Nasjonale og EØS konkurranseregler

Konkurransereglene retter seg mot tre hovedproblemstillinger knyttet til foretakenes virksomhet; konkurransebegrensende samarbeid mellom to eller flere foretak, dominerende foretaks utilbørlige utnyttelse (misbruk) av sin dominerende stilling på markedet og foretakssammenslutninger (fusjoner) som kan føre til en begrensning av konkurransen i markedet.

Konkurransereglene retter seg mot tre hovedproblemstillinger: Konkurransebegrensende samarbeid mellom to eller flere foretak, misbruk av dominerende stilling på markedet og fusjoner som kan føre til en begrensning av konkurransen i markedet. Bestemmelsene om konkurransebegrensende samarbeid er rene forbudsbestemmelser. Fusjonskontrollen er derimot basert på inngrep mot de fusjoner som oppfyller visse kriterier.

To generelle regelsett
I Norge får to generelle regelsett anvendelse på konkurransebegrensninger i markedet; den norske konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler.

EØS-avtalens konkurranseregler
EØS-avtalens konkurranseregler er gjennomført i norsk rett ved EØS-konkurranseloven og forskrifter gitt med hjemmel i EØS-konkurranseloven: Forskrift om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen og Forskrift om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen m.v.
Den norske konkurranseloven får anvendelse dersom forholdet har virkning i Norge. EØS-avtalens forbudsbestemmelser får anvendelse dersom forholdet har merkbar virkning på samhandelen mellom EØS-land. Begge regelsettene kan gjelde for ett og samme forhold. Ved slik parallell håndheving, fastsetter imidlertid EØS-avtalen begrensninger på bruk av den nasjonale konkurranselovgivningen. Når det gjelder kontroll med foretakssammenslutninger, kommer EØS-avtalens fusjonsregler til anvendelse dersom fusjonen oppfyller bestemte terskelverdier, basert på foretakenes omsetning. For andre foretakssammenslutninger gjelder konkurranselovens regler om fusjonskontroll. Det er således ikke parallell håndheving av EØS-avtalens bestemmelser om fusjonskontroll og fusjonskontrollen i den norske konkurranseloven. Det er imidlertid en viss adgang til å overføre en fusjonssak mellom et overvåkningsorgan og en eller flere medlemsstater.

Konkurransereglene i EØS-avtalen er gitt i artikkel 53-60. Bestemmelsene tilsvarer EF-traktaten artikkel 81-86.

Sekundærlovgivningen i EU er på konkurranseområdet er vedtatt som forordninger. Sekundærlovgivningen omfatter såkalte gruppefritak, fusjonsregler og saksbehandlingsregler for forvaltning og håndheving av reglene. De prosessuelle reglene er gjennomført i EØS ved protokoll 21 EØS og Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol (ODA) protokoll 4. De materielle konkurransereglene er gjennomført i vedlegg XIV EØS.

Konkurranseloven
Konkurranselovens bestemmelser om forbud mot konkurransebegrensede samarbeid (§10) og misbruk av dominerende stilling (§11) er materielt sett harmonisert med de tilsvarende bestemmelsene i EØS-avtalen (EØS-avtalen artikkel  53 og 54). Bestemmelsene om kontroll med foretakssammenslutninger (§§ 16-21) er ikke tilsvarende harmonisert med EØS-avtalens fusjonsregler (EØS-avtalen artikkel 57).