FN-avtalen om fiske på det åpne hav

Kombinasjonen svak rettslig regulering og økende press mot fiskeressursene på det åpne hav, førte til at FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED) i 1992 tok opp spørsmålet om fiske på det åpne hav. FNs generalforsamling vedtok på denne bakgrunn at det skulle avholdes en konferanse om spørsmålet.

FN-konferansen om fiske på det åpne hav vedtok 4. august 1995 en avtale – FN-avtalen om fiske på det åpne hav – om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander.

Vandrende fiskebestander er bestander som vandrer mellom økonomiske soner og det åpne hav, f.eks. norsk vårgytende sild. Langtmigrerende fiskebestander er bestander som forflytter seg (migrerer) over større områder av det åpne hav og inn i økonomiske soner, f.eks. tunfisk.

Norge undertegnet FN-avtalen om fiske på det åpne hav 4. desember 1995, og ratifiserte avtalen 30. desember 1996. Avtalen trådte i kraft 11.desember 2001. Etter at avtalen trådte i kraft, har det vært avholdt årlige uformelle statspartsmøter i FN. Møtene avholdes vanligvis i juni.

FN-avtalen supplerer havrettskonvensjonen og gir en folkerettslig ramme for bevarings- og forvaltningsregimer for vandrende og langtmigrerende bestander. Den får i hovedsak bare anvendelse på det åpne hav.

Avtalen slår imidlertid også fast at det skal være samsvar mellom forvaltningen av fiskeressursene på det åpne hav og i de tilgrensende nasjonale farvann. Bestemmelsene tar utgangspunkt i at man har å gjøre med biologiske enheter som har sitt utbredelsesområde både i nasjonale og internasjonale farvann. Forvaltningen på det åpne hav skal ta hensyn til kyststatenes forvaltningstiltak innenfor de økonomiske sonene og skal ikke undergrave disse. Det er sonetilhørigheten for en bestand som skal være bestemmende for hvor mye som kan fiskes på det åpne hav.

I henhold til avtalen skal partene samarbeide, enten direkte, regionalt eller sub-regionalt, om forvaltningen av vandrende og langtmigrerende fiskebestander. Kun stater som har reell interesse i fisket kan kreve å bli medlem av et slikt organ. Det er imidlertid ingen automatisk sammenheng mellom retten til deltakelse og adgangen til fiskeressursene. Ressursadgangen avgjøres på grunnlag av egne kriterier som i stor grad favoriserer kyststatene og etablerte fiskeriinteresser.

Av sentral betydning er avtalens bestemmelser om håndhevelse og kontroll. Avtalen bekrefter flaggstatens hovedansvar for å sikre et forskriftsmessig fiske, men gir også bestemmelser om adgang for andre stater enn flaggstaten til å iverksette håndhevelses- og kontrolltiltak av internasjonale reguleringsbestemmelser. Partene har etter avtalen således en generell adgang til å borde og inspisere fiskefartøy fra andre avtaleparter på det åpne hav. Det legges opp til samvirke mellom flaggstat og inspiserende stat om oppfølgende håndhevelsestiltak. Dette gjelder i forhold til etterforskning av eventuelle brudd på bestemmelser og oppbringelse av fartøy til havn i tilfelle der det er brakt på det rene at alvorlige overtredelser har funnet sted. Avtalens håndhevelsesregime representerer en begrensning i prinsippet om eksklusiv flaggstatskompetanse på fiskeriområdet og innebærer således en folkerettslig nyvinning.

Samlet sett representerer avtalen et internasjonalt gjennombrudd for tanken om forsvarlig forvaltning av vandrende og langtmigrerende fiskebestander. Samtidig fastslår den at det er kyststatenes interesser som har forrang når slike bestander skal reguleres.

Fiskeri- og kystdepartementet fastsatte den 4. mars 1998 forskrift om fiske i farvann utenfor noen stats fiskerijurisdiksjon. Forskriften gjelder for norske statsborgere og personer bosatt i Norge som driver fiske med norske fartøyer i farvann utenfor noen stats fiskerijurisdiksjon som ikke er regulert av norske myndigheter. Det er fastsatt forbud mot å drive fiske uten på forhånd å ha fått tillatelse til registrering av fartøyet. Fiskeridirektoratet er gitt adgang til å nekte registrering av fartøy, herunder bl.a. når fisket anses å være i strid med norske fiskeriinteresser.

FN-avtalen anerkjenner at utviklingslandene har spesielle behov i forbindelse med bevaring og forvaltning av disse bestandene. Avtalens artikkel 26 sier også at partene skal samarbeids om å opprette egne fond for det formål å bistå utviklingsland med å gjennomføre avtalen. I juli 2003 ble det avholdt uformelle statspartskonsultasjoner om gjennomføringen av avtalen. Konsultasjonene resulterte i at det ble uarbeidet Terms of Reference for et slikt fond. Norge er blant de første landene som har bidratt økonomisk til dette fondet.

Avtalens artikkel 36 sier at det fire år etter at avtalen er trådt i kraft skal det avholdes en revisjonskonferanse med sikte på å vurdere avtalens effektivitet med hensyn til å sikre bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende bestander. Konferansen skal gjennomgå og vurdere hvorvidt bestemmelsene i avtalen er fyllestgjørende, og om nødvendig foreslå midler til å styrke innholdet i avtalens bestemmelser og metodene for gjennomføring. Revisjonskonferansen avholdes i FN i New York i mai 2006, og et forberedende møte til revisjonskonferansen er planlagt til samme sted i mars 2006.

Sist oppdatert: 24.10.05