Klage på vilkår for tildeling av tilskudd til stiftelsen M/S Hamen, D/S Tandik

Les brevet i pdf-versjon

Vi viser til deres brev datert 18.10.2009, med klage på Riksantikvarens vedtak om tilsagn om tilskudd til stiftelsen M/S Hamen ec D/S Tandik. Vi viser også til supplering og kommentar datert den 22.3.2010 til Riksantikvarens klageoversendelse datert 21.12.2009.

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider ved saken og har etter en helhetsvurdering konkludert med at Riksantikvarens vedtak opprettholdes med unntak av at krav om forsikring frafalles og at Riksantikvarens inspeksjons- og undersøkelsesrett opphører når arbeidene er godkjent og tilskuddet er utbetalt.

Klager har etter dette fått delvis medhold og kan kreve å få dekket nødvendige kostnader, jf fvl § 36.

Sakens bakgrunn

Riksantikvaren traff den 25.3.2009 vedtak om to tilsagn om tilskudd til M/S Hamen ec D/S Tandik. Det ene tilsagnet var på NOK 450 000 for 2009 og det andre var et forhåndstilsagn for 2010 på NOK 1 500 000. Midlene er en del av Riksantikvarens årlige tilskuddspost til istandsetting av verneverdige fartøy. Forutsetningen for å motta tilskuddet er at man inngår en Verne- og vedlikeholdsavtale med Riksantikvaren og at denne tinglyses som en heftelse på fartøyet.

I Verne- og vedlikeholdsavtalen som ble vedlagt Riksantikvarens vedtak til stiftelsen (heretter kalt klager) stilte Riksantikvaren følgende vilkår:

1. Fartøyet skal være registrert i Skipsregistrene NIS-NOR. I særlige tilfelle kan Riksantikvaren fravike kravet om en slik registrering. 
2. Alle typer istandsettingsarbeider og alt vedlikehold skal utføres i overensstemmelse med fartøyets egenart og med metoder og prinsipper som det er tradisjon for på dette fartøyet. Arbeid som går ut over vanlig vedlikehold skal være godkjent av Riskantikvaren eller den han bemyndiger før det igangsettes. Dette gjelder også pålegg fra Sjøfartsdirektoratet som medfører inngrep i fartøyet. 
3. Eieren plikter å holde fartøyet forsikret. I særlige tilfeller kan Riksantikvaren fravike kravet om forsikring. 
4. Det er ikke tillatt for fartøyet å seile utenfor det havområdet som Sjøfartsdirektoratets regelverk er definert som stort kystfart uten særskilt tillatelse fra Riksantikvaren. Slik fart vil medføre uakseptabel risiko for tap, skade og slitasje på kulturminnet. 
5. Fartøyet kan ikke destrueres eller slettes fra Skipsregistrene uten at Riksantikvaren har gitt skriftlig tillatelse til dette. Riksantikvaren skal ha skriftlig melding før fartøyet selges. 
6. Riksantikvaren har til enhver tid rett til å inspisere fartøyets tilstand og undersøke om vedlikehold og istandsettingsarbeider blir utført i samsvar med forutsetningene for å motta tilskudd. 
7. Riksantikvaren foretar registrering av avtalen i Skipsregistrene og avtalen kan ikke slettes uten Riskantikvarens samtykke.

Klager ba den 26.4.2009 om utsettelse av klagefrist, i en e-post. Den 27.4.2009 mottok klager svar fra Riksantikvaren der svarfristen ble utsatt uten at ny frist ble satt.  Klager påklaget vedtaket i brev datert 18.10.2009.

Riksantikvaren har vurdert klagen i brev til Miljøverndepartementet av 22.12.2009, der de opprettholder vedtaket.

Klagers anførsler, jf brev fra 18.10.2009

I sitt brev av 18.10.2009 presiserer klager at de aksepterer tilsagnene, men ikke de vilkårene som er satt. 

Klager anfører at de som følger av vilkårene vil miste retten til selv å avgjøre hvor fartøyet skal seile, at klager vil få en tidsubegrenset forsikringsplikt, samtidig som avtalen fratar stiftelsen retten til selv å velge om og når skipet skal destrueres.

Klager anfører videre at vilkårene skaper omfattende problemer for stiftelsens vernearbeid fordi de påfører stiftelsen omfattende økonomiske forpliktelser. Klager viser til at de ikke har fast inntekt eller annen kapital enn fartøyet, ikke rett til fri fast kaiplass eller rett til annen hjelp fra det offentlige som sikrer stiftelsen og de frivilliges muligheter til å forvalte fartøyet på langt sikt.

Klager presiserer at i praksis vil forpliktelsene gjelde lenge etter at tiltakene det er gitt tilskudd til, er utført. Riksantikvaren vil samtidig ha det siste ordet i enhver avgjørelse av betydning for fartøyet. Da klager vil miste viktige deler av sin råderett over skipet, vil også stiftelsen få redusert kontroll over sine utgifter. Klager er også av den oppfating at vilkårene begrenser muligheten til å selge skipet, da interessen for å kjøpe skip med slike heftelser er begrenset.    

Klager anfører videre at det er ulovlig å sette vilkår som forutsetning for tildelingen. Riksantikvaren pålegger stiftelsen omfattende forpliktelser, inklusiv vesentlige kostnader. Etter norsk rett kan intet forvaltningsorgan pålegge private rettsubjekter plikter av en slik art eller omfang uten med klar lovhjemmel. Da vilkårene er av en slik art at lovhjemmel er nødvendig, må manglende lovhjemmel medføre at vilkårene er ugyldige.

Subsidiært anfører klager at kravet om sakelig sammenheng mellom vilkårene og vedtaket og kravet om at vilkårene ikke skal være uforholdsmessig tyngende ikke er oppfylt.  Forvaltningen har ikke adgang til å stille vilkår på ulovfestet grunnlag. Klager viser til at formålet bak tilskuddsordningen er sikring, vedlikehold og istandsetting av verneverdige fartøyer. Med vilkårene i Verne- og vedlikeholdsavtalen oppnår Riksantikvaren omfattende kontroll over fartøyet, noe som ikke er et av de tidligere nevnte formål. Spesielt viser klager til at Riksantikvaren vil ha det avgjørende ordet i forhold til beslutninger som er en naturlig del av eiers råderett over fartøyet. Det å overføre myndighet til å fatte beslutninger om vesentlige forhold fra eier av fartøyet til Riksantikvaren på ubestemt tid, er noe langt mer enn de nevnte formål bak tilskuddsordningen.

Klager viser til at Staten er forpliktet til å gi full erstatning til eier av verneverdige fartøy, dersom de ønsker å overta eiendomsretten til fartøyene, jf. grunnloven § 105.
Videre påpeker klager at uavhengig om vilkårene har sakelig sammenheng med tildelingens formål, er de uforholdsmessig tyngende og må av den grunn settes til side som ugyldige. Vilkårene er ikke egnet til å realisere formålet med tilsagnet, nemlig bevaring av fartøyet. De er heller ikke nødvendige for å sikre M/S Hamen. De samlete ulempene med vilkårene er klart større enn fordelene ved at vilkårene opprettholdes. Stiftelsens formål som eier av M/S Hamen er å sørge for best mulig vern av fartøyet..

Klager anfører videre at vilkårene vanskeliggjør vernet av fartøyet.. Kravet om at fartøyet skal holdes evigvarende forsikret til tross for at arbeidene som skal utføres har begrenset levetid, virker sterkt tyngende. Det er vanskelig å få slike fartøyer forsikret og premiekravene for slike forsikringer kan bli meget høye. Samtidig vil et tidsubegrenset krav om at heftelsene skal registreres i Skipsregisteret NIS/NOR begrense fartøyets verdi som pantobjekt. Dette kan igjen hemme stiftelsens mulighet til å skaffe seg kapital med sikkerhet i fartøyet.

Klager viser videre til at vilkårene gir Riksantikvaren evigvarende rett til enhver tid å kunne inspisere fartøyets tilstand og undersøke om vedlikehold og istandsettingsarbeider blir utført i samsvar med forutsetningene for å motta tilskuddet. Dette til tross for at tilskuddet kun er gitt for årene 2009 og 2010, og at man ellers ikke vil ha noen garanti for å få tilskudd i fremtiden. Vilkåret vil ha en negativ innvirkning på fartøyets verdi ved et eventuelt salg på det åpne markedet.

Klagers kommentar til Riskantikvarens oversendelse av klagen, jf. brev av 22.3.2010

Utover det som allerede er anført i klagen av 18.10.2009 fra Stiftelsen, har klager, nå representert av Advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co, i brev av 22.3.2010 anført at Riksantikvaren ikke har vurdert alle anførslene i sin oversendelse av 21.12.2009.

Klager påpeker at de omtalte vilkårene i klagen av 18.10.2009 kun var ment som eksempler, og at klagen gjelder alle vilkårene i Verne- og vedlikeholdsavtalen. Klager viser spesielt til at punkt 2 og 6 i verneavtalen ikke er vurdert av Riksantikvaren. 

Klager supplerer også anførselen om at vilkårene er ulovlige med at Riksantikvaren viser til reglement for økonomistyring i Staten §§ 8 og 15 som er et internt reglement. Dette reglementet hjemler ikke adgangen til å pålegge private parter plikter. Videre viser klager til den ulovfestede forvaltningsrettslige vilkårlæren, som i følge klager ikke kan gjøres gjeldende som hjemmelsgrunnlag for å kunne oppstille vilkårene. Dette fordi vilkårene ikke har sakelig sammenheng med formålet, og fordi de er uforholdsmessig tyngende overfor stiftelsen.

I tillegg til det som er nevnt vedrørende vilkårene i klagen av 18.10.2009, anfører klager til avtalens punkt 4 at begrensninger i forhold til hvor fartøyet skal seile vil vanskeliggjøre det frivillige arbeidet for bevaring av fartøyet. Dette fordi fartøyet ikke har rett til kaiplass og heller ikke har egne inntekter. Det kan bli nødvendig for eier for egen regning å flytte fartøyet til rimeligere eller tryggere kaiplass. Grunnet vilkåret risikerer klager at det ikke gis tillatelse til å flytte fartøyet til de steder som er mest hensiktsmessige for å sikre bevaringen. Dette kan igjen begrense mulighetene til å skaffe flere midler til bevaring av fartøyet.

Klager viser også generelt til vilkårene og påpeker at disse ikke lar seg forene med kravet om at stiftelser skal være uavhengige. Konsekvensen av Verneavtalens vilkår kan derfor bli at Stiftelser ikke kan eie fartøy og samtidig motta tilskudd fra Riksantikvaren. 

Vedrørende klagefristen

Riksantikvarens tilsagnsbrev av 25.3.2009 poststemplet 3.4.2009, ble mottatt av Stiftelsen den 7.4.2009. Det fremgikk av brevet at klagefristen for tilsagnet var tre uker, og at fristen for aksept av vilkårene var fire uker etter mottak. Klagefristen for vedtaket utløp derfor 21.4.2009 mens klagefristen for vilkårene utløp den 28.4.2009.

Klager er av den oppfatning at da klagen gjelder vilkårene for tilskuddet og ikke selve vedtaket, kan ikke klagefristen på vilkårene være utløpt før akseptfristen. Videre at klagefristen ble forlenget i e-post fra Riksantikvaren hvor det ikke ble satt noen konkret ny frist. Riksantikvaren purret heller ikke på noe svar i denne sammenheng.  

Riksantikvarens vurdering:

I forhold til klagers anførsler om fraværende lovhjemmel for å kunne sette vilkår som betingelse for å kunne yte tilskudd, viser Riksantikvaren til ”Reglement for økonomistyring i staten §§ 8 og 15”. I følge disse kan det ved tilskudd etter fritt skjønn, settes vilkår. Videre viser Riksantikvaren til den forvaltningsrettslige vilkårlæren som også kan hjemle vilkår dersom vilkårene som settes, har sakelig sammenheng med tilskuddet og ikke er uforholdsmessig tyngende overfor tilskuddsmottakeren.

Riksantikvaren viser i denne sammenheng til blant annet departementets rundskriv T-1/08 hvor det står at ”Målet med tilskotsordninga er å sikre og setje i stand fartøy der det er inngått avtale med eigarar om vern”. Riksantikvaren påpeker at tilskudd i dag forutsetter i inngåelse av verne- og vedlikeholdsavtale som angir vilkår som skal aksepteres i skriftlig erklæring. 

Riksantikvarens nærmere redegjørelser for enkelte av vilkårene i verne- og vedlikeholdsavtalen gjengis kort nedenfor:

• Tidsubegrensede vilkår: Riksantikvaren mener at det kan stilles spørsmål ved å nødvendigheten av å sette tidsubegrensede vilkår, men mener at all den tid fartøyet har status som vernet skip er eier forpliktet til å utføre verne- og vedlikeholdsarbeid.
• Rapportering og kontroll: Riksantikvaren mener at de ifølge statens økonomi reglement er pålagt å føre kontroll med bruk av statlig midler. Resultatene som oppnås med støtte skal vurderes opp mot målene for ordningen.
• Registrering i NIS-NOR: Riksantikvaren forutsetter at enhver som tilbyr finansiering av et fartøy vil kreve registrering i NIS-NOR. De hevder videre at en tinglyst verne- og vedlikeholdsavtale og det at seiling utover stor kystfart krever særskilt godkjenning, bare er en fordel om man skal ta opp lån med pant i båten. Riksantikvaren fastholder vilkåret om registrering i NIS-NOR og at det har sakelig sammenheng med formålet for tildelingen av støtte.
• Forsikring: Riksantikvaren fremholder at det i enkelte tilfeller vil være et rimelig og ikke alt for tyngende vilkår å stille krav om forsikring. I denne saken kan det vurderes å frafalle kravet.
• Krav til søknad om seiling i stor kystfart: Riksantikvaren krever ikke, som klager hevder, å få bestemme hvor fartøyet skal seile, men ønsker å begrense muligheten for tap og skade på et viktig kulturminne, ved at klager må innhente Riksantikvarens samtykke dersom de ønsker å seile i stor kystfart, se definisjon av dette under departementets vurderinger i pkt 4.
• Riksantikvaren tilbakeviser at vilkårene påfører stiftelsen omfattende økonomiske forpliktelser og reduserer mulighetene for finansiering. Riksantikvaren har ikke ambisjoner om å eie fartøyet. Skipet kan selges uten innblanding men eier må si i fra om de ønsker å destruere skipet. Dette vil i liten grad redusere mulighetene for finansiering.

Departementets merknader

Vedrørende klagefristen

Miljøverndepartementet viser til at det som hovedregel er en 3 ukers klagefrist fra tidspunktet underretning om vedtaket har kommet fram til parten, jf. forvaltningsloven (fvl) § 29 første ledd, første punktum. Videre skal forvaltningsorganet som fatter vedtak i sin underrettelse om vedtaket, blant annet gi opplysninger om klagefristen, jf. fvl § 27 tredje ledd. Når Riksantikvaren har satt en annen frist for aksept av vilkårene er departementet enig med klager i at klagefristen må bli den samme som akseptfristen.

Klager viser til e-post korrespondanse med saksbehandler hos Riksantikvaren hvor saksebehandleren ikke satte noen konkret frist men skrev ”Det er i orden at dere venter litt med svar, men vi bør ha det om ikke så lenge slik at ingen finner på å omdisponere midlene”. Departementet er enig med klager i at Riksantikvaren burde ha gitt en konkret frist i denne sammenheng. Allikevel må Riksantikvarens uttalelse i e-post av 28.4.2009 forstås slik at klagen må være kommet inn innen rimelig tid. Departementet er enig i at 5 måneder vanskelig kan sies å være innen rimelig tid.
Departementet forstår imidlertid Riksantikvarens oversendelse slik at de under enhver omstendighet mener det foreligger særlig grunn til å prøve klagen selv om klagefristen er oversittet, jf. fvl § 31 første ledd litra b.  Departementet er enig i vurderingen.

Klagen tas følgelig opp til behandling.  

Generelt om vilkårene

Vilkårene i Verne- og vedlikeholdsavtalen for fartøyer er et resultat av flere års forvaltningspraksis. Eiere som har inngått en avtale med Riksantikvaren om at båten har status som vernet fartøy, kan søke om tilskudd. Tilskudd gis etter en streng prioritering, der det knyttes vilkår til det å motta tilskudd fra staten. Alle fartøyer som får tilsagn om tilskudd, må inngå en Verne- og vedlikeholdsavtale, der det er tatt inn standardiserte vilkår.

Riksantikvaren og departementet er enige om at man skal foreta en gjennomgang av dagens ordning med formål å forenkle ordningen. I dag er det slik at man først inngår en avtale med eier om at båten har status som vernet fartøy, for deretter å inngå en drifts- og vedlikeholdsavtale, dersom man søker og får tilsagn om tilskudd. Denne klagesaken vurderes imidlertid etter dagens ordning.

Tilskudd til fartøy er ikke en rettighetsbasert ordning, som innebærer at man har krav på tilskudd forutsatt at man oppfyller visse kriterier, slik for eksempel statlig bostøtte er. Tilskudd kan gis etter en prioritering, og det knytter seg vilkår til å motta støtte fra staten.

Midlene fra statsbudsjettet kapittel 1429 post 74 skal brukes til sikring, vedlikehold og istandsetting av verneverdige fartøyer slik dette er presisert i tilsagnsbrevet. Dersom tilskuddets størrelse er over 100 000 kroner, skal tilskuddsmottaker undertegne en Verne- og vedlikeholdsavtale med vilkår. Denne avtalen skal være undertegnet før tilskuddsmidler kan utbetales..

Hjemmel for å stille vilkår

Departementet viser til Riksantikvarens begrunnelse i denne sammenheng. I ”Reglement for økonomistyring i staten” § 8 fastsatt 12. desember 2003 står det ”I tilskuddsbrev til den enkelte mottaker skal tilskuddsforvaltere angi formål og vilkår for tilskuddet og tilskuddsbeløpet, herunder forbehold om oppfølgning og kontroll i samsvar med bevilgningsreglementet i § 10 annet ledd”.

I medhold av reglementet som gjelder alle statlige tilskuddsordninger kan Riksantikvaren som statlig organ, fastsette vilkår for å yte tilskudd.
Under henvisning til Bevilgningsreglementets § 10 har Riksantikvaren adgang til å føre kontroll med at tilskuddet brukes etter forutsetningene. Riksrevisjonen har tilsvarende kontrolladgang hjemlet i lov om riksrevisjonen av 7. mai 2004 § 12.

Gjennom en Verne- og vedlikeholdsavtale sikrer Riksantikvaren at tilskuddet blir brukt i henhold til forutsetningene. Det er videre Riksantikvarens rett og plikt å kontrollere at det oppnås resultater i tråd med formålet for tildelingen av midler.

Miljøverndepartementet er på denne bakgrunn ikke enig med klager i at det ikke er hjemmel til å sette vilkår ifm at det gis tilsagn om tilskudd.
 
Departementet viser også til den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslæren, som hjemler adgang til å sette vilkår når det gis tilskudd eller konsesjon. Her stilles det krav om sakelig sammenheng mellom vilkårene og formålet med tilskuddet, og at vilkårene ikke må være uforholdsmessig tyngende for søker. 

Nærmere om vilkårene i Verne- og vedlikeholdsavtalen:

1. Klager anfører at registrering av fartøyet i skipsregisteret NIS-NOR vil gjøre det vanskelig å ta opp lån med pantesikkerhet i fartøyet.
   Rent generelt vil en pantsetter ønske å være fullt opplyst om alle heftelser og forhold ved objektet som skal pantsettes. Departementet er av den oppfatning at mest mulig åpenhet rundt de heftelsene Vern- og vedlikeholdsavtalen påfører fartøyet ikke bare er en fordel, men også er nødvendig. Departementet er derfor ikke enig i at dette vilkåret er urimelig tyngende, slik klager hevder. Det vises for øvrig til sjøloven § 11 som sier at ethvert norsk skip med større lengde enn 15 meter eller mer, skal innføres i skipsregisteret eller i internasjonalt skipsregisteret dersom vilkårene for registrering er oppfylt.  Departementet kan heller ikke se at det foreligger særlige forhold i denne saken, som skulle medføre at fartøyet ikke skal registreres i NIS-NOR. 
2. Alle typer istandsettingsarbeider og alt vedlikehold skal utføres i overensstemmelse med fartøyets egenart og med metoder og prinsipper som det er tradisjon for. Arbeid som går ut over vanlig vedlikehold skal være godkjent av Riksantikvaren eller den han bemyndiger før det igangsettes. Dette gjelder også pålegg fra Sjøfartsdirektoratet som medfører inngrep i fartøyet. Dette er klager ikke uenig i. De anfører imidlertid at dersom dette skal gjelde til evig tid, er dette urimelig tyngende jfr for øvrig pkt 6.
3. Klager hevder videre at vilkåret om at eier plikter å holde fartøyet forsikret vil være svært kostnadskrevende. Et krav om forsikring vil bli vurdert ut i fra en sammenstilling av skipets verdi, tilskudd som gis og fartøyets totale økonomi. Som det fremgår av vilkåret, kan Riksantikvaren i særlige tilfeller gjøre unntak fra kravet om forsikring. Riksantikvaren har i sin oversendelse til departementet konkludert med at det ikke vil bli stilt krav om forsikring. Departementet viser til dette og er enig i Riksantikvarens beslutning.  
4. Klager hevder også at kravet om at man må innhente Riksantikvarens tillatelse for å seile utover stor skipsfart er urimelig tyngende. I praksis betyr dette at fartøyet kan seile langs norskekysten samt i svensk, dansk og tysk farvann.
   Når man mottar betydelige midler av staten til istandsetting av et nasjonalt viktig kulturminne, er det viktig at staten har en viss kontroll med kulturminnet. Seiling utover stor skipsfart er risikofylt og kan føre til tap og skader på kulturminne. I tillegg er det liten eller ingen grunn til å bruke betydelig ressurser på et kulturminne som ikke er i norske farvann.
   Vilkåret er for øvrig helt i tråd med Kulturdepartementets praktisering av kulturminneloven § 23 litra f, som regulerer utførsel av gjenstander som er eldre enn 50 år, herunder båter. Dagens praktisering av kulturminneloven § 23 gir for øvrig en utvidet rett til å seile også til de nordiske land uten å søke om dispensasjon. Miljøverndepartementet kan etter dette ikke se at vilkåret kan ansees som urimelig tyngdene.
5. Klager anfører at kravet om skriftlig tillatelse fra Riksantikvaren for at fartøyet kan destrueres eller slettes fra Skipsregistrene kan medføre urimelig tyngende kostnader for stiftelsen. Departementet legger til grunn at formålet med stiftelsen er det samme som formålet med verne- og vedlikeholdsavtalen, nemlig å bevare fartøyet. Vilkåret om at Riksantikvaren skal avgi sin uttalelse før fartøyet eventuelt kan destrueres eller slettes fra registeret kan etter Miljøverndepartementets vurdering ikke ha noen praktisk betydning for kostnadene ved destruksjon. Vilkåret er nødvendig for å føre kontroll over viktige norske kulturminner. Det forutsettes at Riksantikvaren ved behandling av en eventuell søknad om destruksjon, vil foreta en helhetlig vurdering både ift kulturminnefaglige og økonomiske hensyn. Departementet fastholder at Riksantikvaren skal underrettes skriftlig ved destruksjon eller når fartøyet ønskes slettet fra Skipsregisteret. Vilkåret kan etter departementets vurdering ikke sies å være urimelig tyngende.
6. Klager hevder også at vilkåret om at Riksantikvaren til enhver tid skal kunne foreta inspeksjoner og undersøkelser også etter at arbeidene i tilknytning til tilskudd er utført, innebærer at Riksantikvaren får siste avgjørende ord i flere avgjørelser av betydning for fartøyet. Departementet er enig med klager i at Riksantikvaren med en tidsubestemt myndighet til å godkjenne alt arbeid på fartøyet utover de arbeidene som det er gitt tilskudd til, ikke er nødvendig for å sikre de konkrete istandsettings- og vedlikeholdsarbeidene. Vilkåret går lenger enn det som er nødvendig ift formålet med de midlene som er gitt.  Vilkåret om å foreta inspeksjoner og undersøkelser begrenses derfor til å gjelde fram til de konkrete arbeidene er utført og godkjent og tilskuddet utbetalt.  
7. Avtalens siste punkt om at Riksantikvaren foretar registrering i Skipsregistrene og avtalen ikke kan slettes uten Riksantikvarens samtykke, er ikke direkte påklaget. Punktet er allikevel berørt under departementets merknader punkt 1.

Vilkårenes sakelig sammenheng med formålet

Når det gjelder anførslene i saken om at vilkårene som er satt ikke har sakelig sammenheng med formålet, viser departementet til vurderingen av vilkårene ovenfor og de konklusjonene som der fremkommer.  

Om vilkårene er uforholdsmessig tyngende

Når det gjelder klagers anførsel om at vilkårene er uforholdsmessig tyngende vil departementet delvis tilbakevise dette. Departementet har til fordel for klager endret kravet i vilkår nummer 6 vedrørende inspeksjon av fartøyet. Videre har departementet fraveket fravet om forsikringsplikt, se pkt 6. Departementet kan med grunnlag i redegjørelsen gjort ovenfor, ikke se at de øvrige vilkårene er urimelig tyngende overfor stiftelsen.

Konklusjon

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider ved saken og har etter en helhetsvurdering konkludert med at Riksantikvarens vedtak opprettholdes med unntak av at krav om forsikring frafalles og at Riksantikvaren inspeksjons- og undersøkelsesrett opphører når arbeidene er godkjent og tilskuddet er utbetalt.

Klager har etter dette fått delvis medhold og kan kreve å få dekket nødvendige kostnader, jf fvl § 36.

Med hilsen

Elisabeth Platou (e.f.) avdelingsdirektør

Eirik T. Bøe seniorrådgiver

Kopi:

Riksantikvaren
Wikborg og Rein