Fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen

Fakta om fiskevernsonen ved Svalbard, regulering av fiske i fiskevernsonen og i Svalbards territorialfarvann og indre farvann og fiskerisonen ved Jan Mayen.

Fiskevernsonen ved Svalbard - Prinsipielle spørsmål

 

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 art. 1 fastslår at Svalbard er undergitt Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet, med de begrensninger som følger av traktaten. Lov av 17. juli 1925 om Svalbard slår fast at Svalbard er en del av kongeriket Norge. Loven gir bl.a. hjemmel til å fastsette forskrifter om ulike typer næringsvirksomhet, herunder fiske og fangst, jfr. Svalbardloven § 4.

På grunnlag av at Norge har suverenitet over Svalbard ble det med virkning fra 15. juni 1977 opprettet en fiskevernsone på 200 nautiske mil fra grunnlinjene utenfor Svalbard. Sonen ble opprettet med hjemmel i lov av 17.  desember 1976 om Norges økonomiske sone (soneloven).

Formålet med opprettelsen av fiskevernsonen var først og fremst å oppnå kontroll med og begrense fisket i området for å bevare ressursene og unngå et uregulert fiske. For dette formålet fant man det tilstrekkelig at fisket ble regulert ved bestemmelser som ikke innebærer noen forskjellsbehandling av norske og utenlandske fiskere.

Det er verken noe i Svalbardtraktaten eller i folkeretten som er til hinder for opprettelse av en slik sone. Det er norsk syn at Svalbardtraktaten, som bl.a. gir traktatpartenes borgere lik rett til fiske og fangst, bare gjelder ut til territorialgrensen på 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Dette er basert på ordlyden i Svalbardtraktaten art. 2 og 3 som sier at traktaten gir andre stater rettigheter på land og i territorialfarvannene.

I utgangspunktet hevder derfor Norge at vi i medhold av folkeretten kunne ha opprettet en full økonomisk sone rundt Svalbard, slik vi gjorde det rundt det norske fastland, og med fortrinnsrett til ressursene for norske statsborgere. Dette innebærer at det kunne vært nedlagt forbud mot at utlendinger driver fiske der. En rekke land bestrider Norges adgang til å opprette en full økonomisk sone ved Svalbard. Prinsippet om likebehandling i Svalbardtraktaten tolkes av Norge som et forbud mot å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet.

Det er imidlertid et omstridt spørsmål hvorvidt Svalbardtraktaten får anvendelse utenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil dvs. på kontinentalsokkelen og i fiskevernsonen. Man har imidlertid unnlatt å sette spørsmålene om Svalbardtraktatens fortolkning på spissen, siden fiskevernsonen er ikke-diskriminerende og fiskeadgangen i sonen er fastsatt på grunnlag av tradisjonelt fiske som er et objektivt kriterium. Høyesterett har i en dom om islandsk torskefiske ved Svalbard gitt klart uttrykk for at en regulering basert på tradisjonelt fiske er forenlig med Svalbardtraktatens krav om likebehandling. Regulering av fiske basert på kriteriet om tradisjonelt fiske anerkjennes av de fleste land selv om de ikke deler det norske synet på Svalbardtraktatens anvendelsesområde.

Om regulering av fiske i fiskevernsonen og i Svalbards territorialfarvann og indre farvann

Den spesielle rettslige situasjonen som gjelder for områdene ved Svalbard gjør at regulering av fiske fastsettes av i medhold av to forskjellige lover. Forskrifter om fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann fastsettes i medhold av Svalbardloven, mens forskrifter om fiske i vernesonen fastsettes i medhold av soneloven.  Norge har på denne bakgrunn fordelt fangstkvoter på grunnlag av tradisjonelt fiske i områdene rundt Svalbard. Dette ble gjort allerede i 1986 da Norge første gang fastsatte forskrift om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard. Dette har medført at fartøy fra Norge, Russland, EU, og Færøyene er gitt adgang til å fiske torsk i vernesonen.

I juli 1996 ble det fastsatt forskrift om regulering av rekefisket i Svalbards territorialfarvann og indre farvann og i fiskevernsonen.

Reguleringen av rekefisket er også basert på prinsippet om tradisjonelt fiske i en gitt periode, og innebærer at bare fartøyer fra Norge, Russland, Canada, EU, Grønland, Færøyene og Island kan delta i dette fisket.  Fiskevernsonen har historisk vært stengt for fiske etter norsk vårgytende sild som følge av fare for stor innblanding av sild under minstemål. På slutten av ’90-tallet trakk imidlertid den voksne silda lenger nord på sine vandringer, og siden 2000 ble det etter en vitenskapelig vurdering åpnet for fiske av nvg-sild i et avgrenset område av vernesonen i en periode om sommeren. Dette har skjedd hvert år siden. Fartøy fra Norge, Russland, EU, Færøyene og Island kan delta i dette fisket.

Fiskerisonen ved Jan Mayen



Fiskerisonen på 200 nautiske mil rundt Jan Mayen ble opprettet i medhold av soneloven med virkning fra 29. mai 1980, uten de begrensninger som gjelder for fiskevernsonen ved Svalbard. I likhet med fiskevernsonen er sonen rundt Jan Mayen ikke en full økonomisk sone, men en sone som er avgrenset til fiskeriformål. I motsetning til ved det norske fastland, er det ikke fastsatt en særlig fiskerigrense rundt Jan Mayen. Regelverket for utlendingers fiske og fangst i NØS gjelder i utgangspunktet tilsvarende i fiskerisonen ved Jan Mayen.

Klikk for større kart