Fiskerisamarbeidet med EU

Fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU er basert på den bilaterale fiskeriavtalen mellom Norge og EU av 1980 med senere brevveksling av 1992, avtalen av 1966 mellom Norge, Sverige og Danmark om fisket i Skagerrak og Kattegat (Skagerrakavtalen), samt nabolandsavtalen av 1976 mellom Norge og Sverige om svensk fiske i Norges økonomiske sone (NØS) sør for 62°N, med senere brevveksling av 1996.

Den bilaterale fiskeriavtalen mellom Norge og EU

Opprettelsen av de økonomiske sonene i 1977 førte til at det ble etablert et nærmere fiskerisamarbeid mellom Norge og EU. Norge og EU hadde allerede før opprettelsen av de økonomiske sonene et tradisjonelt fiske i de områder som etter 1977 ble nasjonale jurisdiksjonsområder.

Allerede i november 1976 ble det innledet forhandlinger mellom Norge og EU om gjensidig fiske i hverandres soner. De formelle forhandlingene ble avsluttet i april 1977, men på grunn av intern strid om EUs fiskeripolitikk, ble avtalen ikke undertegnet før i februar 1980. Hovedinnholdet i avtalen er at Norge og EU skal tillate fiskefartøy fra den annen part å fiske innenfor sitt jurisdiksjonsområde. Videre er partene forpliktet til å samarbeide om forvaltning og vern av de levende ressursene i havet. Fra og med 1983 er det opprettet en balanse i partenes gjensidige fiske. Fisket reguleres i årlige kvoteavtaler mellom partene.

I tilknytning til EØS-forhandlingene ble det ført separate forhandlinger om utvikling av det bilaterale fiskerisamarbeidet. En avtale om dette ble inngått ved brevveksling av 2. mai 1992. Avtalen innebærer et utvidet samarbeid med utgangspunkt i fiskeriavtalen av 1980. Gjennom avtalen påtar Norge seg en folkerettslig forpliktelse som berører nivået for de gjensidige kvoteutvekslingene som inngår i de årlige kvoteavtalene. I tråd med avtalen ble EU tildelt en økt andel av totalkvoten for norsk arktisk torsk i NØS og en tilleggskvote av torsk i årene fram til 1997. Etter 1997 har tilleggskvoten utgjort en andel tilsvarende gjennomsnittet av EUs årlige andel av den faktiske totalkvoten for bestanden i årene 1993-1997. De økte fiskemulighetene EU således fikk tildelt inngår i fiskeribalansen mellom Norge og EU, og kompenseres med kvotetildelinger fra EU til Norge, innenfor rammen av de årlige kvoteavtalene.

De årlige kvoteavtalene

På grunnlag av den bilaterale rammeavtalen, har Norge og EU fra 1978 inngått årlige kvoteavtaler om Norges og EUs fiske på fellesbestandene i Nordsjøen, norsk fiske vest av De britiske øyer og ved Grønland, samt EUs fiske i NØS i Barentshavet.  

Norge og EU har i løpet av de siste tyve årene hatt et nært samarbeid om ressursforvaltning. Dette samarbeidet er gradvis blitt utvidet til nye områder. Norge og EU ble i 1997 enige om en avtale om forvaltning og fordeling av Nordsjøsild. Avtalen, som trådte i kraft 1. januar 1998, løste ett av de tyngste problemkompleksene i fiskerisamarbeidet med EU.  

Forvaltningen av fellesbestandene i Nordsjøen, hvor fiskeinnsatsen har vært for høy i forhold til bestandsgrunnlaget, har lenge gitt grunn til bekymring. Utfra behovet for en forbedret forvaltning, har Norge og EU i flere år hatt forvaltningsstrategier for sild, sei, torsk og hyse som fastlegger bestandsnivåer og tiltaksgrenser som grunnlag for fastsettelse av kvoter. Forvaltningsplanene skal ivareta hensynet til en forsvarlig forvaltning og bidra til stabile rammebetingelser for næringen. Målet er å oppnå et høyt langtidsutbytte. For 2009 ble partene, i tråd med råd fra det internasjonale råd for havforskning (ICES), enige om reviderte forvaltningsplaner for sei og nordsjøsild.

Fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU på ressurssektoren har gitt resultater, men det gjenstår en del uløste problemer. Det er bl.a. problematisk at partene til dels forvalter Nordsjøbestandene på ulik måte. Mens Norge har innført utkastforbud i NØS, er EUs fiskere, ved fiske i EU-sonen, pålagt å kaste ut fisk som er under gjeldende minstemål, eller fisket i strid med gjeldende bifangstregler eller er av en art hvor kvoten allerede er oppfisket. I forhandlingene om en kvoteavtale for 2009 var dette hovedsaken fra norsk side og mange tiltak for å redusere utkast ble avtalt. Partene har avtalt en rekke tiltak for å redusere problemet med utkast. EU har gått med på å innføre forbud mot high-grading fra 1. januar 2009. High-grading er en praksis hvor fiskerne kaster ut fisk av rene økonomiske hensyn, og er ikke tillatt i Norge. Norge hadde gjennom 2009 mange runder med EU for å avtale tiltakene i detalj. Partene ble 3. juli 2009 enige om et system for åpning og stenging av felt for å beskytte yngel og småfisk. Dette har vært gang siden 1. september 2009 og skal evalueres i juni 2010. Norge har lang erfaring i Barentshavet med å stenge fiskefelt med for stor innblanding av undermåls fisk. Den svært positive bestandssituasjonen for norsk arktisk torsk viser at slike tiltak, i kombinasjon med andre, er sentrale for å oppnå en bærekraftig forvaltning. 

For bunnfiskbestandene i Nordsjøen er det spesielt torsken som har vært i dårlig forfatning. Partene har derfor, i samsvar med råd fra ICES, blitt enige om en ny gjenoppbyggingsplan for torsk, som igjen skal bringe bestanden opp på et bærekraftig nivå.  

Bestanden av nordsjøsild har hatt sviktende rekruttering de seks siste årene. Basert på den nye forvaltningsplanen har partene vedtatt en kvote på 164 300 tonn i 2010, noe som i følge ICES er i tråd med føre-var prinsippet.

I tråd med forvaltningsplanene er totalkvotene for hyse og sei noe redusert og satt til 35 794 og 107 044 tonn i 2010. Hvittingkvoten på 12 897 tonn er en nedgang fra 2009. Kvoten for rødspette er økt fra 2009 til 2010.  

De norske banklinekvotene (blålange, lange og brosme) er omtrent på samme nivå som i 2009. Kolmulekvoten til Norge i EU-sonen ble noe redusert fra 63 200 tonn i 2009 til 59 900 tonn i 2010. Breiflabbkvoten til EU i norsk sone er redusert fra 1550 tonn til 1540 tonn, og EUs kvote på sjøkreps ble redusert fra 1210 tonn til 1200 tonn.

I grønlandske farvann er den norske kvoten på blåkveite, kveite og torsk på samme nivå, kvoten på uer er kraftig redusert, mens kvotene på reke litt redusert. Den norske kvoten på brisling i EU-sonen ble videreført med 10 000 tonn. Loddekvoten ved Grønland er tatt ut av kvotebyttet for 2010 på grunn av vanskelig bestandssituasjon.

Fisket i Skagerrak/Kattegat

Da Norges fiskerigrense ble utvidet til 12 nautiske mil i september 1961, ble det gjort midlertidig unntak for havområdene øst for Lindesnes. Bakgrunnen var enighet mellom regjeringene i Norge, Sverige og Danmark om at fiskere fra de tre landene skulle gis mulighet til å videreføre det tradisjonelle fisket i Skagerrak og Kattegat.

Etter forhandlinger ble det 19. desember 1966 inngått en overenskomst mellom Norge, Sverige og Danmark om gjensidige fiskerettigheter i Skagerrak og Kattegat. I henhold til overenskomsten skal det inngås årlige kvoteavtaler for fisket i Skagerrak/Kattegat. Etter at Danmark og Sverige ble medlemmer av EU, er det EU-kommisjonen som forhandler med Norge på deres vegne. 

Skagerrakområdet er avgrenset av en rett linje i Skagerrak mellom Hanstholm fyr og Lindesnes fyr, og i det nordlige Kattegat av en rett linje mellom Skagen fyr og Tistlarna fyr. Overenskomsten mellom Norge, Sverige og Danmark gir fiskere fra de tre land rett til å fiske inntil 4 nautiske mil fra grunnlinjene i området.

De årlige kvoteavtalene omfatter kvotereguleringer av torsk, hyse, hvitting, rødspette, sild, brisling og reker.  

I følge Skagerrak-avtalen, som var fra 1966, er havet utenfor 4 nautiske mil å se på som åpent hav. I dag har Norge 12 mils territorialfarvann og økonomisk sone utenfor det. Det finnes således ikke åpent hav i Skagerrak. Norge har derfor sagt opp avtalen og den opphører i 2012. Norge har startet en prosess for å få på plass et nytt regime for fiske i Skagerrak og Kattegat.

Svensk fiske i Norges økonomiske sone (NØS)

Utvidelsen av norsk fiskerijurisdiksjon i 1977 fikk også betydning for svenske fiskere som hadde hatt et tradisjonelt fiske i Nordsjøen i områder som etter 1977 inngikk i Norges økonomiske sone. Disse fiskerne hadde få muligheter til alternativt driftsgrunnlag langs svenskekysten. Dette var bakgrunnen for at Norge tilbød Sverige en såkalt nabolandsavtale om fiskerier, som sikret svenske fiskere retten til å fortsette fisket i norsk sone i Nordsjøen. Svenske fiskere tildeles kvoter på torsk, hyse, hvitting, lyr, sei, sild, makrell, reker og industrifisk.