Om ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske

Ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske er en samlebetegnelse på delvis overlappende fiskepraksis som skjer i strid med fiskerilovgivning og rapporteringsplikt, samt fiske hvor slike bestemmelser mangler.

UUU-fiske har fått betydelig oppmerksomhet internasjonalt de senere årene, fordi omfanget av UUU-aktiviteter på global basis er en stor trussel mot:

  • fiskebestandene
  • marine økosystemer
  • forsvarlig fiskeriforvaltning
  • kystsamfunn hvor fiske er et viktig grunnlag for levevei og bosetning
  • lovlydige fiskere og ansvarlig fiskeindustri
  • konsumentenes tiltro til fisk som et etisk produkt, i den forstand at det stilles spørsmål om produktene i fiskedisken kommer fra bærekraftig virksomhet

Det er verdt å merke seg at fattigere land med fiskeritradisjoner og -interesser blir hardt rammet av UUU-fiske. Man ser også at UUU-fiske i stor skala kan være til knyttet annen type kriminalitet, og bærer preg av å være organisert, transnasjonal kriminalitet.

Bruk av bekvemmelighetsflagg, stråselskap i skatteparadis og navneendringer av fartøy er med på å kamuflere UUU-fiske, og gjør mottiltak ressurskrevende. Aktørene bak UUU-fiske er rasjonelle aktører som hurtig tilpasser seg mottiltak. Utkast og såkalt high-grading innebærer også en form for urapportert fiske.

Den internasjonale dimensjonen i ressursforvaltningsarbeidet er derfor viktig. Norge deler også brorparten av de bestander vi fisker på, med andre stater. Et godt samarbeid om felles forvaltning er derfor grunnleggende for at vi skal lykkes i Norge. Samtidig må norske myndigheter vise engasjement for UUU i andre havområder enn de vi selv utøver fiske i, for å framstå som en troverdig og konstruktiv bidragsyter til arbeidet mot et grenseoverskridende problemområde.

Bilateralt er det inngått avtaler om samarbeid på kontrollområdet med Storbritannia, Irland, Færøyene, Island, Sverige, Danmark, Nederland, Frankrike, Tyskland, Canada, Polen, Russland, Portugal, Marokko og EU-kommisjonen. Det er Fiskeridirektoratet som forvalter avtalene.

Avtalene er generelle i den forstand at de omfatter alt fiske. Avtalepartene forplikter seg til følgende:

  • utveksling av landingsopplysninger
  • utveksling av fangstopplysninger
  • utveksling av data om overtredelser
  • utveksling av personell (kontrollører)
  • utveksling av annet fagpersonell (fra administrasjon)

Det største problemet Norge har hatt når det gjelder UUU-fiske er det urapporterte fisket på norsk-arktisk torsk i Barentshavet. I årene 2002–2005 viste beregninger fra Fiskeridirektoratet at det i snitt ble tatt opp 100 000 tonn torsk urapportert hvert år. Fra 2005 har UUU-fisket gradvis blitt redusert til det i 2009 ble anslått til å være null. For å få dette til var bilateralt samarbeid med Russland svært viktig. Men regionalt og globalt arbeid var og er også svært viktig for å løse et slikt problem. I den Nordøstatlantiske Fiskerikommisjonen (NEAFC) ble det fra 1. mai 2007 innført en ordning med havnestatskontroll i hele NEAFCs reguleringsområde. Dette betyr at fartøy ikke kan lande frossenfisk i et lands havn uten at fartøyets flaggstat kunne bekrefte at fisken er fangstet i et lovlig fiske.

Denne ordningen har vært en stor suksess, og den har også vekket betydelig internasjonal oppmerksomhet. Den store effekten havnestatskontroll har som tiltak mot UUU-fiske i forhold til ressursbruken i slike tiltak, har gjort at andre regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner nå vurderer likende arrangement.