Utenriks og utvikling

Informasjon om Norges utenriks- og utviklingspolitiske samarbeid med EU

Norge og EU har ofte sammenfallende syn og samarbeider tett om utenrikspolitiske spørsmål. EU er med sine 28 medlemsland en global stormakt. For å tjene unionens og medlemsstatenes interesser er det blitt stadig viktigere for EU å etablere en felles utenrikspolitisk stemme. Over tid har derfor EU-landene utviklet en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med en felles utenrikstjeneste.

Norge og EU samarbeider tett om utenrikspolitiske spørsmål

EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er et mellomstatlig samarbeid, hvor avgjørelsene er basert på enstemmighet. På dette feltet har medlemslandene kun i liten grad avgitt suverenitet til EUs institusjoner. De store linjene i FUSP utmeisles av statslederne når de møtes i Det europeiske råd. Utførelsen av politikken er det landenes utenriksministre som har ansvar for – når de møtes månedlig i utenriksrådet. Den praktiske gjennomføringen står den felles utenrikstjenesten (European External Action Service) for, under ledelse av Høyrepresentanten for utenriks- og sikkerhetspolitikk, som også leder utenriksrådet.

Blant verktøyene EU har er uttalelser om situasjonen i tredjeland, sanksjoner og tiltak mot regimer som f.eks. Russland og Nord-Korea, samt operasjoner i land i krise, som f.eks. Mali. EU-landene inntar ofte felles standpunkt i internasjonale fora. Norge blir gjerne bedt om å slutte seg til EUs uttalelser og tiltak.

I 2016 lanserte EU sin globale strategi for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Her skildres en rekke prioriteter på området. EU ønsker blant annet å sikre et felles forsvar for de europeiske landene, investere i statlig motstandsdyktighet og fokusere på alle stadier og dimensjoner av konflikter.

EUs utenrikstjeneste (EEAS)

EEAS skal bistå høyrepresentanten i gjennomføringen av den felles utenrikspolitikken og sikre at EU opptrer enhetlig utad. EUs delegasjoner i tredjeland er nå del av EEAS, og fungerer som tjenestens utenriksstasjoner. 1200 personer jobber i EEAS i Brussel.

EEAS representerer en politisk og organisatorisk nyvinning som integrerer og videreutvikler funksjoner som tidligere var delt mellom Rådet og Europakommisjonen. EEAS er en selvstendig institusjon i budsjettmessige og administrative spørsmål.

EEAS ledes av en generalsekretær (Executive Secretary General) og tre visegeneralsekretærer. EEAS er inndelt i avdelinger som dekker ulike land og regioner, multilaterale og tematiske spørsmål. Tidligere utenriksminister i Italia, Federica Mogherini, ble utnevnt til høyrepresentant 1.11.2014. Hennes mandat er fem år, tilsvarende de øvrige kommissærenes mandat. Hun er også visepresident i Europakommisjonen og leder en gruppe av kommissærer som arbeider på det utenriks- og utviklingspolitiske feltet.

EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk

En viktig del av EUs felles politikk er det sikkerhetspolitiske samarbeidet, kalt CSDP (Common Security and Defence Policy). Globale og regionale kriser og utfordringer har sammen med utvidelsen av EU stilt nye krav til EUs eksterne aktiviteter. Derfor har EU-landene de siste årene satset på å styrke samarbeidet og koordineringen av sin sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Innenfor rammen av CSDP har EU siden 2003 iverksatt en rekke sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner, der også Norge har deltatt. Som en videreutvikling av det sikkerhetspolitiske samarbeidet etablerte EU i 2006 de såkalte EUBG – EU Battle Groups/innsatsstyrker, for å disponere en styrke som kunne settes inn i et kriseområde på kort varsel. Norge har tre ganger stilt personell til EUBG.

Med Lisboa-traktaten ble det innført en solidaritetsbestemmelse der medlemslandene forpliktet seg til å handle solidarisk. Den inkluderer militære instrumenter i tilfelle et medlemsland utsettes for terrorangrep, naturkatastrofe eller en menneskeskapt katastrofe. Bestemmelsen (§ 42.7) ble for første gang tatt i bruk på fransk initiativ etter terrorangrepene i Paris i november 2015.

Du kan lese mer om dette temaet på siden om sikkerhet og forsvar.

EUs naboskapspolitikk

EUs siste utvidelser har ført til at unionens yttergrenser er blitt forskjøvet østover, og unionen har fått ny naboer. For å oppnå sterkere politiske og økonomiske forbindelser med nabolandene etablerte EU derfor en egen naboskapspolitikk, ENP (European Neighbourhood Policy).  

Ideen bak ENP med tilhørende bistandsprogrammer er at tettere integrasjon og deltagelse i EUs indre marked skal motivere til politiske og økonomiske reformer i tråd med EUs verdier og regler. EU ønsker å redusere gapet hva gjelder levestandard og muligheter mellom folk i EU og i naboland. På denne måten søker EU å bidra til stabilitet, sikkerhet og økonomisk utvikling i sine nærområder. Dette er strategiske mål som er nedfelt i Globalstrategien.

I tillegg til Ukraina, Moldova, Hviterussland, Georgia, Armenia og Aserbajdsjan, som kalles det østlige partnerskapet, omfatter ENP også et sørlig partnerskap. Dette gjelder de ti partnerlandene i EUs middelhavsdialog. EU reviderte sin naboskapspolitikk i 2015 i lys av den negative utviklingen i store deler av EUs nabolag. Den nye naboskapspolitikken tar større hensyn til de store forskjellene mellom ENP-landenes ambisjoner og muligheter for samarbeid. Politikken er blitt mer fleksibel og legger større vekt på eierskap hos nabolandene og hos EUs medlemsland.

EUs nødhjelpsarbeid og utviklingspolitikk

EU er den største aktøren for bistand og nødhjelp i verden, og bidrar med ca. 60 % av verdens utviklingsbistand. Egne kommissærer for utvikling (kroatiske Neven Mimica i perioden 2014-2019) og for nødhjelp (kypriotiske Christos Stylianidis) inngår i høyrepresentant Mogherinis gruppe av kommisærer.

Norge og EU koordinerer sin innsats innen utviklingspolitikk og humanitær innsats. Det aller meste av denne koordineringen finner sted på lokalt nivå, i land der denne politikken iverksettes. Norge har deltatt sammen med EU i organiseringen av enkelte større giverkonferanser, slik som Syriakonferansen i Brussel i april 2017. I tillegg bidrar Norge sammen med EU til organiseringen av de årlige donorkonferansene i AHLC-format (Palestina).

De siste årene har utviklingen i EU gått stadig lengre i retning en tettere kobling mellom migrasjon og utvikling. Norge bidrar med 80 mill. NOK til EU Trust Fund for Africa, som iverksetter ulike utviklingsprosjekter rettet mot å gjøre noe med de grunnleggende årsakene til at folk migrerer, samt sette lands myndigheter bedre i stand til å håndtere migrasjonsutfordringene.

Utviklingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk

Allerede på 1960-tallet begynte man med en viss koordinering av utenrikspolitiske saker innen EF. Det gikk da under betegnelsen europeisk politisk samarbeid (EPS) og var begrenset til konsultasjoner mellom medlemslandene om utenrikspolitiske spørsmål. Med årene har samarbeidet blitt utvidet og mer formalisert og går nå under betegnelsen felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, FUSP (på engelsk "Common Foreign and Security Policy", CFSP). Etableringen av et mer formalisert og styrket samarbeid på utenriksfeltet skjedde som en konsekvens av endringene i Europa etter 1989 og Berlinmurens fall. Oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, samt de påfølgende kriger og konflikter på Balkan, var avgjørende for at EUs samarbeid på utenriksfeltet ble vesentlig styrket. 

Institusjonelt ble FUSP etablert gjennom Maastricht-traktaten i 1993, og ble styrket med Amsterdam-traktaten av 1999. EU fikk nå kompetanse til å inngå utenrikspolitiske avtaler med andre stater og internasjonale organisasjoner. Amsterdam-traktaten etablerte også stillingen som høyrepresentant for utenrikssaker. Samtidig ble det åpnet for å støtte opp under den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken med militære og sivile virkemidler. Den forsvarspolitiske dimensjonen i EU ble definert som humanitære operasjoner og redningsoperasjoner, fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering.

Lisboa-traktaten, som trådte i kraft 1. desember 2009, innebar flere viktige institusjonelle endringer for å videreutvikle FUSP. Stillingen som EUs høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk overtok både den tidligere Høyrepresentantens oppgaver og de oppgavene som Kommissæren for utenrikssaker hadde. I tillegg ble det etablert en egen utenrikstjeneste under den høye representantens ledelse. Formålet med reformene var å styrke EUs rolle som global aktør, ved at man samlet EUs ulike utenrikspolitiske instrumenter (bistand/utviklingspolitikk, sikkerhet, krisehåndtering).

Nasjonale eksperter i Europakommisjonen

Norge har flere nasjonale eksperter som jobber i EEAS og Europakommisjonen med utenriks- og utviklingsspørsmål. Kontaktinformasjon til alle de norske nasjonale ekspertene finnes på EFTA-sekretariatets nettsider.