Internasjonalt samarbeid

Norge deltar aktivt i internasjonalt samarbeid på rusområdet for å utveksle erfaringer og framskaffe gode og sammenlignbare data.

Verdigrunnlaget for norsk rusmiddelpolitikk dreier seg om omsorg for enkeltmennesket og om samfunnets evne til solidaritet. Det holdes fast ved menneskets rett til verdighet, også i de mest krevende situasjonene.

Norge deltar aktivt i internasjonalt samarbeid på rusområdet for å utveksle erfaringer og framskaffe gode og sammenlignbare data, men også av plikt og nødvendighet for å oppfylle de internasjonale avtaler og konvensjoner som Norge har sluttet seg til og ratifisert, dvs.; godkjent av Stortinget. 

Det er et mål for Norge å begrense rusrelaterte skader. Ikke desto mindre legges premissene for alkohol- og narkotikapolitikken i stor grad utenfor nasjonalstatens grenser. Det påvirker Norges mulighet til å gjennomføre virksomme befolkningsrettede folkehelsestrategier på rusmiddelområdet.  Norge deltar derfor i internasjonale prosesser for å medvirke til at rusmiddelproblematikken kommer høyere opp på dagsorden i internasjonale fora.

I Norge behandles alkohol- og narkotikapolitikken på befolkningsnivå gjennom en felles rusmiddelpolitikk. Internasjonalt behandles disse to politikkområdene hver for seg. Det har blant annet sammenheng med de internasjonale avtaler og regler som de er knyttet til. Bekjempelse av narkotika er i første rekke knyttet til FNs narkotikakonvensjoner, mens Norges mulighet for å regulere alkoholmarkedet er knyttet til EØS-medlemskapet ( det indre marked-reguleringer) og internasjonale handelsavtaler under World Trade Organization (WTO). 

Alkohol

Målet med Norges deltakelse i internasjonalt alkoholsamarbeid er å bidra til tiltak som reduserer skadelig bruk av alkohol, og til at Norge i størst mulig grad kan opprettholde sine alkoholpolitiske tiltak på befolkningsnivå.  Avgiftspolitikken er et slikt tiltak. 

De senere års forpliktende handelspolitiske avtaler, økt press i opinionen for mindre reguleringer av alkoholmarkedet og EØS avtalen, innebærer begrensninger i reguleringen av alkoholmarkedet. EØS-medlemskapet og internasjonale handelsavtaler under WTO kan ha konsekvenser for adgangen til å videreføre alkoholpolitiske virkemidler i vårt land.

Lovgivningen for omsetning av alkoholholdig drikk mv. berøres i stor grad av EØS-avtalen. Det gjelder både implementering av nye bestemmelser besluttet i EUs organer og rettslig prøving av eksisterende ordninger. Departementet har i denne forbindelse oppgaver i forhold til spørsmål som reises i EFTAs overvåkingsorgan ESA, og i saker som reises i EFTA-domstolen. En sentral oppgave er dessuten å følge saker som kommer opp for EU-domstolen, og som kan ha følger for norske ordninger. Aktuelle saker gjelder ofte spørsmål om hvorvidt tiltak som i utgangspunktet innebærer en import- eller eksportrestriksjon i EU/EØS-rettslig forstand, likevel kan forsvares under EU-/EØS-retten pga. tiltakets folkehelsehensyn (proporsjonalitetsvurderingen).

I forbindelse med WTO−forhandlinger vurderes alkoholpolitiske konsekvenser fortløpende. Helse- og omsorgsdepratementet arbeider for at det i tilstrekkelig grad tas folkehelsehensyn i internasjonale handelsavtaler.

En rekke offentlige dokumenter har understreket behovet for en internasjonalisering av alkoholpolitikken:

Oppgaveområder og aktivitetsformer.

Oppgavene i forholdet til disse kontaktområdene for aktiviteter og samarbeid er ulike så vel i innhold som i omfang, og når det gjelder formelle samarbeidsformer. Oppgavene strekker seg fra konkrete ambisjoner om politiske og faglige vedtak via veiledning overfor og samarbeid med forvaltningen i nye EU land, til nettverksbygging i forhold til organisasjoner og forskningsmiljøer.

Oppgaveområder som har særlig betydning for mulig politikkendringer i positiv retning:

Det gjelder World Health Organization (WHO), der arbeidet med å styrke organisasjonens arbeide for å begrense skadelig bruk av alkohol er en hovedoppgave. Et strategisk mål for WHO i inneværende periode er å fremme helse og utvikling, og forebygge eller redusere risikofaktorer for helse, som er forbundet med tobakk, alkohol, narkotika mv, usunt kosthold, fysisk inaktivitet og usikker sex.

Det gjelder EU der det målet er å få alkoholkontrollpolitikken til å bli mer akseptert som et folkehelsemotiv som berettiger avvik fra de ordinære frihetsprinsippene i EU. Departementet får en rekke oppgaver knyttet til konkrete saker tatt opp av ESA eller som pågår i domstolene. Det gjelder utarbeidelse av ulike prosessdokumenter (i samarbeid med Regjeringsadvokaten), arbeid med å få fram adekvat helsefaglig dokumentasjon, og arbeid med å bistå andre nordiske land i saker hvor de er brakt inn for EF-domstolen. Det er nødvendig å følge rettsutviklingen på beslektede saksområder. Det dreier seg om pengespillreguleringer, markedsreguleringer for farmasiprodukter og tobakk. Samtidig pågår det løpende utvikling og endringer av direktiver på områder som kan ha betydning for norsk alkohollovgivning. Det gjelder nå blant annet TV-direktivet som kan ha betydning for reklameforbudet, og EUs tjenestedirektiv. Hertil kommer ordninger knyttet til felles minsteavgifter for alkohol; og det indre marked vedrørende private innførselskvoter, regler for privatimport mv.

Det gjelder forholdet til våre naboland i Øst, både de nye EU landene ved Østersjøen og Russland. Her vil oppgaven hovedsakelig være å bygge opp kontakt og samarbeid for å formidle nordisk tenkning om politikk på befolkningsnivå. Helse- og omsorgsdepartementet deltar i samarbeid under Den nordlige dimensjon.

Det gjelder samarbeidet i Nordisk Ministerråd. Samarbeidet i Norden gir Norge informasjon om det som skjer i EU, og nordisk enighet om alkoholspørsmål kan bidra til innflytelse på europeisk nivå.  Viktig i denne sammenheng er den ovenfor nevnte nordiske ministerrådsdeklarasjon om alkoholpolitikk fra 2004.

Narkotika

Det er et mål for Norge å bidra til å begrense mengden narkotika på det internasjonale og nasjonale markedet, og motvirke polarisering av narkotikapolitikken. Vi legger til grunn at det skal være mulig å opprettholde en restriktiv narkotikapolitikk samtidig som man oppebærer en grunnleggende, humanistisk tilnærming. Narkotika er forbudt, samtidig som samfunnet må fange opp og yte hjelp til utsatte og sårbare grupper.  I dette ligger vanskelige avveininger mellom juridiske og sosialpolitiske hensyn.

Den internasjonale handelen med narkotika forsøkes stanset ved hjelp av kontroll og beslag (UD - St.prp. nr. 98 (2000-2001)). Like viktig er omlegging av avlinger til alternative leveveier i produsentlandene gjennom effektive programmer, som Norge deltar i. Innsatsen for å stanse dyrking av opium, eksempelvis i Afghanistan, har betydning for antall personer som dør av overdose i Norge. Norge bistår produsentlandene med demokratibygging og samfunnsutvikling. Mer om utviklingssamarbeid.

Narkotikapolitiske posisjoner angår helse, økonomiske og finansielle forbrytelser - overnasjonal organisert kriminalitet, korrupsjon, hvitvasking av penger, menneskehandel og terrorisme. Det internasjonale engasjementet på narkotikasiden er derfor avhengig av flere fagdepartementer – foruten Helse- og omsorgsdepartementet, Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Finansdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet, som samordner norsk rusmiddel-/narkotikapolitikk, leder og koordinerer norsk deltakelse i ulike internasjonale fora, har derfor et nært samarbeid med de berørte departementer og etater.

Til grunn for Norges internasjonale narkotikadeltakelse ligger FNs tre narkotikakonvensjoner om forbud mot og kontroll med narkotiske stoffer, som Norge har ratifisert og forpliktet seg til å følge. Likeledes har Norge forpliktelser i henhold til internasjonale helserettigheter (retten til helse), eksempelvis FNs menneskerettighetserklæring (1948) art. 25 og FNs konvensjon om sosiale og økonomiske rettigheter av 1966.  Norge mener at det skal være mulig å opprettholde en streng narkotikapolitikk samtidig som man opprettholder en grunnleggende, menneskevennlig tilnærming. I dette ligger vanskelige avveininger mellom juridiske og sosialpolitiske hensyn. Narkotika er forbudt. Samtidig er det samfunnets ansvar å fange opp og yte hjelp til utsatte og sårbare grupper.

 

Nordisk samarbeid

I forbindelse med moderniseringen av Nordisk Ministerråd i 2005, ble Ministerrådet for narkotikaspørsmål lagt ned. Narkotikaspørsmål blir nå ivaretatt først og fremst av Ministerrådet for sosial- og helse.

De nordiske landene har så langt videreført samarbeidet i en uformell struktur, for å videreføre dialog og erfaringsutveksling om narkotikapolitiske spørsmål. Det dreier seg om forebygging, behandling og kontroll. Samarbeidet angår altså både etterspørsels- og den tilbudsbegrensende innsats, og har en overgripende karakter. Det er det landet som har formannskapet i Nordisk Ministerråd, som velger om det vil invitere til et uformelt møte. Norge, Finland og Sverige har invitert til slike uformelle møter under sine formannskap.

Norge legger grunn for å delta i dette uformelle samarbeidet at det er viktig at nordisk samordning og koordinering blir ivaretatt. For Norge er det også viktig å ha nær kontakt med EU-landene Danmark, Sverige og Finland. Helse- og omsorgsdepartementet legger vekt på å skape solid viten om politikkutviklingen og innsats i de enkelte nordiske land. Viktig er det likeledes å stimulere til gjensidig informasjon og større forståelse for begrunnelsene for de ulikheter som finnes mellom landene. Norge legger vekt på at arbeidet skal være tverrsektorielt, med deltagelse av myndigheter med ansvar for forebygging, behandling og kontroll.

På grunnlag av ønsker og behov formulert av landenes myndigheter, prioriteres også arbeid som inkluderer Nordvest-Russland, Estland, Latvia og Litauen.

Samarbeide i og med EU

Norge samarbeider med EU gjennom EØS-avtalen, EMCDDA (EUs overvåkningssenter) og EUs narkotikaprogram.

Norge er medlem i EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction): Det europeiske overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk, som ble opprettet i 1995, er en selvstendig, desentralisert EU-institusjon. Senterets oppgaver er å samle, analysere og formidle informasjon og kunnskap om narkotika og narkotikapolitiske spørsmål i anonymisert form. Formålet er å sette medlemsstatene bedre i stand til å utforme effektive tiltak mot narkotika og narkotikarelaterte problemer innen en nasjonal eller en felles ramme, herunder å legge til rette for utvikling av narkotikapolitiske strategier og tiltak for å redusere etterspørselen. Senteret har ikke myndighet til å beslutte tiltak utover innsamling og bearbeiding av data. Helse- og omsorgsdepartementet har hovedansvaret for norsk deltakelse i EMCDDA og deltar med en representant i dets styre. Senteret er plassert i Lisboa. Norsk kontaktperson for EMCDDA er Direktør Pål Kraft i Norsk institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), Kontaktperson i Helse- og omsorgsdepartementet er seniorrådgiver Hege C. Bredesen (SAN). Mer informasjon finnes på EMCDDAs hjemmeside

Norges deltakelse i Europarådet i narkotikaspørsmål

Pompidougruppen (Co-operation Group to Combat Drug Abuse and Illicit Trafficking in Drugs), er Europarådets samarbeidsgruppe for narkotikaspørsmål på ministernivå, og blir av Regjeringen sett på som et viktig forum for informasjonsutveksling og tiltaksutvikling. En tilsvarende tverrfaglig/-etatlig embetsmannsgruppe, som møtes to ganger årlig, er sammen med sekretariatet i Strasbourg, ansvarlig for å følge opp ministernes vedtak. Gruppen har til formål å medvirke til innsatsen mot narkotikaproblemer i Europa, og legger i sitt arbeid vekt på at tilbudsbegrensning i narkotikamarkedet må skje i en balansert kombinasjon med etterspørselsreduserende tiltak som forebygging og hjelp til de som er særlig utsatt for narkotikaproblemer, samtidig som begrenset etterspørsel reduserer produksjon og omsetning. Brukermedvirkning er likeledes et viktig tema.  

Pompidougruppen ble opprettet i 1971 som et tiltak mot det voksende narkotikaproblemet i Vest-Europa. Fordi landene har felles kultur og geografisk nærhet, møter de også felles problemer. Gruppen samarbeider nært med andre regionale og internasjonale organisasjoner på narkotikaområdet, og også land som ikke er medlemmer i Europarådet kan slutte seg til gruppen, forutsatt at medlemslandene er enige i det. 

Fra en start med seks deltakende land har gruppen vokst til 35 medlemsland sammen med EU-kommisjonen. Det er etablert ulike ekspertgrupper som arbeider med behandling, forebygging, etikk, rettshåndheving, flyplassproblematikk og forskning. Fra 2007 deltar Norge i byrået (styret) til gruppen og har et særskilt ansvar for behandlingsspørsmål.

Norge har bidratt aktivt til å sette viktige narkotikapolitiske tema på Pompidougruppens dagsorden. Gruppens tverrfaglige og tverrdepartementale sammensetning er unik og utgjør en viktig møteplass for medlemslandene. Dens antatt viktigste betydning er som brobygger mellom landene i Europa. Den gir Norge, som ikke-medlem i EU, anledning til å møte representanter for EU-landene for å samarbeide om narkotikapolitiske problemstillinger. Den er også et viktig forum for Norge til å fremme sitt syn på betydningen av å opprettholde en restriktiv narkotikapolitikk som samtidig oppebærer en grunnleggende, menneskevennlig tilnærming, og en balansert narkotikapolitikk som vektlegger både etterspørselsreduserende og tilbudsreduserende tiltak.

Arbeidet mot narkotika i FN

FN-konvensjonene om narkotikakontroll.
De tre internasjonale narkotikakonvensjonene er grunnpilarene i den internasjonale kontrollen med narkotika, og folkerettslig bindende for landene som har tiltrådt dem:

  • 1961-konvensjonen legger hovedvekten på stoffer som er naturprodukter eller fremstilt av slike. Den trådte i kraft i 1964.
  • Konvensjonen av 1971 (Psykotropkonvensjonen) har regler for kontroll med de mange syntetiske stoffene som etter hvert har fått innpass. Den kom til som følge av det sterkt økende misbruket av syntetiske, avhengighetsskapende legemidler i 1960-årene, og trådte i kraft i l976.
  • Konvensjonen av 1988 kontrollerer illegal transport og handel (illicit trafficking), og utvider kontrollsystemet til også å gjelde handel med basisstoffer (precursors[1]) som brukes i fremstilling av narkotika. 

Norge og de aller fleste medlemsstatene i FN har ratifisert konvensjonene.

Det internasjonale narkotikakontrollrådet.
Rådet (International Narcotics Control Board – INCB), ble etablert i 1968 med hjemmel i 1961-konvensjonen. Det har 13 medlemmer valgt av ECOSOC[2] (FNs økonomiske og sosiale råd) etter tilrådinger dels fra WHO (3 medlemmer) og dels fra medlemsstatene (10 medlemmer). Medlemmene skal være uavhengige av sine nasjonale regjeringer, og velges i kraft av sin personlige fagkompetanse. INCB rapporterer til ECOSOC, og sekretariatet er ligger i Wien som en del av FNs kontor for narkotika og kriminalitet, UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime).

INCB utgir årsrapporter som gir god oversikt over utviklingstendensene hva angår narkotikasituasjonen globalt, og som har gjennomgående høy kvalitet. De senere årene har rapportene i tillegg tatt for seg særskilte narkotikapolitiske tema, som f. eks. legalisering, narkotikamisbruk og rettshåndhevelse, forebygging av narkotikaproblemer (1997), narkotikakontroll internasjonalt (l998), mangelen på smertestillende og beroligende legemidler i medisinsk behandling i utviklingsland (1999), overforbruket av slike legemidler i de industrialiserte landene (2000), utfordringene som følger av ny kommunikasjonsteknologi (2001), og narkotika og økonomisk utvikling (2002).

FNs Kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).
Kontoret er en videreføring av United Nations International Drug Control Programme (UNDCP), etablert i 1991 av Generalforsamlingens i l990 for å samle FN`s operative narkotikaorganer i ett program. Hensikten var å skape et sterkt og effektivt organ, som skulle lede og samordne innsatsen. Fra og med 1998 er UNDCP slått sammen med United Nations Centre for International Crime Prevention til United Nations Office on  Drugs and Crime (UNODC). Fra 2010 er organisasjonens sjef russeren Yury Fedotov.  

UNODCs oppgaver på narkotikaområdet er i hovedsak konsentrert om:

  • normativ virksomhet knyttet til implementeringen (iverksettingen) av konvensjonene
  • operativ virksomhet, som omfatter et antall konkrete prosjekter i produsent- og transittland
  • virksomhet som ”pådriver” i forhold til andre FN-organer, internasjonale finansinstitusjoner og enkeltland

Norge samarbeider med UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime) ved å gi frivillige bidrag til kontorets arbeid og ved å delta aktivt i FNs narkotikakommisjon (CND,- Commision on Narcotic Drugs), som er styringsmekanismen for UNODC. Norges holdning har vært å anse et velfungerende UNODC som avgjørende for å begrense narkotikarelaterte problemer. Dette ikke minst ut ifra erkjennelsen av at narkotikaproblemene er grenseoverskridende og derfor må løses i et internasjonalt perspektiv. Dette gjelder særlig innsatser for å begrense tilgjengeligheten. Norge gir betydelig støtte til UNODC, for 2013 26 mill. NOK og defineres følgelig som ”Major Donor”.  

Narkotikakommisjonen.
Kommisjonen (Commission on Narcotic Drugs, CND) er en av seks funksjonelle kommisjoner under ECOSOC, og er det sentrale policyorganet for narkotikaspørsmål i FN-systemet. Den ble etablert av ECOSOC i 1946. Kommisjonen møtes årlig i Wien, overvåker implementeringen av narkotikakonvensjonene på bakgrunn av INCBs (International Narcotics Control Board) rapport, treffer avgjørelse, etter tilråding fra WHO, om hvilke stoffer som skal kontrolleres i medhold av konvensjonene, lager om nødvendig utkast til endringer av konvensjonene og/eller nye konvensjoner og følger opp vedtak i Generalforsamlingen.
Norge deltar i de årlige møtene i kommisjonen.

Bilateralt arbeid på rusfeltet.

De pågående internasjonale prosessene krever at Norge utvikler sitt bilaterale kontaktnettverk med land som har interesse for og som er av interesse for oss på rusområdet.  Norge har flere bilaterale avtaler om helsepolitiske spørsmål, blant annet med Frankrike, hvor samarbeid om rus er en del av avtalen.

Kontakt med Non Governmental Organizations (NGO)-nettverk.

På rusmiddelområdet er det en rekke frivillige internasjonale organisasjoner som kan gi nyttige bidrag til økt påvirkning på rusfeltet. Blant disse er NordAN, Eurocare, EPHA og CAPA:

NordAN er et samarbeid mellom de nordiske og baltiske ”Actis” organisasjonene, men med åpent for medlemskap også for organisasjoner som ikke er med i nasjonale paraplyer. Den arbeider også med narkotikapolitikk. Den har sekretariat i København.

Eurocare er et nettverk av vel 55 organisasjoner som ble opprettet av EUs medlemsland i 1990. Eurocare har drevet flere programmer med støtte fra EU kommisjonen de siste årene. De siste årene med prosjektet ”Bridging the Gap”. Organisasjonen har kontor i St. Ives Cambridgeshire og i Brussel.    

EPHA, European public Health Alliance følger hele helsefeltet i EU og også deler av miljø-sakene. EPHA er godt orientert om prosessene mellom de ulike EU sektorer.

GAPA, Global alliance for the prevention of alcohol related harm er et løsere nettverk som vil øke kontakten på globalt nivå. Den norske bistandsorganisasjonen FORUT sitter i ledelsen. GAPA har god dirkete kontakt med helsemyndighetene i de landene de har programmer. Dessuten er de sentrale i utviklingen av GAPA nettverk særlig i Asia. Det er i det siste etablert et nettverk av selvhjelpsorganisasjoner for alkoholavhengige i Europa.

 



[1](et (lovlig) kjemisk stoff som kan omdannes til et (ulovlig) narkotikum)

[2] FNs økonomiske og sosiale råd

  

(Oppdatert  18.02.13)