Spørsmål og svar om helse- og omsorgstjenesteloven

Svar på ofte stilte spørsmål om ny lov og forskrifter. Dokumentet er basert på departementets svar på enkelthenvendelser.

Svar på ofte stilte spørsmål om ny lov og forskrifter.

Dokumentet er basert på departementets svar på enkelthenvendelser.

Spørsmål om tolkning av lov og forskrift kan sendes til postmottak@hod.dep.no

Egenandel for korttidsopphold – vil pasienten få en større utgift ved utskrivning?

Det er slik i dag at pasienter som blir skrevet ut fra sykehus til et tilbud i den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan måtte betale egenandel. Den nye forskriften om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter endrer ikke på dette. Det som endres er at kommunene får en betalingsplikt for de pasientene som blir liggende på sykehuset. Intensjonen er å få ned antall pasienter som blir liggende på sykehus i påvente av et kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud. Som en følge av dette, har kommunene et sterkt insentiv til selv å tilby behandling på et tidligere tidspunkt. Vi legger til grunn at nærhet til lokalmiljøet og familie også er positivt for pasientene.

På denne bakgrunn er det riktig at noen pasienter kan bli bedt om å betale egenandel tidligere i behandlingsforløpet enn tilfellet er i dag. Pasienten har imidlertid ikke en rett til å velge på hvilket nivå vedkommende ønsker behandling, men en rett til nødvendig helsetjeneste på riktig nivå. Når pasienten er ansett for å være utskrivningsklar, er riktig nivå kommunen. Sykehus er ikke da et alternativ. Det er en naturlig følge av å bli skrevet ut av sykehus at egenandelsforskriften kommer til anvendelse.

Kommunenes adgang til å kreve egenandel er for øvrig gjort valgfri. Kommunene kan velge ikke å kreve egenandel av pasientene. Her står kommunene fritt til å velge den mest hensiktsmessige løsningen og avveie ønsket om lavest mulig egenandelsbetaling mot finansieringsbehovet.

Lovpålagte avtaler -  Hva skjer ved tvist mellom avtalens parter?

Forskriften inneholder ikke bestemmelse om klage til Fylkesmannen slik forslaget var på høring. I merknaden til § 15 om det økonomiske oppgjøret ved utskrivningsklare pasienter uttales følgende:

”Partene bør bli enige i de lovpålagte samarbeidsavtalene etter helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1, om hvordan en eventuell uenighet vedrørende betaling skal løses. Et alternativ kan være å bruke det nasjonale tvisteløsningsorganet”.

Følgelig vil ikke Fylkesmannen ha en rolle vedrørende tvister mellom partene (kommune og helseforetak) etter denne forskriften.

Hvordan skal klage fra pasient behandles?

Når det gjelder klagebehandlingen følger det av ny § 7-2 første ledd i pasient- og
brukerrettighetsloven at ”pasient eller bruker eller dennes representant som mener at
bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2 og § 6-3 er brutt, kan klage til
Fylkesmannen. Klagen sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen”.

Saksbehandlingsreglene i kapittel III i forvaltningsloven er ikke unntatt fra vedtak eller
avgjørelser som fattes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel II, jf. pasient- og
brukerrettighetsloven § 2-7 første ledd. Det følger av forvaltningsloven § 11a at ”forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold”. I Ot.prp. nr. 75 (1993-1994) uttales følgende på side 59:

”Kriteriet « uten ugrunnet opphold » er utpreget skjønnsmessig, og betydningen vil kunne variere fra sak til sak. Departementet vil understreke at oppfyllelse av de rettssikkerhetsgarantier som ligger i forvaltningslovens saksbehandlingsregler, nødvendigvis vil medføre at saksbehandlingen etter omstendighetene kan bli tidkrevende. Hva som i det enkelte tilfellet vil være en forsvarlig saksbehandlingstid, vil som tidligere måtte variere med sakens art og omfang, tilgjengelige ressurser m.v.”.

Følgelig er det opp til kommunen å avgjøre i det konkrete tilfelle hva som er forsvarlig
saksbehandlingstid.

Når bør kommunen gi vedtak utsettende virkning?

Det følger det av ny § 7-6 første ledd i pasient- og brukerrettighetsloven at ”forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak gjelder så langt de passer, med de særlige bestemmelser som er gitt i dette kapitlet”. Det fremgår av forvaltningsloven § 42 første ledd første punktum at ”underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort”. Følgelig kan både kommunen og Fylkesmannen velge å gi et vedtak eller en avgjørelse utsettende virkning. Det fremgår av nevnte bestemmelse at ”anmodning om utsetting skal avgjøres snarest mulig”. I § 42 andre ledd følger det at avslag på anmodning om utsettelse skal være grunngitt.

Kommunenes ansvar for utgifter – ansvar etter avtale

Den nye forskriften om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett etter sosialtjenesteloven. Les forskriften på Lovdata.

Forskriften gir ikke nye rettigheter til oppholdskommunen eller nye plikter for tidligere oppholdskommune. I høringen tok departementet opp spørsmålet om det var tilstrekkelig behov for forskrifter om slik utgiftsfordeling. Høringsinstansene var som ventet splittet i synet på dette. Departementet vil arbeide videre med problemstillingen.

Tidligere oppholdskommune kan, uavhengig av refusjonsreglene, være ansvarlig for utgifter etter avtale med den aktuelle institusjonen. Som ledd i ansvaret for å sørge for helse- og omsorgstjeneste vil enkelte kommuner kjøpe plasser i andre kommuner for en eller flere av sine innbyggere. Da er det bostedskommunen som er ansvarlig for utgiftene i tråd med den underliggende avtalen mellom kommunen og institusjonen. I høringsnotatet omtalte departementet dette på følgende måte:

”Plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester er i dag en tjeneste etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav d. Refusjon kan derfor kreves for oppholdsutgifter. Aktuelle institusjoner etter sosialtjenesteloven er kommunale aldershjem, privat forpleining og boliger der det bor omsorgstrengende barn og unge under 18 år utenfor foreldrehjemmet. For å videreføre gjeldende rett på området, foreslår departementet å presisere i forskrift at det kan kreves refundert utgifter til plass i institusjoner som aldershjem, barnebolig og bolig med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige.

Utgangspunktet for opphold i andre boformer eller institusjoner hvor hensikten med oppholdet er å motta helse- og omsorgstjenester, vil normalt være at bostedskommunen har kjøpt plass og dermed direkte dekker alle utgiftene til mat, opphold etc. Dette er blant annet tilfellet for spesialiserte tjenester som det ikke er praktisk mulig at den enkelte kommune selv kan tilby. Eksempler på dette er botilbud for døve og døvblinde med behov for særlig tilrettelagte tjenester. Den enkelte kommune gjør da avtale med botilbudet/institusjonen eller kommunen som drifter institusjonen, og dekker utgiftene direkte”.

Kommunenes ansvar for utgifter - eksempler

Det finnes ingen gjestepasientordning for tjenester som tidligere ble betegnet som kommunehelsetjenester. Her gjelder oppholdsprinsippet fullt ut, og gjeldende rett er på denne måten videreført. I forbindelse med institusjonsopphold utenfor egen bopelskommune er det imidlertid videreført en særordning knyttet til nærmere angitte tjenester som tidligere var hjemlet i sosialtjenesteloven.

Når det gjelder det finansielle ansvaret for tjenester som ytes til personer fra en annen kommune, kan to eller flere kommuner inngå avtaler om en annen ordning seg i mellom enn det som følger av loven. Dette følger av prinsippet om avtalefrihet som gjelder for kommuner på samme måte som private personer. Begrensningen vil være at en ikke kan inngå en avtale som influerer på tredjemanns rettslige stilling. Dette betyr at to kommuner ikke kan inngå en avtale som svekker den enkelte tjenestemottakers rettslige stilling.

Dette kan illustreres på følgende måte:

Dersom en person med opphold i Oslo får akutt behov for helsetjenester, er Oslo kommune forpliktet til å yte dette selv om vedkommende bor i en annen kommune. Oslo kommune vil videre ha det finansielle ansvaret for tjenesten som tilbys. Det er i prinsippet ingenting i veien for at for eksempel Moss kommune inngår en avtale med Oslo kommune om å dekke alle helseutgifter som måtte påløpe overfor innbyggere i Moss når de er i Oslo (selv om det er vanskelig å se hvorfor Moss skulle inngå en slik avtale). For den enkelte tjenestemottaker er det jo i og for seg likegyldig om det er Oslo eller Moss som betaler for tjenesten. Noe annet er at Oslo i en slik avtale med Moss ikke kan fraskrive seg sitt rettslige ansvar overfor innbyggere av Moss så lenge de oppholder seg i Oslo. En misfornøyd tjenestemottaker fra Moss vil altså måtte holde Oslo kommune ansvarlig uavhengig av den underliggende avtalen mellom de to kommunene. I dette tilfellet må en altså sondre mellom det rettslige og finansielle ansvaret.

På samme måte vil en kommune, for eksempel Bergen, kunne kjøpe en plass for en av sine innbyggere. Da vil det være Bergen kommune som dekker alle utgiftene, og det er Bergen kommune som står rettslig ansvarlig overfor pasienten/brukeren.
 
Dersom brukeren flytter inn i egen bolig, vil det rettslige ansvaret avhenge av det underliggende forhold. Her er det i alle fall to alternative muligheter:

  1. Brukeren ønsker fortsatt å bo i Oslo, kjøper derfor en egen bolig her og melder flytting til Oslo. Dette står brukeren fritt til, da enhver kan bosette seg i den kommunen vedkommende ønsker å bo i. Bergen kommune er da ikke lenger ansvarlig for så vidt gjelder kommunehelsetjenester; her vil oppholdsprinsippet gjelde fullt ut, og Oslo kommune er ansvarlig. Forskrift om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester §§ 2 og 3 vil imidlertid kunne få anvendelse, slik at Oslo etter avtale med Bergen vil kunne kreve refusjon for sosiale tjenester som måtte ytes.
  2. Institusjonen har i samråd med Bergen og brukeren kommet frem til at det beste for brukeren er å bo i en omsorgsbolig tilknyttet institusjonen. Dersom denne løsningen er en del av den underliggende avtalen mellom Bergen og brukeren har Bergen fremdeles det rettslige sørge-for-ansvaret for pasienten.

Ansettelser - den best skikkede skal også etter ny lov få avtale med kommunen

Tidligere kommunehelsetjenestelov § 4-2 første ledd siste punktum bestemte at ”avtale skal inngås med den som er faglig best skikket”. Bestemmelsen er ikke videreført i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, men prinsippet gjelder like fullt.

Bakgrunnen for dette er omtalt i Prop. 91 L. (2010-2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. under punkt 14.4.3.3. Det uttales der følgende:

”Kommunen vil uavhengig av bestemmelsene i ny helse- og omsorgstjenestelov måtte følge de alminnelige reglene for ansettelser og avtaleinngåelse. Ifølge det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet er hovedregelen krav om utlysning av offentlige stillinger og at den best kvalifiserte søkeren skal få stillingen. Disse kravene gjelder enhver yrkesgruppe i kommunal sektor, uavhengig av en lovfesting. Det er derfor etter departementets oppfatning heller ikke naturlig å lovfeste slike allmenngyldige forvaltnings- og kontraktsrettslige prinsipper i ny lov om helse- og omsorgstjenester. Departementet er på denne bakgrunn kommet til at bestemmelsen i dagens kommunehelsetjenestelov § 4-2 første ledd ikke bør videreføres”.

Vedrørende koordinator og koordinerende enhet

Forholdet mellom rett til fornyet behandling og klage

Brev vedrørende pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-3 og 7- 2

Når skal tildeling av fysioterapitjenester eller ergoterapitjenester skje ved enkeltvedtak?

Hvorvidt det skal fattes enkeltvedtak om ytelse av fysioterapi eller ergoterapi, vil avhenge av hvor tjenesten ytes og hvor langvarig den er.

Reglene om dette fremgår dels av den nye helse- og omsorgstjenesteloven og dels av pasient- og brukerrettighetsloven.

Av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 første ledd fremgår at forvaltningsloven kapittel IV og V (dvs. om saksforberedelse ved enkeltvedtak og om selve vedtaket) ikke skal gjelde for vedtak som fattes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2, dvs. kapittelet som regulerer den enkeltes rett til helse- og omsorgstjenester. Beslutning/vedtak om tjenester omfattet av dette kapitlet skal altså ikke fattes som enkeltvedtak, samtidig som forvaltningsloven øvrige kapitler vil gjelde. Dette er lovens hovedregel.

I pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 andre ledd er det imidlertid gjort unntak fra dette, ved at det er presisert at ovennevnte kapitler i forvaltningsloven likevel også skal gjelde for vedtak om visse typer tjenester, av en viss varighet.  De tjenester/bestemmelser som er omfattet av dette er helse- og omsorgstjenesteloven:

  • § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a) til d) (dvs. bokstav a) helsetjenester i hjemmet, bokstav b) personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, bokstav c) plass i institusjon, herunder sykehjem og bokstav d) avlastningstiltak), 
  • § 3-6 (omsorgslønn) og 
  • § 3-8 (brukerstyrt personlig assistanse).

Dersom ytelse av tjenester omfattet av denne opplistingen forventes å vare mer enn to uker, skal forvaltningsloven kapittel IV og V gjelde for tildelingsvedtaket, dvs. at det må fattes enkeltvedtak.

Av ovennevnte opplisting kan fysioterapi/ergoterapi i hvert fall omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a (helsetjenester i hjemmet). Med andre ord; dersom det fattes vedtak om ytelse av fysioterapi/ergoterapi i hjemmet, og tjenesteytelsen forventes å vare mer enn to uker, så skal forvaltningsloven kapittel IV og V  gjelde for vedtaket (i tillegg til lovens øvrige kapitler som uansett gjelder). Dette innebærer at det vil gjelde bestemte regler knyttet til saksforberedelsen, blant annet krav om forhåndsvarsel, utredningsplikt og utvidede partsrettigheter. Dette innebærer også at det vil gjelde formelle krav til selve vedtaket, blant annet at dette skal treffes som enkeltvedtak hvilket innebærer at det som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet, at partene skal underrettes om vedtaket så snart som mulig, mv.

Om to-ukersregelen er det i Prop. 91 L (2010-2011) blant annet uttalt følgende i punkt 11.7.4 (side 130):

”Departementet ser at det kan være en risiko for at en slik regel kan virke som et insentiv til å innvilge ytelser for en kortere periode enn det andre hensyn tilsier, eventuelt innvilge hjelp over en periode på to uker, som blir avløst av en ny kort periode. Departementet vil derfor understreke at hensikten med forslaget er å dekke behovet for å ha smidige regler i akuttsituasjoner. Departementet foreslår at det presiseres i lovteksten at for vedtak om tjenester «som forventes å vare lenger enn to uker», skal forvaltningslovens regler om enkeltvedtak følges. Det skal ikke være mulig å omgå to-ukersgrensen ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre. Dersom det er grunn til å tro at behovet for tjenester regulert i § 3-2 første ledd nr. 6 bokstavene a til d og i §§ 3-6 og 3-8 vil gjelde for et tidsrom på over to uker, skal reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven følges. Tjenester som isolert sett er kortvarige hver gang de ytes, men som skal ytes regelmessig over et lengre tidsrom, omfattes ikke av to-ukers regelen. For slike tjenester skal det treffes vedtak. Dette vil for eksempel være aktuelt ved avlastning og støttekontakt.”

Det skal med andre ord ikke være mulig å omgå to-ukersgrensen ved å treffe flere kortidsvedtak. Dersom det er snakk om tildeling av tjenester som kun innebærer kortvarig tjenesteytelse hver gang, skal reglene om enkeltvedtak også gjelde dersom vedtaket gjelder tildeling av tjenester for en periode på mer enn 2 uker. Dersom det for eksempel fattes vedtak om at en pasient/bruker i 4 uker skal få fysioterapi/ergoterapi i hjemmet  3 ganger ukentlig, skal vedtaket treffes som enkeltvedtak. Dersom det for eksempel besluttes at en pasient/bruker i 10 dager skal få fysioterapi/ergoterapi i hjemmet  1 gang daglig, skal reglene om enkeltvedtak derimot ikke gjelde for beslutningen.

Som det vil fremgå av ovenstående vil ny lovgivning dermed innebære at noen beslutninger om tildeling av fysioterapi/ergoterapi må skje ved enkeltvedtak, eller mer konkret at forvaltningsloven kapittel IV og V vil gjelde for enkelte tildelingsvedtak.

Kommunens betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter