Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Norges migrasjonspolitiske samarbeid med EU

Migrasjonspolitikk har stått høyt på EUs agenda de siste årene. Særlig resulterte de store ankomstene av migranter i 2015 og 2016, i krav om en samlet EU respons fra EU. Det har resultert iført til en rekke tiltak og regelverksendringer. EU-byråene har fått styrket mandat og økte ressurser, felles it-system utvikles og samarbeidet med tredjeland styrkes.

Ankomster til Europa og EUs håndtering av migrasjon, berører Norge både faktisk og rettslig. På noen områder har Norge tilknytningsavtaler som innebærer man er bundet av de samme reglene. På andre områder ser Norge hen til EUs politikk, og samarbeider om felles tiltak.

EUs migrasjonspolitikk

Gjennom migrasjonspolitikken ønsker EU-landene å bidra til styrket konkurranseevne og økonomisk vekst gjennom arbeidsinnvandring og turisme. I tillegg ønsker man å ytterligere harmonisere asylprosessen, bekjempe irregulær migrasjon og hindre utnytting av migranter. Dette gjøres gjennom utvikling av felles politikk, regelverk og operativt samarbeid i EU, men også gjennom utenriks- og utviklingspolitisk samarbeid med opprinnelse- og transittland.

Europakommisjonen har slått fast at EU på sikt trenger lovlig innvandring, både av økonomiske, konkurransemessige og demografiske grunner. Reglene for å gi borgere fra land utenfor EU adgang og arbeid ønsker imidlertid de fleste medlemslandene hovedsakelig at skal fastsettes nasjonalt. Landene har ulikt behov for tilføring av arbeidskraft, og ønsker dette avspeilet i regelverket. Det har imidlertid vært vilje til å utarbeide felles prosedyreregler for arbeidsinnvandring fra tredjeland, blant annet gjennom utarbeidelsen av direktiv for Blue Card (2009/50 /EF) og enhetlige tillatelser. Disse bestemmer ikke hvem som skal ha rett til å innvandre som arbeidstakere i de enkelte medlemslandene, men fastsetter felles søknadsprosedyrer og felles regler for tillatelser som blir gitt. Blue Card direktivet har blitt kritisert for å være ineffektivt og Kommisjonen har derfor foreslått endringer.

Det er imidlertid den irregulære migrasjon til Europa som har vært hovedfokuset for EUs politikk de siste årene. Ankomstene til Europa har økt kraftig, og det anses som en av EUs viktigste utfordringer å kontrollere og håndtere ankomstene i tiden som kommer. Særlig er det kritisk å hindre at flere liv går tapt på Middelhavet. EU ønsker forutsigbare ordninger for ilandsetting av de som reddes på Middelhavet, basert på internasjonal havrett og regler om søk og redning. En viktig forutsetning er at slike ordninger må hindre at det oppstår nye trekkfaktorer som kan få migranter til å legge ut på den farefulle ferden over Middelhavet.

Tiltak utenfor EU

Den utenrikspolitiske/eksterne dimensjonen av EUs migrasjonspolitikk har fått økt betydning de senere årene. For å få bedre styring med migrasjonen bygger man ut samarbeidet med opprinnelses- og transittland. Ulike organisatoriske rammer for slikt samarbeid har vært prøvd ut. Det har blant annet vært inngått mobiltetspartnerskap hvor det legges til rette for mobilitet i lovlige former, innen trygge rammer. Det innebærer også samarbeid med partnerlandene om blant annet grensekontroll, dokumentsikkerhet, kriminalitetsbekjempelse og tilbaketakelse.

I mars 2016 ble EU og Tyrkia enige om en politisk avtale/erklæring om samarbeid med å håndtere migrasjonsutfordringene i det østlige Middelhavet (fra Tyrkia til EU/Hellas). Avtalen førte til en drastisk reduksjon i antall drukninger og irregulære ankomster til Hellas. I tillegg støtter EU den libyske kystvakten for å sette de bedre i stand til å operere på havet og drive søk og redning. For øvrig har EU også flere militære og sivile krisehåndteringsoperasjoner i områder hvor det er stor migrasjonsaktivitet, som bl.a. Libya, Mali, og Niger. De fleste av disse er i utgangspunktet orientert mot sikkerhetssektor-reform, men i de seneste årene har de også blitt satt tydeligere i sammenheng med migrasjonsproblematikk. Operasjonene bidrar til å effektivisere lokale myndigheters arbeid for å styrke grensekontroll og bekjempe smuglernettverk, inkl. menneskesmuglere. Arbeidet pågår i samarbeid med nasjonale myndigheter i europeiske så vel som afrikanske land, samt med relevante EU-byråer, som Frontex. Norge har en rammeavtale med EU om deltakelse i krisehåndteringsoperasjonene.  

Et annet viktig instrument er EU Trust Fund for Africa (EUTF) som ble innført etter et migrasjonstoppmøte på Malta i 2015. Det er et flergiverfond som er innrettet mot å gjøre noe med de grunnleggende årsakene til at folk emigrerer fra sine hjemland i Afrika. Fra å likne mer på klassisk bistand, har fondet imidlertid utviklet seg til å inkludere også migrasjonstiltak som har et tydeligere sikkerhetselement i seg, slik som støtte til grensekontroll og bekjempelse av smuglernettverk. Norge har bidratt til fondet og deltar i fondets styre sammen med EU-landene.

Norges deltakelse

Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk bestemmes av norske myndigheter, basert på nasjonale premisser, og i overensstemmelse med internasjonale konvensjoner. Men fra norsk side ønsker man også økt samarbeid, harmonisering og koordinering i Europa, for å møte utfordringene på flyktning- og migrasjonsområdet. I stortingsmeldingenen om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv (Meld. St. 9 (2009 – 2010) ble Norges tilnærming til EUs politikk på området redegjort for.

EUs migrasjonspolitikk berører Norge direkte. Blant annet har man sett at endringer i et lands asylpraksis, kan få følger for ankomstene til andre land i Schengen. Norske myndigheter følger derfor utviklingen i EU nøye, og deltar i de samarbeidsprosessene hvor det anses hensiktsmessig ut fra norske interesser. I Schengen-samarbeidet deltar Norge fullt ut som medlem – også i den interne regelverksprosessen i rådet. På andre områder har Norge egne tilknytningsavtaler, som for eksempel for Dublin-samarbeidet.  Norge kan også velge å samarbeide med EU fra sak til sak, ut fra felles interesser. Det kan blant annet nevnes at Norge har relokalisert asylsøkere fra Hellas og Italia, og gjenbosatt flyktninger fra Tyrkia. I tillegg kan det nevnes at norske EØS-midler har vært brukt til for eksempel å styrke asylsystemet i EU-land som Hellas.

Innreise til Schengen

Schengen-samarbeidet er viktig rammeverk for europeisk og norsk migrasjonspolitikk. Gjennom denne avtalen utarbeides både regelverk og praktisk samarbeid for grensekontroll og visum. Schengen-samarbeidet legger premissene for hvem som gis innreise i Schengen-området, og således Norge. Det utarbeides også felles regler om dokumentsikkerhet og landene utveksler informasjon gjennom en rekke felles datasystem slik som Visa Information System og Schengen Information system. I tillegg har landene blitt enige om å innføre nye system for inn- og utreiseregistrering av visumpliktige borgere (EES), samt et eget system for godkjenning/autorisasjon av innreise for visumfrie tredjelandsborgere (Etias).

Asyl

Norges viktigste tilknytningsavtale med EU på asylområdet er basert på Dublin-III (EU) No 604/2013. Denne forordningen fastsetter regler for hvilket land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Dette innebærer at Norge i visse tilfeller kan be et annet samarbeidsland om å ta tilbake søkere som har vært registrert der før de kom til Norge. Samtidig har Norge plikt til å ta tilbake asylsøkere som har reist videre fra Norge for å søke asyl i andre europeiske land. Norge er også tilknyttet Eurodac-forordningen (EU) No 603/2013. Eurodac legger til rette for gjennomføringen av Dublin-forordningen gjennom obligatorisk opptak av fingeravtrykk av alle asylsøkere og utlendinger som passerer yttergrensen ulovlig, eller oppholder seg ulovlig i Schengen-området

EUs felleseuropeiske asylsystem (CEAS) er utviklet for å skape et felles grunnlag for behandling av de som søker asyl i Europa. For EU er det viktig å sikre at de som har krav på beskyttelse skal få det. I tillegg er det et mål at medlemslandene har så lik asylpraksis som mulig, for å forhindre forskjellsbehandling og sekundærbevegelser av migranter innad i EU/Schengen. Kommisjonen har foreslått en rekke rettsakter for å reformere asylsystemet, blant annet for å sikre et mer kriseresistent system. Forslagene har vært til behandling i Rådet og Europaparlamentet gjennom flere EU formannskap, uten at man har lykkes å komme til enighet. Forhandlingene om CEAS har vist at EU landene står langt fra hverandre på asylfeltet, og særlig når det gjelder Dublin-forordningen. Dette skyldes at landenes tilnærming er forskjellig ut fra deres geografiske plassering og erfaring med innvandring/integrering.

I tillegg til et revidert regelverk, ønsker EU å styrke harmonisering gjennom praktisk samarbeid, blant annet gjennom det europeiske støttekontoret for asyl (EASO). Kontoret som ligger på Malta har også som en av sine viktigste oppgaver å hjelpe land som i perioder opplever særlig stor pågang fra asylsøkere. Norge deltar aktivt i dette samarbeidet blant annet gjennom Utlendingsdirektoratet og Landinfo. Kommisjonen har foreslått å utvikle EASO til å bli et fullverdig asylbyrå.

Retur

Norge har et utstrakt samarbeid med EU på returfeltet. Norge er bundet av returdirektivet (2008/115/EF) om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold. Returdirektivet er en videreutvikling av Schengen-regelverket og gjennomført i norsk rett. Direktivet gir blant annet føringer for frivillig retur, utvisning (innreiseforbud), frihetsberøvelse, retur av enslige mindreårige, kontrollsystem for uttransport og fare for unndragelse.

I likhet med Norge, arbeider EU aktivt for at opprinnelsesland skal ta motta sine egne borgere når de skal returneres etter avslag på asyl eller opphold. Schengenlandene har et nært operativt samarbeid blant annet gjennom Den europeiske grense- og kystvakt (grensekontrollbyrået Frontex), hvor Norge deltar. Norge forhandler, i likhet med EU, om tilbaketakelsesavtaler med aktuelle opprinnelsesland. Når EU inngår tilbaketakingsavtaler med tredjeland, legges det opp til at tredjelandene inngår tilsvarende avtale med Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Schengenlandene er nå også enige om at man i større grad skal bruke visuminstituttet for å straffe land som ikke samarbeider om retur/tilbaketakelse. Det innebærer at dersom et tredjeland ikke tar tilbake sine egne borgere som returneres fra Norge, kan det få konsekvenser for deres muligheter for å få visum til hele Schengen.

Mer informasjon

Les om Norges justispolitiske samarbeid med EU
Les om hva Schengen-samarbeidet betyr i praksis
Les om hvordan Norge samarbeider med EU om samfunnssikkerhet, krisehåndtering og beredskap