Utenriks og utvikling

Informasjon om Norges utenriks- og utviklingspolitiske samarbeid med EU

Norge og EU har ofte sammenfallende syn og samarbeider tett om utenrikspolitiske spørsmål. EU er med sine 28 medlemsland en global stormakt. For å tjene unionens og medlemsstatenes interesser er det blitt stadig viktigere for EU å etablere en felles utenrikspolitisk stemme. Over tid har derfor EU-landene utviklet en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med en felles utenrikstjeneste.

Norge og EU samarbeider tett om utenrikspolitiske spørsmål

EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk er fortsatt et mellomstatlig samarbeid, hvor avgjørelsene er basert på enstemmighet. På dette feltet har medlemslandene kun i liten grad avgitt suverenitet til EUs institusjoner. De store linjene i FUSP utmeisles av statslederne når de møtes i Det europeiske råd. Utførelsen av politikken er det landenes utenriksministre som har ansvar for – når de møtes månedlig i utenriksrådet. Den praktiske gjennomføringen står den felles utenrikstjenesten (European External Action Service) for, under ledelse av Høyrepresentanten for utenriks- og sikkerhetspolitikk, som også leder utenriksrådet. 

Den senere tid har Ukraina, forholdet til Russland og situasjonen i Midtøsten og Sahel vært blant de dominerende temaene. Dessuten har de eksterne aspektene av migrasjonskrisen og bekjempelsen av terrorisme stått høyt på agendaen. Blant verktøyene EU har er uttalelser om situasjonen i tredjeland, sanksjoner og tiltak mot regimer som f.eks. Russland, samt operasjoner i land i krise, som f.eks. i Mali. EU-landene inntar ofte felles standpunkt i internasjonale fora.

Utviklingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk

Allerede på 1960-tallet begynte man med en viss koordinering av utenrikspolitiske saker innen EF. Det gikk da under betegnelsen europeisk politisk samarbeid (EPS) og var begrenset til konsultasjoner mellom medlemslandene om utenrikspolitiske spørsmål. Med årene har samarbeidet blitt utvidet og mer formalisert og går nå under betegnelsen felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, FUSP (på engelsk "Common Foreign and Security Policy", CFSP). Etableringen av et mer formalisert og styrket samarbeid på utenriksfeltet skjedde som en konsekvens av endringene i Europa etter 1989 og Berlinmurens fall. Oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, samt de påfølgende kriger og konflikter på Balkan, var avgjørende for at EUs samarbeid på utenriksfeltet ble vesentlig styrket. 

Institusjonelt ble FUSP etablert gjennom Maastricht-traktaten i 1993, og ble styrket med Amsterdam-traktaten av 1999. EU fikk nå kompetanse til å inngå utenrikspolitiske avtaler med andre stater og internasjonale organisasjoner. Amsterdam-traktaten etablerte også stillingen som høyrepresentant for utenrikssaker. Samtidig ble det åpnet for å støtte opp under den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken med militære og sivile virkemidler. Den forsvarspolitiske dimensjonen i EU ble definert som humanitære operasjoner og redningsoperasjoner, fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering.

Lisboa-traktaten, som trådte i kraft 1. desember 2009, innebar flere viktige institusjonelle endringer for å videreutvikle FUSP. Stillingen som EUs høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk overtok både den tidligere Høyrepresentantens oppgaver og de oppgavene som Kommissæren for utenrikssaker hadde. I tillegg ble det etablert en egen utenrikstjeneste under den høye representantens ledelse. Formålet med reformene var å styrke EUs rolle som global aktør, ved at man samlet EUs ulike utenrikspolitiske instrumenter (bistand/utviklingspolitikk, sikkerhet, krisehåndtering). Tidligere utenriksminister i Italia, Federica Mogherini, ble utnevnt til høyrepresentant 1.11.2014. Hennes mandat er fem år, tilsvarende de øvrige kommissærenes mandat. Hun er også visepresident i Europakommisjonen og leder en gruppe av kommissærer som arbeider på det utenriks- og utviklingspolitiske feltet.

EUs utenrikstjeneste (EEAS)

EEAS skal bistå høyrepresentanten i gjennomføringen av den felles utenrikspolitikken og sikre at EU opptrer enhetlig utad. EUs delegasjoner i tredjeland er nå del av EEAS, og fungerer som tjenestens utenriksstasjoner.

EEAS representerer en politisk og organisatorisk nyvinning som integrerer og videreutvikler funksjoner som tidligere var delt mellom Rådet og Europakommisjonen. EEAS er en selvstendig institusjon i budsjettmessige og administrative spørsmål.

EEAS ledes av en generalsekretær (Executive Secretary General) og tre visegeneralsekretærer. EEAS er inndelt i avdelinger som dekker ulike land og regioner, multilaterale og tematiske spørsmål.

EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk

En viktig del av EUs felles politikk er det sikkerhetspolitiske samarbeidet, kalt CSDP (Common Security and Defence Policy). Globale og regionale kriser og utfordringer har sammen med utvidelsen av EU stilt nye krav til EUs eksterne aktiviteter. Derfor har EU-landene de siste årene satset på å styrke samarbeidet og koordineringen av sin sikkerhets- og forsvarspolitikk.

I 2003 vedtok EU en sikkerhetsstrategi som bygger på tre elementer: militær krisestyring, sivil krisestyring og konfliktforebygging. En revidert strategi for sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål ventes lagt frem sommeren 2016.

Innenfor rammen av CSDP har EU siden 2003 iverksatt en rekke sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner, der også Norge har deltatt. Som en videreutvikling av det sikkerhetspolitiske samarbeidet etablerte EU i 2006 de såkalte EUBG – EU Battle Groups/innsatsstyrker, for å disponere en styrke som kunne settes inn i et kriseområde på kort varsel. Norge har tre ganger stilt personell til EUBG.

Med Lisboa-traktaten ble det innført en solidaritetsbestemmelse der medlemslandene forpliktet seg til å handle solidarisk. Den inkluderer militære instrumenter i tilfelle et medlemsland utsettes for terrorangrep, naturkatastrofe eller en menneskeskapt katastrofe. Bestemmelsen (§ 42.7) ble for første gang tatt i bruk på fransk initiativ etter terrorangrepene i Paris i november 2015.

Du kan lese mer om dette temaet på siden om sikkerhet og forsvar.

EUs naboskapspolitikk

EUs siste utvidelser har ført til at unionens yttergrenser er blitt forskjøvet østover, og unionen har fått ny naboer. For å oppnå sterkere politiske og økonomiske forbindelser med nabolandene etablerte EU derfor en egen naboskapspolitikk, ENP (European Neighbourhood Policy).  

Ideen bak ENP med tilhørende bistandsprogrammer er at tettere integrasjon og deltagelse i EUs indre marked skal motivere til politiske og økonomiske reformer i tråd med EUs verdier og regler. Dette skal være et bidrag til at folk også i disse landene opplever økonomisk og sosial utvikling, slik at gapet mellom EU og dets naboer hva gjelder levestandard og muligheter reduseres. ENP fokuserer særlig på samarbeid innenfor temaer som økonomisk utvikling, miljø, helse, grensekontroll, bekjempelse av organisert kriminalitet og lokale "folk-til-folk"-prosjekter. 

I tillegg til Ukraina, Moldova, Hviterussland og Sør-Kaukasus, som kalles det østlige partnerskapet, omfatter ENP også et sørlig partnerskap. Dette gjelder de ti partnerlandene i EUs middelhavsdialog (Barcelona-prosessen/Middelhavsunionen). For disse landene er fullt EU-medlemskap ikke et tema, men ENP gir mulighet til delvis adgang til EUs indre marked for å bidra til utvikling også av denne regionen.

I lys av erfaringene etter ti år med ENP og den negative utviklingen i store deler av EUs nabolag, la Europakommisjonen og EEAS i november 2015 frem et forslag til en revidert naboskapspolitikk. Målsettingen er en mer differensiert politikk som i større grad skal ta hensyn til de store forskjellene mellom ENP-landenes mulighet og ambisjoner for samarbeid. Den nye naboskapspolitikken tar også mål av seg å bli mer fleksibel og legger større vekt på eierskap hos nabolandene.

EUs nødhjelpsarbeid og utviklingspolitikk

EU er den største aktøren for bistand og nødhjelp i verden, og bidrar med ca. 60 % av verdens utviklingsbistand. Egne kommissærer for utvikling (kroatiske Neven Mimica i perioden 2014-2019) og for nødhjelp (kypriotiske Christos Stylianidis) inngår i høyrepresentant Mogherinis gruppe av kommisærer. Med etableringen av EEAS og utnevnelsen av høyrepresentanten til visepresident i Europakommisjonen er utenriks- og utviklingspolitikken knyttet nærmere sammen. 

Nasjonale eksperter i Europakommisjonen

Norge har flere nasjonale eksperter som jobber i EEAS og Europakommisjonen med utenriks- og utviklingsspørsmål. Kontaktinformasjon til alle de norske nasjonale ekspertene finnes på EFTA-sekretariatets nettsider.