Utlevering fra Norge til utlandet

Saksbehandlingen i utleveringssaker

Behandlingen av en utleveringsbegjæring fra fremmed stat utenfor Norden og EU reguleres av lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere mv. Lovens system er at Justis- og beredskapsdepartementet, når det mottar en utleveringsbegjæring, foretar en foreløpig prøving av begjæringen. Departementets innledende prøving knytter seg i første rekke til om begjæringen tilfredsstiller gjeldende krav til formalia, særlig om den inneholder nødvendige opplysninger og dokumentasjon. Etter utleveringsloven § 14 nr. 1 kan departementet avslå en utleveringsbegjæring allerede på dette tidspunkt. Det er imidlertid forutsatt i forarbeidene til loven, og lagt til grunn i praksis, at departementet kun skal benytte denne avslagsadgangen der det er klart at begjæringen ikke kan etterkommes, for eksempel hvis det er en norsk statsborger som er begjært utlevert.

Dersom en utleveringsbegjæring ikke blir avslått straks av Justis- og beredskapsdepartementet, oversendes den påtalemyndigheten, jf. utleveringsloven § 14 nr. 2. Saken sendes til Riksadvokaten, som sender saken via statsadvokaten til politidistriktet der den som begjæres utlevert oppholder seg.

Påtalemyndigheten foretar de nødvendige undersøkelser og bringer saken inn for tingretten. Dersom det er nødvendig, kan det innhentes ytterligere opplysninger fra den anmodende stat.

Det er tingretten som avgjør om vilkårene for utlevering etter utleveringsloven er til stede, jf. utleveringsloven § 17. Tingrettens kjennelse kan ankes til lagmannsretten og Høyesterett. Dersom retten har kommet til at utleveringslovens vilkår ikke er oppfylt, kan utlevering ikke skje. Dersom retten har kommet til at vilkårene for utlevering er oppfylt, er det Justis- og beredskapsdepartementet som fatter vedtak om begjæringen om utlevering skal etterkommes, jf. utleveringsloven § 18. Departementet kan avslå begjæringen selv om retten har kommet til at vilkårene er oppfylt. Denne adgangen benyttes imidlertid svært sjelden. Departementets skjønn er begrenset av de forpliktelser som følger av konvensjon eller avtale med fremmed stat.

Justis- og beredskapsdepartementet kan i sitt vedtak sette vilkår for utlevering, jf. utleveringsloven § 12. Vedtaket kan påklages til Kongen i statsråd.

Ved utlevering til et Schengenland kan den som er begjært utlevert samtykke til utlevering. I disse sakene treffes avgjørelsen som hovedregel av statsadvokaten, jf. utleveringsloven § 17a.

Pågripelse og varetektsfengsling

En fremmed stat kan begjære den som ønskes utlevert pågrepet og fengslet i påvente av avgjørelse av utleveringsbegjæringen. Hjemmel for bruk av tvangsmidler finnes i utleveringsloven §§ 15 og 20. Det er påtalemyndigheten som beslutter om pågripelse skal finne sted. Tvangsmidler/fengsling kan benyttes på samme måte som i en tilsvarende norsk sak.

Utleveringslovens vilkår for utlevering

For å utlevere en person til en fremmed stat, må flere vilkår være oppfylt. Eksempelvis:

• Norsk statsborger kan ikke utleveres, jf. utleveringsloven § 2.
• Handlingen det begjæres utlevering for (eller tilsvarende handling) må også være straffbar i Norge med en strafferamme på mer enn ett år, jf. utleveringsloven § 3.
• Utlevering kan ikke skje for en politisk forbrytelse, eller dersom det er alvorlig fare for at vedkommende vil bli utsatt for forfølgelse i det landet han skal utleveres til, jf. utleveringsloven §§ 5 og 6.
• Utlevering må ikke skje dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, jf. utleveringsloven § 7.
• Utlevering kan bare skje dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig, jf. utleveringsloven § 10 nr. 2.
• Dødsstraff må ikke fullbyrdes mot vedkommende, jf. utleveringsloven § 12.

Mer informasjon om utlevering og rettslig samarbeid i straffesaker finnes i departementets rundskriv G 19/01.

Særlig om overlevering innen Norden og EU

Mellom de nordiske land gjelder egne regler. Det tidligere nordiske utleveringssystemet er erstattet med konvensjon om nordisk arrestordre, og reguleres i norsk rett av lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven). Etter denne ordningen kan norske borgere overleveres til andre nordiske land. Overlevering til straffullbyrding kan imidlertid avslås dersom vedkommende er norsk borger og fullbyrding skjer i Norge, jf. arrestordreloven § 19 første ledd, jf. § 12 annet ledd.

For mer informasjon om overlevering fra Norge til et annet nordisk land, se rundskriv om nordisk arrestordre G 12/2012.

Se også: Utlevering fra utlandet til Norge