Pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Med grensekryssende helsetjenester siktes blant annet til at personer beveger seg over landegrensene og mottar helsehjelp i andre land enn hjemlandet/landet der de er bosatt. Dette kan skje fordi man oppholder seg i utlandet kortere eller lengre perioder og det oppstår behov for helsehjelp mens man er der. Andre reiser til utlandet i den hensikt å motta planlagt helsehjelp.

Ordningen med Europeisk helsetrygdkort gjelder tilfeller der behovet for helsehjelp oppstår under midlertidige utenlandsopphold. Trygdeforordningen, som gjelder i EØS-området og Sveits, har også regler for tilfeller hvor personer har tilknytning til mer enn ett land, via bosted, arbeid, pensjon, forsørger etc.

Det foreligger videre en rekke avgjørelser fra EU-domstolen om pasienters mulighet til å få dekket utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land i andre tilfeller. Rettighetene som følger av EU-domstolens avgjørelser har sammenheng med de fire friheter, nærmere bestemt fri bevegelse av tjenester, og gjelder på samme måte i EØS-området på grunnlag av EØS-avtalen, noe også EFTA-domstolen har lagt til grunn i en avgjørelse. Helsehjelp anses som tjenester, og den frie bevegeligheten skal også gjelde pasienter som tjenestemottakere.

Kommisjonen søkte i sitt forslag til tjenestedirektiv å klargjøre og regelfeste pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. Helsetjenester ble tatt ut av virkeområdet for tjenestedirektivet under Rådets og Europaparlamentets behandling av dette, og Kommisjonen ble bedt om å utarbeide forslag til separat regulering av helsetjenester. Høsten 2006 la Kommisjonen en meddelelse om helsetjenester ut til høring. Norge avga uttalelse.

Kommisjonen la 2. juli 2008 frem forslag til direktiv om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester (pasientrettighetsdirektivet).

Kommisjonen søker med forslaget å klargjøre og regelfeste pasienters rett til refusjon av utgifter til helsehjelp i andre EU/EØS-land. I tillegg inneholder forslaget andre elementer som blant annet skal bidra til å sikre pasientene helsehjelp av god kvalitet, informasjon, klage- og erstatningsmuligheter mv. og legge til rette for samarbeid mellom landene.

Regler om refusjon av utgifter til helsehjelp i andre land er et sentralt punkt i direktivforslaget, men rører ikke ved medlemslandenes rett til selv å fastsette hvilke helsetjenester de ønsker å gi innbyggerne og til hvilken pris. Videre vil de krav, vilkår og prosedyrer som gjelder for helsehjelp på det offentliges bekostning i hjemlandet, som utgangspunkt kunne gjøres gjeldende også når helsehjelpen mottas i utlandet, så lenge det ikke virker diskriminerende eller hindrer fri bevegelighet for tjenester. Refusjonen kan begrenses til det beløp tilsvarende helsehjelp ville belastet det offentlige med i hjemlandet, og skal ikke overstige pasientens faktiske utgift.

Utgangspunktet i direktivforslaget er at pasienter skal kunne få refusjon for alle typer helsehjelp som ville blitt dekket (helt eller delvis) om helsehjelpen var blitt mottatt i hjemlandet. På bakgrunn av EU-domstolens praksis inneholder direktivforslaget et skille mellom sykehusbehandling og ikke-sykehusbehandling. Bare når det gjelder sykehusbehandling skal det være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning av at helsehjelpen mottas i et annet EU/EØS-land som vilkår for refusjon. For ikke-sykehusbehandling skal det ytes refusjon uten forhåndsgodkjenning dersom vilkårene for refusjon er oppfylt.

Direktivforslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet etter medbestemmelsesprosedyren. Plenumsbehandling (første lesning) i Europaparlamentet fant sted 23. april 2009. Medlemslandene kom til politisk enighet da saken ble behandlet av Rådet 8. juni 2010. Saken går videre til annen lesning, hvor Europaparlamentet og Rådet må bli enige for at direktivet skal bli vedtatt.

På bakgrunn av EU-domstolens praksis, er Norge i ferd med å innføre en refusjonsordning for utgifter pasienter har hatt til helsehjelp i andre EØS-land, begrenset til ikke-sykehusbehandling. De nødvendige lovendringer ble vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 72 om endringer i folketrygdloven m.m. (etablering av en ordning for refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp i andre EØS-land). Refusjonsordningen kan ikke tre i kraft før forskrifter med nærmere regler er på plass, trolig 1. januar 2011. 

Refusjonsordningen kommer i tillegg til de ordninger vi allerede har for å dekke utgifter til helsehjelp i andre land.

Se informasjon om behandling i utlandet.