Parisavtalen – en ny global klimaavtale

Parisavtalen er den første globale klimaavtalen som er rettslig bindende og reelt forpliktende for alle land. Avtalen trådte i kraft 4. november 2016. Avtalen gir alle land rettigheter og plikter, blant annet skal landene melde inn utslippsmål hvert femte år.

Generelt om avtalen

Parisavtalen trådte i kraft 4. november 2016, under ett år etter den ble vedtatt under det 21. partsmøte til klimakonvensjonen i Paris, desember 2015. Dette er den første globale klimaavtalen som er rettslig bindende og reelt forpliktende for nesten alle land i verden. Avtalen legger opp til at landene selv skal melde inn nasjonalt fastsatte bidrag hver femte år, og landene skal gjennomføre tiltak for å følge disse opp. Over tid skal innsatsen til landene øke og representere den høyest mulige ambisjon for de respektive landene.

Formålet med avtalen er å styrke det globale samarbeidet mot den trusselen som klimautfordringene utgjør. Dette skal blant annet gjøres ved å holde den globale temperaturstigningen godt under 2°C samtidig skal landene tilstrebe å begrense temperaturen til under 1,5°C sammenlignet med førindustrielt nivå. Samtidig som det arbeides mot formålet med avtalen skal det tas hensyn til bærekraftig utvikling og innsats for å utrydde fattigdom.

Parisavtalen inneholder forskjellige elementer, noen av de viktigste er beskrevet nedenfor. Det arbeides nå for å gjøre Parisavtalen operativ, blant annet ved å lage mer detaljert regelverk og veiledning for landene under de forskjellige artiklene.

Kollektivt utslippsmål

For å nå temperaturmålet oppstiller avtalen et kollektivt utslippsmål. De globale klimagassutslippene bør nå toppunktet så fort som mulig, og deretter reduseres raskt. Det tas sikte på at verden blir klimanøytral i løpet av andre halvdel av dette århundret. 

Nasjonale utslippsmål

Hvert land skal fastsette nasjonale utslippsmål. De nasjonalt fastsatte bidragene (også kalt NDC'er) skal beskrive landenes utslippsmål, og hva landene skal gjøre for å redusere klimagassutslipp. Hvert land skal melde inn sine bidrag hvert femte år. For at bidragene skal økes over tid, i tråd med formålet i avtalen, bør det legges vekt på progresjon og høyest mulig ambisjon. Dette vil si at når landene melder inn nye bidrag bør de utgjør en progresjon sammenlignet med tidligere bidrag. Bidraget bør også være uttrykk for det landets høyest mulige ambisjonsnivå.

FNs klimasekretariat har laget en rapport som viser at de til nå innmeldte nasjonale bidragene dekker nesten 96 prosent av verdens klimagassutslipp. Til sammenligning er bare 10 – 13 prosent av verdens klimagassutslipp regulert gjennom Kyoto protokollen. Summen av målene som er meldt inn til nå viser at landene må øke innsatsen for å nå temperaturmålet.

Global gjennomgang

Hvert femte år skal det gjøres globale gjennomganger. Gjennomgangen skal hjelpe landene å vurdere den kollektive fremgangen i lys av formålet og å nå de kollektive målene for reduksjon av klimagassutslipp, klimatilpasning og støtte. Videre er den globale gjennomgangen også ment til å styrke det internasjonale samarbeidet over tid.

Det første fullstendige gjennomgangen skal være i 2023, og deretter hvert femte år.

Klimatilpasning

Mange land vil bli hardt rammet av klimaendringer, utviklingsland og øystater er særlig sårbare for klimaendringer. Parisavtalen fastsetter et globalt mål om å styrke tilpasningskapasitet, klimarobusthet, og redusere sårbarhet for klimaendringer. Dette målet gjelder både det globale samarbeidet om klimatilpasning og tilpasningsarbeid i det enkelte land. Landene er forpliktet til å ha planleggingsprosesser og gjennomføre tilpasningstiltak der det er hensiktsmessig. I dette arbeidet er det viktig å ta hensyn til nasjonale forutsetninger og ha en tilnærming som inkluderer utsatte grupper, lokal samfunn og økosystemer.

Finansiering

Klimafinansiering står sentralt i Parisavtalen, og det grønne klimafondet spiller en viktig rolle i denne sammenheng. Det grønne klimafondet er en kanal for klimafinansiering i utviklingsland.

Det følger av Parisavtalens artikkel 9 at industriland skal bistå utviklingsland med finansiering både for hjelpe utviklingsland med å redusere klimagassutslipp og for å kunne tilpasse seg klimaendringene. Det er industrilandene som skal ta ledelsen i å mobilisere klimafinansiering og de skal levere inn oppdaterte planer annethvert år som gir informasjon om landets klimafinansiering, det skal også rapporteres på hva industrilandene har gitt i finansiering. Utviklingsland oppfordres til å rapportere om dette.  

Juridisk ramme

Parisavtalen er en juridisk bindende avtale som etablerer forpliktelser for alle landene som er parter til den. Avtalen inneholder flere "skal"-bestemmelser, som partene er forpliktet til å etterleve. De bindende bestemmelsene er prosessuelle forpliktelser, for eksempel at landene skal melde inn sine nasjonale utslippsmål og rapportere på oppnåelsen av disse. Avtalen inneholder ingen krav som juridisk forplikter landenes utslippsreduksjoner, men landene skal gjennomføre nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp med sikte på å nå målene de har meldt inn. 

Veien videre

Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår for at Parisavtalen skal bli operativ. Det må lages konkret regelverk for at de forskjellige elementene i avtalen skal få konkret innhold, dette kalles gjerne arbeidet med "regelboken". Det ble under det 22. partsmøtet i Marrakech bestemt at "regelboken" skal være klar i 2018.

Dette betyr at landene nå må arbeide for å utvikle detaljert regelverk for blant annet hvordan de nasjonalt fastsatte utslippsmålene skal utformes og hvordan et styrket regelverk for måling og rapportering skal se ut. Andre tema som klimafinansiering og klimatilpasning er også viktige arbeidspunkter frem mot 2018.