Hva betyr Schengen-samarbeidet i praksis?

Som det heter i Schengen grensekodeks art. 20: «De indre grenser kan passeres hvor som helst, uten personkontroll...». Dette er hovedregelen. Schengen-landene har imidlertid mulighet til midlertidig å gjeninnføre nasjonal grensekontroll når det foreligger en alvorlig trussel mot den offentlige orden eller den indre sikkerheten. Denne unntaksregelen blir brukt. Etter den store migrasjonsbølgen i 2015, innførte Norge sammen med flere andre land midlertidige grensekontroller. Disse har blitt videreført frem til i dag. Grensekontroller har også blitt innført i forbindelse med større (sports-)arrangementer, eller ved andre tilfeller når medlemsland har ansett at det nasjonale trusselbildet har gjort det nødvendig. For eksempel gjeninnførte Norge midlertidig grensekontroll etter 22. juli 2011 og i månedsskiftet juli-august sommeren 2014 etter at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) avdekket en konkret terrortrussel mot Norge.

Schengen-samarbeidet består av EUs medlemsland med unntak av Storbritannia, Irland, Romania, Bulgaria, Kroatia og Kypros. I tillegg deltar fire land som ikke er medlemmer av EU: Norge, Island, Sveits og Liechtenstein.

Man hører av og til at Schengen-samarbeidet betyr at man kan reise passfritt i Europa. Dette er ikke helt riktig. Alle land i Schengen – også Norge – forlanger at personer som befinner seg i landet skal kunne legitimere seg. I Norge følger det av utlendingsloven § 44 at alle utenlandske statsborgere må bære gyldig legitimasjon på seg. Det eneste norske legitimasjonsdokument som er godkjent i utlandet, er passet (bortsett fra i de andre nordiske landene der man også godtar andre typer legitimasjonsdokumenter for norske statsborgere).

En konsekvens av at grensekontrollen mellom de land som deltar i Schengen-samarbeidet er fjernet, er at også kriminelle og illegale migranter kan reise mellom landene uten å bli kontrollert på grensene. For å forebygge dette, er det innført en rekke såkalte kompenserende tiltak for å forbedre det rettslige samarbeidet og politisamarbeidet mellom Schengen-landene. Det viktigste kompenserende tiltaket er opprettelsen av Schengen Informasjonssystem (SIS) som er et felles etterlysningsregister for hele Schengen-området. Her registreres kriminelle personer som etterlyses for pågripelse og utlevering, savnede personer, vitner politiet ønsker å komme i kontakt med, en rekke gjenstander som blant annet stjålne biler, id-dokumenter og våpen som skal beslaglegges, samt personer som er uønsket i Schengen fordi de har blitt utvist fra et av Schengen-landene.

En annen praktisk konsekvens av Schengen-samarbeidet er at norske ambassader skal konsultere SIS før de utsteder visum. Det utstedes hvert år om lag elleve millioner Schengen-visum. Visumene gir rett til opphold i samtlige Schengen-land i tre måneder. De norske ambassadene må før de kan utstede et visum, forsikre seg om at visumsøkerne ikke er ført inn i SIS som uønsket i Schengen-området. Dersom dette er tilfellet kan Norge - dersom dette skulle være ønskelig - velge å utstede et nasjonalt visum (dvs. bare til Norge).

Et annet tiltak for deling av informasjon mellom Schengen-landene er visumdatabasen Visa Information System (VIS). Databasen inneholder personopplysninger, inkludert fingeravtrykk og bilde (såkalt biometri), om alle som har søkt om Schengen-visum. Opplysningene lagres i inntil fem år. Et av målene er å bekjempe såkalt visumshopping, at søkere som blir nektet visum i et land, søker i et annet. Systemet gjør det også enklere å unngå at personer søker om visum med flere ulike identiteter. Systemet gjør det samtidig enklere for visumsøkerne. Databasen ble lansert høsten 2011 og innen tre år skal hele verden være dekket av det nye systemet.

En annen følge av Schengen-samarbeidet er at Schengen-landene har like regler og praksis for kontroll ved de ytre grensene til Schengen-området. Norge forvalter Schengens yttergrenser langs kysten vår, på grensen mellom Norge og Russland og på flyplasser som tar imot internasjonale flyvninger. Alle som krysser en av grensene inn i Schengen-området må gjennom en personkontroll. For borgere i Schengen-landene er kontrollen forholdsvis enkel og består av at den reisende må vise et gyldig identitetsdokument (pass). For reisende som ikke er fra et Schengen-land blir det gjennomført en grundigere kontroll på grensen inn til Schengen-området. 

Mer informasjon

Les om Norges justispolitiske samarbeid med EU
Les om Norges migrasjonspolitiske samarbeid med EU
Les om hvordan Norge samarbeider med EU om samfunnssikkerhet, krisehåndtering og beredskap