Migrasjonspolitikk

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

Informasjon om Norges migrasjonspolitiske samarbeid med EU

EU har utviklet en helhetlig migrasjonspolitikk som berører Norge i stor grad. Gjennom Schengen- og Dublin-samarbeidet deltar Norge i samarbeid om grensekontroll, visum og asyl.

EU har de siste årene utviklet en helhetlig migrasjonspolitikk. Denne politikken berører Norge i stor grad. På noen områder har vi tilknytningsavtaler som innebærer at Norge må følge EUs regelverk. Gjennom Schengen-avtalen deltar Norge i samarbeid om grensekontroll og visum. Norge er også en del av Dublin-samarbeidet som fastsetter hvilket land som har ansvaret for å behandle asylsøknader.

EUs migrasjonspolitikk

Gjennom en helhetlig migrasjonspolitikk ønsker EU-landene å bidra til styrket konkurranseevne og økonomisk vekst gjennom arbeidsinnvandring, å bidra til EUs humanitære profil ved å styrke asylsystemet og å forebygge og bekjempe irregulær migrasjon og utnytting av migranter. Dette gjøres gjennom utvikling av felles politikk og regler i EU, men også gjennom utbygging av samarbeidet med viktige opprinnelses- og transittland for migrasjonen.

Europakommisjonen har slått fast at EU på sikt trenger innvandring, både av økonomiske, konkurransemessige og demografiske grunner. Reglene for å gi borgere fra land utenfor EU adgang og arbeid ønsker imidlertid de fleste medlemslandene hovedsakelig at skal fastsettes nasjonalt. Landene har ulikt behov for innført arbeidskraft og mener dette må avspeiles i regelverkene. Det har imidlertid vært vilje til å utarbeide felles prosedyreregler for arbeidsinnvandring fra tredjeland. Det er den senere tid oppnådd enighet om et direktiv for et såkalt blue card og et direktiv om enhetlige tillatelser. Disse bestemmer ikke hvem som skal ha rett til å innvandre som arbeidstakere i de enkelte medlemslandene, men fastsetter felles søknadsprosedyrer og felles regler for tillatelser som blir gitt.

På grunn av store og økende forskjeller i velstandsnivå mellom Europa og deler av den øvrige verden, etablerte familiebånd, krig, vold, mangel på respekt for grunnleggende menneskerettigheter og naturkatastrofer er Europa utsatt for et stort irregulært migrasjonspress. De irregulære migrasjonsstrømmene er blitt en hovedutfordring for Europa, ikke minst fordi personkontrollen ved indre grenser med Schengen-samarbeidet er avviklet.

Det er en rekke viktige elementer som inngår i migrasjonspolitikken. God grensekontroll er nødvendig for å vite hvem som kommer inn i Europa og på hvilket grunnlag de kommer inn. God dokumentsikkerhet er nødvendig for å kjenne identiteten til dem som kommer. Felles visumpolitikk er utviklet for å få felles spilleregler for beslutninger om hvem gis adgang til å besøke Europa. Grensekontroll, dokumentsikkerhet, visumregler og de tilhørende databasene som er nødvendige for dette er sentrale elementer i Schengen-samarbeidet.
Europa ønsker å kontrollere innvandringsstrømmene, men det er mange som ønsker å unndra seg kontrollen for å komme inn i Europa. Organiserte kriminelle tjener store penger på å oppmuntre og hjelpe mennesker til å søke seg til Europa på ulovlig vis. Kampen mot organisert menneskesmugling og menneskehandel er høyt prioritert, sammen med vurderinger av hvordan dette kan gjøres i samspill med lovlig innvandring som lettelser i visumplikt, økt adgang til ulike typer arbeidsinnvandring. De som kommer inn i Europa illegalt, vil kunne bli returnert til sine hjemland. EU forhandler løpende fram såkalte tilbaketakelsesavtaler med viktige opprinnelsesland og transittland. Slike avtaler inngås av og til med motytelser i form av lettelser i visumplikt eller i form av bistand til det aktuelle landet.

Noen migranter flykter fra forfølgelse, krig eller humanitære katastrofer. Asylpolitikken i EU er utviklet for å skape et felles grunnlag for behandling av dem som søker asyl i Europa. Når en person gis asyl, vil vedkommende ikke bli returnert til sitt hjemland før forholdene der vurderes å være forsvarlige nok for det. For EU er det et viktig anliggende å sørge for at de enkelte medlemslands praksis er mest mulig i overensstemmelse med hverandre, for å sikre mest mulig like rettigheter for asylsøkerne, uavhengig av hvilket medlemsland asylsøkerne kommer til. Tall fra de siste årene viser at asylsøkere fordeler seg svært ulikt mellom EU-landene, og landenes behandling av asylsøknadene er også forskjellig. Det er bred enighet om at land som er særlig utsatt må få hjelp gjennom ulike solidaritetsordninger. I tillegg har Kommisjonen lagt fram forslag til nytt regelverk for å sikre en mer harmonisert praksis. Disse er nå til behandling i Rådet og Europaparlamentet. Det europeiske råd har slått fast at målet er å oppnå enighet om et felles asylsystem innen utløpet av 2012. I tillegg til et revidert regelverk, ønsker EU å styrke harmoniseringen gjennom praktisk samarbeid. Opprettelsen av et europeisk støttekontor for asyl (EASO) skal bidra til det. Kontoret som ligger på Malta ble åpnet i juni 2011. Kontoret har også som en av sine viktigste oppgaver å hjelpe land som i perioder utsettes for særlig stort press på asylsystemet.

I 2005 ble EUs migrasjonspolitikk supplert med en utenlandsdimensjon. For å få bedre styring med migrasjonen så man at egne tiltak ikke er nok, og at det i tillegg er behov for å bygge ut samarbeid med opprinnelses- og transittland. Ulike organisatoriske rammer for slikt samarbeid har vært prøvd ut. Det som framstår som det mest vellykkete, er mobiltetspartnerskap. Foreløpig er det inngått slikt partnerskap med fire land, og forhandlinger er i gang med ytterligere tre-fire land. Rådet har fastsatt at land i det østlige og sydlige naboskapet skal prioriteres. I slike partnerskap skal det dels legges til rette for mobilitet i lovlige former, og å skape en trygg ramme for slik mobilitet. Det innebærer samarbeid om blant annet grensekontroll, dokumentsikkerhet, kriminalitetsbekjempelse og tilbaketakelse. For tiden prioriterer EU arbeidet med å etablere slike partnerskap med land i Nord-Afrika; Tunis og Marokko, i neste omgang også Egypt og Libya.

Norges deltakelse

Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk bestemmes av norske politiske myndigheter, basert på nasjonale premisser, og i overensstemmelse med internasjonale konvensjoner. Men bare gjennom større grad av samarbeid, harmonisering og koordinering kan Europa møte de utfordringene vi står overfor på flyktning- og migrasjonsområdet. I stortingsmeldingenen om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv (Meld. St. 9 (2009 – 2010) gjennomgås Norges tilnærming nærmere.

EUs migrasjonspolitikk berører Norge direkte. Det som skjer i EU, påvirker migrasjonsstrømmene til Norge, særlig hvis våre regler eller praksis avviker sterkt fra det som ellers gjelder i Europa. Norske myndigheter er derfor opptatt av å følge godt med på det som skjer og delta i alle de samarbeidsprosessene hvor det er viktig at vi er med. I Schengen-samarbeidet deltar vi fullt ut som medlem – også i de interne beslutningsprosessene. I de delene av migrasjonspolitikken som ikke omfattes av Schengen-samarbeidet, samarbeider vi med EU fra sak til sak – avhengig av sakens viktighet for oss og for EU.

Norge er ikke forpliktet til å gjennomføre nye regler på asylområdet, men det er naturlig å vurdere hvorvidt endrede EU-regler skal få følger også for norske regler. Norge ønsker å delta i arbeidet til det europeiske støttekontoret for asyl og til å bidra til å styrke asylsystemene i europeiske land som er særlig utsatt for press. Mot slutten av 2011 ble det for eksempel oppnådd enighet om å anvende en betydelig del av de norske EØS-midlene til å styrke asylsystemet i Hellas.

Norge er allerede tilknyttet EUs samarbeid på asylområdet på grunnlag av Dublin-forordningen fra 2003. Denne forordningen fastsetter regler for hvilket land som har ansvaret for å behandle asylsøknader. Dette innebærer at Norge i visse tilfeller kan be andre europeiske land om å ta over ansvaret for å behandle saken til asylsøkere som er kommet til Norge. Samtidig har Norge plikt til å ta tilbake asylsøkere som etter et opphold i Norge, søker asyl i andre europeiske land. Det foreligger forslag om å endre dette regelverket, og det arbeides med sikte på å få dette vedtatt innen utgangen av 2012.

Mer informasjon

Les om Norges justispolitiske samarbeid med EU
Les om hva Schengen-samarbeidet betyr i praksis
Les om hvordan Norge samarbeider med EU om samfunnssikkerhet, krisehåndtering og beredskap