Utkast

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Undersøkelser viser at fisk som blir kastet på sjøen bare unntaksvis overlever. Utkast av fisk er derfor sløsing med ressurser. I tillegg blir ikke fisk som kastes ut registrert i fangststatistikken, noe som gir forskerne et mangelfullt datagrunnlag å basere bestandsestimatene på.

I Norge ble det innførte et utkastforbud allerede i 1987. I starten omfattet forbudet torsk, men det har siden blitt utvidet til å omfatte alle kommersielt viktige bestander. Bakgrunnen for utkastforbudet var bestandssituasjonen for torsk i Barentshavet. Etter flere svake årsklasser fikk man en sterk årsklasse i 1983. Det var imidlertid tidligere erfart at sterke årsklasser ble kraftig redusert som følge av utkast, og man forsøkte å unngå at dette skjedde på nytt.

Første steg var etablering av et program for midlertidig stenging av felt. Dermed lyktes det i årene 1984–86 å få den sterke 1983-årsklassa gjennom den sårbare yngel- og ungfiskperioden. Da fisken nådde minstemålet oppstod et annet problem, nemlig utsortering (high-grading). Ved høye fangstrater ble fiskerne fristet til å beholde bare den største og best betalte fisken, mens de kastet småfisk på havet. Dette var tillatt under daværende lovgivning. Alle, inkludert fiskerne, så på dette både som ressurssløsing og som et moralsk problem. Forbudet som ble innført i 1987 virket nærmest umiddelbart inn på fiskernes adferd. Forvaltningsmyndighetene innså likevel at utkast av fisk ikke opphører på grunn av et forbud. Det ble derfor de etterfølgende årene utviklet en rekke tiltak for å unngå utkast.

Utkastforbudet ble videreført i lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressursloven), som gir hjemmel for et pålegg om at all fangst av fisk skal føres i land. Ilandføringsplikten fremgår av forskrift om utøvelse av fisket i sjøen av 22. desember 2004.

Dette innebærer at all fangst av fisk skal ilandføres, med unntak av levedyktig fisk som er fanget i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i havressursloven. Slik fangst skal straks slippes på sjøen.

Listen over fiskeslag som det er forbudt å kaste på sjøen ble utvidet i forbindelse med at havressursloven trådte i kraft, slik at forbudet nå omfatter en lang rekke arter. Forbudet har de siste 20 årene medvirket til å sikre et bærekraftig fiske, og har påvirket fiskernes holdninger til utkast og skadevirkninger. 

Det er utfordrende å håndheve utkastforbudet. Fiskeriforvaltningen arbeider derfor ut fra en tilnærming om å regulere fiskeriene slik at det i størst mulig grad unngås potensiell utkastfisk i fangstene. Dette kan være fisk under minstemål, bifangst, for høy innblanding, eller fisk som fartøyene ikke har kvote på, eller som det er forbudt å fiske. Reguleringer som medvirker til å redusere risikoen for utkast, kan klassifiseres i fire kategorier:

  • Kvotegrunnlag
    Forvaltningen må vurdere de enkelte fiskeriene etter det kvotegrunnlaget som er nødvendig og forventet fangstsammensetning. Dette innebærer at de ulike fartøygruppene må tildeles kvoter på arter som man forventer vil inngå i fangstene.
  • Bifangst
    - bifangstkvoter
    - bifangstprosent
    - selektive redskaper
  • Skifte av fiskefelt
    Dersom fangstsammensetningen ikke er i samsvar med kvotegrunnlaget eller tillatt adgang til bifangst, plikter fartøyet å skifte fiskefelt.
  • Stengte områder
    Hovedårsaken til stengte områder er vern av yngel og småfisk. Norsk fiskeriforvaltning opererer med ulike former for stenging. 

Et viktig element i det norske utkastregimet er at det ikke er ulovlig å lande ulovlig fanget fisk, men forvaltningen reagerer mot ulovlig fanget fisk med administrativ inndragning av fangst. Om forholdene er mer alvorlige, det vil si om fiskerne ikke har vært aktsomme eller har fisket ulovlig med forsett, reageres det med vanlige straffereaksjoner som lovbruddsgebyr, forelegg eller fengselsstraff.

I mange år har den største utfordringen i forvaltningssamarbeidet mellom Norge og EU vært at partene forvalter nordsjøbestandene på ulik måte. Norge har utkastforbud i sine fiskerireguleringer, og har innført reguleringer for å unngå uønsket bifangst. EUs fiskere er derimot pålagt å kaste ut fisk som er under gjeldende minstemål, fisket i strid med gjeldende bifangstregler eller er av en art hvor kvoten allerede er oppfisket.

De siste årene har Norge i enda større grad enn tidligere rettet oppmerksomheten mot utkast av fisk i andre land, særlig utkast fra EU-fartøy. Målet har vært å redusere risikoen for utkast og bidra internasjonalt med våre erfaringer. Dette har særlig vist seg i forvaltningssamarbeidet mellom Norge og EU for 2009, hvor partene ble enige om en rekke tiltak som straks og på lengre sikt vil redusere utkastproblemet, særlig i Nordsjøen.

Tiltakene inkluderer bl.a. introduksjon av «Real Time Closure» i Nordsjøen, dvs. et system hvor områder kan stenges for å verne yngel og småfisk. I tillegg har EU for første gang innført et forbud mot utsortering, noe som må anses som første skritt mot et utkastforbud. Norge og EU vil også arbeide for innføring av mer selektive fiskeredskaper.

Innsatsen mot utkast vil trolig prege det allerede tette forvaltningssamarbeidet mellom partene i årene fremover, ettersom EU er i gang med å revidere sin felles fiskeripolitikk (Common Fisheries Policy). I denne sammenheng vil EU vurdere å innføre et utkastforbud i egne farvann, og det er derfor viktig at Norge opprettholder presset for innføring av utkastforbud.

Samtidig har Norge tatt initiativ for å få denne saken på dagsorden globalt. Det første initiativet var under forhandlingene om fiskeriresolusjonen i generalforsamlinga i FN høsten 2008. Etter et norsk forslag ble det her enighet om en paragraf som omhandler en handlingsplan mot utkast. Generalforsamlinga ba FAO sin fiskerikomité (COFI) i 2009 om å vurdere en handlingsplan (International Plan Of Action – IPOA) mot utkast.

Dette la grunnlaget for at Norge på FAO sitt fiskerikomitémøte (COFI) i mars 2009 kunne foreslå at man utarbeider en slik handlingsplan for globale retningslinjer for å redusere utkast. Forslaget fra Norge går ut på å utvikle en internasjonal handlingsplan, IPOA (International Plan of Action)/Technical Guidelines, for å redusere uønsket bifangst, utkast eller andre uønskede handlinger som fører til fiskedød. Selv om en del land allerede har etablert lovgiving for å redusere utkast, er fremdeles utkast av bifangst stort sett uregulert og urapportert på globalt nivå. Forslaget fikk bred støtte i FAO, som nå vil gå i gang med en prosess som skal føre fram til globale retningslinjer på dette området. Dette er et viktig tiltak for å sikre en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene, og Norge vil ta en sentral rolle i dette arbeidet, samt bidra med finansiering.