Spørsmål og svar

1. Inneholder oppdrettsfisken giftstoffer? Er den helseskadelig?

Det er internasjonale grenseverdier for hvor mye fremmedstoffer (eksempelvis miljøgifter eller medisinrester) som tillates i matvarer. For noen slike stoffer er grenseverdien null. I tillegg er det strenge regler for hvor lang tid det skal gå mellom oppdrettsfisk får medisiner og fisken kan slaktes, for å sikre at de som spiser fisken ikke får i seg uønskede medisinrester. På oppdrag fra Mattilsynet driver Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) kontinuerlig overvåking av miljøgifter og legemidler i oppdrettsfisk for å sikre at den er trygg å spise. De nyeste rapportene fra NIFES viser at innholdet av fremmedstoffer ligger godt under de grenseverdiene som er satt, og det er derfor trygt å spise oppdrettsfisk.

2. Fører lakselusbekjempelsen til dårligere fiskehelse?

Myndighetene har fastsatt såkalte tiltaksgrenser, dvs hvor mye lakselus det kan være på oppdrettsfisken. Oppdrettslaksen plages ikke av disse nivåene av lakselus, men fordi det er mye oppdrettslaks behandles denne for at ikke villaksen skal bli påvirket negativt av lakselus. Ved noen behandlingsmåter vil fisken, som ved enhver håndteringssituasjon, bli påførtstress. Dette kan gi utslag i dårligere fiskehelse eller fiskevelferd.

3. Fører lakselusbekjempelsen til miljøødeleggelser?

Lusemidlene som brukes i norsk oppdrett er godkjent av Statens legemiddelverk til dette formålet. Som et ledd i denne godkjenningen blir stoffenes miljøeffekter kartlagt og vurdert. Basert på dagens kunnskap er det ingen grunn til å forby de lusemidlene som brukes i Norge, men fordi havbruksnæringa har vokst og bruken av lusemidler har økt, har myndighetene igangsatt tiltak for å være på den sikre siden. Det mest brukte lusemidlet (hydrogernperoksid) spaltes raskt til vann og oksygen etter bruk.

4. Når vil man få redusert mengden av lakselus?

Lakselus er en parasitt som forekommer naturlig på den nordlige halvkule, og er en del av naturmangfoldet. Mengde lakselus varierer også naturlig gjennom året med økning på ettersommeren/høsten, avhengig av sjøtemperatur og ferskvannsinnblanding (lakselusa dør i ferskvann). Det var mer lakselus både på villfisk og oppdrettsfisk for 10-15 år siden enn det er har vært de siste par årene, med noen geografiske unntak særlig på Vestlandet. Men i og med at det er mer oppdrettsfisk nå enn for 10-15 år siden vil selv 0,5 lus pr oppdrettsfisk resultere i mange lus i et oppdrettstett område.

Derfor har myndighetene som mål at lakselus på oppdrettsfisken ikke skal være årsak til at villfiskbestandene blir borte. Oppdretterne driver nå koordinerte tiltak for å sikre at den unge villaksen kan vandre ut i havet med minimal lusepåvirkning. Havforskningsinstituttet overvåker lakselus på utvandrende villaks (smolt) og mener at denne de aller fleste stedene langs kysten har kunnet komme ut i havet med minimal lusepåvirkning.

5. Fører rømming fra anleggene til negative konsekvenser for villaksen?

Rømming av oppdrettsfisk kan ha negative konsekvenser for villaksen. Hvor store er forskerne uenige om. Det er mange årsaker til  nedgangen i bestandene av vill laks de siste 30 årene. Særlig viktige årsaker er varierende oppvekstvilkår og næringstilgang i havet, forurensning, sur nedbør, vassdragsinngrep, lakseparasitten Gyro, og overbeskatning av villaksen. Men, i mange elver er innslaget av rømt oppdrettsfisk på gyteplassene for høyt.  Arbeidet med å hindre rømming er derfor høyt prioritert. Det arbeides med en rekke tiltak for å få rømmingstallene ned, bl.a. gjennom strengere krav til teknisk standard og drift, styrket tilsyn og kontroll og utvikling av mer miljøvennlig havbruksteknologi.

Stortinget har vedtatt at de viktigste laksestammene skal ha et særskilt vern, og har opprettet 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder. I disse områdene er det strengere regler for oppdrettsaktivitet enn ellers i landet, og i flere av fjordene er lakseoppdrett forbudt.

6. Når vil man få redusert rømming fra anleggene?

Myndighetene har laget ”Visjon nullflukt” med en rekke tiltak for å unngå rømming. Men uhell kan og vil skje også i framtida. Målet er at rømming ikke skal ha negativ innvirkning på villfiskbestandene. Oppdretterne er selv ansvarlig for at fisken holder seg inne i anleggene, mens myndighetene skal kontrollerer at regelverket følges.  Det arbeides med å gjøre de tekniske kravene til oppdrettsanleggene enda strengere for å forhindre rømming. En egen rømmingskommisjon for akvakultur arbeider systematisk for å kartlegge årsaker til rømming og havari. Kommisjonens arbeid er viktig ved å videreformidle kunnskap og erfaringer til utstyrsleverandører, oppdrettere, forvaltningen og tekniske miljøer.

7. Er det for mye fisk i anleggene?

Ut i fra miljøhensyn regulerer myndighetene maksimal tillatt biomasse (dvs i praksis antall fisk x kg) på den enkelte oppdrettslokalitet. En typisk oppdrettslokalitet består av 6-10 merder og kan ha 3-4.000 tonn fisk. Den begrensende faktoren er som oftest utslipp av næringssalter og organisk materiale. Dette reguleres av miljøvernmyndighetene og baseres på lokalitetens bæreevne.

Antall fisk i merdene har også betydning for lakselusmengden. Fiskerimyndighetene har derfor igangsatt et arbeid som skal være ferdig i 2011 der hensikten er at lakselus ikke bare skal reguleres ut fra antall lus pr fisk i anleggene (se spørsmål 2 og 4), men ut fra hvilken påvirkning lakselusa har på villfisken.

8. Hvorfor har man ikke flere anlegg på land dersom dette er mer bærekraftig?

Norge har spesielt gode naturgitte forutsetninger for sjøbasert oppdrett med rent vann og lang kystlinje med mange egnete oppdrettslokaliteter. Oppdrett av yngel og settefisk av laks og ørret produseres i ferskvann i store lukkede landanlegg. Oppdrett av matfisk må imidlertid skje i sjøvann, og dagens landbaserte teknologi basert på sjøvann er ikke teknisk/økonomisk lønnsom. En storstilt landbasert matfiskproduksjon vil innebære store utfordringer med arealbeslag og brukskonflikter i strandsonen, samt stort energibehov. I enkelte områder kan imidlertid slik lukket sjøbasert oppdrettsteknologi for matfisk etter hvert bli et supplement.