Jaktbare arter, jakttider og sanking av egg

Hvilke arter er jaktbare og hvilke egg kan sankes?

Høsting eller annet uttak av vilt må ha hjemmel i lov eller vedtak med hjemmel i lov. Dette følger av naturmangfoldloven § 15. Det betyr at jakt og sanking av egg av alle norske arter som et utgangspunkt er forbudt, dersom det ikke spesifikt er åpnet for dette.

Det er i dag åpnet for jakt på et utvalg av arter, samt sanking av egg, gjennom forskrift 25. januar 2017 nr. 106 om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2022 til og med 31. mars 2028.

Les jakttidforskriften her (Lovdata)

Det er flere hensyn som vektlegges i vurderingen av om en viltart skal være jaktbar eller ikke, og om det kan sankes egg fra en art. For det første kan en art bare høstes av dersom best tilgjengelig informasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Hvorvidt arten produserer et høstingsverdig overskudd må avgjøres ut fra en vurdering av biologiske forhold som bestandens størrelse, reproduksjonsevne, konkurranse fra andre arter, predasjon, næringstilgang og artens følsomhet for miljøendringer. For det andre skal det legges vekt på arten sin funksjon i økosystemet, og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfoldet. For det tredje skal det legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon, høstingstradisjoner i det aktuelle området og på eventuell skade som arten gjør.

De nevnte hensynene og kravet om et høstingsverdig overskudd gjør seg ikke gjeldende for fremmede organismer. Det er ikke et mål at fremmede arter skal ivaretas på lang sikt eller bevares i levedyktige bestander i Norge. Det kan derfor åpnes for jakt og fangst på fremmede organismer uten at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Det samme gjelder sanking av egg fra fremmede fuglearter.

En viltart kan være jaktbar selv om den er klassifisert som truet. Et eksempel er gaupa, som er klassifisert som sterkt truet etter Norsk rødliste for arter 2021. Det er likevel åpnet for høsting av gaupe i dag. Bakgrunnen er blant annet at gaupa ved forrige revisjon av forskrift om jakt- og fangsttider ble ansett å produsere et høstingsverdig overskudd, når den norske gaupebestanden ses i sammenheng med bestander i naboland. I tillegg er det lange tradisjoner for gaupejakt i Norge, og Stortinget har lagt føringer for kvotejakt på gaupe gjennom rovviltforlikene av 2004 og 2011.

Spesifikke jakttider og -områder for hver enkelt art

Jakt og fangst av de jaktbare viltartene og eggsanking kan bare gjennomføres innenfor bestemte tidsrom. Disse tidsrammene kan variere mellom ulike landsdeler. Det er fastsatt spesifikke tider for jakt, fangst og eggsanking knyttet til områder for hver enkelt jaktbar art, og arter det kan sankes egg fra, i forskrift om jakt- og fangsttider. Fylkeskommunen, den enkelte kommune og villreinnemnda kan regulere jakttidene innenfor de rammene som følger av forskriften. Statsforvalteren kan tilsvarende regulere tider for eggsanking av grågås.

Tidsrammene for når det det kan utøves jakt, fangst og eggsanking er fastsatt ut fra en vurdering av biologiske hensyn, som når viltet går drektig og når det får unger. Det er et generelt prinsipp at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i hekke- og yngletiden, herunder i parringstiden. Jakt i disse periodene kan innebære lidelse for viltet, ved at unger mister foreldre i en tid de er avhengige av dem for å overleve. Parringstiden og yngletiden varierer mellom artene, og det er derfor fastsatt forskjellige jakttider for ulike arter. Sanking av egg gjennomføres i fugleartenes yngletid, og innebærer derfor et unntak fra prinsippet om yngletidsfredning.

Hvem har ansvaret for jakt- og fangsttider for vilt?

Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvaret for forvaltningen av økosystemene og artene i Norge, i tråd med naturmangfoldloven. Dette omfatter også et overordnet ansvar for reglene om hvilke arter det kan drives jakt og fangst på, og hvilke arter det kan sankes egg fra.

Landbruks- og matdepartementet har det overordnede ansvaret for de høstbare viltressursene i Norge i tråd med viltloven, inkludert reglene om utøvelse av jakt.

Miljødirektoratet har det faglige ansvaret for viltforvaltningen på nasjonalt nivå, og det er Miljødirektoratet som gjør de faglige vurderingene og fastsetter jakttidene. Gjennom forskriften om jakt- og fangsttider har Miljødirektoratet delegert noe av denne myndigheten til Statsforvalteren, fylkeskommunen, kommunen og villreinnemnda.

I enkelte fylker har Statsforvalteren myndighet til å åpne for jakt på grågås før ordinær jaktstart når det foreligger en godkjent lokal forvaltningsplan, innenfor gitte tidsrammer, og til å korte med jakttiden for kortnebbgås i Trøndelag når bestandsforholdene krever det. Statsforvalteren kan også gi tillatelse til sanking av egg fra grågås utenfor tidsrammen for eggsanking, i områder hvor dette inngår i en godkjent lokal forvaltningsplan for grågås.

Fylkeskommunen har myndighet til å innskrenke jakttiden for elg og/eller hjort. Fylkeskommunen kan også åpne for jakt på kanadagås og stripegås i forkant av og i etterkant av ordinær jakt innenfor rammer som følger av forskriften om jakt- og fangsttider.

Den enkelte kommune har mulighet til å utvide jakttiden for bever med inntil 15 dager, der forholdene vanskeliggjør en bestandsmessig forsvarlig forvaltning innenfor den ordinære jakttiden.

Villreinnemnda har myndighet til å utvide jakttida for villrein i sitt villreinområde med inntil 14 dager i løpet av oktober måned, når det foreligger særlige bestandsmessige behov.

Det er viktig å merke seg at det kan være lokale fredninger av viltarter. Innenfor rammene for jakttidene som er fastsatt i forskrift om jakt- og fangsttider, kan grunneier sette begrensninger for jakttid og antall dyr eller fugler hver jeger kan skyte per dag. Innskrenkninger i adgangen til jakt og fangst kan også gis i forbindelse med områdevern fastsatt i medhold av naturmangfoldloven.

Lover og regler

Forskrift om jakt- og fangsttider er hjemlet i naturmangfoldloven og viltloven.

Forskrift om jakttider revideres med fem års mellomrom, og forskriften ble revidert i 2022.