Skjonghellaren, gbnr 186/4, Giske kommune. Klage på avslag på søknad om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd

Klima- og miljødepartementet viser til klage av 25. januar 2016 på Riksantikvarens vedtak av 14. desember 2016 om ikke å tillate montering av klatrebolter for etablering av klatreruter i det automatisk fredete kulturminnet Skjonghellaren, id. 64101, Skjong, gbnr 186/4, Giske kommune.

Departementet beklager at det har tatt svært lang tid å behandle saken.

Klima- og miljødepartementet har i en helhetsvurdering av saken funnet at det ikke foreligger grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 14. desember 2016, etter kulturminneloven § 8 første ledd, om ikke å tillate tiltak som vil medføre inngrep i det automatisk fredete kulturminnet Skjonghellaren, Skjong, gbnr 186/4, Giske kommune.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

I medhold av lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kml) § 8 første ledd fattet Riksantikvaren 14. desember 2016 vedtak om å ikke tillate montering av klatrebolter for etablering av klatreruter i Skjonghellaren. Begrunnelsen for vedtaket er at Skjonghellaren er et kulturminne med rike og sjeldne funn fra jernalder. Riksantikvaren viser til at de skal verne om kulturminner som ikke-fornybare ressurser som verdier som skal bevares for ettertiden og for allmenheten. Riksantikvaren viser videre til at tiltaket er et fysisk inngrep i helleren, som har liten generell betydning for samfunnet, og at de på denne bakgrunnen ikke finner å kunne gi dispensasjon for gjennomføring av det omsøkte tiltaket.

Riksantikvarens vedtak er påklaget av Klatreklubben Ålesund ved Asgeir Bakken Rognstad (klager) i e-post av 25. januar 2016. Klagen ble avgitt innenfor klagefristen, jf. kml § 8 første ledd siste setning.

Riksantikvaren har vurdert klagen og oversendt denne til behandling i Klima- og miljødepartementet ved brev av 23. mai 2017. Riksantikvaren opprettholder sitt vedtak av 14. desember 2016.

Det ble gjennomført befaring i saken den 25. oktober 2017 med klager, Riksantikvaren, Møre og Romsdal fylkeskommune, samt departementet til stede.

I etterkant av befaringen har klager ved e-post av 4. desember 2017 kommet med ytterligere refleksjoner omkring Riksantikvarens avslag.

Klagers anførsler jf. e-post av 25. januar 2016

Klagen er i hovedsak begrunnet med at Riksantikvarens argumenter for avslaget på søknad om dispensasjon, etter klagers syn, ikke er relevante for bestemmelsen i loven som avslaget er hjemlet i. Klager mener at helleren ikke tar skade av boltingen og at virksomheten deres ikke er til hinder for allmenhetens bruk av helleren.

Riksantikvarens merknader, jf. oversendelsesbrev av 23. mai 2017

Riksantikvaren viser til at det omsøkte tiltaket, etter deres vurdering, er et fysisk tiltak som innebærer uopprettelig/ikke reversibel skade på bergflaten. Det vises videre til at det er en interessavveining mellom viktigheten av at Klatreklubben Ålesund kan klatre nettopp her, og de vitenskapelige og samfunnsmessige intressene som Skjonghellaren representerer. Riksantikvaren fastholder at disse interessene må gå foran klagers interesse i å etablere nye klatreruter.

Riksantikvaren viser videre til at bolting i Skjonghellaren vil være utilbørlig skjemmende og medføre uønsket forringelse av opplevelsen av helleren, samt at det vil forstyrre og skjemme andre brukergruppers opplevelse av helleren som kulturminne. Riksantikvaren konkluderer med at det å ta vare på Skjonghellaren mest mulig uberørt for dagens og framtidas generasjoner langt overstiger verdien for klager i å etablere klatreruter i helleren.

Klagers e-post av 4. desember 2017

Klager utdyper i e-posten sine argumenter for at klatring er en form for friluftsliv som i liten grad vil virke forstyrrende på andre brukergruppers opplevelse av Skjonghellaren og at den omsøkte boltingen ikke kan sies å være ødeleggende for de kulturhistoriske verdiene som helleren representer.

Klima- og miljødepartementets vurderinger

Generelt

Automatisk fredete kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø og i kraft av sin alder og informasjonsverdi er dette de viktigste kildene til vårt lands tidligste historie. Lovgiver har tatt konsekvensen av dette ved å bestemme at alle kulturminner fra før 1537 og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet, jf. kml § 4. Hovedregelen er at ingen må sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredete kulturminner, jf. kml § 3 første ledd. Dersom noen ønsker å sette i gang tiltak som kan virke inn på automatisk fredete kulturminner på en måte som nevnt i kml § 3 første ledd, kan vedkommende søke om dispensasjon for dette etter kml § 8. Riksantikvaren har myndighet til å avgjøre om et tiltak skal gjennomføres og kan sette vilkår for tillatelsen, jf. kml § 8 første ledd.

Tillatelse etter kml § 8 beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor formålsbestemmelsen i kml § 1 gir føringer for skjønnsutøvelsen. Hensynet til kulturminnets opplevelsesverdi i sitt opprinnelige miljø, sammen med hensynet til bevaring av dets kulturhistoriske og vitenskapelige kildeverdi står sentralt. Avslag på tillatelse skal normalt ikke medføre så store private eller samfunnsmessige konsekvenser at det ikke står i et rimelig forhold til kulturminnets verdi.

Til saken

Det sentrale i denne saken er, etter departementets vurdering, om nytteverdien av tiltaket tilsier at hensynet til bevaring av kulturminnets kulturhistoriske og vitenskapelige kildeverdi skal settes til side. Spørsmålet er altså om den omsøkte boltingen, for etablering av klatreruter i det automatisk fredete kulturminnet Skjonghellaren, er et tiltak som har så stor samfunnsmessig betydning at de faglige og vitenskapelige kulturminneinteressene må vike til fordel for det omsøkte tiltaket. I denne vurderingen skal det foretas en helhetsvurdering hvor klagers interesser må vurderes opp mot kulturminnets verdi. De faglige og vitenskapelige interessene er knyttet både til de arkeologiske kulturlagene i hellergulvet, men også til opplevelsen av helleren som et kulturhistorisk fenomen.

Avslaget er begrunnet med at det omsøkte tiltaket vil innebære at et antall klatrebolter vil bli montert i fjellveggen i den ytre delen av helleren, enten ved borring eller i naturlige sprekker i fjellet. Både Møre og Romsdal fylkeskommune og Universitetsmuseet i Bergen har frarådet at det gis tillatelse til dette. Fylkeskommunen legger vekt på den høye kunnskaps- og opplevelsesverdien, og mener også at boltingen vil være utilbørlig skjemmende. Universitetsmuseet mener også at det ikke bør gis tillatelse til inngrep og aktiviteter som kan true vernet og fremtidig utforsking av Skjonghellaren og mener at det omsøkte tiltaket er uforenelig med dette.

Forståelsen av begrepet utilbørlig skjemming i kulturminneloven må ses i sammenheng med lovens formål om å ivareta kulturminneressursene for nålevende og fremtidige generasjoner. Loven gir ingen anvisning på hvordan noe skal anses som utilbørlig skjemmende, men må forstås dit at loven i utgangspunktet ikke hindrer vilkårlige eller tilsiktede tiltak som kan virke inn på automatisk fredete kulturminner, dvs vil kunne virke skjemmende. Loven må forstås dit at det er summen av alle de tiltakene som påvirker de automatisk fredete kulturminnene som må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Dersom summen av de gjennomførte tiltakene som virker inn på de automatisk fredete kulturminnene på et faglig og vitenskapelig grunnlag vurderes som overveiende negativt for opplevelsen av dem, vil lovens krav om utilbørlighet være oppfylt.

Skjonghellaren er i dag sterkt nedtagget. Denne nedtaggingen, sammen med den generelle slitasjen i i helleren, samt forsøk på tilretteleggingstiltak, gjør at den fremstår som sterkt endret i forhold til hvordan man må anta at helleren opprinnelig har fremstått, også da den var i bruk som oppholdssted for mennesker i jernalderen. Departementet anser at den aktive skadingen og slitasjen langt på vei er skjemmende og at denne skjemmingen er en vesentlig del av opplevelsen av helleren i dag. Departementet finner imidlertid ikke grunn til å legge vekt på dette forholdet, da det teoretisk er mulig å fjerne eller dempe taggingen og gjøre andre tiltak som innebærer at opplevelsen av helleren ikke blir vesentlig forstyrret av dette.

Det omsøkte tiltaket innebærer imidlertid fysiske og irreversible inngrep i helleren som potensielt kan medføre ytterligere fare for skade. Disse inngrepene er isolert sett ikke avgjørende for opplevelsen av helleren eller for spørsmålet om utilbørlig skjemming. Departementet legger vekt på at tiltaket har begrenset samfunnsmessig betydning. Departementet har forståelse for et Skjonghellaren er godt egnet til etablering av vanskelige klatreruter, men kan ikke se at behovet for å etablere slike klatreruter akkurat her overstiger de kulturhistoriske verdiene som Skjonghellaren representerer. Klatring er friluftsliv på linje med all annen utendørs aktivitet og viktig for den enkelte. Arealsituasjonen i regionen tilsier imidlertid ikke at klatring og annet friluftsliv ikke har tilfredsstillende muligheter til å utøves og utvikles andre steder. Departementet har derfor kommet til at de kulturhistoriske verdiene som Skjonghellaren representrer ikke kan settes til side ved at det gis tilatelse til fysiske inngrep som kan medføre ytterligere fare for skade på det fredete kulturminnet.

Departementet har kommet til at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil eller feil ved rettsanvendelsen som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41. Departementet har heller ingen merknader til Riksantikvarens skjønnsutøvelse i saken.

Konklusjon:

Klima- og miljødepartementet har i en helhetsvurdering av saken funnet at det ikke foreligger grunnlag for å omgjøre Riksantikvarens vedtak av 14. desember 2016, etter kulturminneloven § 8 første ledd, om ikke å tillate tiltak som vil medføre inngrep i det automatisk fredete kulturminnet Skjonghellaren, Skjong, gbnr 186/4, Giske kommune.

Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

 

Mathys Truyen (e.f.)
avdelingsdirektør

Ronny Henriksen
seniorrådgiver

Kopi:
Møre og Romsdal fylkeskommune
Riksantikvaren