Slik er spesialisthelsetjenesten bygd opp

Staten har det overordnede ansvaret for at befolkningen får nødvendige spesialisthelsetjenester. Spesialisthelsetjenesten er organisert i fire regionale helseforetak, som er eid av staten.

De fire helseregionene har ansvaret for å sikre befolkningen i regionen tilgang til nødvendige spesialisthelsetjenester. Spesialisthelsetjenesten omfatter sykehus, distriktspsykiatriske sentre, opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, institusjoner for tverrfaglig spesialisert rusbehandling, prehospitale tjenester, privatpraktiserende spesialister og laboratorie- og røntgenvirksomhet.

Ansvarsfordelingen mellom de regionale helseforetakene og kommunene er blant annet knyttet til graden av spesialisering av tjenestene.

Henvisning til spesialisthelsetjenesten
For tilstander (både fysiske og psykiske) som krever spesialisert behandling, henvises pasienten fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, oftest fra fastlegen. Spesialisthelsetjenesten skal sørge for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med akutte, alvorlige og kroniske sykdommer og helseplager. 

Pasienten kan velge behandlingssted
Den medisinske utviklingen har gjort sykehusene stadig mer spesialiserte. Sjeldne sykdommer og tilstander behandles ved de store og mer spesialiserte sykehusene, mens de mindre sykehusene tilbyr mer generelle medisinske tjenester. Alle pasienter kan velge hvilket sykehus de vil bli behandlet på – også private sykehus og institusjoner som har inngått avtaler med det offentlige, eller er godkjent gjennom fritt behandlingsvalg-ordningen. 

Regionenes ”sørge for”-ansvar
Helseregionene har et lovfestet ansvar for å sørge for at personer som bor eller oppholder seg i helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste. Sørge for-ansvaret kan oppfylles gjennom egne helseforetak, det vil si de offentlige sykehusene og annen spesialisthelsetjeneste. Sørge for-ansvaret kan også oppfylles gjennom å inngå avtaler med private sykehus og institusjoner, både ideelle og kommersielle, samt privatpraktiserende spesialister. 

Finansieringen av spesialisthelsetjenesten
Helse- og omsorgsdepartementet overfører midler til de regionale helseforetakene i tråd med Stortingets bevilgninger og vedtak.. Helseregionene har ansvar for at midlene brukes i samsvar med angitte mål, rammer og prioriteringer.

Systemet for fordeling av inntekter fra staten til helseregionene kan i hovedsak deles i to. Basisbevilgningene er uavhengige av aktivitet, og fordelingen baserer seg på en inntektsmodell som tar hensyn til forskjeller i befolkningens behov for tjenester og forskjeller i kostnader ved å levere tjenestene. Inntekter via Innsatsstyrt finansiering (ISF) avhenger av hvor mye og hva slags aktivitet som gjennomføres.

Refusjoner gjennom ISF er i gjennomsnitt bare ment å dekke deler av kostnaden ved gjennomført aktivitet. Resten må dekkes av basisbevilgningene. Siden 2014 har ISF-andelen vært på 50 prosent. Det vil si at refusjonene i gjennomsnitt dekker om lag 50 prosent av kostnadene ved somatisk pasientbehandling.

Innsatsstyrt finansiering skal stimulere til aktivitet og kostnadseffektivitet, mens basisbevilgningen skal legge til rette for likeverdige helsetjenester i hele landet. Midlene utbetales til helseregionene slik at de kan finansiere tjenestene ut fra blant annet lokal kunnskap om sykehus, pasientsammensetning og kostnadsstruktur ved disse.