Forvaltningen av norsk vårgytende sild

Etter sammenbruddet i bestanden av norsk vårgytende sild i siste halvdel av 1960-årene og frem til midten av 1990-årene oppholdt den fiskbare delen av bestanden seg utelukkende i de nære norske kystfarvann, mens hovedoppvekstområdet for ungsild var i Barentshavet i russisk økonomisk sone. For å sikre gjenoppbyggingen av bestanden, fastsatte Norge i hele denne perioden meget strenge reguleringstiltak.

Russland ga et vesentlig bidrag til gjenoppbyggingen gjennom forbud mot å fiske ungsild i russisk sone. De forvaltningstiltakene som ble iverksatt muliggjorde en betydelig bestandsøkning, og silda ble igjen tilgjengelig for fiske i områder i Norskehavet utenfor Norges økonomiske sone. På denne bakgrunn tok Norge i 1995 initiativ til å innlede forhandlinger med de berørte kyststater (Norge, Russland, Island og Færøyene) med sikte på å etablere et internasjonalt forvaltningsregime for sildebestanden. Etter hvert ble også EU invitert til å delta på møtene. Drøftelsene ble videreført i flere runder i 1995 og 1996.

Mens forhandlingene pågikk fastsatte de berørte land kvoter for seg selv som ville medføre en betydelig overskridelse av totalkvoten på en million tonn som var fastsatt av Norge. Det ble derfor en sentral målsetting for Norge å få de andre landene til å redusere sine kvoter for 1996. I utgangspunktet så man for seg en avtale mellom alle de fem deltakende land. Det ble imidlertid etter hvert klart at EU ikke ville inngå en avtale for 1996, og EU fastsatte en ensidig kvote på 150 000 tonn.

Den 6. mai 1996 inngikk Norge, Russland, Færøyene og Island en Protokoll om bevaring, rasjonell utnyttelse og forvaltning av norsk vårgytende (atlanto-skandisk) sild i Nordøst-Atlanteren. I henhold til protokollen skulle partenes fiske etter norsk vårgytende sild i 1996 begrenses til 1 107 000 tonn. Det innebar en betydelig reduksjon av alle tidligere fastsatte kvoter, herunder også den norske. Kvoten ble fordelt med 695 000 tonn til Norge, 166 000 tonn til Russland og 256 000 tonn til Færøyene og Island. I medhold av protokollen ble det inngått bilaterale arrangementer om fiskeadgang i partenes respektive soner.

I tillegg til selve kvotefordelingen inneholdt protokollen bestemmelser om fangstrapportering og vitenskapelig samarbeid. Det het videre at partene skulle arbeide for en harmonisering av bevaringstiltak, og de skulle videreutvikle samarbeidet om inspeksjon og kontroll. Partene skulle også samarbeide for å hindre fiske fra andre stater som undergraver de fastsatte bevarings- og forvaltningstiltak. I samsvar med FN-avtalen om fiske på det åpne hav skulle partene innenfor rammen av Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) samarbeide for å komme frem til en regulering av fisket på bestanden i områder utenfor nasjonal fiskerijurisdiksjon, dvs. i internasjonalt farvann i Norskehavet (Smutthavet).

På grunnlag av avtalen av 6. mai 1996 forhandlet EU, Færøyene, Island, Norge og Russland frem en avtale om fisket av norsk vårgytende sild i 1997. Avtalen ble underskrevet i Oslo 14. desember 1996. Partene fastsatte en totalkvote på 1 500 000 tonn. Innenfor denne totalkvoten skulle de fem partenes fiske avgrenses til 1 498 000 tonn i 1997 fordelt med 125 000 tonn til EU, 315 000 tonn til Færøyene og Island (fordelt med henholdsvis 82 000 og 233 000 tonn), 854 000 tonn til Norge og 204 000 tonn til Russland. I forbindelse med protokollen inngikk Norge bilaterale avtaler med EU, Færøyene, Island og Russland om gjensidig fiskeadgang.

I NEAFC ble det for 1997 gjort vedtak om at fangsten av norsk vårgytende sild i områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon skulle begrenses til 127 000 tonn fordelt med 25 000 tonn til henholdsvis EU, Færøyene, Island, Norge og Russland, samt 2000 tonn til Polen.

De fem kyststatene Norge, Russland, EU, Færøyene og Island vedtok i 1999 en langsiktig forvaltningsstrategi for norsk vårgytende sild. Ved forhandlingene i Harstad i oktober 2001 la Norge frem krav om at fordelingsnøkkelen skulle endres. Basert på sonetilhørighetsprinsippet hevdet Norge krav på en høyere andel enn 57 % som Norge har hatt siden 1997-avtalen.

Russland fikk i 2004 og 2005 adgang til å fiske kvoten sin i norske områder i medhold av avtale i den bilaterale protokollen fra 33. sesjon i Den norsk-russiske fiskerikommisjon. Russland står i en særstilling fordi Russland har store oppvekstområder for sild der silda bør få være i fred. I 2006 ble det inngått en bilateral avtale om NVG sild mellom Norge og EU.

Ifølge ICES’ vurdering har bestanden av norsk vårgytende sild full reproduksjonskapasitet og blir høstet bærekraftig. Gytebestanden i 2010 er estimert til ca. 12,2 millioner tonn. ICES mener at forvaltningsplanen er i tråd med føre-var-prinsippet, og har anbefalt en kvote på 1,483 millioner tonn for 2010. Et uttak på dette nivået vil gi en gytebestand på 10,8 millioner tonn av norsk vårgytende sild i 2011.

For 2010 har Norge, EU, Færøyene, Island og Russland inngått en avtale om totalkvote på 1 483 000 tonn. Norges del på 61 % ligger fast og utgjør 904 630 tonn.

Sildebestanden er i svært god forfatning og blir høstet bærekraftig. Kvoten for 2010 er likevel redusert fra 1 643 000 tonn i 2009, og skyldes svakere rekruttering etter 2004. Kvoten for 2010 er fastsatt i tråd med anbefalingen fra Det internasjonale råd for havforsking (ICES). Partene er enige om å videreføre den felles forvaltningsplanen som har til formål å sikre et høyest mulig langtidsutbytte. Partene har avtalt tilgang til hverandres soner på samme relative nivå som i 2009.

Det ble med virkning fra 2008 gitt kvotefleksibilitet på fartøynivå for ringnot- og trålgruppen, slik at en avgrenset del av kvoten som ikke er fisket kan bli overført til neste år. Kvotefleksibilitet medfører også at et fartøy kan forskuttere en avgrenset del av neste års kvote. Ordning ble innført også for kystgruppen, men gjeldende på gruppenivå.

Alle fartøy – også fartøy i kystfartøygruppen – kan fiske inntil 10 % av kvoten for 2011 på forskudd i 2010. Den forskutterte delen vil da regnes som et overfiske og automatisk fratrekkes fartøykvoten det kommende år. For fartøy i kystfartøygruppen gjelder imidlertid kvotefleksibiliteten bare for den garanterte kvoten da kystfartøygruppen har kvotefleksibilitet på gruppenivå. Kvoter som ikke blir fisket av kystfartøygruppen vil fremdeles kunne refordeles på gruppenivå.

Sist oppdatert - juni 2010