Havrettsspørsmål i nord

Som andre havområder er Polhavet regulert av internasjonal havrett. FNs havrettskonvensjon av 1982 omtales til tider som "havenes grunnlov". Den inneholder detaljerte regler om staters rettigheter, plikter og ansvar for å fremme en fredelig og forsvarlig utnyttelse av havområdene, samt ivareta miljøhensyn og andre overordnede interesser.

Konvensjonen fastslår at alle kyststater har myndighet og ansvar på kontinentalsokkelen ut til dennes yttergrense. Kyststater har uten videre, dvs. uten noe dokumentasjonsbehov, rett til kontinentalsokkel ut til en yttergrense på 200 nautiske mil (377 km), med mindre det skulle være overlapping med nabostat og derved behov for en delelinje.  I mange tilfeller har imidlertid stater en enda lengre kontinentalsokkel, dvs. en sammenhengende undersjøisk forlengelse av landmassen, som strekker seg lenger ut enn 200 mil. Da krever Havrettskonvensjonen at dette dokumenteres innen utgangen av en 10 års frist, og deretter skal dette behandles av en internasjonal Kontinentalsokkelkommisjon i New York. Denne er verken et politisk organ eller en domstol, men et regelbundet ekspertorgan innenfor geologi og geofysikk. Yttergrensen utenfor 200 mil kan ikke endelig fastsettes av en kyststat, uten at dette skjer på grunnlag av kommmisjonens anbefalinger.
 
Avklaring av yttergrensen utenfor 200 mil har også betydning i andre viktige sammenhenger. Utnyttelse av ressurser på kontinentalsokkelen utenfor 200 mil medfører for eksempel plikt til betaling av en produksjonsavgift som særlig skal gå til utviklingsland. Uten avklaring av om kontinentalsokkelen strekker seg ut over 200 mil, kan således ikke denne regelen utløses.
 
De store havdyp utenfor kontinentalsokkelen omfattes derimot av Det internasjonale havbunnsområde, som er menneskehetens felles arv. Ressursutnyttelse på så store havdyp er undergitt særlige reguleringer i regi av Den internasjonale havbunnsmyndigheten i Kingston (Jamaica).
 
Det er fem kyststater rundt Polhavet. Fire av dem er bundet av Havrettskonvensjonen (dato for ratifikasjon er gitt i parantes). Disse er Norge (1996), Russland (1997), Canada (2003) og Danmark (2004). USA har ennå ikke tiltrådt konvensjonen, men administrasjonen har fremmet forslag om dette for Senatet.
 
Norge og Russland har hatt frist for fremleggelse av data for kommisjonen i 2009, mens fristene for Canada og Danmark er hhv. først ut i 2013 og 2014, da disse to stater har tiltrådt Havrettskonvensjonen senere. Disse frister gjelder innsendelse av dokumentasjon, basert på vitenskapelig kartlegging og analyser. Det er deretter opp til kommisjonen i dialog med vedkommende stat å behandle den mottatte informasjon.
 
De stater som hittil har lagt fram dokumentasjon for kommisjonen vedrørende utstrekningen av deres kontinentalsokkel i Polhavet  er Russland (2001) og Norge (27.11.2006). Russlands krav ble lagt ut på FNs hjemmeside i 2001.  Av kartmaterialet som er offentlig tilgjengelig fremkommer at Polpunktet ble inkludert i den russiske dokumentasjonen. Av offentlig tilgjengelig informasjon, fremgår at kommisjonen har bedt om ytterligere dokumentasjon.

Overlappende krav?

I forhold til områdene rundt Polpunktet står Lomonosov-ryggen sentralt. Russland har gitt til kjenne at de anser å kunne dokumentere at den utgjør en sammenhengende del av deres kontinentalsokkel. Dersom også andre kyststater (Danmark, Canada og eventuelt USA som i så fall først må ratifisere havrettstraktaten) skulle melde inn tilsvarende vurderinger, vil det kunne oppstå behov for delelinjer for sokkelen. Er det overlappende krav, vil kommisjonen ikke kunne realitetsbehandle vedkommende område, uten at partene har gitt sitt samtykke. Her forutsettes at kyststatene samarbeider med sikte på å gi kommisjonen fullmakt til  å vurdere områder der det eventuelt gjør seg gjeldende overlappende krav.

Kontinentalsokkelkommisjonen kan heller ikke gripe inn i eller berøre spørsmål om delelinjer mellom to stater dersom det først er  grunnlag for å anta at det er kontinuerlig kontinentalsokkel dem imellom.  Norske myndigheter har ikke grunnlag for å ha synspunkter på slike spørsmål, som berører to eller flere andre stater. 
 
Norges kontinentalsokkel strekker seg ikke på langt nær like langt nord. For Norges offentliggjorte dokumentasjon, se kart og koordinater under rubrikken Executive Summary, (her) og UDs pressemelding 27.11.2006. Det fremgår der at det nordligste punktet på norsk kontinentalsokkel antas å ligge ca. 84 grader 41 minutter Nord, dvs. klart sør for Nordpolen. Hovedfokus har derimot særlig vært på områder lenger sør, i Smutthavet i Norskehavet. I forbindelse med Norges forberedelse av dokumentasjonen har Norge lagt vekt på fortløpende kontakt med alle naboland, og det er gitt orienteringer om de norske vurderinger. Videre har samtlige naboland overfor kommisjonen gitt sin aksept til behandling av de norske data. Dette gjelder selv i områder der det gjenstår avklaring av en bilateral avgrensningslinje, som i Barentshavet og i Smutthavet. I Smutthavet har dessuten Danmark/Færøyene, Island og Norge på forhånd dessuten blitt enige om alle prosedyrene for avklaring av delelinjene, dersom kommisjonen bekrefter at det er kontinuerlig kontinentalsokkel i området.
 
Norge er videre opptatt av at kyststater også i andre havområder etterlever havrettens krav. Avklaring av jurisdiksjonsforholdene til havs har også en potensielt viktig utviklingspolitisk dimensjon. En rekke utviklingsland må oppfylle ovennevnte type dokumentasjonskrav innenfor angitte frister. Til dette formål har Norge bidratt til etablering av et FN-fond samt andre tiltak til støtte for dokumentasjon av kontinentalsokkelens utstrekning.