Likestilling mellom kjønna

Vi vil styrke likestillinga og skape eit betre diskrimineringsvern for alle. Eit samfunn der vi ikkje diskriminerer er ein føresetnad for likestilling og like moglegheiter. Derfor må vi ha eit sterkt og tydeleg lovverk som hindrar diskriminering på grunn av kjønn og syt for eit effektivt rettsvern.

Kvinnediskrimineringskonvensjonen

Kvinnediskrimineringskonvensjonen vart vedteken av FNs Generalforsamling 18. desember 1979, tredde i kraft 3. september 1981 og  189 statar er knytt til den. Noreg ratifiserte konvensjonen 21. mai 1981.

Tilleggsprotokollen til FNs kvinnediskrimineringskonvensjon vart vedteken 6. oktober 1999 og Noreg ratifiserte den 5. mars 2002. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon blei ein del av norsk lov gjennom den tidligere likestillingslova. Konvensjonen vart tatt inn i menneskerettslova 19. juni 2009 og går dermed føre anna norsk lov.

Likestillings- og diskrimineringslova

Retten til ikkje å bli diskriminert på grunn av kjønn er ein menneskerett som er fastsett i ei rekkje konvensjonar. Diskrimineringslovverket er det viktigaste hjelpemiddelet for å halde retten i hevd. 

Lov om likestilling og forbod mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringslova) tredde i kraft 1. januar 2018. Lova erstatta dei fire tidlegare lovane som gav vern mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, nedsett funksjonsevne og seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Likestillings- og diskrimineringslova gjev r eit vern mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, og omsorgoppgåve. Føremålet med lova er å fremje likestilling mellom kjønna. Kvinner og menn skal ha like moglegheiter til utdanning, arbeid, kulturell og faglig utvikling. Både kvinner og menn er omfatta av vernet, sjølv om likestillings- og diskrimineringslova etter føresegna særleg tek sikte på å betre kvinner si stilling, jmf. §1. Lova pliktar arbeidsgivarar, organisasjonane i arbeidslivet og offentlege styresmakter til aktivt likestillingsarbeid.

Diskrimineringsombudslova

Den 1. januar 2018 tredde ei ny lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudslova) i kraft. Lova bidreg til å styrke Likestillings- og diskrimineringsombudet som pådrivar, samstundes som handheving av diskrimineringslovgjevinga blir meir effektiv ved opprettinga av Diskrimineringsnemnda.

Likestillings- og diskrimineringsombodet (LDO) skal arbeide for å fremje likestilling og hindre diskriminering på alle samfunnsområde på grunn av kjønn. Alle kan ta kontakt med Ombodet for rettleiing om likestillings- og diskrimineringslovgjevinga. Ombodet fører tilsyn med at styresmaktene følgjer FN-konvensjonane om grunnleggjande menneskerettar. Diskrimineringsnemnda handsamer klager om brot på lova. Nemnda kan ilegge oppreising i saker på arbeidslivets område. Nemnda kan også gjere vedtak om erstatning i enkle sakstilhøve.

Likestilling i praksis - like mulegheiter for kvinner og menn

Meldinga handlar om likestilling mellom kvinner og menn. Regjeringa ønskjer ein likestillingspolitikk som fjerner hindringar for kvinner og menn sin valfridom. Kvinner og menn skal ha like mulegheiter og rettar, og samfunnet skal leggast til rette for at både gutar og jenter, kvinner og menn kan ta i bruk mulegheitene sine.

Meldinga drøftar likestillingsutfordringar på sentrale område som oppvekst og utdanning, arbeidsliv, vern mot vald og overgrep, næringsliv, helse og Noregs internasjonale arbeid med likestilling.

Les stortingsmeldinga om likestilling mellom kvinner og menn.

Likestillingsintegrering
Ein sentral strategi i likestillingspolitikken er å integrere likestillingsperspektivet i all politikkutforming både på sentralt, regionalt og lokalt nivå. For styresmaktene sitt arbeid gjeld strategien om sektoransvar for likestilling. Det betyr at kvart departement har ansvar for likestilling innan sine felt. Barne- og likestillingsdepartementet har samstundes eit koordineringsansvar for likestillingspolitikken.

Sentrale verkemiddel i arbeidet for likestillingsintegrering er aktivitets- og rapporteringspliktene i likestillings- og diskrimineringslovene, utgreiingsinstruksen og Finansdepartementets hovudbudsjettrundskriv.

Aktivitets- og forklaringsplikta

Offentlege styresmakter har ei plikt til å jobbe aktivt for å fremje likestilling på alle samfunnsområde. Arbeidsgivarar skal arbeide aktivt, målretta og planmessig for likestilling i eiga verksemd. Arbeidsgiverarar i offentlege verksemder, og arbeidsgivarar i private verksemder som har meir enn 50 tilsette, skal jobbe etter ein konkret arbeidsmetode. Arbeidet skal skje i samarbeid med dei tilsette. Likestillings- og diskrimineringslova pålegg organisasjonane i arbeidslivet også ei plikt til å arbeide aktivt for likestilling innanfor sine område.

Likestillings- og diskrimineringslova har ei eiga føresegn som viser reglar om aktivitetsplikta når det gjeld trakassering og seksuell trakassering. Arbeidsgivarar, organisasjonar og utdanningsinstitusjonar skal innanfor sitt ansvarsområde førebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering.

I dag pålegg lova alle arbeidsgivarar ei plikt til å gjere greie for den faktiske tilstanden for kjønnslikestilling og tiltak for å fremje likestilling uavhengig av kjønn. Vidare skal arbeidsgivarar i offentlege verksemder, og arbeidsgivarar i private verksemder med meir enn 50 tilsette, gjere greie for likestillingsfremjande tiltak knytt til etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsetjing, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. 

Stortinget har i sitt oppmodingsvedtak nr, 1119 (2016-2017) bede regjeringa om å styrke aktivitets- og forklaringsplikta. Regjeringa vurderer no ulike alternativ for å styrkje pliktene. Oppfølginga av oppmodingsvedtaket legg til grunn lovendring og forslaget må sendast ut på høyring. 

Til toppen