Klage på vedtak om avslag på søknad om tilskudd til restaurering av fiskefartøyet ”Signe 1”

Signe 1 er en fiskebåt fra 1908 bygget av en lokal konstruktør i Tromsø. I 2012 søkte båteier, Arnt Ryvold, Riksantikvaren om tilskudd på kr. 550.000,- til utbedring av båten. Grunnet begrensede midler har Riksantikvaren måtte prioritere strengt mellom ulike prosjekter innen fartøyvern inneværende år. Gjeldende prosjekt nådde ikke opp i konkurranse med andre og Riksantikvaren avslo søknaden. Vedtaket ble påklaget og Riksantikvaren opprettholdt sitt vedtak. Saken ble dermed sendt over til Miljøverndepartementet for endelig behandling. Departementet opprettholdt Riksantikvarens vedtak i saken.

Miljøverndepartementet viser til ditt brev av 22.3.2012 vedrørende klage på Riksantikvarens vedtak av 28.2.2012 om tilskudd til restaurering av fiskefartøyet ”Signe 1”. Departementet viser videre til ditt brev av 23.4.2012 med kommentarer til Riksantikvarens oversendelse.   

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering på grunnlag av fremlagte saksdokumenter ikke funnet grunn til å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 28.2.2012. Klagen tas ikke til følge.

”Signe 1” ble bygd i 1908 av en lokal konstruktør i Tromsø. Fartøyet har helt frem til 1997 blitt brukt som fiskebåt. I 1998 innvilget Riksantikvaren tilskudd til istandsetting av båten som fant sted ved Nordnorsk fartøyvernsenter. Fartøyet fikk vernestatus av Riksantikvaren etter istandsettingen. Den 10.1.2012 søkte klager om tilskudd på kr 555.000,- til utbedring av båten. På grunn av begrenset med midler måtte Riksantikvaren prioritere strengt mellom ulike prosjekter i 2012 innen fartøyvern. Søknaden om tilskudd til båten nådde ikke opp i konkurranse med andre prosjekter og Riksantikvaren fattet vedtak om avslag den 28.2.2012. Vedtaket ble påklaget av søker Arnt Ryvold (heretter kalt klager), jf brev av 20.3.2012.

Klagers anførsler, jf brev datert 20.3.2012

Klager viser til at dersom båten ikke får støtte vil den gå i opplag. Fartøyet vil ikke kunne følge Riksantikvarens antikvariske grunnprinsipp om ”Bruk er det beste vern”. Båten har i sine 104 år tilhørt området og har en særlig tilnytning til Tromsø. Båten tilbyr turister og lokalbefolkningen båtturer om sommeren. Virksomheten har en stor etterspørsel og det vil være et stort tap for byen dersom fartøyet ikke får drive sine aktiviteter. Det har hele tiden vært viktig å gjøre ”Signe 1” mest mulig tilgjenglig for folk flest gjennom faste turer om sommeren. Klager mener at båten oppfyller Riksantikvarens krav om offentlig tilgjenglighet, allmenn interesse og lokal forankring.

Klager viser til at driften av ”Signe 1” gir nok inntekter til å dekke løpende vedlikehold, noe som oppfyller Riksantikvarens krav om at det i et restaureringsprosjekt skal være mulig å sette og holde et fartøy i stand. Lekkasjen som er oppstått og som er bakgrunn for søknad om tilskudd, ble vurdert utbedret allerede da båten fikk tilskudd av Riksantikvaren for istandsettingen ved fartøyvernsenteret i 1998/1999. I samråd med Riksantikvaren ble utbedring da vurdert ikke å være påkrevet, noe klager aksepterte. Siden da har klager holdt skadene i sjakk. Nå må skadene utbedres permanent. Klager har hele tiden forutsatt at han ville få støtte når skadene måtte utbedres. Klager viser videre til at det allerede er lån på båten og han kan ikke ta opp mer lån for utbedringen. Båten er dermed helt avhengig støtte fra Riksantikvaren.  

På grunnlag av det som hittil er nevnt mener klager det mangler samsvar mellom Riksantikvarens vedtak om avslag og hovedkriteriene som Riksantikvaren legger til grunn for tilskudd generelt.

Riksantikvarens merknader i oversendelsesbrev av 7.5.2012

Riksantikvaren har måttet foreta en ekstra streng prioritering i forhold til fordeling av tilskudd til fartøyvern i 2012. Kriteriene som har vært lag til grunn i denne vurderingen er nedfelt i den nasjonale verneplan for fartøy. Innenfor kriteriene har Riksantikvaren foretatt en ytterligere prioritering blant fredete fartøy, større fartøy som står i fare for å miste sertifikater og fartøy som vil komme av slipp/dokk. Riksantikvaren erkjenner at båten oppfyller kriteriene for å få tilskudd. Disponibel sum til fordeling i år er kun 22 % av søknadsbeløpet. I realiteten enda mindre når forhåndstilsang og forpliktelser overfor prosjektene ”Hestmanden” og ”Kysten” trekkes fra de 42 millionene som Riksantikvaren har til rådighet.

Riksantikvaren viser til at søknaden fra klager ikke inneholder finansieringsplan. Det fremkommer heller ikke om det er søkt om midler andre steder eller om prosjektet vil bli gjennomført uavhengig av støtte fra Riksantikvaren. Klager har tidligere søkt om tilskudd på kr 330.000,- til motorrelaterte tiltak og fikk avslag. Riksantikvaren påpeker at status som vernet skip gir eier rett til å søke om tilskudd, men ingen garantier.

Vurderingene som ble gjort i forbindelse med utbedringene i 1998-99, var en konsekvens av de ordinære retningslinjer for antikvarisk arbeid. Et sentralt prinsipp her er at det ikke skal foretas utskiftninger utover det som er nødvendig. Samtidig vil materialenes levetid alltid medføre at det før eller senere er nødvendig med nye utskiftninger. Riksantikvaren kan ikke på grunn av et tidligere tilskudd forutsettes å ha forpliktet seg til å finansiere fremtidige arbeid på fartøyet. Det forholdet at antikvariske prinsipper, som legges til grunn for tilskudd, er oppfylt, forplikter heller ikke Riksantikvaren til å yte tilskudd.

Klagers kommentarer til Riksantikvarens oversendelse, datert 23.4.2012

Klager påpeker at han er klar over at ”Signe 1” ikke har krav på tilskudd selv om båten har fått status som verneverdig fartøy. Allikevel er det en faglig svikt av Riksantikvaren når de ikke gir støtte til et verneverdig fartøy som risikerer å gå tapt. Utbedringskostnadene vil trolig bli mye høyere dersom skaden på båten ikke snarest repareres. Klager mener at selv om Riksantikvaren ikke er direkte forpliktet til å gi støtte har de implisitt et særlig ansvar til å påse at et verneverdig fartøys eksistens ikke er truet. Fartøyets høye alder, spesielle tilknytning til lokalmiljøet og antikvariske verneverdi bør i denne sammenheng tillegges spesiell stor vekt.

Klager viser til at han etter å ha restaurert fartøyet i 1999, har drevet ”Signe 1” i 12 år som fisketurbåt for turister og lokalbefolkning. Forretningen har ikke gitt noen særlige inntekter sett i forhold til utgiftene knyttet til båten. Allikevel er båtens virksomhet blitt høyt verdsatt i lokalmiljøet. Turene gir folk en kulturopplevelse da folk lærer både om båten, dens bruk og fangst. Klager påpeker at for å kunne drive virksomheten har han måtte ofre mye tid og ressurser. Som entusiast har penger heller ikke vært hovedformålet med virksomheten.  

Klager viser til at han har søkt Riksantikvaren om støtte tidligere men nærmest konsekvent fått avslag, noe som oppleves som distanserende og sårende. Riksantikvaren nøler ikke med å sette opp kriterier for å prioritere søknader uten å relatere disse kriteriene til ”Signe 1”, til tross for at fartøyet oppfyller alle kriteriene for å kunne bli prioritert. Klager mener at behandlingen av hans søknad synes å være preget av at hans tidligere søknader også er blitt avslått. Knapphet på ressurser oppleves mer som en standardbegrunnelse for avslaget i saken. I denne sammenheng viser klager til at han først etter å ha klaget på vedtaket fikk en nærmere vurdering fra Riksantikvaren av om ”Signe 1”oppfyller Riksantikvarens kriterier for tilskudd. En slik vurdering hadde vært på sin plass i dialogsfasen med klager slik at han allerede da kunne ha vurdert sin sjanse for å lykkes.

Departementets merknader

Miljøverndepartementet viser til at grunnet stor søkermasse og knapphet på tilskuddsmidler, må Riksantikvaren foreta en streng prioritering. Det er flere faktorer som spiller inn når det skal avgjøres hvilke prosjekter som når opp ift fordeling av midler. Allmenn interesse, lokal tilhørighet, offentlig tilgjenglighet og egenfinansiering er blant annet viktige vurderingsmomenter i denne sammenheng. Samtidig vil for eksempel fartøy som er avhengig av kritiske tiltak for å forhindre havari, eller lignende, bli høyt prioritert. Departementet oppfatter Riksantikvaren slik at begrunnelsen for avslaget i hovedsak er en prioritering i forhold til tigjengelige tilskuddsmidler. Mangler i søknaden, som er nevnt i oversendelsesbrevet, har ikke vært avgjørende for avslaget.

Departementet ser at båten har en viktig tilknytning til og utgjør et viktig kulturtilbud i Tromsø. Samtidig må Riksantikvaren prioritere strengt mellom viktige prosjekter. Det forholdet at fartøyet oppfyller kriteriene for å kunne bli prioritert betyr at fartøyet kan søke om tilskudd og at de har en mulighet for å få tilskudd i konkurranse med andre prosjekter. Om fartøyet faktisk får tilskudd vil avhenge av tilgjenglige midler, søkerantallet, den totale søknadssummen og ikke minst de ulike prosjektenes innhold, omfang og viktighet. Departementet finner ikke grunn til å overprøve Riksantikvarens skjønnsmessige vurdering i denne sammenheng.

Departementet kan for øvrig ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil eller lovanvendelsesfeil som kan ha virket inn på innholdet i vedtaket, jf. Forvaltningslovens § 41.

Konklusjon

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering på grunnlag av fremlagte saksdokumenter ikke funnet grunn til å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 28.2.2013.

Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou
Avdelingsdirektør (e.f.)

Zubair Ali Syed
rådgiver    

Kopi:
Riksantikvaren
Arnt Ryvold, Strandveien 45, 9007 TROMSØ