Generelt om Gats-avtalen

Handel med tjenester ble først inkludert i det multilaterale handelssystemet etter avslutningen av Uruguay-runden og opprettelsen av WTO i 1995.

Internasjonal handel med tjenester har stadig økt i betydning i forhold til den tradisjonelle eksporten/importen av varer, og for Norge var det et viktig mål under Uruguay-runden å få på plass et multilateralt regelverk for tjenestehandelen basert på de samme grunnprinsipper som for handelen med varer, nemlig bestevilkårsbehandling og nasjonal behandling.

Generalavtalen om handel med tjenester (Gats) omfatter både generelle bestemmelser som gjelder alle tjenestesektorer og mer spesifikke forpliktelser for enkelt-sektorer. De spesifikke forpliktelser er nedfelt i såkalte nasjonale bindingslister. Disse listene inneholder de enkelte lands forpliktelser når det gjelder adgangen for utenlandske tjenesteytere til deres hjemmemarkeder. Det enkelte land står fritt til å velge hvilke tjenester man vil forplikte seg på. De nasjonale bindingslistene omfatter også de vilkår og forutsetninger som utenlandske tjenesteytere må operere i henhold til.

Prinsippet om bestevilkårsbehandling gjelder ”enhver tjeneste i en hvilken som helst sektor, med unntak av tjenester som ytes under utøvelse av statsmyndighet” og pålegger WTO-medlemmene å likebehandle tjenesteytere fra alle WTO-land. Det er anledning til å avvike fra prinsippet ved å gi enkelte medlemmer bedre markedsvilkår enn andre, forutsatt at de har inngått andre avtaler om handelsforpliktelser (for eksempel EØS) eller avtaler om felles arbeidsmarked (for eksempel det felles nordiske arbeidsmarked). Det er også anledning til å gjøre unntak fra bestevilkårsprinsippet innenfor spesifikke tjenestesektorer, men da under forutsetning av at unntakene er skrevet inn en liste for slike unntak. Norge har blant annet skrevet inn flere unntak vedrørende film og kringkasting i en slik liste.

Når det gjelder de spesifikke forpliktelser innenfor enkeltsektorer pålegger avtalen medlemmene å føre inn i sine bindingslister alle begrensninger i markedsadgang og nasjonal behandling. Det er som nevnt full adgang til å unnta hele sektorer eller deler av sektorer, og dette er et meget viktig aspekt (fleksibilitet) som tillegges stor vekt av blant annet utviklingslandene. I tillegg kan medlemmene føre inn såkalte tilleggsforpliktelser:

  1. Markedsadgang er vilkårene for utenlandske tjenesteyteres adgang til det nasjonale markedet. En begrensning i markedsadgang kan for eksempel være begrensning i antallet konsesjoner på et område, eksempelvis begrensning i antall teleoperatørerselskaper.
  2. Nasjonal behandling innebærer at utenlandske tjenesteytere skal behandles likt med innenlandske tjenesteytere. Vilkår som innebærer konkurranseulemper for utenlandske tjenesteytere, skal føres inn i den nasjonale bindingslisten som begrensning i nasjonal behandling. Dette kan for eksempel være diskriminerende beskatning av utenlandske selskaper, nasjonalitetskrav for ledelsen i selskaper, krav om bosted, eller lignende.
  3. Tilleggsforpliktelser er forpliktelser som landene påtar seg om å oppfylle regulatoriske krav innenfor en gitt sektor. For eksempel har Norge påtatt seg tilleggsforpliktelser for telesektoren i henhold til det såkalte referansepapiret om regulatoriske prinsipper for telesektoren. Dette innebærer blant annet at norske myndigheter har forpliktet seg til likeverdige konkurranse-vilkår for telekomoperatører, åpne og transparente konsesjonsprosedyrer samt å ha en uavhengig regulator for telesektoren.

I bindingslistene fører medlemslandene inn forpliktelser basert på en inndeling i fire måter å levere tjenester på (modes):

  1. Leveringsmåte (mode) 1: Levering av tjenester på tvers av landegrenser, dvs. at tjenesten leveres direkte fra utlandet, for eksempel at utenlandske skip foretar transporter til og fra Norge.
  2. Leveringsmåte (mode) 2: Forbruk i utlandet, dvs. at tjenesten leveres og forbrukes i utlandet, for eksempel at et norsk skip blir reparert i utlandet.
  3. Leveringsmåte (mode) 3: Etableringer, dvs. at tjenesten leveres i Norge gjennom lokalt kontor, for eksempel at utenlandsk rederi etablerer eller kjøper et selskap i Norge. Også regler om kjøp og leie av fast eiendom regnes som en del av rammeverket for denne leveringsmåten.
  4. Leveringsmåte (mode) 4: Tilstedeværelse av personer på midlertidig basis, dvs. at en utenlandsk person leverer tjenester i Norge på basis av en midlertidig arbeidstillatelse. Denne leveringsmåten gjelder bare personer som har fått arbeid før innreise. Selv om et land påtar seg forpliktelser for leveringsmåte 4 har en full anledning til å regulere hvem som skal få adgang til landet, for eksempel i egne visumbestemmelser.

Gats-avtalen fastslår videre medlemmenes rett til å regulere og å innføre nye reguleringer for å tilgodese nasjonale politiske målsettinger. Dette prinsippet ble også bekreftet ved ministererklæringen fra Doha i 2001. Tjenesteavtalen begrenser ikke den nasjonale handlefrihet til å organisere den offentlige sektor på den måte en selv måtte ønske. Det er intet i WTO-regelverket som hindrer medlemslandene selv å avgjøre hvordan de vil organisere sine offentlige tjenester, for eksempel utdanning og helse. Medlemmene har også handlingsrom til å videreføre en politikk for å nå sine nasjonale kulturpolitiske mål.

WTO-medlemmene skal ha åpenhet om det nasjonale regelverket som anvendes, noe som innebærer at reglene skal være offentlig tilgjengelige. Samtidig pålegges WTO-medlemmenes myndigheter å forvalte nasjonale reguleringer på objektiv måte og ha etablert ordninger for uavhengig prøving av forvaltningsvedtak.

Bakgrunn og mandat for forhandlingene

Gjennom Gats-avtalen forpliktet medlemslandene seg til å starte nye forhandlinger om videre liberalisering av tjenestehandelen fra januar 2000. Ministererklæringen fra Doha i 2001 gjorde disse forhandlingene til en viktig del av den pågående forhandlingsrunden (Doha-runden).

Forpliktelsene som medlemslandene førte inn i sine nasjonale bindingslister i forbindelse med avslutningen av Uruguay-runden reflekterte naturlig nok de vilkår og forutsetninger som var bestemt av gjeldende nasjonale reguleringer i første halvdel av 1990-årene. Siden den gang har den teknologiske utvikling på viktige tjenestesektorer vært nærmest eksplosiv, og handelen med en rekke tjenester, særlig forretningstjenester har økt kraftig. I tillegg har mange land endret nasjonalt regelverk samtidig som medlemskretsen i WTO har økt fra 125 til 150 land.

I tillegg til den formelle forpliktelsen om å videreføre Gats-forhandlingene fra januar 2000 er det således flere grunner til å forhandle om bedring og utvikling av nasjonale bindingslister for øke forutsigbarheten for handelen med tjenester og å styrke det multilaterale regelverket.

Forhandlingsprosessen

Innledningsvis var forhandlingene basert på drøftelser av plenumsforslag fra medlemmene. Et stort antall land la frem flere plenumsforslag til de enkelte tjenestesektorer, som ble gjennomgått og drøftet i Tjenesterådet i WTO. Det norske plenumsforslaget (fremlagt 21. mars 2001) dekket seks hovedområder: skipsfart, energitjenester, teletjenester, forretningstjenester, sjøforsikring og luftfart. Fra norsk side ga man allerede da uttrykk for at man anså forhandlingene om tjenester som en del av en bredere dagsorden for WTO-forhandlingene

Gjennom WTOs ministerkonferanse i Doha i november 2001 ble tjenesteforhandlingene en sentral del av Doha-runden og det var enighet om enkelte viktige tidsrammer: Fristen for fremleggelse av bilaterale krav ble satt til 30. juni 2002, og fristen for å fremsette innledende forhandlingstilbud som svar på kravene ble satt til 31. mars 2003. Norge framla sine åpningskrav overfor 51 medlemsland i juni 2002, og åpningstilbud i mars 2003.

Framdriften forhandlingene var treg og det mislykkede ministermøtet i Cancun i september 2003 bidro til ytterligere forsinkelser. I forbindelse med den såkalte ”Juli-pakken” vedtatt 1. august 2004 ble medlemmene i WTO enige om at man på tjenesteområdet skulle fremlegge reviderte tilbud i mai 2005 som skulle gjenspeile fremgangen i forhandlingene.

Norge la fram sine reviderte tilbud i juni 2005 og ved høstens begynnelse samme år hadde 69 WTO-medlemmer (EU regnet som en) lagt fram enten sitt åpningstilbud eller reviderte tilbud. 23 medlemmer har ennå ikke lagt fram noe tilbud (MUL ikke medregnet). Kvaliteten på de framlagt tilbudene er varierende, men generelt er nivået lite tilfredsstillende og ligger i mange tilfeller langt fra eksisterende markeds- og/eller reguleringssituasjon.

Fram til høsten 2005 ble de konkrete markedsadgangsforhandlingene i hovedsak ført bilateralt mellom medlemslandene på basis av framlagte krav og tilbud. Framdriften var treg og prosessen ressurs- og tidkrevende. Dette førte til en omfattende debatt om hvorvidt man burde supplere de bilaterale forhandlinger med såkalte ”komplementære tilnærminger” for å skape større dynamikk i forhandlingene. Dette innebærer måter å forhandle på som skal komme i tillegg til, men ikke erstatte den bilaterale prosessen. I praksis vil dette dreie seg om plurilaterale forhandlinger hvor flere, men ikke nødvendigvis alle medlemmene deltar. Eventuelle resultater av slike forhandlinger skal imidlertid multilateraliseres slik at de blir gjeldende for alle. Under ministermøtet i Hong Kong i desember 2005 ble intensjonen om plurilaterale forhandlinger inkludert i teksten til ministererklæring, men ikke som en obligatorisk forpliktelse.

Forhandlingene ble suspendert i juli 2006 og gjenopptatt i 2007 uten at det er satt noen ny frist for innlevering av nye reviderte tilbud.

Relaterte artikler