Handel i finanskrisens tid

Det som startet som en bank- og finanskrise, har utviklet seg til en dramatisk global økonomisk nedtur, og rammer eksportbedrifter hardt. I mars 2009 var det en nedgang i norsk eksport på 12,8 % sammenlignet med tilsvarende periode året før.

Det som startet som en bank- og finanskrise, har utviklet seg til en dramatisk global økonomisk nedtur, og rammer eksportbedrifter hardt. I mars 2009 var det en nedgang i norsk eksport på 12,8% sammenlignet med tilsvarende periode året før . Hvordan er betingelsene for handel i finanskrisens tid? Hva gjøres for å hindre proteksjonisme?

Finanskrisens konsekvenser
Global handel forventes å falle i 2009 for første gang på nesten 30 år. WTOs anslag er -9%. Krisen rammer alle; store og små bedrifter, råvare- og høyteknologiprodusenter, utviklingsland og industriland. Norge rammes også, blant annet som en konsekvens av nedgang i våre eksportmarkeder. Årsaken til den uvanlig dramatiske utvikling i verdenshandelen er svært sammensatt, men i tillegg til at etterspørselen reduseres trekkes to forklaringer særlig fram: For det første er produksjonskjedene i den globale økonomi mye mer integrert enn de fleste tenker seg. Et eksempel på en produksjonskjede for en harddisk er gitt i figur 1 som viser produksjonskjeden for en harddisk som settes sammen i Thailand. En beslutning om å redusere produksjonen av den ferdige varen leder umiddelbart til tilsvarende beslutninger bakover i kjeden. Eksempelet gjelder de fleste industrier, og rammer leverandører i alle ledd. Når bilindustrien i Sverige og Tyskland får problemer, kan det stanse bildelproduksjonen på Raufoss og skape arbeidsledighet i Norge.

Figur 1 Globale handelsstrømmer. Kilde: The collapse of global trade, murky protectionism, and the crisis: Recommendations for the G20. A VoxEU.org publication, 5. mars 2009 (Richard Baldwin and Simon Evenett).

En annen viktig effekt av finanskrisen er mangel på handelsfinansiering. Bedrifter i internasjonal handel benytter forskjellige former for kreditter og kortsiktig finansiering via banker, og finanskrisen har gjort all finansiering både vanskeligere tilgjengelig, og dyrere. Dessuten har bedrifter som tidligere var tilstrekkelig trygge på sine partnere til at de ikke har brukt slik finansiering, nå begynt å etterspørre den. Mangelen på finansiering medfører en stagnasjon i investeringer og begrenser mulighetene til import/eksport.


Tiltak mot finanskrisen
De fleste land har satt i gang store tiltak for å imøtekomme og dempe krisen. Selv om tilnærmingen er ulik, har alle tiltak samme formål – få økonomien på rett kjøl. Utfordringen med de nasjonale tiltakene er at de er innrettet mot hvordan de virker i eget land, ikke hvordan de virker på andre land. Dette skaper en fare for at myndighetene blir opptatt av at tiltakene kun skal komme nasjonale bedrifter og arbeidsplasser til gode. Når det tar tid før tiltakene virker, økonomien fortsetter å forverres, og stadig flere arbeidsplasser går tapt, øker faren for tiltak som favoriserer nasjonalt næringsliv på bekostning av andre. Noen av stimuleringspakkene er dessuten så omfattende at de kan virke konkurransevridende. Det som innføres som midlertidige redningstiltak til eget næringsliv kan også føre til at bedrifter og næringer som ikke er konkurransedyktige vil trenge støtte og proteksjonistiske tiltak for å overleve også etter at krisen egentlig er over.

I tillegg til nasjonale tiltakspakker kan mange land bli fristet til å bruke handelstiltak for å beskytte egne næringer og arbeidsplasser i krisetider. Men hvis alle land velger egoistiske løsninger, vil tiltakene føre til at de kollektive problemene forverres. Foreløpig har de fleste land motstått fristelsen, men noen er på glid. Verdensbanken har funnet 78 handelstiltak som er vedtatt eller igangsatt siden krisen startet, herunder i 17 av G20 landene. Dessuten er det en kraftig økning i antall antidumpingstiltak, i alt en økning på 55% fra første til annet halvår 2008, og med særlig stor økning i Brasil, India og USA.


Hva gjør WTO?
Takket være det internasjonale handelssystem og WTOs regelverk er det begrensninger for hva land kan gjøre av slike tiltak. Med viten og vilje har man ”bundet seg til masten” for å kunne hindre land i å innføre diskriminerende tiltak. Det er derfor foruroligende at enkelte tiltak som nå dukker opp er det man kaller ”murky protectionism” - skitten proteksjonisme. Det er tiltak som strengt tatt ikke er forbudt i henhold til internasjonale avtaler, men som likevel bidrar til å hindre handel og beskytte nasjonalt næringsliv. WTOs medlemsland kan for eksempel i snitt doble sine faktisk anvendte tollsatser uten å bryte sine forpliktelser i WTO. Foreløpig er det få land som har økt sine tollsatser, men det finnes en rekke andre eksempler på tiltak som kan hindre handel f.eks. krav til importlisensiering eller krav knyttet til helse, miljø eller sanitære forhold.

Det er all grunn til å ta signalene om økende proteksjonisme i kjølvannet av finanskrisen på alvor. Utviklingen overvåkes derfor tett av WTO. WTO har nettopp lagt fram en ny rapport over utviklingen: ”The Financial and Economic Crisis and Trade-related Developments”. Rapporten bekrefter at verden fortsatt ikke står overfor en dramatisk økning av proteksjonistiske tiltak og mottiltak, og at det multilaterale handelssystem foreløpig har bestått testen som en voll mot en slik utvikling. WTO argumenterer for at den betydelige åpenheten og diskusjon som omgir handelspolitikk i dagens situasjon har bidratt til å begrense innføringen av proteksjonistiske tiltak. I flere land har debatten i media og politiske organer og andre lands reaksjoner medvirket til tilbakeholdenhet, og endog at påtenkte tiltak ikke er iverksatt. Imidlertid er det tegn på en viss glidning i gal retning, særlig når det gjelder den økte bruken av antidumping-tiltak. WTO har derfor anbefalt at inntil Doharunden avsluttes bør WTOs medlemmer ikke innføre nye handelsbegrensende tiltak eller handelsvridende subsidier.

Handelspolitikkens rolle i krisetider er å bidra til at land - til tross for økonomisk nedgang og økt arbeidsledighet - motstår presset, opprettholder åpne markeder og unngår tiltak som undergraver normale konkurranseforhold. G20-landene bekreftet at å sluttføre Doharunden så snart som mulig vil være et viktig bidrag. En ny WTO-avtale vil styrke det internasjonale handelsregelverket og sende et viktig signal om evne og vilje til å motstå presset, samt bidra til å begrense landenes mulighet til å øke tollsatser og innføre andre handelsrestriksjoner i fremtiden. Finanskrisen understreker nettopp behovet for internasjonalt samarbeid og et sterkt regelverk som legger rammene for internasjonal handel.