ha faste lokaler der det skal være mulig å gjennomføre en bedriftskontroll, det skal være innregistrert kjøretøy(er) i staten og det skal være en driftssentral med nødvendig utstyr og parkeringsareal på stedet. Virksomheten skal utpeke en transportleder som skal være ansvarlig for å oppfylle kravene til vandel og faglige kvalifikasjoner. Transportlederen er den som faktisk og vedvarende leder virksomhetens transportarbeid.

    4. For det andre oppstilles et vandelskrav. Både virksomheten og transportlederen må oppfylle kravene slik de er spesifisert.

    5. For det tredje må virksomheten ha tilstrekkelig økonomisk evne som kan dokumenteres gjennom omsetningsaktiva av en viss størrelse og et ikke for stort forhold mellom verdier og gjeld. Alternativt kan den økonomiske evnen dokumenteres ved en bankgaranti pålydende en nærmere angitt størrelse. 

    6. For det fjerde kreves det tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner som skal oppfylles av transportlederne. Emnene som skal gjennomgås er spesifisert i vedlegg til forslaget. Et kurs på minst 140 timer må følges, og eksamen fra godkjent institusjon må foreligge. Søkere som har minst fem års ledererfaring eller andre former for høyere, relevant utdannelse kan få fritak.
 
    7.  Det skal utpekes en transportleder av virksomheten som skal være ansvarlig for å oppfylle kravet til vandel og faglig dyktighet.

    8. Forslaget inneholder egne bestemmelser om saksbehandling og kontroll. Det skal utføres bedriftskontroller hos virksomhetene etter mønster av direktiv 2006/22/EF. Risikoklassifiseringssystemet som skal tas i bruk etter sistnevnte direktiv skal utvides i tråd med forslaget artikkel 10 nr. 2. 

    9.  Det oppstilles regler for hvilke forhold som utløser en advarsel og eventuelt en tilbakekalling av løyve/tillatelse. I tillegg kan myndighetene erklære transportlederen som uegnet i alle medlemsstater til å lede en transportvirksomhet.

  10.  Hver stats myndigheter skal bruke et register der visse opplysninger skal føres. Disse registrene skal knyttes sammen slik at myndighetene kan gjøre oppslag i alle de andre statenes registre om visse forhold. Det skal også utpekes nasjonale kontaktpunkter for utveksling av opplysninger mellom statenes myndigheter. 

  11.  For å forenkle mulighetene til å etablere seg i andre stater etableres en ordning med attestasjoner for oppfyllelse av kravene til vandel, økonomisk evne og faglige kvalifikasjoner fra opprinnelseslandet.

  12.  Til slutt inneholder forslaget sanksjoneringsregler, overgangsbestemmelser og rapporteringsplikt. I tillegg skal Kommisjonen bistås av utvalget som er satt ned i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18.

Merknader

Gjeldende norsk rett er basert på direktiv 96/26/EF som endret, og fremkommer av yrkestransportloven §§ 4, 5, 12, 25, 26, 27, 28, 29, 35, 40 og 41. Videre inneholder yrkestransportforskriften utfyllende bestemmelser i §§ 1-11, 16 og 23.

Dagens norske løyveordning for godsløyve og turvognløyve oppfyller kravene i nevnte direktiv. Fylkeskommunen er løyvemyndighet. På flere punkter går den norske reguleringen lenger enn minstekravene i direktivet. 

Forslaget vil kunne få visse rettslige og administrative konsekvenser for det offentlige:

    •  Yrkestransportloven og yrkestransportforskriften må omarbeides på flere, vesentlige punkter.
    •  Løyvemyndigheten må innarbeide nye rutiner i forbindelse med saksbehandling og oppfølging av løyvehavere.
 
I tillegg vil forslaget kunne få konsekvenser, særlig administrative, for private:

    •  Kravene til å få tildelt løyve skjerpes noe.
    •  Kravene som stilles til nåværende løyvehavere skjerpes noe etter en overgangsperiode.
    •  Det nye regelverket kan føre til hyppigere kontroller.

I dag har fylkeskommunene et felles saksbehandlingsregister for løyvesaksbehandling. Vegdirektoratet har et eget register for behandling av søknader om fellesskapstillatelse og fellesskapslisens. Vandelsmessige forhold er ikke er del av disse registrene, og kommer bare til myndighetenes kunnskap ved fremleggelse av politiattest. I Norge vil ikke alle overtredelser fremkomme på politiattesten hvis de har blitt avgjort ved ileggelse av gebyr eller forenklet forelegg. Det kan derfor bli problematisk etter gjeldende norsk rett å registrere alle overtredelser av betydning i disse systemene slik forslaget krever. Det krever en spesiell ordning for denne sektoren ved en implementering av en ordning som foreslått.

Sakkyndige instansers merknader

I 2006 foretok Kommisjonen en konsultasjonsprosess, der Norge fremmet en del innspill til hvordan regelverket på dette ormådet bør utformes og hva det bør inneholde. I brev fra Samferdselsdepartementet av 9. august 2006 til Kommisjonen (saksnr. 06/1265) oppsummeres disse synspunktene. En del merknader kommer også frem i høringen, selv om få instanser har noen konkrete merknader til den delen av forslaget som omhandler adgang til yrket.

 

KOM (2007) 265 endelig/3  Forslag til ny forordning om adgang til markedet for internasjonal godstransport  (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen kunngjorde 23. mai 2007 forslag til tre nye forordninger for å regulere vegtransportsektoren:

- KOM(2007)265final/3 Forslag til forordning om felles regler for adgang til markedet for internasjonal godstransport.
- KOM(2007)264final/2 Forslag til forordning om felles regler for adgang til markedet for internasjonal persontransport.
- KOM(2007)263final Forslag til forordning om felles regler for adgang til yrket innenfor vegtransport.

Her omtales den første rettsakten.

Alle de tre forslagene i pakken går ut på å fornye, forenkle og revidere gjeldende regelverk på området. Det er imidlertid enkelte nyheter i forslaget, særlig vedrørende adgangen til å drive kabotasjevirksomhet, som byr på utfordringer for å skape tilstrekkelig enighet til å få det vedtatt.
Forslaget til ny forordning går i stikkordsform ut på følgende (de delene av forslaget som er nye i forhold til gjeldende rett er understreket):

    1.  Innholdet i forordning (EØF) nr. 881/92, forordning 3118/93 og direktiv 2006/94/EF blir slått sammen til en ny forordning. Virkeområdet vil derfor utgjøre all internasjonal godstransport på veg som utføres mellom medlemssstatene (grensekryssende transport) eller innenfor en medlemsstat av en transportør som ikke er hjemmehørende der (kabotasje). Tredjelandstransport med ikke-medlemsstater er ikke berørt, med unntak av transittering av en medlemsstat.
 
    2.  Visse transportformer er unntatt. Dette gjelder egentransport, transport av post som del av offentlig tjenesteyting, transport av skadde kjøretøyer og transport med kjøretøyer med tillatt totalvekt som ikke overstiger 3, 5 tonn inklusive tilhenger.

    3.  Internasjonal godstransport skal skje med en fellesskapstillatelse og, hvis sjåføren er statsborger i en tredjestat, en førerattest.

    4.  Fellesskapstillatelsen, de attesterte kopiene og førerattesten skal utstyres med  pregestempel og signatur fra utstedende myndighet. I tillegg skal tillatelsene og førerattestene påføres et serienummer som skal føres i det sentrale register som er skissert i henhold til forslaget til ny forordning om adgang til yrket sammen med opplysninger om transportvirksomheten. 

    5.  Myndighetene skal kontrollere at vilkårene for å inneha tillatelsene og førerattestene er oppfylt, og kan tilbakekalle hvis vilkårene for innehavelse ikke er oppfylt.

    6.  Innehavere av fellesskapstillatelse har rett til å utføre kabotasje innenfor rammene av forordningen. Etter en grensekryssende transport kan transportøren gjennomføre tre påfølgende kabotasjeturer innenfor en uke etter leveringen av varene fra den grensekryssende turen. Disse turene må dokumenteres ved at nærmere angitte opplysninger skal påføres et fraktbrev for å muliggjøre kontroll. 

    7.  Når kabotasjekjøring foregår må transportøren følge vertsstatens regler om transportvilkår, kjøretøyenes vekter og dimensjoner, spesielle regler som gjelder for transport av farlig gods, levende dyr og lettbedervelige varer, arbeidstid, kjøre- og hviletid og merverdiavgift på transporttjenester.

    8.  Gjensidig bistand og utveksling av opplysninger mellom statene skal foregå gjennom spesielle kontaktpunkter som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler om adgang til yrket.
 
    9.  Det oppstilles mer detaljerte regler for sanksjoner fra etableringsstatens myndigheter, bl.a. som følge av opplysninger om overtredelser som har forekommet på andre staters territorium. Overtredelsesstatens myndigheter skal underrettes om hvilke sanksjoner som ilegges. Myndighetene i overtredelsesstaten skal innen en måned oversende nærmere opplysninger om overtredelsene til etableringsstatens myndigheter. Opplysninger om overtredelser og sanksjoner skal registreres i et nasjonalt register som opprettes i henhold til den foreslåtte forordningen om felles regler om adgang til yrket.

  10.  Utvalget som er nedsatt i henhold til forordning (EØF) nr. 3821/85 artikkel 18 skal bistå Kommisjonen ved anvendelse av forordningen. Kommisjonen skal årlig motta rapport fra medlemsstatene om hvor mange fellesskapstillatelser, attesterte kopier og førerattester som innehas av transportørene.

Merknader

Forordningene som foreslås erstattet er i dag implementert i norsk rett gjennom forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje § 2.

Dagens forskriftsbestemmelser må endres for å implementere forslaget.
De ansvarlige myndighetene må endre enkelte rutiner og følge tettere opp visse forhold. I tillegg må det utvikles et nytt register som kan knyttes opp til de andre nasjonale registrene, alternativt må det gjøres tilpasninger i dagens registre. Dette vil medføre utviklingskostnader.
For næringen er det først og fremst bestemmelsene om kabotasje som kan gi merkbare konsekvenser. Dette avhenger av om forslaget blir vedtatt som det står, om det blir en strengere regulering eller om det blir en mer liberal regulering.

Sakkyndige instansers merknader

Som nevnt i posisjonsnotatet om forslag til forordning om felles regler om adgang til yrket, er det tidligere blitt antydet fra ulike hold i næringen hva de ønsker. De tre forslagene har vært ute på høring. Brorparten av høringssvarene begrenset seg til å omtale den delen av forslaget som gjelder adgangen til å drive kabotasje. Høringssvarene er tilgjengelige på www.regjeringen.no.

 

Utkast til beslutning om definisjonen av den felles europeiske bompengetjenesten og dens tekniske elementer (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen arbeider med sikte på å legge fram et forslag til en rettsakt (Kommisjonsbeslutning) som definerer de teknologiske og funksjonelle kravene til den felleseuropeiske elektroniske bompengetjenesten (EETS) som følger av det såkalte EFC-direktivet (2004/52/EF). Kommisjonen har lagt fram et utkast for en komitologikomite der Norge deltar som observatør.

Aktuelle problemstillinger i forbindelse med denne underliggende rettsakten er:

    •  Kostnader for operatører dersom EETS-brikker må kunne "snakke med" alle godkjente systemer
    •  I hvilken utstrekning skal forholdet mellom utsteder (EETS provider) og operatør (toll charger) reguleres?
    •  Sertifisering av brikker og annet utstyr for hele Europa.

Merknader

I henhold til artikkel 4 nr. 4 i direktiv 2004/52/EF (EFC-direktivet) skal Kommisjonen (KOM) ta beslutninger om den felles europeiske bompengetjenesten. KOM kan også endre innholdet i vedleggene til direktivet.

Norge har allerede i dag en utstrakt bruk av elektronisk bompengebetaling. Systemet er samordnet i Norge gjennom AutoPASS og i Skandinavia gjennom NorITS. Dette er i prinsippet regionale modeller av en felles europeisk bompengetjeneste, og KOM vil ta utgangspunkt i slike.
Forslaget medfører ikke direkte behov for endring i norsk lovgivning, men kan få følger for organiseringen av bompengedriften. Vegdirektoratet kan ikke uten videre fortsette med å inneha dagens funksjon som "bompengetilsyn". Det stilles krav om uavhengighet, forsikring etc.
Det er vanskelig å beregne de økonomiske konsekvensene av rettsakten, men det er mulig at en del av Statens vegvesens utstyr må skiftes ut.

 

KOM (2006) 569 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om trafikksikkerhetskrav til veginfrastrukturen (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen meddelte i sin hvitbok av 2001 om den europeiske transportpolitikk fram til 2010 og i sin meddelelse om et europeisk handlingsprogram for trafikksikkerhet av 2003 at den ville ta et initiativ vedrørende veginfrastrukturens sikkerhet. Det foreliggende forslag til infrastrukturdirektiv er en oppfølging av dette, og et bidrag til å nå EUs mål om å halvere antall drepte i vegtrafikken innen 2010. Målet med direktivforslaget er å integrere sikkerhetsaspektet i alle faser av planlegging, prosjektering og drift av veginfrastruktur i det trans-europeiske nett. Forslaget skal sikre at veginfrastrukturforvaltere får den nødvendige veiledning, utdannelse og informasjon for å kunne øke vegnettets sikkerhet til gavn for trafikanter og befolkning som helhet. I følge Kommisjonens direktivforslag skal de materielle kravene i direktivet (vedlegg til direktivet) gjøres rettslig bindende for medlemsstatene.
Direktiveforslaget er forankret i EF-traktaten artikkel 71.

Forslaget ble lagt fram av Kommisjonen 5. oktober 2006. Rådet gikk ved sin behandling høsten 2007 inn for at de sikkerhetskravene som følger av vedlegg til direktivet (forslagets materielle hovedinnhold) ikke skulle gjøres bindende for medlemstatene, men i stedet ha karakter av å være ikke-rettslig bindende anbefalinger. I følge Rådets posisjon vil da medlemsstatene selv kunne velge hvilke annekser/sikkkerhetskrav og prosedyerer de vil gjennomføre.

TRAN-komiteen stemte for revidert forslag til veginfrastrukturdirektivet på sesjonen 25.-27. februar. Det sentrale i revidert forslag er at TRAN med dette følger opp Rådets tidligere posisjon om at direktivets annekser må være av ikke-bindende karakter og at det enkelte medlemsland kan velge hvilke annekser som skal implementeres. Direktivet vil kun gjelde for TENT-T, og ikke alle motorveger. TRAN-komiteen var av den oppfatning at Kommisjonens opprinnelige forslag av 5. oktober 2006 med bindende annekser bryter med subsidiaritetsprinsippet og at et slikt direktiv vil lage unødig mye byråkrati. Europaparlamentet i plenum stilte seg i juni 2008 bak Rådets og TRAN-komiteens posisjon. Kommisjonen har akseptert endringen gjort av Rådet og Parlamentet, det kan derfor legges til grunn at selv om ikke rettsakten per oktober 2008 formelt er vedtatt så foreligger det politisk enighet om at rettsaktens materielle krav vil få status som anbefalinger og dermed ikke være rettslig bindende for medlemsstatene.

Det ble holdt et ekspertmøte i Brussel 28/3-2007 hvor detaljer i forslaget til direktiv ble diskutert. Det er sannsynlig at det vil bli gjort enkelte endringer i den foreslåtte teksten etter dette møtet. Norske eksperter ble ikke invitert til dette møtet. Våre forslag til forbedringer av direktivforslaget ble imidlertid formidlet til ekspertmøtet via den nederlandske representanten til møtet. Kommentarene fra Norge gjelder blant annet bredden på konsekvensanalysene, faser for trafikksikkerhetsrevisjon og retningslinjer for sikkerhetsinspeksjon.

 

KOM (2008) 151 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv som legg til rette for grenseoverskridande handheving av visse vegtrafikkbrot (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

EU sette seg i kvitboka om europeisk transportpolitikk (COM(2001)370) som mål å halvere talet på drepne og skadde i trafikken innan 2010. Dette målet vart gjenteke i den europeiske handlingsplanen for trafikktryggleik som vart vedteken i 2003 (COM(2003)311). At trafikantane overheld grunnleggande trafikkreglar er eit viktig element i halveringsstrategien. Dette omhandlar i fyrste rekkje respekt for raudt lys, fartsgrenser, promillegrenser og bruk av bilbelte, ettersom desse brota er hovudårsak til alvorlege ulukker på vegane. Kontrollar og sanksjonering av vegtrafikkbrot er viktig for å påverke trafkantane si åtferd i den retninga ein ynskjer. Kontrollar bør være systematiske og sanksjonane effektive og gjelde alle overtredarar. Bedre handheving vert framheva som eit viktig og kostnadseffektivt tiltak som vil ha stor innverknad på EU sitt mål om ei halvering av talet trafikkdrepne innan 2010. Dersom den trenden ser i dag held fram syner Kommisjonen sin mid-term review (COM (2006) 74) at ein kun vil nå ein reduksjon i talet på drepne på 35 prosent. Undersøkingar tilseier at om lag 14 000 liv kan vert sparte og 680 000 skadar kan unngåast dersom trafikkbrot vert kontrollerte og sanksjonerte. Trafikkbrot utførde av utanlandske statsborgarar vert ofte ikkje sanksjonert, ettersom juridiske og tekniske instrument for forfylgjing på tvers av landegrenser manglar i EU/EØS. 

Direktivframlegget sitt hovudinnhald
Formålet med framlegget er å legge til rette for handhevinga av vegtrafikkbrot overfor førarar som har køyrety som ikkje er heimehøyrande i landet der brotet har skjedd (køyretyet er registrert i ein annan stat). Ein ynskjer å sikre handheving av aktuelle vegtrafikkbrot uavhengig av kvar i EU/EØS-området lovbrotet skjer og uavhengig av kva land køyretyet er registrert i.

Direktivframlegget skal legge til rette for betre handheving av fylgjande framferd (vegtrafikkbrot):

- å køyre fortare enn fartsgrensa
- promillekøyring
- å ikkje bruke bilbelte
- å køyre mot raudt lys

Dette er framferd som er forbode i heile EU/EØS-området, og som på europeisk basis er årsak til flest ulukker og drepne på vegane. Det vil vere nasjonal rett si nærare avgrensning av desse forboda som vil vere avgjerande i vurderinga av om ei handling fell inn under direktivet sitt bruksområde. Direktivet er foreslått til berre å gjelde sanksjonar som - heilt eller delvis - er av økonomisk karakter.
Framlegget til direktiv føreskriv etableringa av eit europeisk elektronisk nettverk for utveksling av data/opplysingar mellom EU/EØS-statane. Nettverket skal legge til rette for at styresmaktene i landet der vegtrafikkbrotet har skjedd, skal kunne gi melding til (notifisere) eigaren av køyretøy innvolvert i brotet. Ein reknar eit slikt system for å vere særleg viktig og effektivt i høve til vegtrafikkbrot som vert oppdaga med automatisk trafikkontroll. For Noreg sin del gjeld det per i dag fartsbrot.

Kommisjonen la fram forslag til direktiv 19. mars 2008. Framlegget er oversendt til Råd og Parlament for vidare handsaming. Det skal handsamast etter den såkalla codecision-prosedyren. Transportkomiteen i Parlamentet har med nokre tilleggsforslag støtta framlegget til direktiv. Rådet si juridiske teneste har konkludert med at eit regelverk med slikt innhald ikkje kan vedtakast med heimelsgrunnlag i EF-traktaten (søyle 1).  Det er derfor svært usikkert om forslaget i det hele tatt vil bli vedteke under EF-pilaren, noko som er ein føresetnad for at rettsakten kan bli teken inn som vedlegg til EØS-avtalen og gjort gjeldande i norsk rett. 

 

KOM (2008) 436  Forslag til revisjon av eurovignettedirektivet (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen presenterte "Grønn transport"-pakken 8. juli 2008. Denne pakken består av en meddelelse om "The greening of the transport sector", en kostnadsmetodikk for internalisering av eksterne kostnader forbundet med transport og et forslag til revisjon av det såkalte Eurovignette-direktivet, dvs. regelverket som danner rammene for avgiftslegging av tyngre kjøretøy på TEN T-nettverket. Revisjonen legger opp til et forslag til et rammeverk for å internalisere de eksterne kostnadene forbundet med veitransport. KOMs intensjon er at rammeverket for Eurovignette skal ferdigstilles innen 2010. Revisjonsforslaget vil om det vedtas erstatte gjeldende Eurovignettedirektiv 2006/38/EF som hadde implementeringsfrist i juni 2008 men som foreløpig ikke er implementert i norsk rett, da Norge har bedt om en tilpasningtekst.

Nærmere om innholdet i direktivforslaget
Forslaget vil gi medlemslandene rett til å hensynta også eksterne kostnader i forbindelse med avgiftsbelegging av tyngre kjøretøy. Det fremgår at "The external cost charge may include elements of cost reflecting the local air and noise pollution. It may also include elements of congestion cost provided that a similar charge is levied on other users causing congestion, including cars", jf. forslag til ny art. 10. Eksterne kostnader vil således bestå av to elementer; forurensning og kø. Ulykkeskostnader vil, på den annen side, ikke inngå som et element. Både eksterne kostnader og infrastrukturkostnader, som er eneste avgiftskomponent i dag, kan ilegges samlet eller separat. Det vil med andre ord være valgfritt om medlemslandene vil ha et påslag i bompengesatsen for eksterne kostnader. Inntektene fra et evt. påslag for eksterne kostnader foreslås øremerket til: ”projects and measures aimed at reducing the external costs of transport". Når Kommisjonen skal evaluere rammeverket i 2013 er det imidlertid lagt opp til at en internalisering av eksterne kostnader kan gjøres bindende for medlemslandene:

For å kunne avgiftslegge for eksterne kostnader må følgende kriterier oppfylles:
1) Avgiften må variere iht. tid og sted (dag/natt, rushtid/ikke-rush, type vei, strekning og EURO-klasse).
2) Avgiften må øremerkes tiltak for å redusere de eksterne kostnadene, f. eks. til forskning på renere biler eller drivstoff, bedre trafikkstyring eller ny / bedre infrastruktur, deriblant også jernbaneformål.
3) Krav om at avgiften i størst mulig grad belastes via elektroniske bompengesystem, slik at man reduserer køer ved bomstasjoner til et minimum.

Det geografiske virkeområdet foreslås utvidet til å gjelde også utenfor TEN-T-nettverket. Det er uklart eksakt hvor stor utvidelse av det geografiske området det er snakk om men i forordet til revisjonsforslaget (se direktivforslaget side 9) samt i memoet utaler KOM følgende: ”extends the scope of the current directive beyond the trans-European network in order to avoid inconsistent pricing schemes between major corridors and other interurban roads”. I punkt (13) i revisjonsforslaget gjentas dette: ”Inconsistent charging schemes should  be avoided between the trans-European network and other parts of the road network which may be used by international traffic. The same charging principles should therefore be applied to the entire interurban network.” Bypakker er imidlertid unntatt.

Direktivet vil fortsatt kun gjelde for tunge kjøretøy over 12 tonn, dvs. ikke for vanlige personbiler. Hvis man imidlertid operer med bompenger også for kjøretøyer fra 3,5-12 tonn skal direktivets bestemmelser gjelde også for denne gruppen. I revisjonsforslaget legges det opp til at direktivet skal gjøres gjeldende for alle kjøretøy over 3,5 tonn fra 2012, jf. direktivets Art. 7.5. Et unntak her knytter seg til avgifter knyttet særskilt til trafikkopphopning (congestion charging). Om man ilegger en slik avgift for kjøretøy over 3,5 tonn, forutsettes en lignende avgift for bl.a. vanlige personbiler, jf. overfor pkt. 2. 

Kommisjonen vil i 2013 vurdere under sin helhetsevaluering av rammerverket om ikke direktivet også bør gjøres gjeldende for kjøretøy under 3,5 tonn. 

Eksterne kostnader foreslås beregnet av en uavhengig myndighet ".which is legally and financially independent from the organisation in charge of managing or collecting part or the totality of the revenue of tolls.", art jf. 12 a. Det er mulig at dette vil være uproblematisk for Norge ved at Vegdirektoratet som takstmyndighet er uavhengig av bompengeselskapene.

Kommisjonen vil for øvrig presentere et felles klassifiseringssystem for kjøretøy. Dette skal anvendes for kalkulering av avgiftene. Systemet vil klassifisere iht. kjøretøyklasse, utslippsgrad og maksimal vekt. Fra 2014 vil man være pålagt å hensynta denne klassifisering ifm. avgiftsfastsettelsen, jf. art. 13.

Iht. til dagens Eurovignettedirektiv vil forslaget videreføre muligheten for økte avgifter i utsatte fjellområder, samt utvide listen over steder hvor denne tilleggsavgiften kan ilegges. I forslaget understrekes det igjen at maksimal rabatt skal videreføres på dagens nivå på 13 %, jf. bl.a. preamblets pkt. 20: "Excessive discounts or reductions could hamper the harmonisation of levy systems and the establishment of fair mechanisms for charging infrastructure costs to hauliers. The discounts or reductions reflect administrative savings and economy of scale and not unduly discriminate certain category of users. Accordingly, they should not exceed 13% of the normal charge level ;".

Medlemslandene vil være pålagt å rapportere hvert annet år om etterlevelsen av direktivet. Kommisjonen vil videre være pålagt å utferdige en midtveisrevisjon innen utgangen av 2013. Medlemslandenes rapporteringsplikt til Kommisjonen i forbindelse med nye bompengeprosjekter videreføres i revisjonsforslaget men fristen endres fra 4 til 6 måneder.
  
Status:
Forslaget har mottatt varierte reaksjoner blant medlemslandene. Randsoneland som Spania, Portugal og Hellas er skeptiske som følge av frykten for at økte avstandskostnader (distance charges) vil kunne skade nasjonal industris konkurransedyktighet. Dette fordi randsonelandene har lang avstand til de sentrale markedene i Europa. Det er få organisasjoner som har kommentert forslaget. Det internasjonale veitransportforbundet (IRU) har imidlertid uttrykt skuffelse over at KOM kun legger til grunn "polluter pays"-prinsippet. IRU argumenterer for en bredere strategi som bygger på "Cheapest Cost Avoider"- prinsippet, der ”polluter pays” kun er et av flere virkemidler. 

Det franske formannskapet har prioritert revisjonsforslaget høyt på sin agenda. Det er imidlertid uklart om man vil få til et politisk kompromiss på transportrådsmøtet 9. desember 2008.

Norge følger prosessen nøye og jobber aktivt for løsninger/tolkninger av revisjonsforslaget som i størst mulig grad gir rom for å videreføre norsk bompengepolitikk. Norge har på denne bakgrunn både hatt møte med Kommisjonen på ekspertnivå (07.11.08) og på politisk nivå (13.11.08).


Metoder for beregning av kostnader og effektanalyse av internaliseringen av eksterne kostnader i alle transportsektorer (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

I den reviderte hvitboken for transport "Keep Europe moving" går det frem at EU-kommisjonen (KOM) innen 10. juni 2008 skal presentere en kostnadsmodell som skal inkludere transportens eksterne kostnader. Denne modellen skal omfatte alle transportformer. Det er flere formål med en slik internalisering av kostnadene: Rettferdighet (jf. stikkordene "polluter pays" og "level playing field"), finansiering av infrastruktur og endring av adferd/transportform ("modal shift").
 
Utarbeidelsen av en slik modell fremheves som et sentralt initiativ for KOM v/ DG TREN i 2008. I første omgang har CE Delft på oppdrag fra KOM presentert rapporten "Methodologies for external cost estimates and internalisation scenarios". Mandatet for arbeidet går frem av art. 11 i direktiv 2006/38/EC (Eurovignett), og arbeidet er ellers nevnt i rådskonklusjonene fra EUs toppmøte 8.-9. mars 2007.

 

Kapittel III  Transport med jernbane

KOM (2004) 144  Forslag til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen fremmet 3. mars 2004 et forslag til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane, COM (2004) 144, 2004/0050 (COD).
 
Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, Artikkel 251.
 
Bakgrunnen for forslaget er et ønske om økt transport av gods med jernbane i Europa. I EU er det åpnet for økt konkurranse for internasjonal godstransport. Gjennom jernbanepakke II, som ble vedtatt våren 2004, vil hele det europeiske jernbanenettett bli åpnet for godstransport (fra 1. januar 2006 for internasjonal godstransport og fra 1. januar 2007 for nasjonal godstransport). Videre ble det i jernbanepakke II lagt opp til felles sikkerhetsregler og krav om interoperabilitet mellom de ulike jernbanesystemene. Disse tiltak vil lette muligheten for økt godstransport med jernbane. Imidlertid mener EU-kommisonen at det også bør stilles krav til kvaliteten på den godstransport som utføres slik at kundene vil finne det attraktivt å bruke jernbanen. Derfor foreslår Kommisjonen et utkast til forordning om kompensasjonsordninger ved kontraktsbrudd i godstransport med jernbane.
 
De regler om kompenasjonsordninger i godstransport som finnes i dag er hjemlet i den internasjonale jernbanekonvensjonen COTIF, bilag CIM, enhetlige rettsregler for avtale om internasjonal transport av gods på jernbane. De minimumskravene som stilles i h.h.t. konvensjonen er imidlertid ikke av særlig relevans, da bl.a. erstatningsbeløpene er meget lave. Forslaget til forordning tar imidlertid utgangspunkt i CIM, men reflekterer bedre behovene i dagens transportmarked. Samtidig understrekes at avtalefrihet er viktig, slik at man i forordningen kun stiller noen minimumskrav om erstatning, kvalitetskrav, erstatningsnivå, infrastrukturforvalters ansvar og informasjon til kunder m.v.
 
Forslaget regulerer plikter for jernbaneforetakene og deres kunder til å definere kvalitetskrav for godstransport med jernbane, herunder kompensasjonsordninger. Forordningen skal gjelde for all nasjonal og internasjonal godstransport i EU. Forslaget skal også gjelde transport til og fra tredjeland i tilfelle det er inngått avtale med tredjeland som omfattes av forordningen. 
 
Kvalitetskrav for godstransport med jernbane skal som nevnt ovenfor i utgangspunktet baseres på avtale mellom partene. Imidlertid må følgende krav være inkludert i kontrakten for at den skal være gyldig:

a)  enighet om tidspunkt for overlevering av gods, vogner etc mellom jernbaneforetak og godskunder
b)  ankomsttid og kompensasjon i tilfelle forsinkelser
c)  kompensasjon ved tap eller skade på gods
d)  kompensasjon i tilfelle jernbaneforetaket innstiller tog 
e)  kompensasjon i tilfelle kunden kansellerer transportoppdraget
f) partene skal bli enige om hensiktmessige prosedyrer for å kontrollere at kvaliteten i kontrakten ivaretas.
 
Oppfyller ikke partene kontraktskravene kommer erstatningsreglene til anvendelse. F. eks. er erstatning for tap eller skadet gods satt til maksimum 75 Euro pr. kilo manglende masse. Dette kan imidlertid i visse tilfeller fravikes i kontrakt slik at maksimumsbeløpet blir større enn nevnt.
 
Erstatning for forsinkelse skal avtales i kontrakten. For ”block trains” skal f.eks. erstatningen ikke være lavere enn 5 % eller være over 25 % av transportprisen. Kompensasjon i tilfelle manglende informasjon om forsinkelser skal ikke være lavere enn 5 % av transportprisen. Det er også inntatt bestemmelser om kompensasjon for indirekte tap. Denne skal ikke overstige 4 ganger transportprisen.
 
Partene skal enes om en prosedyre som skal brukes i tilfelle det oppstår uenighet om den inngåtte kontrakten.
 
I tilfelle infrastrukturforvalter er ansvarlig for forsinkelser er denne ansvarlig overfor jernbaneforetaket.   
 
Ansvar i h.h.t. ”ordinære” standardvilkår, som bl.a. skyld, force majeure eller omstendigheter som ikke kan unngås, omfattes ikke av utkast til forordning.

Merknader 

I Norge finnes ikke særskilt regelverk om erstatning i forbindelse med godstransport mer jernbane, unntatt for internasjonal godstransport med jernbane i henhold til de regler som er nevnt i den internasjonale jernbanekonvensjonen COTIF, jf. lov 10. desember 2004 nr. 82 om internasjonal jernbanetrafikk og om samtykke til at Norge tiltrer Protokoll av 3. juni 1999 om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980 (COTIF-loven).
 
Lovhjemmel må vurderes nærmere.

Sakkyndige instansers merknader 

Forslaget har vært på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. De fleste høringsinstanser mener at det bør vises tilbakeholdenhet med å regulere forhold som prinsipielt bør avtales direkte mellom partene i markedet.

 

KOM (2005) 190  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå som omhandler "term of office" til administrerende direktør i ERA  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endringer i reglene om tilsetning og forlengelse av mandatperioden for administrerende direktør, artikkel 31 pkt. 3. Forlengelse av mandatperioden kan i følge forslaget kun gjøres etter en evaluering fra Kommisjonen og for maksimalt 4 år. En evaluering skal særskilt være basert på resultat og innsats fra den første mandatperioden samt på byråets oppgaver og forpliktelse i årene fremover.
Begrunnelse for endringen er å harmonisere reglene for ledende personell i de europeiske byråene. Tilsvarende endringer gjøres i nærmere 20 andre byråer.  

Merknader 

For Norge har endringen liten praktisk betydning. Norge har som EØS-medlem ikke stemmerett i ERA's styre, og kan ikke delta i valget av administrerende direktør.

Sakkyndige instansers merknader 

Forslaget sendes ikke på høring, da innholdet ikke er av særlig relevans for Norge. 

 

KOM (2006) 785  Forslag til forordning om endring av forordning (EF) nr. 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til endring i forordning 881/2004 om etablering av et europeisk jernbanebyrå, KOM(2006)785, 2006/0274 (COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1).

Bakgrunnen for forslaget er å lette jernbanetransport over landegrensene, slik at godkjenningsprosedyrene for rullende materiell i de enkelte landene i forbindelse med grensekryssende trafikk forenkles. Rullende materiell som er godkjent i et EU/EØS-land skal ikke behøve gjennomgå en ny godkjenningsprosedyre utover det som er nødvendig for den infrastrukturen som skal trafikkeres. I den forbindelse foreslås det å legge ytterligere oppgaver til det europeiske jernbanebyrået, European Railway Agency (ERA).
 
Nedenfor følger de sentrale endringene i ERA-forordningen:

1. ERA skal samle inn informasjon om og granske de nasjonale reglene om tillatelse til ibruktaking av rullende materiell, herunder gruppere disse i h.h.t. foreslått ny artikkel 14a i sikkerhetsdirektivet. Dette arbeid skal skje i samråd med de nasjonale sikkerhetsmyndighetene.

2. ERA skal kunne kontrollere at de tekniske kontrollorganer som medlemslandene har utpekt i h.h.t. direktiv 2001/16/EF og 96/48/EF om samtrafikkevnen i jernbanesystemene, oppfyller vilkårene i disse direktivenes vedlegg VII.

3. I ny artikkel 16a foreslås det at ERA skal vurdere forholdet mellom vogninnehavere og jernbaneforetak hva gjelder vedlikehold. Denne vurderingen skal særlig omfatte vogninnehavernes kompetanse (organisering, personell og utstyr) for å gjennomføre vedlikehold på de vogner det har ansvar for, om det har de nødvendige verktøy for å overvåke og påse at vognene er i den stand som er påkrevd i h.h.t. regelverket m.v. Kommisjonen skal på bakgrunn av ERAs vurdering, om nødvendig, utarbeide en rekommandasjon om innføring av en frivillig eller obligatorisk sertifiseringsordning for vogninnehavere.

ERA skal følge utviklingen og implementeringen av det europeiske trafikkstyringssystemet (ERTMS), og støtte Kommisjonen i koordineringen av innstalleringen av ERTMS langs med TEN-nettets transportkorridorer. Videre skal ERA i den forbindelse sammen med de tekniske kontrollorganene og de nasjonale sikkerhetsmyndighetene overvåke prosedyrene for verifisering og ibruktaking av særskilte prosjekter.

ERA foreslås videre å bli tillagt ad hoc-oppgaver, enten gjnnom avtale med Kommisjonen eller på forespørsel fra Kommisjonen. Slike ad hoc-oppgaver må være i samsvar med byråets mål i h.h.t. artikkel 1. 

Merknader

ERA-forordningen er implementert i norsk rett gjennom egen forskrift, ERA-forskriften, av 16. desember 2005, nr. 1490.

Forslaget vil kreve endringer i ERA-forskriften.

Utvidelse av ERA's arbeidsområde vil kreve økte ressurser i ERA, både personell og økte budsjetter. Dette antas også å innebære noe økt tilskudd fra Norge til ERAs virksomhet. Norge betaler i dag ca 2,3 mill kr årlig justert i forhold til andelen av ERAs budsjett og aktuell valutakurs. Økte ressurser og et større aktivitetsnivå i ERA vil samtidig innebære økte oppgaver for sikkerhetsmyndighetene, og for Norges del for Statens jernbanetilsyn.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært sendt på høring til myndigheter, organisasjoner og aktørene i jernbanemarkedet.
 
Jernbaneverket  har ikke merknader til forslaget isolert sett.

Norsk Lokomotivmannsforbund forventer at Norges representant i ERA innehar en kompetranse som kan vurdere hele risikobildet innenfor sektoren, inkludert arbeidsmiljø og miljøforurensing. Dette er spesielt viktig om ERA får den tiltenkte oppgaven med klassifisering og sammenstilling av nasjonale regler som er skissert i forslaget. Videre mener man at forslaget om å tillegge ERA oppgaver i forhold til ERTMS-systemet er logisk.

Det var ikke andre merknader til forslaget.

 
KOM (2004) 232  Forslag til direktiv om lisensiering av jernbaneforetak – kodifisering av direktiv 95/18/EF  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for kodifiseringen (samling av rettsregler i ett regelverk) er at Kommisjonen i 1987 besluttet at all EU-lovgivning som hadde blitt endret maksimalt ti ganger skulle kodifiseres. Formålet med en slik kodifisering er å unngå et svært fragmentert regelverk fordelt på for eksempel et opprinnelig direktiv og mange endringsdirektiv.
 
Når det gjelder kodifiseringen av direktiv 95/18/EC, foreslås dette foretatt for å samle et regelverk som av årsaker som er nevnt ovenfor er spredt i endringsbestemmelser.
 
Kodifiseringen medfører ingen endringer mht. substans.
 
Direktivet omhandler krav til jernbaneforetak for å få utstedet en lisens i medlemslandet. En slik lisens utstedt i et medlemsland vil gjelde i hele EU-området. Organ som usteder lisen må være uavhengig av jernbaneforetaket.

Merknader 

Direktiv 95/18/EF er implementert i norsk rett, jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1490 om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften).

Sakkyndige instansers merknader 

Forslag har ikke vært sendt på høring da det ikke inneholder noen realitetsendringer. Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport.

 

KOM (2006) 784  Forslag til direktiv om endring av direktiv 2004/49/EF om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner  (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold 

Kommisjonen la 13. desember 2006 frem forslag til direktiv som endrer direktiv 2004/49/EF om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner, KOM(2006)784, 2006/0272(COD). Forslaget er hjemlet i Romatraktaten, Artikkel 71 (1). Forslaget skal vedtas etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten, Artikkel 251.

Vedlikehold:

For et rullende materiell (del av et rullende materiell), som det er gitt tillatelse til ibruktakting for, skal det også finnes et utpekt rettsubjekt som har ansvaret for vedlikeholdet av hver vogn. Rettsubjektet kan være jernbaneforetaket selv, underleverandør eller vogninnehaver. Vedlikeholdsprosedyrer m.v. skal kunne dokumenteres, og i tilfelle jernbaneforetak bruker vogner som tilhører flere ulike vogninnehavere, skal jernbaneforetaket fastsette nødvendige prosedyrer som verifiserer samsvar med gjeldende krav, jf. forslag til ny artikkel 14b.
 
Det er også foretatt noen redaksjonelle endringer.

Merknader

Forslaget vil kreve endringer i lisens- og sikkerhetsforskriftene.
 

Kapittel VI  Sivil luftfart

KOM (2005) 190 -16  Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning nr. 1592/2002 vedrørende "terms of office" til ledende personell i EASA  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag av 13. mai 2005 omhandler endring og harmonisering av reglene om tilsetting og forlengelse av ansettelsestiden for ledende personell (president, administrerende direktør og underdirektører) i EUs 20 desentraliserte byråer. De fleste av disse byråene ledes av en administrerende direktør som er ansvarlig overfor et styre. Det eksisterende regelverket for det enkelte byrå regulerer hvordan ansettelse av ledende personell skal skje, hvor lang tjenesteperioden er og vilkårene for om nåværende direktør skal få forlenget sitt mandat. 

Kommisjonen har etter undersøkelser funnet ut at det blant EUs byråer er ulik praksis mht. hvordan ansettelse av ledende personell skjer. Kommisjonen foreslår derfor å harmonisere regelverkene. Derved oppnås det lik praksis for ansettelse og forlengelse av tjenestetiden for ledende personell i EUs desentraliserte byråer – med unntak av to byråer som på grunn av deres begrensede varighet ikke har behov for endringen. [1] Endringen innebærer at beslutning om forlengelse av tjenesteperioden for ledende personell skal være basert på en vurdering av innsats og resultater oppnådd i første tjenesteperiode, samt byråets behov for kontinuitet. Videre skal det tas hensyn til byråets plikter og oppgaver i den kommende perioden. Vurderingen av om sittende administrerende direktør og underdirektør skal få forlenget sitt mandat foretas av EU Kommisjonen. Fornyelse av mandatet skal kun skje èn gang, og forlengelsen vil være begrenset til 5 år. 

Merknader

For Norge har denne endringen av forordningen liten praktisk betydning. Dette fordi Norge ikke har stemmerett i EASAs styre, og derfor ikke deltar i valget på slikt ledende personell. 


[1]  The European Agency for Reconstruction og the European Network and Security Agency.


KOM (2006) 396  Forslag til forordning om felles regler for driften av lufttransporttjenester i Fellesskapet  (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold 

Forslaget om felles regler for utøvelsen av flytransporttjenester i Fellesskapet er en revisjon av de tre rettsaktene som i sin tid utgjorde den såkalte ”tredje luftfartspakke”, og som markerte et viktig ledd i gjennomføringen av EUs Indre marked på luftfartsområdet. (Rådsforordningene 2407/92, 2408/92 og 2409/92, hhv. om driftstillatelser (lisenser) til luftfartsselskaper, om adgangen til flyruter innenfor Fellesskapet, og om takster og rater i lufttrafikk.)  Disse rettsaktene trådt i kraft 1. januar 1993, og det er ikke foretatt endringer i dem i mellomtiden. Formålet med forslaget er å revidere regelverk i lys av erfaringene og i lys av utviklingen i luftfartsmarkedet i EU siden den gang. Kommisjonen hevder også at Medlemslandene praktiserer regelverket ulikt, og at dette har negative konsekvenser for det indre markedet for luftfart.  
Med den foreslått revisjonen blir de tre rettaktene slått sammen til én rettsakt.  
 
Det er tale om en omfattende tekst som inneholder en lang rekke endringer både av redigeringsmessig og materiell art. I tillegg til selve meddelelsen som bl.a. inneholdt teksten til forslaget la Kommisjonen også frem et eget dokument med en konsekvensanalyse av forslaget. I løpet av 2003 - 2004 gjennomførte Kommisjonen en konsultasjonsprosess ang. behovet for revisjon av den tredje luftfartspakken, og forslaget som er fremlagt bygger på resultatene derfra.  

De viktigste endringsforslagene dreier seg om følgende:

 -   Mer presise og strenge krav til kontroll med lisensene til luftfartsselskaper
Det stilles strengere krav til økonomisk soliditet for å få lisens. Videre stilles det krav om at myndighetene fører tettere kontroll med den økonomiske situasjonen til nye luftfartsselskaper. Det forutsettes at nasjonale myndigheter skal være mer pro-aktive mht. å trekke tilbake en lisens når det er grunnlag for det. Kommisjonen gis en mulighet til å kreve at en lisens trekkes tilbake. Det legges opp til at EASA på et senere tidspunkt kan få en rolle ifm. utstedelse av slike lisenser.  
 -   Mer presise og strenge krav ang. leasing av luftfartøyer
Det stilles strengere krav til analyse av sikkerhetsnivået hos selskaper som luftfartøyer leies inn fra. Leasing av fly fra tredjeland tillates kun i unntakstilfeller, og kun for en kortere periode. Videre forutsettes det at leasing av fly med mannskap fra tredjeland kun skjer hvis resiprositet er sikret. Muligheten for å kreve at luftfartøy som benyttes av luftfartsselskapere hjemmehørende i EU skal registreres i det EU-landet der selskapet har sin lisens, foreslås fjernet. 
 
 -   Mer presise bestemmelser ang. ”forpliktelser til offentlig tjenesteytelse (FOT)”
FOT skal kun innføres til/fra regionale lufthavner slik de blir defineret i regelverket. Det foreslås noen administrative forenklinger, bl.a. mht. publisering av FOT-ruter. Men det stilles også nye krav til at medlemsstaten vurderer nødvendigheten av foreslåtte FOT i forhold til økonomiske utviklingsbehov i den aktuelle regionen. Det åpnes for at Kommisjonen med 2 måneders frist kan kreve dokumentasjon av slike vurderinger, samt en økonomisk analyse av den aktuelle regionen og virkningen av FOT på den økonomiske utviklingen. Maksimal kontraktsperiode forlenges fra 3 til 4 år; og til 5 år for spesielt definerte områder  - såkalte ’ultra-perifere regioner’, jfr. Artikkel 299 i Traktaten. (Norge har ingen områder som er definert som ultra-perifere.) Det innføres en hasteprosedyre som kan benyttes for å finne en ny operatør for en kortere tid ved plutselig opphør av trafikken, f.eks. som følge av at den opprinnelige operatør har gått konkurs eller trukket seg fra kontrakten av andre grunner. Det legges opp til at kontrakter for FOT-ruter som hovedregel skal inngås separat for hver enkelt rute, men det åpnes for at det inngås kontrakt for en gruppe av ruter der dette kan forsvares utfra operasjonell effektivitet.  

 -   Regler som knytter sammen markedet for intra-EU trafikk med markedet for trafikk mellom EU og tredjeland
Eventuelle begrensninger i bilaterale avtaler mht. å ta trafikk mellom ethvert EU-land og tredjeland for ethvert EU-selskap foreslås fjernet. Tilsvarende gjelder prisfastsetting. Det foreslås at rettighetene for flyselskaper fra tredjeland til å trafikkere ruter innenfor EU skal forhandles av EU og ikke av de enkelte EU-land. Det foreslås å begrense retten til overflyging av EU for selskaper hjemmehørende i land som ikke er part i internasjonale avtaler som gir slik rett.   

 -   Mer presise og enklere regler ang. fordeling av trafikken mellom flere lufthavner som betjener samme by e.l.
Reglene om definering av lufthavnsystemer osv, erstattes av en enkel regel som gir et medlemsland mulighet til å fordele trafikken mellom flere lufthavner på basis av objektive kriterier, men kun etter at forslaget er behandlet og godkjent av Kommisjonen.  

 -   Muligheten for inngrep i prisfastsettingen fjernes, og erstattes av krav til åpenhet ang. prissetting og (geografisk) ikke-diskriminering
Det settes krav til flyselskapene om å oppgi fullstendige opplysninger til publikum om sine priser, inkl. tilhørende prisvilkår; og prisene skal oppgis inklusiv alle gjeldende skatter og avgifter. Det skal ikke være tillatt å diskriminere mht. prissetting basert på geografiske kriterier. (Dvs.: Nasjonalitet eller bosted til kunden eller reisebyrået/billettselger.)  

Merknader

Forslaget er hjemlet i Traktatens transportkapittel (Art. 80.2).  Eksisterende regelverk er tatt inn i EØS-avtalen, og er innarbeidet i norsk rett som forskrift med hjemmel i § 16.1 i luftfartsloven som omhandler rettsakter som inkorporeres i EØS-avtalen. Den nye rettsakten forutsettes implementert på samme måte. Det er ikke noe som tyder på at det er nødvendig å endre luftfartsloven.  

Konsekvenser for norske luftfartsaktører: 

Det fremgår av en uformell høringsrunde blant berørte instanser at forslaget om innstramming i reglene om leasing oppfattes som belastende for norske luftfartsaktører. De antyder at dette vil kunne påvirke deres konkurransesituasjon negativt.  

Konsekvenser for Luftfartstilsynet og andre offentlig instanser: 

Luftfartstilsynet påpeker at skjerpede krav til tilsyn med den økonomiske soliditeten hos flyselskapene vil medføre økte kostnader for dem. Det samme gjelder skjerpede krav til tilsyn ifm. leasing av luftfartøy fra tredjeland. Men størrelsesorden er ikke angitt. Endringene i regelverket for FOT-ruter kan påvirke kostnadene for Samferdselsdepartementet både positivt og negativt. Muligheten for å inngå FOT-kontrakter på 4 år (i stedet for 3 år) kan samlet sett føre til at kravet om kompensasjon går noe ned, men det er ikke mulig å anslå størrelsesorden. Eventuelle krav fra Kommisjonen om mer grundig motivasjon for FOT-kravene kan på den andre side innebære økte administrative og økonomiske kostnader for departementet.  I dag er Konkurransetilsynet  delegert myndighet til å treffe vedtak om gjennomføring i EØS-avtalen av forordning 2709/92 (takster og rater i lufttrafikk).  Det må tas stilling til hvor ansvaret for oppfølging (håndheving) av de to gjenstående artiklene om prisregulering (Art. 22 og 24) i den nye forordningen skal plasseres.  

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært på uformell høring hos berørte instanser:

Luftfartstilsynet er stort sett positiv til de nye kravene mht. kontroll med lisenser, men gjør oppmerksom på at dette vil medføre økte kostnader for dem. Det samme gjelder de nye kravene til kontroll ifm. leasing. Luftfartstilsynet er negativ til at Kommisjonen skal ha noen kompetanse ifm. tilbakekalling av lisenser. Luftfartstilsynet ønsker å opprettholde kravet om at luftfartøy registreres i landet der flyselskapet har lisens. (Dette er ivaretatt i revidert versjon av artikkel 12.1.) -     

FAD og Konkurransetilsynet påpeker viktigheten at regelverket blir utformet på en slik måte at det er ”konkurransenøytralt” overfor aktørene  -  ikke minst mellom etablerte og nye aktører. FAD stiller spørsmål ved at det foreslås at kun flyselskap hjemmehørende i EU skal kunne være ”prisledende” på ruter innenfor EU. (Dette elementet er fjernet i revidert versjon av forslaget.) De uttaler seg generelt positivt om elementer i forslaget som gjør regelverket klarere.

Forbrukerombudet  er generelt positiv til forslagets elementer som angår informasjon til kundene om priser m.v.-    

NHO Luftfart er positive til strengere kontroll med lisenser, men påpeker at man ikke har tatt høyde for problemet med såkalte ”virtuelle flyselskap” som i flere tilfeller har vist seg å være useriøse aktører. Dessuten ber de spesielt om at de nye reglene ikke må medføre at staben i Luftfartstilsynet utvides. (Jfr. at virksomheten i prinsippet finansieres vha. gebyrer på luftfartsaktørene.) NHO Luftfart er positive til klarere regler ang. leasing, men påpeker at de foreslåtte regler ang. leasing fra tredjeland er for strenge. De mener de vil slå negativt ut for mindre aktører som har større behov for fleksibilitet mht. leaset materiell. NHO Lufttart legger mye vekt på at de foreslåtte reglene om FOT-ruter er lite fleksible, og mener bl.a. at noen ruter i Norge burde kvalifisere for 5-årskontrakter. NHO Luftfart støtter kravet om fullstendig informasjon til kundene om priser m.v., men påpeker at kravet må gjelde samtlige instanser og kanaler for kjøp av flybilletter  -  ikke bare til flyselskapene. (Begrepet "other ticket seller" er innført i revidert versjon av forslaget.)

 

KOM (2008) 388 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om organisering og bruk av Det felles europeiske luftrom (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

I følge prognoser vil lufttrafikken over Europa fordobles innen 2025. Dette vil medføre nye utfordringer for avvikling av lufttrafikken i europeisk luftrom, og var bakgrunn for at EU lanserte sitt initiativ om Det felles europeiske luftrom. 10. mars 2004 vedtok EU fire hovedforordninger som etablerer Det felles europeiske luftrom (SES I). Hovedmålet med initiativet fra EU var å øke kapasiteten i luftrommet, bedre effektiviteten i den europeiske lufttrafikkstyringen og opprettholde et høyt sikkerhetsnivå i luftrommet. 25. juni 2008 la Kommisjonen frem et forslag til revidering av de fire hovedforordningene, Single European Sky pakke II: Towards a more sustainable and better performing aviation. Målsettingen med forslaget til SES pakke II er å bedre kunne nå de hovedmål som lå til grunn for initiativet om Det felles europeiske luftrom. 

Omtalen omhandler forordningen som endrer Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) 551/2004 av 10. mars 2004 om organisering og bruk av Det felles europeiske luftrom (Luftromsforordningen). Notatet vil kun ta for seg de endringer i forordningen som er foreslått i Single European Sky pakke II.

Forslagene til endringer i Luftromsforordningen 551/2004 av 10. mars 2004 innebærer endring i artikkel 3 om etablering av en felles europeisk flygeinformasjonsregion, artikkel 3a om luftfartsinformasjon, artikkel 4 om luftromsklassifisering, og artikkel 6 om etablering av et europeisk rutenettverk.

Artikkel 1 i Luftromsforordningen fastslår at forordningen omhandler organisering og bruk av Det felles europeiske luftrommet innenfor virkeområdet av Rammeforordningen.
I henhold til artikkel 3 i forordningen etableres det en felles flygeinformasjonsregion – Single European Flight Information Region (EFIR), som nå skal omfatte hele luftrommet. Tidligere gjaldt dette kun det øvre luftrom (upper airspace) over FL 285. Det enkelte lands ansvar både i forhold til utpeking av ytere av flysikringstjenester innenfor deres luftrom, samt ansvar i henhold til ICAO-konvensjonen vil være uendret, jf artikkel 3 nr 4.

Artikkel 3a fastslår at det skal etableres en database for luftfartsinformasjon som dekker EU-området. Hensikten er at alle brukerne til enhver tid har oppdatert og rettidig kvalitetsinformasjon. Informasjonen i databasen skal også omfatte lufttrafikktjenesteinformasjon, meteorologisk informasjon og informasjon om trafikkflytledelse. I Norge i dag ytes luftfartsinformasjon ved at tjenesteyter (Avinor) drifter AIP Norge (Aeronautical Information Publication), som er en publikasjon som inneholder praktiske opplysninger for flyging i Norge.

Kommisjonen skal gi nærmere bestemmelser som implementerer deler av ICAO standarder og anbefalt praksis som omhandler rules of the air, innenfor rammen av Luftromsforordningen. Videre skal EU harmonisere ICAOs luftromsklassifikasjon.

Art 6: Forordningen legger opp til at ATM Network skal gi en optimal bruk av luftrommet og gjøre bruk av trajektorer samt maksimal tilgang til luftrommet og flysikringstjenester. For å nå dette skal det etableres et europeisk rutenettverk som tar for seg koordinering av bruken av luftrommet, koordinere og allokere begrensede ressurser, spesielt når det gjelder radiofrekvenser og radar transponderkoder. I tillegg kan det utføres tilleggsfunksjoner i ATM network, spesielt system-omfattende styring av informasjon. EU kan gi EUROCONTROL i oppdrag å utføre disse oppgavene, på grunnlag av EUROCONTROLs ATM-ekspertise på området. Inn–og utflygingsprosedyrer og luftromsorganisering rundt flyplasser blir et nasjonalt / regionalt ansvar. Dette skal hensynta trafikkbehov og kompleksitet etter konsultering av luftromsbrukere. EUROCONTROL skal fortsatt inneha ansvaret for trafikkflytledelse.
Art 9. Det skal utformes nærmere bestemmelser for implementering av regler for trafikkflytledelse. Iht nr 3 skal disse bestemmelsene inkludere en sammenholding av reiseplaner og tidsluker på lufthavner, og nødvendig koordinering med tilliggende regioner (gjøres av CFMU, EUROCONTROL).  

Merknader

Regelverket om Det felles europeiske luftrom pakke II (SES II), bygger på et initiativ fra EUs andre Høynivågruppe. For å løse de utfordringer som følger av en begrenset kapasitet i luftrommet og på bakken, understreket Høynivågruppen behovet for å fokusere på en forbedring av ytelsen (performance) i leveringen av flysikringstjenester, hensyntatt et fortsatt høyt sikkerhetsnivå i luftfarten.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen etablerer en europeisk flygeinformasjonsregion (European Flight Information Region - EFIR) som ikke kun begrenser seg til det øvre luftrom (over FL 285) som tidligere. Dette legger til rette for etablering av Funksjonelle Luftromsblokker (FAB’er) som kan strekke seg fra bakkenivå og oppover uten begrensninger i utstrekning. Etablering av FAB'er vil være et virkemiddel for å nå felleseuropeiske mål for ytelse.EU ønsker at ICAO skal etablere EFIR, og betinger at dagens strukturer for flygeinformasjonsregioner (FIR) må opphøre. I følge ansatt ved ICAOs Pariskontor kan ikke dette gjøres uten videre. Det må tas opp til behandling i EANPG (European Air Navigation Planning Group). Hvert land vil fortsatt ha ansvar for tjenesteytelsen innenfor de respektive områder som deres flygeinformasjonsregioner hører inn under (Area of Responisibility, AoR).

Det anses som noe usikkert hvilke deler av den nasjonale AIP som kan opprettholdes, og hvilke deler som vil bli ”overtatt” av publikasjonen for luftromsinformasjon (AIP) i den nye EFIR. EUROCONTROL har et mandat i å utarbeide en felles luftromsinformasjon (Single AIP) for dagens informasjonsregion i det øvre luftrom (EUIR). Rapport er avgitt til Kommisjonen mars 2008, men må sannsynligvis endres for å ivareta etableringen av EFIR som vil erstatte EUIR.

 

KOM (2008) 388 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om fastsettelse av rammeregler for opprettelse av et felles europeiske luftrom (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Ifølge prognoser vil lufttrafikken over Europa fordobles innen 2025. Dette vil medføre nye utfordringer for avvikling av lufttrafikken i europeisk luftrom, og var bakgrunnen for at EU i 2000 lanserte sitt initiativ om Det felles europeiske luftrom. 10. mars 2004 vedtok EU fire hovedforordninger som etablerer Det felles europeiske luftrom (SES I). Hovedmålet med initiativet fra EU var å øke kapasiteten i luftrommet, bedre effektiviteten i den europeiske lufttrafikkstyringen og opprettholde et høyt sikkerhetsnivå i luftrommet. 25. juni 2008 la Kommisjonen frem et forslag til revidering av de fire hovedforordningene, Single European Sky pakke II: Towards a more sustainable and better performing aviation. Målsettingen med forslaget er å bedre kunne nå de hovedmål som lå til grunn for initiativet om Det felles europeiske luftrom. 

Omtalen omhandler forordningen som endrer Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) 549/2004 av 10. mars 2004 om fastsettelse av rammeregler for opprettelse av et felles europeisk luftrom (rammeforordningen).
 
Rammeforordningen trekker opp elementene som inngår i det felleseuropeiske luftrom. Av de endringene som er foreslått finner vi blant annet ny definisjon av funksjonell luftromsblokk i art. 2.25, krav til tilsynsmyndighetens uavhengighet i art. 4, utvidelse av ICBs (Industry Consultation Body) virkeområde i art. 6 og etablering av ytelsesmål, samt overvåking av måloppnåelse i art. 11.

Artikkel 1.1 i Rammeforordningen angir at formålet med initiativet om et felles europeisk luftrom er å forbedre nåværende sikkerhetsstandarder, bidra til en bærekraftig utvikling innen lufttrafikken og å fastsette overordnede mål for å forbedre ytelsen innen lufttrafikkstyring (ATM) og flysikringstjenester (ANS) for allmenntrafikk i Europa. Endringen i forhold til gjeldende forordning er at miljø- og ytelsesmål er tatt inn i formålsbestemmelsen. 

I artikkel 2.25 er det gitt en ny definisjon av en Funksjonell luftromsblokk (FAB). Tidligere er det lagt mest vekt på hvordan luftromsblokken skulle utformes, mens det i forslaget er mer fokus på at anskaffelsen av tjenesteytingen innen luftromsblokken skal være optimalisert og/eller integrert.

Artikkel 4.1 er endret og lyder: ”Member States shall, at their choiche, jointly or individually nominate or establish a body or bodies as their national supervisory authority [..]” Endringen innebærer at medlemslandene enten hver for seg eller i fellesskap utpeker eller etablerer en enhet eller enheter som sin nasjonale tilsynsmyndighet for å utføre oppgavene i henhold til forordningen. Ved opprettelse av en luftromsblokk som går over flere stater, kan det innebære at det etableres en felles tilsynsmyndighet. 

Forslaget til endret artikkel 4.2 er at ”[..] the national supervisory authorities are at least functionally independent from any other public or private entity”. I gjeldende rammeforordning er det krav om at tilsynsmyndigheten er uavhengig av tjenesteytere. Minstekravet i forslaget er at de nasjonale tilsynsmyndighetene må være funksjonelt uavhengig fra enhver offentlig eller privat instans. Dette elementet henger blant annet sammen med oppgaven tilsynsmyndigheten vil ha med å utarbeide nasjonale ytelseskrav. I artikkel 4.2 er det lagt til grunn at nasjonale tilsynsmyndighetene skal utøve sin myndighet uavhengig og åpent. Medlemsstatene skal videre sørge for at nasjonale tilsynsmyndigheter har tilstrekkelige ressurser i utøvelsen av sine oppgaver, jf. forslagets artikkel 4.3.  

Artikkel 5.1 viser til at Kommisjonen skal assisteres av Single Sky Comitte (SSC). SSC skal påse at luftromsbrukernes interesser blir ivaretatt. Artikkel 5.4 og 5.5 er nye og henviser til Rådsbeslutning av 28. juni 1999/468/EC som inneholder prosedyrer for utøvelse av delegert myndighet. Kommisjonen har gjennom beslutningen fått delegert myndighet til å vedta rettsakter av mer teknisk rutinemessig karakter, som gjennomføringsbestemmelser og forskrifter.  Kommisjonen skal i prosessen assisteres av komiteer av sakkyndige fra medlemsstatene, og dette systemet betegnes som komitologi. Denne prosedyren er det for øvrig vist til i flere av artiklene i de fire hovedforordningene i Single European Sky.

I henhold til gjeldende Rammeforordning artikkel 6, ble bransjens rådgivende organ (Industry Consultation Body (ICB)) opprettet. Organets oppgave var utelukkende å gi Kommisjonen råd om tekniske sider ved gjennomføringen av Det felles europeiske luftrom. I det foreliggende forslag er organets mandat utvidet til at organet skal konsulteres og uttale seg om alle flysikringssaker ved gjennomføringen av Det felles europeiske luftrom. Dette skal sikre brukernes innflytelse i utviklingen av SES. 

Artikkel 8.1 gir Kommisjonen et generelt utformet mandat til å utarbeide implementing rules. I samme artikkel er det foreslått en endring som gir Kommisjonen mulighet til å velge å gi Eurocontrol mandat til å utføre oppgaver i utviklingen av nye implementeringsbestemmelser, mens Kommisjonen tidligere måtte til å gi Eurocontrol slike oppdrag. 

Et av hovedmålene med Det felleseuropeiske luftrom pakke II er å forbedre ytelsen innen flysikringstjenester (ANS) og nettverksfunksjoner (EATMN), og ny artikkel 11 i forslaget gir prosedyrer for fastsetting av ytelseskrav (”performance scheme”). Artikkel 11.1 er ny og utgangspunktet er at et felles europeisk organ (”performance review body”) skal utarbeide en plan for fastsettelse av overordnede europeiske ytelseskrav.  Denne planen skal utarbeides ved kontinuerlig gjennomgang av ytelsesnivået innen flysikringstjenester, og inneholde prosedyrer for innhenting av data fra alle relevante parter inkludert lufthavnsoperatører, lufthavnkoordinatorer, ytere av flysikringstjenester, luftrombrukere, nasjonale tilsynsmyndigheter, medlemsland og Eurocontrol. 

Artikkel 11.1 angir at det skal fastsettes felles europeiske mål for ytelse innen flysikringstjenester som tar høyde for sentrale ytelsesområder, jf. ICAO Doc. 9854, samt sentrale ytelsesindikatorer. Dette omfatter sikkerhet, kapasitet, effektivitet med hensyn til avvikling av flyginger og kostnader, samt miljøeffekter. Det er foreslått at disse felleseuropeiske målene for ytelse skal settes med en referanseperiode på 3 til 5 år. 

Nasjonale tilsynsmyndigheter skal etter konsultering av alle relevante parter utarbeide bindende nasjonale eller regionale planer for ytelse innenfor rammen av de felleseuropeiske målene Kommisjonen har satt. Kommisjonen skal foreta vurdering, godkjenning, overvåking og håndheving av disse planene.  Det er Single Sky Komiteen som formelt godkjenner ytelseskravene. Kommisjonens plan for ytelse skal inkludere insentiver og/eller disinsentiver som medlemsland skal ta i bruk i tilfeller hvor de nasjonale eller regionale ytelsesmål ikke blir oppnådd årlig eller ved utgangen av en referanseperiode. 

Kommisjonen kan utpeke Eurocontrol eller annen offentlig instans som ”Performance Review Body”. Dette organets oppgave vil utarbeide forslag til overordnede europeiske ytelseskrav, samt overvåke implementeringen av planene for ytelse, jf. forslagets artikkel 11.2.

Merknader

Single European Sky pakke II bygger på en rapport som ble lagt frem i juli 2007 fra EUs andre Høynivågruppe. Høynivågruppen ble utnevnt for å vurdere hvordan regelverket for europeisk luftfart kunne forbedres og forenkles. De tok særlig utgangspunkt i SES I, og i rapporten har høynivågruppen kommet med forslag til forbedringer. Forslaget kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:
  • Ytelse (”performance”) – Forslag om å ta inn krav om forbedret ytelse innen ATM og flyplass.
  • Miljøeffekter
  • Fortsatt forbedring av sikkerheten
  • Forbedre kostnadseffektiviteten

Sakkyndige instansers merknader

Luftfartstilsynet synes Kommisjonen har lagt frem et godt, og ikke minst nødvendig forslag til endring av de fire hovedforordningene innen SES. Erfaringene i tiden etter at SES ble innført har vist at initiativet ikke har fungert optimalt, og at det således var nødvendig å foreta noen justeringer. Luftfartstilsynet anser forslaget i artikkel 2.25 til ny definisjon av funksjonell luftromsblokk som fornuftig, og ser at forbindelsen til tjenesteyting som nødvendig. Kravet om at nasjonale tilsynsmyndigheters uavhengighet i artikkel 4 kan muligens føre til organisasjonsmessige endringer for Luftfartstilsynet. Det er på dette tidspunktet for tidlig å si noe om hva dette innebærer. Luftfartstilsynet stiller seg positive til at mandatet til bransjens rådgivende organ utvides, og ser nødvendigheten av at industrien sikres innflytelse i utviklingen av Single European Sky. Artikkel 11 angir at det skal fastsettes felleseuropeiske og nasjonale eller regionale krav til ytelse (performance) innen ATM og EANS. Luftfartstilsynet anser prinsippet om ytelseskrav som et middel til å oppnå målene med et felles europeisk luftrom. Likevel er det nødvendig å sikre at kravene som stilles er balanserte og at alle involverte parter involveres når disse kravene skal fastsettes. Det er foreslått at Kommisjonen skal utarbeide og håndheve insentiver og disinsentiver som kan anvendes dersom ytelsesmålene ikke blir nådd. Det er nødvendig å se nærmere på forslaget om at Kommisjonen skal kunne sanksjonere dersom norske tjenesteytere ikke oppfyller ytelsesmålene, da Norge ikke er medlem av EU. 

EU-Kommisjonens forslag til endringer i de fire hovedforordningene ble sendt på høring 29. juli 2008. I det følgende vil det bli gjort rede for mottatte innspill i høringsrunden.

Forsvarsdepartementet har i sitt høringssvar konkludert med at de endringene og presiseringene som foreslås i Single European Sky pakke II ikke endrer i nevneverdig grad de forutsetningene som allerede ligger i SES I i forbindelse med det sivil-militære samarbeidet eller Forsvarets aktivitet. Forsvaret har ingen innvendinger mot det foreslåtte forslaget, men har kommentert noen av punktene. For å ivareta Forsvarets behov for luftrom uten å gå på bekostning av målsettingen om et felles europeisk luftrom, så må behovet for nasjonal kontroll over luftrommet balanseres med den nasjonale og internasjonale sivile lufttrafikkens behov for kapasitet, effektivitet og sikkerhet i trafikkavviklingen. Denne utfordringen vil særlig bli synlig ved opprettelsen av og utformingen av funksjonelle luftromsblokker (FAB), og ved innføring av nytt teknisk utstyr for navigasjon og kommunikasjon. Forsvarsdepartementet har videre pekt på noen elementer i forslagene som er verdt å merke seg i forbindelse med den videre koordineringen mellom berørte instanser. I artikkel 1 i Rammeforordningen er en av hovedmålsettingene med SES II "ytelse". Artikkel 11 gir videre prosedyrer for fastsettelse av ytelseskrav. Forsvarsdepartementet har påpekt at militær vikrsomhet faller utenfor rammen av regelverket i SES, likevel slik at hvor militær virksomhet yter tjenester til den sivile trafikken, vil virksomheten falle innenfor regelverket. Konsekvensene av at militær lufttrafikk kan påvirke den sivile lufttrafikkutviklingen slik at utøveren av lufttrafikktjenesten ikke klarer å oppfylle ytelseskravene, er ikke konkret omtalt i regelverket. SAS Gruppen har i sitt høringssvar uttalt at de ønsker at medlemsstatene gir Single European Sky høyeste prioritet, uten å gjøre noen større endringer i forslaget fra Kommisjonen. SAS har kommentert noen hovedpunkter i forslaget, herunder sikkerhet, miljø og effektivitet, hvor destiller seg positiv til Kommisjonens forslag. Vedrørende kravene til ytelse uttaler SAS at de finner forslaget balansert og velavveid, herunder at det er nødvendig å ha målsettinger for ytelse på EU-nivå. SAS poengterer at det er viktig at flyselskapene involveres i denne prosessen. Kommisjonens rolle med hensyn til godkjenning av nasjonale eller regionale mål på området bør understrekes. SAS ønsker Kommisjonens forslag på området velkommen og ønsker ingen endringer av innholdet i forslaget. 

Finansdepartementet har i sin høringsuttalelse vist til at det ikke er redegjort for de økonomiske og administrative konsekvenser i forslaget, og at de derfor ikke har fullstendig informasjon til å kunne gi merknader til forslaget. De har likevel bemerket at Luftfartstilsynet er et forvaltningsorgan underlagt Samferdselsdepartementet, og de kan derfor ikke opptre som en økonomisk uavhengig enhet. Finansdepartementet forutsetter således at det ikke innføres regler som strider mot prinsippene for den norske budsjettprosessen. Tilsynsmyndighetenes budsjett må på vanlig måte behandles i regjeringen og Stortinget. Tilsvarende må eventuelle forslag til nasjonale ytelseskrav eller lignende dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer eller fremmes som satsingsforslag i den ordinære budsjettprosessen. 

Avinor har i sin høringsuttalelse kommentert at artikkel 2 i forslaget har en ny definisjon av funksjonelle luftromsblokker (FAB), og at definisjonen er i overensstemmelse med den forståelsen Avinor og samarbeidspartnerne innen NEAP-FAB har basert sin FAB tenkning. Avinor viser videre til at artikkel 4 i forslaget slår fast at medlemsstatene skal sørge for at tilsynsmyndighetene har tilstrekkelige menneskelige og finansielle ressurser. Avinor viser til at det ikke går frem av artikkelen hvem som skal bedømme hva som er tilstrekkelig. Det åpner for en oppbemanning av tilsynene, og tjenesteyterforordningen artikkel 15 gir anledning til å legge disse kostnadene inn i underveisavgiften og dermed påføre brukerne ekstra kostnader. Avinor er av den oppfatning at dette bør være gjenstand for grundige vurderinger slik at man er bevisst de kostnadene som belastes kundene deres. I forhold til artikkel 6 i forslaget viser Avinor til at de støtter den nye formuleringen som gir ICB en viktig rådgivende rolle når det gjelder implementeringen av SES. Flysikringsorganisasjonene er representert i ICB gjennom CANSO hvor Avinor er aktivt med. Avinor henviser til at artikkel 11 er helt omskrevet og at man legger opp til at det skal innføres bestemte ytelseskrav for flysikringsorganisasjonene. For Avinor er det avgjørende at disse ytelseskravene blir utarbeidet slik at de oppleves som rettferdige og forutsigbare, og at de tar tilstrekkelig hensyn til de ulike rammebetingelsene for de forskjellige organisasjonene, for eksempel når det gjelder kostnadsnivå. Avinor uttaler at det også må tas hensyn til hvordan Forsvarets aktiviteter kan påvirke Avinors ytelser. Mange Key Performance Indicators (KPI) er dessuten svært uferdige, og det er viktig at de ytelseskrav som settes oppleves som relevante. Avinor mener at tidsperioden for vurdering av om ytelseskravene er oppfylt bør være 5 år. Det gir bedre tid til korreksjoner hvis nødvendig. Avinor forutsetter at tjenesteyter blir konsultert ved vurderingen av eventuelle "straffetiltak" dersom ytelseskravene ikke blir oppfylt.

NHO Luftfart har i sin høringsuttalelse vist til at luftrommet over Europa er svært fragmentert, noe som gjør at flygingene ofte ikke kan velge korteste rute. Dette gir unødig høyt utslipp av CO2, og NHO Luftfart mener av den grunn at det er viktig at norske luftfartsmyndigheter og Avinor arbeider aktivt med opprettelsen av funksjonelle luftromsblokker. NHO Luftfart uttrykker videre sin støtte til Kommisjonens forslag med hensyn til effektiviseringen av ATM.

 

KOM (2008) 388 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om yting av flysikringstjenester i Det felles europeiske luftrom (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Ifølge prognoser vil lufttrafikken over Europa fordobles innen 2025. Dette vil medføre nye utfordringer for avvikling av lufttrafikken i europeisk luftrom, og var bakgrunnen for at EU lanserte sitt initiativ om Det felles europeiske luftrom. 10. mars 2004 vedtok EU fire hovedforordninger som etablerer Det felles europeiske luftrom (SES I). Hovedmålet med initiativet fra EU var å øke kapasiteten i luftrommet, bedre effektiviteten i den europeiske lufttrafikkstyringen og opprettholde et høyt sikkerhetsnivå i luftrommet. 25. juni 2008 la Kommisjonen frem et forslag til revidering av de fire hovedforordningene, Single European Sky pakke II: Towards a more sustainable and better performing aviation. Målsettingen med forslaget er å bedre kunne nå de hovedmål som lå til grunn for initiativet om Det felles europeiske luftrom. 

Omtalen omhandler forordningen som endrer Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) 550/2004 av 10. mars 2004 om yting av flysikringstjenester i Det felles europeiske luftrom (tjenesteytingsforordningen).
 
Tjenesteytingsforordningen legger grunnlaget for etablering av felles europeiske krav ved yting av flysikringstjenester. Av de endringene som er foreslått i SES II finner vi bestemmelser for utpeking av tjenesteyter, regler for etablering av funksjonelle luftromsblokker (FAB) og nytt avgiftssystem (charging scheme) for ytelse av flysikringstjenester.

I artikkel 1 fremgår det at hovedformålet med forordningen er å etablere felles europeiske krav til sikker og effektiv yting av flysikringstjenester. Det er ikke gjort noen justeringer i formålsbestemmelsen. 

Artikkel 2.3 innebærer at medlemslandene har en forpliktelse til å inngå mellomstatlige avtaler om yting av flysikringstjenester ved etablering av felles luftromsblokker. Nytt i artikkel 2.3 er at medlemslandene skal bestrebe seg på inngå avtale med aktuelle medlemsstater om tilsyn med tjenesteytingen innen funksjonelle luftromsblokker, samt gjensidig anerkjenne de utførte og pågående tilsynsoppgavene innen luftromsblokken. 

Artikkel 8.1 er det tatt inn et nytt element som fastslår at medlemslandene ikke kan nekte å utpeke en sertifisert utenlandsk tjenesteyter på bakgrunn av nasjonale særregler om eierskap eller krav til lokalisering av driftskontor. Dette er for å sikre like konkurransevilkår for europeiske tjenesteytere, samt oppmuntre medlemsstatene til å velge tjenesteytere fra andre land der det er hensiktsmessig. 

Bestemmelsen om funksjonelle luftromsblokker (FAB) i artikkel 9 a er flyttet fra luftromsforordningen til tjenesteyterforordningen for å tydeliggjøre sammenhengen mellom luftromsblokker og tjenesteyting. Kommisjonen understreker at hensikten med å etablere funksjonelle luftromsblokker er å bidra til å oppfylle de ytelseskrav for flysikringstjenester som settes gjennom ”Performance scheme” i rammeforordningen artikkel 11.1. Artikkel 9a.1 begrenser ikke luftromsblokkene til øvre luftrom som tidligere. Kommisjonen har angitt at det kan komme implementeringsregelverk som nærmere angir hvilket luftrom blokkene skal omfatte, og at det kan variere ut fra hver FAB hva som er hensiktsmessig. Utgangen av 2012 er satt som tidsfrist for etablering av luftromsblokker, mens det i den tidligere forordningen ikke var angitt noen frist. Kommisjonen har uttalt at dette innebærer at luftromsblokkene skal være etablert i praksis innen denne fristen. Artikkel 9a.3 pålegger medlemsstatene å foreta en formell og reell konsultasjon av Kommisjonen og andre medlemsland før luftromsblokker blir etablert. Dette for å forsikre seg om at de ulike initiativene for etablering av FAB er i samsvar med bestemmelsen. 

Kapittel 3 i forordningen omhandler avgiftssystem (”charging scheme”) for flysikringstjenester.  Formålet med avgiftssystemet er å bidra til større åpenhet ved fastsettelse, pålegg og håndheving av avgifter for luftromsbrukere, jf. artikkel 14. Nytt i bestemmelsen er at det er tatt inn at avgiftssystemet også skal bidra til større grad av kosteffektivitet i ytelsen av flysikringstjenester, effektivitet i avviklingen av lufttrafikken, samt opprettholde et høyt sikkerhetsnivå, jf. artikkel 14. Avgiftssystemet skal baseres på en oversikt over kostnader for tjenesteytingen som tjenesteyterne har pådratt deg til gode for luftromsbrukerne. Systemet skal fordele kostnadene mellom ulike kategorier av luftromsbrukere, jf. artikkel 15.1.

Artikkel 15.2 er endret slik at tjenesteyter ikke lenger kan kreve å få dekket alle kostnader, men fastsatte kostnader med rimelige beløp for rentekostnader på investert kapital, avskrivingskostnader, vedlikehold, drift, styring og administrasjon. Videre er det foreslått at sanksjoner som er ilagt tjenesteyter av medlemsstaten, for eksempel ved at ytelsesmål ikke blir nådd, ikke skal kunne tas med i kostbasen. Dette skal bæres av tjenesteyteren selv. I henhold til artikkel 15.2.d kan tjenesteytere heller ikke lenger bruke avgifter for å kryss-subsidiere mellom underveistjenesten og tårntjenesten. Dette er i følge Kommisjonen i samsvar med ICAOs prinsipper.. Det kan derimot skje kryss-subsidiering på nærmere vilkår innen hver av disse tjenesteformene. Det er foreslått at avgiftene skal fastsettes for kalenderår, og for en periode på minst 3 år og maksimalt 5 år. Artikkel 15.4 innfører en ordning som gir Kommisjonen adgang til å anvende deler av avgiftene til å finansiere felleseuropeiske prosjekter innen flysikringstjenester. 

Merknader

Single European Sky pakke II bygger på en rapport som ble lagt frem i juli 2007 fra EUs andre Høynivågruppe. Høynivågruppen ble utnevnt for å vurdere hvordan regelverket for europeisk luftfart kunne forbedres og forenkles. De tok særlig utgangspunkt i SES I, og i rapporten har høynivågruppen kommet med forslag til forbedringer. Forslaget kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:
   • Ytelse (”performance”) – Forslag om å ta inn krav om forbedret ytelse innen ATM og flyplass.
   • Miljøeffekter
   • Fortsatt forbedring av sikkerheten
   • Forbedre kostnadseffektiviteten

Sakkyndige instansers merknader

Luftfartstilsynet synes Kommisjonen har lagt frem et godt, og ikke minst nødvendig forslag til endring av de fire hovedforordningene innen SES. Erfaringene i tiden etter at SES ble innført har vist at initiativet ikke har fungert optimalt, og at det således er nødvendig å foreta noen justeringer. Artikkel 2.3 inneholder bestemmelser om inngåelse av avtale om tjenesteyting og gjensidig anerkjenning av utførte tilsynsoppgaver i funksjonelle luftromsblokker. Luftfartstilsynet stiller seg positive til endringen. Luftfartstilsynet har ingen innvendinger til artikkel 8.1 om diskrimineringsforbud av utenlandske tjenesteytere. Bestemmelsen gjør ikke inngrep i medlemsstatenes rett til valg av tjenesteyter. Artikkel 9a trekker opp rammene for etablering av funksjonelle luftromsblokker. Luftfartstilsynet ser dette forslaget som et viktig element for å kunne oppnå de ytelsesmål som settes. Det er således viktig å fokusere på grunnlaget for opprettelsen av FAB, slik at luftromsblokken etableres på en mest mulig hensiktsmessig måte i forhold til formålet. Avgiftssystemet i kapittel 3 innfører prinsipper for etableringen av avgiftssystem for tjenesteytere. Forslaget innebærer blant annet at det tjenesteyterne får dekket fastsatte kostnader mot full kostnadsdekning som i dag, det er ikke er tillatt med kryss-subsidiering og det skal fastsettes insentiver/disinsentiver dersom kravene til ytelse fastsatt etter rammeforordningen artikkel 11, ikke nås. Luftfartstilsynet har ingen innvendinger mot forslaget. Likevel kan det stilles spørsmål vedrørende ny artikkel 15.4 som gir Kommisjonen anledning til å bruke avgiftene til å finansiere felles europeiske prosjekter. 

EU-Kommisjonens forslag til endringer i de fire hovedforordningene ble sendt på høring 29. juli 2008. I det følgende vil det bli gjort rede for mottatte innspill i høringsrunden.

Forsvarsdepartementet har i sitt høringssvar konkludert med at de endringene og presiseringene som foreslås i Single European Sky pakke II ikke endrer i nevneverdig grad de forutsetningene som ligger i SES I i forbindelse med det sivil-militære samarbeideteller Forsvarets aktivitet. Forsvaret har ingen innvendinger mot det foreslått forslaget, men har kommentert noen av punktene. For å ivareta Forsvarets behov for luftrom uten å gå på bekostning av målsettingen om et felles europeisk luftrom, så må behovet for nasjonal kontroll over luftrommet balanseres med den nasjonale og internasjonale sivile lufttrafikkens behov for kapasitet, effektivitet ig sikkerhet i trafikkavviklingen. Artikkel 9a i Tjenesteytingsforordningen fastsetter krav om at funksjonelle luftromsblokker skal være etablert innen 2012, og det er ikke lengre angitt hvilket luftrom som omfattes av denne bestemmelsen. 

SAS Gruppen har i sitt høringssvar uttalt at de ønsker at medlemsstatene gir Single European Sky høyeste prioritet, uten å gjøre noen større endringer i forslaget fra Kommisjonen. SAS har kommentert noen hovedpunkter i forslaget. SAS mener at lufttrafikkavviklingen fortsatt har et potensiale til videre utvikling, for å garantere høyest mulig sikkerhet til lavest mulig kostnad. SAS stiller seg videre positivt til forslaget fra Kommisjonens med hensyn til forbedring av ytelsen innen miljø og effektivitet. SAS motsetter seg kraftfullt forslaget til artikkel 15 nr. 4 og mener denne bør fjernes ettersom den strider mot ICAOs prinsipper, samt Kommisjonens målsetting med SES, med hensyn til at avgifter skal fastsettes på et objektivt og åpent grunnlag basert på "users pay principle". SAS uttaler at de bare kan akseptere "pre financing" dersom det viser seg å være den mest effektive formen for finansiering. SAS er i prinsippet i mot all kryss-subsidiering ettersom det undergraver muligheten til åpen konkurranse og synliggjøring av kostnader. SAS kan derfor ikke gi sin tilslutning til Tjenesteyterforordningens artikkel 15 nr. 2. SAS mener artikkel 15 nr. 3 e må tydeliggjøres og bedre klargjøre hvordan "users" kan kunne delta i incentiver for å unngå diskriminering.  

Avinor har i sin høringsuttalelse til forslaget til endringer i forordningen vist til at de er enige i artikkel 8, at en medlemsstat ikke skal kunne nekte å utpeke en aktør på bakgrunn av nasjonale særinteresser som er irrelevante for tjenesteutøvelsen. Avinor viser til at artikkel 9 om funksjonelle luftromsblokker er ny og åpner for at ikke bare det øvre luftrommet inngår i blokken. Det er Avinor enig i fordi det åpner for en bedre utnyttelse av luftrommet. Tidsfristen for opprettelse av slike luftromsblokker innen utgangen av 2012 setter et sterkt press på alle involverte parter, både tjenesteytere og myndighetene. Opprettelsen av en luftromsblokk hvor flere staters luftrom inngår, krever en omfattende harmonisering av de relevante regelverk. Vedrørende artikkel 15 viser Avinor til at det samtidig som det fremdeles skal være anledning til å videreføre kostnader til brukerne gjennom avgiftssystemet, så legges det ikke lenger opp til et fullt "cost recovery" system. Det vil heller ikke være lov til å kryss-subsidiere mellom underveistjenesten og tårntjenesten. Avinor er pålagt å drive tjeneste over hele landet, også hvor det er økonomisk svært ulønnsomt. Det er viktig at disse forhold tas med i betraktningen når det åpnes for at medlemsstatene kan velge å dekke et eventuelt underskudd med offentlige subsidier. Det forutsettes også at Avinor som sådan, kan gjøre dette.

Meteorologisk institutt (MI) har vurdert forslaget, og viser til at flere av endringene vil eller kan få betydning for leveranser av meteorologiske tjenester til luftfarten, samt for opplegget med kontroll og oppfølging av slike tjenester. Meteorologisk institutt vurderer det slik at de kan forholde seg til endringene slik de foreligger. De peker likevel på mulige utfordringer knyttet til artikkel 18 a i tjenesteytingsforordningen. Studien som skal gjennomføres, med tilhørende rapport og eventuelt forslag om utvidet anvendelse av markedsprinsipper, skal omfatte meteorologiske tjenester. I forhold til artikkel 9 vedrørende statenes rett til å utpeke leverandør av meteorologiske tjenester, er MI fornøyd med at den beholdes uendret. 

NHO Luftfart støtter i hovedsak prinsippene i artikkel 15.2 i tjenesteytingsforordningen om premissene for kryss-subsidiering innenfor flysikringstjenesten. De understreker likevel behovet for å synliggjøre det faktiske kostnadsgrunnlag for de tjenestene flyselskapene mottar. De uttaler at det er helt vesentlig for å ha reelle og konstruktive konsultasjonsordninger med selskapene, og at dette vil gi incentiver til en kostnadseffektiv virksomhet. NHO Luftfart støtter intensjoner om å etablere klare incentivordninger for en mer effektiv og stabil tjenesteutøvelse, jf. artikkel 15.3 i forslaget. De viser til at slike ordninger må ha i seg klare økonomiske incentivordninger, og de oppfatter at regelverket gir rom for dette. NHO Luftfart oppfatter at artikkel 15.4 blant annet skal gi grunnlag for å finansiere prosjekter/infrastruktur på tvers av landegrenser, noe de gir sin støtte til. Dersom paragrafen også skal legitimere såkalt "pre-financing" er NHO Luftfart skeptiske til dette. Et slikt prinsipp vil også være i strid med ICAOs prinsipper for avgiftslegging.

 

KOM (2008) 390 Forslag til forordning om EASA-utvidelse til landingsplasser og ATM/ANS (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold 

Innledning
Da Rådsforordning nr 1592/02 (senere 216/2008) ble gitt i 2002 og allerede ved opprettelsen av Det Europeiske Byrået for Flysikkerhet EASA, var det en forutsetning at byrået på sikt skulle utvikles til å dekke alle områder av flysikkerheten. Dette standpunktet om en helhetlig og harmonisert tilnærming ble stadfestet av Kommisjonen i dens rapport COM (2005) 578 final ”Extending the tasks of the European Aviation Safety Agency: an agenda for 2010”. Dette ble også understreket i den såkalte høynivågruppens sluttrapport opprettet av daværende kommissær Jacques Barrot.  Begrunnelsen er til dels at i luftfartssystemet henger alt relatert til flysikkerhet tett sammen, og enhver fragmentering vil være uheldig og også lite effektivt, fra et flysikkerhetsmessig, økonomisk og administrativt perspektiv. 

EASA har så langt fått tildelt kompetanse på det flytekniske området, og i mars 2008 også i forhold til luftfartsoperasjoner, sertifikater og tredjelands luftfartøy. 

Kommisjonen legger nå frem forslag til utvidelse av forordning 216/2008 til å omfatte flysikringstjenester og flyplasser, jf 2008/0128 (COD) av 25. juni 2008. Forslaget omfatter også to nye vedlegg til Basisforordningen - ett for landingsplasser og ett for ATM/ANS - med grunnleggende regler (Essential requirements - ER) for disse områdene. 

Kommisjonens forslag bygger på to forslag fra EASA, jf. Opinion 3/2007 (landingsplasser) og Opinion 1/2008 (ATM/ANS). EASAs forslag var bygget på en bred høringsprosess.

Et mål i prosessen er på en klar og detaljert måte å spesifisere nærmere målsettingene i reguleringen av landingsplasser og ATM/ANS. Videre må endringsforslaget gi det nødvendige rettslige grunnlag for å gi EASA kompetanse på de to områdene og nødvendig hjemmel for å regulere aktuelle personer, foretak, organisasjoner, utstyr m.v. Reglene som foreslås av Kommisjonen, er generelle og overordna. Dette har sammenheng med Basisforordningens natur som overordna regelverk. Forslaget forutsetter at detaljene senere skal spesifiseres i utfyllende regleverk (implementing rules - gjennomføringsregler). Det er viktig at EASAs kompetanse defineres klart og utvetydig ettersom en endring av Basisforordningen i ettertid vil være både tungvint og tidkrevende.

Grunnet ulik forhistorie og forskjellige hensyn som gjør seg gjeldende, vil de to områdene (landingsplasser og ATM/ANS) bli behandlet separat i dette notatet.

Innhold - landingsplasser
Reglene skal gjelde for landingsplasser (ethvert areal på land, vann, eller menneskeskapt konstruksjon eller skip, som er særskilt innrettet for landing, start og manøvrering av luftfartøy) som er åpne for allmenn bruk og kan betjene IFR-trafikk eller luftfartøy med startmasse minst 2730 kg. Uttrykket "åpen for allmenn bruk" betyr  ”inkludert i den offisielle AIS-publikasjonen og tilbyr tjenester til alle brukere uten diskriminering”. 
Kommisjonen vil vurdere på nytt senere om anvendelsesområdet skal utvides til å omfatte andre landingsplasser, blant annet med tanke på å øke sikkerhetsnivået på fritidsflyging.
Reglene omfatter ikke landingsplasser eller deler av landingsplasser som bare brukes til militære formål, politi, toll, SAR, brannbekjempelse, kystvakt eller liknende. 

De grunnleggende reglene er relativt generelle og prinsipielle og vil bli supplert med mer detaljerte gjennomføringsregler (Implementing rules), som Kommisjonen forutsettes å få myndighet til å fastsette, etter forslag utformet av EASA. Kommisjonens intensjon er at reglene (ERs og IRs) for landingsplassene med utstyr, organisasjoner, personell og drift skal baseres på ICAO-standarder og -anbefalinger. Det vil også bli innført prosedyrer og krav som skal hindre dobbeltregulering av flyplassutstyr - både i reglene for landingsplasser og i reglene for ATM/ANS. Det vil bli brukt standarder utstedt av anerkjente standardiseringsorgan (ISO, CEN, CENELIC, ETSI eller EUROCAE). 

De grunnleggende reglene som foreslås, er i all hovedsak sammenfallende med forslaget fra EASA i Opinion 3/2007. Det er gjort én realitetsendring, ved at kravet om styringssystem (management system) og flyplasshåndbok skal gjelde alle landingsplasser som blir underlagt EU-reglene. EASAs forslag gikk ut på at dette kravet bare skulle gjelde landingsplasser med regelbundet luftfart (rutetrafikk). Ved siden av dette er det gjort noen små språklige justeringer.  Grovt sett vil regelverket omfatte tre hovedtemaer:     
•    Utforming (fysiske karakteristikker, infrastruktur og utstyr) 
•    Drift, vedlikehold og styring
•    Beskyttelse av landingsplassens omgivelser (kontroll over hindersituasjonen)
Ansvaret for oppfyllelse av reglene vil ligge hos eiere og operatører av landingsplasser, samt organisasjoner og personell som leverer utstyr eller tjenester - under overoppsyn fra medlemsstatene.

Når det gjelder reglene om beskyttelse av landingsplassens omgivelser (kontroll over hindersituasjonen) er ansvarssubjektet mer uklart, men iflg EASA Opinion 3/2007 er disse reglene ment som pålegg til staten.

Operatør av landingsplass skal ha et styringssystem, som også skal omfatte sikkerhetsaspekter. 

EASAs rolle vil blant annet omfatte utarbeiding av forslag til gjennomføringsregler og ansvar for sertifiseringsspesifikasjoner, sikkerhetsanalyser og standardiserings­inspeksjoner av nasjonale tilsyn. Sertifiseringsspesifikasjonene skal gi mulighet for en fleksibel implementering av de grunnleggende reglene og et ensartet sikkerhetsnivå, heter det.

EASA skal også ha ansvaret for sertifisering av flyplassoperatører fra tredjeland som vil drive flyplass innenfor EU.

Ansvaret for sertifisering, inspeksjoner etc. skal ellers ligge hos de nasjonale myndigheter.

Utforming av landingsplassen og driften/operatøren av den skal sertifiseres separat, men et felles sertifikat kan utstedes dersom eier og operatør er samme person. En operatør av flere landingsplasser som har etablert passende sentrale funksjoner, kan kreve ett sertifikat som skal dekke drift og administrasjon på alle hans landingsplasser. Sikkerhetskritisk utstyr kan underlegges spesifikke sertifiseringsordninger der det eventuelt kreves at konstruktør og fabrikant godtgjør sin kompetanse.  

Innhold ATM/ANS
Concept of operations
Det såkalte ”concept of operations” står sentralt i reguleringen av luftrommet i forslaget. Dette konsept går ut på at prosedyrer for bruk av luftrom skal bestemmes av berørte nasjonalstater, og bygger på risikovurderinger i det aktuelle luftrom. Konseptet kan forklares som en kombinasjon av prosedyrer som skal benyttes av luftromsbrukere. Varierer fra enkle prosedyrer i lavtrafikkluftrom til meget kompliserte kombinasjoner av prosedyrer i betydelig trafikkert luftrom. Formålet med konseptet er å hindre kollisjoner fartøy/fartøy og fartøy/bakke. Tilknyttet dette konseptet medfølger krav om utstyr ombord (systeminfrastruktur), krav om operative prosedyrer, og krav av bruk av tjenester i det aktuelle luftrom slik som lufttrafikktjeneste, informasjonstjeneste, flyværtjeneste, kommunikasjon, navigasjonstjenste, overvåkningstjeneste mv. Det kan være flere ”concept of operations” i et luftrom, og dette kan endres taktisk. Slik beslutning er en formell myndighetsbeslutning, siden det her også kan bli tale om å fordele luftrommet mellom ulike brukere, og således foreta en prioritering.   

Luftrom som omfattes / geografisk virkeområde
Kommisjonen foreslår at regelverket skal omfatte alt luftrom som omfattes av Romatraktatens geografiske virkeområde, samt det som omfattes av luftromsforordningen i SES (551/2004). Både kontrollert og ukontrollert luftrom vil omfattes. Formålet med dette er å foreta en harmonisering av ”luftens kjøreregler” som nå tross at de har sitt utspring i ICAO-regelverk, varierer fra stat til stat, og dermed utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko. Dette har også sammenheng med at allmennfly nå også skal reguleres av EASA på det flyoperative området Hva som skal anses som kontrollert/ukontrollert luftrom vil inngå i ”concept of operations”-vurderingen, og således være overlatt til statene. 

Ytere av lufttrafikktjenester
Alle ytere av lufttrafikktjenester blir som i dag underlagt et sertifiseringsregime, jf. Art. 8 b nr. 2. Traktaten tillater ikke at det skilles på bakgrunn av eierskap. Dette medfører at alle som utfører lufttrafikktjeneste til luftfartøyer som er en del av EASA-regelverket omfattes, også militære tjenesteytere. Et sertifiseringsbevis utstedes der det fremgår hvilke tjenester sertifiseringen gjelder for. Sertifisering av tjenesteytere skal som utgangspunkt skje lokalt i de nasjonale luftfartsmyndigheter, kun der tjenesteyter har virksomhet i tre land eller mer vil sertifisering skje sentralt i EASA i Köln (paneuropeisk sertifisering).

Tjenesteytere som kun driver plattformtjeneste og/eller flyinformasjonstjeneste
Tjenesteytere som kun driver plattformtjeneste og/eller flyinformasjonstjeneste vil kun være gjenstand for selvdeklarasjon om at disse oppfyller kravene, ikke sertifisering. Nærmere regler gis i utfyllende forordninger.

Flygeledere
Flygeledere vil reguleres detaljert, da disse må overholde teoretiske og medisinske krav, jf. 8 c nr. 1 og 2. Det samme vil flygelederinstruktører, jf. Art. 8 c nr. 1. Medisinsk godkjenning skal utstedes av spesialist i flymedisin eller flymedisinske sentre. Det legges opp til at 216/2008 og utfyllende regelverk vil erstatte direktiv 2006/23/EF.

Skoler for flygelederutdanning
Skoler for institusjonell utdanning av flygeledere underlegges et sertifiseringsregime, jf art. 8 c nr 1 jf nr 8. Disse skal som utgangspunkt sertifiseres nasjonalt, men av EASA dersom virksomheten omfatter mer enn tre EASA-land. Skoler lokalisert i tredjeland sertifiseres av EASA.

Utstyr
Det åpnes for at særlig kritisk utstyr kan bli gjenstand for en sertifiseringsprosedyre, jf art. 8 b nr. 5. Dette bestemmes etter en grundig vurdering av flysikkerhetsmessige og økonomiske konsekvenser, og nærmere bestemmelser gis eventuelt ved utfyllende bestemmelser. 

Organisasjoner som designer, produserer og vedlikeholder utstyr for lufttrafikktjenesten
Det legges som utgangspunkt ikke opp til sertifisering av organisasjoner som utvikler, produserer og vedlikeholder utstyr for lufttrafikktjenesten, men dette kan bestemmes i utfyllende regelverk, jf. art. 8 b.

Accredited bodies
Bruk av akkrediterte enheter, såkalte ”accredited bodies”- kan bestemmes lokalt jf. 8 d, i tråd med horisontal EASA policy. Slike enheter skal imidlertid godkjennes, og det må presiseres hva som eventuelt delegeres. Ansvaret kan heller ikke delegeres bort fra kompetent myndighet.  

Endringer i SES-forordninger – delegasjon til Kommisjonen
Forslaget stadfester at det skal bygges videre på SES-rammeverket, og at ufyllende regelverk i stor grad vil reflektere SES og særlig ESSAR-reglene. Overgangsordninger vil etableres, som vil muliggjøre grandfathering av sertifiseringer, og hindre ekstra byrder for industrien. I dag er det ikke mulig å si eksakt hvilke av SES-forordningene som må endres som følge av den reviderte basisforordningen og dertilhørende fremtidig utfyllende regelverk. Det foreslås at Kommisjonen delegeres myndighet til å endre eksisterende SES-forordninger selv igjennom komitologiprosedyre, etter hvert som endringsbehov klargjøres. Dette skaper fleksibilitet.

Regelverksutvikling og standardisering
EASA får ansvaret for å utarbeide og utvikle regelverk på området ATM/ANS, som vedtas formelt av Kommisjonen. EASA vil også i tilknytning til dette utarbeide veiledende materiale. Videre får EASA ansvaret for standardiseringsinspeksjoner av nasjonale tilsyn. 

Merknader

Hjemmel
Regelverket vil, når det blir vedtatt, være hjemlet i Traktatens artikkel 80.2, på samme måte som den opprinnelige EASA-forordningen. EØS-komitebeslutningen om sistnevnte trådte i kraft 1. juni 2005. Fra samme tidspunkt trådte den såkalte EASA-forskriften i kraft, som gjennomførte den opprinnelige EASA-forordningen. Forskriften er vedtatt av Samferdselsdepartementet. Det aktuelle regelverket vil, hvis/når det blir vedtatt i EU og blir tatt inn i EØS-avtalen, innebære at den norske EASA-forskriften må endres. 

Spesielt om landingsplasser
Utforming og drift av norske landingsplasser styres i dag av regler i luftfartsloven og tilhørende forskrifter (først og fremst BSL E-serien). Disse er i stor grad basert på ICAO-SARPs i Annex 14. De landingsplasser som vil komme inn under EU-reglene, er i all hovedsak de som i dag reguleres av BSL E 3-2 ("store flyplasser") når det gjelder utforming. Denne forskriften er i stor grad basert på ICAO SARPs, men med noen avvik, blant annet i form av noe annerledes regler m.h.t. sikkerhetsområder. 

Kommisjonens forslag innebærer at en del landingsplasser blir underlagt EU-regelverket, mens noen fortsatt blir liggende under nasjonalt regelherredømme. Dette vil trolig tilsi at hele eller det meste av BSL-serien må beholdes, men at virkeområdet for disse blir innskrenket til å gjelde bare for de landingsplassene som ligger utenfor EU-reglenes virkeområde. I grove trekk kan det altså bli et dobbelt sett regler. Det kan være nyanser i dette – for eksempel kan det være spørsmål om BSL E 3-2 for store flyplasser kan fjernes og erstattes fullt ut med EU-regler. Uansett vil EU-reglenes inntreden på flyplassene gjøre det nødvendig med en grundig gjennomgang og rydding i dagens norske flyplassforskrifter. Dette vil omfatte BSL E-serien og trolig deler av BSL A-serien.  Videre vil det bli mer arbeid med ajourhold og endringer av forskriftsverket i og med at det blir to sett forskrifter.  Erfaring fra andre områder i luftfarten er at overgang til EU-regelverk er en meget stor overgang som vil gi et stort behov for opplæring og informasjon både internt i LT/SD og i markedet.

Om det nye regelverket vil innebære behov for lovendringer, er usikkert. Dette må vurderes opp mot den nye Basisforordningen (og kanskje også mot hva som kommer i IR). Når det gjelder reglene om overvåking og kontroll av flysikkerhetsmessig risiko knyttet til menneskelig aktivitet i landingsplassens naboskap, må staten sørge for at det finnes hensiktsmessige virkemidler. Det må vurderes nærmere om norsk regelverk ivaretar dette godt nok, men inntil videre antar vi at luftfartsloven § 7-12 ff og plan- og bygningsloven (og oreigningsloven?) gir god/vid nok hjemmel for å ivareta EASA-kravet. Men dagens luftfartsforskrifter har for eksempel ikke spesifikke krav til håndtering av bygningsfremkalt turbulens og kilder til usynlig stråling omkring landingsplassen.

EUs og EASAs inntreden på dette området vil medføre merarbeid og merkostnader for de norske luftfartsmyndighetene i form av opplæring, mer regelverksarbeid med implementering av de nye reglene og vedlikehold og drift både av disse og "parallelle" nasjonale regler for mindre landingsplasser. Antakelig vil det blir merarbeid med sertifisering, inspeksjoner og tilsyn i forhold til i dag, men omfanget er litt usikkert siden Kommisjonens forslag ikke gir noen indikasjoner på varigheten av sertifikatet og tilsynsmyndighetens inspeksjonsfrekvens etc. EASA har i opinion 3/2007 antydet et gjennomsnittlig behov for anslagsvis 2 flere ansatte i hvert av de nasjonale tilsynene, og ca 21 nye ansatte og årlige ekstrakostnader ca 3 millioner euro i EASA.

Også flyplasseiere/-operatører vil få merarbeid med innføring av nye regler i form av opplæring, omlegging av rutiner og systemer etc. Hva det nye regelverket vil medføre av nye og kostnadskrevende investeringer ellers, er ikke klart. Det vil avhenge mye av hvor rigid regelverket til slutt blir. 

Spesielt om ATM/ANS
Som det fremgår ovenfor vil forslaget også innebære at regelverket angående Single European Sky må omarbeides, bl.a. slik at det klart fremgår hvilken rolle og ansvar EASA skal ha når det gjelder bestemmelser angående sikkerhetsaspektene innenfor dette saksområdet.  EØS-komitebeslutningen om Single European Sky pakken trådte i kraft 1. februar 2007. Fra samme tidspunkt trådte forskriften om etablering av et felles europeisk luftrom i kraft, hviket gjennomfører de fire basisforordningene som denne pakken består av. Denne forskriften er vedtatt av Samferdselsdepartementet. Det aktuelle regelverket vil, hvis/når det blir vedtatt i EU og blir tatt inn i EØS-avtalen, innebære at også denne forskriften må endres. 

Det er for tidlig å gå detaljert inn på hvilke økonomiske og administrative konsekvenser overgangen til nytt regelverk vil medføre for Norge. Det er ikke gitt klare signaler om meroppgaver for nasjonale tilsyn. Det synes imidlertid temmelig klart at det nasjonale tilsynsansvaret vil bli opprettholdt - og det kan være grunn til å tro at det vil bli strengere krav til program for tilsyn og risikobasert tilsyn – slik det har blitt gjeldende på det flytekniske området. EUs regulering av ESSAR 1 er en indikasjon i denne retning.

Ekstra kostnader for LT må påregnes i forbindelse med deltakelse i ekspertgrupper, workshops osv. knyttet til utarbeidelse av utfyllende regelverk på ATM-området. 

Norges bidrag til EASA gjennom EFTA må antas å øke noe. EASA skal ansette 25 personer for å besørge regelverksutvikling og standardiseringsoppgaver knyttet til ATM/ANS, med en antatt kostnad på ca. 4 millioner euro.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget om å gi EASA ansvar for sikkerheten innenfor alle saksområder av luftfarten har som utgangspunkt og i prinsipp bred støtte i det europeiske luftfartsmiljøet, denne støtten kom også klart til uttrykk i EASAs høring av berørte parter. 

Spesielt om landingsplasser
EASA gjennomførte i 2006 høring av NPA 6/2006 som inneholdt et første utkast til felles EU-regelverk for landingsplasser. Kommisjonens forslag inneholder ikke noen store endringer i forhold til NPA 6/2006 og EASAs etterfølgende Opinion 3/2007.

Luftfartstilsynet/SD avga uttalelse til EASA og hadde ikke vesentlige innvendinger til NPA 6/2006. Vi nevner likevel at både LT og Avinor mente at EU-regelverket burde omfatte både store og små flyplasser, slik norsk regelverk gjør i dag.  

Det vil være behov for tett markedskontakt i den videre prosessen, blant annet med tanke på EASA workshops osv. i Köln og andre steder. Luftfartstilsynet bør gjenoppta sin deltakelse i GASR, for å holde seg orientert om og ha mulighet til å påvirke de kommende gjennomføringsreglene. 

Spesielt om ATM/ANS
Regelverket på det aktuelle saksområdet er i utgangspunktet utviklet og vedtatt av Eurocontrol, og deretter bearbeidet og vedtatt som EU-regelverk. Eurocontrol-regelverket har blitt ganske fragmentert, ettersom det har blitt gjennomført ulikt i intern rett fra land til land. EASA-regelverket skal som forordninger gjennomføres likt i alle EASA-land, og Luftfartstilsynet ser positivt på at alle europeiske aktører må forholde seg til likelydende regelverk i fremtiden. Dette gjør regelverket enklere å administrere og mer forutsigbart for brukerne.  

Luftfartstilsynet ser det som positivt at mange av de forslag som blant andre tilsynet fremmet i EASAs høringsprosess ser ut til å ha blitt tatt i betraktning i Kommisjonens forslag. Det gjelder viktigheten av å bygge videre på arbeidet i Single European Sky (SES), og særlig ESSAR-regelverket og behovet for smidige overgangsordninger. Det ser ut til at Kommisjonen er oppmerksom på faren for dobbeltregulering. Det bør også være positivt for industrien at deres sertifiseringer blir ”grandfathered” inn i EASA-systemet.

Videre er en del punkter i EASAs opprinnelige forslag som lett kunne misforstås søkt forklart og presisert. Dette gjelder behovet for å skille mellom regulering av flysikkerhet og andre hensyn slik som økonomisk ytelse/effektivitet og kapasitet. 

Arbeidsfordelingen mellom EASA og nasjonale myndigheter ved sertifisering av tjenesteytere er konkretisert. Det er positivt at EASA skal kunne bistå nasjonale myndigheter ved sertifisering av simulatorer.

 

KOM (2006) 820 Forslag til direktiv om lufthavnavgifter (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

EU-kommisjonen la 24.01.2007 fram forslag til nytt direktiv om lufthavnavgifter, COD/2007/0013. Formålet er å fastsette felles prinsipper for avgiftslegging på lufthavner i EU-området. Forslaget redefinerer forholdet mellom lufthavnoperatør og lufthavnbrukere ved å kreve total åpenhet (transparans), høring av brukerne og ikke-diskriminering når avgiftsnivået skal beregnes. Videre, vil forslaget medføre etablering av en uavhengig nasjonal myndighet som skal avgjøre uoverenstemmelser for å frambringe løsninger raskt. Forslaget definerer en rekke grunnleggende prinsipper som må legges til grunn av lufthavnoperatørene når lufthavnavgiftene skal fastsettes. I tillegg til de nevnte prinsippene knyttet til høring, åpenhet og ikke-diskriminering, fastsetter forslaget prinsipper relatert til kvalitetsstandarder, differensiering av avgifter og securityavgifter.

Ikke-diskriminering: Avgiftssystemer skal ikke diskriminere mellom selskaper eller passasjerer. Forskjellsbehandling skal være basert på faktiske kostnader.

Høring: Det skal være dialog mellom flyplassoperatør og selskapene som benytter lufthavnen eller organisasjoner om representerer disse når avgiftssystemer og satser fastsettes og/eller justeres.

Transparens: For å gjøre høringsprosessen meningsfull, må lufthavnoperatør framskaffe tilstrekkelig mengde informasjon til selskapene. Direktivet fastlegger hvilken type informasjon som bør være tilgjengelig. Samtidig bør selskaper til gjengjeld oppgi informasjon om deres trafikkprognoser, planer om flåtebruk, framtidige krav til lufthavnen mv. slik at det blir mulig for lufthavnoperatør og tilpasse seg dette optimalt.

Kvalitetsstandard: Begge sider kan ha nytte å gjennom en avtale sikre et visst kvalitetsnivå på tjenestene på terminalene. Begge parter skal gis muligheten til å be om intervensjon fra en uavhengig tilsynsmyndighet om man ikke kommer fram til enighet.

Differensiering av avgifter: Avgifter fastsettes ut fra faste kriterier. Passasjeravgifter er imidlertid relatert til bruken av terminalen. På en og samme lufthavn kan en terminal skille seg betydelig fra en annen. Det skal være mulig å differensiere passasjeravgiften ut fra kvaliteten på tjenestene som tilbys på terminalene for selskaper som ønsker en lavere standard og hvor dette kan tilbys på en ikke-diskriminerende måte.
Security-avgift: Etablert regelverk for security tiltak, jf. forordning 2320/20026/EC samt diverse oppfølgingstiltak, adresserer ikke finansiering. Det gjøres klart i direktivforslaget at security-avgifter skal underlegges reglene i dette direktivet.

Tilsynsmyndighet: Direktivet fastsetter prinsipper som kan gi grunnlag for situasjoner hvor lufthavnoperatør og flyselskaper kan ha motsettende interesser, situasjoner som på håndteres på en ryddig måte på medlemsstatsnivå. I forslaget kreves det at medlemsstatene skal utpeke eller oppretter en myndighet som får ansvaret for å sikre korrekt bruk av direktivet - som en garanti for at reglene blir respektert av de ulike aktørene i næringen.

Lufthavnpakke: Direktivforslaget er en del av en lufthavnpakke som består av følgende tre dokumenter:
•        Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om lufthavnavgifter (KOM(2006) 820 final),
•        Meddelelse fra Kommisjonen – en handlingsplan om kapasiteten, effektiviteten og sikkerheten ved europeiske lufthavner, og
•        Rapport fra Kommisjonen om anvendelsen av rådsdirektiv 96/67/EF av 15. oktober 1996.

Forslag til utvidelse av EASAs ansvarsområde til ATM/ANS (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Da Europarlaments- og rådsforordning nr.1592/02 ("EASA-forordningen") ble vedtatt i 2002 og Det Europeiske Byrået for Flysikkerhet (EASA) ble opprettet, var det en forventning om at byrået på sikt skulle utvikles til å dekke alle områder av flysikkerheten (den såkalte ”total system approach”). Denne målsettingen ble konkretisert i en Meddelelse fra EU-kommisjonen i 2005: "Extending the tasks of the European Aviation Safety Agency  -  An agenda for 2010." Dette er senere fulgt opp av den såkalte høynivågruppen opprettet av Kommisjonens transportkommissær Jaques Barrot, i den rapporten gruppen la frem i juli 2007.

Begrunnelsen er at i luftfartssystemet henger alt relatert til flysikkerhet tett sammen, og enhver fragmentering vil være uheldig og også lite effektivt. EASA har fra starten av fått tildelt kompetanse på det flytekniske området; og den 30. januar 2008 ble utvidelsen av EASAs kompetanse til luftfartsoperasjoner, sertifikater for flybesetninger og tredjelands luftfartøy vedtatt i form av en ny forordning som erstatter 1592/2002. Prosessen angående utvidelse av EASA-forordningen til å omfatte flyplassreguleringen startet i 2006 ved et høringsnotat fra EASA (NPA 06/2006). På grunnlag av høringsprosessen sendte EASA sitt forslag til regelverk på dette saksfeltet ("Essential requirements") til Kommisjonen i slutten av 2007.  
EASA har startet forberedelsen av en mulig utvidelse av EASA-forordningen til å omfatte flysikringstjenester, og NPA 16/2007 er et førsteutkast til essential requirements (ER) som skal danne grunnlag for en høring, før EASA skal skrive sitt endelige innspill til endring av EASA-forordningen i annet kvartal 2008. Dette er en prosedyre som er fastsatt i EASA-forordningen. Et mål i prosessen er på en klar og detaljert måte å spesifisere nærmere målsettingene i reguleringen av flysikringstjenester. EASA anbefaler at EASA-forordningen gjengir disse målsettingene. Videre må forordningen gi den nødvendige hjemmel for EASAs kompetanse. Denne skal spesifiseres nærmere i utfyllende regelverk (implementing rules) som skal gis av Kommisjonen etter forutgående komitologibehandling i EASA-komiteen på et senere tidspunkt. Det er svært viktig at EASAs kompetanse defineres klart og utvedtydig, ettersom en endring av basisforordningen i ettertid vil være både tungvint og svært tidkrevende. I det hele tatt tas EASAs overtakelse av ansvaret for saksområdet flysikring som en gitt forutsetning, og drøftes ikke inngående. Men formålet med høringen er å få frem synspunkter fra berørte parter på hvordan dette best skal gjøres. 

Det er viktig å være klar over at det aktuelle saksområdet allerede er regulert av EU-regelverk (gjennom den såkalte Single European Sky pakken og implementeringsregelverk vedtatt med hjemmel i den) og av regelverk vedtatt av Eurocontrol. Således blir oppgaven å avklare hvilken rolle og kompeanse EASA i tilfelle skal ha på dette saksfeltet, og hvilke endringer i regelverket som må foretas for at dette skal fungere hensiktsmessig. 

Innledningsvis er det viktig å understreke at de reglene som foreslås i NPA 16/2007 med noen unntak er generelle og overordnede. Dette har sammenheng med at EASA-forordningen er et overordnet regelverk som suppleres med omfattende teknisk implementeringsregelverk.  NPA nr. 16/2007 søker imidlertid å foreta noen mer generelle avklaringer, rundt overordnede definisjoner og problemstillinger. Disse vil bli behandlet i dette notatet. EASA understreker at det allerede i dag er EU-regelverk som regulerer flysikringstjenester igjennom Single European Sky-pakken, og gjennom Eurocontrol Safety Regulatory Requirements (ESARRs) som i stor grad er gjort til EU-rett. For øvrig vil medlemsstatene i stor grad være bundet av standarder og anbefalte fremgangsmåter i ICAOs annekser til Chicagokonvensjonen, med mindre det er meldt avvik til ICAO.

EASA mener at hovedpoenget med reguleringen må være å redusere alle risikofaktorer knyttet til ytelse av flysikringstjenester til et minimum. For å kunne foreta en slik vurdering er det nødvendig med en analyse av hvilke risikofaktorer som finnes, ved hjelp av analyseverktøy, og redusere faren for kollisjoner med annet luftfartøy, m.m. mest mulig. Dette skal gjøres ved å regulere alle relevante aktørers adferd. Dette er et alternativ til å fastsette kvantitative mål for risikoen. Sentralt i tilnærmingen ang. risikovurdering står det såkalte ”concept of operations”, som begrepsmessig består av tilknyttede tjenester, luftromsstrukturer, systeminfrastruktur og operative prosedyrer, samtidig som det må tas høyde for faktorer som værforhold og trafikkintensitet (synes å bygge på elementer i ICAO annex 11). En annen risiko er knyttet til ytelse av lufttrafikktjeneste og flynavigasjonstjenester. Herunder må informasjon knyttet til prosedyrer, radiokommunikasjon og meteorologi være pålitelig, oppdatert og lettfattelig for de relevante brukergruppene. Luftromsovervåkningen må gjengi et korrekt bilde av virkeligheten. Videre må problemer knyttet til underkapasitet i luftrommet løses, det samme må inndelingen av luftrommet mellom aktuelle brukere. EASA er noe usikker på om de to sistnevnte områdene faller innunder byråets kompetanse. Risiko knyttet til tekniske systemer, infrastruktur og feil knyttet til denne må reguleres. Det samme må risiko knyttet til flygelederes (og AFIS/HFIS) kvalifikasjoner, medisinsk skikkethet for tjenesten, og deres utdanning.

EASA går inn for at regelverket skal kunne regulere alt luftrom, også ukontrollert luftrom. Dette har også sammenheng med at allmennfly nå også skal reguleres av EASA på det flyoperative området. (I tillegg til at helikopter, redningsluftfartøy og taxiflygning benytter slikt luftrom). Videre må alle luftromsbrukere omfattes av regelverket. Det samme gjelder alle ytere av lufttrafikktjenester og flynavigasjon. EASA ser det som viktig at flygeledere omfattes av regelverket, og at det skal kunne settes krav til deres teoretiske kunnskap, språkkunnskaper og stilles medisinske krav. For øvrig må regelverket også omfatte flygelederutdanning. EASA ser ikke behovet for at andre grupper enn flygeledere reguleres.

Levering av lufttrafikk og flynavigasjonstjenester må fortsatt underkastes sertifisering, men byrået stiller spørsmålstegn ved om alle tjenester og alt utstyr må omfattes. For eksempel AFIS-tjenesten. Et spørsmål er om en leverandør av lufttrafikk- og flynavgiasjonstjeneste skal kunne drive flere enheter på ulike steder i EØS-området med samme tillatelse, etter en slags av analogi fra sertifikater for luftfartsforetak. (Sistnevnte kan drive sin virksomhet i hele EØS-området på grunnlag av et sertifikat fra den EØS-staten den er hjemmehørende i.) Dette er i tråd med de tillatelser som gis i dag iht. Single Sky-regelverket.   Anvendelsesområdet for EASA-regelverket vil også kunne omfatte interoperabilitet ifølge byråets forslag. Det begrunnes med at interoperabilitet har stor betydning for flysikkerheten.

Det ser ut til at EASA legger opp til at regelverksutvikling og standardisering (kontroll av gjennomføringen i Medlemsstatene) hovedsakelig skal skje i EASA selv, mens sertifisering som utgangspunkt skal skje lokalt hos de nasjonale myndigheter. EASA drøfter muligheten for sentralisert sertifisering av større paneuropeiske tjenesteytere. Muligheten for at lokale myndigheter gis delegasjon i regelverket til å regulere bestemte områder drøftes også. I så tilfelle må delegasjonen være gjenstand for kontroll fra Kommisjonen.  Det drøftes også i hvilken grad private instanser eller organisasjoner ("assessment bodies") skal kunne tildeles myndighet til å sertifisere.

Merknader

Regelverket vil, når det blir vedtatt, være hjemlet i Traktatens artikkel 80.2, på samme måte som den opprinnelige EASA-forordningen.

EØS-komitebeslutningen om sistnevnte trådte i kraft 1. juni 2005. Fra samme tidspunkt trådte den såkalte EASA-forskriften i kraft, som gjennomførte den opprinnelige EASA-forordningen. Forskriften er vedtatt av departementet. Det aktuelle regelverket vil, hvis/når det blir vedtatt i EU og blir tatt inn i EØS-avtalen, innebære at den norske EASA-forskriften må endres.

Som det fremgår ovenfor vil forslaget også innebære at det regelverket angående Single European Sky må omarbeides, bl.a. slik at det klart fremgår hvilken rolle og ansvar EASA skal ha når det gjelder bestemmelser angående sikkerhetsaspektene innenfor dette saksområdet. Videre må det avklares hvordan rolle- og ansvarsfordelingen skal være mellom EASA og nasjonale tilsynsmyndigheter. EØS-komitebeslutningen om Single European Sky pakken trådte i kraft 1. februar 2007. Fra samme tidspunkt trådte forskriften om etablering av et felles europeisk luftrom i kraft, hviket gjennomfører de fire basisforordningene som denne pakken består av. Denne forskriften er vedtatt av departementet. Det aktuelle regelverket vil, hvis/når det blir vedtatt i EU og blir tatt inn i EØS-avtalen, innebære at også denne forskriften må endres.
 
Det er på dette stadiet vanskelig å vurdere administrative og økonomiske konsekvenser. Det forutsettes at det nasjonale tilsynsansvaret vil bli opprettholdt, og det kan være grunn til å anta at det vil bli strengere krav til tilsynssprogram og metodikk ("risikobasert tilsyn") på ulike kritiske områder  -  slik tilfellet har vært på det flytekniske området etter at EASA overtok ansvaret for dette saksområdet. Så langt er det ikke grunnlag for å tro at overdragelse av ansvar og kompetanse på dette saksområdet vil innebære redusert virksomhet for nasjonale myndigheter.
Tilsvarende kan man forvente at utøverne av flysikringsvirksomheten kan møte strengere krav til arbeidsmetoder, dokumentasjon og rapportering innenfor sikkerhetsrelaterte aspekter når EASA får ansvaret for dette saksområdet.

Sakkyndige instansers merknader

Luftfartstilsynet har følgende foreløpige kommentarer: Regelverket på det aktuelle saksområdet er i utgangspunktet utviklet og vedtatt av Eurocontrol, og deretter bearbeidet og vedtatt som EU-regelverk. Eurocontrol-regelverket har blitt ganske fragmentert, ettersom det har blitt gjennomført ulikt i intern rett fra land til land. EASA-regelverket skal som forordninger gjennomføres likt i alle EASA-land, og Luftfartstilsynet ser positivt på at alle europeiske aktører må forholde seg til likelydende regelverk i fremtiden. Dette gjør regelverket enklere å administrere og mer forutsigbart for brukerne. 
Luftfartstilsynet mener at regelverksutviklingen – i det minste i en overgangsperiode – skjer i samarbeid med Eurocontrol som med sin kompetanse og struktur kan bidra i utviklingen av regelverket. Luftfartstilsynet mener at den vanskelige grensegangen mellom hva som skal anses relatert til flysikkerheten og hva som er relatert til andre hensyn som økonomi og ytelse, bør komme tydeligere frem i de endelige essential requirements. Luftfartstilsynet ser ikke behovet for at ”air traffic flow management” reguleres av EASA, da effektivitet er viktigere enn sikkerhet i denne tjenesteytelsen.  ”Air space management” bør derimot reguleres av EASA. (Intern merknad: Vennligst gi en begrunnelse og forklaring på denne påstanden.) 

Definisjonsbruken er noe ukonsekvent i høringsdokumentet, dette er uheldig.  Høringsdokumentet er meget ujevn når det gjelder detaljgraden i essential requirements. Innledningsvis er teksten svært generell, men når det gjelder krav til flygeledere eksempelvis er den meget detaljert. Det er ønskelig med mer balansert regelverkstekst. Behovet for smidige og hensiktsmessige overgangsordninger bør komme tydeligere frem, og retningslinjer for den nærmere grensegangen mellom Single European Sky og EASA i fremtiden, bør trekkes opp. Herunder må man finne løsninger for å unngå "dobbeltregulering".  Det er viktig å videreføre det arbeidet som har vært gjort i Single European Sky og i Eurocontrol. Høringsdokumentet er noe vag og tvetydig på dette. Det er også viktig å ivareta medlemslandenes forpliktelser etter ICAO-regelverket og Chicagokonvensjonen.

Luftfartstilsynet ser positivt på at det skal være mulighet for EASA til å gi sentraliserte pan-europeiske tillatelser til tjenesteytere, men definisjonen av pan-europeisk må spesifiseres nærmere. Luftfartstilsynet finner det positivt at det åpnes for muligheten for at EASA kan avlaste nasjonale myndigheter ved spesielt krevende sertifiseringsoppdrag. Sertifisering for utdanningsinstitusjoner foreslås å bli gitt sentralt for skoler som tilbyr utdanning i flere land.  Det er viktig å videreføre tett koordinering og samspill mellom sivil og militær luftfart.  Det kan stilles spørsmålstegn ved om måten å regulere på, med en risikoanalyse fra cockpitperspektiv under en flygning fra A til B er heldig, og tilpasset ATM. Særlig dersom flyoperative og flytekniske forhold trekkes inn i stor grad.  AFIS-tjeneste bør være gjenstand for sertifisering, slik det er i Norge i dag.  Luftfartstilsynet mener at man bør være tilbakeholden med å overdra myndighetsoppgaver til private/organisasjoner osv. gjennom såkalte "assessment bodies".