EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 4. juli 2008

Barne- og likestillingsdepartementet
Finansdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet

 

BARNE- OG LIKESTILLINGSDEPARTEMENTET

 

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING

Vedlegg XIX  Forbrukervern

32007 D 0076  Kommisjonsvedtak 2007/76/EF av 20. desember 2006 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning (vedlegg XIX BLD gr3), og

32008 D 0282  Kommisjonsvedtak 2008/282/EF av 17. mars 2008 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning  (vedlegg XIX BLD gr3)

Sammendrag av innhold

Gjennom forordningen om forbrukervernsamarbeid (forordning (EF) nr. 2006/2004) er det etablert et forpliktende samarbeid om å håndheve forbrukerregelverk over landegrensene innen EØS-området.

De to kommisjonsvedtakene inneholder detaljerte saksbehandlingsregler for myndighetene som deltar i samarbeidet etter samarbeidsforordningen, bl.a. hvilke skjemafelter som skal fylles ut ved bruk av det elektroniske saksbehandlingssystemet som benyttes og tidsfrister. Det er klart at rettaktene retter seg mot håndhevingsmyndighetene som deltar i samarbeidet og ikke mot borgerne.

Rettsaktene er vedtatt med hjemmel i forordningen og har vært diskutert i og stemt over av komiteen som er opprettet i forbindelse med forordningen.

Merknader

Forordningen er gjennomført i norsk rett fra 1. mars 2007, hovedsakelig gjennom markedsføringsloven. Fra norsk har side Forbrukerombudet en hovedrolle i samarbeidet. I tillegg deltar Medietilsynet, Sosial- og helsedirektoratet, Statens legemiddelverk, Luftfartstilsynet og Lotteritilsynet. Fra norsk side deltar Forbrukerombudet i komiteen som er opprettet i forbindelse med forordningen. Etter Forbrukerombudets vurdering er innholdet i kommisjonsvedtakene uproblematisk.
Sakkyndige instansers merknader
Barne- og likestillingsdepartementet finner rettsaktene EØS-relevante og akseptable.


Vedlegg XX  Miljø

Kapittel I  Allment

32008 D 0063  Kommisjonsvedtak 2008/63/EF av 20. desember 2007 om endring av vedtak 2002/231/EF, 2002/255/EF, 2002/272/EF, 2002/371/EF, 2003/200/EF og 2003/287/EF om forlengelse av kriterier for tildeling av fellesskapsmiljømerket til visse produkter  (vedl XX kap I BLD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2008/63/EF omhandler forlengelse av gyldighetstiden for tidligere vedtak angående miljømerking av seks produktgrupper: Fottøy, TV-apparater, harde gulvbelegg, tekstilprodukter, tøyvaskemidler og hoteller.

For alle produktgruppene er revisjon av kriteriene igangsatt. For TV-apparater og tekstiler er forslag til nye kriterier oversendt Kommisjonen og man regner med at nye kriterier foreligger høsten 2008. For de andre produktgruppene regner man med at nye kriterier foreligger i løpet av 2009.

Merknader

EUs miljømerkeordning ”Blomsten” er frivillig, i likhet med den nordiske miljømerkeordningen ”Svanen”.
Kriteriene innebærer et positivt supplement til det nordiske svanemerket, som ikke selv har utarbeidet kriterier for denne produktgruppen. Kravene er i samsvar med norsk lovgivning på området.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking i Norge vurderer rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Barne- og likestillingsdepartementet slutter seg til denne vurderingen.

 

FINANSDEPARTEMENTET

 

RETTSAKTER SOM KREVER LOV- ELLER BUDSJETTENDRING SAMT RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM VURDERES Å GRIPE VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg IX  Finansielle tjenester

Kapittel I  Forsikring

32007 L 0044  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/44/EF av 5. september 2007 om endring av rådsdirektiv 92/49/EØF og direktiv 2002/83/EF, 2004/39/EF, 2005/68/EF og 2006/48/EF med hensyn til saksbehandlingsregler og evalueringskriterier for tilsynsmessig vurdering av overtakelse og økning av eierandeler i finanssektoren  (vedlegg IX kap I FIN gr1)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la frem forslag til direktiv som nevnt 12. september 2006. Europaparlamentet vedtok direktivforslaget 14. mars slik det har blitt endret av Rådet. Direktivet ble formelt vedtatt i EU 5. september 2007.

Direktivet skal bidra til å lette fusjoner mellom og oppkjøp i selskaper i finansiell sektor, herunder erverv av kvalifiserte eierandeler, over landegrensene. De nye reglene skal gjelde for områdene skade- og livsforsikring, reassuranse, verdipapirhandel og kredittinstitusjoner. Direktivet krever klare tidsfrister for å vurdere søknader om tillatelser til slike erverv (i utgangspuntet 60 arbeidsdager, og med klart definerte kriterier for forlengelse av fristen), og fastsetter uttømmende hvilke kriterier det kan legges vekt på ved vurderingen. Direktivet krever full harmonisering.
 
Direktivet er gitt med hjemmel i traktaten om Det europeiske fellesskap, jf. artikkel 47, 2 og artikkel 55.

Merknader

I Norge reguleres kjøp av kvalifiserte eierandeler i og fusjoner mellom finansinstitusjoner av finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 og 2-3 og verdipapirhandelloven § 7-4. I samsvar med gjeldene EØS-lovgivning er det i dag en saksbehandlingsfrist på 3 måneder. Lovreglene angir hvilke kriterier det skal legges vekt på ved vurderingen av om en erverver er egnet. Kriteriene det kan legges vekt på i vurderingen er i dag ikke uttømmende oppregnet.

Gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktivet vil kreve endringer i det norske regelverket. Direktivet vil kreve endring av reglene om erverv av eierandeler i finansinstitusjoner i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, og tilsvarende regler om erverv av eierandeler i verdipapirforetak i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel.

Kompetansen til å gi tillatelse til erverv av kvalifisert eierandel tilligger etter loven Kongen, og er delegert til Finansdepartementet. Kredittilsynet har kompetanse til å avgjøre noen saker. I øvrige saker gir Kredittilsynet tilråding til Finansdepartementet.

Direktivet vil i første rekke skape større klarhet og forutsigbarhet for markedsaktører som ønsker å kjøpe seg opp i selskap innen finansiell sektor, da deres søknader i større grad enn etter gjeldende regler må avgjøres innen konkrete frister og vurderingen skje etter bestemte kriterier. Myndighetenes mulighet for skjønnsutøvelse innsnevres tilsvarende, men utelukker ikke bruk av skjønn. Selv om egnethetsvurderingen skal skje i henhold til en uttømmende liste med kriterier, åpner kriteriene i seg selv for utøvelse av skjønn.

Forslaget antas å ikke medføre særlige økonomiske konsekvenser.

Beslutningen i EØS-komiteen vil bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke som følge av behovet for lovendring.

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel III  Børs og verdipapirer

32007 R 1569  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1569/2007 av 21. desember 2007 om innføring av en ordning for fastsettelse av likeverdighet for regnskapsstandarder som anvendes av utstedere av verdipapirer i tredjestater i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/71/EF og 2004/109/EF  (vedlegg IX kap III FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å gi vilkår for når alminnelig anerkjente regnskapsprinsipper i et tredjeland (dvs utenfor EØS) kan anses som samsvarende (ekvivalente) med IFRS (internasjonale standarder for finansiell rapportering), samt angi en metode for å bestemme slik ekvivalens. 
 
Ifølge direktiv 2004/109/EF – Rapporteringsdirektivet – artikkel 23(4), har Kommisjonen mulighet for å tillate at det anvendes tredjelands regnskapsprinsipper (Gaap – general accepted accounting principles) i en overgangsperiode. Kommisjonen skal således innføre en metode for å konstatere om det er ekvivalens mellom tredjelands Gaap og IFRS. På grunn av sammenhengen mellom opplysningene som kreves etter Rapporteringsdirektivet og direktiv 2003/71/EF – Prospektdirektivet – artikkel 7(1), får de samme vilkårene anvendelse for konstatering av eventuell ekvivalens i forbindelse med begge direktivene.  

Vilkårene i forordningen gjelder for regnskapsperioder som begynner etter 31. desember 2008 og som slutter senest 31. desember 2011.  

Merknader

Forordningen er en gjennomføringsforordning etter komitologiprosedyren, fastsatt av EU-kommisjonen med hjemmel i Rapporteringsdirektivet og Prospektdirektivet.
 
Forholdet er i dag regulert i norsk rett i verdipapirforskriften § 5-11 første ledd litra c), men bestemmelsen gjelder kun for regnskapsår som begynner før 1. januar 2009. EØS-regler som svarer til forordningen kan gjennomføres i norsk rett ved at forskriftsbestemmelsen gis et tillegg i form av en inkorporasjonsbestemmelse. 

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

Vedlegg XXI  Statistikk

32008 R 0010  Kommisjonsforordning (EF) nr. 10/2008 av 8. januar 2008 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 458/2007 om det europeiske systemet for integrerte statistikkar over sosial tryggleik (ESSPROS) med omsyn til definisjonar for og nærmare klassifisering og ajourføring av reglane for spreiing i samband med det grunnleggjande ESSPROS-systemet og modulen om pensjonsmottakarar (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 458/2007 om det europeiske systemet for integrert statistikk om sosial trygghet inntatt i vedlegg XXI til EØS avtalen.

Kommisjonsforordningen omfatter (vedlegg 1) regler for klassifikasjon av de forskjellige ordningene og finansiering av disse, samt definisjoner for klassifikasjon for ulike utgifter fordelt etter funksjon (uførhet, sykdom, alder, etterlatte, familie/barn, arbeidsledighet, bolig og sosial trygghet ikke klassifisert andre steder) etter kostnadsart. I tillegg gis det regler for klassifikasjon av antall pensjonsmottakere og pensjonskategorier.

Videre omfatter kommisjonsforordningen (vedlegg 2) regler for detaljert klassifikasjon av kvantitative data (inkludert finansiering, utgifter og ytelser etter funksjon som er dekket av kjernemodulen i ESSPROS) samt regler for klassifikasjon av modulen for pensjonsmottakere.

Endelig omfatter forordningen (vedlegg 3) en oppdatering av reglene for spredning av data, både kvantitative, kvalitative og antall pensjonsmottakere der spesielle brukere av tallene (OECD, ILO, avdelinger i Eurostat osv) får tilgang til å publisere data etter gruppering av ordninger og fordelt etter ordning med mindre land av konfidensielle hensyn har satt begrensninger.

Merknader

Norge har for tidligere år satt begrensninger når det gjelder å publisere data for KLP. Det blir videreført med kommisjonsforordningen og vil gjelde både for utgifter og antall pensjonsmottakere fordelt etter ordning. Ved publiseringer fordelt etter ordning skal KLP (ordning 4) slåes sammen med (ordning 6) som omfatter stat, kommune og andre stats- og trygderegnskap. Rettsakten vil trolig bli gjennomført i forskrift til statistikkloven. Administrative og økonomiske konsekvenser er av begrenset omfang.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.


32008 R 0207  Kommisjonsforordning (EF) nr. 207/2008 av 5. mars 2008 om tilslutning til spesifikasjoner av ad hoc-modulen 2009 vedrørende ungdoms inntreden i arbeidsmarkedet  (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsfordningen er knyttet til rådsforordning nr. 577/98 om tilrettelegging av en arbeidskraftsundersøkelse i Fellesskapet. Videre følger den av et sett med europeiske retningslinjer for sysselsetting, den europeiske sysselsettingsstrategien og et utdannings- og opplæringsarbeidsprogram for 2010 som skal iverksettes av medlemslandene og Kommisjonen. En rådsbeslutning av 6. oktober 2006 ber medlemslandene om å vektlegge iverksettingen av den europeiske ungdomspakten ved å tilrettelegge tilgang til arbeid for ungdom. I denne forbindelse er det et tydelig behov for et helhetlig og sammenlignbart sett med data vedrørende ungdoms inntreden i arbeidsmarkedet. Kommisjonsforordning nr. 207/2008 fastsetter en liste med variabler for ad hoc-modulen. Listen fremgår i vedlegget til forordningen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Rettsakten vil kreve forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet. Iverksetting av forordningen vil ha begrensede administrative og økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den EØS-relevant og akseptabel.


32008 R 0212  Kommisjonsforordning (EF) nr. 212/2008 av 7. mars 2008 om endring av vedlegg I til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 138/2004 om landbruksregnskaper innen Fellesskapet  (vedlegg XXI FIN gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsfordningen er knyttet til europaparlaments- og rådsforordning nr. 138/2004 om økonomiske regnskaper for landbruket innen Fellesskapet. Vedlegg I til forordning 138/2004 fastsetter metoden for økonomiske regnskaper i landbruket. Som en følge av at systemet for statistiske klassifiseringer av økonomiske aktiviteter (NACE) ble revidert i 2006, bør også metoden for økonomiske regnskaper i landbruket oppdateres og referansen til NACE Rev. 1.1 erstattes med NACE Rev. 2. Vedlegg I til forordning 138/2004 endres i henhold til vedlegget i kommisjonsforordningen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Rettsakten vil kreve forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet. Iverksetting av forordningen vil ha begrensede administrative og økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært vurdert av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og Statistisk sentralbyrå, som begge finner den EØS-relevant og akseptabel.

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING

Vedlegg IX  Finansielle tjenester

32001 D 0527  Kommisjonsbeslutning 2001/527/EF av 6. juni 2001 om nedsettelse av Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn  (vedlegg IX FIN gr3),

32001 D 0528  Kommisjonsbeslutning 2001/528/EF av 6. juni 2001 om nedsettelse av Den europeiske verdipapirkomité  (vedlegg IX FIN gr3),

32004 D 0005  Kommisjonsbeslutning 2004/5/EF av 5. november 2003 om nedsettelse av Den europeiske banktilsynskomité  (vedlegg IX FIN gr3),

32004 D 0006  Kommisjonsbeslutning 2004/6/EF av 5. november 2003 om nedsettelse av Den europeiske tilsynskomité for forsikring og tjenestepensjoner  (vedlegg IX FIN gr3),

32004 D 0007  Kommisjonsbeslutning 2004/7/EF av 5. november 2003 om endring av beslutning 2001/527/EF om nedsettelse av Komiteen av europeiske verdipapirtilsyn  (vedlegg IX FIN gr3), og

32004 D 0008  Kommisjonsbeslutning 2004/8/EF av 5. november 2003 om endring av beslutning 2001/528/EF om nedsettelse av Den europeiske verdipapirkomité  (vedlegg IX FIN gr3)

32004 D 0009  Kommisjonsbeslutning 2004/9/EF av 5. november 2003 om nedsettelse av Den europeiske komité for forsikring og tjenestepensjoner (vedlegg IX FIN gr3),

32004 D 0010  Kommisjonsbeslutning 2004/10/EF av 5. november 2003 om nedsettelse av Den europeiske komité for bankspørsmål (vedlegg IX FIN gr3),

Sammendrag av innhold

Som følge av anbefalingene i den såkalte "Lamfalussy"-rapporten (Final report of the Committee of Wise Men on the Regulation of the European Securities Markets), ble det i 2001 etablert nye komitéer innenfor tilsyn og regulering av verdipapirsektoren. Tilsvarende komiteer, sammen med enkelte mindre endringer i verdipapirkomiteene, ble i 2004 etablert på bank- og forsikringsområdet.

På området for finansielle tjenester (bank, forsikring og verdipapir) følger regelverksutviklingen i dag den såkalte Lamfalussy-prosedyren. Prosedyren innebærer at Ministerrådet og Europaparlamentet vedtar generelle rammedirektiver av mer prinsipiell karakter (nivå 1-regelverk), og at Kommisjonen i rammedirektivene gis fullmakt til å vedta utfyllende og mer detaljerte bestemmelser i såkalte gjennomføringsrettsakter (nivå 2-regelverk). Komiteene på departementsnivå ("komitologi-komiteene" – ESC, EBC og EIPOS) bistår Kommisjonen med å utarbeide forslag til rammedirektiver og forordninger som vedtas av Europaparlamentet og Rådet (nivå 1), samt med å fastsette, sammen med Kommisjonen, utfyllende bestemmelser til rammeregelverket (nivå 2). Tilsynskomiteene utarbeider anbefalinger og fagtekniske råd til nivå 2-regelverket, utarbeider retningslinjer og standarder, og skal sørge for koordinering og samordning av tilsynsmetoder og -praksis.

Merknader

Kommisjonsbeslutningene vil ikke føre til behov for endring i norsk lov eller forskrift. De aktuelle beslutningene gjelder kun opprettelse av de ulike komiteene, som bl.a. tilføres oppgaver med hjemmel i andre rettsakter.

Norge deltar aktivt i komiteene. Finansdepartementet deltar som observatør i ESC, EBC og EIOPC. Kredittilsynet har anledning til å delta som rådgiver for Finansdepartementet. Kredittilsynet deltar videre i tilsynskomiteene og i de fleste underliggende komiteer og arbeidsgrupper. Deltakelsen er sikret gjennom EØS-avtalen, kommisjonsbeslutningene og komiteenes vedtekter og forretningsorden ("Rules of procedure"). Norge har ikke stemmerett i forbindelse med komitébeslutningene, men deltar aktivt under diskusjonene. 

Rettsaktene medfører ingen økonomiske konsekvenser utover de som allerede foreligger, ved at Kredittilsynet betaler en medlemskontingent til tilsynskomiteene CESR, CEIOPS og CEBS og bidrar derved til å dekke komitésekretariatenes utgifter.

Ved å innlemme beslutningene i EØS-avtalen synliggjøres EØS/EFTA-landenes rett til å delta i komiteene samt at det formelle og uformelle samarbeid som foreligger på departementsnivå og tilsynsnivå understrekes.

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsaktene EØS-relevante og akseptable.


Vedlegg XXI  Statistikk

32008 D 0235  Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 235/2008/EF av 11. mars 2008 om opprettelse av Det europeiske rådgivende organ for statistikkstyring  (vedlegg XXI FIN gr3)

Sammendrag av innhold

Formålet med beslutningen er å nedsette et rådgivende organ for statistisk styring på europeisk nivå. Hensikten er å øke europeisk statistikks troverdighet. Utvalget skal gi råd til Kommisjonen og rapportere om gjennomføringen av Code of Practice (retningslinjene for europeisk statistikk). Utvalget skal bestå av fem medlemmer. Eurostat er kun observatør i utvalget. Medlemmene utnevnes personlig og innehar ekspertkompetanse innen statistikk. Utvalgets medlemmer utpekes av Kommisjonen etter høring av Europaparlamentet og Rådet for en periode for 3 år.

Merknader

Beslutningen har ingen økonomiske og administrative konsekvenser for Norge. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå støtter forslaget om etablering av Det europeiske rådgivende organ for statistikkstyring. Statistisk sentralbyrå finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET

 

RETTSAKTER SOM KREVER LOV- ELLER BUDSJETTENDRING SAMT RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM VURDERES Å GRIPE VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

32008 R 0294  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 294/2008 av 11. mars 2008 om opprettelse av Det europeiske institutt for innovasjon og teknologi  (prot 31 KD gr1)

Sammendrag av innhold

Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi skal ikke bli et stort institutt i tradisjonell forstand, men vil være en relativt lett formell organisasjonsstruktur som skal legge til rette for etableringen av nettverk og samarbeid gjennom såkalte kunnskaps- og innovasjonsnettverk (Knowledge and Innovation Communities - KICs). Dette vil være grupper bestående av forsknings- og utdanningsinstitusjoner og næringslivsaktører som sammen søker på felles prosjekter med elementer fra alle sider av kunnskapstriangelet: forskning, innovasjon og utdanning.

EIT har som formål å bidra til en bedre kobling mellom forskning, industri/næringsliv og utdanning for å styrke Europas innovasjonsevne ved å etablere nettverk som kan utnytte hele bredden av kunnskap og kompetanse som trengs for å løse globale samfunnsutfordringer knyttet til f.eks. energi- og klimaspørsmål. Vi står overfor en rekke slike utfordringer som må løses via et bredt internasjonalt samarbeid, og EIT har potensial til å bli en viktig samarbeidsmekanisme. Norge har fagmiljøer som kan bidra inn i og høste resultater fra dette samarbeidet. Det antas at mange av EIT-nettverkene vil utdype og komplettere eksisterende nettverk som er bygget opp gjennom de store EU-programmene, hvor også Norge deltar. For øvrig er NTNU, SINTEF og Universitetet i Bergen med i et felleseuropeisk prosjekt hvor formålet er å teste ut nye former for nettverkssamarbeid med relevans for EIT.

EIT vil få et sentralt sekretariat, og det er ventet at plasseringen av dette vil bli vedtatt på et av EUs kommende toppmøter. De mest aktuelle kandidatene er Polen, Ungarn, Slovakia og Østerrike. Hvert av de enkelte kunnskaps- og innovasjonsnettverkene skal også ha et sekretariat, hvor det ventelig også vil bli konkurranse om lokalisering.

Merknader

Det totale budsjettet til Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi for perioden 2008-2013 er av Kommisjonen anslått til 2,4 mrd. euro, hvorav det meste i form av tilskudd fra industrien. EUs bidrag vil være på 308,7 millioner euro for hele perioden. Norsk kontingent vil tilsvare ca. 2,28% av EU-bidraget (BNP-avhengig, justeres årlig), dvs. ca. 56 millioner kroner totalt, hvorav det meste vil komme til utbetaling i 2010-2013. Kontingenten vil anslagsvis være 500.000 kroner i 2008, 1,1 mill. kroner i 2009, for så å øke til i overkant av 9 mill. kroner i 2010.

I kraft av EØS-avtalen deltar Norge fullt ut i EUs rammeprogrammer for forskning, utdanning og innovasjon og kan vise til gode resultater fra dette samarbeidet. Internasjonalt samarbeid er av grunnleggende betydning for å sikre kvalitet innen alle sider av kunnskapstriangelet gjennom tilgang til ny kunnskap og kompetanse som skapes i internasjonale nettverk. Internasjonalisering er følgelig en av hovedprioriteringene i norsk utdannings-, forsknings- og innovasjonspolitikk. Internasjonalt samarbeid er ikke minst viktig på områder som energi og klima som både er sentrale satsingsområder i norsk politikk, og tegner til å bli sentrale områder for de første samarbeidsnettverkene under EIT.

For å unngå at Norge forsinker iverksettingen av deltakelsen i programmet, er Stortingets samtykke til deltakelse i programmet innhentet på forhånd, jf. St.prp. nr. 56 (2007-2008), som Stortinget ga sitt samtykke til  30. mai 2008.

Sakkyndige instansers merknader

Kunnskapsdepartementet tilrår deltakelse i programmet.

 

NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET

 

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

EØS-komitébeslutning om deltakelse for budsjettåret 2008 i samarbeid om gjennomføring og utvikling av det indre marked (budsjettpostene 12.01.04.01, 12.02.01, 02.03.01 og 02.01.04.01)  (prot 31 NHD gr3)

Sammendrag av innhold

Budsjettpostene 12.01.04.01, 12.02.01, 02.03.01 og 02.01.04.01 om gjennomføring og utvikling av det indre marked finansierer en rekke aktiviteter som administreres av henholdsvis generaldirektoratene for det indre marked og for næringspolitikk i Europakommisjonen. Formålet med aktivitetene er å legge til rette for et mer velfungerende indre marked. Aktivitetene omfatter bl.a. den uformelle problemløsningsmekanismen SOLVIT, informasjonssystemet for det indre marked (IMI), nettportalen ”Your Europe” med informasjon til borgere og bedrifter samt ulike studier, utvikling av statistikk og undersøkelser av hvordan det indre marked fungerer.

Merknader

Norsk bidrag til budsjettpostene vil være € 129.110. De forventede økonomiske konsekvenser for deltakelse er innarbeidet i budsjettet til Nærings- og handelsdepartementet for 2008. Utover dette bidraget anses ikke deltakelse å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser i Norge.

Norge vil imidlertid bli inkludert i aktiviteter under budsjettpostene. Dette vil synliggjøre norsk deltakelse i det indre marked og bidra til økt kjennskap til at norske bedrifter og privatpersoner har fulle rettigheter i det indre marked. Norske bedrifter og privatpersoner vil med dette møte på færre problemer i øvrige EØS-land og de vil i større grad blir klar over sine egne rettigheter og kunne benytte seg av dem. Flere av aktivitetene kan bidra til økt kunnskap i forvaltningen om problemer eller utfordringer knyttet til gjennomføring av det indre marked, i Norge og ellers i EØS-området.

Sakkyndige instansers merknader

Nærings- og handelsdepartementets vurdering er at deltakelse i aktivitetene under denne budsjettlinjen vil være et viktig bidrag til å øke kjennskapen til norsk deltakelse i det indre marked, og således bidra positivt til verdiskaping i Norge. 

 

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET

 

RETTSAKTER SOM KREVER LOV- ELLER BUDSJETTENDRING SAMT RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM VURDERES Å GRIPE VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg XIII  Transport

Kapittel I  Innlandstransport

32007 R 1370  Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og 1107/70  (vedlegg XIII kap I SD gr1)

Sammendrag av innhold 

Hovedformålet med forordningen er å regulere konkurransen slik at kontrakter om offentlig tjeneste i kollektivtransport på vei og med bane blir inngått og gjennomført på en gjennomsiktig måte. Forordningen fastsetter hvordan kompetente myndigheter, innenfor rammene av EØS-retten, kan gripe inn i kollektivtransporten for å sikre levering av tjenester av allmenn interesse, som er hyppigere, sikrere, bedre eller billigere, enn hva som kan oppnås gjennom markedskreftene alene. Med dette for øye slår forordningen fast på hvilken måte kompetente myndigheter kan tildele offentlig støtte/tilskudd og/eller eneretter til operatører innen buss- og banesektoren i forbindelse med oppfyllelse av forpliktelser til offentlig tjeneste, jf. artikkel 1.

Forordningen skal sikre effektive transporttjenester gjennom regulert konkurranse. Det vil si at det innføres plikt til konkurranse om markedet. Når slik konkurranse er gjennomført er det ikke ytterligere plikt til konkurranse i markedet.

Forordningen inneholder regler om når konkurranseutsetting kreves, og minimumsregler for hva kontrakt om plikt til offentlig tjeneste skal inneholde. Videre er det regler om offentliggjøring, og overgangsregler i forhold til når forslaget skal gjelde fullt ut for alle kontrakter innen sektoren. Forordningen overlater til kompetente myndigheter å fastsette ønsket transportstandard, og inneholder ikke detaljerte regler om prosessen for tildeling av kontrakter.

Tildeling av støtte eller enerett skal etter forordningen skje ved inngåelse av kontrakt om offentlig tjeneste. Vilkår om maksimaltakster kan imidlertid også fastsettes i generelle bestemmelser (for eksempel i vedtak med hjemmel i lov). EØS-statene kan unnta generelle regler om maksimumstakster fra å følge reglene i forordningen. Dette må evt. notifiseres, jf. artikkel 3. Kontraktstiden er maksimalt 10 år for buss, og 15 år for jernbane.  For jernbane gjelder imidlertid 15 års regelen kun ved konkurranseutsetting. Uten konkurranseutsetting er maksimal kontraktslengde 10 år.  Perioden kan forlenges med opp til 50 prosent av tiden i tilfelle hvor operatøren stiller en vesentlig del av aktiva knyttet til utføring av transporten til rådighet, eller hvis det er berettiget ut fra omkostningene som følge av særlig perifer geografisk beliggenhet. I tilfelle hvor en ytterligere forlengelse av kontrakten kan begrunnes i nedbetaling av gjeld (amortisering) i forbindelse med infrastruktur eller kjørende/rullende materiell, er dette mulig såfremt det gjøres ved en åpen anbudsprosess og Kommisjonen/ESA meddeles om tildelingen, jf. artikkel 4 nr. 3 og 4.

Hovedregelen etter forordningen er at kontrakt om offentlig tjenesteytelse skal tildeles etter konkurranseutsetting, jf. artikkel 5 nr. 3. Unntak fra dette gjelder (1) hvis oppdragsgiver selv eller en intern operatør driver transporttjenesten på den aktuelle strekningen, (2) hvis den årlige kontraktsverdien er på under 1 million euro, eller  under 2 millioner euro for små og mellomstore bedrifter, (3) hvor operatøren utfører mindre enn 300 000 kilometer transporttjenester årlig, eller  under 600 000 kilometer for små og mellomstore bedrifter , (4) i nødssituasjoner, og (5) for  jernbane i tradisjonell forstand, jf. artikkel 5 nr. 2, 4, 5 og 6. I de nevnte tilfellene kan kompetente myndigheter velge å tildele kontrakt direkte uten forutgående konkurranse. 

Minimumsregler for hva kontrakten skal inneholde følger av artikkel 4 (1) – (4). Det skal klart defineres hva som er innholdet i forpliktelsen til offentlig tjeneste, og oppdragsgiver skal på forhånd angi hvilke parametere tilskudd skal beregnes ut fra og omfanget av en enerett. Parametrene må fastlegges slik at tilskuddet ikke innebærer overkompensasjon. Videre skal det fastlegges hvordan omkostningene til utførelsen av forpliktelsen til offentlig tjeneste skal fordeles og hvordan inntektsfordelingen mellom oppdragsgiver og operatør skal være.

Oppdragsgiver kan i kontrakten bestemme at den operatøren som tildeles kontrakten må overta ansatte fra tidligere operatør på samme måte som om det hadde dreid seg om en virksomhetsovertakelse, jf. artikkel 4 (5). Forordningen viser også til reguleringer i nasjonal rett når det gjelder dette spørsmålet. 

Videre skal alle kompetente myndigheter årlig offentliggjøre en detaljert oversikt over alle forpliktelser til offentlig transport som den myndigheten er ansvarlig for. Kompetent myndighet vil også bli forpliktet til å offentliggjøre informasjon om intensjonen om tildeling av kontrakt til offentlig tjeneste ett år forut for anbudsinvitasjonen eller den direkte tildelingen av kontrakten. Bestemmelsen gjelder ikke for kontrakter som omfatter mindre enn 50 000 vognkilometer årlig, eller kontrakter som inngås i nødssituasjoner. For jernbane er det egne regler om hvilken informasjon som skal offentliggjøres på forhånd, jf. artikkel 7 

Forordningen har overgangsregler i artikkel 8. Reglene vil gradvis få full virkning i de sektorene som omfattes i løpet av en 10 års periode. For allerede inngåtte kontrakter er imidlertid overgangsordningene enda lengre. Som regel kan kontraktene fortsette å gjelde til de utløper.  Forordningen trer i kraft i EU 3. desember 2009. 

For kontrakter som faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser gjelder ikke reglene i artikkel 5 om hvordan kontrakten skal inngås og artikkel 8 om overgangsregler. De øvrige reglene i forordningen, for eksempel reglene i artikkel 4 om obligatorisk innhold i kontraktene og reglene i artikkel 7 om offentliggjøring, er ment å gjelde også for kontrakter som faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser. Utgangspunktet er at bruttokontrakter faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser, mens nettokontrakter (tjenestekonsesjoner) fullt ut vil komme inn under forordningen. Det må imidlertid foretas en konkret risikovurdering i det enkelte tilfelle.

Reglene i forordningen gjelder også for kontrakter som etter forslaget ikke kreves konkurranseutsatt. Når det gjelder tilskudd som tildeles i kontrakter som ikke konkurranseutsettes, skal tildelingen følge bestemmelsene i vedlegget til forordningen. Vedlegget oppstiller regler med tanke på å unngå at tilskudd innebærer en overkompensasjon, og skal sikre gjennomsiktighet i tildelingsprosessen.

Forordningen åpner for at EØS-statene kan gi den virkning også for innenlands vannvei og nasjonal sjøtransport (maritim kabotasje).

Støtte gitt i henhold til forordningen skal  ikke notifiseres. 

Merknader

Forordningen er fremmet med henvisning til artikkel 71 og 89 i EF-traktaten.

Norsk rett på området:
Det følger av yrkestransportloven av 21. juni 2002 nr. 45 (ytl.) § 18 at bruk av anbud er frivillig ved tildeling av løyve for persontransport med motorvogn i rute.

Innen veitransportsektoren  er det i Norge fylkeskommunenes kjøp av busstjenester og tildeling av eneretter som vil komme inn under reglene i forordningen. I 2006 var 26 prosent av den lokale ruteproduksjonen, målt i rutekm., konkurranseutsatt. Målt i antall passasjerer var imidlertid 40 prosent konkurranseutsatt. Det synes dermed som ruter med stort belegg har blitt konkurranseutsatt først.  Fylkeskommunene synes i stor grad å benytte bruttokontrakter ved anbud.

Når det gjelder langdistansetransport med buss (ekspressbussruter) er dette markedet åpnet for konkurranse. Disse rutene mottar ikke tilskudd eller eneretter, slik at dette markedet ikke vil bli berørt av forordningen. 

Det er ingen tvingende regler om konkurranseutsetting for transport med bane. Innen skinnegående transport  er kun enkelte persontransportstrekninger åpnet for konkurranse (Gjøvikbanen).

Særlig om EØS-retten på området:
Kollektivtransport på jernbane og vei kan karakteriseres som tjenester av allmenn økonomisk betydning. Operatørene mottar ofte driftstilskudd for utførelse av disse tjenestene. Ved tildeling av tilskudd må det vurderes om tildelingen er i samsvar med EØS-reglene om statsstøtte.

EØS-avtalen del III kapittel 6 har egne regler om transport. EØS-avtalen artikkel 49 inneholder bestemmelser om støtte til transportsektoren (vei og bane). Denne bestemmelsen er uttømmende gjennomført ved rådsforordning nr. 1191/69 om medlemsstatenes forpliktelser i forbindelse med forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse innen transport med jernbane, på vei og innenlands vannvei og rådsforordning nr. 1107/70 om støtte til transport med jernbane, vei og innenlands vannvei. Rådsforordning nr. 1191/69 og nr. 1107/70 er implementert i norsk rett ved forskrift av 11. august 1995 nr. 716 om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen § 1 nr. 4 og nr. 7. Forskriften er gitt med hjemmel i lov nr. 25 av 26. mai 1995 om gjennomføring av felles regler om innenlands transport i EØS-avtalen. EØS-avtalens generelle regler om statsstøtte, jf. del IV kapittel 2, kommer ikke til anvendelse for transport på vei og med jernbane. I utgangspunktet vil tilskudd være forenlig med EØS-avtalen hvis det er tildelt i tråd med bestemmelsene i rfo. 1191/69.

Rådsforordning 1191/69 har ikke bestemmelser om hvordan kontrakter om offentlig tjeneste skal inngås. Forordningen inneholder imidlertid generelle rammer for forpliktelse til offentlig persontransport og metoder for beregning av hva som er rimelig kompensasjon. Problemet med forordningen er at den ikke lenger er i tråd med de faktiske økonomiske forhold i sektoren. Det har utviklet seg ulik praksis i EØS-landene, og den rettslige situasjonen på området er uklar. En avklaring av rettssituasjonen er begrunnet med tanke på å fjerne tvilen om at tilskudd til landtransportsektoren innebærer ulovlig statsstøtte.

For støtte til tjenester av allmenn økonomisk betydning innen andre sektorer har det utviklet seg regler gjennom rettspraksis, blant annet i sak C-280/00, Altmark-dommen. Disse reglene er siden blitt vedtatt gjennom retningslinjer fastsatt av Kommisjonen. 

Den vedtatte forordningen tilpasser reglene i transportsektoren til de øvrige sektorene, med de modifikasjoner som er nødvendige.

Det bemerkes at jernbanepakke 3 ble vedtatt 23. oktober 2007. Direktiv 2007/58/EF, som endrer direktiv 1991/440 om utviklingen av Fellesskapets jernbaner, åpner sektoren ytterligere og liberaliserer det internasjonale persontransportmarkedet fra 1. januar 2010. Kabotasje er tillatt, men dersom dette er ødeleggende for det økonomiske grunnlaget for en offentlig trafikkbetjeningskontrakt/tjenestekontrakt, kan det gjøres unntak.

Norsk politikk på området - konsekvenser:

Norske myndigheter har vært positive til at det utarbeides klarere regler på området. Primærstandpunktet har vært at rammene for utforming av nasjonal politikk burde vært større.

Når det gjelder skinnegående transport vil forordningen etter enigheten i Rådet og Parlamentet ikke føre til at myndighetene får plikt til å konkurranseutsette transport med jernbane i tradisjonell forstand. T-bane og sporvognstjeneste faller imidlertid inn under forordningens krav til tildelingsprosedyre i forordningen. Drift av T-bane eller sporvogn i egen regi/offentlig kontrollert regi (som i Oslo) er imidlertid fritatt fra konkurranseutsetting, jfr artikkel 5(2).  Regjeringen vil ikke bruke anbud for flere strekninger for persontransport med jernbane. I regjeringserklæringen sies det at arbeidstakere skal sikres de samme rettighetene som ved virksomhetsoverdragelse. Når det gjelder arbeidstakeres rettigheter gir forordningen kompetente myndigheter frihet til å vurdere hvorvidt det skal stilles krav om at ansatte sikres samme rettigheter som ved virksomhetsovertakelse. Regjeringen har sammen med andre lands myndigheter fått gjennomslag for endringer i forordningen i forhold til et tidligere utkast fra Kommisjonen, slik at det i den endelige forordningen slås fast at det er adgang også for nasjonale myndigheter til å stille krav om rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse. Regjeringen har for øvrig nylig sendt på høring et forslag til slike lovendringer, som har som formål å sikre ansatte i kollektivtransporten samme rettigheter ved anbud som ved virksomhetsoverdragelse. I den endelige forordningsteksten er det også tatt inn en henvisning til nasjonal rett på området, som sammen med fortalen gir nasjonale myndigheter mulighet til å fastsette regler på området. 

Når det gjelder veitransport vil plikten til å konkurranseutsette kollektivtransporten bli videre enn det som følger av dagens regler. Regjeringen mener det burde vært større nasjonalt handlingsrom, men har likevel valgt å akseptere forordningen. 

Når det gjelder sjøtransport (maritim kabotasje) er det også adgang til å å la forordningen gjelde slik transport, jfr. artikkel 1 (2). Norge har ikke tatt standpunkt til om forordningen skaql gis anvendelse på sjøtransport.

Behov for endringer i regelverk:
 
Forordningen vil kreve endringer i yrkestransportloven og jernbaneloven med tilhørende forskrifter, utarbeidelse av en egen forskrift på området, samt endringer i forskrift om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen § 1 nr. 4 og nr. 7.

Økonomiske og administrative konsekvenser:
 
Forordningen vil få konsekvenser for kompetente myndigheters kjøp av tjenester innen kollektivtransport ved at konkurranseutsetting vil måtte brukes i større grad enn det som er praksis i dag.

Fylkeskommunene bruker allerede per i dag anbud i et visst omfang. Konkurranseutsetting vil derfor ikke være en ukjent arbeidsmåte for disse myndighetene. Direkte kjøp krever også en viss ressursbruk, blant annet i forbindelse med forhandlinger.

Det bemerkes at kravet om å kunngjøre intensjonen om å inngå kontrakt om kollektivtjenester på forhånd, og kravet om årlig rapportering om kontrakter, vil medføre noe administrativt merarbeid.

Beslutningen i EØS-komiteen vil bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke som følge av behovet for lovendring.

Sakkyndige instansers merknader 

Forslaget til forordning ble sendt på høring høsten 2005. Høringsfristen var 27. januar 2006.

Flere av høringsinstansene peker på viktigheten av at det kommer klare regler på området.

Det bemerkes at den endelige forordningsteksten avhjelper flere av de betenkelighetene høringsinstansene viste til i høringsrunden. Dette gjelder blant annet beløps- og produksjonsgrensene, og innsigelsene mot å konkurranseutsette jernbane i tradisjonell forstand.

Spørsmålet om arbeidstakerrettigheter har engasjert mange høringsinstanser. AID bemerker at forslaget ved å åpne for at arbeidstakere kan gis samme rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse, stiller arbeidstakerne i en bedre situasjon enn de ellers ville vært i.
 
Norsk transportarbeiderforbund er i mot bruk av anbud i kollektivtransporten. Subsidiært er forbundet positiv til at den maksimale kontraktstiden er forlenget. Transportarbeiderforbundet mener at reglene som sikrer arbeidstakere samme rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse må inn i yrkestransportloven for å sikre at de kommer til anvendelse på ethvert anbud og gir de ansatt lovfestet rett til ansettelse hos ny operatør. Yrkestrafikkforbundet uttaler seg i samme retning som transportarbeiderforbundet, men mener reglen om at anbud skal behandles som virksomhetsoverdragelse må slås fast som en tvingende regel i forslaget.

Landsorganisasjonen, Norsk Lokomotivmannsforbund, Norsk Jernbaneforbund og Fagforbundet ber om at forslaget avvises. Dette begrunnes med at forslaget ensidig fokuserer på konkurranseutsetting basert på laveste pris og ikke kvalitet i kollektivtilbudet. Forbundene mener det ikke er tilstrekkelig at beslutningen om hvorvidt reglene om virksomhetsoverdragelse skal følges overlates til kompetente myndigheter. Det kreves at de ansatte ved skifte av operatør som følge av anbud skal ha beskyttelse for lønn, pensjon, faglige kollektivavtaler og arbeidsforhold for øvrig.  

Samferdselsdepartementet har som nevnt sendt til høring et forslag til lovendring (med høringsfrist 15. september) som vil gjøre anvendelsen av reglene om virksomhetsoverdragelse i forhold til ansatte obligatorisk ved bruk av anbud i kollektivtransport. Kompetente myndigheter fastsetter hvilke krav man ønsker til tjenesten, herunder minimumskrav og krav til standard på tjenestene. Man må og kunne velge om laveste pris skal være eneste kriterium for valg av operatør, eller ev. det økonomisk mest fordelaktige tilbud.

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg XIII  Transport

Kapittel III  Transport med jernbane

32008 D 0163  Kommisjonsvedtak 2008/163/EF av 10. juli 2006 om den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne vedrørende sikkerhet i jernbanetunneler i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog og høyhastighetstog  (vedlegg XIII kap III SD gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2008/0163/EF fastsetter felleseuropeiske regler for delsystemet «sikkerhet i jernbanetunneler» i det transeuropeiske konvensjonelle og høyhastighets-jernbanesystem (heretter dels omtalt som TSI-en). Kommisjonsvedtaket gjelder både for konvensjonell jernbane og høyhastighetsbaner. Kommisjonsvedtaket er hjemlet i direktiv 96/48/EF om samtrafikkevne i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog og direktiv 2001/16/EF om samtrafikkevne i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog.  
 
Formålet med TSI-en er å definere et helhetlig sett av tiltak for delsystemene infrastruktur, energi, rullende materiell, styring, kontroll og signalering samt trafikkstyring og drift for på en effektiv måte å oppnå et optimalt sikkerhetsnivå i tunneler. TSI-en skal tillate fremføring av tog i samsvar med direktiv 96/48/EF (høyhastighetsjernbanenettet) og 2001/16/EF (konvensjonelle jernbanenettet) under harmoniserte sikkerhetsforhold i jernbanetunneler på det transeuropeiske jernbanesystem. TSI-en inneholder harmoniserte krav. 

I dag har de ulike landene ulike sett med til dels svært spesifikke krav til sikkerhet knyttet til togtrafikk i tunneler. Disse ulike kravene (spesielt ift. rullende materiell) er et hinder for samtrafikk mellom landene. Et harmonisert regelsett for infrastruktur og rullende materiell i tunneler (som også er harmonisert ift. øvrige felleseuropeiske spesifikasjoner for materiell og infrastruktur) vil legge forholdene til rette for økt jernbane-/samtrafikk, og gi administrative besparelser for togoperatører som driver med internasjonal trafikk.

Det eksisterende sikkerhetsnivået skal ikke reduseres i noe land, jf. direktiv 2004/49/EF artikkel 4.1 (sikkerhetsdirektivet). Medlemsland kan beholde strengere krav, så lenge disse kravene ikke hindrer fremføring av tog som samsvarer med direktiv 2001/16/EF korrigert ved direktiv 2004/50/EF. Medlemsland kan forordne nye og strengere krav i samsvar med direktiv 2004/49/EF artikkel 8 (sikkerhetsdirektivet). Disse kravene skal notifiseres til Kommisjonen før de innføres. De «nasjonale» kravene må baseres på risikoanalyser og må begrunnes ut fra en særskilt risiko. Kravene skal være utarbeidet i samråd mellom infrastrukturforvalter og relevant redningsetat, og det skal være foretatt en kost/nytteanalyse.

TSI-en stiller krav til delsystemene infrastruktur, energi, styring og kontroll, trafikkstyring og drift, samt rullende materiell i forhold til sikkerhet i jernbanetunneler. Kravene i TSI-en gjelder ved bygging av ny infrastruktur eller anskaffelse av nytt materiell, samt ved fornyelse og oppgradering av eksisterende infrastruktur eller rullende materiell. TSI-en stiller krav på områder som er viktige for å forhindre og redusere risikoen for hendelser og ulykker, med spesiell fokus på hendelser som følge av brann. TSI-en stiller som hovedregel ikke krav til at det skal benyttes en bestemt teknologi eller bestemte tekniske løsninger, med unntak av i de tilfellene der dette er nødvendig for å fremme interoperabilitet. Kommisjonsvedtaket består av preambelen og 4 artikler som regulerer gjennomføringen av TSI-en. Selve TSI-en er gitt som et vedlegg til kommisjonsvedtaket, med ytterligere vedlegg.  

Kommisjonsvedtaket:  
Artikkel 1 slår fast hjemmelsgrunnlaget for TSI-en.

I artikkel 2 redegjøres for hva som gjelder i forhold til «open points», dvs. områder som er innenfor TSI-ens virksomhetsområdet men hvor TSI-en ikke fastsetter bestemte krav. Videre redegjøres det for at medlemslandene innen 6 mnd. etter notifisering skal oversende Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene en liste over eksisterende tekniske regler som skal benyttes når det gis tillatelse til ibruktaking av de delsystemer som er omfattet av TSI-en. De enkelte medlemslandene skal tilsvarende gi opplysninger om hvilke prosedyrer som vil bli benyttet ved samsvarsvurdering og verifisering ved bruk av ovennevnte regler (nasjonale regler). Medlemslandene skal opplyse om hvilke organer som er utpekt til å gjennomføre prosedyrene for samsvarsvurdering og verifisering.

Artikkel 3 viser til at kommisjonsvedtaket gjelder fra 1. juli 2008 i EU.
 
TSI-en – vedlegget: 

Det geografiske og tekniske virkeområdet av, samt formålet med TSI-en fremgår av kapittel 1 i TSI-en. Kap.1.1.7 inneholder oversikt over risiko/farer som ikke er dekket av TSI-en. 

Kapittel 2 er en oversikt over TSI-ens innhold. TSI-en gjelder for alle deler av jernbanesystemet som er relevant for sikkerheten til passasjerer og personale om bord når toget befinner seg i tunneler. Kap. 2.2 omhandler risikoscenarier som gjelder i tunneler. 

Kapittel 3 gjengir de grunnleggende krav i interoperabilitetsdirektivet og gir henvisning til hvor de enkelte kravene er mer detaljert regulert i de senere kapitlene i TSI-en. 

Kapittel 4 inneholder detaljerte funksjonelle og tekniske krav til delsystemet og grensesnitt mot andre delsystemer.  

Kapittel 5 sier at det ikke er definert noen samtrafikkomponenter i denne TSI-en.
 
Kapittel 6 fastsetter hvilke prosedyrer som skal benyttes med samsvarsverifisering og vurdering av bruksegnethet. Ettersom det ikke er definerte samtrafikkomponenter i denne TSI-en er det ikke fastsatt bestemmelser for vurdering av disse. 

Kapittel 7 angir rammer for implementeringen av TSI-en. Det legges opp til en trinnvis implementering.  Det er flere bilag til TSI-en som inneholder detaljerte krav på de områdene TSI-en regulerer, herunder infrastrukturregister og rullende materiellregister.

Merknader  

Sikkerhetsforskriften, nr. 1621 av 19. desember 2005, § 12-4 inneholder krav til tunneler. I tillegg reguleres tunneler gjennom de generelle krav til infrastruktur som finnes i jernbanelovgivningen; foruten generelle krav til brannsikkerhet mv. som følger av brann- og eksplosjonsvernloven; samt krav og standarder som følger av plan og bygningsloven, jf. også «Veiledning for saksbehandling ved brannsikring av jernbane- og banetunneler Utgitt av Statens jernbanetilsyn og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Dato: 13. oktober 2005».

TSI-en vil ha virkning for Jernbaneverkets og jernbaneforetakenes interne regler og instrukser på de områdene som TSI-en regulerer. 

TSI-ens virkeområde er i utgangspunktet begrenset til TEN-nettet, men i praksis vil TSI-en bli implementert slik at den gjelder for hele det nasjonale jernbanenettet. Dette er mest praktisk slik at det blir ett enhetlig regelverk for hele det nasjonale jernbanenettet.  

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsvedtaket er sendt på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. Høringsinstansene har i hovedsak uttalt seg positivt til forslaget. Nedenfor følger et sammendrag av de norske høringsuttalelsene.
 
Norsk lokomotivmannsforbund: 
NLF er enige i innskjerpelsene som fremkommer i TSI-en og vil fremheve og kommentere følgende: NFL er tilfreds med at det stilles krav til at også førerrom skal være branncelle som tilfredsstiller krav til minimum 15 minutters beskyttelse mot brann i trekkraftkjøretøy. Når det gjelder krav til nødbelysning er forbundet av den oppfatning at kravet til nødbelysning i tog også omfatter trekkraftkjøretøy, og da spesielt maskinromgang på trekkraftkjøretøy. Dette fremgår ikke klart av TSI-en, og NFL ber derfor om at SJT presiserer dette i forbindelse med implementeringen. Dette har også blitt påpekt av Statens Havarikommisjon for transport i rapporten etter ulykken ved Stokke den 31. august 2005 som et viktig punkt.

Jernbaneverket: 
Jernbaneverket har ingen spesielle merknader til selve teksten. TSI-en er allerede forsøkt implementert i teknisk regelverk. Der kravene er uklare/ikke fullstendige vil Jernbaneverket forsøke å supplere med krav som ivaretar hovedintensjonene i TSI-en. Jernbaneverket har selv deltatt i utarbeidelsen av TSI-en. Det er utført en masteroppgave i Norge der man har sett på de økonomiske konsekvensene for nye norske jernbanetunneler ved innføring av TSI-en. Denne oppgaven viser at konsekvensene er små for større tunneler, mens de kan bli større for kortere tunneler (1-2 km). Dette har sin begrunnelse i at TSI-en ikke kategoriserer jernbanetunneler avhengig av lengde/trafikk/tilgjengelighet.

Flytoget AS: 
Flytoget har ingen kommentarer til de tekniske kravene i TSI-en. Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene viser de til at de er bekymret for konsekvensene av hva kravene til «notified body» vil innebære. Flytogets oppfatning av denne funksjonen er at den skal være organisatorisk uavhengig og upartisk. De spør om dette vil kunne medføre at det i Norge som er et lite land vil kunne oppleve mangel på godkjente «notified bodies». I så tilfelle må funksjonen hentes inn fra andre land, noe som igjen vil medføre økte kostnader og krav om at all dokumentasjon må oversettes til engelsk. Det kan bli hemmende for forbedringsarbeid, utvikling og ombygginger ved at godkjenning via notified body medfører høye kostnader, og eller blir forsinket som følge av mangel på denne funksjonen. Ved nyanskaffelser av materiell anser Flytoget ikke dette som et problem. Et annet argument for at bruk av notified body vil kunne bli kostnadsdrivende for Norge er at det ved ombygging av rullende materiell har små serier med like individer og kostnader vil derfor bli urimelig høye pr. individ.

NSB Gjøvikbanen AS: 
NSB Gjøvikbanen AS ser ikke at spesifikasjonene vil gi store konsekvenser for NSB Gjøvikbanen AS, eller at det er behov for spesielle tilpasninger.

NSB AS: 
NSB AS har ingen bemerkninger til de beskrevne tiltak. I utgangspunket har NSB allerede på prinsipiell basis innarbeidet de operative rutiner som er beskrevet. Når det gjelder tilpasning av det rullende materiellet ser NSB at de foreslåtte tiltakene er i overensstemmelse med selskapets interne krav til togmateriellet ved modifisering/nyanskaffelser.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap: 
DSB kan ikke se at forslaget er i strid med gjeldende brannregelverk og de føringer som er lagt i «Veiledning for saksbehandling ved brannsikring av jernbane- og banetunneler».
 
Statens jernbanetilsyn:  
Statens jernbanetilsyn anbefaler å implementere kommisjonsvedtaket slik det foreligger. SJT mener at Flytogets innvendinger om «notified body» er en generell problemstilling som er knyttet til samtrafikkdirektivet og ikke til denne konkrete TSI-en. SJT mener at den derfor ikke er direkte relevant i denne sammenheng.

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

Kapittel VI  Sivil luftfart

32007 R 1477  Kommisjonsforordning (EF) nr. 1477/2007 av 13. desember 2007 om endring av forordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet  (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet inneholder detaljerte supplerende sikkerhetskrav i tillegg til de krav som er fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2320/2002.

Etter vedtakelse av forordning (EF) nr. 622/2003 har det oppstått behov for å presisere de felleseuropeiske sikkerhetskravene, blant annet som følge av Kommisjonens erfaringer fra gjennomførte inspeksjoner av europeiske lufthavner, luftfartsselskaper og fraktleverandører. Forordning (EF) nr. 622/2003 er tidligere endret ved forordning (EF) nr. 68/2004, 781/2005, 857/2005, 65/2006/, 240/2006, 831/2006, 1448/2006, 1546/2006, 1862/2006, 437/2007 og 915/2007. Kommisjonsforordning (EF) nr. 1477/2007 fastsetter ytterligere presisering av sikkerhetskravene slik de er fastsatt i forordning (EF) nr. 622/2003.

Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 915/2007 ble det innført et nytt unntak i tilknytning til vedleggets punkt 4.1.1.1 i forordning (EF) nr. 622/2003, for bestemte tredjelands lufthavner. Væske som har blitt anskaffet på utsalgssteder lokalisert på flyside, eller på sikkerhetsbegrenset område på flyplassen, kan på visse vilkår medtas inn på sikkerhetsbegrenset område eller ombord på luftfartøy, uavhengig av bestemmelsene om begrensning når det gjelder størrelsen på den enkelte beholder, total mengde væske m.m. Det vil si at det foreslås etablert en tilsvarende ordning som allerede er på plass for reiser innen EU/EØS når det gjelder varer kjøpt etter passering av sikkerhetskontrollen (tax free) for reisende fra enkelte tredjelands lufthavner.

Forordningen medfører en lettelse i kravene for passasjerer som reiser fra disse lufthavnene og som skal videre med fly etter mellomlanding i EU/EØS. Varene blir forseglet i spesielle poser ved kjøp på flyplassen og den forseglede posen med væske (tax free-varer) må være merket slik at det fremgår at varene er anskaffet på flyside de siste 36 timer.

Forordning (EF) nr. 1477/2007 fastsetter at Changi airport i Singapore blir omfattet av ovennevnte unntak.

Merknader

Norge har så langt implementert EUs sikkerhets-regelverk innen sivil luftfart. Disse er gjennomført ved forskrift av 30. april 2004 nr. 715 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten.

Unntaket for Changi airport i Singapore vil innebære mindre administrative og økonomiske konsekvenser for luftfartsmyndighetene i forbindelse med informasjon til markedet og publikum i den forbindelse. For lufthavnoperatører med direkte eller indirekte trafikk fra aktuelle tredjeland og transfer nasjonalt eller internasjonalt vil forordningen innebære at flere passasjerer vil ha med seg forseglede poser som må kontrolleres i sikkerhetskontrollen. Det antas at dette er et så begrenset antall at det ikke vil medføre økte kostnader.

Av hensyn til passasjerene har Samferdselsdepartementet 31. mars 2008 fastsatt en forskrift som innebærer at reisende som kommer fra Changi airport i Singapore, og har forseglet tax-free varene i henhold til regelverket, vil få med seg disse varene ved videre reise innenlands. Passasjerene er innforstått med at det innenfor EU/EØS-området er det samme regelverket på dette området. For å unngå at passasjerer fra Changi airport skal bli fratatt væske som er forseglet i henhold til regelverket på norske lufthavner, valgte departementet å fastsette en slik forskrift. Forskriften vil bli opphevet så snart forordningen er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett.

Regelverket på dette området er basert på at samme regelverk gjennomføres på alle lufthavner innenfor EU/EØS-området, såkalt "one-stop security". Norge har gjennomført øvrig regelverk på området.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1477/2007 har ikke vært sendt på høring. Unntaket vil kun berøre de passasjerene som kommer fra Changi airport i Singapore og skal reise videre nasjonalt eller internasjonalt etter at de har ankommet Norge. Lufthavnoperatørene er orientert om forordningen.
Samferdselsdepartementet anbefaler at rettsakten tas inn i EØS-avtalen.


32008 R 0023  Kommisjonsforordning (EF) nr. 23/2008 av 11. januar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet  (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak om gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet, inneholder detaljerte supplerende sikkerhetskrav i tillegg til de krav som er fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2320/2002. Kravene er gitt i vedlegg til forordningen, og vedlegget er gradert "EU restricted/begrenset". Det kan derfor ikke redegjøres detaljert for bestemmelsene gitt i vedlegget.

Etter vedtakelsen av forordning (EF) nr. 622/2003 har det oppstått behov for å presisere de felleseuropeiske securitykravene, blant annet som følge av Kommisjonens erfaringer fra gjennomførte inspeksjoner av europeiske lufthavner, luftfartsselskaper og fraktleverandører. Forordning (EF) nr. 622/2003 er tidligere endret ved forordning (EF) nr. 68/2004, 781/2005, 857/2005, 65/2006/, 240/2006, 831/2006, 1448/2006, 1546/2006, 1862/2006, 437/2007 og 915/2007. Kommisjonsforordning (EF) nr. 23/2008 fastsetter ytterligere presisering av securitykravene slik de er fastsatt i forordning (EF) nr. 622/2003.

Forordning (EF) nr. 2320/2002 (hovedforordningen) fastsetter at gjennomlysing av håndbagasje og innsjekket bagasje blant annet kan skje ved bruk av røntgenutstyr med TIP (Threat Image Projecting - bildeprojeksjon), installert og tatt i bruk. TIP er et softwareprogram som rutinemessig tester røntgenoperatørens evne til å oppdage for eksempel våpen og eksplosiver i håndbagasje som blir gjennomlyst. Programmet skal bidra til at operatøren blir mer fokusert. Det er valgfritt om man vil installere såkalt TIP. Kommisjonsforordning (EF) nr. 23/2008 fastsetter de nærmere ytelseskrav til programvare for TIP, der det er installert.

Forordningen trådte i kraft i EU 1. februar 2008.

Merknader

Forordningen fastsetter de nærmere ytelseskrav til programvare ved bruk av røntgenutstyr med TIP. Luftfartstilsynet har opplyst at det per i dag bare er Oslo lufthavn, Gardermoen som i noen grad har tatt i bruk TIP.

Luftfartstilsynet har opplyst at forordningen har vært diskutert med representanter fra Avinor og Oslo lufthavn, Gardermoen.
 
Reguleringen av dette området er basert på at samme regelverk gjennomføres på alle lufthavner innenfor EU/EØS-området. Norge har gjennomført øvrig regelverk på området. Dette er gjennomført ved forskrift 30. april 2004 nr. 715 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten med senere endringer.

Sakkyndige instansers merknader

Samferdselsdepartementet anbefaler at rettsakten tas inn i EØS-avtalen.

 

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING

Vedlegg XI  Telekommunikasjonstjenester

32006 D 0804  Kommisjonsvedtak 2006/804/EF av 23. november 2006 om harmonisering av frekvensressurser i UHF-båndet til RFID-utstyr for trådløs identifikasjon  (vedlegg XI SD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens vedtak om harmonisering av frekvensressurser i UHF-båndet til RFID-utstyr for trådløs kommunikasjon – heretter RFID-vedtaket – er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) 676/2002/EF, og da særlig art. 4 (3). 

RFID-vedtaket har til formål å etablere en politisk og rettslig ramme for medlemsstatene for å sikre harmonisert bruk av frekvensressurser for RFID-utstyr. Dette er en forutsetning for at det kan utpekes produkter som kan utnytte denne teknologien for tjenester som bygger på RFID og som kan fungere overalt i Europa. 
 
RFID-applikasjoner kan tenkes brukt på en rekke områder, for eksempel automatisk vareidentifikasjon, sporing av verdigjenstander, sikkerhets- og alarmsystemer, avfallshåndtering, avstandssensorer, tyverisikringssystemer, lokaliseringssystemer, dataoverførsel til håndholdte apparater og trådløse styringssystemer.  

Dette vedtaket dreier seg kun om RFID-systemer hvor anordningene på de gjenstandene som skal kunne identifiseres ikke har noen autonom energikilde for å sende radiosignaler, men utelukkende sender ved å gjenbruke den energi de rammes av fra leseenhetene. Evnen til å skape interferens for andre frekvensbrukere er normalt begrenset. Det er grunnen til at denne type utstyr kan dele frekvensbånd med andre tjenester uavhengig av om de krever tillatelse for bruk eller ikke, uten å forårsake skadelig interferens og kan brukes samtidig med annet kortholdsutstyr. 

Kommisjonen har anbefalt at frekvensressurser for slikt utstyr ikke bør gjøres til gjenstand for individuell godkjennelsesprosedyre i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EF (autorisasjonsdirektivet).
 
Radiokommunikasjonstjenester som definert i ITUs radioreglement har fortrinnsrett foran RFID-utstyr og skal ikke yte RFID-utstyr beskyttelse mot interferens, og RFID-utstyr skal ikke skape interferens for radiokommunikasjonstjenester. Det vil være opp til fabrikantene av RFID-utstyr å beskytte utstyret mot skadelig interferens både fra radiokommunikasjonstjenester og fra annet kortholdsutstyr som brukes i overensstemmelse med gjeldende fellesskapsregler eller nasjonale regler.
 
De frekvensbånd som CEPT har foreslått for harmonisering er avsatt til RFID i den harmoniserte standarden EN 302 208 som er vedtatt i henhold til direktiv 1999/5/EF. De tekniske parameterne for RFID-utstyr er angitt i vedlegget til vedtaket. Medlemsstatene skal nøye følge bruken av de berørte frekvensbånd og innberette resultatene til Kommisjonen med sikte på en rettidig nyvurdering av vedtaket.
 
Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-2. Når det gjelder håndhevelse av bestemmelsene tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen. I den reviderte fribruksforskriften som trådte i kraft 1. juli 2007, er det i § 24 tatt inn en bestemmelse om radiobasert identifikasjonsutstyr (RFID) hvor frekvensbåndet 865-868 MHz tillates brukt slik frekvensbruken er definert i EN 302 208. Ved implementeringen av RFID-vedtaket vil det ikke være behov for å gjøre tilpasninger i teksten i den nylig reviderte fribruksforskriften.

Merknader

Innholdet i RFID-vedtaket er i samsvar med innholdet i den reviderte fribruksforskriftens § 24. Forskriften trådte i kraft 4. juli 2007.
I RFID-teknologien kan det i enkelte tilfeller ligge et potensial for lagring av data som kan være personvernmessig uheldig dersom dataene misbrukes. Vedtaket har uformelt vært forelagt Datatilsynet som ikke finner noe personvernteknisk betenkelig.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


32006 D 0771  Kommisjonsvedtak 2006/771/EF av 9. november 2006 om harmonisering av frekvensressurser til utstyr for kortholdskommunikasjon  (vedlegg XI SD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2006/771/EF om harmonisering av frekvensressurser til utstyr for kortholdskommunikasjon – heretter SRD-vedtaket – er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) 676/2002/EF, og da særlig art. 4(3).
 
Formålet med SRD-vedtaket er å etablere et politisk og rettslig grunnlag for harmonisering av frekvensbånd og tilhørende tekniske parametere med henblikk på adgang til og effektiv utnyttelse av frekvensressurser til utstyr for kortholdskommunikasjon på en slik måte at utstyret kan klassifiseres i "klasse 1", jf. vedtak 2000/299/EF.
 
Utstyr for kortholdskommunikasjon, for eksempel alarmer, utstyr til lokal kommunikasjon, døråpnere og medisinske implantater må på bakgrunn av dets allestedsnærvær i EU og i verden generelt tilkjennes en stadig viktigere rolle i økonomien og i hverdagen.
 
Kortdistanseutstyr er typisk massemarkedsprodukter og/eller bærbare produkter som lett kan tas med og anvendes på tvers av grenser. Forskjellige frekvensadgangskrav utgjør en begrensning av den frie bevegelighet, øker produksjonskostnadene og skaper risiko for skadelig interferens vis-a-vis andre radioapplikasjoner og tjenester. Målsettingen med vedtaket er et felles regelverk for utstyr for kortholdskommunikasjon slik at utstyret kan markedsføres og tas i bruk uten begrensninger i hele Fellesskapet.
 
Denne type utstyr anvender frekvenser med lav utstrålt effekt og har en kort rekkevidde. Dette begrenser normalt utstyrets evne til å skape interferens for andre frekvensbrukere, og det er grunnen til at denne type utstyr kan dele frekvensbånd med andre tjenester enten de krever tillatelse eller ikke, uten å forårsake skadelig interferens. Utstyret kan også anvendes sammen med annet kortholdskommunikasjonsutstyr.
 
Kommisjonen har anbefalt at frekvensbruken for slikt ustyr ikke bør gjøres til gjenstand for individuell tillatelsesprosedyre i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EF (autorisasjonsdirektivet).
 
Radiokommunikasjonstjenester som definert i ITUs radioreglement har fortrinnsrett foran kortholdskommunikasjonsutstyr, og det er ikke noe krav om at bestemte typer kortholdskommunikasjonsutstyr skal beskyttes mot interferens fra slike tjenester. Det vil være opp til fabrikanten av utstyret å beskytte det mot skadelig interferens både fra radiokommunikasjonstjenester og fra andre systemer for kortholdskommunikasjonsutstyr som drives i overensstemmelse med gjeldende fellesskapsregler eller nasjonale regler.
 
De tekniske parametrene for SRD-utstyr er angitt i vedlegget til vedtaket.
 
Medlemsstatene skal nøye følge bruken av de berørte frekvensbånd og innberette resultatene til Kommisjonen med sikte på en rettidig nyvurdering av vedtaket.

Merknader

Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-2 og fribruksforskriften. Når det gjelder håndhevelse av bestemmelsene tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen.

Innholdet i vedtaket gjenspeiles i gjeldende fribruksforskrift og i den reviderte fribruksforskriften som trådte i kraft 1. juli 2007.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


32007 D 0344  Kommisjonsvedtak 2007/344/EF av 16. mai 2007 om harmonisert tilgang til opplysninger om bruk av spektrum innenfor Fellesskapet  (vedlegg XI SD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens vedtak om harmonisert tilgjengeliggjøring  av opplysninger om bruken av frekvenser i Felleskapet - heretter kalt spektruminformasjonsvedtaket -  er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) nr. 676/2002/EF, og da særlig art. 4 (3).

Formålet med spektruminformasjonsvedtaket er å etablere et politisk og rettslig grunnlag for harmonisert tilgjengeliggjøring av opplysninger om bruken av frekvensressurser og tilhørende tekniske parametere.  

Det er enighet blant medlemsstatene og deltakere fra næringslivet om å bruke systemet som er utarbeidet av European Radiocommunications Office (ERO). The ERO Frequency Information System (EFIS) er offentlig tilgjengelig over Internett og gir mulighet på europeisk plan for å søke og å sammenligne offisielle frekvensopplysninger som de nasjonale administrasjoner har overført til systemet. Det ligger en oppfordring i vedtaket til medlemsstatene om å benytte systemet.

Vedtaket angir på hvilken måte, samt hvilke opplysninger som skal gjøres tilgjengelig. 

Vedtaket trådte i kraft i EU 1. januar 2008. Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-1 hvor myndigheten er pålagt å fastsette en nasjonal frekvensplan for bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, og hvor det pålegges myndighetene å gjøre den nasjonale frekvensplan offentlig tilgjengelig.

Når det gjelder håndhevelsen av regelverket tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen.

Merknader

Innholdet i vedtaket er i samsvar med innholdet i ekomloven.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


32007 D 0698  Kommisjonsvedtak 2007/698/EF av 29. oktober 2007 om endring av vedtak 2007/116/EF med omsyn til innføring av ytterlegare reserverte nummer som byrjar med "116" (vedlegg XI SD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtak 2007/698/EF endrer vedtak 2007/116/EF som er en del av EØS-avtalen.

Endringen medfører en tilføyelse av 2 nye nummer til vedlegget i vedtak 2007/116/EF. De nye nummerne er 116 111 Hjelpelinjer for barn og 116 123 Hjelpelinjer for følelsesmessig støtte. I vedlegget til vedtak 2007/116/EF er det allerede avsatt og gitt tjenestebeskrivelse for 116 000 Hotline for savnede barn

116 111  Hjelpelinjer for barn 

Tjenesten hjelper barn med behov for omsorg og beskyttelse og setter dem i forbindelse med tjenester og ressurser. Tjenesten gir barn en mulighet til å snakke med noen om forhold som angår dem.

Hvis tjenesten ikke er døgnkontinuerlig tilgjengelig (dvs. 24 timer dagen, 7, dager i uken, landsomfattende), forpliktes den som har tjenesten å gjøre informasjon om tilgjengeligheten offentlig tilgjengelig i en lett tilgjengelig form. De som ringer tjenesten når den ikke er tilgjengelig skal få informasjon om når den vil være tilgjengelig neste gang.

116 123  Hjelpelinje for følelsesmessig støtte 

Tjenesten gir den som ringer en ekte menneskelig kontakt som lytter uten å dømme. Den tilbyr følelsesmessig støtte til personer som lider av ensomhet, befinner seg i en psykologisk krise eller har selvmordstanker.

Hvis tjenesten ikke er døgnkontinuerlig tilgjengelig (dvs. 24 timer dagen, 7, dager i uken, landsomfattende), forpliktes den som har tjenesten å gjøre informasjon om tilgjengeligheten offentlig tilgjengelig i en lett tilgjengelig form. De som ringer tjenesten når den ikke er tilgjengelig skal få informasjon om når den vil være tilgjengelig neste gang.

Det er også gjort endring i vedlegget vedrørende tilgjengelighet til 116 000 Hotline for savnede barn. Tjenesten skal være døgnkontinuerlig tilgjengelig (dvs. 24 timer dagen, 7, dager i uken, landsomfattende).

Forøvrig innebærer ikke vedtak 2007/698/EF noen substansielle endringer i vedtak 2007/116/EF.

Merknader

Post- og teletilsynet er aktuell myndighet mht. de oppgaver som gis de nasjonale myndighetene ifølge vedtak 2007/116/EF, og vil også være dette når det gjelder vedtak 2007/698/EF.

Det har så langt vært liten interesse i Norge for å ta i bruk og drifte 116-nummer. Post- og teletilsynet planlegger å starte en høring om slike nummer i mai/juni 2008. I høringen vil spørsmål knyttet til informasjon om nummerne, finansiering, kvalitetsikring og forskriftsendring inngå. Nummerne vil etter at høringen er ferdig bli kunngjort og gjort tilgjengelig for søkere, sannsynligvis høsten 2008.

Det antas imidlertid at det ikke vil være behov for ytterligere forskriftsendring som følge av beslutning 2007/698/EF utover forskriftsendringen av nummerforskriften § 16 som følger av vedtak 2007/116/EF.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


32008 D 0060  Kommisjonsvedtak 2008/60/EF av 21. desember 2007 om endring av vedtak 2003/548/EF med hensyn til sletting av minimumssettet av leide linjer  (vedlegg XI SD gr3)

Sammendrag av innhold

Vedtaket endrer vedtak 2003/548/EF om minimumssettet for leide linjer. Endringen går ut på å slette listen "Identification of the minimum set of leased lines with harmonised charateristics and associated standards" fra vedlegget til vedtak 2003/548/EF. Dette gjelder to typer av analoge leide linjer og tre typer digitale leide linjer med hastigheter opp til 2048 kbit/s. Bakgrunnen for endringen er bl.a. at den tekniske utviklingen har gjort analoge leide linjer mindre relevante. Etterspørsel etter digitale leide linjer, som i økende grad dreier seg om høyhastighetstilkoblinger med hastigheter høyere enn 2048 kbit/s, blir oppfylt av markedet. Andre løsninger som for eksempel bredbåndstilknytninger blir også et rimeligere alternativ for mange brukere.

Merknader

Vedtaket endrer vedtak 2003/548/EF om minimumssettet for leide linjer, som er en del av EØS-avtalen.
 
Vedtaket har blitt drøftet og godkjent av COCOM (Communications Committee), der Norge deltar som observatør. Det har vært gjennomført en offentlig høring, der det har vært bred støtte blant medlemsstatene, bransjen og andre berørte aktører for å slette disse fem typene leide linjer fra det gjeldende minimumssettet.
 
Hovedbegrunnelsen for å ta ut de fem typene leide linjer som vedtaket dreier seg om fra minimumssettet er den teknologiske utviklingen, som har gjort disse typer leide linjer mindre betydningsfulle, og at markedet er i stand til å betjene den eksisterende etterspørselen. Selv om etterspørselen etter leide linjer med kapasitet inntil 2 Mbit/s har avtatt de seneste årene, er slike samband fremdeles viktige bl.a. for tilknytning av tradisjonelle hussentraler mot telenettet, for datakommunikasjon i større bedrifter og i forbindelse med samtrafikk for telefoni. Det er likevel lite som tilsier at markedet ikke vil håndtere den fremtidige etterspørselen på en tilfredsstillende måte. Slike leide samband brukes også i stor grad for å knytte basestasjoner i mobilnettene til sine respektive kjernenett. Denne anvendelsen er knyttet til grossistmarkedet, og er ikke en del av sluttbrukermarkedet som minimumssettet adresserer.

Det nevnte minimumssettet er regulert i ekomforskriften § 2-3 som et minimumstilbud aktører med sterk markedsstilling på dette området skal tilby på ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorienterte priser. Statistikk som er oppdatert per 1. halvår 2007 viser at Telenor har 96% av markedet for analoge leide linjer og 72% av markedet for digitale leide linjer med kapasitet inntil 2 Mbit/s. Bestemmelsen i § 2-3 medfører følgelig plikter kun for Telenor.

Samferdselsdepartementet har vært i dialog med Post- og teletilsynet angående hvorvidt vedtaket medfører behov for endring i ekomforskriften. Ifølge tilsynet medfører vedtaket at ekomforskriften § 2-3 blir overflødig. Det mest hensiktsmessige vil likevel være at § 2-3 blir stående inntil videre, og at bestemmelsen tas ut av forskriften ved neste revisjon. Dette innebærer at § 2-3 vil stå ved lag frem til dette tidspunktet. Det antas at dette ikke vil være problematisk overfor tilbydere eller sluttbrukere. 

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


32005 H 0698  Kommisjonsrekommandasjon 2005/698/EF av 19. september 2005 om regnskapsmessig skille og kostnadsorientering i telereguleringen  (vedlegg XI SD gr3)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens anbefalinger om regnskapsmessig skille (produktregnskap) og kostnadsregnskap under det regulatoriske rammeverket for elektronisk kommunikasjon (2005/698/EF).

Anbefalingene er et resultat av nødvendige oppdateringer for å harmonisere anbefalingene gjort i 1998 og direktivet om elektronisk kommunikasjon fra 2003. Det ble åpenbart at enkelte reguleringsbestemmelser for elektronisk kommunikasjon krevde implementering av nødvendige og passende mekanismer for kostnadsregnskap. 

Dersom det i en markedsanalyse er blitt fastslått at en tilbyder har sterk markedstilling (SMP), kan det være nødvendig å pålegge aktøren forpliktelser om regnskapsmessig skille og/eller kostnadsregnskap. Formålet med slike forpliktelser er for det første å gjøre transaksjoner gjennomsiktige, og for det andre å avdekke tilbyderens faktiske kostnader. En SMP-tilbyder kan operere i flere markeder, også i markeder hvor den ikke har SMP. For at reguleringsmyndighetene skal få gjennomført den ønskede reguleringen, kan det være nødvendig å innhente informasjon om kostnadene til tilbyderen i markeder hvor den ikke har SMP. Dersom en tilbyder blir pålagt regnskapsmessig skille og/eller kostnadsregnskap, skal denne reguleringen fortsatt være i samsvar med artikkel 8 i direktiv 2002/21/EF, som stiller krav til at den både skal oppmuntre til effektiv investering og oppdage markedssvikt av ulike typer.
 
Kommisjonens anbefalinger:

    • Kostnadene skal være oppsplittet og ha en aktivitetsbasert allokering. Videre skal bestemmelsene sikre transparens uten å skade kommersiell konfidensialitet.

    • Overgang fra kostnadsregulering basert på historiske kostnader til inflasjonsjusterte kostnader må nøye planlegges og overveies siden resultatet kan være endrede priser.

    • Bestemmelser om regnskapsmessig skille krever at tilbyderen redegjør for gevinst, tap og kapitalanvendelsen i regnskapet. 

    • USO-tilbyder plikter å identifisere kompensasjonen i regnskapet for å unngå konkurranseproblemer knyttet til kryss-subsidiering.

Anbefalingene skal oppmuntre medlemslandene til å implementere harmoniserte metoder og sammenlignbare regnskapssystemer. Det indre markedet vil dermed utvikles og konkurransen vil videre styrkes til glede for forbrukerne.

Merknader

Myndighetene i Norge kan ifølge lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å opprette regnskapsmessig skille og kostnadsregnskap. Rekommandasjonen er en såkalt ikke-bindende rettsakt og krever ikke gjennomføring i nasjonal rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.