Fornybar energi og miljøforvaltningen

Norge har mye fornybar energi. Det meste kommer fra vannkraft, men vi har også noe vindkraft. Fornybar energi er viktig når samfunnet skal omstille seg til lavutslippssamfunnet. Men, det skal være en god balanse mellom mer fornybar energi og miljøhensyn. Den statlige miljøforvaltningen skal bidra til at nasjonale og vesentlige regionale miljøverdier tas vare på.

Norsk politikk for naturforvaltning og fornybar energi er lagt i stortingsmeldingene "Natur for livet" og "Kraft til endring".

Hva ligger til grunn når det gis tillatelse til et energianlegg?  

Alle anlegg som produserer energi, for eksempel et vannkraftverk eller vindkraftverk, og som overfører energi, det vil si kraftledninger, må ha en tillatelse fra myndighetene. En slik tillatelse kalles konsesjon. Det er Kongen i statsråd (regjeringen), Olje- og energidepartementet (OED) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som er ansvarlige for å gi konsesjoner. Det vises til deres hjemmesider for mer informasjon om konsesjonssystemet og – regelverket. Kommunene kan gi konsesjoner til de minste vannkraftverkene og vindkraftverkene.

For å gi konsesjon skal de samlede fordelene for samfunnet være større enn ulempene. Det stilles omfattende krav til at søknader om utbygging skal belyse alle konsekvensene. Slik kunnskap får man gjennom konsekvensutredninger. Regelverket for konsesjonsbehandling sikrer at ulike hensyn ivaretas. På den ene siden vil energiprosjekter bidra til forsyningssikkerhet og gi økonomiske fordeler for både utbygger og samfunnet. På den andre siden kan et slikt anlegg få konsekvenser for arter og naturtyper, landskap, friluftsliv, fiske, turisme, kulturminner og reindrift.

Prosjektene blir ofte tilpasset underveis i konsesjonsbehandlingen. Det kan settes såkalte vilkår for å bøte på skader som følge av inngrepet. Vilkårene kan være tilpasset det enkelte tiltak. Slike kan være krav om at tilstrekkelig vannføring blir igjen i elven som brukes i et vannkraftverk. Eller krav om å sette opp vindturbiner med god avstand til truede naturtyper og hekkende fugler. Vilkår kan også gis i form av såkalte standardvilkår. Slike gir myndighetene en mulighet til å pålegge avbøtende tiltak eller kunnskapsinnhenting etter at konsesjonen er tatt i bruk.

Hva er miljøforvaltningens rolle i energisakene?

Når energimyndighetene behandler en energisak ber de miljøforvaltningen om råd. Da vurderes prosjektenes virkninger for alle miljøverdier opp mot prosjektets nytte. Miljøforvaltningen ønsker å bidra til at det er de beste prosjektene som til slutt gis konsesjon og at det i disse prosjektene også tas godt nok hensyn til miljø.

Det er Fylkesmannen og Fylkeskommunen som uttaler seg til søknadene om utbygging av energianlegg. De fremmer ofte forslag om avbøtende tiltak. De vurderer å fremme innsigelse dersom prosjektet får virkninger for nasjonale eller vesentlige regionale verdier.

Klima- og miljødepartementet har ansvar for å ivareta helheten i regjeringens klima- og miljøpolitikk. Olje- og energidepartementet spør oss om råd når de behandler en energisak. Miljødirektoratets oppgave er å gi faglige råd til Klima- og miljødepartementet når departementet har saker til vurdering.

Hvordan skal miljø vektlegges i energisakene?

Alle nye tiltak som berører naturen skal vurderes i lys av forvaltningsmålene for naturtyper, økosystemer og arter etter naturmangfoldloven § 4 og 5. Prinsippene i naturmangfoldloven § 8 til 12 ligger også alltid til grunn for konsesjonsbehandlingen.  EUs vanndirektiv, eller vannforskriften på norsk, stiller opp konkrete krav til miljøtilstanden i vassdrag som utnyttes til vannkraftproduksjon. 

Når miljøforvaltningen vurderer et energianlegg bruker vi et eget rundskriv om miljøforvaltningens innsigelsespraksis (Rundskriv T-2/16). Rundskrivet viser hvilke miljøhensyn staten særlig mener skal tas vare på. Det gjør klart hva som er å regne som nasjonal eller vesentlig regional betydning. Samtidig skal vi vurdere tiltakets nytte for samfunnet og muligheter for avbøtende tiltak. Rundskrivet gjelder både for saker som behandles etter plan- og bygningsloven og for energisaker.

En verdi av vesentlig regional eller nasjonal verdi er for eksempel en truet naturtype, en truet art, eller viktige funksjonsområder for villrein eller fisk. Det kan være bymarker, verdensarvområder og fredede kulturminner. Slike tydelige kriterier er viktige for å skape klarhet og forutsigbarhet. Det gjelder for de som skal søke om å bygge et energianlegg. Og det gjelder for fylkesmenn, kommuner og fylkeskommuner. Rundskrivet skal bidra til å avdekke og løse konflikter med miljøinteresser så tidlig som mulig.

Hva er vanlige miljøkonsekvenser ved ulike energiprosjekter?

Vannkraft

Fisk og fiske har historisk sett vært viktige tema i forbindelse med vannkraftutbygging. Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på atlantisk laks og har utpekt 52 vassdrag som nasjonale laksevassdrag. Om lag halvparten av disse er regulerte vassdrag. Fiske er også tradisjonelt en viktig friluftsaktivitet og kan være en viktig del av turistnæringen. Vannkraft kan også ha andre negative konsekvenser for miljøverdier som arter og naturtyper, kulturminner, friluftsliv og landskap. For å ta vare på naturverdier ved utbygging av vannkraft er et vanlig tiltak å sette krav om minstevannføring i elven. Dette bidrar til bedre forhold for liv i vann og naturen i direkte tilknytning til elven. For å ta vare på fisken som blir berørt er det også vanlig å lage nye gyteplasser og sette opp fisketrapper.

Vindkraft

Særlig fugl er utsatt for kollisjoner og forstyrrelser. Viktige fugletrekk må kartlegges og tas hensyn til. Andre utfordringer er knyttet til landskap, friluftsliv, støy, reindrift og naturmangfold mer generelt. Ved å påvirke både antall turbiner og plasseringen av disse kan miljøforvaltningen redusere de negative konsekvensene ved utbygging av vindkraft. Det er også viktig å legge anleggsperioden til når den kommer i minst mulig konflikt med dyreliv.

Kraftledninger

Kraftlinjer er nødvendige for å overføre elektrisitet fra der den produseres til der den brukes, både i de mengder og på tidspunkt som forbrukerne ønsker. Denne overføringen av elektrisitet skjer ved hjelp av luftlinjer eller sjø- og jordkabler.

Kraftmaster og kraftlinjer, i likhet med andre arealinngrep, påvirker landskap, friluftsliv og naturmangfold. Fugler kan dø ved kollisjon med ledninger. Andre større fugler som hubro og ørner kan også dø ved at de får elektrisk sjokk når de lander på kraftmastene eller linjene. Dette skjer når vingene kommer i kontakt med flere ledninger eller med en ledning og masten samtidig. Omfanget av fugledød varierer avhengig av hvilke traseer som velges og hvordan anleggene utformes. Slikt kan håndteres i konsesjonsbehandlingen. Eksempler på avbøtende tiltak er å unngå anleggsarbeid i hekketider, justering av traseen for å komme utenom områder med store miljøverdier, plante tilbake vegetasjon, merke ledningene, og sette opp såkalte sittepinner for fugl.

Hva er Verneplan for vassdrag?

Stortinget har vedtatt fire verneplaner for vassdrag i årene 1973 til 1993, og suppleringer i 2005 og 2009. Disse omtales samlet som Verneplan for vassdrag, og omfatter 389 vassdrag eller vassdragsavsnitt som både enkeltvis og til sammen utgjør store natur- og miljøverdier. Mange av de vernede vassdragene er samtidig nasjonale laksevassdrag. Verneplan for vassdrag er først og fremst et vern mot vannkraftutbygging, men verneverdiene skal også tas hensyn til ved andre typer tiltak. Det er Olje- og energidepartementet som har ansvaret for Verneplan for vassdrag.