Doha – utviklingsrunden

Det er et viktig mål å integrere utviklingslandene bedre i det internasjonale handelssystemet, slik at fattige land kan få større økonomiske fordeler av handel. Det store flertall av WTOs medlemsland er utviklingsland. På ministerkonferansen i Doha høsten 2001 sto utviklingslandenes behov sentralt, og denne forhandlingsrunden omtales derfor som utviklingsrunden. Forhandlingene har pågått i mer enn ti år, men det har hittil dessverre ikke vært mulig å oppnå enighet.

Ministererklæringen fra Doha understreker at det skal tas spesielt hensyn til utviklingslandene innen de enkelte forhandlingsområdene. I tillegg er enkelte deler av erklæringen spesielt rettet mot utviklingslandene. Dette gjelder bl.a. omtalen av behovet for positiv særbehandling og faglig bistand, samt at det skal tas særlig hensyn til de minst utviklede landene.

Ministererklæringen fra Doha understreker allerede i artikkel 2 at medlemslandene vil plassere utviklingslandenes behov og interesser i sentrum for WTOs arbeidsprogram. WTO vil fortsette innsatsen for å sørge for at utviklingsland, og især de minst utviklede, kan sikre seg en del av veksten i internasjonal handel som står i forhold til behovene i deres økonomiske utvikling.

Artikkel 5 understreker at de utfordringene som medlemsland møter ikke kan løses gjennom handelsavtaler alene, og at WTO vil fortsette samarbeidet med Bretton Woods-institusjonene for å oppnå større samsvar i utforming av global økonomisk politikk.

I artikkel 13 forplikter medlemslandene seg til omfattende forhandlinger på landbruksområdet med sikte på en vesentlig forbedring av markedsadgangen, reduksjon av alle former for eksportsubsidier med sikte på gradvis å avskaffe dem, samt vesentlig reduksjon av handelsvridende intern støtte.

Artikkel 16 understreker enighet om forhandlinger som, med unntak for landbruksvarer, tar sikte på å redusere eller om nødvendig oppheve tollsatser særlig for varer som har eksportinteresse for utviklingsland.

Flere punkter omhandler bindende forpliktelser om faglig bistand og kapasitetsbygging til utviklingsland. For eksempel forplikter medlemslandene seg i artikkel 21 til internasjonalt samarbeid for å øke støtten til bistand og kapasitetsbygging på området handel og investeringer.

Artikkel 49 vektlegger at forhandlingene skal føres på en åpen måte mellom medlemmene for å sikre faktisk deltakelse fra alle parter, sikre fordeler for alle deltakere og oppnå en helhetlig balanse i forhandlingsresultatet.

Forbedret markedsadgang er utviklingslandenes første og viktigste krav i forhandlingsrunden. Det gjelder særlig for industriprodukter som tekstil og konfeksjon, landbruksprodukter, og egne statsborgeres mulighet til å arbeide i andre land på midlertidige vilkår. Dette er krav som kan være vanskelige å imøtekomme for mange industriland. En rekke land har en tekstilnæring som krever beskyttelse, og mange har en landbruksnæring som er beskyttet og subsidiert. Spørsmålet om personlige tjenesteyteres vilkår reiser også vanskelige problemstillinger knyttet til arbeidsinnvandring.

Positiv særbehandling av utviklingslandene går igjen i alle WTO-avtalene. Utviklingslandene krever at regelverket skal ta mer hensyn til deres situasjon gjennom unntak og overgangsordninger. Det ble vedtatt i Doha at det skal foretas en gjennomgang av disse bestemmelsene for å gjøre dem mer effektive. Utviklingslandene legger også stor vekt på hvordan dagens regelverk iverksettes og har i denne forbindelse fremmet en rekke forslag som også drøftes videre i tråd med enigheten fra Doha. Noen av forslagene faller klart utenfor WTOs kompetanse. Andre forslag innebærer reell reforhandling av eksisterende WTO-avtaler. Utviklingslandene har høye forventninger til dette arbeidet. Norge mener det er viktig at det oppnås konkrete resultater på dette feltet. Dette kan f.eks. omfatte etablering av en egen overvåkingsmekanisme for å forbedre etterlevelsen av bestemmelsene. Samtidig er det viktig å påse at selve regelverket ikke svekkes.

Utviklingsland har behov for handelsrelatert faglig bistand for å kunne gjennomføre og etterleve sine forpliktelser, få maksimal nytte av å være medlem av WTO og for å kunne delta aktivt i forhandlingene. Norge har utarbeidet en egen handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid. Flere land har laget tilsvarende planer. WTO har etablert flere fond for handelsrelatert bistand. Det største er Doha Development Agenda Global Trust Fund (Doha-fondet). Norge er en av de største bidragsyterne til dette fondet (norsk støtte i 2012 er på NOK 15 mill.). Norge gir også bidrag til et fond for reisestøtte, slik at utviklingslandene, og spesielt de minst utviklede landene, kan delta aktivt i forhandlingene.

Under WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 ble det vedtatt å nedsette en "Task Force on Aid for Trade". WTO arrangerer annethvert år omfattende gjennomganger av hva som skjer innenfor handelsrettet utviklingssamarbeid - "Global Review of Aid for Trade". Neste gjennomgang skjer sommeren 2013.

Utviklingsland har ikke bare behov for handelsrelatert utviklingssamarbeid slik at de kan følge opp sin deltakelse i WTO, men også for å trekke størst mulig fordeler av å delta i global handel. Mange tiltak, særlig langsiktig kapasitetsbygging som opplæring av arbeidskraft og utbygging av infrastruktur, eller tiltak innenfor SPS-området, bør skje i regi av andre internasjonale organisasjoner enn WTO eller via bilaterale kanaler som NORAD. Fra norsk side følges dette opp gjennom deltakelse i ulike internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, UNDP, UNCTAD og ITC, og bilateralt i Norges viktigste samarbeidsland.

Behovet for å ta særlig hensyn til minst utviklede land (MUL) er en viktig del av WTO-regelverket og forhandlingene. Forbedret markedsadgang, hjelp til spredning og økt mangfold i MULs produkter, handelsrelatert faglig bistand og mer langsiktig kapasitetsbygging ble spesielt trukket fram i Doha. WTO har i samarbeid med UNDP, UNCTAD, ITC, IMF og Verdensbanken etablert et eget rammeverk for faglig bistand til MUL – (Enhanced Integrated Framework - EIF). Dette rammeverket er konsentrert utelukkende om å støtte de aller fattigste landene.