Fri bevegelighet av tjenester og fri etablering

Det indre marked for tjenester skal sikre at tjenester kan tilbys og mottas i hele EØS, uavhengig av den nasjonale opprinnelsen til tjenesteyteren. Selvstendig næringsdrivende og selskaper som driver næringsvirksomhet skal fritt kunne etablere seg i en annen EØS-stat. Hvilket sett av rettigheter som kommer til anvendelse er avhengig av om tjenesteyteren etablerer seg eller kun tilbyr sine tjenester i den aktuelle EØS-staten på midlertidig basis. Det regnes som etablering dersom den næringsdrivende utøver sin virksomhet for et ubestemt tidsrom fra en fast infrastruktur.

EØS-avtalen artikkel 31 forbyr restriksjoner på etableringsadgangen. EØS-avtalen artikkel 36 og 37 gir regler om fri bevegelse av tjenester på midlertidig basis. En tjenesteyter som er etablert i en EØS-stat, skal fritt kunne tilby tjenestene sine til kunder i andre EØS-stater. På samme måte har en tjenestemottager rett til fritt å handle tjenester av tjenesteytere etablert i andre EØS-stater. Dette kan for eksempel være en svensk snekker som tar et oppdrag i Norge, en norsk kunde som kjøper advokattjenester fra et spansk firma eller en norsk pasient som får utført tannbehandling i Polen.

Restriksjoner i etableringsadgangen eller grenseoverskridende tjenesteyting kan likevel unntaksvis godtas dersom de ikke forskjellsbehandler mellom norske og utenlandske tjenesteytere, er begrunnet i tvingende allmenne hensyn, som for eksempel hensynet til miljøet eller forbrukerhensyn, og er egnet og nødvendig for å ivareta disse hensynene.

Tjenesteloven
Tjenesteloven gjennomfører tjenestedirektivet og trådte i kraft i norsk rett 28. desember 2009. Loven inneholder regler om etablering, midlertidig tjenesteyting og administrativt samarbeid i det indre marked.

Tjenesteloven omfatter i utgangspunktet alle økonomiske tjenester, med mindre tjenesten er positivt unntatt i loven. Viktige områder som er unntatt fra loven er arbeidsretten og trygdelovgivningen. Videre er helsetjenester og finansielle tjenester unntatt fra loven.

Tjenesteytere som etablerer seg i en EØS-stat, må følge reglene som gjelder i den staten. For midlertidig tjenesteyting er hovedregelen at man fritt skal kunne yte slike tjenester i andre EØS-stater. Vertsstaten kan stille krav som ikke medfører forskjellsbehandling, er begrunnet i hensynet til offentlig orden, helse, miljø eller sikkerhet, og som er nødvendige for å ivareta disse hensynene.

Tjenesteloven har bestemmelser om tilsynssamarbeid mellom myndighetene i EØS-statene, bedre tilgang til informasjon og forenkling av søknadsprosedyrer for tjenesteytere, også over landegrensene. Blant annet skal søknader og andre dokumenter kunne sendes elektronisk gjennom et internettbasert kontaktpunkt. I Norge ligger dette kontaktpunktet i Altinn.

For mer informasjon om reglene i tjenesteloven, se vår nettveileder for det indre marked.