Klage på Riksantikvarens vedtak om avslag på dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd, Hollum, gbnr. 44/1, Melhus kommune, Sør-Trøndelag

Klima- og miljødepartementet viser til brev av 16. februar 2017 med klage på Riksantikvarens vedtak av 11. januar 2017 om ikke å tillate inngrep i automatisk fredet kulturminne, gravfelt og bosettingsspor (id. 73215), Melhus, gbnr 44/1, Sør Trøndelag.

Klima- og miljødepartementet har på bakgrunn av en helhetsvurdering av saken funnet at det ikke foreligger grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 11. januar 2017, etter kulturminneloven § 8 første ledd, om å nekte planering i forbindelse med tilbakeføring av grustak til jordbruksformål, som vil medføre inngrep i automatisk fredet kulturminne på eiendommen Hollum, gbnr 44/1 i Melhus kommune.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

I brev av 1. november 2016 oversendte Sør-Trøndelag fylkeskommune på vegne av Joar Grilstad (klager) søknad om dispensasjon fra kulturminneloven § 8 første ledd om tillatelse til inngrep i automatisk fredet kulturminne i forbindelse med søknad om planering på et jorde i forbindelse med tilbakeføring av et grustak til landbruksformål på Hollum, gbnr 44/1 i Melhus.

I medhold av lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kml) § 8, første ledd fattet Riksantikvaren 16. februar 2017 vedtak om å ikke tillate planering av deler av et jorde som ville komme i konflikt ned automatisk fredete kulturminner. Avslaget ble begrunnet med at hensynet til en rasjonell landbruksdrift ikke veide tyngre enn hensynet til en fortsatt bevaring av de påviste kulturminnene under pløyelaget.

Riksantikvarens vedtak ble påklaget av Joar Grilstad (klager) ved brev av 16. februar 2017. Klagen ble avgitt innenfor klagefristen, jf. kml § 8 første ledd siste setning.

Riksantikvaren har vurdert klagen og oversendt denne til behandling i Klima- og miljødepartementet ved brev av 05. juli 2017. Riksantikvaren opprettholder sitt vedtak av 11. januar 2017.

Klager har ved brev av 14. juli 2017 kommentert Riksantikvarens oversendelsesbrev.

Det ble gjennomført befaring i saken den 13. september 2017 med klager, grunneier, Riksantikvaren, Sør-Trøndelag fylkeskommune, NTNU Vitenskapsmuseet, samt departementet til stede.

Klagers anførsler jf. brev av 16. februar 2017

Klagen er begrunnet med følgende:

• Klager er enig i at kostnadene knyttet til utgravning er noe høye. Klager mener at de høye kostnadene kan begrenses ved å konsentrere utgravningen til sentrale deler av kulturminnekomplekset.
• Jordbruksdriften er utfordrende og oppleves som risikabel slik den drives i dag – både ved kjøring for å sprøyte plantevernmidler og ved tresking. Ved å få planert ut det bratteste partiet vil jordbruksdriften bli sikrere.
• Sammenføyingen av grustaket til jordbruksformål vil bli penere ved planering.
• Både Sør-Trøndelag fylkeskommune og NTNU Vitenskapsmuseet er positive til å få et helhetlig jordbrukslandskap. De planlagte undersøkelsene kan frembringe viktig informasjon om gravskikk og forholdet mellom gravfelt og bosetning i denne delen av Melhus.

Riksantikvarens merknader, jf. oversendelsesbrev av 05. juli 2017

Riksantikvaren har følgende merknader til klagers anførsler:

• Det har hele tiden vært meningen at det bare er en mindre del av det samlete gravfeltet som skal undersøkes. Arkeologiske søk har bare vært gjennomført i det omsøkte området og budsjettet er basert på dette.
• Riksantikvaren viser forståelse for at klager ønsker om et flatt jorde, men ulempene ved å kjøre i en bakke på et forholdsvis lite areal som 6 dekar anses ikke spesielt utfordrende. Jordbruksdrift i Norge skjer ofte i bratt terreng og det omsøkte området er ikke spesielt i så måte. Riksantikvaren antar også at når grustaket er fylt igjen, vil dette lette manøvreringen av jordbruksmaskinene betraktelig.
• Kostnadene på inntil kr 4 579 000 er høye for et tiltak som Riksantikvaren anser for ikke å være strengt nødvendig.

Klagers kommentarer til Riksantikvarens oversendelsesbrev, jf. brev av 14.07.2017

Klager har følgende kommentarer til Riksantikvarens oversendelsesbrev:
Klager presiserer at han ikke ønsker å få et helt flatt jorde, men et område hvor det kan brukes landbruksredskap uten risiko. Jordbruksdrift skjer ofte i bratt terreng, men dette er ofte beitedrift og ikke kornproduksjon. En igjenfylling av grustaket vil heller ikke i seg selv lette manøvreringen.

Klima- og miljødepartementets vurderinger

Generelt

Automatisk fredete kulturminner er i kraft av sin alder og informasjonsverdi de viktigste kildene til vårt lands tidligste historie. Lovgiver har tatt konsekvensen av dette ved å bestemme at alle kulturminner fra før 1537 og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet, jf. kml § 4.
Hovedregelen i norsk rett er at ingen må sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredete kulturminner, jf. kml § 3 første ledd.

Dersom noen ønsker å sette i gang tiltak som kan virke inn på automatisk fredete kulturminner på en måte som nevnt i kml § 3 første ledd, kan søke om dispensasjon for dette etter kml § 8. Riksantikvaren har myndighet til å avgjøre om et tiltak skal gjennomføres og kan sette vilkår for tillatelsen, jf. kml § 8 første ledd.

Tillatelse etter kulturminneloven § 8 beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor formålsbestemmelsen i kml § 1 gir føringer for skjønnsutøvelsen. Hensynet til kulturminnets opplevelsesverdi i sitt opprinnelige miljø sammen med hensynet til bevaring av dets kulturhistoriske og vitenskapelige kildeverdi står sentralt. Der et avslag på tillatelse vil medføre så store private eller samfunnsmessige konsekvenser at det ikke står i et rimelig forhold til kulturminnets verdi, bør det gis
tillatelse.

Dersom et tiltak tillates utført etter kml § 8 er hovedregelen at den som har interesse i at et tiltak gjennomføres skal dekke kostnadene til særskilt gransking av automatisk fredete kulturminner eller særskilte tiltak for å verne dem, jf. kml § 10. Dette omfatter også arkeologiske utgravninger.

Ved mindre private tiltak skal staten dekke utgiftene, helt eller delvis, dersom disse blir urimelig tyngende for tiltakshaveren, jf kml § 10 første ledd andre setning. Bestemmelsen forutsetter at det foretas en vurdering av om tiltaket det søkes dispensasjon faller inn under bestemmelsen i loven, for så vidt gjelder mindre, privat tiltak. Relevante momenter som kan inngå i vurderingen er redegjort for i rundskriv T-02/2007. Hvorvidt utgiftene til arkeologiske arbeider er å anse som urimelig tyngende vil i hovedsak være en vurdering av forholdet mellom tiltakets kostnader og utgiftene til arkeologiske arbeider. Dersom tiltaket primært gjennomføres for å muliggjøre en økonomisk fordel for tiltakshaver ved at tiltaket tilrettelegger for utleie, salg og lignende er dette forhold som kan begrunne delvis utgiftsdekning, se rundskriv T-02/2007.

Til saken

Det sentrale i denne saken er etter departementets vurdering om nytteverdien av tiltaket tilsier at hensynet til bevaring av kulturminnets kulturhistoriske og vitenskapelige kildeverdier skal settes til side. I vurderingen skal det foretas en helhetsvurdering hvor klagers interesser i å få planert jordet må vurderes opp mot kulturminnenes verneverdi.

Det omsøkte området er en del av et større felt med utpløyde gravhauger og bosetningsspor, id. 73215 i Riksantikvarens database Askeladden. Den arkeologiske registreringen viste at det omsøkte området inneholder et stort antall arkeologiske anleggsspor som stammer fra jernalderen. Hollum ligger i et sentralt område i nedre del av Melhus, kjent under navnet "Sagaens Melhus". Funn fra jernalderen vitner om at disse gårdene har hatt en sentral rolle i Trøndelags forhistorie.

Planeringen vil, etter klagers mening, føre til at tilbakeføringen av grustaket til jordbruksformål blir landskapsmessig penere. I tillegg vil planeringen av det eksisterende terrenget i forbindelse med tilbakeføringen av grustaket til landbruksformål, lette den maskinelle manøvreringen i det avgrensete området.

Etter gjennomført befaring den 13. september 2017 har departementet forståelse for klagers ønske om et flatere jorde. Planeringen fører til en enklere og mer effektiv landbruksdrift. Et flatere jorde fører til at kjøring av maskiner i forbindelse med kornproduksjonen blir enklere – og som følger av dette mer tidsbesparende. Kornproduksjon i bakkelandskap er mer risikofylt, planeringen vil minimere risikoen. Departementet ser at igjenfylling av grustaket og tilbakeføring av arealet til landbruksformål, har en positiv effekt for opplevelsen av landskapet. Gjennomføring av dette tiltaket er imidlertid ikke betinget av tillatelse etter kulturminneloven. Departementet legger derfor ikke vekt på visuelle hensyn som grunn til å sette kulturminnehensyn til side i dette tilfellet.

I vurderingen har departementet lagt vekt på at landskapet i Heimdal er kupert. Kuperte områder vanskeligjør landbruksdriften, dette er imidlertid et vanlig problem ved landbruksdrift. I det omsøkte området har det blitt drevet med kornproduksjon i flere generasjoner. Dersom det ikke gis dispensasjon vil klager fortsatt kunne føre maskinene og drive kornproduksjon. En tidsbesparende og mer effektiv landbruksdrift vil generelt ikke være et tilstrekkelig tungtveiende hensyn for å innvilge dispensasjon for fjerning av automatisk fredete kulturminner i dyrket mark. Departementet mener dermed at hensynet til en rasjonell landbruksdrift ikke veier tyngre enn hensynet til en fortsatt bevaring av de påviste kulturminnene under pløyelaget. På denne bakgrunn mener departementet at det ikke er grunnlag for å innvilge dispensasjon etter kulturminneloven § 8. Som følger av dette er det ikke nødvendig å ta stilling til og vurdere videre anførsler i saken.

Konklusjon:

Klima- og miljødepartementet har på bakgrunn av en helhetsvurdering av saken funnet at det ikke foreligger grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 11.01.2017, etter kulturminneloven § 8 første ledd, om å nekte planering i forbindelse med tilbakeføring av grustak til jordbruksformål som vil medføre skade på automatisk fredet kulturminne på eiendommen Hollum, gbnr 44/1 i Melhus kommune.

Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

Jan Mathys Truyen (e.f.)
avdelingsdirektør

Amalie Jota
førstekonsulent

Kopi
Riksantikvaren