Klage på Riksantikvarens vedtak om sikring av automatisk fredet kulturminne – Storslett – Brensholmen, gnr. 170, bnr. 7, Tromsø kommune – avgjørelse i klagesak

Vi viser til deres brev av 20. juli 2013 vedrørende klage over Riksantikvarens vedtak av 25. juni 2013. I vedtaket pålegges Brensholmen Sommarøy Vannverk å dekke kostnadene til sikring av automatisk fredete kulturminner på Storslett – Brensholmen gnr./bnr. 170/7 i Tromsø kommune, jf. kulturminneloven § 8 (3) og § 10. Kostnadene var beregnet til kr. 840 500,-.

Riksantikvaren har vurdert klagen, og har i brev av 19. mai 2015 oversendt saken til endelig behandling i Klima- og miljødepartementet. I oversendelsen omgjør Riksantikvaren delvis sitt vedtak av 25. juni 2013, slik at klagers dekning av kostnadene er satt ned til kr. 420 250,-. For øvrig opprettholder Riksantikvaren sitt vedtak av 25. juni 2013.

Departementet beklager at det har tatt tid å ferdigbehandle saken.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken, og har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å endre Riksantikvarens vedtak av 19. mai 2015. Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn for saken

Brensholmen Sommarøy Vannverk ble etablert i 1957. Vannverket skulle sikre vann av drikkevannskvalitet til private, næringsmiddelindustri, offentlige skoler og institusjoner i bygdene Brensholmen, Sommarøy og Hillesøy i daværende Hillesøy kommune. I forbindelse med etableringen ble det anlagt vei, og sprengt ut og gravd grøfter for å legge vannrør fra kilden Elvedalsvannet til demningen K70.

I 2000 ble det registrert en lokalitet med tre steinaldertufter på Brensholmen. Lokaliteten måler 55x32 meter. Tuftene er mellom åtte og elleve meter i diameter, og ligger i en klynge. De er markert som fordypninger på ca. 0,5 meter. Lokaliteten ligger ca. 12 meter over havet. Prøver viser at lokaliteten er om lag 4100 år gammel. Den ene tuften var skadet på registreringstidspunktet. Skaden stammer fra den gang det i forbindelse med etableringen av vannverket ble anlagt vei og lagt ned rør på 1950-tallet. Grunneier ble informert om funnene i brev av 2. mars 2001.

Etter pålegg fra Mattilsynet om å utbedre vannkvaliteten måtte vannverket legge nye rør og trekkrør fra kilden Elvedalsvannet til demningen K70. I forkant av tiltaket tok vannverket muntlig kontakt med kommunen. Under telefonsamtalen fremgikk det verken at tiltaket var søknadspliktig, eller at kommunen hadde andre innvendinger. Kommunen opplyste heller ikke om at det var registrert automatisk fredete kulturminner i området.  

Uten nærmere undersøkelser gikk vannverket i gang med arbeidet våren/forsommeren 2012. I tillegg til å skifte ut trekkrørene forsterket vannverket også den eksisterende veien opp til demningen, og anla snuplass. Tiltaket medførte skader på den aktuelle lokaliteten. Skadene ble ved en tilfeldighet oppdaget i slutten av juli 2012. Tuft 3 må anses tapt som følge av tiltaket. Tuft 2 – som var konstatert skadet allerede ved registreringen i 2000 – er påført ytterligere og alvorlig skade. Tuft 1 er ikke påvirket av tiltaket.

Etter tilrådning fra Troms fylkeskommune fattet Riksantikvaren vedtak om sikring av automatisk fredet kulturminne jf. kml. §§ 8 (3) og 10 i brev av 25. juni 2013. Sikringsarbeidet går dels ut på tilbakeføring av kulturminnene så langt det lar seg gjøre, og dels å dokumentere tuftene for å sikre kunnskap om kulturminnene. Kostnadene til dette var beregnet til kr. 840 500,-. Vannverket klager på vedtaket i brev av 20. juli 2013. I brev av 19. mai 2015 oversendes saken til departementet for endelig avgjørelse. I oversendelsen viser Riksantikvaren til at de har vurdert saken på nytt, og omgjør på bakgrunn av nye opplysninger og lang saksbehandlingstid delvis sitt vedtak av 25. juni 2013.  

I brev av 3. juni 2015 har departementet etterspurt en ytterligere redegjørelse for vurderingene som er lagt til grunn for den delvise omgjøringen. I brev av 2. september 2015 gjør Riksantikvaren nærmere rede for sitt omgjøringsvedtak. I brev av 27. september 2015 kommenterer klager Riksantikvarens redegjørelse.

I brev av 19. februar 2016 har departementet bedt Riksantikvaren om å vurdere de merkostnadene skadene påført lokaliteten i 2012 antas å utgjøre, sett i forhold til rettekostnadene for de skader som allerede var påført lokaliteten på 1950/60/70-tallet.

Klagers anførsler jf. brev av 20. juli 2013

Under telefonsamtalen med kommunen i forkant av det gjennomførte tiltaket fremgikk det verken at tiltaket var søknadspliktig, eller at kommunen hadde andre innvendinger.

Klager var ikke kjent med at det var fredete kulturminner i området. Kulturminnene fremgikk ikke av kart vannverket hadde tilgjengelig, og det ble heller ikke opplyst om kulturminnene i telefonkontakten med kommunen. Klager mener videre at det er urimelig at vanskelig tilgjengelige kart er eneste informasjonskilde for å gjøre seg kjent med kulturminner i området.

Klager viser videre til at tiltaket ble utløst som følge av et pålegg fra Mattilsynet for å sikre vannkvaliteten, og at vannverket har måttet ta opp et stort lån for å etterleve pålegget. Vannverket – som er organisert som et andelslag og som hovedsakelig er drevet på dugnad – har ikke økonomi til å dekke kostnadene som sikringsvedtaket pålegger dem.

Klager anfører også at vedtaket bygger på feil oppfatning av faktum i saken. For det første har Riksantikvaren lagt til grunn at det aktuelle tiltaket har medført sprenging og graving av grøfter. Traseen ble gravd og sprengt opp av vannverket og Troms kraft på 1950/60/70-tallet, men det har ikke blitt gravd eller sprengt i forbindelse med det aktuelle tiltaket. Arbeidet har kun bestått i å etterfylle masse for å styrke den eksisterende veien, samt å anlegge snuplass, og nye trekkrør for strømkabel er lagt i allerede eksisterende grøfter.

For det andre er det feilaktig lagt til grunn at grunneier hadde informert vannverket om de registrerte kulturminnene. Grunneier videreformidlet aldri kunnskapen om kulturminnene i området til vannverket.

Riksantikvarens merknader, jf. oversendelsesbrev av 19. mai 2015, ytterligere redegjørelse av 2. september 2015, og vurdering av kostnader til retting i brev av 4. april 2016.

Riksantikvaren la i sitt vedtak av 25. juli 2013 til grunn at tiltaket innebar graving og sprengning av nye grøfter. Basert på klagers opplysninger legger Riksantikvaren i det omgjorte vedtaket til grunn at det ikke ble gravd eller sprengt i forbindelse med tiltaket. Uavhengig av om det ble gravd og sprengt har imidlertid arbeidet med forsterkning av veien og etableringen av snuplass medført skade på lokaliteten; den ene av de tre tuftene er gått tapt, og tuften som allerede var skadet på registreringstidspunktet i 2000 er påført ytterligere og alvorlig skade. Det er disse skadene vedtaket av 19. mai 2015 søker å reparere og dokumentere restene av.

Riksantikvaren la videre i sitt vedtak av 25. juni 2013 til grunn at grunneier hadde informert vannverket om de registrerte kulturminnene i området. Etter klagen fra vannverket legger Riksantikvaren til grunn at grunneier ikke hadde informert vannverket om de registrerte kulturminnene.

Riksantikvaren presiserer i oversendelsen at de nye opplysningene ikke har betydning for deres vurdering av det ulovlige tiltaket. Etter kml. § 9 plikter ansvarlig leder ved større private tiltak å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner på en måte som nevnt i § 3 første ledd, jf. § 8 første ledd. Brudd på Tromsø kommunes meldeplikt etter kulturminneloven og veiledningsplikt etter forvaltningsloven fritar ikke tiltakshaver for en selvstendig plikt til å forelegge saken for kulturminnemyndigheten etter kulturminneloven § 9. De nye opplysningene i saken har imidlertid ført til at Riksantikvaren vurderer forholdet som noe mindre alvorlig enn først antatt. På bakgrunn av dette, og den uforholdsmessig lange saksbehandlingstiden, finner Riksantikvaren at det foreligger særlige grunner for å sette ned kravet om kostnadsdekning i det opprinnelige vedtaket, jf. kml. § 10.

I brev av 3. juni 2015 etterspør departementet en nærmere redegjørelse av hvilke forhold som har vært avgjørende for vurderingen av om det foreligger særlige grunner jf. kml. § 10, utover den lange saksbehandlingstiden og de feilaktige opplysninger som lå til grunn for det opprinnelige vedtaket.

I brev av 2. september 2015 viser Riksantikvaren til at det aktuelle tiltaket skyldes et pålegg fra Mattilsynet, og således ikke har hatt et kommersielt siktemål. Riksantikvaren legger også vekt på at pålegget fra Mattilsynet førte til at vannverket måtte ta opp et stort lån. Sammenholdt med det forhold at vannverket har en relativt beskjeden omsetning, og at det i hovedsak drives ved dugnadsarbeid, mener Riksantikvaren at krav om full dekning av sikringskostnadene ligger i grenseland for hva som kan anses urimelig tyngende jf. kml. § 10.

I brev av 19. februar 2016 etterspør departementet en vurdering av de merkostnader skadene påført lokaliteten i 2012 antas å utgjøre, sett i forhold til rettekostnadene for de skader som ble påført lokaliteten allerede på 1950/60/70-tallet.

I sitt svar i brev av 4. april 2016 viser Riksantikvaren til at lokaliteten først ble registrert i 2000, og at det derfor ikke er mulig å fastslå lokalitetens tilstand før grøftene ble etablert på 1950/60/70-tallet. Det er imidlertid klart at lokaliteten på registreringstidspunktet bestod av tre tufter, og at tiltaket i 2012 har ført til at den ene av de tre tuftene gått tapt, mens tuften nærmest anleggsveien – som ble konstatert skadet allerede ved registreringen i 2000 – er påført ytterligere og alvorlig skade. Uten å nøyaktig kunne angi forholdet mellom rettekostnadene for skadene som ble påført ved det ulovlige tiltaket i 2012 opp mot kostnader for tidligere skader, mener derfor Riksantikvaren at de med god margin har tatt høyde for den usikkerhet som foreligger ved å redusere pålegget med 50%.

Klagers kommentarer til oversendelsesbrev og Riksantikvarens redegjørelse, jf. brev av 27. september 2015.

Klager kan ikke pålegges rettekostnader for skader som er forårsaket av tidligere sprengning og graving i traseen.

Kulturetaten har sett at det har foregått arbeider i fjellsiden, men har ikke gitt beskjed om at vannverket måtte utvise særskilt aktsomhet.

Vannverket har ikke kapasitet til å dekke rettekostnadene de nå er pålagt. Klager kan være tilbøyelig til å betale boten de har fått, men dersom kravet fra Riksantikvaren blir stående har de ikke økonomi til å akseptere noen av kravene.

Departementets vurderinger

Etter kml. § 9 plikter den ansvarlige leder ved planlegging av "større private tiltak" å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner på en måte som nevnt i § 3 første ledd, jfr. § 8 første ledd. Departementet finner det klart at arbeidene vannverket har utført ved omlegging av rør, anlegg av vei og snuplass er å betrakte som et "større privat tiltak" etter bestemmelsen. Vannverket hadde følgelig en plikt til å undersøke om tiltaket ville virke inn på automatisk fredete kulturminner i området, jf. kml. § 9. Departementet er videre enige med Riksantikvaren i at brudd på kommunens melde- og veiledningsplikt ikke fritar tiltakshaver for å oppfylle undersøkelsesplikten i § 9 ved i forkant å forelegge saken for kulturminnemyndigheten.

I oversendelsen til departementet reduserer Riksantikvaren rettekostnadene med 50%. Den viktigeste forutsetningen for reduksjonen av kostnadene var opplysningen om at den aktuelle utskiftningen av vannrør i 2012 ikke innebar sprengning og graving av nye grøfter. Riksantikvaren har videre vektlagt lang saksbehandlingstid, den økonomiske belastningen pålegget medfører for denne tiltakshaveren, og at tiltaket skyldes et pålegg fra Mattilsynet. Videre forstår departementet Riksantikvaren slik at det er noe usikkerhet knyttet til forholdet mellom rettekostnadene for skadene som ble påført i 2012, opp mot skader som var påført lokaliteten før registreringen i 2000. Ved å redusere rettekostnadene med 50 % mener Riksantikvaren at det med god margin er tatt høyde for den usikkerhet som foreligger. Departementet slutter seg til denne vurderingen. Utover dette har departementet har ingen merknader til Riksantikvarens skjønnsutøvelse i saken.

Departementet kan for øvrig ikke se at foreligger feil ved lovanvendelsen eller saksbehandlingen, feil som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41. Klagen tas derfor ikke til følge.

 

Med hilsen                                                                        

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Kristine Oftedal Nicolaisen
rådgiver

Kopi til:
Riksantikvaren
Postboks 8196 Dep
0034 OSLO