Klage på Riksantikvarens vedtak om avslag på søknad om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd. Kjørrefjord, gbnr 13/37 og 52 i Farsund kommune

Miljøverndepartementet viser til Deres brev av 02.03.09 der De klager på Riksantikvarens vedtak av 19.12.08 om ikke å tillate skjemming av automatisk fredet kulturminne bestående av tre bautasteiner på gbnr 13/37 i Kjørrefjord i Farsund kommune.

Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at oppføring av bebyggelse på eiendommene gbnr 13/37 og 52 vil innebære utilbørlig skjemming av det automatisk fredete kulturminnet etter kulturminneloven § 3. Departementet har lagt vekt på bautasteinenes plassering i landskapet og forholdet til utsyn og andre kulturminner i området.

Riksantikvarens vedtak opprettholdes.

Sakens bakgrunn

Klagers to boligtomter ligger i en del av Farsund kommune som etter kommuneplanens arealdel er satt av til landbruk-, natur- og friluftsområde, og de ligger mindre enn 100 meter fra sjøen. Tove Rugland v/ArkiTre A/S (heretter kalt klager) søkte 16.10.07 Farsund kommune om dispensasjon etter plan- og bygningsloven for oppføring av to boliger på tomtene. Da det finnes automatisk fredet kulturminne på den ene eiendommen, ble søker av kommunen henvist til først å innhente samtykke fra kulturminnemyndighetene.

Klager søkte i brev av 05.05.08 Vest-Agder fylkeskommune om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd for oppføring av to boliger på eiendommene gbnr 13/37 og 52. Fylkeskommunens hovedutvalg for næring, samferdsel og miljø anbefalte Riksantikvaren i brev 11.06.08 å innvilge dispensasjon, forutsatt at boligene trekkes lengst mulig vekk fra bautasteinene, og at et passende område rundt steinene sikres mot inngrep. Kulturhistorisk museum gav uttalelse i brev 16.06.08 og anbefalte at det ikke skulle gis dispensasjon.

I medhold av kulturminneloven § 8 første ledd fattet Riksantikvaren den 19.12.08 vedtak om ikke å innvilge dispensasjon for skjemming av det automatisk fredete kulturminnet ved oppføring av to boliger på gbnr 13/37 og 52.

Riksantikvarens vedtak er påklaget i brev av 02.03.09. Klagen anses avgitt innenfor klagefristen i kulturminneloven § 8 første ledd, da kartvedlegg til Riksantikvarens vedtak manglet ved oversendelsen til klager, og måtte ettersendes.

Riksantikvaren har vurdert klagen og oversendt denne til behandling i Miljøverndepartementet ved brev av 18.06.09. Riksantikvaren opprettholder sitt vedtak av 19.12.08.

Klager har ved brev av 13.07.09 kommentert Riksantikvarens oversendelsesbrev. 

Miljøverndepartementet har gjennomført befaring i saken med parten, Riksantikvaren og fylkeskommunen til stede, den 27.10.09.

Klagers anførsler jf. brev av 02.03.09

Klagen inneholder et nytt forslag til løsning, ved at klager gir avkall på bygging av to boliger på eiendommene, og i stedet får tillatelse til oppføring av én bolig innenfor den sydligste tomten bnr 52 og del av bnr 37. Ved dette trekkes bebyggelsen unna bautasteinene, som ikke lenger skjemmes. Den resterende ubebygde del av bnr 37 rundt bautasteinene skal etter klagen fungere som friområde.

Klager viser også til at det på boligeiendommen gbnr 13/19 like ved, nettopp er gitt tillatelse til et nybygg i nærheten av en annen bautastein i området.

Riksantikvarens merknader jf. brev av 18.06.09

Riksantikvaren tar ikke stilling til klagers fremsatte forslag om bygging av kun én bolig, men viser til at dette er ny søknad som behandles som det.

Riksantikvaren fastholder at bygging av boliger på tomtene i den umiddelbare nærhet av de tre bautasteinene, innebærer utilbørlig skjemming av bautasteinene. De har stor opplevelses- og symbolverdi, som forsterkes når man ser dem i sammenheng med de andre bautasteinene som står og har stått i dette området. Riksantikvaren viser også til at Kjørrefjord for øvrig viser frem et omfattende og rikt utvalg av registrerte automatisk fredete kulturminner. Når man holder dette sammen med at bautasteiner som regel er gravmarkører, er det stor sannsynlighet for at det fortsatt finnes uregistrerte automatisk fredete kulturminner i det aktuelle området. Selv om de tre steinene på klagers eiendom er flyttet noe, står de fremdeles plassert i sin opprinnelige sammenheng og har fortsatt betydning som markører i et kulturmiljø av høy nasjonal verneverdi.

Vilkåret for å gi dispensasjon fra forbudet mot utilbørlig skjemming er etter Riksantikvarens oppfatning ikke oppfylt, da det omsøkte tiltaket ikke har en slik samfunnsmessig betydning at dispensasjon kan forsvares.

Riksantikvaren kjenner ikke til at en annen oppsitter i området har fått byggetillatelse i nærheten av en bauta, og påpeker at en byggesøknad skulle ha vært forelagt kulturminnemyndigheten senest før tillatelse ble gitt, jf. kulturminneloven § 25.

Klagers merknader til Riksantikvarens oversendelsesbrev jf. brev av 13.07.09

Klager viser til at hun fikk tomten i gave i 1983, og har betalt formueskatt for den siden. Tomten skal selges. Hvis det ikke kan bygges på tomten, vurderes den som verdiløs, og klager reiser spørsmål om det gis økonomisk kompensasjon for dette.
Klager viser til forslaget om kun å bygge én bolig, og da trukket lengst vekk fra bautasteinene. Klager mener at opparbeidelse av tomten vil føre til at også området rundt bautasteinene ryddes, slik at det ikke gror igjen. Klager viser også til at lokaliteten er vist feil på kart fra Askeladden; de tre bautasteinene står i nordøstlig hjørne av bnr 37, og ikke i sydøstlig hjørne av bnr 52, som vist.

Departementets merknader

Departementet kan i forbindelse med klagesaksbehandlingen prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter, jf forvaltningsloven § 34 andre ledd.

Automatisk fredete kulturminner er de viktigste kildene til vårt lands tidligste historie.  Uten særskilt tillatelse er det ikke adgang til å sette i gang tiltak som vil kunne virke inn på automatisk fredete kulturminner som nevnt i kulturminneloven § 4 jf. §§ 3 og 8.

De automatisk fredete kulturminnenes vitenskapelige og miljømessige verdier er til en viss grad knyttet til det stedet de ligger. Det er derfor en målsetting å bevare flest mulig av disse kulturminnene intakt i sine naturlige omgivelser. Dette innebærer at tiltakshaver/utbygger bør søke å planlegge nybygg og anlegg slik at de i størst mulig grad unngår å berøre kjente arkeologiske kulturminner. 

Synet på hva som bør tas vare på endrer seg, og henger sammen med både faglige og politiske prioriteringer i samtiden. I dag legges det stor vekt på bevaring av helhetlige og sammenhengende miljøer.  Det er ønskelig at enkeltobjekter blir bevart i en sammenheng som gir dem mening, og at denne sammenhengen blir bevart for ettertiden.

Etter kulturminneloven § 3 er det i utgangspunktet forbudt å ”sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne”. Begrepet ”utilbørlig skjemming” rammer både direkte inngrep i selve kulturminnet eller sikringssonen rundt, men det kan også gjelde inngrep eller aktiviteter i nærheten.  Blir påvirkningen fra inngrep i nærheten så dominerende at opplevelsesverdien eller den vitenskaplige verdi blir betydelig svekket, er inngrepet å anse som utilbørlig skjemmende.

Selv om et inngrep er forbudt etter kulturminneloven § 3, kan det gis dispensasjon når sterke samfunnsmessige hensyn eller særlige private behov taler for det.

I spørsmålet om det aktuelle tiltaket innebærer utilbørlig skjemming, legger Miljøverndepartementet vekt på bautasteinenes plassering i landskapet og forholdet til området rundt. De tre bautasteinene på klagers eiendom står vendt mot sjøen på en rektangulær teig gressmark, som i sør og nord strekker seg henholdsvis 30 og 50 meter fra bautasteinene, og i vest (bakkant) ca 25 meter. I øst avgrenses teigen av riksveg 465 som går langsmed strandlinjen, og de tre bautasteinene er plassert på linje to meter fra vegen. Vest for den gressbevokste teigen er et langsgående høydedrag med trær og kratt. I sør og nord er teigen avgrenset av bebygde boligtomter. Gressmarken med bautasteinene rammes dermed inn i nord, sør og vest, mens området fremdeles er åpent mot fjorden utenfor.

Fra begynnelsen av 1900 var området planteskole, og siden er det oppført noen få boliger i området, hvor det i henhold til skriftlige kilder har stått en samling med bautasteiner – benevnt ”bautalaget”. I dag er det kun fem kjente bautasteiner igjen av bautalaget. Fra den høyest plasserte bautasteinen er det siktlinje mot øst ned til de tre bautaene på klagers eiendom, og mot sør til den femte bautaen. De tre bautasteinene på klagers eiendom er en del av bautalaget. Denne samlingen av bautasteiner i området gjør at de må sees i sammenheng som et kulturmiljø.

Kulturmiljøet kan også sees i en større sammenheng, slik det ligger vendt mot fjorden. Fra dette området i Kjørrefjord er det ennå siktlinje inn mot Farsund by, og skipsleia derfra til havet. Under befaringen viste Riksantikvaren til at Kjørrefjord og bautalaget antas å ha hatt en strategisk plassering i den indre skipsleia mellom Farsund og Eidsfjorden.

Bebyggelse på klagers eiendom gbnr 13/37 og 52 vil overskygge opplevelsen av bautasteinene i deres opprinnelige kulturmiljø. Byggverk og beplantning vil bryte siktlinjer mellom bautasteinene nede ved veien og på åsryggen bak. Dette gjelder selv om inngrepet skulle avgrenses til den sydlige del av eiendommene, slik klager har skissert i klagen av 02.03.09. De visuelle inngrepene som etablering av boligtomten fører med seg, innebærer etter departementets vurdering et inngrep som medfører utilbørlig skjemming og fare for skade på automatisk fredet kulturminne etter kulturminneloven § 3.

Departementet slutter seg til Riksantikvarens vurdering om at det ikke foreligger tilstrekkelige grunner til å gi dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd andre punktum for det aktuelle tiltaket. Saken gjelder oppføring av bolig som kun tjener privat økonomisk interesse. Eiendommen skal selges, da klager ikke vil bruke den selv. Departementet kan heller ikke se at det foreligger særlig samfunnsmessig interesse som kan begrunne dispensasjon etter kulturminneloven.

Til klagers spørsmål om det gis økonomisk kompensasjon for at tomten ikke kan bebygges, vil departementet opplyse at som hovedregel utløser ikke vedtak etter kulturminneloven krav på erstatning.

Konklusjon

Miljøverndepartementet har på bakgrunn av en helhetsvurdering av saken funnet at det ikke foreligger grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 19.12.08 om ikke å innvilge dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd for oppføring av bolig på eiendommen, gbnr 13/37 og 52 i Farsund kommune.

Klagen tas ikke til følge.

Med hilsen

Benedicte Boye (e.f.) avdelingsdirektør

Susanne Colding Seniorrådgiver

Kopi:
Riksantikvaren
Vest-Agder fylkeskommune
Farsund kommune