Forenkling av handelen etter Bali-møtet

Hva lå på bordet etter ministermøtet på Bali i desember 2013, og hva skjedde i løpet av våren? Artikkelen ser nærmere på hva som skjedde under forhandlingene og når avtalen kan tre i kraft.

Hva lå på bordet etter ministermøtet på Bali i desember 2013, og hva skjedde i løpet av våren? Artikkelen ser nærmere på hva som skjedde under forhandlingene, og når avtalen kan tre i kraft.

Det viktigste resultat fra ministermøtet i Bali i desember 2013 var vedtaket om avtalen om handelsfasilitering. Dette var den første hele, nye multilaterale handelsavtalen som har blitt forhandlet fram i WTO etter at organisasjonen ble etablert for snart 20 år siden. Avtalen skal legge til rette for enklere, raskere og billigere handel. 

Blant annet skal prosedyrer og regler for grensepasseringer standardiseres, forbedres og forenkles. Avtalen skal dermed kunne føre til mer åpenhet og informasjon, færre skjemaer, kortere køer, mindre byråkrati og mindre korrupsjon. Avtalen har en sterk bistandskomponent som vil sørge for at u-land og særlig de minst utviklede landene (MUL) får den nødvendige tid og bistand til å modernisere sine prosedyrer og regler slik at de kan overholde forpliktelsene i avtalen.

Avtalen dekker bl.a.:

  • kravet om at all handelsrelevant informasjon må publiseres, inklusive hva som må gjøres lett tilgjengelig via internett,
  • muligheten til å kommentere lovgivning,
  • konsultasjoner mellom importører/eksportører og myndighetene,
  • bindende forhåndsuttalelser om opprinnelse og klassifisering,
  • anke- og klagerett på tollmyndighetenes tiltak,
  • åpenhet om matmyndigheters kontroller og varslingssystemer,
  • disipliner for hvordan straffegebyrer pålegges for å unngå korrupsjon,
  • frigjøring av varer med foreløpig deklarasjon slik at importøren får varen raskest mulig til rådighet, spesielle hensyn for lett-bedervelige varer,
  • bruk av risikovurderte kontroller,
  • kriterier for bruk av autoriserte operatører og for ekspress -og kurersendinger,
  • grensesamarbeid,
  • reduksjon av formaliteter og dokumentasjonskrav,
  • bruk av internasjonale standarder,
  • restriksjoner på bruken av inspeksjoner før forsendelser og av «customs brokers», 
  • import skal behandles likt innenfor et tollterritorium uavhengig av hvor det kommer inn,
  • regler for midlertidig innførsel inklusiv innenlands/utenlands bearbeiding,
  • regler for å lette transitt, 
  • regler for informasjonsutveksling mellom tolladministrasjoner om hvorvidt opplysninger i eksport og import deklarasjoner er korrekte,
  • opprettelsen av nasjonale komiteer for handelsfasilitering samt av en ny WTO-komité.

Avtalen forutsettes gjennomført av alle i-land ved ikrafttredelse. Utviklingslandene får gjennomføre over lenger tid. Utviklingslandene gis stor grad av fleksibilitet, men det er en underliggende forutsetning at store land som Kina gjennomfører relativt raskt.

Hvert land kan selv bestemme hva de skal gjennomføre ved ikrafttredelse (kategori A), hva de trenger mer tid til etter ikrafttredelse (kategori B), og hva de også trenger bistand til å gjennomføre (kategori C). 

Bistandselementet er svært viktig, ikke minst politisk. Får ikke et land tilstrekkelig faglig bistand til å gjennomføre forpliktelsene, vil et annet WTO-medlem ikke kunne kreve tvisteløsning, med mindre det ikke er manglende kapasitet men manglende politisk vilje til å gjennomføre som er den reelle årsaken. Det gis allerede i dag mye utviklingsbistand til handelsfasilitering, både bilateralt og multilateralt. Det vil likevel være behov for økt bistand skreddersydd implementering av avtalen, og styrking av WTO-sekretariatet.

Praktisk arbeid etter Bali-møtet

Selv om forhandlingene om avtalen hadde pågått siden 2004, og var nesten ferdigforhandlet før Bali, ble ikke forhandlingene om selve avtalen ferdig før på ministermøtet.  Dette medførte at en del praktisk arbeid gjenstod etter Bali, som ministrene delegerte til en forberedende komite for handelsfasilitering.

For det første måtte avtalen gjennomgås rent teknisk for å sikre at den var i alle henseende korrekt med hensyn til språk, henvisninger til andre avtaler, bruk av betegnelser og avtalens oppdeling og struktur.

For det andre skulle det enkelte utviklingsland (ikke MUL, de fikk lenger tid) fremme sin liste over kategori A-forpliktelser. Nesten 50 utviklingsland har i skrivende stund fremmet sine kategori A-lister.

For det tredje måtte man bli enige om en protokoll for den formelle innlemmelsen av avtalen inn i WTOs avtaleverk. Med enighet om denne protokollen, som WTOs hovedråd skulle vedta i juli 2014, så ville de politiske prosessene kunne settes i gang i alle medlemslandene for å få ratifisert avtalen innen slutten av juli 2015.

Konsensus som forhandlingskort

Det var på dette siste punkt at forhandlingene strandet i juli. Ikke fordi det var vanskelig å lage en protokoll som er instrumentet som brukes i WTO for å beslutte endringer, men fordi de andre prosessene i WTO kjørte seg fast. Enkelte land, India, så seg tjent med å bruke behovet for å ha konsensus om en protokoll for avtalen om handelsfasilitering som et forhandlingskort for andre deler av Bali-pakken.

Nå ser det ut til at arbeidet med gjennomføring av avtalen i WTO er kommet på skinnene igjen, men trolig vil fristen for ikrafttredelse måtte forskyves.

Avtalen om handelsfasilitering er en multilateral avtale. Regler og prosedyrer for enklere grenseprosedyrer gjennomføres enklest ved at de gjelder for alle varer fra alle land. Jo mer av avtalen som gjennomføres av - og i alle - WTOs medlemsland, desto større er kostnadsreduksjonene i handelen og desto større blir veksten i den globale økonomi.

OECD har beregnet at skulle landene gjennomføre avtalen fullt ut, ville handelskostnadene bli redusert med opptil 15 prosent, avhengig av hva man allerede har gjort og hvilket utviklingsnivå landene befinner seg på. Derfor er det viktig at avtalen ikke gjennomføres bare av en engere krets land.

På den annen side er det bedre at land begynner aktivt å gjennomføre avtalen enn at de venter på den formelle ikrafttredelsen som trolig har blitt utsatt pga. stillstanden i WTO. Derfor bidrar Norge med finansiering av bl.a. Verdensbankens program for handelsfasilitering.