Handelsrettet utviklingssamarbeid - Aid for Trade

Dette er noen smakebiter fra årets rapport:

• Handelskostnader betyr mye for hvem som handler med hva og hvem, for hvor varer og tjenester produseres, for hvilke varer som er tilgjengelig for forbrukerne og til hvilke priser. Handelskostnadene synker i alle regioner, men er fortsatt svært høye i Afrika sør for Sahara.
• Lavinntektsland kommer dårligst ut på nesten alle typer handelskostnader. Gapet til andre land er særlig tydelig på områder som krever store investeringer, dvs. infrastruktur, men det er også betydelige gap når det gjelder effektivitet i grensepassering. Bedring her kan gi rask gevinst i form av økt handel. 
• De minst utviklede landene (MUL) deltar lite i globale verdikjeder. MUL har ofte eksport konsentrert om noen få produkter og et næringsliv preget av små og mellomstore bedrifter. Det er i MUL man finner de høyeste handelskostnadene. Ikke overraskende er kostnadene aller høyest i MUL uten tilgang til kysten.  Men også for disse landene er det mulig å redusere kostnadene, noe ikke minst Rwanda har klart. Faktorer som driver fram endring er gjerne regionale handelsavtaler og ønsket om å knytte næringslivet opp mot globale og regionale verdikjeder. Privat næringsliv i MUL ser i økende grad muligheter for å påvirke reformarbeidet.  
• Mangel på informasjon, om eksportmuligheter så vel som kvalitetskrav, oppgis som en vesentlig handelshindring for alle bedrifter, men fordi dette er en type faste kostnader, dvs. uavhengig av størrelsen på eksporten, rammer de små og mellomstore bedrifter hardest. Også kostnader forbundet med etterlevelse og dokumentasjon av kvalitetsstandarder koster forholdsvis mye for små aktører. Støtte til ulike typer rådgivende institusjoner fremstår dermed som svært aktuelle tiltak for handelsrettet bistand.  
• WTO-avtalen fra 2013 om handelsfasilitering forventes å være et viktig virkemiddel i arbeidet med enklere grensepasseringer.  Utfordringene på nasjonalt nivå er særlig samhandling mellom private og offentlige aktører og å få alle relevante grensemyndigheter til å delta aktivt. Det ligger også utfordringer i kommunikasjonen mellom utviklingsland og internasjonale partnere. Handelsfasilitering må inn i utviklingslandenes overordnede planer og bli en del av den eksisterende dialogen mellom partnerne.
• Innenfor den brede definisjonen av handelsrettet bistand er det infrastrukturtiltak som mottar mest, herunder transport og lagring (29 prosent), energiproduksjon og –distribusjon (21 prosent), jordbruk (18 prosent), bank og finanstjenester (10 prosent). Handelsrettet bistand i snever forstand, dvs. støtte til utforming av handelspolitikk og regulering, mottok bare tre prosent. 
• •Siden 2006 er det asiatiske land som har mottatt mest handelsrettet bistand. De største mottakerne har vært India, Vietnam, og blant de ti største mottakerne er det bare tre MUL, nemlig Afghanistan, Etiopia og Tanzania. Se mer om Global Review of Aid for Trade her.