Forhandlingene om WTO-regelverket

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Forhandlingene om WTO-regelverket omfatter de tre regelverksområdene antidumping, subsidier og utjevningsavgifter, herunder fiskerisubsidier og regionale handelsavtaler. Blant disse prioriteres fra norsk side antidumping og utjevningsavgifter, fordi norsk næringsliv rammes eller har vært rammet av slike tiltak i USA og EU.

Mandatet for forhandlingene i Doha-runden

 

I lys av den økte bruk av antidumping- og antisubsidietiltak skulle forhandlingene klargjøre og forbedre disiplinen i WTOs Antidumpingavtale og Avtalen om subsidier og utjevningstiltak. I forhandlingene skulle hensyntas behovene til utviklingsland og de minst utviklede land.

Som en del av forhandlingene tok man også sikte på å klargjøre og forbedre disiplinen knyttet til fiskerisubsidier under hensyntagen til fiskerisektorens betydning for utviklingsland. Det ble under Ministermøtet i 2005 presisert at man skulle styrke fiskerisubsidiedisiplinen blant annet ved å forby visse former for fiskerisubsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske.

Ministermøtet i 2001 besluttet videre at man skulle forhandle med sikte på å klargjøre og forbedre regelverket og prosedyrene for WTOs bestemmelser knyttet til regionale handelsavtaler. Også i denne del av forhandlingene skulle man ta hensyn til utviklingsaspektet.

Norge har på regelverksområdet særlig prioritert områdene antidumping og utjevningsavgifter, fordi norsk næringsliv har vært rammet av slike tiltak i USA og EU, samt diskusjonen om bedre kontroll med fiskerisubsidier som fører til overkapasitet og overfiske.

Antidumping

Antidumpingavtalen ble under Uruguay-runden i hovedsak fremforhandlet av eksperter på antidumping-undersøkelser, noe som gjør at avtalen er svært teknisk og omstendelig. Erfaringen med dagens antidumpingregelverk er at det ofte anvendes feil og at det ikke i tilstrekkelig grad ivaretar balansen mellom å være et effektivt virkemiddel og å gi beskyttelse mot misbruk og proteksjonisme. Mye tyder på at antidumpingtiltak ikke bare benyttes i genuine tilfeller hvor varer selges under kostpris, men også som proteksjonistiske tiltak for å ramme importerte varer som utkonkurrerer nasjonale produkter. Dette har resultert i et stort antall konflikter mellom medlemsland i WTO.

Hovedutfordringene i forhandlingene er som følge av dette å:

(i) Redusere muligheten for proteksjonisme gjennom å forbedre bestemmelser om åpenhet og krav til gode saksbehandlingsrutiner.

(ii) Hindre at antidumpingtiltak kan vare i årevis og i seg selv stenge en vare ute fra markedet, og etablere klare bestemmelser for avvikling av antidumpingtoll etter en bestemt periode. Dette er viktig for å unngå situasjoner der tiltak forlenges mer eller mindre automatisk, uten noen reell vurdering av om fjerning av tiltak vil medføre ny dumping og skade på innenlandsk industri.

Det er særlig utviklingsland i Sørøst-Asia og Latin-Amerika som sammen med Japan og Norge har ønsket vesentlige endringer i dagens antidumpingregelverk og har samarbeider tett i form av argumentasjon om behovet for endringer i avtalen og felles forslag. Således går hovedskillelinjene vedrørende antidumpingregelverket ikke mellom utviklingsland og industriland, men snarere mellom land som rammes av tiltak og land som bruker antidumpingtiltak som proteksjonistisk virkemiddel. Vennegruppen FANs (Friends of AntiDumping Negotiations) som Norge er en del av, har levert inn mer enn 100 forslag i forhandlingene og har hatt en viktig pådriverrolle i forhandlingene.

Subsidier og utjevningstiltak

Avtalens hovedfunksjoner

Formålet med subsidieavtalen er å begrense medlemslandenes mulighet til å subsidiere produksjon og varehandel i et slikt omfang at normal konkurranse undergraves, samtidig som subsidiering av næringsvirksomhet for å ivareta visse samfunnsmessige målsettinger ikke hindres. Sett med norske øyne ivaretas dette av avtalen, med unntak for utjevningsavgifter hvor den til dels har samme svakheter som antidumpingavtalen.

Fiskerisubsidier

Norge har i lengre tid arbeidet for å redusere subsidier til fiskerinæringen nasjonalt, ikke minst fordi overkapasitet både undergraver ressursene i havet og lønnsomheten i fiskeflåten og vrir konkurransen i internasjonal handel. Fiskerisubsidiers virkning på ressursene i havet, handel og bærekraftig utvikling er gjenstand for drøftelser i en rekke internasjonale fora, bl. a. OECD, FAO, UNCTAD og WTO. Det er likevel bare WTO som har et multilateralt regelverk som regulerer subsidiebruken. Dette er generelt og gjelder for alle sektorer.

Subsidiering forekommer i mange ulike former og er omfattende. Det er i første rekke subsidier rettet mot fiskeflåten som kan bidra til å undergrave ressursgrunnlaget og vri konkurransen i internasjonal handel. Den norske tilnærmingen har vært at man ønsker å styrke subsidieavtalen for å sikre at behovet for å begrense eller fjerne subsidier som fører til overkapasitet eller overfiske skal kunne ivaretas med hjemmel i avtalen.

Norge har under forhandlingene langt på vei opptrådt sammen med grupperingen «Friends of Fish», som har vært en aktiv pådriver for å få fremdrift i forhandlingene. Gruppen arbeider for en effektiv disiplin. Temaet har viktige miljøsider, antagelig de mest konkrete av temaene i forhandlingsrunden.

Regionale handelsavtaler

Økning i antall regionalavtaler

De regionale avtalene (EØS/EFTA) har gitt Norge bedre tilgang til våre viktigste markeder enn WTO-avtalen hittil har åpnet for. Norsk industri har dermed kunnet tilpasse seg internasjonale konkurransevilkår og vil derfor være bedre rustet til å konkurrere globalt. Et økende antall regionale handelsavtaler og nye avtaler mellom eksisterende blokker (EU, EFTA) og tredjeparter på tvers av tradisjonelle regionale skillelinjer bidrar til at en stadig større del av verdenshandelen baseres på preferansevilkår, ikke på bestevilkårsprinsippet. Denne utviklingen er forsterket av manglende fremdrift i Doha runden slik at man ser en sterkere fokus på regionale handelsavtaler som et alternativt virkemiddel for å sikre adgang til viktige handelspartneres markeder.

Status i forhandlingene

Antidumping og subsidier, herunder fiskerisubsidier

Det har vært lagt frem tre formannstekster i forhandlingene knyttet til antidumping og to tekster knyttet til subsidier. Den første formannsteksten fra 2007 fikk sterk kritikk fra mange hold, og da en revidert tekst ble fremlagt i 2008 var ambisjonsnivået vesentlig redusert. 2008 teksten inneholdt heller ingen utkast til avtale på fiskerisubsidier, men et veikart for en videre diskusjon. Den siste samlete teksten ble fremlagt i 2011, fortsatt med lavt ambisjonsnivå på antidumping, samtidig som en rekke omstridte punkter under forhandlingene omtales uten at løsninger er skissert. For subsidier og fiskerisubsidier inneholder papiret kun en omtale av forhandlingene slik formannen har oppfattet dem. I den senere tid har det vært sterkt begrenset aktivitet på forhandlingsgruppene på regelverksområdene, noe som må ses i sammenheng med den generelle situasjonen i Doha-runden.

Regionale handelsavtaler

Forhandlingene om den systemiske delen av forhandlingene om frihandelsavtaler har stått i stampe. Det har vært liten bevegelse i forhandlingene på dette punkt, noe som reflekterer at det ikke er noen sterke pådrivere i diskusjonen på samme måte som for antidumping og fiskerisubsidier. Diskusjonen synes ikke å avtegne noen enighet om klargjøring og forbedring av WTOs regler og prosedyrer for regionale handelsavtaler.

Beslutning om økt åpenhet for regionale handelsavtaler

Imidlertid som et resultat av drøftingene i Doha runden, har WTOs Hovedråd vedtatt en mekanisme for økt åpenhet om regionale handelsavtaler (RTAs). Den vedtatte mekanisme finnes i dokument WT/L/671. Mekanismen gjelder alle RTAs som inngås under GATT artikkel XXIV, GATS artikkel V eller den såkalte ”Enabling Clause”. Informasjon skal gis til WTO ved oppstart av forhandlinger og også når en avtale er undertegnet. Videre skal fullstendig notifikasjon til WTO av RTAs foretas tidligst mulig. Notifikasjonen skal skje før preferensiell behandling gis. Når en avtale endres skal dette notifiseres. Ved endt iverksettelsesperiode for en avtale skal partene gi en kort rapport om virkeliggjøring av de opprinnelige liberaliseringsforpliktelsene i avtalen. Mekanismen gir videre bestemmelser om innholdet i den informasjon som partene til en avtale skal gi og om behandlingen i WTO. WTO-sekretariatet har etablert en oppdatert elektronisk database om RTAs som er offentlig tilgjengelig.