Norges forvaltning av havets levende ressurser

Det er av største viktighet for Norge at havets levende ressurser forvaltes på en forsvarlig og bærelkraftig måte måte. Fiske, havbruk og foredeling sysselsetter over 30.000 personer.

Fiskeriinspeksjon i Barentshavet (c) Benedicte Tresselt Koren-MFA NorwayFiskerinæringen utgjør ryggraden i kyst-Norge. De nordlige havområdene inneholder enorme ressurser. I Norge sysselsetter fiske, havbruk og foredling over 30.000 personer. Med en eksportverdi som i 2010 oversteg 50 milliarder kroner, er produksjon av fisk og fiskeprodukter Norges nest største eksportnæring. Derfor er det av største viktighet for Norge at havets levende ressurser forvaltes på en forsvarlig og bærekraftig måte.

 

Internasjonal forvaltning

Det meste av norsk fisk blir tatt i Norges 200 mils økonomiske sone. Sammen med fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen dekker havområdene under norsk jurisdiksjon om lag 2 mill. kvkm. De fleste fiskebestandene Norge beskatter er delt med andre land. Derfor er det nødvendig å samarbeide med disse om forvaltningen. Norge har inngått en rekke avtaler med naboland hvor partene forplikter seg til å møtes regelmessig for å enes om forvaltningstiltak og fordeling av kvoter.

De viktigste av disse avtalene er inngått med Russland og EU. I tillegg kommer  avtalene inngått mellom kyststatene i Nordøst-Atlanteren om norsk vårgytende sild og makrell. Fisket i havområdene utenfor de nasjonale økonomiske sonene forvaltes av Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) i samarbeid med kyststatene.

Sel i Østisen forvaltes av Den norsk-russiske fiskerikommisjon, og i Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjon (NAMMCO) samarbeider landene om forskning og forvaltningsrelaterte oppgaver knyttet til sjøpattedyr generelt. Fangst av vågehval forvaltes ensidig av Norge ettersom Den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC) siden 1982 ikke har vært i stand til å fastsette kvoter for denne fangsten.

Bærekraftig utnyttelse

Det overordnede målet for norsk havressursforvaltning er bærekraftig utnyttelse, dvs. utnyttelse innen grensene for bestandenes fornyelsesevne.  Dette er i også i samsvar med internasjonale krav, som er nedfelt bl.a. i Havrettskonvensjonen, FN-konvensjonen om fiske på det åpne hav og retningslinjene for ansvarlig fiske fra FNs matvareorganisasjon.

Tradisjonelt har fiskeriforvaltningen foregått innen et énbestandsperspektiv. Men de ulike artene kan ha betydelig innvirkning på hverandre; for eksempel livnærer både torsk og norsk vårgytende sild seg i stor grad av lodde i Barentshavet, mens hval og sel gjør betydelige innhugg i forskjellige fiskebestander eller i næringsgrunnlaget deres. Temperaturer og andre miljøfaktorer påvirker også bestandenes vandringer og utvikling. I økende grad blir fiskeriforvaltningen undergitt et økosystemperspektiv, slik at man ikke kun tar hensyn til fiskets innvirkning på fiskebestandene, men også til hvordan fiskeriet påvirker det marine miljø, og hvilke følger endringer i det marine miljø har for de levende marine ressursene. 

Kunnskap

Bærekraftig forvaltning krever kunnskap om bestandenes størrelse, alderssammensetning og utbredelse, næringsinntak og om miljøet de lever i. Hvert år blir data fra norske vitenskapelige undersøkelser og fra fiskere sammenholdt med data fra andre land og evaluert av Det internasjonale råd for havforskning (ICES), som er rådgivende organ for fiskerimyndighetene i de nordatlantiske landene.

I Norge ledes fiskeriforskningen av Havforskningsinstituttet og instituttet gjennomfører et stort antall fiskeriforskningstokt i norske og andre lands farvann. Det er et nært og omfattende samarbeid mellom havforskningsmiljøer i mange land. Havforskningsinstituttet i Norge er verdens eldste på sitt felt, og Norge innehar en ledende posisjon på et bredt felt innen havforskning.

Regulering

Norge har inngått generelle fiskeriavtaler med alle land rundt Nordøst-Atlanteren. For de fleste bestandene bestemmes totaluttak og fordeling av kvoter av ulike fiskeslag i årlige forhandlinger mellom involverte land og nedtegnes i protokoller til de generelle fiskeriavtalene. 

Fra norsk side prøver man å sikre forvaltning i tråd med anbefalingene fra ICES, dvs et totaluttak av fisk som vil være bærekraftig over tid. Når det gjelder fordeling mellom land av totalkvoten er det norsk politkk at det skal legges stor vekt på en fordeling som reflekterer landenes "eierandel" dvs hvor mye av fiskebestanden som oppholder seg i et lands sone og hvor stor del av året den oppholder seg der.

I Norge samarbeider fiskerinæringen og myndighetene om utformingen av reguleringene. Det er imidlertid Fiskeri- og kystministeren som fatter de endelige forvaltningsvedtakene og fastsetter fiskeriforskrifter.

Kontroll og håndhevelse

I Norge håndheves fiskerilovgivningen både til sjøs og når fisken landes. På sjøen er det Kystvakten som inspiserer fartøyer og fangst. Også utenlandske fartøyer som fisker i soner underlagt norsk regelverk, blir inspisert. Overtredelser medfører bøter, og i alvorlige tilfeller beslag av fangst eller arrest i skip. Siden 1. juli 2000 er det påbudt for havgående fiskefartøy å bruke satelittutstyr som gjør det mulig å overvåke aktiviteten fortløpende. Norge har satelittsporingsavtaler med stater som fisker i norske fiskerijurisdiksjonsområder.

Fiskeridirektoratet fører kontroll med fisken som landes, og løpende fangststatistikk. Særlig alvorlige tilfeller av feilrapportering eller andre irregulære forhold bringes for retten, uavhengig av om dette gjelder norske eller utenlandske fartøyer.

I senere år har norske myndigheter trappet kraftig opp kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske (UUU- eller 3U-fiske; engelsk: IUU fisheries). Slikt fiske undergraver forvaltningsarbeidet og utgjør en trusel mot flere bestander. Det legges derfor stor vekt på å få andre land med i et seriøst samarbeid for å bekjempe denne skadelige virksomheten.. Viktige virkemidler er overvåkning til havs, bedre kontroll av ilandført fisk og flaggstatenes kontroll med egne fartøyer. I 2006 inngikk medlemmene i NEAFC en skjellsettende avtale hvor flagg- og havnestater forplikter seg til å samarbeide om dokumentasjon for alle fangster som ilandføres i NEAFC-området.

Globalt engasjement

FAO, FNs matvareorganisasjon, anslår at halvparten av verdens fiskeressurser er fullt utnyttet og fjerdeparten overbeskattet. Behovet for forvaltning og kontroll er allment. Norge legger derfor stor vekt på å styrke forvaltningen i andre havområder, og på å få utarbeidet internasjonale retningslinjer og bindende avtaler som sikrer at prinsippene for sunn ressursforvaltning blir omsatt i praksis.

Det er ikke nok å vedta regler; man må også ha evne og vilje til å gjennomføre dem. I mange deler av verden finnes ikke kompetanse og institusjoner til å ivareta fiskeriforvaltningen på nasjonalt og regionalt nivå. Norge bistår enkelte land direkte med å bygge opp institusjoner og nødvendig vitenskapelig og forvaltningsmessig kompetanse, og er også blant hovedbidragsyterne til det arbeidet som gjøres i internasjonale organisasjoner, i første rekke FAO. Norge bidrar også med kompetanse og økonomiske midler for å bygge opp regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner utenfor Nordatlanteren både for å bidra til bedre forvaltning, mer samarbeid og koordinert forskning og for å gi kyststater blant utviklingsland reell kontroll over egne ressurser.