WTO. Uenigheten om matsikkerhet

Alle land er enige i at matsikkerhet er svært viktig tema, selv om det finnes mange meninger om hvordan matsikkerhet bør reguleres i handelsregelverket. Krisen i WTO i 2014 «om matsikkerhet» dreier seg imidlertid ikke først og fremst om substansen rundt disse spørsmålene, men om Indias krav om reforhandling av avtalen som ble inngått på WTOs ministermøte på Bali desember 2013.

Alle land er enige i at matsikkerhet er svært viktig tema, selv om det finnes mange meninger om hvordan matsikkerhet bør reguleres i handelsregelverket. Krisen i WTO i 2014  «om matsikkerhet» dreier seg imidlertid ikke først og fremst om substansen rundt disse spørsmålene, men om Indias krav om reforhandling av avtalen som ble inngått på WTOs ministermøte på Bali i desember 2013.

India og en rekke andre land benytter seg av offentlige matvarelagre for å stabilisere hjemlige priser og for å tilby subsidiert mat til fattige innbyggere. WTOs regelverk legger til rette for at medlemmer kan tilby ubegrenset støtte til slik subsidiering av konsumenter av matsikkerhetshensyn gjennom Landbruksavtalen («grønn boks»). Derimot legges det begrensninger på hvor mye handelsvridende støtte som kan gis til produsentene av landbruksvarer.

Svært mange fattige i India livnærer seg av jordbruk. India har ønsket å benytte oppkjøp til offentlige matlagre til å betale produsentene en høyere pris enn det markedet ellers ville tilby (garanterte minstepriser for bl.a. ris og hvete). Slik markedsprisstøtte er ansett som handelsvridende støtte («gul boks») i WTO, og er gjenstand for begrensninger.  Utviklingsland kan i dagens regelverk subsidiere med inntil 10 prosent av produksjonsverdien. Prisstøtten beregnes ved å måle differansen mellom de fastsatte prisene og såkalte referansepriser som ble fastsatt i Uruguayrunden. Pga. prisutvikling blir den beregnede støtten høyere enn den reelle subsidien. Det er denne metoden som har vært hovedinnvendingen fra India og noen andre land.

Disse utslagene av beregningsmåten for markedsprisstøtte var et tilsiktet resultat av Uruguayrunden. Medlemmene ønsket en beregningsmåte som både ga forutsigbarhet for planleggingen av landbrukspolitikken (dvs å vite hvilken «verdensmarkedspris» målprisen ble målt mot), og på den annen side ville en fast, nominell referansepris over tid bidra (gjennom inflasjon) til å redusere handlingsrommet for å benytte slik støtte. Siden markedsprisstøtte i USA, Europa og Japan hadde bidratt til overproduksjon og prispress på verdensmarkedet var det ønskelig å redusere denne støtten betydelig.

India fikk en ny matsikkerhetslov i september 2013 og økte med denne omfanget av både subsidierte oppkjøp og distribusjon av mat. India hevdet at dette ville føre til at de risikerte å bryte WTO-grensen på 10 prosent av produksjonsverdien, og at de derfor trengte ekstra handlingsrom.

Indias subsidier for oppkjøp til matvarelagre ble derfor et sentralt tema frem mot ministermøtet på Bali i 2013, og belyste betydelig uenighet på tvers av grupperinger og utviklingsstatus i WTOs medlemskrets. Indias krav var vanskelig å håndtere, ikke minst fordi omfanget av subsidiene var svært omfattende. En rekke land var bekymret for markedsforstyrrelser og/eller egen matsikkerhet. India har blitt blant verdens største eksportører av ris, og potensialet for dumping av overskudd fra de offentlige ris- og hvetelagrene utgjorde en trussel for andre matprodusenter regionalt og globalt. India har også blitt den største eksportøren av landbruksråvarer til de minst utviklede landene (MUL), og land som Rwanda og Nigeria har ønsket å beskytte sine markeder mot det enkelte hevder er dumpet eksport av ris og sukker fra India.

Forhandlingsspørsmålet var for komplekst til at det var mulig å endre WTOs regelverk før Bali. Det var likevel betydelig forståelse for India og andre utviklingslands utfordringer knyttet til matsikkerhet. Norge spilte en fremtredende rolle med å bygge tillit og økt forståelse mellom medlemslandene i perioden frem mot ministermøtet. Resultatet ble at man det skulle jobbes videre matsikkerhetsspørsmålet frem mot en varig løsning innen 2017. I mellomtiden skulle det ikke være mulig å ta utviklingslands brudd på regelverket til tvist (den såkalte «fredsklausulen»). Forutsetningen var blant annet at subsidiene ikke forstyrret handelen eller var til skade for andre lands matsikkerhet. Indias daværende handelsminister Anand Sharma hyllet løsningen som «en seier for indiske bønder og bønder i utviklingsland».

I juli 2014 inntok India, under den nye regjeringen, en ny posisjon og blokkerte vedtak om å implementere Bali-avtalen om handelsforenkling (Trade Facilitation Agreement) med mindre WTOs medlemmer gikk med på å reforhandle Bali-beslutningen om offentlige matvarelagre. Indias krav har tatt ulik form, og de har kun hatt støtte fra et svært lite knippe land i disse kravene. Andre land har vært villige til å klargjøre innholdet i Bali-beslutningen (dvs i praksis varigheten av fredsklausulen), men har ikke akseptert en reforhandling av selve ministerenigheten. Som beskrevet i artikkel om Status i WTO, gir enigheten mellom USA og India håp om at arbeidet med en løsning rundt matsikkerhet vil lykkes.