FN (WHO og UNODC, annet)

FN (WHO og UNODC, annet)

En rekke FN organer arbeider med spørsmål som er relevant for arbeidet med å begrense skadelig bruk av alkohol og for å bekjempe tilblivelse, illegal handel og bruk av narkotika. Det økte fokus helserisiko og helsebyrde har fått i WHO, har også bidratt til ny og større oppmerksomhet om alkoholrelatert skade i verdensorganisasjonen. WHO er således en viktig arena for helseministeren på alkoholområdet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) en av FNs 16 særorganisasjoner 

Skader forårsaket av alkoholbruk har vært vurdert både i grenselandet mellom folkehelse og sosialpolitikk, og i grenseskillet mellom akutte og kroniske skader. Da den nasjonale alkoholkontrollpolitikk fikk sin utforming ved forrige århundreskifte, var folkehelsemedisinere meget sentrale aktører både politisk og organisasjonsmessig. Det økte fokus helserisiko og helsebyrde har fått i WHO, har også bidratt til ny og større oppmerksomhet om alkoholrelatert skade i verdensorganisasjonen.

WHO vedtok en resolusjon (A58/18) om skadelig bruk av alkohol på WHA (World Health Assembly – Helseforsamlingen), i mai 2005. Det operativt viktige i resolusjonen er igangsetting av et arbeid i WHOs organisasjon med sikte på et faglig basert handlingsdokument i en eller annen form, til helseforsamlingens møte i 2007. Norge har avsatt 1.6mill NOK over en to års periode for å bidra til finansiering av en styrking av dette arbeidet. 
 

WHOs regionalkontor for Europa

Regionkontoret har hatt alkohol sentralt på dagsorden, siden 1990. Da ble EAAP (National Counterparts for the European Alcohol Action Plan), vedtatt første gang. Regionkontoret utarbeider nå et rammedokument for bl.a å gi alkoholspørsmålet større tyngde og en klarere plassering i regionens helsefremmende arbeid.

WHOs helseregioner

Erfaringene fra behandlingen av alkoholresolusjonen i WHO i 2005 tilsier en mer systematisk kontakt med representanter for de ulike helseregionene i WHO. WHO arbeider i betydelig grad etter konsensusprinsippet. Det er derfor viktig å unngå uforutsette reaksjoner fra enkelte medlemsstater. Det fanges antakelig best opp ved å følge prosessene i de enkelte helseregion. 

UNODC

FNs arbeid for narkotikabekjempelse bygger på FNs narkotikakonvensjoner og omfattes av FNs generalforsamling, ECOSOC og de spesialiserte organene:  CND (FNs narkotikakommisjon ) og  CCPCJ (FNs kriminalitetskommisjon) styrende organer for UNODC, som er det utøvende organet for narkotikaarbeidet.  UNODC, som har sete i Wien, skal gi støtte til statene i deres arbeid for å bekjempe alle former for narkotika og internasjonal kriminalitet.

Generalforsamlingen og ECOSOC

Narkotikaproblemene har i mange år vært på dagsordenen for Generalforsamlingen og ECOSOC, som trekker opp politiske retningslinjer/anbefalinger for det internasjonale samarbeidet og for medlemslandenes narkotikapolitikk.  I 1987 holdt FN en aller første, global ministerkonferanse om narkotikakontroll, som satte reduksjon av etterspørsel etter narkotika på den globale politiske dagsordenen. Foruten å vedta en politisk erklæring, resulterte konferansen i en ”comprehensive multidisciplinary outline of future activities in drug abuse control (CMO)” med anbefalinger om en helhetlig, tverretatlig og tverrfaglig narkotikapolitikk på linje med den som Norge har stått for siden slutten av 1960-tallet.
     
I sin første spesialsesjon om narkotika, vedtok Generalforsamlingen i 1990, et globalt handlingsprogram for FN-systemets samlede innsats som skulle gjøre 1990-årene til FN`s tiår mot narkotika. Neste spesialsesjon (UNGASS) i 1998 vedtok i tillegg en politisk erklæring som angir konkrete tidsrammer for framdrift;

  • år 2003 for styrking/gjennomføring av etterspørselsreduserende tiltak og kontrolltiltakene listet ovenfor, 
  • 2008 som tidspunktet for å ha eliminert eller betydelig redusert den ulovlige dyrkingen av cannabisplanten, opiumvalmuen og kokabusken, samt målbare resultater på området etterspørselsreduksjon.

FNs narkotikakonvensjoner

De tre internasjonale narkotikakonvensjonene er grunnpilarene i den internasjonale kontrollen med narkotika, og folkerettslig bindende for landene som har tiltrådt dem:

  • 1961-konvensjonen legger hovedvekten på stoffer som er naturprodukter eller fremstilt av slike. Den trådte i kraft i 1964.
  • Konvensjonen av 1971 (Psykotropkonvensjonen) har regler for kontroll med de mange syntetiske stoffene som etter hvert har fått innpass. Den kom til som følge av det sterkt økende misbruket av syntetiske, avhengighetsskapende legemidler i 1960-årene, og trådte i kraft i l976.
  • Konvensjonen av 1988 kontrollerer illegal transport og handel (illicit trafficking), og utvider kontrollsystemet til også å gjelde handel med basisstoffer (precursors) som brukes i fremstilling av narkotika. 

De aller fleste medlemsstatene, herunder Norge, har ratifisert konvensjonene som blir overvåket av INCB:  Det internasjonale narkotikakontrollrådet

Rådet (International Narcotics Control Board) ble etablert i 1968 med hjemmel i 1961-konvensjonen. Det har 13 medlemmer valgt av ECOSOC etter tilrådinger dels fra WHO (3 medlemmer) og dels fra medlemsstatene (10 medlemmer). Medlemmene skal være uavhengige av sine nasjonale regjeringer, og velges i kraft av sin personlige fagkompetanse. INCB rapporterer til ECOSOC gjennom CND, og sekretariatet er lagt til Wien som en del av UNODC.

Narkotikakommisjonen - CND

Kommisjonen (Commission on Narcotic Drugs) er det sentrale policyorganet for narkotikaspørsmål i FN-systemet og en av seks funksjonelle kommisjoner under ECOSOC. CND, hvis oppgaver er definert i henhold til de internasjonale narkotikakontroll konvensjonene, ble etablert i 1946. Kommisjonen møtes årlig i Wien, overvåker implementeringen av narkotikakonvensjonene på bakgrunn av INCBs rapport, treffer avgjørelse, etter tilråding fra WHO, om hvilke stoffer som skal kontrolleres i medhold av konvensjonene, lager om nødvendig utkast til endringer av konvensjonene og/eller nye konvensjoner og følger opp vedtak i Generalforsamlingen.  Kommisjonen har 53 medlemmer. Norge er medlem av kommisjonen for perioden 2004 – 2007. Det er tradisjon for at de nordiske landene kandiderer om medlemskap etter en rotasjonsordning.

FNs Kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC)

The United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC) leder og samler innsatsen av det globale arbeidet for å bekjempe narkotika og internasjonal kriminalitet. UNODC med hovedsete i Wien, ble opprettet i 1997 og har omkring 500 ansatte over hele verden med 21 stedlige kontorer (field offices).  UNODC er sekretariat for Narkotikakommisjonen og for Kriminalitetskommisjonen. INCBs sekretariat ligger også i UNODC.

UNODCs oppgaver på narkotikaområdet er i hovedsak konsentrert om:

  • normativ virksomhet knyttet til implementeringen av konvensjonene
  • operativ virksomhet, som omfatter et antall konkrete prosjekter i produsent- og transittland
  • virksomhet som ”pådriver” i forhold til andre FN-organer, internasjonale finansinstitusjoner og enkeltland.

Dublingruppen

Dublingruppen er et uformelt, konsultativt organ for de største bidragsyterne til FN's Narkotikaprogram. Den ble etablert etter initiativ fra USA og vedtak i Det europeiske råd i Dublin i juni 1990. Blant medlemmene er EU-land, Australia, Canada, Japan, USA, Europakommisjonen, UNODCP og Norge. I tillegg til uformell og åpen informasjonsutveksling og policy-diskusjoner, spiller gruppen på et samarbeid mellom medlemslandenes ambassader i produksjons- og transittland, blant annet ved felles henvendelser til vedkommende lands myndigheter.

ILO har et bredt arbeid på alkoholsiden i forhold til arbeidslivet. Det gjelder både veiledning om behandling og mer allmennforebyggende tiltak mot alkoholmisbruk og alkoholbruk i arbeidssituasjonen.

UNAIDS har en økende oppmerksomhet mot rusmidlenes betydning for spredning AIDS/HIV. Oppmerksomheten ikke bare rettet mot økt risiko for overføring av smitte under rus pga ubevisst atferd. Også direkte fysiologiske forhold knyttet til regelmessig stort forbruk.

WTO arbeider med alkoholrelaterte problemstillinger både i forbindelse med varehandel og handel med tjenester. For varehandelen dreier det seg om adgangen til nasjonal skattlegging av de ulike alkoholproduktene. For GATS gjelder det særlig spørsmålet om opprettholdelse av salgsmonopolordninger.

(sist oppdatert 15.02.2007)