EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 30. januar 2009

Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Finansdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Justisdepartementet

Landbruks- og matdepartementet

Miljøverndepartementet

Samferdselsdepartementet 

 

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENTET

RETTSAKTER SOM IKKE HAR KONSEKVENSER FOR NORSK LOVGIVNING 

Vedlegg VI

Trygd 

32008 D 0683 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 208 av 11. mars 2008 om fastsettelse av felles rammer for innsamling av data om behandling og avgjørelse av pensjonskrav

(vedlegg VI AID gr3)

Sammendrag av innhold
Beslutningen inneholder nærmere administrative retningslinjer om fastsettelse av felles rammer for innsamling av data om behandling og avgjørelse av pensjonssøknader. Hensikten er å få samlet inn de viktigste statistiske grunndata og nøkkeltall om behandling og avgjørelse av krav om alderspensjon som gjelder flere medlemsland, med sikte på tiltak for å redusere behandlingstiden, bl.a. ved bruk av ny teknologi. Det gjelder rent statistiske opplysninger (lengste, korteste og gjennomsnittlig behandlingstid m.v. ved hhv behandlende og kompetent institusjon og samlet).  

Beslutningen bygger i stor grad på den tidligere beslutning nr. 182 fra Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere av 13. desember 2000 om fastsettelse av felles rammer for innsamling av data om behandling og avgjørelse om pensjonssøknader. Denne beslutningen utløp etter en femårsperiode, etter hvilken det var forutsatt at den skulle revurderes, 1. januar 2006. Det gjøres i den nye beslutningen spesifikt oppmerksom på at henvisningen til blankett E 202 får tilsvarende anvendelse på det aktuelle/påtenkte strukturerte elektroniske dokument (Structured Electronic Document, SED), når den elektroniske utveksling kommer i gang innenfor rammene av EESSI-prosjektet (Electronic Exchange of Social Security Information).

Merknader
Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav d) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 117. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og inkluderingsdepartementet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32008 R 0592 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 592/2008 av 17. juni 2008 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71

(vedlegg VI AID gr3)

Sammendrag av innhold
Forordning 1408/71 og forordning 574/72 som senere endret, utgjør en del av EØS-avtalen, jfr. avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Forordningene er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 30. juni 2006 nr. 731 med hjemmel i en rekke lover, herunder folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15.

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet, kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de skal gis i bostedslandet, etter lovgivningen der. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Det finnes egne bestemmelser om rett til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland. 

Rettsakten inneholder de sedvanlige årlige justeringer for 2006 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Formålet er å oppdatere og ajourføre rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, nærmere bestemt dens vedlegg, for å ta hensyn til de nevnte endringer og dermed sikre korrekt og enhetlig anvendelse av koordineringsreglene. Det er lagt opp til at dette blir den siste årlige oppdateringen av forordning nr. 1408/71, og at det fremover blir den nye forordning (EF) nr. 883/2004 som vil bli gjenstand for denne årlige reguleringen. Den nye forordningen skal tre i kraft samtidig med ny gjennomføringsforordning.   

Artikkel 1 - Endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71: Endringene gjelder kun vedleggene til forordning nr. 1408/71, nærmere bestemt: 

Vedlegg I, II, IIa, III, IV, VI og VIII. Det vises til vedlegget til endringsforordningen. De viktigste endringene her gjelder vedlegg VI. 

Endringer i vedlegg I del I 

I vedlegg I del I er det gitt definisjoner av begrepene ”arbeidstaker” og ”selvstendig næringsdrivende” når dette ikke kan utledes av nasjonal lovgivning. Under J. Irland er definisjonene endret som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005). 

Endringer i vedlegg I del II

I vedlegg I del II er det gitt definisjoner av begrepet ”familiemedlem” når det nasjonalt ikke er mulig å skille dem fra andre medlemmer (trygdede). Under J. Irland er definisjonen endret som følge av ny nasjonal helselovgivning (Health Acts 2004). Under P. Ungarn er definisjonen endret som følge av endringer i nasjonal helselovgivning. 

Endringer i vedlegg II del I og II

Vedlegg II del I angir særlige ordninger for selvstendig næringsdrivende som ikke omfattes av forordningens materielle omfang. Endringen gjelder merknaden under I. Frankrike.

Vedlegg II del II gjelder engangsstønader ved fødsel og adopsjon som ikke omfattes av forordningens materielle omfang etter artikkel 1 u) 1). Endringen gjelder ordningene oppført under T. Polen.  

Endringer i vedlegg IIa

Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt.

Under J. Irland er ordlyden i opptegnelsen endret som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005). Endringen er av rent språklig art og innebærer ingen materielle endringer. 

Endringer i vedlegg III A

Vedlegget gjelder bestemmelser i bilaterale og andre avtaler som var i kraft før forordningen fikk anvendelse for vedkommende medlemsstater og som fortsatt skal gjelde, til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

Ordlyden i punkt 16. Tyskland - Ungarn og 28. Ungarn – Østerrike er endret som følge av endringer i ungarsk lovgivning som har gjort enkelte av de oppførte avtalebestemmelsene overflødige. 

Endringer i vedlegg IV

Vedlegg IV, del A gjelder angivelse av lovgivning som nevnt i artikkel 37(1) med type A-pensjoner, dvs. ordninger hvor størrelsen på uførepensjon er uavhengig av trygdetidens lengde. Under J. Irland er ordlyden i opptegnelsen endret som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005).

Under R. Nederland er ordlyden endret som følge av ny nasjonal lovgivning (Wet werk en inkomen naar arbeidsvermogen (WIA) av 10. november 2005).

Vedlegg IV, del C gjelder ordninger hvor beregningen iht artikkel 46 nr. 1 alltid gir minst like godt resultat som beregningen iht artikkel 46 nr. 2, og hvor sistnevnte følgelig kan utelates. Dette gjelder ikke lenger ytelsen oppført under P. Ungarn, og ordlyden er endret til "ingen".

Derimot er det under S. Østerrike oppført ytelser etter den nye pensjonslovgivningen (Allgemeines Pensionsgesetz (APG) av 18. november 2004), hvor den komparative beregningen ikke er nødvendig. 

Endringer i vedlegg VI

Vedlegg VI gjelder presiseringer vedrørende anvendelsen av nasjonal lovgivning. Endringene gjelder følgende:

D. Danmark: I punkt 6 er ordene ”20. desember 1989” strøket. I punkt 11 presiseres vilkårene for arbeidsledighetsytelsen ”flexjob”.

R. Nederland: I punkt 1a og punkt 1c er ordlyden endret for å sikre at familiemedlemmer til militært personell som er bosatt i et annet medlemsland, også er omfattet av lov om sykeforsikring (Zorgversekeringswet - ZVW).

I punkt 4 gis presiseringer av regler som følger av ny nasjonal lovgivning ved arbeidsuførhet (Wet werk en inkomen naar arbeidsvermogen (WIA) av 10. november 2005).

S. Østerrike: Punkt 10 er endret slik at det fremgår hvordan perioder i utlandet skal medregnes for beregning av ytelser etter den nye pensjonslovgivningen (Allgemeines Pensionsgesetz (APG) av 18. november 2004). 

Endringer i vedlegg VIII

Vedlegg VIII gjelder ordninger hvor ytelser til barn som har mistet en av eller begge sine foreldre utelukkende blir gitt i form av familieytelser eller særskilte eller supplerende stønader.

Under J. Irland er ordlyden i opptegnelsen endret som følge av ny nasjonal lovgivning (Social Welfare Consolidation Act 2005). 

Artikkel 2 – Ikrafttreden 

Forordningen trådte i kraft i EU tredje dagen etter at den ble offentliggjort i EU-tidende, dvs. 7. juli 2008.

Merknader
Rettsakten nødvendiggjør ingen endringer i norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. Rettsakten vil ikke få økonomiske, budsjettmessige, administrative eller rettslige konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instanser merknader
Forordningen har vært vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå. Rettsakten er behandlet i spesialutvalg for trygd, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet er representert, uten at det fremkom merknader. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


FINANSDEPARTEMENTET  

Rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet

 

32008 R 1004 Kommisjonsforordning (EF)nr. 1004/2008 15. oktober 2008  om endring av forordning (EF) nr. 1725/2003 om vedtakelse av visse internasjonale regnskapsstandarder i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1606/2002 med hensyn til internasjonal regnskapsstandard (IAS) nr. 39 og internasjonal standard for finansiell rapportering (IFRS) nr. 7

(vedlegg XXII FIN gr2)

Sammendrag av innhold
Forordningen gjennomfører endringer i enkelte regnskapsstandarder som er gjort til del av EU-retten gjennom forordning /EF) nr. 1725/2003. Dato for anvendelse i EU var 17. oktober 2008. 

Etter forordning 1606/2002 (”IFRS-forordningen”) skal EØS-utstedere hvis omsettelige verdipapirer er notert på et regulert marked, utarbeide sine konsernregnskap i overensstemmelse med internasjonale regnskapsstandarder, jf. art. 4. Forordningen er gjennomført i norsk rett, jf. regnskapsloven § 3-9.  

De enkelte regnskapsstandardene (og tilhørende tolkninger) er gjort til del av EU-retten gjennom forordning 1725/2003. Nye standarder og tolkninger har blitt vedtatt ved bruk av en rekke endringsforordninger. Kommisjonsforordning 1004/2008 gjør endringer i deler av IAS 39 Finansielle instrumenter: innregning og måling og IFRS 7 Finansielle instrumenter: opplysninger.  

Endringene i IAS 39 muliggjør omklassifisering av visse finansielle instrumenter slik at disse måles til anskaffelseskost istedenfor virkelig verdi. Bestemmelsen innebærer at foretak som benytter denne muligheten ikke må skrive ned verdifall som inntreffer etter 1. juli 2008. Foretak som velger å bruke denne muligheten må gi opplysninger om dette, jf. endringene i IFRS 7. 

Merknader
Kommisjonsforordning 1004/2008 ble inntatt i norsk rett ved forskrift om endring i forskrift om gjennomføring av EØS-regler om vedtatte internasjonale regnskapsstandarder av 16. oktober 2008 nr. 1153. Hovedhensynet bak IFRS-forordningen er å sikre at børsnoterte foretak rapporterer etter gode og sammenlignbare standarder, slik at de europeiske kapitalmarkedene kan fungere hensiktsmessig.  

Hensikten med endringene i forordningen er å redusere konsekvensene av de senere tiders turbulens i finansmarkedene, ved å gjøre det mulig å motvirke at svingninger i de finansielle instrumentenes virkelige verdi gir urimelige kortsiktige utslag i foretakenes balanse. Endringene medfører derigjennom at europeiske selskaper får samme fleksibilitet til å omklassifisere sine finansielle eiendeler som den de amerikanske konkurrentene har etter US GAAP (Generally Accepted Accounting Standards in the United States) .

Sakkyndige instansers merknader
Finansdepartementet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Rettsakter som ikke har konsekvenser for norsk lovgivning

Vedlegg XXII  Selskapsrett

32008 D 0627 Kommisjonsvedtak 2008/627/EF av 29. juli 2008 om en overgangsperiode for visse tredjestatsrevisorers og tredjestatsrevisjonsselskapers revisjonsvirksomhet

(vedlegg XXII FIN gr3)

Sammendrag av innhold
Kommisjonsvedtak 2008/627/EF trådte i kraft i EU 29. juli 2008. Vedtaket innebærer at medlemsstatene i en overgangsperiode ikke skal anvende artikkel 45 i revisjonsdirektivet 2006/43/EF. Dette er en følge av at prosessen med godkjennelse av tredjestaters tilsynsmyndigheter er forsinket i forhold til det som ble lagt til grunn ved vedtagelsen av direktivet. Dette betyr at revisorer og revisjonsselskaper fra tredjestater som angitt i vedlegget kan fortsette å revidere regnskaper for selskaper som er registrert utenfor EØS-området som utsteder omsettelige verdipapirer på et regulert marked i en medlemsstat. Forutsetningen er at revisoren eller revisjonsselskapet gir nærmere angitte opplysninger. 

Overgangsordningen omfatter revisjonen av regnskaper for regnskapsår som starter i perioden fra 29. juni 2008 til 1. juli 2010.

Merknader
Vedtaket vil ikke nødvendiggjøre endringer i lov eller forskrift, utover de som allerede er foreslått som en del av gjennomføringen av revisjonsdirektivet, men som foreløpig ikke er vedtatt. Innen EU er det utarbeidet standard søknadsskjemaer som kan benyttes ved registrering i det norske revisorregisteret. Vedtaket forutsettes fulgt opp ved Kredittilsynets registrering av revisorer fra land utenfor EØS-området. 

Vedtaket antas ikke å medføre nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser, utover de som gjennomføringen av revisjonsdirektivet vil medføre.

Sakkyndige instansers merknader
Finansdepartementet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.


HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET 

Rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII  Næringsmidler

32008 L 0039 Kommisjonsdirektiv 2008/39/EF av 6. mars 2008 om endring av direktiv 2002/72/EF om plastmaterialer og -gjenstander i kontakt med næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD gr2)

Sammendrag av innhold
Artikkel 1 nr 1: Det settes nye tidsfrister for når listen over tilsetningsstoffer i plast (jf. moderdirektivets vedlegg III) skal anses å være en positivliste, til utelukkelse av bruk av alle andre stoffer. Denne tidsfristen settes til årsskiftet 2009-2010.

Artikkel 1 nr 2: Kommisjonen pålegger seg selv en plikt til å publisere og oppdatere en midlertidig liste over stoffer som er under evaluering av EFSA for oppføring på positivlisten for plasttilsetningsstoffer senest 11. april 2008. Bestemmelsen regulerer også at stoffer kan strykes fra den ovennevnte midlertidige listen hvis EFSA har kommet til en konklusjon om at den kan (eller alternativt ikke kan) føres inn på positivlisten.

Artikkel 1 nr 3: Vedlegg II, III, IVa, V og VI i direktiv 2002/72/EF endres i henhold til vedlegg I til V til direktiv 2008/39/EF. Endringene i vedleggene gjennomføres som en følge av risikovurderinger av stoffer fra EFSA, basert på toksikologiske data levert fra industrien.

Endringene i vedleggene består i at stoffer føres opp i lister, begrensninger endres, stoffer flyttes fra en liste til en annen eller stoffer slettes. Alt dette gjøres i tråd med EFSAs risikovurderinger, uten ytterligere diskusjon i arbeidsgruppen. Mattilsynet har dessuten også avklart med Vitenskapskomiteen for mattrygghet at de ikke risikovurderer samme stoffene som EFSA med mindre det er særlig grunn til å tro at til at VKM kommer til en annen konklusjon.

Overgangsbestemmelsene er gitt i artikkel 2 i endringsdirektivet. Produkter omfattet av direktivet skal tillates omsatt og brukt fra og med 7. mars 2009. Produserte og importerte varer skal senest 7. mars 2010 samsvare med kravene i direktivet. Frist for gjennomføring er 7. mars 2009.

Merknader
Gjeldende regelverk for plastmaterialer i kontakt med næringsmidler er gjennomført i forskrift 21. desember 1993 nr. 1381 om materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler (matemballasjeforskriften). Forskriften er harmonisert med EUs regelverk på området. Rettsakten krever endringer i forskriften. Rettsakten medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Kapittel XIII Legemidler

32008 R 0203 Kommisjonsforordning (EF) nr. 203/2008 av 4. mars 2008 om endring av vedlegg III til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en felleskapsprosedyre for fastsettelse av grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse for gamitromycin (vedlegg II kap XIII HOD gr2)

Sammendrag av innhold
Kommisjonsforordning (EF) nr. 203/2008 omhandler gamitromycin som er et antibiotikum i gruppen makrolider. Det er blitt fastsatt en midlertidig MRL (maximum residue limit = grenseverdi for rester) for det aktive stoffet for storfefett, -lever og -nyrer på henholdsvis 20 µg/kg, 200 µg/kg og 100 µg/kg. Midlertidig MRL gjelder ikke for storfe som produserer melk til humant konsum. Gamitromycin blir oppført på vedlegg III til forordning 2377/1990. Vedlegg III omfatter stoffer som har fått fastsatt midlertidig MRL i påvente av at det fremskaffes mer data om stoffenes egenskaper. Den midlertidige MRL utløper 1. juli 2009.

Merknader
Gjeldende regelverk er forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse. Rettsakten krever endring av forskriften. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært på høring hos Statens legemiddelverk, Den Norske veterinærforening, Kjøttbransjens landsforening, Landbrukssamvirkets felleskontor, Fagsenteret for fjørfe, Fiskeri- og havbruksforeningens landsforening, Tine, Helsetjenesten for svin og Norges veterinærhøgskole. Mattilsynet har ikke mottatt noen merknader til rettsakten, men Statens legemiddelverk kunne opplyse at det per i dag ikke finnes noen gamitromycinholdige legemidler med markedsføringstillatelse i Norge. 

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32008 R 0542 Kommisjonsforordning (EF) nr. 542/2008 av 16. juni 2008 om endring av vedlegg I og II til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en felleskapsprosedyre for fastsettelse av grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse for cyflutrin og lektin fra rød nyrebønne (Phaseolus vulgaris)

(vedlegg II kap XIII HOD gr2)

Sammendrag av innhold
Kommisjonsforordning (EF) nr. 542/2008 omhandler cyflutrin og lektin. Cyflutrin er et pyetroid som brukes mot ektoparasitter og var tidligere oppført med en midlertidig MRL-verdi (maximum residue limit = grenseverdi for rester) i vedlegg I for storfe (muskler, fett, lever, nyrer og melk). Det var et opprinnelig ønske om å utvide MRL- verdiene for cyflutrin til å gjelde alle drøvtyggere, men man har på grunn av manglende datagrunnlag valgt å begrense utvidelsen til kun å gjelde geit. Lektin er per dato ikke inkludert i vedlegg til forordningen og derfor heller ikke i veterinærpreparatrestforskriften. Kommisjonen har behandlet en søknad om å etablere en MRL-verdi for lektin, men har konkludert med at det ikke er behov for en slik grenseverdi. I stedet åpnes det for å inkludere lektin i forordningens vedlegg II for oralt bruk til svin, dette uten en MRL-verdi.

Merknader
Gjeldende regelverk er "forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse". Rettsakten krever endring av forskriften. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært på høring hos Statens legemiddelverk, Den Norske veterinærforening, Kjøttbransjens landsforening, Landbrukssamvirkets felleskontor, Fagsenteret for fjørfe, Fiskeri- og havbruksforeningens landsforening, Tine, Helsetjenesten for svin og Norges veterinærhøgskole. Mattilsynet har ikke mottatt noen merknader til rettsakten. 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og Omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Kapittel XVI  Kosmetikk

32007 L 0067 Kommisjonsdirektiv 2007/67/EF av 22. november 2007 om tilpasning til den tekniske utvikling av vedlegg III til rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter (vedlegg II kap XVI HOD gr2)

Sammendrag av innhold
Dette kommisjonsdirektivet forlenger tidsperioden for bruk av 42 midlertidig godkjente hårfargemidler. Før direktivet ble vedtatt var disse tillatt brukt frem til 31. desember 2007. Nå er de tillatt frem til 31. desember 2009 (på samme vilkår som tidligere). De omfatter følgende løpenummer i del 2 av vedlegg III i rådsdirektiv 76/768/EØF: 3,4,5,6,7,9,10,11,12,14,16,18,19,20,21,22,24,25,26,27,28,29,31,32,33,34, 35,36,37,38,39,44,47,48,49,50,55,56,57,58,59 og 60.

Merknader
Tidsfristen er forlenget også 3 ganger tidligere; ved endringsdirektivene 2006/65/EF, 2005/52/EF og 2004/87/EF. 

Før utløp av de satte fristene må Europakommisjonen vedta et nytt endringsdirektiv som fastsetter hva som videre skal skje med de stoffene dette gjelder. Noen ganger vedtas  fristforlengende direktiver like før fristen utløper. Videre går det erfaringsmessig forholdsvis lang tid fra EUs vedtak til direktivet inkluderes i EØS avtalen. Bildet er som følger for de tre nevnte direktivene og det nye 2007/67/EF:

 

Direktiv som gir ny frist

Vedtatt i EU

Utløp av gammel frist

Innlemmet i EØS avtalen  

Tidsforskjellen mellom innlemmelse i avtalen og utløpet av gammel frist Måneder

Ca

2004/87/EF

07.09.04

30.09.04

29.04.05

7

2005/52/EF

09.09.05

31.12.05

10.03.06

6

2006/65/EF

19.07.06

31.12.06

28.09.07

9

2007/67/EF

22.11.07

31.12.07

?

Over 5

Det nye direktivet 2007/67/EF vil som de tidligere fristendringsdirektivene ikke rekke å bli inkludert i EØS-avtalen før mange måneder etter at fristen det erstatter utløper. Mao; dersom vi eventuelt skulle ha operert med de samme tidsfristene i kosmetikkforskriften som i direktivet ville vi ha fått (få) forbud mot disse stoffene en 6-9 måneders tid før de igjen ville ha blitt (vil bli) tillatt. Slike eventuelle midlertidige unilaterale norske forbud kan ikke forsvares med henvisning til sikkerhet og må følgelig unngås. Mattilsynet har derfor implementert slike fristforlengende direktiver uten å nevne noen bestemt dato. I stedet anmerkes det ved hvert enkelt stoff  dette angår, at den midlertidige tillatelsen til å bruke stoffet gjelder frem til et oppfølgende direktiv er blitt implementert. I hele kosmetikkforskriftens historie har tilsynsmyndigheten implementert på denne måten når det gjelder midlertidig tillatte ingredienser.

Tilstrekkelig risikovurdering av alle de aktuelle hårfargestoffene som nå brukes (noe over 100) er tidkrevende. Vurderingene gjøres av Europakommisjonens vitenskapskomité SCCP. Fordi SCCP etter hvert kom til at de enkelte hårfargestoffene burde testes sammen med oksidasjonsmiddelet hydrogenperoksid, ble det stilt krav til industrien om supplerende data. Det ble da nødvendig å forlenge fristen for 2. gang. Mens den tidligere ble forlenget 1 år ad gangen er den nå forlenget med 2 år. Europakommisjonen kom til at det ikke ville være mulig å gjennomfører alle risiko-vurderingene og -håndteringene på kortere tid.  

I januar 2008 fordelte de enkelte stoffene seg på følgende stadier mht risikovurdering/risikohåndtering:

Stadium

Antall stoffer

Gjelder løpenummer

Er i bruk (tonn brukt av industrien i 2002)

A

Foreslått ført inn på vedlegg III del 1 /Endringsdirektiv foreslått 13. februar 2008

9

 7, 9, 12, 14, 21, 22, 36, 47, 55,

21 (30), 36 (9), 12 (4), 7 (5), 47 (10), 22 (1)

B

Vil bli foreslått satt på vedlegg III del 1

6

 20, 25, 26, 35, 38, 56

35 (70), 20 (20), 38 (20), 56 (5), 25 (1),

C

Vil bli foreslått satt på vedlegg III del 1 etter høringsrunde

10

5, 6, 18, 19, 24, 27, 28, 37, 48, 58

5 (30), 37 (30), 18 (2), 48 (4), 6 (1), 19 (0,1)

D

Nødvendig med ytterligere data

11

3, 4, 10, 16, 29, 31, 32, 33, 39, 44, 49

39 (5), 4 (3), 3 (4), 49 (2), 10 (2), 32 (1), 44 (1), 33 (1)

E

Risikovurdering fra SCCP foreligger ennå ikke

6

11, 34, 50, 57, 59, 60

34 (6), 11 (2), 60 (0,2)

 

Direktiv 2007/67/EF viderefører brukstillatelser og medfører derfor ingen administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader /høringsuttalelser
I Norge står medlemmene av Kosmetikkleverandørenes forening (KLF) for 70 - 80 % av utbudet. KLF er tilsluttet den europeiske bransjeorganisasjonen COLIPA som uten unntak tas med i og influerer betydelig på de endringsdirektiver som produseres. Hjemlig kosmetikkindustri er derfor alltid meget godt orientert om de kommende bestemmelser lenge før de er offentliggjort i EU-tidende. Derfor er dette endringsdirektivet ikke sendt på høring, da høring anses som åpenbart unødvendig. 

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Rettsakter som ikke har konsekvenser for norsk lovgivning

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering<214337630> 

Kapittel XII  Næringsmidler

32007 D 0802 Kommisjonsvedtak 2007/802/EF av 4. desember 2007 om endring av vedtak 2002/840/EF om godkjenning av bestrålingsanlegg for næringsmidler i tredjeland (vedlegg II kap XII HOD gr3)

Sammendrag av innhold
Rettsakten er en godkjenning av to bestrålingsanlegg i Thailand. Ifølge direktiv 1999/2/EF kan bestrålte næringsmidler bare importeres fra tredjeland når de er behandlet ved et bestrålingsanlegg godkjent av EU. En liste over slike godkjente anlegg er etablert gjennom kommisjonsvedtak 2002/840/EF. Kommisjonen har mottatt søknader om godkjenning av to anlegg fra myndighetene i Thailand. De aktuelle anleggene er inspisert av eksperter i Kommisjonen og funnet å være i overensstemmelse med kravene i direktiv 1999/2/EF.

Merknader
Forskrift 20. mars 2001 nr. 504 om behandling av næringsmidler med ioniserende stråling gjennomfører direktivene 1999/2/EF og 1999/3/EF. De nylig EU-godkjente bestrålingsanleggene i Thailand vil føres opp på Mattilsynets offisielle liste over godkjente bestrålingsanlegg i tredjeland.

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Rettsakten medfører heller ingen administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader
Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning. 

32008 L 0005 Kommisjonsdirektiv 2008/5/EF av 30. januar 2008 om obligatorisk merking av visse matvarer med ytterligere opplysninger enn de som kreves i europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/13/EF

(vedlegg II kap XII HOD gr3)

Sammendrag av innhold
Direktivet er en kodifisering av tidligere direktiv vedrørende  særlig merkekrav på matvarer. Disse direktivene er rådsdirektiv 89/107/EØF om matvarer som har forlenget holdbarhet pga tilsetning av emballasjegass, direktiv 94/35 om bruk av søtstoff i matvarer, og kommisjonsdirektiv 2004/77/EF om merkingen av visse matvarer som inneholder glysirrisinsyre og ammoniumssalter av denne.

Merknader
Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring i Norge.

Rettsakten medfører ingen administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32007 H 0196  Kommisjonsrekommandasjon 2007/196/EF av 28. mars 2007 om overvåking av furan i mat  (vedlegg II kap XII HOD gr3)      

Sammendrag av innhold
Rettsakten er en anbefaling til EUs medlemsland om å undersøke nivåene av furan i ulike typer næringsmidler som har gjennomgått varmebehandling. US Food and Drug Administration (FDA) publiserte i 2004 en rapport om funn av furan i denne typen produkter. Med bakgrunn i disse resultatene foretok Den europeiske myndighet for mattrygghet (EFSA) senere samme år en foreløpig risikovurdering av furan i mat. Stoffet er kreftframkallende i dyreforsøk og ble vurdert å kunne utgjøre en risiko også for mennesker. Hovedkonklusjonen var at det er nødvendig med flere data på eksponering og toksikologi før en fullverdig risikovurdering kan gjennomføres. Kommisjonen har derfor sett behovet for en systematisk innsamling av data fra medlemslandene i EU. Grunnet usikkerhet rundt analysemetoder har ikke anbefalingen blitt ferdigstilt før nå. Medlemslandene anmodes om å sende inn data til EFSA i 2007 og 2008. Dataene skal rapporteres i et eget format og samles i en database utviklet av EFSA.

Merknader
Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Rettsakten medfører heller ingen administrative eller økonomiske konsekvenser utover Mattilsynets oppfølging av anbefalingen gjennom et kartleggingsprogram. Det er foretatt undersøkelser av forekomst av furan i ulike typer næringsmidler i 2008, og Mattilsynet venter nå på de endelige resultatene.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært sendt på tidlig høring til interessenter. Det har ikke kommet inn kommentarer. 

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.  


JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET 

Rettsakter som krever lov- eller budsjettendring samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet 

Vedlegg XIX Forbrukervern 

32008 L 0048  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler og opphevelse av rådsdirektiv 87/102/EØF (vedlegg XIX JD gr1)

Sammendrag av innhold
Kommisjonen la i 2002 frem forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om harmonisering av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser om forbrukerkreditt, KOM (2002) 443. På bakgrunn av til dels omfattende endringsforslag fra Europaparlamentet fremsatte Kommisjonen i 2005 et revidert direktivforslag, KOM (2005) 483. Direktivforslaget er deretter behandlet i Rådet og Europaparlamentet, og ble ved Rådets vedtak 7. april 2008 endelig vedtatt i EU. Direktivet erstatter eksisterende direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EØF).

 

Direktivet gjelder for alle kredittavtaler, jf. artikkel 2 nr. 1, med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Ifølge artikkel 2 nr. 2 skal direktivet blant annet ikke gjelde for: 

  • kredittavtaler som er sikret ved pant i fast eiendom eller en tilsvarende sikkerhetsstillelse som er vanlig brukt i medlemsstaten,
  • kredittavtaler hvor lånebeløpet er lavere enn EUR 200 (om lag NOK 1 600) eller overstiger EUR 75 000 (om lag NOK 600 000) og
  • leiekontrakter som utelukker overdragelse av eiendomsretten til leieren.  

For enkelte kredittavtaler, herunder kassekreditter, gis direktivet bare begrenset anvendelse.

Direktivets kapittel II oppstiller regler om markedsføring av kreditt og om informasjon og praksis forut for inngåelse av kredittavtalen. Det gis regler om forklaringsplikt for kredittyter og om kredittundersøkelse. I kapittel III fastslås at statene skal sikre at kreditorer fra andre medlemsland gis samme tilgang til nasjonale kredittopplysningsbaser som nasjonale kreditorer har.  

Kapittel IV inneholder bestemmelser om utforming av kredittavtaler, herunder hvilken informasjon som må tas med i kredittavtalen. Forbrukeren gis rett til å gå fra avtalen innen en frist på 14 dager (angrerett). Rett til førtidig tilbakebetaling reguleres. I kapittel V finnes bestemmelser om beregning av effektiv rente. Kapittel VI oppstiller regler for kredittformidlere.

Kapittel VII og VIII regulerer gjennomføringen av direktivet. Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 22 nr. 1. Statene pålegges å fastsette egnede sanksjoner overfor dem som bryter bestemmelser som er fastsatt til gjennomføring av direktivet. Slike sanksjonsbestemmelser skal være effektive, forholdsmessige og virke avskrekkende.
Direktivet har ikke virkning for allerede inngåtte kredittavtaler, med visse unntak for tidsubegrensede kredittavtaler.

Merknader
Justisdepartementet har fulgt prosessen frem til direktivets vedtakelse. Departementet deltok på et høringsmøte Kommisjonen arrangerte i 2001, og ga i etterkant av dette skriftlige merknader til Kommisjonen. Det opprinnelige direktivforslaget ble sendt på høring i 2002. På bakgrunn av høringen ble det gitt innspill til Kommisjonen i 2003. Det reviderte direktivforslaget ble sendt på høring i 2005. På bakgrunn av en gjennomgang av det reviderte forslaget og høringssvarene til dette ble det avholdt nordiske diskusjonsmøter i Oslo og Helsingfors i 2006. Under disse møtene ble spørsmål av felles interesse i de nordiske land identifisert og diskutert. Felles nordiske synspunkter dannet utgangspunkt for innspill i den avsluttende behandlingen av direktivet i Rådet og Europaparlamentet.  

Direktivet erstatter det eksisterende forbrukerkredittdirektivet og oppstiller regler for forbrukerkredittavtaler. I norsk rett er EUs gjeldende forbrukerkredittdirektiv 87/102/EØF gjennomført i lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) med forskrifter. 

En rekke bestemmelser i de to lovene med forskrifter regulerer spørsmål som berøres av det nye forbrukerkredittdirektivet. Blant følger opplysningskrav ved markedsføring av kreditt overfor forbruker av kreditkjøpsloven § 6 og forskrift til finansavtaleloven 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler, § 5. Krav til prekontraktuell informasjon følger av kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 og finansavtaleloven § 46, jf. låneavtaleforskriften § 4. Krav til informasjon i kredittavtalen følger av kredittkjøpsloven § 5a og finansavtaleloven § 48. Krav til varsling overfor forbrukeren om endringer i kredittkostnadene følger av kredittkjøpsloven § 5b og finansavtaleloven § 50. 

Forbrukerens rett til førtidig innfrielse av kreditten og betingelsene for slik innfrielse, er regulert i kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven §§ 53 og 54, jf. låneavtaleforskriften § 10. Forbrukerens rettigheter ved overdragelse eller pantsettelse av kredittyterens fordring reguleres av kredittkjøpsloven § 8a og finansavtaleloven §§ 45 og 55.  

Regler om beregning av den effektive renten finnes i kredittkjøpsloven § 6a og låneavtaleforskriften §§ 6 og 7.  

Direktivet vil på denne bakgrunn kreve en gjennomgåelse og vurdering av endringer i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven med forskrifter.  

Direktivet vil ikke medføre særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for staten. 

Etter Justisdepartementets tilrådning ble det 18. april 2008 oppnevnt et utvalg til å revidere kredittkjøpsloven og foreslå endringer i finansavtaleloven mv. og herunder foreslå nødvendige endringer i norsk rett som følge av direktivet. Utvalget har frist 1. mai 2009 for å fremlegge sin utredning.  

Ettersom direktivet krever lovendring, vil beslutningen i EØS-komiteen bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103.

Sakkyndige instansers merknader
Justisdepartementet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 


LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

Rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet 

Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel II Fôrvarer

32008 L 0038 Kommisjonsdirektiv 2008/38/EF av 5. mars 2008 om utarbeidelse av en liste som viser bruksområdet for fôr med særlige ernæringsformål (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten innebærer ingen materielle endringer, men er en kodifisering av flere tidligere gitte EU-direktiv. Direktivene som denne rettsakten opphever er følgende direktiv: 1994/39/EF, 1995/95/EF, 2002/1/EF og 2008/4/EF. Samtlige av direktivene er tatt inn i EØS-avtalen, bortsett fra direktiv 2008/4/EF. Kodifiseringen begrunnes ut fra rasjonelle hensyn.

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på dette området finnes i rådsdirektiv 1993/74/EØF av 13. september 1993 om fôr med særlige ernæringsformål artikkel 6, bokstav a. Denne rettsakten bestemmer at det skal utarbeides en positivliste over bruksområdene for fôr med særlige ernæringsformål. Denne listen skal inneholde opplysninger om nøyaktig bruksområde. Det vil si særlige ernæringsformål, vesentlige ernæringsegenskaper, merkeangivelser og der hvor det er EØS-relevant med særskilt merking. 

 

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32007 R 1500 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1500/2007 av 18. desember 2007 om godkjenning av ny bruk av enzympreparatet Ronozyme (6-fytase EC 3.1.3.26) (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Forordning (EF) nr. 1500/2007 omhandler tilsetningsstoffet Ronozyme (6 fytase EC 3.1.3.26). Dette tilsetningsstoffet omsettes i fast og flytende form med handelsnavn Bio-Feed Fytase CT2X/Ronozyme P5000 (CT) og Bio Feed Fytase L 4x/Ronozyme p20000(L). Det er et zooteknisk tilsettingsstoff, tilhørende den funksjonelle gruppen "Fordøyelsesfremmende stoffer". Produktet er tidligere gitt permanent godkjenning til slaktekylling, verpehøns, slaktekalkun, smågris, slaktegris og purke, se forordning (EF) nr. 255/2005. Produktet er også midlertidig godkjent til laksefisk, se forordning (EF) nr. 521/2005. Bruken utvides nå til and for en periode på 10 år. 

EFSA konkluderte i sin vurdering den 10. juli 2007 at Ronozyme ikke har noen uheldige virkninger verken på folkehelse, dyrehelse eller miljøet. Produktet skal brukes i blandinger med mer enn 0,25% fytinbundet fosfor.   

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkkel 9 punkt 2. 

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32007 R 1501 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1501/2007 av 18. desember 2007 om godkjenning av en ny bruk av enzympreparatet endo-1,4 -beta-xylanase EC 3.2.1.8 (Safizyme X) som tilsettingsstoff i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten, forordning (EF) nr. 1501/2007, omhandler tilsettingsstoffet Safizyme X, 4a1613. Dette tilsetningsstoffet er tidligere gitt permanent godkjenning for bruk til slaktekylling, se forordning (EF) nr. 1453/2004, slaktekalkun, se forordning (EF) nr. 943/2005, verpehøns, se forordning (EF) nr. 1810/2005. I tillegg er det godkjent til avvendt smågris i 10 år, se forordning (EF) nr. 497/2007.

Produktet er klassifisert som "Zooteknisk tilsetningsstoff" under den funksjonelle gruppen"Fordøyelsesfremmende stoffer". Bruksområdet søkes nå utvidet for bruk til and i dietter som inneholder mye ikke stivelsesholdige polysakkarider (hovedsakelig arabinoxylaner). Det er angitt analysemetode med henvisning til EU-referanselaboratorium.

EFSA har kommet med en vurdering den 10. juli 2007, hvor de uttaler at Safizyme X ikke har noen uheldig innvirkning på folkehelse, dyrehelse eller miljøet. 

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkel 9 punkt 2. 

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32007 R 1519 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1519/2007 av 19. desember 2007 om endring av forordningene (EF) nr. 2430/1999, 418/2001 og 162/2003 om godkjenning av koksidiostatika og andre medisinske stoffer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten gjelder endring av eierrettigheter til diclazuril, som er godkjent som koksidiostatika med handelsnavn Clinacox. Firma "Janssen Animal Health B.V.B.A" endres til "Janssen Pharmaceutica N.V.". Rettsakten har tilbakevirkende kraft fra og med 2. juli 2007, slik at Janssen Pharmaceutica N.V.  dermed har tillatelse til å kunne nyttiggjøre seg sine eierrettigheter fra dette tidspunkt. 

 E711 diclazuril, handelsnavn Clinacox 0,2% premiks og Clinacox 0,5% premiks er godkjente som koksidiostatikum til slaktekylling i henhold til forordning (EF) nr. 2430/199, til slaktekalkun i henhold til forordning (EF) nr.418/2001 og til livkylling i henhold til forordning (EF) nr. 162/2003. 

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr.  1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr artikkel 13 punkt 3. 

Norge har i henhold til EØS-avtalen unntak for koksidiostatika, og produktet Clinacox har aldri vært godkjent hos oss.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32007 R 1520 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1520/2007 av 19. desember 2007 om permanent godkjenning av visse tilsettingsstoffer i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten gjelder produkter som behandles i henhold til forordning (EF) nr.1831/2003 art. 25 om overgangsordninger for stoffer som tidligere var midlertidig godkjente i henhold til direktiv 70/524/EØF. Produktene dette gjelder er godkjenning av E 1710 Biosprint til melkeku, E1707 Oralin for bruk til slaktekalkun og hund, E1710 Lactobacillus acidophilus D2/CSL CECT 4529 for bruk til verpehøns og E1606 Hostazyme C for bruk til avvendt smågris. 

Disse stoffene blir nå godkjent uten noen form for begrensning i tid. Det skal likevel bemerkes at alle stoffer som tidligere har vært godkjente i henhold til direktiv 70/524 skal revurderes innen 2010. Ingen av produktene er vurdert av EFSA, slik at godkjenningen på det nåværende tidspunkt er basert på uttalelser fra nasjonale eksperter i medlemslandene.

Merknader
Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg I i forskriften. Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32007 R 1521 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1521/2007 av 19. desember 2007 om godkjenning av ny bruk av Bonvital (Enteroccus faecium DSM 7134) som tilsettingsstoff i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Produktet er tidligere midlertidig godkjent til purke i henhold til forordning (EF) nr. 2154/2003 frem til 14. februar 2007. Det søkes nå om permanent godkjenning som tarmstabiliserende stoff med tilførsel fra 90 dagers drektighet og frem til avvenning av smågrisen. Varigheten er 10 år fra ikrafttredelse.  

Tidligere er Bonvital permanent godkjent til avvent smågris og slaktegris med nr. 4b 1841 i henhold til forordning (EF) nr. 538/2007. Når det gjelder slaktekylling er Bonvital permanent godkjent i henhold til forordning 521/2005.   

EFSA har i sin uttalelse den 10. juli 2007 fremholdt at Bonvital ikke har noen uheldig virkninger hva angår folkehelse, dyrehelse eller miljøet. EFSA har videre konkludert med at tilsettingsstoffet medfører nedsatt dødelighet og økt tilvekst hos smågrisen. Den positive effekt på avkommet skyldes tilførsel til mordyret. Det er angitt analysemetode med henvisning til EU-referanselaboratorium.

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr.  1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres under punkt 1.1. funksjonell gruppe: "tarmstabiliserende stoffer" under kategori "zootekniske tilsettingsstoffer" i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller adiminstrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet e og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0156 Kommisjonsforordning (EF) nr. 156/2008 av 21. februar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 109/2007 vedrørende minimumsinnholdet av monensinnatrium (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten omhandler endring av hva som skal være minimumsinnholdet av tilsetningsstoffet monensinnatrium (Coxidin). Ved Kommisjonens forordning (EF) nr. 109/2007 ble tilsetningsstoffet godkjent i ti år for anvendelse til slaktekyllinger og kalkuner. 

Godkjennelsen er knyttet til den om har eierrettigheter til produktet. Innehaveren av godkjennelsen av monensinnatrium Coxidin kom med en anmodning, hvor det ble foreslått endring av minimumsinnholdet for bruk til kalkuner. EFSA uttalte den 18. september 2007 at de aksepterte at minimumsdoseringen ble redusert fra 90 til 60 mg/kg. MRL-verdien er fastsatt til 25 ug monensinnatrium/kg våt vekt for hud og fett. MRL-verdien er fastsatt til 8 ug monennsinnatrium/kg våt vekt for lever, nyre og muskelvev.

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr, artikkel 13 punkt 3.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet. 

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

32008 R 0163 Kommisjonsforordning (EF) nr. 163/2008 av 22. februar 2008 om godkjenning av preparatet Lanthanum carbonate octahydrate (Lantharenol) som tilsetningsstoff i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten omhandler godkjenning av preparatet Lanthanum carbonate octahydrate (Lantharenol) som tilsetningsstoff i fôr til katter. Tilsetningsstoffet faller inn under gruppen "zooteknisk tilsetningsstoff" (redusert utskillelse av fosfor via urin).

EFSA har i sin uttalelse av 18. september 2007 konkludert med at preparatet Lanthanum carbonate octahydrate (Lantharenol) ikke har skadelige virkninger verken på dyrehelse eller på miljøet. Det har vist seg at Lantharenol minsker utskillelsen av fosfor via urinen. EFSA mener at det kan være et visst behov for overvåking i etterkant for å kartlegge eventuelle langsiktige dyrehelsemessige virkninger hos katter. 

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på området finnes i europaralments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettingsstoffer i fôr, artikkel 7 punkt 3. 

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet.  akkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32008 R 0164 Kommisjonsforordning (EF) nr. 164/2008 av 22. februar 2008 om endring av forordning (EF) nr. 1444/2006 vedrørende minimumsinnholdet av tilsetningsstoffet Bacillus subilis C-3102 (calsporin) (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten omhandler endring av minimumsinnholdet av tilsetningsstoffet Bacillus subtilis C-3120 (Calsporin). Tilsetningsstoffet Bacillus subtilis C-3120 ble midlertidig tillatt på visse betingelser i henhold til forordning (EF) nr. 1831/2003. Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1444/2006 ble tilsetningsstoffet godkjent i ti år for anvendelse til slaktekyllinger.

Innehaveren av godkjennelsen av tilsetningsstoffet kom med en anmodning, hvor det ble foreslått endring av minimumsinnholdet brukt til slaktekyllinger. EFSA uttalte den 18. september 2007 at de aksepterer et nivå hvor minimumsinnholdet av aktivstoffet blir redusert.  

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsettningsstoffer i fôr artikkel 13 punkt 3.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II i forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

 

32008 R 0165 Kommisjonsforordning (EF) nr. 165/2008 av 22. februar 2008 om godkjenning av ny bruk av preparatet 3-fytase (Natuphos) som tilsetningsstoff i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten omhandler godkjenning av enzympreparatet 3-fytase (Natuphos 5000, Natuphos 5000 G, Natuphos 5000L, Natuphos 10000 G og Natuphos 10000L) produsert av Aspergillus niger (CBS 101.672) som tilsetningsstoff i fôr til ender. Tilsetningsstoffet faller inn under gruppen zootekniske tilsetningsstoff.

Ved forordning (EF) nr. 243/2007 ble dette tilsetningsstoffet tillatt å benytte til avvent smågris, slaktesvin og slaktekyllinger. Ved forordning (EF) nr. 1142/2007 ble tilsetningsstoffet tillatt benyttete til verpehøns og slaktekalkuner.

Det er fremlagt nye opplysninger til støtte for at tilsetningsstoffet skal kunne benyttes til ender. EFSA konkulderte i sin uttalelse den 18. september 2007 at enzympreparatet 3-fytase (Natuphos) ikke har skadelige virkninger på forbrukere eller miljøet. Ifølge uttalelsen har anvendelsen av dette preparatet heller ikke skadelige virkninger på den dyrekategori, som nå søkes godkjent. Tilsetningsstoffet forbedrer effektivt fordøyeligheten av fôret. EFSA ser ikke at det er nødvendig med særlig overvåking som følge av omsetning av dette preparatet.

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller Mattilsynet.  

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32008 R 0166 Kommisjonsforordning (EF) nr. 166/2008 av 22. februar 2008 om godkjenning av ny bruk av preparatet Bacillus cereus var. toyoi (Toyocerin) som tilsetningsstoff i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten omhandler godkjenning av mikroorganismepreparatet Bacillus cereus var. toyoi NCIMB 40112/CNCM 1-1012 (Toyocerin) som tilsetningsstoff i fôr til slaktekalkun. Tilsetningsstoffet faller inn under gruppen zootekniske tilsetningsstoff. 

Ved forordning (EF) nr.  256/2002 ble det gitt permanent tillatelse for å benytte dette mikroorganismepreparatet til smågris under 2 måneder og purker. Ved forordning (EF) nr. 1453/2004 ble det gitt permanent tillatelse til å benytte tilsetningsstoffet til smågris og slaktegris. Ved forordning (EF) nr. 255/2005 ble tilsetningsstoffet gitt permanent tillatelse (for benyttelse til slaktedyr). Forordning (EF) nr. 1200/2005 ga permanent tillatelse for å benytte tilsetningsstoffet til slaktekaniner og slaktekyllinger. 

Det er fremlagt nye opplysninger som støtter at tilsetningsstoffet kan brukes på slaktekalkuner. EFSA har i sin uttalelse den 19. september 2007 konkludert med at produktet ikke har skadelig virkning på forbrukere eller miljøet. Ifølge uttalelsen har bruken av dette preparatet heller ikke skadelig virkninger på dyr. Tilsetningsstoffet forbedrer effektivt tilveksten, inntaket av fôr og og utnyttelsen av fôret.  

Ifølge EFSA er det ikke nødvendig med særlig overvåking som følge av omsetning av dette preparatet.

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0167 Kommisjonsforordning (EF) nr. 167/2008 av 22. februar 2008 om ny godkjenning av et koksidiostatikum som tilsetningsstoff i fôrvarer for en periode på 10 år (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten omhandler godkjenning av Kokcisan 120 G som tilsetningsstoff i fôr til slaktekylling for en ti års periode. Dette tilsetningsstoffet er et koksidostatikum, og det inneholder salinomycinnatrium som aktivt stoff.

Kokcisan 120 G tilhører et slovensk firma og dokumentasjonen viste seg å ha betydelige mangler. Firmaet har måttet utføre flere forsøk for å tilfredsstille EFSA sine krav. Uttalelser fra EFSA om produktet foreligger fra den 7. mai 2004, 11. juli 2006 og 19. september 2007. 

EFSA har i sin uttalelse den 19. september 2007 vurdert at Kokcisan 120 G oppfyller kravene til sikkerhet som stilles i forhold til folkehelse, dyrehelse og miljø. EFSA har konkludert med at preparatet kan tillates benyttet på slaktekylling for en periode på ti år.

Det er fastsatt en maksimal grenseverdi (MRL) for salinomycinnatrium på 5ug/kg i vått vev. Produktet skal ikke brukes i fôret de siste tre dager før slakting.

Med hensyn til arbeidsmiljøsikkerhet kreves det at arbeidstakerne følger bestemte prosedyrer for å beskytte seg mot at de blir utsatt for preparatet. Dette følger av direktiv 89/391/EØF av 12. juni 1989 om iverksettelse av tiltak som forbedrer arbeidstakernes sikkerhet og helse ved håndtering av tilsetningsstoffet.  

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkel 25.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet. 

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

32008 R 0209 Kommisjonsforordning (EF) nr. 209/2008 av 6. mars 2008 om godkjenning av ny bruk av enzympreparatet Saccharomyces cerevisiae (Biosaf Sc 47) som tilsetningsstoff i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD gr2)

Sammendrag og innhold
Rettsakten omhandler godkjenning av preparatet Saccharomyces cerevisiae NCYC Sc 47 (Biosaf Sc 47) som tilsetningsstoff i fôr til slaktegris. Tilsetningsstoffet faller inn undre gruppen "zootekniske tilsetningsstoff" og i den funksjonelle gruppen "tarmstabiliserende stoffer". Tilsetningsstoffet har som virkning forbedring av tilveksten og økt fôrutnyttelse hos gris.  

Godkjenning av Biosaf Sc 47 som tilsetningsstoff i fôr til slaktegris representerer en ny bruk av stoffet. Tidligere har dette stoffet blitt godkjent som tilsetningsstoff i fôr til melkekyr ved forordning (EF) nr. 1811/2005, til slaktedyr ved forordning (EF) nr.  316/2003, til avvendt smågris ved forordning (EF) nr. 2148/2004, til purker ved forordning 1288/2004, til slaktekaniner ved forordning (EF) nr, 600/2005, til hester ved forordning (EF) nr. 186/2007, melkegeiter og melkesauer ved forordning (EF) nr. 188/2007, til slaktelam ved forordning (EF) nr. 1447/2006.   

EFSA  har i sin uttalelse den 22. november 2007 konkludert med at bruken av dette stoffet på en ny dyrekategori ikke innebærer noen risiko. I tidligere uttalelser har EFSA fastslått at tilsetningsstoffet ikke har skadelig virkning på forbrukere, brukere eller miljøet. EFSA ser ikke at det er nødvendig med særlig overvåking av produktet i markedet.

Merknader
Kommisjonens hjemmel for å utarbeide regler på dette området finnes i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôr artikkkel 9 punkt 2.

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer. Endringen gjøres i vedlegg II til forskriften.

Rettsakten innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser for næringen eller Mattilsynet.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miløverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 


MILJØVERNDEPARTEMENTET

Rettsakter som krever lov- eller budsjettendring samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet  

Vedlegg XX  Miljø

Kapittel  I  Generelt

32004 L 0035  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF av 21. april 2004 om ansvar for miljøskade  (vedlegg XX kap I MD gr1)

Sammendrag av innhold
Direktivet etablerer et rammeverk for ansvar for miljøskade og bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. En operatør, det vil si en fysisk person eller en virksomhet, som kan sies å ha forårsaket skade på miljøet, eller som forårsaker stor fare for at slik skade skal oppstå, skal både ha plikt til å gjennomføre forebyggende og gjenopprettende tiltak, og skal holdes økonomisk ansvarlig for slike tiltak. 

Begrepet ”miljøskade” er definert som skade på beskyttede dyrearter og naturtyper, forurensning av vann og forurensning av jordsmonnet. Skaden skal være betydelig. Det objektive ansvaret for miljøskade gjelder hovedsakelig for nærmere angitte virksomheter, mens ansvaret for skade på visse beskyttede arter og naturtyper gjelder uavhengig av hva slags virksomhet som har forårsaken skaden. Direktivet omfatter ikke skade på personer og gjenstander og gjelder ikke private erstatningskrav som følge av skade på gjenstander. 

Dersom det er en overhengende fare for at en miljøskade skal inntre, har virksomheter etter direktivet et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Myndighetene skal kreve at operatøren, altså den som kontrollerer eller opererer den aktiviteten som har forårsaket miljøskade, selv treffer de nødvendige tiltak. Dersom operatøren ikke gjør dette eller ikke kan identifiseres, kan myndighetene treffe tiltakene selv. De har imidlertid ingen plikt til å gjøre dette.  

Dersom det allerede er inntruffet en miljøskade, skal operatøren informere myndighetene om dette, og umiddelbart treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak slik at ytterligere miljøskade unngås. Operatøren skal umiddelbart også treffe nødvendige gjenopprettende tiltak. Dette er et selvstendig ansvar som operatøren har plikt til å gjennomføre uavhengig av pålegg fra myndighetene. Etter den akutte fasen kan myndighetene kreve at operatøren selv treffer gjenopprettende tiltak. Operatøren skal imidlertid kun identifisere potensielle gjenopprettende tiltak og forelegge disse for myndighetene, som så avgjør hvilke tiltak som skal gjennomføres. Noe forenklet foreligger full gjenoppretting i tråd med direktivet når miljøet er tilbakeført til sin opprinnelige tilstand (”baseline condition”) og det er ytt erstatning for eventuelle tap som følge av at miljøet for en periode har vært skadet. 

Direktivet er et minimumsdirektiv og gjennomføringsfristen for medlemsstatene var 30. april 2007.  

Etter direktivet kan myndighetene kreve kostnadene ved gjennomføring av tiltak dekket av ansvarlig operatør senest fem år etter at tiltakene er avsluttet, eller etter at den ansvarlige er identifisert.

Merknader
Direktivets regler om foreldelse etter fem år går lenger enn foreldelsesloven, som setter den alminnelige foreldelsesfrist til tre år, jf. foreldelsesloven § 2. For erstatningskrav begynner fristen å løpe da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. § 9. 20 år etter skaden er kravet uansett foreldet. Direktivet og foreldelsesloven er altså ikke sammenfallende på dette området. Det er derfor nødvendig med særlig regulering av foreldelse av erstatningskrav ved miljøskade i forurensningsloven. 

Generelt er direktivet på enkelte punkter mer detaljert enn forurensningsloven og forskrifter i medhold av denne. Dette gjelder bl.a. kravene om hvilke tiltak som skal iverksettes for å bidra til gjenoppretting av miljøskade. Det vurderes å endre forurensningsforskriften og å endre praksis.   

Den praktiske oppfølgningen av bestemmelsen i direktivet om at myndighetene skal oppfordre til utvikling av instrumenter for finansiell sikkerhet, skal vurderes nærmere. I dag foreligger det ikke noen slike generelle instrumenter i Norge. Det anses ikke nødvendig med endringer i regelverket som følge av denne bestemmelsen.  

Privates rett til å prøve myndighetenes avslag på en anmodning om å gripe inn mot miljøskader kan gå noe lenger enn gjeldende norsk rett. Det må vurderes nærmere om det er nødvendig med en utvidelse av adgangen til rettslig overprøving av forvaltningens beslutninger til også å gjelde myndighetenes unnlatelse av å bruke kompetanse. Det kan også bli nødvendig med lov- eller forskriftsendringer som sikrer at private har adgang til rettslig overprøving av forvaltningens beslutning om ikke å gjennomføre tiltak ved miljøskade.  

Direktivet er et viktig ledd i gjennomføringen av prinsippet om at forurenser skal betale, og det er positivt at regler som tydeliggjør ansvar for miljøskade er innført i EU. Direktivets regler er i stor grad i tråd med regelverk vi i lang tid har hatt i Norge. I den grad Norge har regelverk som stiller strengere krav enn direktivet, er det viktig at direktivet er et minimumsdirektiv. 

Direktivets regler om ansvar for skade på vann og grunn anses som relevante og akseptable. Da skade på artsmangfoldet er knyttet opp til EUs fugle- og habitatdirektiv som ikke er en del av EØS-avtalen, er det imidlertid enighet om en tilpasning som unntar direktivene som ikke er en del av EØS-avtalen, fra miljøansvarsdirektivets virkeområde.  

Gjennomføring av direktivet ventes ikke å innebære økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 

Fordi direktivet krever lovendring, vil beslutningen i EØS-komiteen bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103.

Sakkyndige instansers merknader 
Rettsakten har vært til behandling i spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Rettsakter som krever forskriftsendring som ikke griper vesentlig inn i norsk handlefrihet 

Vedlegg XX  Miljø

Kapittel V  Avfall

32006 L 0021  Europaparlaments- og rådsdirektiv av 15. mars 2006 om håndtering av avfall fra utvinningsindustrien og om endring av direktiv 2004/35/EF (vedlegg XX kap V MD gr2)

Sammendrag av innhold 

Bakgrunnen for EU-kommisjonens utarbeidelse av et regelverk om håndtering av avfall fra mineralindustrien er bl.a. to alvorlige hendelser for få år siden der dambrudd forårsaket spredning av store mengder forurensninger til omgivelsene med store miljøkonsekvenser. Hendelsene gjorde at det ble satt økt fokus på både miljømessige og sikkerhetsmessige aspekter ved gruvevirksomhet, og det ble fra flere hold etterlyst en gjennomgang og endring av regelverket.  

Det har dessuten vist seg at enkelte av kravene i deponidirektivet (1999/31/EF) er lite egnet til å regulere avfall fra mineralindustrien, og det ble derfor i 2000 besluttet å utarbeide et eget direktiv med krav som er skreddersydd for å håndtere avfall fra mineralindustrien. Det ble samtidig startet prosesser med sikte på å revidere det såkalte Seveso II-direktivet, slik at dette også skal omfatte ulykker ved gruvevirksomhet, og å utarbeide et referansedokument om beste tilgjengelige teknikker (BAT) for håndtering av avgang og steinavfall fra gruveindustrien, jf. IPPC-direktivet 1996/61/EF.

Formålet med det nye direktivet (heretter kalt ”mineralavfallsdirektivet”) er å forhindre eller redusere negative helse- og miljømessige effekter i forbindelse med håndtering av avfall fra mineralindustrien. Direktivet omfatter krav som skal ivareta både forurensningsmessige og sikkerhetsmessige hensyn. Direktivet omfatter håndtering av avfall fra prospektering, utvinning, bearbeiding og lagring av mineralressurser og fra drift av steinbrudd (heretter kalt ”utvinningsavfall”). Smelting regnes i denne sammenheng ikke som bearbeiding, og avfall fra metallurgisk industri er derfor ikke omfattet. Avfall som ikke er typisk for mineralindustrien (husholdningsavfall, spillolje, batterier, utrangerte kjøretøyer etc.) og avfall fra utvinning av mineralressurser offshore er også unntatt fra direktivet.


I direktivteksten sies det ellers eksplisitt at avfall som omfattes av mineralavfallsdirektivet ikke samtidig skal omfattes av deponidirektivet (1999/31/EF).   

Et sentralt krav i mineralavfallsdirektivet er at det skal foreligge tillatelse fra ansvarlig myndighet før en ny ”waste facility” (heretter kalt ”avfallsfasilitet”) for utvinningsavfall kan anlegges og tas i bruk. Med avfallsfasiliteter menes her for eksempel sedimentasjonsbassenger for flotasjonsavfall og tipper for forskjellige typer fast utvinningsavfall.   

Et annet sentralt krav i direktivet er at det skal utarbeides en avfallshåndteringsplan for hver avfallsfasilitet. Avfallshåndteringsplanen skal omfatte hele ”livsløpet” til avfallsfasiliteten, herunder konstruksjon, drift, avslutning og etterdrift, og skal inneholde nok informasjon til at myndighetene kan vurdere om kravene i direktivet overholdes. Det stilles også krav om at utvinningsavfall skal karakteriseres med hensyn til fysiske og kjemiske egenskaper.

Direktivet fokuserer ellers sterkt på sikkerhetsmessige forhold, og det stilles krav om at medlemslandene skal sørge for at alle avfallsfasiliteter som omfattes av direktivet klassifiseres i kategori A eller B. Kategori A skal omfatte avfallsfasiliteter som kan representere en betydelig potensiell fare for omgivelsene, for eksempel ved at dambrudd medfører ras og flom nedstrøms avfallsfasiliteten. Kategori B skal omfatte alle andre avfallsfasiliteter. Den ansvarlige for en kategori A-lokalitet skal utarbeide en beredskapsplan for eget område, mens ansvarlige myndigheter får ansvaret for å utarbeide tilsvarende beredskapsplaner for øvrige områder som kan bli berørt ved større ulykker.  

Direktivet åpner for deponering av utvinningsavfall i sjø eller ferskvann, forutsatt at dette gjøres på en måte som ikke kommer i konflikt med kravene i EUs rammedirektiv for vann (2000/60/EF).  


Det stilles videre krav om etablering av en finansiell garanti med sikte på å sikre forsvarlig avslutning og etterdrift av avfallsfasiliteter i henhold til direktivets krav. Garantien skal være etablert før en avfallsfasilitet tas i bruk. Garantibeløpet skal fastsettes av myndighetene på grunnlag av en stedsspesifikk behovsvurdering og skal justeres jevnlig i takt med endringer i forventet behov.  

Avfallsfasiliteter for inert utvinningsavfall og ikke-forurenset jord er unntatt fra flere av kravene i direktivet, bl.a. kravet om tillatelse og finansiell garanti. Dette vil bl.a. innebære at for eksempel et stort antall steinbrudd vil kunne få forenklede krav. Krav om avfallshåndteringsplan vil imidlertid bli gjort gjeldende for alle avfallsfasiliteter som omfattes av direktivet.  

Direktivet stiller ellers krav om at ansvarlig myndighet i medlemslandene skal inspisere avfallsfasiliteter før disse tas i bruk og deretter jevnlig i drifts- og etterdriftsfasen.

Videre kreves det at medlemslandene skal sørge for at nedlagte avfallslokaliteter som medfører eller kan medføre alvorlige negative helse- og miljøeffekter blir kartlagt og overvåket.  

Direktivet skal implementeres i medlemslandene innen 2 år etter ikrafttredelse. For eksisterende avfallsfasiliteter gjøres det gjeldende et sett med overgangsbestemmelser.

Kommisjonen skal innen 2 år etter ikrafttredelse utarbeide tekniske retningslinjer for bl.a. etablering av finansielle garantiordninger, gjennomføring av inspeksjoner, klassifisering av avfallslokaliteter etc. Medlemslandene skal rapportere status for oppfølgingen av direktivets krav til Kommisjonen hvert 3. år. 

Merknader 
Gjeldende norsk regelverk og politikk på området: 

Forurensningsloven gir hjemmel for å stille krav til håndtering og disponering av avfall, inkludert avfall fra mineralindustrien, i forskrifter og enkeltvedtak.     

Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) kap. 9 om deponering av avfall av 01.06.04, fastsatt i medhold av forurensningsloven, regulerer deponering av avfall på land. Forskriften er først og fremst tilpasset deponering av ”kommunalt avfall”, men omfatter også deponering av for eksempel produksjonsavfall fra industribedrifter i bedriftsinterne deponier. Et sentralt krav i forskriften er at den ansvarlige for deponiet skal ha tillatelse fra forurensningsmyndigheten. Avfall fra mineralindustrien er i utgangspunktet omfattet av forskriften, men det er likevel gjort et spesifikt unntak for "ordinært inert gruve- og steinbruddsavfall".  Kravene i det nye mineralavfallsdirektivet vil utfylle kravene i avfallsforskriftens kap. 9 og bidra til å klargjøre grenseoppgangen mellom utvinningsavfall og annet avfall.  

Større virksomheter som driver utvinning av mineraler vil som en hovedregel ha en tillatelse etter forurensningsloven som er gitt av SFT. Disse tillatelsene vil normalt omfatte alle sider ved virksomheten som kan medføre forurensning, herunder avfallshåndtering/deponering. Andre virksomheter, som for eksempel pukkverk, kan ha tillatelse fra Fylkesmannen. Et betydelig antall mindre virksomheter, som for eksempel rene steinbrudd, drives også uten at det er stilt spesifikke miljøkrav etter forurensningsloven.  

Plan- og bygningsloven gir kommunen hjemmel for å stille krav vedrørende bl.a. arealbruk og påvirkning av helse og miljø i forbindelse med etablering av for eksempel avfallsdeponier. Det antas at de aller fleste mindre virksomheter som nå vil bli omfattet av mineralavfallsdirektivet vil være regulert i henhold til plan- og bygningsloven og at det eventuelt i enkelte tilfeller også kan ha blitt stilt krav i henhold til kommunehelsetjenesteloven. Enkelte større virksomheter fungerer imidlertid som eget bygningsråd innenfor eget bedriftsområde.  

Forskrift om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven kommer til anvendelse ved etablering av større ny virksomhet som omfatter utvinning av mineraler. Forskriften krever at de miljømessige konsekvensene skal være tilfredsstillende utredet før utvinning starter.  

Mineralindustrien reguleres for øvrig også gjennom regelverk fastsatt av Nærings- og handelsdepartementet og Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard.  

Direktivet vil kreve endringer i norsk regelverk. Det legges opp til at direktivet gjennomføres ved at det fastsettes et nytt kapittel om mineralavfall i avfallsforskriften. 

Direktivet vil sannsynligvis også i innebære at det må gjøres endringer i tillatelser etter forurensningsloven gitt til virksomheter som driver utvinning av mineralressurser og håndtering av utvinningsavfall.  

Direktivet vil medføre noe merarbeid for berørte myndigheter i Norge i forbindelse med nødvendige endringer av forskrifter og tillatelser. 


Direktivet stiller krav om at myndighetene skal utarbeide beredskapsplaner for områder som kan tenkes å bli rammet ved alvorlige ulykker i tilknytning til såkalte kategori A-fasiliteter. Det er ikke foretatt noen systematisk vurdering av avfallsfasiliteter mht. skadepotensial, men det synes likevel klart at ytterst få vil kunne bli klassifisert i kategori A. Kravet om beredskapsplaner i antas derfor ikke å ville få store konsekvenser, verken for myndighetene eller bransjen.    

De økonomiske konsekvensene for de private aktørene i Norge antas å ville bli beskjedne, både for de relativt få som vil omfattes av direktivet i sin helhet, og for de mange mindre virksomhetene som vil få forenklede krav.  

Kravet som stilles til avfallshåndteringsplan bør i stor grad være ivaretatt allerede gjennom generelle krav til internkontroll og eventuelle spesifikke krav fra kommunen og forurensningsmyndigheten i tillatelser. Kravene til karakterisering av avfall kan medføre visse kostnader til å få gjennomført nødvendige tester.  

Innen pukk og grusbransjen ser man for seg at direktivet vil utvide avfallsbegrepet noe, ved at for eksempel lagrede hauger med finstoff inne på bedriftsområdet som virksomheten har problemer med å få solgt i utgangspunktet vil bli definert som avfall. For de dette gjelder, vil det måtte gjennomføres tester for å avklare om for eksempel massene er inerte.  

Kravet om finansiell garanti for å sikre en miljømessig forsvarlig avslutning og etterdrift av lokaliteten vil kunne medføre økte kostnader for enkelte aktører. Kravet er i samsvar med prinsippet om at forurenser skal betale. Tilsvarende krav finnes allerede i deponidirektivet og i den norske avfallsforskriften kap. 9 om deponering. Erfaringene så langt tilsier at det vil kunne bli vanskelig å få etablert slike garantier som står seg i tilfelle konkurs. Kostnadene vil i stor grad avhenge av hvilke type ordninger som blir valgt.  

For offentlige myndigheter vil direktivet heller ikke medføre store økonomiske konsekvenser, selv om arbeidet med å tilpasse regelverket og endre tillatelser vil kreve noe merarbeid for forurensningsmyndigheten.  

Direktivets krav om kartlegging av nedlagte avfallslokaliteter som kan medføre alvorlig miljøpåvirkning antas ikke å innebære nevneverdige kostnader, siden alle slike lokaliteter av betydning antas å være relativt godt kartlagt allerede.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten har vært til behandling i spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

SAMFERDSELSDEPARTEMENTET 

Rettsakter som krever lov- eller budsjettendring samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet  

Vedlegg  XIII Transport

Kapittel  III Transport med jernbane

32007 L 0059  Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/59/EF av 23. oktober 2007 om sertifisering av lokomotivførere som fører lokomotiver og tog på jernbanenettet i Fellesskapet  (vedlegg XIII kap III SD gr1)

Sammendrag av innhold
Direktiv 2007/59/EF av 23. oktober 2007 om sertifisering av lokomotivførere som fører lokomotiver og tog på fellesskapets jernbanenett trådte i kraft for EU-landene 4. desember 2007, og skal implementeres innen 4. desember 2009.  

Formålet med direktivet er å harmonisere de ulike nasjonale ordningene for å sertifisere lokomotivførere for å gjøre det enklere å bruke lokomotivførere på tvers av landegrensene. Man vil da oppnå større grad av interoperabilitet i det felleseuropeiske jernbanetransportmarkedet, samtidig som det opprettholdes et høyt sikkerhetsnivå innenfor jernbanen. 

Direktivet setter vilkår og prosedyrer for å utstede førerbevis og sertifikat til førere av lokomotiv og tog på jernbanesystemet i fellesskapsområdet. Det fastsetter videre de oppgaver som ligger til de kompetente myndigheter i medlemsstatene, lokomotivførere og andre aktører i sektoren, og da særlig jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere og utdanningssteder. Direktivet gjelder bare for førere, og krever ikke at annet personale skal sertifiseres. 

Virkeområdet for direktivet er førere av lokomotiver og tog på jernbanesystemet i EØS-området for en jernbanevirksomhet med sikkerhetssertifikat eller en infrastrukturforvalter med sikkerhetsgodkjenning. Etter artikkel 2 nr. 3 er det adgang til å fastsette nasjonale unntak fra kravet for følgende grupper lokomotivførere, forutsatt at de utelukkende kjører på de angitte systemene: 

  • Metroer, sporvogner og andre lettbanesystemer.
  • Nett som funksjonsmessig er atskilt fra resten av jernbanesystemet og som kun er beregnet til person- og godstransport i lokal-, by- og forstadsområder.
  • Privateid jernbaneinfrastruktur som kun brukes til eierens godstransport.
  • Strekninger som er midlertidig sperret for normal trafikk med tanke på vedlikehold, fornyelse eller forbedring.

I tillegg kan Kommisjonen etter en bestemt prosedyre (artikkel 37.5) gi enkelte medlemsstater unntak i en overgangsperiode for førere som utelukkende kjører på eget territorium.  

Direktivet stiller opp en todelt ordning for sertifisering av førere. Den kompetente myndigheten skal utstede førerbevis som gir en generell rett til å føre tog i hele EØS. Jernbanevirksomheter og infrastrukturforvaltere skal videre utstede sertifikater til førere som skal bruke en viss type rullende materiell på en nærmere angitt infrastruktur. Føreren må altså ha både førerbevis og sertifikat for å kunne føre en bestemt type rullende materiell på en bestemt strekning. 

Det er knyttet krav til minstealder og fysisk og psykisk helse for å kunne få førerbevis. I tillegg må føreren oppfylle visse grunnleggende faglige krav, både en grunnutdanning innenfor skolesystemet (grunnskole) og en grunnleggende faglig kompetanse.  

Sertifikatene er delt inn i to kategorier: Kategori A for skiftelokomotiver, arbeidstog o.l., og kategori B for passasjer- og/eller godstog. For å få sertifikat er det nødvendig å ha gjennomgått opplæring innenfor det aktuelle rullende materiell og den infrastrukturen som skal brukes. Det skal også gis undervisning i arbeidsgiverens sikkerhetsstyringssystem, og lokomotivføreren må ha tilstrekkelig gode språkkunnskaper til å kunne bruke et annet lands infrastruktur. Det er etter direktivet et visst nasjonalt spillerom for å velge form for undervisningen.  

Helsekravene fremgår av vedlegg II til direktivet, mens de faglige og språkmessige kravene fremgår av vedlegg IV, V og VI. Undervisningsmetoden er nærmere angitt i vedlegg III til direktivet, mens vedlegg VII angir hvor hyppig prøver skal avholdes. 

Direktivet stiller opp en rekke oppgaver knyttet til ulike aktører og ulike krav. Disse er igjen knyttet til frister for gjennomføring i artikkel 37, og fremgår i det vesentlige av artikkel 19. De viktigste er:

    •    Stille opp rutiner for utstedelse av førerbevis og sertifikater.
    •    Opprette registre for førerbevis og sertifikater og fastsette rutiner for kommunikasjon med andre lands myndigheter.
    •    Utvikle læreplaner i samsvar med direktivets krav.
    •    Oppstille en godkjennings-/akkrediteringsordning for leger, sensorer og utdanningsinstitusjoner.
    •    Føre regelmessig kontroll med førere.
    •    Hvert femte år skal det foretas en uavhengig evaluering av prosedyrer for utstedelse av førerbevis og sertifikater.
    •    Førerbevisinnehaver skal med jevne mellomrom gjennomgå medisinske tester samt testes i kunnskaper om strekninger og rullende materiell.
    •    Jernbaneforetak/ infrastrukturforvaltere skal etablere et system for å kontrollere at førerbevisinnehaver overholder kravene som er satt til førerbevis og sertifikat.
    •    Kompetent myndighet skal påse at kravene som er fastsatt etter direktivet er oppfylt, bl.a. gjennom inspeksjoner. Det skal opprettes et sanksjonssystem i tilfelle brudd på det regelverket som gjennomfører direktivet.

Direktivet skal gjennomføres gradvis. Senest 4. desember 2010 skal det være opprettet registre for førerbevis og sertifikater. Innen samme frist skal det utstedes førerbevis og sertifikater til lokomotivførere som utfører internasjonal trafikk. Innen to år fra nevnte dato skal alle nye førerbevis og sertifikater utstedes i henhold til direktivet. Lokomotivførere som har førerett i henhold til de bestemmelser som var gjeldende før direktivet var gjennomført får en overgangstid på inntil syv år fra førstnevnte dato.

Merknader
Direktivet inneholder bestemmelser og krav som det etter gjeldende norsk rett ikke er tilstrekkelig lovhjemmel til å gjennomføre. For å kunne gjennomføre direktivet i norsk rett må det derfor foretas enkelte endringer i jernbaneloven. Det er behov for en hjemmel for å kunne godkjenne leger, psykologer mv., samt for å godkjenne personer og opplæringsinstitusjoner o.a. som driver opplæring, eksaminering og evaluering av førere. Det bør videre foretas en utvidelse av tilsynshjemmelen i § 11 slik at den omfatter virkeområdet til direktivet. I den sammenheng kan det også være hensiktsmessig å foreta en mindre presisering av jernbanelovens virkeområde. 

Forskrifter fastsatt av Statens jernbanetilsyn med hjemmel i jernbaneloven omfatter bl.a. krav til lokomotivførere for så vidt gjelder autorisasjon, helse, opplæring og sikkerhet. Gjennomføringen av direktivet nødvendiggjør justeringer i forskriftene slik at de fullt ut dekker alle krav som er satt i direktivet. 

Forslaget til lovendringer er sendt på bred høring.

Fordi direktivet krever lovendring, vil beslutningen i EØS-komiteen bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103.

Sakkyndige instansers merknader
Statens jernbanetilsyn vil i arbeidet med å utarbeide nye forskriftsbestemmelser og ordninger for å gjennomføre direktivet involvere de berørte aktørene i størst mulig grad for å få tilstrekkelig innspill til mulige norske løsninger og bevissthet om de nye ordningene så tidlig som mulig. 

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

RETTSAKTER SOM KREVER FORSKRIFTSENDRING SOM IKKE GRIPER VESENTLIG INN I NORSK HANDLEFRIHET

Vedlegg II  Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel  I  Kjøretøyer  

32007 L 0015 Kommisjonsdirektiv 2007/15/EF av 14. mars 2007 om endring av vedlegg I til rådsdirektiv 74/483/EØF om utstikkende deler på motorvogner, for å tilpasse det til den tekniske utvikling (vedlegg II kap I SD gr2)

Sammendrag av innhold
På bakgrunn av den tekniske utviklingen og for å gjøre de tekniske krav klarere, stiller direktiv 2007/15/EF krav til justering av støtfangere. Endringene gjelder minimumskrav for ytre mål på krumningsradius på støtfanger. Direktivet endrer pkt. 6.5.2 i bilag I til direktiv 74/483/EØF, og tilsvarende i FN/ECE regulativ 26.  

Direktiv 74/483/EØF er et av særdirektivene under EU-typegodkjenningsprosedyren som er fastlagt i direktiv 70/156/EØF. Bestemmelsene i direktiv 70/156/EØF om systemer, komponenter og separate tekniske enheter til kjøretøyer gjelder derfor for direktiv 74/483/EØF. 

Bestemmelsene i direktivet skal anvendes fra 5. april 2008.  

Merknader
Forskrift 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) kap. 14 omhandler krav til ytre utforming av kjøretøy. Her vil direktiv 2007/15/EF implementeres.  

Norge har akseptert ECE-regulativ nr. 26 og dette er tatt inn i kap. 14.  

Implementeringen av direktivet vil ikke medføre vesentlige økonomiske konsekvenser eller få store innvirkninger for forbruker eller offentlig administrasjon.  

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.  Spesialutvalge fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Vedlegg XIII  Transport  

Kapittel III Transport med jernbane

32008 D 0386 Kommisjonsvedtak 2008/386/EF av 23. april 2008 om endring av vedlegg A til kommisjonsvedtak 2006/679 - Tekniske spesifikasjoner for interoperabilitet innen signalsystemer for det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet samt modifiseringer i vedlegg A til kommisjonsvedtak 2006/860 Tekniske spesifikasjoner for interoperabilitet innen signalsystemer for det transeuropeiske høyhastighet jernbanenettet (vedlegg XIII kap III SD gr2)

Sammendrag av innhold
Kommisjonsvedtak 2008/386/EF gjør endringer i de tekniske spesifikasjonene for infrastruktur på det transeuropeiske høyhastighetsjernbanenettet og konvensjonelle jernbanenettet vedrørende delsystemet for styring, kontroll og signal (CSS). Kommisjonsvedtaket  trådte i kraft i EU 1. juni 2008. Kommisjonsvedtaket er hjemlet i direktiv 96/48/EF og 2001/16/EF. Kommisjonsvedtak 2006/679/EF og kommisjonsvedtak 2002/731/EF(endret ved kommisjonsvedtak 2006/860/EF) etablerte de første TSI-ene på området. Kommisjonsvedtak 2007/153/EF gjorde de første endringene i vedlegg A i kommisjonsvedtakene 2006/679/EF og 2006/860/EF.  

Formålet med TSI-en er en versjonsmessig oppgradering ift. tidligere kommisjonsvedtak og definerer en enhetlig/felles standard for CCS (ERTMS og ETCS) på både høyhastighetsjernbane og konvensjonell jernbane. Kommisjonsvedtaket gjør endringer på bakgrunn av erfaringer fra implementeringen samt teknisk progresjon på området. TSI-en inneholder harmoniserte krav. Vedlegg A er ajourført tidligere ved kommisjonsvedtak 2007/153/EF. Vedlegg A ajourføres igjen fordi arbeidsgruppen i Det europeiske jernbanebyrået - ERA - har kommet til enighet om delkrav 108.   

TSI-en stiller krav til delsystemet for styring, kontroll og signal. Kommisjonsvedtaket består av preambelen og 5 artikler som regulerer gjennomføringen av TSI-en. Selve endringen i TSI-en er gitt som et vedlegg til kommisjonsvedtak. Det er de obligatoriske og veiledende spesifikasjoner i vedlegg A til kommisjonsvedtakene 2006/679/EF og 2006/860/EF jf kommisjonsvedtak 2007/153/EF som er endret. Dette vil ikke få praktisk betydning for Norge, da vi ikke har begynt å bygge ERTMS (European train management system – europeisk standard for fjernstyring av togtrafikk - ekvivalent med CTC i Norge) ennå.  

Artikkel 1 omhandler virkeområdet for endringen. Vedlegg A i kommisjonsvedtakene 2006/679/EF og 2006/860/EF jf endringene i kommisjonsvedtak 2007/153/EF er endret til nye obligatoriske og veiledende spesifikasjoner. Artikkel 2 informerer om at innen 31. desember 2008 vil spesifikasjoner for ETCS (European train control system – ekvivalent med ATC i Norge – dvs. atomatisk togkontroll/-stopp) som er listet i vedlegget til vedtaket være komplettert med oppdaterte testspesifikasjoner. I tillegg vil feil være rettet. Artikkel 3 gir medlemsstatene frist til 31. desember 2008 til å meddele Kommisjonen om hvilke av deres linjer som vil være utrustet med ETCS, bygd etter spesifikasjoner som gjaldt før dette vedtaket trådte i kraft. Artikkel 4 og 5 fastslår ikrafttredelsesdato som er 1. juni 2008 samt at vedtaket gjelder medlemslandene.     

Endringsdirektivet sier at listen av obligatoriske spesifikasjoner og listen av veiledende spesifikasjoner som tidligere har vært gjeldende for ETCS er blitt erstattet av nye obligatoriske spesifikasjoner og nye veiledende spesifikasjoner. Det vil si at fra og med 31. desember 2008 gjelder nye versjoner for spesifikasjonene, og at ved bygging skal disse versjoner gjelde.  

Merknader
Gjeldende norsk regelverk:

Kommisjonsvedtak 2006/679/EF samt endringene i vedlegg A i kommisjonsvedtak 2007/153/EF er implementert i forskrift 26. oktober 2007 nr. 1194 om gjennomføring av den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne for delsystemet «styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog (TSI styring, kontroll og signal).  Kommisjonsvedtak 2006/860/ EF samt endringene i vedlegg A i kommisjonsvedtak 2007/153/EF er implementert i forskrift 26. oktober 2007 nr. 1195 om gjennomføring av den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne for delsystemet «styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske jernbanesystemet for høyhastighetstog (TSI styring, kontroll og signal)  

Endringer i norsk regelverk:

Det vil være behov for endringer i gjeldende forskrifter. Forskrift 26. oktober 2007 nr. 1194 om gjennomføring av den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne for delsystemet «styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog (TSI styring, kontroll og signal) og forskrift 26. oktober 2007 nr. 1195 om gjennomføring av den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne for delsystemet «styring, kontroll og signal» i det transeuropeiske jernbanesystemet for høyhastighetstog (TSI styring, kontroll og signal) må endres. Videre må kommisjonsvedtaket  implementeres i forskrifts form.  

Sakkyndige instansers merknader
Statens jernbanetilsyn anbefaler å følge kommisjonsvedtaket slik det foreligger. Med bakgrunn i at dette er en endring av tidligere spesifikasjoner for ETCS, samt at denne endringen ikke får konsekvenser for norske forhold siden vi ikke har etterspurt ETCS/ERTMS ennå, har tilsynet vurdert det dit hen at høring ikke er nødvendig. Dette er avklart med Jernbaneverket .  

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

Kapittel VI Sivil luftfart

32008 L 0049 Kommisjonsdirektiv 2008/49/EF av 16. april 2008 om endring av vedlegg II til europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/36/EF vedrørende kriteriene for gjennomføring av inspeksjoner på tredjelandsluftfartøy som bruker Fellesskapets flyplasser (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innhold
Kommisjonsdirektiv 2008/49/EF endrer vedlegg II til det allerede implementerte SAFA (Safety Assessment of Foreign Aircraft)-direktivet 2004/36/EF, som er gjennomført ved forskrift om inspeksjoner på bakken av luftfartøy. Direktivet omhandler kriteriene for hvordan inspeksjoner på tredje-landsfly som lander på EU/EØS-området skal utføres.  Før 1. januar 2007 ble SAFA-programmet administrert av JAA (Joint Aviation Authorities – de felles luftfartsmyndigheter), og det var JAA som var ansvarlig for driften av databasen, opplæringen av inspektører og annen generell drift knyttet til SAFA. Med forordning (EF) nr. 768/2006 fikk Kommisjonen ansvaret for SAFA. Dette ansvaret er igjen overført til EASA som forordning (EF) nr. 768/2006 beskriver. På grunn av at SAFA-regelverket nå er blitt bindende regelverk for alle EU-land, i tillegg til medlemmer av EASA, var det ansett som nødvendig å konkretisere hovedelementene som skal inngå ved SAFA-inspeksjoner. Dette også på grunn av at SAFA-inspeksjonene har stor betydning ved oppdateringer av ”svartelisten” (forordning 2111/2005, implementert ved FOR 2007-12-04 nr 1353: Forskrift om flyselskaper som er underlagt driftsforbud og om plikt til å informere passasjerene om identiteten til det flyselskapet som skal utføre en flyreise (svartelistingsforskriften) er det sett på som viktig at man sikrer seg at alle inspeksjonene blir gjennomført på en standardisert og harmonisert måte. EASA har med bakgrunn i dette fremmet forslaget til det nå vedtatte direktiv 2008/49/EF. 

Kommisjonsdirektiv 2008/49 endrer direktiv 2004/36 på flere punkter. Artikkel 2 uttaler at når EASA utvikler veiledningsmateriale som skal anvendes av medlemsstatene, skal EASA sikre en åpen prosedyre som sikrer at medlemsstatene konsulteres før nytt regelverk blir utviklet. Dette kan gjøres ved å involvere eksperter fra både myndigheter og aktører på det aktuelle feltet, og hvis nødvendig danne en arbeidsgruppe.                                                                                            

Videre inneholder dette direktivets vedlegg II en mye mer utfyllende beskrivelse av hovedelementene som skal inngå ved inspeksjoner. Denne beskrivelsen er i stor grad basert på den tidligere SAFA-manualen som JAA hadde utviklet, og som Norge har anvendt ved utøvelsen av inspeksjoner. I direktiv 2004/36/EF sier vedlegg II kun noe om hva en inspeksjon burde dekke. I dette direktivet spesifiseres det i vedlegg II:- generelt hvordan en inspeksjon bør gjennomføres (punkt 1) - hvilke kvalifikasjoner SAFA-inspektører fra 1. januar 2009 må oppfylle (Luftfartstilsynets inspektører oppfyller p.t. disse kravene) (punkt 2)- etter hvilke standarder inspeksjoner gjennomføres (punkt 3)- hvordan inspeksjonsprosessen skal være (punkt 4)- hvordan funn ved inspeksjonen skal kategoriseres (punkt 5)- hvilke oppfølgingsmetoder som skal anvendes (punkt 6)- eksempel på hva en SAFA-inspeksjonsrapport skal inneholde. 

Merknader
Luftfartstilsynet anser rettsakten som uproblematisk, da den kun pålegger Luftfartstilsynet og EASA plikter. Luftfartstilsynet utarbeider høringsbrev for denne rettsakten og for kommisjonsforordning (EF) nr. 351/2008 samlet og tar sikte på å endre FOR 2007-10-05 nr 1112: Forskrift om inspeksjoner på bakken av luftfartøy.

Gjennomføringen av direktivet antas ikke å få nevneverdige økonomiske konsekvenser for verken norske myndigheter eller norsk luftfart for øvrig. Luftfartstilsynets inspektører oppfyller allerede i dag de krav som er satt til utdanning for inspektører. Fremtidige inspektører vil primært bli utdannet ved internopplæring som ikke medfører nevneverdige kostnader.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32008 R 0351 Kommisjonsforordning (EF) nr. 351/2008 av 16. april 2008 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/36/EF vedrørende prioriteringer på luftfartøyer som bruker Felleskapets flyplasser (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innholdet
Kommisjonsforordning (EF) nr. 351/2008 som implementerer SAFA-direktivet (2004/36/EF, implementert ved forskrift om inspeksjoner på bakken av luftfartøy) vedrørende prioriteringer av inspeksjoner på fly som bruker Fellesskapets flyplasser, omhandler hvordan medlemsstatene best skal kunne utnytte de begrensede ressursene hver myndighet har til å utføre inspeksjoner på en best mulig måte. I dette ligger at inspeksjoner av enkelte grupper av operatører og fly skal prioriteres i forhold til andre.  

Forordningens artikkel 2 sier innledningsvis at medlemsstaten ennå har mulighet til etter SAFA-direktivets artikkel 8, nr. 3 å basere inspeksjoner og andre overvåkningstiltak på mottatt informasjon i henhold til SAFA-direktivets artikler 3, 4 og 5. Videre uttaler artikkel 2 hvilke kriterier som skal ligge til grunn for den prioriteringen medlemsstatene foretar ved utvelgelsen av inspeksjoner.  

For det første skal i henhold til artikkel 2 fly som etter analyser utført av EASA utgjør en potensiell sikkerhetsfare prioriteres (jf. forordning 768/2006 artikkel 2, nr. 4). For det andre skal inspeksjonsobjeketer som, basert på en mening uttrykt av Air Safety Committee, trenger ytterligere bekreftelse på at de oppfyller internasjonale sikkerhetsstandarder prioriteres. Dette kan inkludere inspeksjonsobjekter som tidligere har vært på ”svartelisten”.  

For det tredje skal inspeksjonsobjekter som med bakgrunn i informasjon gitt til Kommisjonen i medhold av artikkel 4 nr. 3 i forordning 2111/2005 prioriteres. Dette vil være informasjon som medlemsstatene og EASA gir Kommisjonen i forbindelse med oppdateringer av svartelisten. 

For det fjerde skal fly som er nevnt i vedlegg B til svartelisten prioriteres.  

Sist skal fly som har samme registreringsstat som andre selskaper/operatører inkludert på svartelisten prioriteres.  

Forordningens artikkel 3 pålegger EASA plikt til å levere en liste over subjekter som skal prioriteres til medlemsstatene minst hver fjerde måned. Videre skal EASA følge med på hvordan prioriteringen skjer i medlemsstatene, og sammen med andre relevante internasjonale luftfartsorganisasjoner, bidra med relevante data for å følge med i utviklingen av hvordan medlemsstatene foretar sine prioriteringer.

Merknader
Rettsakten trådte i kraft i EU 17. april 2008.

Luftfartstilsynet anser rettsakten som uproblematisk, da den kun pålegger Luftfartstilsynet og EASA plikter. Luftfartstilsynet utarbeider høringsbrev for denne rettsakten og for kommisjonsdirektiv 2008/49/EF samlet og tar sikte på å endre FOR 2007-10-05 nr 1112: Forskrift om inspeksjoner på bakken av luftfartøy. Forordningen antas ikke å medføre noen nye administrative økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32008 R 0482 Kommisjonsforordning (EF) nr. 482/2008 av 30. mai 2008 om opprettelse av et system for sikkerhetsbekreftelse av programvare, som skal gjennomføres av ytere av flysikringstjenester, og om endring av vedlegg II til forordning (EF) nr. 2096/2005 (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innhold
Forordningen representerer EUs omarbeiding til EU-rett av EUROCONTROLs ESARR 6 (EUROCONTROL Safety Regulatory Requirement), vedtatt i 2003 med forpliktelse for medlemslandene til å etterleve senest november 2006. Forordningen gir et sett med sikkerhetskrav relatert til innføring av nye, og endring i etablerte, programvarebaserte systemer. Berørte er ytere av lufttrafikktjenester (ATS), kommunikasjons-, navigasjons- og overvåkingstjenester (CNS), såvel som foretak som utfører trafikkflytstyring (ATFM) og luftromsstyring (ASM).  

Regelverket innebærer at organisasjonene som berøres, skal definere og ta i bruk et system for sikkerhetsbekreftelser (Software Safety Assurance System (SSAS)) for spesifikt å håndtere programvarerelaterte forhold innenfor Det europeiske nett for lufttrafikkstyring. I den grad organisasjonen plikter å ha et eget sikkerhetsstyringssystem eller må gjennomføre risikovurderings- og risikoreduksjonsprosesser, skal systemet for sikkerhetsbekreftelser av programvare innpasses i disse systemene eller prosessene.  

Det primære sikkerhetskravet for bakkebaserte ATM-systemer som inneholder programvare, er at det skal sikres at risikoen forbundet med bruk av og endringer av programvaren (og den innvirkning dette har på Det europeiske nett for lufttrafikkstyring som helhet) er redusert til et akseptabelt nivå. Organisasjonene skal som et minimum påse at SSAS er dokumentert spesielt som del av den helhetlige risikovurderings- og risikoreduksjonsdokumentasjonen, og at det er etablert Software Assurance Levels (SWAL) for all programvare som er i bruk i Det europeiske nett for lufttrafikkstyring. Dette inkluderer sikring av: 

a) oppfyllelse av nærmere angitte krav til programvaren  

b) oppfyllelse av nærmere angitte krav til verifikasjon av programvaren                                        

c) oppfyllelse av nærmere angitte krav til konfigurasjonskontroll for programvarend) oppfyllelse av nærmere angitte krav til sporbarhet for programvaren 

Merknader
10. mars 2004 vedtok EU forordning (EF) nr. 550/2004 om yting av flysikringstjenester i Det felles europeiske luftrom (tjenesteytingsforordningen). Forordningen er en del av regelverket under initiativet for Det felles europeiske luftrom, som består av fire europaparlaments- og rådsforordninger som i Norge er gjennomført gjennom forskrift 26. januar 2006 nr. 99 om etablering av et felles europeisk luftrom. I tjenesteytingsforordningens artikkel 4, jf. artikkel 5 nr 3 og artikkel 8 i forordning (EF) nr. 549/2004 (rammeforordningen), hjemles kompetansen for Kommisjonen til å identifisere og fastsette de av EUROCONTROLs sikkerhetskrav som er relevante innenfor tjenesteytingsforordningens anvendelsesområde.  

Norge har gjennom EUROCONTROL allerede akseptert å innføre ESARR 6 i norsk lovgivning, selv om gjennomføringen ikke fullt ut er blitt gjort ennå. Luftfartstilsynet, Avinor og Forsvaret har alle deltatt, eller hatt muligheten til å delta, i den forberedende prosessen som har vært i EUROCONTROL. Videre deltar Forsvaret og Luftfartstilsynet som medlemmer uten stemmerett i Komiteen for det felles luftrom, der forslaget til kommisjonslovgivning blir drøftet. 

Sakkyndige instansers merknader
Luftfartstilsynet mener det er ønskelig og nødvendig med regler på dette området i lys av den overordnede sikkerhetsmålsettingen innenfor lufttrafikkstyring.  

Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel. 

32008 R 1131 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1131/2008 av 14. november 2008 om endring av forordning (EF) nr. 474/2006 om opprettelse av fellesskapslisten over luftfartsselskaper som er underlagt driftsforbud i Fellesskapet (vedlegg XIII kap VI SD gr2)

Sammendrag av innhold
Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2111/2005 om opprettelsen av en fellesskapsliste ("svarteliste") over luftfartsselskaper underlagt driftsforbud i Fellesskapet og plikten luftfartsselskapet har til å gi passasjerer informasjon om identiteten til utførende luftfartsselskap, inneholder de grunnleggende reglene om opprettelse av fellesskapslisten, hvordan denne skal ajourføres, hvilke midlertidige tiltak medlemsstatene kan ta og når ekstraordinære tiltak kan benyttes. Forordningen gir også regler om hvordan passasjerer skal informeres om identiteten til det utførende luftfartsselskapet.  

Kommisjonsforordning (EF) nr. 473/2006 gir utfyllende regler til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2111/2005, kapittel II. Kommisjonsforordningen angir prosedyrer for hvordan oppdatering av svartelisten skal skje. Videre beskrives hvordan de involverte myndigheter for selskapet skal involveres i prosessen, hvordan operatøren har rett til å forsvare seg og hvordan medlemsstatene skal notifisere Kommisjonen ved innføringen av et driftsforbud. Kommisjonsforordning (EF) nr. 474/2006 inneholder den første svartelisten, og er på samme måte som forordningen (EF) nr. 473/2006 hjemlet i forordningen (EF) 2111/2005. Svartelistingen gjennomføres ved et vedlegg A som inneholder opplisting av de selskaper som er utestengt fra å operere i EU/EØS-området, samt et vedlegg B som opplister selskaper som er underlagt operative restriksjoner som forutsetning for å operere i EU/EØS-området.  

Forordning (EF) nr. 474/2006 er senere endret (oppdatert) gjennom følgende kommisjonsforordninger: 910/2006, 1543/2006, 235/2007, 787/2007, 1043/2007, 1400/2007, 331/2008 og 715/2008. 

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1131/2008 er den niende oppdateringen av svartelisten. Oppdateringen har skjedd etter de vanlige prosedyrene beskrevet i basisforordningene 2111/2005 og 473/2006. 

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1131/2008 medfører følgende endringer av svartelisten: 

Oppdateringen gjelder for det første flyselskap fra Angola. I en inspeksjon fra ICAO fra 26. november til 5. desember 2007 ble det gjort 46 funn som viser alvorlige mangler når det gjelder implementering av lovverk angående sertifisering, utdanning og trening av teknisk og operativt personell. Kommisjonen utførte en inspeksjon fra 18. til 22. februar 2008 og kom fram til samme resultat. Det har vært tatt kontakt med angolske luftfartsmyndigheter flere ganger, men det er ikke mottatt tilfredsstillende svar fra dem. Det er besluttet å sette alle flyselskap fra Angola på vedlegg A. 

Forhold knyttet til luftfartsmyndighetene i Kambodsja (SSCA) har ført til at det er beslutter å sette selskapet Siem Reap Airways Internasjonal fra Kambodsja på vedlegg A. 

Luftfartsmyndighetene i Equatorial Guinea har besluttet å gi AOC til EGAMS og Star Equatorial Airlines. På grunn av manglende tiltro til CA (Competent Authorities) håndhevelse av sin myndighet, er disse to selskapene satt på vedlegg A. 

Når det gjelder Kirgisistan har CA fratatt AOC fra følgende fem selskaper; Asia Alpha Airways, Artik Avia, Esen Air, Kyrgyzstan Airlines og Osh Air. Disse selskapene har opphørt med sin virksomhet og står på bakken og tas derfor ut av vedlegg A. 

Luftfartsmyndighetene i Sierra Leone har informert om at de har inndratt AOC til Bellview Airlines, og at selskapet har opphørt med sin virksomhet. Selskapet tas derfor ut av vedlegg A. 

Det ukrainske selskapet Ukraine Cargo Airways står fortsatt på vedlegg A.

Merknader
Rettsaktene omtalt ovenfor t.o.m. forordning 715/2008 er innarbeidet i norsk rett. 

Det følger av EØS-komiteens beslutning 145/2007 at Norge er forpliktet til å innta endringer i svartelisten 474/2006 i norsk rett samtidig med Felleskapet. Forordning 1131/2008 inneholder ingen endringer som gjør det aktuelt å benytte reservasjonsbestemmelsen i punkt (b) i tilpasningsteksten for forordningen 2111/2005.

Forordning 1131/2008 ble gjennomført i nasjonal rett ved forskrift av 17.11.2008 om flyselskaper som er underlagt driftsforbud og om plikt til å informere passasjerene om identiteten til det flyselskap som skal utføre en flyreise (svartelisteforskriften), i påvente av at rettsakten tas inn i EØS avtalen.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsaktene som omhandler oppdateringer av svartelisten har tidligere vært behandlet i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert.

Spesialutvalget har funnet rettsaktene EØS-relevante og akseptable. 

Rettsakter som ikke har konsekvenser for norsk lovgivning

Vedlegg XIII Transport  

Kapittel  IV Transport på innlands vannvei 

32008 L 0087 Kommisjonsdirektiv 2008/87/EF av 22. september 2008 om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/87//EF om fastsettelse av tekniske forskrifter for fartøy på innlands vannvei (vedlegg XIII kap IV SD gr3)

Sammendrag av innhold
Kommisjonsdirektiv 2008/87/EF av 22. september 2008 endrer europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/87/EF om fastsettelse av tekniske forskrifter for fartøy på innlands vannvei. Siden vedtagelsen av direktivet i 2006 er det vedtatt en rekke endringer i inspeksjonsforordningen for fartøy på Rhinen jf. artikkel 22 i revidert konvensjon om seilas på Rihnen. Direktiv 2006/87/EF endres derfor i overenstemmelse med inspeksjonsforordningen.  

Direktivets formål er å sikre at Fellesskapets fartøysertifikat og det fartøysertifikat som utstedes i overenstemmelse med inspeksjonsforordningen for fartøy på Rhinen, utstedes på grunnlag av tekniske krav som sikrer et tilsvarende sikkerhetsnivå. For å unngå konkurransevridninger og forskjellige sikkerhetsnivå skal endringene i direktiv 2006/87/EF gjennomføres så raskt som mulig. 

Direktivet er rettet til de medlemsstater som har innlands vannveier som nevnt i artikkel 1 nr. 1 direktiv 2006/87/EF.

Merknader
Ingen EFTA-land har innlands vannveier som definert i EU.   

ESA besluttet i 1996 å vedta Kommisjonens prosedyre på området innlands vannveier. Prosedyren går i korthet ut på at medlemsland som ikke har innlands vannveier selv eller flåte til slik trafikk under hjemmehørende flagg, ikke trenger å implementere regelverket i nasjonal rett. Løsningen fra ESA forutsetter en gjensidig forståelse av at situasjonen endrer seg i det øyeblikk noen etablerer seg i Norge under norsk flagg for å drive transport på innlands vannveier i Europa. En slik situasjon forutsetter at rettsaktene implementeres i norsk rett. 

Til tross for rettsaktene om innlands vannveier inngår i EØS-avtalen, trenger ikke Norge å implementere rettsaktene i norsk rett på bakgrunn av ovennevnte.

Sakkyndige instansers merknader
Rettsakten er vurdert i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.  Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.