Forskningsbarometeret 2014

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

Forord

Indikatorene i Forskningsbarometeret 2014 viser at Norge har hatt en positiv utvikling på flere områder, med vekst i investeringene, i rekrutteringen og i omfanget av, og kvaliteten på, den vitenskapelige publiseringen. Dette er imidlertid trender som gjelder i en rekke andre land. På flere områder er vi fremdeles et stykke bak de ledende landene.

Et av regjeringens viktige mål for forskningspolitikken er ambisjonen om høyere kvalitet og at flere norske universitetsmiljøer skal etablere seg som verdensledende. Derfor har vi i år rettet spesiell oppmerksomhet mot universitetenes publiseringsaktivitet, og i hvilken grad andre forskere siterer og bygger videre på vitenskapelige artikler fra universitetene. Forskningsbarometeret 2014 sammenligner publiseringsdata for de nordiske universitetene og viser at norske publikasjoner har betydelig mindre innflytelse enn særlig danske, men også svenske. Indikatorene viser også at det ikke er noen fagområder der publikasjoner fra norske universiteter har størst innflytelse sammenlignet med de andre universitetene i Norden.

Temadelen av barometeret er i år viet til forskermobilitet, både mellom land og mellom sektorer. Nye data som presenteres i Forskningsbarometeret 2014, viser at den inngående internasjonale forskermobiliteten til Norge er høy og økende. Andelen med ikke-norsk statsborgerskap er betydelig høyere blant forskerne i alle de forskningsutførende sektorene enn i befolkningen som helhet. Det er et tegn på at det norske forskningssystemet er attraktivt for utenlandske forskere. Det er også i seg selv en styrke for forskningen i Norge. Brytning mellom folk med forskjellig bakgrunn bidrar til at eksisterende kunnskap kombineres på nye og fruktbare måter, og internasjonal åpenhet gir flere talenter å velge mellom i rekrutteringen.

Forskermobiliteten varierer mellom ulike stillingsnivå og fagområder, og er høyest i rekrutteringsstillinger og innenfor realfag og teknologi. Halvparten av dem med ikkenorsk statsborgerskap reiser ut av Norge under to år etter avlagt doktorgrad, og over halvparten av stipendiatene innenfor teknologi er ikke-norske. Vi må derfor vurdere om det er behov for å gjøre noe for å få flere til å bli lenger. Betydelige ressurser går til forskerutdanning i Norge, og stipendiatstillinger har lenge vært en viktig prioritering i forskningspolitikken. Dersom for mange av de utenlandske stipendiatene forlater Norge endelig og raskt, blir utbyttet av investeringene kanskje ikke som vi politikere hadde tenkt. Men det internasjonale arbeidsmarkedet for forskere innebærer jo nettopp at vi ikke bare skal rekruttere av dem vi selv har utdannet. Dersom vi rekrutterer like talentfulle forskere fra utlandet til de høyere stillingsnivåene som til rekrutteringsstillingene, trenger det ikke være noe problem at mange utlendinger som tar forskerutdanningen sin i Norge, fortsetter karrieren andre steder. Dessuten kan personer med forskerutdanning fra Norge være brohoder for samarbeid med gode utenlandske institusjoner. Hovedbildet for Norge er at vi trekker til oss forskere fra andre land, også til de høyere stillingsnivåene.

Flere kilder i Forskningsbarometeret indikerer at den utgående internasjonale mobiliteten er lav i Norge, selv om spørreundersøkelser viser at omfanget av midlertidige forskningsopphold i utlandet er nokså høyt. Mobile forskere mener selv at forskningen blir bedre av at forskerne flytter på seg. De rapporterer om økte ferdigheter, økt kvalitet på forskningsresultatene, økt innflytelse osv. som viktige effekter av mobiliteten, noe som underbygges av store undersøkelser av vitenskapelige publiseringer og siteringer. Den lave utgående mobiliteten reiser også spørsmålet om unge forskere i Norge er ambisiøse nok og søker opphold og stillinger ved de beste forskningsmiljøene – som i de fleste tilfeller vil befinne seg i utlandet. Erfaringer fra norske søknader til Det europeiske forskningsrådet (ERC) tyder på at selv om de norske ikke står tilbake for søkerne fra andre land rent faglig, har de ikke i like stor grad utviklet en CV som viser selvstendighet og ambisjoner.

Mobiliteten av forskere mellom sektorer i Norge er ikke ubetydelig. Internasjonale spørreundersøkelser tyder på at mobiliteten mellom sektorer er på et relativt høyt nivå sammenlignet med andre land. Vi må likevel spørre oss om vi drar nok nytte av sektormobilitet til kunnskapsoverføring. Videre kan slik mobilitet bidra til styrket kvalitet og relevans på forskningen og utviklingsarbeidet både i akademia og i næringslivet.

Forskningsbarometeret gir et bilde av tilstanden i forskningssystemet, men gir ikke svar på om den tilstanden vi observerer, er tilfredsstillende. Jeg håper rapporten bidrar til videre debatt om hvordan vi kan få til økt internasjonalisering og kvalitetsheving av norsk forskning.

 

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen