Norges støtte til overvåking av regnskog og utslipp fra skog

I denne artikkelen kan du lese om hvorfor overvåking av skog og utslipp er så viktig for at utviklingsland skal kunne ta vare på de tropiske skogene, og hva Norges klima- og skogsatsing gjør for å støtte dette arbeidet.

I hvilken grad landene i tropene er i stand til å måle avskoging, skogforringelse og utslipp, varierer. I noen land har man nesten ikke data om skogen og endringer i skogdekket, mens andre land har svært gode systemer. Mange land har svært kompetente mennesker, godt utstyr og en del data, men mangler et sammenhengende og koordinert målesystem. Disse forskjellige gradene av såkalt MRV-kapasitet finner man gode eksempler på blant de landene Norge samarbeider med for å ta vare på regnskogen.

For at tropiske land skal kunne få betalt for reduserte klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse (REDD+), trengs en storstilt satsing på utvikling av gode målesystemer, samt vilje til å dele informasjonen slik at den kan etterprøves. Norge er en av verdens største bidragsytere til dette arbeidet. Norges samarbeidsland arbeider svært målrettet for å forbedre sine målesystemer. Les mer om Norges posisjoner om skogovervåking i bakgrunnsartikkelen om utslipp fra tropisk skog i klimaforhandlingene.

Brasil

Brasil er verdensberømte for sitt svært gode satellittmålesystem for avskoging i Amazonas.Hvert år leverer det brasilianske romfartssenteret rapporter på hvor mye skog som forsvinner, og så beregnes utbetalingen fra Norge til Brasil på bakgrunn av hvor lav avskogingen er. Brasil har faktisk flere målesystemer, og kan også overvåke store avskogingshendelser nærmest daglig. Dette er viktig fordi det gjør at politiet og skogvoktere kan rykke raskt ut og stanse ulovlig avskoging. Brasil jobber med å utvide systemet til å dekke hele landet. Med norsk støtte til Amazonasfondet er Brasil i ferd med å sette i gang et stort prosjekt for å få enda bedre kunnskap om blant annet hvor mye karbon regnskogen inneholder, for å få mer nøyaktige målinger av hvor store klimagassutslipp avskogingen fører til.

Mexico

Mexico er også kjent for et godt system for skogovervåking. Landet har gjennomført en svært omfattende skogtaksering, og har derfor mye informasjon om forskjellige skogtyper, klimagassutslipp fra avskoging og lignende. Det Mexico ikke har ennå, men som de holder på å utvikle med blant annet norsk støtte, er et satellittmålesystem som leverer tall jevnlig. Når dette er på plass, vil Mexico kunne levere svært god og etterprøvbar informasjon om hva som skjer med skogene i landet.

Indonesia

Indonesia har kompetente mennesker og institusjoner, men mangler et sammenhengende og koordinert overvåkningssystem (MRV-system). Klima- og skogavtalen med Norge har satt i gang et omfattende arbeid for å forbedre datagrunnlaget og samkjøringen av data. Når et slikt system er på plass vil Indonesia være ett skritt nærmere å kunne levere klimagassregnskap fra skogene sine, og få betalt fra Norge dersom de kan dokumentere at utslippene fra avskoging går ned.

Guyana

Guyana hadde verken satellittsystem eller skogtaksering da landet inngikk et skogpartnerskap med Norge i 2009. En av hoveddelene av avtalen mellom landene, er at Guyana skal bygge opp MRV-systemet sitt i en stegvis tilnærming. Dette arbeidet har gått veldig bra, og landet har allerede levert rapporter på avskoging i fire år. Disse rapportene har også blitt uavhengig verifiserte. Hvert år tar landet nye steg mot et komplett MRV-system, og er et eksempel på at man kan utvikle MRV raskt dersom ressurser og politisk vilje er på plass.

 

Utfordringer

Det er betydelige utfordringer forbundet med å bygge opp gode systemer for måling, rapportering og verifisering av klimagassutslipp fra avskoging. Hvor utfordrende det er, og hva som er de største utfordringene, varierer mye fra land til land. Men kort oppsummert er hovedutfordringene: 

  • Gode og åpne institusjoner – I og med at overvåking av skog har betydning for mange deler av samfunnet, er det ofte mange institusjoner som ønsker å ha hovedansvaret for dette. Dette kan resultere i lange politiske kamper om å få ansvaret for MRV, noe som kan forsinke utviklingen av systemene. I noen tilfeller er de ansvarlige institusjonene også lite villige til å gi innsyn i datagrunnlaget, noe som gjør det vanskelig å etterprøve deres offisielle tall på avskoging og skogforringelse.
  • Politisk vilje – Det er mye penger å tjene på å ødelegge de tropiske skogene. Derfor kan et land ha sterke interessegrupper som ikke ønsker forbedre overvåking av skogene. Dette kan være grupper som driver ulovlig hogst, eller næringsinteresser som tjener store penger på å utvide virksomheten sin i områder hvor de ødelegger mye skog, og derfor ikke ønsker fokus på avskoging. Disse aktørene kan ha stor politisk innflytelse. I enkelte tilfeller er beslutningstakere selv involvert i avskogingen. Det kan derfor være vanskelig å få igjennom de politiske vedtakene som er nødvendig for å bygge opp gode MRV-systemer.
  • Teknologi og metoder – I noen tilfeller kan det være så vanskelig å måle avskogingen og skogforringelsen presist at man må utvikle helt nye metoder. Dette er tid- og ressurskrevende. Når ny teknologi blir tilgjengelig, for eksempel ved at det skytes opp en ny satellitt, tar det også lang tid å teste om den nye teknologien kan brukes effektivt i måling av skog.
  • Kapasitet til å bruke metodene – Det er ikke nok at det finnes metoder og teknologi. Landene må også ha mennesker med riktig kompetanse, og utstyr som gjør det mulig å bruke metodene. Land som mangler denne kapasiteten bruker tid på å utdanne folk, skaffe datautstyr med riktig programvare og lignende. Dette kan føre til at utviklingen av MRV går sakte.
  • Kostnader – Den beste teknologien er ofte svært dyr, og dette er også en grunn til at MRV-systemene i mange land ikke er gode nok. Hvis et land heller ikke har mye kapasitet, er det også nødvendig, men dyrt, å investere i utdanning og opplæring.

Norsk støtte til systemer for å måle avskoging og utslipp

De tropiske skoglandenes muligheter til å måle avskoging og utslippene fra denne, varierer mye. Felles for alle, er at det alltid er noe som kunne vært gjort for å bedre MRV-systemene, enten det er å komme i gang med helt grunnleggende prosesser, eller å ta noen av de siste ”stegene” i oppbyggingen av gode MRV-systemer. Siden behovene er svært forskjellige, støtter Norge dette arbeidet på mange ulike måter. Støtten gis gjennom tre hovedkanaler:

  • Bilateral støtte – Norge støtter utvikling av MRV-systemer i landene vi har bilaterale samarbeid med om redusert avskoging. Støtten varierer fra land til land, alt etter hva slags kapasitet og kompetanse som finnes i landet fra før.
  • Flernasjonale institusjoner – Mye av støtten til MRV går gjennom FNs program for redusert avskoging, og gjennom Verdensbanken. FNs program for redusert avskoging bygger kapasitet i landene som er med i programmet, mens Verdensbanken stort sett bidrar med finansiell støtte til MRV. Norge støtter også initiativer for bedre tilgang på satellittbilder gjennom Norsk Romsenter og organisasjonen GFOI (Global Forest Observation Initiative).
  • Sivilt samfunn og metodeutvikling – Gjennom støtteordningen for sivilt samfunn gir Norge støtte til mange organisasjoner som jobber med metodeutvikling, kompetansebygging og demonstrasjonsaktiviteter. Støtten til sivilt samfunn er viktig på mange måter, for eksempel som en viktig kontrollør av offisiell informasjon, og som yngleplass for nye innovative ideer og løsninger. Nettsiden til Global Forest Watch som er et overvåkingsverktøy er et resultat av støtte til organisasjonen World Resources Institute gjennom klima- og skoginitiativet.

Hvilken informasjon trenger man for å måle avskoging?

For å lage et klimagassregnskap for skogene, trenger man to hovedtyper av informasjon. Disse hovedtypene kalles vanligvis aktivitetsdata og utslippsfaktorer.

  • Aktivitetsdata – Aktivitetsdata er informasjon om hvor store områder som påvirkes av en viss aktivitet. Hvis man skal måle avskoging i et område, og det viser seg at et område på 1000 hektar skog (en fotballbane har maksimumsstørrelse på 1 hektar) er blitt borte, sier man at aktivitetsdata for avskoging er 1000 hektar.
  • Utslippsfaktorer – Utslippsfaktorer sier noe om hvor mye klimagassutslipp som skjer som følge av aktivitetsdataene. Utslippsfaktorene kan være veldig generelle eller veldig spesifikke, avhengig av hvor mye man vet om skogen i det området man måler avskoging i. Et eksempel på en generell utslippsfaktor er å si for eksempel at all avskoging i et område fører til utslipp av 100 tonn karbon for hvert hektar som forsvinner. Hvis man har bedre informasjon, kan man være mer spesifikk, og si at avskoging av urskog gir utslipp av for eksempel 300 tonn karbon, mens avskoging av en plantasje gir utslipp av 50 tonn karbon. 

Vanligvis uttrykker man klimagassregnskapet i det som heter CO2-ekvivalenter. Når karbonatomene som er lagret i trærne går ut i lufta på grunn av for eksempel brann eller forråtnelse, går de sammen med to oksygenatomer og danner CO2-molekyler. Det er CO2-molekylene som bidrar til global oppvarming, og det er derfor CO2, og ikke bare karbon, som er grunnlaget for resultatbaserte utbetalinger i REDD+. Andre klimagasser enn CO2 kan også bli sluppet ut fra avskoging, og drivhuseffekten av disse utslippene regnes om til den mengden CO2 som hadde skapt den samme drivhuseffekten. Det er lettere, for eksempel, å sammenligne resultater fra forskjellige områder når man kan bruke samme måleenhet, selv om gassene kan være sluppet ut i forskjellig menge, og derfor bruker man altså måleenheten CO2-ekvivalenter. 

Satellittovervåking og lokale målinger

Når man skal innhente informasjon om aktivitetsdata, er det altså informasjon om hvor store områder som endres man er ute etter. Hvordan man finner denne informasjonen vil avhenge av hvor stort område man skal undersøke. I og med at REDD+ vanligvis implementeres på nasjonalt nivå eller i hele provinser, trenger man informasjon om store landområder. I denne sammenhengen er fjernmåling den mest vanlige metoden å bruke. Når man bruker fjernmåling, bruker man bilder som er tatt med flyfoto og satellitter. Det vanligste er satellittbilder, men før i tiden brukte man ofte flyfoto rett og slett fordi det ikke fantes så mange satellitter. Hvis man har satellittbilder av et område tatt på to forskjellige tider, kan man sammenligne disse bildene og identifisere hvor det er endring – altså avskoging/aktivitetsdata. Det finnes en rekke forskjellig typer satellittbilder man kan bruke, og hvilke man velger å bruke vil være avhengig av krav til nøyaktighet, økonomi, klimatiske forhold osv.

En annen fordel med å bruke satellittbilder, er at man kan se nøyaktig hvor endringene skjer. Brasil bruker satellittdata til å oppdage ulovlig avskoging raskt slik at politiet kan rykke ut. Les mer om Brasils arbeid for å få ned avskogingen her.

Det er imidlertid ikke all informasjon om endring som er lett å få fra satellittbilder. For eksempel kan det være vanskelig å måle omfanget av utslipp fra skogforringelse som skyldes vedsanking og plukkhogst . Derfor involveres ofte lokalbefolkningen som bor i og ved skogene i å overvåke omfanget av slik påvirkning på skogen. Dette kalles vanligvis lokalbasert skogovervåking. Slike lokale målinger utføres også ofte av akademiske miljøer, eller av sentrale skogmyndigheter. Best resultat får man uansett ved å bruke en kombinasjon av fjernmåling og lokale målinger, da disse dermed kan utfylle hverandre.

Hvor mye karbon?

For å få nøyaktig informasjon om utslippsfaktorer må man ut i skogen og måle. Man har egne målemetoder for å finne ut hvor mye karbon som er lagret i trærne, hvor mye som finnes i røttene, hvor mye som finnes i jordsmonnet osv. På grunnlag av målinger som er gjort tidligere, kan man ofte måle for eksempel trærnes høyde og stammediameter, og så bruke matematiske formler til å regne dette om til karboninnhold. I områder hvor slike formler ikke finnes, kan man utvikle dem ved å samle inn noen trær og planter, måle karboninnholdet i disse og så bruke dette til å utvikle nye formler som passer i det området man undersøker.

Vanligvis lager man et nettverk av måleområder, slik at man får nok informasjon til å lage gode beregninger på utslippsfaktorer i alle skogtypene i et land – dette kalles en skogtaksering. I tillegg til utslippsfaktorer, kan en skogtaksering gi informasjon om hvor mye man har av viktige treslag, hvor utsatt skogen er for skogforringelse, for eksempel, og en rekke andre ting som er nyttige i et lands ressursforvaltning. Skogtaksering kan også gi informasjon som er nyttig i beregningen av aktivitetsdata, men de fleste land ønsker likevel et satellittsystem i tillegg, fordi dette gir mer informasjon om nøyaktig hvor endringene skjer.

Som for aktivitetsdata, spiller lokalbasert skogovervåking en viktig rolle i arbeidet med å få ned utslippene fra avskoging. Det kan være veldig tid- og ressurskrevende å utvikle gode utslippsfaktorer, og FNs klimapanel har derfor utarbeidet noen standardutslippsfaktorer som kan brukes dersom man ikke har annen informasjon. Disse er unøyaktige, men kan være nyttige i tidlige faser av REDD+.